Marokko: Aït-Ben-Haddou og Taroudant by Jørgen Tellefsen Relling

Master i arkitektur, NTNU AAR4460 Arkitekturens teori og historie (ATH) C Kursansvarlig Gro Lauvland 3. ĂĽrskurs 2015 05.01.2015 - 05.02.2015 Bendik Tobias Berg Vegard Forbergskog Martin Vevatne Knut M. H. Henriksen JĂ¸rgen Tellefsen Relling Christoffer Borge Johansen

Bildet til venstre, foto: Knut M. H. Henriksen Esel i Marrakech

i reiste i Sverre Fehns fotspor til Marokko for å erfare en annen kulturell tilnærming til arkitektur enn det vi er vant til hjemmefra. Vi visste at vi skulle se universitetet i Taroudant og ksar Aït-Ben-Haddou, men ville også få med oss mest mulig annet for ha en generell basiskunnskap å skrive oppgave ut fra. Det ble etterhvert klart at vi også ville fordype oss i ksar Taourirt, i tillegg til ksar Aït-Ben-Haddou og universitetet i Taroudant, for på grunnlag av disse kasusene å diskutere hvordan tradisjonell, marokkansk arkitektur har påvirket moderne arkitektur; både i Marokko, men også ellers i verden. Dessuten ønsker vi å drøfte hvorvidt moderne marokkansk arkitektur forholder seg til sin samtid. Disse diskusjonene blir belyst av de dypdykkene vi har gjort på de tre aktuelle kasusene, men blir også belyst av de erfaringene vi har gjort oss av marokkansk kultur og historie gjennom vår to uker lange reise i dette forundelige landet nord i Afrika. Hvor er den afrikanske gullkatten?

Innhold Valg av sted Om Marokko Adobe Reiserute Agadir - Imsouane - Essaouira - Casablanca Casablanca, intervju med Driss Kettani Ankomst Marrakech Fjellpasset Tizi-n-Test Byen Taroudant og audiens på universitetet Universitetet i Taroudant Fra Taroudant til Ouarzazate Guidet tur i ksar Aït-Ben-Haddou Ksar Aït-Ben-Haddou Guidet tur i kasbah Taourirt Kasbah Taourirt Taroudant og fortiden Taroudant i samtiden Marokko som inspirasjon Fjellpasset Tizi-Tichka Ved veis ende Ordliste

Bildet til høyre, foto: Bendik Tobias Berg Kasbahtårn i Aït-Ben-Haddou

s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s.

6 8 12 16 18 24 30 32 34 36 48 50 54 64 68 78 82 84 92 94 96

Valg av sted

a vi skulle velge hva vi ville undersøke i denne oppgaven, var det viktig for oss at det vi skrev om var noe vi syntes var interessant og som skilte seg ut fra vår vante hverdagsarkitektur. Marokko var et land som tidlig skilte seg ut blant Norwegians flyvninger. Dette landet helt nord i Afrika, som vi alle hadde hørt om, men som ingen av oss visste noe særlig om - bortsett fra couscous, kameler og Kardemommeby. Om det var interessant fra et arkitekturfaglig synspunkt var vi imidlertid usikre på, men etter noen timer med research, samtaler med veileder og andre som hadde vært der fant vi ut at marokkansk arkitektur absolutt var verdt å undersøke nærmere.

Kasbah-bebyggelsen, adobe-teknikken og berberne var alle elementer som var ukjente for oss. At store film- og TVinnspillinger som Gladiator, Lawrence of Arabia og Game of Thrones også hadde blitt gjort på marokkansk jord, nærmere bestemt i Ourazazate og Aït Ben Haddou, bidro også til at vi ble mer interesserte i å lære mer om denne ukjente kulturen og arkitekturen som lå gjemt bak navnet Marokko. Som utgangspunkt for oppgaven valgte vi å besøke de to nevnte filmbyene for å lære om den tradisjonelle berberarkitekturens kasbaher og ksarer, mens vi fant den mer moderne varianten i Taroudant og landbruksuniversitetet der. Skjønt, hadde vi hatt noe videre kunnskap om marokkansk kjøring og veibygging i fjelltraséer, ville sannsynligvis besøkslisten sett noe annerledes ut. Begrepene kasbah, ksar og adobe - og flere til - vil bli nærmere forklart underveis i oppgaven, men sammen danner de kjernen av den tradisjonelle og primitive arkitekturen som preger det marokkanske landskapet i og rundt Atlas- og Antiatlasfjellene.

Om Marokko

arokko kalles på arabisk Al-Mamlakatu l-Maġribiyah, som betyr “det vestlige kongedømmet”, da dette er det vestligste kongedømmet i den arabiske verden. Skjønt, araberne gjorde først sitt inntog i dette området i det syvende århundre. Da hadde det allerede vært mer eller mindre bebodd siden yngre steinalder. Mellom 4000 og 2000 f.Kr. var det nomadiske berbere som slo seg ned i det som er dagens Marokko. Denne folkegruppen har siden preget landet, og utgjør idag omtrent 40% av Marokkos befolkning med hovedforankring i og rundt Atlas- og Antiatlasfjellene sør og vest i Marokko. Kulturer preges av sine omgivelser og den marokkanske kultur har utviklet seg etter behovene som oppstår i et ørkenlandskap. Jordbruk blir lagt der marken er som frodigst, og dette bestemmer også hvor bosettingene ligger. Jordbruket var så viktig for de som slo seg ned i disse områdene, at bysamfunnene ligger ute i ørkensanden et lite stykke unna dyrket mark. I disse tider fantes heller ingen veisystem i moderne forstand. Trafikk mellom byer spres utover ørkenslettene som om byene skulle være øyer og ørkenen et stort hav med konvoier av kameler som transporterte varer og ideer over hele det nordlige Afrika. Det er i disse omgivelsene de nomadiske berberne slår seg ned

Bildet bak, foto: Vegard Forbergskog Utsikt over dyrket mark ved ksar Aït Ben-Haddou. Vi ser at bebyggelsen er lagt noe unna elva, så det ikke går på bekostning av det frodigste jordsmonnet. 9

og danner de primitive, murale konstellasjonene typisk for marokkanske byer. Sverre Fehn kommenterer etter sine studieturer til Marokko at “.. det primitive virker klart og logisk i sin oppbygning, som naturen selv. Den er velsignet fri for det spekulative. Husene vokser bokstavelig talt opp av bakken de står på”. I tradisjonell marokkansk byggeskikk bruker man blant annet sanden i omgivelsene til å lage adobebaserte bygg, og dermed blir den menneskelagde konstruksjonen en naturlig forlengelse av dets underlag. Byggene er heller aldri noen avsluttet enhet rent byggeteknisk, da det bare er å bygge videre i det samme materialet dersom det skulle være behov for det. Bruken av adobe i tykke vegger gir også gunstige temperaturregulerende egenskaper veldig kjærkomment et folkeslag som lever av jorden i et klima som i sommermånedene har en temperatur på over 50°C. Disse volumene som formelig vokser opp av bakken, har svært enkel geometri og dessuten begrenset med åpninger i fasaden har i senere år vært enorm inspirasjon for flere arkitekter, ikke bare Sverre Fehn.

Bildet over, foto: Vegard Forbergskog

1010

Øverst på høyden over Aït Ben-Haddou ligger en bygning som i utgangspunktet fungerte som matlager. konstruksjonen er et meget godt eksempel på mural arkitektur som formelig vokser opp av bakken.

“Med sitt ene materiale har arkitekturen ingenting annet ‘å virke med’ enn de evige skiftninger i lys og skygge. Fargen på byen er den samme som på jorden. Det som gjør at vi oppfatter husene i det hele tatt; er at de danner en annen vinkel til sollyset enn flaten den står på. (Kun skyggen gir) fortellingen om byens form. (...) og ved jordens dreining forandret arkitekturen seg fra stabil tyngde til en mobil. Og gikk man inn i denne tette labyrintiske by, hvor lyset hentes ned mellom trange murer og gårdsrom og vannet hentes opp fra 10-15 meter dype brønner, føler man at byen er én organisme, ett hus med mange innbyggere, og at de flate takene er byens gulv og virker som en kjempevestibyle til det store naturrom.” -Sverre Fehn

For uttrykket oase er i aller høyeste grad noe som beskriver denne typen samling av bebyggelser. Utad fremstår disse svært lukkede med sin bymur som innhegner alle husene, bebyggelsen kommuniserer det samme fraværet av intimitet som ørkenen selv. Dette endres imidlertid diametralt idet du går inn byporten. Her opererer man ikke med større avstander enn overhode nødvendig, noe som resulterer i svært intime sekvenser av gater i en form for labyrint det er en fryd for en arkitektstuderende å gå seg vill i. Når man omsider finner fram til riktig bygg blir opplevelsen av den marokkanske arkitektur enda mer sanselig. For idet man går inn i den marokkanske riad forsvinner støyen fra gatene og man trer inn i et grønt gårdsrom med lys ovenfra og kun lyden av fuglekvitter høres. I mange marokkanske byer er riaden i en eller annen form den gjeldende boformen. Riad kommer av det arabiske ordet “ryad”, som betyr hage, og det innadvendte fokuset har tradisjonelt sett tjent som beskyttelse for familiens privatliv og mot vær og vind. Videre er det vanlig at husets femte fasade, taket, er tatt i bruk, enten til tørking av klær, mat eller skinn, eventuelt for å få utsikt. Sverre Fehn sammenligner arabernes bruk av tak med vår bruk av vindu her i nord.

Bildet til høyre, foto: Vegard Forbergskog Gamlebyen ved ksar Tarouirt viser hvordan gamle marokkanske bystrukturer er bygget så tett at de får en unikt intim romlighet mellom de ulike husene. Det er ikke nødvendigvis alltid like lett å finne fram.

11 11

Adobe Bildet over, foto: Bendik Tobias Berg Nystampet adobebrikker som tørker i sola. Stråene som stikker ut av adoben virker både som bindende tilslag i tillegg til å ha en isolerende effekt på grunn av lufta inni.

om arkitektstudenter har vi alle hørt om adobe, og tenker nok først og fremst på skaperne av Photoshop, InDesign og resten av den kjente Creative Cloud-pakka vi er nødt til å stifte bekjentskap med. I Marokko og andre land med ørkenlandskap er det imidlertid også et byggemateriale som kalles adobe. Konstruksjonen av adobebyggene har store likheter over hele Marokko. Når Sverre Fehn i sin dokumentar hevder at de nærmest vokser opp av bakken, er det mye fordi både landskapet og bygningene består av den samme jorden.

Byggene også samme farge som landskapet, og det er kun skyggene av bygningene som gjør at man legger merke til dem. For å lage adobemurstein blander de først sand, litt kumøkk og strå for å få den rette leiren. Deretter bruker de en slags forskalingskasse til å forme blokkene. I denne kassen blir det lagt steiner i bunnen, deretter fylles den med leireblandingen, leiren stampes og settes så til å tørke i solen. I bunn av byggene er det en grunnmur av stein, som er mellom en og to meter høy. Grunnmuren er av stein for å forhindre

at adobeveggen ikke skal bli skylt bort når det regner. Oppå grunnmuren er det adobevegger som smalner mot toppen. Leireblandingen til disse veggene er den samme som i mursteinene, mens man her brukte en større forskalingskasse. I Aït-Ben-Haddou brukte de 45 cm brede kasser til veggene. I de større byggene, som kasbaher, er veggene i bunn opptil en meter tykke, mens de er nærmere en halv meter tykke mot toppen. Tykkelsen på veggene er praktisk med tanke på å ha stor nok termisk masse til å kunne ha det varmt og vinteren og svalt om sommeren. For å beskytte veggen mot regn ligger det et lag med bambus, stein og jord som stikker litt utenfor veggen øverst. De grove adobeveggene blir dekket med en puss av jord og høy som ekstra beskyttelse mot regnvær. Konstruksjonene er likevel lite bestandige mot regn, og krever vedlikehold hvert andre år eller oftere hvis det har vært mye nedbør.

Illustrasjoner til høyre: Corinne Moyal-Nansot (CERKAS), 1992 Ulike prinsipper for tradisjonell marokkansk byggeskikk. Byggene fundamenteres med de tyngste steinene under bakken, før byggesteinene blir mindre og lettere jo lenger opp i konstruksjonen man kommer. 13

Forskalingskasse og blandekar

Foto: Martin A. S. Vevatne

Bygning av adobe

Foto: Vegard Forbergskog

SPANIA Gibraltar

Reiserute Rabat

Agadir Imsouane Essaouira Casablanca Marrakech Taroudant Ouarzazate A誰t-Ben-Haddou Marrakech

Casablanca MAROKKO

Essaouira

Imsouane Agadir

Marrakech A誰t-Ben-Haddou Ouarzazate Taroudant

Marokko i leiebil 03. - 17. januar 2015 ALGERIE Gran Canaria

VEST-SAHARA

Bildet til venstre, foto: Bendik Tobias Berg Peugeot ved Imsouane 17

Agadir - Imsouane - Essaouira - Casablanca Bildet over, foto: Jørgen Tellefsen Relling Imsouane, fiskelandsby tilhørende Agadir. 70 km nord for Agadir, 1t 30m kjøretid, og 100 km sør for Essaouria. Stedet er populært for surfing i vinterhalvåret og tiltrekker seg badeturisme i sommermånedene.

lle sa at Agadir ikke var et sted å bruke tid på. I de varmere månedene av året ville det krydd med solhungrige utlendinger, men kyststripa rundt Agadir tiltrekker seg også surfere gjennom hele vinterhalvåret. Enkelte av disse gikk vi gjennom passkontrollen med. Og vi var delvis en del av den gjengen. Ett medlem fikk skyss nordover med kjente for å kapre bølger i noen dager. Etter mye om og men fikk vi tre resterende tak i leiebil som kunne leveres i Marrakech neste uke. Agadir var for oss mørk og uoversiktlig denne kvelden, men vi fikk en herlig start på opplevelsen av det marokkanske kjøkken, og lurte bilen inn på en parkeringsplass en eller annen

plass i Agadir. Helt hvor vi var i byen er usikkert, men vi fikk en plass å sove et sted i en kvartalsstruktur. Morgenen etter oppsøkte vi “syden”, Centre Touristique som det sto på kartet. Det var noen men ikke mange der, men midtvinters er ikke Atlanterhavet på sitt varmeste. Som syden vil nok denne strandstripa innfri for mange. Vi dro videre for å følge etter den fjerde i følget som dro dagen i forveien, og lette etter landsbyen Imsouane, Immessouane eller Imousane. Kjært barn har mange navn, og man kan mistenke at bruken av både fransk, arabisk og ber-

bernes tamazight i tale og skrift gir variasjoner i stedsnavngivingen. Imsouane er en liten fiskerlandsby som også tiltrekker seg mange turister - for surfing på vinteren og sol og strand på sommeren. Det er et sted mange marokkanere drar sommerstid. Nå vinterstid var en størreutflukt med andre NTNU-studenter på surfetur like sør for Imsouane, men da Imsouane kunne by på bedre bølgeforhold, kom mange opp til denne landsbyen. Man kan reise så langt unna hjemme, men allikevel bli forfulgt. Forholdene er enkle i denne strandbebyggelsen, men med en terrengtilpasning av hus som ville fått Bjørn Otto Braathen hjemme på fakultetet til å sikle. Stedet skal ha hatt et hippie-preg på 70-tallet, og derfra utviklet surfekulturen seg. Skisse: Jørgen Tellefsen Relling Tre av oss fyker videre. Vi har hørt om at Kardemommeby er

