Fjellvåken 2 2021 by Troms Turlag

Fjellvåken Medlemsavis for Troms Turlag • nr. 2 – 2021 – 43. årgang

Barn og unge med på tur «Hengekøygøy på øy»

Matplanter i fjellet og i fjellskogen

Naturopplevelser for livet

Barn og unge med på tur Bålkos. Foto: Tine Mikkelsen

Jeg har vært leder for Barnas Turlag i flere år og derfor har jeg et spesielt fokus på å få barn og ungdom med på tur. Jeg brukte å kalle Barnas Turlag ekstremgruppa. Det kan jo være utfordrende å få med seg barn i alle aldre, og ikke minst til å bli samkjørt, på tur. Kanskje spriker motivasjonen litt mellom de voksne og barna. Det er da fellestur med andre gjør susen.

Det er tradisjonelt stor aktivitet i Barnas Turlag rundt om i fylket. Selv om aktiviteten for barn og ungdom har vært rammet under pandemien, forventer vi at vi fort kommer tilbake til den store aktiviteten vi hadde før mars 2020. Vi ser fram til når alle fellesturene igjen fylles opp av glade barn og voksne. Jeg tenker det ofte er mye enklere å være på tur med flere barn. De motiverer gjerne

hverandre. Å ha med en nabofamilie eller å «låne» med en venn eller to når man er på tur er motiverende for alle. Kanskje en venn som ellers ikke ville kommet seg på tur? Og for spreke besteforeldre kan det være givende å ha med barnebarn på tur. Da kan en tur med Barnas Turlag være nøkkelen til en vellykket barn/voksen opplevelse. De fleste turene med barn er jo nærturer der man går i nabolaget og griller pølser, eller bare nyter medbrakte godsaker i matpakken med litt varm drikke. Det skal ikke mye til for å få en fin opplevelse. Og fin opplevelse blir det. Uansett vær. Med gode klær og litt utstyr, som en vind-duk å sitte under så skal du se at stemninga blir god. For den som ønsker å ta turen til neste nivå, har Troms Turlag mange hytter som egner seg meget godt til å ha med barn på. Nærhyttene rundt Tromsø er lett tilgjengelige både sommer og vinter. Trollvassbu, Nonsbu og Blåkollkoia vil de fleste kunne gå til, iallfall med litt hjelp. Skarvassbu har fått en etterlengtet oppgradering det siste året. Det er blitt en flott hytte som er verdt et besøk. Skarvassbu og Ringvassbu er fine mål for de som kan gå litt lenger, og i litt flere motbakker. Nedrefosshytta er et flott turmål også for barneføtter, når man har mulighet til å kombinere med elvebåt et stykke oppover fra Saraelv. Jeg kan også virkelig anbefale båt fra Kilpis til Koltaluokta. Derfra er det tre km å gå på skogsvei til Treriksrøysa. Fra røysa er det tre km videre på sti til Goldahytta. Slett og fint terreng. Jeg har vært på mange turer dit med forventningsfulle barn og voksne. Å spise pølser i tre land samtidig er en opplevelse for livet. På sommeren er også Rostahytta og Dividalshytta lette turmål med ca. 7 km å gå i slakt terreng fra sommerparkeringene. Senjabu og Altevasshytta ligger begge nær bilvei, og et annet, og litt større prosjekt er å

ta turen til Gammelhuset i Skipsfjorden. Kanskje kombinert med båttransport fra Burøysund? Hva med en tur i mørketida? Det kan være lurt å ha med hodelykt, men man trenger ikke alltid bruke den, selv ikke i mørketida. Det er spennende å vandre på hvite vidder uten kunstig lys, med klar stjernehimmel og nordlys som blafrer over himmelen. Det er en fin måte å lære seg noen stjernetegn på. Hva med å finne ut hvor nord er ved å orientere seg etter Polstjerna? Vi er til hverdags omgitt av så mye strølys. Lysforurensning har blitt et moteord. Da kan man bevisst oppsøke steder uten lysforurensing. Det er mange som har fått en sterk opplevelse når stjernehimmelen virkelig kommer fram, uten at opplevelsen forstyrres av veglys eller annen «lysforurensning». Jeg har selv opplevd mange ungdommer som for første gang er uten mobildekning på en av våre hytter. Særlig har jeg opplevd dette på Trollvassbu, og mange ungdommer har på forhånd vært bekymret for hvordan dette skulle gå. Denne skepsisen blir fort glemt, og uten mobiltelefon blir ungdommen fort en aktiv del av familien. Lyttende til spøkelseshistorier eller med brettspill inne på hytta som involverer hele familien. Eller gjerne en kveldstur i nærområdet til hytta, eller man er ute og har familieaktiviteter enten det er sommer eller vinter. Det er fint å få ungdommen til å ta en pause fra skjermaktivitet. Min erfaring er at ungdommen kan kjenne på at det er deilig å la mobilen eller nettbrettet ligge. Det er kanskje fint å kjenne på for oss voksne også. Så kanskje en mobilfri helg kan være en nyttig erfaring for både ung og litt eldre? Jeg gleder meg veldig til å komme i gang igjen. Av styreleder i TT Arnulf Sørum.

«Hengekøygøy på øy» Ellens alternativ til hytte- og telt-liv

Simavika

Tekst og foto Ellen Marie Ingulfsvann Inspirert av en bekjent, tente jeg på ideen om å sove i hengekøye ei natt hver måned i løpet av året. Verden var ganske normal i januar. Vi besøkte familie i Trøndelag og hadde ei uke ferie på Gran Canaria. I tillegg til jobb og værforhold, førte det til at prosjektet ikke starta før i februar. Gjennom hengekøyeåret har nettene vært tilbragt på Tromsøya, Kvaløya, Håkøya, Ringvassøya og NordKvaløya. 15.–16. februar hadde jeg første overnatting på Krabbelva. Delte denne opplevelsen med min mann. Fikk et nydelig nordlys og ei kald

Kattfjordeidet

Simavika

natt- minus 10 grader C. Hadde Hengegøy sin køye med myggnetting og tarp over. Underlaget var isopor-madrass og dunmadrass og vinterpose til minus 20 grader C. Men hadde ikke med ekstra varmepadder eller varmeflaske. Madrassen gled og beina gled utfor underlagene og medførte «kalde føtter» selv med gode ullsokker på. Det ble lite søvn og kort natt. En rask frokost før retur hjem. I mars hadde coronaen inntatt landet og snøen lavet ned i Tromsø. Det var ikke tilrådelig å parkere bilen uten fare for at den snødde ned eller hindret brøyting. Vi hadde også instrukser om ikke å belaste nødetatene eller helsevesenet unødvendig. Da ble verandaen løsningen 31/3-1/4. Minus en-to grader og tak over ga ei OK natt. April gir større bevegelsesfrihet, og vi kan dra ut på hytta på Nord-Kvaløya. Der er det

mye mindre snø og jeg får ei hengekøye-natt mellom hytta og fjøsen siste aprilnatta. Behagelige tre grader på natta gir bud om vår. Etter møte i redaksjonen i Fjellvåken 25 mai, kjører min mann og jeg ut til Lakstindsletta. Vi steiker hvalkjøtt i panne på bål og nyter en sein middag før han returnerer til byen. Jeg nyter midnattssola og får ei god køye-natt på favoritt-plassen min. Målte 14 grader på ettermiddagen, men normale 8 grader neste dag. Kunne høre susingen av vindmøllene gjennom natta. Morgenbad og lang frokost før jeg syklet via Brensholmen og tilbake til byen. Målestaven på Værvarslinga viste 0 cm snø 1 juni. Selveste Sankt-Hans-natta blir køyenatt i juni. Kjørte ut til Simavika på kvelden etter å ha sovet etter nattevakt. Overtok et nesten nedbrent bål, varmet middag og nøt kvelds-

sola før den ble borte. Hadde elvesuset som innsovning og utpå natta vaiet jeg godt i køya av vinden. Det blafret i tarpen og jeg var nesten «sjøsyk» da jeg sto opp. Hadde ikke tatt høyde for vindretningen. 27/7 hadde min mann og jeg et transportoppdrag til Mikkelvik på Ringvassøya. Vi benyttet anledningen til å «spise ute» ved fjorden, og deretter sov vi i hengekøye ved Røssnesvannet. Dette var den varmeste natta med 20 grader. Frokosten ble inntatt i fjæra like før Skulgam. Denne dagen skulle vi opp til Ringvassbu på dugnad. Møtte Valter og Alf som fikk med seg proviant de skulle bære opp til Ringvassbu via Skogsfjorden. Deretter møtte jeg resten av dugnadsgjengen til Ringvassbu i Simavika før vi starta turen opp til hytta. Augustnatta 30-31 sov jeg i Finnvika. Kom fra ferie i Trøndelag dagen før og

