Unikum 2 – 2016 (februar)

Studentavisen for Agder

N r. 2 | Å r g a n g 1 6 | F e b r u a r 2 0 1 6

år 2002 – Unikum reloaded | Studenter er mestre i utsettelse | hvorfor engasjere seg? | Snåsamannen | Kelvin

Innhold

Leiar 21st Century Unikum Denne månaden er det 15 år sidan første ordinære utgåve av studentavisa Unikum kom ut. Den blei teke godt imot med det nye, friske namnet sitt, eitt år etter at Sørvisa (som ble 13 år) måtte legge seg ned etter kraftig underskot. Hausten var Unikum inaktikt. Heldigvis fekk Helle Ingeborg Andersen og vennene hennes starta avisa igjen våren 2002.

Dei ønskte å opplyse og engasjere studentane på Agder. Mange takk til dykk! Sidan den gong har Unikum hatt jamn publisering, med bare veldig korte pausar.

15. januar 2001, samtidig som den første Unikum-redaksjonen sette i hop sitt første magasin, blei det frie nettleksikonet Wikipedia sett i drift.

Bibliotekarkommentaren handlar denne gongen om kjeldekritikk og korleis Wikipedia bør brukast.

Wikipedia er nok ikkje alltid er til å stole på, men eg kan faktisk takke Wikipedia for at eg fann Unikums andre ansvarlege redaktør for å intervjue henne for denne utgåva.

I 2013 oppretta eg ein Wikipediaartikkel om Unikum, og då eg kikka innom der nyleg for å oppdatere, hadde etternamnet hennes endra seg til Mellingen. Takk til deg som oppdaterte dette!

I februar 2001 møttest nokre IKT-systemutviklarar i Snowbird i Utah, USA og blei samde om «The Agile Manifesto», som handla om agile systemutvikling. I slik programvare-utvikling må ein kunne levere fungerande programkode ofte (f.eks. kvar månad) og vere klar for endringar i kundekrav også kort

tid før publisering av ny versjon av programvaren. I Unikum opplever vi noko liknande med publisering kvar månad og at saker og annonsar ikkje er heilt fastlagte før starten av deskehelga. Sakene blir korrekturlese og grafikken blir kontrollert omtrent like grundig som profesjonell programvare blir testa, men det viktigaste er at innhaldet er bra. Eg kan love deg at å vere med i Unikum for å skjønne korleis ei avis blir sett saman, og så har vi sosiale arrangement som andre studentforeiningar. Vi treng fleire aktive medlemmar. Les meir om dette på unikumnett.no.

Unikum har gjennom åra forsøkt å få studentane på UiA til å også gjere andre ting enn å suge informasjon frå pensumbøkene sine. I dette nummeret kommenterer vi studentengasjement, prokastinering og stress. Vi har også fått med samfunnskritiske kommentarar om mirakel, monarki og overvaking.

Etter mange års pause, vender små notisnyheitsartiklar tilbake til Unikum, så du som lesar kan få raskt overblikk over studentnyheitene som du gjekk glipp av på nett førre månad. Vi lanserer dessutan vår første podkastserie på Unikumnett, ølbryggingsserien ØVDkast, som blir produsert av «Øl, viser og dram» i Grimstad.

4

STA-kommentar: Tillitsvalgtuka

6

En håndfull studentnytt

8

2002 – Unikum reloaded

10

Tegneserie: Kristiansands uteliv

11

Bibliotekaren: Kildens verdi

12

Hvorfor skal du engasjere deg?

14

Studenter er verdensmestere i å utsette

16

Stress meg vekk!

18

Har du tenkt på overvåkning?

20

Om forholdet til sannhet

22

Snåsamannen

24

Monarkiet

28

Band på UiA: Kelvin

30

Sperre – finale

Takk for at du les Unikum, Agders studentavis i det 21. århundre!

Targeir Attestog Vikarierande ansvarleg redaktør nyheter@unikumnett.no

Redaksjon: UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S BESØKSADRESSE: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand S ORG.NR.: 984 544 677 MVA TELEFON: 38 14 21 95/ 46 24 92 51 EPOST: red@unikumnett.no NETTSIDE: www.unikumnett.no TWITTER: www.twitter.com/unikumnett Facebook: www.facebook.com/studentavisenunikum Årgang 16 Publisert februar 2016 Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre skoler tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Unikum forholder seg til Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg. Føler du deg utrettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Ansvarlig redaktør: Targeir Attestog (vikar for Erika Erdös) Redaktører: Targeir Attestog, Nora Nussle Torvanger

Illustratører: Asbjørn Oddane Gundersen, Espen Baklid, Arne Borgersen DESKEN: Vera Baklanova, Helene Fossli, Saki Okuda, Matias Smørvik, Targeir Attestog

Grafisk ansvarlig: Vera Baklanova

KORREKTUR: Targeir Attestog, Matias Smørvik, Arild Høyland, Kristian Tyse Nygård

Foto-ansvarlig: Glenn Hausland

nettredaktør: Helen Mehammer

Journalister: Targeir Attestog, Matias Smørvik, Bjørnar Dahl, Kristian Tyse Nygård, Kristoffer Andersen, Helene Fossli, Ole Håvard Seland, Alexander Kemp

DAGLIG LEDER: Kjetil Nyjordet

GJESTESKRIBENTER: Kai Steffen Østensen, Hilde Daland Fotografer: Matias Smørvik, Kristian Tyse Nygård, Helene Fossli, Synnøve Solberg, Jørgen Gomnæs (Det kongelige hoff), Svein Frøysnes (Unikum mai 2002)

Forside: Unikum 2001-2015, Targeir Attestog, Asbjørn Oddane Gundersen Trykking: Bjorvand & Co Opplag: 1200

Februar 2016 unikum nr 2

3

Tekst: Kai Steffen Østensen | Illustrasjon: Arne Borgersen

#TVUKA2016 Kjære tillitsvalgte ved Universitetet i Agder – endelig er vi her.

Nå skal dere få belønning for strevet. TVuka2016 skyter fart 1. mars!

Om du ble valgt i en sinnssyk kampvotering for å få representere dine medstudenter, eller bare tilfeldigvis stod som nummer 10 på studiekoordinatorens navneliste under oppropet, skal du nå hylles!

Du som tillitsvalgt er litt mellom barken og veden. På den ene siden representerer du dine medstudenter og skal snakke deres sak i møte med UiA. På den andre siden er du bærebjelken i kvalitetssystemet for universitetet, som hver eneste dag jobber for å bedre studiekvaliteten for oss studenter.

Det er ikke alltid like lett å få engasjerte studenter til å melde seg som tillitsvalgte. Kanskje er det fordi det velges så tidlig?

Kanskje fordi informasjonen ikke er god nok i forkant av valget?

Det er mange årsaker som kan ligge bak, og jeg jobber hver dag for å skape det rommet de tillitsvalgte trenger for å gjøre jobben sin.

Nemlig å kvalitetssikre studiene! Et skritt på denne veien er Tillitsvalgtuka!

Tillitsvalgtuka er din uke, nettopp fordi du fortjener det! Tenk deg. En uke med faglig påfyll, spennende foredrag,

4

studentmidler

lunsjdebatter i kantina hvor DU er i fokus, gratis kaffe, standup med Jonna Støme på Bluebox eller en helt egen dag med rektor Frank i Kristiansand. Ja. Nå kommer alt. Og kanskje aller best, tillitsvalgtburgeren i kantina – kun fordi du er tillitsvalgt!

Tillitsvalgtuka er en realitet og i hele uke 9 blir det liv og røre for alle! Men det er du som er i sentrum av spotlighten.

Hold av tida og forbered deg på tidenes kuleste uke.

Jeg gleder meg til å møte deg på Østsia. Vi skal sitte sammen, le høyt av de kule vitsene og drikke øl. Og vet du hvorfor? Fordi du fortjener det. Fordi du gjør en ekstra innsats for at studenter som søker seg til UiA skal få kvalitet, et godt læringsmiljø og en stemme ut i den store universitetsverdenen.

Jeg er så takknemlig for at du er med på laget mitt. For at du er stemmen til de mange tusener av studenter ved vårt universitet. For at du tar den viktigste jobben!

Denne uka er en gave fra Universitetet i Agder, Studentsamskipnaden i Agder og oss i Studentorganisasjonen. Tusen takk for innsatsen du legger ned – uten deg, ingen oss!

EN HÅNDFULL STUDENTNYTT

Årsmøte for KSI berammet Kristiansand Studentidrettslags årsmøte vil bli avholdt den 1. mars på UiA, hvor alle studenter vil få mulighet til å delta og bestemme hvordan deres studentidrett skal utformes. På den foreløpige sakslisten som er utsendt fra styret opplyses det at kontingent vil fastsettes, i tillegg til at det hele nåværende styret inkludert leder skal ut på valg. Det skal også velges aktivitetsledere for alle idretter.

Saksøkte UiA etter oppgavejuks Universitetet er frikjent i Kristiansand tingrett etter at de nektet en kvinnelig bio-ingeniørstudent å gå opp til eksamen, skriver Sørnytt. Studenten hadde praksis i mikrobiologisk avdeling ved Sørlandet sykehus og skulle innlevere en oppgave ved endt praksis for å få gå opp til eksamen.

Da oppgaven ble levert, ble det fattet mistanke om plagiering, men kvinnen fikk en ny mulighet til å levere oppgaven. Denne besto hun. Til tross for dette valgte univeristetet å reise sak om utestenging på grunn av fusk. Saken ble behandlet i både Klagenemnda ved UiA og Felles klagenemd, før kvinnen til slutt saksøkte universitetet og tapte.

Nå kan du nominere din favorittforeleser Svindlet Lånekassen for 35 millioner kroner Det etterlengtede «svindletallet» fra 2014 er offentliggjort, og en gjennomgang gjort av studentavisen Universitas viser at 2200 studenter har søkt om borteboerstipend selv om de bor hjemme hos sine foreldre. Selv om tallet virker å være høyt, hadde Lånekassen regnet med et dobbelt så stort svindeltall ut fra tidligere stikkprøver.

– Det er første gang vi gjennomfører en slik totalkontroll. Tidligere har vi tatt stikkprøver av omkring 1.000 studenter, og vært avhengig av å gjøre anslag. Vi ser nå at det potensielle svindelbeløpet vi estimerte med etter stikkprøvekontrollen i 2012, lå litt for høyt, sier Marianne Andreassen, administrerende direktør i Lånekassen.

Studentene som ble tatt, straffes ved at stipendet deres omgjøres til studielån, i tillegg til at de får en suspensjonsperiode.

6 Nyheter

100.000 kroner skal deles ut til en person eller et miljø/enhet som gjør en ekstraordinær innsats for å gi studentene bedre undervisning og inspirerer kolleger til å tenke nytt ved UiA. Den 15. mars går fristen ut for å foreslå din favorittforeleser, eller andre du mener er verdige kandidater til prisen.

– Prisen skal oppfattes som en tydelig påskjønnelse til arbeid som bidrar til nyskaping og utvikling, sier Anne Marie Sundberg i Studieavdelingen til uia.no.

Nomineringsskjema finnes på uia.no. Fem kandidater tas med videre til fase to hvor man må legge frem dokumentasjon for sitt nyskapende arbeid, før universitetets styre tar en endelig beslutning.

Nytt studentparlament

Skrur opp prisene på bussbilletten Fra 1. februar ble prisene for å reise med buss i Agder dyrere.

Billetter for å reise innad i nærsone er økt fra 29 kroner til 31 kroner. Reiser mellom soner økes med mellom 1 krone og 2 kroner per billett. Periodekort øker også prisene, med unntak av kortet Ung Voksen for reisende som er 20-29 år. Dette forblir på 530 kroner i måneden.

I en pressemelding uttaler Agder Kollektivtransport (AKT): «Hvis vi skal opprettholde tilsvarende rutetilbud som i dag, men med lavere eller like billettpriser, betyr dette i realiteten at våre økonomiske rammer blir mindre og at vi ikke kan kjøre like mye kollektivtrafikk som i dag. Alternativt må dette kompenseres i form av økte offentlige tilskudd.»

Den 24. januar ble Studentparlamentet konstituert etter at det ble avholdt valg i høst. Studentparlamentet er det øverste studentpolitiske organet på Universitetet i Agder. De møtes månedlig og har stor innvirkning på utforming av studenters hverdag. De som skal representere studentene i 2016 er følgende: Handelshøyskolen ved UiA Elise A. Raa Iselin R. Gåseby Henrik A. Wilberg Christian Nicolai Bruun Varaer: Bjørnar Dahl Nicolai B. Riser Tanwar H. Zia Lars-fredrik Ø. Bodal Fakultetet for Samfunnsvitenskap

Studenter uinteresserte i studentsaker En undersøkelse gjort av Sentio på vegne av Norsk studentorgansiasjon viser at studenter flest egentlig ikke er særlig opptatt av studentsaker. Kun én av fem sier at dette er en politisk sak som opptar dem.

Valgforsker Frank Aarebrot mener resultatet synliggjør studenters generelle samfunnsengasjement.

– Dette resultatet er ikke så merkelig. Studenter har mange ulike interesser, og er opptatt av politikk som går lenger enn deres egen nesetipp. De er sannsynligvis mer engasjert i utenrikspolitikk, finans og Syriaflyktninger enn bygging av studentboliger, sier han til studentavisen Universitas.

Christian Alveberg Kristian B. Bakken Kine Maria Pedersen Varaer: Erlend R. Kristiansen Magnus A. Aukland Anne Elisabeth Hvaleby Fakultetet for Humaniora og pedagogikk Linda Andersen Erika Ramona Erdos Ajla Drace Varaer: Thorstein Johannessen Seri Bjelland Rolf Bjarne Larsen Fakultetet for Teknologi og realfag Fakultetet for Teknologi og realfag

Mestringssenteret på chat I januar åpnet SiA Helse en chat på sine nettsider, forteller uia.no. Den er åpen hver onsdag klokka 12.00–15.30. Der kan studenter få svar på praktiske spørsmål om SiAs helsetilbud og ta kontakt om behov for å snakke med noen. Chatten er ment som kontaktpunkt, ikke for lange samtaler. Samme tid er det drop-in hos SiA Helse i Sigrid Undsets hus (bygg 46).