Terrengtilpasning i Imsouane 19

å finne lenger nord. Veien er underholdende. Vi kjører delvis langs kysten i pent vær med nydelig utsikt, og dels i innlandet gjennom ingenting og korte strekker med småbysentrum. Disse småstedene gir en følelse av å være i western-scener, da byggene ligger på tett på rekke langsetter bilveien. Det vil vise seg at filmfølelsen senere forsterkes i andre deler av landet. Og geitene klatrer i trær. I mangel på bratte fjellskråninger i dette åpne golde landskapet, strekker de seg etter bladene som fôr, og står i toppen og virker smarte og utspekulert glupe som har funnet denne evige kilde til grønt i argan-trærne. Så nærmer vi oss Essaouira. Vest for denne byen var Kaptein Sorte Bill, Jack og gamle Billi, Petter Flint og Røde Willi og enda noen til, ja det var de som røvet skatten fra den spanske gull-fregatten som ble tatt i 1518 vest for Mogador. Mogador som det feilaktig ble kalt av portugiserne på 1600-tallet er Sidi Megdoul, eller Essaouira som det kalles i dag. Surfeforholdene fortsetter å være gode opp langs hele kysten, mens Essaouira kan by på et avslappet turistvennlig kompakt sentrum innenfor de gamle bymurene. Bymuren er sandfarget, og vi observerer restaureringsarbeid på store deler av den. Byggene innenfor er hvitmalte, og det er mye fargepaletten som gjør at den minner litt om Kardemomme By. Sjøveien utenfor Mogador var en viktig handelsrute kontrollert av portugisere. Det førte også med seg en del dramatikk, og fra 1400- til 1700-tallet ble mange tusen norske sjømenn i farvannene utenfor tatt til fange av sjørøvere, og solgt som slaver. Bildet til venstre, foto: Jørgen Tellefsen Relling Bildet til høyre , foto: Bendik Tobias Berg Essaouira sett fra havna. Bølgene slår inn mot bymurens østre side. 20

Bildet over og til høyre, foto: Jørgen Tellefsen Relling Over, Essaouira fra Avenue Oqba Ibn Nafiaa

Til høyre, forfalne strukturer i medinaen i Essaouiras nord-vestlige del

Byens sentrum, medinaen, ble planlagt av en fransk arkitekt på 1700-tallet, og er i dag som den den gang ble anlagt, med enkelte lange, rette handlegater. Medinaen er akkurat stor nok til å gå seg vill i, men liten nok til at du ikke trenger å bruke altfor lang tid på å gjenvinne navigansjonsevnen.

forfalne bakdelen.

Byens framside, mot havna og veiankomst var pent vedlikeholdt. Byens bakside derimot, gjemt bort i retning den ufarbare klippekysten mot nord, hadde store forfalne områder. Og luktene fulgte forholdene - sjøduft i havna, krydder og matlaging i den sentrale medinaen, og sure ubehagelige dufter i den 22

Essaouira har i stor grad vokst ut av murene for å huse de i dag 70 000 innbyggerne, og karakteren utenfor bymuren er av det mer moderne slaget. Langs innkjøringen til byen var det flere store boligblokkomplekser som så ut til å være løst knyttet til selve byen. Det var en overraskende stor avstand med motorvei mellom disse strøkene og randen av byen, men folk vandret i vei langs veiskulderen, til fots med bæreposer langs øde strekker som må ha vært kilometerlange.

Casablanca

, intervju med Driss Kettani

ed ankomst Casablanca dukket vi noe uforberedt opp utenfor kontoret til arkitektene Driss Kettani, Saad El Kabbaj og Mohamed Amine Siana. Ved første forsøk møtte vi låst dør, men en hyggelig vakt i oppgangen rådet oss til å komme tilbake om ikke lenge. Noe venting og snubling i turistfeller i byens souk gav likevel resultater. En annen ansatt på kontoret satte oss i kontakt med Kettani per telefon, og vi ble lovet et mulig møte senere samme dag. Casablanca kan by på Afrikas største moské, delvis ute på vannet som et landemerke langs byens kystlinje. Moskeen er voldsom og vakker, og var enormt påkostet da byggingen startet for nesten tredve år siden. Den kan huse over 100 000 i samtidig bønn, og den lyse åpne plassen utenfor må kunne romme store deler av byens befolkning på fire millioner. Lyset er skarpt selv på en disig dag som denne. Etter en omvisning i moskeen blir vi oppringt av arkitekt Driss Kettani. Vi blir invitert til å møte han på en kafé som det på telefon blir mange misforståelser rundt. Etter en litt forvirrende taxitur kommer vi fram til det som er den franske penere kafékjeden PAUL. Driss Kettani har med seg sin bror. Bygget som huser kaféen og restauranten er arkitektonisk interessant i seg selv. Det er tegnet av Jean Francois Zevaco Bildet til venstre, foto: Andy Martin Architects, 2013 Café PAUL, Villa Zevaco, eller “Sommerfuglhuset”. Arkitekt Jean-François Zevaco. Besøkt 09.01.2015

som en villa i 1947, men restaurert og ombygd til serveringsog festlokale i 2004. Det kalles i dag gjerne sommerfuglhuset grunnet byggets form med en noe spesiell utkraging. Det er en behagelig stemning ute i kafeens hage, selv om tomta er triangelformet og ligger inneklemt mellom tungt trafikkerte hovedgater. Vi er i en del av Casablanca, og en del av Marokko, som i større grad enn det vi har sett så langt virker å være en storby. Det er den mest folkerike byen i landet, og vi blir fortalt at den er mer vestlig i stil og levemåte enn andre. Driss forteller om det som var deres første konkurranse, det multidisiplinære fakultetet i Taroudant. Konkurransen for Taroudant-fakultetet var i 2003, og i 2008 sto komplekset klart med sine 20 000 kvadratmeter. Rundt kafébordet føler vi oss plutselig noe uforberedt. Ønsket er å få vite noe vi ikke kan finne ut av i omtaler av prosjektet, eller som vi ikke kan se selv på stedet, men selv med noen forberedte spørsmål føler vi oss plutselig litt vippet av pinnen. Driss forteller med en viss stolthet om prosjektet sitt, og man ønsker å svare denne stoltheten ved å ikke stille for trivielle spørsmål. Vi får spurt oss fram til hvilke ideer som spesielt formet prosjektet, og han nevner respekt for området og kulturarv, og inspirasjon fra tradisjonelle jordbygninger i regionen som det Bildet til høyre, foto: Jørgen Tellefsen Relling Arkitektene bak Taroudant-universitetet deler kontor i Casablanca. 85, rue Driss Lahrizi 20 080 Casablanca Marokko

grunnleggende. Fokuset ble også lagt på planmessige detaljer som graden av intimitet i gårdsrom, den generelle beskyttelsen og et minimalt arkitektonisk språk. Vi nevner at vi ønsker å se deres prosjekt i sammenheng med kasbah-bebyggelse, og ksar Ait-Ben-Haddou. Det er fare for at vi for sterkt ønsker å finne denne likheten med tradisjonell jordbebyggelse, men vi får en slags ærlig fulltreffer i beskrivelsen fra Driss sin side. Om ikke i bygningsteknikk eller direkte materialvalg, så er det formmessige, det enkle geometriske og spesielt atmosfæren i bygningsstrukturen absolutt mulig å se i sammenheng. Han nevner også kasbah Taourirt som en direkte inspirasjon. Denne kasbahen ligger i Ouarzazate sentrum, ikke langt fra Ait-Ben-Haddou. “Lys og skygge, clair-obscur, og dets spill gjennom dagen er noe som vi opplagt har arbeidet med,” sier Driss. Sverre Fehn har i sine Marokkoskildringer skrevet om hvordan den enkle geometrien får et spesielt evig skiftende uttrykk i solens skiftende skyggespill. “I motsetning til den tette bebyggelsen i Ait-Ben-Haddou er jo Taroudant åpen og oppbrutt. Men en nogenlunde lik stemning kan være bevart.” “Taroudant har en enkel streng plan, aksial, store åpninger og tilgangssoner,” forklarer Driss. “Det holder de spredte enkeltbyggene på plass. Det er en stor riad, hage på arabisk, som krysser og binder sammen hele anlegget. Så varierer det ned til to små gårdsrom. Fra offentlig til mer intimt. Og Bildet til venstre, foto: Jørgen Tellefsen Relling Hassan II moské, Grande Mosquée Hassan II, fullført i 1993. Arkitekt Michel Pinseau. 26

fargen - rød oker, som jorda her. Det er 2000 studenter ved universitetet, de fleste fra nærområdet. Utdanninga er stort sett knyttet til industriell aktivitet i regionen - mye landbruk.” Driss nevner Luis Barragán som en inspirasjon. “Spillet mellom lys og skygge. Veksling mellom stort og lite. Slike ting har vi arbeidet med og mener er veldig tydelige i prosjektet. Taroudant er en seismisk region, så mange reguleringer fulgte med det. Tomta ligger noe utenfor byens sentrum, der tomteprisene er lave nok for staten. Mye plass bidro til at bygningene ble lave.” “Kan du se på deg selv som en vellykket arkitekt i marokkansk målestokk?” spør vi. Driss svarer noe brydd at det er en lang vei å gå, men han og samarbeidspartnerne får nå direkteoppdrag. Teknologiskolen i Guelmin kom på bestilling etter Taroudant. Det prosjektet har store likheter med Taroudant, men er ifølge ham selv mer lekent. “Om dere kan så ville jeg sett på Guelmin også,” sier han. “Taroudant var vårt første forsøk, vellykket sådan, men i Guelmin har vi tatt det samme uttrykket et steg videre.” Vi spør broren hvordan han vil karakterisere sin arkitektbror. “Han jobber seg fram, sakte og med et stolt ønske om å holde på en viss karakter og kvalitet i arbeidet sitt.” Taroudant var den første konkurransen de gjorde, og den første de vant. Siden den gang anslår han at de har tapt rundt Bildet til høyre, foto: Bendik Tobias Berg Moskeen ligger delvis bygd ut på pilarer i Atlanterhavet. Besøkt 09.01.2015 27 27

ti konkurranser før de nå nylig vant en konkurranse om nok et offentlig utdanningskompleks. Denne gangen er prosjektet enda lenger sør i landet, i Laayoune, sør for den omstridte linja mellom Marokko og Vest-Sahara. “Det er to arkitektskoler i Marokko, men de produserer ikke nok folk, så mange tar også utdanning i Frankrike og kommer tilbake derfra,” svarer Driss på spørsmål om sin egen utdanning. “Jeg er utdannet i Rabat på den offentlige arkitekturskolen, men det fins nå også en privat arkitektutdanning her i Casablanca.” Samtalen dreies over mot Marokko mer generelt. Driss er fornøyd med at det fra og med 2014 ble krav om arkitektkonkurranser for offentlige prosjekt. Han tror det vil gagne fagmiljøet, og gi andre som ham bedre muligheter. Når det gjelder ny arkitektur i Marokko så er han optimistisk, men ser at folk generelt i landet ikke har et nært forhold til navn og kontor i bransjen. Han kan anbefale andre arkitektkontor, som sine venner i Groupe 3 Archtitectes og Kilo Architecture. “Marokkansk arkitektur har jo tidligere vært til inspirasjon for andre. Jørn Utzons kingohus kjenner dere vel til?” spør Driss. Vi kan nikke gjenkjennende etter studieturen med kullet til København i fjor. “And Fehn, Sverre Fehn. When it comes to Norwegian architecture today I know only of Snøhetta. I like their work.”

invites you,” sier broren til Driss. Vi takker for den spandable gjestfriheten. De har fortalt oss at de delvis er vokst opp på Elfenbenskysten, og broren jobber til daglig med finans på øya Bahrain i Persiabukta. Vi gjetter diplomatsønner, bedrestilte med godt utgangspunkt. Ulikt mange andre i dette landet. Det er bare antagelser. Det er fristende å spørre, men for nærgående kan man ikke bli. Vi tre, Bendik, Jørgen og Vegard, kjører neste dag sørover mot Marrakech. Landskapet rundt er frodig. Vi ser skoger og frodige enger og fyker nedover motorveien. Det er noe skilting til diverse severdigheter, blant annet en kasbah-begyggelse har blitt tildelt et stort skilt langs veien. Når vi kjører av og forsøker å navigere videre mot den skiltede kasbahbebyggelsen stopper det derimot opp, og på den lokale kroa kan ingen peke oss videre. Vi kjører videre sørover i solvær og finvær og blå himmel, og kommer etterhvert ned fra høydeplatået. I det fjerne reiser Atlasfjellene seg, med snødekte topper, og Marrakech ruller sakte opp fra dalbunnen. På Marrekech Menara Airport møter vi resten av følget og flytter over i en 7-seter.

Vi har spist og drukket litt diverse på kafeen. “My brother Bildet til høyre, foto: Jørgen Tellefsen Relling Innkjøring Marrakech fra nord. Marrakech Highway A7.

Ankomst Marrakech

å Menara flyplass i Marrakech plukker vi opp Knut og Martin som nå har ankommet.

I diverse reiseguider hadde vi tidligere lest at det var greit å kjøre og at de fleste marokkanere ikke hadde bil. Ren løgn. Et hav av biler, folk, sykler, mopeder og esler fløt fritt i trafikken her utenfor storbyen. Hvilken fil man skulle ligge i virket ikke å være så nøye, så lenge den hadde plass til fartøyet ditt. Likevel, vi kjørte, inn mot Marrakech, i retning medinaen, og takket være GPS og Jørgens franskkunskaper fant vi fram. Førsteinntrykket av Marrakech var et eneste rot. Det skjedde ting over alt, det var folk, det var tiggere, det var gateselgere, hester, kjerrer, mennesker i djellaba (et tradisjonelt berberklesplagg, populært kalt sjalabais blant de morsomste av oss) som ropte på Allah, bongotrommer i det fjerne og et virvar av gater, sidegater, krydderdufter og et fascinerende stort antall menn som bare satt der hvor sittes kunne. På vei mot medinaen kom en kar og ville selge oss ekskursjoner til ørkenen. Vi var ikke interesserte i det, men gjerne i et sted å sove. «Ok, I show you», sa han, og tok oss med inn i en bakgate hvor det stod «Hotel» på omtrent hvert eneste bygg. Et noe shabby sted ble vårt herberge. Det var

Bildet til venstre, foto: Jørgen Tellefsen Relling Hotel de la Paix, Djemaa-El-Fna, Marrakech

delvis under oppussing, men hadde både wifi og et helt toalett på deling til alle sine gjester. 75 dirham, eller MAD, per natt var akkurat passe. Tripadvisor viste vei til en restaurant. En smal trapp i DjemaaEl-Fna ledet oss opp på taket av en bygning hvor de serverte både briouates og tagine. Levende musikk hvar det, og vi fikk høre på en kar som spilte tradisjonelle noter mens han sang såre sanger om en eller annen habibi. Maten var også fortreffelig: nydelig tagine med lam, svisker og mandler var som julekvelden selv (og ikke bare på grunn av kanelsmaken). Morgenen kom, og det var på tide å sjekke ut den store souken, som vi hadde hørt så mye om. Den var uoversiktlig, og i labyrinten av butikker med skinnprodukter, keramikk, sølv og spenstige krydderier som lyste mot oss i tusen farger, var det om å gjøre å ikke gå i fella og si noe mer enn «no, thank you» til de utallige kremmerne som gjerne ville lette på trykket i våre europeiske lommebøker. Et litt for langt blikk på vei forbi butikken, og de var over deg. Vi savnet prislapper, og Martins prutekunster var ikke all verden da han endte opp med å betale 150 dirham for to luer, som en selger hevdet var av saueull. Lite hjalp det at de samme luene kunne kjøpes for 10 dirham per stykk på andre siden av souken. Miniskilpaddene, kameleonene og apene klarte vi derimot å styre unna.

Bildet til høyre, foto: Bendik Tobias Berg Inne i souken i Djemaa-El-Fna, Marrakech

31 31

Fjellpasset Tizi-n-Test

i begynte på turen fra Marrakech til Taroudant i 14-15-tiden, slik at vi kunne kjøre gjennom Atlasfjellene i dagslys og få med oss litt av det storslåtte landskapet vi mistenkte at vi skulle kjøre gjennom. Turen startet og fjellene så mer og mer majestetiske ut etterhvert som vi nærmet oss dem. Langs veien var det både esler, sauer og folk å se, men i litt mer spredt omfang enn inne i storbyen vi forlot. Det var småbyer med jevne mellomrom, men vi stoppet ikke opp. GPS-en anslo nemlig turen til snaue 2,5 timer, så vi skulle da klare oss greit uten å stoppe. Vi kom etter en stund litt høyere opp i terrenget, og la merke til at det kanskje ikke var helt den samme veistandarden som vi er vante med fra Norge. Det var bratte skråninger, en god del svinger og veien virket å være smalere jo lenger opp vi kom. Flere steder lå det hvitmalte steiner ytterst i veibanen, som skulle advare oss mot å legge bilen for langt ut den veien, og jorden så også ut til å være av den mer porøse sorten. Autovern var også mangelvare, men med dagslys, fornuftig kjøring fra Mr. Safran Ali Baba (eller Vegard som han også går for) og god stemning i bilen fortsatte vi med godt mot. Men det begynte kanskje å ta litt lengre tid enn først antatt dette her?

Veien fortsatte oppover i fjellheimen, og stupene rundt veien ble stadig høyere. Her og der møtte vi en taxi eller overlastet varebil, som naturligvis holdt minst 60 km i timen og holdt seg ganske bestemt i midten av veibanen, uansett om det var hårnålssvinger, hull og humper, lite plass og møtende biler. Det hele virket ganske farlig, det merket vi spesielt da vi måtte bråbremse i en av svingene da en lokal varebil hadde foretatt en forbikjøring og vrei seg inn på sin side av veien like foran snuten på 7-seteren vår. Vi lå selvsagt ytterst mot stupet, og når solen nå så smått begynte å gå i skjul for natten gledet vi oss heller lite til fortsettelsen. På den annen side så hadde vi kun sett et tilfelle av trafikkulykke til nå, og heller ingen knuste biler nede i juvene vi sakte balanserte oss forbi. Vi nådde 2000 meter over havet, her lå det spredte snøansamlinger i veikanten, det ble stadig mørkere og så begynte det heldigvis å regne. Heldigvis, fordi det ikke begynte å snø. Et skilt informerte oss om at dette var jaktområde for mankesau. Nå var det bare nedstigningen igjen, men om vi tok en liten kikk på GPS-kartet, så var det ikke mye «bare» med den. Traséen nedover lignet mer på en god, gammeldags kjerringknute enn noe som skulle kjøres på. Men ned måtte vi jo, og sjåføren virket å være både rolig og ekstremt fokusert, så det var jo noe beroligende. En thriller skulle det likevel bli.

Spesielt i baksetet, hvor den ene var mer anspent enn den andre, og selv Knuts lettbente biltur-leker var nå satt på mute. Martin holdt hele tiden én hånd klar til å åpne bilbeltet, i tilfelle det ble den raske veien ned til Sous-dalen. Det var for øvrig blitt bekmørkt nå, og vi kjente på en indre glede hver gang vi kom trygt gjennom en av de utallige hårnålssvingene. Det var også en viss lettelse at det var såpass mørkt at vi kun så hva som skjedde like foran bilen og en og annen lykt fra en møtende bil. Så fikk heller den vel bratte skråningen leke «ute av syne, ute av sinn»-leken. Vi snirklet oss videre nedover denne ubelyste fjelltraséen og dens kritikkverdige veibane, som skiftet mellom asfalt, grus, jord og veiarbeid, og til slutt var vi endelig nede - etter å ha brukt det dobbelte av hva vår kjære GPS anslo. Gjennomsnittsfarten for hele turen lå rundt 35 km/t, da medberegnet de flotte strekkene vi startet dagen med. Ting går som regel bra - tross alt.

Bildet over, foto: Knut M. H. Henriksen Bildet under, foto: www.dangerousroads.org

I ettertid har vi forresten funnet ut at dette fjellpasset også er beskrevet på www.dangerousroads.org, hvor det frarådes på det sterkeste å kjøre her når det er mørkt eller regner, da jordskred, snø og lokale sjåfører ikke går godt overens med dårlig sikt og varierende kvalitet på veibanen.

Bildene til høyre er begge fra fjellpasset Tizi-n-Test.

33 33

Byen Taroudant og audiens på universitetet

Taroudant tok vi inn på Riad Olivier, like utenfor bymurene. Dette var en stor oppgradering fra det vi bodde på i Marrakech. Det var fine rom med skikkelige bad, et koselig innendørs uterom, takterrasse med en slags lounge som hadde en innvendig kuppel i taket. Hadde det ikke vært vinter og småkjølig, hadde det vært perfekt. Varmeovnen manglet nemlig, og de tykke murveggene hadde ingen opplagret sommervarme igjen å by på. De heldigste med rommet sitt var nok Knut og Bendik, som fikk en gekko i taket med på kjøpet. Taroudant ligger i et flatt landskap, ca. 500 meter over havet. I nord ser man Atlasfjellene, mens Antiatlas strekker seg langs den sørlige horisonten. Det er et landbruksområde, og vi så flere esler som hadde fått fylt opp kjerrene sine med nysankede klementiner. Selve byen ligger innenfor en kraftig adobe-mur, som kunne hatt godt av litt mer vedlikehold. På hovedplassen i byen var det svært mange menn som satt og slappet av under skyggen av trærne, men det var ikke samme kjøpepress som det vi opplevde i Marrakech. Små slakterforretninger hadde kjøttet hengende til utstilling ut mot gata, fortauene var enten smale eller fraværende, og biler, mopeder, mennesker og esler delte på veien inn til den nevnte plassen.

Vi fant en slags restaurant som var drevet av en gammel mann, som egentlig var på vei til å stenge da vi spurte han om han hadde noe mat til vår lille gruppe på seks sultne, norske ulver. Det hadde han selvsagt, og vi hjalp ham med å sette fram bord og stoler som han hadde satt inn hos nabosjappa for natten. Vi fikk ingen meny, men han forklarte at han hadde noe kyllingtagine vi kunne få. Ville vi ha brød? Ja, det ville vi, og han gikk rundt hjørnet og kjøpte inn brød. Noe vann også kanskje? Ja, gjerne, og han gikk rundt et annet hjørne og handlet inn vann. Vi satt ute, mot plassen, og det var tydeligvis en interessant fotballkamp på TV denne kvelden. Hele veien inn mot plassen hadde vi hørt spredt jubel og tilrop på linje med hva norske supportergjenger har å by på på selve stadion. Fotball er åpenbart stort i Marokko. Den kraftige høytaleren som brølte ut kommentatorlyden mot plassen på engasjert arabisk bar også vitne om dette. Det hele var en stemningsfull seanse, taginen smakte godt, og prisen per pers på 40-50 dirham var også til å leve med. Vi takket den eldre herremannen for maten, og ordnet det slik at han var klar for å ta imot oss til lunsj neste dag.

Universitetet i Taroudant var målet neste dag. Vi hadde meldt vår ankomst på forhånd, og da vi fant fram til den, tok vakten oss med for å hilse på de høye herrer ved skolen. Vi fikk hilse på direktøren, se på hans kontor, hilse på flere folk, og fikk også tildelt en kjemilærer som guide. De la ikke skjul på at de var stolte over skolen sin, og en stor plakat formidlet at det amerikanske magasinet Travel + Leisure hadde kåret det til et av de vakreste universitetene i verden. At arkitektstudenter hadde tatt turen helt fra Norge for å se nærmere på den var nok også ekstra stas. Vi avtalte å møtes igjen for å ta bilde med de aller viktigste ved skolen før vi dro videre, og guiden tok oss med på en aldri så liten rundtur. Vi var nok et uvant skue for universitetets studenter og studiner der vi trasket rundt på rekke med speilreflekskameraene våre og tok bilder av de, for dem, mest trivielle ting. Det var i alle fall mange blikk å få, og det var tydelig at vi enten var svært kjekke, eksotiske eller bare annerledes enn de fleste andre folk som vanligvis var innenfor skoleportene. Guiden fortalte om det ene og det andre i en god time, spanderte kaffe på oss og var generelt en hyggelig kar. Så var det dags for photoshoot, og vi stilte oss opp sammen med trefire herrer i dress - foran den nevnte plakaten - mens en uten dress tok fram en smarttelefon og foreviget øyeblikket da vi beæret dem med vårt nærvær.

Bildet til høyre, foto: Martin A. S. Vevatne Omvisning på universitetet i Taroudant.

35 35

Universitetet i Taroudant

aroudant er den største byen i Taroudantprovinsen, og er av Marokkos eldste byer. Taroudant befinner seg i Soussdalen, sør for Atlasfjellene og nord for Antiatlas. Disse fjellkjedene danner grunnlaget for en fruktbar region, da Antiatlas skjermer regionen mot Sahara-ørkenen i sør og Atlasfjellene forsyner dalen med vann i form av Sousselven. Jordbruket i Soussdalen består i hovedsak av dyrking av appelsiner, klementiner, oliven og argan. Projektet ble ferdigstilt i 2010, og er en del av Ibn Zohr-universitetet i Agadir. Under vårt besøk på universitetet var været grått og kjedelig, noe vi som hadde gledet oss til å ta bilder ikke så på som en fordel. Etter å ha sett flotte bilder på forhånd, hvor sollyset skapte skarpe skygger, ble vi litt skuffet da det ikke noen av dagene var skyfri himmel.

Bildet på forrige, foto: Knut M. H. Henriksen Bildet viser et av de mange trappetårn som befinner på campus, med tilhørende gangbroer i bakkant.

Bildet til høyre, foto: Knut M. H. Henriksen Bildet viser et gårdsrom i administrasjonsblokka (14 på planen). Dette rommet var ledelsen svært stolt over og var plassen de vaglte å ta et gruppebilde senere på dagen. Dette var også stedet de likte å røyke. Bildet illustrerer også projektets fargepalett i okerrødt, hvitt, grønt og grått

37 37

Projektets navn: Taroudant University Arkitekter: Saad El Kabbaj Driss Kettani Mohamed Amine Siana

Vestfasade av administrasjonsbygget

ADMINISTRATIVE BUILDING WEST ELEVATION

0 1m

Lokasjon: Taroudant, Morocco Samarbeidspartner: Yassine El Aouni

Sørfasade av forelesningssaler

Klient: Université Ibn Zohr d’Agadir Ingeniør: Bepol

AMPHITHEATRES SOUTH ELEVATION

0 1m

Entrepenør: Entreprise Zerkdi & Fils Tomteareal: 60.000 m²

Snitt som viser trappetårn og gangbro til klasserommene

Bebygd areal: 20.511 m² Ferdigstillt: 2010 CLASSROOMS SECTION

0 1m

Universitetet 8

10 9

13 12

10m

20m

50m

Kartet over viser hvordan universitetet ligger nord for Taroudant litt utenfor byen 1 2 3 4 5 6 7

Administrasjonsbygg Forelesningssaler Labratorie 1 Verksted Studentkaffeteria Labratorie 2 Klasserom

8 9 10 11 12 13 14

Bibliotek Fakultetskontor Fakultetskaffeteria Dekanbolig Administrasjonsinngang Hovedinngang GĂĽrdsrom

Essaouira

Imsouane Agadir

Marrakech AĂŻt-Ben-Haddou Ouarzazate Taroudant 39

Bildet over, foto: Christoffer Borge Johansen Bildet viser muren og porten som møtte oss ved ankomst, dette er hovedinngangen (13 på planen). I bakkant kan man se universitetsbyggene

Det første som møtte oss da vi ankom universitetet, var muren som omkranset hele campuset. Deretter møtte vi en sikkerhetsvakt som ønsket oss velkommen og gav oss en liten omvisning. Skalaen var det første som føltes litt annerledes enn det vi var vant til fra Marokko, ikke nødvendigvis skalaen til byggene i seg selv, men heller rommene i mellom. I motsetning til de trange gatene i Marrakech, som ofte var smale og med et stående tverrsnitt, møtte vi her brede “gater” mellom byggene, som også er relativt lave med sine to etasjer. Da tomten ligger et lite stykke utenfor Taroudant var det, ifølge arkitekten Driss, masse plass å ta av, og med de lave byggene rundt fakultetet gir det mening at rommene mellom byggene har et liggende tverrsnitt. Byggene i seg selv er bygg av mur og betong med grov okerrød puss, og framstår i sin enkleste form som kuber med smale vinduer delvis tildekket av permanente solavskjermende elementer i samme materiale som resten bygget. Detaljer i hvit betong og de hvite veggene på innsiden danner, sammen med bakken som er dekket i gress, betong og grus, en fargepalett av okerrødt, hvitt, grønt og lysegrå. Formspråket fremstår som veldig enkelt, minimalistisk og nærmest abstrahert.

Bildet til venstre, foto: Knut M. H. Henriksen Bildet viser den nord-sørgående hovedaksen. Det er denne aksen som kalles for den sentrale riaden. Fjellene i bakgrunnen er Atlasfjellene. 40

Etter en tur i gangene i administrasjonsbygningen, samt et besøk på kontoret til dekanen, bar turen ut igjen gjennom en egen inngang og ut til den sentrale riaden. Når en befinner seg i riaden, ser man hvordan fakultetet er lukket mot øst og vest og med sin aksiale riade som er åpen mot nord og sør. Atlasfjellene mot nord har fondvirkning mot nord, mens Antiatlas har det samme mot sør. Når en går langs riaden, går en forbi flere små riader som skiller byggene på hver side av den store riaden. Fra utsiden danner bygningene flere rom i ulike skalaer i en nærmest hierarkisk oppbygging. Det er en gradvis overgang fra ute til inne som starter i prosjektets hovedakser, og som deretter glir over i mindre uterom. Deretter går man inn under et tak der rommene er enda mindre. Når en befinner seg under taket er det ikke alltid lett å vite om en er inne eller ute, og dette er heller ikke særlig viktig, de flere arealer er uten særlig klimaskille. Gårdsrommet (14 på planen), må entres gjennom dører fra andre utearealer, men har selv åpen himling over et grus og plantebedd.skalaene veldig fint varierte, og denne gradvise endringen i skala og mangel på terskler og dører, gjør at en beveger seg i arkitekturen uten å tenke på at en går fra ute til inne. Skalavariasjonen er også beholdt når en beveger seg opp i andre etasje, hvor tårn og gangbroer danner kommunikasjonssystemet. Til tross for en streng geometrisk plan, oppleves bevegelsen gjennom fakultetet som organisk.

Bildet til høyre, foto: Knut M. H. Henriksen Bildet viser en gang der det var satt inn trebjelker som dannet et skyggespill. I denne gangen var det artig akustikk. Når en tramper, dannes det et ekko som går frem og tilbake mellom veggene og lyden vandrer oppover i gangen. Dette ble satt stor pris på, og vi sto og trampet i noen minutter

41 41

Muren danner en veldig tydelig grense, men oppleves ikke som en god del av prosjektet, og er det eneste som stikker seg ut i negativ forstand. For det første står ikke muren godt sammen med byggene, og danner derfor heller ingen gode rom. Hadde muren vært en mer integrert del av det helhetlige designet, ville den sannsynligvis ikke stukket seg fram på en så negativ måte. For det andre: muren ødelegger den organiske bevegelsen i randen av prosjektet, da muren danner rom et ikke er naturlig å oppsøke. Det som spesielt stikker seg ut her, er hvor unaturlig det var å gå fra hovedinngangen til administrasjonsingangen (12 og 13 i planen). Inngangspartiet ved inngangshallen, gir ikke direkte tilgang til det åpne uteområdet internt mellom byggene. Du blir heller tvunget til å enten gå inn gjennom det som kunne ha vært en resepsjon, eller gå gjennom en utendørs gang, overbygd med med åpne, hvite bjelker - tydelig inspirert av den nordiske paviljongen til Sverre Fehn i Venezia, noe Driss Kettani nesten inrømte da vi møtte ham. Denne ankomsten ville gitt den ankomne en pause mellom den ytre muren før den kom inn til kompleksets funksjoner. Situasjonen i dag er at du kommer rett inn i tverraksen og uteområdet, og således raskere ledes inn dit du skal.

Bildet over og under, foto: Fernando Guerra Stemningsbilder vi ble tilsendt fra Driss Ketani. Disse viser hvordan universitetet kan se ut på kvelden en skyfri dag. Over er inngangshallen og under er trappetårnene.

Bildet på forrige side, foto: Knut M. H. Henriksen Bildet viser fakultetskontoret på venste side og administrasjonsbygget på høyre. Dette var en av rommene i randen av projektet det føltes veldig unaturlig å oppsøke. 43 43

Når en kommer på innsiden er rommene store og gode, veggene er hvite og gjennom viduer av forskjellig art blir rommene opplyst. Denne naturlige belysningen er det mest spesielle med rommene sett fra innsiden. En kan se at arkitektene gjennomgående har jobbet med lyset utenifra og inn da byggenes form på mange er måter definert av hvordan lyset blir anvendt til naturlig belysning inne. Både ute og inne er det detaljer som manipulerer lyset. Ute er det lagt vekt på kontrasten mellom lys og skygge og detaljer av tre lager et skyggespill. Det er og områder der lyset filtreres gjennom høye slanke bjelker over deg. Inne er det detaljer foran vinduer som sørger for et diffust lys. Projektets plan er også mange steder tydelig arbeidet med for å slippe naturlig lys inn fra etasjen over. Ved å skjerme for direkte sollys og heller ta inn diffust lyst oppnår man at rommene ikke varmes opp av solstråler og rommene blir opplyst på en annen og mer homogen måte enn dersom en brukte direkte lysstråler.

Bildet til venstre på forrige side, foto: Jørgen Tellefsen Relling Bildet viser en søyle som står foran et vindu og hjelper til å spre lyset.

Bildet til høyre på forrige side, foto: Jørgen Tellefsen Relling Martin beskuer himmelen gjennom et vindu

Bildet til høyre, foto: Knut M. H. Henriksen Lysinnslipp i andreetasje forsyner førsteetasje med lys.

45 45

Om kvelden blir campus og bygningene belyst. Det er ingen gatelykter, slik vi kjenner dem fra Norge, men spotter som lyser opp byggene, som dermed indirekte lyser opp uterommene. Bakken blir ikke belyst i særlig grad, men det er stort sett ikke noe problem, med unntak av noen steder med trinn i bakkebelegget. Noen av oss holdt på å snuble, men det gikk heldigvis bra. Med belysning fra undersiden framstår byggene mektigere enn hva de gjorde på dagtid. Skyggene vi ikke fikk sett på dagtid ble tydlige, dog snudd på hodet i forhold til hvordan de ville vært en solfylt dag. Det var en relativt hyggelig opplevelse å spasere rundt på campus om kvelden. Til tross for at hele campusen er omkranset av muren, var det likevel tre løshunder som tasset rundt mellom bygningene. I Marokko har de et liberalt forhold til løshunder.

Bildet på forrige side, foto: Jørgen Tellefsen Relling Skyggespill ved inngangspartiet. Her kan en se et eksempl på hvordan byggene blir opplyst om kvelden.

Bildet til høyre, foto: Jørgen Tellefsen Relling Enda et eksempel på skyggespill. Her kan en se hvordan skyggene er oppned i forhold til en kan forvente på dagen. 47 47

Fra Taroudant til Ouarzazate

or å ta oss til filmbyen Ouarzazate, måtte vi igjen bevege oss oppover i landskapet. Denne strekningen var heldigvis mer rett fram, og veien lå trygt plassert innpå land. Området rundt Taroudant var relativt frodig, med tanke på sin beliggenhet ikke langt fra selveste Sahara, men den veien vi fulgte nå ledet oss inn i tørrere strøk, og vegetasjonen var stort sett små tuer av grønt som lå som prikker utover landskapet. Det var litt skyet, men når solen trengte gjennom skydekket, lyste de opp Atlasfjellene som strakte seg langs hele horisonten og rammet inn dette fremmede, tørre og kuperte landskapet som vi tidligere bare hadde sett på film. For det hadde vi jo, vi visste bare ikke at det var her. Vi kom opp til noen store, brede marker, som på mange måter kunne minne om en tørrere versjon av Hardangervidda. Det var lite trafikk, og skilter langs veien fortalte oss at her ble det dyrket safran. Noen små boder langs veien som solgte taginer og mineralsteiner dukket opp en gang i blant, og vi kom etter noen timer til et lite sted som het Assaki. Her hadde vi lunsj på et grillsted, og vi fikk servert grillspyd med kefta (kjøttboller) og kjøtt. Skittent var det, katter hadde de nok av, og et svært lårstykke av det vi kunne anta var storfekjøtt hang på utstilling en liten meter fra bordet vårt. Men maten var god, og vi fortsatte vår ferd gjennom dette utrolige naturlandskapet helt i grenselandet mellom ørken og ikke-ørken.

Da vi omsider nådde fram til Ouarzazate, var det ingen tvil om at filminnspillingene var viktige for dem, og før vi hadde kommet inn til byen hadde vi allerede kjørt forbi to filmstudioer. Det ene av disse, Atlas Studios, er et av verdens største. Første rundkjøring hadde også en gigantisk skulptur av «action»-skiltet vi kjenner fra filmindustrien. At økonomien i byen har hatt godt av filmene var også noe man ikke kunne unngå å se: de hadde til og med lyktestolper her i byen! Tripadvisor ledet oss til et ganske koselig hotell, La Gazelle, med greie priser, eget bad, varmepumpe på rommet og inkludert frokost og wifi. Hotellverten var også en morsom fyr, og spøkte og lo og bidro til at vi fikk et bra opphold, til tross for morgenkulde og litt sykdom som kom krypende mens vi var der. Kveldens middag ble i ettertid kalt «sultanmiddagen», og det med rette. Vi fant et flott lokale, som hadde tilsvarende flott mat på menyen, og de var også blant de få med løyve til å servere vin og øl. Knut ønsket pils med en eneste gang, og fikk det. Så delte vi et par flasker Sahari Domaine Rouge, hadde taginer med biff, lammecarré, lammeskank og en god dose mandler og rosiner. Det hadde definitivt ikke gjort noe med en marokkansk restaurant i Trondheim. Bildet til høyre, foto: Martin A. S. Vevatne Vi passerte slike små tårn flere ganger på reisen fra Taroudant til Ouarzazate.

Guidet tur i ksar Aït-Ben-Haddou

et tok omtrent en halvtime å kjøre til Aït Ben Haddou fra Ouarzazate, veiene var helt greie, kanskje litt smale, og de fleste møtende biler ønsket å ligge godt plassert i midten. Landskapet som denne gamle ksaren, eller «kasbahsamlingen», ligger i er tørt, stort og vakkert. Det er slett ikke vanskelig å forstå hvorfor det er populært å spille inn filmer her (i tillegg til antatt lavere produksjonskostnader her i forhold til andre steder). Første dag i Aït Ben Haddou valgte vi å klare oss uten guide, og vi fikk sett oss litt rundt i denne byen som på en måte kan minne om en maurtue på avstand. Den har samme farge, og er av samme materiale som landskapet rundt, og fjelltoppen den ligger på og alle bygningene ser ut som at de har vokst fram fra bakken. Det har de jo på sett og vis også gjort, med lokalbefolkningens hjelp. Martin og Knut ble også lurt til å kjøpe seg det tradisjonelle tagelmust-plagget vi nordmenn kjenner som turban, men som i Marokko er tuaregenes hodeplagg. Kun 150 dirham for en remse med bomull til å surre rundt hodet, som ble solgt for 10 dirham et annet sted i samme by. Sånn kan det gå. Vi returnerte til Aït Ben Haddou neste dag, og bestemte oss for at vi trengte en guide for å få litt mer fakta og bedre kjennskap til selve byen. Først møtte vi en mann som så ut til å være minst hundre år. Han kunne ikke engelsk, men han var veldig god i tysk eller nederlandsk - vi skjønte ikke helt hva han mente. Vi fikk nummeret hans og sa at vi kom tilbake om vi

trengte guide, gikk til andre siden av «sentrum» og spurte etter guide der. En selger kjente en som var guide, og ropte oppover gata. Vi ventet en liten halvtime, og så møtte vi en ung berber som introduserte seg som Jamal og tok oss med over broa og inn til den UNESCO-fredete byen på haugen. Vi gikk til en av de seks kasbahene som er i byen, og vi trasket gjennom folks private områder uten at det virket å være et problem. Jamal fortalte at det kun var ti familier som fortsatt bodde i denne gamle delen av byen, mens de andre hadde flyttet til den andre siden av den saltvannsførende elven, fordi der var det både elektrisitet og vann i husene. Jamal var en fra disse ti gjenværende familien, og i følge seg selv den eneste blant dem som var guide. Inne i kasbahen fikk vi se en helt annen versjon av en kasbah enn hva vi gjorde i Taourirt. Kasbahene i Aït Ben Haddou er langt eldre, og ettersom det er en UNESCO-by, kan man heller ikke bygge de på en mer moderne måte. Gulvene var ujevne, laget av jord og grus som var blitt tråkket ned på bambus-etasjeskillerne. Trappene så ut til å være underdimensjonerte for storvokste personer, og var både slitte og småskumle å bevege seg i. Vi kom etterhvert opp på takterrassen, men først måtte vi klatre opp en stige som så vidt hang sammen, og det drysset tørket leire da vi tok tak i veggen for å dra oss opp. Oppe på takterrassen fikk vi se at de var i gang med å restaurere flere bygninger på tradisjonelt vis. Jamal kunne også avsløre at han ikke vanligvis tar med turistene her, men

siden vi var arkitektstudenter tenkte han at det kunne være interessant for oss. Han sa også at noen av veggene ikke var «ekte», men bygget opp kun for å bli brukt i film. Jamal hadde for øvrig også vært statist i både Gladiator, Game of Thrones og omtrent alle andre filmer som var blitt spilt inn der i løpet av hans 21 år gamle liv. Utenfor kasbahen satt en kone som bodde i nabohuset ved en port, der holdt de kyrne sine i en liten innhegning. I forgården stod det også en del verktøy som de bruker til å lage adobemursteinene av leire av. Formen de brukte var en 45 cm bred forskalingskasse, den blir det lagt steiner i bunnen av, deretter fylles den med leireblandingen av sand, litt kumøkk, strå og vann og settes til å tørke i solen. Det kreves naturligvis mye vedlikehold, og Jamal sa at bare de som visste at de hadde et sterkt hus holdt seg inne når det regnet kraftig. Vi fikk også en demonstrasjon av noen primitive nøkler, som jødiske tilflyttere hadde brakt med seg til Marokko og berberne for noen tusen år siden. Vår guide forsøkte å få oss til å gjette hva det var, og sa at det var noe som var lite og som vi brukte hver morgen, men ingen av oss klarte å skjønne at det var en nøkkel det var snakk om.

Bildet til høyre, foto: Martin A. S. Vevatne Den første kasbahen vi besøkte i Aït Ben Haddou

51 51

Rundt i byen viste Jamal oss hvor UNESCO hadde vært inne og gjort restaureringsarbeid. Flere steder var det ikke særlig vellykket, da de kun hadde brukt betong i pussen, og ikke inne i f.eks. trappeveggen. Det hadde så kommet vann inn i denne veggen flere steder, og mye av restaureringsarbeidet var allerede blitt ødelagt. På toppen av byen ligger det gamle matkammerset, og der satt en eldre mann og spilte tradisjonell berbermusikk og fikk litt dirham i skåla si, mens vi gikk videre for å se utover landskapet og ta bilder på ekte turistvis. Dette var også en av få dager med sol, og vi var både svette og tørste da Jamal inviterte oss hjem til seg på te. Hjemmet til Jamal så ut til å være i en god del bedre stand enn mye annet vi så i byen. Det var brukt mye betong, og han sa at huset hans var regntrygt fordi det alltid fikk det nødvendige vedlikeholdet. Det var høns der, et ildkjøkken og et mer vanlig kjøkken, et atrium og en takterrasse der, og vi fikk gå litt rundt å se før vi ble ledet inn i stuen. I stuen var gulvet dekket av vevde tepper, laget av søsteren hans, og han hadde også en haug med ekstratepper om vi var interessert i å kjøpe. Vi forklarte at vi dessverre ikke hadde plass i bagasjen, men at de var veldig fine. Vi fikk servert te og noen hjemmelagte kjeks, og Jamal fortalte om teppene og symbolikken, og fortalte oss blant annet at berberne egentlig

heter amazigh (amasir), som betyr frie menn. Han viste oss fotoalbumet sitt med bilder fra alle statistrollene hans, men utifra det eneste bildet han hadde på veggen å dømme - en svær filmplakat fra Gladiator-filmen - så var det nok den rollen som hang høyest. Det ble etterhvert både fem og seks kopper te, og det var på tide å komme seg tilbake til Ouarzazate. Jamal skulle også dit, og fikk sitte på med oss. Men før vi kom oss i bilen stoppet Knut opp for å kjøpe jakken til en av de mange selgerne utenfor Jamals hjem. Som takk for at han fikk sitte på, inviterte Jamal oss hjem til sin onkel for både lunsj og middag. Dette virket jo spennende, og vi takket ja til invitasjonen. Vi ble med til hans onkel og fikk servert berberomelett og brød til lunsj, selvsagt først etter at vi hadde fått noen kopper te. Maten var god, og så tok Jamal de av oss som var interessert i hamam bort til det lokale hamamstedet, mens resten dro tilbake til hotellet for å slappe litt av. Etter hamam møtte vi alle på ny opp hos Jamals onkel, og da fikk vi hilse på hans onkel, to små jenter og en annen onkel, så fikk vi servert en stor bolle med couscous og kylling som vi alle spiste rett ut av med skje. En fin opplevelse og veldig god mat, mens den arabiske musikkanalen som surret og gikk på TV i bakgrunnen var som et ekstra krydder for stemningen. Alle sangerne på kanalen var ca 40 år, med kort hår, litt mage og en velstelt mustasje, og ellers i musikkvideoene var det gjerne

Bildet til venstre, foto: Martin A. S. Vevatne En lokal spelemann i Aït Ben Haddou 53

Ksar Aït-Ben-Haddou

sar Aït Ben Haddou ble etablert i 757 f.Kr., og består av tradisjonell marokkansk kasbahbebyggelse. Ksar betyr at det er en by bestående av en samling med flere kasbaher, i motsetning til Taourirt, som bare har én. Navnet kommer fra byens grunnlegger Ben Haddou, som betyr sønn av Haddou, og Aït, som betyr at den tilhører familien til Ben Haddou. Byen ble opprettet som et knutepunkt for handel, og hadde som hensikt å være et fort for beboerne og en markedsplass for reisende mellom ørkenen og Marrakech. Utenfor byen renner det en saltholdig elv, som, til tross for å være udrikkelig for mennesker og dyr, danner livsgrunnlaget og muliggjør dyrking av mat og robuste planter i det golde ørkenlandskapet. Mellom Aït Ben Haddou og elven er det flat mark med jorder, mens byen selv ligger i en bratt skråning på et lite fjell. På toppen av fjellet er det et forsvarsbygg med mur rundt. Tidligere var toppen brukt som oppbevaringsplass for mat for familiene i byen, og et sted alle kunne samles i tilfelle byen ble angrepet. En av beleiringsteknikkene som ble brukt var å stjele maten til den beleirede byen, dermed var det viktig at maten i Aït Ben Haddou var trygt plassert på toppen. Hver familie hadde sitt matlager der, ettersom det var den letteste posisjonen å forsvare. Det var også mulig å tenne bauner på toppen, for å advare omkringliggende byer om at det var

fiender på ferde. Aït Ben Haddou består av seks hovedkasbaher i bunn og en rekke mindre hus oppover i skråningen mot toppen. Kasbahene ble bygget av de mektigste og rikeste familiene i byen, og er vertikalt funksjonsdelt. De har fjøs i bunn, kjøkken i andre etasje, oppholdsrom i tredje og fjerde etasje i form av en riade og en veranda i fjerde etasje. På toppen av kasbahene er det fire utkikkstårn, slik at man kunne følge med i tilfelle fiender nærmet seg byen. Bygningene i resten av byen er mindre enn kasbahene, og har ikke samme forsvarsfunksjon. I hovedsak er byggene i byen laget av stein og adobe, men noen av dem er også blitt forsterket med betong i nyere tid.

Essaouira

Imsouane Agadir

Marrakech Aït-Ben-Haddou Ouarzazate Taroudant

Bildet til venstre, foto: Knut M. H. Henriksen Aït-Ben-Haddou sett fra en høyde like sør for byen

Aït-Ben-Haddou, M 1:2000

Kasbahbebyggelsen i Ksar Aït-Ben-Haddou

Gamlebyen på nordsiden av elva Asif Ounila i en skråning. Ny mer spredt bydannelse på sørsiden. Landskapet er der flatt og bebybbelsen ligger langs bilvei.

De markerte byggene er de seks kasbahene i gamlebyen. Det stiplede markerte bygget er under restaurering, og tegningene er vist på de neste sidene.

Foto: Christoffer Borge Johansen Ansamlingen av kasbaher i AĂŻt-Ben-Haddou, samme omrĂĽde som plantegningen nĂŚrmest til venstre viser, sett ovenfra fra nord.

Alle bygningene i byen er hovedsakelig klosser i diverse størrelser og sammensetninger, utenom kasbahene som er noe mer forseggjort enn det jevne hus, med innviklede dekorasjoner på veggene og fire tårn på toppen. De dekorative mønstrene minner mye om arabisk ornamentikk, med tydelig fokus på geometriske former. Gamlebyen er liten, og har mange små, trange gater ment for fottrafikk. Fra utsiden ser bygningene ofte kubiske og enkle ut, med små gløtt ut mot gaten. Disse vinduene er dekket av mashrabiya-gitter i tre eller metall. På innsiden er husene mer utsmykket, med intrikate tepper og solide tredører. Ofte er det åpent i midten av bygget, slik at det blir en slags minibygård, i riadeform over et par etasjer. Fasade nord-vest, M 1:200

Fasade sør-vest, M 1:200 Tegninger over viser fasader av kasbah #5 i Aït-Ben-haddou 58

I desember 2014 hadde et kraftig regnvær ødelagt mange bygninger i Aït Ben Haddou. Flere av de seks kasbahene var i dårlig forfatning, og en rekke mindre hus i byen hadde rast sammen. Stor deler av mellahen, den jødiske bydelen, og synagogen hadde blitt fullstendig ødelagt. Hovedgrunnen til at så mange bygninger har rast ned er at det ikke bor så mange i den gamle delen av byen lenger. De fleste har flyttet til andre siden av elven, hvor det ligger mer moderne bebyggelse med innlagt elektrisitet og vann. Dermed får ikke de ubebodde bygningene det regelmessige vedlikeholdet de trenger for å kunne stå imot større regnbyger De få som nå bor i gamlebyen jobber gjerne på jordene, vever tepper eller jobber som turistguide. Vedlikeholds- og restaureringsarbeidet går dermed tregt i store deler av byen, selv om den er på UNESCOs verdensarvliste. UNESCOs arbeid for bevaring av byen startet i 1987, da den ble inkludert i UNESCOs verdensarvliste. Siden den gang har det blitt gjort større forbedringsarbeider for å bevare området.

14,5 m 12,6 m

A: Plan 1. etasje Førsteetasjer har tradisjonelt vært inngangsparti og fjøs.

B: Plan 2. etasje Andreetasje inneholder gjerne kjøkken og oppholdsarealer. sbahene kan ha enda en etasje, og da vil soverom gjerne være i tredjeetasje.

C: Takplan Takene er viktige oppholds- og arbeidsarealer. Her foregår tørking av frukt og En fullstendig tradisjonell kasbah av dette slaget har normalt fire tårn, men denne bygningen har kun det

D: Plan himling Bjelkelag i tre. Vanlinge tresorter i bruk er poppeltre, eucalyptus, palme og sedertre.

De siste store arbeidene ble gjort mellom 2007 og 2012, da det blant annet ble laget nye og bedre veier og trapper i byen. Det ble også satt opp en bro mellom den gamle og nye delen av byen. Den eneste måten å krysse på tidligere var via steiner i elven, men disse er det ikke mulig å bruke når det er høy vannføring, som det hadde vært i desember. Dessverre er det ikke sånn at UNESCO-arbeidet bare er fryd og gammen. Guiden vår fortalte om huseiere i byen som tok i mot statlige penger for restaurering, og så valgte å la andre gjøre jobben for en billigere penge. På grunn av dette er det vanskelig å få folk i byen til å restaurere husene, ettersom det da skjer når de har tid mellom sine andre geskjefter. Eierne fortsetter å få mer penger til restaurering når de kan vise til fremgang i restaureringen, så den onde sirkelen fortsetter. Det at det nylig hadde vært en flom som hadde vasket bort store deler av jordene på utsiden av byen, gjorde også at det var lite tid å sette av til restaureringsarbeidet. Den middelalderske byformen, de autentiske husene og den pittoreske beliggenheten har ikke bare fått UNESCOs oppmerksomhet, men også gjort Ksar Aït Ben Haddou til et yndet filminnspillingssted. Ouarzazate som ligger en halvtimes tid unna huser flere store filmstudioer, som sammen med Ksar Aït Ben Haddou har blitt brukt som bakteppe for mange store produksjoner. Over 30 filmer har blitt spilt inn der, blant annet Lawrence of Arabia, Ben Hur og The Gladiator. Bilder til venstre, foto: Bendik Tobias Berg

Øverst, broen mellom gamlebyen og den nye bebyggelsen. Mellom, nytt UNESCO-sponset steingjerde. Bunn, en trelås med tilhørende nøkler, jødene laget disse når de holdt til i byen, mange av dem har intrikiate mønstre og er utrolig godt laget.

Foruten film, er også turistindustrien viktig for byen. Verdensarvlisten, og det at det er en kjent filmlokasjon, trekker mange turister, og både den nye og gamle delen bærer preg av dette. Det er et gjestehus i den ene kasbahen, og i gamlebyen kan du ikke gå mange meter før du møter på noen som vil selge deg skjerf, smykker, klær eller kunst. I den nye delen er det en mer konvensjonell by, med mindre kiosker, arganbutikker og en slags liten souk hvor det selges standariserte, marokkanske turistvarer, som tøfler og vesker. Her, som ellers, er det vanskelig å vite hva som er billige kopier fra Kina eller ekte håndverk. Det er også flere store hoteller og restauranter, i tilfelle man har valgt å ha base i Aït Ben Haddou fremfor Ouarzazate. Bildet til høyre, foto: Bendik Tobias Berg Dette var et av byggene i byen som hadde forfalt på grunn av værslitasje over lengre tid.

Bildet under foto: Bendik Tobias Berg Bildet viser den øverste delen av en adobevegg. Den er dekket med bambus, plast, jord og stein øverst for å beskytte mot regnet. Uten denne beskyttende strukturen på toppen ville veggen ha blitt vasket bort av regnet mye fortere. Plasten er et nyere tillegg som gjør at man slipper å reparere veggen så ofte, siden vannet ikke trekker like lett gjennom.

Foto: Knut Magnus Hexeberg Henriksen På bildet ser man gamlebyen, med porter i front, kasbaher i bakgrunn, selve byen bak det og forsvarsplassen med ringmur på toppen. Mellom den store porten og byen er det et grønt belte med dyrket mark. Både denne porten, og den som ligger utenfor bildet til høyre ble bygget som filmsett, og var ikke del av den originale byen. Den originale bymuren går mye nærmere kasbahene, og kan sees i front.

Guidet tur i Kasbah Taourirt

asbah Taourirt og den tilhørende landsbyen ligger et par kilometer unna Ouarzazate sentrum. Vi parkert bilen utenfor og ble umiddelbart spurt av en litt eldre herremann om vi hadde behov for guide. Det hadde vi jo, men først skulle vi spise, og guiden ledet oss innover i gamlebyen til en liten, slitt restaurant som hadde kyllingtagine og den marokkanske versjonen av DUS (blanding av melk og juice, om denne klassikeren har gått i glemmeboka) på menyen. At guiden hentet en ny kar som stod og ventet på oss utenfor mens vi spiste, var egentlig litt brysomt, men det var vel viktig å sikre seg dagens inntekt. Så ble det omvisning. Guiden startet med å tygge på litt forskjellige blader han plukket fra planter, som visstnok skulle smake salt. Deretter spaserte vi bort til kasbahen, betalte inngangbilletten og var klare til å ta i mot kunnskap. Ute i forgården stod det en 77-mm Krupp kanon, som den mektige pashaen T’hami Glaoui en gang fikk i gave av Sultan Moulay Hassan for å ha reddet hans liv mens sultanen var ute og samlet inn skatt i distriktene og ble overrumplet av en snøstorm og akutt sult. Glaoui benyttet seg av mulighetene denne kanonen bød på, og brukte den til å bekjempe og true andre krigsherrer helt fram til 1950-tallet. Han tok

franskmennenes side da de okkuperte Marokko i 1912, ble pasha av Marrakesh, Ouarzazate og størstedelen av sørMarokko, og ble etterhvert den mektigste og rikeste mannen i Marokko (fra 1953 og fram til Marokko ble uavhengige og Glaoui døde under kveldsbønnen sin den 23. januar, 1956). Han var nok ingen folkehelt, den godeste pashaen, og da han døde ble hans eiendommer stormet, plyndret og alle tjenestemenn og tilhørere som ble funnet ble drept. Men kompis med Winston Churchill var han likevel. Guiden forklarte videre om utsmykningene på fasadene til kasbahen, og sa blant annet at mønstrene og detaljene kun var fantasi og ikke betydde noe, akkurat som innen teppevevingstradisjonen som fremdeles lever i berberkulturen. I ettertid fant vi ut at dette trolig ikke stemmer, en annen guide som vi møtte i Aït Ben Haddou kunne nemlig forklare i det vide og det brede om alle mønstre og symboler som er vanlige på teppene og deres betydning. Inne i kasbahen ble vi møtt av høye trappetrinn og lave døråpninger. Guiden fortalte at dette var for å forhindre at fiender skulle kunne bevege seg raskt inne i kasbahen, i tillegg til at alle på denne måten kom med hodet bøyd inn i pashaens bolig. I stuene var vinduene plassert lavt på veggen, og både Bildet til høyre, foto: Martin A. S. Vevatne En bakgård i kasbah Taourirt

vegger og tak var utsmykket med mønstre og symboler. Kasbahen hadde utrolig mange rom, noen for sommeren, noen for vinteren, og noen var nok i bruk hele året. Pashaen hadde også en privat hamam og sin egen moské. Vi fikk dessverre ikke besøke alle delene av kasbahen, da det i desember hadde vært et kraftig regnvær som hadde ødelagt mye og gjort det farlig å ferdes der. Guiden tok oss med til den jødiske delen av bydelen, som stod i sterk kontrast til den moderne filmbyen Ouarzazate bare fem minutter unna. Synagogen og flere andre bygninger hadde blitt ødelagt av det nevnte regnværet - adobematerialets nemesis. Bygningene var jevnt over ganske forfalne, gaten var smal, og menneskene delte sine boliger med husdyr som høns og kyr. I gaten rant en liten bekk med skittent vann, det luktet ille og det var åpenbart et område preget av fattigdom. En utslitt teppevever inviterte oss inn til butikken sin, og vi fulgte for en gangs skyld med inn i butikken. Han viste stolt og litt desperat fram hvordan han sitter dag ut og dag inn og lager tepper. Det var en haug med tepper av saueull, kamelull, blandingsull og kaktussilke, det var skjerf og det var en selger som nok hadde lite å leve av nå om vinteren når turismen ikke er på sitt beste. Jørgen hadde 100 dirham å bruke på et skjerf, men selgeren ønsket 220. Vi sa takk for oss, og skulle til å gå, og selgeren så seg nødt til å gå med på de 100 dirhamene. Et dårlig salg var bedre enn ingenting.

Vi gikk videre, men kom ikke langt før en ny selger hilste på oss. Denne karen var god og rund, med langt krøllete hår, litt skjeggbust og et hull i tanngarden der den ene nedre fortannen skulle ha vært. Han satt og koste seg med en kopp myntete og en sigarett det luktet litt muffens av da vi kom forbi, og var i et strålende humør. Han behersket engelsk særdeles godt, sammenlignet med de fleste andre selgere vi hadde truffet, og han fortalte stolt om sin familietradisjon med å lage tepper, skjerf, bukser, djellabaer, sko og ja, alt en ekte berber trenger av bekledning. Det gikk som det måtte gå, og vi endte opp med å kjøpe fire bukser, to djellabaer og en lue av denne kremmeren. Det var bareChristoffer som ikke slo til på disse «very nice prices for my friends», og bare Vegard som fikk noe ut av prutingen - etter at vi andre allerede hadde betalt for oss. Det endte med at Knut og Martin fikk et skjerf hver å gi til sine bedre halvdeler, men vi var ganske sikre på at han, til tross for disse almissene, gikk kraftig i pluss denne dagen. Guiden førte oss videre rundt til baksiden av kasbahen. Vi så en stork som hadde bygd seg et reir i toppen av en minaret, og fikk så ta en liten kikk på et lite bibliotek, hvor de blant annet hadde en stor bok med den enkle tittelen «Al-Qaida» i bokhylla for samfunnspolitikk. Så var vi omsider ferdigguidet, betalte, så en mann som slaktet en katt på parkeringsplassen, og kjørte tilbake til hotellet. Bildet til høyre, foto: Martin A. S. Vevatne Storken som hadde slått seg ned i minareten i Taourirt

Kasbah Taourirt Bildet over, foto: Jørgen Tellefsen Relling Panoramabilde av festningen, i forkant ser vi adobemuren som strekker seg rundt hele bebyggelsen.

asbahen i Taourirt ble etablert på starten av 1700-tallet og ble videre utbygd på 1800-tallet. Den er altså en kasbah av relativt nyere tid. Kasbahen er en del av et større festningsbygg, tilknyttet en berberlandsby. Den er omkranset av en tett bymur med tårn. Kasbahen var opprinnelig bolig for den rike, lokale kaid (leder) og hans familie og tjenestemenn. Kasbahen i Taourirt var eid av den mektige Glaoui-familien, og var et av flere steder hvor pasha Thami El Glaoui hadde bosted da han var Pasha i Marrakech, Ouarzazate og størstedelen av sørlige Marokko. Kruppkanonen som i dag står utstilt foran kasbahen var en svært viktig del av

pasha Glaouis økende makt under den franske okkupasjonen av Marokko, som varte fra 1912 til 1956. Storhetstiden for kasbahen i Taourirt var under den franske okkupasjonstiden. Fra 1930-årene fungerte den som hovedstad for Ouarzazate og resten av regionen. Den nevnte, mektige Glaoui-familien, fikk støtte av den franske kolonimakten for å opprettholde Taourirt som en kontrollpost av handelsrutene gjennom Atlasfjellene som gikk nord- og sørover i Marokko. Kasbahen fikk rolle som hovedsenter for administrasjon og som tollpost. Festningen var også viktig for å beskytte lokale råvarer og interesser, i tillegg til å skulle huse Glaoui-familiens medlemmer og venner når de

var der. Kasbahen var også til beskyttelse mot røvere, banditter og andre fiender. Festningen ligger i regionen Souss-Massa-Drâa-regionen 1160 m.o.h. sentralt i landet, hvor det flate ørkenlandskapet møter bratte fjell. Kasbahen er strategisk plassert i en fjellskrent, og i likhet med mange andre kasbahbebyggelser er den tilknyttet en elv. Den kalles Asif Tidil og er kilden til liv i området. Den gir mulighet for å dyrke mat i det ellers så tørre landskapet, og bidrar også med næring til plante- og dyreliv. Festningen har god utsikt utover det flate ørkenlandskapet i sør og mot den

trange, nordlige passasjen gjennom Atlasfjellene. Kasbah Taourirt undergår i dag store utbedringer, på grunn av ødeleggelser forårsaket av kraftig regnvær. Disse delene var derfor dessverre stengt for turisme. Kasbahen er ikke en del av UNESCOs verdensarvsliste, slik som Ait Ben Haddou. Derfor blir utbedringer gjort på privat initiativ, men UNESCO har likevel gitt noe støtte til restaureringsarbeidet. Ingeniører og arkitekter er i dag i gang med oppmålingsarbeid og annen kartlegging av Taourirt. 69

Essaouira

Imsouane Agadir

Marrakech Aït-Ben-Haddou Ouarzazate Taroudant

Festningen ligger i regionen Souss-Massa-Drâa-regionen 1160 m.o.h. sentralt i landet, hvor det flate ørkenlandskapet møter bratte fjell. Kasbahen er strategisk plassert i en fjellskrent, og i likhet med mange andre kasbahbebyggelser er den tilknyttet en elv. Den kalles Asif Tidil og er kilden til liv i området. Den gir mulighet for å dyrke mat i det ellers så tørre landskapet, og bidrar også med næring til plante- og dyreliv. Festningen har god utsikt utover det flate ørkenlandskapet i sør og mot den trange, nordlige passasjen gjennom Atlasfjellene.

Bildet til venstre, foto: Christoffer Borge Johansen Bildet festningen fra vest, vi ser inngangen til biblioteket sentralt i bildet.

Bilder til høyre, foto: Christoffer Borge Johansen Øverste bilde viser utsikten fra et av tårnene i kasbahen. Vi ser deler av den forfalte festningen og landskapet i sør. Nederste bilde viser borggården til Festiningen og inngangen til kasbahen. Gjennom den hvite buede inngangen kommer opp til balkongen der den lokale lederen hadde full oversikt. 71

Festningsbyen Taourirt, med sine røde jordfarger, vokser nærmest frem som en forlengelse av fjellsiden. Kasbahen er plassert i nord, og ruver over både landsbyen og landskapet. Selve byen er omgjerdet av en høy, lukket bymur som gir god beskyttelse. På utsiden av bymuren, mellom byen og elven i det flatere området, befinner jordbruket seg. Hovedinngangen til festningen er i den nordlige delen av bymuren, og er plassert på høyden slik at tilreisende måtte gå rundt den tette bymuren. Muren har flere utsiktstårn, som gir god oversikt utover området. I dag er Kasbah Taourirt hovedsakelig en turistattraksjon, med daglig guidet omvisning. Man kan få guider som prater fransk, tysk, engelsk og arabisk. Området rundt er tilrettelagt for slike formål med en stor parkeringsplass utenfor festningen. Det er også butikker rundt en større plass ved hovedinngangen, med suvenirer og museumsartikler. På sørsiden finner vi overraskende nok et bibliotek, som så ut til å være flittig i bruk av barn og skoleelever. Biblioteket så ut til å stamme fra den eldre festningen, med noen moderne oppgraderinger.

Bildet til venstre, foto: Christoffer Borge Johansen Øverste bilde viser et av tårnene i kasbahen. Nederste bilde viser Krupp-kanonen, som bidro til og holde makten til Glaoui-familien. 72

Den tilknyttede landsbyen på innsiden av bymuren står veldig i kontrast til det mer åpne landskapet rundt, her er bebyggelsen en kompleks og tett sammensetning av enkle kubiske bygninger med to til tre etasjer og trange, slitte gater. Bebyggelsen trapper seg nedover fjellskrenten og er en variasjon av hus, butikker og verksteder. Landsbyen var preget av forfall på grunn av regn og manglende vedlikehold, og spesielt den jødiske bydelen så ut til å være av dårlig forfatning. Likevel var det liv i gatene og vi ble stadig invitert inn i butikker og til ulike håndverkere, “bare for å se”. Det fantes også noe nyere bebyggelse, som etter beste evne forholdt seg til den eldre bebyggelsen Kasbahen i Taourirt er bygget på tradisjonelt berbervis, hvor byggene nærmest vokser opp fra sanden i enkle geometriske former. Fundamenteringen bestående av stein er gravd godt under bakkenivå, hvor basen gjerne er to meter tykk og vokser seg slankere oppover.

Bildet til høyre, foto: Christoffer Borge Johansen Øverste bilde viser en av gatene i landsbyen. Nederste bilde viser et bygg som nylig var rast sammen etter forrige regnskur. 73

Veggene er laget av stampet sand og vann, deretter skåret opp i et mindre, mer håndterbart format, deretter stables disse lagvis oppover og dekkes med puss av leire og strå. De tykke veggene i kasbahen gir bebyggelsen god termisk masse, som kjøler rommene ned om somrene og holder kulden ute om vinteren. Kasbahen har på utsiden gjerne innskåret et negativt relieff av geometriske figurer som gir en estetisk verdi og blir et symbol for familien som bor der. Taket og etasjeskillere er trekonstruksjoner. Bjelkene er lagt i et kryssende mønster kalt “tatawi”. Først et lag med bærebjelker som har en stor dimensjon, men som er lette og sterke, så et nytt, slankere trelag på tvers og til slutt marokkansk bambuslignende siv i tre lag på kryss og tvers. På toppen av dette legges et jordlag. Enkelte oppholdsrom av større viktighet har i tillegg større takkonstruksjoner som er dekorert med tradisjonelle mønstre og farger.

Bildet til venstre, foto: Over Knut M. H. Henriksen Under: Christoffer Borge Johansen Bildet over viser en større tak konstruksjon med detaljering og farger Bildet under, viser den klassiske tatawi takkonstruksjon. 74

Kasbah Taourirt er sammensatt av ca. 300 rom med ulike funksjoner - noe som gjør det ekstremt vanskelig å orientere seg for en besøkende. Rommene er av forskjellige størrelser og ligger i ulike nivåer i samme etasje. Trappesystemet har en forsvarsmessig hensikt ved at de alle er mørke, små og trange. Trinnene er svært varierende i høyde og bredde og du møter gjerne en nedsenket bjelke i bunn slik at forholdene for eventuelle inntrengere er noe krevende. Det oppfordres til lav hastighet, og man må følge godt med hvor man trår. Bygningen har en tradisjonell marokkansk vertikal oppbygning, der første etasje er forbeholdt dyrene, og lagring av mat. Andre etasje er til matlaging og oppholdsrom, tredje etasje soverom. På toppen er det en takterrasse (riad) med tårn i hjørnene. Oppholdsrommene er gjerne høye for å gi god kjøling. Rommene er kun møblert med lave bord og tepper. Vinduene er små og dype og sitter lavt nede ved gulvet. Disse er ofte dekorert med ulike gittermønster, kalt “Mashrabiya”, som etter tradisjonen skulle bidra til at kvinnene kunne følge med på hva som skjer utenfor uten selv å bli sett. Enkelte rom i Taourirt-kasbahen er også vakkert dekorterte med geometriske mønstre i relieff og farger, hentet fra både islam og berbernes historie

Bildet til høyre, foto: Christoffer Borge Johansen Illustrasjonen viser en plantegning fra vest siden av festningen. planen viser et området som nå kartlegges for utbedringer. Bildet viser en av de mange bakgårdene i festningen, hvor lys kan slippe inn.

Byen Taourirt har utviklet seg fra å være en garnisonsby til å bli en langstrakt, aksial by langs elven og Mohammed V’s gate. Man merker godt at filmindustrien bidrar positivt til økonomien i området. Ouarzazate, som Taourirt er en del av, har i senere tid har fått egen flyplass, og den “moderne” byen har en handlegate, en souk og et større torg. Byen bærer et sterkt kulissepreg, og det kan være vanskelig for en turist å skille mellom hva som er autentisk og hva som kun er bygd opp for filmindustriens skyld.

Bildet til venstre, foto: Knut M. H. Henriksen Bildet viser vindusdetalj av masharabyia.

Bildet til høyre, foto: Knut M. H. Henriksen Bildet viser bymuren rundt kasbahen.

Taroudant og fortiden Bildet over, foto: Knut M. H. Henriksen Universitetsbygningene tar igjen det tradisjonelle med kubiske hus. De store rene fasadene er kun brutt opp av noen få små vindu på strategiske steder.

niversitetsområdet i Taroudant er inngjerdet. Kun en liten bredde av porten står åpen. Organiseringen av universitetet minner om en liten by, men i et strengt format. Den gamle bebyggelssesstrukturen i Aït-BenHaddou har en mye friere organisering, og kan i strukturen vanskelig sees å ha likheter. Man kan dog forestille seg et oppbrutt riadebygg, rundt et indre gårdsrom som hage, og se på hagerommene mellom universitetsbyggene som steder som tilfører en lignende funksjon- gir stedet lys og oversikt og distribusjonsareal.

I volumenes utformingssett står derimot de to eksemplene tydeligere fram som bygg med opphav samme sted. Den kubiske formen er i de enkleste eldre byggene rendyrket, med de små åpningene som eneste fasadebrudd. Lukkethet er viktig, da det meste av bygg i regionen er lukket mot utsiden, med små lysinnslipp. Universitetetsbyggene i Taroudant virker på tilsvarende måte svært lukkede utenifra, men der er det lagt mye arbeid i å benytte små og smale lysinnslipp og detaljer for å få spredt lyset innvendig. Den klimatiske tilpasningen er derfor i stor grad lik, selv om universitetet slipper inn mye mer lys enn mange av de små gluggene i boligbyggene.

Bildet over, foto: Knut M. H. Henriksen Trappetårnene ruver som kasbah-tårn rundt deg der du går nedover universitetsplassen.

Universitetet er i primært kun naturlig klimatisert, og vitnesbyrd fra ansatte og studenter på stedet beskrev innendørstemperaturen som akseptabel også i de varmeste månedene, men der handler vel mye om tilpasning. Det er seks framtredende trappetårn plassert langs midtaksen, hvorav fire i sin plassering danner et rektangel. Drar man dette litt langt kan dette være det samme som de fire tårnene i kasbahen, men de kan også minne om kasbaher i seg selv. Man kan fra trappetårnene få oversikt over stedet, slik kasbahtårnene var utkikksposter. Via trappetårnene på

universitetet kommer man også opp til noen gangbroer. Kasbahene og andre eldre bolighus sine flate tak var viktige oppholds- og arbeidssted, og universitetets gangbroer forenkler tilgang mellom deler av byggene, selv om takene i seg selv ikke er tilgjengelige. Skalaen på uterommene - vekslingen mellom den store åpne hagestripa i midten av universitetet, og de noe mindre hagene mellom bygg og i gårdsrom - kan sees opp mot vekslingen i gate- og uteromsstørrelse i eldre bybebyggelse. Medinaen i Marrakech oppfattes til en viss grad som ett bygg, der små 79

gater går mellom plasser av varierende størrelse, før de brått blir veldig smale og uten forvarsel viser seg å være en blindgate. Plutselig er man inne i en gate som mer virker å være noens inngangsparti eller forhage. En slik veksling mellom åpne soner og mer intime plasser i universitetsplanen kan gi noe av den samme virkningen. Sandkunst, kalte Christoffer det.

Bildet til venstre, foto: Knut M. H. Henriksen Universitetsområdet byr også på store åpne plasser der studentene kan rekreere mellom forelesningene. De grønne stukturene gir en følelse av at naturen har kommet inn i universitetsområdet.

Bildet til høyre, foto: Vegard Forbergskog Universitetsområdet byr på små intime rom og ganger der man virkelig kan føle arkitekturens nærvær på kroppen. De akustiske forholdene i slike rom, er verdt turen sørover alene. 80

Taroudant i samtiden Bildet over, foto: Kari Haugeto - awayishome.com

aroudant er senter for en av Marokkos ledende landbruksområder, og som en del av landets distriktspolitikk har området tilknyttet seg et fakultet under universitetet i Agadir, Ibnou Zohr. Dette er et polydisiplinært fakultet rettet inn mot generell utdannelse og spesifikk utdannelse mot ingeniørkunst innen landbruket. Plassene på fakultetet er forbeholdt lokale studenter, noe som sikrer utdanningsnivået til lokalbefolkningen, samtidig som det forhindrer fraflytting. Til tross for et beskjedent budsjett hyret man inn arkitekter til å tegne et universitetsområde som har fått internasjonal oppmerksomhet. Et universitetsområde forankret i marokkansk

kultur, men likevel med en moderne arkitektonisk artikulering som gjør at Taroudant som tidligere har slitt med opprørsk og rotløs ungdom kanskje kan håpe på fredeligere tider. Man kan argumentere med at universitetet har røtter i sin marokkanske kulturarv, men det er ikke til å skyve under en stol at universitetsområdet har en liknende strukturering som veldig mange andre campus overalt ellers i verden. Universitetet kommuniserer altså veldig tydelig hva det er, det er et moderne universitet, ja, men det er et moderne marokkansk universitet. Universitetets abstraherte formspråk fungerer også

som et tidsvitne i samtiden. Store, rene flater der den eneste ornamenteringen er vindusdetaljer og andre funksjonsbaserte detaljeringer. Det egenskapelige nordafrikanske klimaet setter blant annet krav til naturlig ventilasjon og vindusdetaljeringer som gir mye arkitektonisk spillerom til å krydre den formrene arkitekturen med detaljer som både fungerer funksjonsmessig og tilfører en estetisk kvalitet. Dette gjør kanskje at arkitekturen her føyer seg enda mer elegant inn i samtiden: Den har utgangspunkt i sitt historiske opphav, samtidig som den føyer seg etter klimatiske forhold og gjør alt dette med en arkitektonisk artikulering som ikke virker utdatert, tilgjort eller uekte. Det kan nevnes at dette var arkitektenes første prosjekt og at de senere har kommet med prosjekt som muligens balanserer alle disse elementene på en enda mer elegant måte, men det er mye for arkitektstudenter å lære av intensjonen og utførelsen av denne intensjonen.

Bildet til høyre, foto: Jørgen Tellefsen Relling 83

Overskrift Marokko som inspirasjon Bildet over, foto: Willy Rizzo, 1953, Paris Le Corbusier, her foran en prinsipiell illustrasjon av Unite d’Habitation, var ifølge Sverre Fehn den siste av de store som via akttegning nærmet seg sin arkitektur. I resultater av denne praksisen kan man føle funksjonalismens ornamentløse fasader, sterkt påvirket av primitiv mural arkitektur.

verre Fehn uttalte etter sin studietur til Marokko i 1952, at Le Corbusier var den første som for alvor beveget seg, i sin motivkrets, inn i den murale, primitive arkitektur. Le Corbusier fikk på 20-tallet sitt gjennombrudd som arkitekt og senere gjorde han seg gjeldende som funksjonalismens far. Hans møte med Auguste Perret, en pioner innen armert betong, skulle få mye å si for utviklingen innen arkitekturen. Et nytt materiale, en ny måte å tenke arkitektur på. Inspirasjonen til denne rene arkitekturen uten ornamenter, og med fokus på funksjonalitetens påvirkning på form, kom blant annet fra den murale primitive arkitekturen i den franske kolonien

Marokko. Adobehusene hadde en logikk som også passet det nye materialet armert betong, og funksjonaliteten denne byggeskikken hadde opparbeidet seg gjennom tusener av år med tradisjoner, var også interessant for den nye arkitektoniske bevegelsen. “[...]Det samme foregikk med Le Corbusier da han stod med det nye materialet betong i hendene og en ny erkjennelse av det moderne mennesket. Han så plutselig den primitive murale arkitekturen. Den ble faktisk identisk med hans egen formverden. En ny verden eksisterte plutselig. Interessen

Illustrasjon over: Le Corbusier Med skissen som verktøy undersøkte Le Corbusier mulighetene når primitiv mural arkitektur møter modernisme.

samlet seg om: hvordan negrene i Central Afrika klinte leren på bambus, hvordan japanerne la stokkene sammen til sitt lille beboelseshus, hvordan “ute”- og “inne”- rommet ble komponert, hvordan “naturrommet” dannet hovedtemaet i utformingen av hus og bysamfunn. Det var i 20-årene. Når en i dag reiser sydover til fransk Marocco for å studere primitiv mural arkitektur, er der ingen oppdagelsesferd for å oppdage nye ting. En gjenkjenner. Slik må Frank Lloyd Wrights hus

virke i Talesien. Så oppløst og med den samme grovhet i materialstrukturen. Og slik må Mies van der Rohes murer være. Den samme karakter av det endeløse. Og her er Le Corbusiers dikt om terrassen og taket i den moderne byplan. Det er kort sagt blitt pensum. Et middel til å trenge dypere inn i forståelsen av moderne arkitektur.” - Sverre Fehn 85

Illustrasjoner over: Knut M. H. Henriksen Til venstre ser vi plantegning av et av Utzons romerhus, til høyre ser vi plantegningen av en typisk riad. Vi ser at begge husene er bygget rundt en indre hage, isolert fra omverdenen.

Sverre Fehn ble i sin tid anbefalt å dra på studietur i Marokko av den danske arkitekten Jørn Utzon. Jørn Utzon hadde selv studert marokkanernes byggeskikk, noe han tydelig tok med seg inn i sin praksis. Romerhusene, Fredensborghusene og kanskje hans eget hus er gode eksempel på dette. Romerhusene er, navnet til tross, tydelig inspirert av marokkansk arkitektur. På lik linje med marokkansk arkitektur er fasadene i romerhusene tydelig avvisende uten noe innsyn. På samme måte som marokkanske hus, som mangler en artikulering utover det rent formmesige, er også romerhusene 86

Bilder til høyre, foto: Alastair Philip Wiper, Ramblersen, Mirva Lempiainen og Jørgen Tellefsen Relling De to øverste bildene er av Utzons romer- og Fredensborghus, mens de to nederste er av en marokkanske riade og et nyere boligbygg for utleie.

enkle, uten ornamentikk og bestående av store, rene flater i ett og samme materiale, nemlig murstein. Hadde romerhusene eller Fredensborghusene vært dekket i puss, hadde de, sett fra utsiden, vært som flyttet fra det marokkanske landskapet og plassert i et dansk skogholt. Den marokkanske riad er et sted hvor en kan befinne seg ute, men også usjenert. Dette prinsippet er også tydlig gjenkjennbart i Utzons Romerhus, hvor alt fokus er vendt inn mot det indre gårdsrommet, på samme måte som om det skulle ha vært en marokkansk riad.

I Le Corbusiers kapell i Ronchamp er modernistnestoren tydelig inspirert av primitiv mural arkitektur. Det formale sammenlikningsgrunnlaget er ikke det samme som i for eksempel Utzons boligkomplekser, men følelsen som oppstår når en får lys inn gjennom vinduene på en massiv vegg av betong er en følelse av å være inne i en hule med små lysinnslipp. Denne følelsen er også tilstede i marokkansk arkitektur. De massive veggene i marokkansk arkitektur er funksjonelle i sin natur med mye termisk masse og små vinduer for å beskytte beboere mot ekstrem varme om sommeren, og om vinteren for å skjerme mot vind og den kulde som måtte finne sted. Selv om intensjonen er forskjellig, og kapellet i Ronchamp er mer kunstnerisk i sitt uttrykk, er resultatet det samme, nemlig tjukke vegger med små vinduer. Lysinnslippet gir også et fasadeuttrykk som antyder en moderne tolkning av den primitive murale arkitekturen. Også på grunn av byggematerialets natur oppstår det likheter. Både betong og leire er massivkontruksjoner sitt byggemateriale og følger samme logikk. Der man i adobebegyggelse bruker leire, med tilslag av strå som armering, bruker man stål i betongkonstruksjoner. Det massive uttrykket er dog tydeligere i marokkansk arkitektur, da Le Corbusier klarer danne et bemerkelsesverdig lett uttrykk i måten han har konstruert taket på kapellet.

Bildet oppe til venstre, foto: Steven Prior 88

Bildet nede til venstre, foto: Martin Vevatne

Bildet over, foto: Richard Pare Rekreasjonsområdet på taket av Unite d’Habitation kan minne om en krysning mellom gårdsrommet og taket på en marokkansk riad. Her kommer man bort fra byens kjas og mas, samtidig som man får utsikt over omgivelsene.

Taket som den femte fasade innen marokkansk byggeskikk er svært viktig. Når man bygger tett er det viktig å benytte seg av den plassen man har, og dersom denne utnyttingen av plass også kan være praktisk gir det ingen mening å ikke benytte seg av denne muligheten. På takene blir klesvask tørket, mat blir tørket og skinn blir tørket. Av alle fasadene er det taket som får mest sol når solen står så høyt som den gjør i Marokko. Tradisjonelt ble takene i marokkansk arkitektur bruk som utkikkspost fra de høye kasbahene, det er naturlig nok her man har best utsikt. Det å benytte seg mer av takene, var noe Le Corbusier tok med seg i sin utvikling av den funksjonalistiske

arkitekturen. I Europeisk tradisjon er det ikke alltid like vanlig å benytte seg av taket som oppholdssted. I sitt prosjekt Unite d’Habitation lar han taket på sin veldige blokk være et rekreasjonsareal for alle blokkens beboere. Le Corbusier søkte den samme holdningen til funksjonelle holdninger marokkansk byggeskikk og -kultur hadde brukt tusener av år på å opparbeide seg, og det å kunne bruke taket til rekreasjon gav mer plass til andre funksjoner ellers i blokka.

Bildet over, foto: Caleb Stone Crowe - redbubble.com Ørkenen har i tusener av år vært bakteppet for utvikling av arabisk kultur. Disse omgivelsene har preget livsførsel, så vel som inspirert tenkere og kunstnere helt inn i vår tid. Ørkenen er jordas abstraherte modell av universet, hvor man blir skremmende klar over sin egen rolle i den store uendeligheten.

“I ørkenen blir du alene med din egen skygge. Det er kun sandkornene og himmelen som er din verden. Det eneste byggverk er skyggen av din kropp. (...) og i dette landskapet oppdaget man intetheten og begrepet null ble skapt. Nullet gir deg, sammen med vår tallrekke uendeligheten, inngangen til den moderne tenkning, og i tankens perspektiv til den moderne arkitekturs diskusjon om det uavsluttede. (...) og legger du en kubisk stein ned i dette bevegelige landskap har du plutselig skapt en fortelling.” - Sverre Fehn 90

Det er ikke bare marokkansk byggeskikk som kan bidra med inspirasjon til en ny form for arkitektur, også den mer akademiske arabiske arven kan inspirere til arkitekturdiskusjon i våre dager. Dersom arkitektur som en del av våre omgivelser skal bidra til opplevelser for det moderne mennesket, så har den kanskje behov for å spille på strenger utover hvorvidt taket også kan brukes som oppholdssone.

Fjellpasset Tizi-n-Tichka

ka gikk mot slutten og det var på tide å bevege seg mot Marrakech igjen. Vi startet fra Ouarzazate klokken 9 om morgenen, plukket opp Jamal, som skulle tilbake til Aït Ben Haddou, så kjørte vi. Bendik fikk æren av å være sjåfør for dagen. Først trengte vi litt påfyll av gas oil, som dieselen gikk som der nede, og svingte inn på en Afriquia bensinstasjon. Men det var tomt, og de visste ikke om det var noe å få tak i langs veien heller. Dette var nytt for oss nordmenn, men Jamal sa at det ikke var noe problem, det var to sjanser til før han skulle av. Heldigvis hadde de på neste, og bilen var klar for fjelltur.

shariabaserte land i den arabiske verden. Vi fikk så servert te, handlet litt diverse argan-produkter, tok farvel med Jamal inntil neste gang, “inshallah” - og fortsatte på veien fra Aït Ben Haddou med retning fjellpasset Tizi-n-Tichka, som i likhet med Tizi-n-Test er beskrevet på www.dangerousroads.org.

Vi kom til Aït Ben Haddou, og Jamal hadde lovet oss å vise hvor man kunne få tak i ekte arganolje. Han tok oss med inn på en butikk som hadde store, gule skilt det stod «Artisanal huile d’argan», som skulle bety noe i retning at det var et statlig foretak og til å stole på. Inne i butikken fikk vi en demonstrasjon av hvordan denne oljen som i Norge blant annet selges under navnet «Moroccanoil» utvinnes. Det er damer som i bunn og grunn bruker stein og maler opp fruktkjernene for å få tak i oljen, og nettopp arganoljenutvinningen har vært viktig for å sikre at kvinnene i Marokko kan jobbe og tjene penger, og er et skritt på veien mot et mer moderne kvinnesyn enn hva vi hører om i mer

Landskapet var ganske likt det vi hadde kjørt gjennom fra Taroudant og til Ouarzazate, men den svingete elvens utskjæringer i sandfjellet gjorde det hakket mer dramatisk, og tidvis også litt grønnere enn resten. Så nådde vi omsider Tizin-Tichka, og at denne veien også var kategorisert som en av de farligste veiene i Marokko var enkelt å forstå, men vi hadde lært fra forrige gang og kjørte nå i dagslys, og i tillegg hadde de satt opp autovern på de drøyeste strekkene.

Første strekning i retning Atlasfjellene fulgte saltelven, og veien var stort sett en blanding av grus og asfalt, men det gikk fort fremover, og bortsett fra en mann som stod klar i en sving med mineralsteiner han desperat ville selge for 5 dirham, møtte vi få hindringer.

Selv om veien var preget av hårnålssvinger langs stupbratte fjellsider, og veien igjen så ut som en sammenkrøllet ledning på GPS-en, stod ikke Tizi-n-Tichka noe tilbake for norsk

fjellovergangstandard. Kanskje et tankekors for Statens Vegvesen? Etter turen leste vi en sak om en buss som hadde kjørt ut av veien her i 2012 og stupt 150 meter rett ned. Dette visste vi imidlertid ikke om mens vi var der, så vi følte oss relativt trygge. Det var sol, store trailere senket farten, og utsikten oppe i svingene var nesten som et landskapsmaleri av John Christian Dahl. I baksetene var det dilemma-lek og det var god stemning. Noen farlige forbikjøringer var det naturligvis, og et sted hadde en ambulanse veltet i en sving, men plutselig hadde vi kjørt i fem timer og var sultne. Vi stoppet på en veikro som lå nydelig til midt i en av de nevnte hårnålssvingene, med utsikt mot en frodig dal. Det var litt rart å se skog igjen, men også fint. Berberomelett og pommes frites fikset sulten, og da gjorde det ikke noe at vi kom inn på en grusvei igjen, hvor en liten del av veien i tillegg var blitt ødelagt av en elv som nå rant rundt 10 cm over veien og vasket bildekkene våre.

Bildet til høyre, foto: www.wikipedia.de En liten bit av fjellpasset Tizi-n-Tichka, mellom Ouarzazate og Marrakech

Ved veis ende

ilbake i Marrakech parkerte vi bilen, ble ledet nedover noen sidegater, banket på en dør, og fantastiske Riad Anyssates åpnet seg for oss. Det var basseng, det var store, rene rom og flotte bad, håndklær, shampoo og til og med toalettpapir - ren og skjær luksus med andre ord. De hadde egen restaurant, vinservering og takterrasse, og vi var alle enige i at vi fortjente å bo her den siste natten. Prisene var av europeisk standard, men det gjorde ikke noe når omgivelsene var verdt det. Riaden ble drevet av en hyggelig franskmann, som var svært hjelpsom og som hadde en del mer kontroll på sakene enn hva vi var blitt vant til der nede. Vi ble servert te mens rommene ble klargjort, og etterpå var det fantastisk å igjen sove i en seng med dyne. Martin og Jørgen tok en liten tur ut i området, og ble kjapt hanket inn av en krydderselger. Også der ble det servert te, mens selgeren la ut i det vide og det brede om deres svært omfattende sortiment av krydder, oljer og salver - han hadde trolig en kur mot alt. Martin gikk i safran-fella og kjøpte fem gram av de røde krokuspistillene, mens Jørgen fikk med seg litt eucalyptus eller menthol-krystaller til å ha i teen på halsvonde dager. Tilbake på Riad Anyssates et siste herremåltid og en god natts søvn før det var på tide å sette kursen mot Norge igjen.

Bildet til høyre, foto: Christoffer Borge Johansen Behandling av råskinn i Marrakech

Men vi ville gjerne benytte morgentimene før flyet skulle dra, og beveget oss ut i Marrakechs rotete gater på let etter skinnverkstedet. Vi gikk og vi gikk, og kom til slutt fram til stedet de behandler dyreskinn før det kan brukes til sko, vesker, belter og så uendelig mye annet. Vi fikk utdelt hver vår bunt med mynteblader, som de kalte for «berber gas mask» - det hadde nemlig en tendens til å stinke ganske kraftig der inne. Heldigvis var det vinter, og lukten var ikke noe strammere der enn den var ellers i Marrakech. Guiden fortalte om hvordan dette egentlig fungerte, vi fikk tatt noen bilder, og lærte at duebæsj var bra for skinn da det var naturens ammoniakk. Det var utrolig skittent der inne, gjørme, duefjær i hauger og mange folk som jobbet lange og harde dager for at turistene skal ha noe å kjøpe der de passerer forbi. Til slutt ble vi tatt med inn i en skinnbutikk like ved, og ettersom de hadde kortbetaling der inne endte Martin opp med å kjøpe en puff i kamelskinn, Christoffer skaffet seg et belte, mens resten klarte seg uten flere suvenirer i bagasjen. Glade og fornøyde var vi så klare for å gå tilbake til bilen og ta sjarmøretappen ut mot Menara flyplassen. Vi kom oss omsider til flyplassen og leverte tilbake 7-seteren med ett flatt dekk og en slunken tank. Eventyret var over for denne gang.

Ordliste a·do·be /ado̯ be/ 1. murstein av leire 2. hardpakket leire eller jord a·ma·zigh /amasi:r/ berbernes navn for seg selv, betydning: fri mann ar·gan /argan/ 1. treart 2. olje fra treets frukter, mest eksklusiv om den har vært gjennom en geits førdøyelsessystem Ben Kings·ley /ben kiŋslĩ̯ :/ skuespiller/regissør i alle ørkenfilmer, se King Bensley bri·ou·ate /briwat/ vårrull i lykkekakeform dir·ham /di:ram/ marokkanske penger, valuta, se MAD djell·a·ba /dʒɨˈlɑːbə/ ankellang, heldekkende, tradisjonell berberdrakt med hette - jmfr. jedi-kapper Dje·maa El-Fna /ʃa:mĩ̯ alfana/ Ja·maa el Fna Dje·ma elFna Je·maa el-Fnaa hovedtorget i Marrakech’ gamleby ha·bi·bi /habi:bi:/ 1. bror i overført betydning, menn om menn 2. kjære, mann til kvinne ham·am /həməm/ tyrkisk bad 96

in·sha·llah /in shä′lä/ Om Gud (Allah) vil jall·a /jaɭa/ Se te’ hælvete å få ræva i gear, kom igjen kas·bah /kas.ba/ 1. huset til de rike og mektige 2. slott, festning kef·ta /kefta/ kjøttkake, gjerne på spyd og liberalt krydret King Bens·ley /kiŋ benslĩ̯ :/ skuespiller/regissør i alle ørkenfilmer, se Ben Kingsley ksar /ksa:r/ 1. festningsby 2. samling av kasbaher - se kasbah ksour /ksu:r/ samling av ksarer, se ksar MAD /mãd/ marrokanske dirham,såkalte gærninger, valutaangivelse, 1 MAD = 0,82 NOK pr 30.01.2015 mash·ra·biya /məʃra:bja/ vindusgitter som gir kvinnene utsyn, men forhindrer innsyn Me·di·na /məˈdiːnə/ bysentrumet pa·still·a /pəstila/ 1. fritert vestlandslefse med kyllingfyll 2. kyllingvårrull med kanel og sukker

ri·ad /riad/ av arabisk ryad, tradisjonell marokkansk bygning med en åpen plass i midten sa·laam alei·kum /sə-ˈläm-ə-ˈlī-ku̇ m/ 1. hallais 2. muslimsk hilsen, betydning: fred til deg serr serr /sɛrasɛra/ Stikk av, kraftuttrykk souk /sɔ̯ :k/ marked Souss-Mass·a-Drâa /susmʌsʌdra:/ marokkansk fylke, berbernes hovedtilholdssted pa·sha /pɑ:ʃa/ 1. leder 2. offiser av høyere grad 3. dignitær ta·gel·must /tagelmust/ turban, nomadiske berberes indigofargede hodeplagg ta·gine /taʒin/ ta·jine 1. leirpotte med lokk 2. trad. matrett tam·a·zight /tăməzīt/ et av berberspråkene ta·ta·wi /tatawi/ utforming av reed i himling toua·reg /ˈtwɑː.ɹɛɡ/ nomadiske berbere som tradisjonelt bodde i ørkenen

Kilder Om Marokko

Ksar Aït-Ben-Haddou

Marokkansk primitiv arkitektur, Byggekunst nr. 5-1952, s. 73–78 NRK-programmet “Se Rommet og Lyset”, tilgjengelig på tv.nrk.no 03.02.2015 Architecture without architects av Bernard Rudofsky, 196

“Sauvegarde du Ksar de Ait Ben Haddou” av Corinne Moyal-Nansot, Paris 1991 Appui au Centre de conservation et de réhabilitation des Kasbahs du Sud whc.unesco.org/en/list/444/, 12.01.2015 morocco.com/heritage-sites/ait-ben-haddou/, 03.02.2015 travel-exploration.com/subpage.cfm/Ait_Benhaddou, 03.02.2015

Adobe “Aménagement de la Kasbah de Taourirt et sauvegarde du Ksar de Ait Ben Haddou” av Corinne Moyal-Nansot, CERKAS Appui au Centre de conservation et de réhabilitation des Kasbahs du Sud Phase II en.wikipedia.org/wiki/Adobe

Agadir - Imsouane - Essaouira - Casablanca princeton.edu/~achaney/tmve/wiki100k/docs/Berber_languages.html Egner, Thorbjørn, “Kaptein Sorte Bill og andre viser”, Oslo: Grøndahl 1973 www.nb.no/nbsok/nb/2f3881edfdbeb5ae39fe18ae03293a2e?index=0 en.wikipedia.org/wiki/Essaouira Papiravisartikkel, “Mellom himmel og hav i Essaouira”, Dagsavisen 26.02.2014 s. 22-23

Kasbah Taourirt DK Eyewitness Travel Guide: Morocco, Hachette Tourisme, Paris. UK 2012 Frommer’s Morocco, Darren Humphry, New Jersey 2010 blog.travel-exploration.com/2010/07/23/pasha-glaouis-legacy-kasbahs-in-morocco-your-morocco-travel-guide/, 03.02.2015 en.wikipedia.org/wiki/Thami_El_Glaoui, 03.02.2015

Marokko som inspirasjon Transcultural Modernisms av Fahim Amir m.fl., Wien 2013 Marokkansk primitiv arkitektur, Byggekunst nr. 5-1952, s. 73–78 NRK-programmet “Se Rommet og Lyset”, tilgjengelig på tv.nrk.no 03.02.2015

Casablanca, intervju med Driss Kettani Artikkel “Moroccan Modernism Revamped - flexing between infrastructural opportunismand heritage commodification” av Aziza Chaouni , University of Toronto i bokutgivelsen “The Challenge of Change: Dealing with the Legacy of the Modern Movement” edited by Dirk van den Heuvel. IOS Press BV, Amsterdam, 2008. s. 216 avsnitt “Villa Suissa/Café Cehz Paul”

Fjellpasset Tizi-n-Test dangerousroads.org/africa/morocco/377-tizi-n-test-road-morocco.html, 03.02.2015

Universitetet i Taroudant sandbox.brownbook.me.php53-3.dfw1-2.websitetestlink.com/red-brick-institution/, 03.02.2015 interiordesign.net/projects/detail/1568-not-the-usual-suspects/, 03.02.2015 phaidonatlas.com/building/taroudant-university/103044, 03.02.2015