Unikum 2 – 2015 (mars)

nummer 2 2015

|

karrieredagen

|

break in mexico

|

hollywood and women

|

tom børge mener

|

sport : hĂĽndball

PROGRAM

PROGRAM

GRIMSTAD

KRISTIAnsand

Innhold

Leder Pust. Pust uten skam!

4

Norge og den norske kulturen i Romania

Jeg er sikker på at du på et eller annet tidspunkt i livet, som en godt opplyst tidligere Disney-prinsesse, har ventet på at planetene skulle stille seg på linje! Et øyeblikk der din sjelevenn kommer mot deg, i sakte film, glødende, og alt ville vært i boks og dere ville leve lykkelig alle deres dager.

6

Women - Norway vs. Romania

8

Exchange students

10

A break in Mexico

13

TISA

14

På fornavn med...

16

New beginnings

19

Karrieredagen

22

Sport: håndball

26

Hollywood and women

29

Tom Børge mener

30

Rett tro

32

Har du tenkt

34

Sjelefrender og skjebnen

36

Kreativ skriving

38

KSI basketball

Og gutta forestilte seg kanskje den perfekte kvinne; vakker og sexy og glup og huslig og naughty og fornuftig, og uten følelsesmessige berg-og-dalbaner.

Er dette realistiske forestillinger? Og hvis de er det, vil vi alltid være i stand til å holde øynene på vidt gap og stå klar til å omfavne dette herlige deilige henrivende øyeblikket? Ole Håvard har svaret og deler det gjerne med deg, du romantiske og idealistiske sjel!

Vet du hvordan TISA-avtalen vil påvirke deg? Hva betyr det at det gjøres lettere å privatisere offentlig sektor, eller det faktum at multinasjonale selskaper vil bli foretrukket over lokale tilbydere? Høres det ukjent ut?

Kristoffer vil forklare følgene av denne katastrofale avtalen.

Hvordan kommunistisk tankegods har virket inn på kvinners kår i Romania beskrives av Adelina og Letita, etter en sammenligning med erfaringer som utvekslingsstudenter i Norge. Vi blir i Romania litt lenger og finner ut mer om avdelingen for skandinavisk språk og kultur på BabesBolyai University, Cluj-Napoca. Å nyte livets små gleder og leve i nuet er noe du burde vurdere heller enn å forvente at fremtiden skal åpenbare seg nådig og spre lykke over en ukrydret tilværelse. Les oss, og la våre skribenter dele sin kunnskap med deg, ta imot våre åpenbaringer med åpne armer og la dem drysse bevissthet og sarkastiske safter på vårens euforiske livsglede!

Pust. Pust uten skam!

Erika R. Erdös Ansvarlig redaktør redaktor@unikumnett.no

Redaksjon: UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S BESØKSADRESSE: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand S ORG.NR: 984 544 677 Mva TELEFON: 38 14 21 95/ 46249251 EPOST: red@unikumnett.no NETTSIDE: www.unikumnett.no TWITTER: www.twitter.com/unikumnett Facebook: www.facebook.com/studentavisenunikum

Ansvarlig redaktør: Erika Ramona Erdös Redaktører: Silje Madalena O. Unander, Glenn Hausland, Asle Ydestad Tellefsen nettansvarlig: Helen Mehammer Forside: Michael Bowen (untitled fra 1960)

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre skoler tilknyttet Samskipnaden. Avisen er politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Unikum forholder seg til Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg. Føler du deg utrettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av Unikum ber vi deg kontakte redaksjonen.

Journalister: Anamaria Teglas, Lacramioara Adelina Ciumau, Letitia Dorina Manta, Katarzyna Gasiorek, Astrid Wolf, Kris Correa, Kristoffer Andersen, Siri Funnemark, Alexander Kemp, Silje Madelena O. Unander, Glenn Hausland, Erika Erdos, Leo Darcourt-Gahan, Tom Børge, Ole Håvard Seland, Tonje Røsnes, Sindre Lie

Fotografer / Illustratører: Anamaria Teglas, Adrien Guitton, Kris Correa, Desirèe N. Skalle, Erica Bellucci, Alexander Våregg, Håkon Sundbø, Elisabeth Frigstad, Glenn Hausland, Thomas Hegna, Adam Salinski, Matteo Designs, Makromedia DESKEN: Nina Marie Over, Vegard Møller og Monika Steen Samuelsen KORREKTUR: Erika R. Erdos, Glenn Hausland, Monika Steen Samuelsen, Silje Madalena O. Unander økonomiansvarlig: Kjetil Nyjordet Trykkeri: Bjorvand & Co Opplag: 1500

TEKST: ANAMARIA TEGLAS | FOTO: PRIVAT ARKIV/ANAMARIA TEGLAS

NORGE og den norske kulturen i ROMANIA

Babeș – Bolyai Universitet fra Cluj – Napoca er en av de beste utdanningsinstitusjoner fra Romania og er den eneste som gir studenter muligheten til å studere norsk som både hovedog bifag på bachelor nivå.

Den norske avdeling er veldig populær i dag, og interessen for Norge og den norske kulturen blir sterkere og sterkere.

Hvis vi lager en kort oversikt over avdelingens historie, kunne vi understreke at de norske studiene i Cluj og i Romania ble grunnlagt i 1991, ved professor Sanda Tomescu Bacius initiativ og „av kærlighet for norsk språk, kultur.” Når spurt om det, svarer professor Tomescu: „Jeg ønsket å dele mine nor-

4

norsk kultur i romania

skkunnskaper med andre. Jeg begynte å undervise frivillig i norsk på Filologisk fakultet ved Universitetet i Cluj etter omveltingen i Romania. Rettere sagt underviste jeg frivillig et valgfritt kurs i norsk som var åpent for alle studerende på universitetet”.

Fordi dette kurset ble bedre kjent og mange interesserte seg i det, startet universitetet et BA – program i norsk språk og litteratur høsten 1991. I første kull BA – studenter var det cirka 12 personer, et ganske imponerende tall for en ny grunnlagt avdeling.

Studentenes antall har økt fra år til år. Nå er det over 200 studenter på Bachelor ( hoved- og bifag), på master (ett valgfritt kurs i norsk språk, litteratur og kultur) og på PhD-studier. Professor Tomescu sier: „Vi har foreløpig ikke et fullt master program i norsk , men et valgfritt MA-kurs som kan bli utvidet til et fullt MA-program. I 2011 startet jeg et PhD-program og det er nå fem PhD-studenter ved instituttet.

Sammen med UiA har man utviklet et veldig godt samarbeid i rammen av en Erasmus og deretter en EØS-avtale. Universitetet i Agder mottar våre PhDstudenter som under studieoppholdene sine får høyt akademisk PhD-veiledning. De har adgang til

biblioteker og gjør utbytte av studieoppholdet.”

Vi må også nevne at studentene følger kurs i norsk språk og i norsk litteratur på BA . Når det gjelder språk så tar studentene teoretiske og praktiske kurs i norsk fonetikk, norsk morfologi, syntaks, leksikologi, språkvariasjon, litterære overettelser.

Den litterære delen av utdannelsen dekker litterære epoker, norsk kort prosa, den norske romanen, drama med vekt på Henrik Ibsen, litteratur og film.

Studenene leser også svensk språk og litteratur i ett semester. Den norske avdelingen har også hatt en student fra Norge som har lest norsk på instituttet i Cluj. Universitetet mottar mange utvekslingsstudenter fra forskjellige land og enkelte er interessert i norsk.

En veldig viktig ambassadør for den skandinaviske – og spesielt den norske – kulturen er professor Sanda Tomescu Baciu, „lederen” av den norskeavdelingen og den som har gjort alt for at studentene som var fascinert av Norge skulle få anledning til å komme i kontakt med den norske verden. Fordi hun repre-

Hvorfor valgte du å studere norsk?

Dragoș Chiricheș, andreårsstudent

I løpet av de siste årene har jeg utviklet en stadig større interesse for det som Norge representerer: friluftsliv, god musikk, spennende historie (middelalderen og tiden før kristendommen), naturlandskapene osv. Dette, sammen med tilbøyeligheten min til fremmedspråk og de bedre finansielle muligheter man kan få med dette språket, var grunnen jeg valgte norsk. Jeg også håper å reise til Norge for å besøke Julenissene på Nordpolen.

Reka Hodgyai, andreårsstudent

Jeg har valgt å lære norsk fordi jeg synes at det er et veldig pent og spesielt språk, og jeg vil være et av de få menneskene utenfor Norge som snakker dette melodiske språket som andrespråk.

Mitt valg har også vært påvirket av min begeistring for den norske skisporten, vesentlig for skihopp og alpint. Jeg håper at kanskje jeg får en jobb innenfor dette feltet i fremtiden.

Stefana Rotariu, førsteårsstudent

Hvorfor norsk? Fordi jeg har alltid ønsket å studere et fremmedspråk som ikke var så kjent av mange mennesker, og fordi jeg også har vært glad i de germanske språkene. I tillegg er den nordiske mytologien og kulturen fascinerende, og jeg gleder meg til å studere vikingenes språk. Norsk åpner også mange dører for å kunne studere de andre skandinaviske språkene – svensk og dansk. Jeg er veldig spent på å reise til Norge og på å snakke norsk!

Anamaria Teglas, andreårsstudent

Jeg har ikke et veldig godt og direkte svar på dette spørsmålet, fordi jeg valgte norsk uten å vite noe om det. Jeg kan si at det var et heldig valg og jeg er glad at jeg kan studere et språk som norsk. Jeg har også blitt fascinert av den norske verden og jeg vil gjerne reise og oppleve den norske kulturen slik som den er.

Norge er for meg et mystisk land og jeg er begeistret for få å utforske det.

senterer den skandinaviske utdanningen i Babeș – Bolyai Universitet i Cluj, står det her et kort intervju med henne, hvor hun forteller mer om plassen som Norge og det norske språket tar i hjertet hennes: A.T. : Hvorfor valgte du norsk og hvordan opplevde du Norge og norsk kultur?

S.T.B. : Jeg valgte å studere norsk språk og litteratur fordi jeg hadde vært fascinert av norsk og skandinavisk litteratur . Jeg hadde lest Henrik Ibsen i rumensk oversettelse, og jeg hadde en anelse om at det lå noe mer i teksten, noe som jeg ikke kom fram til. Jeg forsto da at jeg ønsket å kunne lese Ibsen på originalspråket og bli kjent med det norske samfunnet.

A.T. : Kunne du snakke litt om arbeidet ditt og publisering av oversettelser?

S.T.B. : I tillegg til mitt arbeid som universitetslærer er jeg blitt opptatt av å formidle norsk litteratur som oversetter. Jeg oversatte Lars Saabye Christensens „Beatles” som fikk stor suksess i Romania, og i 2005 gav jeg ut en antologi „Norske noveller.ro” i mitt eget

utvalg. Det var en stor fornøyelse å kunne plukke ut de norske novellene, og antologien dekket ett hundre år av norsk skjønnlitteratur (1905-2005). Utgivelsen av denne antologien markerte det norske 100-årsjubileet og unionoppløsningen. I fjor oversatte jeg en annen roman av Lars Saabye Christensen, „Visning ”, og for lanseringen på rumensk kom forfatteren for andre gangen til Romania .

A.T. : Hva er din favoritt av norske forfattere og hva føler du er den største forskjellen mellom rumensk og norsk kultur?

S.T.B. : Det er all norsk litteratur som er min store favoritt. Det er flere norske samtidsforfattere som jeg er begeistret for, og som du vet, oversatte jeg romaner av Lars Saabye Christensen som „Beatles” og „Visning”. I denne sammenheng er NORLA (Norsk litteratur i utlandet) en verdifull støtte til å gjøre norsk samtidslitteratur kjent internasjonalt ved å støtte direkte oversettelser fra norsk. Klassikere eller moderne forfattere ble oversatt til rumensk med NORLAS uvurderlige støtte. Når det gjelder forskning har Henrik Ibsen vært mitt favorittemne. Du spør også om den største forskjellen mellom norsk

og rumensk kultur. Man kan ikke svare så kort om dette. Men det jeg kan si veldig kort nå er at jeg ble bedre kjent med meg selv mens jeg fikk oppleve norsk kultur som student i Norge.

Men vi må også tenke på studentene, som er entusiastiske for å lære norsk og som blir flere og flere for hvert år. Her står det fire forskjellige svar på et fryktelig viktig spørsmål: „ Hvorfor valgte du å studere norsk?”

Som en kan se, er norsk språket og kultur veldig viktige for de unge menneskene i Romania, som bestemmer seg til å studere norsk på Babeș – Bolyai Universitetet i Cluj. Det viser at Norge og Skandinavia er ganske verdsatt for verdiene og åpenbaringene som de står for.

mars 2015 unikum nr 2

5

Text : Lăcrămioara Adelina Ciumău & Letiţia Dorina Manta | illustration : Alexander våregg

deconstructing women Norway vs Romania

Often you start seeing things more clearly when you change your living environment. Moving from Romania to Norway can become the moment that brings out the best and the worst of your native land and of your new home, in this case, Norway. Moving from the east of Europe to the west means adapting to a maybe more liberal way of thinking, in general, but when it comes to Norway we have to admit that the cultural shock took us by surprise. The way that women are perceived here is extremely different to how they are perceived in Romania.

Gender roles are understood totally different in Norway. We are not implying in any way that we totally agree with how gender is socially constructed in Norway, but the advantages are quite noticeable. In the below article we examined our home country in comparison to Norway, regarding to gender roles and social perception of women.

Women and marriage In Romania, among the features mostly promoted in regards to the role of women in society is passivity, lack of ambition and lack of independence.

The “traditional woman” is still living under patriarchal protection, having the fundamental status of a wife (hopefully), mother and daughter. Starting from childhood parents begin to inoculate their daughters the idea that marriage is the ultimate goal of their life. This occurs as a consequence of the communist mentality that promoted the strong belief that a woman develops an identity only through marriage, by associating herself legally to a man. Becoming a wife means finding your purpose in life. An unmarried woman would be “less woman” than the married woman, or marriage is often seen as the most important “desideratum” in society. Also, a woman that takes charge of her life, and in case of an unhappy marriage decides to file for divorce, will soon be harshly judged by the community in which she resides, especially if she lives in the rural area.

When a woman has a bigger income than a man he starts feeling emasculated because in eastern Europe is imperative that the man gains more in order to reach the goal of masculinity, as its defined in this area. Furthermore, when it comes to the private sphere and how household tasks are divided, men frequently avoid doing things like washing dishes, taking the garbage, cooking and so on, because it could be considered as being less masculine, therefore the whole responsibility relies on the woman.

Women and motherhood The communist period has left deep scars in Romania. There is still noticeable a residual mentality concerning men’s behavior. Men have to dominate, exer-

6 women in romania

cise power, control and authority in relation to women. Poverty will exacerbate frustration among men because of the social pressure to perform well, to be the main provider in the family. They could, in some cases, become violent or start substance abuse as a result of their failure as the Alpha male. Sadly, this might lead to a unequal power relation that harms the other gender.

