Universitetet i Stavanger - UniverS nr. 3 2008

STRATEGI: Universitetet i Stavanger har vedtatt ny strategi for de neste 12 årene. Nøkkelordene er nyskaping og innovasjon.

Side 3-6

GOD LESING: Regjeringen satser på lesing i skolen.

Lesesenteret har laget materiellet som skal gjøre lærerne flinkere til å lære elevene norsk.

Side 34-35.

UniverS UNIVERS Magasin fRA Universitetet i Stavanger Nr. 3 2008

Risiko og sikkerhet Tema side 7-29

Portrett: Pedagog ved UiS Lars Helle er perlevenn med sin egen krimhelt Gunnar Holt.

Bok nummer fire er nå på vei.

Side 30-32

Strategi og fagområder Universitetet i Stavanger har de senere årene utviklet sterke fagmiljøer og flere utdanningstilbud innen sikkerhetsfagene. Det første utdanningstilbudet ved vår institusjon kom i 1982; det siste i 2003. Risikostyring og samfunnssikkerhet er et bredt og tverrfaglig forskningsområde og inkluderer forskere både ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Det er også i disse miljøene noen av universitetets mest produktive forskere hører hjemme.

Internasjonalt dukket faget risikostyring opp med satsningen på kjernekraftverk på 1950og 1960-tallet, men fant også fort veien til den norske oljebransjen. Risikostyring fikk fart i seilet med de store ulykkene i Nordsjøen på 1970- og 1980-tallet. Etter hvert spredte fokuset på sikkerhet seg også til land.

Også den norske kompetansen i samfunnssikkerhet er bygget opp i kjølvannet av en rekke ulykker. Naturkatastrofer i Norge på 1990-tallet, som flommen på Østlandet og stormen på Nord-Vestlandet, hadde stor betydning for utviklingen av faget. De berørte kommunene hadde problemer med å samordne kriseberedskapen. Daværende fylkesmann i Rogaland, nå statsråd, Tora Aasland, og leder for Direktoratet for sivilt beredskap, Helen Bøsterud, tok derfor kontakt med Høgskolen i Stavanger og var eksterne pådrivere for utviklingen av masterprogrammet i samfunnssikkerhet.

Innhold

Styret vedtok før sommeren strategi for Universitetet i Stavanger for perioden 2009-2020. Fakultetene er nå i gang med å utforme handlingsplaner for de første tre årene av strategiperioden. I disse vil fakultetene synliggjøre sine prioriterte fagområder.

Ledere Side 2 TEMA: STRATEGI Strategidokument for UiS 2009-2020 Side 3 Nyskapende og innovative Side 5

I denne sammenheng er det kanskje verdt å minne om nettopp utviklingen av doktorgradsområdet innen risikostyring og samfunnssikkerhet. Området var ikke prioritert da universitetsstrategien ble lagt i år 2000.

Men drivende fagpersoner med professor Terje Aven i spissen ville det annerledes.

Samlingen av tre fagmiljøer internt midt i strategiperioden bidro sterkt til at Høgskolen i Stavanger passerte mållinjen for universitetsstatus i 2004.

Strategiske allianser og internasjonalisering Side 6

I dette nummer av UniverS kan du blant annet lese mer om vår nye strategi og om noe av forskningen innen risikostyring og samfunnssikkerhet.

Fra Blitz til bomber Side 13

TEMA: RISIKOSTYRING OG SAMFUNNSSIKKERHET Risiko er ikkje berre farleg Side 8 Jakter på de farlige trafikantene Side 10 Forskertoppene ved SEROS Side 12

Kunsten å beregne Side 14 UiS-forskere studerer nødhjelp Side 16

Anne Selnes strategi- og kommunikasjonsdirektør redaktør

Fire om masterstudiet i samfunnssikkerhet Side 19 Finner freden i massegravene Side 20 Sikkert som banken?

Side 22 Gode råd mot dataangrep Side 23 Må ta sjansar for å redde liv Side 24 Atomavfall i nabolaget?

Side 25

Oppskrift for statsbudsjettet Ett av punktene i vår hovedstrategi for perioden 2009–2020 er å arbeide for en større statsbevilgning og økt ekstern finansiering.

Dette har også vært vårt mål de siste årene, og vi øker stadig de eksterne inntektene.

I universitetssatsingen bidro regionens samfunns- og næringsliv med store summer, og de fortsetter å bidra, men med klare forventninger om at staten må ta et større ansvar og øke statsbevilgningen til Universitetet i Stavanger. Det samme er tilfelle for Universitetet i Agder. Dette vet politikerne.

Vi står nå foran et nytt statsbudsjett med nye muligheter for myndighetene til å utnytte potensialet i disse to universitetene. Da er det behov for klare politiske forpliktelser i form av en solid økning i finansieringen fra staten.

Universitetene i Stavanger og Agder har oppskriften for statsbudsjettet og vil trekke fram tre konkrete tiltak overfor politikerne.

Først av alt har vi behov for en solid økning i antallet stipendiatstillinger, både for å sikre forskerrekrutteringen og for å styrke forskningen. Behovet for nyrekruttering er stort. I løpet av de neste ti årene vil halvparten av de vitenskapelig ansatte ved norske universiteter gå av med pensjon.

Universitetene i Stavanger og Agder bør få en økning på minst 75 stipendiatstillinger hver i neste statsbudsjett.

Side 2 UniverS NR 3 2008

Dernest må basisbevilgningen opp. Våre to universiteter har i dag en basisbevilgning som tillater at våre vitenskapelig ansatte bare har halvparten av den forskningstiden som kollegene ved de andre universitetene har.

Denne skjevfordelingen er ikke akseptabel, og første opptrapping bør komme i 2009.

For det tredje har universitetene i Stavanger og Agder fått et nasjonalt ansvar for å styrke profesjonsutdanningene og øke kompetansen på doktorgradsnivå. Universitetene samarbeider derfor om etablering av profesjons- og praksisorientert forskeropplæring sammen med noen av høgskolene. Det trengs tilførsel av penger for å bygge denne opplæringen i samarbeid med de beste miljøene internasjonalt.

En satsing på våre to unge, dynamiske universiteter i sørvest er ikke bare viktig for de to regionene, men også for Norge. Vi ber derfor politikerne benytte sjansen de har i kommende statsbudsjett og i årene etter til å rette opp klare skjevheter i universitetspolitikken.

Aslaug Mikkelsen rektor

Avisoppslag gav SARS-panikk Side 26 Slik snakker vi om kriser Side 28 PORTRETT Pedagog og krimforfatter Side 30 UNDERVISNING Ny Geolab for nytt gelogistudium Side 33 Lesesatsingen er i boks Side 34 SAMARBEID Storstilt finanssatsing Side 36 FORMIDLING Utfordrande arktisk olje og gass Side 37 Sammen om miljøvennlig energi Side 38

UniverS Redaktør: Anne Selnes Redaksjon: Karen A. Okstad, Thomas B. Olsen, Leiv Gunnar Lie, Egil Rugland, Silje Stangeland og Trond Egil Toft Foto: Elisabeth Tønnessen, Erling Hægeland Forsidefoto: Elisabeth Tønnessen Design: Melvær&Lien Idé-entreprenør Illustrasjon: Mariken Steen Trykk: Bryne Offset Opplag: 6 000. Kontakt: univers@uis.no

STRATEGI

TEMA

Strategi for UiS 2009–2020

Styret ved Universitetet i Stavanger vedtok i siste møte før ferien Strategidokument for UiS 2009–2020. På de påfølgende sidene finner du mer informasjon om innholdet i dokumentet.

Side 3 UniverS NR 3 2008

TEMA

strategi

Visjon

Vi vil utfordre det velkjente og utforske det ukjente

Utviklingsidé 2020

Vi skal være nyskapende og innovative

Verdigrunnlag

Verdigrunnlaget skal være styrende for vår atferd i møte med studenter, medarbeidere og samfunnet og si oss hvordan vi skal nå vår visjon og våre mål som universitet. Universitetet i Stavanger verdsetter og tilstreber:

• integritet og engasjement • mangfold og fellesskap • kvalitet og relevans • nytenking og bærekraftig utvikling • samarbeid og internasjonal orientering

Hovedstrategi 2009-2020 I tråd med vårt samfunnsoppdrag, vår visjon, vår utviklingsidé og vårt verdigrunnlag framstår Universitetet i Stavangers strategi for perioden 2009–2020 slik: Utdanning og læringsmiljø

Formidling og kommunikasjon

•

Vi vil formidle siste nytt innen forskning og synliggjøre universitetets totale bidrag til samfunnet.

• Vi vil at medarbeidere og studenter deltar kritisk og konstruktivt i den offentlige debatt.

• Vi vil tilstrebe god informasjonsflyt

internt.

• Vi vil ha toveiskommunikasjon mellom Universitetet i Stavanger og våre partnere i samfunnet.

• •

•

i vil være kjent for et godt læringsmiljø V og fremragende undervisning som skaper entusiasme for faget, utdanner kompetente yrkesutøvere og legger et grunnlag for livslang læring.

Vi vil ha en balanse mellom profesjonsfag og disiplinfag til gjensidig berikelse.

Vi vil gi studentene mulighet for gjennomgående studieløp fra bachelor til PhD ved Universitetet i Stavanger.

Vi vil ha et bredt etter- og videre- utdannings-tilbud som dekker regionens kompetansebehov.

Forskning og nyskaping •

•

•

i vil være kjent nasjonalt og internasjoV nalt for fremragende forskning innenfor utvalgte områder.

Vi vil utvikle robuste programområder og forskningssentre og samtidig gi handlingsrom til individuelle forskere.

Vi vil legge til rette for grunnforskning, anvendt forskning og oppdragsforskning og bidra til nyskaping og forskningens anvendelse.

Side 4 UniverS NR 3 2008

Organisasjon og ressurser •

•

•

•

i vil utvikle en fleksibel organisasjon V som sammen med våre selskap IRIS og Prekubator ivaretar det samlede samfunnsoppdraget.

Vi vil være kjent for en universitetskultur som preges av begeistring og nytenking, gjensidig respekt og samarbeid.

Vi vil sammen med IRIS planlegge langsiktig og offensivt for å rekruttere og beholde dyktige medarbeidere og attraktiv kompetanse.

Vi vil arbeide for en større statsbevilgning og økt ekstern finansiering.

Strategiske allianser og internasjonalisering •

•

•

i vil utvikle en universitetsallianse med V Universitetet i Agder og Universitetet i Bergen samt Høgskolen Stord/Haugesund og Høgskolen i Bergen for å styrke Sørvestlandets langsiktige innovasjons- og verdiskapingsevne.

Vi vil videreutvikle universitetsalliansen med Universitetet i Tromsø for å styrke nordområdeutviklingen.

Vi vil ha tett strategisk samarbeid med utvalgte universiteter i utlandet som støtter opp om våre hovedsatsinger.

Strategidokumentet finnes i sin helhet her: http://www.uis.no/om uis

STRATEGI

Nyvinning: Det nye studiet i petroleumsgeologi og den nye geolaben er siste nyvinning ved UiS. Rektor Aslaug Mikkelsen får en innføring i geologiske kart av studentene Zoila Mafla og Son Lam Nguyen.

Nyskapende og innovative «Vi skal være nyskapende og innovative.» Det er Universitetet i Stavangers utviklingsidé fram mot år 2020. Rektor Aslaug Mikkelsen mener dette er helt i tråd med institusjonens historiske røtter og samfunnsutviklingen.

– Vår institusjon har de senere årene vært i en rivende faglig utvikling som har gitt resultater.

Vi har vist vilje og evne til nyskaping, takket være dyktige medarbeidere og samarbeid med samfunns- og næringsliv, sier UiS-rektor Aslaug Mikkelsen.

Universitetet i Stavangers historie er fortellingen om å være nyskapende, fra oppbyggingen av Rogalandsmodellen for forskningsstiftelser, forskerakademi og bygg til utviklingen av høyere grads studier med nye, utradisjonelle fagkombinasjoner og et nært samarbeid med omgivelsene. Det er beretningen om drivende enkeltpersoner og fagmiljøer som gjennom nytenking og kreativitet klarte å legge stein på stein i et faglig byggverk – tross statlige ramme- betingelser og lovverk som talte mot en slik utvikling.

– Etableringen av Universitetet i Stavanger er i seg selv en nyskaping. For første gang i Norge fikk en institusjon godkjent at den på et faglig grunnlag oppfylte kriteriene for universitetsstatus. Det var i 2004, slår Mikkelsen fast.

Tydelig kommunikasjon UiS-rektoren har registrert at enkelte mener det er en selvfølge at et universitet skal være nyskapende og innovativt og derfor unødvendig å nedfelle på papiret:

– Jeg er blant dem som tror at institusjoner må være tydelige i å kommunisere hvor de vil. Derfor har vi nå vedtatt en konkret

utviklingsretning. Nyskaping og innovasjon bærer med seg både historien og framtiden for oss som utdannings- og forskningsinstitusjon.

Det er her Universitetet i Stavanger har potensial til å bli et nasjonalt ledende universitet.

Hun legger til at det er bygget opp en infrastruktur på Ullandhaug som legger til rette for et anerkjent internasjonalt universitet i framtiden. Denne inkluderer også universitetets forskningsselskap IRIS AS, samt IRIS Forskningsinvest og Prekubator AS (TTO).

og studentene har til å tenke nytt, definere muligheter og bidra til å møte viktige samfunnsutfordringer, skal bli en enda sterkere del av vår identitet i framtiden.

En prioritert oppgave i strategien er å gi studentene introduksjon til nyskaping og innovasjon i alle studieprogrammer og å stimulere til entreprenøraktiviteter hos studentene. Det er Mikkelsen særlig glad for.

Hun har også store forventninger til sentrene innen innovasjonsforskning og student- entreprenørskap ved Universitetet i Stavanger.

Innovasjonsteori

Uavhengig forskning

Mikkelsen refererer til ledende teoretikere i moderne innovasjonsteori. De sier at innovasjon er nøkkelen til et lands konkurranseevne og vekst, og at evne til læring og omstilling er nøkkelen til innovasjon.

European Innovation Scoreboard 2007 viser at Norge fortsatt ligger langt etter de fleste EU-landene når det gjelder innovasjon og nyskaping i næringslivet.

– Forskning og utvikling er en kilde til innovasjon. En satsing her er derfor en forutsetning for at norsk samfunns- og næringsliv skal følge med i den internasjonale utviklingen, påpeker UiS-rektoren.

Universitetet vil styrke og tydeliggjøre profilen med basis i god grunnforskning og tradisjonelle akademiske verdier som kritisk tenkning og fri, uavhengig forskning og debatt. Aktive og engasjerte studenter og ansatte, kunnskapsutveksling med arbeidslivet og fremragende undervisning skal bidra til å tydeliggjøre Universitetet i Stavanger som nyskapende og innovativt, er Mikkelsens og resten av UiS-styrets resept mot år 2020.

Studenter og ansatte

Tekst: Anne Selnes Foto: Elisabeth Tønnessen

Mikkelsen synes Universitetet i Stavanger har valgt en flott og relevant visjon i ordene «utforske og utfordre» og i utviklingsideen:

– Vi ønsker at den evnen som fagmiljøene

Side 5 UniverS NR 3 2008

TEMA

strategi

Strategiske allianser og internasjonalisering Strategiske allianser og internasjonalisering står sentralt i Universitetet i Stavangers strategi fram mot år 2020. Universitetsdirektør Per Ramvi mener disse er av vital betydning for universitetets videre utvikling.

områdene. Dette skal prioriteres og videreutvikles i framtiden for å støtte opp om de økte aktivitetene og arbeidet med utfordringer blant annet innen energi, miljø og klima i nord, forteller Ramvi.

I tillegg vil samhandling med samfunns- og næringslivet være en av bærebjelkene i den videre utviklingen av universitetet. Økt verdi- skaping er en av de fremste begrunnelsene for at Universitetet i Stavanger ønsker å utvikle en universitetsallianse med Agder og Bergen, en allianse som også omfatter høgskolene i Bergen og Stord/Haugesund sammen med institusjonenes oppdragsinstitutt, kommersialiseringsselskap og etter- og videreutdanningsenheter.

– Vi mener universitetene har et ansvar og en viktig oppgave for landets og regionenes innovasjons- og verdiskapingsevne, slår universitetsdirektøren fast. Han trekker fram næringslivets kompetanse innen energi og miljø som langt på vei er komplementær for de ulike regionene i sørvest.

Storbyprosjekt Verdiskapning i sørvest: Universitetet i Stavanger tar styring i samarbeid med flere aktører i sørvest.

– Nasjonale allianser og internasjonalt samarbeid er viktige elementer for å fremme kvaliteten i universitetets virksomhetsområder.

Allianser og samarbeid skal også bidra til et bedre totaltilbud til samfunnet rundt oss innen så vel forskning og utdanning som etter- og videreutdanning, innovasjon og nyskaping, sier universitetsdirektøren.

Styrke kvaliteten Ramvi mener kravene til kvalitet og mer fokuserte satsinger stiller nye og høyere krav til samarbeid:

– Vi vil derfor være åpne mot alle, samarbeide med mange og inngå strategiske allianser med noen få. Det strategiske samarbeidet skal ha som mål ikke bare å styrke vår egen organisasjon, men å gagne våre alliansepartnere slik at vi sammen kan gi et bedre tilbud.

Han legger til at alliansene må tuftes på åpenhet og romslighet, gjensidighet og målrettethet.

Side 6 UniverS NR 3 2008

Universitetet i Stavanger vil prioritere tette samarbeid med utvalgte internasjonale forsknings- og utdanningsinstitusjoner.

Internasjonalt forskningssamarbeid er av grunnleggende betydning for å styrke kvaliteten og sikre fornyelse i norsk forskning.