Høstmyr Duskull

det var nysnø i fjellet. Det ble ei veldig kald natt med temperatur ned mot null grader. Hadde for kald sovepose, så natta ble kort. Dro hjem kl.06 på morgenen og tok resten av nattesøvnen der. 8 september var det lettskyet og litt duskregn og mellom 7-9 grader. Jeg skulle ta turorienteringsposter og kombinere med bærplukking og hengekøyenatt. Parkerte i Straumsbukta og starta innover mot skytebanen. Fikk ei kraftig regnskur og måtte søke ly under et takutspring for å få på regntøyet. Fant et fint sted i le bak Forrhaugen midt mellom Straumsbukta og Håkøybotn. Lagde et lite middags-bål og kunne nyte Finnheia, månelyset og lysene på Tromsøya. Fikk ei god natts søvn der. Fortsatte postplukking og fant multer, tågebær, tyttebær, blåbær og kantareller neste dag. Seierrikt døgn! Middag Simavika

Hengekøyer Krabbelva

3-4 oktober var det sol og sommer i Tromsø. Syklet til Finnvikdalen og gikk nord mot Mellaskarfjellet. Fant et par egnede fjellbjørk og fikk hengt opp hengekøya og tarpen. Fullmånen og et lite middagsbål lyste opp den lune natta. O lykke! November-natta sov min mann og jeg på Håkøya, med utsikt mot Eidkjosen. Stjerneklar natt med nydelig nordlys og helt vindstille. Begge sov godt denne natta. Desember og nesten ikke snø i Tromsø. Kjørte til Kattfjordeidet på kvelden den 8/12 og gikk opp mot Nattmålsfjellet. Mange dårlige trær der etter bjørkemålerangrep, men fant to-tre trær som gjorde nytten. Månelyset gjorde at jeg ikke trengte lykt for å få køya og tarpen hengt opp. Men jeg var nok litt slurvete og hadde ikke festet godt nok i den ene enden. Så jeg falt på bakken og måtte ut av posen for å feste ordentlig. Det var minus fem grader så jeg hadde rustet meg med varmeflaske til føttene og varmepadder til hendene. Var god og varm da jeg la meg. Utpå etter-natta skled føttene utenfor madrassen og da ble det kaldt. Så lysene på vindmøllene i det fjerne. 28-29 januar er det siste natta i prosjektet. Valgte Skulsfjorden som bød på minus 10 grader C og en fantastisk fullmåne.

Julegaven fra min mann var Amok sin hengekøye med egen lomme til madrassen. Denne ble testet. Prinsippet for denne hengekøyemodellen er at man ligger på tvers av opphenget. Man ligger mer stabilt og beina/ føttene forblir liggende oppå madrassen. Hadde likevel en følelse av at jeg «gled» ut. Jeg har brukt de enkle hengekøyene til HengeGøy og Ticket Too The Moon, samt AMOK sin mer avanserte. For best mulig sovekomfort anbefaler jeg AMOK sin køye. Les brukerveiledningen nøye før du henger opp køya. Finn ut om du har alt du trenger til oppheng. Prøve-ligg gjerne hjemme først og tenk over hva som kan være lurt å ta med. Gode lugger, ulltøy, lue og votter på vinterovernattinger og suppler med varmeflaske og varmepadder. Lykt og noe å stå ned på under køya, det kan eventuelt være ryggsekken. Selvsagt øker myggnetting trivselen i myggsesongen. Jeg har kjent på «dørstokkmila» et par ganger; ville vært mest bekvemt å bli hjemme. Men prosjekt-rammene var styrende. Jeg har fått masse fine erfaringer gjennom dette året og vil definitivt fortsette å sove i hengekøye. Håper å få med barnebarn og venner. Start med små hverdagsprosjekt og drøm større!

Gi barna et bulder å bryne seg på! Å klatre med barn ute, kan for mange høres i overkant ambisiøst og risikabelt ut. Samtidig er klatring inne blitt nokså utbredt, og det er etter hvert mange som har forsøkt seg i en innendørs klatrevegg. Steget derfra til å bestige stein utendørs er ikke nødvendigvis så stort, hvis det er buldring som står på programmet. Buldring med barn er en morsom og leken måte å være ute på. Det krever ikke stort annet enn å oppsøke et sted med store steiner eller små bergvegger, og la de små (og store) få utfordre seg med å klatre opp. Om du er interessert i å dra ut og klatre med barn, enten du er i foreldrepermisjon og skal buldre selv, eller har barn som er gamle nok til selv å ville buldre, kan forhåpentligvis de neste avsnittene hjelpe deg litt på veien.

Øvelse gjør mester. Foto: Lars Bjertnæs

Når du buldrer klatrer du i (relativt) lav høyde, uten sikringsmidler, men som regel over en spesiell type madrass kalt «crash pad» til å ta av for et eventuelt fall. I tillegg har du gjerne gode venner eller en oppmerksom forelder til stede, som styrer deg inn på crashpaden når du faller. Det er mange fordeler med buldring; det er lite utstyrskrevende, sosialt, lekent, utfordrende både fysisk og mentalt, og ofte lett tilgjengelig. Buldring ble oppfunnet av franske klatrere, som en treningsform, med mål om å bli bedre fysisk rustet til klatreekspedisjoner i alpene. Man klatret ulike «linjer» eller «buldre» på store steiner, og gjerne mange slike etter hverandre som en slags klatreløype. For å skille mellom rutene lanserte man navn og vanskelighetsgrader, og også ulike regler for hva som var en «korrekt» bestigning. Når man snakker om buldring, innebærer det dermed klatring opp en definert rute (et «buldreproblem», «bulder» eller bare «problem») på en steinblokk eller vegg, ofte med en gradering satt av den som først klatret opp akkurat der. Graden er ment å si noe om hvor utfordrende bulderet er. Hva betyr alt dette når du skal buldre med barn? Ikke nødvendigvis noe som helst. De fleste barn klatrer allerede, av seg selv og fra seg selv. De har et indre driv mot utvikling, også når det kommer til å bevege seg oppover. Og strengt tatt har vi vel alle drevet med buldring da vi var barn, uten at vi kalte det noe spesielt. Det var utforskertrang og spenningssøken i møte med steinur og berg. Jeg husker i farten flere små «klatreekspedisjoner» i barndommen; en nervepirrende bestigning av en liten berghammer like bak TJFFs hytte Jøvikstua på Ringvassøy, klyving på store steiner på vei til og fra isfiske i Tromvika, samt småklatring blant svaberg på Telemarkskysten om sommeren. Lite visste jeg at det var en form for buldring jeg holdt på med.