Leder for SiA Helse, Eli Stålesen, forteller til uia.no at 19 prosent av studentene har symptomer på at de sliter psykologisk, så pågangen er stor og jevn gjennom semesteret. Hun forteller at studentene tar kontakt om angst, nedstemthet og depresjon.

Lady Klukk fyller 40 I mars fyller studinekoret Lady Klukk 40 år. Det har som formålsparagraf å «spre sangens glede til resten av hønsegården», som kan tolkes som universitetet. Ingrid Jakobsen, leder (klukkemor) for foreninga, forteller til Unikum at de skal feire det med konsert 4. mars klokka 19. Konserten er gratis for alle, og skal foregå på Charion Hotel Ernst i Kristiansand

Kim Richard Henden Klem Anders R. Olsen Kenneth Mostøl Espen Brune Vegard M. Olsen Varaer: Andreas Gjertsen Avdeling for Lærerutdanning Ida G. Andersen Martin Steinsland Grete Jortveit Ann Mari Drageland Fakultetet for Kunstfag Marte Ø. Knutsen John Rune Jacobsen Varaer: Anne Jasmine H. Delier Hanne Aamodt Fakultetet for Helse – og idrettsvitenskap Ingvild Sommerfelt Sabina Karoline Hagen Mats Cromann Hege S. Bekken

Februar 2016 unikum nr 2

7

Namn: Helle Ingeborg Mellingen (født Andersen) Ansvarleg redaktør for Unikum mars–oktober 2002 Bachelorgrad hos HiA frå 2004 om fagomsetjing av fransk Mastergrad hos UiA frå 2007 om nordisk språk og litteratur Doktorgrad hos UiA frå 2013 om kjønn, seksualitet og religiøs identitet.

Jobb i dag: Rådgjevar for likestilling, inkludering og mangfald hos fylkeskommunane i Vest- og Aust-Agder Sivil status: Gift

Tekst: Targeir Attestog Foto: Kristian Tyse Nygård, Unikums arkiv

– Det hadde ikkje vore nokon studentavis på eitt års tid, fortel Helle om situasjonen ved Høgskulen i Agder i starten av 2002.

– Vi fann ikkje ut av kva som hadde skjedd, men vi ønska oss ei avis. Vi forstod at det hadde vore eit eller anna med Studentorganisasjonen som ikkje hadde vore heilt greitt, utan at vi grov i det. Men vi var ein god gjeng som sakna avis, og fann ut at då fekk vi starte ei sjølv. Og mi rolle var vel så mykje å ta ansvar for det organisatoriske: Få på plass eit styre, få på plass budsjett og få avtale med trykkeri brukte vi tid på. Trur nok at eg selde nokre annonsar sjølv i starten.

og studerte heilt ulike ting. Alle hadde lyst til å vere med. Det er sikkert veldig mange som eg ikkje hadde blitt kjent med elles.

Helle og Unikum-gjengen hennes møtte aldri på den første Unikum-redaksjonen, men dei fekk til eit møte med Tom Erik Grimslid, som var styreleiar i STA og Unikum våren 2001. Det skal ha vore litt vanskeleg for STA med den dobbeltrolla, men Helle veit ikkje detaljane med det. Ho fortel at STA-styret blei bytta ut hausten 2001. Om vinteren kom ønsket deira om nyoppstart av Unikum. 6. mars 2002 hadde ho fått registrert studentforeininga i Einingsregisteret, og dagen etter blei ho valt til redaktør.

– Det var veldig mykje organisatorisk som måtte på plass, og så var det noko med Sørvisa, som hadde vore før Unikum igjen, hadde gått med dundrande underskot og gjort veldig mykje feil. Så det var også det å gjenopprette tilliten, men eg hugsar også at universitetsleiinga var glad for at nokre studentar ville ta fatt, så vi fekk bare godvilje frå alt frå Ernst Håkon Jahr, som var rektor då, til Studentsamskipnaden, og vi fekk veldig mykje hjelp og støtte undervegs. Men det gjekk jo på tid og kompetanse. Eg er veldig glad for at Mari og Svein meldte seg til teneste, for eg kunne ingen ting om det journalistiske. Vi visste bare at dette ville vi få til, og så måtte vi bare brette opp erma og kome i gong.

For å rekruttere, hengte dei opp plakatar rundt på høgskulen.

– Det kom ein artig gjeng med forskjellige folk som ikkje kjente kvarandre

8

2002 – Unikum reloaded

Helle er glad for hjelpa ho fekk frå Mari Helland, Svein Frøysnes og dei andre som kom med frå Mediehøgskolen på Gimlekollen. Engasjement var ikkje nok; ein måtte vite korleis sidene burde designast. Mari hjelpte til med å få ei god breidde med store og små saker.

Kva slags utfordringar var det med å få i gong ei studentavis?

2002 – Unikum reloaded Denne månaden er det nøyaktig 15 år sidan første ordinære Unikum-nummer kom ut, men siste Unikum i 2001 kom ut i april. For 14 år sidan var Helle Ingeborg Andersen (i dag Mellingen) og vennegjengen hennes i gong med å starte Unikum opp igjen.

noko av det første vi gjorde var å gå litt hardt ut. Det var noko med at dei i STA på den eine sida snakka om å få opp engasjementet med at dei ville ha rettferdig kaffi, og så stod dei samtidig og delte ut Nescafé i termokoppar på stand ved studiestart. Dei dumma seg litt ut, meinte jo vi. Så då hadde vi ein kritisk artikkel om STA og dobbelkommunikasjon, hugsar eg.

STA blei glad for at Unikum reagerte på dette, og forholdet blei veldig godt.

SiA hjelpte godt til i starten, og var glad for at nokon ville starte studentavisa på nytt. STA og SiA var opptekne av at det var studentane som skulle drive avisa. Helle nemner at finansiering måtte på plass og at dei fekk hjelp av SiA i starten.

Korleis var det med distribusjonen av Unikum i 2002?

– Vi køyrte jo mykje rundt. Vi fekk lov til å setje dei ut på kinoen og vi fekk avtalar med nokre kaféar i byen. Sjølvsagt var det viktigast å få dei ut på campus. Alt var jo dugnad, og alle måtte vere med på alt. Som redaktør gjorde ein ikkje mindre av slike ting, tvert imot.

Redaksjonen diskuterte om ein skulle få med studentar frå campusane i Grimstad og Arendal, og om ein skulle dele ut avisa der. Helle meiner å hugse at dei forsøkte å få til avtale om å få avisa over dit også, men kan ikkje heilt hugse korleis det gjekk. Redaksjonen var bevisst om det, og Unikum hadde nokre Grimstad-relaterte artiklar på den tida. Blant utdanningane som Unikum-medlemmane hadde, var fagomsetjing, IT, journalisme og økonomi, alle studentar i Kristiansand. Det tok lenger tid å reise til Grimstad på den tida. Det var lite kommunikasjon med e-post, og ein var avhengig av å møte opp for å samarbeide.

I dag klagar ein over at studentar ikkje engasjerer seg. Korleis var det på di tid?

– Det var vel eitt av hovudpoenga med å starte avis. Den første leiaren handla om at vi klaga mykje i kantina og drakk kaffi, men kanskje ikkje var kanskje ikkje så flinke til å engasjere oss utover det.

STA arbeidde også den gong med å få opp engasjementet. Helle synest at det er gøy at Unikum i desember 2015 brukte vaffel i karikatur av studentparlamentsvalet, for i 2002 steikte STA også mykje vaffel for å få folk til å stemme. Det er same problemstilling den gong som no, og nettopp det å få ut informasjon og få opp engasjementet var motivasjonen for Unikums oppstart.

Unikum nummer 1 i 2002 kom ut i april, med eit nærbilete av ein garasjeport på framsida. Den porten var på garasjen for anleggsmaskinene for HiA-utbygginga. Det var meininga at drift skulle parkere der seinare, men Helle fortel at Unikum og STA pressa på for å få til samlingsstad der for studentar på Campus Gimlemoen på kveldstid. HiA var då rask med å oppfylle ønsket til studentane, og mars 2003 fortalde Unikums framside at Østsia var ferdig.

Helle studerte fagomsetjing i fransk, og det var på grunn av utveksling i Genève frå oktober 2002 og ut våren etter at ho slutta fort i Unikum.

Ho fortel at ho kunne sitje og arbeide mykje med Unikum i dei to første månadene av haustsemesteret. Då var skjelettet til Unikum bygd opp.

Redaksjonen var stabil med skrivelystne folk, og ein hadde rekneskapsførande økonomistudent og trykkeriavtale på plass. Ein marknadssjef hadde då jobben med å selje annonsar. Unikum hadde då eit styre med representantar frå seg sjølv, UiA, SiA og STA. Ho fortel at det å ha STA i styret var litt ambivalent forhold, for Unikum skulle jo vere kritisk til dei.

– Vi var veldig tydelege på det. Vi skulle ikkje vere den forlenga kommunikasjonsarmen til STA. Vi skulle vere uavhengige. Eg hugsar at

Helle er både glad for å ha vore med i Unikum og for å ha sete i Studentparlamentet, studentstyret og til slutt høgskule-/universitetsstyret. Det har gitt henne mykje læring, vel så mykje som studia.

– Desse mulegheitene burde fleire gripe og slåss om å få, seier ho bestemt.

Bachelor i fransk fagomsetjing og master i nordisk språk og litteraturen var ikkje nok. August 2012 disputerte Helle på UiA for ein doktorgrad om ny ekteskapslov med rett for likekjønna par å gifte seg.

– Etter det fekk eg fekk jobb i fylkeskommunen som prosjektleiar knytt til likestilling i Agder-regionen. Der var eg først prosjektleiar i tre år, og no er eg fast tilsett rådgjevar på det feltet.

Kva slags nytte har du fått av Unikum-stillinga i den seinare karrieren din?

– Unikum i seg sjølv, veit eg ikkje heilt, men det å engasjere seg har betydd mykje. Det å sjå lenger enn si eiga utdanning og vere interessert i studentmiljøet og høgskulen eller universitetet, det har eg fått mykje ut av.

Hadde det ikkje vore for Unikum, hadde eg nok ikkje fortsatt med alt det andre engasjementet.

Februar 2016 unikum nr 2

9

Kristiansands uteliv

Tekst og tegning: Espen Baklid

10 uteliv

Kildens verdi – prosess og produkt Tekst: Hilde Daland (universitetsbibliotekar)

Det omdiskuterte, frie nettleksikonet Wikipedia ble lansert 15. januar 2001, og fyller derfor 15 år samtidig som Unikum. I den sammenheng har Unikum oppfordra Universitetsbiblioteket til å skrive om kildekritikk.

Jeg er heldig som har en givende jobb og som daglig treffer spennende og dyktige mennesker. Etter at jeg fullførte mastergraden min i religion, fikk jeg jobb som universitetsbibliotekar og kan samarbeide med mine tidligere forelesere og veiledere. I den sammenheng lærer jeg mye – også om bibliotekets rolle i undervisning og forskning. Og ikke minst i akademisk skriving. Universitetsbiblioteket tilgjengeliggjør store mengder kilder for universitetets ansatte og studenter. Samtidig har internett blitt en stor leverandør av informasjonskilder. Studenter blir advart mot å bruke Wikipedia og Google, men alle gjør det.

En samtale jeg hadde med Pål Repstad (professor i religionssosiologi) satte dette i perspektiv. Repstad er en ivrig bibliotekbruker og en god samtalepartner.

«Det er forskjell på prosess og produkt» påpekte han. At man bruker innføringsbøker eller Wikipedia i prosessen når man skriver en akademisk tekst, er helt naturlig. Et sted må man starte. Og det er lurt å gå bredt ut i starten for å orientere seg. Men når man skal bygge selve teksten eller produktet, da er det en god idé å finne mer spesifikke og troverdige kilder.

Så hva er kildeverdi? Man kan godt si at forskjellige typer kilder har ulik akademisk verdi. En artikkel i et fagfellevurdert tidsskrift har høyere verdi enn en innførsel i Wikipedia. Men én spesifikk kilde kan ha ulik

verdi avhengig av hvilken sammenheng den brukes i. For å finne en kjapp definisjon av et ord vil et oppslag i Wikipedia være tilstrekkelig hvis man befinner seg i en høylydt diskusjon om hvem som har rett. Dersom man skal skrive en akademisk oppgave, vil samme oppslagsord ha mindre verdi dersom det er det man bygger oppgaven på. Vi kan sammenligne det med mat og drikke. Dersom du har vært på trening og er tørst, vil et glass vann fra springen være tilstrekklig for å slukke tørsten. Er du på en bedre restaurant og kelneren kommer med et glass lunket springvann til den dyre middagen din, vil du nok ganske sikkert bli skuffet. På samme måte blir ofte forelesere skuffet av kildene noen studenter velger å bygge oppgavene sine på. Når du skal skrive en akademisk oppgave på universitetet, stilles det krav til hva du bygger på. Det skal være kvalitet. Det skal være troverdig og det bør skinne gjennom at du har brukt tid på å finne de beste kildene.

Ingen ser hva du har lett gjennom for å komme til resultatet, men sørg for at det du serverer i din oppgave bærer preg av akademisk kvalitet. Det er gjennom teksten du presenterer deg selv og dine akademiske evner, og her er det viktig å fremstå best mulig.

Kildekompasset.no er et nettsted som er utviklet og driftes av UiA, UiS og HSN. Her får du hjelp til å finne, vurdere og referere til kilder på en god måte. Dessuten holder vi på universitetsbiblioteket kurs i informasjonsfremfinning og korrekt kildebruk. Meld deg på et kurs, da vel!

