Unikum 1 – 2016 (januar)

Studentavisen for Agder

|

Vaffeldemokrati

|

Unikum

i

2001

–

N r. 1 | Å r g a n g 1 6 | J a n u a r 2 0 1 6

Ein

avisodyssé

|

KSI

futsal

|

Det

norske

hus

|

Haubitz

Hall

Innhold

Leder Gamle historier får nye sjanser Et nytt år starter, og for mange av oss er nyttår symbol for håp. Tanken er at det nye året er blankt og rent, og hva enn vi har hengende på nakken, kan vi glemme det hele og begynne på nytt.

Kanskje har du ren samvittighet i visshet om at du gjorde det rette og ytet ditt beste, eller ikke. Kanskje er du målbevisst og motivert for det nye året, eller ikke. Kanskje du er klar over ditt eget potensial og tenker å bruke det, eller ikke. Kanskje har du enorme drømmer eller realistiske forsiktige mål. Det viktigste er å ikke stoppe opp, men fortsette fremover, fortsette å lære og fortsette å vokse.

Ikke bare for å få studiepoeng, men for å bli til noe. Og da mener jeg ikke i tradisjonell forstand der «å bli noe» betyr at du har en jobb og en full lommebok. Jobber og lommebøker er fint, men du er et menneske. Å bli noe betyr at du er å regne med, at du kan få mening i hverdagen.

Vi lever i et land der faren for å sovne mentalt i all vår trygghet såvisst er til stede. Den tryggheten så mange mennesker har jobbet så hardt for, gir oss komfort til å snu ryggen til og ikke ta det så nøye. Men mennesket vil lære, vil utvikles.

Hvem vil du være i 2016? Har du meninger om verden du omgir deg med? Vi må jobbe oss fremover, være våkne og stå opp for det vi føler, finner og ser! Vi trenger hverandres hjelp i det nye året.

Det er 15 år siden Unikum startet opp og Targeir Attestog skriver om utfordringene med oppstarten i et intervju med Unikums første ans-

varlige redaktør, Torgeir Moen.

Kai Steffen Østensen og Kristian Bakken skriver begge om det svake resultatet til UiAs studentvalg der 82,2% av studentene ikke gav sin stemme. Vi håper du vil la deg inspirere til å delta i de funksjonene UiA har laget slik at studentene kan være med på å forme sin egen utdanningsinstitusjon for seg selv og sine medstudenter. For dere som er interessert i musikk, introduserer Øyvind Holm Lønberg et annerledes kulturelt tilbud på Odderøya i Kristiansand. Et sted med sjarme, historie og kvalitetsopplevelse: Haubitz Hall.

Listen kan fortsette, men det er bedre for deg å utforske på egen hånd. Du har jo allerede magasinet i nettopp i hånden.

Jeg håper du vil kose deg med dette første nummeret i 2016!

4

To festivaler med heftige pengetilskudd

6

Kommentar: Vaffelvalg

7

STA-kommentar: Vaffeldemokratiet

8

Udemokratisk frihandelsavtale

11

Bibliotekaren anbefaler

12

2001 – ein avisodyssé

14

På fornamn med Targeir

16

Tom Børge mener

17

Veien til suksess: KSI Futsal

18

Det norske hus

20

Har du tenkt?

22

Sperre – del 2

24

Featurereportasje: Haubitz Hall

Vi i Unikum ønsker dere alle et godt, nytt år, et motiverende semester, og oppfordre alle til å ta noen pustepauser inni mellom for å finne fotfestet og sin indre fred, og kanskje revurdere og omorganisere livet.

Drøm videre og finn hvordan du kan gjenkjenne gleden som befinner seg blant små ting, men som kan gi deg oppfriskende og aldri forsvinnende glede.

Smil, ta steg for steg, og ikke minst: Les Unikum!

Erika R. Erdös Ansvarlig redaktør redaktor@unikumnett.no

Redaksjon: UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S BESØKSADRESSE: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand S ORG.NR.: 984 544 677 MVA TELEFON: 38 14 21 95/ 46 24 92 51 EPOST: red@unikumnett.no NETTSIDE: www.unikumnett.no TWITTER: www.twitter.com/unikumnett Facebook: www.facebook.com/studentavisenunikum Årgang 16 Publisert januar 2016 Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre skoler tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Unikum forholder seg til Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg. Føler du deg utrettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Ansvarlig redaktør : Erika Ramona Erdös Redaktører: Targeir Attestog, Tom Børge Belsaas, Nora Nussle Torvanger, Glenn Hausland Grafisk ansvarlig: Vera Baklanova nettansvarlig: Helen Mehammer Forside: Polanska Design, Asbjørn Oddane Gundersen

Fotografer: Synnøve Solberg, Sandra Larsson, Targeir Attestog, Holger Løv, Charlotte Åsland Larsen Illustratører: Asbjørn Oddane Gundersen DESKEN: Vera Baklanova, Matias Smørvik, Erika Ramona Erdös, Targeir Attestog KORREKTUR: Targeir Attestog, Matias Smørvik, Kristian Tyse Nygård

Journalister: Targeir Attestog, Tom Børge Belsaas, Erika Erdös, Kristian Tyse Nygård,Kristoffer Andersen, Ole Håvard Seland, Alexander Kemp, Mattias Smørvik, Øyvind Holm Lønberg

DAGLIG LEDER: Kjetil Nyjordet

GJESTESKRIBENTER: Kai Steffen Østensen, Birgitte Kleivset, Kristian Bakken

Opplag: 1200

Trykking: Bjorvand & Co

januar 2016 unikum nr 1

3

To festivaler med heftige pengetilskudd Tekst: Matias Smørvik

En eksklusiv pott på 100.000 kroner skal engasjere studentforeningene til å lage en knallstart for de ferske fadderbarna som dukker opp i Kristiansand i midten av august.

Ordningen ble forsøkt for første gang i fjor, og var med på å sette opp studentinitierte festivaler som Bris festival og Grimstad Color Festival, i tillegg til en rekke andre små og mellomstore tiltak. Begge signalfestivalene ser ut til å gjøre nye forsøk på å starte studieåret med et smell denne høsten og håper derfor at fjorårets ordning blir videreført i år. En budsjettavgjørelse som nyvalgte rektor Frank Reichert blir nødt til å ta på nyåret.

Slik fungerer ordningen: Alle studentforeninger har mulighet til å søke.

Kravene for å få tildelt midler er at arrangementet skal være åpent for samtlige studenter, og at det ikke skal ha alkohol som hovedfokus. Søknaden blir behandlet av studenter som sitter i fadderstyret ved campusene i Kristiansand og Grimstad. De sender sin innstilling til universitetet, som tar den endelige avgjørelsen. 11 studentforeninger i Kristiansand og seks studentforeninger/arrangementer i Grimstad søkte midler i fjor, noe som gjorde at ikke en eneste krone ble stående uberørt. Blant arrangementene som ble gjennomført finner vi båtturer, grilling, Olympiaden i Grimstad og rebusløp. De mest toneangivende var likevel de to nevnte festivalene, Bris

4

studentmidler

og Grimstad Color Festival.

God tone med kreditorer I spissene sto de to lederne for fadderstyret ved sine respektive campuser.

– Vi hadde lenge drømt om å lage en ordentlig bra festival. En skikkelig fest som fikk med seg en masse studenter og synliggjorde universitetet vårt i starten av studieåret, sier fjorårets fadderleder og festivalsjef Mergim Berisha.

Festivalgjengen ble maks uheldig med været, i tillegg til at arrangementet kolliderte med rebusløpet til Stiften. Dermed kunne verken bookinger som Alejandro Fuentes eller Sandra Lyng sikre nok besøkende til å gå i null.

Utgangspunktet for festivalen var at den skulle arrangeres av fadderstyret.

Men da konserten vokste i omfang, ønsket ikke universitetet å være med på arrangørsiden og å ta den økonomiske risikoen. Derfor etablerte Berisha en ny studentforening og fikk i stedet økonomisk støtte fra Universitetet.

Festivalen ble tildelt nærmere 70.000 kroner. Store deler av denne summen var sponsormidler fra de ulike fakultetene, penger fra Studiestart, mens 5.000 kroner ble gitt til den nevnte potten som studentforeninger kunne søke på.

2.000 i utallige farger – Flere har reagert på at du som leder av fadderstyret har vært med på å innstille penger til en festival som du selv er arrangør for?

– Vi har spilt med åpne kort hele veien, og alle de involverte har vært klar over prosessen her. Utgangspunktet var jo at det var fadderstyret selv som skulle stå for denne festivalen. Samtidig må det nevnes at den endelige avgjørelsen ikke ble tatt av meg, men av Universitetet. Jeg var heller ikke med på behandlingen av den søknaden som gjaldt Bris, nettopp fordi jeg har flere hatter, sier Berisha som investerte 600 frivillige timer i festivalen.

Også i Grimstad gikk signalfestivalen med underskudd. Festivalen blir fortsatt betegnet som en suksess, med rundt 2.000 påmeldte og de tar sikta på nytt løp og tilhørende konsert denne høsten. Festivalen fikk 20.000 kroner av studentforeningspotten, i tillegg til sponsormidler fra de ulike fakultetene.

Skal bli flinkere – I hovedsak var det en oppfølging av universitetsmeldingen om å integrere studentene og lokalsamfunnet som var bakgrunnen for at vi satte i gang.

Foruten dette, syntes vi konseptet rett og slett virket veldig gøy. Vi fikk en strålende dag med deltakere i alle aldre, men med hovedvekt av studenter, oppsummerer festivalsjef og fjorårets fadderleder i Grimstad Tobias Fredrik Lynghaug.

De startet en egen frivillig organisasjon som de arrangerte festivalen gjennom. Tanken var at et eventuelt overskudd skulle gå til et veldedig formål.

Begge fadderlederne roser ordningen som skal stimulere studentforeningene til å lage felles arrangementer. Tidligere år har fadderperioden slitt med at flere happenings ikke har vært åpne for samtlige studenter, men krevd at man er medlem i en bestemt linjeforening. Dette førte til problemer når faddergrupper bestod av studenter fra forskjellige studieretninger og studenter risikerte å bli nektet inngang, og stå uten arrangementer. En situasjon som den omtalte potten skulle motvirke, og som fadderlederne

mener den har gjort.

Noen erfaringer er likevel gjort ved begge campuser. Blant annet skal søknadsprosessen bli bedre med tydeligere kriterier og et søknadsskjema som sikrer at essensiell informasjon fylles ut. Det er også enighet om at man kan forbedre kommunikasjonen ut til studentforeningene. Allerede i år ser det ut til å være en økning i antall intresserte i å lage åpne studentarrangementer.