På tur til Buldrefeltet. Foto: Tori Mæhlum

Langt ned, men trygt med pappa til å ta imot. Foto: Tori Mæhlum

Flott å ha en Crash pad å hoppe på! Foto: Tori Mæhlum

Buldring med venner er fint! Foto: Kristian Overrein

Min egen erfaring med barn og buldring begynte første gang jeg var i foreldrepermisjon. Da var jeg en del i marka øst for Oslo, med gutten vår sovende i vogna ved siden av. Jeg passet på å trille inn i skogen når det nærmet seg soving. Så fort han hadde lukket øynene tok jeg på klatreskoene, og da fikk jeg buldret en og en halv time før han våknet og vi spiste sammen. Det var til stor hjelp at jeg var kjent i området, hadde kort gangavstand til bulderne jeg ville klatre og hadde pakket klart kvelden i forveien. I skogen møtte jeg andre foreldre i samme situasjon og ærend. Da sønnen vår var blitt litt større og hadde lært seg å gå, dro vi på buldreferie i Fontainebleau, sør for Paris, sammen med en annen familie. Buldreferie er en super måte å ha familieferie utendørs på. Foreldrene bytter på å passe på og følge opp barna, barna klatrer om de vil, eller utforsker omgivelsene sammen med de andre ungene, og de voksne bytter på å klatre selv. Til forskjell fra klatring med tau er det ingen som «forsvinner» opp i veggen og blir utilgjengelige for de andre. Barn klatrer om de har noe å klatre på, så den mest elementære formen for buldring med barn er kanskje å oppsøke et sted med

muligheter for å klatre/klyve og dele gleden over små spontane bestigninger. Om man vil buldre litt mer fokusert kan man gå til innkjøp av en klatrefører (en guidebok for klatring), for eksempel for Kvaløya, der mange av de etablerte bulderne er beskrevet. Appen/nettstedet 27crags er også en mulighet. Men det suverent beste er å alliere seg med noen som har litt kjennskap til buldring og stedene man typisk drar til for å gjøre det. Da slipper man å i verste fall bruke mye tid på å vimse rundt, og kan i stedet få hjelp til å finne et fint sted å starte. Kanskje Tromsø klatreklubb kan være behjelpelig med å sette deg i kontakt med en kjentmann/-kvinne? Den mest kjente, og lettest tilgjengelige buldrelokasjonen i Tromsøområdet, er Småbakkan (like forbi Store Blåmann på Kvaløya, om du kommer kjørende fra byen). Der har Orvasstind drysset ut ei bred ur med flust av store steiner som passer ypperlig til buldring. I tillegg er det et naturskjønt område; lyng- og mosekledde «terasser» og ei søt lita elv som leter seg frem til Store Blåmannsvika. Det er særdeles barnevennlig om du er det minste vant til å være ute, og bare å utforske området er spennende i seg selv. Stein og berg finner du ellers over-

Foto: Tryggve Sagen Inderhaug

alt fra nord til sør i fylket. Kanskje har du en uoppdaget buldredestinasjon like i nærheten? Nå er gutten vår fire år, og vi kom nettopp hjem fra en liten buldretur på Hurum, sør for Oslo. Han har brukt dagen på å klyve rundt blant de store steinene, hoppe ned på crashpaden, gjøre seg kjent med små huler, dingle i hengekøya og slarve i vei om alt han ser og gjør. Om han blir en buldrer eller ikke, vet jeg ikke, men han får i hvert fall gode assosiasjoner til å være ute i naturen med «klatrebrillene» på. I dag var imidlertid høydepunktet smaking av Sisselrot («det smaker lakris!»).

veggen! Å kjenne seg utrygg er i direkte motsetning til å prøve noe nytt og kanskje litt skummelt, så de trenger å vite at du er der og tar imot. Buldring sammen med foreldre er ellers ikke noe mer risikabelt enn hva de kan finne på når du ikke er til stede. Lag camp ved steinene/veggene dere har tenkt å buldre på. Da er det lett å ha oversikt over de andre i gruppa, både for barn og voksne. Om du er i foreldrepermisjon og vil buldre, gjør det enkelt for deg selv. Jeg har lurt, lirket og trykket vogna frem i ulendt terreng, men det kan fort koste mer enn det smaker. Velg heller lett tilgjengelig buldring om det er mulig. Eller ta minsten i bæresele på magen. Barna kan buldre i det de står og går i, men det kan være morsommere, og i hvert fall tryggere, med et minimum av utstyr. En crashpad eller to er fint å ha, og klatresko (som ikke er for trange!). I tillegg kan man kjøpe kalk til klatring (fås hos butikker som fører klatreutstyr). Det hjelper mot svette og glatte hender. God buldring!

Tips: Som med all uteaktivitet med barn, er klær tilpasset vær og vind, nok mat og drikke og et avslappet forhold til «målet» for turen forutsetninger for en god opplevelse. Det er fint å legge til rette for at barna kan prøve seg på buldring, om de vil, men la de holde på med andre ting om de er mer interesserte i det. Det er jo så mye å undersøke og finne på når man er ute! Om barnet ditt er spesielt lysten på å buldre og vil ha/trenger utfordringer, kan du introdusere bestemte buldre de kan prøve seg på. Og følg med når de er i

Av Kristian Overrein

Noe av historien om Skarvassbu

Skarvassbu store

Skarvassbu ligger 581 moh, mellom Skarsfjellet og Langlitinden, med adkomst fra tre retninger. Det hele består i dag av to hytter med til sammen 11 køyer og et renoveringsobjekt ved siden av, med vedskjul og to toaletter. Et område like ved har støtte for et nytt bygg, men dette har vært på tenkestadiet en stund. Skarvassbu ble påbegynt i 1958 og sto ferdig 17.10.1959. Materialer ble fraktet opp med hest, men mye måtte bæres der hestetrans-

port ikke var mulig. I september 1959 var siste lass oppe. Det ble nok mye slit for medlemmene i Tromsø og Omegn Turistforening og endel venting for byggmesteren Johan Eilertsen. Sommeren 1959 var det mye dårlig vær, så man kan forestille seg en smule lettelse da hytta ble ferdig før vinteren. Vardingen til hytta ble forbedret etterhvert som man fikk erfaring med de ulike værproblemene. Området syntes å være ekstra utsatt på 60-tallet også, når man ser på beskrivelsene i hyttebøkene.

Skarvassbu lille

Hytta fikk to vedovner etterhvert som bygget ble avdelt, og det ble installert et gassanlegg rundt 1970. Ny hytte, kalt Store Skarvassbu, sto ferdig i 1988. Den har to avdelte rom med til sammen sju køyer. Oppholdsrommet er dermed mer lettfyrt, og i 2020 ble det utført omfattende dugnadsarbeide med bl.a skifting av vinduer. Stor takk går i den anledning til en lettbeint gjeng fra Tromsø brann og redning KF. I de gamle hyttebøkene finns mange kreative tur-rapporter, med illustrasjoner og bilder. Dagens gjester er for øvrig ikke stort dårligere! Bare den berømte korona-pandemien vår kan gi seg, så vi igjen kan få full nytte av herligheten! Det refereres noen steder til Posthytta. Den kan ha ligget et sted i Storskardet ved Tromsdalstinden i følge en av hyttebøkene. Den ble revet i ca 1971 viss tolkningen av hytteboka er korrekt.

Informerte eller tidsvitner kan kanskje verifisere dette? Skarvassbu har egen facebook-side med en del bilder. https://www.facebook.com.pages/ Skarvassbu/384416731625369. Hyttebøkene har vært hovedkilde for dette åndsverket, fordi forfatteren ikke har mye relevant fartstid her. Det var to hyttebøker samtidig i bruk fra 1959-1964, med jevnlig skriving fra en god del faste «kunder». Her er noen større og mindre faktiske hendelser, og inntrykk som festet seg ved lesing i bøkene : ◊ 14.02.1960 ble en primus satt permanent på hytta, for oppvarming av mat og vann. Påska var et høydepunkt i besøks-statistikken hvert år, da som nå, og sambandstjenesten for Røde Kors Hjelpekorps hadde påskeberedskap med base og radiokommunikasjon her første gang i 1961.