Februar 2016 unikum nr 2

11

Tekst: Nora Nussle Torvanger | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Hvorfor skal DU engasjere deg?

Mange muligheter Det er ingen tvil om at studenter rundt om i Norge har uendelig mange aktiviteter man kan engasjere seg i. Selv om det er varierende tilbud i studentforeninger og studentaktiviteter fra sted til sted, så har likevel ethvert studiested flere – og om ikke mange ulike tilbud. Bare på UiA kan de friste med blant annet musikalske grupper, politiske organisasjoner og mange sportsaktiviteter – for eksempel «Øl, viser og dram», Amnesty Studentene og Lady Klukk for å nevne noen. KSI (Kristiansand studentidrettslag) har hele 18 ulike idrettstilbud, samtlige med både dame- og herrelag. I tillegg til disse tilbudene, har man også alle linjeforeningene som står for sosiale aktiviteter, fagdager og lignende. Dessuten har UiA det offentlige høringsorganet STA som jobber for studentenes interesser og rettigheter. Med andre ord så tilbyr UiA noe for enhver smak.

Sosial arena En tendens som man ser med studentaktivitetene, er at de hjelper studenter å engasjere seg, få faglig utbytte og/eller fysisk aktivitet i hverdagen. Viktigst av alt er vel kanskje at studenter danner seg et sosialt nettverk ved å delta i aktiviteter, og får muligheten til å ta del i et fellesskap der man kan knytte vennskap og samtidig utvikle sin egen identitet og tilhørighet. En får delta på en arena der man har mulighet til å utfolde seg, være kreativ og rett og slett bidra med noe. Forskning viser at fysisk aktivitet hjelper mot depresjon og kan redusere depressive symptomer på lik linje som medikamentbehandling med antidepressiva. Dessuten ser det ut til at mange studenter utvider omgangskretsen sin ved deltakelse i organisasjoner eller aktiviteter, samtidig

som man får et styrket selvbilde gjennom aktiv deltakelse. Det er også verdt å nevne at fysisk aktivitet reduserer stress, noe som er høyst aktuelt for alle travle og hardtarbeidende studenter.

Deltakelse – et privilegium Alle studentene i Norge har vunnet i lotto. Studentene har bosatt seg i et ut av verdens rikeste land, med en solid velferdsstat med organer som gjør ekstremt mye for å styrke studentenes interesser, krav, rettigheter og tilnærming av kunnskap. Dessverre er ikke dette realiteten for alle andre studenter. Det er ikke alle som får servert disse privilegiene på et sølvfat. Beveger man seg ut av Norges landegrenser, mot mer autoritære regimer, så ser man plutselig at studenter mister sin rett til utdanning fordi de uttrykker misnøye ovenfor regimet sitt. I for eksempel Iran, Columbia og Malaysia har studentaktivister blitt utvist hvis de oppfattes som «brysomme» av byråkratiet. I Zimbabwe har det i tidsrommet 2006-2010 vært 1000 arrestasjoner av studenter, mens 187 studenter har blitt utvist fra sine lærersteder. Med andre ord er det forbudt med studentengasjement i enkelte land. Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) og Norsk studentorganisasjon (NSO) har opprettet en ordning som heter «Students at risk». Målet for ordningen er at politisk forfulgte studenter skal få muligheten til å fullføre utdanningen deres i Norge, fordi de ikke får muligheten til det i deres hjemland. Tenk på det, du.

Lite kjennskap til tilbudene?

Man hører om ulike tilbud. Og man kjenner kanskje til ulike foreninger en

Linjeforeninger

Fakultet for Teknologi og realfag BETA (Data) Bjelken (Bygg) Flying (Fly) Hermes (IKT master) LiFE (Fornybar energi) Mekaunikum (Mekatronikk) Tesla (Elektronikk) Fakultet for Helse- og Idrettsvitenskap Curatus (Sykepleie) Fakultet for Humaniora og pedagogikk Rhetorica (Kommunikasjon) Curriculus (Lektor)

12 ENGASJEMENT

Fakultet for Samfunnsvitenskap Politicus (Statsvitenskap og samfunnsfag) Politicus Master (Master i statsvitenskap og ledelse) Prosperitas (Sosiologi og sosialt arbeid) Systematicus (IT) Handelshøyskolen ved UiA Copia (Handelshøyskolen) Emporium (Markedsføring og ledelse) IndØk Sør (Industriell økonomi og ledelse) Justitius (Juss) Mercurius (Master i økonomi og administrasjon) Novus (Innovasjon og kunnskapsutvikling) Revisus (Revisjon) Touristicus (Reiseliv)

kan bli med i. Eller så kjenner man noen som er med i en studentforening.

Utfordringen ligger kanskje i at det ikke er alle studenter som er klar over at det eksisterer så mange flotte og varierende aktivitetstilbud som det faktisk gjør til per dags dato. Til tross for at det selvklart er veldig mange engasjerte, flinke, aktive og sosiale studenter som tar del i en eller flere studentaktiviteter, så er spørsmålet mitt: er det egentlig mange nok studenter som engasjerer seg? I for eksempel Unikum er det nylig lyst ut flere spennende stillinger, og interessen frem til nå har dessverre ikke vært skyhøy. Dessuten er det en rålekker og koselig liten pub i nederste etasje på UiA. Østsia byr på blant annet torsdagsquiz, biljardturnering, konserter og et bredt utvalg av øl – i tillegg til at det er et sosialt møtepunkt. Hvorfor er det ikke flere som tilbringer tiden sin der?

Ingen fasit Jeg har ikke noe «svar» på hva som kan gjøre din studietid så bra som overhodet mulig, og heller ikke noe svar på hvilke tilbud som akkurat du bør benytte deg av. Kanskje du allerede har hendene fulle med skole, venner, deltidsjobb og et medlemskap på Spicheren? Eller er du en av de som kanskje ønsker å engasjere seg mer? Eller så er du kanskje en ut av de ildsjelene som aldri får nok aktiviteter og foreninger å forplikte seg til?

Uansett hvem du er, og hvilke interesser du har, så er det til syvende og sist du som bestemmer hva du skal – eller hva du ikke skal – engasjere deg i.

Avgjørelsen er helt opp til deg selv. Det jeg håper mest av alt er at du som student utnytter studietiden din så godt som overhodet mulig, og at du er klar over alle de gode aktivitetstilbudene som finnes på UiA. For de er gull verdt.

«Er det egentlig mange nok studenter som engasjerer seg?»

Studentaktiviteter i Kristiansand og Grimstad

Politisk tilknytning AUF-studentene ved UiA Høyres studentforening i Agder Sosialistisk Ungdom Studentene UiA FpU Media og kommunikasjon Kristiansand Student-TV Studentradioen Unikum Religiøs tilknytning Christian Chat GKS – Grimstad Kristelige Studentlag KKS – Kristiansand Kristelige Studentlag StudentKRIK

Sang og musikk Femmes Spillopus Ad Libitum Guttekoret Bondebrølet Lady Klukk Quantum Oellarus Op & Frem Spadser & Blæse-Ensamblet Sport og friluft Canonicus Conventus Croquet Friluftsgruppen Fjell og Fjære GSI – Grimstad Studentidrettslag KSI – Kristiansand Studentidrettslag Lagunen UiA Lacrosse

Internasjonalt Amnesty Studentene Kristiansand Erasmus Student Network (ESN Agder) IAESTE Grimstad SAIH Annet Børsgruppen UiA ELSA Kristiansand Ingeniører uten grenser UiA og Sørlandet Motor UiA OpenSource UiA Pedagogstudentene Start UiA Øl, viser og dram

FEBRUAR 2016 unikum nr 2

13

Tekst og Foto: Matias Smørvik

Studenter er

verdensmestre

i å utsette

Ingen gruppe er mer tilbøyelig til å si «jeg tar det i morgen» enn studenter.

For mange fører dårlige uvaner til angst, stress og dårlig selvbilde.

Illustrasjonsfoto 14

Studenter utsetter

På psykologispråket heter det prokrastinering når vi utsetter oppgaver vi på forhånd har bestemt oss for å gjøre, selv om vi vet at dette er uheldig og kommer til å slå dårlig ut senere. Prokrastinering skiller seg fra bevisst utsettelse ved at den er dysfunksjonell og uheldig. Professor Frode Svartdal ved Institutt for psykologi på Universitetet i Tromsø har forsket på prokrastinering og bekrefter at dette er langt på vei et studentsyndrom.

– Det er vanskelig å si nøyaktig hvor stor forskjellen er mellom studenter og resten av befolkningen. De fleste undersøkelser viser at mellom 10 og 20 prosent av oss utsetter for mye. Når det gjelder studenter kan det være mer enn dobbelt så mye som normalen. Her spriker undersøkelsene fra 50 prosent og helt opp til 95 prosent i noen tilfeller.

Belønningsmønstre – Hvorfor har studenter så mye lettere for å utsette?

– Det kan delvis skyldes at at du har veldig lange frister. Du har eksamener ved slutten av året, og flere bøker du skal forstå deg på innen den tid. Med en så lang tidshoristont inviterer man til å prokrastinering. Ungdommen er ikke så godt rustet til å planlegge.

Samtidig kan studentlivet skape prestasjonsangst og forventningspress.

Da blir gjøremålene raskt ubehagelige og man kan unnskylde seg med at formen ikke er helt på topp og utsetter derfor til i morgen, svarer Svartdal.

Han poengterer at grunnene til at man utsetter er mange, men i korte trekk handler det om at man prioriterer kortvarig glede fremfor det som vil lønne seg på lang sikt. For eksempel kan man utsette å lese en kjedelig bok for å se en spennende film i stedet. Ikke bare får du en belønning for at du slipper å lese boken, men du belønner deg selv nok en gang med å se en film som underholder deg. Andre ting som gjerne utsettes er tannlegebesøk, betaling av regninger, husrengjøring, legetime og fysisk trening.

FAller fra studier – Noen har etablert en uvane som etter tid utvikler seg til å bli veldig sterk. Det starter med at man utsetter noe, kanskje uten at konsekvensene blir for store, før man gjør det igjen. Det er starten på en ond sirkel. Prestasjonene går ned og man begynner å tvile på egne evner. Da blir det vanskeligere å gjøre nye forsøk, man får angst og blir stresset, engstelig og litt usikker. Nærmest en ball som bare fortsetter å rulle, sier Svartdal.

SiA har et eget mestringssenter med profesjonelle fagfolk som hver dag møter studenter med psykiske problemer ved UiA. Psykiatrisk sykepleier Hellen Saga forteller at hun ofte lytter til studenter som sliter med å få ting gjort, men at dette gjerne er en følge av at man fra før av er nedstemt eller deprimert.

egenprestasjon, men samfunnet betaler også i form av ventelister på studier og at det tar lengre tid å få studenter ut i arbeid. Det finnes også en tydelig sammenheng mellom prokrastinørene og de som tilsendes inkassovarsler.

Når studentene skal ut i arbeidslivet, er det ulikt hvordan de håndterer sin nye hverdag. Mens enkelte skjerper seg fordi de ikke møter «noen bønn» hos sin arbeidsgiver, forteller Svartdal at mange andre har lett for å surre mye også i jobbsammenheng fordi de har tatt med seg uvanene fra studielivet.

VIL FOREBYGGE I flere år har han gitt råd til både studenter og andre om hvordan de bør angripe sine uvaner. Hvilke råd som gis, avhenger mye av hva som er årsaken til å begynne med.

– Det er helt avhengig av hvor man står i landskapet. Du vil gi andre råd til en erfaren student som har tatt på seg for mange arbeidsoppgaver, enn til en fersk student som har med seg dårlige vaner fra videregående skole, eller en som føler seg umotivert. To helt konkrete råd vi gir er å dele en oppgave opp i flere biter, for eksempel at man skal lese så og så mange sider per økt, eller skrive et visst antall sider hver uke. Samtidig anbefaler vi ofte studenter å forsøke å registrere hvor flink man er i løpet av en dag, hva man får gjort og hvor mye tid som går med til andre ting. Da får man et mer realistisk bilde av seg selv og mye av løsningen kan ligge i et eventuelt svar der, sier Svartdal.

For de som i tillegg til prokrastinering sliter med angst eller depresjoner vil det være gunstig å få behandling for disse psykiske lidelsene.

Samtidig påpeker Svartdal at han tror forebyggende tiltak vil kunne ha adskillig større effekt. Blant annet ved å tilby studenter trening i studie-og læringsteknikker, selvregulering, stressmestring, planlegging, egenevaluering og andre ferdigheter som kreves i studiesituasjonen, noe han håper flere universiteter og høyskoler vil prøve ut.

Ved UiA holdes det ved starten av hvert studieår flere studiestrategikurs, med innleide kursholdere. Kursene er frivillige. Hellen Saga ved SiA Helse sier seg enig i at slike tiltak er nødvendige, og gjerne skulle vært mer omfattende.

– Jeg tror spesielt man kan tjene mye på å forberede studentene som kommer rett fra videregående skole. Det et stort gap fra det å hele tiden bli fortalt hva man skal gjøre, til å skulle strukturere alt selv, uttaler hun.

SLIK UNNGÅR DU å PROKRASTINERE

– Når et menneske er langt nede, er det enklere å utsette ting. Problemene tærer på, og man føler at man mangler overskudd, sier hun.

De tilbyr ukentlige samtaler for å hjelpe studentene med å fullføre studier og gjenvinne mestringsfølelse og motivasjon.

– Vi er veldig opptatt av at studenten lager en plan og følger den.

Samtidig oppfordrer vi til å ikke forhandle med seg selv. Hvis en våkner og alt føles helt svart, så må man prøve å overbevise seg selv om å likevel legge ned en innsats og ikke bli liggende, sier Saga, før hun legger til:

1. Lag en liste over viktige ting du må gjøre.

2. Vurder tiden du har til rådighet. Vær realistisk, ikke overoptimistisk eller pessimistisk. Tror du at du trenger to dager? Vurder igjen. Kanskje er det realistisk med to dager til.

– Men generelt er inntrykket mitt at de fleste studenter er gode på å strukturere hverdagen. Selv om en del faller fra, har flertallet god kontroll og om de kommer skeivt ut, så finner de en måte å hente seg inn igjen, og nå målene sine på.

3. Del større oppgaver i mindre deler.

Bruk små-skritt-teknikk og sett mål.

DROPPER UT

5. Gi deg selv en belønning.

40 prosent av norske studenter fullfører ikke sin bachelor på normert tid. Professor Frode Svartdal tror at en stor andel av disse tilfellene kan spores tilbake til studenter med mangelfulle evner til å enten planlegge, eller å gjennomføre egne planer. Dermed vil ikke prokrastineringen bare ha en negativ effekt for den enkelte student sin helse og

6. Overvåk arbeidsaktivitetene dine og juster der det trengs.

4. Bruk påminnelser.

Februar 2016 unikum nr 2

15

Stress meg vekk!

Tekst: Alexander Kemp | Foto: Svein Frøysnes (Unikum 2002)

Kom igjen, slapp av no! Eg ser den svære klokka der dei svarte visarane tikkar og slær framover umåteleg fort mot den kvite urskiva, langt der oppe på strieveggen. Dama strever med å handsame tappeapparatet medan eg allereie er for sein. Eg skulle ha vore attende på arbeidet. Men papira mine frå journalen er borte vekk. Blodtrykksmålaren arbeider under press. Telefonane ringjer i lomma mi. For eg hadde med to denne dagen.

Eit fredeleg avbrekk på benken, med besøk på blodbanken, blei plutseleg eit jag og eit krevjande stykkje der eg fekk syne kor dårleg eg er til å slappe av på kommando.

16

Stress

Nye ord for same stoda På 80-talet heitte det oftast stress. På 2000-talet blir det gjerne kalla tidsklemme. Travelt har det alltid vore. For røyndomen er at det var minst like gale tidlegare. I gode oldemorstider trur eg det var endå verre. Mor på garden, som truleg ville reagere dersom du prøvde å bruke noko mildare ord enn gardskjerring og bondekone for å skildre henne, starta dagen i gryotta. Det var så tidleg at det kravdest ein matbit som kjem lenge før frukosten, nemleg åbiten. Bondekona var oppe og gjekk i fjøsen for å mjølke kyrne, stelle hønene, og sjå til at grisen og hesten fekk eitkvart. Deretter bar det inn for å setje i stand frukost til folket, gjerne i fleire generasjonar, pluss slektningar på vitjing om sommaren. Og maten vart laga heilt frå grunnen av: bake brød, skrelle og koke poteter, ta oppvasken, passe borna, vaske kleda. Og delta i arbeidet på markene. Eg trur stress og tidsklemmer berre er andre ord på den heilt vanlege norske bondetilstanden, nemleg å ha mykje å gjere.

Hovudet treng ro Eit av mine favorittar frå lesesalen på universitetet er oppslaget som ber folk om å ikkje bruke mobiltelefon: «Ikke bruk mobilen, den forstyrrer oss! (Og nei, det nytter ikke å ha den på lydløs, for vi hører fremdeles at du trykker i vei!)». Nydeleg! Hovudet treng verkeleg fred for å tenkje!

Likevel lurer eg på korleis ein skal ta studium som ei førebuing til arbeidslivet, der det ofte er ringing, masing, timeplanar ein heng langt etter med, og gjeremål som tårnar seg opp sjølv om ein står på og er effektiv.

Det er stundom vanskeleg å halde seg alvorleg når somme skildrar arbeidsstaden sin: Ein telefon på kvart øyre og begge hendene på tastaturet. Og beskjed om at vedkomande ikkje må uroast på arbeidet!

Somme arbeidsstadar er jo ein karikatur på den stressa arbeidstakaren.

«Eg må avslutte denne telefonen, for neste samtale ringjer allereie!»

Folk som vil prate på arbeidet er ei upraktisk plage. Den beste delen av arbeidstelefonsamtalen er «ha det, hei».

Når ein er vaksen og travel, syner det seg at nokre av dei beste tidene er når born kjem og seier at dei kjeder seg. Eg seier då at dei må ta vare på stunda, for no er noko av den beste tida, når ein berre kan sitje der og ikkje ha oppdrag som ventar, ingen timeplan som kjem og null gjeremål som må utførast.

Arbeidet krev fred Dramatikaren Jon Fosse sa i eit intervju for nokre år sidan at han treng ro når han skriv. Han skildra korleis han treng å kutte ut reiser og avtalar, og la ein tom timeplan vere grunn for å skape nye tekstar.

Akkurat, tankane treng tid og rom for å fungere. I vaken tilstand må vitet arbeide seg gjennom tankerekkjer og resonnement, heile vegen.

Ein treng tid til å tenkje og arbeide utan at det er noko som venter. Utan uroande lydar og avbrytande beskjedar.

«Mykje å gjere» er eit blad med to eggjer. Eit viktig faktum er at den som er oppteken, oftast får mykje gjort, og bruker lite tid på å lure, gruble og vente. Plaga er gjerne at oppgåvene som blir gjennomførde er dei som krev mest, så tinga som må gjerast, et opp tida frå dei ein har lyst til å gjere.

Lær av proffane For meg er det slik at arbeid, ærend og ein del andre oppgåver må utførast. Og desse tek tid. Tida det er lettast å ta av, er «fritid».

Dette med at tankane treng tid for å fullførast, syner seg særs godt medan ein søv. For meg synest det mest kvar dag å vere slik at vekkjarklokka set i gong medan eg er midt i ein viktig draum. Biologisk sett treng hovudet rikeleg tid til å sove og få dei kjemiske prosessane i balanse. Praktisk sett er det full skjering mellom leggetid og skjermtid på kvelden. Det er berre å rekne ut: «Prime time TV» er etter tradisjonell amerikansk mal frå åtte-ni-tida på kvelden og fram til elleve. Det kan gjerne diskuterast kor mykje søvn folk treng, men eit enkelt anslag på sju til ni timar syner

kjapt at det ikkje let seg gjere å ha både fritid/tv-tid til såkalla normale tider på kvelden, sove nok, ha god tid til dusj og frukost og så reise til arbeidet og vere godt utkvild og klar morgon klokka sju.

Søvnekspertisen seier dessutan at lys om kvelden, spesielt frå skjermar, er eit særs dårleg utgangspunkt for god søvn. Og treng ein verkeleg anna prov på at folk søv for lite enn å sjå den massive bruken av vekkjarklokker og alarmar om morgonen?

Eg trur det rett og slett er lurt å skjere igjennom og kutte ut ein del ting for å få timeplanen til å fungere i den forstand at han inneheld nok kvile. Det kan vere gagn i å seie til ein del gjeremål at vi ikkje har kapasitet. Å vere utkvild er glimrande førebuing.

«Eg kjeder meg» For nokre herlege ord! Diverre har eg ikkje hatt høve til å nytte dei på mange, mange år. Tanken på å vere frigjort frå gjeremål i tilstrekkeleg grad til å finne livet kjedeleg er ein luksus som eg tenkjer kunne gjere meg godt. Dagar utan oppgåver, utan avtaler, og utan vekking høyrest svært freistande ut.

Den stygge ironien er at folk med mykje ledig tid, tid til fred og ro, tid til å stresse ned, oftast diverre ikkje har godt av det. For eksempel menneske som er uføretrygda, sjukmelde og har elles gode årsaker til å vere melde seg av travle kvardagar, kan få tid til å gruble på vonde tankar, tid til å konstruere røyndomar som ikkje treng å vere så veldig sanne, tid til å sjå på tida som eit vonde og ikkje eit knapt gode.

Den tida arbeidsfolk hikar og tørstar etter, tid til film, litteratur, frisk luft og kvile kan vere ein mare for dei som har henne. Å setje seg i sofastolen etter ein tolv timar lang arbeidsdag er ei frelse. Å setje seg i sofastolen på trettande timen etter tolv timar der med dårlege tankar er ei ulukke.

For einskildmennesket er det sjølvsagt sunnare om vi deler arbeid og fritid jamnare. Litt arbeid og mykje fritid høyrest flott ut for meg.

Men røyndomen er ikkje slik. Same samfunnet inneheld både folk som arbeider mykje og er særs opptekne og stressa, samstundes som mange ikkje kjem seg inn i det same arbeidslivet, det som tyngjer somme med gjeremål. Fleire arbeidsgjevarar vil heller ha to personar som dei vel sjølv til å arbeide 120% stilling kvar, heller enn å ha tre tilsette som arbeider 100% stilling, der den eine er ein dårleg arbeidstakar.

Innimellom talane om «inkluderande arbeidsliv» veit eg også at det rett og slett er meir effektivt å la produktive personar arbeide meir og la ein del vere utanfor arbeidslivet. Sanninga er ei frykteleg skildring av eit menneske: «Det svarar seg ikkje å ha deg i arbeid».

Ta meg med Endringar gjer ofte godt. Kan hende er det sunt å kutte i kvardagen slik at der berre er tid til arbeid, mat, vasking, frisk luft og søvn.

Søvnklinikken er garantert samd i at fjernsynet og småskjermane toler mange kveldar åleine. Morgonmennesket er garantert interessert i at kveldsmannen klarer å kome seg under dyna på eit mørkt soverom ein tidleg kveld. Å finne søvn og kvile tidsnok, og å gjere nattefreden til ein større rekreasjon kvar einaste dag, trur eg er det akutt-tiltaket som monnar mest for både folkehelsa og trivselen.

Eg tykkjer det er komisk at sjølv eg skal vere så oppteken, tidvis stressa, og ha mykje å gjere. Det var aldri planen å bli ein travel vaksen. Eg har ikkje gard, eg har ikkje born, eg har ikkje billån, og eg har ikkje huslån.

Likevel er eg bunden til arbeidslivet tidsmessig og økonomisk.

Stresset derimot, det er det ingen som legg på meg med vilje. For meg er det viktig å klare å velje og å velje vekk. Eg treng å flytte hovudet til ein rolegare stad, medan kroppen held seg på same staden. Faktisk er det ikkje berre snakk om å finne mindre stress, men å gjere lange, travle dagar til endå meir positive opplevingar. Då veit eg at eg klarer å finne ein endå betre stad her eg er. Og då kan eg måle blodtrykket på ny.

Februar 2016 unikum nr 2

17

Dette er bare noen tanker og ideer fra en skrivelysten superamatør i dette emnet. Jeg skrev en artikkel først, så studerte jeg emnet mer inngående og måtte endre artikkelen da jeg forsto hvor naiv jeg var. Antakelig er jeg fremdeles naiv.

Jeg må tenke høyt her. Det er noen skremmende tanker rundt hva vi begir oss ut på. Hvor mange ganger har vi hørt at fremtiden er i hendene på unge mennesker?

Unge mennesker skal lede samfunnet snart, men da må vi tenke oss litt om.

Husker du Orwells «1984»? Den fjerneste ideen i Orwells bok var det at et gigantisk statsstyrt system søkte opp alle informasjonskilder og redigerte dem slik at fortiden ble riktig i henhold til nåtiden. Det vil si at de endret fortiden slik det passet styringsmaktene for å støtte opp om sin egen agenda. Slik kunne ingen avgjørelser settes i tvil med begrunnelse i noe historisk. Det blir sagt at den som ikke kjenner sine egen historie, er dømt til å gjenta den. Orwell sier det på en annen måte. Om et sentralt maktsystem kontrollerer og endrer din historie som de selv ønsker, har ikke vanlige folk nubbekjangs. Det er allerede et apparat som kunne tenkes å være i stand til å kontrollere hva som er riktig og gal historie.

Universitetssystemet har en slik rolle i dag. Studenter på UiA har blitt fortalt av forelesere på UiA om ikke å lese gamle historiebøker. De er «gale». Jeg tør ikke si noe om hvorfor dette ble sagt. Poenget er at ansatte på universiteter i hele verden har myndighet til å si slike ting uten spørsmål.

Med dagens Internett begynner Orwells litterære skapelser i noen grad å bli en realitet. Hvis du trykker en bok, blir innholdet stående i den så lenge boken eksisterer. Bøker er også uregistrert og ingen kan vite hvor de befinner seg. På Internett kan alt indekseres og søkes opp. Det er en informasjonskrig på Internett, fordi mektige mennesker har også lest Orwell, og de forstår hvilket mektig våpen det er å kontrollere informasjon. Nå var det slett ikke Orwell som oppfant nytten av etterretning. Propaganda og etterretning i Sovjet, Kina, Cuba, Nazi-Tyskland, Nord-Korea, Fascist-Italia for eksempel, er vanlig pensum. Det nye er at USA er blitt avslørt i det samme spillet. Min naivitet var at jeg trodde denne verden vi lever i var bedre og hevet over det som står skrevet i historiebøkene.

Takket være menn som Snowden og Applebaum, vet vi nå at vi ikke er hevet over historien. Vi sitter dypt i den. Alt skjer nå.

Den første artikkelen jeg skrev var litt sånn bestemoraktig snill og beskyldte blant annet Facebook, Google og YouTube for å selge enorme databaser med brukerstatistikk for markedsføringsmarkedet i verden for enorm profitt. Når vi diskuterer om det er bra eller dårlig at markedsførere på nettet kan skreddersy alle reklamene du ser på dataskjermen til dine interesser, mister vi hele poenget.

Poenget er at markedsførere faktisk har den informasjonen. Den informasjonen finnes.

Jeg var naiv, ikke fordi jeg antydet at informasjon og spor du legger igjen på nettet blir solgt som aksjer et sted i verden du ikke har stemmerett. Jeg var naiv fordi sannheten går mye, mye dypere enn jeg først tenkte. Dette blir klart for enhver som skrur av Facebook og uendelige TV-serier og i stedet leser, studerer og setter seg inn i hva som faktisk foregår. For å gjøre det hele enklere å skrive, skal jeg bare fortelle hva jeg har lært, helt uten en eneste fotnote. Du får undersøke selv. Hvis du tror det jeg skriver uten å undersøke selv fordi jeg laget en fotnote nederst på siden, gjør du den feilen de fleste ser ut til å gjøre. Gape opp og bli matet med informasjon.

Tenkte du at cookies er et problem? Tenkte du at om du rydder nettleseren din for cookies, så slutter den informasjonen å eksistere på nettet?

Godt. Dette er naivt. La meg presisere at i vårt nåværende politiske klima er ikke dette et problem (i Norge, riktignok). La meg også presisere at i de tusener av år mennesket har spasert rundt på jordkloden, er de siste hundre år meget høyt på listen over tidsperioder med størst konsentrasjon av massedrap av politiske grunner. I tillegg er den tredje verdenskrig som en mørk skygge i hele verden. Det er ingen grunn til å føle seg uovervinnelig fordi du har overlevd så langt.

Cookies er ikke et problem, og antivirus er heller ikke løsningen. I Norge søker staten full kontroll til de grader at de vil ta bort fysiske penger. Alt skal være digitalt (hint-hint). Norge er derfor heller ikke uskyldig. Alt går mot total kontroll, og de er farlig nær. Jeg mener selvfølgelig ikke Siv Jensen eller kong Harald. De blir heller overvåket. Husker du at NSA spionerte på Angela Merkel? Jeg skal ikke lage flere hint, men ta det som selvfølgelig at Norge ikke sitter på toppen av pyramiden.

18

kronikk

Har du

Det er mange år siden Google sjarmerte oss alle med sitt reklamefrie, velkjente og enkle utseende og treffsikre søkeresultater som gjorde at Google ble et verb for internettbrukere. Den mest verdifulle eiendelen Google har opparbeidet seg, og som gjør Google til den giganten de er, er brukerinformasjon fra alle årene siden har vært operativ og alle brukerne som noensinne har brukt Google. Alle som har ørlite statistisk grunnvett, forstår hvor omfattende dette materialet er. I tillegg til statistikk, som sannsynligvis er knyttet til deg personlig, har de en kontinuerlig informasjonsstrøm om hvordan folk tenker. Etter en nyhet er kunngjort, kan direkte respons måles.

Her om dagen så jeg en kar som heter Roberto Saviano på nyhetene.

Roberto Saviano så jeg for første gang på nyhetene i 2008 (tror jeg). Da lekte han gjemsel mot den italienske mafiaen fordi han skrev boken «Gomorra», som også inspirerte til en film med samme navn. Konsekvensen var at alle som så på nyheter, visste hvem Saviano var, og boken solgte i et enormt antall. Senere skrev Saviano flere bøker, blant annet om narkosmugling i Amerika, og hans tilstedeværelse i internasjonale medier gjør annen markedsføring overflødig. Jeg gikk nettopp og søkte hans navn på Google for å finne ut hvilke bøker han har skrevet, og det gjør kanskje du også. Google vil kunne fortelle nøyaktig hvor mange som søker etter Savianos bøker, og de vil kunne fortelle nøyaktig når det skjer, og ved å måle responsen etter at Saviano ble markedsført i beste sendetid, vet de også hvem som ser på nyheter. Forstår du hvilket verktøy dette er?

I USA har de en lovgivning som sier at etterretning skal ha tilgang til alt.

Jeg vet ikke hva som er tilfelle i Norge. Sannsynligvis kjøper Norge etterretning av de som måtte ha det på samme måte som Norges militær bare er en liten, ubetydelig fløy som får lov til å være med pappa på skogstur. De som holder Googles servere, har tilgang til alt du noensinne har brukt Google til. Det er klart at alle med myndighet har tilgang til det samme materialet. Hvordan vet de at det er du som søker? Informasjon fra cookie-filer på din datamaskin blir sendt gjennom Internett, og utenforstående kan se at disse dataene kommer fra din datamaskins tildelte IP-adresse. Slik vet de at det er du. Du oppgir identiteten din bare ved å sjekke Facebook, mail, innkjøp på Amazon eller eBay, Skype, forum, bank, telefonabonnement, Finn, peanøtthjerne-forbundet (fotball), all annen sport og all innlogging noe som helst sted tagger seg med din informasjon slik at din brukerhistorie for all fremtid er lagret ved ditt navn og fødselsnummer.

Bare Google alene har mye av denne informasjonen fordi du bruker Gmail og er logget på Google hele tiden. Ingenting stopper Google fra å hente all nettleserinformasjon fra deg og lagre det for alltid under påskudd av å forbedre brukeropplevelsen din. Vi vet at Facebook har fri tilgang til hele smarttelefonen din uten at du kan gjøre noe. Det høres litt drøyt ut, men alle disse systemene jeg har nevnt er utstyrt med bakdører for å hente informasjon. Sannsynligvis jobber store systemer med å kategorisere alle registrerte mennesker på planeten under påskudd av å identifisere terrortrusler. Her i Norge ar alle ideer om anonymitet bare fantasier. La meg bruke meg selv som eksempel. Jeg er så gjennomsiktig som en glassmanet. Det visste vi allerede, og jeg har aldri forsøkt å unngå det (før nå). Det bekymringsfulle er når du leser historien fra kun dette århundret og forstår hvilken innsats ledere av alle kaliber har gjort i å samle informasjon og altfor ofte har brukt den informasjonen til handlinger som ikke er i vår interesse (som drap). Dette skjer forresten nå i enorm skala i hele Midtøsten. Du har hørt om militære droner? Tanken er at noen kan sitte i et mektig land (USA er et godt eksempel, eller Frankrike) med et enormt brukerpanel med tilgang til verdens bakdører i James Bond-stil, sende droner og terminere alle uønskede personer, helt uten å måtte ta av tøflene sine. Det er riktignok usikkert om verdenspolitiet bruker tøfler i kommandorom.

Jeg bor på registrert adresse med registrert telefon. Det faktum at du må registrere SIM-kort med personlig ID er et hint. Jobb og skatt er registrert, bank er registrert, bankkort og alle transaksjoner blir ført opp. ID-en til telefoner og PC-er er registrert på meg, og selv om de ikke er det, vil oppførselen min avsløre meg likevel. Telefoner er GPS-posisjonerte, i tillegg til at jeg er koblet opp mot en lokal antenne. Alle trådløse nettverk jeg passerer gjennom, og som telefonen

tenkt ? på overvåkning

min henter opplysninger fra, vil i teorien kunne se meg (dette er spekulasjon).

Bilen min har chip for bomstasjoner. Når jeg passerer en bom, fanger en sensor opp identiteten min, i tillegg til å registrere skiltnummeret mitt. Hvor mange andre steder som fanger opp identiteten min uten at jeg vet det, vet jeg ikke. Gjennom mailnettverk, Facebook, andre sosiale møtesteder og telefonbruken, kan mine venner, nettverk og kontakter spores tilbake mange år. Jeg har hatt mobil siden jeg var femten år. All bevegelse jeg har foretatt meg siden da er registrert et sted. All økonomisk transaksjon, all jobb, alle mailer og meldinger, all post (?).

Post, sier du? Selvfølgelig. Du kan betale for sporingsnummeret, men posten er nummerert uansett under påskudd at det er mye lettere å registrere all post først og med en gang, enn å lete etter den senere (hvis den går tapt). Bortsett fra om det er noe som er kjøpt via nettet, vil innholdet i posten din fremdeles være privat (tror jeg). De gjennomlyser uansett all post.

Nå finnes systemer som gjenkjenner ansiktet ditt hvis du passerer et overvåkningskamera. Systemer kjenner stemmen din. All elektronikk blir produsert av få eller bare noen store konsern, og når vi vet at mye av dette blir bygd med bakdører uten ditt samtykke eller visshet overhodet, da begynner dette å bli interessant. Jeg kjøper mitt utstyr på Expert eller NetOnNet, alle store kjeder med base i utlandet på en eller annen måte.

Når du vet hvor mye flid som har blitt gjort fra 60-tallet under den kalde krigen innen etterretning. De snudde en russer til egen tjeneste, utstyrte ham med knappenålstore mikrofoner som ble lyttet til trådløst ved hjelp av radiofrekvenser (tror jeg), og som måtte plantes et eller flere steder i et rom for å høre hva som ble sagt. Dette er James Bond-teknologi.

Det er mye lettere og koster langt færre menneskeliv og oppstyr ved å utstyre all elektronikk med bakdører som kan nås ved hjelp av Internett og brukes ved behov. Takket være Snowden, Applebaum og en stor mengde andre, vet vi at slike ting blir gjort. Jeg er gjennomsiktig som et kjøkkenglass og må bare håpe at de som har kontroll, ikke snur seg imot meg på en eller annen måte. I mellomtiden bruker jeg foliehatt for å være et hestehode foran.

Og les Orwells «1984».

Tekst: ole håvard seland | Foto: synnøve solberg

januar 2016 unikum nr 9

19

Tekst: Kristoffer Andersen Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Om forholdet til sannhet

Fremstilling av religiøse og filosofiske problemstillinger Jeg kommer i teksten til å gå ut ifra at tilværelsen rommer noe mer enn hva man kan se – at det er en ytterste sannhet (i metafysisk forstand). Jeg kommer til å ta for meg religionens og filosofiens opprinnelse og avklare begrepet sannhet. Deretter vil jeg komme nærmere inn på visse former for oppfatninger av begrepet sannhet, hvilke fremgangsmåter orientalsk og asiatisk religion benytter for å komme frem til sannhet, og hvordan ulik religion kan forstås i forhold til hverandre. Før avslutningen vil teksten ta for seg begrepet bevissthet. Teksten vil i all hovedsak omhandle tema religion, med en filosofisk vinkling. Det vil fremkomme en udogmatisk tilnærming av dypt religiøse og filosofiske spørsmål.

Religionens og filosofiens opprinnelse «Hva er sannhet? Hvordan oppdage sannheten?» Disse spørsmålene henger ofte sammen med spørsmålet «hvilken religionstilhørighet ønsker jeg?». De fleste mennesker som er søkende har et dypt, eksistensielt behov for å oppdage hva som er sant.

Fremgangsmåten til sannheten tilbyr flere religioner svar på. Ved å utføre religionens ritualer, vil man (av ulike grunner) kanskje få sjansen til å få vite sannheten. Denne menneskelige søken, tror jeg, er årsaken til både opprettelsen og opprettholdelsen av religion, så vel som filosofi.

Begrepsavklaring

Ulike fremgangsmåter Organiserte religioner har en forståelse av noe som anses som sannhet. Deres mål er å virkeliggjøre, eller nå/komme til denne sannheten. Alle religionene har hver sin forståelse av hva opplysning er. Flere asiatiske religioner kaller dette for oppvåkning. Orientalske religioner (religioner sentralisert i dagens Midtøsten) kaller gjerne denne mystiske opplevelsen for åpenbaring. Felles for disse to forståelsene er at begge anser å ha fått en dypere innsikt i hva som virkelig er sant. Den store forskjellen ligger i fremgangsmåten denne innsikten kommer fra.

Ved denne delvis ulike begrepsbruken kan det forstås slik at orientalske religioner som oftest er opptatt av at en ytre kraft (gjerne omtalt som Jehova/Yahwe, Gud, Allah) opplyser mennesket.

Denne opplysningen skjer i tråd med Guds nåde, som gjerne kan være i sammenheng med utførelsen av hellige ritualer. I asiatisk trostradisjon er det som oftest personen selv som opparbeider seg frem til denne innsikten, gjerne gjennom asketiske og viljeprøvende øvelser.

I denne teksten vil jeg komme til å ta for meg begrepet sannhet. Jeg sikter her til begrepet sannhet med stor S, da jeg ilegger begrepet metafysisk betydning av betydelig størrelse. Sannhet er i denne sammenheng altså ment å forstås som den metafysiske betydning av begrepet sannhet. Dette inkluderer blant annet spørsmål omkring hva som har sann «væren» (sann eksistens).

Målet er uansett det samme – å se sannheten – det som er. Fremgangsmetoden er dog svært forskjellig. Det betyr nødvendigvis ikke at noen av dem er feil, bare at de har ulike fremgangsmåter for å lære å kjenne sannheten.

Synet på hva som er av sann eksistens, også kalt «væren», vil kunne være forståelser som «den virkelige verden», «Nirvana», «himmelen/ paradis», «sjelen/mitt sanne seg/mitt høyere selv», «den ytterste sannhet», «Gud/Allah/skaperen/kilden» og lignende.

Et interessant poeng her er at opplevelsen(e) av sannhet er så vidt forskjellige mellom de ulike trostradisjonene. Med fare for å trå på noens tær, synes jeg det likevel kan være tanken verdt å nevne at de ulike religionene ser ulike perspektiver av sannheten, og at ingen av dem fullt ut gjenkjenner den fulle og hele sannheten. Dette hevder jeg, fordi det ville være for meget for mennesket å fatte den komplekse, fulle og hele sannhet. Igjen, så er dette kun én idé på feltet blant mange.

Om illusjon og oppvåkning Hinduismen bruker begrepet maya når det er snakk om illusjon.

20

Illusjonen forstås ved begrepet maya som om virkeligheten er innbundet i et form for illusorisk slør – det er en tilsynelatende tåke som skygger for sannheten. Hvorfor denne illusjonen, også kalt maya, er til stede, strides de lærde om. Poenget er at virkeligheten er tilslørt, og det er for eksempel derfor en fakir velger å leve et liv i askese – han prøver å se forbi illusjonen. Buddhismen har i sin trostradisjon et lignende syn på tilværelsen og forholdet mellom sannhet og illusjon.

sannhet

Deler av et hele

Hva jeg ser på som positivt ved en slik holdning er at det for øvrig vil kunne føre til at mennesket i større grad søker sammen på tvers av ulik religiøsitet, og dermed også av ulik etnisitet. Vi skal dog ikke dvele lenger ved dette, men se nærmere på forståelsen av bevissthet.

nærværende, uten at vi er den oppmerksom? Kanskje har ikke den hinduistiske forståelsen av virkelighetens illusjonære slør så feil i denne sammenheng? Må vi rett og slett tro for å kunne se? Ser vi ikke mer enn vi tror? Fungerer troen som en selvoppfyllende profeti; at vi kun kan se det vi tror vi kan se?

Bevissthet Et sentralt spørsmål i forhold til religionenes verdensbilde er at man i denne sammenheng kan stille seg spørsmålet over hvorvidt økt grad av bevissthet kan sees i forhold til oppnåelse av sannhet. Denne forståelsen har en tydelig inspirasjon fra asiatisk-orientert religion og livssyn.

Sentrale spørsmål kan da være: Kan det som er i det hele tatt unngå å vites om? Har vi del i sannheten hele tiden, uten at vi er den bevisst? Om eksistensen hele tiden er, kan den da unngå å være oss mennesker bevisst? Hvor skulle i så fall det som eksisterer gjemme seg? Hvordan kan man i så tilfelle unngå å vite om det som faktisk eksisterer – det som er? Er det heller slik at sannheten hele tiden er

Kan det hende at sannheten hele tiden er ved vår bevissthet, men at vi velger å ikke være bevisst i bevisstheten? Sagt med litt andre ord, at vi velger å ikke oppdage det vi ser på? Er vi ikke bevisste på at vi kikker sannheten rett inn i hvitøyet?

Avsluttende tanker I denne teksten har jeg kommet til å fremstille en udogmatisk tilnærming til religion og livssyn. Å innse at man ikke vet, er (kanskje) ofte det beste svaret. Et tankekors i denne sammenheng er at om man bare ville innse hvor lite man egentlig visste, ville man kanskje vært i stand til å forstå mer.

FEBRUAR 2016 unikum nr 2

21

Tekst: Bjørnar Dahl | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Snåsamannen

bløffmaker eller mirakelmann?

Joralf Gjerstad, bedre kjent som Snåsamannen, er en av Norges største kjendiser, en klikkvinner og en mann som bidrar til å selge ukeblader og aviser. Gjennom mediene har vi fått servert utrolige historier om hvordan denne mirakelmannen angivelig har kurert tusenvis av mennesker for all verdens plager, og klarsynt er han visstnok også. Noe av dette ble vist i Margareth Olins nye film «Mannen fra Snåsa», som hadde premiere på kino 22. januar. Er det noe sannhet bak alle disse utrolige historiene eller har den kritiske journalistikken blitt lagt til side i bytte mot høyere opplagstall?

Jeg er født og oppvokst i Nord-Trøndelag, og opp gjennom oppveksten ble det stadig servert historier om denne mirakelmannen fra vår nabokommune Snåsa, Joralf Gjerstad. «Snåsakallen», som han var kjent som lokalt, hadde visstnok overnaturlige evner og kunne helbrede all verdens helseproblemer i tillegg til at han var klarsynt. Mange trøndere med diverse plager tok turen til Snåsa og besøkte denne mannen (min egen morfar inkludert) i håp om å bli helbredet, og for enkelte holdt det til og med å ta en telefon til Joralf for å føle seg bedre. Høsten 2008 ga Ingar Sletten Kolloen ut biografien “Snåsamannen” og boken ble raskt en bestselger. En rekke kjente personer, blant annet daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen, gikk ut i media og fortalte om sine opplevelser med Snåsamannen og bidro til å befeste ham som allemannseie i hele Norge. Etter dette riksgjennombruddet i 2008 har mediene til stadighet servert oss historier om hvordan Snåsamannen har hjulpet tusenvis av mennesker gjennom sine påståtte helbredende, varme hender og sin klarsynthet.

hva er sannheten bak oppslagene?

Men hva er sannhetene bak alle oppslagene, holder historiene det de lover eller er han bare en tvilsom bløffmaker som ingen burde høre på? Snåsamannen har i stor grad fått holde på med å servere anekdotene om sin egen fortreffelighet uten at det har vært noe særlig kritisk debatt rundt denne mannen.

Det som er felles for alle historiene om Snåsamannen i bøker og aviser, er at kilden til disse historiene stort sett er han selv.

Historiene bak og eventuell sannhet i disse blir derfor svært vanskelig å sjekke. Noe annet felles for alle mirakelhistoriene, er at samtlige baserer seg på synsing og anekdoter samtidig som det ikke finnes vitenskapelig bevis på at en eneste person har blitt friskere på grunn av Joralf Gjerstad enn de ellers hadde blitt uten å hatt kontakt med de varme hendene hans. udokumenterte påstander Hvis man ser på Gjerstads gjerninger ut ifra den vitenskapelige metode, vil man fort se at fellesnevneren for alle oppslagene er udokumenterte påstander og udokumenterte årsak-virkningsforhold. Hvis man hadde gjennomført et tenkt forsøk der man hadde sendt inn 100 syke personer til Joralf Gjerstad for å bli helbredet, hadde det ikke vært usannsynlig at 50 av disse en viss tid etter besøket føler seg bedre, mens de resterende 50 ikke merker noen forskjell eller blir dårligere. Man vil da fort se at om folk føler seg bedre eller ikke er ren tilfeldighet og en 50/50-sjanse. Men hvis du ønsker å presentere Joralf Gjerstad

22

snåsamannen

som en vidundermann, eller om Gjerstad ønsker å fremstille seg selv som det, fremhever du eller han kun de 50 personene som følte seg bedre etter å ha vært inne hos Joralf, og dermed utelater de 50 som ikke hadde noen virkning. Hvis det kun er de positive resultatene som blir presentert, vil folk tro at: «Ja, han har helbredende evner». Det å utelate negative resultater og kun fremheve positive resultater kalles for «Cherrypicking» innenfor vitenskapen. Og kombinerer du selektiv hukommelse og uverifiserbare påstander samt ikke-eksisterende forkastbarhet av hypotesen om Snåsamannens evner, kan du fort skape en landskjent helbreder.

Faktasjekk viser feil i 5 av 7 spådommer Gunnar R. Tjomlid står bak den faktabaserte bloggen «Saksynt» og har i tillegg skrevet boken «Placebodefekten» (2013) om hvorfor alternativ behandling virker som den virker. På bloggen sin har han gjennomgått flere av historiene om Snåsamannens evner. Han peker på at en viktig årsak til at mange tror at alternativ behandling som Snåsamannens har en virkning, er at de som har vært til «behandling» ofte føler seg bedre i ettertid. En logisk forklaring på dette er at når folk oppsøker behandling, er de ofte på sitt verste i sykdomsforløpet. Men at folk føler seg bedre i ettertid skyldes ikke nødvendigvis Snåsamannen, men at kroppen i de fleste tilfeller leger seg selv.

Dette er en mekanisme som er utviklet gjennom millioner av år med evolusjon, og ikke noe som skyldes en mann fra Snåsa med såkalte overnaturlige evner. Men – problemet er som nevnt at hvis folk en uke eller to etter at de har vært hos Snåsamannen, føler seg bedre, vil mange da tillegge denne effekten til besøket hos Snåsamannen. Et sted det har vært mulig å faktasjekke Snåsamannen, er når media har videreformidlet hans konkrete spådommer om hvem som vinner politiske valg eller vinnere i sportsarrangementer som Tour de Ski, Fotball-VM eller cupfinaler. En gjennomgang utført av Tjomlid på dette viser at Snåsamannen har hatt feil i 5 av 7 dokumenterbare spådommer.

Dette er litt av en treffprosent for en selvutnevnt «klarsynt» og det fremstår klart at hans offentlige spådommer er på lik linje med ren gjetting. men er det egentlig så fartlig da?

Den kjente britiske evolusjonsbiologen Richard Dawkins skrev i forordet til den alternativ-kritiske boken «Snake Oil» (John Diamond, 2001), at alternativ medisin er skadelig fordi den misleder pasienter bort fra de behandlingene som faktisk har dokumentert virkning i tillegg til at det gir syke folk falske

forhåpninger. All den tid, energi, penger og ressurser folk bruker på alternativ behandling kunne de brukt på behandling som faktisk har dokumentert effekt. Som Dawkins sier; «There is no alternative medicine. There is only medicine that works and medicine that doesn’t work». Mens lege er en beskyttet tittel som er forbeholdt personer som har fullført et lengre universitetsstudium innen medisin, kan hvem som helst kalle seg for alternativ-behandlere og samtidig påstå at han eller hun kan helbrede mennesker. Om noen tror på vedkommende avhenger ofte av karismaen/utstrålingen til behandleren samt hvor mottakelige folk rundt er. I Snåsamannens tilfelle virket det som vi kan slutte en nesten 100% match på alt dette. unntatt for kritikk Men hvorfor stilles ikke denne mannens påstander i mer kritisk lys? Jeg vil bare først nevne at det å skrive kritisk om eller omtale Snåsamannen i kritiske ordelag i mitt hjemfylke, Nord-Trøndelag, er omtrent like populært som det hadde vært å ha avslørt Petter Northug for doping eller å ha avslørt at Åge Aleksandersen har benyttet seg av miming på konserter og auto-tune i årevis. I tilfellet Snåsamannen føler jeg betydelige deler av det norske folks kritiske sans har sviktet fullstendig.

Ja, han er koselig; ja, han er ydmyk, men betyr dette at han er i stand til å helbrede mennesker ved «tankens kraft» eller håndspåleggelse? Et logisk svar på dette vil nok være nei. Verden er full av såkalte heksedoktorer og klarsynte som påstår at de har evner som ikke kan forklares ved hjelp av naturens lover: Lisa Williams, Uri Geller, Theresa Caputo (Long Island Medium) og Marcello Haugen for å nevne noen. Felles for alle disse (og Snåsamannen) er at det ikke finnes et eneste bevis på disse evnene de påstår å inneha utenom deres egne påstander. Så hvorfor skal en gammel mann fra Snåsa være mer troverdig, kan man spørre? Er det fordi han er gammel, eller er det fordi han er fra Snåsa, et sted med en betydelig sør-samisk innflytelse som passer bra sammen med den mystikken mange tillegger urfolk? Eller er det fordi han fremstår ydmyk og jordnær og har en karisma og utstråling som gjør at han fremstår mer troverdig enn andre? Men skal vi derfor akseptere blank løgn fra noen bare fordi de fremstår koselig? Sannheten er nok så enkel som at Snåsamannen selger blader og aviser og da vil ikke media ødelegge forholdet til en mann som er populær hos det norske folk med å stille for mange kritiske spørsmål. Om det likevel kan forsvares at store deler av norske media slipper unna med å fremme en virkelighetsoppfatning som ikke er basert på bevis, men på synsing og uvitenskapelighet, er selvfølgelig noe som kan diskuteres.

Fakta om «Cold reading» og «Hot reading» Mange fremstår klarsynte fordi de sier ting som mange kjenner igjen og dermed biter mange automatisk på og tror at vedkommende har synske evner.

En av teknikkene mange såkalte klarsynte og synske bruker for å gi inntrykk av at de har detaljerte kunnskaper om ukjente personer de møter, kalles for «cold reading». Personer som utøver «cold reading», har ingen forhåndsinformasjon om dem de snakker til. Men ved å analyse trekk med personen som alder, kjønn, talemåte, klesstil, religions osv. i tillegg til kjennskap til statistikker klarer trente personer raskt å late som de får informasjon på overnaturlig vis.

Profesjonelle «tankelesere» er også veldig dyktige på å fiske etter passende svar ved å foreslå selvfølgeligheter som passer alle, og som den andre parten vil oppfatte som presise treff (selv om det egentlig ikke er det). Denne teknikken egner seg svært bra ved store folkemengder der man nesten kan slenge ut hva som helst, men det vil fortsatt stemme på minst en av tilhørerne. Eks.: «bærer et stort savn etter noen som har gått bort» – Dette er et utsagn som kan stemme på de fleste i en eller annen grad.

Den andre teknikken såkalte synske/klarsynte benytter seg av, kalles for «hot reading». Ved denne teknikken har den klarsynte klart å skaffe seg konkret informasjon om vedkommende de skal «lese», men som den andre personen ikke er klar over at de har kjennskap til. Dette kan blant annet oppnås ved at «mediet» vet navnet på vedkommende som skal leses. Et kjapt nettsøk kan avsløre mye om en person og plutselig sitter «mediet» på massevis av verdifull informasjon som vedkommende kan bruke i «lesingen» sin.

Kilde: James Randi Educational Foundation

FEBRUAR 2016 unikum nr 2

23

Monarkiet

– en kritisk analyse

Kong Harald og Dronning Sonja feirer i disse dager 25 år på tronen og mediene flommer nok en gang over av hyllester til denne udemokratiske statsformen. I over 200 år har det pågått en utvikling mot mer demokrati og folkestyre i Norge. Derfor fremstår det som et paradoks at vi fortsatt ikke velger hvem som skal være landets statsoverhode. Norges neste statsoverhode får ikke posisjonen fordi han har blitt valgt til det på grunn av sin kompetanse, men arver posisjonen fordi han ble født til riktig tidspunkt i en bestemt familie. Slottet er landets demokratiske unntakssone i et ellers likhetselskende samfunn.

Tekst: Bjørnar Dahl | Foto: Jørgen Gomnæs (Det kongelige hoff) Forfatteren Tor Bomann-Larsen hadde i januar en kronikk i Aftenposten, med tittelen «Bare Kongen kan være Norge», for å understreke hvor viktig kongehuset tilsynelatende er for det norske folk. Jeg tillater meg å være fullstendig uenig: Det som forener et folk er nasjonen og nasjonalstaten, ikke hvem deres herskere er. Kongefamilien er ikke den norske nasjonen, det er det deres innbyggerne som er.

