Fresjeborgen

”Anno 1653, imellem den 2den og 3die September om Natten, da Klocken var ved 12 Slet…”

Borgen som raste ut i Farrisvannet

Av Per Nyhus

Heftet er også utlagt i:

Kulturhuset Bølgen Bøkekroa i Bøkeskogen Larvik Museum, N. Fritzøegt.

Close Up, Torget 4 Stavern Kunstgalleri (Gamle banken), Tollbodgaten 4 Til utlån ved Larvik Bibliotek

Mange i Larvikdistriktet kjenner til den eventyraktige historien om Fresjeborgen.

Fortellingen om vårt gåtefulle lokale ”Atlantis”, som raste ut i Farrisvannet ”for lenge, lenge siden” har fascinert og fengslet larviksfolk gjennom slektsledd etter slektsledd. Og med god grunn.

Historien hadde nok ekstra gode livsvilkår i gamle dager, da det ”å holde mørtning” var et høydepunkt i hverdagen og et fast familierituale utover høsten og vinteren. I timen da mørket falt på satt store og små samlet rundt tranlampa eller grua på kjøkkenet for å høre de gamle fortelle om alt de selv hadde hørt om da de var barn. Og da handlet det ofte om Fresjeborgen.

I eventyrets magiske verden hadde fortellere og tilhørere frihet til å skape seg sine egne fantasibilder av Soria Moria-slottet ved Jomfruhalvøya. Av ”kongen” og ”dronningen” som bodde der med sine ”prinser” og ”prinsesser”. Av de strålende interiørene og det luksuriøse livet som utfoldet seg der. Og av alle de fornemme gjestene fra fjern og nær, som kom og reiste igjen.

Fantasifulle vandrehistorier En av disse tradisjonsbærerne var den 94 år gamle Per Chr. Andersen fra Langestrand. I 1908 fortalte han til ØstlandsPosten en fragmentarisk historie om en viss ”nessekonge”, som skulle ha bodd i et slott på den andre siden av Farris. ”Der Fritzøladet ligger nu”, la han til, det vil si det vi senere har kalt ”det rø lade”. Ikke nok med det: Gamlingen på Langestrand kunne også berette at en datter av ”Nessekongen” drev en knappenålsfabrikk i nærheten. Kanskje bare fantasi? Eller en ukjent filial av jernverket? Hva kan den såkalte Knappenålsbekken ellers ha sitt navn fra? Og hva med navnet ”Nessekongen”? Var det et folkelig navn på herren på slottet?

Det var en gang… Eventyrfortellingene om Fresjeborgen har vandret fra slekt til slekt gjennom generasjonene og utviklet seg i mange fantasifulle retninger. Maleri av Adolph Tidemand.

Han var jo lensherre i tillegg – med opprinnelig sete på Brunla gård ute på ”Neset” (Brunlanes).

Klokkeklang fra Kilen!

En annen navngitt formidler var forfatteren Sigurd Mathiesen (f. 1871). Men hjemme hos ham – i farens gamle kjøpmannsgård i Kongegata – var Farris omdiktet til Kilen, hvor ”det gamle Fressehus hadde forsvunnet i Kilens dynd, under et voldsomt skybrudd og etter flere døgns forutgående regn. På stille, blanke sommerdager, når solen sto rett ned i Kilen, kunne en mange år efterpå se tårnspiret stikke opp av mudderet. Og mot uvær kunne en høre tårnklokkens brustne klang.” Ja, slik gjengis historien mange år senere av forfatteren..

Kilen var også åstedet i en versjon gjenfortalt av Reidar

Michelsen. I denne anekdoten var det helst i månelyse netter at man kunne se ”slottet skinne nede på bunnen”. Kanskje også ”den underskjønne jomfru Anna Margrete”, som skulle ha druknet under rasulykken. Men det var nok ikke tilfelle, for den underskjønne – en datter av den siste herren på Fresje, Niels Lange – døde først tre år senere, likevel altfor tidlig. Hun ble bare 29 år gammel.

En Nanset-dame (f. 1946) husker spesielt fra sin bestemors gjenfortelling at de tunge murbygningene gled langsomt ut i Farrisvannet, så langsomt at alle, som bodde der, rakk å komme seg ut i live. Blant dem var også ei ung jente, om hun nå het Anna Margrete eller noe annet. Dramaet skulle ha skjedd rett ved der de satt og solte seg en varm augustsøndag i 1950åra: nedenfor Roklubbens båthus.

De muntlige overleveringene om Fresjeborgen kunne nok ha forsvart en plass i ”Norske folkeeventyr”, dersom folkeminnesamlerne, Asbjørnsen og Moe, hadde virket i vår del av landet i andre halvdel av 1830-tallet. Men langt fra å være noe eventyr er historien om Fresjeborgen likevel det mest eventyrlig vi kan vise til fra Larviks lange og rike historie.

