Campus Kristiansand Universitetet i Agders kunstsamling
Mette-Line Pedersen
Seniorrådgiver/kurator for UiAs kunstsamling
Kunst og visuelle opplevelser
på Universitetet i Agder
Kunsten på Universitetet i Agder (UiA) oppleves daglig av studenter, ansatte og besøkende. Hva slags virkning har kunst i det offentlige rom på oss? Er kunsten bare noe som henger der, eller legger du merke til den?
Samtidskunsten stiller ofte mer spørsmål enn den gir svar og kan derfor oppleves som utenfor rekkevidde. Vårt mål er å gjøre kunsten på UiA tilgjengelig for alle og skape rom for nysgjerrighet, glede og refleksjon.
UiA har i årenes løp mottatt sine kunstverk både som gaver og gjennom innkjøp, ofte støttet av ulike fond. Kunst i offentlige rom (KORO) har også spilt en viktig rolle for å finansiere og initiere prosjekter av høy kunstnerisk kvalitet. Samlingen består av nasjonal og internasjonal samtidskunst, og vi er stolte av å kunne si at vi har verdens største samling av beatkunst. Den ble donert av Reidar Wennesland i 1978. Hoveddelen av beatsamlingen er samlet i bygg B på UiAs Campus Kristiansand, mens f.eks kobberstikksamlingen er stilt ut på Campus Grimstad (se boken Connecting Lines som selges på SiA Bok for videre informasjon).
Kunstsamlingen har blitt utvidet de siste årene og består i dag av malerier, foto, grafiske trykk fra Kristiansand Grafiske Verksted, keramikk, collager, installasjoner og tegninger. Det kjøpes stadig inn nye kunstverk, og de nye toppetasjene til byggene F, G, H, I og J i Kristiansand har fått nye kunstneriske utsmykninger, samt nybygget på Campus Grimstad (i4Helsebygget).
UiA legger stor vekt på at formidlingen av kunst skal nå ut til et størst mulig publikum og legger stor vekt på kunstformidlingsdelen; via utstillinger, undervisning, sosiale medier, nettsider, video, bøker og brosjyrer. I denne katalogen presenteres et utvalg av KORO-kunst, beatkunst og samtidskunst, som er spredt rundt på de ulike fakultetene og i sosiale soner på campus. Det finnes også andre kunstsamlinger på UiA som ikke er representert i denne katalogen.
Samlinger på UiA Campus Kristiansand
Beatkunstsamlingen (Wenneslandsamlingen)
I 1978 donerte Reidar Wennesland (1908-1985) hele sin kunstsamling til Kristiansand katedralskole og Agder distriktshøyskole. Mest kjent er den store beatkunstsamlingen som består av verk fra både kjente og ukjente kunstnere.
KORO
KORO, eller Utsmykkingsfondet for nye statsbygg som institusjonen opprinnelig het, ble vedtatt opprettet av Stortinget i 1976. De har siden den gang arbeidet for at det skal produseres kunst til offentlige bygninger og uterom i stort omfang.
Statens samling av kunst i offentlige rom har blitt en viktig del av den norske kunstarven. Den er lokalisert til omtrent tusen ulike steder innenlands og utenlands og inneholder betydningsfulle arbeider av sentrale nasjonale og internasjonale kunstnere. Hvert år suppleres den med nye kunstverk fra et hundretalls billedkunstnere, kunsthåndverkere og kunstfotografer.
Mer informasjon om KORO-samlingen er tilgjengelig på nettsiden www.koro.no
Mer info om kunstsamlingen til Uia på vår nettside: www.uia.no/om-uia/kunstsamlinga
Raise boys and girls the same way
Utsmykningen av UiA Campus Kristiansand utmerker seg i forhold til tidligere av Utsmykningsfondets prosjekter ved både å skulle ta hensyn til arkitekturen og ved å skulle stå som et uttrykk for den bruksfunksjonen arkitekturen danner rammen om.
Med utgangspunkt i bygningens funksjon som utdannelsesinstitusjon/ universitet valgte KORO utsmykningskomiteen “kjønn og utdanning” som tema med tittelen Raise boys and girls the same way og har samarbeidet med en fagkonsulent fra Institutt for kjønnsforskning.
To kunstnere, Jenny Holzer og Per Inge Bjørlo, har laget kunsten for tre moduler: Vrimlehallen, uteområde og inngangsparti. Jenny Holzers installasjon består hovedsakelig av 10 granittbenker og et bord med inngraverte tekster på campus. Per Inge Bjørlo har laget en mange meter høy skulptur ved hovedinngangen.
I tillegg har Mette Stausland laget et veggmaleri i kantinen. Til møtelokaler og pauserom er det innkjøpt verker av kunstnere som arbeider med fotografi som materiale. Disse relaterer seg til utsmykningskonseptet “kjønn og utdanning”.
Signe Marie Andersen, Jeanette Christensen, Tone-Lise Magnussen, Eline Mugaas, Torill Nøst (tre verk flyttet til Campus Grimstad), Tom Sandberg og Mette Tronvoll.
