Unikum 8 – 2015 (november)

Studentavisen for Agder

N r. 7 | Å r g a n g 1 5 | N o v e m b e r 2 0 1 5

Torunn Lauvdal: UiA’s første rektor

Aksjon

lesbos

|

Matric

|

unity-tv

|

prosperitas

|

Sta

STA

Innhold

Leder The philosophy of “Should” Here we are, once again, in front of a period of increased stress levels, procrastination, moments of authentic despair and hopelessness -plus daily doses of unrealistic promises for “tomorrow”.

Everything else around acquires a special aura: the house needs imperative cleaning; the books need to be organized according to height, subject, thickness and title and you should probably finish watching those series of Netflix- better to get done with them already so you can start focusing on your studies. Sounds familiar?

Exam period is here and the emotional rollercoaster is highly recognizable amongst all of us.

Of course you also have the exceptions: the highly disciplined, hardcore pensum readers; those that sip every word of the teacher while attending all the lectures, good students constant in their efforts to keep up with the semester pace. Applauses for all of you out there managing to be such flinke students! I am not in this category. I am in the jobs-on-the-side-and-many-other-extra-activities-category.

My advice for all of you out there shedding a tear in the name of wasted time is: do not worry too much about it! Failing is ok. Bad grades are also ok. Being weak and hopeless is also ok. Procrastinat-

ing is also ok. It’s all part of us and our imperfect human nature. The thing is, as long as you start to get a glimpse into what your path might be, you will slowly build up the motivation to find your focus, to stay concentrated and pass your tests.

We live in a society where competition is encouraged, sustained and where we must perform all the time our best in order to succeed. In my understanding, this is an unrealistic way of dealing with people and the way we are all smart in different ways, unique and original. So my point is, don’t allow the system to put a “grade” on what you are worth; know your value is independent of whatever institution has to say about it.

Learn from your struggles and don’t forget to share some kindness to a fellow student in need. There are many of us wandering alone on our inner superhighways of shame and disappointment. It doesn’t have to be like that.

Best wishes with your exams, do your best even if your best is not your best! Its alright!

4

Prosperitasmagasin

6

Aksjon Lesbos

8

MatRIC

10

Unity-TV

12

Rødt om forhandlingsavtaler

14

STA: Stresser du til eksamen?

16

Intervju med Torunn Lauvdal

18

På fornavn med: Øyvind

20

Har du tenkt?

22

Advertising evil

24

Tom Børge mener: Cupfinalen 2015

26

Veien til suksess: KSI Topaz

29

Bibliotekaren anbefaler

30

A jack of all trades is a master of none

32

Nord og ned, kneblet og blind

34

Bokanmeldelse

Erika R. Erdös Ansvarlig redaktør redaktor@unikumnett.no

Redaksjon: UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S BESØKSADRESSE: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand S ORG.NR.: 984 544 677 MVA TELEFON: 38 14 21 95/ 46 24 92 51 EPOST: red@unikumnett.no NETTSIDE: www.unikumnett.no TWITTER: www.twitter.com/unikumnett Facebook: www.facebook.com/studentavisenunikum Årgang 15 Publisert oktober 2015 Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre skoler tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Unikum forholder seg til Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg. Føler du deg utrettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Ansvarlig redaktør: Erika Ramona Erdös Redaktører: Targeir Attestog ,Tom Børge Belsaas, Glenn Hausland.

Grafisk ansvarlig: Vera Baklanova nettansvarlig: Helen Mehammer Forside: Asbjørn Oddane Gundersen Journalister: Targeir Attestog, Tom Børge Belsaas, Erika Erdös, Ole Håvard Seland, Alexander Kemp, Kristian Tyse Nygård, Mariana Bryk, Emil Sørhus,Matias Smørvik.

GJESTESKRIBENTER: Birgitte Kleivset, Kai Steffen Østensen.

Fotografer / Illustratører: Synnøve Solberg, Asbjørn Oddane Gundersen, Arne Borgersen, Tom Børge Belsaas, Matias Smørvik, Ida Marie S. Ørevik, Karen-Lise Scheie Knudsen. Saara Ojanen.

DESKEN: Vera Baklanova, Erika Ramona Erdös, Tom Børge Belsaas, Saki Okuda.

KORREKTUR: Targeir Attestog, Erika Erdös, Arild Høyland, Emil Karelius Sørhus DAGLIG LEDER: Kjetil Nyjordet Trykking: Bjorvand & Co Opplag: 1500

NOVEMBER 2015 unikum nr 7

3

Prosperitas lanserer sitt eget magasin Text og foto: Matias smørvik

Det nye magasinet tar sikte på å trykke tekster med utgangspunkt i sosiologi og sosialt arbeid.

Linjeforeningen Prosperitas er så langt den eneste med sitt eget magasin. Deres mål er å være med på å løfte interessen rundt linjeforeningen, i tillegg til å bidra til mer refleksjon over temaer som er aktuelle for studenter både under utdanning og i tiden etterpå.

Prosperitasmagasinets første utgave er gitt den filosofiske tittelen «Hvordan vil vi bli husket?».

Gjennom tjue sider får leseren servert flere faglige tekster innenfor sosiologi og sosialt arbeid.

Tekstene og bildene er i hovedsak produsert av studentene selv, i tillegg til noen artikler med illustrasjoner som er sendt inn fra tidligere studenter ved universitetet.

250 eksemplarer i første opplag Engasjementet rundt dette prosjektet var så stort, at redaktørene fikk en grundig jobb med å plukke ut de bidragene som holdt den riktige kvaliteten og som passet til magasinets stil. På spørsmål om hvordan de vil definere magasinet sitt, svarer de to nybakte redaktørene at dette produktet er en

blanding av fagtidsskrift og rent magasin, med stor vekt på faglig diskusjon, refleksjon og etiske problemstillinger.

Linjeforeningen Prosperitas for fagene sosiologi og sosialt arbeid lå med brukket rygg frem til november i fjor, da et nytt styre kom på plass. Den nye linjeforeningen har opplevd stort engasjement i studentmiljøet, med faglunsjer og diverse fagdager.

Prosperitasmagasinet er det nyeste tilskuddet i engasjementet.

– Siden vi er ganske nye som linjeforening tenkte vi at vi ville gjøre noe som var annerledes fra det de andre linjeforeningene for å skille oss ut. Både jeg og Kristoffer (Andersen, red. anm.) har tidligere vært aktive i Unikum, og tenkte at vi like gjerne kunne ta det ett steg lenger og dermed skapte vi vårt eget magasin, forteller redaktør John Kristian Flæte.

Den første utgaven er utgitt i A5-format, med brettede og stiftede papirark trykket på universitetets eget trykkeri. Første utgave har

et opplag på 250 eksemplarer. Etter planen skal magasinet utgis én gang i semesteret.

Ville ikke ta seg vann over hodet – Fra før av er vi begge veldig glad i å skrive, og det å arbeide med avis eller magasin. For å få flere bidragsytere begynte vi med å kontakte litt forskjellige bekjente som vi visste var faglig engasjerte og glad i å skrive. Etter hvert som vi begynte å spre ordet om at vi ønsket å starte magasinet, og vi fikk inn flere tekster enn magasinets antall sider. Vi er veldig fornøyde over det resultatet vi har endt opp med, smiler Flæte mens han løfter opp magasinet og smiler stolt.

– Hvorfor tror dere at dere er den eneste linjeforeningen på universitetet med eget magasin?

– Vi kan ikke snakke for alle de andre linjeforeningene, men noe av det som er gjennomgående i studiene våre er kritisk tenkning og evnen til å reflektere over eget yrke. Tekstene skal være med å bidra til å utvikle leseren til å bli en god profesjonsutøver gjennom refleksjon og kritisk blikk. Sånn sett har magasinet satt seg et temmelig hårete mål, utdyper medredaktør Kristoffer Andersen.

– Hva får dere igjen for å være et eget magasin, fremfor å trykke tekstene deres i Unikum eller andre tidsskrifter?

– Det er noe med det å lage noe eget. På den måten står vi også i posisjon til å definere hvilket uttrykk magasinet vårt skal ha. Vi kan være med på å velge ut tema for tekstene som skal være med i hver utgave. Det er veldig spennende, og mye av æren for at vi har klart å få til et så godt magasin, er vår gode evne til å samarbeide.

Flæte og Andersen legger likevel ikke skjul på at de fortsatt ønsker å bli bedre. De ønsker større engasjement rundt magasinet, og det å skrive tekster – enten det er sakprosa eller skjønnlitteratur. Redaktørene oppfordrer derfor alle, også studenter ved andre fakultet til å sende inn bidrag de mener kan passe inn.

John Kristian Flæte og Kristofer Andersen

4

prosperitas

Redaktørene sier at de har startet i det små, uten å ta seg vann over hodet. For fremtidige utgaver håper de at engasjementet økes ytterligere, og at temaene som tas opp i første utgave kan diskuteres videre i neste utgave.

Oktober 2015 unikum nr 6

5

Innsamling til Aksjon Lesbos avslutta Tekst: Targeir Attestog

Foto: Ida Marie S. Ørvik, Karen-Lise Scheie Knudsen Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Ved avslutninga til Aksjon Lesbos den 31. oktober var omlag ein halv million kroner totalt blitt samla inn for å hjelpe flyktningar på den greske øya Lesbos. Impulsaksjonen frå mai i år blei mykje større og meir langvarig enn det initiativtakarane hadde sett føre seg.

6 Mekatronikk testlab

UiA-tilsette Karen-Lise Scheie Knudsen fortalte til uia.no i starten av oktober at aksjonen skulle bli avslutta fordi europeiske og greske styresmakter, FNs høgkommissær for flyktningar (UNHCR) og andre store hjelpe-organisasjonar då skulle ha klart å få flyktninghjelpa mykje meir organisert då enn tidlegare. 26. oktober fortalte Knudsen til Unikum at det kom ein stor topp med flyktingar til Lesbos i oktober, med 42 000 personar på ei veke. Ho forklarte at vêret hadde vore dårleg dei siste dagane og at forholda var veldig, veldig dårlege i flyktningleirane, og at det har vore altfor få friviljuge.

– De større organisasjonene glimrer fortsatt med sitt fravær. Ting er nok bedre organisert enn i sommer, og det kommer mer materiell, men ikke systematisk. Fortsatt er mangel på koordinasjon fra det internasjonale samfunnet skrikende.

Større enn forventa Knudsen presiserer at det framleis er ein ad-hoc-aksjon. Prosjektet blei start på impuls i mai, og var aldri meint å vere langvarig. Høg respons skal ha ført til at den har vart så lenge som den har. Dei innsamla pengane har blitt sendt til Agkalia, ein velgjerdsorganisasjon i byen Kalloni på Lesbos.

Agkalia (gresk for «omfamne») blei stifta av den lokale presten Papa Stratis (død 2.9.2015) i 2009 med formålet om å gje omsorg og medisinsk støtte til flyktningane som kjem til Lesbos.