Unequal power relations are frequently reproduced also by women who encourage their sons to develop features associated with masculinity within the collective mentality. Not only that she has to provide for her family, but she also has to be extremely dedicated to the upbringing of her child; this type of behavior was defined by academics as the double shift. Double shift is a concept used in gender studies to explain how women have to not only concentrate on domestic work, having the traditional role of a housewife, but they also have to take a full time job, therefore expanding their burden. In comparison to the situation observed in Norway, where evidently men get involved when it comes to the education of their child, in Romania this “role” is frequently assigned only to the woman – this being considered as the intensive mothering. Through intensive mothering the child becomes the subject of total dedication, women starting to neglect their own existence for him. Any type of disequilibrium encountered by the offspring will hamper a mother’s dream of accomplishment – vicariously through him. Women are defined by their role as mothers, therefore they have to maintain a status of primary parent and adhere to intensive mothering under intense social pressure.

Women and image Although is preferable to avoid the east-west dichotomy, we still have to acknowledge that in eastern Europe people have the tendency to be more conservative in regards to family planning or public behavior. For example, a woman is more likely to have a stable relationship and avoid a multiple partner lifestyle because her “lady image” depends on her morals. Of course, this attitude is socially constructed and deeply rooted in the values still existent in Romania, where 89% of the people declare themselves as being religious, according to the global index of religiosity and atheism. The “lady image” obsession is generated mostly by the pressure that society puts on women when promoting an inferior image in relation to the image of men.

A woman needs to be gentle, elegant, sensible and docile, the “avatar” of a man in the public sphere. He will start to be more respected if his partner fits the criteria mentioned before. A woman would rarely make the first step and approach a man for a possible “romance”. This is considered to be the “strategic manoeuvre”, typical of an eastern man. On the other hand, a meritocratic success at the work place or in sports could be often influenced by a more masculine behavior of women. Furthermore, if a woman adopts the “typical” manly behavior and overdrink, get tipsy or even worse - drunk wasted, that will most definitely lead to their social suicide, something that doesn’t happened in the west.

Women and men What does being a gentleman mean in countries like Norway? For sure not opening doors, paying for their partners drinks when they go on dates, or waking them home. Being a gentleman in Norway means that you equally share responsibilities and are treated all the time as an equal. Maybe you will not be regarded as a damsel in distress, but you will feel empowered and in control. On the other hand, this could be considered, in societies as those from eastern Europe, as a masculinization of women, as emulating men’s particularities. There, social norms dictate an obvious demonstration of politeness in relation to the other gender. Men still try to impress by using this traditional “tools”.

Women and perception The personal is political, this concept, which was first introduced by feminists during the second wave (1960) refers to the necessity of a more interfering state into the private sphere. Problems like domestic violence or other types of discrimination should be prevented or eliminated by actions or measures publicly debated.

Ideological lenses will determine your position regarding the degree in which a state should intervene into the private sphere. A communist regime will intervene so much that the state will start to regulate even your reproductive rights, and that is unacceptable. On the other hand, a democratic liberal regime will maybe not interfere enough to prevent individual abuses in the private sphere, thus making the civil society to take responsibility and protest, propose laws or find other means to improve life conditions for women. Norway meets the requirements of a consolidated democracy, civil society having a powerful voice and making the political actors take account of the demands and rights of the people. Thus, we consider this as an example of good practices for a young democracy as Romania, but we still remain critical regarding some aspects that are generated by a misunderstanding of feminism and liberty in Norway.

mars 2015 unikum nr 2

7

6 4 Questions Answers

tekst: katarzyna & astrid wolf | foto: adrien guitton

Each semester Agder University is hosting numerous international students. A few of them were eager to share their first observations on the University, Kristiansand and Norway in general.

Guess what they advise to bring to Norway from their home countries?

1

what is the biggest surprise after arriving in Norway?

2

what are the major differences between your home country and Norway?

4 5

8

3

what are the top 5 things everybody should remember before arriving?

what is the best thing about Norway?

what do you think about the language here?

exchange students

6

what do you think about Norway?

1.

2.

alexandra vlaserou

3.

4.

5.

6.

The airport. I arrived to Kjevik and found that they lost my luggage. It was Saturday and they told I would get it on Monday. Fortunately, everything ended well and I got it the next day. I can say that the first day I was crying and now I am happy 24/7.

Weather. Definitely weather. In my country is far warmer. Then the fact I cannot smoke even outside the University. In Greece you are allowed to smoke even inside some buildings.

1. Hiking shoes 2. Thermos 3. Warm jacket 4. A lot of money 5. Chocolate.

Frozen lakes that are absolutely beautiful! I don’t have them in my country.

It is a little bit weird but at the same time not so difficult to learn.

I do like people living here, both internationals and Norwegians. I am having a really good time in Norway!

Greece 1.

2.

minh luong Netherlands

Prices, of course. But also it is a little bit empty here, not so crowded as in my country.

Norway is full of mountains, in my country everything is flat. Driving conditions are totally

different as well. Driving here, in changing winter conditions, became a challenge.

3.

1. Alcohol 2. Spices 3. Warm clothes 4. Credit card 5. Visit the hair dresser!

4.

Beautiful nature. If you need a pause, I strongly recommend you to spend some time travelling in Norway.

5.

I like it, it is similar to Dutch so there are a lot of words I understand without translation.

6.

I do like people here, but mostly I spend time with internationals. Norwegians are generally

distant, they do not look into your eyes when you pass them on the street. But if you get to know

some Norwegians, there are really great people.

1.

There were no big surprises for me in Norway. I guess accommodation, transport and food prices here were quite shocking at first but I already knew that it would be like that before arriving.

However, I do not need to take a bus that often and only unhealthy products (alcohol, sweets, fast food and etc.) are pricy.

2.

Norwegians seem to be more relaxed than Lithuanians who are very often tense and nervous.

Probably that’s because it is much harder to make a living in Lithuania where our average salary

is really tiny compared to a Norwegian one.

3.

1. Good mood 2. Appetite to explore 3. More money than you usually spend 4. Good English

skills 5. All the equipment you need.

4.

Free and unlimited access to nature and the tradition of Sunday trips.

5.

Language here has a lot of similarities with English, but the pronunciation and spelling are very different.

6.

Although Norwegians refer to themselves as reserved people, I find them very positive, relaxed

and they smile often.

tadas zukauskas Lithuania

1.

2.

megan kerr Northern Ireland

3.

4.

5.

6.

Weather! I expected snow and found it to be a lot milder and in fact, the first week it felt rather like home with all this rain. Another surprise would definitely be the amount of forests and open space around the city, as at home you would have to go outside the city to find such sights.

The biggest difference which has been difficult to get used to is the fact that Norwegians don’t tend to talk to people they don’t know in public or participate in small talk. At home it is difficult to go anywhere without someone stopping you for a chat whether they know you or not. Another difference is the “get up and go” attitude that most Norwegians have. At home, if there is even a centimeter of snow, schools and work places close and everyone has a snow day.

Somehow I don’t see that happening here.

1. Warm clothes 2. Walking boots 3. Chocolate 4. Good camera 5. Good sense of balance, which is vital with the ice.

Definitely gorgeous views and the people when you get to know them.

For me, only speaking one language, Norwegian has been very difficult to pick up .It’s great that University has a Norwegian course. Hopefully I will be able to speak some by the end of the semester.

All the international and Norwegian students I have met have been great “craic” (fun) and I have really enjoyed to know them all.

mars 2015 unikum nr 2

9

taking a break

in Mexico tekst & foto: Kris Correa

Having survived yet another harsh Norwegian winter, I bet many students are flirting with the idea of imitating the US spring-break tradition : “Let’s leap off to some place with Margaritas and sunny beaches”

I get startled when I see my illuminatingly pale body in the mirror, and I am definitely dreaming about sun and surfing. Nevertheless, I have come to terms with the fact that going to a warm and sunny place in order to get gorgeously tanned is not an option (due to my situation as a poor single mom). So instead I’ll spend some time reminiscing about my youth of which I spent three years in sunny Latin-America. As I am in the need for a serious confidence boost I am choosing to reminisce about Mexico.

Mexico - the tainted paradise The east coast of Mexico with Cancun is (or was, in my time,) infamous for the wild and crazy clubs, American students on spring break and highly unflattering MTV-footage of the mixture of tequilas and bikinis. As I am not a heavy drinker, that part of Mexico never really appealed to me (although, there are some beautiful beaches and breath-taking Maya ruins around Yucatán and especially Tulum). But in my hunt for playas and adventure I ended up spending my last months as a teenager and the first months of my twenties on the Pacific coastline of Mexico. I fell in love with surfing, La Jerga Mexicana (the Mexican slang), the beautiful nature, and the relaxed lifestyle. The beaches were abundant, beautiful and long (most several kilometres). Some had perfect waves and some were lagoon-like swimming pools, perfect for snorkelling and diving. Nearly every day I saw beautiful fish and dolphins jumping next to me while I was surfing, whales blowing up water somewhere near the horizon, and baby turtles waddling over the sandy beaches and on to the sea. And the food was awesome! Do you see why I got stuck a couple of years?

10

a break in mexico

The advantages and disadvantages of being a Scandinavian in Mexico Another aspect of my stay in Mexico that I want to reminisce about was the enormous amount of attention and compliments I got as a Scandinavian girl in Mexico. Do not get me wrong - it was not just me! I believe any slightly fairskinned tourist, male or female, is bound to get complimented and cat-called (or sexually harassed for that matter) in Mexico. I have also heard, and to some extent experienced that this phenomenon occurs frequently in other LatinAmerican countries as well. However, to me it was particularly surprising. I believe there are several aspects or arguments for why all this “attention” took me by surprise and gave me a confidence boost.

Firstly, many Mexicans are quite short. In Norway I have more or less a medium height, but in Mexico I was super-tall! Also, my fat was mistaken for muscles and curves. My freckles and spots seemed like they added “flavour” to my “exotic” Scandinavian appearance. It made no sense, but I was just so pleased with the outcome that I did not spend any time speculating on why I ended up with all this flattering popularity. Now when I make a short analysis I realize that the fact that I had money to spend on their services was probably the main cause for my “popularity”.

Does gender-equality come with a price?

Secondly, Norway is on the top of the gender equality list, only preceded by Iceland and Finland . Some say that the price women pay for gender equality is the decrease of “gentlemanly attention and favours”. For instance I have never witnessed Scandinavian men on the bus fighting over who is to offer his seat to a girl who enters. Nor have I experienced a Scandinavian man who deliber-

ately walks on the side of the pavement closest to the street, to protect the girl from the highly unlikely event of a car crashing into pedestrians. Or waiting to hold the door open for me, although I’m like 30 feet away. The list could go on.

Needless to say, when all of this occurred in Mexico it took me by surprise and most of the time I did find it rather pleasing.

We need a survival guide to Norwegian society Thirdly, Norway has a cold climate and the Norwegian people are known for being pretty introvert and emotionless compared with Latinos. Norwegian culture and courtesy is something quite distinct and deserves to be commented upon. There is a wonderful book coming out called The Social Guidebook to Norway , and the author Julien Bourelle is aiming to give foreigners a survival guide to Norwegian culture. In my opinion it is about time someone took upon themselves the task of making a survival guide to Norwegian society, because surviving socially and mentally in Norway is tough! Especially for foreigners!

I believe the sharp contrasts between the warm and friendly Mexican culture and the cold, efficient Norwegian culture contributed to the feeling of being welcomed and appreciated in Mexico.

Finally, 98% of the time I am happy and proud that most Norwegian men are primarily interested in me as a person with ideas, intellectual capacity and formal competence. In other words I am more than just a female. The other 2% of the time I am aching for some bold comments about my looks or my femininity. But before I went to Mexico I was a teenager with bad self-esteem, thin, brittle hair cut boyishly short, and no consciousness about the world outside Scandinavia, where there are millions of men spending hours on coming

up with bold, macho comments (from the videos on YouTube it even seems like cat-calling and sexual harassment is the main activity for many men all around the world). My presently 2% aching for compliments and gentlemanliness was at the time more like an unconscious starvation. I had no idea about how to protect myself from verbal sexual harassment, simply because I had virtually no experience with it. Half of the Mexicans found my naïve, unexperienced Scandinavian-ness highly amusing, and the other half saw it as their obligation to teach me the importance of standing my ground and talking back to the “commentators”, with expressions like: “vayanse a la verga (go to hell) or “chinga a su madre” (you can probably guess that one). To sum up, I got my ego boosted up to the edge of exploding and I learned how to verbally kick ass and protect myself from sexual harassers.

Borte bra, men hjemme best!

As I am feeling done with my reminiscing, I am actually not too sorry to be back in Norway. Despite the cold climate, lack of sun, sand and baby turtles, I am extremely thankful for the opportunity to study for free (!) at a luxurious university, with super professors and fantastic fellow students. And as I already mentioned I appreciate the intellectual conversations way more than I miss the confidence boosting (or the harassment). So instead of reminiscing more about sunny beaches, I am going to give myself a boost in the mirror and have a coffee with friends in the cafeteria. But for all of you happy students who are going to sunnier and warmer places for your “spring-breaks” I wish you a wonderful journey and lots of beautiful experiences (and you can be pleased to know that I am a bit jealous).

mars 2015 unikum nr 2

11

For studenter mellom 18 og 33 책r 12

Kostnad ved bruk av kreditt p책 MasterCard: Nom. Rente 18,60%/eff. Rente 20,27%, kr 15.000 0/12 mnd. Totalt kr 16.321. Kursp책slag ved bruk i utlandet 1,75%. Prisen er per 01.01.14 og kan bli endret.

je suis charlie

TISA: Den viktigste avtalen du aldri har hørt om Bor eller jobber du i en kommune? Bruker du kommunale tjenester som vei, vann, avløp, renovasjon eller hjemmetjeneste? Da angår den nye handelsavtalen om tjenester din hverdag. Problemet er bare at forhandlingene er hemmelige.

I 2012 bestemte den rødgrønne regjeringen at Norge skal delta i forhandlinger om en ny handelsavtale som skal regulere handel med tjenester (Trade in Services Agreement - TISA). Forhandlingene videreføres nå av de mørkeblå. For de aller fleste er dette helt ukjent. Forhandlingene er nemlig strengt hemmelige. At svært få har fått med seg at disse forhandlingene pågår synes kanskje regjeringen er like greit? Avtalen inneholder nemlig en rekke punkter som ikke har spesielt høy oppslutning i Norge.

TISA vil gjøre det lettere å privatisere offentlig sektor i Norge, og i tillegg hindre at privatiseringen reverseres. I avtaleteksten det forhandles om slår den såkalte “skralle-klausulen” fast at det ikke er lov til å gjøre offentlig det som har blitt privatisert.

Så om skoleinstitusjoner og helseinstitusjoner her i Kristiansand kommune blir privatisert eller lagt ut på anbud, så vil det være slik også for all framtid.

TISA-avtalen vil gjelde alle offentlige nivåer i Norge, stat, fylke og kommune. Det vil også komme lister over hele sektorer hvor det er forbudt å foretrekke lokale tilbydere. Det betyr at multinasjonale storselskaper vil få slippe til i langt større grad enn i dag. I Norge, og i Kristiansand kommune.

TISA vil innføre store begrensninger på kommuners muligheter til å bestemme over seg selv. I en vanlig valgkamp diskuterer gjerne politikerne om de ønsker mer eller mindre private selskaper inn i velferdsstaten. Med TISA-avtalen blir det ikke mer å diskutere. Enveiskjøring mot mer privatisering er den eneste veien det er mulig å gå.

Naturlig nok har protestene kommet, og de er i ferd med å bli mye sterkere. I front står den internasjonale fagforeningen for offentlige ansatte (PSI), som krever at partene skal offentliggjøre avtaleteksten, slik at folk i de berørte landene kan gjøre seg opp en mening. De har foreløpig ikke blitt hørt.

Utenriksdepartementet skrev i november 2013 hvorfor de mener denne avtalen er en god ting for Norge - Norge har klare interesser av at norske tjenesteleverandører får tilgang til andre markeder på samme vilkår som konkurrenter fra andre land.

Her er det altså hensynet til norske selskaper som skal på eventyr i utlandet som er det viktigste.

Hvilke følger dette vil få for norske arbeidsfolk i tjenestesektoren er fullstendig underordnet. At dette

legger grunnlaget for et storstilt privatiseringsprosjekt, med de følgene vi vet det får for sosial dumping og retten til fast ansettelse, er ikke noe UD legger vekt på. Er det slik at regjeringen føler at den ikke lenger trenger folkets aksept for det den foretar seg?

Heldigvis finnes det motkrefter mot dette hemmelighetskremmeriet. Fagforbundet, Attac og Nei til EU er i ferd med å bygge en front mot TISA-avtalen. Rødt vil helhjertet støtte opp om dette arbeidet. Vi krever full åpenhet om avtaleteksten, slik at vi kan ha en offentlig debatt om det som er et grunnleggende veivalg for Norge. Uansett politisk farge må vi alle kunne enes om at åpenhet er et grunnleggende demokratisk prinsipp. Hva vil ordfører Arvid Grundekjøn gjøre i eget parti for å få fakta på bordet i forhold til TISA-forhandlingene, og hvilke følger den vil få for kommunale tjenester i Kristiansand kommune?

tekst: Kristoffer Andersen | foto: attac.no februar 2015 unikum nr 1

13

På fornavn med...

Anders Tekst: siri funnemark | Foto: Desiree N. Skalle

Jeg er veldig dårlig på å ta hensyn til de store politiske tingene som skjer i Oslo og sånn. Og det er kanskje derfor jeg heller ikke har blitt så kjent som Honningbarna har blitt. Det er nok ikke så mange i Oslo som bryr seg om hvor vanskelig det er for meg å kjøpe sko i Kristiansand. Så det er liksom ikke det helt store å dra på verdensturné med heller.

14

20 Jeg har funnet ut at jeg husker ufyselig lite fra da jeg var tjue år. Det eneste jeg vet er at jeg gikk på universitetet på lærerutdanningen. Så jeg tror ikke det er mye som har festa seg i hukommelsen min fra den tiden. Men jeg antar at jeg hadde det bra, om ikke hadde jeg nok husket det, regner jeg med. Jeg syns egentlig det er ganske greit å være i tjueårene. Det å være student er jo ganske chill, selv om vi klager over lite penger og alt for mye å gjøre. De fleste sier i hvert fall det når de begynner å jobbe. Jeg har det veldig fint. Akkurat nå holder jeg på med masteroppgaven min. Så nå har jeg litt mer frihet enn tidligere. Man blir ganske lei av forelesninger etter fem og et halvt år i strekk på skolen. Da er det ganske greit å kunne sette seg ned foran en datamaskin og gjøre litt andre ting.

Jeg skriver om “omvendt undervisning” med bruk av datamaskiner i matematikkundervisning. Hovedideen med omvendt undervisning er at man skal se video om matematiske emner hjemme. Tiden på skolen skal man bruke til å jobbe med det man synes er vanskelig, i stedet for å måtte høre på forelesning dag ut og dag inn. Så det er litt sånn nymotens greier som er veldig inn nå. Det er spennende å skrive om noe som ikke så mange andre har skrevet om før.

finne løsninger på mine problemer. Det høres litt selvsentrert ut. Vi kan heller si at jeg prøver å oppsummere andre folks frustrasjoner. Det er jo et gammelt stand-up tips at man alltid skal prate om ting folk kan kjenne seg igjen i. Sånn at de kan skrike “jeg kjenner meg igjen” veldig høyt mens du står på scenen.

Jeg har litt den samme filosofien , hvis folk kjenner seg igjen gidder de kanskje å høre etter. Jeg pleier å si at musikken min er forsøksvis humoristisk visesang.

For hvis du påberoper deg å være morsom, vil folk si at det synes ikke jeg var noe morsomt. Men hvis du bare prøver, får du creds for å prøve. Derfor har jeg valgt å si det som det er: jeg prøver. Jeg driver med visesang og jeg synger på sørlandsk fordi jeg er veldig dårlig i engelsk. Jeg har mer enn nok med å prate mitt eget mål. Jeg pleier å si at hvis du ikke er så flink til å synge, må du være veldig flink til å spille gitar. Og hvis du ikke er flink til å spille gitar heller, må du være veldig morsom. Så jeg tenker at hvis du er middels morsom, middels flink til å synge og middels flink på gitar, må resultatet bli helt middels. Og det er ikke noe vits i å strekke seg etter noe mer enn middels. For det er veldig mange som strekker seg etter toppen. De færreste sikter på midten, der får du være nesten alene. Så kan de andre bare falle fra toppen av fjellet, tenker jeg.

FREMTIDEN Det føles helt greit å bli eldre. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært en sånn som streber etter å nå framtiden, streber etter å bli eldre og eldre. Da jeg gikk i første klasse ville jeg helst gå i andre klasse. Og da jeg endelig var over i andre klasse, hadde jeg mest lyst til å gå i tredje klasse. Nå ser jeg fram til å bli ferdig eksaminert, så jeg kan begynne å jobbe. Jeg ser lyst på framtiden, det gjør jeg. Drømmejobben er å kunne jobbe både som musiker og lærer. Slik at jeg ikke rekker å bli lei av noen av delene. Om ti år regner jeg med å fremdeles være her i Kristiansand. Da har jeg sikkert blitt lei av å jobbe og sitter på UIA igjen, later som jeg studerer og drikker kaffe sammen med masse unge folk.

Kjenner jeg meg selv rett er det nok det jeg gjør. Jeg har en filosofi om at hvis du har for mange mål og drømmer så når du de aldri. Derfor tar jeg ting litt som det kommer. Men jeg håper selvfølgelig å ha det like greit som jeg har det nå framover. Og kanskje ha litt bedre økonomi.

LYKKE Jeg vet i hvert fall at jeg er lykkelig så lenge jeg får gjøre det jeg har lyst til. Så tenker jeg at det er alt for mange som klager over at de ikke er lykkelige, men ikke selv forsøker å gjøre noe med det. Jeg prøver å være glad i det jeg holder på med og å gjøre de tingene jeg har lyst til. Det fungerer bra. Det meste i mitt liv fungerer bra. Jeg har hatt en sånn veldig beskyttet oppvekst, så jeg kan ikke være helt gangster og si at “livet er hardt, hardt er hardt og jeg kommmer fra the hood”. Jeg kommer fra en grei familie, fra et bittelite sted og hadde egentlig ingen problemer i oppveksten. Og selvfølgelig hjelper det å ha hatt mulighet til å få gjøre akkurat det jeg vil. Jeg har ikke blitt presset til å gjøre noe. Og heldigvis er jeg ikke noe sånn sjakkvidunder som Magnus Carlsen. På grunn av min middelmådighet har jeg fått lov til å være lykkelig hele mitt liv. Det er derfor all frustrasjon i tekstene mine handler om helt hverdagslige ting som ingen andre egentlig irriterer seg så hardt over.

MUSIKK Det er helt tilfeldig egentlig. Jeg studerte musikk som en del av lærerutdanningen. Læreren min spurte meg om jeg skrev noe musikk selv. Jeg svarte ja.

Jeg løy. Jeg skrev ikke musikk. Så jeg måtte jo begynne å skrive musikk da. Jeg skriver om hverdagslige ting. Om ting som frustrerer meg, sånn at andre kan

EMSOMHET Jeg anerkjenner at ensomhet eksisterer, men kjenner veldig sjelden på det selv. Jeg trives utrolig godt i mitt eget selskap og tror det er et ganske greit utgangspunkt. Jeg har også mange gode venner. Og internett er selvfølgelig min beste venn. Jeg kan aldri tenke meg å kunne være ensom så lenge jeg har

på fornavn med

internett ved min side .Det er alltid noe gøy på internett. Om internett forsvinner tror jeg nok ensomheten kan komme krypende. Jeg kan ikke si jeg har følt meg spesielt ensom. Ikke slik jeg ser det nå. Jeg har jo selvfølgelig hatt tenåringsangsten som alle andre. Men det har mer vært frustrasjon, frustrasjon over at jeg ikke er eldre, får bestemme selv, ukelønn og sånn. Ensomhet har jeg ikke noe særlig forhold til egentlig. Jeg har alltid likt mitt eget selskap og har alltid holdt på med mange aktiviteter. Jeg har egentlig hatt en veldig beskyttet oppvekst, som sagt. Beskyttet fra ensomheten.

EKSAMENSTID Nå har jeg hatt min siste eksamstid, så nå synes jeg egentlig det bare er bra at det er såpass slitsomt som det er for alle de som blir igjen. Jeg ønsker ikke at de har det noe bedre enn det jeg har hatt det de siste fem og et halvt årene. Jeg blir sjelden nervøs. Og jeg har blitt ganske vant til eksamen, både muntlig og skriftlig eksamen er helt OK . På skriftlig eksamen pleier jeg å ta det ganske rolig, men ved muntlig eksamen har jeg en trang til å kunne svare på absolutt alle tenkelige spørsmål de kan stille. Og da sitter du selvfølgelig igjen med følelsen av at det var veldig mye du ikke fikk spørsmål om. Det er egentlig det verste med eksamen.

Etterpå - når jeg har tatt sju, åtte pils og tenker over alt jeg nå kan som jeg aldri kommer til å ha bruk for. Jeg har ikke den samme eksamensangsten som veldig mange andre har, tror jeg. Har et litt mer avslappet forhold til det. Nå har jeg hatt tre og tredve eksamener, jeg er ganske dreven på det. Jeg tror jeg var mer nervøs før jeg begynte med musikk det siste året av lærerutdannelsen. Jeg har alltid vært god til å prate for meg, men har aldri hatt noe ekstremt scenetekke, aldri kunnet bable i vei. På master ble det plutselig veldig mye muntlig eksamen.

Da fikk jeg litt mer dreisen på det.Og da var jeg i gang med musikken, jeg tror det har hjulpet mye. Få litt bukt med nervøsiteten, da blir det litt lettere å tenke klart når du står framme ved tavla og de griller deg som om det skulle vært 17. mai. Bare se fram til eksamenspilsen etterpå. Det er egentlig mitt beste råd. Og ikke ta det så tungt. Det føles veldig ille med en gang, men om et par år har du glemt det. Bare se på meg, jeg husker ikke hva jeg gjorde da jeg var tjue engang, jeg vet bare at jeg var på universitetet.

ENGASJEMENT Jeg blir engasjert av folk og av det som skjer rundt meg. Jeg er veldig dårlig på å ta hensyn til de store politiske tingene som skjer i Oslo og sånn. Og det er kanskje derfor jeg heller ikke har blitt så kjent som Honningbarna har blitt. Det er nok ikke så mange i Oslo som bryr seg om hvor vanskelig det er for meg å kjøpe

sko i Kristiansand. Så det er liksom ikke det helt store å dra på verdensturné med heller. Men jeg blir veldig engasjert av ting rundt meg. Jeg jobber litt som musikkterapeut på Sørlandet sykehus. Og det engasjerer meg veldig. Jeg har fått et nytt syn på musikkens kraft etter jeg begynte å jobbe med det. Musikk kan få fram mange følselser, du kan bli sint, du kan bli glad, du kan bli rolig av det. Å kunne komme i kontakt med følelser gjennom musikk –enten det er ved å spille, skrive eller bare høre på. Man forstår at musikken har nytteverdi og kan være noe positivt i noens liv. Vi prøver å bruke alt det positive ved musikk.

Det engasjerer meg. Jeg forsøkte å bli litt engasjert i studentpolitikken her i Kristiansand, men jeg klarte det ikke. Jeg har prøvd! Jeg er støttemedlem i pedagogstudentene i Agder, men ikke noe mer enn støttemedlem. Jeg vet ikke helt hva det er vi står for, for å være helt ærlig.

BARNDOMSMINNE Helt fram til jeg var 16 drev jeg med friidrett. Var i norgestoppen i lengdehopp.

Og jeg husker, dette var rett før jeg begynte med friidrett, da var jeg veldig liten, at min far sa at hvis jeg noen gang blir norgesmester i noe, så skal han slutte å røyke. Og det ble jeg da jeg var 16. Det er et minne som har festa seg i hodet mitt.

Pappa røykte i 45 år og slutta på dagen da jeg vant.

SØRLANDET Jeg har ikke orket å ta en lenger busstur enn til Kristiansand. Derfor bor jeg her. Orker ikke reise lenger for å komme hjem til jul. Jeg har kjent på det noen ganger når jeg spiller konsert, at hvis jeg reiser mer enn en time eller halvannen, så føler jeg ikke det er noe vits å spille konserten. Så jeg holder meg heller her på sørlandet. Alle tar det så rolig og greit. Mange av de jeg har gått på ungdomsskole og videregående med ble veldig lei av sørlandet, men jeg har aldri blitt det. Derfor har jeg ikke sett vitsen i å reise så langt vekk egentlig.

Folket. Stemningen. Jeg er veldig glad i sommeren på sørlandet, selv om jeg ikke er noe glad i sol. Og ikke i bading heller. Jeg er veldig glad i å sitte innendørs på sommeren, på en hytte, lese en bok. Alt fra krim til sci-fi og fantasy, alt mulig.

På internett finner man slike lister over bøker som folk lyver om at de har lest.

Jeg prøver å lese de bøkene. Så når noen sier at de har lest Moby Dick kan jeg sette de fast, og si nei, du har faktisk ikke lest Moby Dick. Mitt sørlandstips er å dra ut på byen, kjenn på livet. Benytt tiden på Sørlandet til å ta det litt med ro.

Det er det jeg pleier å gjøre. Og dra ut til Lindesnes fyr når det er orkan, det er veldig artig.

mars 2015 unikum nr 2

15

NEW BEGINNING ...TO OLD STORIES Tekst: alexander kemp | Illustrasjon: erica bellucci Apply and enrich yourself The time for alterations is right now. Ambitious, hardworking people who are in control don’t spend a lot of time hoping or waiting for change and better chances. They decide what they want, and they make actions and take steps forward. (Also, now is a good point to stop saying “they” and start saying “we”.)

When we make these decisions, the will depends on strength. This strength can come from simply wanting to do something different. Or needing to. An unhealthy lifestyle might be pulling a person down mentally, while a poor mentality can drain physical health.

Some people even use heroes as a reason to pull apart. I often call common people heroes, since the roles as crucial operators of the world are played everywhere, every day.

But ask for the sake of celebrity inspirations, and I can come to mention Duff McKagan of former fame with rock band Guns N’Roses. Sure, I like the music and dislike a drug-fuelled lifestyle. But what I am impressed about, is the turnaround of an individual. After the fame and fortune, that guy was a wreck, a heap of bad health, poor habits and a show of physical and social failure. I read his story, and I was taken by the power of the will.

Because of determination, a switch in the brain that said what to do and what to not do. A person rescued himself. That is a turning point that is literally lifesaving. Which brings me to his lifesaving habits we all know as basics for a tidy way of living: The introduction of good food, exercise, and strict bedtimes.

The latter might be the most obtainable, immediate and yet very difficult measure people can take to improve health, well-being and also reduce environmental impact. Switching off lights, computers and heaters at an early hour and descending into sleep is simply a good and immediate cure. Sleep deprivation is not only common, but also a contributor to a number of health problems.

Simple, obvious and very hard to do consistently: Spend the right amount of time in bed, asleep.

Save the world Some time ago, I realized that a lot of things are related. Like how the noble goal of improving society starts with improving oneself. Simply because a wellfunctioning body and a healthy mindset is a prerequisite to be able to use and spread effort, knowledge and viewpoints. The nature that at least some of us are interested in saving and conserving, is indeed a perfected system that will survive without humans and might survive with.

That is, if inhabitants can use without exhausting.

One of my favorite examples to connect the themes of sustainability, environ-

16

new beginnings

mental care, morality and health are the meats and the fast foods: “Bad for you and worse for the climate”.

Now why is this? Simply because the modern, western food system is a vast triumph. A triumph of producing, delivering and feeding people with unprecedented amounts of food calories, available in shops, through windows, on credit. With a huge, unsustainable natural resource consumption associated. The amount and nature of calories, largely from oil, used for processing, transporting and cooking the very food that is increasing the population, is by most scales purely unsustainable.

Simply put, food has become a threat to health and nature because the system is largely removed from nature. Nature itself, however, is perpetual.

Consider cattle in their natural state: Eating wild grasses and leaves, which are themselves fuelled by sunlight and fertilized by cattle and irrigated by rain. Perfect sustainability, made by nature, capable of nourishing the healthy man, even though in modest numbers.

Now the nature of “saving the world” has changed quite a bit only the last couple of decades.

In the eighties, the environmentally-conscious were minding entities like large men with heavy cars. Come current years, these large men and their cars are the ones who are the leading stars in the act of saving the climate: Think Nobel prize recipient and movie maker Al Gore.

Personally, I believe that the essence of securing nature and humanity in the long run depends on simply being modest in material consumption, shopping more for experiences, and making sure that goods are durable, recycled and use short-cycle energy systems like electricity production from waterfalls.

In my mind, scarcity of nature and its resources, pollution and garbage are reasons enough to be active in attempting to live cleanly and preserve.

GS...

One can put it my way to make it sound uncomplicated.

For complexity, there are the arguments of science. To me, the damages caused by anything from smoke to chemicals to dust upon the individual are certainties. Clean surroundings and clear minds are necessities.

Still, from the US Senate to the University of Stavanger, there are strong voices arguing against the UN Climate Panel’s researchfounded conclusions that the population’s emissions are an element in the dire future for the world.

I would like to counter those who oppose to that: Do you believe that seven billion people eating, moving, burning materials and littering doesn’t have an effect?

Really? And for those who call for virtually outlawing the chimney: Can we run this thing called civilization, and its transportation needs while necessarily having to produce huge amounts of food, without large amounts of non-renewable fuels?

I think, I want and I research: I wish the modern life to be renewable. But I fail to see how it could work. Every time I travel, I am literally moved by a feast on petroleum on land, water and in the air. I see a party which has not yet reached the peak of its exhaust amounts.

Words must save humanity The efforts that are needed to make a healthy human in a safe world require some fundamental conditions: First, one needs to not be at war.

Every kindergarten teacher will to some degree have instructed children that bullying, reclusion and crude manners are not acceptable. Use considerate words, understand others and respect their limits and property. Those lessons might be taught to children by educators. Come the professional grade of it, the lessons are the same, but the stakes are extreme: Life itself.

Throughout history, the killing of individuals organized by nations is a horror

that contradicts the core values of what we otherwise proudly call civilization, education, society and human values.

Academic organizers of society have contributed to impressive political systems, made utilization of terrific inventions and spread information for the better good.

However, the largest task is still far from achieved: To cease war, armed conflict and death by force. Protection of the life of the human being must be the first order for government.

Since The first World War was called “the war to end all wars”, a hundred years on, the end is nowhere near.

During a recent bit of material home improvement, I got hold of several items holding illustrations of the world map. Sure, items are practical and decorative, but not only: The World is where I live. Yes, I live in a local community, in a nation and in Europe. But humanity spans the world, and largely, I care about this one piece. Willfully and with anger, I want to put the foremost political scientists and world leaders together with acclaimed communicators into locked premises, with orders to fix it. Fix the world, fix humanity, fix. Because there is always a fix. And the choice is to use it, apply it, or not to. To stop the wrongdoings is within human power.

For the sake of visualizing the capabilities we have: Make an experiment imagining (more) of the world’s military efforts put into implementing better water supply, fixing roads and bringing basic health services to deprived places.

When the beginning of a new year comes, new children are born, new chances arise, and death by failed politics continues. The wrongs add to my tears and to my determination to take care of good people and to be a part of the force for the better.

So successful everyday living requires the ability to emphasize on ones own good, thereby both enabling personal enjoyment, and letting the unjust take place. For world citizens, who are people with perspective and understanding, some sort of duality of mind is useful. To have a chance at rectifying what’s bad, one needs to embrace what’s good.

That goes for personal lives and for societies of all sizes. A person cannot make all bad into good. There has to be some good that will grow. And there is. Because of that, life has succeeded and continued so far. The choice is ours to not only want and hope for improved surroundings, enhanced feelings and a healthier world. The power is within people to decide how it will be. Today.

mars 2015 unikum nr 2

17

18

karrieredagen

FREMTIDENS NÆRINGSGRUNNLAG

på besøk på uia Tekst: Silje Unander | foto: Håkon sundbø & makromedia

Under karrieredagen i Grimstad onsdag 11 Februar, krydde det av studenter og pent kledde mennesker på UiA: Vi møtte bedrifter som kan tilby karrierer innenfor bransjer som vil ha stor påvirkning på Norges fremtidige økonomi, og studenter som ønsker å ta del i dem. mars 2015 unikum nr 2

19

Karrieredagen er et arrangement der studenter får mulighet til å møte bedrifter direkte, utveksle erfaringer og få hint om sommerjobb.

Bedriftene søker hovedsakelig studenter innenfor fagområdene økonomi og samfunn, teknologi og ingeniørfag og innovasjon og kunnskapsutvikling; ingeniører og økonomer.

Dette er viktig for at studentene skal bli kjent med hva som finnes av bedrifter relevant for deres fagfelt, og for at bedriftene kan få tak i de beste til sine stillinger. Det er også en mulighet til å begynne å bygge nettverk, ved å ta kontakt med bedriftene direkte og spre sine CV-er. De aller fleste bedriftene hadde et kontor i Kristiansand, eller en annen tilknytning til Sørlandet.

MULIGHETER Arrangementet begynte med et inspirerende foredrag om innovasjon av Sjur Dagstad, foreleser fra NTNU, ”Du kan bryte alle regler unntatt Norsk lov”. Videre fulgte bedriftspresentasjoner i det store auditoriet, blant annet en kompakt presentasjonsmaraton der hver fikk begrenset tid på seg. Et fullsatt auditorium ble holdt sammen av innleid konferansier Dex Carrington som fikk løsnet litt på stemningen imellom de teknologitunge presentasjonene. Imens stod bedriftsrepresentantene utenfor på stands og lokket til seg studenter med fargerike plakater, boller med snop, konkurranser og løfter om ”Innovasjon - Muligheter - Ambisjon - Mening - Erfaring”.

Etter bedriftspresentasjonene ble det satt i gang caseløsningsoppgaver i samarbeid med oljeservicefirmaet MHWirth. En slik aktivitet blir en rekrutteringsmulighet for begge sider. På den annen side kom beskjeden dagen før om at MHWirth skal si opp om lag 300 ansatte i Norge fremover.

20

karrieredagen

ET TRANGERE ARBEIDSMARKED Har man fått med seg den lave oljeprisen, har man også fått med seg nedgang på norsk sokkel - og slik nedgang i norsk økonomi. Det er magrere med stillinger nå enn for et par år siden. Konsulenter i oljeindustrien får sparken, og ingeniører er ikke lengre sikret jobb før avsluttet utdannelse. I tillegg er det økende konkurranse fra innvandrende, høyt kvalifisert utenlandsk arbeidskraft. Vi er på vei inn i en ny tid med et annet næringsgrunnlag enn olja. Verdiskapingen og sysselsettingen må flyttes til nye bransjer mens vi skviser den siste saften ut av havbunnen.

BÆREKRAFTIG PROSESSINDUSTRI OG OFFSHORETEKNOLOGI - EKSPORTVARER FOR FREMTIDEN Mange bedrifter som vil være en del av Norge fremtidige eksportbransje var presentert på Karrieredagen. Mange av dem var samlet i to næringsklynger, Eyde-nettverket og GCE (Global Centre of Expertise) node. Det er ikke mange som har hørt om disse klyngene før, og iallfall ikke før karrieredagen, men man har kanskje fått med seg navnet på firmaet St. Gobain (Lillesand) som produserer silisiumkarbid til solcellepaneler, eller Glencore nikkelverk (Kristiansand)? De er med i Eyde-nettverket.

Eyde-nettverket består av bedriftene innenfor prosessindustrien her på Sørlandet. Blant produkter medlemsbedriftene produserer er dieselpartikkelfilter, syltynne wafere til solcellepaneler, ren nikkel til gaffelen du spiser med og kontrastvæske til røntgen.

Eyde-nettverket har fokus på forskning og utvikling, bærekraft, resirkulering og automatisering, som alle tre er viktige for å være konkurransedyktige i fremtiden til den prisen vi har lagt oss på.

GCT NODE (Global Centre of Technology/Norwegian Offshore and Drilling Engineering) er en klynge med 65 bedrifter som ansetter hele 10 000 mennesker på Sørlandet. Produktene er alt mulig utstyr, IT og systemer til oljebransjen, men kan også brukes til andre bransjer. De har et tett samarbeid med UiA og mekatronikkmiljøet og SFIS – sentre for forskningsbasert innovasjon, og holder på å etablere Sørlandslabben for videre utvikling av fagfeltet.

NODE-prosjektet Ecotrack skal måle og redusere miljøbelastningen av produktene.

Produktene settes sammen av deler produsert over hele verden ettersom det før var for dyrt å produsere dem i Norge. Med automatisering som nå er i gang flyttes produksjonen tilbake, vi får høyere verdiskapning innenriks, sikrere levering og bedre kvalitetskontroll.

Automatisering av prosesser, et lavt ressursbruk, lavt CO2-utslipp, oversikt over miljøbelastning, gjenvinning av mest mulig av avfallsstrømmer gir både billigere produkter i lengden, og svarer på markedets etterspørsel etter mer miljøvennlige

produkter. Det er det norske bedrifter kan konkurrere på til den prisen vi tar og lønner med. Fremtidens produkter må ha minst mulig ressursbruk og de må være bærekraftige. Og alt dette krever innovasjon! Klokken 15.00 ble Karrieredagen avsluttet med en rekke kåringer. Årets stand ble vunnet av IT og konsulent-bedriften Atea. En innovasjonspris ble også delt ut. I samarbeid med DNB ble stipendet Innovasjon UiA delt ut til mekatronikkstudent Morten Tesaker.

NESTEN BARE TEKNOLOGI OG INGENIØRER Omringet av plakater av offshoredriller, tekniske tegninger, engelske ord og silisiumkarbid oppstår det raskt et inntrykk av at om en ønsker jobb, skulle en valgt teknologiske fag.

På den annen side er man alltid velkommen i kommunen. Langs gangveien opp mot kantina og litt beskjedent oppstilt for seg selv kunne man konstatere at Kristiansand/teknisk etat og Oslo kommune var tilstede, og med 4000 stillinger utlyst i året er Oslo kommune en stor arbeidsgiver innen mange fagområder. Det store flertall av stillingene er innenfor helse/sosial og pedagogiske yrker, og burde være aktuelt for en stor andel av UiA-studentene.

På UiA.no står det at 50% av UiAs studenter blir ingeniører, lærere, økonomer og sykepleiere, og da har Karrieredagen dekket minst de 50%!

Hva sier studentene?

Tre studenter på 4. år master i data (Informasjons- og kommunikasjonsteknologi, sivilingeniør), Samaneh, student fra Iran: - What’s your goal here today?

I want to get familiar with the kind of companies here. Maybe look for a summer job? After graduation I’ll be looking for jobs in Kristiansand or Stavanger.

I will probably have to learn Norwegian to get a job after I graduate, it’s hard to get a job without in Norway.

- Jeg er her for å få informasjon om bedrifter og sommerjobb. Man kan bli kjent med bedriftene, og stille spørsmål direkte til representantene. Det er greit å vite hva som finnes. Jeg har vært og snakket med nyansatte fra UiA, altså, tidligere studenter, å få erfaringer fra, sier Thomas Fauskanger.

Det er bra at alle er velkomne her. Vi finner særlig mindre bedrifter man ellers ikke hadde hørt om, eller i det hele tatt visste eksisterte, sier Guro Ødesneltvedt.

Sondre Sanden Tørdal, mekatronikk 5. år - Mekatronikk er vel temmelig aktuelt i dag?

Det er litt hott, ja. Det brukes til offshoredrilling, kraner, men også konsulent/softwareutvikling.

Vi forstår jo hele prosessen bak og har peiling på industriell IT, automatisering, mekanikk, reguleringsteknikk, hydraulikk(væsker i rør som gjør ting) og matematiske simuleringer.

- Fant du en karriere? …Det har vært lærerikt. Har fått masse kontakt med folk, og fått se de som ikke er så store. Jeg må si det er en suksess.

Hvem står bak Karrieredagen?

En observant deltaker la kanskje merke til en rekke unge mennesker uniformert i hvite skjorter med karrieredag-logo på. Dette var masterstudenter på Industriell økonomi og teknologiledelse (også kjent som indøk) i Grimstad og det er utvalg av disse som organiserer Karrieredagen hvert år.

Leder dette året er Janne Nilsen som går på 2.år: - Hvor kommer karrieredagen fra?

- Karrieredagen er tradisjon hvert år. Dette er nå det 11. året det blir arrangert. Arrangementet kom samtidig med studiet, og ble første året organisert av en som het Pål Grandal. Siden fikk han engasjert medstudenter.

- Hva er målet deres med denne dagen?

- Målet vårt er for det første å gi studentene en lærerik og morsom dag.

Vi har konferansieren Dex Carrington og bedriftspresentasjonene som pågår i auditoriet i første del av dagen. Det er lagt opp til at studentene får velge mellom aktiviteter som skjer i løpet av dagen eller mingling blant bordene. Et annet arrangement Jenter og teknologi - for jenter på videregående, kjører parallelt og er først ute på stands. Klokka tre avslutter vi det hele med en kåring, med vinner av caseløsningen med MHWirth og av Innovasjon UiA-stipendet. Til slutt er det konsert med artistene Dreamon og Matoma på Bluebox.

Nilsen forteller videre at selv om de sender ut invitasjon til bedriftene, er dagen et populært tilbud og bedriftene melder seg på eget initiativ. 75 bedrifter meldte seg på selv denne gangen. Mange har lokal tilknytning, som også er interessant for studenter som ønsker å holde seg på Sørlandet etter fullført utdanning.

Karriereråd Arbeidsmarkedet vil endre seg fra begynnelse til avsluttet utdannelse, men nyttig kompetanse og kunnskap vil komme godt med i mange ulike stillinger. Orienter deg i arbeidsmarkedet. Undersøk stillinger som virker interessante eller spennende; rett og slett det du kunne tenke deg å jobbe med.

Sjekk kvalifikasjon- og kompetansekravene. Hva er det de etterspør? Er det noe du allerede har eller vil opparbeide deg gjennom utdannelsen?

Ta fag, kurs og arbeid - frivillig eller betalt - for å få den kompetansen og de erfaringene som etterspørres Kort sagt: spiss deg!

mars 2015 unikum nr 2

21

MOT NYE Hﾃ郎DER

UiA studenter i toppidrett

tekst: Glenn Hausland & Erika Erdos | Foto: elisabeth frigstad & glenn hausland

22

rETT TRO

Unikum møtte KIF Håndball sitt andredivisjonslag på trening i Gimlehallen den 18. februar. Dette var dagen før en av de viktige kampene mot Randesund som er en av de avgjørende kampene om KIF skal rykke opp til første divisjon.

februar 2015 unikum nr 1

23

1: Hallgeir Ofteland

Hva jobber du med hos KIF, og hva går målet ut på?

Jeg har hatt ansvaret for en organisasjonsutvikling i KIF som skal munne ut med et vedtak på årsmøtet nå i april. Det går på den sportslige og den organisasjonsmessige utviklingen til KIF, og vi skal også lage en organisasjonsutviklingsplan som skal følges opp med årlige handlingsplaner. Denne planen går da ut på hvordan kullet da skal organiseres, hvordan det skal driftes, hvordan de skal skaffe penger og hvordan de skal utvikle seg. Et av de prosjektene vi har hatt gående er å knytte kontakt med universitetet for å få KIF spillerne inn i toppidrettssatsingen. Nå spiller KIF i andredivisjon. Hvis de rykker opp i år til førstedivisjon og etablerer seg på den øverste delen av tabellen, så kommer de inn under satsingsprosjektet som universitetet har i samarbeid med Olympiatoppen. Dette går på at studentene kan kombinere toppidrettsutøvelse i KIF og studier med de fordelene som ligger i det programmet som universitetet har for toppidrettsutøvere. Det betyr at de får en noe forlenget studietid og da får litt romsligere forhold til eksamener. De kan ta eksamener der hvor de er hvis de er på treningsleir eller det kommer andre ting. Hvis idretten noen gang kommer i veien for skolen, så forsøker vi å legge til rette for å utføre disse kombinasjonene på en riktig og god måte for studentene.

Dette prosjektet er allerede i gang hos mange andre utøvere i andre klubber. Nå er KIF i ferd med å bli innlemmet i dette. Så hvis KIF etablerer seg i øvre delen av tabellen, så er de studentene som eventuelt spiller på KIF vil kunne bli med i dette toppidrettsprosjektet. De må være i førstedivisjon, og de må etablere seg i den øvre delen av tabellen i førstedivisjon i neste sesong.

Poenget til KIF er kort og godt at de studentene som ønsker å spille håndball på toppnivå i Kristiansand vil kunne ha et tilbud i KIF, og de vil kunne studere på universitetet og gjøre en god kombinasjon av studier og idrett.

2: Kristian Malerød Larsen

3: Preben Nilwsen (Trener)

Jeg er 20 år gammel og studerer økonomi på førsteåret på UiA, og begynte å spille håndball hos KIF i august 2014.

Hvordan går det å kombinere treningen med studiene?

Det går veldig bra. Jeg trives med å trene og studere ved siden av. Så har jeg noe annet å holde på med enn bare studier.

Hvor mange dager per uke trener dere?

Jeg har håndballtrening fire dager i uka, og må bare strukturere det mest mulig. Går på skole når en er på skolen, og hvis en har litt fritid kan en sette dette av til lesing. Det har gått greit hittil.

Tror du det er nødvendig med tilrettelegging hvis dere begynner å spille i førstedivisjon?

Da blir det jo mer kamper og mer reising, så det kan jo hende.

Hvis det skjer, er du villig til å ta studiene over en lengre tid?

Eksamenene er jo lengre ute i mai, og håndballsesongen er ferdig i april. Så det går som regel greit. Det er mange studenter her, og det blir tid til litt sosialisering. Kommer selvfølgelig an på om det er mange kamper. Hvis vi har en frihelg, kan en samles og gå ut for å ha det gøy.

Hva kan en gjøre hvis en studerer på UiA og har lyst til å spille håndball?

Hvis du vil starte her vil vi gjerne se at du kan spille håndball, har spilt før, og har et visst nivå inne. Jeg spilte tre år i Sandefjord før jeg kom hit. Det er bare å møte opp på trening og se om du passer inn eller ikke. Det har vært studenter fra UiA som har begynt på trening, men som har funnet ut at det ikke passer. Noen har blitt med videre. Vi ønsker å få med flere spillere, men tar ikke imot folk som ikke kan håndball. Vi ser fort om du har kastet litt håndball før.

Kan du fortelle litt om dere i KIF? Vi er en ung gjeng, og de fleste er studenter på UiA. Så har vi noen som går praktiske fag som rørlegger og elektriker, men de fleste er økonomistudenter med unntak av noen få på idrett. Dette er en ganske kjedelig gjeng med mange teoretikere (smiler), men de er flinke på håndballbanen. Gode til å trene, godt miljø og det blir arrangert litt fester som treneren ikke er med på. Det er mange på samme alder her.

Den yngste er 16 og den eldste 26.

Trenger de flere poeng for å komme til første divisjon, eller hvordan er statusen akkurat nå?

Vi må vinne serien, og så er det en kvalifisering mot de seks andre puljene som er i Norge. Nord-Norge, Øst-Norge, Vest. Midt. osv. Så hvis vi kommer blant de tre beste der, så er det førstedivisjon.

Hva er hovedforskjellen mellom første- og andredivisjon?

Det er mye høyere nivå. Det er litt tyngre og større gutter som spiller førstedivisjon og de er mer rutinerte. Litt større utfordring er det jo, men den skal vi ta. Det er mange her som er flinke til å trene.

Hvorfor er dere et så godt lag?

Det har med samholdet å gjøre. At de går godt sammen på privaten og at de er talentfulle til å spille håndball. Ellers så hadde vi kanskje ikke stilt opp.

Mange av de har spilt sammen siden de var 15 år, og den gruppen er 21-22 nå. Dette er kjernen i laget, så har vi spedd på med studenter. Er ofte den beste som forsvinner hvert år til eliteserie og de beste lagene. Men sånn er det bare.

Tror du det er greit for de å kombinere studiene med trening fire ganger hver uke?

Ja. Det er mange av de som trener åtte ganger i uka, og det går fint. En må selvfølgelig være strukturert, og så nytter det ikke å gå på studentkroa både fredag, lørdag og tirsdag. Det må prioriteres, så kan en heller ta det off season.

Vi er åpne for at hvis folk vil være med og trene og være med i et positivt miljø, er de hjertelig velkomne. Vi trenger flere om vil spille og være sammen med likesinnede.

Når har dere trening her?

Mandag 20-22, tirsdag 20-22, onsdag 2030-22 og torsdag 16-18 her i Gimlehallen.

Hvor langt er de nå fra førstedivisjon?

De ligger ett poeng bak det ledende laget. Men det ledende laget må tape poeng for at KIF skal kunne avansere, og så må KIF vinne sine resterende kamper. Men det blir avklart ca. 20. mars.

24

5

3

1

2

håndball

4

6

”Nå har vi gjort det litt vanskelig for oss selv, da vi har spilt en veldig god sesong frem til for noen uker siden, da vi tapte to kamper. Nå er vi avhengig at et lag i Stavanger taper en kamp.

Vi har gjort det vanskelig for oss selv, men jeg mener vi er mer enn gode nok til å rykke opp.”

Sindre R. Sørli

4: Sindre R. Sørli (Kaptein) Jeg studerer idrett på UiA på bachelor, og synes det er bra å trene her siden vi er veldig fin gjeng.

Er mange studenter, og spesielt for oss unge er det bra å være i et godt miljø sammen med andre på lik bølgelengde. Er noen som er litt eldre og har rutiner innen håndball som også er veldig bra. I forhold til studier har jeg gått et løp som ikke er det aller verste med å kombinere idrett med studier. Studiene mine har vært idrett, så det har gått nokså greit. UiA er veldig behjelpelige, og hvis vi rykker opp en divisjon og blir toppidrettsstudenter, kan man få tilrettelagt undervisning og eksamener ved behov. Vi har en veldig bra avtale med Spicheren hvis man vil gå og trene billig som student. Så har vi også avtal med Fresh. Ellers syns jeg det er veldig gøy med mange studenter som er unge, for de er ivrige og vil trene mye.

Hva tror du er avgjørende for at en håndballspiller skal bli god?

For meg handler det mye om en god blanding av fysikk, det tekniske, og taktiske oppi hodet. En god miks. En har jo mange posisjoner, men er man en typisk bakspiller som meg selv, må man ha en god fysikk. Det krever mye styrketrening som vi gjør på dagtid, og så kommer vi her på kvelden og trener håndball. En må ha en god miks av dette, ellers er det veldig individuelt. Vi har 2-3 personer her som ikke er mer enn 1,60 høye, men til gjengjeld er kjemperaske. Du kan spille på veldig mye forskjellig, noe jeg synes er veldig gøy med håndball. Du kan være stor og sterk, men samtidig være mindre og rask.

Det er mer det å finne sin spissferdighet, og ikke ha spesifikke krav for å kunne spille håndball.

Har du troen på at dere går opp i førstedivisjon?

Nå har vi gjort det litt vanskelig for oss selv, da vi har spilt en veldig god sesong frem til for noen uker siden, da vi tapte to kamper. Nå er vi avhengig at et lag i Stavanger taper en kamp. Vi har gjort det vanskelig for oss selv, men jeg mener vi er mer enn gode nok til å rykke opp.

5: Jørgen Nordby

6: Aleksander Halkjelsvik Aabel

Fortell oss litt om laget. Er det greit å kombinere studiene med treninger? Virker som det er ganske tøft på treningene her.

Ja, vi har et ganske høyt nivå på treningene. Vi trener alltid på kveldene, og da har en ganske god tid mellom skole og trening. Det går helt fint for meg, som studerer revisjon på tredje året, og har spilt på KIF i tre år sammen med studier. De er veldig greie med å gi oss fri hvis det er eksamen, eller hvis vi har noe viktig skolearbeid. Det er veldig lagt til rette for studenter, og vi er 11 studenter på laget.

Du er nødt til å være strukturert og jobbe med skolen når du har fri fra treninger og kamper, og legge det fra deg på håndballbanen. Hvis du nærmer deg eksamen er det fort gjort at du blir dårlig på banen. Det er viktig å kunne skille mellom håndball og skole. Det har veldig mye med selvtillit å gjøre, og hvis du mangler dette, blir en dårlig på banen. Vi anbefaler alle som ønsker å prøve seg til å komme.

De velger selv om de ønsker å fortsette. Vi sier ja til alle som ønsker å prøve, og er veldig inkluderende.

Hvordan tror du dette vil endre seg hvis dere kommer opp til førstedivisjon? Må vel noe mer tilrettelegging til for å kombinere studiene?

Det blir jo en nødvendighet, da det blir mer reising. Vertfall i helgene, da turene går til Trøndelag, Bergen og Oslo, der mange av kampene er. Første gang vi var her, for to år siden, var det førstedivisjon her. Da klarte vi å kombinere det veldig fint. Det blir litt mer trening og litt mer slitsomt. Men er du godt trent, tåler du det jo.

Hvilken egenskap synes du en håndballspiller bør ha for å være god?

Det må være det å være en god lagspiller. Du kan være så god individuelt du bare kan, men hvis du ikke er en god lagspiller så hjelper ikke det. Du er nødt til å kunne samarbeide med andre spillere og kunne bidra i et lag.

Jeg studerer første året på økonomi her på UiA, og har spilt her ganske lenge, sånn 5-6 år. Men hadde et par år i Arendal før jeg kom tilbake hit.

Hvordan går det for deg å kombinere skole og trening?

Vi trener en del, og noen av oss trener mye utenfor håndball også, som typisk styrke. Men det går veldig greit. Det går faktisk overraskende bra å kombinere skole med trening.

Syner du UiA er behjelpelig hvis dere får behov til å endre eller tilrettelegge noe?

Absolutt. Er bare å snakke med de, så legger de til rette for oss. Hvis vi rykker opp, legger de i hvert fall til rette for oss da vi blir beregnet som toppidrett. Da kan de skyve litt på eksamenene og være behjelpelige der hvis det krasjer med viktige kamper. Dette er veldig bra gjort av UiA. Hva tror du kreves for å være en god håndballspiller?

Det kommer helt an på posisjonen du er på, for hver posisjon krever forskjellig egenskaper. For meg personlig kreves det å være litt sterk, en må tåle å bli tatt på, gi 100%, og tåle å ha vondt siden det er en veldig fysisk idrett. Være litt teknisk og kjapp. Den moderne håndball har blitt veldig kjapp, og da er det en fordel å ha en god kondis også siden det er mye løping.

KIF vant 27-17 i nabooppgjøret mot Randesund i Sukkevannshallen torsdag kveld den 19. februar.

Sjekk kampresultatene på KIF.no.

Du finner også KIF håndball på Facebook.

mars 2015 unikum nr 2

25

Hollywood and women

a lost cause ? tekst: leo darcourt-gahan | foto: presse

26

hollywood and women

This is absolutely undeniable, Cinema (at least mainstream cinema) has often resulted in a poor representation of some communities : whether it’s the black dude who is the first to die, the nerds who are geniuses often suffering from hazing, or the women shown as things, used as tools for the plot... Inequalities have existed and still exist.

The case of women is revealing with very clear examples: whether in the case of the ”damsel in distress”, which involves both blockbusters (« Spider Man », « James Bond »...) and movies universally recognized as masterpieces ( Hitchcock’s ”The Birds” for example). But it also occured in simpleton rom-coms (special mention to those fitting with holidays such as ”Happy New Year” or ”Valentine’s Day”, the timing probably only being a coincidence and not made for any commercial purpose, obviously) where the romance is artificially created, mostly based on stereotypes that go ad nauseam.

Let there be no mistake, I have nothing against romance in movies or other typical « aimed for female» movie genders, but I consider that thinking of women as chicks not looking for any depth in movies is equivalent to thinking that a film for children has to be infantile (instead of just being childish, which is an important distinction), or that all gamers are potential killers, thirsty for gore and violence. Conclusion: it is completely absurd.

The reason explaining this inequality comes from the industry itself: the underrepresentation of females visible on screen fits perfectly with what’s going on behind the curtains.

The reality is even more discriminating: 91% of directors are men; 85% of the writers are men; 83% of the executive producers are men; 98% of head operators (directors of photography) are men.

So you may ask « what are we waiting for to go burn down some Hollywood sets ? » The most important thing is to put these numbers in perspective and keep in mind that if parity is not respected as a whole, it is far from non-existent : you just have to know where to look, and this includes the mainstream industry.

This is the reason why my next counter-examples will be mainstream ones,

through egregious examples appearing as a snag in Hollywood’s gear, too often deemed with ”old fashioned” values.

She is a new iconic symbol of what we could call the « feminine anticonformise ».

Combining her talent with her dazzling beauty, she perfectly played with contrasts by truly revealing herself to the public in the role of Hit-Girl, the ”super hero” in the unanimously acclaimed ”Kick Ass”. Rude, violent and really bad ass at only 13 years old , Moretz has demonstrated a bewildering talent as an actress in a mainstream film (since it’s talking about superheroes and it is adapted from a comic book).

She continues in this direction, making more or less good choices even though risky ones : with films like ”Movie 43”, the remake of ”Let the Right One In ” and ”Carrie”, or with her fabulous manipulative brat role in the show ”30 Rock ”( which I will come back to later).

Former stripper (as she recounts in her book ”Candy Girl: A Year in The Life of an Unlikely Stripper”), Diablo Cody clearly is the girl that no one saw coming.

Now, she is one of the most well known writers of her generation (which is already surprizing given the unexisting fame of most people in this profession).

She owes her reputation to ”Juno”’, a film featuring the title character (played

by Ellen Page) who gets pregnant by accident at the age of 16. She decides not to abort in order to give up her child to a family with whom she will establish an interesting relationship. Acclaimed by the press and the public, the film was a success and it’s mostly thanks to the character Juno: touching, with a strong personality and quick wit, while remaining fragile and real.

The film was directed by Jason Reitman who also worked on ”Young Adult”, written by Cody. She also illustrated herself with less successful scripts but that remained racy such as ”Jennifer’s Body”, a metaphor of girl’s puberty with Megan Fox playing a thirsty vampire.]

She said in an interview that when she announced she was a writer for « Saturday Night Live » to one of her former classmates, the girl openly laughed at her and said ”You? Making people laugh?”. This comment seems completely irrevalant now since Tina Fey has proven all the mastery of her talent.

She first sharpened her skills on « SNL » by acting and writing, and then, drawing on this experience, she decided to create her own show : ”30 Rock”.

mars 2015 unikum nr 2

27

Indeed, the show is a brilliant mise en abyme in which Fey can indulge all her delusions. The premisce of the show is about Liz Lemon (played by Fey), the « Tracy Jordan Show »’s chief scriptwriter, a show in which she has to manage everything. This includes actors with enormous egos and silly issues, her colleagues that are just stupid or troublesome (sometimes both), and a boss who is liberalism personified, not to mention a plethora of secondary characters and guest stars basically at the same level of insanity.

So to sum up, Tina Fey created a show in which she is a co-producer, a screenwriter and the lead actress. This leading position enables her to address some very feminine problematics but that are often mocked here (through the character of Jenna, the starlet) or discredited (mainly with the character of Liz, a gluttonous feminist trying to be as anti-sexy as possible).

Awarded several times as the « best comedy show» (and also as the « Best Actress » for Tina Fey of course), « 30 Rock » is a kind of ”Simpsons in real life”, where the jokes are mixed with unpredictable comic situations. In one word : brilliant.

I said earlier that I would only mention « mainstream » examples and I suspect that some have never heard of this film. Nevertheless, it fits in this category : it’s a French animated film made by Marjane Satrapi (adapted from her own comic book). It was nominated for the Palme d’Or at Cannes and for the Oscars in 2008 in the category ”best animated movie” (beaten by ”Ratatouille”, which makes me think that the Oscar’s jury probably have better consideration for rats than for women, sorry to disappoint you ladies).

The film is the autobiographical story of Marjane’s life, a girl living in Iran in the 80’s during a period littered with war and revolution, forcing her to move to Europe, first to Austria and then to France.

The film is one of the best examples of movies picturing clearly women’s emancipation : facing important discrimination during a very tense period in Iran, she is looking for identity, once in Europe she faces another difficult period, struggling with the need to be accepted by others without denying her origins.

The film is funny, touching, sincere and beautiful at the same time. A pure masterpiece.

Nevertheless, we can also see this idea of ”emancipation” pushed to its limit and not necessarily in a positive way.

28

hollywood and women

A singular case is Michelle Rodriguez’s one. This american actress has appeared as a ”tomboy” in a dozen films (Avatar, Fast & Furious...) and if it may sound interesting, it can also be a false good idea.

Beyond some very questionable career choices (”Bloodrayne” for instance is directed by Uwe Boll, considered as one of the worst directors in the world), the main problem is that she becomes a caricature of herself. After a while we stop thinking ”hey that’s an unusual and interesting role for a woman” instead we think ”Oh, here she is again as the badass chick ». And if the role had been given to a guy no one would have noticed the difference.

Okay, I must admit that I am harsh with her (these tomboy roles have been around for a while : from « Alien » to « Robocop » for example) but my point here is that I find that it just contributes to the creation of new clichés, not to a new form of emancipation.

I personally prefer to see a woman with her own issues instead of just being a mere ”object” in the movie plot. I’m just fed up with removable and useless characters.

Also, an interesting but little discussed idea in this emancipation theme are the movies virulently criticising some women. Some will think ”Oh okay, so the author was a misogynistic bastard from the beginning. I should kill him with my bare hands.”, but here I want to emphasize the positive nature of this fact.

Indeed, if these issues are exposed in movies, it means that they become more important for the public and therefore are taken more seriously, helping to reach a greater equity while showing some taboo issues that transcribe a reality we need to face. Two examples here : ”Young Adult” (written by Diablo Cody) deals with an author of novels for teens who remained confined to her teenage dreams, refusing to grow up and who pulls down everyone in her entourage with her whims. There is also the more serious and almost unknown case of men beaten by their wives, a subject that is delt with in the German movie « Gegenüber ».

In conclusion, if we want women’s status to change in Cinema, it is imperative to fix the problem upstream, ie in our society. Indeed, art is the reflection of the world we live in, always inspired by History and thus the changes in society (« suffragette », « the help », « days of glory »...). However, the cinema can also raise awareness about unanswered questions or unknown issues.

Basically, to change things, change your environment, open your eyes or make films. Simple, isn’t it ?

Tom Børge mener... tekst: Tom Børge | foto: Thomas Hegna Trusselnivået mot Norge i dag går for det meste på terrorisme fra uventet hold. PST er grovt underbudsjettert og kan vel knapt holde følge med alt som måtte kunne finne på å snike seg inn i landet.

Tre inn den ganske enkle men veldig effektive løsningen. Bevæpning av politiet.

Noe så fundamentalt for de av oss som brukte ett år på å håndtere våpen. Selvfølgelig litt avhengig av hvor man tjenestegjorde og hvilken rolle man hadde. Men for de fleste så var en hverdag med våpen normalen. For de som har vært ute i verden og sett seg om så er politi med våpen også en del av normalen. Bare i vår lille bakgård som kalles Norge er synet av en politimann med våpen helt ubegripelig, og man blir ``skremt`` av det.

Man kommer til et punkt i livet der man ikke lenger leker med våpen laget av trestokker, men av metall og andre materialer som faktisk utgjør et ekte våpen.

For de av oss som tok førstegangstjenesten seriøst og som lagret alt vi lærte inn i hjernebarken, så var håndtering og respekt for våpen noe av det mest sentrale.

Enda verre er det når politikere på stortinget klarer det enorme kunststykket å klage på at politibetjentene som er der for å beskytte dem, går inn på stortinget for velferdstiltak som f.eks å gå på do eller å ta en kopp kaffe. Deres jobb er i den siste instans å ofre livet for at de nissene skal ha mulighet til å unnslippe attentatmenn, terrorister og alt annet fjams som måtte prøve å ta de. Litt takknemlighet er vel heller på sin plass kanskje?.

Debatten om generell bevæpning av politiet kommer til å gå en stund, og mange naive synspunkter mot bevæpning kommer til å komme fram før den er over. Norge er i dag helt latterlig dårlig på sikkerhet. De etteretningsorganer vi har er ikke i nærheten av å ha nok ressurser til å hanskes med alle truslene som kommer inn. Hvordan skal man da sikre seg mot terrorhandlinger? Jo ved å gi bedre våpenopplæring til politiet, samt gi de muligheten til å bære våpen slik at de faktisk kan bryte inn i

en hendelse. Det hjelper meget lite å rope til en terrorist eller bevæpnet bankraner ``vent der du vi skal bare hente våpnene i bilen`` det selvfølgelig er jo også helt avhengig om de får ordren som kreves for at de skal kunne gjøre det.

Politiet i Norge minner mer om en realisert versjon av kardemomme-loven enn ett handlekraftig organ som skal forsvare oss mot krimminelle handlinger og terror. Personlig hadde jeg helst sett at terroristene ble overlatt til forsvaret, slik at stortinget hadde fått militære vakter på linje med slottet. Men det er heller tvilsomt kommer til å skje på fast basis så man får slå vekk tanken på et dugelig sikkerhetsaspekt. Så tilbake til politiet. Selv om jeg er av meningen at ett lag med vaktsoldater hadde banket politiet sønder og sammen i SIBO, så er det slik i dag at forsvaret svært sjelden slipper til. Om det er for at politiet er redde for at det skal bekrefte noe som helst vet jeg ikke men man tenker jo sitt.

Så det man sitter igjen med er den absolutt enkleste avgjørelsen når alle andre valgmuligheter ikke kan settes inn. De på bakken i politiet sier de ønsker bevæpning, de i ledelsen er redde for det tar jo en del makt bort fra dem, hva er så det rette å gjøre?.

Min mening er at det er de som står i frontlinjen som er best kvalifisert til å ta denne beslutningen. Det er de som skal gå inn i situasjonene som oppstår å ta i bruk våpen der det kreves. Så gi politiet de midler som kreves for å håndtere nåtidens situasjoner, vis ikke så er jeg sterkt redd for at hendelsene i Paris og København kommer til det fredelige Norge, hvor svært mange landsmenn fortsatt er bekymringsfullt naive.

mars 2015 unikum nr 2

29

Rett tro

Om Gud og Godhet * TEKST: ken johannes og martin moses | FOTO: Kristian tyse nygård

Gi dere nå. Alle vet vel at Bibelen bare er historier nedskrevne av et primitivt ørkenfolk. Hva vet vel de om det moderne samfunnet? Dere er jo helt på bærtur! Vegetariansime og homofili blandet om hverandre, som om det ene forårsaker det andre, og helt hinsides holdninger i 2015-- det må jo være spøk! [...] fra Anne (Utdrag) Ken Johannes svarer: Dette er alvorlig, jente.

Dypt innerst inne så vet vi alle at det finnes en Gud. For hvor kommer vel ellers verden fra? Hvem planla det mesterverket som omkranser oss? Hvorfor virker verden ordnet, helt ned til det minste kvante nivåer. Dette er spørsmål som hverken fysikere eller filosofer står redet til å svare-- ihvertfall uten Gud. Dypt innerst inne så vet vi alle hva godhet er. For godhet er ikke bare fravær av det onde. Det er noe positivt skapende. Det er noe som kan føles, ikke med sansene, men med sjelen. Det er kjærlighet og omtanke. Hvor kommer dette fra? Hvem er opphavet til all kjærlighet, og hvem er den første beveger?-- det er Gud. Alle som påstår noe annet lyver, eller har ikke forstått hva ordet betyr.

Når jeg leser ditt brev blir jeg trist. Jeg blir trist at du har vendt vekk fra Guds kjærlighet. Evig, nødvendig, uendelig-- dette er alle kvaliteter som beskriver Gud. Den som vender seg vekk får ikke ta del i noe som er større enn en selv. En kan føle det i kirken. En kan føle det alene. Men følelsen er unektelig.

Når du skriver stygge ting om Martin og meg så sårer det.

Martin Moses svarer: Alle samfunn har behov for regler. Regler er gode eller dårlige. Gode regler er regler som er sanne i all tid, og i alle omstendigheter. Hvem er kilden til slik kunskap? Gud. Hvor formidles disse? I den gode bok. Det er noe alle vet, Anne.

Den som bryter ved regler fortjener sanksjoner.

Hvordan skal et usselt menneske kunne avgjøre om en straff er rettferdig eller ikke? Det er ikke innenfor vår fatteevne-- forsøk har uungåelig ledet til ateistiske folkemord, som i nazi Tyskland og Stalins Soviet-- bevisene ligger synlig overalt i historien.

Bli ikke blendet av nåtidens overflod av synd, klær, spill på sex, og andre forbudte frukter. Når Adam, lurt av Eva, bet inn i fikenen åpnet forfallets porter seg. Mennesket ble jaget ut av paradis og dømt til å vandre Nods gudsforlatte sletter. Fra den tid av fantes synden i menneskeslekten-- bevisene ligger

30

pÅ FORNAVN MED

synlig overalt i menneskelivet. En måtte være blind om en ikke ser dette! En måtte være dum om en glemmer historien! Bare en idiot vil foreslå et samfunn uten regler. Guds straffer er rettferdige, ikke tilfeldige, de nøye utmålt og sjenkes med omhu og kjærlighet. Men de er absolutte og ikke åpen for tolkning. Det vet vi, fordi det står i Bibelen.

Ken Johannes svarer: Når en bytter Gud mot falske ikoner går det ille. Da ser en bort ifra en grunnleggende opplevelse ved mennesket, at vi er skapt. At vi er til. At vi er underlagt noe som er større enn oss selv. En skal ikke være for snar til å lytte blindt til vitenskapen. Har du noen gang sett en kalkulator bli til ett nettbrett? Eller en katt til en hund? Ape til mennesket? Absurd.

Kan noe oppstå fra ingenting? Er det slik at nye grunnstoffer plutselig spretter lys levende inn i verden? Kan mørk materie egentlig gi noen mening i livet? Selvfølgelig ikke.

Vi måtte ha en lang diskusjon før vi bestemte oss å svare i Unikum på et slikt krasst epost. En forstår virkelig Bibelens formaninger (1 Kor 14:34)(1 Tim 2:12) om kvinners plass i det offentlige rom. Som Martin Moses påpeker, ikke la deg blende av det moderne sukkerspinnet. Det finnes nemlig noe som er dypere, viktigere, enn det overflaten avslører.

Vi har forsøkt å skape klarhet der det før var rot og kaos. Husk, følg den rette tro.

“Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld.” (1 Mos 3:17) Muslimen er et forvirret menneske, som du kan se i hans forvirrede handlinger. Men i det minste opprettholdes troen på Guds ord, noe som gjør at muslimen kan ta positiv del i samfunnet.

Martin Moses svarer: Jeg vil ikke si at det er skrevet i stein, men det er skrevet i Bibelen. Og Guds ord er det gode. I dagens samfunn florerer falske guder. De bærer med seg hor, vegetarianisme, homofili, åndemaneri og andre kjønnssykdommer. Som vi vet finnes det bare en sann vei til Gud, og du skal ikke ha andre guder enn Ham.

Det er bare naturlig at religion og livssyn er hevet over all kritikk. Det er fordi kristendommen svarer på de evige spørsmål. Fordi uten Gud kunne det ikke finnes en sann moral. Men det finnes sanne moralske holdninger, derfor må Gud finnes.

Enhver som benekter at det finnes gode handlinger taler usant. Det er galt å drepe. Det er galt å stjele.

Det er galt å lyve. Det er galt å misbruke andre seksuelt. Og se! Alt dette står i Bibelen. Fra første til siste bud uttrykkes kjærlighet og omsorg. Det finnes ikke et eneste urettferdig vers i Bibelen!

Dessuten, hvem er vi, hans barn, til å sette spørsmål om hva som er rett og galt. En kan ikke si nei til en kommando fra sin far(Sol. Ordspråk 6:20).

I media har det bare handlet om Frankrike. Jeg sier at de ateister og hedonister som beveger seg i skyggens dal uten vår herres vernende hånd, de som krenket det som ikke skal krenkes, også god kristen tro-- noe media ikke har tatt seg tid til å omtale, de har stilt seg lagelig til for hugg. Det finnes det som er hevet over enhver kritikk. Ateister som velter seg i fiken og andre forbudte frukter får det de har bedt om når endetiden kommer.

Ken Johannes svarer: Gud elsker det gode. Og han ønsker det gode for oss.

Hva nå med denne ateisten og denne muslimen.

Jeg vil avslutte med historien om den gode Samaritan(Lukas 10:25-37).

Jesus forteller om en mann som ble overfalt av moralløse banditter, ateister, og dernest forbigått, selv om han var trengende, av en prest og en levitt.

Det kom en Samaritan langs veien, og nå må en forstå at Samaritanene ikke var velaktet blant jødene på denne tiden. De var fattige, uutdannede og ansett som ugudelige, nærmest slik vi ser på muslimer i dag. Men, der jøden og presten sviktet, hjalp Samaritanen den trengende.

En kan selvfølgelig ikke stole på en ateist. Men, så lenge du tar det opp med menigheten din, kan du altså ha en muslim som venn. Kanskje du kan invitere han til kirken?

* Dette er en satiretekst og skal kun behandles deretter.

februar 2015 unikum nr 1

31

HAR DU TENKT? Tekst: Kristoffer Andersen | Foto: thomas hEGNA

HAT AVLER HAT I denne kronikken vil jeg ta for meg et visst element ved Dostojevskijs verk, kalt ”Brødrene Karamasov”.

Jeg vil snakke om frigjøringprosessen gjennom et kontemplativt (betydning: ”enkelt liv”) perspektiv.

Med andre ord vil også denne kronikken, som den foregående, ha en idealistisk vinkling. Det vil bli en ganske frigjort tolkning av Brødrene Karamasov.

Frigjort er nemlig nøkkelordet i denne kronikken.

Jeg kommer til å ta for meg hvordan Matteus-effekten kan kobles til det praktiske forholdet vi mennesker alle har til våre begjær og lidenskaper, samt forklare hvordan dette kan kobles opp i mot en type lære om karma, og derfor også litt omkring likheten mellom ulike religiøse praksisers livssynsforståelse.

Teksten inneholder en del avslørende informasjon omkring romanen Brødrene Karamasov, samt filmen Chronicle fra 2012. Les på eget ansvar.

Brødrene Karamasov: Verket Brødrene Karamasov er et av Fjodor Dostojevskijs store romaner, og er et hovedverk i 1800-tallets klassiske russiske romankanon. Boken ble utgitt i 1880, to måneder før Dostojevskijs død. Det var planlagt flere etterfølgere til denne boken av forfatteren, men som han kun rakk å formulere i form av notater.

32

har du tenkt

Dette er en roman som tar for seg mange store spørsmål. Spørsmål omkring liv og død. Hat og kjærlighet. Tro og tvil. Historien omhandler i hovedsak de tre brødrene Karamasov. Den eldste av brødrene er den hissige og impulsive tjueåtteårige Dmitrij som har tatt avskjed fra det militære. Han skylder folk penger på grunn av sin spillavhengighet og faller lett ut med folk på grunn av sin hedonistiske, og til tider utagerende, livsstil. Den andre broren er den negative og noe deprimerte tjuefireårige Ivan som har kommet hjem etter å ha avsluttet studiene sine på universitetet. Han er en intellektuell mann, men hans negative fokus får ham til å fremstå som kynisk i perioder. Den yngste av brødrene er den milde og tålmodige tjueåringen Aljosja. Han har nettopp bestemt seg for å bli munk i et kloster, hvor han der får undervisning av sin åndelige mentor. Deres far er den egoistiske, hensynsløse, og drikkeglade Fjodor Karamasov, som utover i historien blir funnet drept. Dette mordet danner rammen for romanens historie.

Hat og kjærlighet; splid og forsonelse: De to eldste brødrene, Dmitrij og Ivan, er tydelig bitre over sin fars behandling av dem opp igjennom

deres oppvekst. De later til å skildre en traumatisk oppvekst med deres far som omsorgsperson. Dmitrij blir flere ganger skildret med et voldsomt hat mot sin far. Dette hatet påvirker Dmitrij også til å handle ut ifra hatets mange fasetter, som bla.a. sjalusi, sinne, osv. Ivan, på sin side, forholder seg nokså apatisk mot sin far. Han forsøker å bry seg så lite som mulig, og virker til å ha mistet håpet til både mennesker og Gud. Han regner seg selv som ateist å være, og mener det ikke finnes noen form for evig trøst. Det finnes smerte, men dypest sett ingen trøst for denne smerten. Aljosja tror derimot livet er fullt av godhet og glede. Det som er vanskelig kan være å se den. Begrepet ”tro” oppsummerer ganske mye ved Aljosjas syn på tilværelsen. Han er en sårbar person som i klosteret lærer å gi slipp, og tilgi. Han lærer gjennom sin religiøsitet verdien av nåde, og ubetinget kjærlighet (kjærlighet som er ufortjent; ren kjærlighet).

Man kan spørre seg selv om noen av disse personene virkelig er fri fra sine barndomstraumer? Vi ser at alle påvirkes ulikt av sine mer eller mindre like opplevelser. Det kan allikevel tolkes dit hen at Dostojevskij hadde som intensjon å la Aljosja demonstrere det frie menneske. Gjennom Aljosjas prosess

mot forløsning av begjæret skilte han seg tydelig fra sine brødre. Han lot være å nære hatet. Hvordan?

Hvordan kunne Aljosja klare å unngå å tilføre hatet næring? Det gjorde han gjennom sin åndelige vekst i klosteret ved å fokusere på det som virkelig er viktig (som i dette tilfelle er Gud), noe som også gjør Aljosja klar for å leve i nuet; fokusere på å leve i nåtiden fremfor fortiden. Summen av dette gjør ham i stand til å tilgi sin fars person. Han har ikke glemt farens handlinger, men lar fortid være fortid. Aljosja velger dermed å leve et liv basert på sine egne premisser fremfor farens. Han velger å leve fremtidsrettet.

Aljosjas tilgivelse: Det er kun i øyeblikket man kan skape, som den danske filosofen Kierkegaard hevdet. Hvordan klarte Aljosja å rette fokuset mot nuet og tilgi? Han næret ikke lenger sine barndomsopplevelser den type negative fokus som hans brødre gjorde. Han forstod at å tilgi andre, også handler om den såredes mulighet for å komme seg videre. Hatet skader i større grad den som nærer det. Dmitrij og Ivan som hater sin far ender, til en viss grad, opp med å bli det de hatet. Ivan ble gjennom sin apatiske tilnærming til sin far nettopp hvordan faren selv kunne finne på å behandle sønnene: ved ignoranse. Dmitrij nærer et annet aspekt av sin fars tilnærming: et uregjerlig sinne, og sjalusi. Om man hater hatet er vel dette en annen måte å si at man begjærer begjæret? Gjennom sitt hat til faren, ble de mer eller mindre like farens ulike aspekter (fasetter ved personligheten).

Disse to brødrene nærte hatet, som de hatet. Når vi kriger fører dette til enda mer krig. Om vi hater hatet blir vi vår egen verste fiende: vi er blitt det vi hatet, nettopp fordi vi hatet. Hat avler hat. Det er en form for karmisk syklus, som vi vil komme innom senere. Er dette noe vi kan stå inne for? Har vi ingen alternativer? Kanskje hjelper det å unngå å kategorisere – og følgelig også å unngå å kategorisere noen som fiende?

Tanke- og atferdsmønstre: Vi vet fra moderne hjerneforskning at tankemønstre, osv. bidrar med å sette spor i hjernebarken (hjernens ytterside/overflate). Desto oftere man gjør noe, som for eksempel ved en vane/et mønster, desto dypere (mer markert) setter det spor i våre

kognitive baner. Dette gjelder handlinger, tanker og følelser. Kanskje kan vi i dette tilfelle trekke inn en alternativ tolkning av Matteus-effekten? Begrepet omhandler at den som har skal få, mens den som ikke har skal miste selv det lille han eier. Matteuseffekten er et sosiologisk begrep som i overført betydning handler om at ”de rike blir rikere, mens de fattige blir fattigere”. Det kan i denne sammenheng dreie seg om å skape mer glede, lik Aljosja gjør ved sin frigjøringsprosess fra begjæret. Hans brødre som lidenskapelig nærer om det hatefulle begjæret opplever å bli mer og mer like sin far og dermed miste den ubetingede glede de en gang gjorde som ”uvitende” barn. Den samme situasjonen kan ses i filmen “Chronicle” fra 2012, hvor sønnens hat til sin ondskapsfulle far blir avgjørende for hvordan personens fremtid kommer til å utarte seg...

Karma: Utgangspunktet for temaet er i bunn og grunn en forståelse av karma. For å klargjøre min forståelse av hva karma er i denne sammenheng, la oss gjøre det klart at karma ikke betyr annet enn: ”konsekvens av handling”. Det handler verken om straff eller belønning, men kun den konsekvens som forekommer av en gjort handling. Er det i realiteten nødvendig å bruke begrepet ”karma” som noe mer enn dette? Vi trenger ikke trekke inn noen metafysiske aspekter.

Husk at også en tanke kan forstås som en form for handling i den grad at tanker også kan ha konsekvenser for atferden. Dette er svært aktuelt i brødrene Karamasovs tilfelle om vi ser denne forståelse av karma opp mot Matteuseffekten. Det man retter fokuset mot styrker betydningen det har over livet.

Buddhistiske trekk: Da vi nå kom inn på begrepet karma, fikk det meg til å tenke videre på de store likhetene mellom ulike religiøse livssyn. Ved at Aljosja “vendte kinnet til” ved å godta sin fortid og valgte å se fremover, klarte han å komme seg videre i livet og ikke la hatets destruktive spiral fortære ham. Aljosjas inspirerende fokus på den ubetingede kjærligheten ga ham evne til å tilgi. Med andre ord kan vi si at Aljosja næret kjærligheten ved å fokusere på tilgivelsen. Hva var motivasjonen? Løsrivelse fra begjær, som Aljosja selv

erfarte hang sterkt sammen med smertens opphav.

Jeg tror han kom frem til dette ved å innse at han selv ikke har rett til å dømme, og selv heller ikke er perfekt. Han visste at om han gjorde like ondt mot andre, lik andre hadde gjort mot ham, ville han ikke være fri, men slave av sitt hat, sitt begjær. Aljosja løsriver seg fra sitt egoistiske begjær (noe som i denne sammenheng må forstås som en levende prosess) for å søke det som er større. Hva er større enn den betingede kjærligheten? Det er den ubetingede kjærligheten; den som ikke forventer noe igjen.

Som vi ser er dette ting som kristne munker tilsynelatende kan ha til felles med buddhistiske munker.

Kanskje er ikke forskjellene så uoverkommelige allikevel? Kierkegaard mente at man ut ifra et par vilkårlig valgte personer på denne kloden kunne vite ”hvem mennesket var”. Hva la han i dette? Jo, Kierkegaard hevdet at mennesket som vesen har felles sannheter gjennom sin natur i kraft av å være menneske. Dette er interessant tankegods, især for vår globaliserte verden hvor vi søker å forstå hverandres kulturer.

Noen avsluttende ord: Det ubetingede er det gode Hvorfor trenger vi noen grunn til å være glad?

Er det ikke nok å være i live, leve det livet man gjør? Lik jeg skrev om i den forrige kronikken, mener jeg at naivitet er en positiv egenskap. Det er utnyttelsen av den som er forkastelig. Aljosja er en stor inspirasjon når det gjelder løsrivelse fra det betingede livet og leve ubetinget lykkelige liv. Det er det ubetingede som er ekte lykke! Alt annet retter kun fokuset vårt mot hva vi ikke blir lykkelige av, i form av at vi alltid kunne handlet bedre. Den eneste lykken er lykken i seg selv; den er ubetinget fordi den er «i seg selv». Dette forestiller jeg meg er slik en munk forstår sann lykke. Vi må forstå at vi gjennom vår frie vilje er blitt gitt oss verktøyet til vår egen lykke. Verktøyet er nøkkelen. Kun gjennom vår frie vilje har vi mulighet til å gjøre noe med situasjonen vår og dets forhold til begjæret. Å innta en aktiv rolle i vårt liv - er ikke det den største frigjørelse av dem alle?

Med ønske om en frigjørende dag, Kristoffer Andersen.

mars 2015 unikum nr 2

33

sjelefrender og skjebner

text: ole håvard seland | illustrasjon: adam salinski

På en universitetsplen en varm vårdag før de harde eksamener satte inn, satt store grupper elever med bøker og papirer flagrende og forberedte seg til å repetere på papir alt som var blitt fortalt i løpet av semesteret.

Først når man har konsumert all rådende oppfatning av akseptert kunnskap, med fotnoter, kan en stakkar legge sitt ørlille bidrag på toppen; sin vesle gave til en verden av repeterende stundenter, som kanskje også bidrar til slutt med sitt. Slik tror vi verden går fremover.

Filosofisk sett er det ingen garanti for at den retningen vi går i virkelig er fremover. Det finnes ingen referanse å hengi seg til. Kanskje vi ikke går fremover, men til høyre og litt ned, før vi går i baklengs loop med innoverskru. Hvem kan skille høyre og venstre i vårt univers? Hvem kan si om jorden ikke egentlig er opp ned? Kanskje tiden går bakover og historien bare er en bløff. Tenk etter.

Vi ser fremover, og bakover er det mørkt. Slik ser vi fremover i fortiden, mens fremtiden er mørk.

Fremtiden er bak oss, for vi ser den ikke.

34

sjelefrender og skjebner

Det er ikke mye å holde seg til når til og med realiteten blir betvilt, men for en stakkars eksamensvett student på universitetsplenen den våren, var det likevel noe å holde seg til. Det er nemlig noen som uten vitenskapelige og øyensynlige bevis for ting og tang likevel går rundt og tror på saker.

Og før dere mistenker meg for å mystifisere med religion og sånt, så mener jeg ikke jesus og engler; jeg snakker om romantikk.

Romantikk er mye, det er et vanskelig begrep med mange betydninger. Det kan for eksempel bety at noen er god til å plukke ut restauranter for stevnemøter avtalt på internettsamfunn. Det kan bety at noen vet hva dempet belysning er, hva slags musikk som har hjerteslagrytme og hvor på kroppen man skal berøre for å få lyst til å berøre andre steder på kroppen som ikke engang noen kan snakke om uten å være vulgær. Men romantikk kan også bety når noen står ute i mørke og regnvær og blir gjennomvåt til skinnet bare fordi det er lettere å stirre på en lukket dør en å ringe på dørklokka når en er drevet av et glødende varmt hjerte.

Det har seg nemlig slik, at om noe stemmer her i verden, så er det ikke opp og ned; det er distraksjoner. Matte er et enormt puslespill hvor utøvere og dommere er en og samme skikkelse, men romantikk er noe annet. Romantikk er utenfor all forstand og logikk. Romantikk er kjærlighet uttrykt i handling, og uansett styreform, religion og tidsalder har den vært det samme. Det som er romantisk er de som tror på kjærligheten slik den alltid har vært, og fremdeles er.

Det er ikke bare en mekanisme for forplantning og videreføring av egoistiske gen, men som en selvstendig og tenkende makt som vet hva den gjør,

som Amors pil, som kjærlighetsministeriet, som setter folk sammen med følelser. Og når du kjenner et stikk i brystkassen når du ser en medelevs dype øyne, da vet du innerst inne, at det er et gudommelig ønske, et krav fra universets grenseløse intet, at akkurat dere to er utvalgt til å stikke hverandres kroppsdeler inn i hverandre.

Alt annet er forspiel, inkludert universitetet og eksamen. En forberedelse på akkurat det øyeblikket tiden er inne. Vi jobber så hardt for å være et godt og flinkt menneske, for å imponere og lage karriere, for å le og kose oss, for å være sammen. Hva er det for om ikke for kjærligheten?

Kjærligheten til andre mennesker, kjærligheten til verden og menneskeheten, kjærligheten til bussen og små kryp som løper rundt på bakken, kjærlighet til katter og brødskiver, biljardkuler og urskogsorganismer, flammehav og dypvannsfiskebåtradiostyrmenn, og vår egen kjærlighet, den vi alle har i oss.

Vi merker den ikke alltid, men den er der. Vi lagrer den i en liten eske dypt inne i oss hvor vi ikke ser den, for så å jobbe oss fremover som gode mennesker. Alt er en forberedelse på den dagen det er vår tur til å blomstre. Den dagen det er vår tur til å få hjertebank av et par lår om våren. Da det er blitt gudommelig bestemt at nesa vår og sånt skal peke mot en annen. At det er dere to, og slik skal det være.

Slik var det også på universitetsplenen den dagen, da ungdommelig utholdenhet tillot enormt stort inntak av teori, bokstaver og litteratur av alle former samtidig med fest, øl, trening, lange tv-økter, sminking, bussturer, bartetrimming, og ikke minst jobb for penger og verdighet, facebook og alt annet som tar tid. Likevel var det plass nok i synsfeltet til

å ta inn farger og former, stemmer, lyder og lukter fra alle som minglet rundt, passerte hverandre, møtte hverandre og rett og slett bare kikket lett på hverandre. Slik var det blikkene deres først møttes, en slik dag på universitetsplenen.

Han, en mørkhåret, blåøyd nordmann med lange tynne ben og et bredt, flatt bryst som svingte elegant med armene når han gikk mot kantina for å fylle kaffekruset. Han smilte og lo så levende med en kompis, og gav et trygt, sterkt inntrykk på de som måtte se ham.

Hun, en mørk, litt sjenert jente, som selv om hun var litt kort, bar sin kropp med verdighet uten å miste sin uskyldige sjarme. Hun kledde sine kvinnelige former på en måte som bekreftet klart at de var der, uten å avsløre så mye.

Hvis en andel av befolkningen var utpreget iøyenfallende blikkfang, og en andel var under noens verdighet, var de begge i den store middelklassen, de som ser helt normale ut, og de viste lite om hva som ventet dem. Det var helt uten å ha noe anelse om det, akkurat der og da, plukket ut til å være helt riktige for hverandre.

Amor satt bak hovedbygget og ventet med pilen sin.

Det er nemlig noe som det riktige øyeblikket for alt i verden, og kjærligheten er helt definitivt en av de tingene. Det er riktig tid, riktig sted og riktige ord og handling. Det er i det hele tatt så mye som kan gå galt at hadde det ikke vært for Amors presise pilskudd, er det tvilsomt om det hadde blitt noe kjærlighet overhodet.

De nærmet seg hverandre. Stjerner og solsystemer stod i riktig posisjon. Det er nå det skjer.Kjenner du ikke? Selv om luften står stilleer det noe utenfor denne verden som drar i ens bevissthet. Det er en

magnets kraft. Det er tegnet på at tiden er inne.

Da skjer det noe, og Amor sitter klar med sin pil og venter på sin sjanse. Men du må være der. Hun var der. Han var der.

Nå har det seg slik at Amor er en gammel knall, riktignok en jeger på kjærlighet, men lite moderne.

Pil og bue er romantisk nok, men gammeldags.

Ingen har hørt om Amors automatpistolkule. Men det som forpurret denne første sjansen var ikke mangel på ammunisjon, men rett og slett facebook.

For da stemningen bygde seg opp i begges bevissthet, uten at de visste ennå hva spenningen rettet seg mot, fikk de begge behov for å sjekke temperaturen på sitt nettverk på facebook, og de forsvant begge i sin smart telefon. Amor trippet utålmodig med tærne, men de to passerte hverandre uten å se på hverandre. Sjansen var tapt.

Den uken var det fest på et av studenthusene, og begge de to skulle dra dit. Amor var selvfølgelig klar, som en god Amor bør, for å støte hjertene som skjebnen visste ville være for hverandre det hjerter alltid har gjort for hverandre sammen og skape den fremtid og lykke vi alltid har drømt om og krevd av våre liv.

Men så var det da slik at Hun, utkledd i flotte klær og nydelig stelt, som en perle på havbunnen, gikk overende da hun skulle gå opp trappen til bussen og spjæret strømpene sine fra topp til bunn, med blod og alt fra det skarpe trappetrinne, så hun så virkelig voldtatt ut, og hadde intet annet valg enn å dra hjem for å stelle seg på nytt. Hun gråt litt, så hun måtte sminke seg igjen også. Da hun omsider kom frem til festen, var han blitt så full at han måtte tømme seg litt bak busken for å få plass til mer, og ethvert håp om reel romanse gikk samme vei som overskudds-

magesyre og øl. I drenneringsrenna. Amor reiste sin vei den kvelden.

Men historien slutter ikke ennå. Enda en gang forberedte sjebnen seg på at akkurat disse to skulle møtes. De var ment for hverandre. Om det fantes noe som heter romantikk og kjærlighet verdt å tro på var det disse som skulle bevise at det stemte.

De måtte bare møtes sånn at Amor kunne sette sitt pilstikk. Alle gjorde seg klare, stjernebilder var i posisjon, sjebnen var våken. Alle fokuserte på dette ene punktet der kjærligheten skulle vokse mellom de to.

Så kom plutselig våren og eksamen var brått overstått. Han forberedte sin hjemreise til sin familie på Vestlandet. Hun skulle hjem til Tønsberg.

Tiden var snart ute. Med alt forberedt skulle de endelig få treffes på et utendørs arrangement med grill og musikk for alle hjemreisende studenter. Tror du de traff hverandre?

Vel, nesten. Hun var nemlig blitt utålmodig av å vente på skjebnen og drev og var opptatt med å fomle med en svenske hun hadde truffet på nettstedet Sukker. Mens han ble utålmodig og rastløs og dro se i fingrene mens han lurte på hva det egentlig var han drev og ventet på. Sommerferie?

Amor stakk seg på en pilspiss av ergrelse. «Hvordan tror du dette går?» spurte Amor.

«Folk fra vestlandet klarer seg nok,» svarte Skjebnen. «Men han svensken må hun bare reise fra. Ingenting godt har noensinne kommet ut av Sverige.»

«Har du vært på Ikea?» spurte Amor.

«Det er sant.» sa Skjebnen. «Det er mange skjebner på Ikea.»

mars 2015 unikum nr 2

35

36

kreativ skriving

We wanted to be the night sky...

The only viable solution was to eat diamonds.

Pretend that we shared more minerals with the dusty gold ingots than what might actually be the truth so that swallowing them would be easier.

We crushed geodes between molars and it hurt as we spit them back up, but we would shine from all the dust, we were sure.

We had the expensive taste of a universe at full speed, the golden appetite of planets.

You devoured the diamonds with such grace; I remember thinking how you hardly got any of the splinters stuck in your teeth.

Afterwards, we lifted our shirts up to our necks to gaze down at the glowy mess inside ourselves.

TEKST: TONJE RØSNES | ILLUSTRASJON: MATTEO DESIGNS Bli med å skriv du også: kreativskriving@outlook.com

I can feel the storm inside myself. I don’t know how long I’ve been breathing the electricity in the air, but I was once told that people will count seconds from flashes of light and measure safety from the numbers they reach. One, two, three, four, pushing out a heavy breath. Safe: under a roof, under raised hands, inside a plastic bag where you breathe harder. The sky was full of holes, and the rain hit everything.

Meanwhile I was the one born a pearl, forged in tongues of the ocean, growing up only to be a thundercloud. The flash of light was the dim reflection in a golden door handle as it closes; it was the last word your teeth spoke before you left. The stars overhead moved with your shadow. I swear you could have painted them all with the darkness in your eyes. You said darling, we are all such earthly beings. I didn’t know how to tell you that you were a black hole.

Friday nights, Saturday nights, Sunday mornings pass and I would miss you. Smoking your cigarettes alone in the windowsill and wondering when the rain would let up, and where it would move to when it did. There are the storms on the sun, you said; bright flashes of light and heat. They’ll chew us down until our skin peels, our body full of holes.

We will grow back in winter, you said. We will grow back.

It was the storm that grew back. Soon I was pounding mirrors with my fists trying to force-create a reflection I could say that I liked. I was full of holes. You had been right about that. Who left the holes there, darling?

I can feel the storm inside myself, but I cannot shine bright enough to pass as a sun. Not warm enough, hands shaking under the rain. My teeth not golden, not quite sharp enough. I count the seconds in between heartbeats, but I do not feel safe. Black holes are born from the death of suns. Black holes are born from the death of storms.

“AND IT GROWS FROM MY BODY” It was a perfect movie ending: I was lying in the tall grass with you, somewhere far away from neon city lights and the bass from night clubs, only stars and airplanes above us. We always tried to tell the difference between the moving ones and the ones whose light was resting: tired after millions of years of travel. The earth beneath my hair was damp with the last rays of sunshine; I tasted orange juice in the back of my throat. I felt your hand and nothing else.

I felt the cold and nothing else.

You said, “That’s a shooting star,” but I think you said “I wonder what it’s like to die”. You said it in such a way like I hadn’t already noticed how you

liked to lean out of your window to blow smoke at the people below; like you could drown them there in the streets.

I opened my mouth but then closed it again: I think there is a fear inside of me; I think I think I think. It’s in my fingernails, my bones. It is a rose and it grows up from my body, its roots around my ribcage.

I let go of your hand, point upward, and ask; “Is that a star?” It’s so bright.

You said, “I think that’s a satellite,” but all I heard was “Do you think the star cares if you recognize it or not?”

I remember the other morning when I made you breakfast in your kitchen and you dropped your glass of orange juice on the floor. It spilled all over; I’m down on all yellow fours to mop it up. There is a fear inside of me; I think I think I think. It’s been growing with your burdens for a while.

You said, “I wonder what it’s like to die.”

I said, “It’s like cutting the rose that grows from your chest.”

Or I think I said, “That’s an airplane.”

mars 2015 unikum nr 2

37

THE LAST SHIMMER

Eternal life makes the heart grows colder, then one day it brittles and gets bolder. One day it gets harden and weak, and then perhaps leak. A least that is what they told me, the ones, those who told me it would never be the same.

Time would never seem to pass, all would be an eternity, and everything would always cease to be. They told that an immortal deity would never truly be free, that he would be a hunter within his own dream.

I gave them a chance to show me, tell me how it could be true. I dared them to show how the ice would not make one stronger. The iron, the bark, it all harden and would not sunder. For a knight, a man who wielded power by the handle, I swear the cold could never get any bolder.

For a man who had endured death, the pain, the moments, the last stand, I knew I could never see this planned. However, when I saw the eyes of winter appear in my sleep, I knew my ashes would never seethe. I was given this chance, a moment to shimmer. This winter I would make the sun`s light dimmer.

Let them cover, their eyes shut, left with fear of my hunger. For the winter has come and with it the sunder.

38

kreativ skriving

Bli med du også: kreativskriving@outlook.com

TEKST: SINDRE LIE | ILLUSTRASJON: MATTEO DESIGNS I’m sorry about the blood in your mouth The cardinal dawn sailed across the ridges of the highest mountains to the east.

The flames in the skies graced the pristine and primordial plains bellow. These same plains had once gifted the living with a blossoming home, a sanctuary. If you ever were to climb the ragged cliffs, scale the thousand rocks and lodges you would see the grace of eternity, the endless sea of verdant infinity, all bathing in a red sunlight.

If you looked long enough, into the bloodied heart of the heavens, you would see the wicked tears, the many red lines that all vined from one another, just as I did. I remembered. I remember how exquisite and radiant the skies once was, how serene the warmth of the imminent darkness felt, the journey was there, and I was ready to take it.

However, when I tried to taste it, the crimson that seemed to become darker, the skies dispersed, and the darkness seemed to shatter. The vines, the red, dark vines, they whirled and ruptured in the sky; they pumped and seethed past my eyes. Those weren’t vines.

I opened my eyes and I never saw the vines again, and the heavens had lost their red skies. I tried to look around and saw what the place had become. The plains, the mountains, now dull and grey. A smoke, a billowing ghost of truth, of certainty, it revealed the sins of this world, of my life.

I was a veteran, a man of war and virtue, a servant who had decided to raise his sword for his king, one last time. Yet now it was all clear, the vigil of sanity, the discourse was real. This world was not a dream. The darkness was here, yet I still felt an embrace so serene.

Above me, ten times my height for sure I could see darkness, a void without a soul. It was shaped in a familiar way, a man perhaps, I could not tell. He leaned, carefully across my gaze, carried by a pillar of silver flame. I felt a sharp, red taste and a pain stretching to every single vein. My heart had played a final game.

I`m sorry about the blood in your mouth, said the void and smiled, feeling no shame. I just lay back, as I knew what the red dawn had claimed.

mars 2015 unikum nr 2

39

p. lade op å l i t d i lv. T il. deg se r lyst t a lser. h u d Tid for rplikte det o f e r n ø j e t g ke u Tid til å s i en u i t a r g s Prøv os

.no n e r e h spic