Vanskelig å huske hvilken hatt Leder for servicetorget ved UiA, Beate Andreassen, forsvarer at de har gått såpass tungt inn i de to festivalene, som begge var åpne for hele befolkningen og ikke spesifikt rettet mot studenter.

– Begge de to festivalene var gode initiativ tatt av fadderledere.

Det handlet om å innfri universitetsmeldingen om at universitetet gjennom arrangementer skal bli mer synlig i lokalbefolkning. Vi så på Bris som en erstatning for en tiltenkt konsert på fiskebrygga, som vi ikke følte traff studentgruppen vår veldig godt. Da var det bedre å gå inn med midler i en festival som studentene selv sto for.

Etter hvert som arrangementet vokste i størrelse og fikk ganske mye sponsormidler var det noe som vi ikke ønsket å være med på som eiere, sier Andreassen.

Derfor ble altså Bris gjennomført fra den nyoppstartede studentforeningen Lagunen.

– Vi vet at det i ettertid har vært en del diskusjoner og vi er usikker på hvor hensiktsmessig at det er lederne for fadderstyret som arrangerer de største festivalene. Det kan by på utfordringer å hele tiden måtte huske hvilken hatt man har på seg. Men jeg vil understreke at jeg mener at årets fadderperiode ble arrangert på en ryddig måte, og at det ikke er snakk om noe snusk, sier hun.

Til årets fadderuke får hver campus nye fadderledere.

– Dette er første året vi gjorde det på denne måten. Det er ment som et positivt tilskudd og er i grunn ikke mange pengene, men de skal stimulere til å skape åpne arrangementer som ikke har det såkalte russetidpreget, sier hun.

januar 2016 unikum nr 1

5

?

?

Vaffelvalg ??

Tekst: Kristian Bakken

Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Høstens studentparlamentsvalg fikk en oppslutning på 17,8%. Isolert sett ser dette ganske dårlig ut; av de cirka 10 000 studentene på UiA var det altså under 18% som gadd å ta seg tid til å stemme.

Når man får sånne tall er det lett å stille spørsmål ved hva dette kan bety for studentdemokratiet på UiA,. Er det noe i vårt valgsystem som er feil? Burde vi ha flere debatter mellom kandidater?

Burde vi ha mer valgkamp?

Hvis vi løfter blikket mot de store, tunge universitetene litt nord for oss, Oslo og Bergen, ser vi at oppslutningen på UiO ved forrige valg var 14,46% og ved UiB 22%. Noen ligger over, og andre ligger under. UiA ligger omtrent i midten.

Det snakkes ofte om at listevalg er tingen for å forbedre valgsituasjonen, og det er nok mye som taler for at listevalg helt sikkert kan være morsomt å prøve ut, men at det blir mer representativt om vi har listevalg, tror jeg ikke er helt rett. Fordelen med den fakultetsvise representasjonen vi har i dag er at, uavhengig av om du har stemt eller ikke, så har du representanter i parlamentet som representerer deg. Hvis en tar en kikk på listene hos UiB, så ser man fort at visse studier er mye bedre representert enn andre, noe som i teorien ikke trenger å ha noe å si, fordi man vil jo stemme på den lista som er opptatt av de samme tingene som du selv er, men å si at denne formen for valg sikrer mer representativitet enn den vi har i dag, gir ikke mening. Begge former sikrer god representasjon, uavhengig av antall stemmer, selv om vår form med fakultetsvis inndeling kanskje sikrer enda bredere representasjon.

Samtidig som vi «sliter» med å få bra nok valgdeltakelse, sliter vi kanskje enda mer med å rekruttere nok kandidater. Forslag som er med på å løfte terskelen for å stille til valg, som å avholde debatter og liknende, ville nok skremt vekk mange litt usikre kandidater.

Nye ideer er alltid velkomne, og jeg tror vi vokser med det. Jeg tror også at en listevalgløsning hadde vært kjempemoro å prøve ut, og jeg hadde definitivt stilt til valg på nytt. Men å tro at dette på et eller annet magisk vis kommer til å løse problemet med «lav» oppslutning er og blir ønsketenkning. Denne tendensen går igjen ved alle institusjoner for høyere utdanning.

Den skolen som er best på valg heter Høgskolen i Bergen. Der er det 70% av studentene som IKKE stemmer ved valget, og de har ganske lik ordning som oss.

Jeg tror ikke dette problemet lar seg forklare innenfor rammen av selve valget. Det handler nok heller om andre ting; vi har det nok litt for godt til å bry oss nå om dagen.

6 valgkommentarer

Vaffeldemokratiet Tekst: Kai Steffen Østensen

(tillitsvalgtansvarlig i STA-styret)

Det er ingen tvil om at redaktør i Unikum, Erika Erdös, poengterer en svakhet ved studentdemokratiet i Norge, når hun spør om man må selge seg til en stemme. Spørsmålet hun glemmer å stille, er hva vi skal gjøre for å snu trenden?

Heads up!

For de som ikke har fanget opp debatten om valget til Studentparlamentet, var valgresultatet høsten 2015 på lave 17,8 prosent. Det er historisk sett ganske bra på Sørlandets største utdanningsinstitusjon. Unikums redaktør gikk hardt ut mot praksisen og strategien til valget i forrige utgave av studentmagasinet. Motsvaret kom kort tid etter (på Unikumnett, red.anm.) av gjenvalgt representant til Studentparlamaentet, Kristian Bakken. Han dro krisemaksimeringen ned på normalt nivå og skrev: «Hvis vi løfter blikket mot de store, tunge universitetene litt nord for oss, Oslo og Bergen, ser vi at oppslutningen på UiO ved forrige valg var 14,46% og ved UiB 22%. Noen ligger over, og andre ligger under. UiA ligger omtrent i midten.»

Med andre ord, studentene ved UiA er ikke verstinger. Men de er langt ifra det Erdös kategoriserer som studenter i en perfekt verden.

Ikke bare studentdemokratiet Når vi nå kjenner til debatten er det interessant å dreie den inn mot valg til folkevalgte organer. Det skal sies at oppslutningen er høyere. Den beveger seg fra alt mellom 50 til 90 prosent. Hos noen kommuner blinker varsellampa, mens den i andre kommuner står nedstøvet på et kott, erstattet med glødende folke-iver. Til tross ulik oppslutning, kan jeg likevel stadfeste, som folkevalgt politiker, at oppmøtet i de offentlige møtene er å regnes som ikke-tilstede.

Det er en sak i ny og ne som river opp folkerørsla, men det er ytterst sjeldent fullsatte gallerier. Ei heller på Stortinget. Hvorfor er det slik?

Jeg tror det er med studenter, som det er med folk flest. Der hvor man selv mister rettigheter og hvor mulighetene innskrenkes, setter man jord og himmel i bevegelse for å ikke tape. Ellers går det egentlig greit. Jeg støtter Erdös i at man som folkevalgt eller studentvalgt, må være klar over sin plikt til å informere velgerne og ikke minst, rope varsku’hei der sakene skurrer.

Det er en hver samfunnsborger – og medstudents – ansvar. Ikke bare de seks i STA-styret.

På linje med Bakken Er det slik at de som tier, de samtykker?

Jeg er på linje med Kristian Bakken når han løfter diskusjonen fra vaffeldemokratiet til det faktiske problemet: hva er løsninga? Det er rart. Vi er gode til å sette søkelyset på dem som burde gjort noe med det, og derfra selv surfe videre uten å egentlig gjøre noe med saken. Jeg er selv sånn. Hvor ofte har jeg ikke gitt skyld til både Siv Jensen og Jonas Gahr Støre for at klimatiltakene i

Norge ikke er gode nok? Mange ganger, tro meg.

Bakken poengterer at rammene for valget trolig ikke er problemet; vi har det simpelthen for godt. Tonen ville nok vært noe annerledes hvis rektor Frank Reichert planla å legge ned Avdeling for lærerutdanning for å satse enda mer på hans hjertebarn, Sørlandslaben. Ikke bare ville lærerstudentenes indre løve våknet, ordfører Harald Furre (H) ville nok påropt det hele som en skandale, mens dekan Birte Simonsen og påtroppende viserektor for utdanning Astrid Birgitte Eggen, ville marsjere utenfor universitetets hovedinngang med fakler.

Altså, sakens kjerne ligger nok i hvordan man får tak i studentene – og kanskje viktigst, hvilke saker man diskuterer?

Høyres boller Vaffelen i seg selv er ikke et problem. Det er min klare påstand. Høyre deler ut boller og KrF hjerteformede slikkepinner. Å gi noe gratis bort har alltid vært med en baktanke om å få noe igjen. Slik har vi levd i tusenvis av år. Resiprositet er til for å engasjere, nordmenn slipper å bry seg når TV-aksjonen hvert år håver inn millioner av kroner til gode formål.

Problemet er at studentdemokratiet i større grad er for reservert. STA-styret har, ifølge empirisk fakta, tatt synligheten til nye høyder for Studentorganisasjonen. Stand, temadager og stadige nyhetsoppslag er den nye hverdagen for studentdemokratiets arbeidsgruppe. Men vi er langt ifra i mål. Et planlagt STA-bord i kantinen og en engasjerende tillitsvalgtuke til vårsemesteret ligger på ventelista for ikke-gjennomførte tiltak. Og den stopper ikke der.

Hva med å flytte studentparlamentsmøtene til det offentlige rom – eller å sende livesendinger?

Demokratiet seirer til slutt Som en av seks i STA-styret stiller jeg meg tillitsfulgt bak STA-leder Silje Hammerstad og Studentparlamentet. Vi er valgt til å jobbe for studentene, og vi gir oss aldri på nettopp det. Derfor jobber vi dag og natt, på lukkede møterom og i offentlighetens søkelys, for å gi UiAs studenter det de fortjener; en god utdanning og en studietid som minne for livet.

Historisk sett må vi ikke glemme at engasjementet løftes når urettferdigheten tar på. Vi så det under den franske revolusjon, vi så da Apartheid-staten Sør-Afrika falt og vi ser det i det enorme engasjementet i få lagt ned pelsdyrnæringen. Demokratiet vil seire til slutt!

januar 2016 unikum nr 1

7

8

Vaffel kommentar

Udemokratisk frihandelsavtale:

Grunnleggende demokratiske utfordringer Vi har mange frihandelsavtaler å forholde oss til. TTIP, TISA, TTP er noen av de mer kjente for øyeblikket, hvorav TISA risikerer å ferdigstilles allerede i år. Kunne det i dette tilfellet være aktuelt for politikerne å ta hensyn til folks vilje gjennom en folkeavstemning?