Disse bildene fra omkring 1900 skriver seg fra en tid da eventyrfortellingene om Fresjeborgen blomstret sitt utvungne liv generasjonene imellom uavhengig av hva historikerne og forskerne brakte for dagen for et mer realitetsorientert publikum. Det de hadde til felles var at alt utspilte seg i området mellom sørøstbredden av Farrisvannet og indre del av Farriskilen. Noe annet sted var det aldri snakk, om – ikke før en ny hypotese dukket opp i 1969, frigjort fra alt annet.

Storflom, ras og dambrudd Om dramaet da Fresjeborgen raste ut i Farris fins bevart en knapp og usminket samtidsberetning i form av et notat på innsiden av permen på en gammel bibel. I sin alderdommelige språkdrakt og pussige fortellemåte lyder den slik: ” Anno 1653, imellem den 2den og 3die September om Natten, da Klocken var ved 12 Slet, udgick de tvende mægtige Steenhuse, som var salig Niels Langes, formedelst den gruelige Vandflom, som kom af Pharriis med den langvarige Reign, der faldt samme Tiid…”

Vi kan altså konstatere at det dypt nede i Farris et sted finnes ruinhauger og dynger av innborester og løsøre etter noe så uvanlig i en norsk provins som et rikmannshjem fra renessansetiden. Det har bestått av to store bygninger i teglstein og tilhørt noen av datidens mektigste familier i Norge.

Fra den regntunge septembernatta i 1653, forteller notatet videre at demningen på Farriseidet sprang. Den var bygd i tømmer åtte år tidligere og var altså ikke sterk nok til å stå imot det kolossale vannpresset. Som vi lett kan forestille oss, førte

dambruddet til en altødeleggende styrtsjø nedover i Hammerdalen. Den rev med seg prestegården og halve kirkegården nede på Langestrand samt flere andre anlegg i elva og hus langs breddene. Alt dette har vi fra det samme ”bibelske” notatet, som er ført i pennen av en skipper, Lauritz Knudsen, på gården Yttersø.

Danske adelsdynastier Flomkatastrofen i 1653 betegner slutten på en 113 år lang periode i Larviks historie, da to danske adelsfamilier regjerte etter tur over alt og alle fra sitt palass ved Farris. Det ble bygd opp som administrativt sentrum for noe som skulle bli en av

T.v.: Samtidsnotatet signert Lauritz Knudsen om raset og flommen i 1653. Over: En fantasitegning av Arne Bjørn Torjussen fra det dramatiske rasøyeblikket.

Fra FraJernskjeggenes Jernskjeggenesgravplater gravplateri ikorgulvet korgulveti iHedrum Hedrumkirke. kirke.Vi Viser ser t.v. og av Iver Jenssøns våpenskjold og t.v. relieffer og helfigurer avhelfigurer sønnen Peder sønnen og Peder Iversøn og maken Margareta Breide i midten.

Iversøn maken Margareta Breide i midten.

T.h. en avtegning av sistnevnte. Hedrum kirke nøt jernskjeggenes rundhåndethet og bærer på mange måter preg av det. godssamlinger, skogbruk og trelastvirksomheter. landets største største godssamlinger, skogbruk og Hver av slottsherrene på av Fresje var dessuten trelastvirksomheter.

Hver slottsherrene på statsutnevnte Fresje var lensherrer for Brunla len, så maktkonsentrasjonen dessuten statsutnevnte lensherrer for Brunlai det len,lokale så ”fyrstedømme” var nærmest grenseløs. maktkonsentrasjonen i det lokale ”fyrstedømme” var nærmest Grunnleggeren av det hele var dansken Iver Jenssøn (ca grenseløst.

Grunnleggeren av detmed heleadelsnavnet var danskenBaden.

Iver Jenssøn (ca 1500-1570), opprinnelig Jernskjegg1500-1570), med adelsnavnet Baden.

Jernskjeggnavnet brukteopprinnelig han visstnok aldri og heller ikke sønnen, Peder. navnet han visstnok aldrikjent og som heller ikke sønnen, Men for brukte ettertiden er de begge blitt ”Jernskjeggene”.

Peder.

Menvarforstor ettertiden som Iver, som godseiererfradefør,begge kjøpteblittdenkjent nedlagte ”Jernskjeggene”.

Jens, som før, i kjøpte gården Fresje omkring 1540 var og stor må godseier straks hafragått gang den gården 1540 og i måteglstein. straks med nedlagte oppføringen av Fresje den omkring første bygningen ha gått i gang med av er den første Den var sannsynligvis innførtoppføringen fra Holland. Det også grunn bygningen i teglstein. var sted sannsynligvis innført fra til å tro at det skjedde påDen samme som gårdens gamle Holland.

Det er (se også grunn til å tro at det skjedde på samme hus hadde stått senere). sted som gårdens gamle (1551-1616) hus hadde stått (se anlegget senere). med en ny Sønnen Peder Iversøn utvidet Pedermurbygning, Iversøn (1551-1616) utvidet anlegget med en ny ogSønnen enda større slik at Fresjeborgen mot slutten kom og åenda større murbygning, slik at Fresjeborgen mot slutten som kom til bestå av nettopp de ”tvende mægtige steenhuuse”, til å beståpå avYttersø nettopp ”tvende skipperen hardefortalt om. ..mægtige steenhuuse”, som skipperen på Yttersø har fortalt om. ..