Skarvassbu nordlys

◊ 1961-63 Diverse utbedringer av bygning og fasiliteter ◊ 22.03.1963 Leiteaksjon i dårlig vær med Skarvassbu som base. 14 mann dannet flere lag, og søkte etter fire damer. De sakna damene kom til rette i god behold. ◊ 24.03.1963 Første skikkelige klage på ryddighet og renhold i hytta, antakelig etter nevnte leiteaksjon. Hytta hadde flytta seg 6-8 tommer mot nord i det tøffe været. Den ble justert på plass, og et ekstra stag ble montert 3.11.63 ◊ 27.10.1963 Ekstra primus satt opp. Pengebøssetyveri (da også) av 48,50 oppdaget samme dag. ◊ 1964 Første rapport om scootertur. Tyngre og uhåndterlig utstyr til hytta ble tydeligvis mest fraktet med hest utover 1960-tallet. ◊ 19.09.1965 Tre stoler ble båret opp. De ble

tjoret fast et sted ved Tinden, trolig i påvente av mer pågangsmot. Da de skulle flyttes videre, var de ikke til å finne, men senere kom de visst litt uforklarlig til rette igjen. ◊ 27.03.1966 Vedkjøring med weasel, dårlig renhold i i hytta. ◊ 23.10.1966 Klargjøring for vinteren. Hytta var så overraskende godt rengjort at tilsynet fant å måttte bemerke det. ◊ 08.08.1967 Alle fyrstikkene fjernet, og mye griseri utafor. Ting går, som man kan tenke seg, i bølger. ◊ 1967 og utover ble hytta brukt endel av de som drev med rein (Oskal) ◊ 07-08.04.1968 Ble en slump gaster fra sjøforsvaret «reddet» av hytta og de andre besøkende. Nestkommanderende på KNM «Horten» lovet ryddig oppgjør hos Sæther Sportsforretning...

Skarvassbu hyttebok

◊ 04.05.1968 Tilsyn og nedslående renhold, menn som rotekopper i sin alminnelighet får gjennomgå i hytteboka. Senere gir forrige gjester svar og mener rotet var der fra før. Tilsyn Aksel Johansen runder av med tilgivelse og ønsker velkommen tilbake. Vakkert! ◊ 1970 Stadige hint om dårlig ryddighet på hytta ◊ 1971 Det skrives om endel kondenspro-

blem i tak og sengetøy. Kan også være lekkasje fra taket? ◊ Etterhvert mangler det noen decennier med gjestebeskrivelser, men snakket om ei hytte til ved siden av startet på 1970-tallet. Et drøyt tiår etterpå sto den hytta ferdig. Samlet av nykonfirmert tilsyn Algeir Rodahl

Matplanter i fjellet og i fjellskogen Kvann

Kan man overleve i fjellet ved å spise plantekost? Svaret på det er ja – og nei. Det skal i hvert fall holde hardt. Det svenske forsvaret gjennomførte i sin tid overlevelsesstudier på dette felt. Konklusjonen var at man kunne overleve i fjellet, også vinterstid, ved å tilberede og spise enkelte lav – men da er vi over i soppenes verden, og godt smaker det ikke. Holder vi oss til grønne planter, eller karplanter, er det knapt mulig å overleve særlig lenge. På ettersommeren kan du skaffe deg karbohydrater og energi ved å spise bær, og holde det gående en stund, men du skal spise store mengder bær for å holde deg levende lenge. Det er en grunn til at våre forfedre drev med jakt og fiske. Det er få giftplanter hos oss, og enda færre i

fjellet – uten at man dermed skal smake på noe man ikke vet hva er. Lokalt har folk spist litt av hvert, f.eks. blomstene hos bleikmyrklegg (Pedicularis lapponica), som smaker litt søtt. Det monner ikke stort, og metter lite. Like fullt finnes det gode grunner til å spise planter og plantekost. Plantene kan ikke røre seg, og må følgelig overleve der de står – tidvis i stekende solskinn. For mye UV-stråling fra solskinn kan skade cellene både i planter og dyr. Dyrene kan flytte seg unna og inn i skyggen, og vi mennesker kan spe på med solkrem og klær. Plantene må beskytte seg på annet vis. Det gjør de med ulike innholdsstoffer som bremser de skadelige virkningene av sollyset, inkludert det grønne klorofyllet. De hindrer skader på cellene, og har samme virkning i oss. Av den grunn er det sunt for mennesker å spise

plantekost. Noen av disse gunstige innholdsstoffene har imidlertid en ganske bitter smak, og de faller ikke nødvendigvis i smak – bokstavelig talt – hos dagens nordmenn. De har vendt seg til at plantekost skal smake mer eller mindre søtt, slik tilfellet er for moderne frukt og grønnsaker, mens andre smaker og innholdsstoffer er avlet bort. I naturen er plantene de samme som før. Skal man få noe i magen, er det best å holde seg til det som i eldre dager var viktige matplanter. Fjellet, eller kanskje rettere fjellskogen, byr derimot på opptil flere urter med smak man kanskje trenger tid for å vende seg til. I Hellas ville turt (Cicerbita alpina) ganske sikkert vakt stor lykke, for der samler og spiser folk bitre urter med begeistring. Turten er faktisk en ikke altfor fjern slektning av salat. Denne opptil 2 meter høye kurvplanten med blåfiolette blomster opptrer i store mengder i frodige lier opp mot skoggrensen. I gamle dager var dette en viktig og etterspurt matplante, og NordNorge har tallrike stedsnavn som viser til forekomster av tort – Tortenlia og lignende. Det er imidlertid lenge siden nordmenn sluttet å spise turt; den er rett og slett for beisk for vår pysete smak. Tåler du ruccola og lignende, og vil sette skarp smak på en salat eller lignende, er bladverket et forsøk verdt. Som matplante har turt overlevd lengre i samisk tradisjon enn i norsk, og der ble den spist både rå og kokt, men bare på forsommeren. Av de plantene som hører fjellet og fjellskogen til, er det ellers ikke mange som er blitt spist i noe omfang i norsk tradisjon. To viktige unntak er engsyre (Rumex acetosa) og kvann (Angelica archangelica). Engsyre kjenner de fleste til fra barndommen, under navn som syregress eller lignende. Den er vanlig i engpreget vegetasjon både over og under skoggrensen, og har en

frisk, syrlig smak. I gamle dager, før rabarbraen kom, ble engsyre lokalt samlet i store mengder, og oppbevart i tønner til vinterbruk. Slike tønner var faktisk handelsvare på torget i Tromsø. Syregresset kan kokes til grøt omtrent som rabarbra. Den smaker godt, og fyller opp i magen – men den viktigste grunnen til fordums bruk var nok at det inneholder C-vitamin. Fortidens nordmenn spiste fint lite plantekost, særlig vinterstid, og stod dermed i fare for å utvikle skjørbuk, den mangelsykdommen man får av for lite C-vitamin. I tillegg til engsyre kan også fjellsyre (Oxyria digyna) spises. Den er blitt brukt en del i samisk tradisjon, men har det samme problemet som engsyre og rabarbra: alle tre inneholder oksalsyre, og i fjellsyre er det mye. Ulempen ved oksalsyre er at stoffet kan gi opphav til nyrestein om man får i seg store mengder. Det unngår man ved å spise syregress- og rabarbragrøt med melk på, for da felles oksalsyren ut sammen med kalkinnholdet i melk som kalsiumoksalat. Det er en grunn til at den tradisjonelle desserten spises med melk – og at man ikke skal spise bladene av rabarbra, som er rent for rike på oksalsyre. Av de spiselige plantene i fjellet, er det nok – ved siden av bærslagene, og da særlig multe – kvannen som har hatt høyest status i norsk tradisjon. Matplanten gikk riktignok tradisjonelt under navn som sløke, sløyk eller lignende nordpå, og det skaper forvirring i våre dager, siden floraene har gitt navnet sløke til slektningen Angelica sylvestris. Den vokser mest på fuktige steder i lavlandet, mens kvannen trives særlig godt på bekkekanter opp mot og over skoggrensen. Det er en grunn til at fortidens «sløke-turer» gikk til fjells (etter kvann). Har du først lært deg hvordan kvannen ser ut, er den lett å kjenne igjen. Det er ingen