Knudsen, som er seniorrådgjevar i staben til universitetsleiinga, fortel at ho og fleire av kollegaene hennes er svært engasjerte i Aksjon Lesbos.

Engasjementet skal ha blitt utløyst av ein artikkel i Fædrelandsvennen om flyktningstraumen og friviljuge på Lesbos. Aksjon Lesbos støttar i tillegg det friviljuge arbeidet i byen Molivos gjennom organisasjonen Starfish, som blir drive av Melinda McRostie.

– Siden UiA har vært til stede der nede med studiesenteret Metochi i over 20 år, synes vi det var naturlig at vi skulle bidra, og jeg tok initiativet til å samle inn penger og også oppfordre alle ansatte som skulle reise dit, at de tok med seg litt ekstra tøy, sko og andre ting som trengtes, fortel Knudsen, som sjølv har vore på Lesbos to gongar under aksjonen, i juli og i oktober.

27. oktober var det samla inn 493 342 kroner. Det var aldri i tankane til initiativ-takarane at det skulle bli så stort. Bidrag har ikkje bare kome frå UiA-tilsette, men også frå andre norske venner av studiesenteret Metochi. Idrettslag, politikarar, eldreheimar, arbeidskollegium og ulike arrangement har også gjeve bidrag.

Molivos, august 2015

Sterkt engasjement og sterke inntrykk – Jeg synes jo noe av det fantastiske med denne situasjonen, er at grasrota har reagert, og på en måte vist vei for politikere, skriv Knudsen til Unikum.

Ho meiner at det er eit fantastisk engasjement med folk som bidreg med det dei er gode på. Mange studentar har reist til Hellas for å hjelpe til friviljug.

Blant desse er dottera til Knudsen, Ida Marie S. Ørvik, som studerer på Universitetet i Oslo. Ørvik fortel til Unikum at ho transporterte utstyr og menneske med bil, delte ut mat, organiserte folk på bussar som skulle frakte dei vidare, sorterte klede og hjelpte folk då dei kom i land på øya. Ho var også med på å hjelpe til i flyktningleirane.

– Det er for det første sykt fint og sterkt og dra ned. Utelukkende koselige og fine møter med mennesker, men samtidig et vanvittig behov for hjelp. Det er tøft å møte hylende barn og voksne som griner. Man føler seg rimelig lite til hjelp av og til fordi dimensjonene er så vanvittige.

Frå starten av året til slutten av september hadde 207 000 flyktningar passert over øya som har 90 000 fastbuande. Knudsen skryt av alle dei friviljuge og tilreisande. Knudsen fortel at Lesbos-borgarane er slitne av situasjonen og er engstelege for turismen, som mange lever av.

– På tross av omfanget på situasjonen, har det vært lite uro og trøbbel, og jeg ble slått av verdigheten som utvises, både fra flyktningene og fra de frivillige, fortel avdelingsleiaren som er overvelda av den store mengda folk som er på flukt. Det har gjort henne stort inntrykk å sjå livredde, gråtande kvinner og barn kome i land.

– Det gjør noe med deg! Jeg synes også det er tøft å se hvor uverdige forholdene i flyktningeleirene er, og hvor dårlig koordinert registreringsarbeidet er. Det som er verst å tenke på, det er hva veien videre vil by på for alle de menneskene jeg møtte.

Knudsen fortel at mange norske friviljuge er på øya. Dei er ofte knytt til dei norske ideelle, ikkje-statlege organisasjonar. Det er viktig å knyte kontakt med tilsvarande lokale organisasjonar som Agkalia, for dei har lokalkunnskap. Knudsen synest greske og internasjonale styresmakter har svikta i denne situasjonar, sidan dei har lete dei friviljuge gjere jobben.

Mange av dei store organisasjonane har ho sett ingen ting til. UNHCR har kome dit med materiell, men med lite folk.

Moria flyktningmottak, oktober 2015

Moria flyktningmottak, oktober 2015

NOVEMBER 2015 unikum nr 7

7

MatRIC – senter for fremstående

November 2013 blei MatRIC på UiA tildelt status som senter for framståande utdanning (SFU). No i haust har studentar fått glede av det med MatRIC Drop-in og MatRIC TV.

MatRIC er eit av fire norske senter som har den gjeve tittelen SFU. Det vil seie at matematikkmiljøet på UiA kunne vise til framståande kvalitet og innovativ praksis i utdanninga. Viktig krav er formidling av oppnådde resultat og kunnskapsspreiing. Det må også vere tydelege planar om vidareutvikling og innovasjon.

Det fulle namnet til MatRIC er Centre for Research, Innovation and Coordination of Mathematics Teaching. MatRIC vil vere eit nasjonalt senter for å betre undervisning og læring i matematikk i studium som treng det. Eksempel er ingeniørog lærarutdanninga og studium innanfor naturvitskap og økonomi.

Nasjonalt samarbeid 26. oktober var det prøvesending med Studentradioen i Grimstad (SiG), der universitetslektor og matematikkforelesar Morten Brekke frå MatRIC blei intervjua. Etter kort introduksjon om kva MatRIC fortel han følgjande: – Initiativtakarar var eigentleg didaktikkmiljøet i Kristiansand.

Så var vi så heldige her i Grimstad at dei kom til oss og spurde om vi ville vere med. Det var ein lang søkeprosess som blei leidd av Simon Goodchild. Etter det fekk vi oppnemninga frå NOKUT, så det er vi veldig glade for.

8

MATRIC

Som samarbeidspartnarar nemnar Brekke NTNU i Trondheim, NMBU på Ås og Matematikksenteret som held til på NTNU. Han fortel at det etter kvart har blitt samarbeid med dei fleste høgare utdanningsinstitusjonar i Noreg og også nokre i utlandet.

Drop-in-hjelp I august starta Matric Drop-in opp på begge campusar på UiA. I Kristiansand i matematikkrommet hos lærarutdanninga (bygg 48, rom 103) og i Grimstad i rom A2 045 ved biblioteket. Brekke fortel at MatRIC gjerne vil at studentar skal bruke dette tilbodet så mykje som muleg. Han oppmodar studentar til å besøke matric.no/dropin for å finne ut når ulike hjelpe- og faglærarar er til stades, og kva dei kan hjelpe til. I Grimstad er det ope måndag til torsdag frå 10 til 15. I Kristiansand varierer opningstida, men det er alltid langdag på onsdag.

Om kva slags type matematikk ein kan få hjelp til, svarar Brekke at det er alt muleg, men ein kan ikkje forvente at dei som sit der kan svare på alt, for det kan vere lenge sidan dei har hatt matematikken eller at det er fag dei ikkje underviser i.

– Eit viktig poeng med drop-in-senteret, sånn som vi tenker det, er jo ikkje bare at vi skal løyse oppgåver for dykk, men prøve å få dykk til å forstår korfor og korleis vi løyser oppgåvene.

matematikkutdanning på UiA

Tekst: Targeir Attestog | Foto: Saara Ojanen (UIA)

Matematikk på TV I september blei videotenesta MatRIC TV (også kalla MTV) lansert, der studentar i heile Noreg skal finne gode, korte matematikkvideoar på nett. Undervisarar frå fleire universitet og høgskular har vore med på innspelinga. Brekke er med på nokre av videoane.

– Det er eit samarbeidsprosjekt med UHR, som er Universitetsog høgskolerådet, som har gitt noen midlar til å utvikle videoar, som skal gjere overgangen frå vidaregåande, forkurs og alle inngangsportane lettare. Der er ei stor gruppe, leiar av ein professor frå Universitetet i Oslo som heiter Tom Lindstrøm, som produsert masse videoar og skal produsere endå meir.

Då blir det lagt ut videoar, som i denne omgang tar for seg noe som de [studentar] i utgangspunktet skal kunne frå før av, i alle viss de går på ingeniørutdanninga, men kanskje ikkje hugsar eller treng å friske opp. Gå inn på matric.no/tv for å sjå på desse videoane. Det trur eg de vil få utbytte av.

og workshops rundt omkring i landet, der også utanlandske deltakarar er med. Ved å treffast trur MatRIC at forelesarane kan lære av kvarandre og bli endå betre. Det er mål om å gje norske studentar matematikkundervisning i verdsklasse Som avslutning på intervjuet fortel Brekke at MatRIC har nettverk innanfor forskjellige område som video, digital vurdering og lærarutdanning. Det er også ei gruppe som lagar simuleringar og animasjonar.

– Det er det Per Henrik Hogstad her på huset som styrer med.

Sikkert mange her som kjenner til det. De kjem ikkje utanom det viss de skal ha ingeniørutdanning. Der jobbar vi, ikkje bare her på UiA, men vi jobbar sentralt med universitet og høgskolar i Norge og prøver å gjere undervisninga i matematikk best muleg.

Mål om verdsklasse MatRIC opplyser om at det ønskjer å vere ein ressurs for studentar og tilsette på UiA, men arbeider også for å etablere seg som nasjonalt ressurssenter. Senteret arrangerer konferansar

november 2015 unikum nr 7

9

Even Kraft Wirsching

Unity Student-TV-en som bare eksisterte i oktober 10

MATRIC

Hver onsdag klokka 12:45 i oktober hadde Unity Student-TV direktesending på nett.

Det var resultat av et prosjekt for medieproduksjonsstudenter på UiA i Kristiansand.

Tekst: Targeir Attestog | FOTO: privat, unity-tv

Fire sendinger på 10-15 minutter hver er resultatet. De som gikk glipp av direktesendingene på nett (uia.no/unity) har nye sjanser til å se disse i opptak på UiA sitt videotek på nett (uia.no/video).

Unikum har vært i prat med Even Kraft Wirsching som har hatt regi i studio og filmet og redigert reportasjer hos Unity. Han har også evaluert arbeidet til en annen gruppe, som er noe alle prosjektdeltakerne må gjennom.

Han forteller at studielinja hans er kommunikasjon med spesialiseringa medieproduksjon.

– Det er en linje som fokuserer på kommunikasjon i journalistikk, innen tekst, bilde, video og lyd. Vi lærer teorier innenfor de forskjellige feltene, og får prøve ut mye av det i praksis. Noe som gjør at det er lettere å relatere seg til teorien. Jeg går årstudium, men vi er blandet med de som går første året bachelor også!

Medieproduksjonsstudenten forteller at Unity TV startet opp da de skulle ha et prosjekt i klassen, der de skulle lage studiosendinger på egen hånd.

– Vi fikk utforme konsept selv og målgruppen ble naturlig nok studenter. Vi har hatt alt fra uteliv, aktivitetstilbud og internasjonale studenter som tema.

Navnet Unity ble til igjennom brainstorming med hele klassen. Det er en blanding av Universitet og Unit, inspirert av student-appen UniBY.

Hva ble produsert i Unity TV-prosjektet?

– Vi har produsert hele tv-sendinger. Hver uke har vi rullert mellom de forskjellige oppgavene i grupper. Reportasjene, studioet og det tekniske arbeidet er alt gjort av oss. Jobber som ble fordelt mellom oss var blant annet redigering, foto, lyd, innspillingsleder, kamera i studio, programleder, lyssetting, regi, script, bildemiks, scenograf, reportere og live-reporter.

Hvor mange er med på dette prosjektet?

– Hele klassen vår er med, 18 til sammen. I tillegg har vi gjester i studio hver sending. Lærerne våre fungerer mest som støttespillere og mentorer under produksjonene.

hadde klart å holde det aktuelt og fått andre studenter inkludert i det. Kanskje et samarbeid med KRSby eller lignende hadde vært kult, men ingen planer om det.

Som avslutning forteller Even at han er veldig fornøyd med hvordan de har fått gjennomført prosjektet.

– Har vært en bratt læringskurve, men man må nesten hive seg ut i det når det er så omfattende og mange oppgaver. I tillegg er det utrolig kult å få koblet pensumet til noe praktisk, i stedet for å sitte inne med masse man egentlig ikke kan bruke «i virkeligheten».

Andre video-produsenter på UiA Wirsching har bekreftet for Unikum at Unity Student-TV har ingen kobling til studentforeninga Kristiansand Student-TV (KRS-TV), som produserer videoer på frivillig basis i fritida. I år har sistnevnte til nå bare publisert en musikkvideo frå studiestart på nyopprettet YouTube-konto, men har en Vimeo-konto med 78 videoer fra 2012-2014 å vise til.

– Vi har fulgt med på sendingene til Unity og syns det er gøy at det er engasjement for filmskaping på campus. Selv jobber vi for øyeblikket med flere prosjekter som vi gleder oss til å vise frem fremover, opplyser Linn Lyster, leder og ansvarlig redaktør i KRS-TV. Studentradioen i Kristiansand (SiK) begynte i oktober å legge ut video-opptak av debattsendinga «Tre vise menn». SiK er studentforening av samme slag som KRS-TV, og er heller ikke relatert til Unity. Lyster opplyser om at SiK og KRS-TV har startet samarbeidsprosjekter med hverandre, men video-opptak av «Tre vise menn» har SiK gjort helt selv.

Video-opptak på nett: Gå til uia.mediaspace.kaltura.com/search/searchkeyword/unity, eller gå til uia.no/video og deretter søk etter «Unity».

Facebook-side: Er det planer om å bruke navnet Unity videre, for eksempel til senere prosjekt?

Gå til facebook.com/UNITY-Student-TV-1689979014567044 eller søk etter «UNITY Student-TV».

– Det er foreløpig ikke planer om å gjenoppta Unity-prosjektet for vår del. Det blir nok et lignende prosjekt for førsteklassingene neste år, men dog med et nytt konsept. Men jeg tror det absolutt hadde vært noe å ta videre, hvis man

november 2015 unikum nr 7

11

Kommunene må kreve åpenhet om frihandelsavtale!

Norge har siden 2012 deltatt i forhandlinger om en ny internasjonal avtale om tjenester (TISA). Denne avtalen kan få enorme konsekvenser for all tjenesteproduksjon i Norge. Kort fortalt er en tjeneste alt du ikke kan miste på foten. Det innebærer at forhandlingene om TISA-avtalen også dreier seg om det kommunene er ansvarlige for. Tjenester som skole, sykehjem, barnehager og hjemmetjeneste. Alt det vi tenker på som statlig og kommunal velferd er tjenester, som omfattes av denne avtalen. Hva er egentlig problemet med det?

Problemet er at TISA-avtalen vil presse fram privatisering av offentlige tjenester. Den vil gjøre det forbudt å foretrekke lokale tilbydere framfor multinasjonale selskaper.

Den vil gi internasjonale selskaper muligheter til å saksøke Norge/den respektive kommune hvis de mener lovgivning i kommunene hemmer deres muligheter for å tjene penger i framtida. Dette er svært problematisk. Det aller verste er imidlertid at forhandlingene preges av et hemmelighetskremmeri uten like.

Hva de enkelte landene sier i forhandlingene er hemmelig i fem år etter en eventuell avtale er signert. Det betyr at det er først om fem år vi tidligst får vite hva de norske forhandlerne sier på vegne av oss alle inne i møterommene der forhandlingene finner sted. Norge har både defensive og offensive interesser i forhold til det globale verdensmarkedet. Det betyr at Norge har noen områder for tjenestehandel hvor vi vil at våre selskaper skal få slippe til i andre land. Et eksempel er Telenor, som gjerne vil kunne gå inn i andre land sin telesektor. Så har Norge noen defensive interesser, hvor vi ønsker å beskytte vår tjenesteproduksjon mot konkurranse fra utlandet. Det er blant annet utdanningsområdet. Men hva er de norske forhandlerne villige til å forhandle bort for at Telenor skal få etablere seg i andre land? Forhåpentligvis er det ikke offentlig kontroll over utdanning i Norge. Men det vet vi ikke, så lenge forhandlingene foregår bak lukkede dører og med ekstremt hemmelighetskremmeri.

Privatisering og markedsretting er det ulike meninger om i politikken. Men åpenhet burde være en fellesnevner for alle som er opptatt av demokrati.

Kristoffer Andersen, lokallagsleder for Rødt Arendal og Grimstad

12 Rødt om Forhandlingsavtaler

november 2015 unikum nr 7

13

STRESSER DU TIL Slapp av, da kan jeg garantere deg at du ikke er alene. Det er en mager trøst å høre, men sannheten er at hver femte student du studerer med, er dritnervøs før eksamen.

SHoT-undersøkelsen fra 2014 viser nettopp det at studenter sliter med nervøsitet, dårlig mestringsfølelse og arbeidspress på høyere utdanning. Da er det ikke utenkelig å tro at det knytter seg spesielt opp mot eksamensperioden. Tallene fra den nasjonale undersø-kelsen viser også at symptomene rammer kvinner i mye større grad, enn menn.

Når hver femte student med andre ord gruer seg så sterkt til eksamen, at det rapporte-res om alvorlige psykiske plager for 19% av studentene i Norge, er det på tide at vi tar affære. En ting er politikernes handlingsrom, en annen er UiAs fokus. Det viktigste er at vi som medstudenter bryr oss, følger med og veileder hverandre til riktig hjelp.

For hvor mange ganger har ikke du vært nervøs før en eksamen?

1.

Du har vært oppe lange netter, sovet lite og levd på koffein-tabeletter. Hvor mange ganger har ikke du lest over notatene dine, bladd fortvilet gjennom pensum for å finne riktig svar og glemt å spise; fordi bokstavene i kompendiet er viktigere. For min egen del er svaret; mange!

17. november i år er den internasjonale studentdagen. Da vil Studentorganisasjonen i Agder, sammen med andre Universiteter, sette fokus på nettopp studenters mestringsfø-lelse, eksamenspress og veiledning til en bedre studiehverdag.

Ved UiA har studenter en unik mulighet til å oppsøke et lavterskel tilbud, hvor et profe-sjonelt team møter den som trenger det. Har du behov for å snakke med noen, få råd og tips, diskutere din egen studiehverdag eller bare bli hørt og få en klem? SiA Helse og

Aldri nøl med å spør medstudenter om hjelp!

2.

Bruk kollokviegruppene - diskuter fag med medstudenter, da lærer man ofte mye.

3.

Spis mat! Uten mat og drikke, duger helten ikke. Og ja, kroppen blir i ubalanse.

4.

Lag en slagplan, gode notater og stikkordskart som gir god oversikt over fag, pensum og relevante eksamensoppgaver.

5.

PUST! - det er viktig å trekke pusten dypt. Da trekker du faktisk fokuset unna stresset.

6.

Tenk utafor boksen. Vet du hva som får deg til å stresse, lag nye tankemønstre.

7.

Hey, prøv å si stopp! Går tankene for langt og du spinner på samme tråd. Ta en pause.

8.

DON’T WORRY - BE HAPPY. Positive tanker er bedre enn negative. Du stresser faktisk mindre.

9.

Koble av! Husk å slappe av, ta ei øl på byen, ha sex (det hjelper faktisk!), inviter hjem til tacofredag, se ”Side om side” på NRK, løp deg en tur eller tren.

10. Selv om du føler deg alene nå, så vit at andre er i samme situasjon. Det er en mager trøst, men i alle fall en trøst.

14

sta

EKSAMEN? tekst: Kai Steffen Østensen bilder: arne borgersen

Ressurssenteret er der for deg som student! Det er mer en lov å spørre om faglige, pro-fesjonelle og gode råd. Men man har også lov å bry seg som medstudent.

Faktum er at vi ofte går i vår egen boble, tenker at skippertaket man må ta - er viktigere enn å høre om sidemannen har det greit. Ja, vi går på høyere utdanning og ja, vi har an-svar for egen læring.

Men nei, vi kan ikke fraskrive oss ansvaret for å bidra til et godt læ-ringsmiljø. Der har vi alle en oppgave, én felles oppgave.

Så er du en av de 18% som tilhører SHoT-undersøkelsens idealgruppe med høy mestringsfølelse og stor gjennomføringsevne, ber jeg deg løfte ansiktet opp av pensum-boka, ta lesebrillene av og legge ned pennen. Det er faktisk bevist gjennom forskning at læring mellom studenter, gir økt forståelse av fagstoffet. Se det som en investering, mer enn et bryderi. Det å bry seg vil komme godt ut på eksamen!

Er du en av sliterne? Besøk Ressurssenteret ved UiA, de har nøklene til suksess. Vil du heller prøve andre ting? Her er ti enkle tips til deg som sliter med eksamensnerver, som svetter bare du hører ordet prøve og som får «blackout» når oppgaven deles ut.

SHoT-undersøkelsen • Norges største undersøkelse om studentenes fysiske og psykiske helse.

• Undersøkelsen kartlegger studenter helse og trivsel.

• Undersøkelsen fra 2014 er en oppfølging fra første runde, utført i 2010.

• Målgruppen er heltidsstudenter under 35 år med norsk statsborgerskap.

• Studenter ved 10 samskipnader deltok.

november 2015 unikum nr 7

15

LAUVDAL

Torunn

Tekst: Erika Erdös og Targeir Attestog | Foto: Kristian Tyse Nygård

1. august 2007 tok Torunn Lauvdal tok over som rektor på Høgskolen i Agder, samtidig som utdanningsinstitusjonen ble til Universitetet i Agder. 1. januar 2016 skal Frank Reichert ta over etter henne.

Lauvdal skal da bli forsker igjen.

Unikum: Ut fra LinkedIn-profilen din ser vi at du var med på forskning hos SINTEF og Agderforskning før du ble rektor på UiA. Hva gikk forskningen på disse to stedene ut på, og hva slags oppgaver hadde du på disse to forskningsinstitusjonene?

Hvordan var det å være administrerende direktør ved Agderforskning?

Hva slags erfaringer har du brukt derifra til rektorstillinga på UiA? Lauvdal: Mitt hovedforskningsområde har i hele min forskerkarriere vært politikk og styring overfor grunnskole og videregående opplæring og lærernes forhandlingssystem og avtaler. Det meste av forskningen min på Arbeidsforskningsinstituttet var innen dette området. I den grad jeg hadde tid til å delta i forskning da jeg var direktør i SINTEF, var det også på dette området. Ved Arbeidsforskningsinstituttet var jeg først gruppeleder for gruppen som forsket på offentlig sektor, senere koordinator på instituttnivået.

I SINTEF var jeg leder for et samfunnsvitenskaplig miljø, Institutt for Industriell Miljøforskning. Jeg samarbeidet med ledere for andre avdelinger, og i SINTEF var det en kultur for fokus på ledelse. Gjennom denne jobben lærte jeg mye om ledelse i kunnskapsvirksomheter.

Dette har jeg hatt nytte av i senere lederjobber, også rektorjobben.

Agderforskning var en spennende virksomhet, med mange unge, sultne forskere. Gjennom jobben som direktør der, lærte jeg mye om Agder-regionen, og vi hadde mye samarbeid med regionen. Dette var en erfaring som var god å ta med seg inn i rektorjobben. UiA er et nasjonalt universitet, men vi er lokalisert på Sørlandet, og her har vi stort utbytte av å samarbeide med offentlig sektor, industri og næringsliv. Det har vært viktig for meg å åpne opp for et slikt samarbeid, og her synes jeg vi har lykkes bra. Det gjelder både for forskningen og studentenes kontakt med virksomheter.

Unikum: Ifølge artikkel på uia.no skal du tilbake til forskning.

Hva slags rolle skal du ha i den ekspertgruppa som du skal med i, og hva kan du fortelle om arbeidet der?

Lauvdal: Ekspertgruppa er oppnevnt av Kunnskapsministeren.

Gruppa består av professorer fra ulike fagfelt, og mandatet vårt er å «frembringe et kunnskapsgrunnlag som gir innsikt i og forståelse av den rollen dagens lærere har i skolen». Det er et veldig spennende arbeid.

som universitet i tråd med denne strategien. Og det har skjedd stor utvikling. Vi har alltid vært gode på utdanning, nå skulle vi også bli gode på forskning.

Unikum: Hvordan har det vært å være første kvinnelige rektor på HiA/UiA? Hva slags utfordringer og fordeler har det vært med det?

Lauvdal: Jeg kan ikke peke på noen bestemte utfordringer som knyttes til det å være kvinnelig rektor, og heller ikke noen spesielle fordeler. Etter hvert er det blitt mange kvinnelige rektorer i sektoren.

I dagens universitetsrektorkollegium er halvparten kvinner.

Unikum: Kan du nevne en spesiell sak du er spesielt stolt av å jobbe med på UiA? Lauvdal: Nei, jeg kan ikke framheve noen spesiell sak. Det har vært så mange. Jeg tok initiativ til et sterkere fokus på forskning knytta til profesjonsutdanningene, og gjennom samarbeid med UiS og UiN har vi fått til mye på dette området. Vi har etablert en felles forskerskole for stipendiater på områdene helse, sosial og skole, og den har gått veldig bra. Jeg er kanskje spesielt stolt over at UiA er blitt så synlig i universitets- og høgskolelandskapet. Og jeg er stolt over økningen i forskningen og det at vi har fått flere nasjonale sentre, som Senter for fremragende utdanning og Senter for Forskningsdrevet innovasjon.

Jeg er også stolt over at vi har fått til det gode samarbeidet i regionen.

Folk jeg møter sier «Det har skjedd mye på UiA». Det gleder meg. At det er ikke bare vi sjøl som ser at vi har hatt en god utvikling, men at også omgivelsene ser det. Vi får jo også mye mer støtte fra regionen nå sammenlignet med tidligere.

Unikum: Er det noe du ville ha gjort som du ikke fikk gjort i din tid som rektor?

Lauvdal: Jeg hadde jo håpet at vi skulle få en større bevilgning til forskning på statsbudsjettet, men det har vi altså ikke klart i noen særlig grad. Men sammen med UiS og UiN har vi satt så mye fokus på det, at politikerne er veldig klar over stoda. Det er da noe!

Livet

Tida som rektor Unikum: Hvordan opplevde du å være første rektor på Universitetet i Agder?

(Forgjengeren din var altså siste rektor på Høgskolen i Agder).

Lauvdal: Utrolig spennende! Det var både morsomt og enormt utfordrende. Vi skulle etablere en strategi for UiA, og bygge oss opp

16

intervju

Unikum: Hva er din «livsfilosofi»?

Lauvdal: Kanskje «Grip sjansen»! Jeg har vært veldig heldig, mange spennende utdanningsmuligheter, flere sjanser til utenlandsopphold, og etter hvert mange utfordringer i form av tilbud om lederjobber.

Mye har syntes skummelt, og jeg har vært livredd i forhold til utfordringene, men har grepet sjansen og aldri angra på det.

Unikum: Hva var din studiestrategi som student?

Lauvdal: Da jeg var i min første utdanning, på lærerskolen, hadde jeg to små barn og ingen barnehageplass, så da tror jeg nok at jeg jobbet mindre med studiet enn jeg egentlig hadde lyst til. Seinere har nok strategien vært å jobbe hardt, og jobbe godt sammen med medstudenter. Da jeg tok hovedfag (master) var jeg integrert i et forskningsmiljø og hadde gode veiledere. Det var enormt utbytterikt!

UiA i dag Unikum: Vi i Unikum har hørt om at UiA har fått økonomisk støtte fra staten som om det ennå var en høgskole. Hvor godt stemmer det i dag?

Hva har du merka til utvikling på det området i din rektorperiode?

Lauvdal: Når det gjelder finansiering, er det helt riktig at vi er finansiert som en høgskole. Vi har fått noen flere stipendiatstillinger, ellers har grunnfinansieringen vår vært som før. Vi har jo vokst, på alle måter, ikke minst i studenttall, så budsjettet vårt har vokst på grunn av bedre resultater. I dag har vi en bevilgning i statsbudsjettet på over en milliard. Men siden vi får cirka halvparten så mye som de gamle universitetene til forskning over statsbudsjettet, må vi ut og hente penger, for eksempel konkurrere om store nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter. Her har vi enda et stort uutnytta potensiale.

Unikum: Er det god strategi for UiA å ta inn mer studenter enn det er egentlig resurser for? Hva med studiekvaliteten når man sitter i en forelesning med 200 andre studenter?

Lauvdal: Vi må alltid balansere det med ressurser og studenter.

Forelesning med 200 studenter kan fungere godt på noen fag, men ikke på andre. Men uansett, det er viktig at forelesningene følges opp.

Unikum: Er det reelt å håpe at UiA kan utvikle leseplass-tilbudet?

Lauvdal: Ja, det er et spørsmål ledelsen er veldig opptatt av, og det jobbes med det.

Unikum: Er det noe spesielt som du syns at UiA bor jobbe videre med?

Lauvdal: Nei, det overlater jeg til det kommende styret og den kommende rektoren!

Unikum: Noen ord til studentene?

Lauvdal: Ta studiene på alvor og vær krevende studenter!

Unikum: Noen ord til Frank Reichert?

Lauvdal: Lykke til! Du skal snart overta Sørlandets morsomste og mest utfordrende jobb!

november 2015 unikum nr 7

17

Alder: 24ĂĽr Sivilstatus: I et forhold Studie: MSc Business Administration, International Management.

Aktuell som: Nyvalgt leder for Start Norge

18

tom børge mener

På fornavn med

Øyvind Tekst: erika ramona erdös | foto: kristian Tyse nygård

Øyvind Strøm går i januar inn som leder for den nasjonale studentorganisasjon Start Norge. Han har tidligere ledet Starts lokallag her på UiA, vært aktiv innen politiske verv og jobbet med ledelse og rekruttering hos NetCom og Kelly. Nå tar han en prat med oss om hva som driver han til å være en så aktiv student.

Kreativitet Kreativitet er den egenskapen som har ført mennesket ut av hulen og inn i Teslaen. Skaperevne og oppfinnsomhet kan ta deg dit du ønsker i livet, og det er faktisk mulig å lære og utvikle slike egenskaper. Som student må man stå for mye av den skapende tankegangen selv. Det er ikke plass til mye frihet og kreativitet i en eksamensbesvarelse eller i en gammel forelesningssal. Jeg har funnet engasjement i studentorganisasjoner som en arena hvor jeg kan praktisere disse egenskapene.

Studentorganisasjoner er et sted hvor man kan lære å utvikle seg på områder som ikke er en del av pensum. Det finnes utallige muligheter for å bli dyttet litt ut av komfortsonen og prøve noe nytt. Nettopp slike opplevelser binder mennesker sammen, skaper verdifulle erfaringer og bygger kultur på universitetet. Kreativitet legger grunnlaget for dette; man må ut av boksen for å kunne se hvor den står.

Ledelse

Det å få en gruppe mennesker til å jobbe mot en felles visjon, et felles mål, og deretter nå dette målet på en effektiv, kreativ og kanskje annerledes måte er veldig spennende. Grunnlaget for en slik prosess er flinke folk, noe jeg har vært utrolig heldig å få oppleve gjennom studietiden her i Kristiansand.

Veien videre Jeg har veldig lyst til å hoppe i fallskjerm, det er en drøm jeg har hatt en stund. Dette ville vært å dra veldig langt utenfor komfortsonen for meg, og det er gjerne da man lærer mest om seg selv. Ellers håper jeg å få muligheten til å jobbe med like flinke folk som jeg gjør i dag.

Jeg tror det er menneskene rundt deg som former deg som person og som legger grunnlaget for de mulighetene man har. Hvis man har muligheten til å omgås mennesker som setter krav, som gir deg nye perspektiver og som bryr seg, så tror jeg man kan nå langt.

Fra tidlig alder har jeg følt en dragning mot å ta ansvar, utvikle og være med å endre omgivelsene rundt meg. Dette førte til mye arbeid i frivillige og politiske organisasjoner gjennom oppveksten. Her fant jeg interessen for ledelse, økonomi og samfunn. Jeg tror ledelse handler mye om motivasjon og tillit; å få mennesker til å yte sitt potensiale og utvikle seg gjennom relasjon og samarbeid. Videre har jeg en sterk tro på å ha det gøy. Det er en drivkraft man ofte glemmer viktigheten av. Når man til slutt kan se et klart resultat av arbeidet man har gjort sammen, skaper dette en utrolig god følelse og er en motivasjon for videre arbeid.

– Jobb alltid med å utvikle deg selv. Det er noe du vil høste av resten av livet.

– Karakterer er ikke alt. Vi studerer for å lære.

– Forskjellen mellom hvem du er og hvem du vil være er hva du gjør.

Lidenskap

– Søvn legger grunnlaget for all prestasjon, ikke Netflix.

– Tenk over hvordan du bruker tiden din, og hva du får ut av det!

– Husk på at du kan få til hva du vil, så lenge du vil nok.

Studietips

Til eksamenstiden

Min store lidenskap er mennesker; hvordan vi fungerer sammen, hvordan vi bygger tillitt, hvordan vi drømmer og hvordan vi skaper.

Jeg blir fasinert av alt man kan skape i et frivillig fellesskap, og dette er noe av motivasjonen for min deltakelse i Start UiA og Start Norge.

november 2015 unikum nr 7

19

20

har du tenkt?

Har du virkelig tenkt ?

Tekst: ole håvard seland | Foto: synnøve solberg

Har du det? Har du satt deg ned og tenkt over hva det innebærer? Hva det inneholder? Hva det gjør?

Hvem som gjør hva, hva som gjør at hvem gjør hva da? Og hva betyr det hele for meg?

Det er mange som tenker seg om. Det er mange som undersøker. Fordelen med dagens verden er vår tilgang på informasjon, slik at alle de som sitter på hver sin tue og tenker, gransker og undersøker kan komme sammen på nettet og hjelpe og inspirere hverandre.

Du som lurer, kan kontakte en som lurer et sted på motsatt side av kloden, så legges to og to sammen, og begge kommer lengre enn de hadde gjort om de hadde vært alene. Muligheten til å oppsøke flere kilder og undersøke mange synspunkter er enorm! Men hvis du tenker godt etter, så har dette også en bakside som er litt stygg.

Omtrent den eneste konflikten vi hører mye om er kontroll av ulovlig nedlasting og den evige rettslige kampen mot Pirate Bay. Musikkgigantene vil beskytte sitt platemarked, selv om ingen kjøper plater lenger. Vi hører også litt om rettslig overvåkning, Edward Snowden og brukerrettigheten til Facebook og Google. Men hva betyr egentlig dette for meg?

Vi kjenner alle til reklame på Internett, og hvordan de med utspekulerte bilder skal påvirke vårt syn på verden for å kjøpe et produkt. Vi ser for oss reklamebyråer som en gjeng utspekulert guttunger som gliser som B-gjengen på møter for å bestemme hva de skal lage denne gangen for å få blåøyde og uskyldige forbrukere til å gå i fella. Dette er vi enige om.

Vi vet at reklamefolket er slik, fordi vi har sett hvordan undertøymodellene ser ut på reklamen, mens de fleste som går ned Markens ville blitt kvalt i samme antrekk. Vi vet også at McDonald’s-burgeren på menyskiltene ikke ligner på den dvaske, fettrukne kaloribomba i esken. Til og med salaten på bildet har fylde og substans. Noen ting er åpenbart.

Vel mennesket vil gjerne tro godt, og vi har en tendens til å mene at det som ikke er åpenbart, det er ikke noe å bry seg om. Alt er jo helt som det skal være. Alle gjør sitt beste. Men noe er jo helt åpenbart! Da sier vi: Å, ja, det ja! Det er jo noe annet. Det er jo åpenbart.

Men det er ikke alt som er åpenbart. Mellom det som er helt som det skal være, og det som er helt åpenbart tvilsomt, er det en gigantisk gråsone vi ofte ikke tenker på eller vurderer. Vi kan se på nyheter der en reporter står på ulykkestedet tre timer etter at bomben gikk av og sier at en terroristgruppe hadde skylden. Så skrur vi av TV-en og tenker at det var nok hele historien.

De vet hva de snakker om. De er jo på TV. De vet hva de snakker om, de skriver bok. Hun vet hva hun snakker om, hun er statsminister. Han vet hva han snakker om, han er en lege.

Virkeligheten er enkel. Men har du tenkt? Har du studert? Vet du hva som er internetts største verdi? Hva Internett muliggjør? Du må se muligheter, ikke begrensninger! Og hvis jeg ser det, en lite utdannet 30-åring fra det steinsprengte nord uten makt, innflytelse og en enorm mengde utspekulerte rådgivere og taktikkere, så er det nok også noen mektige menn og kvinner som gjør.

Vi har snakket om Internett som informasjonskilde. Vi har snakket om mennesker som kan komme sammen over lange avstander og store forskjeller. Vi kjenner fildeling. Vi kjenner overvåkning, vi kjenner søkestatistikk og markedsundersøkelser basert på nett interesse. Vi kjenner reklamer og målrettet reklame basert på nettaktivitet. Det som er gråsonen, det som ikke er så åpenbart, men som mennesket alltid har holdt på med, og som sjeldent er i vår personlige interesse er: Propaganda.

Vi har såvidt hørt om det. Videoer som blir trukket fra TED, kontoer som blir lukket på YouTube og treff som ikke dukker opp på søkeresultatet på Google.

Vi har også hørt om redigeringskriger på Wikipedia, og selv om Wikipedia er fantastisk som idé og en utrolig kjekk kilde til allmennkunnskap, er den samtidig skummel som propagandaverktøy. Den gir deg en følelse av at dette er alt! Vi vet alt dette og det er ikke mer, som om det som ikke finnes på Wikipedia ikke er virkelig.

Alt annet er sludder og oppspinn oppfunnet av gale mennesker med sosiale problemer som prøver å bli sett, fordi det finnes så mye sludder på nettet!

Alle konspirasjonsteorier som Bigfoot og UFO-er. Det får være måte på.

Men hvis du ser litt nøye etter, hvis du tenker deg litt om, så ser du at hvis noen ønsker å skjule noe, har de to hovedverktøy. Det ene er gjemsel, det andre er feilinformasjon.

Internett har både sann informasjon og usann informasjon. Av det sanne er det offisiell sannhet og kontroversielle sannheter. Av usann informasjon er det feil og uvitenheter, men mest skremmende også intelligent, troverdig og målrettet sludder. Ren propaganda.

Har du tenkt på det? Dette er viktig fordi om vi ikke ser forskjell på disse, kan vi lett ende opp med å bli lurt med på noe vi ikke burde blande oss opp i; som for eksempel å gå til krig for å skape fred og orden og å innføre demokrati med makt. Det er mange eksempler på dette. Frihet via gjeld, diplomati via trusler, helse via snarveier og mange flere.

Dette er ikke bare noe som skjer i historiebøkene. Hele tiden blir alle våre informasjonskanaler matet med en jevn strøm av ulv i fåreklær designet for å styre din oppmerksomhet bort fra noe du ikke bør se. Roe deg ned når det behøves. Vekke aggresjon når det er hensiktsmessig. Forvirre din dømmekraft. Veilede din sympati. Mette din nysgjerrighet med noe harmløst. Holde deg uvitende om noe harmfullt. Støtte eliten og vende deg bort fra proletarene.

Alle synes historie er interessant. Det er lett å se historie. Alt står jo skrevet svart på hvitt, og vi kan lese det i ro og mak. Det er ikke like lett å se det som skjer akkurat nå. Alt som står skrevet i historiebøkene skjer også nå, akkurat nå. Det er alt som vil fylle historiebøkene de neste hundre år. Det er gjemt bort i en informasjonsflom.

Med tiden faller sludderet av og det er tydeligere hva som egentlig har skjedd. Dette blir skrevet inn i bøker og vi kaller det «interessant». Men det er nå det skjer. Kan du se det? Eller ser du kun det som blir vist deg?

november 2015 unikum nr 7

21

The genres of hurt

“This is Frank’s number”.

“Who is Frank?”

“He is the doctor you will have to contact when I am done with you.”

This little dialogue seems pretty nasty. It sounds like some kind of despicable bully behaviour. To prove the implicated threat of violence in words: If I were to try these lines with the police constable on a drunken night it surely would not create a comfortable situation. However, according to Telenor, these words are humorous, and part of their series of advertisements where violence, threats and intimidation are made into some kind of family-friendly, cosy, entertaining and presumably sales-boosting little films.

The mention of “Frank” comes when the animation of plastic figures shows one of them swinging the martial arts weapon nunchaku at the other. This series of adverts for the djuice brand of mobile subscriptions goes on, with another film implying that one would rather swallow small Rubik’s cubes than be without the mobile phone for a fortnight.

Further, the mother brand Telenor also has a heavy taste for hard advertising: One of its series shows a man being tied up and placed in a car’s boot before being brought to confrontation and punishment. Punishment which he is able to fend off by showing his Telenor data usage app, proving that he could not have ratted out compromising information.

In the real world, a man subjected to this treatment would probably wet himself, cry, beg, possibly have a heart attack and probably need psychiatric counselling for some time.

For Telenor however, this seemingly is a version of funny entertainment, suitable to lure phone users to their services.

Curiously, Telenor has within their business description expressions like “corporate social responsibility” and the similar.

A wildly different form of advertisement might show a guy and a girl walking in the mountains, taking snapshots and small movies to show grandmother in the wheelchair today’s view of the mountains she used to walk.

22

advertising evil

For me, a delightful summer stroll makes a far better advert than cheap shots of threats about violence, but I am neither a business nor an advertising professional. However, I have some knowledge about entertainment industry techniques and the division between pictures of action and real actions.

Using violence for entertainment purposes is very common in the visual arts while the graphic images of real damage are usually kept away from the common papers and news broadcasts, being left to very particular websites.

The TV and film industry has other genres than news. The art of making bloody actions bloom is largely perfected by filmmakers such as Quentin Tarantino. For example, his film Django Unchained shows shooting and killing as beautiful scenes. The bullet into a man in the cotton field leaves a picture of pure red blood artistically spreading onto the white, untouched cotton on its stem. Such visual contrast is not depicted to the mother of 2015 when she is brought news that her son has been killed. For common types of audiences, these theatrical images are fine. Because they are fake, they are fun, they are visually pleasing. Because crime, death and horror have been adopted by the entertainment and advertising businesses.

Curiously, people want to go and see hard fists for entertainment when it is kept unreal.

The creators of entertainment are atop the large wall still present between the population and crime, meaning that most people will not experience serious bloodletting by force and thus can save the action for their cosy times of leisure.

Adverts can grow up, too

Recently, Coca-Cola has ran several adverts in some parts of the world that were far more responsible, thought-engaging and creative than most others. The campaign, called “remove labels”, has emphasized how we, correctly and incorrectly, judge people by the way they look. One film shows how a group of strangers are lead to meet and talk at a table, in complete darkness. People judge each other by what they say and how they sound, exactly like we are taught to do. Of course, the scene is organised with people who look different from what people assume. The Caucasian guy speaks Arabic, the heavily tattooed guy is a scholar while the plain looking guy is a rock musician.

Another instalment in the prejudice-fighting ad series shows a large, bearded and leather-clad man with metal attachments. Looks which lead people to assume that he might not be employed, that he could be in a rock band, while the truth turns out to be that he is a children’s social tutor. Here, the corporation takes part in society, by attempting to bring down walls, and promote acceptance for diversity and unite everybody by their common ability to buy beverages.

When men shop and women drive

Growing up without becoming adults

In Europe, a fairly developed degree of gender equality is usually taken for granted. Therefore, it is considered more courteous than sexist when one sees things like the “sofa for husbands” in shopping centres and hear “girls look away now” when a car’s bonnet is opened. Because a man would in fact often rather sit in the sofa with his internet device than be interacting with his wife in every garment consideration, while a large proportion of women can do well without lectures on the marvels in a car’s engine bay.

Then, there are cars with girl’s names. The Mercedes has an alluring logo, the shining star for the luxury car. Or so some people like to believe. Actually, the star is largely for a utility brand, adorning the garbage truck, the bus and the delivery van. And that logo turns out to be very down to earth, showing the three arenas of transportation: Land, sea and air. The attached advertising is seemingly ideal, promising the best or nothing for its customers.

The brand also plays heavily on its heritage with women. Its printed materials tell the story of Mrs. Benz driving in the 1800s. The description of women and motor racing might have been extracted from great literature: “A love affair that is almost as old as the motor car itself”. Lovely.

The feel of relief is nice, knowing that some companies care. Antidiscrimination is no longer only in the hands of politics and civil movement. It becomes sort of implied that I can take a worthwhile stand, only by having a soft drink! Unfortunately, the seemingly responsible positions of businesses have very clear boundaries.

They are there to protect sales, not to walk the line of possible confrontation for the sake of seemingly genuine principles.

There are quite a few things, important things, big advertisers won’t go anywhere near.

Commercial entities have been able to grow up and capture a part of the citizens’ common conscience. Leasing a car or getting a drink have turned into actions with a mission and a purpose beyond pure consumerism. The sales departments have taken a stand, making you demand quality motoring for both genders while letting your soft drink imply equality for all kinds of looks and sexual orientations.

The concept of businesses handling social and societal issues is an important part of their being able to show that sales and promotions can also have a human side. The appeal to the presumably more developed consumer is clear when the sales message also brings along a stand on a current public issue. This way, shopping can become meaningful by covering more than physical needs and desires.

While we are supposedly amused by Telenor’s toying with torture, there are firm limits to what won’t be touched in the trade of big ad.

It is easy to understand why Coca-Cola won’t say the sensible thing about how you are better off avoiding acidic drinks and supporting your local water council more. A little bit more difficult to understand is their naming campaign, where bottles had the most common first names printed on their labels. Except one. The large, mighty Coca-Cola Company would not print Oslo’s most common name, Mohammad, on its bottles, ‘out of fear of offending someone’.

When I see the Mercedes-Benz promotional material depicting women driving for more than 120 years, I am itching in the back of my head from the lack of an obvious campaign. After all these years, even educated, wealthy women in Saudi Arabia are basically not allowed to drive. Why the hell is this icon of transportation completely passive on such an important and symbolic issue when they publicly boast about women driving their cars for over a century? A public, commercial invitation for the women of Saudi Arabia to come behind the wheel of German cars on Saudi soil would make an important and overdue statement. And give a brand purpose into life and into history.

One old saying in advertising is that half of it doesn’t work, but they don’t know which half.

For the sake of Telenor, half of their adverts have certainly worked, the ones that made me leave them to become a TeliaSonera customer!

november 2015 unikum nr 7

Tom Børge mener: Cupfinalen i herrefotball 2015 Tekst: tom børge belsaas | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Årets høydepunkt for mange kommer den 22.november. Det er denne dagen da herligheten av norsk fotball inviterer til sin største fest og Ullevåll fylles til randen for en gangs skyld. For årets cupfinale kan sies å være mye. David mot Goliat, Eliten mot amatørene og Norgeshistoriens mestvinnende fotballlag mot et lag som aldri har vunnet noe. Bakteppet er satt, la kampen begynne.

En cupfinale er alltid spesielt. Det er en kamp med spenning hele veien. For de av oss som har vært så heldige å være tilstede på ullevåll, i det laget ditt løfter kongepokalen så finnes det knapt noe bedre. Jeg var selv tilstede på ullevåll i 2003 i den spede alder av 15 år, når RBK slo Bodø/Glimt 3-1 etter ekstra omganger. En villere og bedre fest kan jeg aldri komme på å ha vært del av, noe som bevises av at jeg den dag i dag ikke husker å ha gått på bussen som tok oss hjem til Trondheim.

Ett seriegull er spesielt. Ett cupgull er episk. Mystikken, innsatsen, nervene er noe av det som utgjør forskjellen. I serien kan man tape en kamp, og likevell vinne. I cupfinalen så taper man alt om man ikke legger igjen alt som er av blod, svette og tårer på banen.

Beviset ligger i uttalelser fra de som har tapt en cupfinale.

Sølv er nederlag. I cupen er gull alt som teller og det vet alle profesjonelle fotballspillere. Det er nettopp derfor den medaljen er noe av det gjeveste en norsk fotballspiller kan vinne også.

De som var med på Hødd laget som slo Tromsø i cupfinalen for noen år siden fikk ett minne for livet. De kunne lagt opp der og da å vært fornøyd med den viten, at de hadde vært med på ett av de mest utrolige øyeblikkene i Norsk fotballhistorie der ett lag fra første divisjon vant cupfinalen mot ett tippeligalag.

Denne muligheten har nå også Sarpsborg 08. Men det må

24 Tom Børge mener

nevnes at deres hinder mot cupgull er noen hakk hvassere enn tromsø. For på motsatt banehalvdel den 22. November står seriemesterne 2015. Mektige Rosenborg som etter flere år med vimsing endelig har funnet tilbake til røttene og står sterkere enn på lenge.

Denne kjempen kan vise seg å bli ett par nummer større enn det Sarpsborg 08 kan makte, og de levnes svært lite håp om å vinne av landet fotballkomentatorer. Til dette er motstanden rett og slett for stor. Men man skal aldri si aldri. For som en vis man en gang sa: ``cup er cup``. Og med hødds mektige innsats for bare noen år siden så viser det seg at dette gamle utsagnet faktisk har noe for seg.

Selv skulle jeg gjerne tenkt meg å stå i RBK-svingen den 22.

November, men grunnet det jeg vil kalle grov utnyttelse fra NFF så fikk RBK og Sarpsborg 08 tildelt 8500 billetter hver. Det utgjør 16.000 av ullevålls totalt 27.000 seter.

Uten å tvile et sekund så kan jeg påstå at RBK alene kunne klart å fylle ullevåll stadion. Hvem er det da som skal sitte på de resterende 9.000 setene. Jo det er det de kaller ``nøytrale supportere`` de kan ta seg en bolle! Jeg forstår at sponsorer og andre aktører får noen billetter det gjør jeg. Men de kunne klart seg med 1.000 seter uten at det hadde blitt noe styr ut av det.

Samtidig så er sponsorene lokale personer uten tilhørighet til noen av lagene så det blir som å gni salt i ett allerede betent sår.

I Cupfinalen burde hvert av lagene som spiller blitt tildelt 12.000 billetter hver og de resterende kan sponsorene og de ”nøytrale” klappskallene ta!

Man kan bare håpe at korrupsjonen som har lammet FIFA ikke har syrnet inn i NFF men jeg har mine tvil.

november 2015 unikum nr 7

25

Veien til suksess Tekst: tom børge belsaas | Foto: tom børge belsaas

26

Helt deg

KSI Topaz

Denne artikkelen er den første i en rekke av flere som vil utgjøre den nye faste spalten i Unikum.

Nemlig “veien til suksess”. I denne spalten vil det komme artikler som følger utviklingen og resultatene til flere av avdelingene til KSI og GSI som satser og bedriver sin idrett på ett høyt nasjonalt nivå. Vi starter med de høytflyvende jentene og guttene i KSI Topaz!

Hvordan starter man å beskrive en idrett som de fleste i Norge har ett veldig stereotypisk bilde av. Man tar seg tid til å bevitne en av deres treninger. Jeg tok med meg min notatbok og var med som tilskuer på en av Topaz sine treninger.

Der fikk jeg se realiteten av hva idretten Cheerleading virkelig går ut på. Mange vil nok assosiere cheerleading med duskedamer som hoper smilende rundt, mens de synger en eller annen heiavise for ett annet sportslag.

Til dere som måtte ha dette synspunktet sier jeg dette: ta dere tid til å se ett show av KSI Topaz og se hvor mye arbeid som ligger bak de vanvittige stuntene og akrobatiske manøvrene de utfører.

Jeg var så heldig at jeg fikk være med å se på en 5 timers trening med Topaz der jeg ble oppriktig imponert over hvilken dedikasjon og vilje som disse studentene legger ned for idretten de bedriver.

Tunge løft, risikofyllte høytflyvninger, grasiøse bevegelser alt er satt sammen med lidenskap for det de holder på med og alle er med på å skape en fantastisk atmosfære som utgjør ett utrolig godt lagmiljø.

Som jeg nevnte så er dette en idrett som krever mye av så vel fysiske som mentale attributter. Man skal holde fokus hele tiden, for den minste distraksjon kan få alvorlige konsekvenser. Jeg ble vitne til at en av flyverne falt og skadet kneet sitt. Jeg trådde da til med litt assistanse med min sanitetserfaring fra forsvaret.

Men det som imponerte meg mest var at selv om flyveren som var skadet hadde store smerter, så var det laget og konkuransen hun tenkte mest på. Hun hadde utelukkende fokus på å rekke Norwegian Open, slik at hun kunne være med å bidra til at Topaz kvalifiserte seg til NM. For de av oss som har bedrevet lag idrett på ett høyt nivå så finnes det ingen større oppofrelse enn det.

KSI Topaz har allerede klart å oppnå gode resultater i NM med en tredje plass i 2013 som det foreløpige høydepunktet. Men det har ikke kommet uten sine utfordringer. De fleste lag som konkurerer i Topaz sin klasse er heltidslag som ikke har de samme utfordringene i forhold til personell.

For Topaz er ett studentlag og med dette følger de utfordringer som alle studentlag må løse. Nemlig en konstant utskiftning av personell hvert halvår. Til tross for dette så har Topaz klart å beholde ett høyt nivå med en god ledelse, som legger ned en fabelaktig innsats for å drive laget videre til nye høyder.

I skrivende stund er KSI Topaz i ferd med å fulføre sine forberedelser til Norwegian Open. Dette er Topaz første mulighet til å kvalifisere seg for NM i mars 2016. Unikum vil komme tilbake med mer på hvordan det gikk i Norwegian Open og om Topaz klarte å kvalifisere seg i neste utgave.

november 2015 unikum nr 7

27

Bibliotekaren anbefaler: TEKST: Birgitte kleivset | Illustrasjon: asbjørn oddane gundersen

Når gikk du sist inn i en bokhandel og kjøpte deg en smal, modernistisk lyrikksamling?

- Disse tynne flisene med lite tekst og mye luft på sidene. Ikke? Aldri?

I noen av livets situasjoner leter vi etter ord. Det kan være en vond eller god opplevelse, tap eller undring. Jeg trenger ord til å forstå og bearbeide, gjør du?

Noen har gått foran. På en måte er det en trøst, samtidig som det er vondt å tenke på. Diktet “Ingen hverdag” fra diktsamlingen Jeg vil hjem til menneskene av forfatter Gunvor Hofmo (1921 - 1995) er et dikt som regnes for et av de mest sentrale i norsk litteratur. Et googlesøk med ordene “ingen hverdag” gir treff til låt-versjoner av gruppa Valkyrien Allstars, ikke diktet som rein tekst. Til slutt finner jeg den digitalt: Gud, hvis du ennå ser / det er ingen hverdag mer. / Det er bare stumme skrik, / det er bare sorte lik / som henger i røde trær! / Hør hvor stille det er. / Vi vender oss for å gå hjem, / (...)

På albumet “Ingen hverdag” har gruppa Valkyrien Allstars gjort Hofmos dikt til musikk. Vokalistens avdempa, ru stemme, med små folketone-innslag, transporterer og muterer Hofmos dikt på en gripende måte. Man kjenner at “det er ingen hverdag mer” - samtidig som musikken putrer vakkert videre - verden og hverdagen er der, jo. Et effektfullt grep er at idet refrenget skal komme - og man forventer mer av diktet, stemmer istedet vokalisten i med et sart “aaaa”, og får “svar” av andre lyse stemmer - en slags vakker og vond harmoni. Et fravær av ord som gir et følsomt nærvær av noe - annet.

Hvordan utrykke det ordløse? Gjerne gjennom bokstaver på papir, Hofmos litteratur selges over disk, lyrikksamlingene kan leses på Bokhylla.no, bøkene lånes hver dag ved norske bibliotek - Hofmo leses. Anbefales kan også lyrikerens klangfulle opplesning i arkivopptak. Ordet lyrikk kommer av “lyre.” Det blir noen stofflig og “sant” når et dikt leses opp eller synges.

Sjekk ut Valkyriens versjon av “Ingen hverdag” på youtube.

Den låten gjør tap.

NOVEMBER 2015 unikum nr 7

29

Tekst: Mariana Bryk Illustrasjon: asbjørn oddane gundersen

HVEM ER «SKANNERE» For ikke lenge siden kom jeg bort i en omtale av boken «Refuse to choose» skrevet av Barbara Sher i bladet Kvinner og Klær.

Artikkelen handlet om mennesker som forfatteren kaller for «skannere». Skannere er ifølge Sher mennesker som har en unik type sinn som ikke fokuserer på en enkelt interesse, men heller skanner horisonten, og søker ivrig etter å utforske alt de ser. De trenger hele tiden nye opplevelser og erfaringer.

Noen mener at «skannere» er ustabile personer som ikke kan gjøre et eneste valg i livet sitt og har en dårlig selvdisiplin.

Disse folkene flyr rasende mellom interesser og jobber, uten å konsentrere seg på å gjøre en ting om gangen. Allikevel mener Barbara at «skannere» er mennesker med unik personlighet og omfattende egenskaper. De er personer som er voldsomt nysgjerrige på alt spennende rundt seg. Det er ikke nødvendigvis en svakhet, men en styrke som man ikke er bevisst på.

Jeg var selv litt desperat før jeg fant denne verdifulle boka («Refuse to choose»). I løpet av de siste årene har jeg bestemt meg cirka 20 ganger om hva jeg skal og vil gjøre! Det dukker stadig vekk opp nye ting rundt meg som jeg vil utforske. Ideene stables i hodet, men tiden er så begrenset at jeg ikke klarer å gjennomføre halvparten av det som jeg ønsker.

Men nå vet jeg at det ikke er noe i veien med min selvdisiplinen, fordi jeg er kanskje bare en «skanner»!

TEGN PÅ AT DU ER SKANNER Hvis du er skanner, så tenker du panisk når du velger noe fordi du også må velge noe bort. Og tanken om å si «nei» til andre ting som er like spennende gir deg panisk følelse. Skannere er folk som har mange talenter og ulike sider ved sin personlighet. De er dyktige til å gjøre utrolig mange ting. Både håndverk, kunst, matematikk og biologi kan virke spennende for dem. Det mest fantastiske at de får til det meste!

Barbara Sher understrekker at mange har feil oppfatning av skannere som ustabile og vinglete personer. Hun mener også at ikke alle som sliter med valg er «skannere». Mange vet bare ikke hva de vil.

Skannerens problem ligger ikke i å velge hvem skal de bli.

Problemet ligger i å hvordan de skal kombinere alle de aktivitetene de er flinke til. Som for eksempel reise verden rundt og bli sosiolog, samtidig som å lære japansk, tegne, skrive artikler til favorittmagasinet sitt og delta i et spennende prosjekt i kommunen. Sher anbefaler skannere å IKKE velge, men å prøve å kombinere interessene på en fornuftig måte.

30 kronikk

A JACK OF ALL TRADES IS A MASTER OF NONE Vet ikke hva du skal gjøre med livet ditt? Det er så mange ting som tiltrekker deg og du ikke klarer å velge bort én? New York Times bestselgende forfatter Barbara Sher har svaret: bare gjør ALT du synes er spennende!

A JACK OF ALL TRADES IS A MASTER OF NONE Vi har lært gjennom sosialisering at å gi opp et gammelt prosjekt (uferdig) for å plukke opp et ny ett (eller tre) er en svakhet, og at engasjement i mange forskjellige fag og ting samtidig er et tegn på en ustabil personlighet og mangel på disiplin. På denne måten lærer vi at vår måte å kommunisere med verden på er galt, og våre skanner-egenskaper ser ut som en negativ tendens som vi bør skamme oss over.

For en person med skanner-egenskaper, er boken «Refuse to choose» en spennende veiledning til å være seg selv! Barbara Sher leder leseren gjennom de klassiske kjennetegnene ved skannere og feirer skannerens innovasjon og nysgjerrighet.

Samtidig referer hun til velkjente skannere som Leonardo da Vinci, Aristoteles og Benjamin Franklin.

Barbara Sher mener at leserne må fokusere på tre ting for å lykkes i hverdagen: 1. Følg din lidenskap.

2. Finn ditt kall.

3. Hva er den ene tingen som vekker deg til live?

ANBEFALINGER TIL SKANNERE

frosne, de gjør ingenting av det de ønsker å utforske. Dere kan overvinne denne lammende følelsen ved hjelp av en «skannerkalender»: en to-års veggkalender hvor du kan planlegge ut alle de tingene du ønsker å gjøre og lære. Å vite at du har satt av tid til hver interesse betyr at du kan slappe av og fokusere på en av dem om gangen.

3. Bruk en dagbok for å registrere dine ideer: «Skannerens dagbok» er en notatbok, hvor du kan skrive ned alle dine tanker og ideer, og utforske de så fullstendig som du vil uten å binde deg til dem i praksis. Skriv ned hver idé i sin helhet. Registrer eventuelle tanker rundt hver ide på andre siden slik at du alltid kan komme tilbake til den opprinnelige ideen.

JOBBER FOR SKANNERE • • • • • • • • •

Flere små inntektskilder samtidig Frilansskribent Lærer, veileder Forfatter Fotograf Reiseguide Forsker Oversetter Filmprodusent

Sher identifiserer de spesielle utfordringene skannere møter i hverdagen og anbefaler leserne enkle og effektive verktøy for å overvinne dem.

1. Du stopper når du gjør det fordi du fikk det du var ute etter: Ikke var bekymret hvis du mister interessen for et prosjekt som du er halvveis gjennom. På samme måte som en bie forblir på en blomst bare så lenge det er behov for å samle sin nektar, gir skannere opp et prosjekt før de har fått sin «nektar», eller sin «belønning». Med «nektaren» menes det en følelse av oppdagelse, applaus eller forbedring av sin kompetanse. Du må identifisere din «belønning», det du var ute etter da du begynte på dette prosjektet. Identifisering av belønning, som du er ute etter, hjelper deg å fokusere på hva du egentlig trenger!

Da kan du avslutte prosjektet med en fornøyelse, fordi du vet hva prosjektet gir deg. På den måten unngår du kjedsomhet og frustrasjon.

2. Minn deg selv om hvor mye tid du virkelig har: Det er lett å bli lammet av tusenvis av interesser og prosjekter. Med den enorme mengden av potensiale ender skannere ofte opp

november 2015 unikum nr 7

31

Nord og ned, kneblet og blind tekst:kristian tyse nygård | illustrasjon: asbjørn oddane gundersen

Mange lever fæle liv. Det vet vi rasjonelt, men hvordan kan vi forstå og føle det? 24 millioner mennesker bor i et fengsel på størrelse med et land – med mange i fengselets fengsler – isolert i en boble av løgn. Det er lett å le av Nord-Korea, men hvor morsomt er det å leve som en marionett uten egne meninger, hvor fryktinngytende er det å se bak fasaden, vite sannheten, for så å frykte for sitt liv? De færreste får lov å besøke Nord-Korea og se undertrykkelsen med egne øyne, så det beste alternativet for å kjenne denne frykten og få empati med de uheldige er å lese George Orwells «1984». Tross det gamle årstallet er den fortsatt relevant i ett hjørne av verden.

Å vite for lite «1984» beskriver et totalitært England. Myndighetene overvåker befolkningen og bombarderer dem med propaganda; «Big Brother is Watching You» uansett hvor du går, gjennom plakatene av landets elskede og forgudede leder. Meninger som strider mot det enerådende Partiet stemples som tankekriminalitet, med døden til straff.

Winston Smith er ansatt i myndighetene og utfører historieforfalskning, men innerst inne hater han Partiet, dens forakt for fortiden, og begrensningene som presses på befolkningen. I frykt lever han stille, anonymt og ensom i mengden av hjernevaskede borgere som tirres til krig av propaganda. Så innleder han et forhold med den likesinnede Julia, og finner veien til den myteomspunne motstandsbevegelsen. Men de blir forrådt og fengslet, og må ta konsekvensene i det avsperrede, isolerte og mystiske Rom 101 …

Håpløshet gjennomsyrer hver side. Winston straffes for å være smart, for fritenkning er en sinnssykdom å regne; krigslyst og ukritisk lydighet til Partiet er det eneste som gjelder. Mest skremmende er uvissheten: er hele verden slik, eller bare Storbritannia? Pågår det krig mot det forhatte Eurasia (eller Eastasia; fiendeforholdet veksler vilkårlig), eller er det skyggespill og propaganda ment å distrahere befolkningen? Hvor mange biter genuint på ledernes gospel, og hvor mange tviler i hemmelighet, men tier i frykt?

Den som kontrollerer fortiden …

I en slående parallell kan man spørre det samme i Nord-Korea. Propagandamaskinen der drives av hat mot hovedsakelig USA, men ved behov duger Sør-Korea og Japan som fiendebilder. Så lenge befolkningen hater noen, men elsker Den store leder, spiller det ikke så stor rolle. Lederen i Nord-Korea er nå Kim Jong-un, og som sin far og farfar før seg, tilber folket mannen som en gud, og guden befaler undersåttene å forberede til krig. Landets nasjonale identitet er en kollektiv PTSD-diagnose forårsaket av Koreakrigen: de har kontinuerlig rustet opp i drøyt 60 år, obligatorisk militærtjeneste er 10 år, og barna preppes tidlig gjennom hjernevask og krigerske propagandasanger. Befolkningen er i praksis en gigantisk hær – en av de største i verden.