– Forskningssamarbeid, både individuelt og institusjonelt, vil ofte være grunnlaget for utdanningssamarbeid og utveksling av studenter og ansatte. Internasjonal virksomhet skal prege den videre utviklingen av universitetets organisasjon og ha aktiv deltakelse fra de ansatte og studentene, framholder Ramvi.

Konkrete samarbeid Strategiske allianser med utvalgte nasjonale forsknings- og utdanningsinstitusjoner er spesifisert i strategidokumentet og vil bli videre fulgt opp i fakultetenes handlingsplaner.

– Universitetet i Stavanger og IRIS har i dag et strategisk samarbeid med Universitetet i Tromsø og NORUT om utviklingen i nord-

Universitetsdirektøren sitter også i styringsgruppen for storbyprosjektet Energi Miljø, et samarbeid mellom storbyene Kristiansand, Stavanger og Bergen i regi av Stavanger- regionens Næringsutvikling. Målene med dette prosjektet er ifølge beskrivelsen «å mobilisere storbyenes strategiske rolle, identifisere og initiere koplingsgevinster mellom distinkte og komplementære kompetansemiljøer og nettverk og å bidra til å innovere storbyrollen i møte med utfordringene innen energi, miljø og klima».

– Dette er i tråd med det vi ser andre steder i Europa, hvor storbyene er motorer og drivere for regional og nasjonal innovasjon.

City regions vil også være overskriften for Senter for innovasjonsforskning som Universitetet i Stavanger og IRIS har etablert, understreker Ramvi. Han har klokkertro på slike samarbeidsprosjekter og mener at forsknings- og utdanningsinstitusjonene må innta en sentral rolle i dette arbeidet.

Tekst: Anne Selnes Foto: Elisabeth Tønnessen

risikostyring og samfunnssikkerhet

TEMA

Livet er et sjansespill Mye har skjedd siden barna lekte fritt i bilens baksete, ansatte røykte på kontorene sine og nordsjødykkerne gikk for dypt. De siste tiårene har bevisstheten rundt sikkerhet økt betraktelig i samfunnet. Samtidig har akademiske fag som risikostyring og samfunnssikkerhet vokst fram. Ved Universitetet i Stavanger arbeider rundt 5o forskere for å gjøre verden til et tryggere sted. I dette nummeret av UniverS presenterer vi noen av forskerne og deres ferskeste resultater.

Side 7 UniverS NR 3 2008

TEMA

risikostyring og samfunnssikkerhet

– Risiko er ikkje berre farleg Mange synest verda er farlegare i dag enn før. Anten vi er i ein falleferdig barnehage, er utsette for smittefare frå sjuke eller er på eit fullstappa fly, gjer vi vårt beste for å sikre oss. Kva er det som gjer oss så redde?

– Gjennom media får vi vite om all verdas ulykker så å seie mens dei skjer. Derfor får vi eit overdrive inntrykk av kor vanleg det er med ulykker, fortel Odd Einar Olsen, professor i risikostyring og samfunnssikkerheit ved Universitetet i Stavanger. Han meiner at kunnskapen om kva som kan vere farleg, er langt betre no enn for 40 år sidan, både blant ekspertar og lekfolk.

Han fortel at det er mange mekanismar som trer i kraft når vi blir redde. Berekningar av risiko og sikkerheit i samfunnet er komplisert vitskap med mange paradoks. Korleis vi vurderer risiko, er forskjellig, men noko har vi til felles.

– Vi blir meir redde om nokon påtvingar oss ein risiko, enn om vi sjølve har valt å utsetje oss for fare. Eit godt døme på truslar som andre utset oss for, kan vere epidemiar eller stråling av ulikt slag. Om vi vil drive med basehopping, gjer vi derimot det av fri vilje, seier Olsen, som fortel at vi har ein tendens til å bli meir redde om vi føler vi ikkje har kontroll over risikoen sjølve, enn når vi opplever å ha kontroll.

– Vi er ikkje redde for å køyre bilen sjølve, sidan vi har valt det sjølve, og sidan vi ofte trur for godt om oss sjølve som sjåførar. Vi er reddare når vi tek fly, sidan vi då gir frå oss

Odd Einar Olsen, professor i risikostyring og samfunnssikkerhet.

Side 8 UniverS NR 3 2008

kontrollen til andre, men vi finn oss i det, sidan vi sjølve har valt å gå om bord, seier Olsen.

– Vi er reddare det som er nært, framfor det som er fjernt. Jo tettare innpå oss vi har risikoen både geografisk og i tid, jo meir farleg vurderer vi trusselen å vere. Det er nok fordi konsekvensane ligg så langt fram i tid, at det er så vanskeleg å innføre effektive tiltak mot venta miljøendringar. Men aller mest fryktar vi truslar som er skapte med vilje av andre menneske, for eksempel terrorverksemd, forklarer Olsen.

Ulik tolegrense Risikoar og truslar som ein ikkje så lett ser, og som er uoversiktlege, gjer folk og ekspertar oppsette på å kalkulere eigen risiko. Men fordi risiko i alle høve har eit element av usikkerheit i seg, kan risikoen aldri reknast ut heilt nøyaktig, forklarer Olsen.

– Vi er redde for altfor mykje. Det har aldri vore så trygt å bo i Noreg og Europa som det er i dag. Sjukdomar som tidlegare var dødelege, har vi funne medisinar mot.

Arbeidsulykker som var vanlege før, har vi innarbeidde rutinar for å unngå. At mange fiskarar mista livet på sjøen, var aldri hovudoppslag i nyheitene for 100 år sidan, då slike hendingar var vanlege.

I andre land i verda er krig, svolt og epidemiar reelle truslar som folk slåst mot.

Der blir truslar vi er opptekne av i Noreg, ofte neglisjerte fordi folk opplever truslar som er langt farlegare. Sjølv har Olsen arbeidd i mellom anna Somalia og Sierra Leone under slike forhold.

Krisehandtering handlar som regel om å rette innsatsen mot den risikoen som er høgast.

Først rettar ein merksemda mot å redde menneskeliv og få slutt på krigen. I neste omgang vil ein til dømes ta tak i reine ulykker eller spreiinga av aids i landet

– Vi har ulike tolegrenser på grunn av den erfaringa vi har, og dei forholda som herskar i det området vi bur i, sjølv om dei same prinsippa for kor redde vi blir når vi møter fare, gjeld for oss alle, seier Olsen, som trekkjer fram eit anna døme:

– I samarbeidet om nordområda kan det fort bli ei utfordring for Noreg og Russland å finne fram til ei felles tolegrense for risiko.

I kva grad vil Noreg risikere tap av ulike slag, samanlikna med tolegrensa til Russland? spør han.

Curlingsamfunn I Skandinavia har vi frykta andre typar truslar enn det dei har i andre deler av verda. Olsen trekkjer fram eit tiltak frå Sverige som eit døme på ei overdriven frykt.

– Når foreldre blir oppfordra til å utstyre borna med innehjelm når dei er heime i sitt eige hus, er risikostyringa ute av kontroll.

Eller når foreldre eller kommunen legg gummimatter under trea for at barn ikkje skal slå seg. Risiko i ulik grad må vi alltid leve med. Vi må ikkje bli overbeskyttande og koste vegen for barna våre etter kvart som dei veks til. Då får vi eit curlingsamfunn, seier Olsen.

– Det vi burde frykte i Noreg, er røyking, usunn livsstil, trafikkulykker og dei mange miljøutfordringane som vil kome. Det er dette som tek liv. Men likevel er det store ulykker, naturkatastrofar eller terror vi er mest redde for.

Dei mange paradoksa Samfunnssikkerheit og risikostyring er eit breitt fagfelt. Ved Universitetet i Stavanger består fagmiljøet av historikarar, statistikarar, ulike samfunnsvitarar og ingeniørar. Frå det tidlige fokuset på samfunnssikkerheit som noko reint teknologisk, blir samfunnssikkerheit i dag forstått i ei vidare tyding der også menneskelege og organisatoriske forhold reknast med.

– Å berekne risiko handlar om å sjå inn i framtida. Elementet av usikkerheit gjer at vi aldri vil kunne finne absolutte svar på kor risikabelt noko er. Mykje kan vi rekne oss fram til og spå om, men i alle høve handlar det ofte om å lære av det som har skjedd, seier Olsen og konstaterer at samfunnssikkerheit og risikostyring handlar om dei mange dilemma og paradoksa der ein ofte må vege auka sikkerheit opp mot andre gode.

risikostyring og samfunnssikkerhet

TEMA

Hver eneste dag utsetter vi oss for mange ulike former for risiko. Teoretisk sett er det alltid en fare for at man skal kollidere på vei til jobb, brekke beinet på fotballtrening eller bli smittet av en farlig bakterie. Men hvor farlig lever vi egentlig? Og er vår oppfatning av hva som er mer eller mindre farlig, i samsvar med virkeligheten?

– Det er for eksempel ein klassisk motsetnad mellom individuell fridom og sikkerheit. Auka sikkerheit for alle i samfunnet vil alltid gå utover fridomen til den einskilde.

Eit anna dilemma er kor mykje ein skal investere i meir tryggleik i eit samfunn som allereie er svært trygt. Har vi klart å eliminere alle truslar, sit vi framleis att med uflaksen.

Og den er det vel ikkje mogeleg å bli kvitt?

Professoren legg til at det ikkje alltid er lett å få politikarane til å vere opptekne av

praktisk arbeid for auka tryggleik når det kostar mykje pengar. For viss dei lykkast, så skjer det jo ingenting. Då skjer det ingen ulykker. Då er det lettare for dei å vere opptekne av gode tal i rekneskapen eller store og synlege prosjekt. Derfor kjem stort sett politikarar på banen når ulykka er ute.

Olsen trekkjer fram eit anna paradoks:

– Når vi føler oss trygge, byrjar vi slappe av med gode vanar, rutinar, kontroll og vedlikehald. Og då kan det fort gå gale. Vi blir sløve og uoppmerksame. Sikkerheita kan bli så

god at den i seg sjølv blir ein fare, seier Olsen, og avsluttar:

– Altfor mange i dag har ei oppfatning av risiko som noko skummelt og farleg. Eg trur det òg er viktig å ha eit positivt syn på risiko.

Det er eit paradoks at folk vil leve eit spennande, men risikofritt liv. Det å leve er å ta risiko. Risiko gir oss òg livsglede og er ikkje alltid farleg.

Tekst: Silje Stangeland

Side 9 UniverS NR 3 2008

TEMA

risikostyring og samfunnssikkerhet

Jakter på de farlige trafikantene Unge bilførere, eldre sjåfører og motorsyklister stigmatiseres av samfunnet, mener førsteamanuensis Ove Njå ved Universitetet i Stavanger. Han forsker på hvem som egentlig er farlige i trafikken.

Du har sikkert hørt det mange ganger: Det er de under 24 eller over 70 år, pluss MC-førere og rusmisbrukere som forårsaker flest ulykker på veiene. Dette er høyrisikogrupper, som utgjør en fare for oss vettuge trafikanter.

En urettferdig forenkling av virkeligheten, mener Ove Njå ved Universitetet i Stavanger.

– Noen såkalte eksperter hevder for eksempel at det er 10–15 ganger så farlig å kjøre motorsykkel som å kjøre bil, eller at å kjøre MC er like farlig som å kjøre med én i promille. Disse ekspertene har enten ikke begrep om hva risiko er, eller de under- kommuniserer sitt eget grunnlag for uttalelsene. For ikke lenge siden kom det forslag om å begrense muligheten for 18-åringer til å kjøre bil, noe som vil ramme alle de seriøse 18-åringene. Denne måten å snakke om høyrisikogrupper på er å stigmatisere store grupper av mennesker.

Det er problematisk, og jeg tror heller ikke man oppnår noe. Derfor synes jeg det er viktig

Side 10 UniverS NR 3 2008

å finne ut mer om disse høyrisikogruppene, sier Njå.

Og det har han gjort. På oppdrag fra Statens vegvesen har han studert granskingsrapportene fra alle dødsulykkene på norske veier i 2005, 2006 og 2007. Det dreier seg om 625 saker. Granskningsrapportene bygger på politidokumentene i sakene, deriblant åstedsrapporter og vitneavhør som beskriver hendelsesforløpet. I mengden av opplysninger har han forsøkt å finne mønstre som kan fortelle noe mer spesifikt om dem som forårsaker ulykker.

Forskeren er ikke bare opptatt av dem som blir stigmatisert. Han mener det er viktig å finne ut hvem som egentlig utgjør risiko, slik at tiltak kan settes inn overfor dem det gjelder.

– Da kan vi komme disse gruppene i møte, blant annet for å få dem til å innse at de er en risikogruppe. Mer kunnskap om risikogruppene vil også kunne brukes til å følge opp sjåfører som blir tatt i politikontroller eller er involvert i mindre alvorlige ulykker. Det kan kanskje forhindre større ulykker senere, sier Njå.

Han mener at trafikk ikke må ses på som et isolert problem, men som en del av samfunnssikkerheten.

– Hvis du forstår ulykker som resultat av

individuelle feil, får du et helt annet perspektiv enn om du ser på ulykker som en del av et samfunnssystem, slik jeg gjør. Jeg mener at både kommuner, politi, helsevesen, andre myndigheter og representanter for gruppene bør trekkes mer inn for å forebygge. I dag tenker man for snevert, mener Ove Njå.

I rapporten, som nå er klar, mener Ove Njå å se 17 undergrupper av de kjente høyrisikogruppene. I mange tilfeller kan en trafikant tilhøre flere grupper.

– Dette er den første karakteriseringen av undergrupper som er gjort, og fra min side et første forsøk på å starte en diskusjon om dette.

Jeg håper å få andre aktører på banen, sier Njå.

Her er gruppene:

Unge, mannlige bilførere Helgekjørerne Ungdom som liker lek og ekstrematferd i trafikken. De er ikke spesielt interessert i bil, men bruker kjøretøyet som et middel til å treffe andre ungdommer. De kjører ikke i ruspåvirket tilstand, men den typiske ulykken skjer på vei til eller fra fest.

De likegyldige Dette er ungdommer som ikke bryr seg om normer. Kjøreatferden er ekstrem, de kjører

risikostyring og samfunnssikkerhet

ruspåvirket, uten førerkort og har ofte tilknytning til kriminelle miljøer.

for disse hendelsene kommer ikke fram i det materialet Njå har hatt til disposisjon.

De uerfarne Førere med kort erfaring som trafikanter er overrepresentert i materialet. Mangelen på erfaring kan bli særlig farlig i kombinasjon med visse sosiale situasjoner, for eksempel ved at stemningen i bilen bidrar til at sjåføren kjører over evne.

Eldre

Motororienterte ungdomsmiljø Det fins mange ulike motormiljøer hvor høyrisikoatferd kan utvikles: Noen kretser rundt motorsport, andre er opptatt av selve kjøretøyet, og det fins miljøer hvor man dyrker uvanlig kjøreatferd. Datamaterialet sier lite om disse miljøene.

De sansemotorisk svekkede eldre Noen ulykker skjer også fordi sjåføren har svekket sansemotorikk. Dette er samspillet mellom sanseevne, tenkeevne og motorikk, som sørger for at inntrykk blir mottatt og bearbeidet i nerve- og muskelsystemet.

Psykisk syke og mennesker i emosjonell ubalanse Blant de unge drepte fins det flere som har opplevd en utløsende hendelse nesten like forut for ulykken. Denne gruppen er nok vanskelig å identifisere. I tillegg kommer ungdommer med psykisk sykdom som har utviklet seg over tid.

Motorsyklister De rustne Fritidskjørere som sliter med å finne «godfølelsen». Denne gruppen er de som årlig tar frem motorsyklene og har relativt begrenset bruk av syklene, slik at kjøreferdighetene ikke blir vedlikeholdt regelmessig.

De likegyldige Denne gruppen omfatter personer som er ruset, mangler førerkort, har stjålet sykkelen, mangler verneutstyr og/eller er i psykisk ubalanse. Lover og regler er ikke reelle barrierer for deres kjøring på motorsykkel.

De erfarne grensesprengerne Disse førerne har en viss erfaring og tøyer grensene med «morsom» kjøring. Her inngår fartslek, kjøring på ett hjul og kurvekjøring i høy fart, som ligger på grensen for førerens ferdigheter. Det er ikke uvanlig at motor- sykkelen er lånt eller relativt ny.

De uerfarne Dette er motorsyklister som enten er på fremmede veier (ofte utlendinger på ferie), ikke har hatt førerkort lenge eller sjelden er i aksjon på tohjulingen. De takler ikke forholdsvis overkommelige trafikale situasjoner, stivner eller handler på lite rasjonelle måter.

De selvvelgende I noen få hendelser synes det åpenbart at føreren har valgt ulykken bevisst. Bakgrunnen

De mentalt svekkede eldre Mennesker begynner vanligvis å svekkes mentalt omtrent ved 45-årsalderen. For noen utvikler dette seg raskt, i form av Alzheimer eller lignende, for andre er prosessen mye senere.

De fysisk svekkede eldre Her dreier det seg om evnen den eldre har til å bevege seg i trafikken. Som et eksempel kan vi trekke frem en fotgjengerulykke med en eldre som bare hadde 13 sekunder på seg til å krysse en bred og høytrafikkert gate. Det skapte stor debatt i mediene.

Eldre bilførere med akutte helselidelser Her inngår lidelser som er koplet til hjertefunksjon eller bevissthet. Datamaterialet sier lite om hvilke helseproblemer som har oppstått i den enkelte ulykke. Å vurdere individuell risiko for akutte helseproblemer i vegtrafikken er vanskelig, og har hittil vært lite prioritert.

Rusmisbrukere Rusmiddelmisbrukere Denne gruppen gjenfinnes lett i statistikken over arresterte bilførere, og de er personer med åpenbare rusproblemer. Over tid har det blitt klart færre rene alkoholmisbrukere, og langt flere som blander alkohol med vanedannende medikamenter og/eller andre illegale rusmidler.