Turt

andre skjermplanter hos oss som har blomstene i et mer eller mindre kulerundt hode. Hele blomsterstanden har gjerne litt gulgrønn farge. Det er ikke stort som ligner i fjellet, hverken av utseende eller smak. Om dagens nordmenn egentlig egner seg til å spise kvann, er en annen sak. Om planten ikke er blitt altfor gammel, har den en frisk og ganske skarp smak. Våre forfedre satte utvilsomt stor pris på kvann, og samlet store bunter med kvannstilker på vårparten. De ytterste laget ble skrelt av, og spist som det var. Andre steder har man fylt de hule stenglene med fiskelever, og kokt dem til middagsmat – og i sjøsamisk tradisjon ble stengelen dyppet i tran, og regnet som en delikatesse på det viset. Dagens fjellvandrere vil nok nøye seg med en smakebit. I motsetning til det som er tilfelle for turt, lærer man seg fort å sette pris på kvannsmaken. Den har en ulempe: tyg-

ger du på kvann, stimulerer den spyttproduksjonen, og det igjen fører raskt til at du føler deg litt sulten. Den gir matlyst, med andre ord – og det meste av det du skal leve av i fjellet, bør du nok ha med i sekken. En tommelfingerregel til slutt: De fleste grønne planter egner seg best som mat tidlig på sommeren. De bitre innholdsstoffene tjener også som vern mot beite, og utover sommeren rekker plantene å produsere mer av dem. I tillegg blir de gjerne mer eller mindre trenet. Det er en grunn til at de tradisjonelle «sløketurene» etter kvann foregikk på forsommeren. Skal du trene opp egen smak, er det best å starte da – men vit hva du putter i munnen. Noen planter bruker giftstoffer for å holde beitedyr unna, men de har gjerne så skarp smak at du spytter dem ut. Tekst og foto: Torbjørn Alm

En liten rundtur på Skjomfjellet Går du med planer om å besøke Narvik og Omegn Turistforenings (NOT) sine fjellområder, er nordlige del av Skjomfjellet et fint sted å starte. I Narviksfolks bevissthet finnes det to fjell. Det ene er Bjørnfjell, med sin 120 års jernbanehistorie og 3-400 hytter, som byfolket valfarter til, både med bane og bil. Det andre er Skjomfjellet. Dette noe upresise navnet inkluderer et stort fjellområde, som fram til kraftutbygginga på syttitallet var temmelig avsides og utilgjengelig. Det er mye å si om kraftutbygging, men lettere tilgjengelighet til de berørte områdene kan på mange måter ses på som positivt.

Brua over Steindalselva

Det området vi kaller Skjomfjellet har naturlig nok mye å by på. Den nordligste delen av Nordlandsruta slynger seg fram her, mellom fjell og innsjøer, på sin vei mot Bjørnfjell. Det er langs denne ruta vi finner de fleste hyttene i NOT. Hyttene nord for Sitasjaure er lett tilgjengelige for alminnelige turfolk, men de to hyttene som ligger sør for Sitasjaure, Paurohyttene og Røysvannshyttene er litt mer krevende å ta seg fram til. Om du ikke har store ambisjoner, og kanskje ser for deg en familietur på 3-4 dager, kan du starte ved «demninga i Norddalen» og gå en liten rundtur, i retning med urviseren. Men før du kommer til demninga har du allerede kjørt fem mil gjennom et landskap som kan ta pusten fra en. Først kjører du inn frodige Skjomenfjorden, denne Nord-Norges

Hardanger. Deretter kjører du opp Skjomdalen med spredt bebyggelse og furuskog. Alt sammen omkranset av steile granittfjell fra riktig gamle dager. Når du kommer til Fjellbu er det slutt på offentlig vei. Her må du ta til venstre, opp Norddalen. Da gjenstår 17 km på en smal og slynget, men velholdt anleggsvei. Men etter hvert er du ved veis ende og herfra er det fjellsko og ryggsekk som gjelder. Det er blitt litt utpå dagen. Derfor settes kursen mot Cunojavrihyttene, som ligger bare 10 kilometer unna. Stien er godt merket og går i lett og oversiktlig terreng. Om du er heldig, er det plass i den nye hytta, men gammelhytta er heller ikke å forakte, selv om vindusflatene er mindre. Dette er det eldste hyttestedet i NOT, med historie tilbake til mel-

lomkrigstida. Etter en god natts søvn foreslås en overkommelig etappe i sørlig retning, men på andre siden av Cunojohkka, mot Caihnavaggihyttene. Disse hyttene ligger bare 12 km unna. En drøy kilometer etter at du har forlatt hytta går du brua over Cunojohkka og følger stien sørover. Det er god tid til en lang lunsj ved bålet, og også tid til å svinge fiskestanga. Litt før halvveis kommer du til et stidele. Her må du bestemme deg for om du vil gå rett fram og vade Kalixelva, noe som går helt greit om det er lite vannføring, eller om du vil ta en liten omvei ned til brua over samme elva. Nå starter stigninga inn Caihnavaggi. Stien er lett å følge og du vinner fort høyde og utsikt over dalen som nettopp er tilbakelagt. Dalen smalner og du får etter hvert øye på hyttene som ligger på 1000 meter over havet, ved et flott lite vann. Men pass litt på unger. Det er store steiner ved vannet og brådypt. Om været er så som så kan dere gå samme vei ned dalen neste dag og bare holde til venstre og holde kurs mot bilen. Men om himmelen er høy anbefales turen over til Steinelvdalen. Denne ruta starter ut mot nordvest, nitti grader på dalen, og går over et skar på 1250 moh. Stien er merket, men merkinga er kanskje ikke helt fersk. Men om været er godt, er det lett å finne fram. Turen ned Steinelvdalen byr på fantastisk utsikt mot nord og Storsteinsfjellet med sine isbreer. Dette er et

storslagent massiv, det fjerde høyeste i NordNorge. Om vannføringen i elva er liten er dette greit å steingå eller vade Steindalselva. Ellers bør du følge østsiden av elva ned til brua. Etter brua er det bare et par små kilometer tilbake til bilen. Om det er søndag eller ferietid han du regne med å finne golfkafeen på Elvegård åpen. Her serveres nydelig middag. Om tiden, og motivasjonen i turfølget tillater det, kan dere gjerne fortsette sørover fra Caihnavaggihyttene i retning Gautelishyttene. Turen går over et steinete pass på 1200 moh. Etter passet åpner landskapet seg og utsikten mot sør er formidabel. Det er når du kommer hit at du drømmer om å fortsette til Sulitjelma, eller kanskje til Børgefjell. Imidlertid må du gjøre mer nærliggende og realistiske valg. Du kan fortsette til Gautelishyttene og overnatte der, men distansene er ikke lange og du i kan stedet fortsette direkte til Skoaddejavrehyttene. Eller du kan bryte av turen når du kommer til veien ved enden av Gautelisvannet og satse på skyss ned Sørdalen til Fjellbu. Det gjenstår jo da fortsatt 17 kilometer inn Norddalen for å hente bilen. Kanskje det da er tryggest å reise på tur med venner og plassere en bil i hver ende av turen. God tur! Av Jan Ole Frantzen