Raise boys and girls the same way
Hvor er det på UiA?
Vrimlehallen og campus: Jenny Holzer, Installation for Agder
Hovedinngangen (skulptur): Per Inge Bjørlo, Skal/Kranium
Bygg A: Kantinevegg: Mette Stausland, Uten tittel
Bygg D:
Pauserom, 3. etasje: Mari Slaattelid, Protective
Pauserom, 3. etasje: Mari Slaattelid, Åsne og Malin med mjølk
Pauserom, 3. etasje: Mari Slaattelid, Åsne og Malin med vatn
Bygg G:
Pauserom nede: Jeanette Christensen, Point of departure
Pauserom oppe: Jeanette Christensen, Point of departure
Bygg H:
Pauserom oppe: Eline Mugaas, Uten tittel
Møterom: Mette Tronvoll, Isortoq#2, Isortoq#21
Møterom, underetasje: Astrid Nondal, Gress I, Gress II
Korridor, underetasje: Astrid Nondal, Gress III
Astrid Nondal, Treskygger
Ekspedisjon: Per Inge Bjørlo, Heads of Balance
Bygg I:
Pauserom nede: Mette Tronvoll, George, Muritz National Park
Pauserom oppe: Tone-Lise Magnussen, Landskap
Møterom: Tom Sandberg, Uten tittel, Uten tittel
Ekspedisjon: Per Inge Bjørlo, Heads from Balance
Bygg J:
Pauserom nede: Mette Tronvoll, Matthew, Muritz National Park
Pauserom oppe: Signe Marie Andersen, No fishing
Møterom: Tom Sandberg, Uten tittel
Ekspedisjon: Per Inge Bjørlo, Heads from Balance
NB! Enkelte av verkene er flyttet pga. oppussinger og endringer i lokaler, slike opplysninger oppdateres jevnlig på KORO sine nettsider.
Per Inge
Bjørlo Skal/Kranium
Skulptur
KORO
Plassering: Utenfor hovedinngangen
Jenny Holzer
Jenny Holzer (f. 1950) er en av de fremste kvinnelige amerikanske samtidskunstnerne, kjent for sine sterke visuelle budskap.
Det nærmeste vi kommer en kunstnerisk superkjendis ved Universitetet i Agder er verkene til den amerikanske billedkunstneren Jenny Holzer. Holzers sorte, massive granittbenker og bord med poetiske tekster preger både ute- og inneområdene på Campus Kristiansand, og var en del av den offentlige KORO-utsmykningen til bygget i 2001. Opprinnelig ville hun bli abstrakt maler, men i 1976, mens hun studerte ved Whitney Museums Independent Study Program, begynte hun å ta i bruk ord og narrativer i verkene sine. Studiets lange leseliste over klassiske estetiske og intellektuelle tekster inspirerte henne til å bruke ord visuelt.
Hennes første kunstverk med ordet som tema ble til i 1977 og heter Truisms (sannheter). Verket består av en rekke utsagn eller aforismer som presenteres som sannheter som betrakteren møter i det offentlige rom, på gatevegger, vindusglass, benker, telefonbokser, T-skjorter og reklame billboards. Hun har også rykket dem inn som TV-reklame, og tekstene har blant annet rullet over den store TV-skjermen på Times Square i New York.
Tekstene er trykket med store blokkbokstaver og fremstår som autoritære sannheter om livet, lidelse, ondskap og døden. Om seksualitet, om kjønnsroller og om hvem vi er som mennesker. Og i sine nye sammenhenger får tekstene stadig nye meninger. Er de sanne?
Alle Holzers senere verker er avledninger og videreføringer av Truisms. I serien Inflammatory Essays arbeider hun med sitat av Trotskij, Hitler og Mao, i Lamentations gir hun stemmen til 13 lidende sjeler, i Mother and Child problematiserer hun mor/barnforhold, og i Under a Rock trykkes tekstene på sarkofager for å gi budskapene en dypere klangbunn, for å nevne noen av hennes senere verk.
Jenny Holzer, Truisms (1980-82), Sandblåst tekst i sort finsk granitt , KORO Plassering: Plenen
Jenny Holzer
Arno (1996)
Sandblåst tekst i sort finsk granitt
KORO
Plassering: Vrimlehallen
Jenny Holzer
Truisms (1977)
Sandblåst tekst i sort finsk granitt
KORO
Plassering: Plenen
Mari Slaattelid
Mari Slaattelid (f. 1960) er en norsk samtidskunstner. Slaattelid arbeider hovedsakelig med malerier, men er kjent for å blande inn elementer fra fotografier og andres malerkunst. Slaattelid er utdannet fra Bergens Kunsthåndverkskole (1979- 1983), Vestlandets kunstakademi (1985-1987) og Statens kunstakademi (1987-1989). Hun har også kunsthistorie grunnfag fra Universitetet i Bergen.
På Campus Kristiansand er Mari Slaattelid en del av KOROsamlingen med følgende 3 fotografier; Protective, Åsne og Malin med mjølk og Åsne og Malin med vatn.