Tragedie på tragedie . Etter et kortere mellomspill med Peder Iversøns datter, Emerense, og svigersønnen, Klaus Brockenhus i 1617-1623, overtok en ny dansk adelsfamilie som herskaper på Fresje, først Gunde Lange og så sønnen Niels (fra ca 1643), begge med sine respektive ektefeller og barn.

Sistnevnte,Niels Niels Lange 1610-1652), en mektigste av de Sistnevnte, Lange (ca (ca 1610-1652), ble enble av de mektigstei personer i landet.

Han overgikk alle sine forgjengere personer landet. Han overgikk alle sine forgjengere på Fresje på Fresje både som eiendomsbesitter av sine høye både som eiendomsbesitter og i kraft av og sinei kraft familieforbindelser offentlig posisjoner.

I ulike perioder var hanvar lensherre både for og høye offentlig posisjoner.

I ulike perioder han lensherre Brunlaforlen og Eiker len,Eiker somlen, hansom overtok sin etter svigerfar, både Brunla len og han etter overtok sin den mektige lensherre, riksråd og admiral m.m.

Ove Gedde.

I 1644 svigerfar, den mektige lensherre, riksråd og admiral m.m. Ove ble Niels Lange dessuten utnevnt utnevnt til en tilslags norsk Gedde.

I 1644 ble Niels Lange dessuten en slags finansminister under under stattholder Hannibal Sehested. norsk finansminister stattholder Hannibal Sehested.

Men herfra var også fallhøyden stor: Da Sehested ble styrtet i 1651, ble Niels Lange revet med i fallet og døde i april året etter som en nedbrutt og forgjeldet mann, bare 40 år gammel. Er det grunn til å mistenke at han tok livet av seg?

Sjelden kunne man med større grunn snakke om at ”en ulykke kommer aldri alene”. For bare noen måneder senere ble den unge enken etter Niels Lange og ekteparets to barn rammet av den forferdelige rasulykken, som satte dem på bar bakke bokstavelig talt. Men de kom seg levende fra det, og det har vel berodd på at de har fått noen forvarsler, kanskje i form av gradvise svikt i bygningskonstruksjonene. Om det i det hele tatt gikk liv med den ulykkelige natta mellom 2. og 3. september i 1653 vet vi ingen ting om..

Stedfestet av de første historikere Snart etter løsrivelsen fra Danmark i 1814 oppsto den første selvstendige norske historieforskningen. En viktig banebryter var topografen Jens Edvard Kraft. Blant annet var han den første etter danskeveldet som på faglig grunnlag fastslo Fresjeborgens beliggenhet. Det gjorde han i sitt monumentalverk fra 1820-35, ” Topografisk-Statistisk Beskrivelse af Kongeriget Norge” , der han i bindet for Jarlsberg og

Den siste ” borgherren” på Fresjeborgen, Niels Lange (t.v.) ble en av rikets mektigste menn, blant annet i kraft av å være svigersønn til lensherre, riksråd og admiral Ove Gjedde (over t.h.) og norsk ” finansminister” under stattholder Hannibal Sehestedt (under t.h.). Men deretter ble også fallet stort, da Sehested rev han med seg i sin fallitt i 1651. Året etter døde han – man kan mistenke av selvmord – og året etter det igjen opplevde den unge enken etter Lange og deres to barn at Fresjeborgen raste ut i Farris.

Topografen og historikeren Jens Edvard Kraft fastslo i 1822 Fresjeborgens plassering til en ”udstkkende halvøe paa Farrisvannets sørøstre Bred (bildet t.v.). I 1903 ble publikum kjent med en enda nærmere presisering: ”paa Sand og Lergrund strax søndenfor det Sted, hvor det faste Fjeld paa Øen begynder” (bildet t.h.).

Laurvig (1822) oppgir at gården Fresjes bygninger ”bestode af to prægtige Steenhuse, som vare opførte paa en udstikkende Halvøe paa Farrisvandets nordøstre (skal være sørøstre) Bred.” I en annen forbindelse presiserer han: ”paa Gaarden Fresjes Grund ved Farrisvandet. ”Strax søndenfor det faste Fjeld” En enda mer eksakt lokalisering av Fresjeborgen brakte lokalhistorikeren Aage Aagaard til torgs i 1903, da det var 250 år siden rasulykken. I en bredt anlagt artikkelserie i ØstlandsPosten om Jernskjeggene refererer han til en A. Thorstad fra Sandefjord, når han gjenforteller at borganlegget ”laa paa den Halvø, der skiller imellem Farrisvandet og Kilen, paa Sand- og Lergrund strax søndenfor det Sted, hvor det faste Fjeld paa Øen begynder. Her laa det lunt beskyttet mod Nordenvinden af

den skovbevoxede Fjeldø og mod Søndenvinden af Bøgeskoven” .