Promillekjørere Dette er de som blir arrestert for promillekjøring én gang, en gruppe som sannsynligvis langt sjeldnere kan omtales som rusmisbrukere. At de fleste ikke blir arrestert igjen, skyldes forhåpentlig at de justerer sin atferd etter å ha blitt tatt første gang.

Pillebrukere De «rene» medikamentbrukerne er en gruppe vi vet mindre om, men som Ove Njå mener bør vies langt større oppmerksomhet.

TEMA

!

• Ove Njå er prosjektleder for studien Høyrisikogrupper i vegtrafikken. Identifisering av undergrupper. Medforfattere er Eva Jakobsson og Sverre Nesvåg.

Studien er gjort på oppdrag fra Statens Vegvesen Vegdirektoratet.

• Norske myndigheter har helt siden 1920-tallet ført statistikk over trafikkulykker. De første årene forekom det mellom 14 og 29 dødsfall med bil i året, men dette tallet økte utover på 1930-tallet.

På denne tiden var over 60 prosent av de drepte syklister eller fotgjengere.

• Etter krigen steg ulykkestallene dramatisk. Fra 1950 til 1963 ble antall drepte i trafikken tredoblet, fra 133 til 371 årlig. Mange av de drepte var barn.

• Hvem som har fått oppmerksomhet som høyrisikotrafikanter, har variert over tid. I dag snakker man ofte om unge, eldre, motorsyklister og rusmisbrukere.

– Bra med forskning Trygg Trafikk setter pris på at det forskes på risikogrupper i trafikken

– Jeg synes det er veldig interessant at Universitetet i Stavanger går inn og ser på andre grupper enn dem som har spesielt risikopreget atferd, sier Kristin Øyen, kommunikasjonssjef i Trygg Trafikk.

– Det er både nyttig og riktig å tenke at man skal rette særskilte tiltak mot bestemte grupper av trafikanter. Samtidig er dette noe alle må få viktig informasjon om, særlig på skolen, de siste årene før man kan ta sertifikatet. Trygg Trafikk deler UiS-rapportens syn om at flere offentlige etater må trekkes med i trafikksikringsarbeidet. Øyen er også enig i at ulike grupper trenger ulike tiltak.

– Noen lar seg påvirke av informasjon, andre må lære sikkerhet ved å prøve ut ting i praksis, sier Kristin Øyen.

Tekst: Leiv Gunnar Lie

Side 11 UniverS NR 3 2008

TEMA

risikostyring og samfunnssikkerhet

Vil bli forskningstopper De er økonomer, ingeniører, samfunnsvitere, historikere og psykologer.

De utvikler og formidler kunnskap om sårbarhet, trusler og sikkerhet i samfunnet.

Det tverrfaglige forskningsmiljøet innen risikostyring og samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger teller rundt 50 forskere.

Forskerne som er knyttet til risikostyring og samfunnssikkerhet teller til rundt 50 forskere. Her er 16 av dem: Trioen fremst er professor Terje Aven, professor Odd Einar Olsen og førsteamanuensis Preben Lindøe. Bak fra venstre står Jon Tømmerås Selvik, Sissel Jore, Bjørnar Heide, Riana Steen, professor Karina Aase, Bjørn Ivar Kruke, Karianne Eidesen, koordinator for SEROS, Kenneth Pettersen, Elise A. Oksvik, Thor Erik Nøkland, Espen Olsen, Berit Tjørholm og Sindre Høyland.

Forskningen innen risikostyring og samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger ble styrket ved etableringen av et doktorgradsprogram i 2003. Miljøet er ett av universitetets mest voksende og suksessrike forskningsmiljø de senere årene. Fagområdet styrkes ytterligere ved at Senter for risikostyring og samfunnssikkerhet satser for fullt framover.

Senteret har først og fremst fått midler til sine prosjekter fra Forskningsrådet, men også oljenæringen og transportnæringen er viktige oppdragsgivere. De har også en rekke oppdrag fra stat- og kommunesektoren. Nå loves det videre satsning.

– Vi er glade for de forskningsrettede grepene universitetet har tatt i organisasjonsstrukturen og vi ønsker å være en sterk bidragsyter til at universitetet skal fortsette denne forskningssatsningen. Vi skal selvfølgelig være pådrivere for kunnskapsutvikling gjennom fortsatt sterk deltagelse i Forskningsrådets programmer, men vil samtidig prioritere utviklingen av prosjekter mot EUs 7. ramme-

Side 12 UniverS NR 3 2008

program, som er EUs satsning for forskning og teknologisk utvikling. Senteret skal være en sterk bidragsyter til at Universitetet i Stavanger i løpet av noen år koordinerer flere prosjekter innen det 7. rammeprogram, forklarer Kenneth Pettersen som er nytilsatt koordinator for Senter for risikostyring og samfunns- sikkerhet.

Flerfaglig suksess Fagmiljøet innenfor risikostyring, samfunnssikkerhet og økonomisk risikostyring arbeider i økende grad med problemstillinger som krever kompetanse fra alle de tre områdene.

Ulike fagområder og disipliner møtes når de skal forsøke å forstå samfunnets trusselbilde og utvikle kunnskap til å håndtere disse. Med alle sine professorer og professor-II-stillinger, amanuensiser og post.doc.stillinger, doktorgradsstudenter og -stipendiater teller miljøet rundt 50 forskere.

– Flerfaglighet er for oss en nødvendig grunnmur for å utvikle kunnskap for å forstå

samfunnets sårbarhet, de farene som truer oss og for å utvikle riktig kunnskap for beredskap og håndtering. Senteret skal være navet i dette flerfaglige samarbeidet. Og nå ønsker vi å ytterligere styrke risikostyring og samfunnssikkerhet som et sterkt flerfaglig senter med internasjonale ambisjoner, forteller Pettersen.

Senteret er tuftet på flere års flerfaglig suksessrik forskningsarbeid. I perioden 2004–2007 har miljøet innen risikostyring og samfunnssikkerhet generert betydelige eksterne midler, både statlige og private, basert på egen innsats og aktivitet. Fagmiljøet har blant annet en sterk posisjon i Forskningsrådets program for samfunnssikkerhet og risiko – SAMRISK – og leder tre av i alt sju prosjekter. Miljøet har en stadig økende prosjekt-portefølje.

Tekst: Karen Anne Okstad Foto: Erling Hægeland

risikostyring og samfunnssikkerhet

TEMA

Fra Blitz til bomber

Vår forståelse av terror har endret seg radikalt de siste 15 årene.

Terroristen har gått fra å være politisk ruteknuser til en skruppelløs massemorder.

Med den gamle terrorforståelsen trengte man ikke særlovgivning for å beskytte samfunnet. Med den nye terrorforståelsen betraktes terror som en alvorlig risiko for hele samfunnet, særlig terror rettet mot livsviktig infrastruktur – det vil si transportmidler, veier, vannforsyning og telekommunikasjon.

Jore forklarer at endringen i forståelsen av terrorisme har vært en medvirkende årsak til at vi har fått et nytt lovverk og en norsk terrorberedskap på alerten.

– Den nye terrorforståelsen gir mer makt til myndighetene, ettersom folk flest opplever denne nye terroren som mer alvorlig og som en trussel mot hele samfunnet. De norske myndighetene vektlegger ikke sannsynligheten for terrorisme eller trusselbildevurderinger når det gjelder innføring av sikkerhetstiltak mot terrorisme. Her ønsker man en sikkerhetsberedskap basert på worst-case-tenkning.

Det kan medføre et økt nivå av sikkerhetstiltak i samfunnet, forteller Jore.

Tekst: Karen Anne Okstad

– Det som forandret seg etter 11. september, var at man fikk et mer klart bilde av hvem en terrorist kan være. I dag ville vi aldri tenke at en vindusknuser kan være en terrorist. Så den terrorforståelsen vi hadde på begynnelsen av nittitallet, ble definitivt noe «gammeldags» etter 11. september, forteller Sissel Jore, som holder på med en PhD i risikostyring og samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger.

Jores forskning viser at siden 1993 har norske myndigheter fornyet sitt syn på terror og oppjustert terrorberedskapen i samsvar med den nye, globaliserte terrorforståelsen. Før var de tilbøyelige til å bruke begreper som halvkriminell, vindusknusing, hærverk og politisk demonstrasjon når terrortrusselen mot Norge ble vurdert. Etter år 2000 oppstod det en endring i forståelsen av terrorisme.

Samfunnet kunne bli truet av nye former for terrorisme som ville bruke nye våpen, også masseødeleggelsesvåpen.

En ny terrorforståelse – Man skulle tro at norske myndigheter fikk det nye synet på begrepet terrorisme etter 11. september 2001. Den nye forståelsen kom

imidlertid alt på slutten av 1990-tallet.

Både EUs og NATOs nye strategiske konsept fra 1999 vektla trusselen fra terrorisme.

Men også en del forskere framsatte teorier om at terrorismen ville endre karakter, og at nye, mer dødelige former for terrorisme ville kunne utgjøre en trussel i framtiden, forklarer Jore.

Sårbarhetsutvalget Sårbarhetsutvalget i 2000 skulle utrede samfunnets sårbarhet med sikte på å styrke samfunnets sikkerhet.

– Med dette utvalget skifter Norge forståelse av hva en terrorist er. Tidligere var det en logisk sammenheng mellom terrorhandlingen og målet. Et angrep på en ambassade kunne settes i en sammenheng og forstås ut fra ulike motsetninger og konflikter.

En terrorist hadde et forståelig motiv. Sårbarhetsutvalget flyttet oppmerksomheten vekk fra motivasjonen. I stedet så man på våpenet og truslene og på hva en terrorist er i stand til å gjøre. Utvalget introduserte nye begreper som for eksempel dataterrorisme og atomterrorisme. Disse begrepene gir oss en helt ny forståelse av hva terrorisme er, og hva terrorister er i stand til å gjøre, forklarer Jore.

!

Den gamle forståelsen av terrorisme Terrorisme er politisk motivert kriminalitet. Terrormålet henger logisk sammen med terroristens politiske mål. Eksempler på terrorhandlinger er slåsskamper, vindusknusing, demonstrasjoner, tåregassangrep og bombeangrep.

Den nye forståelsen av terrorisme Hvem terroristen er, og terroristens motiv er ikke lenger like viktig. Økt oppmerksomhet om religiøst motivert terrorisme. Terrorhandlinger er angrep på livsviktig infrastruktur og massedrap på uskyldige mennesker.

Terrorister vil ta i bruk nye former for våpen, for eksempel datavåpen, kjemiske våpen og masseødeleggelsesvåpen.

Side 13 UniverS NR 3 2008

TEMA

risikostyring og samfunnssikkerhet

Den kalde beregningens kunst Hvordan beregner man sjansen for å få hole-in-one på golfbanen?

Eller faren for katastrofe på en oljeplattform? Professor Terje Aven ved Universitetet i Stavanger mener vi trenger økt forståelse av risiko i samfunnet – både for å unngå ulykker og skape vekst i samfunnet.

– Den som intet våger, intet vinner. Dette gamle ordtaket kan stå som en illustrasjon på de utfordringer og spenninger som forskerne er opptatt av når det gjelder risiko og risikofaget, sier Terje Aven.

Professoren ved Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging har de siste 15 årene vært opptatt av å etablere en faglig plattform for risikofaget og er i dag en ettertraktet foredragsholder i industri og næringsliv på sitt spesialområde. De to siste årene har han toppet universitetets liste over ansatte med flest publiserte vitenskapelige artikler.

– Det startet under min tid i Statoil, der jeg arbeidet med risikoanalyser for oljeinstallasjoner til havs. Jeg innså at faget ikke hadde et skikkelig faglig grunnlag.

Noe måtte gjøres med det, sier Terje Aven.

Resultatet er blitt et betydelig engasjement og etableringen av et sterkt forskningsmiljø innen risikofaget ved Universitetet i Stavanger.

Forenklet kan man si at det finnes to fundamentale problemstillinger:

Side 14 UniverS NR 3 2008

1 2

Hva er risiko, og hvordan beskrive risiko?

Hvordan ta stilling til hva som er sikkert nok (riktig sikkerhetsnivå) med grunnlag i risikoanalysene?

Disse to problemstillingene henger nøye sammen. Det tradisjonelle synet sier at risiko er en egenskap, akkurat som høyde og vekt.

– Dette perspektivet er foreldet. Det fungerer ikke. Det kan gå greit for terninger og spill, men ikke for å beskrive virkeligheten, sier Aven.

Virkelighetens verden Aven forklarer at i virkelighetens verden er situasjonen en annen.

– En oljeplattform er ikke en terning.

Kaster vi en terning, er vi alle enige om at sjansen for at utfallet skal bli en toer, er en sjettedel. Vi kan repetere forsøket i det uendelige, og da vil vi få en toer i ett av seks kast såfremt det ikke er noe galt med terningen, sier Aven.

Han påpeker at man imidlertid ikke kan

repetere en plattforms liv. Situasjonen er i stor grad unik.

– Vi har mye erfaring og data om hva som har skjedd på lignende installasjoner, men den kunnskapen vi har, er for begrenset og mangelfull til at vi kan si hva som vil skje i fremtiden. Det er dette som har vært utgangspunktet for forskningen innen risikostyring.

Utfordringen har vært å utvikle en alternativ tenkemåte. Sannsynligheter, slik de fremstår når vi ruller terninger, forkastes. I stedet brukes såkalte kunnskapsbaserte sannsynligheter. For å forklare hva det betyr, kommer Aven med et eksempel fra sportsverdenen.

Å vinne i fotball – Tidligere landslagstrener Egil Olsen er opptatt av tall og kan si at det er 25 prosent sjanse for at Norge vinner neste landskamp.

Men det gir ingen mening å tenke på det som en objektiv beskrivelse av kampforløpet.

Kampen kan ikke repeteres. Det Drillo gjør, er å bruke en kunnskapsbasert sannsynlighetsangivelse. Han angir hvor

risikostyring og samfunnssikkerhet

trolig det er at Norge vinner, basert på den kunnskapen han har om tidligere kamper, spillernes form, skadesituasjon og så videre.

Han mener det er like sannsynlig at Norge vinner, som at en bestemt kule blir trukket ut av en urne med fire kuler. Hvis vi for eksempel skal satse penger på utfallet av kampen, vil vi vektlegge Olsens sannsynlighet, fordi han har gode kunnskaper om temaet.

Hole-in-one Terje Aven er en lidenskapelig golfspiller, og det er enhver golfspillers drøm å oppnå hole-in-one.

– Jeg har aldri klart det, men jeg var to centimeter fra hullet i fjor. Det finnes ingen objektiv sannsynlighet for at jeg skal få en hole-in-one i løpet av de neste ti årene. Jeg kan angi en kunnskapsbasert sannsynlighet basert på tidligere resultater, det nivået jeg har som golfspiller, og hvor mye jeg spiller, sier Aven. En rask vurdering gir 10 prosent sannsynlighet. Så får vi se om jeg lykkes.

Det hadde vært veldig artig, smiler Aven.

Nå vil kanskje noen hevde at det er en smule avstand mellom sannsynlighetsberegning i fotball og golf og det som skjer i samfunnet rundt oss for øvrig.

– I prinsippet er det ingen forskjell. For å få frem et risikobilde har vi eksperter som kan mye om ulykker, branner, eksplosjoner og lignende. De gir sine vurderinger, og vi gjør bruk av vurderingene fordi ekspertene har kunnskaper om emnet. Det gir et langt bedre grunnlag enn å lytte til mannen i gata, som ikke har noen kunnskap om emnene. Vi trenger ekspertene. Men samtidig må vi ha ydmykhet for at eksperter kan ta feil. Forutsetningene de bygger sine analyser på, kan ryke. Det var for eksempel ikke mange

eksperter som på 70-tallet forutså at det ville bli senskader av dykkingen. Og her er vi ved et viktig punkt. Risikoanalysene må se ut over sannsynlighetene. Tradisjonelt anvendes risikoanalyser som gir masse sannsynlighetstall. Men dette er ikke godt nok. Vi må se på usikkerhetsfaktorer utover disse tallene.

Tallene kan kamuflere viktige usikkerhetsfaktorer, forklarer professoren.

Aven påpeker at brukerne av risikoanalyser, for eksempel bedrifter, kan være tjent med dagens praksis, fordi analysen kan brukes til å slå fast at risikoen er lav og akseptabel i forhold til gitte standarder.

– Jeg sier ofte at business loves risk assessments – praksisen er til fordel for den som ønsker å «bevise» at risikoen er akseptabel. Usikkerhetene dekkes delvis over.

TEMA

nøkkelrolle, men de er dessverre ikke alltid på banen. Vår jobb som forskere er å øke bevisstheten til politikere og andre om hvordan dette henger sammen, og hva som kreves av dem.

– Risiko handler ikke bare om å unngå ulykker og skader. Det handler like mye om å skape verdier og vekst og å utvikle samfunnet.

Det er drivkraften for forskermiljøet på Universitetet i Stavanger, oppsummerer Terje Aven.

Tekst: Egil Rugland Foto: Elisabeth Tønnessen

Handler om verdier – Denne problemstillingen er for eksempel relevant i forbindelse med debatten om Lyses LNG-anlegg i Risavika. Lyse vil legge vekt på risikoanalysene fra konsulentene, som angir risikotall som ligger under typiske grenser for akseptabel risiko. Risikobildet er likevel snevert, og andre vil hevde at viktige risikofaktorer ikke er kommet tilstrekkelig frem, mener Aven, som påpeker at naboene til anlegget i Risavika selvsagt vil vektlegge alle usikkerhetsfaktorer.

