alaska jeremy jones Ord | Peter Gløersen • Bilder | Dan Milner
FØRSTENEDKJØRING: Jeremy Jones viser at de største linjene i Alaska også kan kjøres uten helikopter.
Året er 1987 og Whitney Houstons superhit I wanna´ dance with somebody ljomer over stereoanleggene i den lille østkystbygda Cape Stow i Vermont. 12 år gamle Jeremy Jones, med snø til knærne og en Burton Backhill i hånda, leter etter bakker i nabolaget, og finner store gleder i de små snødekkede kuperingene på den lokale golfbanen. Er han heldig kjører moren ham opp til den lengste bakken i Cape Stow, utenfor fengselet, drøyt 20 minutter unna. Snart skal også det lokale skisenteret åpnes for snowboard. Jeremy skal kaste skiene for godt og gå videre til å bli en av USAs mest lovende portkjørere på brett. På forsida av et blad på supermarkedet figurerer snowboardlegenden Tom Burt midt i en stor linje i Alaska. Han blir Jeremys største insipirasjonskilde og dagen etter at han får diplomet fra high school, er det slutt med rød, blå, rød blå. Han setter seg på flyet vestover, for å kjøre pudder på andre siden av landet – og kommer på en måte aldri tilbake. 2009: En taulengde foran seg har Jeremy kommende legende Travis Rice, og en taulengde foran det igjen skimtes så vidt ryggen til Tom Burt. Bak snøføyka leder han vei gjennom den isbreen, på vei til en ny urørt sone å ta førstnedkjøringer i. Burt er med på ekspedisjonen som eksperthjelp og guide for de nye legendene. På turen har Jeremy Jones som mål å gjenerobre den gode snowboardfølelsen, den samme han hadde da han gikk opp den lille bakken ved fengselet i Cape Stow, den samme følelsen han ikke lenger får av helikopter-basert kjøring. Derfor går han i gang med å spille inn toppturfilmen Deeper, et prosjekt Jeremy startet uten sponsorstøtte, i håp om at det skulle komme på veien. Vanskeligere blir det uansett, for nå vil det ta to år å lage en videopart, ikke to uker: – I flere år har jeg kjørt de samme stedene og presset ut en videopart på to uker. Men jeg er ikke lenger tilfreds med alle helikopterturene mine, og lei av å være rundt maskiner hele dagen. De siste årene har jeg begynt å skjønne at de største høydepunktene innenfor snowboard kommer når jeg går opp det jeg kjører. Jeg vil heller være ett med fjellene, sier Jeremy Jones,
50 | fri flyt snowboard
FJELLGEIT: – Kroppen føltes bedre på slutten av sesongen, enn på starten. Sånn har jeg aldri hatt det før, sier Jeremy.
fri flyt snowboard | 51
jeremy jones alaska
3.7 METER PUDDDER: Splitboardene står klare til dyst når snøværet avtar. Hele 3.7 meter snø falt i løpet av ekspedisjonen. STORMESTERE: Tom Burt setter jyplingen Travis Rice på plass i et slag sjakk for å få tiden til å gå.
som har blitt kåret til årets storfjellkjører åtte ganger. Travis Rice og Jonaven Moore blir med på den månedlange teltturen og de leier inn Tom Burt som guide. De skal utenfor helikopter-rekkevidde og få førstenedkjøringer i et urørt fjellområde, med topper som aldri er besteget tidligere. Det er mange faremomenter foran dem, blant annet ekstrem skredfare, milevis til nærmeste sykehus, fare for matmangel og kraftige snøstormer. Og ekspedisjonen får heller ingen god start: – Dagen etter jeg kom til Alaska fikk jeg beskjed om at han var død, sier Jeremy, som med en tversgående arr over ansiktet, selv har blitt merket av farene storfjellskjøring bringer. Bestevennen - ski og basehoppings-legenden Shane McConkey - døde under innspilling til filmen In Deep. Skien til McConkey ville ikke løse ut i et skibasehopp med vingedrakt. Vinden sendte ham inn i en ukontrollerbar spinn, som endte i hans død. Jeremy dro rett hjem for å være med familien og delta i begravelsen til mannen som var reservepappa for barna hans. I 10 dager pågår Alaska-ekspedisjonen uten lederen selv. Jones går likevel ikke glipp av noe filming, ettersom det er konstant snøstorm i de dagene han er borte. En siste hilsen fra Shane, kaller Jeremy det, som kommer tilbake til ekspedisjonen med blå himmel og fersk pudder. – Det var veldig vanskelig å dra tilbake på ekspedisjonen. Jeg ville ikke forlate hans eller min familie. Det var ingen god følelse å kjøre til flyplassen. Jeg ble kvalm av meg selv, forteller en åpenhjertig Jeremy Jones. – Etter min største og beste linje fikk jeg en tåre i øyekroken, sier storfjellskjøreren. Han har ikke for vane å navngi sine førstenedkjøringer, men kaller et av fjellene de kjører for Mount McConkey. Det er meldt tålelig vær i fire dager. Jeremy og resten av ekspedisjonen har store planer, men resultatet er magert. Enten blåser vinden bort nysnøen, eller så må de vende snuten hjemover halvveis oppe i fjellsiden, fordi skredfaren blir for stor. På den fjerde dagen kommer de seg til toppen av en linje i verdensklasse, så kommer uværet og de må avbryte nok en gang. På den femte dagen begynner Jeremy å tvile på om prosjektet i det hele tatt er mulig, og i et siste forsøk tar gruppen beina fatt for å komme seg dypere inn i fjellene. I halv-bra vær finner de pudder og bestiger umiddel-
52 | fri flyt snowboard
CAMPINGLIV: Dette var guttas hjem i en måned. OPP: Travis Rice på vei oppover mot en av årets beste linjer. NED: Travis Rice på vei ned en av årets beste linjer.