Sitashytta – kryss riksgrensa til Sverige fire ganger på en dag! Om sommeren må man ankomme Skjomfjellet med bil. Hvis man kjører til Fjellbu i Skjomdalen, opp Sørdalen, via Iptojavre og til parkering ved Kjårdavatn har man krysset riksgrensa til Sverige tre ganger på få minutter. Dette utløser ikke krav

om karantene. Fra parkering på flate berg ved Kjårda (i Sverige) er det 6,5 km lett vandring på grusvei inn til Sitashytta, også her grensekryssing. Både sykkel og barnevogn fungerer fint på veien. Sitas har hovedhytta og to mindre anneks. Her er et vakkert hyt-

tetun med en idyllisk bekk midt mellom hyttene. Vannkanten til mektige og regulerte Sitasjavre er 10-20 meter nedenfor hyttene og her er det fint med «strandliv» med bålkos og lek. På grunn av kalkholdig grunn er det spesiell og rik flora i fjellsida ovenfor hyttene. Hvis man vandrer to km videre på veien fra hyttene og rundt nordenden av vannet, kan man vandre på Nordlandsruta og Nordkalottleden mot Paurohytta (23 km) eller halvveis mot hvilebua ved Baugevann. Hvis dette blir for langt kan man ta bakkene oppover og stoppe der man har fantastisk utsikt over Sitasjavre. Alternativt kan man ta turen mot Forsvannet og Langvannet like nord for Sitasjavre. Det er robåt tilgjengelig ved hytta. Med denne kan man fiske eller ta strandhugg rett på motsatt side av vannet. Når vannet er nedtappet er det store, flotte sandstrender her, ikke så ulikt de flotteste stedene i Syden! Hvis man er av det spreke slaget og har mulighet til å frakte med seg kano og sykler på bilen, kan man ta fjellets triatlon i disse fjelltraktene! Ei grei værmelding er en forutsetning. Beregn 1,5-2 timers kjøring fra Narvik. Kjør via Fjellbu i Skjomdalen, opp Sørdalen og til venstre i veikrysset ved Iptojavre, forbi/ovenfor Kobbvannet til det regulerte Gautelisvannet (parkering i vannkanten). Herfra kan man padle til Gautelishyttene på en godværsdag, ca 2-3 timer padling. Stor ørret og røye her! Hvis man velger å ta alle sine turdager på Gautelishytta så er dette er flott sted med muligheter for flotte dagsturer, f.eks. opp til Trehakvannet på 1022 moh eller sørover mot Ivarsteinen på riksgrensa. Gode fiskemuligheter i alle vann i området. Neste øvelse er åtte km grei vandring til Skoaddejavrehyttene på 1000 moh. Man parkerer da på høyden ca. 0,5 km fra førstnevnte sted. På Skoaddejavre ligger isen

Caihnavaggihyttene

Utsikt mot Storsteinsfjell-massivet

gjerne til starten av juli, men etter dette er det mulighet for fin ørret i vannet. Man møter ofte tåke på vandring til Skoaddejavre! Siste etappe er å kjøre noen km tilbake og til Kjårdavatn for så å sykle til Sitashyttene. Alt dette er gjennomførbart med ei overnatting på hvert hyttested. Av Jon Sommerseth, Daglig leder Narvik og Omegn Turistforening (NOT) Alle foto: Christian Weigel

Balansegang – en refleksjon Tekst Nina B. Cheetham I forrige utgave av Fjellvåken kunne vi lese om merkeutvalgets store innsats for å legge til rette for god og trygg ferdsel i fjellet. Det er fantastisk at friluftsliv i mange ulike former gjøres tilgjengelig for flest mulig. DNT med sine lokale foreninger er en stor aktør når det gjelder tilrettelegging for mange ulike former for friluftsliv for alle aldersgrupper. Dette er i tråd med anbefalinger knyttet til folkehelse. Allerede på slutten av attenhundre-tallet advarte Fridtjof Nansen mot å stimle sammen og gå i kø i fjellet, da det kunne forstyrre den roen og freden man søkte. Når vi tenker på at Norge da besto av 48 % villmark (områder som ligger mer enn fem kilometer fra større inngrep) mot ca. 11% i dag, kjennes det både rart ut, og samtidig skremmende fremsynt. Det hviler et stort ansvar på nålevende generasjoner; å sørge for at man også i fremtiden skal kunne nyte naturens mangfold. Balansen mellom å tilrettelegge og å bevare kan være utfordrende, da tilretteleggingstiltak ofte innebærer naturinngrep. Samtidig som at jeg vil føle trygghet når jeg beveger meg i fjellet, ønsker jeg også å nyte natur som ikke bærer preg av menneskelig innblanding. Et skilt med avstandsinformasjon om hvor langt det er til nærmeste hytte kan virke forstyrrende, ja, faktisk som et naturinngrep, i et åpent og tilsynelatende uberørt landskap. «Hensynet til tilgjengelighet og naturinngrep må hele tida veies opp mot hverandre» (DNT Merkehåndboka).

Et eksempel på det jeg personlig mener er en overflødig og mindre vellykket merking. Stien er tydelig på sommeren og merket står for lavt for vintermerking. Den røde T- en er dominerende i furuskogen. Foto: Nina Cheetham

Tilrettelegging kan også være miljøvennlig. Som et eksempel kan nevnes stien langs Anjavasselva, mellom Dividalen og Vuomahyttene. Den går gjennom Øvre Dividal nasjonalpark, og av den grunn er det utfordrende å få tillatelse til tilrettelegging her. Stien er utsatt for stor slitasje. På fuktige partier utvides den år for år fordi ingen ønsker å bli våte på beina. Derfor tråkkes det lenger og lenger ut fra de fuktige partiene. Ved å legge gangbaner over de fuktigste områdene kunne man ha redusert slitasjen betraktelig. Da ville turgåere holde seg på gangbanene og slitasjen rundt stien ville avta. På gangbaner, for eksempel i verneområder, er det ikke tillatt å benytte trykkimpregnerte materialer. Da kan det brukes ubehandlede materialer av minimum 80% kjerneved, malmfuru eller alternative impregneringsmetoder som er naturvennlige.

Slik skal det sommermerkes, på løs stein. Det gjør heller ikke noe at merket humoristisk nok ligner på ei rype!. Foto: Ellen Ingulfsvann

DNT har laget en merkehåndbok med omfattende retningslinjer for merking av både sommer og vinterturløyper. Eksempler på retningslinjer er: ◊ Et merke skal aldri stå på fast fjell eller jordfast stein ◊ Det merkes i hovedsak på trær, staker, steiner og varder. ◊ I skogen merkes det i hovedsak på trær og staker. ◊ I skogsterreng kan stakene være opp til 2,5 meter høye over bakken. For staker til skiløyper, bør stakene være 3 meter. ◊ Merkene males i øyehøyde, ca. 1,8 m over bakkenivå. ◊ På trær males et liggende rektangel, størrelse 5 x 15 cm

Å ferdes i fjellet kan medføre risiko hvis man ikke er godt forberedt. God merking og tydelige stier må derfor ikke resultere i at man er dårlig forberedt for væromslag, dårlig sikt eller tvil om veivalg. Det kan være risikofylt å kun lene seg på merkede løyper, og selv ikke sommermerkingen kan frata den enkelte turgåers ansvar for egen sikkerhet. Kart og kompass eller GPS bør være fast turfølge. Spesielt vinteren kan by på krevende værforhold. Det er en av årsakene til at TT ikke har vintermerkede løyper. Jeg sier velkommen til merking og tilrettelegging som er «edruelig» og ivaretar natur, kulturlandskap og villmark. Ha en strålende sommer og høst fylt av gode turopplevelser. Kilder: Merkhåndboka DNT, Miljødirektoratet, Harald Dag Jølle – «Nansen- Oppdageren»

Vengsøytraversen En fin julidag i 2017

Traversen

Vengsøytraversen er utfordrende og vakker. Noen kaller den Norges flotteste rangletur. Vengsøya er ei øy utenfor Kvaløya i Troms så adkomst er med båt. Det går ferje fra Bellvika på Kvaløya. Noen velger å la bilen stå igjen på fergeleiet og vel fremme på Vengsøya ta seg frem til startstedet til fots eller på sykkel. Vengsøytraversen innebefatter Vengsøytinden 764 moh, Horntinden 764 moh, Kvantotinden 750 moh og Stortinden 630 moh. Vi tok turen en vakker sommerdag i juli 2017. Følget var Kjersti, Åsta, Karina og undertegnede. Vi valgte å ta bilen med over

til Vengsøya og parkerte en sykkel ved det gamle bedehuset etter ca 1,5 km. Kjørte så videre tre km til veis ende som er startpunktet for turen. Det kan være en fordel å starte fra vest for å få Horntinden og de mest utsatte passasjene på opptur. Like før Storelva starter en sti opp Stordalen mot skaret mellom Nattmålstinden og Vengsøytinden. Stien går på gress og lyng og nå med et nydelig blomsterflor. Videre opp mot Vengsøytinden er det en sporadisk sti. Litt luftig klyving ned. En utrolig vakker og spennende tur. Tekst og foto Kirsti Vikhammer

Den fine dagen inspirerte til mange pauser underveis. Fra Stortinden, tydelig sti ned Knivsegga mot bedehuset der syklene er parkert.