Aven forklarer at problemstillingen tydeliggjør behovet for å balansere ulike hensyn, ønsket om utvikling og verdiskaping på den ene siden og risiko og usikkerhet på den andre.

– Det er en stor utfordring å finne frem til gode måter å foreta denne balansen for problemstillinger av den typen som gjelder LNG-anlegget. Politikerne skal spille en

Side 15 UniverS NR 3 2008

TEMA

risikostyring og samfunnssikkerhet

Når nøden er størst Forskere ved Universitetet i Stavanger har studert internasjonale kriser på nært hold. De har sett viktigheten av at de katastroferammede selv blir involvert og ikke overkjøres av nødhjelpsapparatet.

Stipendiatene Kristin Scharffscher og Bjørn Ivar Kruke har vært på plass i to av verdens verste kriseområder. De kan bevitne at gode intensjoner ikke er nok når man skal drive effektivt nødhjelpsarbeid.

Alle husker den dødbringende flodbølgen som skyllet inn over asiatiske strender andre juledag 2004. Bare på Sri Lanka tok tsunamien mer enn 30 000 menneskeliv i løpet av minutter. Omkring en og en halv million mennesker mistet hjemmene sine, og mange av dem ble drevet på flukt.

– Etter tsunamiens ødeleggelser rykket det internasjonale hjelpeapparatet inn på Sri Lanka. Store pengesummer hadde blitt donert, mediene kjørte store reportasjer, og de internasjonale organisasjonene var ivrige etter å vise at pengene ble brukt effektivt.

I hastverket ble imidlertid den lokale kompetansen på Sri Lanka skjøvet til side, forteller Kristin Scharffscher.

Lokalt hjelpearbeid Kristin Scharffscher oppholdt seg på Sri Lanka det første halve året etter tsunamien. Hun så hjelpearbeidet i de rammede områdene på nært

Side 16 UniverS NR 3 2008

hold og registrerte blant annet at flere lokale kvinneorganisasjoner umiddelbart startet innsamling og distribusjon av mat og klær.

– Kvinnene og kvinnenettverkene spilte en viktig rolle i det lokale nødhjelpsarbeidet.

I den østlige byen Batticaloa fantes det blant annet et nettverk bestående av kvinne- representanter fra alle flyktningleirene i området. De hadde regelmessige møter der de diskuterte utfordringer i det lokale hjelpearbeidet, og de hadde en helt annen type innsikt enn internasjonale hjelpearbeidere.

For eksempel diskuterte de hvordan de kunne gi praktisk støtte til menn som hadde blitt eneforsørgere for barna sine. De diskuterte også hvordan de skulle hjelpe enker på en måte som ikke skulle gå ut over enkenes verdighetsfølelse, forteller Scharffscher.

Fra passive mottakere til medansvarlige – Det er en myte at folk som opplever en krise, setter seg i en krok og skjelver. I stedet for at den rammede befolkningen skal være passive hjelpemottakere, må de ses på som medansvarlige og viktige aktører for den krisen som skal

håndteres, sier Scharffscher.

Ett av Scharffschers eksempler fra hjelpearbeidet etter tsunamien er en religiøs organisasjon fra USA som etablerte suppekjøkken blant de kriserammede.

– De glemte fullstendig å spørre om lokalbefolkningen faktisk hadde behov for varm mat. Svaret ville sannsynligvis ha vært nei. Kvinnene i landsbyen kom jevnlig sammen og stelte i stand varme måltider. For dem var dette viktig for å gjenopprette en følelse av normalitet og for å styrke fellesskapet. Til tross for at initiativet var velment, virket suppekjøkkenet både klønete og respektløst, sier Scharffscher.

Scharffscher understreker at man selvfølgelig ikke skal la være å redde liv der det er mulig.

– FN og de andre internasjonale hjelpeorganisasjonene har mange gode retningslinjer, og jevnt over har man blitt flinkere til å ta hensyn til kvinners behov og ressurser. Men når de ikke spør før de setter i gang, da er det fort gjort å bomme med hjelpen, eller til og med gjøre skade, sier Scharffscher.

– På Sri Lanka ble konsekvensen at

I 2005 var stipendiat Bjørn Ivar Kruke midt oppi nødhjelpsarbeidet i en flyktningleir i det sørlige Darfur. Her var mange mennesker samlet på ett sted, og nødhjelpsarbeidernes utfordringer bestod i å behandle menneskene som ressurser, ikke ofre.

Kvinnene og kvinnenettverkene spilte en viktig rolle i det lokale nødhjelpsarbeidet i Sri Lanka etter tsunamiens herjinger. FN og de andre internasjonale hjelpeorganisasjonene har blitt flinkere til å ta hensyn til kvinners behov og ressurser.

internasjonal innsats foregikk parallelt med lokal innsats, uten at det var samarbeid mellom dem. Og kvinnenettverk som allerede eksisterte, og som hadde satt i gang hjelpetiltak, ble tilsidesatt, forteller Scharffscher.

Scharffscher stiller spørsmål om hvorfor hjelpearbeidet ikke forankret arbeidet sitt lokalt og dro nytte av den lokale kompetansen som fantes.

– Hvordan hadde vi reagert dersom det kom nederlandske hjelpemannskaper til Nord-Norge for å ta over redningsaksjonen etter et stort snøskred?

Forskeren påpeker at de fleste som jobber i FN og andre hjelpeorganisasjoner, nok er opptatt av å gjøre verden til et bedre sted.

– Men dersom det internasjonale nødhjelpsapparatet ikke samhandler med befolkningen for å finne gode løsninger, får man ingen forankring. Man har rett og slett ikke gjort noe for å forebygge neste krise, sier Scharffscher.

Kjenner kulturen Kollegaen hennes, Bjørn Ivar Kruke, har vært i kriserammede Darfur. Der så han hvor viktig det er å ha blikk for lokalbefolkningens kunnskap og vilje til å hjelpe seg selv.

– Min erfaring er at det er helt umulig å lykkes hvis man ikke bruker lokalbefolkningen.

Du får ikke en flyktningleir med 100 000 mennesker til å fungere uten å bruke dem det gjelder. Lokalbefolkningen har ofte en veldig god følelse for hva som trengs. De vet mye, har store nettverk og kjenner kulturen. Et annet moment er at med så mange mennesker på ett sted, sitter man på ei kruttønne. De kan ikke alle gå rundt med hendene i lommene.

Folk er vant til å ta vare på seg selv og må behandles som ressurser, ikke ofre, sier Kruke.

Stipendiaten har gjort flere feltstudier i områder med komplekse kriser. I 2005 var han midt oppi nødhjelpsarbeidet i en flyktningleir i det sørlige Darfur. Der så han hvordan dårlig kommunikasjon og sterk mistillit vanskeliggjorde nødhjelpsarbeidet.

To millioner flyktninger Konflikten som brøt ut i Darfur i 2003, var et resultat av en dyptgående krise i regionen. Den hadde sin bakgrunn i sult, tørke, ørkenspredning, folkeforflytninger, etniske konflikter og en følelse av marginalisering i forhold til sentrale områder i Sudan. Da opprørsgrupper i Darfur-provinsen tok til våpen, utløste det en voldsom respons fra myndighetene i Karthoum. Hittil er 200 000 sudanesere drept.

To millioner mennesker er fordrevet fra hjemstedet og lever som flyktninger i eget land.

Behovet for mat, medisiner og annen hjelp er

enormt, og hjelpearbeidet er krevende.

– For det første er koordineringen veldig vanskelig, ikke minst på grunn av mistillit mellom sentrale aktører i saken. På den ene siden har vi FN og de frivillige organisasjonene, på den andre landets myndigheter, både sentralt og lokalt. Midt imellom står menneskene som er blitt flyktninger i eget land, forteller Kruke.

Mistilliten kan gå mange veier. I noen tilfeller vegrer landets sentrale myndigheter seg for å samarbeide med vestlige hjelpeorganisasjoner, siden de er usikre på hva de egentlig er ute etter. De kan for eksempel mistenke enkelte av dem for å ha sympati med opprørsgrupper i landet.

– I Darfur ble biler med nødhjelpsutstyr stående ved grensa i påvente av fortolling, fordi han som var ansvarlig for å signere papirene, var på ferie, sier Kruke. Han for- teller også at nødhjelpspersonell fikk forbud mot å bevege seg i bestemte områder og portforbud i de store byene. Mobilnettet blir til tider også tatt ned.

Hjelpeorganisasjonene på sin side er ofte kritiske til myndighetene i landet, som jo står ansvarlig for den forferdelige situasjonen som er oppstått. I mange tilfeller blir det et spørsmål om man i det hele tatt kan samarbeide med en regjering som begår

Side 17 UniverS NR 3 2008

TEMA

risikostyring og samfunnssikkerhet

omfattende overgrep mot egen befolkning.

Representantene for vestlige organisasjoner opplyser at de ikke klarer, eller ønsker, å pleie den nødvendige kontakten med myndighetene i landet. Kanskje kjenner de heller ikke de kulturelle kodene som er nødvendige for å kunne samarbeide.

Organisasjonene kan også få problemer med forholdet til befolkningen, som nærer en grunnleggende mistillit til sine egne myndigheter. Dersom organisasjonene samarbeider for tett med myndighetene, møter hjelpearbeiderne motvilje hos dem de prøver å hjelpe. Et annet problem i Sudan er de enorme avstandene. I Darfur er det dårlig infrastruktur og 2 000 kilometer til nærmeste havn. Det vanskeliggjør transport av mat, medisiner og utstyr.

Smil i tragedien Et tredje moment er at det i en slik krise ikke fins noen sentral organisasjon til å organisere nødhjelpsarbeidet.

– Det fins mange aktører som har ulike agendaer og mandater, og som er på plass i ulike faser. Dermed blir informasjonsutveksling svært viktig, sier Kruke.

Krukes flere måneder lange opphold i flyktningleiren ble en skjellsettende opplevelse.

Nesten to ganger Tromsøs befolkning bodde i sult og sykdom i selvbygde hytter langs et jernbanespor. Barn døde, kvinner ble voldtatt, og menn ble drept.

– Samtidig var det umulig å ikke bli smittet av befolkningens gode humør, for midt oppi nøden var det smil å se overalt. Å holde motet oppe er viktig for å overleve i en flyktningleir.

Kruke ble selv nødhjelpsarbeider under feltstudiet. Han kartla blant annet hele leiren med GPS og var med på å etablere et skolesystem for 16 000 barn.

– Når man er midt oppi en krise, er ikke «forsker» en gyldig rolle. Det ble mye deltagende observasjon. Forskning er utfordrende når man kommer så tett innpå. Materialet blir vanskelig å analysere etterpå, men det fins ikke noe godt alternativ. Skal man undersøke nødhjelp, må man ut der det skjer, sier Kruke.

Tekst: Karen Anne Okstad og Leiv Gunnar Lie Foto: Kristin Scharffscher og Bjørn Ivar Kruke

Side 18 UniverS NR 3 2008

GYPI-ungdommene kom til Stavanger med en stein hver fra hjemlandet sitt. Steinene ble brukt til å lage en fredsvarde på campus

Samfunnssikkerhet og nye trusselbilder 12. januar 2009 er det klart for den sjette samfunnssikkerhetskonferansen ved Universitetet i Stavanger som årlig samler rundt 400 deltakere. Konferansens tema er hva som kan anses som akseptabel risiko i forhold til samfunnets interesser. I media leser vi stadig om slike problemstillinger: Bygging av LNG-fabrikk i nærheten av boligområde, oljeboring nær fiskeriressurser og ulykkesnivå i veitrafikken og norske styrker i Afghanistan.

Konferansen legger opp til en tverrfaglig drøftelse av eksempler som belyser de prinsipielle problemstillingene.

Den avsluttes med en paneldebatt basert på et tenkt scenario som vil utfordre alle sikkerhetsinstanser i samfunnet. Konferansen arrangeres av Universitetet i Stavanger i samarbeid med Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK), Rogaland politidistrikt, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Fylkesmannen i Rogaland.

Unge fredsbyggere Når ungdom i konfliktområder glemmes av myndighetene, kan det få katastrofale følger. Fred og forsoning sto i sentrum da ungdom fra hele verden møttes til The Global Youth Peacebuilding Initiative (GYPI) i september.

GYPI er et prosjekt ved Universitetet i Stavanger og en del av Stavanger2008.

Kulturhovedstadsprosjektet setter søkelys på inkludering av unge mennesker i fredsbygging og forsoningsprosesser. Målet er å skape en ny arena for ungdom.

I vår har ungdomsgrupper fra Sør-Afrika, Guatemala, Israel, Palestina, Burma og Norge kartlagt unges situasjon der de bor. Resultatene tok de med seg på fredsleir i Suldal og til en konferanse med 350 ungdommer fra Rogaland.

– Det er mye å tape på å glemme tenåringer når landområder skal gjenoppbygges og traumatiserte mennesker skal hjelpes, sier førstelektor Lori DrummondMundal, som har ledet prosjektet sammen med førstelektor Elise Kipperberg.

Forskningen fra GYPI-prosjektet vil bli presentert for myndighetene i de respektive landene og oversendt til FN i anledning Det internasjonale tiåret for fredskultur og ikkevold for verdens barn.

risikostyring og samfunnssikkerhet

TEMA

Fire om masterstudiet i samfunnssikkerhet UniverS har snakket med fire masterstudenter fra perioden 2003–2005. De forteller om faglig tyngde, godt sosialt miljø og lovende jobbutsikter.

– Inspirerende studium

– Perfekt utdanning

Navn: Svein Håkon Fjelltun Stilling: HMS- og kvalitetssjef i NorSea

Navn: Eva Hølmebakk Stilling: Overingeniør i Petroleumstilsynet i fagenheten arbeidsmiljø

!

Studier i risikostyring og samfunnssikkerhet ved UiS Master i samfunnssikkerhet er et tverrfaglig samarbeid mellom SV-fakultetet og TekNat-fakultetet, og kan tas av studenter med bachelore i samfunnsfag og studenter fra den treårige ingeniørutdanningen.

Ved TekNat-fakultetet er det dessuten følgende studietilbud: Master i teknologi, risikostyring, 5-årig sivilingeniørstudie

– Det var et meget interessant studium som ga inspirasjon og belyste temaet samfunnssikkerhet på bredt grunnlag. Både de interne og eksterne foreleserne hadde stor faglig tyngde, sier Fjelltun, som fikk jobb få måneder etter fullført studium.

– Samfunnssikkerhet er blitt et fagområde som har fått stor betydning i vår region, ikke minst når det stilles spørsmål om risiko. Det er et område som næringslivet kan dra stor nytte av, og det sterke forskermiljøet på UiS har på mange måter satt dagsorden på fagområdet.

– Utdanningen var helt perfekt for den jobben jeg har nå. Det var et spennende studium med innslag av studenter med variert praktisk bakgrunn. Fagene var relevante for studiet, og jeg fikk en god innføring i hva samfunnssikkerhet er.

Hølmebakk hadde ingen problemer med å få jobb etter masterstudiet.

– Det er stort behov for personer med utdanning i risikoforståelse, og det er ingen tvil om at oljeindustrien passer godt for samfunnssikkerhetsstudenter, sier Hølmebakk.

– Spennende vinklinger

– Engasjerte forelesere

Navn: Kevin Medby Stilling: Konsulent i Norconsult med fagområdene risiko, sårbarhet og beredskap

Navn: Anita Moen Stilling: Doktorgradsstipendiat i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger

– Masterstudiet i samfunnssikkerhet var meget bra, med gode forelesere, interessante temaer og spennende vinklinger, sier Medby. I 2003 valgte han masterstudiet i samfunns-sikkerhet på UiS i stedet for å gå videre med samfunnsøkonomi.

– I ettertid har jeg ikke angret. Jeg skryter av studiet til dem som måtte være interessert.

Masterstudiet var faglig utfordrende og kjempebra sosialt. Det skyldtes ikke minst at det var mye prosjektarbeid med samme gruppe. Vi ble sveiset godt sammen.

– Masterstudiet hadde engasjerte forelesere med stor faglig tyngde innen sine fagfelt. Det ble også trukket inn eksterne eksperter, som for eksempel Jan Egeland og Ortwinn Renn, sier Moen.

– Det ble gjennomgående lagt opp til selvstendig tenkning og kritiske vurderinger av det som ble presentert, og vi hadde mange interessante diskusjoner. Det var i seg selv inspirerende og utviklende. Personlig hadde jeg stort utbytte av studiet. Det beste beviset på det er at jeg valgte å fortsette som stipendiat.

Master i risikostyring, 2-årig master Dette studiet kan tas av studenter fra den treårige ingeniørutdanningen og studenter med bachelore i økonomifag.

Sikkerhetsadministrasjon, ettårig påbygningsfag Det er også etablert et Doktorgradsprogram i risikostyring og samfunnssikkerhet i samarbeid mellom SV-fakultetet og TekNat-fakultetet.

Norges første professor i pasientsikkerhet Karina Aase er nylig tilsatt som professor i sikkerhet ved Institutt for helsefag ved UiS. Aase har pasientsikkerhet som sitt fagområde og har de siste fire årene initiert forskningsprosjekter og drevet med utviklingsarbeid for å bygge opp området ved UiS. Aase kommer fra stillingen som post doktor innen samfunnssikkerhet og endringsledelse ved UiS. Hennes forskningsområder er blant annet høyrisikoorganisasjoner, sikkerhet, erfaringsoverføring, organisatorisk læring, menneske-teknologi-organisasjon, organisasjonsutvikling, endringsprosesser, bruk av erfaringsdata og sosio-tekniske systemer.

Side 19 UniverS NR 3 2008

TEMA

risikostyring og samfunnssikkerhet

Finner freden i massegravene Arkeolog og stipendiat i risikostyring og samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger, Kirsten Juhl, har gravd fram lik i massegraver i det tidligere Jugoslavia.