Tekst: Kristoffer Andersen | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Ingen fremgang vedrørende offentliggjøring av avtalen Så hvordan ser det for tiden ut med offentliggjøringen av informasjonen om TISA? Etter press fra blant annet den politisk uavhengige organisasjonen Attac, og det tverrpolitisk uavhengige samarbeidet kalt Handelskampanjen, la Utenriksdepartementet ut det som ble kalt for «TISA-handel med tjenester: Norske forhandlingsposisjoner» den 17. mars 2015. De skjønte vel at det ikke var en god strategi å gå for mer hemmelighold enn hva EU gjør.

Attac uttalte etter det var kjent at det norske mandatet var lagt ut at: «Saken som ble lagt ut på UD sine nettsider bærer mer preg av å være en nettsak enn et reelt forhandlingsmandat,» uttalte Petter Slaatrem Titland, leder for Attac Norge.

Politiske uttalelser tas ikke til følge Det ble kjent at saken på UD sine sider ble skrevet i 2015, og som sådan ikke er det formelle forhandlingsmandatet. Liv Signe Navarsete (Sp) tok tak i saken og kontaktet Utenriksministeren, hvor hun spurte: «Har regjeringa skrevet et mandat for TISA-forhandlingene, og hvorfor er det ennå ikke mulig for landets folkevalgte å få se dette mandatet?»

Når det gjelder det offentliggjorte mandatet til EU, uttalte Helene Bank i Handelskampanjen til Nationen sist vår at: «Mandatet til EU streker under den verst tenkelige tolkinga av elementer vi er urolige for.»

Dette er reaksjonene fra noen av de mest tydelige organisasjonene i saken.

De ønsker alle å få belyst TISA-avtalen for offentligheten. Selv om denne informasjonen er fra så langt tilbake som fra mars i fjor, er Utenriksdepartementet sin daværende publisering på sine nettsider fortsatt den eneste informasjonen som har blitt offentliggjort av regjeringen. Det er et tankekors, da motstanden mot dette hemmeligholdet bare har økt i tiden som har fulgt etter, og dette allikevel ikke har blitt tatt til følge innen denne tid. Står vi her overfor en demokratisk krise?

Hva vil TISA komme til å bety – er det egentlig så viktig?

Frihandelsavtaler har generelt som mål å konkurranse-utsette tjenester på tvers av landegrenser. For at dette skal være mulig, forutsetter avtalene at det er tilstrekkelige tjenester å konkurrere med. Det vil si at det ligger en forventning om økt privatisering ved innføring av avtalen. Dette ser vi for eksempel i form av TISA sin ene avtaleklausul som populært kalles for «skralle-klausulen». Den innebærer i praksis at de tjenester som kan profitere på å privatiseres, skal privatiseres. Merk deg at det kun handler om profitering, ikke fordeling. Dette er en klausul som fremmer «frivillig tvangsprivatisering» så snart avtalen er signert.

Den samme klausulen innebærer også at de tjenester som først er blitt privatisert, ikke kan tilbakeføres til det offentlige. Dette virker veldig ekstremt, noe du har helt rett i! TISA er en ekstrem frihandelsavtale.

Avtalen er så ekstrem at den ikke fikk plass i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), men måtte se til å danne seg sin egen organisasjon, kalt «Really Good Friends of Services». I denne sammenslutningen er Norge en av de over femti landene som for øyeblikket forhandler hvordan avtalen kommer til å se ut. Denne sammenslutningen ble satt sammen i 2012, da den rød-grønne regjeringen styrte.

For ekstremt til å være sant?

Høres dette for ekstremt ut til å kunne være sant? Da anbefaler jeg deg å selv sjekke opp i forholdene. De papirene som er offentlig tilgjengelige sier dette. Når regjeringen svarer på spørsmål i Stortingets spørretime vedrørende TISA-avtalen, får man svar som strider mot det som er blitt offentliggjort av Wikileaks.

Da gjenstår altså spørsmålet omkring hvorvidt regjeringen holder ting skjult, ikke gjør jobben sin, eller om avtalen har forandret seg drastisk den siste tiden. Om det virkelig forholder seg slik at TISA-avtalen har forandret seg drastisk, så er det vel ikke noe i veien for å offentliggjøre avtalens dokumenter for å avkrefte mistankene omkring politikernes unnlatenhet?

januar 2016 unikum nr 1

9

10

Bibliotekaren anbefaler:

«Amtmandens Døtre» av Camilla Collett Hvilken reen Skabning, hvilke bløde og dog høie og ædle Former, hvilke Linier lige fra den vidunderlig plastiske Nakke, der bar det ludende smuktformed hoved, og ned til den faste Ankel og den sikkre – og ikke ængstelig spæde – Fod.

Er sitatet henta fra en analog versjon av Deiligst. no anno 1830 eller der omkring? Neida, linjene er fra boka «Kroppens betydning i norsk litteratur» av UiA-professor Unni Langås, som blant annet har forska på konstruksjoner av kjønn i litteraturen. I sitatet er det en forelsket Jonas Collett som beskriver den vidunderlige og uoppnåelige skjønnheten Camilla. Litteraturforsker Unni Langås beskriver imidlertid Camilla Colletts ambivalens til det rådende kvinne-ideal. Mannen er formgiver, kvinna den formbare. Mannen subjekt, kvinna objekt. I 1854 skrev Camilla Collett (født i 1813 i Christianssand) Norges første roman, «Amtmandens Døtre». Romanen er merkelig lesverdig 150 år etter den ble skrevet. Temaene frihet, handlingsrom, identitet og det meningsfulle gode liv er fremdeles like aktuelle. Det å behandle samfunnsaktuelle tema skjønnlitterært gjorde Camilla elegant. I tillegg skrev hun sakprosa der hun tok et oppgjør med den passiviserende kvinnerollen, blant annet i utgivelsen «Fra de stummes leir.» Etter to hundre år med kvinnekamp har vi i Norge ikke kommet der vi skal være. Likestilling er ikke noe som kommer av seg selv, selv om lovverk og en del praksis er endret siden Colletts tid. Fremdeles må kvinner gjennom ei «hinderløype» i arbeidslivet, som Benja Stig Fagerland skriver om i boka «SHEconomy» og snakket om på UiAs Likestillingskonferanse i høst. Skal også kvinner være fremoverlente, pågående, trygge og sterke subjekter på Sørlandet, trenger vi å lese, snakke om, forske på og diskutere likestilling – også skjønnlitterært.

Tekst: birgitte kleivset Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

januar 2016 unikum nr 1

11

Tekst og foto: Targeir Attestog

Sørvisa gjekk konkurs i 2000, kort tid etter at 14. årgang hadde starta. Hausten same året fekk SiA-leiaren og ein sivilarbeidar starta opp ei ny avis frå grunnen saman med nye journalistar og nokre frå Sørvisa. Norskstudenten Torgeir Moen tok oppdraget med å vere redaktør for dei tre første nummera av Unikum som kom ut våren 2001.

Hausten 2000 var Torgeir Moen i Studentparlamentet og representerte Avdeling for humanistiske fag. Han fortel at 90-talet hadde vore ei glanstid for studentaktivitetar generelt i Kristiansand.

Klubbane på Stiften, Sørvisa og Studentradioen levde høgt. Studentkulturhuset Vaskeriet hadde gode tider. Rett før årtusenskiftet gjekk derimot rekruttering til studentaktivitetane ned. Moen har høyrt at Sørvisa hadde for høgt driftsnivå og inga god økonomistyring, og det gjekk derfor galt. Det skal også ha vore slik for Vaskeriet og andre studentaktivitetar.

– SiA prøvde vel å kontre alt dette med å legge opp til meir stringent økonomistyring, fortel Moen. Dei skal ha begynt å blande seg meir inn i korleis løyvingane til aktivitetane skulle vere.

– SiA som hadde ansvaret for dette her, meinte at det var for galt at dei ikkje hadde studentavis, for dei var opptekne av at HiA skulle satse og vekse, og bli universitet også.

Moen fortel at han møtte dåverande SiA-leiar Tor Erik Grimsli i Studentparlamentet, og oppfatta han som ein optimistisk, blid type. Han skal ha hatt ein finger med i det aller meste på den tida, og han var bestemt på at det var nødvendig med å starte med blanke ark, sidan Sørvisa var insolvent. Då han hadde fått økonomisk støtte frå HiA, spurde han Moen i oktober/november om han ville vere redaktør for den nye avisa. Grimsli hadde med nokre folk frå Sørvisa, men ville også ha med nokre heilt nye utanfrå. Moen var usikker, for han skulle til på hovudoppgåva, men Grimsli tok ikkje nei for eit

12 Intervju med unikums første redaktør

svar, og lova at Moen skulle få all mogleg støtte. På seinhausten tok planlegginga til i bygget på Gimlemoen som i dag er kjent som STA-bygget. Eksredaktøren fortel at då han var i militæret, sov han faktisk i same rommet som der Unikum har kontor.

Ifølgje Moen var Grimsli oppteken av at namnet skulle signalisere noko eineståande og flott. Unikum er rett og slett latin for at noko er eineståande eller unikt. – Han ønskte eit namn med schwung over, som han kunne imponere rektor og SiA med.

I Tyskland eksisterte det frå før ei studentavis med namnet Unicum, men lite tyder på at det var inspirasjonskjelda.

Ujamlege møte Moen innrømmer at Unikum hadde ujamlege møte, og mest oppmøte rett før publisering. For kvar avis var det eit planleggingsmøte om det folk ville skrive om. For det meste var det slik at folk kom på kontoret og gjekk gjennom artiklane dei hadde skrive med redaktøren.

– Eg var jo veldig ambisiøs når det gjaldt språket, så eg var vel litt for hard med dei til å redigere, seier Moen som deretter siterer ein journalist som sa at folk ikkje blir inspirert til å skrive når redaktøren rettar alt saman. Datamaskiner (av typen Mac) blei brukt i 2001, akkurat som i dag. Sivilarbeidaren Tom Arne Skretteberg skal ha teke på seg ansvaret for produksjonen av avisa og var fungerande redaktør. Det var ingen andre redaktørar enn Moen og Skretteberg.

– Det var eigentleg ein flat struktur med meg på toppen og Tom Arne som eigentleg ville styre alt, seier Moen til det. Det var ingen dagar som passa for alle å møte opp på, og det kjentest av og til for Moen nesten som om han og Skretteberg dreiv heile avisa, for dei hadde ikkje overskot til lagbygging.

Denne månaden er det 15 år sidan Unikum nummer 0 kom ut. Det var temanummeret «Mellom brakker og berg», som handla om utbygginga av Høgskolen i Agder (HiA) sin nye campus på Gimlemoen. Det blei laga i eit prosjekt med studentar i mediekunnskap. Unikum-redaksjonen gav ut sitt første ordinære papirmagasin i februar 2001.