Denne utvetydige og reservasjonsløse stedsangivelsen ble dessverre liggende glemt i flere år, før Østlands-Postnes redaktør, Øyvind Næss, fanget den opp igjen i 1953. Nå var foranledningen 300-årsminnet for rasulykken, og redaktøren hadde vel da kommet over Thorstads opplysninger i sin egen avis fra 50 år tidligere.

Askeladder og amatørarkeologer Uavhengig av dette hadde lokalhistorisk interesserte folk – askeladder og amatørarkeologer – rotet i Fresjeborgens historie på sin egen måte. Omkring 1910 hører vi om den lokalhistorisk velorienterte larviklegen, Arent Augestad, som hadde funnet et steinsatt gulv under torvlagene blant mye annet.

DetteDette forteller larviklektoren Trygve Vrenne i Amtstidende 20 20tilhuggen Og ”på platået ved Roklubben avdekket han et han et sten”. sten forteller larviklektoren Trygve Vrenne i Amtstidende år . Og på platået ved Roklubben avdekket tilhuggen felt avfelt flate Vi får Vi også senere, selvvar varute utei i samme samme ærend æren langs samme av natursteiner. flate natursteiner. får høre også om hørevinduskroker, om vinduskroker, år senere, da da hanhan selv langsden den nagler,nagler, biter atbiter tykt grønt mm. mm. at tyktglass, grønt krukkerester glass, krukkerester sammestrandbredden. strandbredden.Han Hanmå måhahaoperert operertgrundig grundigi området, i området,for det for detvarvarikkeikke det massevis første Flere andre også og spader langs langs Flere har andre harvært ogsåaktive vært med aktivehakker med hakker og spader lite lite han han haddehadde funnet.funnet.

For detForførste av sørøstbredden av Farrisvannet.

Den samlede erfaringen er ater at det gammel takstein takstein og teglstein, såkalt munkestein av samme type massevis av gammel og teglstein, såkalt munkestein sørøstbredden av Farrisvannet.

Den samlede erfaringen av samme type som somvardem var kjent ifra Slottsfjellet arkeologiske smørøyetkan kanlokaliseres lokaliseres tiltil et en areal jordskråning det arkeologiske smørøyet mellommellom som dem kjentsom fra Slottsfjellet Tønsberg.

Han ihadde Larvik Larvik Hundeklubbs hytte og Larvik båthus.båthus.

Eller som ”tydelige spor efter både Tønsberg. hadde også kommet over ”tydelige spor efter kampestensmurer ogsåHan kommet over Hundeklubbs hytte og Roklubbs Larvik Roklubbs Eller som jo har jo fortalt: ”Strax ”Strax søndenfor det Sted Dypt innunder en Thorstad ute i vannetbåde og inne land”. og ”. Dyptpå A. kampestensmurer ute på i vannet inne på landrøttene A. Thorstad har fortalt: søndenfor dethvor Steddet hvor det innunder røttene en minst gammel eik fant hanrad”en Øenpå begynder.” fastepå Fjeld Øen begynder.” minst 200 årpå gammel eik 200 fant år han ”en regelmessig av faste Fjeld regelmessig rad av

Historielektor TrygveTrygve Vrenne, i midten blant kolleger ved ved Historielektor Vrenne, i midten blant kolleger Larvik høyere skole på bildet vart.v., denvar første opeLarvik høyere skole påt.v., bildet den som første som opererte planmessig med amatørarkeologisk virksomhet omkring rerte planmessig med amatørarkeologisk virksomhet omkring ”Det rø”Det laderø ” (bildet t.h.) Han visste setteådet inndet i sininn i sin lade” (bildet t.h.)

Han også vissteåogså sette rette historisk sammenheng med enmed større i rette historisk sammenheng en artikkel større artikkel i ”Amtstidende ” 29. ”desember 1929 (under). ”Amtstidende 29. desember 1929 (under).

På bildet fra 1940-tallet over og på kartutsnittet fra 1811 under t. v. ser vi det gamle badeskjæret i Farris slik det lå på en utstikker mellom to grunne bukter. Før innsjøen ble demmet opp har det snarere stukket opp av åkerjorda på Fresje. Og nettopp det: ”skjær som stikker opp av jorda”, er navnforskernes forklaring på gårdsnavnet Fresje. I dag er bare litt av det samme skjæret synlig ut mot Farris (under t.h.).

Anlagt på tuftene av det gamle Fresje?

Men hvor oppklarende dette enn har vært, får vi ikke vite noe nærmere om hvor den gamle gården Fresje hadde ligget i hundrevis av år før Jernskjeggene. Var det sånn at Iver Jenssøn oppførte den første av de to murbygningene direkte på tuftene av den gamle gården? Lokalhistorikeren Aage Aagaard har ment det nokså bestemt, men kunne ikke føre noe bevis.

Kan det da ligge et hint i selve navnet Fresje? I så fall kan vi kanskje se det i sammenheng med det tidligere badeskjæret, som noen ennå husker fra tiden før utfyllingen av området omkring 1960. Litt av det stikker fortsatt fram fra fyllmassene ut mot Farris. Den gang Fresje ble etablert tilbake i vikingtiden kan det vesle svaberget ha stukket opp som et grunt skjær i åkerjorda. Og det er nettopp hva Fresje-navnet betyr: ”fjellknatter og berg som stikker opp av jorda”.