Dermed kan de som sørger få sine døde hjem, og krigsforbrytere som Radovan Karadzic kan bli dømt. Nå forsker hun på hvordan freden kan få endelig fotfeste.

Balkan-krigene på 1990-tallet resulterte i om lag 40 000 savnede personer, derav 30 000 i Bosnia-Hercegovina alene. FNs ekspertkommisjon for det tidligere Jugoslavia pekte allerede i 1992 på grove brudd på humanitærretten, massive menneskerettsovergrep og utenrettslige henrettelser som resulterte i et stort antall massegraver. Det førte til opprettelsen av en internasjonal krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia i Haag i 1993. Fra 1996 til 2001 undersøkte domstolen en rekke massegraver. Arbeidet har siden blitt fulgt opp av lokale myndigheter med hjelp av Den internasjonale kommisjonen for savnede personer.

– I Bratunac gravde vi opp bosniske muslimer, som nå kaller seg bosnjaker. De var godt bevarte og lett identifiserbare, siden de lå i likposer. Man kunne se ansiktstrekk. En mor med et fullbårent barn i magen var skutt i siden, akkurat der fosteret lå, sier Kirsten Juhl som ble sekundert av Flyktninghjelpen og NORDEM i tre måneder i 2005.

Det er imidlertid de mange sekundærgra-

Side 20 UniverS NR 3 2008

ver med likdeler spredt over flere graver som har gitt behov for internasjonal hjelp og utvikling av særlige DNA-identifiseringsmetoder.

lik som er utlevert til familiene slik at de kan få en verdig begravelse. Rundt 12 000 er fra Bosnia-Hercegovina, og rundt halvparten av disse fra Srebrenica.

Freden bygges bit for bit

Mangler tillit

Det er mange vonde minner og sår som skal leges på Balkan, og arkeologien er en viktig brikke i freds- og forsoningsarbeidet. Arbeidet med å grave opp og identifisere mennesker i massegraver har tre formål. Det ene er å grave fram historisk dokumentasjon for ettertiden.

Det andre er å skaffe bevismateriale til den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag.

Karadzic blir trolig dømt takket være bitene fra fortiden som arkeologene har gravd opp.

Det tredje formålet er å ivareta familiemedlem- menes rett til å få vite hva som har skjedd.

Til nå er det funnet mer enn 4 500 enkelt- og massegraver og gravd ut mer enn 15 000 lik. Den internasjonale kommisjonen for savnede personer driver systematisk innsamling av blodprøver fra nære slektninger.

Siden 2001 har de identifisert nærmere 14 000

Som arkeolog opplevde Juhl imidlertid at det arbeidet hun gjorde, ikke var nok.

– Selv om alle som savner et familie- medlem, skulle fått sine døde hjem, så hadde sannsynligvis ikke det i seg selv endret på det man sliter aller mest med, nemlig mangelen på tillit til hverandre og til myndighetene. De har viklet seg inn i en sosial felle: Selv om alle vet at samarbeid er til felles beste, tør likevel ingen samarbeide, siden de ikke kan være sikre på at «de andre» også vil samarbeide. De har sterke erfaringer som tilsier at de ikke kan ha tillitt til «de andre». Det er stor mistillit mellom etnisitetene. «Noen fra de andre er skyld i mine lidelser,» er en sterk følelse hos mange, forklarer Juhl.

Hun har basert forskningen sin på offisielle dokumenter og har intervjuet

risikostyring og samfunnssikkerhet

nøkkelpersoner i konflikten, blant annet representanter for de lokale myndighetene som står for undersøkelse av massegravene, samt representanter for familiene til de savnede.

– Alle parter sier at de er glade for at Karadzic er tatt og stilles for retten, men mange sier at det ikke endrer deres smerte.

De tror ikke på rettferdighet og har verken tillit til sine egne myndigheter eller til krigsforbryterdomstolen i Haag. For dem er politikerne råtne, dommeren råtten og hele prosessen råtten, forteller forskeren.

Institutt for savnede personer Juhl utforsker i sin doktorgrad vilkårene for å løse problemene i regionen slik at man kan skape grunnlag for en samfunnssikkerhet på Balkan. I det tidligere Jugoslavia er denne sikkerheten skjør. Hun ser blant annet på prosessen rundt loven om savnede personer som ble vedtatt i 2004 i Bosnia-Hercegovina, og det statlige instituttet for savnede personer, som formelt ble etablert i 2005, men som først har begynt å virke i år – 2008 – tretten år etter freden.

å snakke med én stemme om de skal ha troverdighet. Opprettelsen av Instituttet for savnede personer er derfor en stor gevinst for freden og samfunnssikkerheten, forklarer Juhl.

Fra etnisk diskurs til human diskurs – Det har hittil vært en maktkamp med hensyn til informasjon. De serbiske ofrene får ikke informasjon fra Føderasjonen, og Republika Srpska gir lite informasjon tilbake. Her er det snakk om både mistillit og regelrett obstruksjon. Med Institutt for savnede personer blir det nå forhåpentligvis vanskeligere for de etniske myndighetene å ikke ville dele informasjon, forteller forskeren. De kan ikke lenger være sikre på at det er «de andre» og ikke sine egne de eventuelt obstruerer for.

Juhl mener det er avgjørende at instituttet klarer å skape gjensidig tillit og samarbeidsvilje blant folk i Bosnia-Hercegovina, slik at de begynner å tenke og snakke på en ny måte om det som har skjedd.

– De må gå fra en «jeg leter bare etter mine»- til en «alle skal finne alle»-holdning.

Det ligger en stor utfordring her når det gjelder å forandre den offentlige diskursen fra å dreie seg om etnisitet til å dreie seg om menneskerettigheter, påpeker Juhl.

Tillit gir samfunnssikkerhet

Kirsten Juhl deltok i utgravningen av massegraven ved Zvornik i 2005.

– De lokale kommisjonene for savnede personer har i alle år gravd ut bare «sine egne». Den ene kommisjonen – i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina – har lett etter bosniske kroater og bosnjaker, mens den andre kommisjonen – i Republika Srpska – har lett etter bosniske serbere. Dette betyr at kommisjonene i alle år etter fredsslutningen har vært med på å opprettholde en polarisering og en mistro mellom gruppene, forklarer forskeren.

Hun er redd de etniske motsetningene har blitt opprettholdt på en slik måte at det er fare for sikkerheten i framtiden. Juhl mener det nye statlige instituttet for savnede personer kan være med å redde Balkan ut av den sosiale fellen.

– De forskjellige gruppene må nå samarbeide i ett og samme institutt, og i arbeidet kan man ikke skjele til etnisitet eller gruppe.

Når arbeidet løftes opp fra de autonome enhetene til et felles institutt på statsnivå, blir den bosnjakiske, den serbiske og den kroatiske direktøren nødt til å samarbeide. De er nødt til

Radovan Karadzic blir trolig dømt for sitt lederskap som førte til så mange menneskers lidelser. Men ifølge Juhl vil ikke denne dommen umiddelbart utgjøre en forsikring om fredelig sameksistens i framtiden.

– Man bygger ikke et nytt samfunn ved at krigsforbryterne blir dømt, det er bare en brikke. Gjenoppbygging av et samfunn tar lang tid. Dessuten er det neppe ønskelig med en restituering akkurat slik det var. Det var jo det som førte til krig. Det må etableres noe nytt om man skal sikre seg mot framtidige gjentakelser. Det gjelder å etablere et felles, og omforent minne om hva som har skjedd, slik at det ikke er opp til hver enkelt å huske bare den uretten som ble begått mot en selv og ens egne, og ikke den som ble begått mot «de andre». Hvis Institutt for savnede personer lykkes med å skape tillit mellom gruppene, vil det kunne føre til et slikt minne og en respekt for at menneskerettighetene gjelder også de andre. Dermed får man forhåpentligvis også økt sikkerhet i samfunnet, slik at ingen i framtiden finner på å se på menneskerettsovergrep som en kurant måte å løse konflikter på, avslutter Juhl.

TEMA

!

Fakta om Balkan-krigene Sterke indre motsetninger førte til oppløsning av Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet.

I 1991 erklærte republikkene Slovenia og Kroatia seg som uavhengige stater, og i 1992 ble Bosnia-Hercegovina uavhengig.

Rundt 100 000 mennesker ble drept i løpet av krigen i Bosnia-Hercegovina, inkludert de savnede.

Over 2 millioner mennesker ble ofre for etnisk rensing, halvparten som flyktninger, halvparten som internt fordrevne.

I november 1995 inngikk Serbia, Krotia og Bosnia-Hercegovina Dayton-fredsavtalen etter forhandlinger i den amerikanske delstaten Ohio.

!

Instituttet for savnede personer i Bosnia-Hercegovina ble opprettet på statlig nivå i 2005 ved sammenslåing av de etnisk baserte kommisjonene for savnede personer i de to autonome enhetene Føderasjonen BosniaHercegovina og Republika Srpska.

Formålet er å finne og identifisere alle som forsvant som resultat av konflikten i Bosnia-Hercegovina – uten hensyn til om personen var militær eller sivil, eller til etnisknasjonal tilhørighet. Instituttet har vært operativt fra januar 2008.

Tekst: Karen Anne Okstad Foto: istockphoto og Scanpix v/ Aasmund Willersrud

Side 21 UniverS NR 3 2008

TEMA

risikostyring og samfunnssikkerhet

Sikrer seg mot bankerott Å gå konkurs er det verst tenkelege for ein bank. For ikkje å bli raka fant om uventa katastrofar inntreffer, skal bankane no få hjelp til å berekne kor mykje pengar dei sjølve bør setje i banken.

– Frå 1. januar 2007 blei norske bankar og finansinstitusjonar forplikta til å setje av såkalla regulatorisk kapital også når det gjeld operasjonell risiko, for å sikre seg mot uventa hendingar med katastrofalt utfall, seier førsteamanuensis Lasse Berg Andersen ved Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planleggjing ved Universitetet i Stavanger.

Berg Andersen er leiar av prosjektet OpRisk som har som mål å utreie ein ny modell for berekning av bufferkapital hjå bankar. Med seg på laget har Universitetet i Stavanger fått Kredittilsynet, DnB Nor, SpareBank 1 SR-Bank, SpareBank 1 Midt-Noreg, SpareBank 1 Nord-Noreg, Sparebanken Hedmark og SpareBank 1-gruppa. Prosjektet har ei totalramme på 12 millionar kroner over tre år.

– No arbeider vi med å finne fram til ein modell som skal hjelpe bankane til å berekne kor mykje pengar dei må ha igjen i kvelven sin til kvar tid, og korleis dei kan sikre seg mot katastrofar som inneber tap av millionar eller milliardar, seier han.

– Slike hendingar er sjeldne, men følgjene er enorme. I januar i år blei den franske investeringsbanken Société Générale ramma då svindlaren Jerome Kerviel kosta banken meir enn 36 milliardar norske kroner. Også Bearings Bank i London fekk trøbbel i 1995 då ein av meklarane spekulerte i framtidige kontraktar og tapte meir enn ni milliardar norske kroner. Den tradisjonsrike banken gjekk konkurs, noko som sende sjokkbølgjer inn i verdsøkonomien, fortel Berg Andersen.

I OpRisk-prosjektet bruker forskarane såkalla bayesianske nettverk for å berekne seg fram til nødvendig bufferkapital. Operasjonell risiko er risikostyring som tek omsyn til svikt i interne prosessar, systemsvikt, menneskeleg svikt og uventa eksterne hendingar.

Mange små tap – Alle bankar opplever små tap i stor skala, som kortsvindel, feil i overføringar mellom konti, tastefeil og saksbehandlingsfeil. Tilbodet om nettbank inneber ein risiko for bankane som dei er villige til å ta for å gje kundane eit godt servicetilbod. Kvart år taper bankane

Side 22 UniverS NR 3 2008

gjerne nokre millionar på denne typen mindre, men hyppige tap.

– Det verste er dei store tapa, som er sjeldnare. Også då kan ein tastefeil vere nok.

Eit meklarhus i Tokyo skulle selje ein aksje for 660 000 yen, men selde i staden 660 000 aksjar for ein yen per aksje. Tabben kosta meklarhuset 1,5 milliardar kroner. I Noreg førte ein tastetabbe i DnB til at ein mann frå Oslo fekk ein kassakreditt på 10 millionar kroner i staden for 10 000 kroner som han hadde bedt om, fortel UiS-forskaren.

I tillegg til truslar som kjem innanfrå, ved at tilsette utbetaler lån dei ikkje skulle utbetalt, tastar feil, driv med underslag eller går ut over fullmaktene sine, finst det òg truslar utanfrå som bankane fryktar.

– Svindel, tjuveri, ran, utpressing, hacking og elektronisk hærverk, som det å plante eit virus i ein nettbank, er døme på slike truslar utanfrå. I dag opplever bankane sjeldnare tradisjonelle ran med maskinpistol. No skjer rana elektronisk via internett, seier Berg Andersen.

om at bankane sjølve må sørgje for å sikre seg mot uventa tap på mange millionar eller meir, seier Berg Andersen.

Tekst: Silje Stangeland

!

Universitetet i Stavanger tilbyr ein eigen mastergrad i risikostyring der styring av operasjonell risiko inngår.

Ein hentar døme på hendingar og på bruk av modellar for slik styring frå bank- og finansnæringa, olje- og gassnæringa og frå små og mellomstore bedrifter.

Har alt å tene – Jo meir bankane driv med sal av verdipapir, jo meir bruk har dei for bufferkapital. Små bankar driv sjeldan med verdipapir og treng dermed mindre bufferkapital. Jo meir pengar du låner ut, jo meir må du òg rekne i bufferkapital. Dei store bankane er difor særleg avhengige av ein god modell for å sikre seg mot store tap, seier han.

Bankane har òg anna å tene på god risiko- styring. Jo betre dei har sikra seg mot store tap, jo lettare får dei låne pengar utanfrå, og jo betre lån kan dei gi kundane sine.

– I ei tid der den teknologiske utviklinga går raskare og det er lettare å overføre pengar kjapt over store avstandar, er det særleg viktig å tenkje operasjonell risiko. Konsekvensane kan fort bli store om bankane ikkje er førebudde, noko dei statlege styresmaktene òg har skjønt.

– Om DNB Nor skulle gå konkurs, har både aksjonærane og folk flest eit problem.

Då er det skattebetalarane og staten som må ta rekninga. Difor er påtrykket frå staten stort

Prosjekt om forsikring og sikkerhet Førsteamanuensis Eirik Bjorheim Abrahamsen og professor Frank Asche forsker på forsikringsordninger som et alternativ når det gjelder å bære den økonomiske risikoen ved ulykker. Den vanlige praksisen når det gjelder sikkerhetsstyring er at det investeres i sikkerhetstiltak uten at det tas hensyn til om det eksisterer tilgang til et forsikringsmarked eller ikke. Forskerne ser nærmere på om en slik praksis er hensiktsmessig. Dette er et underprosjekt av forskningsprosjektet «Prinsipper og metoder for å bestemme riktig investeringsnivå innen samfunnssikkerhet», som ledes av professor Terje Aven.

risikostyring og samfunnssikkerhet

TEMA

Åtte gode råd mot dataangrep Elektroniske farer lurer overalt, både privat og på jobb. IKT-professor Chunming Rong ved Universitetet i Stavanger gir deg tips om hvordan du sikrer deg mot dataangrep.

Ta backup Det er viktig å ha gode løsninger for sikkehetskopier. Mister du alle data, kan det i verste fall få økonomiske konsekvenser.

Vær oppdatert For å unngå å bli rammet av angrep utenfra er det maktpåliggende at den enkelte holder maskinen og programvaren oppdatert.

Vern om personopplysninger Du må også passe på at personlige opplysninger ikke havner på feil hender.

Minnepinner kan være et sårbart verktøy.

Den enkelte bør passe på at private data blir kryptert. Her finnes det gratis krypteringsprogrammer som er greie å bruke. Hvis minnepinnene inneholder mye data, bør du ta jevnlige sikkerhetskopier.

Når du handler på nettet Vi kjøper stadig mer varer og tjenester over nettet. Også her skjer det tyverier. Vær varsom med å legge ut opplysninger hvis du ikke stoler

på nettstedet. Det er fort gjort å bli lurt til falske nettsider. Skriv nettadressen i adressefeltet, og legg til lenken som du stoler på fra før, som bokmerke. Unngå å klikke på en tilfeldig lenke som du ikke kjenner fra før.

Nettsamfunn Møteplasser på nettet, som Facebook, er også sårbare. Legger du ut for mye private opplysinger i tekst og bilder, kan utenforstående overta identiteten din. Unngå for all del å legge ut for eksempel fødselsnummer og andre personlige opplysninger.

Bedriftssikkerhet Alt i samfunnet er på samme måte utsatt for datasnoking. I næringslivet og offentlig virksomhet skjer det stadig at uvedkommende prøver å komme inn i systemene. I tillegg til vanlig forsvar som brannmur og virusskanner må man verne seg mot utro eller uforsiktige tjenere med adgang til interne systemer. Når det gjelder følsomme opplysninger, bør det være på plass mekanismer som sørger for

adgangskontroll og, om nødvendig, registrering av alle adgangshendelser.

E-post Det gjelder også å passe på hva du sender ut via e-post, som er en åpen kanal hvor mange andre kan lese innhold. Det er nærmest å sammenligne med et postkort som alle kan lese.

Trådløst nettverk Trådløst nettverk er også hyppig utsatt for snoking. WEP er for eksempel en dårlig krypteringsløsning som gjør det lett å knekke koden. Et åpent trådløst nettverk kan bety at en datasnoker har full oversikt over alt du gjør, hvilke nettsteder du er inne på, og hva du skriver på av dokumenter. Det anbefales å bruke WPA-løsning.