2001 – ein avisodyssé

Sture Vareide tok bilete. Moen tok seg av det skriftlege og lagra det på ein server. Ifølgje Moen brakk Skretteberg, Vareide og ein som heiter Simen Narjord om avisa, som betyr at dei sette ho i hop og lagde den grafiske utforminga. Eksredaktøren hugsar at han var med på å godkjenne designen. Spesielt godt hugsar han pila under den første Unikum-logoen.

var at Moen skulle levere hovudoppgåva si samtidig som deadline.

Alle gode ting er tre

Moen var nervøs før kvart einaste nummer, og det var utfordrande å kontakte folk, for mobiltelefonen var enno ikkje allemannseige blant studentar. Epost skal ha fungert betre enn telefonsamtale og SMS på den tida.

Under dette intervjuet i 2013 arbeidde Torgeir Moen som hovudtillitsvald for lærarane i Aust-Agder med kontor hos Utdanningsforbundet i Arendal. No er han avdelingsleiar for filosofiske fag ved Sam Eyde videregående skole i same byen. Han såg med glede tilbake til Unikum-tida då han bladde i 2001-utgåvene. Spesielt stolt er han av Unikum nummer tre. Der var det også med saker frå høgskuleavdelingane i Grimstad og Arendal. Det var dessverre nokre problem med distribusjonen i Arendal fordi sivilarbeidaren ikkje fann fram til sjukepleiarskulen. På den tida var det nemleg ikkje vanleg med GPS. Det skal ha gått betre med å spreie rundt aviser i Grimstad. Moen fortel at dei la ut så mange blad på bord på høgskulen at dei enda opp på golvet.

– Nummer tre var hjartenummeret mitt, for eg jobba heile våren med ei sak om vaskeriet. Den jobba eg veldig mykje med.

Unikum tjuvstarta eigentleg i januar 2001 med eit temanummer om den nye campusen på Gimlemoen som den gong var under bygging.

Det var sett i hop av studentar frå mediekunnskap, og Unikumredaksjonen var ikkje innblanda. Første eigentlege Unikum kom i februar og hadde utskriftskvoter som hovudsak. Utskrifter skulle no begynne å koste pengar over ei bestemt kvote, mens bruk av kopimaskin skulle vere gratis.

Nummer to er smalare enn dei andre blada den våren. Grunnen

– Heldigvis blei vi redda av to jenter som hadde vore i Peru på utanlandsstudium med feltarbeid. Dei hadde skrive lesarbrev på 50 sider.

Vi sat og kutta ned og kutta ned. Den utgjer halvparten av nummeret eller noko sånt. Det var altså eit venstrehandsnummer.

– Eg føler mest at eg var ein fagleg gjennomføringsperson. Tom Arne skal ha æra for den grafiske utsjånaden, og Tom Erik Grimsli var heilt klart arkitekten og generalen bak alt dette, summerer Moen opp og legg til at Grimsli ordna med pengar, trykkeri og annonsar, og at Grimsli er faren til Unikum viss nokon skal ha den tittelen. Etter at Moen slutta som redaktør, blei det førebels pause på eit år for Unikum før det kom eit nummer i april 2002. Etter det har Unikum med få unntak kome ut kvar studiemånad (september til desember og februar til mai) med utskiftande redaksjonar.

På slutten nemner den første Unikum-redaktøren ei overrasking han fekk i posten som var eigentleg meint frå Sørvisa. Det var ei 20 kilos kasse med vin. Med det låg det eit kort der leverandøren håpa på å få positiv omtale i avisa. Det tredje nummeret blei feira med å drikke dette opp. Moen seier tydeleg at Unikum ikkje hadde vinspalte då, og han trur ikkje Sørvisa hadde det heller, men pakkesendinga verka ganske rutinemessig. Han seier sjølv at redaksjonen ikkje høyrte noko meir frå dette vinabonnementet, noko som tyder på at det må ha gått over av seg sjølv. I dag er det kanskje endå større grunn til å feire Unikum, for den studentavisa har no fullført ein årgang meir enn Sørvisa klarte.

januar 2016 unikum nr 1

13

Namn: Targeir Attestog Alder: 26 Yrke: Data-ingeniør Studium: Master i industriell økonomi Fullført utdanning: Bachelor i datateknikk, årsstudium i tysk, master i IKT Studentaktivitetar: Nyheitsredaktør i Unikum, PR-ansvarleg i Indøk Sør Hobby: Dataspel, romanar, filmar, TV-seriar, rulleskøyter, innebandy, ski Sivilstatus: Singel

14

på fornavn med Targeir

På fornamn med Tekst: Erika Erdös | foto: Sandra LArsson

Studentliv og jobb Eg blei student for første gong i 2008. Den gong låg UiA sin campus i Grimstad ved Grooseveien. Dagens campus opna i 2010. Eg var heldig å få venner ganske fort. Det var til og med eit par av dei som kom bort og helste på meg alt den første dagen. Eg var lite med på sosiale arrangement. I 2009 blei eg med i AnimeNord, ein filmklubb for japansk animasjon, og blei kjent med filmar som eg elles ikkje ville ha funne meg fram til. Eg har mange gode minne derifrå.

I tillegg til data, har eg nesten alltid hatt ei interesse for språk, så eg bestemte meg derfor for å ta heile årsstudiet i tysk samtidig som siste året med bachelor i data. 1/3 av tysken blei samfunnsfag i bacheloren. På våren i 2011 møtte eg dåverande nyheitsredaktør i Unikum på brettspel med Studentmållaget i Kristiansand. Eg fekk lyst til å vere med i Unikum då eg fekk vite av henne at ein kunne skrive på nynorsk der.

Med bacheloroppgåve og tysk årsstudium på same tid, hadde eg ikkje tid til Unikum enno. På hausten var eg med på rekrutteringsmøte i Grimstad. Det har alltid vore utfordrande å rekruttere Unikum-medlemmar på denne tekniske campusen, og det var bare eg og to kvinner som møtte opp. Eg fekk mange nye venner i redaksjonen i Kristiansand. Eg skreiv blant anna om dataspelkurs på UiA og samanlikna Facebook med det nye Google+. Hausten 2012 blei eg debattansvarleg. Samtidig dreiv eg på med master i IKT og deltidsjobb som sikkerheitsanalytikar.

Mot slutten av våren 2013 viste det seg at Unikum var på randen av konkurs. Det hadde kome inn ei stor purring på moms.

Kort fortalt hadde den 50 % lønna daglege leiaren gløymt å betale moms og ikkje skaffa nok annonsar. Verken opplag på 3000 eller sidetal på 40 hadde blitt redusert. Eg overtok dermed stillinga i september. Sidan eg hadde fulltidsjobb som programmerar i eit oljefirma no, blei ansvar for medlemsoversikt og distribusjon flytta over til ansvarleg redaktør, slik at vi hadde 25 % stilling kvar.

Vi hadde ei 24 siders augustutgåve, som fekk stort overskot med 7,25 annonsesider. For den like vellykka septemberutgåva hadde eg som debattansvarleg kontakta ulike ungdomspolitikarar om å skrive innlegg. Enkelte parti heldt faktisk fram med å sende inn innlegg med jamne mellomrom dei neste to åra. Opplaget blei redusert til 2000 og resten av semesteret heldt vi oss til maks 28 sider.

Det blei færre annonsørar utover semesteret, men Unikum klarte seg med liten margin. Vi kunne feire og ta oss råd til pizza-julebord i desember.

Etter at eg slutta i februar, har det aldri vore alvorleg mangel på pengar hos Unikum. Eg blei mindre og mindre med som skribent, for eg var jo ikkje student lenger. Då eg blei arbeidslaus i slutten av 2014 på grunn av uventa låg oljepris, skreiv eg litt igjen i Unikum mellom jobbsøknadene mine. Då eg ikkje fekk jobb, søkte eg på master i industriell økonomi på UiA og kom inn på det. Eg fekk faktisk interesse for økonomi av den betalte jobben eg hadde hatt hos Unikum, noko som eg ikkje hadde brydd meg særleg om på mange år.

Nyheitsredaktøren i Unikum slutta, og eg meldte meg frivillig til å ta over den stillinga. Hadde eg visst at studiet mitt ville bli så travelt som det blei, med mange prosjekt og i tillegg sidevis med teori, ville eg kanskje heller ha valt å vere bare journalist, men det har likevel vore artig med denne utfordringa. I tillegg er eg no PR-ansvarleg for Indøk Sør, linjeforeininga for indøk-studiet. I haust

Targeir har eg mest vore referent på styremøta der og styremedlem med mange innspel. No til våren blir det meir promotering av oss.

Sørlandet I Bygland i Setesdal, der eg er ifrå, bruker vi heller namnet Agder om regionen, sidan Sørlandet blir mest brukt om kystområda. Eg liker meg godt både på kysten og i Setesdal. Etter å ha flytta frå Lauvdal for å studere i 2008, har eg for det meste budd i utkanten av Grimstad sin bykjerne, men har budd eit halvt år i Kristiansand og eitt år på Fevik. Spesielt på Fevik synest eg at det er lett å finne fine turområde rett ved kysten. Viss eg har heimlengsel, er det bare å ta ein joggetur på Dømmesmoen og Fjæreheia nær Grimstad for å føle at eg er i innlandet igjen. Ein fordel med Sørlandet er at det bare er ein dag med ferje og tog frå Tyskland. Eg har planar om utvekslingsstudium i München i haust, som blir to dagars reise med tog.

Bøker, film og spel Det som er rart med meg, er at dei fleste skjønnlitterære bøkene som eg har lese, faktisk er på tysk. Mange av dei bøkene finst det faktisk ikkje ein gong engelsk omsetjing av. For dei som kan tysk, kan eg anbefale «Das Licht der Sterne» og «Genusya in Gefahr». Den første er filosofisk science fiction inspirert av «Sofies verden» og «Doctor Who». Den andre er fantasy som kritiserer bruk av religion som maktmiddel. Det er noko som er fascinerande med å lese bøker som nesten ingen andre i Noreg har lese. Eg liker også mainstream, amerikansk kultur, som superheltar og «Star Wars». Eg har også blitt spesielt glad i den polske western-aktige fantasy-dataspelserien «The Witcher» (med engelsk tale) og har nettopp begynt på bøkene bak (på tysk).

Barndomsminne Eg var ikkje i barnehagen, så gome (bestemor) og gofa (bestefar) i nabohuset passa på meg. Det var alltid like artig kvar gong gome mi, Tore, ropte på Targeir, for det var også namnet til gofaen min også.