Nord-Korea er avskåret fra omverden, og ledelsen kan fortelle folket hva som helst. Kim-familien er bokstavelig talt guddommelige: årstallet i Nord-Korea er ikke 2015, men 104, etter Kim Il-sungs fødsel; Kim Jong-ils fødsel på et hellig fjell ble ledsaget av en dobbel regnbue og gjorde vinter til vår. Det er offisielt. Historien skrives om, som i «1984». Visste du at Kim Jong-il oppfant hamburgeren?

Eller at Nord-Korea har den høyeste levestandarden i verden? Eller at USA fortsatt okkuperer Sør-Korea og står klar til å angripe Nord når som helst? Stiller du spørsmålstegn ved dette blir du og familien din sendt til politiske fangeleirer sammenlignbare med Nazistenes dødsleirer.

Alle bøker er skrevet av Kim-familien, og de kontrollerer språket og hvilke ord som skal være kjent i landet. «Frihet» og «menneskerettigheter» finnes ikke. Finnes ikke ordet blir tanken vanskeligere.

Dette er prinsippet bak Newspeak, det fiktive språket i «1984», som

32 Nord Korea

ikke har synonymer, få antonymer (ordet «bad» finnes ikke, bare «ungood»), og ingen ord for konsepter som strider mot politikken til Partiet. Jo færre ord som finnes, jo mer begrenses folkets tankeevne. Det nordkoreanske språk har utviklet seg vekk fra – eller snarere, ikke holdt tritt med – det sørkoreanske; en nordkoreaner vil bare forstå omtrent 60% av det en sørkoreaner sier.

Å vite for mye I et samfunn der alle lider av en vrangforestilling er de sinnssyke de som innser og forbanner sine begrensninger. Det er farlig å være for smart; å danne egne meninger, for seg selv og ikke bare regimet, er ikke oppmuntret. En linje i «1984» uttrykker det bra: «Syme will be vaporized. He is too intelligent. He sees too clearly … [and lacks] a sort of saving stupidity. » I Nord-Korea er det en vanlig oppfatning at de smarte oftere blir sinnslidende. God behandling for mental sykdom mangler i landet, som alt annet. Det eneste alternativet er såkalte Nummer 49-sykehus; ingen vet hva som skjer der, bare at ingen ønsker å vende tilbake. Det er vanskelig å undervurdere sadismen til et land med konsentrasjonsleirer, og siden alle sinnslidelser er like unike som sinnene som har dem, så lider «pasientene» trolig i hvert sitt personlige og mentale helvete. Tankene føres til Rom 101 i «1984», det siste trinnet i rehabiliteringen av tankekriminelle. Der blir de konfrontert med sin største personlige frykt (i Winstons tilfelle rotter) og får valget mellom å legge sin individualitet og nestekjærlighet i grus eller å drukne i fobien sin. Ingen ønsker tilbake til Rom 101, og eneste måten å unnslippe på er underkastelse til regimet.

Diktatur er så 1984 Hvorfor holde et helt land gissel med løgn? Den overdådige luksusen som Kim-familien har for vane (dyr mat og drikke, designervesker, private øyer osv.) gjør det vanskelig å trekke andre konklusjoner enn ren makt. På et visst nivå må Kim Jong-un forstå lidelsene han jevnlig påfører nordkoreanere, og han må forstå hvor forhatt han og regimet er i omverden; rusen han får av sine undersåtters lojalitet er det eneste han har. I «1984» avsløres det at makt er ledelsens eneste motivasjon for å undertrykkelse befolkningen. Partiets idealer og propaganda stemmer ikke overens med virkeligheten, men det er ikke poenget heller. Befolkningen aksepterer sin undertrykkelse så lenge de ikke vet bedre og tror det tjener dem godt. Befolkningen aksepterer dumhet når de blir fortalt hva de skal tenke.

Nord-Korea er langt vekke, og vi hører mest om landet som en punchline. Folket lider like fullt. Ønsker du å komme litt nærmere, få empati med de uskyldige og forsøke å forstå lidelsene der, så anbefaler jeg «1984». Det er snev av håp for landet, og den starter med kunnskap. Folk greier å flykte, og setter søkelys på menneskerettighetsbruddene. Aktivister i Sør-Korea – ofte bestående av flyktninger fra Nord – sender ofte ballonger med bannlyst media over grensen. Nylig har det inkludert filmen «The Interview». Jeg syns de burde sende noen eksemplarer av «1984» også.

november 2015 unikum nr 7

33

“Det er ikke mer synd på deg enn andre en bok om ansvar og frigjøring” av Ingvard Wilhelmsen Tekst: Emil karelius sørhus | illustrasjon: RC CHAPMAN

Har du noen ganger stått der helt alene med tankene dine, synes synd på deg selv, at verden er urettferdig og alt er bare fælt? At det ikke er din skyld, at det er alle andre som må forandre seg. Da er dette en bok du burde lese, og kanskje ved å lese denne anmeldelsen vil du få lysten til å gjøre nettopp dette.

«Betydningen av å ta ansvar for sitt eget liv kan etter min mening ikke understrekes sterkt nok. Det er mange ting i livet vi ikke kan eller skal ta ansvar for. Det gjelder alt som er utenfor vår kontroll, for eksempel andre menneskers valg, hvilken oppdragelse vi får, naturkatastrofer, været, ulykker som skjer; kort sagt det meste her i verden. Men hvordan vi forholder oss til alt som skjer, hvilke valg vi selv gjør og hvordan vi velger å leve vårt liv, det må vi ta ansvar for. Det vil si, vi må ikke. Vi gjør som vi vil. Jeg har møtt mange mennesker som vegrer seg for å ta dette ansvaret. Det kan jeg godt forstå. Det kan føles tungt og ensomt å være ansvarlig for livet sitt, med alle konflikter vi kan vikle oss inn i eller blandes opp i ... Vi kommer likevel ikke unna. Ikke hvis vi vil være oppegående, voksne mennesker. ...

Denne boken er spesielt beregnet på mennesker som har låst seg fast i en offerrolle, som ofte innebærer en forklaring på egne vanskeligheter og ansvarsfraskrivelse. Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden, en uløselig situasjon eller andre mennesker. Man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det.»

Denne boken tar for seg en del forskjellige mentale sykdommer, men følger da spesielt «Berit» og hennes mentale utvikling etter et to timer langt møte over to dager med Ingvard Wilhelmsen på Hypokonderklinikken i Bergen. Hun har hatt en hard oppvekst og hadde tatt på seg offerrollen og låst seg fast i den. Etter å ha blitt fortalt av forfatteren av denne boken at det ikke er mer synd på henne enn andre følte hun seg utrolig krenket, men det fikk henne til å tenke og til slutt å bryte med de vante mønstrene hun hadde opparbeidet seg og kom seg ut av de dårlige tankene hun hadde.

«Det har lenge vært en oppfatning at pasienter med

34

bokanmeldelse

psykiske lidelser har hatt en vanskeligere barndom eller oppvekst med flere traumer enn andre. Dette hadde sin bakgrunn i at man hadde intervjuet de med store problemer oftere og mer nøyaktig enn de som klarte seg uten å måtte oppsøke hjelpeapparatet. Det har etter hvert kommet mange studier som viser at de fleste pasienter som utsettes for barndomstraumer eller vokser opp i dysfunksjonelle familier klarer seg utmerket, og likeledes at de færreste av dem som opplever krig eller krigslignende tilstander utvikler såkalt post-traumatisk stresslidelse (McNally, 1999).

Det finnes mange «løvetannbarn». Normalt liv er fullt av problemer. Menneskene er utstyrt med en rekke muligheter for å takle vanskeligheter, og det forskes for tiden mye på det som på engelsk kalles «resilience», som betyr motstandskraft eller overlevelsesevne.»

allerede vurdert tanken, sett på om den var positiv, nøytral eller negativ og gjort det som var nødvendig for å sende den vekk.

Jeg kjente meg igjen i en del av boken, og tvang meg derfor å lese den fra perm til perm. Han skrev en del om hva mange med mentale problemer gjør som er feil. Jage vekk dårlige tanker og distrahere deg selv med andre ting, som for eksempel støvsuging, vasking og lignende. Det jeg leste og lærte i denne boken var da at i stedet for å jage tankene vekk, og få dem tilbake i forsterket kraft, gjerne da ved leggetid, var å heller innse at de bare er tanker, ikke en del av personligheten. At man kan kontrollere dem, ignorere dem og forme dem. Wilhelmsen skrev også om flere forskjellige måter man kan gjøre dette på, og selv har jeg allerede begynt å ta i bruk noen av disse verktøyene han har gitt og kjenner en allerede vesentlig stor forbedring. For eksempel å sette seg ned å forestille en elv som renner fra deg med løvblader som flyter på toppen. Der kan man sitte og vurdere de tankene man får, de som er skadelige eller uønskede kan man da plassere på et blad og se at de forsvinner sakte nedover elven. Da har du

Jeg lærte òg å være litt kritisk til de uønskede og kritiske tankene jeg får, ikke legge meg ned og synes synd på meg selv, men heller spørre meg hvorfor det er så synd på meg. Hvorfor føler jeg det slik, ikke bare godta at tankene bestemmer og styrer meg, og spesielt ikke sitte og gruble over kun en tanke, men heller se på den, spørre seg selv om den, hvorfor den er sånn og så sende den videre. Det er som tittelen sier, det er ikke mer synd på deg enn andre.

Boken fikk meg og til å innse at det å hakke ned på seg selv, selv om det er ment humoristisk, vil etter hvert få hjernen til å tro at sånn er det bare. Det blir jo repetert hele tiden så da må jo det være sant. Så i stedet for å bryte deg ned, skal man heller bygge seg opp ved å fortelle deg selv at det ikke er sånn. Man skal slutte å fortelle seg selv at nå blir det vanskelig, dette blir hardt, dette er ikke sikkert jeg greier. Men heller si at dette kan bli vanskelig, men dette skal jeg greie.

«Tanker er bare tanker, og som sådan ikke så veldig interessante eller virksomme.»

Jeg vil med en gang innrømme at det er en litt tung bok, og jeg liker ikke hvordan den er satt opp, hvor sidene er altfor brede og, etter min mening, gjør den litt tyngre å lese enn hva som hadde vært nødvendig.

Det er jo for meg kun et irritasjonsmoment og noe jeg ikke kan gjøre noe med.

Selv om boken er litt tung, er det en bok jeg mener du burde lese, uavhengig av din egen mentale helse.

Kanskje den kan hjelpe deg slik den har hjulpet meg.

november 2015 unikum nr 7

35