Kongehuset – en legitim makt?

Grunnloven fra 1814 etablerte folkesuverenitetsprinsippet i Norge. Der heter det at all legitim statsmakt stammer fra folket selv, ergo er Stortinget, som er valgt direkte av folket, en legitim statsmakt, mens en kongen, som ikke er valgt av noen, ikke er en legitim statsmakt. I over 200 år etter 1814, har det pågått en utvikling mot mer demokrati og folkestyre i Norge, men vi velger fortsatt ikke hvem som skal være landets statsoverhode. I Norge blir du statsoverhode ved å være født først i en bestemt familie, ikke valgt. Slottet er med andre ord en demokratisk unntakssone i et ellers likhetselskende samfunn.

Betaler ikke skatt og kan ikke straffes Etter Grunnloven er kongens person «hellig», og han kan ikke «lastes eller anklages». Disse formuleringene gjør at medlemmer av kongefamilien ikke kan straffes eller rettslig forfølges hvis de skulle medvirke til eller begå straffbare handlinger. I tillegg til å være unntatt fra lover og regler slipper også medlemmer av kongefamilien unna byrder som å betale skatt og offentlige avgifter. Så spørsmålet mitt er hvorfor aksepterer det norske folk et samfunnssystem bygd på forskjellsbehandling og urettferdighet? Hvordan kan vi gi kongefamilien særskilte privilegier som ikke resten av folket har tilgang til? Er deres tilgang til sosiale primærgoder viktigere enn vår?

En underliggende årsak til at jeg heller vil ha en republikk enn et kongehus er at jeg aldri har vært glad i verken maktdistanse eller medfødte privilegier. Jeg klarer heller ikke å forsvare et samfunnssystem som sier at noen er bedre enn andre basert på familien man er født inn i. For meg fremstår det at vi fortsatt har et kongehus som en alvorlig svikt i demokratiet og et paradoks i et ellers likhetselskende samfunn. I et samfunn som såkalt er bygd på likhet, er det ganske pussig at en spesiell familie skal ha særskilte privilegier og fordeler som resten av folket ikke har tilgang til, privilegier som til og med er nedfelt i landets grunnlov. Dette er en hån mot all demokratisk politisk teori, og det kan vanskelig forsvares at politiske vedtak og lover ikke skal gjelde for kongefamilien når de gjelder for resten av folket.

Bedre enn resten av folket fordi det står i Grunnloven?

Fra et etisk ståsted kan man spørre seg hvordan det kan forsvares at de kongelige

24 Monarkiet

er bedre og mer verdt enn vanlige ikke-kongelige mennesker i et demokrati?

«Det står i grunnloven.» Ja, det stemmer, men en avtale som kun gir en gruppe (de kongelige) alle privilegiene, mens folket får alle byrdene, hører ikke hjemme i et demokrati der alle mennesker er like mye verdt. I et moderne og opplyst samfunn fremstår det mer og mer som et paradoks at det er grunnlovsfestet at de kongelige blir opphøyd som bedre enn oss andre. Den eneste grunnen til at de faktisk er kongelige er på grunn av at en forfader til dagens kongelige var frekk nok (kanskje med våpen i hånd) til å opphøye seg selv til konge. «Ikke bare har jeg rett til å bestemme over dere på livstid; dette gjelder også for mine etterkommere som skal herske over etterkommerne deres». Over 200 år etter at folket gjorde opprør mot de eneveldige kongene under den franske revolusjon er det utrolig at vi ikke har kommet lengre enn at vi fortsatt har en gruppe som sitter på toppen og beriker seg på fellesskapet. Det å være kongelig fremstår som den ultimate toppen for en privilegie-jeger: Du er besørget resten av livet og dine ukritiske undersåtter underkaster seg deg og hyller deg uten at du har gjort noe som helst for dem. Folket betaler for den luksuriøse ikke-bærekraftige livsstilen din, samtidig som du kan snakke om klimavern, solidaritet, bærekraftighet og bekjempelse av skatteparadiser til folket, mens du selv ikke betaler en eneste krone i skatter og avgifter til fellesskapet (enhver likhet med kronprins Haakon Magnus er selvfølgelig tilfeldig).

Unntatt offentlighetsloven og koster 320 millioner i året Et av grunnfundamentene i et demokrati er at vi skal ha muligheten til å sjekke den jobben våre folkevalgte og statlige byråkrater gjør og hva skattepengene våre går til. I Norge har vi en offentlighetslov (Lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd), som sikrer åpenhet og innsyn i forvaltningen.

Men kongehuset er unntatt for dette, noe som er svært problematisk siden kongehuset er en del av det offentlige Norge og finansieres over statsbudsjettet.

Vi har et svindyrt kongehus i Norge. Den norske kongefamilien er blant Europas dyreste monarkier i drift, og koster langt flere skattekroner enn det deres kongelige kolleger i Sverige og Danmark gjør. Bare i 2015 kostet monarkiet oss 320 millioner kroner finansiert over statsbudsjettet. Disse bevilgningene skal dekke «personlige utgifter for de kongelige i tillegg til utgifter med diverse offisielle oppgaver og vedlikehold av eiendommer». Et stort problem er at blant annet apanasjen ikke er regnskapspliktig, og hoffet er heller ikke underlagt riksrevisjonen som kontrollerer at statens midler brukes og forvaltes på en økonomisk forsvarlig måte. Det er derfor umulig å sjekke hvor stor del av bevilgningene som går til vedlikehold av eiendommer, tjenere, biler, drift av private eiendommer eller bare til personlig forbruk. Dette er mye penger som ikke kan gjøres rede for.

Som et lite apropos i denne sammenhengen kan det nevnes at den britiske kongefamiliens detaljerte utgifter er fullt offentlige for innsyn og dette gjør at avisene har kunnet rapportere at mens prins Harry valgte rutefly da han skulle

representere kongehuset under et besøk i USA, valgte derimot hans onkel, prins Andrew, å chartre et eget fly da han skulle delta på et golfmesterskap i Skottland. Charterflyet kostet nærmere 150.000 mens et rutefly tur/retur for samme strekningen mellom London og de skotske byene ligger i gjennomsnitt på mellom 1.000 og 2.000 kroner. Uten å spekulere for mye hadde det vært interessant å få sett om medlemmer av det norske kongehuset har foretatt lignende utskeielser på skattebetalernes regning. Og nei, det er nok ingen som tror at en eventuell president hadde vært gratis heller, men vi hadde i hvert fall fått muligheten til innsyn i hva statens midler blir brukt til istedenfor sånn som i dag der vi blir servert en tåke som skal forvirre mer enn den vil opplyse om den faktiske pengebruken.

Kritisk kongehus-journalistikk?

Et annet grunnfundament i et demokrati er en fri og uavhengig presse. I Norge er kongehus-journalistikk et område der kritisk journalistikk knapt eksisterer og hvor de fleste journalister fremstår både kastrerte og uvitende. Stort sett får vi fremstilt et glansbilde i vel-regisserte intervjuer med håndplukkede pressefolk.

Det er da man må stille spørsmålet om hvor underkuede og ukritiske overfor kongefamilien vi faktisk er. Med fare for å fremstå kynisk tviler jeg sterkt på at det glansbildet vi får presentert både på 17. mai og gjennom programmer som «Harald og Sonja 25 år på tronen» og «Året med kongefamilien» knapt er noe annet enn en illusjon og er det bildet kongehuset selv ønsker å profilere. Hvor er maktdistansen, luksuslivet og alle tjenerne deres når disse programmene

lages? For meg fremstår det som at kongehuset har blitt fredet for kritisk pressedekning av journalister som elsker å sole seg i glansen av de kongelige (les: Nadia Hasnaoui og Hans Olav Brenner, jeg snakker spesifikt om dere).

Alternativet – en president Det beste alternativet istedenfor å ha en kongefamilie ville etter mitt skjønn vært å ha en president som fungerer som statsoverhode. Dette fungerer veldig fint i blant annet land som Italia, Israel og Tyskland. Tysklands nåværende president Joachim Gauck har ingen involvering i den daglige politikken (i motsetning til Tysklands forbundskansler Angela Merkel), har kun seremonielle funksjoner og skal representere Tyskland utad, akkurat slik som en konge/dronning gjør.

Den tyske presidenten velges av Forbundsforsamlingen for fem år av gangen og gjenvalg kan bare skje én gang. Dette fremstår for meg som et bedre system enn et statsoverhode som sitter på livstid. Mange nordmenn sier de aldri ville akseptere en president på samme måte som kongen, og dette er utsagn man kan lure på. Jeg kan vanskelig se at det er mer galt å ha et statsoverhode som faktisk er valgt fordi han er kompetent og ikke bare har fått posisjonen fordi faren hans hadde den tidligere. Ville vi akseptert at andre oppgaver i statsforvaltningen hadde blitt fordelt på samme måte? Hadde vi akseptert at dagens utenriksminister Børge Brende hadde blitt utnevnt til utenriksminister på livstid med arverett for hans eldste sønn/datter? Sannsynligvis ikke! Så neste gang du hører noen si at grunnen til at vi har en kongefamilie er fordi «det er så koselig» kan du oversette det med «det er så koselig å ha et statsoverhode som ikke er demokratisk valgt»

unikum nr 2 Fra venstre kronprinsesse Mette-Marit, kronprins Haakon Magnus, dronning Sonja og kong Harald (foto av Jørgen Februar Gomnæs,2016 Det kongelige hoff)

25

26 Haubitz hall

Du kan påvirke UiAs framtid Alle studenter, ansatte og samarbeidspartnere inviteres til å delta i en bred og åpen strategiprosess. Målet vårt er å utvikle felles visjon, mål og prioriteringer for UiA i tiden fram mot 2020.

Vi ønsker dine innspill nå! uia.no/strategiprosess

januar 2016 unikum nr 1

25

Band på UiA:

KELVIN Drømmen er å holde konsert på hovedscenen på Roskilde og overlate kontorarbeidet til noen andre. Med særegen vokal, fengende musikk og en imponerende cv er de på rett spor. tekst og foto: helene fossli

– VI HAR FLERE ferdig innspilte låter, røper Daniel Hinderaker (23) og kikker forsiktig bort på resten av gjengen. Før han rekker å si noe mer blir han avbrutt av Torstein Ørland (22).

– Er det noe vi kan si da, sånn egentlig?

Brynjar Blomvik (25) rister på hodet.

– Det skal vel egentlig være hemmelig, svarer Nicholas van Eck (24).

Torsteins smittende latter sprer seg i gruppa. ­­­­­­­­­­­– Nå er det i hvert fall for sent! ler Oda Ulvøy (25).

Det er lørdag ettermiddag. Bladene fargelegger den grå høstdagen.

Det er stille. Fem musikkstudenter ved universitetet i Agder har pause fra deres første øvelse siden våren. De er samlet i en sittegruppe ved inngangen til fakultetet for kunstfag.

– Vi er ikke så erfarne intervjuobjekter enda, sier Nicholas unnskyldende.

BEGYNNELSEN Det hele startet for to år siden. Det var eksamen, og de fem studentene ble spleiset i forbindelse med semesterets årskonsert. En felles interesse for elektronisk musikk og et ønske om å benytte vanlige elektromekaniske instrumenter, resulterte i det musikalske konseptet Kelvin.

28 Band på UiA: kelvin

– Navnet er litt tilfeldig valgt, som trukket opp av en hatt, forteller Oda. Hun legger bena i kryss og flytter håret bort fra ansiktet.

– Vi hadde et ønske om noe kort og fengende som kunne følge en slags navnetrend, forklarer Daniel.

– Hvilke forslag var vi innom? spør Nicholas.

Det blir stille. De tenker.

– Husker dere ikke at vi vurderte «Electric Outbreak»? utbryter Oda.

IMPONERENDE CV I mars 2014 spilte de sin aller første konsert som oppvarming for Bendik, Kaja Gunnufsen og Heores & Zeroes. Måneder med flere konserter, festivaler og konkurranser førte til en voksende oppmerksomhet fra lokalmiljøet i Kristiansand og utenfor.

– Den største utfordringen var jo å bli lagt merke til utenfor nærmiljøet.

Det var mange konserter, men det har også vært mye masing på mail, sier Oda. Hun ler.

Etter et tips fra Kjetil Nordhus, daglig leder i Sørf, kom bandet i kontakt med produsent Morten Martens. Innspillingen til deres første singel «Strobelights» ble realitet, og låta ble spilt opptil flere ganger på ulike radiostasjoner.

– Singelen hjalp oss å komme over kneika. Endelig hadde vi noe konkret å vise frem. I tillegg kunne vi promotere musikken vår på P3 urørt, sier Torstein.

Han legger bena på bordet og vipper stolen bakover.

I forbindelse med P3 Urørt fikk Kristiansand-bandet spille under Slottsfjellfestivalen i sommer.

– Vi fikk en telefon fra P3 og forespørsel om vi ville spille på Urørtscenen.

Sommeren etter stod vi på scenen under Slottsfjellfestivalen, forteller Nicholas.

Han retter seg opp og drar hånda gjennom håret.

Det har bare gått to år, men Kelvin har allerede en imponerende cv.

– Det føles som vi var i kulda, og plutselig kom inn i varmen, sier Oda og kikker på bort på guttene.

De smiler stolt.

OPPMERKSOMHET I høst slapp Kristiansand-bandet sin andre singel «Lights are Low», som i tillegg til svært positiv tilbakemelding, også ligger som nummer to på C-lista på P3.

– Det er gøy! Skikkelig gøy! Det er godt å bli lagt merke til og få en bekreftelse og tilbakemelding på det vi gjør, sier Daniel.

Kvintett. – Vi er ikke så erfarne intervjuobjekter enda, sier Nicholas van Eck (f.v.) som sammen med Daniel Hinderaker, Brynjar Blomvik, Torstein Ørland og Oda Ulvøy er en del av det musikalske konseptet Kelvin.

Egne låter. Med lyder fra trommer, gitar, keyboard, bass og vokal setter Kelvin sammen sine egne låter. – Veien fra råformat til ferdig låt er en tidskrevende og vanskelig prosess, forteller Nicholas van Eck.

«Det føles som vi var i kulda, og plutselig kom inn i varmen.»

Over tusen «likes» på Facebook og i underkant av to hundre følgere på Instagram har gitt mersmak. Som et selvstendig band har de, i tillegg til musikken, også ansvaret for alt av det generelle kontorarbeidet som følger med. Derfor gleder de seg til den dagen de kan overlate ansvaret til noen andre, og få muligheten til å fokusere hundre prosent på musikken.

– Det er lett å bli opphengt i tallene, særlig når vi har ansvaret for sosiale medier, mail og kontakter. Det tar mye tid. Det er så klart gøy med «likes», men man kan ikke henge seg opp i tall, sier Nicholas.

EGENKOMPONERT Pausen er over. Gjengen reiser seg og forsvinner ned noen trapper, gjennom en tykk kjellerdør og inn i et øvingsrom. De setter seg i en halvsirkel bak hvert sitt instrument. Rommet fylles av trommeslag, gitarspill, keyboard, bass og vokal.

Bandet startet med coverlåter, men spiller i dag kun egenkomponert musikk.

– Veien fra råformat til ferdig låt er en tidskrevende og vanskelig prosess! Det er mange følelser i sving, og de samme følelsene blant oss slår aldri til samtidig. Vi blir frustrerte, glade, triste og lettet om

hverandre, forteller Nicholas.

Oda spiller av et opptak fra mobilen sin mens guttene lytter konsentrert og kommer med forslag og innspill.

– Vi jobber mye for oss selv, deler med hverandre via Dropbox, og setter det sammen under øvelser. Dropbox er vår venn! ler Daniel.

Det elektroniske bandet spiller musikk og har individuelle erfaringer innen rock, funk, pop og jazz. De skaper ny musikk og blander sjangre i et moderne elektronisk uttrykk, med dansbare og fengende låter.

– Vi ønsker å lage låter med sterke refreng, og god balansegang mellom sjangre. Vi vil spille musikk for alle. For spesielt interesserte, men også for generelle musikkelskere, forklarer Daniel.

– I starten jobbet vi mye med å finne vår lyd, vår særegenhet. Finne den gode melodi. Vi har jo hatt både oppturer og nedturer med gode og dårlige konserter, men vi har ingen planer om å slutte, forteller Torstein.

– Drømmen er å kunne spille på hovedscenen under en av de største festivalene, sier Oda. De retter seg engasjert opp og kaster seg ut i diskusjonen. Det er ingen tvil hvilken festival som står øverst på ønskelisten.

– Roskilde, sier Oda på vegne av Kelvin.

kelvin

Elektronisk band, Kristiansand, startet i 2013, musikkstudenter ved UiA Vokalist: Oda Ulvøy (25) | Trommeslager: Daniel Hinderaker (23) | Bassist: Brynjar Blomvik (25) | Gitarist: Nicholas van Eck (24) | Keyboardist: Torstein Ørland (22) To utgitte singler: «Strobelights» – 20. februar 2015 | «Lights are Low» – 2. oktober 2015 Instagram og Snapchat: kelvinmusicno

februar 2016 unikum nr 2

29

Dette er del 3 av en lengre historie. Del 1 og 2 kan du lese i henholdsvis desember 2015- og januar 2016- numrene av Unikum. Vi forlot Kjartan sist gang etter et mislykket tannlegebesøk.

Tekst: Kristian Tyse Nygård | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

SPERRE | finale

Et gjesp døde inni den sammenlåste munnen til Kjartan. Fra sengen stirret han i taket og håpet det ville falle ned. Hva om han bare lå stille i sengen og ikke brukte energi? Da slapp han å bli tørst og sulten – men han visste rasjonelt at det ikke ville gå. Kjartan kunne ikke slutte å tenke på sulteskjebnen, og visste at hjernen spiste mye ressurser; han dyttet vekk tankene, stakk frem foten fra under dyna og stirret på stortåen, lot den ta all hans oppmerksomhet; sidesynet smeltet, øynene ble tørre, og i stillheten hørte ørene hjertet banke blod som suste gjennom hodet.

Et høyt knas rykket Kjartan fra tankedvalen som fra et mareritt. Han strevet kroppen –stiv som en bukse på klessnoren om vinteren – ut av sengen og slentret mot kjøkkenet. På gulvet lå en knust vase rundt en jordhaug med en plante Kjartan aldri hadde giddet å lære navnet på. Planten lignet en liten palme, og Kjartan kjøpte den på impuls et par uker før. Den virket vissen allerede etter én dag på kjøkkenet, men nå sto bladene som en vindmølle.

Kjartan ville ikke forstyrre den, og lot rotet være.

Tørsten skrapte i munnen, og Kjartan grøsset, både av hva han skulle gjøre, men også av at han overbeviste seg selv til det. Han fant et sugerør, presset det gjennom nesen så rillene der det bøyde seg kilte neseborene, undertrykket tanken om at han kunne kveles av spy, la røret oppi et glass vann og snøt inn. Vannet rente langs neseveggene og dro med snørr, Kjartan vred av vemmelse, undertrykket impulsen, svelget og

fikk slukket tørsten. Sulten var det mindre å gjøre med, og rumlingen raslet i magen som et lite dyr.

Kjartan kom fram til at han ikke likte leiligheten. Vanligvis fant han glede i å vaske og holde det fint, men nå likte han ikke lenger hvor prikkfritt og sterilt det var. Han gikk ut uten noen plan.

Han vandret og hang med hodet i den lille byen, som var for stor til at alle kjente alle, men for liten til å være livlig. De snirklete veiene var labyrintiske. Mennesker var det lite av, de få som var, gikk én og én som dradd av en magnet, med sine destinasjoner som det eneste i tankene.

Tåke begrenset sikten, alt var som sett gjennom

opp: fugler strømmet ut vinduet og forsvant i tåken. Kjartan trodde de var hvite duer, men han hadde aldri sett dem i byen før.

Kan ikke forklares, tenkte Kjartan og trampet videre med blikket i bakken.

Han gikk til utkanten av byen, til en skog som virket uvanlig naken og spinkel i tåken, og fulgte stien til det lokalbefolkningen sjenerøst kalte et fjell. Sulten klemte som en hånd på magesekken, men tingen med sult, visste Kjartan, er at den kommer i bølger – ri dem ut. Rett etter tannlegebesøket spiste Kjartan mye av det han kunne – flytende og ferdig oppkuttet – og han visste han ikke var i livsfare. Ennå.

Kjartan gikk gjennom og over tåken på vei til fjellet, og var forbauset over hvor klart og langt han kunne se. Tåken omsvøpte fjellet som et hav av skyer. Fra toppen så Kjartan byen under tåkelokket, hvor bare enkelte hus og trærne fra skogen stakk gjennom.

Tankene hans seilet til menneskene som bodde inni tåken, inkludert ham selv. Kassafolkene på nærbutikken hilste på ham av og til, og han på dem, og han kjente igjen enkelte på bussen, men han visste ingenting om dem, ei de om ham. Som maur gikk de alle rundt i denne tuen, men for hvilken grunn?

Han dykket tilbake i tåken.

I byen skrek magen av rumling. Munnen var tørr, og tungen klistret seg til ganen. Det var håpløst å gjøre noe. Her skulle han sulte i hjel i et trygt land, og han kunne verken klandre andre

« Han tenkte på alle gangene han nikket med og fløt av gårde i strømmen uten å lære å svømme i den.»

30

SPERRE – FINALE

fettet glass, og det var lett å gå vill. Heldigvis var Kjartan godt bevandret fra lignende gåturer; å vandre målløst kom naturlig, spesielt nå i denne søvngjengertilstanden forårsaket av sult.

Kjartan kom til et utslitt, forlatt hus som hadde stått tomt så lenge han hadde bodd i byen.

Han hørte dunkelyder fra det eneste uknuste vinduet i bygget, oppe i tredje etasje. Noe slo på vinduet fra innsiden, og en sprekk bredte seg over det som på utrygg is. Et slag sprengte vinduet så det regnet glasskår, og Kjartan dukket og krysset armene for ansiktet. Ved lyden av blafring så han

eller seg selv; det siste var en mager trøst. Magen banket som et hjerte så det vibrerte gjennom kroppen hver gang Kjartan løftet bena. Han falt på kne og krøp til det samme tomme huset hvor han så fuglene, og satte seg til veggen. Han tenkte på alt han ikke fikk gjort og han angret på, alle gangene han tiet, gangene han nikket med og fløt av gårde i strømmen uten å lære å svømme i den.

Vinden pisket ansiktet. Kjartan veltet over ende som en sekk poteter og banket pannen i grusen.

Alt på grunn av disse jævla tennene … han løftet hodet og slapp det på bakken.

Et innfall slo Kjartan, et innfall han ikke likte, men som kunne være en løsning. Han så glasskårene fra vinduet. Smerten var allerede stor, og litt mer ville ikke gjøre noen forskjell.

Tåken lettet noe.

Galskap, tenkte Kjartan. Litt galskap var kanskje nettopp det som trengtes. Han sto på alle fire som en hund på vakt til han fant en stein ved søppeldunken. Han følte tyngden av steinen i hånden, som om hele verden lå i den, og la den på bakken. Han la seg ned som i bønn og lot tennene forsiktig berøre steinen. Han bøyde hodet opp fra bønneposituren og så mot den overskyede himmelen, hvor en glipe lot solen lyse ham i ansiktet. Varmen fra lyset smeltet det anspente, nervøse ansiktsuttrykket, og han pustet rolig gjennom nesen. Solen forsvant bak skyene igjen.

Kjartan så på bakken, reiste seg på kne, lente seg framover og lot ansiktet falle mot steinen.

Tennene landet på spissen og knaste som når noen hugger i en statue. Kjartan dyttet seg selv opp i en voldsom armheving og lot seg falle med tennene først på steinen igjen. Å vite om nervetrådene som gikk gjennom tennene gjorde smerten mer reell. Kunnskap var vondt.

Kjartan dyttet seg opp igjen på kne og armer. Blod på steinen. Han følte på leppene sine og munnvikene; blod der også. Han kjente på tennene. Blod. Lealause. Han pirket på en bit til den brakk innover og seilet på tungen. Luft plystret gjennom det lille hullet, og han slapp seg ned igjen.

Gjennombrudd.

Tannbiter sprutet overalt, noen flere havnet inni munnen. Kjartan brekte seg, hostet og spyttet blod og tenner. Så kastet han opp.

Tyngdekraften føltes uvant, sånn den lot haken henge. Han lo. En høy euforisk latter ristet i kroppen. Han følte etter tennene i munnen, og forventet å kjenne tynne, spisse, avbrukne rester som hoggtenner, men han kjente bare gummer.

Ingen spor av tenner. For merkelig til å forklares.

Han lå på ryggen og peste, kunne ikke fokusere blikket før han kjente noe kile ham i håret og i ansiktet. Da så han mot himmelen og snøen som dalte mot ham. Det var behagelig å ligge sånn og kjenne snøfnuggene smelte over hele ansiktet én etter én som små, kalde kyss. Bortsett fra stødige inn- og utpust, var Kjartan urørlig helt til et tynt teppe av nysnø lå over kroppen.

Å reise seg var som om å bestige et fjell,

og beina var tunge som tømmerstokker. Blodet, tennene og oppkastet kunne bare så vidt skimtes under snøen ved siden av omrisset til Kjartan.

Han ville rope. Ja, det ville han. Høyt og lykkelig.

– JAAAA!

Munnen gurglet, og blod rente langs munnvikene. Kjartan kastet seg ned på bakken på kne og spyttet.

– Går det bra med deg? Stemmen var kjent, Kjartan så opp. Kvinnen fra bussen, ganske forskrekket. Kjartan smilte et tannløst smil og besvimte.

Kjartan våknet i sterile omgivelser. Alt var hvitt.

Rensende. Rolig. Avslappende. Kjartan stønnet, vred hodet rundt i puten den lå i, før han så kvinnen, som satt ved siden av. Hun så ut vinduet, haken støttet mot knyttneven, og en bok med rødt omslag lå i fanget hennes.

– Jeg løp ut med én gang jeg så det snødde, sa hun. – Jeg tenkte det var siste mulighet til å se hvordan alt vanligvis er før snøteppet legger seg over det. Om vinteren ser verden ut som den er dekket av skyer, eller det som skyer er laget av.

Det liker jeg. Trærne virker fyldigere med litt snø i greinene, og sporene vi setter i bakken er lette å finne igjen. Nettene blir lyse med snø. Vinteren

dreper alt som ikke har hatt vett nok til å dø ennå, slik at det kan gjenoppstå til våren.

Hun snudde hodet mot Kjartan, som fortsatt syntes det var uvant å måtte fysisk tvinge munnen sammen.

– Beklager, jeg vet ikke hvor jeg ville med det, sa hun, men jeg gikk i hvert fall rundt i gatene og hørte noen rope «Ja!». Det er lett å gå forbi uten å bite noe merke i det, men det var så stille ellers, og det er noe forlokkende med ordet «Ja», noe med hvor positivt det er. Så jeg fant deg, og her er du.

Kjartan prøvde å si takk, men det det kom bare bablelyder.

– Du skulle egentlig ikke rope, sa hun. Stingene i tungen din røk, fikk jeg høre, men de har blitt sydd igjen.

Hun lo.

– Jeg babler nok en del fordi jeg vet du ikke kan svare! Er det plagsomt for deg?

Kjartan ristet på hodet slik at det sannsynligvis skapte statisk elektrisitet i håret. Kvinnen ga penn og papir til ham.

– Hva heter du?

Kjartan tok skriveredskapene, og så ut mot det store snøfallet gjennom vinduet.

FEBRUAR 2016 unikum nr 2

31