Eg drøymte meg elles mykje vekk med teiknefilmar på TV og VHS. Eg kunne lage mine eigne fatasiverder, og ein kan sjå noko av det i skulestilane mine heilt opp i ungdomsskulen. Til ein julefest skreiv eg faktisk, med innspel frå andre i klassen min, manuskript til ein episode av TV2-komiserien «Karl & Co». Det blei framført, og eg hadde rolla som perfeksjonistdiktaren Ulf. Den feite kona hans Magda, som ein aldri fekk sjå i TV-serien, dukka opp i form av ei to-tre meter høg dokke.

Framtida Eg er optimistisk for framtida, men er usikker på korleis ho vil bli.

Eg trudde ikkje i 2013 at eg kom til å bli student igjen, og no er i gong med den andre mastergraden min. Eg er usikker på om eg endar opp som systemutviklar eller prosjektleiar. Kanskje blir det begge delar.

Det hadde vore moro å starte ei bedrift for å lage dataspel heime i Setesdal eller annan plass på Agder. Det hadde også vore artig å bli «groß in Deutschland» som romanforfattar, mens folk heime undra seg over kva eg tente pengar på. Bare fantasien (og økonomien) set grensar.

januar 2016 unikum nr 1

15

m o T Bø

n er

m e g e r

Mannen som står fram som den synkende gallionsfiguren i dette er storhauken selv: Sepp Blatter. Man burde vel luktet lunta tidligere, for man kan jo som kjent gjemme mye rart i Sveits. Men hadde det enda bare vært én stor figur som var råtten, så kunne FIFA reddet seg inn. Problemet som møter FIFA i dag er at systemet og kulturen blant dem som sitter i ledende posisjoner er så gjennomført korrupt og indoktrinert i pampekultur, at dersom fotballen skal reddes må man kjøre brent jords taktikk over hele organisasjonskartet.

Når man luker ut ugress kommer det jo som regel flere med det ene strået du tok tak i. Denne gangen heter det ekstra ugresset Michel Platini. For i ettertid av hovedaksjonen mot FIFA kom det fram at alt var ikke helt i vater hos UEFA heller. Platini, som øverste leder av UEFA, hadde tatt ett par konsulentoppdrag for FIFA, og lønnen var ikke mer enn noen millioner for et par ukers arbeid, må vite.

Problemet er at man i dag ikke kan finne en eneste fastsatt pris eller kontrakt for dette oppdraget. Pengene ble overført, men spørsmålet er om de burde vært det.

Det er i slike situasjoner man virkelig må lete dypt i kjelleren for å finne håp for fotballen som vi kjenner den i dag. For når land som Russland og Saudi-Arabia kan kjøpe seg mesterskap via korrupte ledere i FIFA så er det ett tegn på at ting har gått strakt åt helvete.

Nå er det jo satt spørsmålstegn ved legitimiteten av tildelingen til OL i Sotsji på bakgrunn av dette, og når man ser på sinnasmurfen som styrer borti nabolandet vårt så er det jo ikke akkurat så mye å lure på. VM i Russland i 2018 kommer til å bli særdeles skuffende, for det står i fare for å bli boikottet av mange.

Takk skal du ha, Sepp Blatter, for at du har ødelagt den flotteste idretten i verden, og alt på grunn av at du ville fylle opp din egen lomme som den griske sveitseren du er. Jeg håper så inderlig at du blir arrestert og utlevert til USA, samt at du blir satt til å sone i San Quentin. For som Will Ferrell sier det i filmen «Get Hard»: «They be fuckin’ in San Quentin.» Så hold fast på såpa, Sepp.

tom børge mener

Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Dette året ble vi vitne til en av de største skandalene fotballen noen gang har opplevd, og i motsetning til Guds hånd i 1986-VM så vil ikke denne skandalen bli sett på som noe minneverdig for årtiene som kommer.

For en god stund siden skrev jeg om pampeveldet som eksisterte hos IOC, og hvordan det ødela vinteridretten. På det tidspunktet var alle lykkelig uvitende om hvor ille det faktisk var i FIFA. Men da sløret ble dratt litt til siden, åpnet det en syndeflod av bibelske proporsjoner. Anklagelser om alt fra kjøp av stemmer til ulovlige tildelinger av mesterskap og alt imellom. Til og med menneskerettighetsbrudd kom med i skandalen og da begynner det å dra seg litt langt unna hva som burde stått i fokus, nemlig fotballen i seg selv!

16

Tekst: Tom Børge Belsaas

KSI

s s e s k u s l i t n e i e V

Dette er den nye faste sportsspalten i Unikum, nemlig «Veien til suksess». I denne spalten vil det komme artikler som følger utviklingen og resultatene til flere av avdelingene i KSI og GSI som satser og bedriver sin idrett på et høyt, nasjonalt nivå.

I denne utgaven tar vi for oss kanskje den mest meriterte av alle avdelingene i KSI, nemlig futsalgjengen. Denne gruppen har ikke bare hevdet seg nasjonalt, men også internasjonalt! For KSI Futsal dro faktisk til VM i mikrofutsal og klarte en sensasjonell 3. plass.

Ikke verst for en gjeng med studenter fra UiA, men det er ikke den eneste gangen futsalgjengen har vært ute og brynet seg på de store gutta ute i Europa. De har også deltatt i Futsal Champions League, som i seg selv er imponerende når man ser hva de har av ressurser å stille opp med mot profesjonelt finansierte lag.

Gjennom de siste årene har det vært en stødig satsning hos futsalgjengen, og i år ble de igjen belønnet for den enorme innsatsen de legger ned for sporten sin. De vant nemlig NM etter en meget spennende finale og er med det igjen kvalifisert for en ny runde i Champions League. Det er vanskelig å finne ord som kan beskrive hvor uvirkelig stort det er for et studentidrettslag å komme seg til en turnering hvor de skal møte de beste spillerne i Europa. Men for å gjenta meg selv, skal altså en gjeng studenter fra Kristiansand spise kirsebær med de store. Det er ikke rent mindre enn fantastisk.

For de av dere som kanskje ikke helt vet hva futsal er, kan jeg gi en enkel innføring. Futsal spilles innendørs på en bane som er cirka like stor som en håndballbane; målene er også de samme.

Forskjellen fra vanlig fotball går ut på antall spillere og ballen i seg selv; i futsal brukes en ball som har så å si ingen sprett i seg.

Dette gjøres for at ballen skal holde seg mest mulig på bakken, som er en sentral del av futsal. Det er en langt mer teknisk orientert versjon av fotball enn hva man er vant til fra originalen. Samtidig har hvert lag bare 5 spillere på banen, inkludert keeper, til enhver tid. Futsal ligner derfor mer på håndball i form av intensitet og fart i spillet.

For de av dere som kunne tenke seg å prøve ut futsal, er første trening på nyåret 4. januar. Som med alle avdelingene i KSI og GSI er det alltid behov for nye folk som kan bli med og føre avdelingene videre, så hopp i det og prøv noe nytt. Hvem vet, kanskje nettopp dere ender opp som vinnere av Champions League på KSI Futsal.

Det var meningen at jeg skulle kjøre den samme prosedyren som jeg gjorde med KSI Topaz der jeg var med gjennom en trening for å overvære og observere gutta i aksjon. Dessverre var det jo eksamenstid, og de fleste hadde viktigere ting å foreta seg, og KSI Futsal uteble til januar. Dermed blir dette en introduksjon til Futsalavdelingen, men i neste utgave kommer vi tilbake med bilder og intervju med lederen for KSI Futsal samt bilder av gjengen som har satt UiA og KSI på det internasjonale kartet i Futsal.

Tekst: Tom Børge Belsaas foto: Marius Grønvold (privat arkiv)

januar 2016 unikum nr 1

17

Det norske hus Når det blæs og regnar i vintermørkret, er det ekstra enkelt å bli glad i huset. Midtvinters, når kvelden er mørk og vinden streng, liker eg å sløkkje lyset og la naturen prøve seg medan huset held meg trygg og varm.

– Ein kvar idiot kan byggje eit hus, sa bygningsmannen.

Samstundes sa han at ein gjerne treng å bygge minst to-tre hus for å få alt til å stemme. Eg veit ikkje om eg er heilt samd med det første. Når eg kiker på husbransjen, ser eg at det er ganske vanskeleg og krevjande. Og at det er ein del idiotar.

Det kan Forbrukarrådet stadfeste. For der er mykje som vert gjort dårleg og gale når der skal byggjast.

Når eg sit stille i mørkret, tenkjer eg på kor tungt det er, alt som er over meg. Ein einebustad med grunnmur veg ofte langt over hundre tonn. Materialane skal halde saman, med stor vekt, over tid, og motstå regn og sterke vindar. Det er slett ikkje sjølvsagt at det skal gå bra.

med rentefrådrag på skatten og inflasjonsjusteringar, og sosiologen ser ein verdi i at son (25) har levd i 15 år, men slikt tek ikkje gjeldsberget omsut til, det berre veks.

Då eg gjekk i kjellaren For noko tid sidan skulle eg montere kvitevarer i eit kjellarhusvære. Tusenlappane gjekk, men eg såg berre småpengar samanlikna med bustadgjelda. Derimot fekk eg augo opp for handverkaren. Ein god handverkar er avgjerande for at sjølve huset og innreiing og monterte apparat skal vere trygge, haldbare og pålitelege. Ein god handverkar ser ofte at brukte husvære som er på marknaden til høge prisar, er i dårleg stand.

Då far gjekk i banken Av og til trur folk at eg har greitt med pengar. Då seier eg at det er berre å bli med i banken, så forklarer dei klårt og tydeleg kor absolutt veik økonomi eg har, og at huskjøp slett ikkje er noko for meg.

Men pengar må til skal det bli hus. Eller «finansiering» som bankane og meklarane seier. For når «marknaden» stig, er det i røyndomen gjelda som stig. Ta eit tenkt, men røyndomsnært eksempel: Son (25) skal inn på bustadmarknaden. Sjølvsagt skal han ha ein stad å bu, medan det nærast sikre løftet om prisstiging lurer i bakhovudet. Tenk år 2000: Akkurat som meg, får heller ikkje son (25) noko bustadlån i banken etter å ha surra rundt med studium og deltidsjobbar.

Difor må far (59) kome med sitt nesten nedbetalte hus og stille som trygd, så blir der husvære i arbeidarblokka frå sekstitalet for son (25), som får gjeld på prisen på husværet, ein blank million. Med tida blir året 2015, og son (25) er no 40 år gamal. 15 år har gått, og han skal selje. Lukkeleg for han har prisen stige til 2,49 millionar, det blir 1,5 millionar i gevinst! Husværet blir selt. Den nye kjøparen har spart i banken i mange år, fått litt pengar av mor, og arbeider støtt og stiller med ein halv million i sparekapital, så lånet blir på berre 80% av takst. Altså har gjelda på husværet dobla seg frå ein til to millionar i «vekstperioden».