Tekst: Egil Rugland

Side 23 UniverS NR 3 2008

TEMA

risikostyring og samfunnssikkerhet

Må ta sjansar for å redde liv Å halde hovudet klart når ei ulykke skjer er ikkje lett. Skal du ta dei rette vala i kritiske augneblinkar, må du vite kva du skal sjå etter. Ved brann eller trafikkulykker må skadestadsleiarar stå for klar tale og våge ta sjansar for å redde liv.

– Usikkerheit er den største utfordringa ved ei ulykke, men usikkerheit kan handterast på ein systematisk måte slik at det heile likevel kan ende betre enn om ein handterer ulykka slik ein plar gjere, seier Eivind L. Rake, varabrannsjef i Brannvesenet Sør-Rogaland og tidlegare stipendiat ved Universitetet i Stavanger.

I juni disputerte Rake med ei avhandling om kriseleiing og avgjerdstaking ved ulykkesstader. I dag er han tilknytt risikostyring og samfunnssikkerheitsmiljøet ved Universitetet i Stavanger og held jamt og trutt førelesingar for studentar om risikohandtering og skadestadsleiing ved ulykker.

Mental førebuing Rake har utvikla ein modell for meir effektiv leiing ved ulykker for nettopp å handtere usikkerheit på ulykkesstaden. I observasjonane sine opplevde han nemleg at skadestadsleiarar ikkje var så gode på sterk styring som han hadde trudd.

– Ved å vere mentalt førebudd på at nye, uventa og komplekse ulykker kan skje, vil oppgåva som skadestadsleiar bli lettare. Det hjelper å ha tenkt tanken før. Det første ein skadestadsleiar må gjere når han kjem fram til ulykkesstaden, er å observere kva truslar som finst, som kor mange menneske som sit

Side 24 UniverS NR 3 2008

fastklemt i ein togkollisjon, seier Rake.

– Når du har fått denne oversikta, må du vurdere kva utfall ulike avgjerder vil få. Og deretter kor usikre dei ulike utfalla er. Er utfallet akseptabelt? Er den beste løysinga at ein gammal mann risikerer å døy framfor eit lite barn? Når du har stilt deg desse spørsmåla, og snøgt analysert hendinga, må du ta eit val.

Ifølgje varabrannsjefen handlar krisehandtering om å finne tilfredsstillande løysingar framfor dei heilt optimale løysingane. Det er det ikkje tid til under ei akutt krise, sidan ressursane er knappe, situasjonen er uoversiktleg og det hastar.

– Den mentale analysemodellen skal kunne brukast i alle typar kriser, anten det gjeld ras, eksplosjonar, brannar eller trafikkulykker. Også politikarar og andre som opplever eit sterkt og akutt press, kan nytte seg av denne systematiske måten å tenkje scenario på, fortel han.

I forskingsprosjektet sitt har Rake studert leiinga ved 22 brannar og ulykker frå alarmering til avslutta innsats. 40 erfarne leiarar frå politi, ambulanseteneste og brannvesen i Drammen, Stavanger, Sandnes og Malmø i Sverige blei intervjua om innsatsen sin under ulykker. I tillegg intervjua Rake ti erfarne leiarar frå brannvesenet i fem forskjellige byar

i Bosnia-Hercegovina.

– Mange leiarar ser ikkje framover, dei konsentrerer seg berre om einskilde problem.

Dei ventar seg typiske hendingar: brannar og ulykker som liknar dei dei har opplevd før som leiarar. I staden for å vurdere kva som kan skje framover, observerer dei heller om mannskapet deira gjer som dei forventar, fortel Rake.

– Leiarar er ofte på hælane i ein krisesituasjon, når dei burde lege i forkant. Under den store skogbrannen i Froland nyleg kunne ein ha kartlagt spreiingstruslane i god tid før brannen spreidde seg så mykje som han gjorde, seier Rake.

Erfaringsutvekslinga når det gjeld ulykkesarbeid er dessutan lita, meiner Rake. Han fortel at opplevingar frå ei ulykke sjeldan blir delte med andre enn det redningsmannskapet ein hadde med seg under ulykka.

– I Noreg må vi bli betre på systematisk rapportering. Det er dei gode på i Sverige.

Vi har framleis mykje å gå på når det gjeld intern læring og erfaringsutveksling mellom redningsinstansar. Og vi har mykje å lære av å studere dei gode døma på krisehandtering.

Tekst: Silje Stangeland Foto: iStockphoto

risikostyring og samfunnssikkerhet

TEMA

Ville du hatt atomavfall i nabolaget?

Klima- og energikrise har ført til at flere land i EU har en fornyet satsing på atomkraft. Men EU-landene mangler retningslinjer for håndtering av atomavfall.

Forskere ved Universitetet i Stavanger deltar i et program som skal hjelpe EU med dette.

Over tjue år etter Tjernobyl-ulykken i 1986 har atomkraftverkene fått bedre rykte på seg.

Med bedre sikkerhetsrutiner og null CO2utslipp satser flere land i EU nå på atomenergi.

Det er derfor avgjørende at man oppnår enighet om hva som skal gjøres med det høyaktive avfallet. For hvem vil ha atomavfallslagring i nabolaget sitt?

Forskningsprogrammet Argona (Arenas for Risk Governance) undersøker hvordan ulike land i EU håndterer spørsmålene om atomavfall og sikker lagring. Universitetet i Stavanger er representert med to forskere i dette EU-programmet: professor II Britt Marie Drottz Sjøberg og førsteamanuensis Ole Andreas Engen.

Drottz Sjøberg og Engen er ansvarlig for den delen av Argona som handler om risikokommunikasjon i ulike EU-land.

Risikokommunikasjon – Vi forsker på hvordan de ulike aktørene i atomenergibransjen kommuniserer om risiko: Det vil si ingeniørene som tenker ut løsninger, private selskap som utfører jobben på atomanleggene, politikere som er de som tar beslutninger om hvilke løsninger som skal brukes, ulike miljø- og interesseorganisasjoner som har meninger om risiko og sikkerhet, og folk flest. Alle har ulike interesser og fortolker scenarioene ulikt, sier Engen.

Forskerne gjør studier i Sverige, Storbritannia, Tsjekkia og Slovakia og ser på likheter og ulikheter i hvordan landene håndterer spørsmålene om atomavfall.

– Vi ser blant annet på deltakelse og åpenhet. Det er for eksempel større avstand mellom myndigheter og miljøvernorganisasjoner i Tsjekkia enn i Sverige. De ulike landene har ulik oppfatning og forståelse av begreper som åpenhet, tillit og legitimitet. Selv i en EU-kontekst forstår man begrepene ulikt, forteller Engen.

Behov for informasjon Foreløpige funn viser at folk har et stort behov for å få mer informasjon om atomavfallshåndtering. Felles for dem som ble intervjuet, enten det var i Sverige, England eller Tsjekkia, var at de savnet informasjon om usikkerheten rundt atomavfall.

– Storbritannia har 23 atomkraftverk 9 forskjellige steder. Til tross for dette har

ikke Storbritannia noen klare nasjonale retningslinjer for hva som skal kommuniseres om atomavfall generelt, hvordan det skal gjøres, og av hvem. Dette viser behovet for retningslinjer innen EU når det gjelder å diskutere åpent om risiko og usikkerhet i atomavfallsspørsmålet, forteller Engen.

Tekst: Karen Anne Okstad Foto: iStockphoto

!

Arenas for Risk Governance EU-prosjektet Argona (2006–2009) skal utarbeide retningslinjer for deltakelse og åpenhet når det gjelder atomavfallshåndtering i EU og øke publikums bevissthet om risiko knyttet til atomavfallslagring.

– Kjernekraft er en dårlig løsning Lederen for Miljø- og energikomiteen, Gunnar Kvassheim (V), mener atomenergi er lite egnet for å møte miljøutfordringene.

– Atomkraftindustrien har vært plaget med mange dårlige løsninger, og jeg er skeptisk til at mange land nå bruker klimakrisen til å satse på denne energiformen. Denne industrien har hatt liten grad av åpenhet rundt seg, sier Kvassheim. Han mener likevel det er viktig å få best mulig løsninger.

– At forskere ved Universitetet i Stavanger er med på å bidra til tydeligere retningslinjer og større åpenhet rundt denne industrien, er veldig bra, sier Kvassheim.

– Kunne Norge, som består av mye berg og fjell, være et egnet sted for atomavfallslagring?

– Nei. Jeg mener at Norge ikke skal spille en rolle i kjernekraftindustrien. Atomavfallet må lagres der det produseres, og vi i Norge bør bruke vår natur for å skaffe rein energi, mener Gunnar Kvassheim.

Side 25 UniverS NR 3 2008

TEMA

risikostyring og samfunnssikkerhet

Fordi SARS-smitta blei overført gjennom luft, ved hoste og inhalering, blei viruset stempla som særleg farleg. Dei mange bileta frå Asia i norsk presse skapte panikk også her heime i Noreg.

– Avisoppslag gav SARS-panikk Trass i den minimale risikoen for at SARS-viruset skulle spreie seg frå Asia til Noreg, var frykta for den smittsame luftvegssjukdomen stor blant mange nordmenn. Kva gjorde dei store avisoppslaga med det norske folket?

– I dei tre hovudstadsavisene Verdens Gang, Dagbladet og Aftenposten var det i gjennomsnitt opp mot ein artikkel dagleg om SARSepidemien i perioden mellom januar og juli 2003. I april månad var det i gjennomsnitt to fulle artiklar om SARS i kvar av dei tre avisene, fortel Ketil Fred Hansen, postdoktor ved Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger.

Hansen fekk 306 treff i mediearkivet Atekst på artiklar om SARS i dei 378 utgåvene som dei tre avisene gav ut i denne perioden.

Resultata av undersøkinga blei presentert i kortversjon på The European Safety and Reliability Conference (ESREL) i fjor, og ligg no inne til vurdering hjå Journal of Risk Research.

Snodig paradoks Hansen har sett på forholdet mellom det faktiske utslaget av SARS i Noreg og den enorme mediedekninga som følgde då det frykta viruset blei oppdaga i Kina. Han synest det er eit interessant paradoks at noko med så

Side 26 UniverS NR 3 2008

låg risiko nærmast resulterte i panikk hjå befolkninga.

– SAS reduserte talet på flygingar mellom København og Beijing frå seks i veka til berre ei. Mange av passasjerane som slutta å reise til Kina, var norske, seier Hansen.

Materialet hans inneheld fleire eksempel på korleis frykta breidde seg. Salet av munnbind i Noreg tidobla seg i april 2003 i høve til same månad året før. Reisebyrået Kinareiser gjekk konkurs. Avisene fortalde om norskkinesarar som stengde seg sjølve inne i ti dagar etter å ha vore på ferie i heimlandet. Simen Agdestein fekk også overskrifter då han kom heim frå sjakkturnering i Kina og blei pålagd ti dagars karantene av arbeidsgjevaren sin. Sjefen hans uttalte at dei ikkje gjorde det på grunn av smittefare, men «av hensyn til folks bekymring for SARS-viruset».

– Dette seier ganske mykje om panikken i folket. Interessa for SARS var enorm i Noreg, sjølv om ingen nordmenn døydde eller blei smitta. På verdsbasis var det berre 812 som døydde. Det er eit lågt tal, seier Hansen.

– Til samanlikning døydde 2,7 millionar menneske av malaria og to millionar av tuberkulose i 2003. Talet på nordmenn som døydde av influensa i 2003, var dobbelt så stort som talet på personar som døydde av SARS på verdsbasis same år, opplyser han.

– I tillegg til dei 812 menneskeliva som gjekk tapt, kosta SARS verda 100 milliardar dollar. Kina åleine tapte om lag 40 milliardar dollar, mellom anna på grunn av avlyste reiser, hotellovernattingar og møte. Mange kinarestaurantar og turistbyrå gjekk konkurs, seier forskaren.

Store overskrifter Potensialet for katastrofe og stor medisinsk usikkerheit gjorde at frykta og panikken spreidde seg raskt. Ifølgje Hansen hadde temaet fleire av dei typiske nyheitskriteria som gjorde det lett for media å lage store overskrifter.

– Det var sensasjonelle nyheiter. Mange kunne døy på kort tid. Avisene samanlikna viruset med svartedauden og bygde opp under

risikostyring og samfunnssikkerhet

frykta for katastrofe, seier han.

– I motsetnad til andre naturkatastrofar og epidemiar ramma ikkje SARS berre verdas fattige. SARS var òg ein trussel mot den rike delen av verda. Fordi smitten blei overført gjennom luft, ved hoste og inhalering, blei lufteanlegg på fly, flyplassar og hotell stempla som særleg farlege.

– Stor usemje blant medisinske forskarar verda over gjorde òg sitt til store overskrifter.

Journalistar fann lett kjelder som kunne motseie kvarandre. Dessutan fanst det nok av gode, sensasjonelle bilete frå Asia til å illustrere sakene, som brudepar og skuleklassar med munnbind, og modellar som hadde munnbind i moteriktige fargar, fortel Hansen.

Då Rolling Stones avlyste ein konsert i Hong Kong og den amerikanske skodespelaren Halle Berry nekta å filme i Toronto fordi ein person i byen var smitta, fekk avisene endå meir å skrive om. Også kultur- og idrettsarrangement blei flytta eller avlyste.

– Det heile toppa seg då ein italiensk lege som var ekspert på SARS, sjølv døydde av sjukdomen i Kina den 29. mars. Etter denne hendinga fekk folk verkeleg panikk, seier forskaren.

Trass i stadige forsikringar om at SARS ikkje var noko å frykte her til lands, spreidde frykta seg. Og avisene fann stadig ekspertar med nye åtvaringar.

Ei undersøking som Norsk gallup gjorde for Folkehelseinstituttet i etterkant av SARS, viste likevel at nordmenn syntest informasjonen frå Folkehelsa anten var ganske eller veldig truverdig. Eit nytt paradoks, meiner Hansen.

– Når folk får panikk, er det ikkje samsvar mellom ei hending og korleis folk reagerer på hendinga. Risikoen blir målt i kor lett det er å sikre seg. Valet mellom eit munnbind til ti kroner og det å risikere livet er eit enkelt val.

Liten kostnad, stor gevinst.

– Media skapte moralsk panikk under SARS og var slik sett med på å definere krisa.

Folk gav kinesarar skulda for spreiinga av viruset og frykta alle som hadde influensaliknande symptom. Frykt har ei utruleg kraft, som òg media må ta omsyn til, seier Hansen, som meiner SARS var ei atypisk krise.

– Vanlegvis skaper kriser ulike grader av usikkerheit. Men når det gjeld SARS, var det omvendt. Det var usikkerheita som skapte krisa, konstaterer han.

TEMA

!

Fakta om SARS SARS (Severe Acute Respiratory Syndrome) er ein akutt luftvegssjukdom som oppstod i Kina i 2003. SARS byrjar med feber over 38 grader.

Andre symptom kan vere hovudpine, muskelverk, sjukdomskjensle, hosting og pustevanskar. Smitte kan skje gjennom luft og ved nærkontakt med ein som er sjuk.

Kjelde: Nasjonalt folkehelseinstitutt

For døve øyrer Særleg interessant synest Hansen det er at Nasjonalt folkehelseinstitutt ikkje blei høyrt i den offentlege debatten om SARS i Noreg.

Tekst: Silje Stangeland og Leiv Gunnar Lie Foto: Scanpix

– Media kan gjere problemet større Ola Bernhus, redaktør i Aftenposten, understreker at SARS-viruset var ei svær sak på verdsbasis.

Samstundes tek han kritikk på at pressa slår slike saker for stort opp.

– Eg trur ofte ein opplever at media gjer eit problem større enn det i ettertid viste seg å vere. Det er fordi ein handlar i augneblinken, pluss at alle andre medium skriv om det same.

Når ein ser på det i ettertid, viser det seg gjerne at saka ikkje var så stor likevel. Av og til er dette ikkje til å unngå, men dette er òg noko vi i pressa kan ta sjølvkritikk på. Når ein er midt oppi ei slik sak, bør ein redaksjon ta eit steg tilbake og spørje seg sjølve: Kor stort er dette eigentleg?

Samstundes understrekar Bernhus, som var nyheitsredaktør i Aftenposten under SARS, at saka var svær.

– SARS-viruset var ikkje berre dødeleg,

men hadde òg stor symbolverdi, som ein illustrasjon av kva globaliseringa kan føre med seg. I våre spalter hadde vi fleire hundre saker der SARS var tema, seier Bernhus til UniverS.

Han ramsar opp ei rekkje moment: Mange døde, meir enn 20 land som vart ramma, økonomisk katastrofe for desse landa, blant anna på grunn av at nedgang i turismen, flyselskap som var på veg mot konkurs fordi folk avlyste reiser, tusenvis av arbeidsplassar som gjekk tapt, og skolar og arbeidsplassar som blei stengde.

Bernhus viser òg til at Helsedirektoratet rådde nordmenn ifrå å reise til SARS-smitta land, at nordmenn som kom heim, blei sette i

karantene, og at hundrevis av nordmenn avlyste feriane sine. Vidare kritiserte Helsetilsynet den dårlege SARS-beredskapen på Gardermoen, Folkehelseinstituttet og ei rekkje legar gjekk ut med åtvaringar, det var stor usikkerheit om korleis folk blei smitta, og fotball-VM for kvinner i Kina var i fare.

– Det er sjeldan at eit tema med så omfattande konsekvensar oppsøkjer media.

Dette var ei av dei hittil største mediesakene i vårt årtusen, målt i talet på oppslag verda over, seier redaktør Ola Bernhus.

Side 27 UniverS NR 3 2008

TEMA

risikostyring og samfunnssikkerhet

KRISE!!!

Språket vi bruker om samfunnsproblemer, går ofte ut på å peke ut syndere og livreddere. Kriseretorikk er en kamp om makt og om retten til å definere virkeligheten.

Professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen underviser i retorikk og demokrati ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Enten det dreier seg om terrorfare, miljø- trusselen eller den påståtte krisen i norsk skole, er ordene vi bruker om store farer, sjelden tilfeldig valgt. Når George W. Bush snakker om «krigen mot terror», står han i en lang tradisjon. Det er et vanlig grep å bruke dramatiske ord og vendinger for å definere hva krisen består i, og hvem som er riktig person til å løse den.

– Kriseretorikken er kanskje blitt den aller vanligste retorikken i dagens offentlighet, sier Bjørn Kvalsvik Nicolaysen. Han er professor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ekspert på retorikk og demokrati.

Han viser til at språket vi bruker om store omveltninger, ofte er det som logikere kaller disjunktivt: Det løser problemene opp i over- kommelige deler og presenterer disse ved å peke på motsetninger. Dermed blir det ofte slik at kriseretorikken utpeker noen som har skyld i situasjonen, og noen som skal berge den, gode og dårlige, lys og mørke, venner og fiender, sivilisasjon og kaos, og så videre.

– Se bare på populærkulturen. Enten det er fantasy, melodramatiske romaner eller situasjonskomedier, så opererer den stort sett med manikeiske motsetninger – altså mellom mørkt og lyst eller vondt og godt – for å beskrive alle farer og utfordringer, sier professoren.

Den store romerske retorikeren Cicero,

Side 28 UniverS NR 3 2008

som levde litt før Kristus, var sælig opptatt av å ha selvkontroll. Det vil også si å kunne kontrollere publikums følelser og oppmerksomhet gjennom talen, og Cicero var kanskje den første som dyrket kriseretorikk systematisk. Han tok feste i den greske forståelsen av krisis som vendepunkt, altså forståelsen av at en krise skaper forandring. Vi har bevart oppfatningen i medisinernes epikrisis, øyeblikket i et sykdomsforløp der utfallet avgjøres; enten går det deretter galt, sykdommen får overtaket, og pasienten dør, eller så snur sykdommen, og pasienten kommer seg.

En krise er altså et tidspunkt der situasjonen blir avgjort.

– Derfor er retorikken om kriser gjerne også en stridsretorikk. Det handler om å få kontroll over situasjonen, og det blir en kamp om hvilke personer eller myndigheter som bør ha denne kontrollen, sier Nicolaysen.

Nykommere vil for eksempel kunne påstå at nå går alt feil vei, og at de selv må trå til for å få orden på sakene. Omvendt er det også vanlig å se at de som sitter trygt i posisjoner, hevder at bare de får håndtere sakene i fred, så går krisen over. Det er ikke uvanlig å støte på en viss nostalgi fra eldre deltakere, enten i form av historier om forskrekkelige ting som ble taklet godt i gamle dager, eller også med henvisninger til hvor greitt og fredelig alle hadde det før.

– Mange politikere bruker mer enn gjerne

forestillingen om at noe må skje raskt, som argument for at de selv skal stå for styringen.

Som da Gro Harlem Brundtland i flere år snakket om «snuoperasjon» – en metafor mange fant usmakelig siden begrepet var mye brukt i forbindelse med Alexander L. Kiellandulykken, forteller professoren.

Retorikken en del av beredskapen – All kriseretorikk innebærer en fare for å overdrive krisen. Man risikerer også å ende opp i en diskusjon om hva som er den rette måten å snakke på, eller hvem som bør uttale seg, i stedet for å analysere selve situasjonen.

Det er kanskje den største utfordringen, for selvfølgelig finnes det reelle kriser, sier Nicolaysen.

Han mener selvsagt at kriseberedskap er helt nødvendig. Noen kriser er også helt uforutsigbare, så som naturkatastrofer.

– Da gjelder det å ha tilgang til folk som skjærer gjennom retorikken om hvem som har skyld, og hvem som skal lede an i arbeidet, og raskt få etablert fungerende organisasjon og riktige tiltak. Derfor interesserer også ofte folk som arbeider med risiko- og kriseanalyser, seg for retorikken omkring. Det er en viktig del av beredskapen.

Ifølge Bjørn Kvalsvik Nicolaysen har problemet med kriseretorikken alltid vært at den ofte både forenkler saken og gjør det lett å legge fram forenklede og feil løsninger.

risikostyring og samfunnssikkerhet

– Ta for eksempel diskusjonen om norsk skole. Nå har man på bakgrunn av PISA-undersøkelsene bygget opp en krise- stemning. Flere statsråder slår fast at alt står ille til, og at pedagogikkfaget må styrkes.

Vel, vi er mange som mener at pedagogikkfaget snarere er en del av problemet enn av løsningen. Og det er noe latterlig å slå alarm om det faktum at norsk skole skårer middelmådig, omtrent på linje med Frankrike, som jo har en elitistisk skole. I Frankrike snakker man følgelig om å bli mer demokratisk, i Norge om å bli mer elitær, begge målformuleringer er

overforenklinger av kompliserte forhold og tar lite hensyn til at det er bare visse trekk PISA måler.

– Alvorligere er kanskje miljøkrisen, som avføder overforenklinger i alle retninger, og som til dels til forskernes fortvilelse er blitt et eldorado for all slags spekulasjon og for løsninger som får oppslutning fordi de kan presenteres som vidundermedisin.

Kjedelig, langsiktig og systematisk arbeid er aldri populære løsninger i noen form for kriseretorikk.

– Slik kan kriseretorikken avskaffe

TEMA

politikk til fordel for klisjémessige løsninger.

Og om slike tendenser får spre seg og etablere seg i mange sektorer, er det selvfølgelig et alvorlig problem for samfunnets sikkerhet.

Noe de som arbeider med samfunnssikkerhet, tar alvorlig som analytisk problem, sier professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen.

Tekst: Leiv Gunnar Lie foto: Elisabeth Tønnessen

Kriseretorikk At retorikk og samfunnssikkerhet henger sammen, er noe Universitetet i Stavanger tar på alvor. Alle mastergradsstudenter i samfunnssikkerhet må gjennom et heldagsseminar viet til retorikk.

– Vi mener dette er uhyre viktig. Når studentene våre kommer ut i arbeid, ender de

fleste opp i offentlige eller private foretak, hvor de blir en del av en HMS-gruppe. Der må de slåss for å få gjennomslag for sine faglige synspunkter. Språkbruk er en viktig del av dette, sier professor ved risikostyring og samfunnssikkerhet, Kjell Harald Olsen.

Målet med kurset er at studentene skal

bli oppmerksomme og dyktige retorikere.

– Det er en kamp om meninger som pågår hele tiden. Når man driver med samfunnssikkerhet, er det ikke nok å vite hva som er riktig. Man må også få andre til å skjønne det, sier Olsen.

Side 29 UniverS NR 3 2008

Pedagog og krimforfatter

Side 30 UniverS NR 3 2008

PORTRETT

– Hadde noen sagt til meg at jeg skulle flytte til Stavanger, hadde jeg ledd høyt.

Men nå ler førstelektor Lars Helle ganske ofte høyt i Stavanger. Det har han gjort helt siden 1984. Ikke bare kom han hit fra en Oslo-tilværelse som lærer, han tok også med seg den Oslo-fødte politietterforsker Gunnar Holt.

H

olt er hovedpersonen i tre bøker som førstelektoren har skrevet i hytta på Usken. De to er blitt meget gode venner. Men foreløpig er Lars Helle først og fremst førstelektor på lærerutdanningen ved Universitetet i Stavanger. Siden 1996 har han undervist i pedagogikk i Hagbard Line-huset på Ullandhaug. Helles pedagogiske evner er til og med prisbelønnet. Vanligvis får lærere som kjent bare kjeft. Helle fikk prisen som årets foreleser ved Universitetet i Stavanger både i 2004 og 2007, stemt frem av studentene selv.

Lars Helle er blitt godt kjent med Stavanger etter de nærmere 25 årene i byen.

Det skyldes ikke et brennende ønske om å komme til byen. Snarere et forhold til Stavanger-jenta Siri. Han er blitt svoren Viking-tilhenger med abonnementskort til sju familiepersoner. Nærmere en ekte siddis er det ikke mulig å komme for en østlending.

Den sportslige interessen begrenser seg ikke til fotball. Den har sterke forgreninger til både håndball og vannpolo. Lars Helle har vært vannpolospiller på Lambertseter, trener for damelandslaget i vannpolo og for et par jentelag i håndball.

Han kom til Stavanger med utdanning fra Oslo lærerhøgskole og litt studieerfaring fra UiO.

Strøk i svake verb – Jeg begynte på UiO i 1976 etter gymnaset.

Det var en stor overgang fra gymnas til universitet. Det var frihet, og vi kunne vandre fritt. Det var ingen som brydde seg.

Men en sensor i nordisk grunnfag brydde seg. Helle gikk opp til eksamen og følte seg godt forberedt særlig i språkdelen. Han leverte inn en oppgave om svake verb på 18 sider.

– Jeg strøk, humrer Helle.

– Det går ikke an, tenkte jeg.

Men det gikk an, spesielt da sensor kunne fortelle at det er umulig å stå med 64 ortografiske feil i nynorsk. Denne ortografiske katastrofen forhindret ikke lærerkarriere.

– Det ble læreryrket, og siden har jeg ikke sett meg tilbake. Jeg var vikar i en ungdomsskole i drabantbyen Lambertseter. Det hendte at jeg slo i bordet og ba elevene holde kjeft.

Den språkbruken tok jeg med meg til Stavanger, men det var ingen lærere som snakket slik her. Jeg har truffet elever fra den tiden i etterkant, og språkbruken min hadde satt spor etter seg.

Siden 1996 har Helle undervist i pedagogikk ved Universitetet i Stavanger, som het Høgskolen i Stavanger da han begynte.

– Nå er jeg litt bekymret over pedagogikkens status, sier Helle. Det er store studentgrupper. Vi har valget mellom å kjøre forelesninger for en gruppe med opptil 140 studenter fem timer i uken og å dele opp i to grupper på 60–70 studenter som får to til tre timer i uken.

I tillegg er vi pålagt vurdering og veiledning.

Det blir ikke mye tid igjen til skikkethets- vurdering. De budsjetterte 2000 arbeidstimene strekker ikke til.

– Det viktige med undervisningen er at studentene må oppleve faget som meningsfylt.

Vi må skape aha-opplevelser, forståelse og refleksjon.

Og kanskje ikke gå av veien for et stunt eller to? Lars Helle tok et for noen år siden, da undervisningen midlertidig var lagt til et telt på Ullandhaug på ettermiddagstid.

– Jeg tok for en gangs skyld på meg slips, stilte med vannkjemmet hår og la en del fullstendig meningsløse ark på en overhead.

Jeg rev bort arkene i høyt tempo, og jeg så studentene satt der rådville og fjerne i blikket.

Jeg hadde ventet at halvdelen av studentene bare skulle gå.

Men de ble. Etter en pause kom Helle tilbake, uten slips og med bustet hår, og spurte hva de hadde lært. Ingen svarte. Da han forklarte dem at det de nå hadde lært, var hvordan det var å sitte på skolen uten å skjønne noen verdens ting, klappet de.

For mange var det en helt ny opplevelse.

I de senere årene har som kjent rekrutteringen til lærerutdanningen sunket nesten dramatisk.

Myndighetene må ta grep – Det er klart at dette er bekymringsfullt, sier Helle. Det er ikke lenger attraktivt å bli lærer.

Noe av skylden må mediene ta. De forteller stadig skremselshistorier fra skolen. I tillegg har vi den evigvarende lønnskampen.

Når man hører mange nok ganger at lærerne er dårlige og lønna elendig, kommer skolen inn i en ond sirkel, og alt kan utvikle seg til en selvoppfyllende profeti.

– Myndighetene må ta grep. En måte er å knytte teori og praksis nærmere hverandre.

I utgangspunktet kommer studentene til oss.

Men det bør ikke være til hinder for at lærerne kan være enda mer ute i praksis. Med andre ord legge noe av teoriundervisningen ute i skolene. Det kan også være aktuelt å

spesialisere utdanningen i barnetrinn, ungdomstrinnet og videregående opplæring.

Vi kan også utdanne studenter i forskjellige fagretninger: språklinje eller realfagslinje.

– Hva betyr lønna?

– Det er klart at det får en signaleffekt når vi kan lese i Stavanger Aftenblad om brønn-teknikere som får en begynnerlønn på 450 000 kroner. Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom lønn og gode lærere, men med bedre lønn vil det bli mer attraktivt å bli lærer.

Da blir det ikke så himla stor forskjell på å bli brønntekniker og lærer.

Årets foreleser og fagbokforfatter Noen vil kanskje hevde at utmerkelser som årets foreleser kan være et stimulerende tiltak.

– Jeg fikk prisen første gang i 2004, og du skal være ganske hardhudet for å synes at det ikke føles godt. Jeg må innrømme at det varmet voldsomt. Det betyr at brukerne sier at du har gjort en god jobb. Da jeg fikk prisen på nytt i 2007, tolket jeg det som at det ikke var flaks at jeg fikk den i 2004. Det gir trygghet, og det var ikke antydning til misunnelse i miljøet.

Lars Helle har i pedagogikkens verden ikke bare nøyd seg med å undervise i emnet.

Han har sammen med blant andre Inge Bø skrevet flere bøker på fagområdet. Utgangspunktet for det pedagogiske forfatterskapet er hovedfagsoppgaven til Helle: Rom for handling.

– Jeg fikk en god bedømmelse av oppgaven, og jeg fikk faglige råd om å gjøre noe mer ut av det. Så da tok jeg kontakt med et forlag.

Det resulterte etter hvert i seks bøker utgitt på Tano/Aschehoug, senere Universitetsforlaget. Blant annet en trilogi om lærerrollen på grunnskolens ulike trinn. Helle har en ironisk form som fikk en departementsansatt til å utbryte: Du kan ikke skrive ironisk om pedagogikk.

– I stedet ble det halvironisk, og det har vært kjempemoro å skrive disse bøkene, sier Helle.

Gjør noe med krimskrivingen!

Lars Helle, som halvironisk omtales som Stavangers svar på Gunnar Stålesen, har til nå skrevet tre krimbøker: Når demninger brister, Bak stengte dører og Den siste dagen. Politietterforsker Gunnar Holt er hovedpersonen, halvironisk omtalt som Stavangers svar på Varg Veum.

Side 31 UniverS NR 3 2008

PORTRETT

– Hvorfor krim?

– Jeg har alltid vært en ivrig leser av krimbøker. Min mor påvirket meg med Agatha Christie, mens far påvirket meg med Kristin Lavransdatter. I ettertid fikk begge den litterære viljen gjennom. Jeg har vel siden hatt en drøm om å ha et hus i Syden, spille boccia på dagtid og skrive krimbøker på nattetid. Det var kona som oppfordret Helle til å prøve seg i krimgenren.

– Gjør noe med krimskrivingen, sa Siri Helle, da husbonden vandret hvileløst omkring på gulvet i en av de mindre kreative fagbokfasene.

Helle skred til verket og ble i startfasen refusert med sine manus.

– Men fem prosent av de refuserte oppnår likevel å få en konsulent i tale. Det fikk jeg. Da den siste konsulenten påpekte at det var litt for mange personer som kjente hverandre, fikk jeg ideen om å flytte handlingen fra Oslo til Stavanger, forteller Helle. Resten er historie.

Politietterforsker Gunnar Holt ble skapt med Stavanger-regionen som kriminell arena.

– Gunnar Holt er en person jeg trives med og er fortrolig med. Stemmen hans, selvironien og blikket han har på omgivelsene. Vi måtte stadig treffes mer.

Krim og olje Lars Helle er blitt perlevenn med Gunnar Holt, og vennskapet fungerer så godt at bok nummer fire er rett rundt hjørnet. Foreløpig tittel er Sangen om Gry. Gry er Holts avdøde kone. Det gode vennskapet er såpass inderlig at vi mistenker Gunnar Holt for å være til forveksling lik Lars Helle.

– Vi er omtrent like gamle og begge røyker, innrømmer han. Vi har gått i det samme skolesystemet. Vi har samme musikk- og filmsmak med forkjærlighet for Bruce Springsteen og Dirty Harry. Vi har begge en datter som heter Grete. Vi har begge flyskrekk og er begge innflyttere. Vi ser byen med innflytterens øyne. Men Gunnar er enkemann og gift på ny.

Den kriminallitterære handlingen skjer stort sett i Stavanger med avstikkere til andre deler av regionen.

– Stavanger er et utmerket utgangspunkt for en kriminalbok. Byen er ikke for stor. Folk

Side 32 UniverS NR 3 2008

kjenner hverandre. Det er tette linker mellom folk. Oljemiljøet gjør at det er mye spennende å ta tak i.

– Skrivingen er en form for hobby som jeg trives med. Det gjør meg glad å skrive. Men det er helt forferdelig å vente på anmeldelsene.

En grundig slakt i Aftenposten var et sjokk for meg og fikk meg til å lure på hva jeg holdt på med. Siden har det vært flere gode anmeldelser.

Men dårlige kritikker gjør meg trist og lei.

– Forfatter på heltid?

– Drømmen er vel en halv stilling og at resten av tiden kan gå med til foredrag og skriving.

Prestasjoner og læring Over til idrett. Vannpolo er en lite påaktet gren i Norge. I internasjonal sammenheng er den stor. Under OL-kampen i 1956 mellom Ungarn og Sovjet etter opprøret i Ungarn var bassenget farget rødt av blod etter kampen.

Men den slags skjedde selvsagt ikke i Lars Helles tid som landslagstrener for damene fra 1981 til 1989. Selv har Helle deltatt i ti norgesmesterskap som spiller for Lambertseter.

Treneroppgaver i idretten kommer selvsagt også inn under pedagogikkparaplyen.

