- JEG ER SÅ VELSIGNET!

Ingfrid Gjedrem ble nylig feiret av familie, venner og sambygdinger da hun fylte 90 år på Tonstad kulturhus. Men det er ingen selvfølge at hun er kjent som en kilde til oppmuntring og sjelesorg. Hun ble enke for 40 år siden, og er den eneste gjenlevende av ni søsken. Alder er heller ingen hindring for hennes livsglede, og for seks år siden ble hun en fast støttepartner av Troens Bevis.

- Det gode er så veldig godt, pleier jeg å si, forteller Ingfrid Gjerdrem.

- Jeg tenker vi må ikke dvele så lenge ved det vonde, selv om det kan røyne på.

Det er en nydelig sommerdag i juni da Ingfrid åpner døren til sitt koselige, rødmalte hus ved Sirdalsvannet. Fuglene kvitrer, og ikke langt unna breker en flokk med sauer som skal hentes av sauebonden. Vi setter oss etter hvert ut i hagen mens hun forteller litt av sin historie. Det som går igjen i samtalen er gjerne ordene «jeg er så velsignet». Men det er ikke en selvfølge at disse ordene kommer fra henne.

- Vi var ni søsken som bodde ved vannet på Haughom, noen kilometer utenfor Tonstad. Jeg ble født i 1933, og det var harde kår. Vi drev en butikk i kjelleren i et hus vi leide, der vi også bodde sammen med familien som eide huset. Tilsammen var vi 18 mennesker som bodde der, det var trangt. Det er helt andre tider nå, ler hun, mens hun ser på sin romslige enebolig som hun nå bor i alene.

- Etter krigen bygde far et stort rødt hus. Da fikk vi god plass, med butikk og kafé i første etasje. Etterhvert flyttet de eldste ut, alle jentene giftet seg, og to av guttene. Men jeg fortsatte å hjelpe til i butikken og kaféen.

Som ung fikk hun et halvt år ute av bygda i Sandnes, der hun fikk jobb og stortrivdes. Men det ble for travelt for moren i butikken uten henne, så hun ble kalt tilbake av faren. Da hun giftet seg i 1960, flyttet hun og ektemannen til Tonstad, og den eldste broren tok over butikken.

- Men i 1981, kun 47 år gammel, døde mannen min plutselig av kreft etter et kort sykeleie. Det var 19. august, jeg kikket opp på himmelen, og den var intenst blå. Og verset fra Jesaja 55 kom til meg som en lindrende trøst: «Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker.» Det har jeg virkelig opplevd, at Han er med oss alle dager. Når vi er så maktesløse og opplever noe slikt, har vi en å henvende oss til. Jeg ble båret i bønn fra andre, forteller hun.

- Vi har hatt mye dødsfall i familien min. Men Herren har gitt meg styrke. Og det tenker jeg er vitnesbyrdet mitt. Vi kan stå oppreist og gå videre. Men vi må selv velge å ta imot Hans styrke og hjelp. Jeg har vært helt avhengig av nåden og styrken ovenfra.

Hvordan påvirket dette livet ditt?

- Mannen min var som en sønn for min mor, og hun hadde også veldig sorg da han gikk bort. Så jeg stilte opp i kaféen igjen for å hjelpe til. Det ble kanskje redningen for at jeg ikke gav meg hen til selvmedlidenhet og sorgen. Så der jobbet jeg til jeg gikk av med pensjon.

- For seks år siden hadde Troens Bevis et møte på kulturhuset, de var ute etter faste støttepartnere for misjon, både Rune og Kari Edvardsen var her sammen med noen ungdommer. Og da ble jeg støttepartner, på mine godt voksne dager, smiler hun.

- Jeg pleier å si at jeg er venn med pinsevenner, legger hun til med en liten latter.

Har dere vært opptatt av misjon?

- Mannen min satt i hovedstyret i Misjonssambandet. Han hadde nok gått med et kall fra han var ung. Han sa etter hvert opp som lærer på skolen og ble sekretær og reisende forkynner.

- Han sa til meg, «du gjør det så lett for meg, selv om jeg går ned i lønn.» Men da han ble syk var jeg veldig glad for at han hadde fulgt kallet sitt og gjort det som gav livet hans mening.

Men etter at du ble enke, ble du allikevel ikke sittende alene. Mange har kommet til deg?

- Jeg har funnet ut at hvis en har evnen til å lytte, er det ikke dumt. Har du evnen til å lytte, er det ikke forgjeves, understreker hun.

- Jeg tenker at jeg føler meg nokså grønn som sjelesørger, men tenker at når folk har tillit og behov, så betyr det noe at noen lytter. Jeg kan jo referere til min opplevelse av ting. Det har gitt meg mye.

Som medarbeider på den lokale butikken og kaféen i en rekke år, er det naturlig at Ingfrid er kjent for de fleste på Tonstad og området rundt.

- Og mange spør meg, jeg vet at du har hatt mye, også står du fremdeles oppreist? Og da kan jeg ikke annet enn å referere til min himmelske Far. Også går folk forhåpentligvis hjem litt lettet om hjertet.

- Jeg ber om å bli velsignet, så jeg kan være til velsignelse. Det er et sitat fra Fagerheim, som var prest her i mange år, som jeg ofte gjentar for meg selv.

Hva vil du råde andre til gjennom din egen livserfaring?

- Jeg tenker det er viktig å være stille og lytte til Bibelen, som er til veiledning, også blir veien til etter hvert. Be om at en må være både lydig og lydhør. Stol på Gud, gi Han ære og makt, som det står i Salme 96:7 «Gi Herren, i folkeslekter, gi Herren ære og makt.»

- En skjønner ikke hvorfor en går igjennom vonde ting, men det jeg ser er at motgang er med og danne deg som menneske. Når du ikke knekker, blir du sterkere. Hele livet er en skole!

Ingfrid tar en liten pause.

- Guds velsignelse favner hele bredden av livet, det er så nydelig å oppleve.

Jeg er omgitt av mye gode folk, naboer som stiller opp og hjelper. Han har lovet at vi skal bli hjulpet og bli båret, og det er jeg blitt, alle mine livsdager. For meg er livet fremdeles spennende. Nå er det tid for en kopp kaffe!

SOMMERSTEVNET FORANDRET LIVET TIL FAMILIEN HUSVEG: