Grong Sparebank - samfunnsbygger i 150 år by Kommunikasjonshuset Trio Media

Grong Sparebank â&#x20AC;&#x201C; samfunnsbygger i

www.grong-sparebank.no

Tidligere jubileumsberetninger

Innhold Forord ...............................................................................................................................................................5 Banksjefens hilsen...........................................................................................................................6 1. Forløpet til sparebankene..........................................................................................8 – Bondegildene .......................................................................................................................8 – De første sparebankene.......................................................................................10 – Kornbankene ......................................................................................................................12 2. Grong Sparebank opprettes ................................................................................15 3. De første 75 åra...................................................................................................................20 – Den første tida.................................................................................................................20 – Deling av Grong Sparebank ............................................................................22 – De harde trettiåra ........................................................................................................25 – Martin Bjerken .................................................................................................................31 4. Krigstid ..........................................................................................................................................32 – Fem dramatiske år......................................................................................................32 – Ole Moe....................................................................................................................................36 – 99 år i samme slekt ...................................................................................................37 5. Etterkrigstid.............................................................................................................................38 – Gjenoppretting av lovlige forhold ...........................................................38 – Gjenreisning og optimisme .............................................................................42 – Mennesker og hus......................................................................................................46 – Inn i datatida .....................................................................................................................53 – Lykkelig som liten........................................................................................................56 6. Inn i ei ny tid............................................................................................................................64 – Jappetid og bankkrise ............................................................................................64 – I samspill med samfunnet ................................................................................68 7. Nytt tusenår .............................................................................................................................72 8. Fusjonene...................................................................................................................................80 – Lierne Sparebank.........................................................................................................80 – Verran Sparebank........................................................................................................84 9. Fakta .................................................................................................................................................90 Kilder og bakgrunnslitteratur .........................................................................................95

Utgiver: Grong Sparebank Tekst: Ragnar Prestvik Design og produksjon: Trio Media Foto: Steinar Johansen Namdalsavisa Knut Ivar's Foto Ă&#x2026;se Nordanger Tidligere utgivelser fra Grong Sparebank og Verran Sparebank Opplag: 1.000 eksemplarer

Forord Jeg har hatt gleden av å utforme dette historiske tilbakeblikket på Grong Sparebanks 150 første leveår. I et jubileumsår er det svært ofte fornuftig å stoppe og se på det som er tilbakelagt. Det har vært et interessant arbeid med hyggelige besøk i banken og god tilrettelegging fra deres side. Fra tidligere forelå 75-årshistoria fra 1937, skrevet av Martin Bjerken, og 125-årshistoria fra 1987, ført i pennen av Jens Sviggum. Tida før 1925 er i denne boka stort sett beskrevet som i 75-årsboka, noe forkortet og tilrettelagt. Jeg har ikke sett noen grunn til å ettergå eller utvide denne delen av historia, som har inngått i to jubileumsbøker tidligere. For tidsrommet fra 1925 og fram til 1987 har jeg tatt utgangspunkt i Bjerkens og Sviggums tekst, men også tilført en god del nytt som jeg i samråd med bankens ledelse har funnet relevant for å beskrive bankens historie og utvikling – også sett i sammenheng med hendelser og utviklingstrekk i samfunnet. Jeg har lagt inn egne kapitler om krigstida og gjenoppbygginga etter krigen. Dessuten er endringene i og utfordringene for bankvesenet lokalt og nasjonalt de siste 40 åra omtalt. Tidsrommet etter 1987 er beskrevet med basis i forhandlings- og vedtaksprotokoller fra

forstanderskap og styre, korrespondanse og relevant litteratur. Flere andre banker i Trøndelag har jubilert i denne perioden og har laget innholdsrike og gode jubileumsbøker. Jeg har benyttet disse som kilder og bakgrunnsinformasjon i beskrivelsene av ulike hendelser og tidsperioder i tillegg til det materialet som er funnet i Grong Sparebank. Fusjonene med Lierne Sparebank og Verran Sparebank er omtalt i et eget kapittel, med bakgrunn i jubileumsskrift, protokoller og oppsummering laget internt i de to bankene. Kildeliste er presentert bak i boka.

Jeg takker Trio Media og Grong Sparebank for et interessant oppdrag og god oppfølging, og ønsker banken lykke til med jubileet og nye 150 år!

Grong/Namsos, mars 2012 Ragnar Prestvik

Banksjefens hilsen Sju måneder etter at Grong Sparebank ble opprettet i 1862 var innskuddskapitalen 1.415 speciedaler og 11 skilling. I dag nærmer forvaltningskapitalen seg tre milliarder kroner. Det har skjedd mye i vår 150-årige historie. En av bankens kjerneverdier er at den skal være tilgjengelig. I 1884, da banken hadde kontor på Grong Gård, var åpningstida hver lørdag fra klokka 14 til 18. Da var det mulighet for både innskudd, uttak, lån og betaling av avdrag. I dag kan du gjøre dette enkelt og greit døgnet rundt, 365 dager i året, via vår nettbank. Gjennom 150 år har Grong Sparebank vært en viktig del av det vi kan kalle samfunnets blodårenett. I de første 140 årene i Grong og omegn, men i de 10 siste årene også i store deler av fylket ellers. Hvis den finansielle infrastrukturen ikke fungerer, går samfunnet i stå. Arbeidet med å dokumentere historien til banken gjennom 150 år, viser at utfordringene har vært mange og svært ulike i årenes løp. Selve finansnæringen har endret seg mye, og er vel av de næringene som har hatt størst endringstakt, spesielt de siste 40 årene. Uansett endringer og utfordringer har Grong

Sparebanks målsetting om å bestå som en selvstendig lokalbank, stått fjellstøtt gjennom alle år. Samtidig som det er tid for å jubilere, er det også tid for å takke. Takken går først og fremst til dem som sto i spissen for etableringen av banken for 150 år siden, samt til alle ansatte og tillitsvalgte i styrer og forstanderskap som banken har og har hatt gjennom alle disse årene. Dere kan være stolte av hva dere har vært med på å skape. Vi takker forfatteren av jubileumsboka, Ragnar Prestvik, for en glimrende jobb. Du har arbeidet deg gjennom svært mange protokoller på en grundig og imponerende måte. Takk også til Trio Media i Namsos for layout, bilder og mange gode innspill på formen til jubileumsboka.

Jon Håvard Solum Adm. banksjef

Forløpet til sparebankene

Bondegildene Fra vikingtida og til utpå 1600-tallet hadde vi “bondegilder” i Norge, visstnok inspirert fra Tyskland, der de er omtalt allerede på 700-tallet. Olav Kyrre, som var Norges konge 1066–1093, ga lover for bondetingene. Ideen bak bondegildene er omtrent den samme som lå til grunn for sparebankene. P. Jægeir-Leirvik skrev i Naumdøla Jul i 1961: “Dei vart etter handa spreidd utover heile landet. Somme stader kunne det vera berre ei bygd som sokna til eit gilde, andre stader femnde dei om store distrikt. Snorre fortel om at bøndene i Inntrøndelag kring år 1000 samlast til gilde ved hovudhovet på Mære. Der var det truleg eit bondegilde for heile Inntrøndelag. I Namdalen veit vi om to; på Ramstad i Nærøy og på Mediå i Grong. Bondegildet på Ramstad hadde gildeskålen (samfunnshuset) på ein plass som enno heiter

“Gildevangan” (Gildevangen). Her dekka konservator Th. Petersen av grunnen til gildeskålen i 1898. Mellom anna fantes det bein av kyr og hestar som professor Bugge meiner skreiv seg frå gildefestane der – hestebeina frå heidensk tid. På Mediå er det enno ikke funne anna etter gildet enn det gamle gildesbordet – Mediåbordet – knytt til segna om den svenske røvarflokken som ville gjeste brudlaupet på Mediå, men som ein same fekk narra utover flauget så dei enda dagane sine i Mediå-urda. Men det er ikkje grunn til å tvile på at dette er eit bord som har høyrd til eit bondegilde der. Konservator Petersen samanliknar med det gildesbordet på Askvoll i Sunnfjord som presten Christen Jensøn skriv om i ordboka si frå 1646, og finn full likskap med det.

Kor gildeskålen på Mediå har stått, veit vi ikkje, men det ligg nær å gisse på platået der Namdals folkehøgskule står.” Hvert medlem av et bondegilde pliktet å yte tilskudd i malt, voks og penger. Dette gikk inn i ei felles kasse. Medlemmer som var så fattige at de ikke kunne betale, fikk likevel være med og nyte de godene som medlemskapet ga rom for. Hvis en gildebror holdt denne skatten tilbake uten lovlig grunn, ble han utstøtt. Bondegildene var gjensidige trygde- og hjelpesammenslutninger. Dersom fjøs og hus hos en gildebror ble ødelagt ved ulykke, skulle de andre bygge nye, jevngode hus i stedet. Brant kornloven eller høyløa, skulle de andre bidra med malt korn og fø fram buskapen hans.

Fra først av var vel bondegildene bundet til hedensk gudsdyrking. Etter kristninga finner vi dem knytta til helgendyrkinga. De hadde da hver sin skytsengel. Det er ikke funnet noe om grunnen til at Naumdøla fylke ble delt i to halvfylker eller når dette gikk for seg. Kanskje dette også hadde opphavet sitt i de to bondegildene i fylket. Når det ble to gilder her, måtte det være mer folk i “Øvre Halfuu” før Svartedauden enn det har vært vanlig å tro. Det måtte vel også et etter måten stort folketall til for at Øvre Halfuu kunne få ei så stor folkekirke på Ranem. Spørsmålet er hvor mye bondegildet på Mediå hadde med dette å gjøre…

De første sparebankene Sparebankideen er ikke noe spesielt norsk. Og vi var heller seint ute. Forfatteren Daniel Defoe, kjent for Robinson Crusoe, er av mange kalt sparebankens far på de britiske øyer. I sitt “Essay on Projects” gikk han i 1697 inn for opprettelse av en slags pensjonsinnretning for arbeidsfolk. Gjennom små, kvartalsvise innskudd skulle arbeidere under 50 år kunne sikre seg støtte dersom de på grunn av sjukdom eller ulykke ble arbeidsutføre og fattige. Seinere ble presten Henry Duncan kalt “The Father of Saving Banks” (sparebankenes far). Han opprettet i 1810 en sparekasse for innbyggerne i prestegjeldet Ruthwell i Skottland. I åra som fulgte, ble det flere banker i Skottland og England. Bare i 1818 ble det opprettet minst 132 sparebanker i England, Wales og Irland. Etter britisk forbilde fikk USA sin første sparebank i 1816, Frankrike i 1818 og Østerrike i 1819. I Sverige ble den første sparekassen opprettet i 1805, men den kan ikke sies å ha vært en sparebank, heller en slags pensjonskasse. Den første virkelige sparebanken i Sverige var Gøteborgs Sparebank som ble opprettet i 1820. Christiania Sparebank regnes som den første sparebanken her i landet. Den ble åpnet for publikum 29. juni 1822. Den var opprettet etter mønster av sparebanken i Gøteborg. Innen 1850 var det opprettet 100 sparebanker i Norge. Den første sparebanken i Namdalen, og den 41. i Norge, var Sævigs Sparebank. Den hadde sin første virkedag 1. mai 1842. Den ble seinere Namsos

Sparebank, som seinere ble en del av Sparebanken Namdal, Sparebanken Midt-Norge og nå SpareBank1 SMN. Den neste sparebanken i Namdalen var Overhalla Sparebank som åpnet 16. juni 1856. Denne er i dag også en del av SpareBank1 SMN.

Grong Sparebank hadde sine første lokaler på gården til kasserer Mediaa.

Kornbankene I 1788 ble det fra rentekammeret i København sendt ut en plan for bygdemagasiner i Norge. Fra fogden i Grong kom tanken om kornbank opp ca. 1805. 8. juli dette året var en rekke personer samlet på gården Hildrum i Ranums sogn i Overhalds prestegjeld for å drøfte opprettelse av kornmagasin. Fogd Plesner hadde innkalt til møtet gjennom bekjentgjørelse på kirkebakkene to måneder tidligere. Bygdekommisjonen hadde gjort en overenskomst om at de skulle møtes og “underhandle med Almuen om Bøygdemagaziners Oprættelse”. Både gårdmenn og husmenn ble oppfordret om å delta selv – eller ved å gi fullmakt til noen som ville delta. Alle ville bli bundet av vedtaket i møtet. Fogd Plesner førte selv referatet fra drøftelsene i pennen. I referatet går det fram at det ble besluttet å opprette kornmagasiner i de ulike sogn i prestegjeldet. Høylandet, Grong og Harran For Høylandet ble det besluttet å legge magasinet til Romstad (“for Hoelands Sogn vedtaget og bestæmt, at Magazinbygningen bliver staaende paa den beneficerede Gaard Romstads Grund”). Oppsitteren, leilending S. Elias Strand, frasa seg retten til å kreve grunnleie. Magasinet skulle stå ferdig til oktober 1807 såfremt det ikke var uår. I så fall skulle det stå ferdig til første normalår deretter. Elias Strand og John Stortylden tok på seg å sørge for at bygginga ble gjennomført i tråd med vedtaket, og det skulle romme minst 100 tønner

korn mer enn det som var antatt å dekke behovet i sognet. Almuen i sognet påtok seg å skaffe materialer og gjøre arbeidet. Tilsvarende vedtak ble gjort for Grong. “For Grogns Sogn blev bestemt at Magazinbygningen bliver staaende paa Gaarden Grogns Grund”. Byggetid og beslutning for øvrig tilsvarte det som ble vedtatt for Høylandet. Ole Jacobsen Hoelandsøen, John Olsen Veium, Ole Erichsen Heggum og Ole Ingebrigtsen Medjoe påtok seg ansvar for oppføringa. Det samme med Harran: “For Harrans Sogn blev man enig om, at Magazinbygningen sættes paa Gaarden Gartlands Grund”. Ingebrigt Olsen Gartland og Ole Isachsen Røsseth tok på seg ansvaret i Harran, ellers var beslutninga sammenfallende med de øvrige sogn. Ett års forbruk Foged Plesner fikk lensmann Jørgen Darre Strand til å beregne hvor stort lager som behøvdes til ett års forbruk i de enkelte kirkesogn. “Commissionen” fant at “Præstegjeldets Almue” ville være noenlunde hjulpet “naar Magazinet i ethvert Sogn bestod af følgende

Buret som rommet kornlageret i Grong sto i mange år på gården Moum.

Quantum Føde-Havre”: Høylandet 224 tønner, Grong 364 tønner, Harran 111 tønner, Ranum 507 tønner, Skage 318 tønner.” Det ble også laget en tabell over hvor mye hver bonde skulle skyte til av “fødehavre” og “sædehavre”. “Commissionen” fant at andre kornsorter enn havre var unødvendig, og “almuen” erklærte at de ikke ønsket å lagre andre kornsorter. Disse magasinene kom trolig ikke i gang. Historien forteller at det ble det ene uåret etter det andre fra 1806 og utover. På Høylandet fikk de ikke penger og almuen

nektet å være med. Det var ikke korn nok til å legge i magasinene. Hvor ille det var, beskrives i et brev (1813) fra biskop Bugge til Carsten Anker: “Hva kan enden blive? Folk døer allerede af Sult. At Trondhjems Stift vil tabe sin halve Folkemængde tror jeg tilforladelig.“

å få til godt såkorn etter dårlige kornår. Bøndene hadde Omkring 1820 satte sokneprest Krag og lensmann kunnet skaffe seg billigere og bedre såkorn andre Jørgen Darre Strand seg i spissen for å skaffe steder enn ved å låne fra kornmagasinet. kornmagasiner i prestegjeldet. Virksomheten kom Interessentene bak magasinet ba derfor “underdanigst i gang i 1823. “Magasinhuset er sat paa Gaarden at ansøge Deres Majestæt om naadigst Tillatelse dertil” Wærum med Præstens samtykke uden at noget skal å oppheve magasinet. betales for Tomten. Det rummer 4–500 Tønder I brevet foreslås vilkår for nedleggelsen, Korn”, heter det i Grong bygdebok. blant annet at kassebeholdninga på to I Harran ble magasinet satt på spesidaler, en ort og 13 skilling skulle Storenget ved gården Fiskum innsettes i en autorisert sparebank. med plass for 200–300 tønner “Kornmagasinene var det Den nærmeste sparebanken var korn. Magasinet på Værum gamle selvforsyningssamfunnets Sævigs Sparebank, som ble var et bur som var tre form for bank. De var blitt opprettet opprettet i 1842. Pengeetasjer høyt, av laftet rundt om i landet fra 1780-årene. Under nødsårene summen skulle etter forslaget tømmer og med meget før 1814 vokste antallet sterkt. Formålet var å låne ut virke “i Magazinets fint tømmermannsarbeid, mat – og særlig såkorn i krisetider, om nå disse skyldtes oprindelige Hensigt, idet ifølge en artikkel av Svein krig eller uår i landbruket. Etter hvert som bøndene fikk Udlaanet fornemmelig skaar B. Grong i Grong mer kontante penger mellom hendene, ble behovet for i mindre gode Kornaar til historielags meldingskornmagasiner mindre.” Kornindkjøb”. Forslaget blad. innebar også at Grong sogns Bjørn R. Rønning formannskap skulle ha overTre lås i “Sparing og sparebankvesen i Norge 1822–1972” oppsynet med pengesummen “Det mest særegne var ikke og avlegge regnskap til samme buret, men bursdøra, som tid som skole- og fattigkassehadde tre ulike lås. Det var tre regnskapene. mann i bygda som hadde hver sin nøkkel. Det gikk ikke an å komme Ifølge leksika går det fram at da bygdeseg inn å komme seg inn uten at alle tre magasinene etter hvert ble nedlagt, ble inntektene var til stede – slett ingen dårlig sikkerhet. av kornsalget mest brukt som bidrag til opprettelse De tre betrodde menn var en fra ytterst av sparebanker. i bygda, en fra midten og en fra øverst.” Dette buret ble senere flytta til Moum og brukt som vanlig gårdsstabbur, og det ble revet i 1964. Den siste lista over innlevering av korn til kornmagasinet i Grong, er fra 1846. Da gikk det ikke så godt for magasinet, og det ble skrevet brev til Kongen i 1854 med beskrivelse av hvordan det ikke hadde lyktes

Grong Sparebank opprettes

Banken opprettes For å opprette Norges Bank ble det i 1816 utskrevet en sølvskatt for å få oppbygd et grunnfond til denne banken. Da begynte pengene å få verdi, og mange la seg etter hvert opp penger. For småsparerne var ofte den eneste utvegen å gjemme pengene på “kistebunnen” hvis de ikke hadde jord å leie ut. Disse bortgjemte pengene ga ingen renter – det var død kapital. De som hadde større beløp og ikke fikk satt pengene i jordegods, lånte ut til folk som hadde behov for kontanter. I mange tilfeller ble det beregnet store renter – “ågerrenter”. Mange låntakere greide ikke å svare for de høye rentene, og “ågerkarlen” tok gård og annen eiendom fra dem. Dette var naturligvis en svært usosial ordning, og for å få orden på pengeomsetninga, ble det opprettet sparebanker over hele landet. I Namdalen var dette like påkrevet som ellers i landet. Dalens første sparebank, Sævigs Sparebank, ble opprettet i 1842. Den store

avstanden til Havika, hvor denne banken hadde sete, var ikke lett å overkomme den gangen. Det ble for tungvint både for innskyterne og låntakerne oppover dalen å bruke denne banken. Noe bedre ble det etter at Overhaldens Sparebank ble opprettet i 1856. Denne banken hadde fra starten av ikke så stor kapital, og måtte først og fremst tilgodese bygdas egne behov. I 1850- og 1860-årene begynte det å bli mer penger blant folk, og det ble i noen år snakket om å få en sparebank i Grong. Det tvang seg vel nærmest fram å opprette en sparebank i dette store prestegjeldet. Den gangen bestod Grong prestegjeld av sognene Grong, Harran, Høylandet, Namsskogan og Røyrvik. “For å realisere en sådan plan blev der tatt skritt for å få tegnet kapital til et grunnfond, og som det synes, har dette møtt velvilje over alt i prestegjeldet. Den 7. april 1862 blev der holdt et møte på gården Berre, og i dette møte konstituertes Grong Sparebank

og vedtokes bankens første statutter, samt valgtes den første direksjon”, heter det i protokollen fra stiftelsesmøtet. Fra protokollen heter det også: “Aar 1862 den 7. april avholdtes møde av Forstanderskabet for en oprettendes Sparebank for Grong Prestegjeld paa Berge. Alle Medlemmer vare tilstede. Hensigten med Mødet var: 1. At forfatte en Plan for Sparebanken hvortil Indredepartementets Udkast til Plan lagdes til grund dog med følgende Forandringer og Tillæg: § 1 wedtages med følgende Tillæg: Sparebanken grundlegges med de Gaver og Indskud (5 Spd.) som Enhver frivillig tegner sig for og som forbliver rentefri og uopsagte i mindst 2 Aar.” § 2 forandres derhen at Sparebanken sparer renter for 1. Maaned efter Indskuddet og indtil Opsigelsens Dato etc. etc. § 3, 4, 5, wedtages uforandret. I § 6 forandres 500 Spd. til 300. § 7, 8, 9, 10, 12, 13, 14 og 20 wedtages uforandret. uforandret. § 21 forandres “en Tiendepart til en Femtepart”. Som § 22 wedtages: Skulde Høilandet Sogn i sin Tid i geistlig henseende bliwe fraskildt Grong da hawe Høilandets Indvaanere Ret til at fordre Deling af Bankens eiende Midler i Forhold til det af samme Sogn wed Grundleggelsen gjorte Indskudd. § 11 wedtoges 1ste Pasus saaledes: “Direksjonen bestaar o.s.v. til wælge enten blant deres egen Midte eller ogsaa af andre i Bygden bosatte Mænd som dertil findes skikkede og ere willige til at modtage Walg, men som dog maa høre til Bankens Grundleggere.

Derefter foretoges Walg paa 5 Direktører og 3 Supleanter med følgende Udfald: Til Direktører walgtes: – Lorents Pedersen Mediaa med 16 stemmer. – Svend Matthiesen med 15 stemmer. – Peder Walskraae med 12 stemmer. – Johannes Østduun med 11 stemmer – Ole A. Seem med 10 stemmer. Til Supleanter walgtes: – Sivert Pedersen Leer med 8 stemmer – Johannes J. Seem med 6 stemmer – Sissener med 6 stemmer. Da intet mer war at forhandle, hævedes Mødet og Protokollen underskreves.” Svend Matthiesen, Lorents Mediaa, Johs Østduun, Elias Urstad, Peder Walskraae, Ole A. Berge, Knud Flaat, Peder Saugmoen, Johannes Elstad, Berthel Fiskum, Ole A. Seem, Erik Grong, J. Seem, Iver Qvittum, Carl Strand Kjøglum, Anders Ovesmarken, Iver Ekker, A. J. Almaas, Jacob Røseth, John Brønboe. Dermed var Grong Sparebank konstituert. Det stod igjen å skaffe til veie nødvendig kapital for bankens virksomhet. Disse bestod av gaver og rentefrie innskudd som fordelte seg mellom de forskjellige sognene i prestegjeldet: Gaver og rentefrie innskudd fra Grong, til sammen 145 spesidaler, gaver og rentefrie innskudd fra Harran, til sammen 96 spesidaler og fra Høylandet til sammen 148 spesidaler. Samlet var dette 389 spesidaler som utgjorde bankens grunnfond.

I 1862 var tida inne for 책 starte sparebank i Grong. Stiftelsesprotokollen er i seg selv et imponerende arbeid.

Banken fikk også innskudd fra folk i de tre sognene som banken skulle omfatte. Ved utgangen av 1862 – etter at banken hadde vært i virksomhet i sju måneder – utgjorde innskuddskapitalen 1.415 spesidaler og 11 skilling. Da direksjonen for Grong Prestegjelds Sparebank var samlet til møte i Grong 17. april 1862, møtte alle fem medlemmer. Her besluttet de: “1. Grong Prestegjelds Sparebank begynder sin Wirksomhet med at modtage Indskud og bevilge Udlaan fra 1ste Juni d.A. til hvilken Tid Grundleggerne maa have indbetalt de tegnede Indskud der i Grong Sogn modtages av Ole A. Berge, Iner E. Qvittum og Erik O. Grong, i Høilandet Sogn av Anders Ovesmarken, John Brøndbo og Andreas Romstad og i Harran Sogn av Berthel E. Fiskum og Johannes I. Elstad og for øvrig av Sparebankens kasserer Lorents Mediaa. 2. Derefter besluttedes: Det i Forstanderskabsmøde den 7de April besluttede Tillæg til § 11 bliwer ikke at indtage i den vedliggende Plan. Der henstilles til Forstanderskabet at bifalde denne Beslutning i første avholdendes Møde. Da intet mer war at forhandle hævedes Mødet.” Protokollen er underskrevet av Svend Matthiesen, Peder Walskraae, Johs P. Østduun, Lorents Mediaa og Ole A. Seem. Etter at banken hadde trådt i virksomhet 1. juni 1862, holdt direksjonen et nytt møte 15. juni der de blant annet besluttet å levere ut “contobøger” gratis mot at låntakerne betalte blanketter til vekselobligasjoner med to skilling stykket som skulle tilfalle sparebankens kasserer som inntekt. Det ble også besluttet at “ i regelen antages ingen som kausjonister der har erholdt laan av sparebanken”.

I dette møtet ble også det første utlånet bevilget – 50 spesidaler til Svend Matthiesen Grong, 300 spesidaler til Peder J. Wesdiin, 40 spesidaler til Andreas J. Leksaas og 100 spesidaler til maler Peter Johansen.

Lorents Mediaa var den fĂ¸rste kassereren i Grong Sparebank.

Svend Matthiesen var fĂ¸rste styreformann, og deretter mangeĂĽrig kasserer i Grong Sparebank.

De første 75 åra

Den første tida I jubileumsboka fra 1937, skrevet av Martin Bjerken, går det fram at fastsettelse av lønn til kassereren var blant de beslutningene som ble tatt helt i starten på bankvirksomheten. Lønna ble bestemt til 10 spesidaler per år. Kassereren ble pålagt å stille garanti for et beløp på 1.000 spesidaler. Som garantister “fremstilledes” Iver Johannesen Ekker, Johannes Pedersen Østduun og Anders Pedersen Ovesmarken. Disse garantistene ble av forstanderskapet ansett som gode. Formannen i forstanderskapet har også vært formann i bankens direksjon, ifølge forhandlingsprotokollen fra den første forretningstida. En forandring fra dette finner man først i 1894 etter at banken hadde fått en ny plan. En ny plan ble vedtatt av forstanderskapet i 1890, og gjort gjeldende fra 1. januar 1891. Imidlertid kom Finansdepartementet med forslag om enkelte forandringer i et skriv i oktober samme år,

Blant de bøkene som ble benyttet i banken, var en “Memorial”.

og det var først etter at forstanderskapet i flere møter hadde behandlet og vedtatt departementets forslag til forandringer, at planen ble approbert i mai 1893. I denne planens § 2 het det at banken sto under “bestyrelse” av et forstanderskap og en direksjon. I § 4 går det fram at forstanderne årlig velger en ordfører og en viseordfører“ av sin midte utenfor direksjonen2. Dermed var forstanderskapet og direksjonen to forskjellige styremyndigheter i banken med hver sitt særskilte myndighetsområde. Av den nye planen gikk det fram at innskuddene, som ikke måtte være under en halv krone, “mottakes til tid og sted som direksjonen bestemmer og forut betimelig bekjentgjør”. Likeledes gikk det fram at ingen i banken måtte eie mer enn 20.000 kroner. Når det gjaldt renter, inneholdt den nye planen bestemmelser om at innskuddsrentas størrelse, innen bestemte grenser, bestemmes av forstanderskapet, “dog således at direksjonen, om den måtte finne det fornødent, ved enstemmig beslutning kan nedsette samme inntil neste ordinære forstanderskapsmøte derom kan fatte bestemmelse”. Regelen i de første årene var at utlånsrenta lå en halv prosent over innskuddsrenta. For lån til utenbygdsboende låntakere ble renta som regel beregnet med en

prosent over den alminnelige innskuddsrenta. Men på grunn av at andre banker, både i Namdalen og andre steder, stadig oftere forsøkte å opprettholde en forskjell mellom inn- og utlånsrenta på en hel prosent, ble denne ordninga også gjort gjeldende for Grong Sparebanks vedkommende. Rentefoten var et stadig tilbakevendende tema for styret. I 1922 ble direksjonen i banken gitt midlertidig fullmakt til å regulere rentefoten slik forholdene krevde. Samtidig vedtok styret at innskuddsrenta på sparebankvilkår skulle være fem prosent, mens utlånsrenta for innenbygdsboene personer skulle være seks prosent. Dermed var det også besluttet at det utlånsrenta skulle ligge en hel prosent over innskuddsrenta. Forstanderskapet fattet både i 1923 og 1926 vedtak om rentefotens størrelse, men i 1933 besluttet de å gi bankens styre frie hender til å foreta de rentereguleringene de til enhver tid anså hensiktsmessig og fordelaktig for bankens virksomhet. I 1866 ble det vedtatt at “alle Ansøgninger om Laan i Sparebanken må herefter indgives skriftlig og indeholde Angivelse av Datum og Kautionister. Intet Udlaan maa ske forinden mindst to av Direktionens Medlemmer i Forening med Kassereren har bevilget samme og antaget de opgivne Kautionister”. Dette betinget at to av styremedlemmene, direktører, skulle være til stede i bankens åpningstid og behandle søknader sammen med kassereren. I 1873 bevilget banken sitt første kommunelån. Kommunestyret søkte da om et lån til innfrielse av et lån hos Oplysningsvæsenets fond. Direksjonen innstilte til forstanderskapet å gå med på dette mot at en obligasjon hos Oplysningsvæsenets fond skulle overdras Grong Sparebank.

Bankens første tap ser ut til å ha vært avskrevet i 1884, da 700 kroner ble avskrevet som “uerholdelig”. I bankens plan fra 1927 ble kredittgrensa for en enkelt kunde begrenset til en tidel av bankens innskuddskapital og i intet tilfelle over 200.000 kroner til kommune eller fylke og 100.000 kroner til andre låntakere.

Deling av Grong Sparebank Da Grong Sparebank ble grunnlagt i 1862, skulle bankens virkeområde tilsvare datidas Grong herred. I statuttene ved opprettelsen ble det imidlertid tatt forbehold om at innbyggerne i Høylandet sogn, hvis det skulle bli skilt fra Grong, hadde rett til å kreve en deling av bankens midler i forhold til de innskudd som ble gjort fra sognene da banken ble opprettet. Til forskjellige tider ble dette kravet framsatt fra hållingene. I et forstanderskapsmøte 10. april 1905 fremmet Carl Kjøglum forslag om deling av banken og at Høylandet skulle få sin del i banken utlignet. Forslagsstilleren foreslo imidlertid at saken skulle utsettes til behandling i et nytt forstanderskapsmøte. I desember samme år ble saken tatt opp på nytt, og det ble vedtatt å nedsette en komite med seks medlemmer, en fra hvert sogn, som skulle vurdere spørsmålet om “hensiktsmessigheten, gavnligheten og gjennomførbarheten av en sådan deling og iøvrig

fremkomme med innstilling i saken”. Til medlemmer i denne komiteen ble følgende valgt: Lensmann Moe, Hans Seem, O. Mørkved, Ole B. Fiskum, C. Kjøglum og Iver C. Romstad. Da komiteen la fram sin innstilling ett år senere, frarådde fire av medlemmene deling, mens to medlemmer innstilte på deling. Og under behandling i forstanderskapet stemte 16 for flertallsinnstillinga, mens seks stemte for deling. Egen bank på Høylandet I 1912 framsatte Carl Kjøglum på nytt forslaget om deling av banken mellom Grong og Høylandet. Forstanderskapet nedsatte på nytt en komite med seks medlemmer; Iver C. Romstad, Carl Kjøglum, Johs. Ekker, Hans Seem, Ole B. Fiskum og O. Mørkved. Komiteen foreslo for forstanderskapet i mars 1914 at banken skulle deles fra 1. januar 1915 under forutsetning av at det skulle opprettes egen sparebank for Høylandet herred. Forstanderskapet fastsatte Høylandets andel av Grong Sparebank til 26.000 kroner, og banken skulle bestemme hvilke lån Høylandet skulle overta i tillegg til Høylandets eget kommunelån. Høylandets andel av sparebankens skatt skulle bortfalle, og Grong Sparebank skulle overta bankens inventar. Alt under forbehold om at det ble opprettet en sparebank for Høylandet herred. I samme møte ble det gjort endringer i bankens plan, der det ble forutsatt at dersom Grong og Harran skulle bli delt som kommuner, skulle hvert av sognene kunne kreve å få banken delt og få hver sin del av bankens midler i forhold til det tilskuddet hvert sogn hadde gitt banken da den ble opprettet. Endelig avgjørelse om dette ble imidlertid utsatt. Iverksettelsen av deling mellom Grong og Høylandet ble følgelig også utsatt, og det ble gått nye runder med komitearbeid i påvente av godkjennelse fra Finans-

departementet. I 1924 måtte delingskomiteen på nytt behandle saken, og fastholdt sitt forslag om deling av midlene mot en stemme. Protest Johan A. Tyldum fra Høylandet var uenig i forslaget til fordeling av midlene og hvordan disse var tenkt anvendt, fordi innbyggerne på Høylandet ikke hadde fått anledning til å uttale seg om saken. “Han henholder sig et og alt til en protest fra 83 husfedre i Høilandet”, het det i Tyldums minoritetsforslag.Tyldum brakte også inn hensynet til innbyggerne i Namsskogan og Røyrvik, som begge “uten tvil er meddelaktige i Grong Sparebank, men som nu ikke har nogen representasjon i banken og uten anledning til å ivareta sine interesser”.

Bilde fra Harran sentrum med kirka midt på bildet. Dette var før europavegen kom, og før bensinstasjonen, kroa, banken og samvirkelaget ble bygget.

Namsskogan og Røyrvik ble forelagt saken til uttalelse og gjorde krav om at de ønsket å være medeiere i bankens grunnfond. Dessuten forlangte de at saken ble innbrakt for Justisdepartementet til avgjørelse i samsvar med delingsbestemmelsene for kommunedelinga i 1923. I 1924 var dessuten en ny sparebanklov trådt i kraft, og Grong Sparebank måtte ta skritt for å bringe vedtektene i overensstemmelse med loven. I 1925 ble dermed banken splittet, og Harran Sparebank og Høylandet Sparebank ble selvstendige banker.

Forslag til nye vedtekter ble vedtatt av forstanderskapet i oktober 1929. I disse fikk verken Namsskogan eller Røyrvik rett til representasjon i forstanderskapet. Flertallet mente fortsatt at det bare var Harran sogn som hadde deltatt med bidrag til bankens grunnfond og at det var bare de som hadde rett til representasjon i forstanderskapet. Voldgift Saken ble av Fylkesmannen sendt Justisdepartementet til voldgift. Forslaget til nye vedtekter ble approbert av Bank- og Sparebankinspeksjonen, men inspeksjonen forandret to av paragrafene slik at Namsskogan og Røyrvik skulle ha rett til representasjon i forstanderskapet og også være medeiere i grunnfondet inntil dette var endelig avgjort i Justisdepartementet. Forstanderskapet fikk vedtektene opp til endelig avgjørelse, men her stemte 11 for å vedta dem med inspeksjonens endringer, mens 13 stemte mot med begrunnelse om å avvente Justisdepartementets voldgiftsavgjørelse. Under den vanskelige situasjonen som nå oppsto, ble det besluttet at to av forstanderskapets medlemmer, Peder Ekker og Ole B. Fiskum, skulle reise til Oslo sammen med fylkesmann Guldahl for å forhandle med bankmyndighetene om saken. Forhandlingene førte ikke til noe resultat, da bankmyndighetene sto fast ved sine merknader til vedtektene. Da forstanderskapet ble innkalt på nytt i desember 1926, ble imidlertid vedtektene, med Bankog Sparebankinspeksjonens innvendinger, enstemmig vedtatt. Deretter ble vedtektene approbert i desember 1927. Det nye forstanderskapet skulle ha 24 medlemmer, hvorav 10 fra Grong, sju fra Høylandet, fem fra Harran, en fra Namsskogan og en fra Røyrvik. Så selv om

Høylandet fikk sin egen sparebank, opprettholdt hållingene sin representasjon i Grong Sparebanks forstanderskap. Dette har stått ved lag helt fram til i dag. Samtidig ble det i vedtektene tatt forbehold om at representasjonen fra Røyrvik og Namsskogan skulle falle bort dersom disse kommunene etter Justisdepartementets beslutning ikke skulle anses som medinteressert i sparebanken. Men da Justisdepartementet senere avgjorde at Røyrvik og Namsskogan var medinteressert i banken og skulle ha rett til å være representert i forstanderskapet, var denne tvisten ryddet bort. Kommunedelinger Det hører med til denne historien at områdene som i sin tid utgjorde Grong herred og som sammenfalt med bankens område, etter tur ble skilt ut som egne kommuner. Høylandet ble egen kommune allerede i 1901 etter en møysommelig prosess. Grong herredsstyre vedtok i sitt møte på Bergsmo 28. desember 1898 å dele kommunen slik at Høylandet skulle skilles ut. Dette ble effektuert to år senere. Men den store delinga av Grong herred skjedde vesentlig senere. Forslaget om deling kom opp i 1919, og det ble satt ned en delingskomite der alle sogn var representert. Komiteen fremmet et forslag som innebar at Grong herred skulle deles i fire: Grong, Harran, Namsskogan og Røyrvik herreder. Delingsvedtaket innebar også deling av kommunens aktiva og passiva. Delinga ble vedtatt i 1922 og gjennomført i 1923.

De harde trettiåra

Grong Sparebanks forstanderskap, styre og betjening i 1937. Stående fra venstre: Karl Moa, P. M. Grong, A. O. Domaas, Nils Børstad, Lorents Moa, Otto Mørkved, Olav Urstad, T. Tømmerås, John Strand, Olaf Valskraa, Svein Grong, Ola Moe, Petter Duun, Martin Mørkved, A. Strand, Anders J. Tyldum og Elias Vie. Sittende fra venstre: Brede Mediaa, Inge Elstad, Johs. K. Leksaas, Martin Bjerken, Peder Ekker, Johs. Tømmerås og Oskar Formo.

Banken arbeidet etter vedtatte planer. Bankens opprinnelige plan ble vedtatt i stiftelsesåret 1862. Det ble vedtatt en ny plan i 1890, og den var bankens styringsredskap helt til 1926 da det på nytt var tid for å justere kursen.

27. desember 1927. Denne planen tok utgangspunkt i den nye loven om sparebanker fra 1924. Denne forutsatte at sparebankene skulle sørge for at vedtektene var gjort i samsvar med loven innen to år etter at den trådte i kraft.

De vedtatte planene måtte approberes av Finansdepartementet, og denne prosessen kunne ta lang tid. Planen som ble vedtatt 1. desember 1926, ble approbert

Grong Sparebank ble “ledet med klokskap og dyktighet, og der har alltid vært vist forsiktighet når det gjaldt å ta beslutninger som hadde betydning for bankens eget ve og vel”, heter det i 75-årsberetninga

Det foregikk et gedigent anleggsløft på 1920- og 1930-tallet. Grong stasjon ble åpnet i 1929.

fra 1937. Grong Sparebank var involvert i de aller fleste eiendomsoverdragelsene i bankens nedslagsfelt og ga også lån til kommunene når de skulle løse ulike sosiale tiltak. Bankens betydning for den private og offentlige økonomien i distriktet var derfor meget stor, ikke minst for sparerne. Men 1920- og 1930-årene bød på mange utfordringer og vansker. I nedgangstida var banken nødt til å avskrive betydelige beløp som tap. Men det var først etter at “høikonjunkturens spekulasjoner begynte å bryte sammen, at banken ikke kunde regne alle sine utlån gode. Disse avskrivninger har vært alvorlige angrep på den årlige fortjeneste, og i enkelte år har man vært nødt til å angripe bankens eget fond”, heter det i 75-årsskriftet. I årene 1928, 1930 og 1933 foretok banken avskrivinger som berørte bankens fond på til sammen 46.056,83 kroner. “Dette kan man vel si er et rimelig beløp, når man holder sig for øie de vanskeligheter og de avskrivninger som en rekke sparebanker på grunn av nedgangstiden har vært nødt til å ta stilling til”, konkluderer forfatteren av 75-årsskriftet. Jernbanen I det lokalsamfunnet Grong Sparebank betjente, skjedde spennende aktivitet i mellomkrigstida. Jernbanen kom til Steinkjer i 1905. Deretter startet arbeidet med å føre Nordlandsbanen videre nordover. Arbeidet tok sin tid, og det gikk 24 år før banen var ført helt fram til Grong. Grong stasjon ble behørig åpnet 30. november 1929. I Grong ble det samtidig også ført opp lokomotivstall, godslager og stasjonsbygning. Parallelt startet også arbeidet med å etablere Namsosbanen. Arbeidet på det fem mil lange sidesporet startet i 1922 og var fullført i 1933. I perioder var opptil 1.400 personer knyttet til anleggsarbeidene i Grong, Harran og Namsskogan. Mange drev tunnelarbeid, ikke minst i Lurudalen og på strekninga Tømmerås–Harran.

Ellers var de store leirskjæringene særlig arbeidskrevende, ettersom det måtte settes inn et stort antall leirlempere. Etter åpninga av Grong stasjon fortsatte jernbanebygginga videre nordover gjennom Harran og Namsskogan. Den 186,5 kilometer lange banestrekninga til Mosjøen ble fullført i løpet av 11 år og åpnet 5. juli 1940. Jernbanebyggerne kom fra fjern og nær, og de var mange. Anleggsarbeiderne, også kalt rallarer eller jernbaneslusker, satte sitt sterke preg på lokalsamfunnene der jernbanen ble bygd. Det store antallet rallarer oppholdt seg i Grong mens bygginga av banen pågikk. Men da anleggsarbeidet flytta seg nordover, var det også mange som fikk som oppgave å betjene banen og togtrafikken. De representerte en annen kultur og hadde med seg andre holdninger enn det som rådde i bygdesamfunnet, noe som blant annet kommer til uttrykk i friluftsspillet “Namsens Auge” som har handlinga si fra slutten av denne tidsepoken. Den ene av Grongs bygdebøker er helt og holdent viet jernbanen. Det var til dels sterke motsetninger mellom anleggsarbeidere og anleggsledere, og mellom anleggsfolket og bygdefolket. Dette skjedde i en periode med stor nød og krise i verdensøkonomien, og det var delvis tøffe forhold, både i arbeidshverdagen og i forholdet mellom de ulike aktørene. I de harde trettiåra var det stor arbeidsledighet, og det ble i 1933 sendt en sterk henstilling fra Grong og Harran formannskap til Arbeidsdepartementet om å skrive ut nødsarbeid på jernbanen på parsellen Grong–Smalåsen for å få flere i arbeid. Helt fram til i dag har jernbanen vært en svært betydelig arbeidsplass i Grong. Anleggsperioden medførte et sterkt press på boligfronten. Bygda hadde ikke husrom til alle tilreisende, og det ble satt opp mange av jernbaneboliger pluss et stort antall brakker som huset arbeiderne.

I 1923 var det på strekninga Sunnan–Grong tatt i bruk fire stasjonsbygninger, 34 vokterboliger, seks eksproprierte hus, fire kjøpte stuebygninger, ni leide hus, 12 tømmerbrakker, 14 brakker beregnet for 16 mann og 51 familieboliger for arbeiderne, ifølge en rapport fra jernbanen. En stor del av de største brakkene ble brukt som boliger for kokkelag. Sluskene fikk sin lønn fra Norges Statsbaner, og jernbanens investeringer var i liten grad finansiert lokalt. Iallfall er det ikke mange jernbanesaker å finne i bankstyrets protokoller. Men ettersom jernbanen etter hvert ble arbeidsplassen for et betydelig antall nye grongninger, virket nok jernbanens inntog i Grong også inn på Grong Sparebank. Styret fikk også noen henvendelser om å bidra til sosiale tiltak for jernbanearbeiderne, og det ble meldt inn flere saker til Grong Sparebanks styre om å frafalle panterett i forbindelse med ekspropriasjon av grunn til jernbanestrekninga fra Grong til Namsos. Samfunn i endring Jernbanen bidro til en kraftig vekst i folketallet i Grong. Med jevne mellomrom ble det gjennomført nasjonale folketellinger. Her ble innbyggerne bokstavelig talt tellet – med registrering av hvem som var heimehørende på telletidspunktet og hvem som helt konkret var tilstedeværende. Av differansen fant man ut hvor mange som holdt til utenom kommunen og hvor mange som var midlertidig bosatt. I Grong herred var folketallet svakt stigende fram til folketellinga i 1920. Da var antallet innbyggere 2.227. Men da Statistisk Sentralbyrå gjennomførte folketelling 1. desember 1930, var innbyggertallet kommet opp i hele 3.674. Det er det høyeste som noen gang er registrert i Grong, og hadde utvilsomt med den store anleggsaktiviteten å gjøre. Da neste offisielle

folketelling ble gjennomført i 1946, var innbyggertallet redusert til 2.969 og har siden vært mellom 2.500 og 3.000. Også folketallet i Namsskogan og Røyrvik fikk sterk vekst i denne perioden, med nesten en dobling fra 1900 til 1930. Utover 1930-tallet begynte også gruvedrift i Indre Namdal å bli aktuelt. Det ble tidlig på århundret påvist kisforekomster (kobber og sink) i Grongfeltet i Gjersvik, Joma og Skorovatn. Gjennom et tillegg til bergverksloven hadde staten enerett til alle forekomster i Grongfeltet innenfor et 80 km langt og 20 km bredt område. Men det ble ikke satt i gang gruvedrift på noen av forekomstene før etter andre verdenskrig. Etter oppretting av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk i 1919, ble det også aktuelt å bygge kraftverk med utgangspunkt i de store vannressursene i Indre Namdal. Etter at fylkesverket hadde bygd sin første kraftstasjon i Follafoss, kastet de øynene sine på blant annet Indre Namdal. Elektrisitet og motorkraft Elektrisiteten begynte altså å gjøre sitt inntog. De viktigste begrunnelsene for at kommuner og fylket ville engasjere seg i elektrisitetsutbygging, var at det ville gi innsparinger i drifta for industrien i regionen. Men politikerne og industriutviklerne så også at det ville gi en mulighet for lys, oppvarming og “koking” rundt om i heimene. Bankens styre behandlet søknader fra både Grong og Høylandet kommuner allerede på slutten av 1920-åra om bidrag til opprettelse av kommunale kraftverk og realisering av utbyggingsprosjekter. I 1926 søkte Fylkesværket (Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk) om et lån på 70.000 kroner til “fortsat Bygning av elektrisk

anlæg fra Grong til Harran”. Lånet ble innvilget under klar forutsetning av at herredsstyret sluttet seg til forslaget.

Alf Bersmo hadde en bil kalt Rugby. Trolig ble bildet tatt på 1930-tallet. Fra venstre: Gjertrud (Stuen) Bersmo, Alf Bersmo, og i baksetet sitter en ukjent person.

Mekaniseringa var for lengst i gang i jordbruket og skogbruket. Motorkrefter tok opp kampen med hestekrefter. De første kundene tok opp lån i Grong Sparebank for å kjøpe traktor eller bil. Arbeidsnemnda for fellesmeieri i Øvre Namdal søkte i 1938 om et førsteprioritets pantelån på 10.000 kroner

til oppføring av et fellesmeieri. Styret i banken innvilget lånet, men betraktet det som et utenbygds lån med en prosent høyere rente enn innenbygds lån. Bankstyret begrunnet dette med at de ikke kunne gjøre unntak fra bestemmelsene om å skille innenbygds- og utenbygds lånekunder da lånet ble tatt opp utenfor bygda. I denne vanskelige tida på 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet, var behovet for både kapital og arbeid åpenbar. Kommunene slet også økonomisk, og de søkte åpenbart om bidrag der de øynet at det var en mulighet. I 1923 innvilget banken for eksempel et lån til Otterøy kommune på 100.000 kroner. Oppgangstid Ved 75-årsjubileet i 1937 oppfattet bankens ledelse at de verste vanskelighetene var overvunnet. Innskuddene og bankens fond var i oppgang. “Den lysning som nu spores på næringslivets område i sin almindelighet, tør man vel påregne vil bli av noen varighet, og man må kunne forutsette

å gå en del gode forretningsår for all bankvirksomhet i møte. Noen nervøsitet omkring Grong Sparebank har der aldri vært, og banken har selv i kriseårene kunnet garantere innskyterne full sikkerhet for de betrodde pengemidler”, slår Martin Bjerken fast. Som et bevis på gjenvunnet styrke vurderte styret i Grong Sparebank på denne tida å opprette et gavereguleringsfond som kunne gi anledning til gaveutdeling. At banken var en viktig samfunnsinstitusjon, var det mange eksempler på. I 1938 ble det i bankens styre orientert om et forslag fra John Strand i forstanderskapet om å holde ukentlige kontordager på Bergsmo. Styret frarådde at Strands forslag ble vedtatt, men tilrådde at det i stedet forsøksvis ble holdt en kontordag hvert år i Namsskogan og Røyrvik. Kontordagen i Røyrvik skulle holdes i forbindelse med gudstjenesten i Røyrvik kirke i juli. Kassereren fikk fullmakt til å finne en høvelig anledning til å avvikle kontordagen i Namsskogan.

På 30-tallet begynte man å vende blikket mot indre deler av Namdalen, og i 1938 ble det vedtatt å holde en kontordag i året knyttet til juli-gudstjenesten i Røyrvik kirke.

Martin Bjerken Martin Bjerken skrev Grong Sparebanks jubileumsbok – om virksomheten i banken fra starten i 1862 fram til 75-årsjubileet i 1937. Han var født 21. mai 1869 og døde 18. desember 1970 – 101 år gammel. Han var bonde på Bjerken, og ble i 1894 gift med Karen Elene Pedersdatter Moe fra Holandsøya. Hun døde i 1935. De hadde en sønn, Olav, som overtok gården i 1947. Martin Bjerken var en ener på mange områder. Han deltok mye i bygdas styre og stell. I kommunestyret var han med i årene 1917–1934 og var ordfører i perioden 1929–1934. Gode kommunikasjoner var hans store interesse, og han var mannen bak Skottleikbrua. Martin var åndsfrisk til det siste. Han fulgte med alt som foregikk, både i bygda og ute i “den store verden”. Han bisto gjerne med lokalhistoriske opplysninger – et område han hadde stor kunnskap om. Han var med og stiftet Namdal historielag og var en flittig bidragsyter til lagets årbok. Han var også kasserer i bygdeboknemnda i Grong til etter at han fylte 100 år. Martin Bjerken er trolig mest kjent som forfatter av Grongs bygdebok som kom i 1949. Da var han 80 år. Boka om laksefisket i Namsen og sideelvene kom i 1955. Han skrev beretninga om Grong kommune ved formannskapslovens 100-årsjubileum i 1937 og beretninga om Grong Sparebank til 75-årsjubileet samme år. Han var formann i forstanderskapet i Grong Sparebank

i mange år, og styreformann i Grong Meieri. I Namdal fiskeristyre var han mangeårig medlem og formann. Skolegangen var ikke mye å skryte av. Etter folkeskolen gikk han kurset på Namdals folkehøgskole i 1889. Ellers var det sjølstudier som sørget for kunnskapene. Allerede som ung var han en anerkjent tolk for engelske laksefiskere.

Krigstid

Fem dramatiske år April 1940: Norge blir okkupert av tyske styrker. Grong blir i likhet med mange andre byer og bygder i Norge utsatt for okkupasjonsmaktas bomber. I Grong ble området ved Grong stasjon bombet i slutten av april. Grong samvirkelag ble betydelig skadet. Varer ble lastet over i ei jernbanevogn, og fra denne ble det drevet betydelig handel i ganske lang tid. Folk rømte inn i jernbanetunnelene for å beskytte seg. Enkelte flyttet til og med inn i Tømmeråstunnelen, noe som medførte visse utfordringer når togene skulle passere. Grong Sparebank var selvsagt ikke uberørt av krigen og hendelsene. Men det var virksomhet i banken under hele andre verdenskrig. Slik var det trolig også i de fleste andre norske banker. Både nordmenn og okkupasjonsmakt trengte penger. Etter krigsutbruddet våren 1940 hersket det imidlertid uro og stor usikkerhet til om tyskerne ville ta kontroll over bankvesenet. Mange tok sparepengene

Dagen etter krigsutbruddet, 10. april 1940, trådte styret i Grong Sparebank sammen for å drøfte den alvorlige situasjonen.

sine ut av banken, og det foregikk omfattende hamstring av varer til private lager. Dette gikk hardt ut over varebeholdninga i butikkene. Allerede 10. april 1940 trådte Grong Sparebanks styre sammen. Følgende ble protokollert: “I anledning den inntråtte krigstilstand som også har ramet Norge, finner styret at almindelig uttak av bankinskud må ophøre. Dog finner man at det bør overlates kassereren å utbetale av sådanne indskud indtil i høiden kr. 50,00 til folk som ansees å være i trang, og ikke kan skaffe sig det nødvendige på annen måte.

Kassabeholdningen må påsees at den ikke går ned under kr. 5.000,00 før annen beslutning er tat.” Styret i Grong Sparebank besto av lensmann Ole Moe, som var formann, dessuten Johs. Tømmerås, Otto Mørkved, Oskar Formo og Johs. K. Leksås. Flertallet av disse fortsatte i bankstyret gjennom hele krigstida. Orden i kaoset I et forsøk på å skape en slags orden i kaoset etter okkupasjonen, ble Administrasjonsrådet opprettet 15. april 1940. Medlemmene var utpekt av Høyesterett i samråd med okkupasjonsmakta, og rådet skulle stå for den sivile forvaltninga av de okkuperte områdene. Bankene fikk straks instruks fra Administrasjonsrådet om å begrense og samtidig styre pengeuttakene. Målet var at midlene som ble tatt ut, gikk til formål som var nødvendige for å holde hjula i gang. Det ble umiddelbart mangel på penger. Grong Sparebank fikk i likhet med andre banker tillatelse fra Norges Bank til å trykke nødpenger – veksler som var påtrykt en pengeverdi og som kunne innløses i banker i hele Nord-Trøndelag. I styrets møte 18. juni 1940 ble det referert “…skrivelse fra Fylkesmannen av 3de Juni hvori meddeles at bankvirksomheten nu er frigitt således at tellegram herfra av 19de april ikke lengere er gjeldende”.

Etter krigsutbruddet fikk bankene anledning til å trykke sine egne pengesedler for å etterkomme behovet for penger.

I samme møte ble det besluttet at bankkassereren fikk fullmakt til å utbetale lån som var innvilget innen styremøtet 10. april i den utstrekning han mente var forsvarlig. Krigens gang Utover sommeren ble det slakket av på kravene. Fra slutten av juli kunne bankkundene fritt ta ut inntil 50 kroner hver 14. dag, og litt senere ble det helt slutt på uttakskontrollen. Nå ble det ikke lenger noe press fra bankkunder om å få ta ut penger – i stedet fikk banken det motsatte problemet: En nesten eksplosiv

innskuddsøkning kombinert med minimal lånelyst. Selv om ansatte, styre og forstanderskap utførte sine bankoppgaver pliktoppfyllende og punktlig, og møtereferatene også bærer tydelig preg av dette, protokolleres innimellom henvendelser, orienteringer eller vedtak som tydelig varsler at det ikke er normale tilstander. Allerede i juni 1940 ytes et tilskudd på 250 kroner til Grong kommunes hjelpefond for krigsherjede. Og det kommer søknader fra kunder som er blitt rammet av krigen. Flere kjøpmenn i Namsos søker om til dels betydelige lån for å gjenreise bygg som er blitt bombet i stykker. Vi finner flere søknader fra Ytre Namdal, Snåsa og Overhalla, ja til og med en kunde på Åndalsnes, som ber om å få tilbakebetalt tilgodehavende i banken for å gjenreise et bombet hus i romsdalsbyen. Ikke mange grongninger var i samme situasjon, men en kunde får et lån for å sette opp stuebygning, med sikkerhet i krigsskadetakst på eiendommen. Krigstilstanden medførte også dyrtid og mye ekstraarbeid, og styret vedtok på seinhøsten 1940 å gi bankens ansatte dyrtidstillegg. Dyrtidstillegget fulgte bankens ansatte gjennom krigstida og de første årene etter krigen, og ble justert med jevne mellomrom. Etter krigen vedtok styret å legge dyrtidstillegget til den faste lønna til bankens medarbeidere. Dramatikk Bankkasserer P. M. Grong ble natta mellom 11. og 12. april 1942 arrestert etter ordre fra det tyske sikkerhetspolitiet og transportert til fangeleir i Skogn, trolig Falstad. I en protokoll som gjennom krigsåra ellers er svært preget av helt vanlige banksaker, leser vi dramatikken som oppleves av styret. De er imidlertid både forvirret og handlekraftige når de trer sammen 13. april.

Peder M. Grong var tredje generasjon i en 99 år lang epoke med bankkasserere fra samme familie.

“Da det er meget sandsynlig at kassereren blir fraværende en tid, ser styret ingen annen råd enn å ophøre med bankens forretninger en tid fremover eller i allefall til banken kan få tak i en habil kasserer til å lede bankens daglige forretninger. Styret foretok optelling av bankens kassabeholdning som utviser en beholdning av kr 159.376,54 Ethundrede ni og femti tusind tre hundrede seks og syti kroner fire og femti øre. Formannen i styret blev pålakt å skrive til Sparebankinspeksjonen å oplyse om stillingen således som det ligger an”. Sju dager senere, 20. april, trer styret igjen sammen. Da har formannen fått telegrafisk svar fra sparebankinspeksjonen om at de må sørge for å få ansatt en midlertidig kasserer.

“I anledning dette har formannen oplyst å ha conferert med Eivind Mediå som var villig til å fungere som kasserer indtil kasserer P. M. Grong blir frigit og igjen kan overta stillingen. Da Eivind Mediå som mangeårig revisor i banken er godt inne på dennes forretninger, finner styret at han er godt skikket til å overta denne stilling. Og er enstemmig om å ansette ham fra i dag 20de april”. Etter å ha vært stengt ei uke kunne Grong Sparebank igjen åpne dørene. I midten av juli ble P. M. Grong satt fri fra fangeleiren og kom tilbake til kassererjobben. Vikartjenesten fra revisor Mediå medførte imidlertid en “skrape” fra tilsynsutvalget som i midten av august påpekte at det ikke var foretatt revisjon av bankens regnskap i perioden 1. januar – 13. mai. “I den anledning vil styret bemerke at det var forbundet med vanskeligheter til fastsatte tider, idet bankens kasserer først i april blev sat i fangeleir til mitten av juli måned. For at banken kunde fortsette med sine forretninger var man nødt til å konstituere revisor Eivind Mediå som kasserer, av den grund var den ene revisor forhindret for å foreta revisjon. Den ene varamann til revisjonen, Per Strand, har også vært fraværende fra distriktet idet også han blev sat i fangeleir fra først i april til midten av juli d.å. På grund at det foran anførte har det vert meget vanskeligt å få regnskapet revidert til bestemte tider. Styret vil nu tilføre at revisjon vil bli foretatt snarest i september måned”. Bankene fungerte Pengemassen svulmet veldig opp i løpet av krigen. Tyskerne satte i gang store bygge- og anleggsprosjekter

rundt om i landet, og dette kostet penger. I tillegg kom kostnadene med å brødfø en okkupasjonsstyrke på mange hundre tusen mann. Tyskerne opprettet en spesialkonto i Norges Bank og tok ut de nødvendige midlene fra den – totalt mer enn 11 milliarder kroner i løpet av de fem krigsåra. De lokale sparebankene måtte sitte inne med stor kassebeholdning for

å tilfredsstille kravene fra okkupasjonsstyrken når de troppet opp med svære sjekker fra Norges Bank til innløsning for å ha penger til sine prosjekter og mannskaper. Under krigen var det ingen mangel på penger, men det var varemangel, og dermed lite å bruke pengene på. Mange benyttet seg imidlertid av muligheten for å kvitte seg med gjeld. Under normale forhold ville det vært stor inflasjon, men på grunn av krigstilstanden, fungerte ikke de normale økonomiske mekanismene. Den samlede lånegjelda sank vesentlig, og innskuddene økte tilsvarende. Opphopninga av penger i de lokale bankene førte til at myndighetene i 1941 tok grep for å suge opp en del av pengemassen. De tilbød statsveksler som pengeplassering, og da krigen var over, hadde bankene kjøpt veksler for fire milliarder kroner. At samfunnet på sitt vis fungerte, var spørsmålet om opprettelse av en sparebank på Namsskogan et eksempel på. I september 1942 kom det henvendelse fra Bankog sparebankinspeksjonen med spørsmål fra herredskassereren i Namsskogan om opprettelse av sparebank i kommunen. Formannen og kassereren ble i første omgang bedt av styret om å svare på “skrivelsen”. I sitt møte 27. november orienteres det om at formannen har skrevet til herredskasserer Finnvold og “...gitt til kjenne at banken er villig til at igjenopta avholdelse av kontordag i Namsskogan og eventuelt ta under behandling spørgsmålet om oprettelse av fillial på Namsskogan”. Ettersom herredskassereren ikke har gitt sitt tilsvar før styremøtet, vedtar styret at de skal orientere Sparebankinspeksjonen om hva de har foretatt seg.

Ole Moe Ole Moe var styreformann i Grong Sparebank gjennom mesteparten av andre verdenskrig. Moe var lensmann i Grong, i likhet med faren Johannes, som tjenestegjorde fra 1875 til 1910. Da overtok sønnen Ole lensmannsembetet, og ivaretok dette helt fram til 1950 da han overlot oppgaven til tredje generasjon; Johannes Moe. Ole var født i 1880 og ble gift med Sigrid Lorentse Lilleøen fra Overhalla. Samme år som Ole ble født, bygde foreldrene ny driftsbygning på Berge, som de hadde kjøpt fem år tidligere. Ole og Sigrid overtok gården i 1908 og drev den gården mest med leid hjelp fram til Johannes overtok i 1954. Ole Moe ble i 1942 avsatt som lensmann fordi han ikke ville samarbeide med NS. Sønnen Johannes, som senere også ble lensmann, satt flere år i fangenskap i tysk konsentrasjonsleir mens hans brødre var på flukt fra okkupasjonsmakta.

Svend Matthiesen Grong

Mathias Grong

Peder M. Grong

99 år i samme slekt Fra Svend Matthiesen Grong ble kasserer i 1867, gikk kassererjobben “i arv” i 99 år. Svend Matthiesen Grong var med på stiftelsen av banken i 1862 og var de første årene formann i forstanderskapet, men overtok som kasserer i 1867. Denne funksjonen hadde han helt fram til 1915, da sønnen Mathias Grong overtok. Han leverte stafettpinnen videre til sønnen Peder i 1935. Da P. M. – som han ble kalt – overlot kassererjobben til Anders Romstad i 1966, hadde banksjef- eller kassererjobben vært i samme slekt i 99 år. Svend Matthiesen var ordfører i Grong i to perioder; 1872–1879 og 1892–1907, og han var også stortingsrepresentant en periode. Han var en iherdig forkjemper for jernbanesaken og en av de ivrigste talsmennene for at banen burde gå over Snåsa med sidespor fra Grong til Namsos.

Svend var gift med Karen Johanna Grong og overtok sammen med henne gården Grong fra hennes foreldre i 1857. I tillegg til gårdsdrifta var det skysstasjon på gården. Fram til i dag er dette drevet som gjestgiveri. Mathias overtok både gården og bankkassererjobben fra sin far. Mens eldstesønnen Svein overtok Grong Gård i 1919, var det yngstesønnen Peder som etter hvert ble farens erstatter i banken. I 1935 ble bankens ekspedisjon flyttet til Tømmerås, da banken måtte overta lokalene til handelsmann Kattem da han gikk konkurs. Styret besluttet å overta huset og ominnredet det til banklokaler med leilighet til banksjefen i andre etasje.

Etterkrigstid

“Gjenoppretting av lovlige forhold” Da freden var et faktum 8. mai 1945, startet ryddesjauen umiddelbart. 15. mai sendte Bank- og sparebankinspeksjonen brev til alle norske banker om “gjenoppretting av lovlige forhold”. Dette innebar tydelige krav om at holdninga til så vel tjenestemenn som tillitsmenn i bankene gjennom krigsåra skulle klargjøres. For noen banker ble denne granskinga en ubehagelig og til dels smertefull prosess. Mange steder var mange av bygdas “beste menn” NS-medlemmer. Dette var gjerne noen av dem som også hadde vært med i styrende organer i sparebankene. Ett av tiltakene som ble gjennomført, var umiddelbart å sperre innskuddskontoene til NS-medlemmer. Ordre om dette kom per telegram fra Finansdepartementet fire dager etter fredsslutninga.

Etter krigen kom oppgjøret, og styret i banken måtte redegjøre for ansattes og tillitsvalgtes forhold til Nasjonal Samling.

Grong Sparebank samlet styret, kontrollkomiteen og forstanderskapets formann for å drøfte forskriften om “gjenoppretting av lovlige forhold i den offentlige tjeneste i Norge”. De samme reglene kunne også anvendes på private institusjoner som var undergitt offentlig tilsyn.

Pålegg Bankinspeksjonen ba derfor etter pålegg fra Finansdepartementet om opplysninger om “1. Om noe medlem av bankens styre, kontrollkomite, revisjon, representantskap eller forstanderskap eller nogen av bankens fast ansatte tjenestemenn etter 8. april 1940 har vært medlem av eller søkt om eller samtykket i å bli medlem av N.S. eller organisasjon knyttet til dem, eller har gjort seg skyldig i annet straffbart landsforædersk forhold eller øvrig har vist et slikt forhold i okupasjonstiden at han bør fratre sitt tillitshverv eller sin stilling. Spesielt bes opplyst om nogen av de ovennevnte personer har mottatt tillitshverv fra eller på annen måte samarbeidet med okkupasjonsmakten eller N.S. Skulde tjenester – eller tillitsmenn av nevnte art være midlertidig fjernet etter 8. mai d.å., bes navn og stilling oppgitt for hver enkelt. 2. Om det etter 8. april 1940 er blitt utbetalt av bankens midler noe bidrag eller ytet annen støtte i nogen form til N.S. eller organisasjon knyttet til den, derunder Den Norske Legion, Frontkjemperkontoret, N.S.H. og Nasjonalhjelpen – for den sistnevnte institusjons vedkommende for så vidt støtte måtte være ytet etter at ledelsen ble overtatt av N.S. I tilfelle ventes spesifiserte opplysninger om bidragenes størrelse, om tidspunktet for bevilgningene og av hvem de er bevilget. 3. Om nogen av bankens fast ansatte tjenestemenn, derunder også administrerende direktør, i okkupasjonstiden har vært undergitt fengsling eller sat ut av sin stilling og i tilfelle hvilken utstrekning vedkommende har fått utbetalt sin fulle lønn under fraværet.”

Spørsmålene ble gjennomgått i møtet og besvart med et tydelig NEI på spørsmål 1 og 2, men med en bemerkning under spørsmål to der det orienteres om at Nasjonal Samling i skriv av 23. mars 1943 søkte banken om bidrag til N.S.' arbeid og kamp. Henvendelsen ble høflig avslått i styremøte 15. april samme år, hvor bankens styre enstemmig nektet å yte noe bidrag. På spørsmål 3 redegjøres det for at både styrets formann og bankens kasserer har vært undergitt fengsling. For den tida kassereren var fengslet, har han fått utbetalt full lønn av banken. I styremøte 28. juli 1945 framla kassereren i henhold til et sirkulære fra Centralforeningen for Norske Sparebanker som påla bankene oppgaveplikt over fiendtlig (tysk) formue i Norge, “oversikt over formue m.v. tilhørende N.S. organisasjoner, medlemmer av N.S. m.f”. Bankens styre bekreftet opplysningene som ble framlagt “som riktige så vidt styret kan forstå”. I orienteringene til styret fra Centralforeningen gikk det også fram at nye koster var på plass i den nasjonale sparebankledelsen i stedet for noen navngitte personer som var fjernet fra sine stillinger. Tyske og andre utenlandske konti ble sperret, det samme ble N.S. og underliggende organisasjoners konti. Pengesaneringa I september 1945 kom den såkalte pengesaneringa. Deler av pengemassen i bankene måtte trekkes inn eller fryses hvis en skulle unngå sterk og skadelig inflasjon. Alle norske pengesedler ble gjort ugyldige fra en bestemt dato og måtte veksles inn i nye som Norges Bank hadde trykt opp. En viss del av pengene som ble innlevert, fikk man ikke vekslet inn i sedler. De skulle plasseres på en “riksinnskuddskonto”.

Kort tid etter at krigen var over, startet arbeidet med å få pengestellet i Norge på fote. Det skjedde ved en omfattende pengesanering.

En viktig side ved saneringa var registreringa av de verdiene folk satt med etter at krigen var slutt. Naturligvis var det også et poeng å få krigsprofitt av forskjellig slag fram i lyset, slik at den kunne skattlegges. I veiledninga til bankene gikk det fram at dette var tiltak som skulle sanere landets pengevesen. Saneringstiltakene tok dels sikte på en binding av overskuddskjøpekrafta, dels var de ledd i en alminnelig formuesregistrering. Dette skulle skje i tre hovedgrupper: “1. Innløsning av Norges Banks sedler med delvis binding av seddelmassen som såkalte “riksinnskudd” og registrering av seddeleieren.

2. Delvis binding av innskudd på anfordring (som blir å sidestille med sedler) dvs. innskudd på folio, termin, postgirokonto og andre banktilgodehavender som kan disponeres på anfordring. 3. Registrering av bankinnskudd og verdipapirer.” Innløsninga skulle skje i løpet av to uker fra den dagen og det tidspunktet som ble fastsatt. Denne dagen ble betegnet som “B-dag” – bindingsdagen. Datoen skulle kunngjøres kort tid i forkant. 8. september kunngjorde Finansdepartementet saneringsbestemmelsene i landets aviser.

Travel tid Da ordningene trådte i kraft, ble det ei svært travel tid for bankene. For mange var det som skjedde, svært forvirrende. Bankene klarte knapt å opprettholde vanlige banktjenester i den mest hektiske tida. Resultatet av saneringa var at bankenes kassebeholdning krympet kraftig.

på innløsningsliste. Gamle sedler skulle så leveres inn, telles – og verdien beregnes i forhold til riksinnskuddet. Etter signering av mottatt beløp og registrering på kontokort, skulle det skrives kvittering og påføres utbetalingsbeløp. “Kassereren for nye sedler” skulle til slutt kontrollere at beløpene var riktig utregnet og foreta utbetaling.

I Grong Sparebank begynte forberedelsene til pengesaneringa i et møte i styret 25. august der retningslinjene om seddelinnløsning og registrering av bankinnskudd ble grundig gjennomgått. Så ble det oppnevnt ansvarshavende for gjennomføringa. Bankens ledelse laget detaljerte beskrivelser for hvordan innløsinga skulle foregå – i tråd med de sentrale retningslinjene. Banken satte opp roder for sine kunder som i løpet av ei uke skulle løse inn sine sedler i Grong Sparebank. Kundene på Tømmerås og Mediå skulle møte opp mandag, Veium, Bergsmo og Værum skulle møte tirsdag, Sibirien og Ekker onsdag, Bjerken, Homo og Heia torsdag og Fossland og Moum fredag. I tillegg var det lagt opp til egne innløsningsdager i Namsskogan og Røyrvik. “Da det er umulig å fastslå hvor mange en rekker å ekspedere hver dag, vil en minne om at innløsningen fortsetter til 22. september, som er siste innløsningsdag. A-skjemaer er utlagt på: Øyheim st, Bergsmo p.o., Grong p.o., Formofoss p.o. samt Grong Sparebank. N.B. Innløsning søndag 9/9 fra kl. 15–17 for absolut livsviktig formål” – sto det på kunngjøringa som banken slo opp i Grong Sparebank og på Grong Meieri.

Opprydding Oppryddinga etter krigshendelsene og transaksjoner som skjedde under krigen, pågikk i mange år. Under krigen ble Røyrvik Arbeiderpartis konto beslaglagt av politimesteren i Namdal i desember 1940. Riksledelsen i N.S. påla i 1942 å utbetale det innestående beløpet med renter til Fellesbanken som kredit mot en N.S.konto. I Grong Sparebanks styre ble en søknad fra Røyrvik Arbeiderparti om tilbakeføring av beløpet, behandlet på vårparten 1947. Styret slo fast at de ikke kunne søke å få mortifisert ei bok “på hvilket det innestående beløp er uttatt”. Røyrvik Arbeiderparti ble anbefalt å henvende seg til Tilbakeføringskontoret Nordenfjeldske avdeling Trondheim. Bankstyret sa seg villig til å utstede erklæring om beløpets størrelse og til hvem det var utbetalt. 3. februar 1948 behandlet styret utbetaling av beslaglagte bankinnskudd i tråd med Høyesteretts dom av 20. april 1947. Røyrvik Arbeiderparti var i samme båt som en rekke andre. De fleste som fikk tilbakebetalt, var privatpersoner, men Grong Bondeparti fikk tilbakebetalt kr. 52,19 og Røyrvik Arbeiderparti kr. 579,47.

Fem bankansatte eller tillitsvalgte skulle på rekke og rad ta imot publikum. Kundene som skulle innløse sedler, skulle først levere utfylte skjemaer og legitimasjonskort. Det skulle så kontrolleres at skjemaene var riktig og fullstendig utfylt, så skulle de stemples og registreres

Gjenreisning og optimisme Etter fredsslutninga i mai 1945 var samfunnet på mange vis på fote igjen svært så raskt. Okkupasjonstid og unntakstilstand gikk over i ei gjenreisningstid preget av pågangsmot og optimisme. Varer var det lite av, og rasjoneringa pågikk i mange år framover. Men både sentrale og lokale myndigheter bidro til at det ble storstilt byggevirksomhet og aktivitet i nærings- og samfunnsliv. Grong Sparebanks styre opplevde en strøm av søknader om lån til bygging av nye bolighus, gårdsbygninger, kjøp eller dyrking av jord, og ikke minst innkjøp av personbiler, lastebiler, traktorer eller andre maskiner. Stadig dukket det også opp søknader om lån fra ungdommer som ønsket å ta utdannelse. Banken nøt også sjøl godt av de nye tider, og på selveste skuddårsdagen 1948 ble det besluttet å gå til anskaffelse av en elektrisk regnemaskin. I 1952 ble det bevilget 600 kroner til kjøp av komfyr på bankens kjøkken, og det ble dessuten kjøpt en plenklipper for å holde plenene rundt bankbygninga i orden.

Mange søkte om lån mot pant i riksinnskuddet, men dette ble som regel ikke godkjent som sikkerhet. Men det ble gjort unntak også her. Bankstyret vedtok i 1946 å øke utlånsramma for enkeltpersoner til 200.000 kroner og inntil 300.000 kroner til fylke og kommuner. Behovene var åpenbart forskjellige. Styret innvilget lån ned i noen hundre kroner. Og lån til kjøpmenn og andre næringsdrivende på 50.000–60.000 kroner.

Etterkrigstid og gjenoppbygging. Nye maskiner gjorde arbeidet lettere, men fortsatt var muskelkrafta det viktigste.

Men reglene for lån og sikkerhet var strenge. Det krevdes kausjonister, eller pant i eiendom. Da Grong kommune i 1948 søkte om et lån på 250.000 kroner for å finansiere veganlegget Heggum–Mediå,

sa bankstyret nei, med henvisning til de krav om sikkerhet som Sparebankinspeksjonen hadde satt “da kommunen så vidt vites ikke kan pantstille sine eiendommer som sikkerhet for lånet”. Samfunnsaktør Sparebanken ble sammen med andre banker i distriktet invitert til et møte med Namdalsmeieriet A/L om et større låneopptak for å bygge ut meierianleggene i Namsos, Bangsund og Grong. Av et samlet lånebehov på 500.000 kroner, ble det forutsatt at Grong Sparebank skulle bidra med 100.000 kroner. Styret i banken godtok dette under forutsetning av at de øvrige bankene bidro med det som var forutsatt. Ulike nye sammenslutninger i lokalmiljøet trengte penger. Potetkokerlag i ulike deler av bygda søkte om – og fikk – lån av banken. Bergsmo okseholdsforening tok i 1951 opp et lån på 1.900 kroner med styrets medlemmer som garantister for lånet. Værum maskineierlag ble samme år innvilget et lån på 2.000 kroner til kjøp av potetopptaker og elektrisk motor. Øyheim badstubad lånte 2.500 kroner mot sikkerhet i badets hus på bygslet grunn. På seinhøsten 1951 innvilges Grong Fryseri et lån på 52.000 kroner med en rekke av lagets medlemmer som kausjonister. Men også større samfunnsinstanser var på jakt etter kapital. I 1951 trengte Namdal sykehus lån til bygging av hybelhus og legebolig. Søknaden til Grong Sparebank på 160.000 kroner ble innvilget under forutsetning av at Namsos, Overhalla, Høylandet, Harran og Klinga sparebanker også bidro med tilsvarende beløp. Lånet ble kort tid etterpå økt med inntil 50.000 kroner da det opprinnelige lånebeløpet viste seg å være for lite. Nord-Trøndelag fylke var garantister.

Byggeaktivitet De første årene etter krigen var det stor søkning på boliglån. Den norske stats husbank var etablert, og mange av lånene som ble innvilget i Grong Sparebank var toppfinansiering til Husbankens lån, eller som midlertidig finansiering i påvente av utbetaling fra Husbanken. Småbruks- og bustadbanken var også ofte brukt som finansieringskilde, og kommunene hadde egne bustadbanknemnder som anbefalte eller frarådde lån. Høylandet kommune ble i 1953 innvilget pantelån på 110.000 kroner med førsteprioritets pant i Høylandet sentralskole under forutsetning av at minst to banker deltok i lånet. Høylandet Sparebank ble den andre medvirkende banken. På spørsmål fra Grong kommune, stilte bankstyret seg villig til å bidra med inntil 100.000 kroner i lån for å finansiere legebolig. Og Røyrvik Ysteri fikk samme år et lån på 40.000 kroner til kjøp av maskiner. Namdals folkehøgskole har gjennom flere mannsaldre vært til stede i Grong, og innimellom har de søkt om bidrag fra Grong Sparebank. I 1957 ble de blant annet innvilget et lån på kr 80.000 til lærerbolig. I organisasjonslivet var det stor aktivitet. Grong Røde Kors Hjelpekorps fikk i 1954 låne 3.000 kroner for oppføring av hytte på Heia. Forsamlingshuset Nordtun på Bergsmo hadde 138 kausjonister på lista med personlig ansvar på 400 kroner per person da de tok opp lån på 60.000 kroner for å få satt opp huset. Målet var å få 150 kausjonister fra bygda. Kausjonsansvaret skulle stå ved makt helt til lånet var nedbetalt. Grong sanitetsforening drev et mangesidig arbeid og tok i 1955 opp et lån på 12.000 kroner til innkjøp av nye kinomaskiner. Namdal historielag har opp gjennom åra tatt på seg store løft. I 1963 innvilget Grong Sparebank garanti på 22.000 kr til historielaget for trykking av Namdalens historie.

Kraftverkene I etterkrigstida var det yrende aktivitet i Indre Namdal med kraftutbygging og gruvedrift. Fallrettighetene til vannressursene tilhørte offentligheten, og NordTrøndelag Elektrisitetsverk (NTE) gjennomførte store utbygginger. I 1946 ble den første maskinen ved

Fiskumfoss kraftstasjon i Harran ble bygget i hektiske etterkrigsår.

Fiskumfoss kraftstasjon satt i gang, og dermed var kraftproduksjonen i Namsen i gang. Etter å ha overtatt Grong Elektrisitetsverk i 1949, begynte planlegginga av den storstilte utbygginga som skulle komme: I 1958 dannet Den norske stat ved NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) og Nord-Trøndelag fylkeskommune, ved NTE, sameiet Kraftverkene i Øvre Namsen (KØN) med 50 prosent eierskap hver. I 1959 ble Aunfoss satt i drift, og i årene som fulgte kom kraftverkene tett i tett: Linvasselv (1962) i samarbeid med svenske Brännelvens Kraft AB, Tunnsjødal og Tunnsjø (1963), Røyrvikfoss (1965), Åsmulfoss (1971) og Øvre Fiskumfoss (1976). I 2004 kjøpte NTE den siste halvparten av Kraftverkene i Øvre Namsen (KØN) av Statkraft, og NTE ble dermed eneeier av produksjonsanleggene. Gruvedrifta Gruvedrifta i Grongfeltet, som er et stort sammenhengende område med kisforekomster i Røyrvik og Namsskogan, ble svært viktig i Indre Namdal i etterkrigsåra. Staten hadde enerett på alle mineralforekomster i området i perioden 1918–1975. Forberedelsene til gruvedrifta i Skorovatn startet like før krigen, og tyskerne iverksatte arbeid og bygde de første husene i krigsårene. De hadde nok store planer om å få i gang gruvevirksomheten for å kunne benytte mineralene til egen nytte i krigssituasjonen. Men tempo og framdrift var ikke som de forventet. Etter krigen kom imidlertid Elkem i gang med klargjøring for drift, bygging av taubane og husbygging. Gruvedrifta i Skorovatn startet i 1952, og i 32 år pågikk virksomheten i gruva fram til nedleggelsen i 1984. Grong Gruber drev forekomster i Joma og i Gjersvik. Forekomsten i Gjersvik ble oppdaget i 1909. Tyskerne bygde ut Gjersvik under okkupasjonen, men rakk ikke

å sette gruva i drift. I perioden 1993–1998 ble forekomsten drevet som tilleggsmalm til Jomaforekomsten. Joma-gruva var i drift 1971–1998. Det ser ut til at Grong Sparebank i liten grad ble berørt av de store utbyggingsprosjektene basert på de rike naturressursene i Indre Namdal. Utbygging og drift var svært kapitalkrevende, og aktørene var store. Dermed hadde de nok også andre, og større, finansinstitusjoner i ryggen. Banken fikk helst å gjøre med saker der innbyggerne, bankens kunder, ble direkte berørt. Blant annet når naturinngrepene krevde grunnavståelser. Som i 1957 da NTE søkte om prioritetsvikelse til fordel for kontrakt med grunneiere i Namsskogan om skadeerstatning ved regulering av Namsen. Eller i 1963 da NTE begjærte frafallelse av panterett for diverse eiendommer i Røyrvik. Men utbyggingsaktiviteten medførte stor aktivitet og i perioder økning i folketallet, ikke minst i Røyrvik. Der hadde banken solid fotfeste fra tidligere og gikk over fra ukentlige kontordager til å åpne egen avdeling med faste lokaler og betjening. Fra 1971 hadde både Forretningsbanken og Grong Sparebank konsesjon for bankdrift i Røyrvik. Mens Forretningsbanken i store trekk betjente selskapet Grong Gruber og funksjonærene, var Grong Sparebank i langt større grad bankforbindelsen til gruvearbeiderne og lokalsamfunnet for øvrig.

I svært mange år hadde Grong Sparebank tilhold på Grong Gård.

Mennesker og hus I starten flyttet Grong Sparebanks ekspedisjonslokaler med sine kasserere. Dette vedvarte fra starten i 1862 og fram til 1935. Lorents Pedersen Mediaa var bankens første kasserer. På hans gård holdt banken til i sine fem første år og i Mediaas tid som kasserer; fra 1862 til han døde i 1867 bare 54 år gammel. Svend Matthiesen, som var formann i forstanderskapet fra starten, overtok da som kasserer, og banken

ble flyttet til Grong Gård. Matthiesen var bonde og lærer i Grong og også stortingsmann i en periode. I tillegg skjøttet han sin rolle som bankkasserer i 48 år – fra 1867 til 1915. Han døde to år etter at han fratrådte, 87 år gammel. Banken fortsatte å ha tilhold på Grong Gård ettersom det var sønnen Mathias Angel Grong som overtok kasserer- og bokholderarbeidet 1. januar 1916. Han hadde denne stillinga til han døde 31. juli 1935, som 82-åring. Banken hadde da hatt tilhold på Grong Gård i 68 år.

99 år i samme familie Halvannen måned etter sin fars død ble Peder M. Grong ansatt som ny bankkasserer og bokholder. Han ble konstituert i stillinga fra mars 1935 under sin fars sykdom og satt i jobben fram til 28. februar 1966. Han var tredje generasjon fra sin familie i denne jobben. I 99 år gikk stillinga som kasserer og banksjef fra far til sønn. Peder M. Grong underskrev alltid bare med P. M. Grong og ble i bygda kalt bare P. M. Alle visste hvem dette var. Banklokalene ble imidlertid flyttet fra Grong Gård i 1934 da banken måtte overta lokalene til handelsmann Kvittum da han gikk konkurs. Styret besluttet å overta huset og ominnredet det til banklokaler med leilighet til

I 1934 ble banklokalene flyttet fra Grong Gård til lokalene som ble ledige da handelsmann Kvittum gikk konkurs.

banksjefen i andre etasje. Høsten 1935 flyttet banken inn, og i bygninga like ved Grong stasjon holdt banken til i 38 år fram til det ble satt opp nytt bankbygg på Mediå i 1973. Huset ble deretter solgt og tatt i bruk av Grong Vaskeri, men noen år senere ble det revet. I 1962 kom det en henvendelse fra Grong samfunnshus om banken kunne være interessert i å bygge banklokaler sammen med samfunnshuset. Styret konkluderte imidlertid med at de for tida ikke var interessert i dette. Nybygg i sentrum Tidligere banksjef Anders Romstad, som ble ansatt i 1966, ble ganske fort involvert i tanken om at banken måtte ha nye lokaler. Allerede i forstanderskapsmøtet like etter tiltredelsen, 18. mars 1966, la formannen Ola Duun fram tanker om bygging av nye lokaler for banken. Møtelyden var handlekraftig og nedsatte øyeblikkelig en komite for å utrede nytt bankbygg. Komiteen kom raskt i gang, men tomtespørsmålet var ikke så enkelt å løse. Det ble gått mange runder. I november 1969 orienterte banksjefen forstanderskapet om byggeplanene, og kunne vise fram en del utkast til bygg utarbeidet av arkitekt Arne Aursand. Bygget var tenkt lagt i krysset mellom E6 og Sørsivegen på ei tomt banken hadde fått håndgitt av Eli S. Mediaa.

I møtet ble styret pålagt å få utarbeidet fullstendige planer, opprette kontrakt med Indre Namdal Brannkasse, trygdekontoret, Postverket og revisjonsfirmaet Erling Gartland og framlegge kostnadsoverslag og finansieringsplan. Men alt var ikke i orden, tomtespørsmålet var ikke løst, og banken måtte forhandle videre med grunneieren. I 1971 var imidlertid formalitetene løst, og etter råd fra Bankinspeksjonen ble det dannet et aksjeselskap, Bankgården AS, som skulle eie og drive huset. Bygginga ble satt i gang. 15. juni 1973 ble det holdt ekstraordinært forstanderskapsmøte i Grong Sparebank. Etter å ha hatt Grong Gård som fast møtested i årtier, kunne forstanderne

denne gangen møte opp i bankens nye lokale i Bankgården på Mediå. Forstanderskapets formann slo fast at det var et historisk møte. Stolt I dag er Romstad stolt over at banken fikk gjennomført byggeprosjektet tidlig på 1970-tallet. Med stor iver og innsats fikk banken gjennomslag for bygging på Mediå. Senere har dette utviklet seg til å bli bygdas sentrum. – Tomtevalget var helt vesentlig, og det var riktig. Vi hadde andre alternativer, men jeg er glad vi valgte å bygge på Mediå sammen med Indre Namdal Brannkasse, Erling Gartland og flere andre, sier Romstad. I dag eier banken hele bygningsmassen selv.

I 1972 kunne Grong Sparebank ta i bruk sitt nye lokale på Mediå.

I starten ble publikum møtt med en lang skranke der bankfunksjonærene satt på rekke og rad. Ved skranken var det to kasser som tok hånd om kundenes behov for inn- og utbetalinger. Senere er banken blitt ombygget, utvidet og tilpasset dagens behov. Skranken er for lengst borte og erstattet av rådgiverkontorer som er hensiktsmessige for de ansatte i banken og for møter med kundene under “fire øyne”. Bankgården ble dessuten heleid av Grong Sparebank på 1990-tallet, og aksjeselskapet ble avviklet. Helt på tampen av det forrige århundret ble bankbygget påbygd og renovert. Arbeidene ble ferdigstilt i 1999. Namsskogan Grong Sparebank har alltid hatt sitt hovedsete i Grong, med vekslende ekspedisjonslokaler. Men i tillegg har banken til ulike tider hatt flere filialer og avdelinger. Allerede under krigen kom det opp spørsmål gjennom Bank- og sparebankinspeksjonen om Grong Sparebank kunne bidra til å opprette egen bank for Namsskogan, eller om det kunne opprettes en filial i kommunen. Bankens ledelse var i møte med herredskassereren i Namsskogan. Her ga bankledelsen til kjenne at de ville vurdere å gjenopprette kontordag i Namsskogan, eventuelt vurdere filial. Ut fra registrering i Statsarkivet, må egen bank for Namsskogan ha oppstått i 1944, og besto som selvstendig bank fram til opprettelsen av Sparebanken Namdal i 1982. Deretter som Sparebanken Midt-Norge fra 1988. Invitasjonen fra Grong Sparebank om en sammenslåing av bankene i Indre Namdal, ble avvist av namsskogingene og harrasbyggen tidlig på 1980-tallet. De valgte Sparebanken Namdal i stedet. Nåværende fylkesmann i Nord-Trøndelag, Inge Ryan, var tidlig på 90-tallet ordfører i Namsskogan og inn-

skytervalgt medlem i forstanderskapet og i en periode medlem av styret. Han gjorde seg til talsmann for at Grong Sparebank måtte konkurrere i markedet til Sparebanken Midt-Norge i Indre Namdal. I 1991 ba han banken vurdere om det kunne være aktuelt med filial på Trones, uten at dette ble tatt opp til Inge Ryan avstemning. I 1993 påpekte han i styret at en mulighet for å gjøre banken tilgjengelig flere steder i distriktet, var å kombinere bankoppgaver med andre funksjoner i lokalmiljøet. I 1994 ble det arbeidet med etablering av serviceog utmarkssenter på Trones, og det ble rettet en henvendelse til Grong Sparebank om etablering av filial. Bankstyret ville imidlertid ikke etablere noe fast kontor på stedet. Grong Sparebank har imidlertid hatt et visst fotfeste i Namsskogan, til tross for at bygda hadde sin egen sparebank. Grong Sparebank etablerte kontor i Namsskogan i 2003, og er åpen en dag i uka. Røyrvik og Bergsmo Spørsmålet om kontordager i Røyrvik kom opp på 1950-tallet etter at det før krigen ble besluttet å ha en bankdag i kommunen årlig. Banksjef P. M. Grong foreslo i 1957 opprettelse av filial i Røyrvik. Det ble vedtatt å sende henvendelse til Røyrvik formannskap om det var interesse for spørsmålet. 14. mai samme år hadde banksjefen, Erik Moum og Sverre Formo møte på Gjersvik gjestgiveri sammen med ordfører Petter Vekterli, Johs. Gjersvik, Johs. Hudning og handelsbestyrer Sæther om opprettelse av kontordager

i Røyrvik. Som en foreløpig ordning ble man enig om en kontordag i måneden i Gjersvik. I mange år reiste folk fra banken i Grong oppover til Røyrvik og betjente kundene. I begynnelsen av 1970-tallet ble det fart i arbeidet med å utvide bankdrifta i Røyrvik. Helst ønsket både innbyggerne og banken daglig åpningstid. Mange innbyggere i kommunen hadde et kundeforhold til Grong Sparebank, og bankens styre var også opptatt av å utvide servicen overfor Grong Gruber. Egne lokaler og filial ble en realitet i 1975. I 1978 fikk banken konsesjon til å opprette drift av en bankfilial på Bergsmo. Filialen var enmannsbetjent og hadde tilhold i bygninga som banken kjøpte av NordTrøndelag Elektrisitetsverk i 1978. Her holdt banken til i ti år, til det ble inngått en leieavtale om lokaler for filial i Grong Dyreklinikk. Utover 1990-tallet ble videreføring av filialen drøftet i styret flere ganger. I 1994 iverksatte banken en organisasjonsutviklingsprosess, der styret ba om ei vurdering av bankbuss samt at de ville ha utredet framtida for Bergsmo filial. Da forslagene ble vurdert av styret året etter, konkluderte de med at bankbuss ville gi så høye driftsog investeringskostnader at de avviste anskaffelse av buss. Styret vedtok samtidig å videreføre filialdrifta med åpningstid tre dager i uka. Et mindretall i styret så dette som ei midlertidig løsning og ønsket nok egentlig å legge ned filialen. 19. desember 1996 vedtok styret å legge ned filialen på Bergsmo fra 1. mai 1997. Behovet for filialen var vesentlig forandret etter at nye tjenester innen betalingsformidling var tatt i bruk, og det måtte også gjennomføres nye, store investeringer innen EDB om filialen skulle opprettholdes. Banken skulle imidlertid fortsatt samarbeide med Grong Spareforening om enkelte banktjenester på stedet.

Framstøt i nabolaget I 1982 pågikk drøftingene om sammenslåing av bankene i Namdalen. Da Harran Sparebank ville slå seg sammen med Namsos, vedtok styret enstemmig å gjøre et framstøt på Gartland ved å opprette filial der så snart

Harran Sparebank ble invitert med i et samarbeid med Grong Sparebank, men valgte å gå inn i Sparebanken Namdal. Her er banksjef Bjarne Elstad sammen med Torill Gartland og Dagny Molberg i 1982.

fusjonen mellom Harran og Namsos var trådt i kraft. Gartlandsgrenda hadde nettopp opplevd nedleggelse av postkontoret, og nå var butikken også i fare. Grong Sparebank ønsket å bidra i motsatt retning ved å etablere seg i grender som Gartland. Dette framstøtet ble imidlertid ikke godkjent av Sparebankinspeksjonen, og filialen ble aldri noe av. I 1987 gjorde Grong Fritidssenter framstøt overfor Grong kommune om å opprette et fellesprosjekt med bankfilial/turistkontor, eventuelt også brevhus, på Formofoss. Styret fattet interesse for tanken og stilte seg positiv til å samarbeide om felles utnyttelse av de aktuelle lokalitetene på Formofoss. Prosjektet ble ikke noe av. I 1987 ble det også utredet om banken skulle opprette en filial på Vollmoen i Lierne – betjent av avdelingskontoret i Lierne – uten at heller ikke dette ble gjennomført. I 1988 var turen kommet til Høylandet. Banksjefen orienterte styret i et møte i september om mulighetene for å opprette filial på Høylandet i forbindelse med kro, hytter og bygdetun i Høylandet sentrum. I og med at henvendelsen var kommet fra dem som sto bak prosjektet, anså banksjef Romstad at mulighetene for etablering av en filial absolutt var til stede i et område som hadde store muligheter for framtida. Styret vedtok å be om en oversikt over kostnader med en filial til neste styremøte. Filialstruktur I 1991 vedtok Sparebanken Midt-Norge å sanere noen av sine filialer og avdelinger i Namdalen. Det kom flere seriøse henvendelser til Grong Sparebank om å opprette filialer: Foldereid, Namsskogan, Snåsa, Høylandet og Skage. Banken nedsatte et filialutvalg som skulle se på henvendelsene og mulighetene for å opprette nye filialer i eller utenom bankens geografiske arbeids-

område. Det geografiske området var definert som Indre Namdal. Da filialutvalget med banksjef Anders Romstad, forstanderskapets formann Otto Gartland, styreformann Berit Blengsli og sekretær Hanne Heglum Amundsen la fram sin innstilling for styret i 1992, ble det pekt på at man var inne i en periode preget av usikkerhet omkring framtida, spesielt for landbruket, som var hovednæringa for distriktet. Ut fra vurderingene utvalget hadde gjort, var det Skage som pekte seg ut som et aktuelt sted for filial. Men det var ennå usikkert om Sparebanken Midt-Norge ville legge ned filialen på Skage. Og uansett om de gjorde det – og Grong Sparebank flyttet inn i stedet – var usikkerheten stor hvorvidt folk på Skage i særlig grad kunne benytte seg av en ny bank med samme åpningstid som andre banker. Mange potensielle kunder hadde arbeidsstedet sitt i Namsos og ville ha behov for andre åpningstider om en filial skulle ivareta deres bankbehov. Beslutninga av filialstrukturen ble fattet året etter. Overhalla formannskap hadde signalisert at de var positive til filialetablering, men ville ikke gi økonomisk støtte til etablering. Bankens styre vedtok imidlertid å avvise etablering på Skage. Men allerede i 1993, året etter beslutninga om ikke å etablere flere filialer, kom det innspill fra Høylandets representanter i forstanderskapet, Hildbjørn Brøndbo og Thomas Helbostad, om at de mente en filial på Skage ville være fornuftig. Grong Sparebanks kunder på Høylandet ville lettere kunne nå banken på Skage i kombinasjon med ærend i Namsos. Banken ville komme nærmere et større marked, og en kunne fange opp og bedre betjene kunder fra Ytre Namdal når de var på gjennomfart til Namsos. Dette innspillet påvirket imidlertid ikke bankstyrets vurderinger.

Nytt årtusen Filialer ble det ikke flere av på 1990-tallet. Men på 2000-tallet har Grong Sparebank utvidet sitt geografiske område og etablert flere nye avdelinger. Fusjonen med Lierne Sparebank ble gjennomført allerede i 1974. I 2003 kom det lenge etterlengtede kontoret på Namsskogan. I 2005 ble filialen i Røyrvik lagt ned og tjenestene overført til Bank i butikk. Samme år tok banken steget ut av Indre Namdal og etablerte egen avdeling i en av bryggene i Namsos. Året etter var det duket for nok en etablering, denne gangen også utenom Namdalen, i og med at det ble opprettet egen avdeling i Steinkjer. Dette skjedde parallelt med at det ble gjennomført fusjon med Verran Sparebank, og det ble en filial av banken i Mosvik. I 2010 flyttet banken inn i nye lokaler i Namdalshagen i Namsos. Disse etableringene omtales mer inngående i kapittelet “Nytt tusenår”.

. 1962 . mai 6 2 a s vi der-A i Trøn e s n Anno

Tilgjengelighet Åpningstidene har forandret seg vesentlig i bankens virkeår. I 1884, mens banken holdt til på Grong Gård, opplyses det at åpningstida var hver lørdag fra klokka 14.00 til 18.00. Da var det muligheter for både innskudd, uttak, utlån og betaling av avdrag. Gjennom åra har banken hatt mange ulike åpningstider, og tilgjengeligheten for kundene har vært variabel. Banken har hatt åpent for sine kunder fem, og i de fleste årene, også seks dager i uka. I september 1956 er det protokollert at styret fastsatte at ekspedisjonstida fra 1. januar 1957 skulle være kl. 10.00–15.00 på hverdager – lørdager 10.00–13.00. Arbeidstida for de ansatte skulle være 09.00–16.00 på hverdager og lørdager 09.00–13.00. “Det forutsettes dog at arbeid må fortsette til en er ferdig med dagens oppgjør.” I styremøtet 15. juni 1976 ble det vedtatt å innføre lørdagsfri i banken etter krav fra bankfunksjonærene. Det ble enstemmig vedtatt å innføre lørdagsfri fra 1. juli 1976 og at arbeidstid og åpningstid skulle samordnes med nabobankene. Men om ekspedisjonstida kanskje var lengre før, har tilgjengeligheten aldri vært større enn i dag. – I dag kan du gjøre alt dette (innskudd, uttak, utlån og betaling av avdrag) enkelt og greit døgnet rundt, 365 dager i året via vår nettbank, slår banksjef Jon Håvard Solum fast i sin hilsen fremst i denne boka.

Inn i datatida Da Olav Bergsmoen begynte i Grong Sparebank i 1965 og Anders Romstad tiltrådte som banksjef året etter, var fyllepenn og bokføringsprotokoller deres viktigste arbeidsredskaper. Banken holdt til på Tømmerås, like nedenfor stasjonen. I hjørnet stod på harde vinterdager en glorød vedovn som måtte fyres skikkelig for at det skulle være akseptabel arbeidstemperatur for bankfunksjonærene. Kasserer Oddvar Mediaa og assistent Olav Bergsmoen hadde tilhold i det fremste rommet, sammen med

vedovnen. Banksjefens kontor og styrerommet var innenfor. Her holdt de orden på tall og bokstaver. – Det var viktig å holde orden på begrepene og kolonnene. Huskeregelen var: Debet mot vinduet, kredit mot vedkassen, minnes Olav, som satt innom skranken rett imot kasserer Mediaa. Bokføring og manuell renteberegning var daglige arbeidsoppdrag. Nøyaktighet var en dyd. Bommet du på beregningene, kunne det få smertelige konsekvenser. Slik som da Olav hadde feilregnet renta med ett øre. – Nei, Olav. Dette går ikke. Nå må du skjerpe deg! var Mediaas “strenge” melding. Nå var det vel helst å regne som en spøk, for Mediaa var beryktet for sine spissfindige og morsomme kommentarer. Nye løsninger Da Anders Romstad begynte i banken, kom han fra Bøndernes Bank i Oslo og hadde lært bankfagets ABC grundig gjennom opplæring i alle bankens avdelinger. Det tok ikke så lang tid før Romstad innførte generell ordning med nedbetaling på lån, og ikke lang tid etter var lønnskontoene på plass. Mens kundene, som hadde stort innslag av gård- og skogbrukere, tidligere hadde fått sine kontantoppgjør direkte fra meieriet, mølla, slakteriet eller sagbruket, begynte nå kontantene å strømme inn på kontoer i banken. Og det ble gjennomført ordning med driftskreditt.

Oddvar Mediaa var en populær representant for Grong Sparebank, kjent for sine vittige kommentarer.

Snart meldte behovet seg sterkt for nye tekniske løsninger. Elektrisk regnemaskin hadde vært på plass ei tid. Bokføringsmaskin var det neste som kom på plass i banken. Det ble laget kundekort i A4-størrelse som ble satt inn i maskinen og kom ut med kontooversikt og saldo. Den maskinelle bokføringa avløste føring av protokoller for hånd.

Første steg i teknologiseringa av banken var et faktum. Og nå kom framskrittene i rask rekkefølge. I slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet foregikk en omfattende overgang til elektronisk databehandling i norske banker. Trondheimsbankene Spareskillingsbanken og Strindens Sparebank gikk over til EDB i 1967. Og i samme tidsperiode oppstod egne leverandører av datatjenester som bankene kunne benytte. Hullbånd Grong Sparebank tok i bruk tjenester fra Trønder-Data, som ble stiftet i 1966 av en sparebank og to forretningsbanker i Trondheim. Snart var hullkortene på plass i banken. I banken stod en punchemaskin for hullbånd og registrerte transaksjonene som skjedde i løpet av dagen. Informasjonen ble lagt inn med kodespråk basert på hull i kortene. Når dagen var slutt, måtte kortene sendes til etterbehandling i Trondheim. – Hver ettermiddag hadde en bankfunksjonær som oppgave å dra på jernbanestasjonen og levere hullkortene til konduktøren, som tok dem med til Trondheim. Der ble de behandlet i løpet av natta, og returnert med toget morgenen etter i form av lange datalister på papir, forteller Anders Romstad. Etter hvert ble den manuelle forsendelsen erstattet av telefonisk overføring til Trønder-Data. Banken fikk online-forbindelse til datasentralen. Det gjorde det mulig å få registrert alle bevegelser på kontoene umiddelbart. Og saldoen kunne når som helst avleses.

Så kom endringene på rekke og rad: Bruken av sjekkhefte, som hadde klar sammenheng med at folk tok til å benytte lønnskontoer. Bankens ansatte fikk mye å gjøre med å registrere belastninger ved bruk av sjekk. 1972 var et merkeår for banken, i og med at det nye bankbygget snart skulle realiseres. Framtidsplaner ble drøftet i vårmøtet i forstanderskapet. Blant disse var overgang til EDBbokføring. Neste steg var innføring av betalingskort. Og snart kom minibankene der du kunne ta ut kontanter ved bruk av betalingskortet. Dette var første steg inn i det pengeløse samfunnet. Snart kunne betalingskortet også brukes i butikker eller bensinstasjoner som monterte betalingsterminaler.

På 1960- og 1970-tallet ble bruken av sjekk vanlig. Med denne maskinen kunne vitale opplysninger trykkes på sjekken.

Sin egen banksjef Så var det tid for girokasser – deretter brevgiro – som bidro til at bankkundene ikke trengte å oppsøke kassen i banken for å få utført sine betalingsbehov. Giroene ble kvittert og levert eller sendt inn i konvolutt – til banken eller direkte til Bankenes Betalingssentral (BBS). Dette ble innført tidlig i 1990-åra. Seinere på 1990-tallet kom telegiro og kontofon, der du kunne betale via telefon. Autogiro, der kunden kunne avtale med banken om faste trekk på faste datoer, var neste skritt. Og videreført fra denne ordninga var avtalegiro. Og inn i det nye årtusenet var det duket for nettbank der kundene ved bruk av internettet kunne håndtere banktransaksjoner ved sin egen hjemme-PC. E-faktura, der kunden bare må kvittere på en elektronisk faktura sendt direkte fra fakturautstederen, er i dag en svært vanlig betalingsmåte. Alt dette forenklet kundenes kontakt med banken, samtidig som det endret arbeidsoppgavene og rutinene for bankfunksjonærene. I mange av de større bankene hadde antallet ansatte svulmet opp på 1980-tallet, og de måtte gjennom tøffe nedskjæringer på 1990tallet og etter årtusenskiftet. I dag er mange banker uten kassefunksjon. Grong Sparebank holdt litt igjen på 1980-tallet, og tidligere banksjef Anders Romstad mener at dette også var noe av årsaken til at det ikke ble noe behov for å skjære ned da de elektroniske tjenestene tok over. I dag driver bankfunksjonærene i liten grad med skranketjenester. Den viktigste oppgaven er rådgiving overfor kundene. Hver bankkunde er i dag blitt sin egen banksjef, med mulighet til å flytte penger eller håndtere kontoer elektronisk og på egen hånd innenfor de rammer som banken har gitt aksept for.

Lykkelig som liten I 1964 kom den første invitasjonen til sammenslåing av banker i Namdalen. Men Sparebanken Namdal og Sparebanken Midt-Norge ble ikke realisert før på 1980-tallet. Grong Sparebank var den eneste lokalbanken i Namdalen som standhaftig sto imot fusjonspresset. Der de andre bankene valgte det store fellesskapet, valgte Grong selvstendigheten. 17. mars 1964 ble det sendt ut et skriv fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag om en mulig sammenslutning av sparebanker i Indre Namdal. Grong Sparebanks styre behandlet henvendelsen 30. april og konkluderte at de var villig til uforpliktende å delta i møte i Namsos om saken. Saken kom opp i flere styremøter. Styreformann Sverre Formo ble valgt til å representere banken i drøftinger. 14. januar 1965 deltok Formo i et møte i Namsos der ideen om en sammenslutning for sparebankene i Namdalen ble drøftet. Da Formo orienterte om disse tankene i Grong Sparebanks forstanderskap, falt tankene på steingrunn, og forstanderskapet fastslo enstemmig at de for tida ikke var interessert i ei slik sparebanksammenslutning med hovedsete i Namsos. På 1970-tallet kom sammenslåingstankene opp flere ganger. I november 1973 avviste forstanderskapet på nytt å gå inn i en fusjon, men styreformann Sigleif Bye ble likevel valgt som Grong Sparebanks representant i komiteen mellom flere banker som skulle diskutere en fusjon. Saken kom opp til drøfting igjen i bankens styrende organer både i 1975 og 1976, uten et det var konkrete forslag om fusjon. I februar 1977 ble fusjon av bankene i Indre Namdal tatt opp under eventuelt i bankens forstanderskap, men Bye konkluderte med at dette for tida ikke var aktuelt.

Strukturutvalg I 1979 ble problemstillinga mer konkret. Et strukturutvalg var oppnevnt, og arbeidet i komiteen kom til orientering i forstanderskap og styre. Nå var Sverre Seem styreformann, og etter hans orientering diskuterte medlemmene i forstanderskapet fordeler og ulemper med en eventuell fusjon. Steinar Lunde representerte de ansatte og poengterte at det for banken trolig var best å stå alene. Men han trodde at det for de ansatte ville være en fordel med fusjon. Knut Romstad mente tida var inne for å søke kontakt med sparebankene i Sørli, Namsskogan, Harran og Høylandet som alle hadde søkt om forhandlinger om storbank. Forstanderskapet konkluderte med at de ikke var modne for å gå inn i en namdalsk sparebankfusjon. I 1980 og 1981 ble det ført forhandlinger om samarbeid med de andre sparebankene i Indre Namdal. I bankens årsmelding for 1980 går det fram at styret

Etter lange forhandlinger var Sparebanken Namdal en realitet i oktober 1982. Her er alle banksjefene, minus Bjarne Elstad i Harran, samlet for å feire sammenslutninga. Fra venstre: Ivar P. Helstad, Bindal, Sigmund Thorvik, Leka, Olav Hongstad, Foldereid, Birger Måøy, Namsos, informasjonssjef Sten Øien, Namsos, Alf Erevik, Namsos, John Høgsnes, Sørli, Olav Halmøy, Flatanger, Jarle Fløan, Namsskogan og Finn Frantzen, Overhalla.

har sluttført forhandlinger med Harran Sparebank og Namsskogan Sparebank med tanke på samarbeid. Avtalen var ferdigbehandlet og skulle forelegges forstanderskapet senere.

Stadig færre sparebanker Strukturutvikling Fra 1922–2010 antall sparebanker 700

600

Aksetittel

500

400

300

200

100

1922 1924 1926 1928 1930 1932 1934 1936 1938 1940 1942 1944 1946 1948 1950 1952 1954 1956 1958 1960 1962 1964 1966 1968 1970 1972 1974 1976 1978 1980 1982 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010

Siste 20 år antall sparebanker 150

140

Aksetittel

130

120

110

100

80 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010

Siste 10 år antall sparebanker 140

130

120 Aksetittel

Sparebanken Namdal I forstanderskapsmøtet 19. februar 1982 orienterte banksjef Anders Romstad om resultatet av første gangs avstemning i de to andre bankenes forstanderskaper, som begge valgte å gå inn i Sparebanken Namdal. “John G. Håpnes måtte på vegne av sambygdingene gi uttrykk for sin skuffelse over vedtaket. Knut Romstad uttrykte også skuffelse over vedtaket. Flere av forstanderne var enig i dette syn og ga uttrykk for dette”, er ordlyden i referatet fra dette møtet. Harrasbyggen og namsskogingene avviste altså tanken om en bank for Indre Namdal, men fusjonerte med bankene i resten av Namdalen.

110

100

80 2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

Sparebanken Namdal var en realitet og trådte i funksjon fra 1. november 1982. De aller fleste bankene i Namdalen valgte å gå inn i denne sammenslutninga. Noen få valgte å stå utenom. I tillegg til Grong Sparebank var dette Høylandet Sparebank, Vikna Sparebank og Nærøy Sparebank. Grongs selvstendige linje ble lagt merke til av andre. 10. desember 1982 mottok banken et brev der de ble invitert til et møte i Steinkjer 10. januar 1983 for å drøfte “strukturspørsmålene vedrørende etablering av en regionbank (Midt-Norge) kontra en fylkessparebank. Interesserte banker bes melde seg på og eventuelt avgi en uttalelse vedr. saken”, heter det i referatet fra forstanderskapet 17. desember 1982. Grong Sparebank vedtok å stille seg positiv til å delta i møtet med banksjef og styreformann. Midtnorsk storbank Allerede i 1983 var drøftingene om en midtnorsk regionsparebank i gang etter initiativ fra Trondhjems og Strindens Sparebank. Styret i Grong Sparebank sa ja til å være med i de innledende forhandlingene, uten at de bandt seg til å gå inn i ei slik sammenslutning. På dette tidspunktet ønsket ikke Sparebanken Namdal en midtnorsk løsning, men ville delta i møtene som observatør. Samtidig ble den framtidige bankstrukturen i Norge utredet med tanke på stortingsbehandling i løpet av 1983. De ansattes representant, Inger Anne Bye Lyngstad, stilte i forstanderskapet spørsmål om årsaken til at styret ville delta i utredningsarbeidet om en midtnorsk bank når de avviste en namdalsk løsning. Styret betraktet den midtnorske løsninga for å være av en helt annen karakter. I 1984 var den midtnorske konstruksjonen klar for realitetsbehandling. Banksjef Anders Romstad orienterte forstanderskapet i februar om utredninga som i løpet av våren skulle utsendes og

behandles i de forskjellige bankene. Her var det forslag om tre hovedregioner i storbanken; Nord, Stjørdal og Sør. Hovedstyret skulle ha ni medlemmer, mens hovedforstanderskapet skulle ha 64 medlemmer, med 24 innskytervalgte, 24 offentlig valgte fra kommuner og fylker og 16 fra de ansatte. Hvorfor være stor… Allerede etter den første orienteringa var skepsisen betydelig, og forstanderskapets formann Oddbjørg Genberg minte om det gamle ordtaket “Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten”. Dette til tross; hun var i tvil om denne holdninga ville være riktig for all framtid, og ville ikke konkludere før innstillinga fra utredingskomiteen og styret forelå. Banksjef Romstad påpekte at han ikke hadde endret syn under forhandlingene, og måtte tilbakevise påstander om at han skulle ha underslått opplysninger for styret og forstanderskapet. Han understreket at det ville bli rikelig tid til å drøfte saken grundig før det skulle falle en endelig avgjørelse. StyreAnders Romstad. formann Jørgen Banksjef 1966–2000. P. Strand ga

banksjefen støtte i dette, og hadde samme oppfatning av situasjonen. Allerede 27. april var forstanderskapet kalt inn til nytt møte. Her ble det orientert om prosessen. Innstilling ville bli presentert i mai. Første gangs behandling skulle skje innen 1. september og andre gangs behandling innen 1. oktober samme år. Banksjefen orienterte om forslaget til organisering og oppbygging av Sparebanken Midt-Norge. Synspunktene i diskusjonen etterpå viser en tydelig skepsis til om en ny stor sparebank ville bidra til et stort løft – utenom de store sentra. Og forstanderne ville vite hvilke følger det ville få om Grong valgte å stå utenfor. Romstad beroliget med at Grong kunne søke samarbeid med både Fellesbanken og Bøndernes Bank i større lånesaker. Sparebanken Namdal sa et klart nei til å delta i den midtnorske fusjonen, og henvendte seg til Grong Sparebank og de andre selvstendige bankene i Namdalen for å drøfte den framtidige sparebankstrukturen i Namdalen før de tok endelig beslutning om de ville gå inn i Sparebanken Midt-Norge. For å sikre et godt beslutningsgrunnlag, kom det i forstanderskapet et ønske om å tromme sammen til et møte før første gangs behandling, der et par spesielt kvalifiserte innledere kunne framføre de viktigste argumentene for og mot en stor midtnorsk sparebank. Ekspertenes råd Dette møtet ble holdt 2. august 1984 og er grundig referert i protokollen for forstanderskapet i Grong Sparebank. I møtet var forstanderne, styret og de ansattes representanter invitert. Prosjektlederen for Sparebanken Midt-Norge, Øivind Melbye, argumenterte for sammenslåing, mens Lars Erik Holmeide fra Spareskillingsbanken i Trondheim argumenterte mot. Melbye listet opp fordelene, og la spesielt vekt på at

Grong Sparebank feiret 120 år i 1982. Her er de ansatte ved hovedkontoret i Grong. Foran fra venstre: Berit Heimdal, Inger Anne Bye Lyngstad og Ingeborg Heia. Bak fra venstre: Olav Bergsmo, Frank Holvik, Steinar Lunde og banksjef Anders Romstad.

mange sparebanker i en stor sammenslutning ville være en slagkraftig motvekt mot forretningsbankene. Holmeide understreket at han ikke var fusjonsmotstander, men at det ikke kunne dokumenteres spesielle stordriftsfordeler. Han var også skeptisk til lokalbankenes fullmakter og mulighetene for sterke drifts-

resultater i en storbank. I sitt møte 20. august 1984 kom styret i Grong Sparebank fram til følgende enstemmige vedtak: “Styret i Grong Sparebank finner ikke på det nåværende tidspunkt å anbefale for forstanderskapet å slutte seg sammen med Sparebanken Midt-Norge. Styret mener at Grong Sparebank dekker sitt distrikt tilfredsstillende med kapital og har nødvendig ekspertise til å betjene sine kunder. Videre er banken godt utbygget når det gjelder lokaliteter og teknisk utstyr og burde ha de beste muligheter som selvstendig enhet.” Sju dager senere kom de ansatte i banken fram til motsatt konklusjon. Med ni mot en stemme vedtok de å tilrå at Grong Sparebank skulle gå inn i Sparebanken Midt-Norge. Både i forhold til organisasjonsmessige beskrivelser, kredittsituasjonen og andre bankmessige forhold, anså de at sammenslutninga ikke ville bety annet enn fordeler for Grong Sparebank. Framfor alt fant de en klar personalmessig fordel med å bli med i storbanken. De øynet større mulighet for å heve kompetansen og oppnå gode vilkår for de ansatte – noe som kunne komme bankens kunder til gode. De advarte mot at Grong skulle bli for liten i et marked med bare store aktører rundt seg. Avgjørelsen 30. august var det klart for behandling i forstanderskapet. Protokollen forteller om en omfattende debatt der mange hadde ordet og begrunnet sine syn. Styrets formann, Gunhild Okkenhaug, advarte mot maktkonsentrasjon og at samling av faglig kompetanse ville skje sentralt og ikke nødvendigvis ville komme distriktets kunder til gode. De ansattes representanter og en av de innskytervalgte representantene, var de eneste som argumenterte for at Grong Sparebank skulle gå inn i Sparebanken Midt-Norge.

De ansatte fikk kritikk av blant andre Anders L. Mørkved, som mente de hadde liten sans for arbeidsplassene sine som trolig ville bli gjenstand for rasjonalisering ved en fusjon. Jenny Seem fremmet forslag om å gå inn i storbanken. Ved den skriftlige prøveavstemninga var det et overveldende flertall for å si nei til fusjonen. Med 20 mot tre stemmer var flertallet så stort at det ikke var nødvendig å gjennomføre andre gangs behandling av fusjonsspørsmålet. At de ansatte gikk inn for fusjon, avstedkom altså kritikk i forstanderskapet. Men ganske raskt etter vedtaket om å stå alene, hadde de ansattes tillitsvalgte møte med banksjef Anders Romstad og styreformann Gunhild Okkenhaug. Der ble tillitsforholdet avklart og fullt ut gjenopprettet. De ansatte understreket at deres syn på fusjon ikke var begrunnet med noen kritikk eller mistillit mot ledelsen. De ansatte var opptatt av bankens ve og vel, og oppfordret til slike møter mellom ledelse og ansatte minst fire ganger i året. I 1986, da Grong Sparebank forberedte sitt 125-årsjubileum året etter, konstaterte de at banken klarte seg godt på egen hånd, men også at de var i ferd med å få enda en konkurrerende bank inn ved siden av seg i Grong sentrum. Sparebanken Midt-Norge var allerede i kommunen, og nå søkte Forretningsbanken om å få etablert filial i Grong. I sin høringsuttalelse uttrykte forstanderskapet enstemmig at de ikke ville tilrå at Forretningsbanken burde etablere seg, da de eksisterende bankene dekket bankbehovet i kommunen. Sparebanken Namdal kom også etter hvert på andre tanker, og fra og med mai 1988 gikk den inn i Sparebanken Midt-Norge. Fra dette tidspunktet var Grong Sparebank den eneste selvstendige sparebanken igjen i Namdalen.

Med nisselua på Olav Bergsmoen, som var ansatt i banken fra 1965 til 2008, var tillitsvalgt på denne tida, og husker det var friske runder i dialogen med de ansatte i andre av bankene som vurderte sammenslutning. Beslutninga om å bli stående utenfor banksammenslutningene, Olav Bergsmoen begynte i 1965, m,edførte mange og hadde Grong Sparebank kommentarer som sin arbeidsplass fram til 2008. ikke alle var like veloverveide, men ga sikkert uttrykk for hva kommentatorene tenkte og mente. Olav Bergsmoen forteller at en bankkollega fra Namsos kom med følgende melding: “Nei, har dokk på nisselua ennå, Olav?” Høylandet, Vikna og Nærøy, som hadde valgt å stå utenom Sparebanken Namdal, gikk inn i regionbanken. Det samme gjorde Frosta Sparebank, mens Sparebanken Inntrøndelag, i likhet med Sparebanken Namdal, valgte å gjøre det samme etter noen år. Men i Grong ble det flertall for å fortsette å stå utenfor. – Det var ei vanskelig tid, men jeg tror både vi ansatte, styret og lokalsamfunnet i dag er enige om at

forstanderskapet gjorde rett da de valgte å stå utenfor. Hadde vi gått inn i Sparebanken Namdal – eller Sparebanken Midt-Norge – hadde vi ikke hatt et hovedkontor med over 30 ansatte i Grong i dag. Da hadde vi nok hatt en liten bankfilial her, mener Olav Bergsmoen, som var tillitsmann for de bankansatte under fusjonsforhandlingene for om lag 30 år siden. Det samme mener Steinar Lunde, som var en av de ansattes representanter på det viktige forstanderskapsmøtet 30. august 1984; – Ettertida har nok vist at det var bra at vi fortsatte som selvstendig bank, konstaterer Lunde, som fortsatt jobber i banken, men som meget godt husker trykket fra fusjonsdiskusjonene for snart 30 år siden. Glad for beslutninga Også Anders Romstad, som var banksjef fra 1966 til 2000, er glad for at banken sto på selvstendighetslinja helt ut: – Det var ikke enkelt å stå alene. Vi fikk nok ord på oss at vi ikke var enkle å ha med å gjøre. Men jeg tror både kommunen, de ansatte, kundene og bygda er glade for at vi sto imot presset, sier han. Han minnes fellesmøtene med nabobankene og fusjonsdrøftingene med sparebankene i Harran og Namsskogan som begge valgte å gå inn i Sparebanken Namdal. – Selvstendighetstanken viste seg å være en fordel for banken. Det ga oss både evne og mulighet for inntjening, sier Romstad.

Spreke ansatte og spreke samarbeidspartnere på Flyktningerennet i 2011. Foran fra venstre: Petter Northug, Jon Håvard Solum og Oddbjørn Hjelmeset.

Inn i ei ny tid

Jappetid og bankkrise 1980- og 1990-tallet var ei spennende tid for bankene. Parallelt med fusjonsrundene der lokale banker gikk inn i større sammenslutninger, var det voldsom aktivitet i finansmarkedet. Bankene ekspanderte, med nye, flotte bygg og stor vekst i antall ansatte. Renta var skyhøy. 1984 opphevet Finansdepartementet kravet om tilleggsreserver, et krav som hadde som formål å bremse utlånslysten. Dersom forvaltningskapitalen vokste over et bestemt maksimumsnivå, var banken forpliktet til å plassere noe av den overskytende kapitalen på en ikke-rentebærende konto i Norges Bank. Kravet ble gjeninnført i 1986, men fjernet igjen allerede året etter. Systemet med “renteerklæringer” fra regjeringa, som skulle regulere rentenivået, ble opphevet i 1985. I de påfølgende åra steg renta til historiske høyder med 1987 som toppår. Da var den gjennomsnittlige renta

i norske banker 17 prosent. Frisleppet i bankvesenet var i samsvar med den allmenne politiske trenden i tida: Økt liberalisering og mindre statlig styring i samfunnslivet. “Opphevelsen av reguleringene førte til en utlånseksplosjon uten sidestykke”, konstaterte Einar Forsbak, mangeårig leder i Sparebankforeningen i Norge. I treårsperioden 1985–1987 økte utlånene i norske sparebanker med gjennomsnittlig 30 prosent per år, mens forvaltningskapitalen vokste med 24 prosent. Bankkrise Bankkrisen var et faktum i 1988. To nordnorske sparebanker, Sparebanken Nord og Tromsø Sparebank, tapte egenkapitalen og ville ikke greie å drive videre uten store kapitaltilførsler. I årene som fulgte, kom mange andre spare- og forretningsbanker i samme situasjon. Både Fokus Bank og Sparebanken MidtNorge var blant de bankene som måtte få krisehjelp, på tøffe vilkår.

Mange nye tiltak ble satt i gang på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene, blant annet Norsk Revyfestival på Høylandet som gjennomførte første festival i 1987.

Sparebankenes Sikringsfond, som var opprettet i 1920-åra, fikk en sentral rolle i å håndtere krisen i sparebankene som ble rammet. Men ettersom mange forretningsbanker også fikk store problemer, grep staten inn og opprettet Statens banksikringsfond i 1991. Bankene fikk tilførsler fra sikringsfondene, men måtte også akseptere tøffe vilkår. Sparebanken Midt-Norge måtte for eksempel redusere antall ansatte med om lag 200 personer. I 1993 var den verste delen av bankkrisen over. Det gikk igjen mot lysere tider, og en ny kraftig opptur for norsk økonomi. Styrte utenom I dette bildet var Grong Sparebank et unntak. De hadde valgt å stå utenom sammenslutningene. Der andre banker oppnådde høye topper og store fall, som kulminerte i den store bankkrisen på slutten av 1980tallet, styrte Grong unna uten store tap, uten behov for nybygg eller vesentlig bemanningsvekst.

Styreprotokollen bærer i denne perioden, på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, tydelig preg av nært samspill med et næringsliv i endring. I jordog skogbruket, som var ryggraden i Grong Sparebanks portefølje, var investeringslysten svært lav. Noen slet tungt, mens andre øynet optimisme og satset. Banken øynet muligheter spesielt innenfor reiselivsnæringa, og uttrykte blant annet i årsmeldingene at det var viktig å satse her. I Røyrvik, Namsskogan og Høylandet ble det satset offensivt på Limingen Gjestegård, Norsk Revyfestival, Høylandet Gjestegård, Namsskogan Familiepark og Trones Turistsenter. I Grong satset Mediaatunet på nytt hotell, det ble bygd hotell på Bjørgan, og på Langnes ble det bygd campingplass. I Harran hadde Namsen Laksakvarium som mål å bli en reiselivsattraksjon ved Fiskumfossen. Og både på Bjørgan og i Lierne var det

Liskifer AS satset offensivt i Sørli tidlig på 1990-tallet. Her er styret i bedriften samlet. Foran fra venstre: næringskonsulent i Lierne, Anne Kristine Andersen og prosjektleder i Skiferbolaget AB, Bertil Edenstrøm. Bak fra venstre: Svein J. Larsen, Selfint, ordfører i Lierne, Bernt Hågensen, og verksdirektør i Skiferbolaget AB, Hans Svensson.

satsing på skisenter. I et styremøte i 1990 orienterte Lierne-ordfører Bernt Hågensen og kommunens næringskonsulent om nye planer for Liskifer på Jule og inviterte til befaring. Her var det skiferforekomster for 25 års drift, og det var lagt opp til et tett samarbeid med svenske og belgiske interesser. I samme møte orienterte Hågensen om Lierne Lefsebakeri AS som hadde vært gjennom en prøveperiode og som nå søkte om kassakreditt og investeringslån. Bankstyret takket ja til befaring på skiferbedriften, men ville avvente

å gi noen støtte til lefsebakeriet til prøveperioden var gjennomført. Årsmeldinga for Grong Sparebank i disse åra indikerer at det var lite investeringslyst og til dels pessimisme i jordog skogbruket, som var bankens viktigste område på næringssida. Stagnasjonen slo ut i engasjement på andre områder, og banken registrerte en dreining mot binæringer som turisme og hytteutbygging. I Grong så det ut som Heia/ Bjørgan-området ville være et naturlig satsingsområde, både som hytte- og utfartsområde og for videre utbygging av skiheiser. Banken deltok også i finansieringa av alpinanlegg i Lierne som attåtnæring til gjestegårdsutbygging. Byggeaktiviteten i boligsektoren var også lav. Det ble i 1987 bygd ni boliger i Grong, fire i Røyrvik og sju i Lierne. Skyteskive I årsmeldinga for 1988 konstateres det at rentenivået i Norge er for høyt, og Grong Sparebank, i likhet med andre banker har hatt et vanskelig forretningsår. “Etter vår mening har bankene vært skyteskive titt og ofte, noe som indirekte har skadet bankene på sikt”, skriver styret. De ser det som sin hovedoppgave i det nye året å bedre inntjeninga for banken. I 1989 strevde mange banker hardt og fikk store tap, og Norges Bank og Sikringsfondet måtte trå til med

redningspakker. Ressurskrise i fiskeriene og overproduksjon i oppdrettsmarkedet ble anført som noen av årsakene. Det var et sterkt økonomisk tilbakeslag i Norge, noe som påvirket investeringslysten i negativ retning. Det private forbruket ble redusert med cirka to prosent i 1989. Grong Sparebank konstaterer i årsmeldinga at de neppe har tapt på å være selvstendige. Banken hadde fortsatt svært beskjedne tap i forhold til de større bankene. Likevel måtte det bokføres 1,2 millioner kroner i tap for 1989 – i hovedsak knyttet til næringsvirksomhet. Styret konstaterte også at kunder utenom bankens distrikt søkte kontakt med banken og opprettet kundeforhold. Det ga banken svært god likviditet, slik at de ikke trengte å låne penger i Norges Bank til høy rente. Ettersom rentenivået i utlandet var gunstig, hadde banken formidlet 10 millioner kroner i utenlandsfinansiering i 1989. Men ved inngangen til et nytt tiår så det ut til at rentenivået i utlandet nærmet seg norsk nivå og at denne marginen ville bli mindre. Liten investeringslyst I 1990 arbeidet banken med å legge ut grunnfondsbevis for å styrke egenkapitalen. På årsmøtet orienterte assisterende direktør Helge Stray i Sparebankforeningen i Norge om dette. Ellers ble det en viktig sak for sparebankene å innfri de nye kravene til egenkapital som skulle være på plass innen 31. desember 1992. Tidlig på 1990-tallet var det fortsatt liten investeringslyst i landbruket, og nå slo de vanskelige tidene inn på pelsdyr- og transportnæringa. Det medførte større bokførte tap for Grong Sparebank enn de hadde hatt tidligere. Garanti for tømmerkjøp for sagbrukene i bankens nedslagsområde var en gjenganger for styret. Noen av bankens kunder innen dette området slet med drifta,

og kundeforholdet til disse bedriftene bidro nok også til at styrearbeidet i denne perioden var krevende. Styret i banken så det også som en hovedoppgave å medvirke til at kommunene i bankens satsingsområde fikk en god og stabil utvikling i åra framover. 1991 ble av Sparebankforeningen karakterisert som et svart år for banknæringa. Statens banksikringsfond måtte være med på store redningsaksjoner for å berge enkelte forretnings- og sparebanker. Sparebankforeninga anså ikke fusjonering og sentralisering bare som et gode, da distriktene ble til dels hardt rammet av problemene i næringa. Nye kunder Men Grong Sparebank klarte seg fortsatt godt og unngikk store tap. De mente de hadde god kontroll med engasjementene. De registrerte også mot slutten av 1991 at det var vekst i utlånsvirksomheten på grunn av økt aktivitet i kommunene og tilstrømming av nye kunder. Årsmøtet i 1993 slo fast at hovedmålsettinga for banken var at de fortsatt skulle være en selvstendig bank, at driftsresultatet skulle styrke egenkapitalen og at egenkapitaldekninga skulle være minimum 12 prosent. Dessuten vedtok banken at det geografiske arbeidsområdet skulle være Indre Namdal og tilgrensende områder. Dessuten ville banken fokusere mer på utflyttede personer fra distriktet. Bankens ansatte og styre tok inn over seg at nye kunder bidro til å gi banken bedre likviditet og dermed muligheter for et større utlån. I 1992 økte utlånet med 22 millioner kroner, og banksjefen slo i årsmeldinga fast at året hadde vært preget av stor aktivitet og store utfordringer, med vesentlig interesse for banken fra enkeltkunder og distrikter utenom bankens geografiske arbeidsområde.

I samspill med samfunnet En viktig oppgave for sparebankene er å yte midler til samfunnsgagnlige tiltak. Frivilligheten i Grong og øvrige lokalsamfunn der banken er representert, har gjennom 150 år nytt godt av gavefondet i Grong Sparebank. Også samvirketiltak og næringsaktører har fått nødvendige bidrag fra bygdas bank.

I alle år har musikk, idrett og skytterlag fått bidrag til å drive sin ideelle, frivillige innsats. Hvert år har bankens forstanderskap satt opp rammene for tildeling av midler, og styret har fordelt disse midlene på søkerne. Mange av oppgavene i lokalsamfunnene har oppstått og blitt drevet som samarbeidsprosjekt mellom dem som har hatt behov for tiltakene. Grong har alltid vært ei typisk jordbruksog skogbruksbygd, og dette har vært det viktigste fundamentet for Grong Sparebank. Opprinnelsen til banken var behovet for kornreserver, senere har bøndene fått sine bidrag til investeringer og drift i tett samarbeid med banken. Og næringa har vært en ryggrad i bankens virksomhet.

Bidrag til allmennyttige formål og sponsing av idrett, kultur og andre formål, gir banken mulighet til positiv profilering.

Samvirketiltak Teknologiseringa medførte traktorer, treskeverk og annet maskinelt utstyr. Dette ble ofte kjøpt i samarbeid mellom flere – i maskinlag, treskelag eller andre sammenslutninger. Banken fikk søknader om lån, og noen ganger også om støtte, til sammenslutningene. Bøndene sjøl organiserte driftskredittlag som bidro med nødvendige midler ved innkjøp og drift. Meierier, slakterier og innkjøpslag til landbruket ble organisert som samvirke-

bedrifter. Oppgjør ble gjort direkte mellom partene. Når bonden leverte dyr til slakteriet eller melk til meieriet, fikk han oppgjør direkte – som kontanter og til en viss grad i form av ferdigprodukter. Først utpå 1960tallet begynte pengesamfunnet å fungere for fullt, med bankene som “mellomledd”. Lønns- og driftskontoer ble opprettet, og driftskreditten ble overtatt av banken. Banken bidro til viktige næringstiltak i bygda. Protokollene til styret forteller om søknader fra og utbetalinger til treskelag og maskinlag. Vannverk, meieri, potetkokerlag, badstulag, samvirkelag – og andre fellestiltak i grendene – fikk lån eller bidrag. Namdals folkehøgskole er en annen samfunnsinstitusjon av stor betydning i grongsamfunnet. I perioder har Grong Sparebank vært en betydelig aktør for å realisere skolens investeringsbehov. Etter hvert begynte banken å yte bidrag til foreningslivet og andre gode formål til fellesskapets beste. Skytterlag, idrettslag, musikkorps, kor, sanitetsforeninger, museums- og historielag og andre søkte – og fikk sine årvisse tilskudd. Etter som åra gikk, ble dette foretatt gjennom avsetninger av en årlig sum som ble fordelt mellom søkerne. Sponsormidler Sponsormidler ble en realitet på 1960- og 1970-tallet. Sponsorsøknadene ble tildelt utenom rammene for gavetildelinger, og styret – etter hvert bankens administrasjon – hadde egne rammer for dette. Spesielt kom dette idretten til gode, og framtredende aktører som satset offensivt, fikk fra 1970-tallet

og utover til dels betydelige beløp til disposisjon. Grong ILs seniorlag i fotball satset friskt i en periode og oppnådde gode samarbeidsavtaler med banken. Det samme gjorde ikke minst klubbens volleyballag da de var på sitt sportslige toppnivå på 1980-tallet. Senere har Grong Sparebank vært en viktig støttespiller for Grong badmintonklubbs fremragende utøvere fra 1990-tallet og perioden etter årtusenskiftet. I jubileumsåret er skihopperen Vegard Haukø Sklett og badmintonspilleren Sara Blengsli Kværnø flotte samarbeidspartnere for banken. Den aller fremste utøveren har likevel banken “arvet” fra fusjonerte Verran Sparebank. Petter Northug jr. nøt godt av bidrag fra Verran Sparebank i ungdomsårene. Da banken fusjonerte med Grong Sparebank i 2006, fulgte sponsoravtalene med “på lasset”. Med stigende alder, sportslige prestasjoner og attraktivitet, er bankens engasjement overtatt av Terra-Gruppen,

Petter Northug er Grong Sparebank og Terras fremste sponsorobjekt. Og han vekker oppmerksomhet der han kommer, som her i Lierne under Flykningerennet.

som har inngått avtale med landslaget – inkludert superstjernen fra Mosvik. Men Petter Northug jr. har alltid bidratt med sine avtalefestede gjenytelser til Grong Sparebank, hvor faren John for øvrig er styremedlem. Bjørgan En virksomhet av offentlig interesse som Grong Sparebank har fulgt tett, er Grong Turistbaner og Grong Skisenter. Etableringene på Bjørgan – et stort alpinanlegg med tilhørende fasiliteter, og senere en vesentlig

reiselivssatsing med hytter og leiligheter – har medført store investeringer. Anleggets regionale betydning har vært ubestridt, men driftsmessig har det ikke alltid vært enkelt. Milde vintre med lite snø har år om annet gitt selskapene på Bjørgan store utfordringer. Investeringene forutsatte godt besøk for å sikre tilfredsstillende inntjening.

På 1980- og 1990-tallet hadde banken stadig oppe til behandling søknader fra skisenteret, om drift av selskapet eller anlegget, om lån, støtte eller garantier i forbindelse med små og store investeringer eller spørsmål om gjeldssanering. I 1993 vedtok styret i banken å innfri restgjelda til Statens næringsog distriktsutviklingsfonds (SND) på 438.000 kroner mot at SND avskrev gjeld på en million kroner. Sparebanken avskrev som tap sitt engasjement i Grong Skisenter BA på ca. 1,3 millioner kroner, mens ei gjeld på en million kroner skulle fryses Alpinanlegget på Bjørgan har vært en sentral samarbeidspartner for Grong Sparebank gjennom mange tiår. inntil videre.

Aksjekapitalen ble satt i kr 0,- og ny aksjekapital skulle være 500.000 kroner, der Grong Sparebank og Grong kommune til sammen skulle ha aksjemajoriteten i selskapet. Grong Sparebanks styre tegnet seg så for aksjekapital på 120.000 kroner under forutsetning av at kommunen tegnet seg for 135.000 kroner. I en periode var skisenteret pålagt å sette av en del av billettinntektene for å sikre at forpliktelsene til banken og betingelsene som var satt, ble overholdt. Da gjeldssaneringsrunden var over, var det ikke fulltegning av aksjer, og banken sto overfor valget om å tegne resten av aksjene og dermed sitte som majoritetseier, eller at restaksjene ble tilført Grong Idrettslag slik at idretten/kommunen kunne sitte med aksjemajoriteten, og dermed bidra til at anleggene var berettiget til spillemidler. Dette ble vedtatt med virkning fra 1. april 1994. Allerede høsten 1996 var skisenterets økonomiske situasjon oppe til styrebehandling igjen. På nytt var det snakk om gjeldssanering og refinansiering. Bankstyret måtte akseptere å bokføre et nytt tap da de avskrev “frossen gjeld” på en million kroner. Investering i snøproduksjonsanlegg tidlig på 2000-tallet, samtidig som antallet hytter virkelig skjøt fart, var et strategisk viktig løft. Passe misfornøyd I 2011 gikk Grong Skisenter konkurs, og Grong Sparebank satt som panthaver med hånda på rattet i forhold til aktuelle kjøpere. Banken valgte å gå videre med et lokalt selskap som har som klar intensjon å videreføre drifta. Bjørgan Skisenter har fortsatt store utviklingsmuligheter, og denne utviklinga vil Grong Sparebank være med på.

– Vi er sånn passe misfornøyd, uttalte banksjef Jon Håvard Solum til Namdalsavisa etter at handelen var avgjort og den nye driveren var på plass. – Vi har ikke hatt noen interesse av å selge anlegget til noen som ikke kunne legge fram ei skisse til videre drift, i frykt for at anlegget kunne ha blitt slaktet og flyttet, medga Solum til avisa. Selv om banken sannsynligvis ville ha oppnådd den samme prisen med andre kjøpere. – For oss handlet det like mye om at kjøperne la hjertet og sjelen sin i å få dette til. Helheten som danner grunnlag for videre drift, var avgjørende, uttalte Solum, som synes det er viktig at idrettsanlegget videreføres i Namdalen og ikke ble kjøpt av utenbygdsinteresser, “slaktet” og flyttet. Opptredenen i denne saken kan stå som eksempel på hvordan banken samspiller med interessenter som utvikler lokalsamfunnet. Banken tar risiko og økonomiske belastninger for lokalsamfunnets beste, selv om de sjøl kunne ha fått mer igjen ved å velge andre løsninger. Det var på 1980- og 1990-tallet mange etableringer av reiselivs- og opplevelsesbedrifter og betydelig regional satsing på reiseliv. Grong Sparebank var aktivt med i satsinga og tok betydelig risiko, uten at den fikk tilsvarende tilbake. Utbyggingene på Bjørgan innebar stor hyttebygging. Selv om engasjementet i skisenteret i perioder har vært svært krevende for banken, har hyttebygginga gitt synergier. Mange hyttefolk har fått sterke relasjoner til Grong – også til banken.

Nytt tusenår Da vi gikk inn i et nytt tusenår, var det også tid for lederskifte i Grong Sparebank. Jon Håvard Solum fra Harran ble ansatt som ny banksjef, og avløste i mars 2000 Anders Romstad som hadde sittet ved roret siden 1966.

Jon Håvard Solum tiltrådte som banksjef i april 2000.

Årtusenskiftet innebar ikke bare et lederskifte. Det betydde også andre – og nye – utfordringer for banken. Før Solum tiltrådte, deltok han på oppfordring fra styret i utredningsarbeid om framtidige samarbeidspartnere. Han stilte som forutsetning for å ta jobben at en slik avgjørelse ble tatt. I 1997 hadde Grong Sparebank tegnet aksjer i det nye selskapet Eika-Gruppen AS, som i utgangspunktet var en samarbeidskonstellasjon for 27 små sparebanker i Midt-Norge om blant annet IT-løsninger og samordne seg i forhold til sentrale utviklingstrekk i markedet. Men allerede samme år var dette blitt en nasjonal sammenslutning for cirka 100 sparebanker. De tilsluttede bankene skulle fortsatt være frittstående og selvstendige.

Sondering I utredningsarbeidet som foregikk ved inngangen til, og litt ut i 2000, ble både Eika-Gruppen og Gjensidige Nor utfordret til å presentere sine opplegg. Gjensidige Nor tilbød Grong Sparebank å selge Gjensidige-produkter i Grong Sparebanks fire virksomhetskommuner. Gjensidige forhandlet også med de øvrige fire selvstendige bankog forsikringsaktørene i Nord-Trøndelag om tilsvarende samarbeid; Verran Sparebank, Aasen Sparebank, Hegra Sparebank og Stjørdal Brannkasse. Andre påskedag 2000 var det innkalt til styremøte i Grong Sparebank. Da var Jon Håvard Solum rykende fersk banksjef. Styret tok stilling til hvem de skulle samarbeide med. Det ble et tydelig nei til Gjensidige. Banksjefen og styret følte at Gjensidiges tilbud ville begrense Grong Sparebanks muligheter for vekst og utvikling. Hegra var eneste aktør som nappet på agnet fra Gjensidige. I stedet ble det vedtatt å gå sterkere inn i EikaGruppen. Da Eika senere ble omdannet til Terra, kjøpte Grong Sparebank en eierandel på 0,5 prosent. Grong Sparebank var en av de aller minste bankene i gruppa – og en av landets minste banker. – Etter volumet som banken har i dag, burde eierandelen vår ha vært vesentlig større. Men erkjennelsen i 2000 var at vi var nødt til å vokse og skaffe oss bedre inntjening, sier Solum. Nye kunder – nye produkter Med dette ferske vedtaket startet Solums arbeid som banksjef i Grong Sparebank. – For å kunne oppnå vekst og sikre større inntjening, var vi nødt til å lage flere produkter, skaffe oss flere kunder og selge flere produkter til hver kunde, forteller Solum. Blant produktene var salg av forsikring. Deltakelsen i Eika-Gruppen – senere Terra – var ifølge Jon Håvard Solum et viktig og riktig strategisk

valg som ga banken muligheter for vekst og utvikling. – Vi la alle eggene i denne ene korga. Da Terra startet, var de 20–25 ansatte – få ansatte, men med nybrottsånd og stor vilje. I dag, noen år senere og mange erfaringer rikere, er Terra blitt en stor og betydelig aktør med 400–500 ansatte. Terra har oppslutning fra 78 selvstendige banker rundt om i landet.

I Grong har vi vokst fra 12 ansatte i 2001 til om lag 35 i 2012. Mens vi i 2000 var rangert som nummer 130 av cirka 140 banker i Norge, er vi i dag om lag nummer 75 av 130 banker, sier Solum. Ved inngangen til det nye tusenåret hadde Grong Sparebank i mange år vært hovedbank for Røyrvik, Lierne og Grong kommune. Fra 1. januar 2000 la banken ned avdelingsstyret for Lierne, og kommunen fikk to faste medlemmer i styret. Samtidig ble det satt opp minibank i Nordli. Banken gikk offensivt ut mot næringslivet og privatmarkedet, og kunne konstatere at tiltakene ga umiddelbar vekst. I 2001 ansatte Solum sin første medarbeider som skulle arbeide spesielt med næringsliv. Gjennom de 10–12 siste åra har Grong

Odd Inge Myrvold var den første som ble ansatt for å arbeide spesielt med næringslivskunder etter at Jon Håvard Solum ble ansatt som banksjef. I dag er Myrvold assisterende banksjef.

Sparebank gjennomgått en rivende utvikling. Målet som ble satt tidlig på 2000-tallet om en milliard kroner i forvaltningskapital, ble nådd i 2005/2006. Neste milliard ble rundet i 2009, og det ser ut til at den tredje milliarden også rundes etter om lag tre år.

Nye områder Strategien om at Grong Sparebank skulle være en bank for Indre Namdal var forlatt på slutten av 1990-tallet, med åpning for å jobbe med kunder utenom primærområdet. Å være en liten bank som kunne yte sine kunder like gode tjenester som store regionale og nasjonale finanskonsern, var en åpenbar utfordring. Men bankens offensive satsing ga resultater og opplevde stor tilstrømming av nye kunder og vekst i både utlån og innskudd. Årsmøtet i 2003 ble servert en betraktning om at bankens geografiske kjernemarked skulle ligge i kommunene Grong, Lierne, Røyrvik, Høylandet, Namsskogan, Overhalla og Namsos. De skulle dessuten tilstrebe å være en bank for utflytta namdalinger som ønsket å ha en viss tilhørighet til regionen. Mange av disse hadde sitt tilhold i Trondheim, som utmerket seg med å stå for en betydelig del av bankens utlån. Året etter var Snåsa også kommet med på denne lista. Visjonen for banken slo fast at Grong Sparebank skulle være “den beste banken for privatpersoner og mindre bedrifter” i sitt geografiske marked. Og bankens kjerneverdier ble vedtatt; Selvstendig og lokal, tilgjengelig, ordentlig, kompetent og verdiskapende. I 2003 ble det opprettet et eget rådgivingskontor i Namsskogan. Kontoret skulle være åpent en dag i uka. Fra 2001 fikk tilslutninga i Terra også som resultat at banken kunne tilby både skadeforsikring, livsforsikring og landbruksforsikring gjennom sitt eget forsikringsselskap. I det nye tusenåret ble jakten på nye kunder og økt aktivitet så sterk at øynene ganske raskt falt på Namsos. Etter å ha sondert mulighetene siden 2002, ble det i 2005 åpnet kontor med to ansatte i ei av bryggene i byen. Banken hadde allerede en del kunder fra Namsos, og etableringa i byen var en opptur fra

første dag. Namsos ble raskt den største kommunen forretningsmessig. I 2009 var det behov for andre lokaler, og banken flyttet inn i Namdalshagen. I dag har banken seks ansatte på plass i avdelinga i Namsos. Tidlig på 2000-tallet etablerte Grong Sparebank sitt nye slagord “Namdalsk merkevare”. Det var et sterkt og tydelig budskap som appellerte til namdalingene. Stadig færre næringslivsaktører i Namdalen satt tilbake med beslutningstakere lokalt. Grong Sparebank representerte en motkraft som gikk den andre vegen. Da Grong Sparebank etablerte seg i Steinkjer i 2006, var det litt vanskeligere å bruke slagordet “Namdalsk merkevare”, så dette ble endret til “Fra start til mål”. Et slagord som passer som hånd

i hanske til bankens ønske og visjon om å tilby gode finansielle tjenester i alle livets ulike faser. Og; at banken vil være en samarbeidspartner i ulike prosjekter, gjerne fra ideen fødes – til den blir realisert. Etableringa i Steinkjer vakte oppmerksomhet i fylkeshovedstaden, ikke minst fordi det var en liten, lokal bank som etablerte seg. Etableringa skjedde i en periode da det absolutt ikke var nødvendig for Grong Sparebank å være til stede i Steinkjer, men mer som et aktivt grep for å “pisse på lyktestolpene i Steinkjer slik at det lukta Grong”, som banksjef Solum uttrykker det. Det var også et trekk for å hindre andre banker i å etablere seg i Steinkjer, slik Grong Sparebank hadde fått nyss om.

I 2005 etablerte Grong Sparebank seg i Namsos, fikk raskt fotfeste, og i 2009 flyttet de inn i Namdalshagen.

Steinkjer-avdelinga ligger iøynefallende til like ved rundkjøringa i innfarten til byen nordfra.

Det åpnet også for sammenslåinga med Verran Sparebank fra årsskiftet 2006/2007. Banken i Verran tok selv kontakt med Grong Sparebank om en mulig fusjon. Fusjonsforhandlingene ble gjennomført raskt

og effektivt. Fra dette tidspunktet ble også visjonen endret til å være “den beste banken for privatpersoner og mindre bedrifter i Namdalen og det nordlige Innherred”.

Omdømme Banken var i løpet av to år blitt en bank som dekket store deler av Nord-Trøndelag. Den hadde tatt steget ut av Indre Namdal. Men det har aldri vært på tale å skifte navn på banken. I stedet er bankens ledelse, ansatte og styre i vesentlig sterkere grad blitt styrket i bevisstheten om at innbyggerne i hele nedslagsfeltet vet hvor Grong er, hvem Grong Sparebank er. Og at hovedkontoret for Grong Sparebank ligger i Grong. – Vi har brukt dette navnet i 150 år og har ikke sett det som aktuelt eller nødvendig å endre det, sier Solum. Verre røynet det på omdømmet da Terra Securities gikk over ende i 2007. Jon Håvard Solum var styremedlem i Terra og fikk virkelig prøve seg da det blåste som verst. I halvannen uke pågikk drøftinger i styrerommene i Oslo døgnet rundt. Solum hadde reist på arbeid om morgenen som vanlig, ble innkalt til hovedstaden i all hast og kom heim 10-12 dager seinere, nokså sliten. Han forteller at det var tøffe tak. I Grong var man svært redde for at omdømmefallet for Terra skulle ha smitteeffekt på banken. Men Grong Sparebank hadde ikke gjort noe galt. Det ble likevel vurdert om man skulle fjerne Terra-skiltet på veggen. Det viste seg imidlertid at kundene forholdt seg til Grong Sparebank, ikke til Terra. – Vårt omdømme ble ikke rokket, men Terras omdømme ble kraftig svekket i denne perioden, konstaterer Jon Håvard Solum. Han opplever at dette fortsatt henger ved Terra. – Vår merkevare er Grong Sparebank, ikke Terra. Slik er det også med de andre bankene i gruppa. Dette tror jeg også har påvirket Terras tankegang; deres merkevare er nå mye tydeligere blitt bankene, ikke egenmerkevaren, sier Solum.

Lokal profil Utvidelsen av Grong Sparebanks “territorium” har ikke vært konfliktfylt internt. Det har vært full enighet blant de ansatte og i styret om å åpne opp mot resten av Namdalen og mot Innherred. Den usikkerheten som måtte ha eksistert tidligere, var knyttet til om banken kunne lykkes eller ikke. Alle har erkjent at mulighetene for vekst og ei tryggere framtid for banken, har ligget i å utvide det geografiske området og sikre seg større markedsandeler. Utover på 2000-tallet har banken hatt fokuset sitt sterkt rettet mot mulighetene og mot lønnsomhet og sunn drift. Mørke skyer i både verdensøkonomien og norsk økonomi – samt bekymringsfull utvikling i folketallet i denne delen av landet – har vært ei utfordring for banken det siste tiåret. Bankens måte å møte disse utfordringene på, har vært å sette i verk tiltak som er rettet inn mot økt bolyst, økt verdiskaping og utvikling av attraktive lokalsamfunn. Posisjonen som eneste selvstendige bank har vært en mulighet for å rendyrke den lokale profilen. Mens banken i 2000 delte ut gaver for om lag 50.000 kroner, yter Grong Sparebank i 2012 mer enn en million kroner til lokale formål i sitt område. Det gjør Grong Sparebank til den største bidragsyteren overfor frivilligheten i Indre Namdal, og trolig en av de tre største bidragsyterne i Namdalen for øvrig ved siden av SpareBank1 SMN og NTE. Banksjefen setter denne satsinga i nær sammenheng med satsinga på bolyst, verdiskaping og attraktive lokalsamfunn. All vekst og utvikling til tross; det har vært noen skikkelig tøffe tak i Grong Sparebank også etter årtusenskiftet. De to tøffeste påkjenningene for de ansatte var i 2002 og 2006 – begge i forbindelse med

Solum konstaterer tilfreds at banken er blant de tre beste Terra-bankene på medarbeidertilfredshet de siste to åra. Han tolker dette som et uttrykk for at veksten, utfordringene og oppgavene er blitt utført som et sterkt lagarbeid som har styrket både motivasjon og yteevne.

Bodil Steinkjer Engum er en av bankens kunderådgivere – og viktige ansikter ut mot kundene.

skifte av IT-plattformer. Dette er svært krevende prosesser som involverer alle som jobber i banken og som innebærer at alle tjenester, alle bilder som vises på dataskjermene, endres fra en dag til den neste. Banksjefen kaller dette organisasjonsutvikling, fordi det innebærer både avlæring og opplæring. Men det er krevende, fordi dette skjer fra et gitt tidspunkt og endringene blir så store for den enkelte som jobber i banken. Tross anstrengelsene og påkjenningene mener han likevel at dette har vært styrkende for bedriftskulturen, som har hatt sterkt fokus i hele 12-årsperioden etter årtusenskiftet.

Egenkapital – Ikke bare på utlån og forvaltningskapital har banken hatt vekst. Ved et par anledninger har banken utstedt fondsobligasjoner, slik at egenkapitalen har vokst fra 50 til 180 millioner kroner fra 2000–2012. I 2012 har Grong Sparebank for første gang i sin 150 år lange historie lagt ut en emisjon med salg av egenkapitalbevis for 50 millioner kroner. 500.000 bevis pålydende 100 kroner ble lagt ut med tegning i mars. Enkeltpersoner garanterte for at bevisene ble solgt. Egenkapitalbevisene ble lagt ut lokalt, og bidrar til å få en ny eiergruppe inn i banken. Fra før er innskyterne, kommunene og de ansatte representert i bankens forstanderskap. Nå kommer eierne av egenkapitalbevis inn som en fjerde gruppe. Dette medfører vedtektsendringer og eget valg, der de nye eierne skal velge sine egne representanter til styre og forstanderskapet. Den nye eiergruppen får 5 av 25 forstandere, noe som samtidig betyr færre innskytervalgte forstandere og en utvidelse av forstanderskapet fra 23 til 25 medlemmer.

I glasskula Når Grong Sparebank nå fyller 150 år, er jubilanten i sterkere endring enn noen gang. Samfunnet rundt likeså. Det som har skjedd de siste 10–12 åra, er ikke i samsvar med det man tenkte og trodde da et nytt årtusen åpenbarte seg. Og hva som skal skje i åra framover, er i aller høyeste grad uvisst. – Vår ambisjon er å være en utfordrende bank, som er best på nærhet og oppfølging av kunder. Jeg er ganske sikker på at vi fortsatt skal ta ut kundevekst og at vi vil ta markedsandeler, altså vokse mer enn våre konkurrenter. I 2011 hadde Grong Sparebank dobbelt så stor vekst som markedet. Vi har utfordringer foran oss innenfor teknologi og generelle kostnader. Men jeg tror ikke vi skal tape på kostnadssida. Vi skal fortsatt være de beste på tilgjengelighet og være beslutningsdyktige. Men framfor alt må vi, for å lykkes, være konkurransedyktige, sier Jon Håvard Solum.

Fusjonene

Lierne Sparebank Lierne Sparebank ble opprettet 2. desember 1898. Sparebankens opprinnelige vedtekter ble godkjent ved resolusjon på denne datoen. Noen protokoll fra forhandlingene i forkant av opprettelsen er ikke funnet. Ei regnskapsbok viser imidlertid at det ble foretatt innskudd allerede fra august 1898. 4. januar 1899 betalte 24 herrer fra Nordli inn 100 kroner hver til det som skulle bli Lierne Sparebanks grunnfond. Dette tærte nok hardt på lommeboka til herrene, for en del av de samme karene fikk i løpet av bankens første virkeår innvilget lån på 100 kroner mot sikkerhet i sine faste eiendommer. I tillegg ble det også krevd kausjonister. Nøyaktig 75 år senere, 2. desember 1973, feiret banken jubileum. Da var sammenslåing med Grong Sparebank bare en måned unna. 1. januar 1974 var Lierne Sparebank historie, og banken i Nordli ble en filial under Grong Sparebank.

Dagens lokaler i Lierne.

Stiftelsen Det første styret i Lierne Sparebank, direktørene, var Johs. Nordbak, Kristian Støvik og Ole Rønning. Bankens første kasserer var Johan Bolling. Bankens første lokale var trolig på Eide, i lokaler som også var lensmannskontor. I 1905 var sokneprest Zarbell bankkasserer. Det var han fram til 1908, da han ble ordfører i kommunen. Da overtok Johs. Nordbak, som hadde stillinga helt fram til 1937. I hans kasserertid var banken på et loft på

Lierne Sparebanks tilhold siden starten – og etter fusjonen med Grong Sparebank.

Heggvold. I 1937 overtok Ole Aagård som kasserer, og bankens lokale ble flyttet til Bergvik i Sandvika. Her var virksomheten til 1947, da Josef Aagård ble kasserer og banken fikk lokale på Storeng. Der var banken i 20 år. Våren 1969 ble banken flyttet til nye lokaler i Sandvika. Osvald Skogen hadde nå overtatt som bankkasserer, og han hadde denne funksjonen i resten av Lierne Sparebanks levetid. Deretter tjenestegjorde Skogen i Grong Sparebanks avdeling samme sted helt fram til 2008. Ikke de store løftene Kapitalsituasjonen for Lierne Sparebank tilsa ikke de store løftene. Levemåten for folk i Lierne var fra hånd til munn, og muligheter for store investeringer var ikke særlig aktuelt, verken for banken eller for innbyggerne. I 1925 hadde banken en forvaltningskapital på 485.000 kroner og en egenkapital på 33.000 kroner. 25 år seinere, i 1950, hadde forvaltningskapitalen vokst til 859.000 kroner, og driftsoverskuddet var 2.500 kroner. “Det er små tall når en sammenlikner med sentrale banker”, heter det i styreformann Oddvar Ravlos oppsummering på 75-årsjubileet. I 1965 var kapitalen oppe i 1,7 millioner kroner og bare fire år seinere – i 1969 – var den steget til 2,5 millioner kroner. Ravlo påpekte at det i årsmeldinga for 1969 hadde vært uttalt et håp om en forvaltningskapital på 5 millioner kroner innen 1975, og dette gikk i oppfyllelse før banken gikk inn i Grong Sparebank.

Heggvold 1899–1938

Bergvik 1938–1947

Storeng 1947–1969

Lierne Forbruksforening 1969–1984

Ola Sandvik 1984–

“Særlig gledelig er det at banken gjennom disse 75 år ikke har vært nødt til å avskrive tap på utlån. Det skyldes ikke alene at de som gjennom årene har forvaltet bankens midler har skjøttet sine verv godt, men også at låntakerne har vært lojale overfor banken og har synt seg verdig den tiltro som bankens styre har hatt til dem”, påpekte Ravlo. Fusjonen På høstmøtet i forstanderskapet 30. november 1972 orienterte styreformann Oddvar Ravlo om situasjonen. Han mente at banken var både for liten og for stor. Den var for stor til å drives med det personalet som banken hadde på dette tidspunktet, og for liten til å ansette flere lønnede personer. Forstanderskapet påla styret å undersøke mulighetene for sammenslåing med en annen bank. Tre måneder senere, 3. mars 1973, holdt forstanderskapet sitt neste møte, og styret hadde forslag om å slå seg sammen med Grong Sparebank. Styreformann Ravlo redegjorde grundig for arbeidet med saken, og det ble framlagt både forslag til overenskomst mellom bankene og forslag til vedtekter for den nye sammenslutninga. Ei prøvevotering viste at samtlige 16 forstandere stemte for fusjonen. Styret ble pålagt å arbeide videre med saken i samsvar med sparebankloven og instruksene fra Bankinspeksjonen. 6. juni 1973 ble det på nytt sammenkalt til møte i forstanderskapet for å gjøre endelig vedtak i fusjonssaken. Det forelå positive tilbakemeldinger fra Bankinspeksjonen og fra Lierne kommune. Overenskomsten mellom bankene ble diskutert. Navnespørsmålet ble også berørt, og banken i Nordli skulle fra nå av ha navnet Grong Sparebank avdeling Lierne. Deretter gjorde forstanderskapet følgende enstemmige vedtak: “Grong Sparebank og Lierne

Sparebank sluttes sammen til en bank i samsvar med den framlagte overenskomst. Dog endres avd. Nordli til avd. Lierne. Forstanderskapet har intet å bemerke til den framlagte instruks for avd.styret, unntatt punkt 4 som er uklart formulert. Det må også klarlegges om det skal være egen kontrollkomite for Lierne.” Eget avdelingsstyre Etter sammenslåinga opprettholdt libyggen sitt eget styre med en ramme for innvilgelse av lån. “Sammenslutningen tror jeg vi må se som et ledd i bankens vekst. Det er utviklingen på banksektoren som har ført til sammenslutningen, og for bankene gjelder også at skal de følge med, så må de henge på. Det er mitt håp – og sikkert hele forstanderskapets tro – at sammenslutningen vil være til glede og gavn for oss som fortsatt skal virke og bo her oppe i fjellbygda” uttalte Ravlo under 75-årsjubileet. Han påpekte at det ikke var noen grunn til å holde gravtale over Lierne Sparebank på grunn av fusjonen og at den vanlige bankkunden ville merke lite av endringa. Bankens ledelse ved sammenslåinga takket de kvinner og menn som reiste tanken om opprettelsen av en sparebank i Lierne og de tillitsmenn og funksjonærer som tjente banken gjennom hele den 75 år lange selvstendige perioden. “Selv om de midler som banken har hatt å rutte med har vært svært begrenset, har nok banken vært til stor hjelp for mange gjennom årene, og også bidratt til den vekst som er blitt fjellbygda til del”, sa Ravlo i sin jubileumstale. Etter fusjonen Etter fusjonen fortsatte avdelingsstyret der det tidligere bankstyret slapp. Nå under navnet Grong Sparebank avdeling Nordli. Bankenes fond ble slått sammen.

Grong Sparebanks forstanderskap ble utvidet og skulle etter fusjonen telle 24 medlemmer med 12 varamedlemmer. Av disse skulle 16 medlemmer med åtte varamedlemmer velges av innskyterne, og åtte medlemmer med åtte varamedlemmer av kommunene. Grong skulle ha åtte medlemmer med tre varamenn, Høylandet to medlemmer med en varamann, Namsskogan ett medlem med varamann, Røyrvik ett medlem med varamann og Lierne fikk fire medlemmer med to varamenn. Grong skulle ha fire kommunevalgte forstanderskapsmedlemmer, Lierne tre

og Høylandet ett. I overenskomsten som ble avtalt i forbindelse med fusjonen, går det videre fram at ett medlem av hovedstyret skulle komme fra Lierne. Avdelingsstyret besto av tre styremedlemmer, valgt av forstanderskapet. Leder i avdelingsstyret hadde den daglige ledelsen av avdelinga. Avdelingsstyret hadde fullmakt til å innvilge boliglån og andre lån og garantier innenfor en viss ramme. Større lånesøknader skulle forelegges hovedstyret i Grong Sparebank.

Grong Sparebanks avdeling i Lierne ble åpnet 16. april 1984 med hovedstyret og avdelingsstyret til stede.

Verran Sparebank ble stiftet i 1907. I 1968 ble deler av Verran innlemmet i Mosvik kommune, og banken ble flyttet til Mosvik. Men det ble vedtatt at banken fortsatt skulle hete Verran Sparebank.

Verran Sparebank levde i alle år godt på å være lokalbank for Mosvik og Verran. Undervegs hadde selvsagt banken både gode og vanskelige år, og bankens styrende organer la gjennom alle år vekt på betydninga av å ha en selvstendig bank med lokal styring. Bankens eksistens var imidlertid avhengig av evnen til å tilpasse seg de kravene både kundene, konkurransen og myndighetene stilte til dem.

Vedtektene ble omarbeidet, og det ble forutsatt at forstanderskap og styre skulle velges med representanter fra begge kommunene. Men fra 1977 og framover til 2006 ble mosvikingene en stadig større del av kundemassen. I 2006 var cirka 80 prosent av innskudd og utlån fra Mosvik.

Fra årtusenskiftet ble hverdagen tøffere for den lille banken. Lønnsomhetsbetraktninger og myndighetspålagte krav gjorde hverdagen vanskeligere. På bakgrunn av dette satte styret i gang en prosess med tanke på å slå banken sammen med en annen bank.

Verran Sparebank

Verran Sparebank åpnet ny bankgård i Venneshavn i 1986. Forstanderskapets formann Bjarne Skjelstad klippet snora.

Flere alternativer Flere alternativer ble utredet, men til slutt falt valget på Grong Sparebank. Dette var også en lokal bank med mange av de samme verdiene som Verran Sparebank var tuftet på. I tillegg hadde Grong Sparebank de senere årene gjort flere gode valg for å tilpasse seg de endringer som bankbransjen hadde opplevd de ti siste årene. Etter en omfattende fusjonsprosess ble dermed Verran Sparebank innlemmet i Grong Sparebank i 2006. På tross av at den sammenslåtte banken fikk en aktivitetskapital på om lag 2,5 milliarder kroner, var banken i nasjonal sammenheng både liten og lokal. Da Verran Sparebank feiret sitt 100-årsjubileum i desember 2007, var de altså blitt en del av Grong Sparebank. Den lokale bankhistorien ble samlet og utgitt i et eget hefte til jubileumsmarkeringa. Ei stolt og ærerik historie om en bank som hadde tjent sitt distrikt og sine innbyggere gjennom et helt hundreår.

Det siste styret i Verran Sparebank. Fra venstre: Signar Berget, banksjef Frode Hagen, Morten Forsell, Gunn O. Olsen og styreformann John Northug.

Fjorden og jektefarten Verran Sparebank hadde sitt utspring i bygdene på jordstripa mellom Fosenfjella og sjøen på vestsida av fjorden. Ved Beitstadfjorden var det ifølge forskere etablert jordbrukssamfunn allerede om lag 2.000 år før Kr. Jorda ga ikke muligheter for store gårder, men nærheten til fiske i sjøen og beiteområder og jaktmuligheter, bidro til at den enkelte gården ikke trengte å ha så stort dyrka areal som i de brede byg-

dene på andre sida av fjorden. Det antas at hele bygda var bosatt ved vikingtidas slutt. I dette jordbruksog fiskesamfunnet ble Verran Sparebank stiftet 7. desember 1907 på handelsstedet Selsetvik. Det ble vedtatt å starte aksjetegning til opprettelse av en bank for Verran herred. Sparebanken skulle ha som formål

“at mottage indskud og gjøre sammen fruktbringende grunnleggelse på aktier”. Det ble vedtatt at aksjestørrelsen var 100 kroner, med mulighet til å tegne halve aksjer. Når aksjetegninga til bankens grunnfond hadde nådd 2.000 kroner, skulle aksjonærene innkalles til konstituerende møte for å starte virksomheten og vedta plan for aktiviteten. Opprettelsen av Verran Sparebank skjedde en del år senere enn mange andre bygder fikk sine sparebanker. Dette kan skyldes at Verran inntil 1866 var en del av Ytterøy kommune og inntil 1900 en del av MosvikVerran. Da ble Verran egen kommune inntil den ble slått sammen med Malm i 1963. Da kommunen ble selvstyrt, var det rimelig at det her, som i andre bygder, var ønskelig å ha bankvirksomheten på egne hender. De vanligste grunnene til å etablere egen sparebank var at det var lettere for folk å få lån når banken var lokal og kjente forholdene. Dessuten var det viktig for mange at overskuddet av bankdrifta forble i bygda. Området for banken hadde tidlig på 1900-tallet mye småindustri, gårdsmeierier og tømmerhandel, mange i kombinasjon med håndverk, jordbruk, skogbruk eller fiske. Landbruksvarene ble handelsvarer på denne tida. Men størst betydning for distriktet hadde jektebygging og jektefart, samt andre yrker som hørte sjøfarten til. Langs stranda ved Beitstadfjorden, fra Kvænnavika ved Skarnsundet til kirkestedet Vestvik, ble det bygd jekter på alle gårdene: Vennes, Grande, Følstad, Vestvik og Gipling. Her var kanskje også den beste havna for jekter i hele Trondheimsfjorden, Venneshavn – eller bare Havn som den ble kalt i gammel tid. Men på den tida banken ble startet, var jektefarten dessverre på nedtur. I 1905 ble Nordlandsbanen ført fram til Steinkjer/Sunnan, og med dette begynte fjorden å tape sin betydning som ferdselsåre.

Opp- og nedturer I tiårene som fulgte etter oppstarten, skjedde store forandringer i samfunnet. To verdenskriger, som satte sitt tydelige preg på både mennesker og lokalsamfunn. Det var oppgangstider – og krakk. Det største økonomiske krakket verdenssamfunnet har opplevd, skjedde i 1929. Alt ble snudd på hodet over natta. Men protokollene fra Verran Sparebank etterlater ikke inntrykk av at folket i Verran lot seg lokke med i den store spekulasjonsbølgen i oppgangstida, og dermed ble heller ikke krakket så merkbart. Banken kunne ha sin del av æren for at det ikke ble helt håpløse tilstander i bygda. Likevel ble 30-årene ei hard tid for både for banken og kundene. De fleste låntakerne måtte søke banken om utsettelse med avdrag og i mange tilfeller med renter. I dette vanskelige tiåret fram til andre verdenskrig la banken seg på ei forsiktig linje. Det ble derfor begjært få tvangsauksjoner. Og banken tapte svært lite på sine utlån. Etter siste krig ble det en ny giv, og banken vokste rolig og stødig, både på innskudds- og utlånssida. 50-årsjubileet ble feiret med en jubilant i fin form. Inntektene steg utover i 60-årene, og folk så seg råd til å restaurere og bygge nye bolighus. Med bedre råd var det også mange som kjøpte seg bil. Det merket den lille banken godt. Den nye tida Men alt av vekst fra 50- og 60-årene ble stilt fullstendig i skyggen da oljeeventyret startet i 1970-årene. En slik stigning i lønninger og verdsettelse av fast eiendom, hadde få økonomer forutsett. Det ble i god tid for bankvesenet. Forvaltningskapitalen vokste fort og bankene fikk låne ut pengene med høy rente og med god fortjeneste.

John Northug var siste styreformann i Verran Sparebank. Han har siden fusjonen vĂŚrt styremedlem i Grong Sparebank.

I 1985 ble det første dataanlegget installert i banken. Nå var det duket for automatisk renteberegning. Resultatregnskap ble utkjørt månedlig. Det ga muligheter for kontinuerlig oversikt over bankens resultatutvikling. Om nødvendig kunne banken endre kurs undervegs. Verran Sparebank hadde ikke egen bankgård før de flyttet inn i egne lokaler i Venneshavn i 1986. Før den tid holdt banken til heime hos de som var ansatt som kasserere. Finansbladet Dine Penger kåret hvert år norske mestere i banktjenester. Verran Sparebank oppnådde å bli norgesmester to år på rad – 1993 og 1994 – i klassen BSU (Boligsparing for ungdom). Etter disse kåringene fikk banken stor pågang fra ungdommer som gjerne ville plassere pengene sine i Verran Sparebank. Ved årtusenskiftet var det ikke lenger mange banker på samme størrelse som Verran Sparebank som var selvstendige. Verran Sparebank fikk også flere tilbud om å slå seg sammen med større banker. Bankens ledelse sa nei til alle tilbudene. De mente at de ivaretok sine kunder best ved å være selvstendige. 2005 var det siste selvstendige driftsåret før sammenslåinga med Grong Sparebank. I årsmeldinga beskrives situasjonen: Banklokale i Venneshavn i Mosvik kommune, banken var i vekst, sysselsatte tre personer i hel stilling og fikk et resultat etter skatt på 148.000 kroner. Overgangen til nytt datasystem i 2005 kostet både tid og penger, men ga bankens ansatte og kunder et vesentlig bedre tilbud på spesielt nettbankog regnskapssida. Fusjonen Verran Sparebank var nå landets minste selvstendige sparebank – med høye kostnader. Styret jobbet aktivt for å finne en samarbeidspartner som kunne være med

og sikre fortsatt bankdrift i Mosvik kommune. Allerede fra 2004 hadde styret arbeidet med andre banker om fusjon eller samarbeid. Drøftinger ble gjennomført med både Stadsbygd og Åsen sparebanker, uten løsning. I 2005 fikk styreleder i Verran Sparebank, John Northug, kontakt med investorene i B2-gruppen, som bestod av blant andre John Nordbrekken og Øystein Stray Spetalen, som kunne tenke seg å omdanne banken til forretningsbank og tilføre 50 millioner kroner i første omgang. Saken ble ført helt fram til Kredittilsynet, som var negative til B2 og omdanning av Verran Sparebank til forretningsbank. Det var oppkjøpsvern for norske sparebanker, og den eneste løsninga som nå var mulig, var fusjon. Verran Sparebank var i denne prosessen blitt attraktiv for flere banker, og de bankene en forhandlet med tidligere, var offensive i forhold til løsninger med banken. Men den siste større beslutninga i Verran Sparebanks historie ble å fusjonere med Grong Sparebank. 100-årsfesten til Verran Sparebank ble feiret i visshet om at dette var et selvstendig valg. Det avtroppende bankstyret ga uttrykk for at fusjonen var nødvendig og riktig for Verran Sparebank i den situasjonen de var kommet opp i. Følelser måtte legges til side og de måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Og de følte at Grong Sparebanks ledelse inntok bankenheten Verran Sparebank på en god og inkluderende måte. De forutseende menn og kvinner som stiftet Verran Sparebank hundre år tidligere, ble omtalt med respekt og takk. “De la grunnlaget for en virksomhet som skulle vare et helt hundreår, men nå hadde tiden innhentet ”Banken som var lykkelig som liten”, avsluttes 100-årsberetninga til Verran Sparebank.

Ble for små Tidligere styreleder i Verran Sparebank, John Northug, har vært en ivrig forkjemper for en tilstedeværende bank i Mosvik. Etter fusjonen i 2007 har han vært styremedlem i Grong Sparebank, og er tilfreds både med måten selve fusjonen ble håndtert på og banktilbudet i ettertid. Mosvik har fått videreført sitt banktilbud, og har i dag en bank med vesentlig kraftigere muskler enn det gamle Verran Sparebank hadde. – Vi vokste for seint og evnet ikke å ta på oss de oppgavene som krevdes. Det var mer enn modent for fusjon og systemendring. Det var en påkjenning, ja nesten uforsvarlig, å fortsette alene, sier Northug. Banken var som sådan ikke i økonomisk fare. De tre ansatte betjente kundene og gjorde det de skulle. Men de hadde ikke nok kapital og ikke nok handlingsrom. En påkrevet investering i nytt datautstyr ble for mye å bære. B2 Bank Verran Sparebank sonderte terrenget for å finne en annen løsning. Aasen Sparebank ble kontaktet først, men Northug beskriver dette som en dårlig prosess med for dårlig kommunikasjon. Deretter ble det drøftinger med Stadsbygd. De hadde imidlertid blikket sitt mer rettet mot Trondheim, og fant det ikke naturlig å fusjonere med Verran. Så dukket en helt annen mulighet opp: – B2 Bank med John Nordbrekken i spissen gjorde flere framstøt for å få kjøpe Verran Sparebank. De trengte en bankkonsesjon og så muligheter for å innlemme banken i et nytt forretningsbankkonsept der Verran skulle bli tillagt spesielle funksjoner med inntil 12–13 arbeidsplasser. Dette forsøket ble imidlertid stoppet av Kredittilsynet og lovverket, sier Northug. Han konstaterer at B2 Bank, som sterkt ønsket

å komme til Mosvik, går så det griner, og at den virksomheten som var tenkt lagt til bygda, i dag har 20–25 ansatte. Fusjon Så kom Grong Sparebank på banen. De ønsket å utvide bankens virkeområde mot Innherred, og det ble raskt klart at Grong og Verran ville passe sammen. – Dette har vært en bra løsning for Verran Sparebank og Mosvik. Vi har en avtale som tilsier at 10 prosent av midlene i fondet skal brukes i Verran Sparebanks tidligere nedslagsfelt. Vårt lokalmiljø blir tilført vesentlig mer midler enn den gamle banken klarte. Lag og foreninger i Mosvik merker tydelig at det er en mer livskraftig aktør som er kommet på banen, sier Northug. Banken har opprettholdt kontoret i Mosvik, riktignok med bare en ansatt, men bankens øvrige kompetanse kan benyttes fullt ut av mosvikingene. – Tilstedeværelse er viktig, ved at det gir nærhet til kundene. Men kompetanse og faglig miljø i banken er viktigere og utgjør en vesentlig forskjell. Alt du mister, blir du fattigere på. Slik er det også for oss i Mosvik – vi har lyktes i å kunne videreføre et banktilbud i bygda. Vi kan riktignok bli små i Grong Sparebank, men det er bedre å være liten enn ingenting, sier John Northug.

Fakta

Bankens ledelse og styrende organer Grong Sparebank Formenn i forstanderskapet Svend Matthiesen 1862–1867 Peder Walskraae 1868–1878 Carl Adolf Haanshus 1879–1884 Hans Seem 1885–1893 Lorents Mørkved 1894–1899 Hans Seem 1900–1906 Johs O. Seem 1907–1917 Peder Ekker 1918–1926 Oluf Moe 1927–1930 Martin Bjerken 1931–1942 John Strand 1943–1948 Ola Moe 1949–1961 Ola Duun 1962–1970 Lorents I. Sklet 1971–1980 Jørgen P. Strand 1981–1983 Margrethe Nordgård 1984–1985 Oddbjørg Genberg 1986–1991 Otto Gartland 1991–1995

Jonas Vie 1995–1998 Inge Ryan 1998–1999 Alf Ryan 1999–2003 Jon Strand 2003–2006 Brit Margit Heia 2006–2011 Stein Erik Granli 2011– Styreformenn Hans Seem 1894–1899 Johannes Ekker 1896–1897 Johannes Moe 1898–1911 Johannes Ekker 1912–1922 Hans Seem 1923–1926 Ole Moe 1927–1932 Peder Ekker 1933–1937 Ole Moe 1938–1943 Ivar Moe 1944–1948 Iver J. Fossland 1949–1956 Sverre Formo 1957–1969 Sigleiv Bye 1970–1978

John Strand overtok som formann i forstanderskapet i 1943 etter Martin Bjerken.

Ola Moe var formann i forstanderskapet i 12 år, fra 1949 til 1961.

Lorents I. Sklet var formann i forstanderskapet i 10 år fra 1971 til 1980 og styreformann i tre år fra 1988 til 1990.

O. L. Ness 1910–1926 Johan Aagård 1926–1929 Th. Endseth 1929–1948 Kåre Haabeth 1948–1967 Lauritz Endseth 1967–1969 Oddvar Ravlo 1969–1973

Sverre Seem 1979–1983 Gunhild Okkenhaug 1984–1988 Lorents I. Sklet 1988–1990 Berit Blengsli 1990–1992 Erling Gartland 1992–1993 Bjørg Ekker 1993–2001 Steinar Bach 2001–2006 Jon Strand 2006–2007 Audun Veium 2007– Kasserere/banksjefer Lorents Pedersen Mediaa 1862–1867 Svend Matthiesen 1867–1915 Mathias Angel Grong 1916–1935 Peder Mathiasen Grong 1935–1966 Anders Romstad 1966–2000 Jon Håvard Solum 2000–

Gunhild Okkenhaug var første kvinnelige leder for styret i banken.

Kasserere/banksjefer Johan Bolling 1898–1905 Einar Hjalmar Sofus Zarbell 1905–1907 Johannes Nordbakk 1907–1937 Ole Aagård 1937–1947 Josef Aagård 1947–1969 Osvald Skogen 1969–1973

Lierne Sparebank Formenn i forstanderskapet Martin Haugen 1928–1933 Fredrik Holand 1933–1938 Birger Nordbak 1938–1942 E. L. Harbækvold 1942–1946 Ole H. Skjelbred 1946–1967 Leif Larsen 1967–1971 Ole H. Skjelbred 1971–1973 (Det har dessverre ikke lyktes å finne navn på forstanderskapsformenn for de første 30 åra) Formenn i styret Johannes Nordbakk 1898–1907 Einar Hjalmar Sofus Zarbell 1907–1910

Josef Aagård var bankkasserer i Lierne i 22 år, fra 1947 til 1969.

Johannes Nordbakk var første formann i styret i Lierne Sparebank fra 1898 til 1907, deretter bankkasserer fram til 1937.

Verran Sparebank Formenn i forstanderskapet Ingvar Martens Ola A. Følstad Nils Selset Jens Rømuld Rolf Vennes Bjarne Rognli Leif Svendsen Jan Rødsjø Bjarne Skjelstad Gunnar Viken Tora S. Norum Erling Sjømark Styreformenn Jørginius Stavrum Jakob A. Breche Lorents P. Gipling Ola A. Følstad Otiniel Følstad John Northug senior Peter Å. Gipling Peter Northug Per Vennes Bernt Karlsen John Northug junior Kasserere/banksjefer Johan P. Aune 1907–1932 Ingeborg Aune 1932–1951 Per Følstad 1951–1977 Knut Berge 1977–2005 Frode Hagen 2005–2006

Jørginius Stavrum var første styreformann i Verran Sparebank.

Bankkassererne i Verran Sparebank har alle holdt ut lenge. Ingeborg Aune var kasserer fra 1932 til 1951.

Styret i Grong Sparebank i jubileumsåret. Fra venstre: Anne Cecilie Holm, Audun Veium, Vigdis Olsen Seem, John Northug, Torhild Bryhn, Jarle Rasmussen (fast møtende varamedlem) og Kjell Urdshals.

De ansatte i jubileumsåret

Jon Håvard Solum

Odd Inge Myrvold

Bjørn Osen

Anne Solfrid Moe

Vigdis Olsen Seem

Jon Strand

Ann Kristin G. Ravlo

Adm. banksjef

Ass. banksjef

Kredittsjef Arbeidssted: Grong

Regnskap Arbeidssted: Grong

Kunderådgiver landbruk Arbeidssted: Grong

Kunderådgiver forsikring Arbeidssted: Grong

Inger Anne B. Lyngstad

Per Eivind Musum

Ingeborg Heia

Steinar Lunde

Trine Aspnes

Margrete Kvetangen

Frode Mellingen

Depot Arbeidssted: Grong

Kunderådgiver Arbeidssted: Grong

Kunderådgiver Arb.sted: Grong/Lierne

Kunderådgiver Arb.sted: Grong/Namsskogan

Ingrid Bruce

Joar Leer

Bodil Steinkjer Engum

Kårhild Hallager Berg

Jonas Vie

Inger Marie B. Myrvold

Ann Jeanett Klinkenberg

Avd.leder betalingsformidling Arbeidssted: Grong

Risk manager Arbeidssted: Grong

Kunderådgiver Arbeidssted: Grong

Leder privatmarked Arbeidssted: Grong

Kunderådgiver Arbeidssted: Grong

Depot Arbeidssted: Grong

Kunderådgiver Arbeidssted: Grong

Sigurd Pettersen

Henny Holand Bruvoll

Jan Morten Estil

Eva Høstland

Sigrun Eidshaug

Lene Aasbø

Torgeir Hanssen

Senior bedriftsrådgiver

Kunderådgiver Arbeidssted: Lierne

Avdelingsbanksjef Arbeidssted: Namsos

Kunderådgiver Arbeidssted: Namsos

Tom C. Nynes

Kjell Roger Stock

Bjørn K. Aasland

Ida Vassmo

Siv Gifstad Røsæg

Hilde Aslaksen Skogset

Tordis Hindberg

Kunderådgiver Arbeidssted: Namsos

Sparing/plassering

Avdelingsbanksjef Arbeidssted: Steinkjer

Kunderådgiver Arbeidssted: Steinkjer

Kunderådgiver Arbeidssted: Mosvik

Kapital- og resultatutvikling

Forvaltningskapital 1862–1975, mill. kr

Forvaltningskapital 1975–2012, mill. kr

Egenkapital 1862–1975, mill. kr

Egenkapital 1975–2012, mill. kr

Kilder og bakgrunnslitteratur – Grong Sparebank 75 år. Martin Bjerken (1937) – Grong Sparebank 125 år. Jens Sviggum (1987) – Verran Sparebank 100 år. Per Vennes (2007) – Oppdalsbanken. Tradisjon og vekst gjennom 150 år. Kjell Haugland (2006) – Åfjord Sparebank 1902–2002. En samfunnsbygger runder hundre. Helge Kr. Bueng (2002) – Ørland Sparebank 1849–1999. Ikke bare bank. Vigdis Hoff Hoøen (1999) – Grong bygdebok. Martin Bjørken (1949) – Grong bygdebok. Bind 1, gård og slekt. Jørgen P. Strand (1990) – Grong bygdebok. Bind 2, gård og slekt. Jørgen P. Strand (1991) – Grong bygdebok. Togstopp. Jernbanehistorie for Namdals-distriktet og deler av Innherred. Ola Hjulstad (1990) – Protokoller fra forstanderskapet i Grong Sparebank 1862–2012 – Protokoller fra styret i Grong Sparebank 1862–2012 – Protokoller fra forstanderskapet i Lierne Sparebank 1928–1973 – Protokoller fra styret i Lierne Sparebank 1898–1973 – NTE 1923–1948. Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk gjennom 25 år (1948) – Lys og kraft i Nord-Trøndelag. Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Utvikling og vekst gjennom 50 år. Sigurd Krekling (1973) – Linjer gjennom Nord-Trøndelag. En fortelling i ord og bilder om Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Roger Rein (1999) – Alle tiders Skorovas. Ola Hjulstad og Anne Marie Seem – Nettsøk på Wikipedia og andre digitale oppslagsverk

I forbindelse med markeringa av Grong Sparebanks 150-ĂĽrsjubileum 28. april 2012, ble skulpturer laget av kunstneren Ă&#x2026;se Nordanger avduket. Skulpturene stĂĽr utenfor bankens lokaler i Grong. Bildene er tatt fra produksjonen av skulpturene.