Wendys hjørne: ...................................................................................................side

KUNNE IKKE FORDRA DE KRISTNE!

Tekst: Wendy Wakode, IE konsulent

Sonu kunne ikke fordra de kristne, og slik hun alltid gjorde hver gang hun passerte den, spottet hun også i dag på kirkebygningen. Hun ønsket aller helst at den skulle bli revet ned! Lite visste hun om hvordan dagen ville utarte seg da hun freste forbi den på scooteren sin.

Deler her det ganske så artige, men også gripende vitnesbyrdet til Sonu, som en av evangelistene i India har delt med oss.

Sonu forteller selv:

«Jeg heter Sonu og kommer fra en familie med hinduistisk tro. Jeg vokste opp i landsbyen som jeg bor i, og kjenner alle som bor her veldig godt. Like i nærheten av huset vårt er det en kirke. Og hver søndag kan vi høre når de synger lovprisningssanger, noe jeg ikke har kunnet utstå. Jeg pleide å tenke at disse kristne ikke har noe arbeid å gjøre. Søndag er jo en fridag, og de lar ikke noen få sove i ro. Hver gang jeg passerte kirken pleide jeg å tenke «når kommer denne kirkebygningen til å bryte sammen og bli ødelagt?!», og spottet mot den.

En dag skulle jeg dra for å hente barna mine på skolen, og tok scooteren og kjørte av gårde. På tilbakeveien havnet vi i en ulykke. Begge barna fikk skade og brudd på hendene og beina deres og jeg skadet hodet. Der på ulykkesstedet prøvde jeg å få hjelp, og plutselig kom det en mann i hvit skjorte løpende mot oss. Han booka en «autorickshaw» (trehjuls-taxi), og tok oss med til sykehuset.

Da vi ankom sykehuset oppdaget jeg at det var pastoren som hadde tatt oss med dit. Han og sykesøsteren ba for oss. Det gjorde meg skikkelig sint! Jeg tenkte at disse kristne kan jo til og med ikke la oss dø i fred! Jeg takket ikke engang pastoren for det han hadde gjort, og jeg skjente på sykesøsteren. Hun spurte meg dette ene spørsmålet: «Er det meg du hater eller religionen min?»

Jeg svarte: «religionen». Hun responderte med å spørre meg enda et spørsmål: «Du skjønner, vi hjelper de som kommer på sykehuset og ber også for at de skal bli friske igjen. Hvordan kan det være noe vondt og galt i å gjøre det?» Det hun sa plaget meg veldig. Mannen min er alene hjemme når ikke vi er der, og han klarte ikke å ta hånd om ting som mat til meg og barna, og heller ikke foreldrene mine hadde anledning til å komme på sykehuset i denne nødsituasjonen som vi var i. Men sykesøsteren og pastoren tok godt vare på oss; de kom med mat til meg og barna hver dag i 2 uker! Bønnene deres smeltet hjertet mitt, som var så hardt som stein! Jeg begynte å like dem! Pastoren skjønte situasjonen jeg var i, og selv om han ble såret mange ganger, gav han likevel ikke opp med å hjelpe meg og barna mine. I løpet av disse 2 ukene på sykehuset fikk jeg høre at Jesus er den sanne, levende Gud, og jeg tok imot Ham som min frelser!

Nå går vi på gudstjeneste i den samme kirken som jeg pleide å snakke forbannelse over. Vær med å be for at familien vår skal fortsette å vokse åndelig.»

Historien om Sonu får meg til å smile bredt!

Uansett hvilke holdninger mennesker har om Jesus og de kristne, så forandrer Guds kjærlighet på alt. Enhver isklump smelter og blir til vann, når varmen settes på. Jo større varme, og kontinuiteten av denne, desto fortere går det!

BØNN FOR INDIA

Be gjerne for evangelistene og de kristne i India, om at Herrens glede i dem skal skinne som et lys til de som vandrer i mørket uten Jesus. Be gjerne også for de som ikke har tatt imot Jesus, at hjertene deres skal åpne seg for å “ville” høre, for så å ta imot Ham.

Illustrasjonsbilde.