Nydelig utsikt i alle retninger. Vi ser ned på fin sandstrand – Rekvika – som kan nås til fots eller med båt. I nord Sandøy og Rebbenesøy

Utsikt mot Håja og Senja i sør

Utsikt mot Kvaløya

Horntinden, en liten utfordring. her er det en fordel med lange bein for å nå neste hylle. Litt leting for å finne beste vei opp.

Fra Vengsøytinden og utsikt videre mot traversen

Ho Mia Mia

Vår gode kollega og Troms Turlags dyktige medarbeider Mia, skal flytte og har sagt opp sin stilling i Troms Turlag. Hun har vært koordinator for Barnas Turlag og DNT ung, og har bygget opp et bredt aktivitetstilbud for barn og ungdom. Mia startet i jobben høsten 2014, og sammen stupte vi inn i et hektisk Friluftslivets år i 2015. Aktiviteter og oppgaver sto i kø, og mange ville ha Troms Turlag med på laget. Det var lett å gape over for mye, for det var utrolig artig å se at aktivitet og rekruttering gikk rett til værs. Da stillingen ble utlyst valgte styret å øke stillingsprosenten fra 50 til 100 %, og vi så fort gode resultater i form av økning i medlemstallet for barn og unge.

Mia har sammen med engasjerte frivillige opparbeidet et spennende og variert tilbud til Barnas Turlag og DNT ung, og har sammen med lokale ildsjeler vært med å etablere flere nye Barnas Turlag. I dag kan barnefamilier glede seg over hele ni Barnas Turlag-grupper i Troms Turlag og i lokallagene. Tilbudet er etablert både i Tromsø, Balsfjord, Målselv, Kåfjord, Nordreisa, Karlsøy, Dyrøy, Lyngen og på Senja, og gjør at mange små turgåere får oppleve gleden ved å være ute, og lære å bli glad i naturen. Mia er ei imøtekommende og positiv dame, og har en egen evne til å sørge for at folk føler seg sett og inkludert. Hun er flink med folk i alle aldre, og har et spesielt godt lag med barn. Hun er ekte og til stede i alt

hun gjør, og er flink å gi andre anerkjennelse for det de gjør. Det er mange som har blitt glade i Mia i disse årene hun har vært ansatt. Som kollega er hun løsningsorientert og initiativrik, og en god lagspiller. Hun er utrolig kunnskapsrik og har vært en stor ressurs for turlaget. Mia har også hatt mange andre arbeidsfelt. Hun har tatt en stor del av de administrative oppgavene på turlagskontoret, og så har hun en svært god penn. Vi har nydt godt av hennes kreativitet og journalistbakgrunn, og Mia har skrevet knakende gode søknader om midler til kurs og aktiviteter. Hennes systematiske arbeid har sørget for økonomisk støtte til mange gode prosjekter. Ikke bare til barne- og ungdomsaktiviteter, men også til andre turgrupper i TT, som fjellsportgruppa og veterangruppa, og lokallagene har også hatt god støtte i Mia. Hun er svært opptatt av sikkerhet, og har vært med og utviklet gode risikovurderingsmaler, som sikrer god planlegging og bevisstgjøring hos turledere og instruktører. Dette fører igjen til at vi kan tilby trygge og forsvarlige fellesturer og aktiviteter for våre medlemmer. De som kjenner Mia vet at hun er levende interessert i arktisk historie, og bokhyllene hennes er fulle av beretninger om polare

helter fra en svunnen tid. Hun har også selv blitt historisk, som første, kvinnelige styreleder i ærverdige «Arktisk forening», hvor hun har vært aktivt medlem i flere år. Ekstra artig er det at hennes etterfølger i samme verv også er ei dyktig dame, som nå tar opp stafettpinnen etter Mia. Mia er glad i jakt og friluftsliv, og trives godt både i bærmarka, med ski på beina og med fiskestang i kajakken. Og så er hun en ivrig jeger. Da er det kanskje ikke så rart at kjærligheten nå tar henne til Svalbard og til enda mer arktiske strøk, der hun får dyrket sine interesser. Styret i Troms Turlag ønsker også å takke Mia for all støtte, oppmuntring og hjelp til kreative løsninger. Og for alt hun har bidratt med og tilført turlaget gjennom disse årene. Heldig er Svalbardsamfunnet og den utvalgte som får Mia med på laget! Og vi kommer til å savne vår gode kollega, og er veldig takknemlige for fine år i lag på turlags-kontoret. Vi ønsker Mia lykke til med nye og spennende utfordringer! Varm hilsen fra Lin og Nina Tekst og foto: Lin Einarsdotter Olsen, daglig leder

Årsmøtet i Troms Turlag 14. mars Av Jorunn Mørkved I koronaens tid ble årsmøtet holdt digitalt, tradisjonen tro på Quality Saga Hotell. Styreleder Arnulf Sørum sa i innledningstalen at ingen ting har gått på skinner dette siste året, men at styret har arbeidet godt. Han vektla følgende saker: Trollvassbu er et mangeårig problem for TT, det handler om tvisten med grunneier. Saka har fått ny fart i det siste, utfallet er uvisst. Karibu i Lakselvdalen er et prosjekt som har høy prioritet. En nabo har gitt et mål tomt ekstra som gave. Det planlegges ei hytte og tre anneks. Disse skal være tilpasset funksjonshemmete. Lillestraumen i Rystraumen kan bli en gave til TT. Man jobber med ei opprusting av Nonsbu. Transport til TT-hyttene er en byråkratisk affære. På Vuoma har det vært problemer med do-tømming. Dette er ordnet ved hjelp av Statskog. TT er også fornøyd med at Statskog har bygd ny bru over Dividalselva. Det har vært mye arbeid for hyttetilsynene i forbindelse med koronaen, bl a nummerering av senger. Erfaring med bruk av kodelås viser at dette fungerer bra. Innstallering og bruk av solceller skyter fart og fordeles på hyttene. Bernt Løvli har slutta med branntilsyn, man har utlyst jobben. Brannvarsling har skutt fart etter den tragiske ulykka i Lofoten tidligere i år da fem mennesker brant inne i ei hytte.

I 2020 var det 50-årsjubileum på Gaskas. Da ble Selma og Bernt Løvli hedret for sin lange og gode innsats som tilsyn. Nesodden ved Takvatnet: TT har fått 11 mål jord som gave fra en grunneier. Man ser muligheten for bl a å bygge en gapahuk og ei brygge, og eventuelt andre fasiliteter. Advokatkontoret Simonsen og Vogt v. advokat Marianne Abeler har hjulpet TT vederlagsfritt i forhandlinger i tvisten mellom TT og grunneier i Trollvassbu-saka. TT er svært takknemlig for dette. Medlemstallet i TT har i 2020 gått ned fra ca 6000 til 5600. Alf Iver Kinge gjennomgikk årsberetning og regnskap. De ble godkjent uten merknader. Budsjettet ble omtalt som forsiktig. Bjarne Bockelie kom med synspunkter på om frivilligheten som skjer i TT kan være for krevende for de som stiller opp. Arnulf Sørum mente at frivillighet er ei viktig drivkraft i TT og at man må tenke seg godt om før man begynner å betale for arbeidet som blir utført. Nestformann Kjersti Bakken var enig: «Vi arbeider godt med dugnad». Valg: Arnulf Sørum tar to nye år som leder. Nye styremedlemmer er Elin Nikolaisen og Christine Smith Simonsen. Ikke på valg: Nestleder Kjersti Bakken, Pål Tengesdal og Monica Bryn Vara er Tine Mikkelsen (ny), Morten Olsen (ny) og Andre Lund (ny) Det ble overrakt blomst til Pål Tengesdal (teknisk sjef for arrangementet), Stig Olsen (slutter i styret). Arnulf og Kjersti fikk blomst fra kontoret. Lin, Mia og Nina fikk konfekt fra styret.