Protective 1-4 (2000) er en serie bestående av fire fotografier, der Slaattelid har fotografert sin egen datter i klassisk frontal portrettposisjon. Vi aner både trass og stolthet, men også melankoli, tomhet og sårbarhet.
Det unge pikeansiktet er smurt inn med en voksen kvinnes ansiktsmaske. Hva er budskapet? Er det noe budskap? Er det noen kobling mellom sminke og kunst? Skal sminken og kunsten forskjønne virkeligheten? Dekke over eller forfalske? Skal kremen fremheve overflaten eller beskytte huden? Å betrakte samtidskunst handler om å stille spørsmål, og forsøke å forstå forholdet mellom kunst og samfunn.
Slaattelid er innkjøpt av en rekke gallerier og museer som blant annet Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst og Museet for samtidskunst. Hun vant Carnegie Art Award i 2000.
Mari Slaatelid, Protective 1-4 (2000), Fotografi, KORO Plassering: Bygg D
Mari Slaattelid
Åsne og Malin med vatn / Åsne og Malin med mjølk (2000)
Fotografi
KORO
Plassering: Bygg D
Mette Stausland
Uten tittel (2003)
Tegning på vegg
KORO
Plassering: Kantina
Tom Sandberg
Tom Sandberg (1953- 2014) er en norsk billedkunstner og fotograf. Sandberg arbeidet med fotografi siden 1970-tallet og ble regnet som en av norges mest sentrale samtidskunstnere, men som dessverre døde fra oss i 2014.
Fotografiet vi ser på UiA er kjøpt inn av KORO i 2001. Vi ser ikke ansiktet, men vi kan bare anta at det er en kvinne på grunn av hårsveis. Bildet lokker frem spørsmål hos betrakteren; hvem er hun? Hvor er det? Hvorfor kan vi ikke se ansiktet? Det er et utsnitt og vi vet ikke hva som har skjedd før eller hva som kommer til å skje videre. Generelt kan vi definere et portrett slik at det er et bilde eller en skildring av et bestemt menneskes individuelle særtrekk, i billedkunsten oftest ansiktet, i litteraturen personers indre og ytre egenskaper. Selv om mange portretter prøver å gjengi modellen så riktig og likt som mulig, er alle portretter mer eller mindre bevisste tolkninger av personligheten eller rollen.
Portrettkunst har alltid vært dagsaktuell og ikke minst omdiskutert. I motsetning til andre kunstsjangere har «alle» en mening om portrettsjangeren. Hva skyldes dette engasjementet? Sjangerens viktigste hensikt var lenge å være en markør for klassebevissthet og status. Portrettmaleriet var dyrt og forbeholdt høyere samfunnslag, men situasjonen endret seg i takt med fotografiets inntog. I vår tid har det skjedd en demokratisering av portrettsjangeren, og «alle» kan bli portrettert . Vi ser at Tom Sandberg bryter med den konvensjonelle måten å portrettere på, og utfordrer dermed sjangeren. Håret bærer med seg en lang symbolsk tradisjon som uttrykk for noe “kvinnelig”, erotisk og sanselig. Bølgende lokker kan knyttes til en utemmet natur, mens sirlige fletter undertrykker denne villskapen i et sivilisatorisk grep. På det viset beveger portrettet på UiA seg innen en grunnleggende dobbelhet. Vi betrakter en tradisjonell kvinnelig attributt og gjør den til noe annet som forlokkende, men ikke nødvendigvis knyttet til bare kvinnen.
Tom Sandberg, Portrett (1999), Fotografi - sølvgelatin på aluminiumsplate, KORO Plassering: Kantina
Mette Tronvoll
Mette Tronvoll (f. 1965) er en norsk fotograf som er utdannet ved Parsons School of Design i 1992. Hun var i statsbudsjettet for 2016 utnevnt til statsstipendiat. Tronvoll er blant annet kjent for portrettene av dronning Sonja i fra år 2013, som ble vist på Nasjonalmuseet i 2014. Tidligere eksempler på prosjekter omfatter kvinneportretter fra Trondheim (1994), soldater i Rena Leir (2006), portretter av inuitter og mongoler, serien Goto Fukue - en serie som viser kvinner som sanker tang på en japansk strand og bilder fra Svalbard.
Hva er et menneske? Mette Tronvoll stiller dette grunnleggende spørsmålet som basis igjennom sin produksjon av fotografier de siste 25 årene. I verket George, Müritz National Park , trer modellen vi ser frem med en kraftfull tilstedeværelse i rommet, mannen/George i skogen ser direkte på betrakteren.
Mennesker er som oftest plassert frontalt foran kamera og får tid, rom og anledning til å presentere og representere seg selv i fotografiets øyeblikk. I følge Trond Borgen i Kunstkritikk. no (10.12.09) er det nærmest umulig å tolke disse fotografiske portrettene uten samtidig å se dem gjennom tekstene til Roland Barthes og Susan Sontag; vi opplever kun en pseudo-tilværelse, for fotografiene er også tegn på fravær, og døden er innskrevet i hvert bilde, som et memento mori. Hos Tronvoll blir denne melankolien bare en av mange referanser. Fotoet vi ser, har et sterkt dokumentasjonspreg og blir ikke manipulert i etterkant.
I motivene er Tronvoll opptatt av å fange møtet med den portretterte i sin naturlige kontekst, et nødvendig premiss for kunstneren for at bildene skal fremstå som troverdige og nær for betrakteren.
Plassering:
Mette Tronvoll
George, Müritz National Park (2000) Fotografi, C-print på fotopapir
KORO
I-bygget, korridor ved inngang.
KORO- utsmykninger i nybygget
Sigurd Køhns Hus/Bygg K
I 2010 fikk Universitetet i Agder et nytt musikkfagbygg med plass til kontor, øvingsrom, samspill-saler og musikkstudio. Et mål for den nye bygningen var å føre de ulike kunstfagene ved universitetet fysisk nærmere hverandre, og slik legge til rette for mer tverrfaglige samarbeid.
Kunstneren Leiken Vik vant den lukkede konkurransen om å lage hovedverket til den nye bygningen. Verket Samtidig, et annet sted er satt sammen av to deler: en installasjon og et maleri. Det første arbeidet henger til høyre for hovedinngangen. Blanke striper av stål er montert i ulike høyder og lengder over hele betongveggen og skaper et interessant spill mellom det blanke stålet og den matte, børstede betongen, mellom det rue og det fine. Stålstripene reflekterer veggen midt imot, og fungerer også som et slags speil der vi ser oss selv og verden stykkevis og delt.
Lenger inn i korridoren henger den andre delen av verket til Vik. Det sju meter lange og om lag to meter høye maleriet dekker en hel vegg og er malt på pleksiglass. Motivet kan ligne eksplosjoner av lys i et diffust landskap, men kan også minne om et univers, eller begynnelsen på et parallelt univers. Sammen speiler de to delene ytterpunktene i den kunstneriske skaperprosessen, med det kjølige stålet på den ene siden, og det intuitive, emosjonelle og eksplosive på den andre.
Et sideprosjekt av kunstneren Marianne Lund har også fått plass i bygget. I hver sin etasje i trapperommet henger det fire malerier på sirkelformede plater av aluminium, som sammen utgjør verket Remember me. Et trapperom er ikke et rom en blir værende i, en passerer de ulike etasjene i ei spiralrørsle oppover eller nedover. De sirlige tidkrevende arbeidene i ulike størrelser og nyanser av blått understreker denne følelsen, og bidrar til å gi etasjene ulik identitet.
Leiken Vik
Samtidig, i et parallelt univers del 2 (2010), Maleri på polykarbonat, pulverlakkert aluminium
KORO
Plassering: Sigurd Køhns hus/Bygg K
Leiken Vik Samtidig, i et parallelt univers, del 1 (2010)
Speilpolert stål
KORO
Plassering: Sigurd Køhns hus/Bygg K
Marianne Lund
Marianne Lund har bakgrunn som arkitekt og er billedkunstner. Hennes prosjekt The Beauty of the consequence-lines and corrections er utgangspunktet for utsmykningen vi ser på Campus Kristiansand.
Prosjektets begynnelse startet med tegninger. Kunstneren beskriver det som “geometriens møte med kroppen.” “Hvordan tegne den perfekte sirkelen?” er spørsmål som belyser prosjektets konsept. I tegningene brukes sirkelskive, og kunstneren beveger seg rent fysisk rundt sirkelen. Uttrykket blir preget av at det oppstår noe som er umulig å oppnå, altså den perfekte sirkelen, men det gir nye variasjoner. Den fysiske delen er viktig for kunstneren. Hun har teknisk beveget seg fra tegning til olje på aluminiumsplater.
Tidsaspektet er også viktig, og hun viderefører sitt prosjekt mot større formater. Vi ser en endring i farge, form og dimensjon. I en nitid prosess maler hun linjer og korrigerer en feil eller en begynnelse, strek følger strek-prinsippet. Prikker (Corrections) er markert som feil, dvs. kroppens metningspunkt og den fysiske og mentalt nødvendige pausen. Eller sagt på en annen måte: Det blir å ta et valg i henhold til stopp og fortsettelse. Feilene betyr samtidig at lange pigmenter holder linjen fra begynnelse til slutt, mens de korte pigmentene krever at penselen må dyppes underveis i prosessen. Når det gjelder selve prosessen, så er det kroppen som på en måte adlyder kunstnerens forvalgte valg.
Kunstneren bestemmer alt på forhånd, både format og farge - det som oppstår underveis, er underlagt kroppens fysiske muligheter og begrensninger. Det er nærliggende å trekke linjer både til performancekunst og minimalisme i en beskrivelse av hennes prosjekt. Det oppstår noe annet enn det en tenker fra starten - kroppens møte med geometrien eller med reglene. Prosjektet kan videre ses i lys av en “hands on”-tendens i kunsten, dvs. at håndverket og materialet undersøkes “by hand” og viser iboende kraft og muligheter.
Marianne Lund er opptatt av rommet og materialenes optiske virkninger og muligheter, og det er nærliggende at assosiasjonene går til kunstretningen Op-art i forhold til persepsjon. Fargepigmenter gir nye og uvante optiske virkninger - og “det er spennende å se hvor forskjellig fargepigmentene forandrer seg”, forteller kunstneren.
Plassering: Sigurd Køhns hus/Bygg K
Marianne Lund Remember Me (2010)
Oljemaling på aluminiumsplater
KORO
Beat-kunst på Universitetet i Agder
Beatkunsten karakteriseres som ekspressiv, vital, abstrakt og symbolsk. Politiske statements kom mindre til utrykk, til tross for beatkunstnernes antikonforme holdning, motstand mot USAs opprustningspolitikk, og frykt for den kalde krigen. Beatkunstsamlingen bærer preg av at det er Reidar Wenneslands personlige utvalg av Beatkunst og består av en rekke kjente kunstnere som Jay DeFeo, men også helt ukjente aktører. Kjernen i beatsamlingen består av kunstnerne Michael Bowen og Arthur Monroe. Det er tilsammen 59 ulike kunstnere, men omtrent halvparten av motivene er ikke signerte og dermed ukjent kunstneridentitet.
Universitetet i Agder har verdens største samling av Beatkunst utenfor USA. Verkene er en gave fra Reidar Wennesland. Fra 1956 hadde han en legepraksis på North Beach i San Francisco hvor han ofte tok betalt for legetjenester i form av kunst. Verk fra Beatkunstsamlingen er utstilt her i Vrimlehallen, trappeoppgangen i G-blokka, i A-blokka, B-blokka, og på Universitetsbiblioteket ved Campus Kristiansand.
A view of a Beatnik dive, The Gas House. Photo by Allan Grant/The LIFE Picture Collection via Getty Images
Micheal Bowen
Div. teknikk
Beatkunstsamlingen
Plassering: B-bygget, 2. etasje
Fletcher Benton
Steel Watercolor No. 81 - Phase III (1985)
Skulptur / patinert stål Beatkunstsamlingen
Plassering: Utenfor Handelshøyskolen ved UiA Gave til UiA fra kunstneren i 2014.
Kjell Nupen
Kjell Nupen (1955-2014) var en av Norges mest markante og populære billedkunstnere. Gjennom 40 år hadde han en betydelig produksjon av malerier, grafikk, skulpturer, installasjoner og glasskunst.
Nupen tok sin kunstutdannelse på Kunstakademiet i Norge (1972), og senere i Düsseldorf, Tyskland. Gjennom utdannelsen kom han tidlig i kontakt med et politisk kunstmiljø som ble synlig i hans evne til å tematisere kontraster med materialmessige motsetninger. Hans politiske engasjement på 1970-tallet var inspirert av det tyske kunstmiljøet og politisk radikalisme. I denne perioden ønsket Nupen å bevisstgjøre publikum. Billedmotivene var gjerne voldsrelaterte, og denne dødstematikken ble en viktig del av Nupens produksjon, som et tilsvar på verdens lidelse. Et annet motiv som gikk igjen på 1970-tallet var et løpende dyr; en metafor for 1970-tallets foruroligende og endrende tidsånd, inspirert av datidens medievirkelighet.
Det skjer imidlertid en endring i kunstnerskapet på 1980-tallet. Nupen går fra en politisk fokusering til en mer meditativ side. Formatene blir større og fargene mer fremtredende med arkaiske symboler og skriftblokker. Foruten maleri har Nupen produsert det såkalte Nupen-anlegget nede ved havnen i Kristiansand (1991). Skulpturparken bidrar til å åpne Kristiansand mot sjøen. I samme område er det også plassert en krukke i keramikk. Nupens krukker står i en dansk tradisjon som kan føres tilbake til nyromantikken. Referansene i denne perioden er gjerne til romantikken og til en mytisk forankring.
Jordtoner og rosemalingselementer viser til en ny periode i Nupens kunstnerskap fra 1995. Gamle tegn og symboler ble satt sammen i en ny helhet. Dette gjenspeiler også kjennetegnet for kunstscenen på 1990-tallet, der det er en total frihet og disposisjon over sjangere forenet i et crossover. Ved å anvende brukskunst sammen med maleriet, utfordrer kunstneren samtidig kunsthåndverksbegrepet og billedkunstbegrepet. En slik montasje
Vrimlehallen
gir videre assosiasjoner til Berlin-dadaistene på 1920-tallet som var banebrytende med montasjeteknikker i kunstverdenen. Montasjens prinsipp ligger i at sammenstillingen av to bilder gir opphav til en tredje betydning, uten at denne betydningen ligger innbakt i hvert av de to bildene. Reaksjonene var delte på denne nye utviklingen av rosemaling i Nupens kunstnerskap, og fikk derfor blandede kritikker. Imidlertid er bildene Uten tittel som henger på Campus Grimstad mer i tråd med Nupens formspråk fra perioden tidlig på 90-tallet, da han produserte de tidligere nevnte krukkene i keramikk og Nupen-anlegget.
Kjell Nupen, Cascade (1989). Olje på lerrett. UiAs kunstsamling. Gave fra Storebrand. Plassering:
Bertil Greging
Billedkunstner Bertil Greging (f. 1957) er født og oppvokst i Oslo. Inspirasjonen for hans verk kommer fra hans indre, og behovet for å uttrykke seg fritt i arbeidsprosessen er et mål i seg selv. Han har jobbet med en rekke forskjellige uttrykk; fra strengt grafiske tegninger og malerier til fargesterke og ekspressive collage- og papirarbeider.
Oljestift, tørrpastell, akrylmaling, grafittispray, maskeringstape, blyant, pensel og collagelim blir brukt om hverandre for å danne komposisjon, linjer, flater og farger. Noen tegninger er hele, andre rives eller klippes opp for å skape et nytt hele i et annet arbeid.
I mange av bildene kan man se hodet som form. Likevel jobber ikke Greging ut fra noe bevisst tema, men påvirkes i stor grad av Oslo, byen han bor og arbeider i. For eksempel kan streker og linjer i en fasade, en papirlapp som henger igjen på en lyktestolpe eller eksos som danner et motiv på asfalten skape et visuelt inntrykk hos kunstneren. Dette kan senere komme til uttrykk i et arbeid, intuitivt og spontant.
Prosessen starter ofte med en liten papirlapp eller en strek, og jobbes opp lag for lag. Bildene er ekspressive i sitt uttrykk, men resultatet er aldri tilfeldig. Collagene blir til gjennom en prosess der de ulike delene flyttes rundt og festes midlertidig med tape, før de etter nøye evaluering limes permanent til bakgrunnen.
Skissen er, i motsetning til tidligere perioder, nå eliminert fra prosessen. Avstand mellom idé og ferdig verk skal være så kort som mulig.
Greging har en rekke separat- og gruppeutstillinger bak seg, og har gjort flere utsmykningsoppdrag. Han er innkjøpt av både offentlige og private institusjoner, som f.eks. Litteraturhuset i Oslo.
Bertil Greging, Braincut drawing (2017), tegning/collage, UiAs kunstsamling Plassering: K-bygget, 2. etasje
Torunn Skjelland, Uten tittel (2017), tegning/collage, UiAs kunstsamling
Plassering: H-bygget, 3. etasje
Torunn Skjelland, Bambus og kamfer (2019)
Maleri direkte på vegg, utskjærte former i eik og mdf, oljet og malt UiAs kunstsamling
Plassering: H-bygget, 3. etasje
Foto: Walter Wehus
Marius Martinussen Shattered (2017)
Akryl på lerret
UiAs kunstsamling
Plassering: A6, Rektors kontor
Regien Cox
Livet handler for mange om å oppleve ulike møter med andre mennesker, samt bygge relasjoner mellom det nære og det fjerne. I lys av relasjonsmøter oppstår det minner som gjerne innhenter oss etter hvert som vi eldes, noen ganger i større grad enn andre. Identitet og verdier skapes ikke i et vakuum, men gjennom samhandling, kontakt og gjerne interkulturelle møter. Å bruke tiden mellom de ulike sfærene som innhenter oss, er noe Regien Cox anvender i sitt kunstnerskap.
Cox samler sine personlige minner i en slags tidskapsel, enten gjennom å spare på fysiske ting eller de indre minnene sine. Disse hentes frem igjen og undersøkes på nytt gjennom et visuelt utrykk. Minnene kan være knyttet til hennes barndom i Nederland, opplevelser fra reiser, personlige møter med mennesker og så videre. Et minne fra fortiden kan igjen omformes til plutselig å bli noe annet. Minnene visualiseres gjennom geometriske former. Utgangspunktet er materialet, mens prosessen frem til ferdig resultat kan variere. Her er det ingen fasit. Det er materialet som gjerne styrer, mens minnene kan omforme materialets utgangspunkt til noe annet; det er ubevisstheten som styrer prosessen.
Regien Cox, Dagbokhus (2014), collage, tekstil og tre, UiA kunstsamling, Plassering: G-bygget, 2. etasje
Trond Nicholas Perry
To collager (2017)
Papircollage
UiAs kunstsamling
Plassering: G-bygget, 2. etasje
Kirsti van Hoegee
Kirsti van Hoegee (f. 1975) bor og jobber i Bergen. Kirsti van Hoegee har bachelor i fotografi og master i kunst fra Kunsthøgskolen i Bergen, og jobber i et spenn av uttrykk, ofte med fotografiet som utgangspunkt.
I sine siste kunstprosjekter har hun undersøkt aspekter og dratt paralleller mellom insekters adferd og den stadig mer kunstig belyste kloden. I kunstprosjektet som vi ser i H-bygget, undersøker hun nå visuelt menneskets forhold til universet, og hvordan dette har endret seg i takt med fotografiets fremgang og lysets inntog. Kunstneren problematiserer spørsmålstillingen om hva det vil si for oss mennesker at vi mister tilgangen på stjernehimmelen?
Kirsti van Hoegee, Mellom steiner (2017), Fotografi, UiAs kunstsamling Plassering: Bygg H, 3. etasje møterom
Kirsti van Hoegee
Mellom steiner (2017) Fotografi
UiAs kunstsamling
Plassering: Bygg H, 3. etasje møterom
Anna Marie S. Gudmundsdottir
Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir (f. 1974, Reykjavik) har sin utdanning fra Kunstakademiet i Bergen (1994-2000). Hun har hatt soloutstillinger og deltatt i en rekke gruppeutstillinger i inn- og utland. Hennes siste soloutstilling var i Dropsfabrikken i Trondheim i mai-juni i 2019. Kunstneren har utført flere offentlige utsmykninger og er innkjøpt av offentlige samlinger som bl.a Oslo kommunes kunstsamling, DNB og til UiAs kunstsamling/ny toppetasje i G3.
Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir arbeider med installasjon, fotografi, maleri og tegning, og hennes uttrykk minner om spor og linjer i landskap. Selv beskriver hun sine arbeider med tegning og maleri at hun tar utgangspunkt i sin opplevelse av landskap og som er en transformator for hennes indre prosesser, både urbane og rurale landskap. Utgangspunktet er erfarte minner og opplevelser, hvor hun er opptatt av overgangene der en utsikt eller et sted blir til innsikt og en del av en abstrakt hukommelse. Maleriene og tegningene står som brobyggere mellom den virkelige verden og det mentale, hvor minner fra forskjellige landskap endrer karakter og volum etter at den fysiske opplevelsen fant sted. Den materielle opplevelsen er marginal, mens det den etterlater seg er i konstant bevegelse og endring.
Kunstneren er interessert i tegning som et instrument for indre mentale prosesser med utgangspunkt i erfarte minner og opplevelser, hvor det man ikke ser i et bilde kan bli viktigere enn det man ser.
Foto: privat
Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir, LANZAROTE SA (2019), Maleri, UiAs kunstsamling Plassering: Bygg G, 3. etasje
Vigdis Fjellheim
Vigdis Fjellheim har ønsket å lage veggmalerier som kan være en visuell berikelse i lokalene, men som også ved sin motivkrets er tilpasset et sted der kunnskap, læring og fordypning er hovedfokus.
Motivene kretser rundt problemstillinger rundt vår tids største utfordring, uavhengig av fag og disiplin. Økosystemene på jorda har forandret seg raskere de siste hundre årene enn noensinne tidligere i menneskets historie. Det er viktigere enn noen gang med kunnskap som gir forståelse for sammenhengene og respekt for alle bestanddelene helheten består av.
“Den skjelvende giganten” kalles den store ospeskogen i Fishlake najonalpark i Utah, USA. Pando tree betyr “I spread out” og skogen anses som én levende organisme, der hvert tre har identisk genetisk materiale, men kommer fra det samme eldgamle rotsystemet. Det ble skapt ut fra ett frø for 80 000 år siden og anses å være verdens tyngste og eldste levende organisme.
I skissene har kunstneren brukt elementer som flettes sammen til en helhet. Nybygget preges av en lang sammenhengende vindusrekke med 14 avlange vindusflater fra gulv til tak. Disse dimensjonene kan gjenfinnes som komponenter, eller som byggeklosser, i veggmaleriene.
Bildene viser en utstrakt bruk av sjablonger, silhuetter og negativ/positiv form tilpasset tematikken, - det er noe å dykke inn i, bli oppslukt av og inngå i samspill med.
Vigdis Fjellheim, Uten tittel (2019), veggmaleri, UiAs kunstsamling, Plassering: F-bygget, 3.etasje
Foto: Walter Wehus
Hilde Honerud
Uten tittel (2019) - fra serien “It is a light which objectifies everything and confirms nothing” Fotografi
UiAs kunstsamling
Plassering: I-bygget, 3. etasje
Jan Trygve Fløysvik
Fløysviks arbeider er laget i en analytisk og planlagt arbeidsprosess hvor motivene henspeiler på teknologi, biologi og strukturelle forhold. Han har en konstruktivistisk tilnærming til det komplekse rommet som har bygget seg rundt oss. Et mikro- makro kosmos, kanskje på randen av sammenbrudd.
Fløysvik makter å skape et originalt uttrykk som både er assosiativt og tvetydig. Hans malerier kan tolkes både på mikro- og makronivå, på den ene siden som et bilde av verdensrommet eller på den annen som kroppens celler eller mikrober. Noen av de runde bildene kan også tolkes som enten et nettverk av nervetråder eller som et stjernebilde. Et annet karakteristisk trekk ved de senere motivene er også runde former sammenbundet med linjer som minner om drivreimer eller maskindeler. Dette gir igjen assosiasjoner til den tidlige modernismens kinetiske kunst der det maskinelle og bevegelige deler ofte utgjorde et utgangspunkt. Det roterende element gikk for eksempel igjen i Marcel Duchamps tidlige eksperimentelle film Anémic Cinéma (1925/26) og hans konstruktivistiske Rotorelief (disques optiques, 1935). Hos Fløysvik er det imidlertid ikke bevegelsen som er det sentrale, men illusjonen av bevegelse.
Kunstneren er opptatt av spenningsforholdet mellom ting og illusjon, noe som blant annet medfører at maleriets objektfaktor blir vektlagt. En konsekvens av dette er at bildenes avgrensning av og til trer ut over det tradisjonelle rektangelformatet. Maleriene er ofte utført på sirkel- og ellipseformede MDFplater. Bildene er bygget opp av både geometriske og organiske former, diverse varianter av sirkelen og ellipsen.
Malerteknisk fremstår de ulike billedelementene som klart avgrensede flater, uten ekspressive strøk eller store variasjoner i maleriets tekstur. Samtidig skapes en illusjon av bevegelse, fordi formene er arrangert i rytmiske mønstre. Bildene kan oppleves som filmatiske. Man får en illusjon av cinematiske sekvenser som plutselig blir stanset, som ved et spontant trykk på dvd-spillerens pauseknapp. Disse sekvensene gir assosiasjoner til astronomisk og evolusjonær tematikk. Ved
å betrakte maleriene, kan man få en opplevelse av at et galaktisk system antar nye former. Prosessen på atelieret formidler et ekko av makrokosmos, oversatt og destillert til formale abstraksjoner.
De utradisjonelle formatene og utsnittene, koblet med billed-elementenes presise plassering, gir bildene svært interessante, av og til tvetydige romvirkninger. Store og små hjul beveger seg, akser strekkes, flater forskyver og manipulerer billedplanet. Det litterære og metafysiske uttrykket balanseres på slående vis. Fløysviks malerier røper en unik visjon. De kan, uten å ha noen direkte paralleller, gi assosiasjoner til mange ulike epoker og uttrykk.
Jan Trygve Fløysvik , Sun Rays (2017), Oljemaling på finérplate UiAs kunstsamling Plassering: Jon Lilletunstova
Lydkunst på UiA
Prosjekt 2023-24
LYDEN AV FALLENDE OBJEKTER
En stedsspesifikk temporær lydinstallasjon som ble avduket i desember 2023.
Kunstner: Tor Einstabland
Lyddesignere: Erik Ljunggren og Maria Heilberg, Kurator: Mette-Line Pedersen
Plassering: Bygg H, trappeoppgang
Torsdag 30. november 2023 kunne dekan Anne Halvorsen og kurator for UiAs kunstsamling Mette-Line Pedersen avduke et nytt tilskudd til UiAs portefølje av samtidskunst, i bygningen til Fakultet for samfunnsvitenskap. Verket Lyden av fallende objekter består av lyd og lys, og oppleves i hele trappeoppgangen fra underetasje til toppetasje i H-bygget.
Kunstner Tor Einstabland har samarbeidet med lyddesignerne Erik Ljunggren
(Fakultet for kunstfag) og student i elektronisk musikk Mia Heilberg om et konsept som skal treffe publikum i en situasjon hvor de ikke forventer en kunstopplevelse.
Se video fra utstillingen her:
Gatekunst
inn på UiA
UiAs kunstsamling har siden 2021 kjøpt inn grafiske trykk fra profilerte norske street art-kunstnere. Inne i K-bygget kan man også se temporære prosjekter/veggmalerier av navn som Ener Konings, Vlek og Sedin Zunic.
K-bygget - Street artist: Sedin Zunic
Kunstneren forklarer hva som har inspirert han til motivet: “Uttrykket jeg ønsker å utsmykke er som vist på bildet. Det formidler at alle har musikk inni seg, inni hjertet sitt. Jeg har som mål å inspirere studenter og besøkende til å være tro mot seg selv.”
Tittel: You Should Never Play To The Gallery
K-bygget - Street-artist: Ener Konings
Ener Konings er en norskfødt kunstner innen sjangeren urban samtidskunst. Han ble født i Bergen i 1989, og vokste opp i en periode preget av utviklingen av gatekunst i bybildet. I verket du kan se i K-bygget, har Ener Konings brukt plakater som henger rundt på Campus og brukt i en collage som bakgrunn for motivet og pusset, revet i motivet for at lagene i bakgrunnen skal komme gradvis til syne. Teknikken er inspirert av livssyklusen til gatekunsten utendørs.
UiAs kunstsamling
Plassering: Bygg K, 1. etasje
Se video fra prosessen her:
UiAs
Sedin Zunic
You Should Never Play To The Gallery (2022) Veggmaleri
Ener Konings
Bridgette (2021)
Veggmaleri
kunstsamling
Plassering: Bygg K, 1. etasje
Ener Konings
Bridgette (2021) (detalj)
Veggmaleri
UiAs kunstsamling
Plassering: Bygg K, 1. etasje
Foto: Saara Maria Ojanen
© Universitetet i Agder/2024
Mer informasjon om UiAs kunstsamling her: uia.no/om-uia/organisasjonen/kunstsamlinga
Design: BRKLYN
Foto: Hugo Skarsten Larsen / BRKLYN