bart den største linjen innen rekkevidde. – Skylaget lå rundt toppen, og da jeg kom dit åpnet himmelen seg i ti minutter. Jeg kunne endelig kjøre. Etter den største bestigningen min noensinne, fikk jeg kjørt en stor spine med perfekt snø, sier storfjellskjøreren som er spesielt kjent for nettopp for kjøringen på spines, vertikale snørygger i de bratteste snødekte fjellsidene. – Følelsene jeg har hatt i hele år har overgått alt jeg noen gang har følt på et snowboard. Det tok meg tjue års erfaring og masse jobbing for å få kjørt disse linjene. Vi ventet i telt i flere uker for de beste forholdene, og vi ble nødt til å klatre linjer og være i skredutsatterreng i flere timer. Det er
en intensitet jeg aldri har opplevd. Så mange ting må stemme for å kunne nå toppen – og når du endelig får droppet inn er energinivået i taket. I fire til fem timer er de i skredutsatt terreng på vei opp linjene. Forholdene måtte være perfekte for at de skulle komme seg helt til toppen: – Vi var i faresonene i timer istedenfor minutter, som vi er vant til, men selve kjøringen er mye tryggere fordi du kjenner linjen din så godt, forteller Jones. Trekkhundene fikk nok og gnagde hull på sekken til Jonhaven Moore, og tvingte han til å leve på halve rasjoner frem til været klarnet opp og de kunne få en ny mat-dropp fra Haines. Liggende utslitt i teltet noterer Jeremy ned sine refleksjoner. På den 25. dagen skriver han dette innlegget i dagboken: 4/24/09: I dag var høydepunktet i min snowboardkarriere. Håpet om å få et siste run var på vei til å forsvinne. Vinden har dratt med seg snøen vekk fra sonen vår nok en gang.
fri flyt snowboard | 53
alaska jeremy jones
DE BESTE LINJENE: Mens de andre stoppet der det passet dem, klatret Jeremy konsekvent til toppen. Dermed fikk han også de håreste linjene.
UTVIKLER SINE EGNE IDEER: Jeremy Jones gjør ting på sin egen måte. Han lager sin egen film, startet orgainsasjonen Protect Our Winters og startet nylig brettmerket Jones Snowboards. Bilde: Tero Repo
Vi dro til en ny bowl, som vi antok var full av snø, men linjene vi ønsket å kjøre var mye drøyere enn vi først trodde. De gjorde oss målløse da vi kom frem. Store ispartier, større skavler, en farlig rute opp og skarpe spines. Rice hadde sett nok og ringte etter flyet for å ta ham hjem etter 25 dager i campen, mens Jonaven og jeg startet turen oppover sakte men sikkert. Væpnet med en påle i den ene, isøks i den andre og et tau som bandt oss sammen, strebet vi oss over en serie av dype is-sprekker. Vi delte oss etter hvert for at kun en skal være skredutsatt om gangen. Jonaven fant sin linje, mens jeg fortsatte videre oppover mot toppen. Skredfaren var veldig høy. Vi var på kanten av det jeg var komfortabel med, men fortsatt innenfor. I går ble vi lurt av forholdene, men i dag ga værgudene oss en sjanse. Vi fant pudder igjen, og det endret alt. Vi har slitt med høye temperaturer, vind og skyer, men i dag var det verdt det. Vi fikk storfjellskjøring på et nivå jeg aldri har vært på før. Vi lever, puster og tar på linjene i timer, kanskje dager uten resultater, så det er stort når vi endelig får kjørt de også. På den 28. dagen avbryter de ekspedisjonen. Både Tom Burt og Travis Rice har dratt hjem noen dager tidligere, og snøen smelter i rekordfart. Gjennomvåte
54 | fri flyt snowboard
kaller de opp flyet for å hente dem tilbake til sivilisasjonen. Etter å ha klatret over 9200 høydemetre, fått 4 førstnedkjøringer på urørte fjell og kjørt 20 nye fjellsider, er de storfornøyde uansett. I løpet av de 28 dagene i villmarka, forsvant 15 i snøstormer. Til sammen har det snødd 3.7 meter, og de har gravd seg ut av teltene på morgenkvisten. De har kjørt brett hver eneste dag, uansett vær. Det er noe av det Jeremy er mest fornøyd med. For når du baserer deg på helikopter, blir det ingen kjøring på dagene med dårlig vær. – Jeg følte meg skyldig av å fly helikoptre, på den samme måte som jeg føler meg skyldig når jeg kjører bilen min eller setter meg på et fly. De siste årene har jobben min sendt meg på kryss og tvers over verdenskartet, og jeg har brukt helikoptrene for å komme på toppen av fjell. Det er tydelig en skade på miljø som kommer med dette. Det er reisene jeg har gjort i løpet av karrieren som har vist meg hvor mye fjellene og snøforholdene har endret seg, og derfor jeg har startet organisasjonen Protect Our Winters. På et personlig nivå har jeg prøvd å redusere mine CO2 utslipp på alle fronter. Huset mitt, bilen jeg kjører, hva jeg spiser, hva jeg kjøper, hvordan jeg reiser, produktene jeg utvikler og hvordan jeg kommer meg til fjellene. Jeg har forbedret meg på alle fronter, men
UTVILKER STORFJELLSKJØRINGA: Travis Rice kjører de drøyeste linjene og slenger seg ut i de vanskligste triksene på veien. Snowboard er i gode hender med han bak rattet, mener Jeremy.
jeg har fortsatt mye igjen å gjøre. Klimaendringer er et enormt problem, som ikke forsvinner over natten, men vi skylder de kommende generasjoner en god start i hvert fall, sier Jeremy. Alaska-ekspedisjonen er ikke et engangstiltak fra storfjellskjøreren. Hele sesongen har han gått linjer i Tahoe og Utah, hvor de også fikk førstenedkjøringer. Etter Alaska-ekspedisjonen går turen til Alpene, for å gjøre det samme i Europa. – Jeg vil vise at frikjøring i verdensklasse ikke krever et enormt reisebudsjett, hvis du unngår helikopterene. På tre måneder brukte jeg 1800 kroner. En måned i Alaska var 12000, og det kunne vært halvparten hvis jeg hadde gått inn for det. Europaekspedisjonen kostet meg bare 9000 kroner, takket være en superbillig flyreise fra Statene. Jeg er sikker på at jeg kommer til å fly helikopter igjen, men fokuset nå er på å finne drømmelinjene på steder som er vanskelig å nå. Det kan kun skje til fots. Det er så naturlig, og når jeg faktisk digger campingaspektet ved slike utfordringer, ser jeg for meg at det kan bli vanskelig å slutte med dette.
Jeremy om kjørerene: Travis Rice (27)
– Snowboard er i gode hender med Travis Rice bak rattet. Respekt til TR for å sette av en måned til oss på den beste tiden av sesongen, på den beste tida karrieren hans. Han får mest verdifulle spiller-prisen, for sine 25 dager med med energi og stoke - uten stopp.
Travis Rice. Bilde: Dan Milner
Jonaven Moore (29)
– Han er min favorittperson å kjøre med, og kjørte noen rå linjer på turen.
Tom Burt (45)
– Gudfaren av storfjellkjøring – vår guide – og en stor grunn til vår suksess.
Jonaven Moore. Bilde: Dan Milner
Jeremy om splitboard: – Splitboard er nøkkelen til snowboard i backcountry. Det er vanskelig på starten, men uten dem er det nesten umulig å gjøre det vi gjør. Jeg brukte 90 prosent av dagene mine på split denne sesongen, og jeg fikk kjørt betydelig mer på grunn av dem. Noe annet kult er at kroppen føltes bedre på slutten av sesongen, enn på starten. Jeg kjørte mer i år enn de to foregående, men hadde allikevel bare 10 dager uten pudder.
Tom Burt. Bilde: Hans Petter Hval
fri flyt snowboard | 55