Turlagets hederstegn Den gyldne varde ble utdelt til følgende personer: Jan Larsen har vært tilsyn på Gappo sida 90-tallet. Blir omtalt som praktisk, nøyaktig, kreativ og en god dugnadskollega. Vært med på omfattende opp-pussing av Gappo og Dividalshytta. Engasjert i den administrative og organisatoriske delen av TT, som nestleder i TT en periode. Geir Bye har stilt opp for TT og FSG sida 90-tallet, som turleder og kursholder. Han er interessert i utviklingen av førstehjelp og inviterer til kurs om dette hvert år. Han er høringsinstans for en komite som skal utvikle Førstehjelp for Friluftsliv i Nasjonal Standard i Norsk Fjellsport. Geir arrangerer bre-samlinger og telemarks-kurs. Har hatt styreverv i TT og FSG. Håvard Lium er opptatt av sikkerhet og forebygging. Arrangerer Bratte dager, Nasjonal Skredvett-dag, Fjellsportuka og, ikke minst, Beerparken hvor alle kan øve på kameratredning i alpinbakken. Han har vært primus motor for å bygge opp og utvikle et av de sterkeste fagmiljø innen fjellsport i Norge. Han er leder for skredkomiteen i DNT Fjellsport i Troms og har vært turleder for FSG og TT i over 15 år. Alf Iver Kinge har vært styremedlem i TT (2009-13) og vara til styret (2018-19). Han er flink til å skjære igjennom og finne essensen i komplekse spørsmål. Har vært leder på utallige TT-turer og jobba fram gode turprogram. Blir omtalt som en bauta, god formidler, avbalansert, dyktig, flink til å argumentere. Og – en særdeles god kokk! Møtet ble avsluttet etter en time og førti minutter. Digitalt årsmøte var ei ny opplevelse, det var interessant å være tilhører. Lin, Mia, Nina og styret fortjener heder og ære for et godt gjennomført møte.

Jan Larsen på fellestur på Island. Foto: Pål Tengesdal

Geir Bye mottar Den gyldne varde. Foto: Pål Tengesdal

Håvars Lium på snøskredmøte i TT. Foto: Pål Tengesdal

Alf Iver Kinge mottar Den gyldne varde. Foto: Pål Tengesdal

Odd Arne Østgård (1924 – 2021) til minne

Odd går inn i TT`s sin historie som en av de store pionerene. Han har et tidsspenn i dugnadsarbeidet på nærmere 50 år. Det startet i 1963 med vedforsyning til den nyinnkjøpte hytta i Goldajavre, og aktivitetene fortsetter helt fram til 2011 da Odd som 87 åring, avslutter frivillighetsarbeidet med beising av Dærtastua. I 1963 da Odd kom inn i TT, ble det tenkt store tanker om en hyttekjede i grenselandet fram til Torneträsk. Planen ble satt ut i livet, og på nært hold fikk Odd være med på hele utbygginga. Han ble sammen med Torbjørg, det første hyttetilsynet på Rosta, og da første Vuomahytta stod ferdig, ble de sannelig det første hyttetilsynet som skuet over Vuomajavri . Hyttetilsynsjobben ble som et langt arbeidsliv og fulgte ekteparet over i pensjonisttilværelsen. Stivalg til de nye hyttene skulle gåes opp, og Odd har vært med og kvistet kilometerlange stier. Den siste merkinga sammen med Odd ble på Nordkalottleden (eller E 1) i Kautokeinoområdet. Det var ikke det enkleste området å merke, men Odd kunne snu en hver håpløs situasjon med kjappe replikker, herlig og god selvironi og pågangsmot i massevis. De som kom etter og overtok ansvaret med stiene, uttrykte klart at Odd var den beste mentoren de kunne fått. Da hyttene stod ferdige, ble det etter hvert arrangert fellesturer. Odd sammen med sin Torbjørg, var turledere på den aller første 2-dagers turen. Og siden tullet det på seg med utallige fellesturer til glede for forventingsfulle deltakere.

Odd i sitt rette element. Foto: Marie Løvoll

Bruene var et annet kapittel Odd engasjerte seg sterkt i. Flomstore elver måtte forseres for å komme fram til noen av de nye hyttene, og det begrenset trafikken til godt utpå forsommeren. Det ble planlegging av stedsvalg, materialer og transport. Og så var gjengen i gang med bygging. Og Odd var i sjefsgjengen. Det plaget Odd at hyttekjeden i indre Troms manglet ei hytte for at den skulle framstå som komplett. Sommerstid var avstanden mellom Gaskas og Lappjord håpløs lang, og derfor måtte det komme ei hytte ved enden av Altevatnet. Men det drøyde i over 30 år! Odd maste på de forskjellige styrene i TT som kom og gikk, og endelig i 2003 fikk han klarsignal om å være med øvrigheta å finne den beste beliggenheten. Den fant han, men særinteressene var sterke, så helt viljen sin fikk han ikke. Odd var en tålmodig mann i diplomatiets kunst, men gikk det ikke veien, var han soleklar i meningene om den avgjørelsen. I sitt daglige yrke og virke var Odd forsker og leder der han levde med jorda og skogen i hverdagslivet på Holt forsøksgård. Det lå han i blodet å vise vei inn i naturens mangfoldige rike. Og i blanding med den store lidenskapen for friluftslivet, førte det til et livslangt engasjement for tilrettelegging av det enkle turlivet. Rakrygget, bestemt og lun var Odd med på å skape verdier og minner som står igjen som en påle. Jorunn Fleten

Smånytt På tur med DNT vandring Troms Selv i korona-tider trenger vi frisk luft. DNT vandring Troms har i en periode arrangert ettermiddagsturer i Tromsøs nærområder.. Det er ingen felleskjøring, man holder god avstand på turen og folk bringer med det de vil drikke/spise. Vi har gjennomført ganske mange «nærturer» i år siden besøk på TT-hytter og deltakelse på de tradisjonelle fellestuFoto: Alf-Iver Kinge rene ikke har vært mulig. På grunn av koronaen har vi måttet sette en grense på ca. 15 deltakere og påminnelse om å holde avstand. Det er trygt å gå på tur når alle gjør sitt. Vi har blant annet gått til Finnvikgammen, Eidehuken (flere ganger), Bakken, Skihytta, Storelvadalen, bak Eidkjosen og noen flere steder. Det har vært venteliste på de fleste turene. Vi håper at turledere i Troms Turlag vil stille opp som leder på en ettermiddagsvandring eller to i løpet av våren og sommeren. Det er skikkelig trivelig å få folk ut på tur Velkommen på neste tur med DNT vandring Troms Tekst: Monica Birgitte Haugen Mikalsen Foto: Ellen Marie Ingulfsvann Forsida: Hjem fra dugnad med Odd Henry Olsen og Svanhild Dalberg. Foto: Ellen Marie Ingulfsvann

◊ ◊ ◊ ◊

E-post: troms@dnt.no Hjemmeside: www.troms.dnt.no Nå er vi også på Facebook. Troms Turlag – DNT. Redaksjonen i Fjellvåken ønsker stoff fra Turlagets medlemmer. Manus kan sendes til Turlagets adresse. ◊ Adresseendring meldes direkte til Turlagskontoret.

NEMERKE VA

Neste nummer av Fjellvåken kommer ut ca 3. desember 2021. Stoff til Fjellvåken nr. 3, må være hos oss innen 1. okt. I redaksjonen Jorunn Mørkved, Nina Cheetham og Ellen Marie Ingulfsvann

Vi ønsker alle velkommen innom Turlagskontoret til en hyggelig prat

Trykkeri 2041 0652

Åpningstider onsdag 12–16, torsdag 12–18, fredag 12–16. Telefon besvares i åpningstiden Postboks 284, 9253 Tromsø | Besøksadresse Kirkegt. 2 | Telefon 77 68 51 75 | Bankgiro 8245 06 09141

NO - 4660