Nordmenn gleder seg over å ta ut pengar som andre skriv opp i gjeld! Kranglete økonomar ynskjer også å få

18

kronikk

Eg gler meg over livsvisdomen eg fekk med meg frå handverkaren: Når noko ser vanskeleg og krevjande ut, så er det ikkje noko spørsmål om ein skal gjennomføre. Det er berre eit spørsmål om kor mykje styr og strabasar det medfører å få gjennomført prosjektet.

Ved sjølvsyn fann eg ut kor kritisk det er at maskiner og det meste i hushaldet står heilt i vater, og dessutan er montert skikkeleg fast. Eg fann ut at ein elektrikar og ein røyrleggjar alltid finn noko som ikkje er bra i eit halvgammalt hus. Men det verste med å lære å montere ei oppvaskmaskin ordentleg er at no ser eg knapt nokon andre som er installert på rette måten når eg kiker i hus!

Saga syng. På polsk!

I byggjebransjen har det blitt store omveltingar dei siste åra.

Blant dei gode handverkarane finn vi diverre heile salaten av elende også: Dårleg utført arbeid av fagfolk som slett ikkje er fagfolk, elendige løner og utbytting av folk, juksing med skatt, moms og våtromsnormer for ikkje å snakke om at ein norsk lærling på yrkesskulen risikerer å bli einaste nordmannen i arbeidsgjengen der han bur! Ein handverkar, ein tømrar og ein ingeniør har sært viktige jobbar: Dei skal sørge for at huset ikkje fell saman og arbeide slik at huseigaren gjer ei trygg investering.

Tekst: Alexander Kemp

Talet på klager på bustadbygging har stige i fleire omgangar hos Forbrukarrådet, noko som peikar på dårleg informasjon frå byggjebransjen og låg kunnskap hos bustadkjøparar. Eg har lyst å tru på at husbyggjarane ordnar alt, men diverre er det oftast berre å gå i gang med vedlikehaldet, eventuelt klagene, nesten straks etter at husværet er innflytta. For det er uhyre komplisert å få til ein einebustad ordentleg, og slett ikkje noko ein kvar idiot klarer!

varmtvasstankar som framleis blir laga i Noreg. Men elles må nok nordmannen sjå at verda har kome til Noreg. På 1970-talet var det sjølvsagt med leselys frå Osram-lyspærer laga i Drammen og husfred framfor Tandberg fjernsyn, laga i Oslo, i huset bygd av naboen som var snikkar. No er både byggjematerialane, interiørvarene og ikkje minst bygningsfolket importerte. Men bustadgjelda, den får nordmannen sitje med i Noreg.

Tenk berre på veggane: Dei skal tole vind og regn. Dei skal isolere, både ved å halde varmen frå omnen inne og steiken frå sola ute. Dei skal stå støtt og bere taket, ikkje berre dersom orkanen kjem. Dei må puste slik at treverk og måling ikkje får fuktskader. Derimot skal dei ikkje sleppe inn mus og andre gjester som gjerne vil på vinteropphald.

Og dette gjeld dei enkle treveggane. Murveggane er kanskje endå verre: Dei skal halde mykje større vekt, og stå støtt utan å få sprekkar. I kjellarvegg må dei også halde rennande vatn ute og stø opp om eventuell jordbakke bak. I tillegg skal det vere røyr for varmt og kaldt vatn inni veggen, pluss straumkablar. Noko gode handverkarar får til medan andre produserer reparasjonstingingar. Men sjølv den beste tek feil stundom: Røyrleggjaren i huset hos meg bytte om på plasseringa av varmt og kaldt vatn!

Eg må få bu

Alt er annleis i Amerika Noreg har glimrande tradisjonar for at folk flest skal få høve til å oppføre sine eigne hus. Typehus med Husbankfinansiering er ein av dei vanlege malane.

Huset eg vaks opp i derimot, følgde langt ifrå nokon vanleg mal. Til det var her for mange amerikanske bøker! Der finst bilete av veggar som ikkje vart bygde opp, men snekra ferdig liggande, og så reist opp i store modular, akkurat som dei gjer i Amerika. Eg har vakse opp med sentralstøvsugar, sjølvsagt ein amerikansk modell som vart spesialimportert før mange nordmenn visst kva det eingong var. Og ein hammar for meg kan aldri vere noko anna enn amerikanske Estwing. Det blir ikkje god spikring med noko anna.

Sjølvsagt er eg svært stolt av norske hus og norske byggjematerialar. Eg tykkjer at nordmannen skal nytte høvet til å ha lokalproduserte vindauge i huset sitt. Og så trur eg det er

For meg har ein ryddig hybel på 15 kvadratmeter gjeve nok funksjon og buglede. Det er skilnad på kva ein treng og kva ein ynskjer. «Ein skal jo bu» var det ein kar som sa, då det var snakk om lønsbetalingar og privatøkonomi. «Ein skal jo bu» tenkte eg då eg såg bilete av slottet i Versailles og høyrde historier om solkongen.

Om ein tenkjer globalt og bærekraftig er det absurd med norske einebustader. Så lite som ein person kan bu ein stad som krev over hundre tonn byggjematerialar for å bli oppført. Større bustader krev meir oppvarming, tek opp store areal som kunne vore brukt til gras og fotosyntese, og inneheld mengder av giftig måling, plast og kjemikaliar. For naturmiljøet si skuld er det truleg best at menneska bur i små einingar i høge blokkhusvære, med trikkeskinner utanfor døra. For bumiljøet si skuld derimot, er grå betongkolossar ikkje bra. Med mindre dei utgjer første etasje av velplasserte einebustader.

Eg liker å bu. Det er eit poeng å ha avstand til naboen.

Det er eit poeng å ha alt ein treng inni huset. På 1950-talet måtte ein ut av huset for å vaske klede, ut for å hente noko i bygdefrysaren og ut for å handle avisa.

Det gjev meg glede å bu. Eg liker at regnet prøver seg medan golvet inne, som ligg under bakkeplan, er tørt. Eg liker at vinden held seg ute. Og eg gler meg over at taket held seg oppe. Faktisk tenkjer eg meir på korleis målinga kjem til å klare å halde seg på veggen enn på utviklinga i bustadmarknaden. For huset gjer seg langt betre som ein boks i regnet enn som ein boks i banken.

januar 2016 unikum nr 9

19

20

har du tenkt?

Har du tenkt?

Da jeg var liten, det vil si tidlig nittitall, hadde vi en butikk hjemme som het Forbruksforeninga. Hva det egentlig betyr, vil bare være spekulasjon fra min side, men som navnet antyder, representerte den foreningen en annen måte å drive forretning på, ikke ulik Felleskjøpets opprinnelse, som var en forening av storbønder som sammen importerte og forhandlet utstyr til gårdsdrift gjennom et eneste organ for bedre priser til alle. Litt kommunistisk, kanskje, men så er det heller ikke tilfeldig at Norge er blitt kalt «Den siste sovjetstat», og at Arbeiderpartiet har vært dominerende i norsk politikk helt til de siste årene.

Nå som de blå leder, kan det virke som om fargen er det eneste som skiller dem.

De som forventet et helt nytt Norge, må jo være littegrann skuffet.

Etter at Forbruksforeninga ble underminert av den fargesprakende kjeden «MM» og etterhvert kjøpt opp av den andre fargesprakende kjeden «Prix», var vi inne i den nye eraen i Butikk-Norge, som jeg kaller «Sprakende FargeskiltButikk-Eraen», SFSBE, eller «Navn Uten Mening», NUM, eller best kjent som lavpris kjedenes blomstringstid. De kom på rekke og rad. MM, Prix, Rimi, Kiwi, Obs, Rema 1000, ICA, Alt, og mange flere. Jeg følte ikke behov for å lete opp alle de navnene jeg har glemt. Vi vet at på 20 år har nær sagt hver eneste butikk i Norge blitt svelget og skapt på ny av en kjede med sprakende fargeskilt.

Nå nylig ble jeg obs på at nærbutikken min, Rimi, på Hellemyr, som var ICA for under et år siden, hadde Coop-varer i hyllene. Jeg spurte butikkeieren om dette. Rimi er Coop nå, sa han. I lys av at alle ICA-butikkene har forsvunnet de siste par årene og blitt til Coop og Rema 1000 er dette potensielt alarmerende og en pekepinn på hva kapitalismen gjør med verden. Ikke bare har kjedene slukt alle selvstendige butikker og truer med å ta over produksjonen av mat også, ved å selge sine egne «lavprismerker» som konkurrenter til selvstendige produsenter, men nå begynner kjeden å sluke hverandre i et stadig høyere tempo. Det kalles økonomisk imperialisme.

Husker du Monopol? Jeg tenker på brettspillet vi hadde på tidlig nittitallet og som var en liten by tegnet på et brett. Hver spiller valgte sin figur og brukte terninger til å bestemme hastigheten på en sko eller en hatt som farer fra tomt til tomt på den ene gaten som går rundt brettet. Hvis du fikk flere gater av samme sort kunne du bygge hus eller hotel og kunne kreve leie av motspillerne.

Verdien ble høyere ettersom du nærmet deg start, men du fikk penger når du passerte start og begynte en ny runde. Bortsett fra forhandlingsretten som stort sett resulterte i høylydte krangler mellom ambisiøse søsken, ble spillet avgjort ved hvem som fikk de beste tomtene først og avsluttet med en utslitelseskrig til noen gikk tom for penger. Spillet var over da en lykkelig bror eller søster eide hele brettet, og det ikke lenger var rom for diskusjon. De andre slamret med dørene.

Grunnen til at jeg nevner Monopol er at det spillet, som ironisk nok nesten alle kjenner til, har et alvorlig budskap. Spillet har noen kontroverser rundt sin opprinnelse, men det skal ha vært patentert i 1903 under et navnet «The Landlord’s Game» av en dame med det noe pussige navne Lizzy Magie. Senere ble det snappet opp av større selskaper og relansert under navnet Monopoly.

Lizzy Magie som spiller på verdens ekte monopolbrett, ble da skuffet til side og forbigått av noen med bedre ressurser.

Sagaen sier at hun ønsket å lage et spill som reflekterte hennes politiske synspunkter. Det var den tidens økonomiske bonanza og «landgrabbing» hun ville vise de uungåelige konsensene av. Ironisk nok ble hun offer for de samme markedskreftene hun kjempet mot, og spillet hennes fikk navnet Monopoly som representerer den situasjonen den store arbeiderklassen frykter mest, solgt med kjempesuksees av et eksisternde selskap som snappet ideen og som tok all fortjeneste.