Enda et ”men” må nevnes: Er det trolig at en slik ubetydelighet har vært nok til å kalle opp en gård etter? Sannsynligvis ikke, hvis den hadde ligget i utkanten av eiendommen. Mer sannsynlig, hvis skjæret har ligget like ved gårdstunet. Og ”badeskjæret” ligger bare ca. 100 meter sør for det påviste stedet hvor Fresjeborgen gled ut i Farris. Hvis resonnementet har noe for seg, har Jernskjeggene altså bygd sin borg så å si på tuftene av den gamle gården Fresje.

Ny hypotese skaper forvirring For Fresje-forskningen ble det også ”skjær i sjøen”, da universitetsbibliotekar fil. dr. Gunnar Christie Wasberg i 1969-70 – upåvirket av alt annet – lanserte en avvikende idé om Fresjeborgens beliggenhet. Han hadde festet seg ved raryggen ut mot Hammerdalen og Farriselva som en mulighet, riktignok med alle berettigede forbehold.

Men så lenge hypotesen verken kunne bekreftes eller avkreftes, oppsto nå stor usikkerhet blant folk om lokaliseringsspørsmålet. Til og med den grundige og kildekritiske lokalhistorikeren Jan W. Krohn-Holm kom i villrede. I Hedrum bygdebok nøyde han seg derfor med å lokalisere bebyggelsen til

Omkring 1970 offentliggjorde fil. dr. Gunnar Christie Wasberg sine alternative tanker om Fresjeborgens beliggenhet, riktignok med flere forbehold. Østlands-Postens oppslag over skriver seg fra et foredrag i regi av Hedrum Historielag på Trudvang.

” et område begrenset av Farriselven og østkanten av Kilen.”

Altså slik at den geografisk favnet om både kollegaen Christie Wasbergs ferske tanker og den tradisjonelle oppfatningen.

Med en viss undring må vi konstatere at hverken Gunnar Christie Wasberg eller Jan W. Krohn-Holm har vært kjent med opplysninger og fakta som allerede forelå gjennom Jens Kraft, Aage Aagaard, A. Thorstad og Trygve Vrenne foruten en sterk og entydig tradisjon. Forresten var undertegnede ikke noe bedre informert, da jeg skrev artikkelen om Fresjeborgen i ”LARVIK A-Å“ sist på 1990-tallet. Derfor den reviderte og utvidede digitale versjonen nå 17 år senere. ”Fresjeborgens Venner” kommer på banen Da interessegruppa ”Fresjeborgens Venner” ble dannet i 1999 hadde forvirringen omkring anleggets beliggenhet vedvart i 30 år. Og hva verre var: Oppgittheten og likegyldigheten syntes også å ha bredt seg, og det enda til det mest spennende kapitlet i Larviks historie. Det var på høy tid med en oppklaring, og den beste måten det kunne skje på var å undersøke den antatte rasbakken enda en gang. Med tillatelse fra grunneieren,

Treschow-Fritzøe, og fylkesarkeologen ble arbeidet satt i gang sommeren 2000.

Utbyttet var formidabelt, noe som framgår av alle fotografiene på de neste sidene. Mye av materialet er undersøkt av spesialister ved ”Norsk Institutt for Kulturminneforskning“ (NIKU) og funnet å skrive seg fra Fresjeborgen og dens tid. Det dreier seg om store mengder med såkalt munkestein og mer raffinerte bygningssteiner, fragmenter av glass og keramikk, metallgjenstander som en suppeskje i sølv og flere mynter.

Senere er det gravd en mindre sjakt på området ved Hundeklubben. Materialet herfra viste at raset også hadde gått denne veien. Mer selvfølgelig er det at hovedmassen hadde glidd ut i Farris. Det viser også undersøkelser med georadar og sporadisk dykking i vannet rett ut for funnområdet på land.

I 2015 fikk ”Fresjeborgens Venner” ved Arne Schau utvidet sin gravetillatelse i de gamle rasmassene. Det har ført til nye, interessante funn, alle kvalitetssikret av NIKU på samme måte som tidligere. Materialet befinner seg i dag i Vestfold Fylkesmuseums samlingsforvaltning på Pindsle i Sandefjord.

Sommeren og høsten 2000 begynte Fresjeborgens Venner letingen etter restene fra Fresjeborgen etter å ha innhentet alle nødvendige tillatelser. f

Her er noe av det vi fant høsten 2000

FUNN FRA FRESJEBORGEN Over t.v.: Etter den første letesesongen var dette noe av det vi kunne vise fram. Over t.h.: Hauger av såkalt munkestein kanskje fra Holland. T.v.: Profilert kleberstein for interiørbruk. T.h.: Profiilert svartglassert teglstein til dør- og vindusomramninger.

FUNN FRA FRESJEBORGEN. Over t.v.: Den fineste gjenstanden blant Fresje-funnene er denne suppeskjea i forgylt sølv. En liknende skje ble vist fram for Aftenposten av godseier F.M. Treschow omkring 1960 (t.h.). Den hadde dukket opp under grøftegraving i området allerede i 1850-åra.