Som vanlig forstår vanlige folk absolutt ingenting og synes det hele er artig og til å le av. Det er jeg enig i, men med en sarkastisk latter. Spillet er en forenklet minimodell av verdens økonomiske og politiske system og viser så åpenbart tydelig for hver eneste familie som noensinne har sett et monopolbrett hva

Tekst: ole håvard seland | Foto: synnøve solberg

kapitalisme fører til: Monopol. Like ironisk er det at det monopolet ikke er ulikt det systemet kapitalismen har satt seg ut å bekjempe; nemlig kommunismen.

Kan du se dette?

Men Monopol er ikke som verden! Neida, det er ikke det. Det er to hovedforskjeller. Den ene hovedforskjellen er at det må introduseres enda en spiller som konkurerer med de andre, nemlig banken. Du har kanskje lagt merke til rentene som du betaler banken for lånet ditt. Dette er for å dekke inflasjonen og utgiftene til alle bankene. Det er alt fra bygging og vedlikehold av minibanker og betalingssystemer, banklokaler, kontorer, datasystemer, lønninger til ansatte og utbytte til investorer. Rentene du betaler er andres lønninger.

Den andre forskjellen er at det er så mange spillere på brettet at det er vanskelig å se klart hva som foregår. Når spillerne i tillegg holder kortene sine skjult og driver forretning under bordet, blir det enda vanskeligere å se klart. Men det er verre enn dette.

Det må legges til at Norge har vært velsignet med en trangsynt og konservativ, venstreorientert og veslevoksen regjering som har holdt Norge adskilt fra resten av verden nok til at Norge i det minste eier sine egne ressurser (i hvert fall det som er igjen, så lenge det varer), i motsetning til andre nasjoner som har blitt støvsugd. Nå som vi har gitt fredsprisen til Barack Obama, som nylig har gått inn i en krig det lukter så vondt av at ord ikke er tilstrekkelige nok til å dekke, i forkant av vår egen Stoltenbergs utnevnelse som generalsekretær i NATO, begynner det muligens å bli klart hvem vi er trofaste mot.

Tilbake til Monopol. Se for deg at banken spiller med som alle andre i spillet, bare med den forskjellen at han ikke trenger å flytte brikker på brettet. Han kan bare sitte og vente på at spillerne går konkurs en etter en, og så plukke opp restene. Dette skjer hver gang det er nedgang i økonomien. Tenk på det.

Huslånet ditt er lånt av banken mot renten som banken setter. Det er sentralbanken som setter renten, og i Norge er det mulig at sentralbanken er statlig styrt, men historisk sett og på verdensbasisi er bankene i det store og det hele private, som alle banker i Norge med mulig unntak av sentralbanken. De bestemmer pengemengden gjennom er rekke bankstrukturelle begrensninger og gjennom rentenivået. Pengemengden er satt til å gå opp og ned etter behovet, og det er ikke en gitt pengemengde i sirkulasjon hele tiden.

Det blir for eksempel satt mer mynter og sedler i distribusjon i førjula fordi det er tenkt at verdien på kontanter vil bli i ubalanse om noen banker går tom. Dette er et eksempel på hvordan banken også styrer verdien på penger.

Så verdien av penger, mengden av penger og hva størrelsen på inntjening blir (renten) er det bankene selv som setter. Under finanskrisen i 2009 i Amerika så vi banker overta eiendommer til forfalte boliglån. Selv om det samme ikke har vært tilfelle her på samme skala, er det likevel eiendommen din som er sikkerhet på lånet du har for å dekke kjøpet av eiendommen. Bukken og havresekken.

Selv om du sier at du har penger, så står de i banken. Om du tar pengene ut i kontanter for å være sikker på at du har dem, er det banken som eier de pengene. De har laget dem, de bestemmer verdien og de kan ta dem tilbake.

Etter litt løst prat om forretninger kan vi nevne det vi alle har hørt, om de 2-3-4% av befolkningen som eier 80% av verdens rikdommer, eller noe slikt, kan vi begynne å lure på hvem som egentlig bestemmer her og om lokalvalget mellom Ola Nordmann og Karianne Godtro egentlig utgjør så mye.

Men ikke ta mitt ord for noe av det jeg har sagt. Jeg er vokst opp i en brakkekultur der vi kan si hva vi mener uten referanser. Alt jeg sier er at du kan velge å lukke øynene eller å holde dem åpne. Let, søk og undersøk selv. Økonomisk imperialisme er på verdensbasis. Hvorfor tror du ellers vi bomber syriske oljefelt?

januar 2016 unikum nr 1

21

Sperre – del 2 tekst: kristian tyse nygård | illustrasjon asbjørn oddane gundersen

I forrige nummer av Unikum skjedde det noe merkelig med tennene til vår helt Kjartan: de smeltet sammen. Sånt skjer ikke hver dag. La oss nå se hvordan han håndterer disse sære omstendighetene.

Kjartan drakk aldri brus, noe som alltid slo hans jevnaldrende i bursdagsfester som merkelig til det mistenkelige. Han drakk sjeldent alkohol for ikke å miste kroppskoordinasjonen, og medstudenter møtte dette med skepsis. Han brukte tanntråd hver dag og pusset tennene religiøst, og gjorde alt i sin makt for å unngå å havne her.

– Jøss, til og med nervene går igjennom! Hvordan skjedde dét?

Tannlegen satt bøyd over dataskjermen i hjørnet med kontorstolen til topps. Hun snudde seg ikke til Kjartan for noe svar på spørsmålet sitt. Kjartan kunne ikke se skjermen, men datamusen klikket som om tannlegen alltid fant noe nytt å undersøke.

Hun dyttet seg fra pulten og sprang opp fra stolen. Kjartan så røntgenbildet sitt på skjermen: det han antok var nerver gikk gjennom tennene som skygger, og en horisontal rød strek kuttet på tvers av dem. Tannlegen stod ved et smalt skap på høyde med en hagle, bladde gjennom nøklene sine som en fangevokter, åpnet skapet og stakk armen inn så dypt at Kjartan lurte på om skapet fortsatte gjennom veggen.

– Du aner ikke hvor sjeldent jeg får brukt denne, sa hun da armen kom ut igjen og hun holdt noe på størrelse med en hammer. Den lignet på en vinkelkutter, og Kjartan kunne ikke ta blikket vekk fra den mens tannlegen gikk mot ham. Hun dyttet en spak som lenet stolen bakover, og rykket lyset som hang i taket over ansiktet til Kjartan. Pannen brente, øynene ville flykte. Resten av rommet ble mørkt under lyset.

– Gap opp.

Kjartan åpnet munnen så mye han kunne. - Ser ut som porselen, jo; eller størknet stearin. Hun banket lett på tennene med vinkelkutteren.

- Helt solid. Fascinerende. Hvordan greide du å spise og drikke sånn?

Kjartan mintes sugerøret han stakk gjennom nesen to timer tidligere.

Uten å ta blikket vekk fra bittet fant hun noe akvarieblå gummi som hun dyttet i munnen til Kjartan for å holde leppene oppe. Han lignet et skrik.

– Vi må kutte, og det vil sannsynligvis gjøre vondt. Du får bedøvelse, så klart, men som du gjerne skjønner har jeg aldri utført noe lignende, men gleder meg til å komme i gang!

Hun snakket mer til tennene enn til Kjartan. En sprøyte dukket opp i én håndbevegelse som en revolver, hun holdt den med begge hendene og siktet på tannkjøttet; tungen stakk ut av munnen i konsentrasjon. Hun pumpet noe grønt inn på flere punkter langs tannkjøttet. Kjartan kjente de små stikkene som om de hadde klør.

Vinkelkutteren freste et par ganger i hånden hennes, som en racerbil ved startlinjen. Hun så på den og lyttet til den, for å sørge for at den fungerte skikkelig. Skuldrene senket seg, hun lente seg over Kjartan og førte kutteren mot tennene. Den hvinte som en gris, og lyden ble skarpere jo nærmere den kom tennene.

Den landet som et pulserende meisel. Episoden på bussen var visst ikke dagens mest smertefulle likevel. Smerten skrumpet inn hjernen som en svamp, alle sanseinntrykk fordampet og smerten spredde seg som vann gjennom kroppen. Sinnet gikk i stå og spilte bruddstykker av forskjellige minner som en ødelagt videokassett: en arm i 90 graders

22

sperre del 2

vinkel trekkes inn like før lærer Gunnhild snur seg; under brennende lys foran et folkehav er notatarket vått fra klamme hender; en hånd stryker over strupen hos logopeden; blod på fingrene fra å bite tungen; et par grønne øyne som lener inn mot et kyss; et ekko ved foten av et fjell som forsvinner med vinden «Jeg er best jeg er best jeg er best jeg er» Verden i tåke, og for Kjartan føltes det som om han hadde sovet i et døgn; han gjespet.

Han gjespet! Han strakk kjeven så åpen han kunne, og luft strømmet gjennom munnen.

Tannlegen snakket, men det var uklart hvor hun sto, for synet til Kjartan var uklart og stemmen kom som fra under vann. Hun snakket videre, men det ble bare gradvis klarere etter hvert som ørene kom ut av dvalen.

– Så ikke gjør det, ellers kan ting gå veldig galt, sa hun da Kjartan kunne høre igjen. Hun sto med ryggen til Kjartan ved en vask i hjørnet. Han ville spørre hva han ikke måtte gjøre, men tungen føltes oppsvulmet, og det kom bare noe bablelyder.

– Jeg kom borti tungen, og det er grunnen til alt blodet. Kjartan så til vasken ved siden av, og på det blodrøde håndkleet som lå der. Det så ut som en massakre. Den er sydd igjen og alt er bra, men du kan ikke snakke på en uke. Og vær forsiktig når du spiser og drikker.

Hun stoppet kranen, snudde seg, fant et speil og tok det bort til Kjartan.

Han hadde endelig et bitt igjen.

- Du trenger i det minste ikke tanntråd mer! sa tannlegen. Men Kjartan likte tanntråd.

Han gikk tilbake mot eneboligen, og kunne ikke få nok av å trekke dype åndedrag, og han så seg i speilbilder overalt, i butikkvinduer, i lakken og sidespeilene på parkerte biler; han befølte tennene med fingrene og bet lett på dem, bare for å ha noe å bite på.

For en dag! Nå var den heldigvis over, et tilbakelagt kapittel. Han la seg med ro i sinnet og optimisme om framtiden, men etter en natt med urolige drømmer våknet han med tennene igjen låst sammen.

24 Haubitz hall

Tekst: Øyvind H. Lønberg | Foto: Holger Løv

Et lett duskregn danser i vinden over Odderøya i Kristiansand.

Trærne har sakte men sikkert begynt å kle seg nakne for kongvinter, gradene kryper stadig nedover på stokken og høsten er i emning. Haubitz Hall troner på toppen av øya, en ambisiøs plassering for et gjensidig ambisiøst konsertlokale.

Morten Martens stikker hodet ut av døra!

M: Hei! Stig på!

Og vi stiger inn i den gamle murbygningen som tidligere har vært rom for så mange og så mangt.

M: Kaffe?

Kan du lese tanker, Morten?

Han har plassert seg i hjørnet av The Lodge, studioet sitt. Det er her han jobber når det ikke skjer noe annet i huset. Han slepper en kapsel i maskinen og sveiver den i gang. På hylla bak han, blant kubbelys, effektpedaler og nips står to spellemenn M: Den ene vant jeg for Darkside Of The Force – «El Dia Del Los Puercos» og Den andre er Kjetils debutskive «Uppers, Downers, Screamers & Howlers».

før tidlig på nittitallet. I dag huser øya alt fra gallerier og kaféer til barnehager, og er et populært turområde blant mange av byens innbyggere. I 2008 tok Kjetil over lokalet og brukte det som øvingsrom. Samtidig var Morten på utkikk etter et lokale å ha studio i, og ikke lenge etter overtakelsen startet de oppussingsprosessen. Det var gutta sjøl som døpte huset til Haubitz Hall. Navnet er inspirert av haubitserkanonene som står på toppen av øya, ikke langt fra. En påminnelse om husets historie.

K: Den orginale scenen og bakteppet fra den gangen det var kino her, har fått bli. Og så har vi satt opp denne veggen mellom hovedsalen og studio, sier han og peker.

Morten og Kjetil foran det originale sceneteppet

Det lukter umiskjennelig av loppemarked, bestemor og god stemning. Lukten av nytraktet kaffe smyger seg nesten ubemerket inn i blandingen.

Destinasjon 1920 Kjetil Grande titter frem bak Macen med et hilsende blikk, i det vi kommer inn i hovedrommet. Alle inntrykkene som må tas inn overstyrer og sender håndhilsenen ut i periferien av sansene og bevisstheten min.

K: Sånn så det ut her når vi flytta inn da...

Kjetil snur iMacen og viser frem et bilde av den gamle offiserstua, og senere kinoen, slik den var da de overtok den. Det ser visselig annerledes ut. Hadde det ikke vært for den kontrasterende iMacen på bordet, ville jeg måtte minne meg selv på at tidsreiser enda ikke er gjennomførbare. Et pumpeorgel langs veggen på høyre side fanger blikket mitt. Et gammelt kjøleskap er plassert bak i hjørnet av rommet, og røde fløyelsgardiner rammer det hele inn. Lite minner om de konsertarenaene en er vandt til å se, Haubitz Hall ligner mer en kabaretklubb anno 1920.

Mye historie i veggene Bygget har stått stødig siden 1918 og var ett av få som ikke kollapset under krigen. De fleste husene på øya ble bygget i tre, i motsetning til dette som er bygget i solid mur. Odderøya som tidligere var et strengt bevoktet militært område, ble ikke åpent for publikum

januar 2016 unikum nr 1

25

Morten i arbeid i studioet The lodge

Gutta er ivrige når de snakker om lokalet, sjøl om Morten må innrømme at han en stund angret noe på utformingen av studioet sitt.

M: Jeg fikk en eller annen vill idé om at jeg skulle ha alt rundt, eller buet. Jeg ante ikke hvor mye arbeid det er å bue alle listeskjøter og kanter. Jeg hadde nok ikke gått for den idéen om jeg visste hvor mye arbeid som lå forran meg men jeg ble jo fornøyd til slutt da, innrømmer han.

Mens vi beveger oss rundt i lokalet, er det vanskelig å ikke la seg imponere av interiøret. Det står gamle radioer, instrumenter og møbler langs alle vegger, og en naturlig nysgjerrighet for hvor alt kommer ifra vokser seg større og større for hvert objekt jeg beskuer.

M: Når vi pusset opp her, var vi mye på søpledynga for å kaste diverse materialer og skrot. Da gjorde vi en tradisjon av å stikke innom bruktteltet for å se hva vi fant. Så mye av det som er her er hentet fra teltet.

K: Den eneste grunnen til at vi kan gjennomføre dette er jo kontaktnettverket vi har, vedgår Kjetil.

M: Jeg er helt enig. Jeg tror vi ville slitt om vi ikke kjente de som spilte her fra før av. Vi huser jo bare femogfemti mennesker her, så det er jo klart at kontakter har mye å si, supplerer Morten. Å ha venner til å spille på konsertene sine er dog ikke et problem, når vennelista di inkluderer blant annet Thom Hell, Mikhael Paskalev, Jonas Alaska, Hanne Kolstø, The Fjords og Dråpe. Etter at ideen om å starte konsertvirksomhet sprang ut sommeren 2014, har ting ballet på seg ogblitt mer seriøst med tiden. Det er ikke lenger bare venner som vil komme å spille på Haubitz Hall, om vi skal tro guttene selv.

Kjetil er rask med å understreke at ikke alt er hentet på dynga, og at større og finere ting som pumpeorgelet har kommet inn senere.

K: Vi opplever oftere og oftere at bookingagenter ringer for å høre om bandet deres kan spille hos oss. Det var tilfellet med for eksempel Farmers Market som spilte her 6. november. Sånt synes jo vi er veldig stas, og det gir oss lyst til å drive dette videre.

K: Det er gøy når vi har folk her, for det er flere som påpeker at de husker huset fra da de var i militæret selv. De er alltid imponert over hvor fint vi har gjort det her.

Utypisk og unikt

Haubitz Hall Salongen Morten lar hendene gli over knapper og spaker på miksebordet, mens han med et konsentrert blikk følger med på skjermene. Studioet The Lodge er en jungel av kabler, knapper, skjermer og utstyr. Som en slags musikkens Tarzan svinger han seg fra den ene beaten til den andre. Lyden av hiphopduoen Sara og Arash fyller rommet fra studiomonitorene på hver side av miksebordet, mens morten jobber med sitt nåværende prosjekt.

Dette er hverdagen i Haubitz Hall. Morten sitter bak spakene i studio, mens Kjetil sitter i hovedsalen og som også fungerer som skrivestue. Det er dette de to musikerne beskjeftiger seg med når de ikke jammer med venner, eller holder konserter.

Konsertene har blitt guttas nye hjertebarn og det er med iver og glede i øynene at de forteller om konseptet – Haubtiz Hall Salongen.

26

Når vi først snakker om venner, er det ofte de som spiller på konsertene.

haubitz hall

Vi vandrer igjen rundt i lokalet, og det er umulig å ikke se for seg de opplevelsene og historiene som sitter i veggene her. Både de fra krigen og de Kjetil og Morten har skapt. Kanskje har en Gestapo-offiser stått akkurat her. Kanskje har hans lærstøvler stått nøyaktig hvor mine Adidas nå står plantet. All den historie som ligger her, har ikke forvitret. Den enses i rommet, hvor enn du går. Haubitz Hall er så herlig utypisk for resten av Kristiansand. Et nisjetilbud for musikkelskerne.

M: Her kommer alltid musikken i første rekke. Hit kommer man kun for å nyte musikken, slår morten fast.

K: Under konserter er det helt knappenåla her. Alt fokus er rettet mot musikerne og det som foregår på scenen. Her er det helt uhørt å drive å jabbe mens musikken går i bakgrunnen.

Guttene som begge er født og oppvokst på Sørlandet har alltid drevet med musikk og er utøvende musikere selv. Det hender gjerne at de blir med på en låt, og synes først og fremst det er morsomt å drive konsertvirksomhet. Det som først startet som et lavterskeltilbud har vokst seg voldsomt populært, og de kan fortelle at til tross for et magert reklamebudsjett blir konsertene med få unntak utsolgt flere uker i forveien.

M: Vi har jo prøvd å holde det litt «low key» også. Ambisjonen var jo at ordet om Haubitz Hall skulle nå ut til folk gjennom jungeltelegrafen, noe vi føler at vi har fått til.

Noe for en hver smak Så hvem er den typiske tilskueren i Haubitz Hall? Hva kjennetegner dem, foruten om at de er musikkinteresserte? Guttene pauser litt ved spørsmålet og med et tankefullt blikk er de stille i noen sekunder. Det er tydelig at spørsmålet er enklere å stille enn det er å besvare, men Morten tar til ordet.

M: Det er jo egentlig alle slags mennesker, men skulle jeg tippe ville jeg nok sagt at de fleste er rundt tredve.

Guttene forsikrer oss dog om at det ikke er slik at de kun ønsker folk over tredve på besøk, og håper at det hele skyldes jungeltelegrafens begrensninger.

M: Vi har jo sett noen yngre her også, enkelte av dem var også studenter, men de er i fåtall.

På spørsmål om hva de tror årsakene til at så få studenter tar turen, mener de det kan være mange, men at noen sentrale faktorer selvfølgelig spiller inn.

til Erlend Ropstad og Asbjørn Ribe.

M: Og så har vi jo dessverre ingen studentrabatt.

Guttene forklarer videre at billettene må ligge i det høyere prissjiktet slik at artistene skal tjene noe på dette. Til tross for at det er venner som spiller, så er de velrennomerte artister, som får tilbud om å spille mange andre steder. Med et lokale som huser kun 55 personer er det nødt for å bli slik. Guttene har dog et håp om at vennlige priser på børsten skal trekke en og annen musikkinteressert student.

M: Dropp torsdagsfylla et par uker og heller ta en fredagsfyll her, foreslår Morten.

På spørsmål om hvilken konsert som har vært mest minneverdig gjør den undrende stillheten sitt inntog nok en gang, og det blir stadig klarere for meg at noen spørsmål er enklere stilt enn besvart.

M: Selv om vi synes alle har hatt noe magi i seg, så må det jo ha vært den første konserten vi hadde her som gjorde mest inntrykk på oss.

Den følelsen vi fikk når vi virkelig forstod at det her funket så bra som det gjorde, kan vanskelig beskrives.

Vi hadde Thom Hell her på første konsert, og det kom mange. Det mest minneverdige med konserten må ha vært da Thom satte seg ved pumpe-orgelet der borte og spilte siste låta, mens alle satt på gulvet rundt og virkelig lytta til ham.

Det er slike oppleveser som driver gutta, og er essensen av Haubitz Hall Salongen.

K: Jeg tror det har mye å si hva slags artister det er som spiller her.

Under konsertene med Paskalev og Alaska (Mikael Paskalev og Jonas Alaska, journ. anm.) så var det flere unge her, enn under konsertene

Perspektivbilde av Haubitz Hall Sallongen (hovedrommet)

januar 2016 unikum nr 1

27