Det er den samme skjea vi ser øverst på bildet (under t. v.).

Den andre stammer fra Melau i Hedrum, en annen hovedgård under Jernskjeggene, der Iver Jenssøns ugifte datter, Ulvilde Iversdatter, satt som eier. Skjea var det imidlertid hennes bror som hadde eid, for på baksiden av skjebladet står det inngravert P. I. og M. B., initialene til Peder Iversøn og Margareta Breide, herskapet på Fresje fra 1570 til 1617.

FUNN FRA FRESJEBORGEN. T.v.: Eksempler på myntfunn fra 1500-1600-tallet. På mynten nederst til høyre aner vi relieffet av de berømte ”tre gratier” fra romersk mytologi. Myntfunnene ble levert til myntsamlingen ved Historisk Museum i Oslo høsten 2000. (t.h). Flere mynter fra samme periode er funnet senere.

FUNN FRA FRESJEBORGEN. En samling keramikk- og glassfragmenter fra 1500-1600-tallet. Nederst t.v. ser vi deler av et drikkeglass og t.h. en bit av et vindusglass.

1

6

2

3

4

5 FUNN FRA FRESJEBORGEN: Noen funn av metall og jern: 1: En hank av bronse. 2: En spore. 3: Vareplomber av bly. 4: Lyseslukker. 5: Blykuler. 6: Forskjellige spiker, kramper og annet av jern, som har stĂĽtt treverk.

FUNN FRA FRESJEBORGEN. T.v.: Funn fra en ”prøvesjakting” på et areal ved Larvik Hundeklubb har vist at raset også har gått denne veien. Men først og fremst har det glidd ut i Farris. Ravinen på georadarbildet over t.h. viser det. Bildet er satt inn på riktig sted rett ut for den undersøkte rasbakken på land. Etter 2016 er letingen i rasbakken gjenopptatt, anført av ”funnsjef” Arne Schau (under i midten). For Fresjeborgens Venner har sjefsforsker ved NIKU, Petter Molaug (t.h.) vært en viktig inspirator, kvalitetssikrer og faglig støttespiller helt siden ”jakten på den sunkne borg” begynte ved tusenårsskiftet.

Jordfaste minner i området: Over t.v.: Øvre grense for raset angis av en tydelig knekk i terrenget øverst i rasbakken. I midten: En dobbeltrekke av rundkamp ut mot Roklubben kommer til syne langs stranda under ekstra lav vannstand. T.h.: Utstikkende jordvoller innerst i Kilen kan stamme fra fiskedammer.

Jordfaste levninger Noen få jordfaste levninger i området omkring rasstedet kan med varierende grad av sannsynlighet ses i sammenheng med borganlegget. En av dem er en tydelig knekk i terrenget øverst i rasbakken, som trolig angir den øvre grensen for raset. En annen levning er en dobbeltrekke med rundkamp, som trer fram langs den lille stranda ut mot Roklubben, når vannstanden i Farris er ekstra lav. Steinrekkene har kanskje rammet inn en spasersti ut til utsiktspunktet her ute. Da må vi ha in mente at Farrisvannet sto flere meter lavere før den første Farisdammen ble anlagt i 1645. På selve utsiktspunktet er det avdekket et felt av flate natursteiner.

Rett bak Hundeklubbens hytte finner vi et rundt, flatt platå, som er dels oppbygd dels innfelt i terrenget. Det kan ha vært fundamentet til et lysthus eller utsiktssted mot Kilen-siden, muligens av militær karakter. Tverrmålet er ca. ni meter.

Noen utstikkende jordvoller innerst i Kilen stammer trolig fra

fiskedamanlegg. Et slikt nevnes også i A. Thorstads beskrivelse av Fresje-eiendommen.

I bakken opp mot den tidligere gården Bergeløkka går en dypslitt hulvei (se bildet på neste side). Den kan skrive seg fra en trafikk som må ha begynt allerede i vikingtiden, da gården Fresje ble etablert nede ved Jomfruhalvøya. I andre halvdel av 1500-tallet, da Fresjeborgen ble anlagt, ble nok veien kraftig oppfrisket under transporten av de mange hundre lass med bygningsstein. Øverst i bakken står en stor morenestein på høykant og med flatsiden vendt mot veien. Det er lite trolig at naturen (isbreen) kan ha ”satt den fra seg” på denne måten.

Derfor må det være utført av mennesker, kanskje som en markering av gårdsveien ned til Fresje? Dette ser ut til å ha vært stedet, der Oslo-biskopen Jens Nilssøn og hans følge ”dreide mot nord og nordvest til Fresje” slik det heter i biskopens berømte reisedagbok fra 1593.

Oslo-biskopens vei til Fresje Datoen var søndag 23. september og anledningen et barselsgilde for Peder Iversøn og Margareta Breides nyfødte sønn, Iver, som var arving av storgodset. En mengde viktige folk var kommet fra hele Østlandet, og altså blant dem: den

som ennå kan påvises i den vestre utkanten av Bøkskogen.

Her, parallelt med steingarden, går også den dype hulveien nedover mot Kilen og Farris og passer dermed som hånd i handske med biskopens beskrivelse.

Fresjeborgens størrelse og utseende Like interessant som borgens beliggenhet er spørsmålet om hvor stor den har vært og hvordan den kan ha sett ut. Fra samtidsberetningen om ulykken i 1653 vet vi at den utraste borgen hadde bestått av ”tvende mægtige steenhuuse”. Det vil si to murhus, kanskje sammenføyd med et mellombygg eller et galleri. Den eldste av disse hovedbygningene antas å ha kommet opp allerede ved Jens Nilssøns overtakelse av Fresje omkring 1540. Den andre, angivelig litt større, var nok sønnen,

En dypslitt hulvei opp mot Bergeløkka har kanskje vært i bruk helt tilbake i Fresje-gårdens første tid. En stor morenestein øverst i bakken bærer preg av å være plassert her på grunn av sin stående stilling og med flatsiden vendt mot veien. Har den tjent som en markering av gårdsveien ned til Fresje? norske kirkes primas, som Oslo-bispen kalles i dag. Han og hans følge på seks personer ankom om ettermiddagen før søndagens store gjestebud, alle til hest. Hele fem dager hadde de brukt på ferden med fire overnattinger på prestegårder langs ruta. Takket være biskopens detaljerte dagbok kan vi følge den lange reisen fra gård til gård hele veien. I siste del krysset de Lågen ved Faret og fulgte tråkket oppom Torstvet og videre sørvestover langs raryggen (Månejordet-Lovisenlund). Så kom de gjennom en liten skog, som vanskelig kan ha vært noe annet enn Bøkeskogen Her finner vi jo fortsatt bruddstykker av den gamle hulveien. Ved Peder Iversøns gjerde dreide de ”nord og nordvest” og var framme ved reisemålet.

Dette gjerde kan godt ha vært den sammenraste steingarden,

Skisse over siste del av biskop Jens Nilssøns reise til Fresje i 1593: Fra fergestedet Faret ved Lågen (A) gikk veien oppom Torstvet (B), sørvestover raryggen gjennom Bøkeskogen og fram til Peder Iversøns gjerde (C). Her dreide de ”nord og nordvest” og kom til Fresje (D). Innfelt: portrett av biskopen

Peders verk og kan ha stått ferdig til det store gjestebudet i 1593. I alle fall forteller Oslo-biskopen Jens Nilssøn, om en ny stor festsal, som hadde erstattet den gamle. Han har åpenbart vært imponert, når han etter festmiddagen tar fram dagboka si og oppsummerer sine inntrykk: Ikke bare det at salen var stor nok for 50-60 middagsgjester. Han merket seg også noen flotte interiørdetaljer, utskårne vegg- og takplater, som var gulmalte og noen steder isprengt glinsende svart oljemaling. Ja, ”så det glimrede deraf”. Oljemaling var noe helt nytt og eksklusivt på den tiden. Samme observatør antyder at den største og nyeste murbygningen har bestått av minst tre etasjer. Han forteller nemlig at han ved ankomsten ble ført opp til sitt værelse, altså i 2. etasje, mens Peder Iversøn Jernskjegg, litt etterpå kom ned til ham for å ønske ham velkommen, d.v.s fra 3. etasje.

En ”vandborg” i dansk stil I eldre artikler er herresetet ved Farris gjerne kalt Fresje/Fresse/

Fritsø hovedgård, men også Fressehus (forfatteren Sigurd Mathiesen) og Fritzøegaard (Oslo-bispen Jens Nilssøn). I 1929 kaller lektor Trygve Vrenne bygningen en ”rænessanceborg”.

Men det var først i 1953 at egennavnet ”Fresjeborgen” ble vanlig, da i forbindelse med all oppmerksomheten ved 300årsminnet for rasulykken i Farris. Men assosiasjonen har aldri vært middelalderens høyt beliggende ”ridderborger” i MellomEuropa, da snarere 1500-1600-tallets danske slotts- og borganlegg, som alle ligger lavt i landskapet og i vannfylte omgivelser.

Slik lå jo også naturforholdene til rette på det lave eide mellom Farris og Kilen. For de danske byggherrene har det vært naturlig å velge både byggested, byggestil, og byggematerialer ut fra det de var vant til fra hjemlandet og fra samtiden. Det var en ”vandborg” etter dansk mønster de skapte seg. Og ettersom eiendommen het Fresje fra gammelt av, har vel også navnet Fresjeborgen gitt seg selv.

Bildet over viser riddesalen på Egeskov slott på Fyn i Danmark. Den svarer til Fresjeborgens ”nye store sal” i alder og stil, slik Oslo-biskopen Jens Nilssøn har omtalt den. Men salen på Fresje har nok vært mindre. De to planelplatene til høyre befinner seg i dag i Hedrum kirke. De antas å ha tilhørt Fresjeborgen, men da en eldre sal her.

Over t.v.: Det var ingen slik borg, etter middelaldersk mønster, de bygde seg, de danske aldelsfolkene på Fresje. Nei, forbildene var naturligvis de danske ”vandborge”, som alltid ligger lavt i terrenget og i vannfylte omgivelser (over t.h.).

Nettopp en slik bygge- og plasseringsmåte lå det også til rette for på tangen mellom Farris og Farriskilen (under).

”Galleri, Taarn og Jernspir” Den mest utfyllende beskrivelse av borgen og hele anlegget har vi fra den samme A. Thorstad, som gjennom Aage Aagaard også har pekt ut den mest eksakte beliggenheten. Ifølge Thorstad besto borgen av ”to Hovedbygninger av Mursten. De var forbundet med et Galleri, og hver av Gaardene var forsynet med Taarn og Jernspir…. På Landtungen, der forbandt Øen med Fastlandet og som den Gangen var bredere enn den er nu (altså i 1903), var Tunet hvor Husene lå. Der var en Mangfoldighed av Udhuse i træ: Borgstuer, Stabbure, Fjøse, Stalder og meget mere. På Farris-siden et Haveanlæg og mod Kilen en Fiskedam, som vi endnu kan se Sporene efter. Et Stengjærde hindrede Uvedkommende Adgang…” osv.

Det er uvisst om den omtalte trebebyggelsen har gått med i raset. Den lå trolig høyere i terrenget og kanskje nærmere Kilen.

Den kan ha bestått og vært i bruk også i tiden etter ulykken.

Hvem denne A, Thorstad kan ha vært, som Aagaard refererer til, vet vi ikke med sikkerhet. Men vi kan jo gjette på den Arnt Olsen Thorstad, som var forpakter på Yttersø gård på 1850-60tallet, da jernverkseier Michael Treschow eide gården.

Treschows far, Willum Fredrik Treschow, var den som på 1830tallet dro til Larvik for å forhandle seg til det tidligere grevskapet.

Han har vel da fått vite litt av hvert om eiendommens historie, inkludert Fresjeborgen. Så har opplysningene gått videre til sønnen, Michael, og derfra igjen til hans forpakter, Arnt Olsen Thorstad på Yttersø. En forutsetning er da at han faktisk var identisk med Aage Aagaards A. Thorstad, som for øvrig bodde i Sandefjord omkring 1903. Kan slektsforskere si noe mer om dette?

Hvor lå Peder Iversøns gårdskapell?

Ytterligere en bygning har hørt med i komplekset på eller ved Jomfruhalvøya. Av biskop Jens Nilssøns etterlatte papirer framgår det nemlig at Peder Iversøn hadde bygget sin egen kirke i nærheten – formodentlig et mindre huskapell. Vi forstår

teglsteinsruiner etter den på noe høyereliggende sted i nærheten.

Tegningen er et forsøk på rekonstruksjon av Fresjeborgen, laget av Lars Jacob Hvinden-Haug til en doktoravhandling av konservator Einar Sørensen om adelens norske hus på 1500og 1600-tallet. Grunnlaget for tegningen er A. Thorstads opplysninger om eksteriørdetaljer og plassering i landskapet kombinert med generelle kunnskaper om danske byggemåter for den slags bygninger i den aktuelle perioden.. at det har ligget på et høyere sted enn selve Fresjeborgen og såpass langt unna at Peder og hans hustru ”icke kunde formaa at gaa op til Kircken”, når de enkelte ganger hadde vært for svake for denne anstrengelsen.

Ut fra dette er det lite trolig at kirken eller kapellet har stått ute på Jomfruhavøya, bare et par hundre meter fra der de bodde.

Men kanskje oppe på raryggen, hvor det vel også var naturlig å plassere et gudshus. En annen slutning vi kan gjøre er at kirken eller kapellet må ha vært en trebygning, ettersom det ikke fins

”Et arnested for norsk ånd ” Idéhistorikeren dr. phil. H. O. Christophersen er en av de mange som har vært fascinert av det unorske fenomenet Fresjeborgen og det intellektuelle miljøet her. I 1961 skrev han en lengre artikkel om dette emnet i Morgenbladet, der han avslutter på denne måten: ”Jeg går gjennom Bøkeskogen ned til Farris. Landet skråner bredt og blidt mot vannet. Jeg setter meg på stranden hvor det gamle Fresjar skal ha ligget. Det må ha vært et paradisisk sted.

Også i dag er omgivelsene usedvanlig vakre. Jeg er på gammel historisk grunn. Den forsvundne gård på den sunkne odde var et arnested for norsk ånd i en europeisk storhetstid, hvis pulsslag føltes også i vårt ugjestmilde land. Det er få steder i vårt land hvor sagn og historie, natur og ånd knytter en så skjønn krans som her ved tuftene til den sunkne borg.”

Denne historien finner du også under oppslagsordet Fresjeborgen i Østlands-Postens nettutgave av ”Larvik A-Å” (op.no/larvik a-å). Men dette er bare en forsmak. Fresjeborgens Venner arbeider med en hel bok om ”Larviks Atlantis” forfattet av Turid Bergene.

Larvik 2017 Per Nyhus