– Det dreier seg om prestasjonskultur og læring, sier Helle. I begge tilfeller må de sosiale rammene være på plass. I begge tilfeller er poenget å skape en vi-følelse og motivasjon.

Trenerrollen og lærerrollen har mange likhetspunkter. Det gjelder også å gjøre de uventede tingene, finne på noe utradisjonelt og skape et sosialt fellesskap. Det gjelder både på idrettsarenaen og i klasserommet.

Lars Helle er glødende film- og musikk- interessert. Han er et barn av 70-tallet med Neil Young og Yes som klare favoritter.

Disse barna har som kjent en tendens til å bli værende i 70-tallet. Derfor går han stadig vekk med en T-skjorte påtrykt Yes.

– Jeg gjør det delvis bevisst fordi det skaper nysgjerrighet hos studentene. Dessuten sier det noe om egen identitet.

En annen særegenhet: I alle bøker har han brukt et sitat fra en Ulf Lundell-tekst.

– Blir det flere bøker om Gunnar Holt?

– Yes, sier Lars Helle, selv uten T-skjorten på.

Tidlig i gang med lesing. Men neppe kriminal i så ung alder.

I full sving med vannpololandslaget for damer.

Tekst: Egil Rugland Foto: Elisabeth Tønnessen og private bilder

UNDERVISNING

Gir lab for nytt studium Et nytt geolaboratorium stod klart for historiens første kull på bachelorstudiet i petroleumsgeologi ved Universitetet i Stavanger.

petroleumsteknologi, sier instituttleder Svein M. Skjæveland, Institutt for petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger.

– Petroleumsgeologi gir et godt utgangspunkt for en internasjonal karriere i petroleumsindustrien samtidig som det er et springbrett for en videre forskerkarriere opp til doktorgradsnivå, sier Svein M. Skjæveland.

Førsteamanuensis Alejandro Escalona, som har en doktorgrad fra Texas-universitetet i Austin, er faglig ansvarlig for studiet som hadde hele 408 søkere til de 20 plassene.

Studiet har et stort innslag av internasjonale studenter.

Tekst: Egil Rugland Foto: Elisabeth Tønnessen

Med støtte fra StatoilHydro og ConocoPhillips er geolaben blitt en realitet. Her er sjefsgeolog Kåre Vagle, ConocoPhillips, t.v., sammen med faglig ansvarlig for det nye studiet Alejandro Escalona, Universitetet i Stavanger, spesialrådgiver Leif Lømo, StatoilHydro, og rektor Aslaug Mikkelsen, Universitetet i Stavanger.

– Dette er en merkedag for petroleums- utdanningen på Universitetet i Stavanger.

Det nye bachelorstudiet i petroleumsgeologi og det nye geolaboratoriet som i dag åpnes, betyr at petroleumsutdanningen på Universitetet i Stavanger er styrket på et vitalt område, sa rektor Aslaug Mikkelsen under åpningen på Universitetet i Stavanger tidlig i september.

– Dette er en utdanning som ikke ville ha vært på plass uten et meget godt samarbeid med våre samarbeidspartnere. Det gjelder i første rekke StatoilHydro og ConocoPhillips gjennom Corec (Centre for Oil Recovery), sa Mikkelsen.

StatoilHydro har bidratt med en tre-årig tildeling med en totalramme på 7,5 millioner kroner. I disse midlene inngår én professorstilling og tre professor II-stillinger, en post.doc-stilling og selve geolaben.

– StatoilHydro har nå i åtte år hatt en samarbeidsavtale med Universitetet i Stavanger om ulike tiltak for å stimulere forskning og utdanning, sier spesialrådgiver i StatoilHydro,

Leif Lømo, som er leder for StatoilHydros Akademiaprogram.

– Etableringen av et bachelor- og en masterspesialisering i petroleumsgeologi og geolaben på Universitetet i Stavanger er svært viktig på grunn av den virksomheten StatoilHydro har i Stavanger. Dette er et viktig ledd i arbeidet med å sikre rekrutteringen til både StatoilHydro og oljevirksomheten generelt, sier Leif Lømo.

ConocoPhillips har gjennom Corec (Centre for Oil Recovery) bidratt med én professorstilling og en professor II stilling og tildelingen er på 1 million kroner i de tre første årene.

Viktig tilvekst – Det nye studiet i petroleumsgeologi er etter- lengtet og vil bety en viktig tilvekst til det samlede studietilbudet i petroleumsfag på Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet, og det er i realiteten nødvendig med et slikt studium for å være på høyden internasjonalt innen

Årets foreleser Matematiker Magnar Dale er kåret til årets foreleser ved Universitetet i Stavanger.

Det er studentene selv, gjennom organisasjonen StOr, som har foretatt kåringen.

– Jeg setter stor pris på å vinne denne kåringen. Det betyr vel at studentene forstår det jeg legger fram for dem, sier Dale.

Foreleseren tok seieren i konkurranse med over 50 andre kandidater. «Han fremlegger stoffet i en logisk riktig rekkefølge.

Han er ikke bare smart og faglig dyktig, men en stor pedagog. Oppslutningen i hans forelesninger er stor og stabil. Han skaper engasjement fordi han er dyktig til å få folk til å lykkes,» skrev en av studentene på sin elektroniske stemmeseddel.

Magnar Dale sier at han ikke har noen overordnet metode, men at idealet er «engasjement, presisjon og litt intern humor».

Side 33 UniverS NR 3 2008

UNDERVISNING

Lesesatsingen er i boks Universitetet i Stavanger leder an i satsingen på å styrke leseferdighetene i skolen. Kunnskapsdepartementet bruker 30 millioner kroner til utvikling av veiledningsmateriell og etterutdanningstilbud, og Lesesenteret har fått oppdraget.

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell vil ha bedre lese- og skriveferdigheter i skolen. Derfor har han gitt Lesesenteret oppdraget med å lage veiledningsmateriell for lærere i grunnskolen

Norge har hatt svake resultater i de internasjonale undersøkelsene PIRLS og PISA. Derfor har kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell satt i gang en nasjonal satsing på lesing.

– Lesing er grunnlaget for veldig mye annen læring i skolen, og dårlige leseferdigheter påvirker resultatene i alle fag. Det var derfor behov for tiltak på både kort og lang sikt for å styrke leseferdighetene, sier Solhjell til UniverS.

– To av de tiltakene vi satte inn på kort sikt, var veiledningsmateriell i lesing og ekstra kursing av lærere i de kommunene som har de største utfordringene.

Letter lærerens hverdag Utdanningsdirektoratet ga Lesesenteret i oppdrag å utvikle veiledningsmateriell og etterutdanningstilbud innen lesing. Det ferdige resultatet – ni hefter og en dvd – ble lansert i august.

– Vår jobb har hele tiden vært å stille spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å lette lærerens arbeid? Vi mener dette materiellet er et bidrag til dette, sier universitetslektor Anne Håland. Sammen med universitetslektorene Trude Hoel og Lise Helgevold har hun produsert veiledningsmateriellet, som har fått navnet Lesing er ….

Målet er å gjøre lærerne trygge på det de holder på med. Veiledningsmateriellet skal bidra til å forsterke det de allerede kan, samtidig som det stilles noen spørsmål.

Det skal bidra til at lærerne gjør seg noen refleksjoner og på den måten «overvåker» sin egen undervisning.

Knytter teori og praksis tettere sammen – Vi siktet mot å lage et materiell som er en god og tydelig blanding av teori og praksis.

Lærerne skal få praktiske tips samtidig som de får vite hvorfor de virker. Vi vil utfordre til teoretiske refleksjoner rundt didaktikken.

På den måten skal lærerne få muligheten til å stille spørsmålet: Hvis dette er teoriene mine, hvilken betydning har det da for undervisningen min? forteller Håland.

Lesing er ... er en samling av hefter og kortfilmer – noen helt nye og noen Lesesenteret har laget tidligere. De fleste

Side 34 UniverS NR 3 2008

!

Lesing er …

Veiledningsmateriell for skolene bestilt av Kunnskapsdepartementet for å styrke grunnleggende leseopplæring og videre leseutvikling i skolen. Pakken består av ni hefter og en DVD med 24 kortfilmer.

Lesing er …

Hva er lesing, egentlig? Heftet tarfor seg det viktigste innen leseopplæring og leseutvikling. Målgruppen er lærere i grunnskolen, i alle fag og på alle trinn. Emnene er rikt eksemplifisert med praksisfortellinger og teoretisk basert i Kunnskapsløftet.

Fjerdeklassingen Mathias Olsen får lesehjelp av statsråden. Bård Vegard Solhjell tror at Lesesenterets nye materiale vil gjøre lærerne bedre.

heftene tar for seg særskilte tema, som for eksempel ny litteratur eller lesestrategier, mens noen retter seg mot spesifikke alderstrinn.

– Ett av heftene er en overbygning over trinn og tema. Her tar vi for oss det vi mener er det viktigste når det gjelder grunnleggende leseopplæring og videre leseutvikling fra første til tiende trinn, sier Håland.

– Vi har gjort to grep for å knytte teori og praksis tett sammen. Det ene er å benytte mange praksisfortellinger for å si noe om hva vi faktisk gjør når vi jobber med leseforståelse på første trinn, eller hvordan det gir seg utslag når man har en samtale rundt litteratur på tiende trinn. Det andre er å sette dette sammen med målene fra Kunnskapsløftet. På denne måten bygger vi inn kompetansemålene i stoffet, forklarer hun.

Det er mye mer oppmerksomhet rundt leseforståelse og arbeidet med den enn det har vært i tidligere veiledningsmateriell. I tillegg vektlegger vi bruk av det digitale verktøyet som en grunnleggende ferdighet.

Større vekt på muntlig kompetanse – Den muntlige kompetansen er også gitt en større plass. Denne har alltid vært viktig, men vi har forsterket den. Ikke minst med tanke på hvor viktig dette er for minoritetsspråklige elever, forteller Håland.

Veldig mange skoler har planer for lese- og skriveopplæringen. Den muntlige opplæringen, som også er en av basisferdighetene, blir derimot svært ofte overlatt til tilfeldighetene.

Planer og evalueringsverktøy mangler ofte.

– Veiledningsmateriellet er laget fordi vi tror det vil utgjøre en forskjell. Vi håper det skal bli lest, brukt, debattert og kritisert. Ikke minst håper vi det skal bli omsatt til egen praksis, sier Håland, og fortsetter:

– Først når dette skjer, vil Per i 4A høste fruktene av Lesing er …. Vi har et stort ønske

om at dette skal bli brukt i lærerkollegiet, ikke bare av den enkelte lærer. Materiellet egner seg til å bli debattert. Det er også et omfattende veiledningsmateriell. Vi har avsluttet heftet med å si: Skal vi virkelig gjøre alt dette?

Og svaret er ja – hvis vi ønsker å utvikle gode lesere i skolen, avslutter Anne Håland.

Flere norsktimer Det nye materiellet inngår i en større satsing på å styrke lese- og skriveopplæringen på lengre sikt.

– Det er allerede satt i verk flere tiltak for å styrke leseferdighetene, og vi regner med å få se resultatene relativt snart, samtidig som mange tiltak nok kommer til å ha størst effekt over litt tid, sier kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell.

Regjeringen utvider norskfaget med til sammen to uketimer på barnetrinnet fra inneværende skoleår. For å sikre at særlig den første leseinnlæringen, men også den videre leseutviklingen, blir styrket som en følge av timetallsutvidelsen, vil det bli satt inn ekstra ressurser. I Stortingsmelding 31 varsler regjeringen en årlig lese- og regnemilliard for de fire første årstrinnene.

– Vi satser også på å få på plass et mer permanent system for etter- og videre- utdanning for lærere og en gjennomgang av lærerutdanninga, sier Solhjell, og fortsetter:

– God leseopplæring er avhengig av kompetente lærere og et godt pedagogisk opplegg. Departementet vil også igangsette forskning for å belyse hvordan utvikling av leseferdigheter, lesestrategier og faglesing er dekket i læremidlene for grunnopplæringen.

Tekst: Trond Egil Toft

Bok i bruk-heftene De fire bok i bruk-heftene presenterer barne- og ungdomsbøker for ulike lesergrupper, enten de har mye eller lite leseerfaring. Målet er å finne den rette boka til hver enkelt leser, i tro på at det finnes ei bok for absolutt alle.

Fagbok i bruk Leseferdighet er en grunnleggende egenskap i skolen. Innlæring av andre fag baseres i stor grad på lesing av fagtekster. Heftet gir tips til hvordan du kan jobbe med fagtekster i undervisningen.

Gutter og lesing Det er en utfordring at gutter kommer dårligere ut på leseundersøkelser enn jenter. Heftet tar for seg litteraturformidling og aktuell litteratur for gutter.

Leik og læring Konkrete tips til arbeid med lesing og skriving. I dette heftet vises det hvordan en kan integrere lek i læring og læring i lek.

Ny start. For skriftspråklig utvikling Ny start er en samling ideer til et helhetlig rammeverk for individuelle opplæringstiltak som skal styrke lese- og skriveinnlæringen fra første klassetrinn.

Perlejakten Perlejakten er et redskap som kan brukes til planlegging, gjennomføring og evaluering av ulike leseprosjekter.

Lese- og skriveopplæring på første trinn 24 kortfilmer for lærere på første skoletrinn. Filmene viser hvordan man kan koble lek og læring i lese- og skriveopplæringen.

Foto: Kenneth Bjerga

Side 35 UniverS NR 3 2008

SAMARBEID

Storstilt finansstøtte I fjor haust gjekk finansnæringa i Stavanger-regionen saman om å byggje opp eit tungt finansmiljø ved Universitetet i Stavanger. I sommar følgde StatoilHydro og fleire finansinstitusjonar opp.

I fjor haust gjekk finansnæringa i Stavangerregionen saman om å byggje opp eit tungt finansmiljø ved Universitetet i Stavanger.

Samarbeidet resulterte i Stiftelsen for anvendt finans (SAFI). SKAGEN Fondene, SpareBank 1 SR-Bank, HitecVision Private Equity, Sandnes Sparebank og GE Money Bank gav då 20 millionar kroner til utvikling av eit unikt studium i bruksretta finans og grunnforsking ved Universitetet i Stavanger.

I sommar følgde fleire finansinstitusjonar opp og støtta satsinga på finansmiljøet. Klepp Sparebank og Time Sparebank gjekk inn med 500 000 kroner kvar fordelt over fem år til stiftinga. Meklarhuset Pareto Securities gav 100 000, First Securities 100 000 og Sparebank Vest 500 000 kroner. Og sist, men ikkje minst kom StatoilHydro i vår med ei solid støtte på 7,5 millionar fordelt over fem år.

– Vi vil støtte opp om denne satsinga både for å styrke det finansfaglege miljøet ved universitetet og for å styrke finansmiljøet i regionen, seier direktør innanfor Specialised Financial Services i StatoilHydro Egil Steinberg.

– Formålet med å satse på finansmiljøet er bra. Vi trur studiet og den kompetansen som kjem ut av det, vil kome heile bransjen til gode, seier banksjef i Time Sparebank, Arne Gravdal.

Universitetet i Stavanger og finansinstitusjonane. Frå venstre: rektor Aslaug Mikkelsen, UiS; banksjef Njål Skår, Sparebanken Vest; banksjef Arne Gravdal, Time Sparebank; Anny Lende, First Securities; Torbjørn Støle, Pareto Securities; Gabriel Block Watne, Klepp Sparebank og instituttleder Bjarte Ravndal, UiS.

Spesialisering Ein del av satsinga skal gå til utvikling av fordjupinga i anvendt finans på masterstudiet i økonomi og administrasjon. Tilbodet starta opp i haust. Spesialiseringa kombinerer fagområda finans og jus og fokuserer på anvendte finansielle problemstillingar som næringslivet er oppteken av. Representantar frå næringslivet vil mellom anna bidra med førelesingar, og nye fagpersonar blir tilsatt ved Universitetet i Stavanger.

Rektor Aslaug Mikkelsen ved Universitetet i Stavanger er svært takksam for millionane frå StatoilHydro og den store vilja til satsing frå finansmiljøet.

– Det er gledeleg at store aktørar i næringslivet ønskjer å vere med i bygginga av noko som er så unikt for regionen og for UiS. Finansmiljøet vårt vil kunne vekse seg endå større og sterkare gjennom dei mange moglegheitene slik støtte gir, seier Mikkelsen.

Side 36 UniverS NR 3 2008

Universitetet i Stavanger og StatoilHydro. Frå venstre: Bente Iversen, StatoilHydro; Eldar Sætre, konserndirektør for økonomi og finans, StatoilHydro; rektor Aslaug Mikkelsen, UiS; førsteamanuensis Bård Misund, UiS; Senior Vice President Egil Steinberg, StatoilHydro; professor Ragnar Tveterås, UiS; spesialrådgjevar i StatoilHydro og førsteamanuensis II, UiS, Klaus Mohn; professor Ola Kvaløy, UiS.

Tekst: Silje Stangeland og Karen Anne Okstad Foto: Elisabeth Tønnessen

Formidling

Utfordrande arktisk olje og gass Rektor Aslaug Mikkelsen og professor Oluf Langhelle ved Universitetet i Stavanger er redaktørar for boka Arctic oil and gas. Ho tek for seg konsekvensane av den arktiske olje- og gassverksemda og kom nyleg ut på London-forlaget Routledge.

– Boka er først og fremst eit innspel i debatten om vidare utvikling av olje- og gassverksemda i arktiske strøk. Ho er meint å skulle gje ein oversikt over ulike konfliktområde i tilknyting til olje- og gassverksemda i dette området, seier Mikkelsen.

Boka er resultatet av eit stort internasjonalt forskingsprosjekt ved Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag.

– Den innleiande delen tek for seg dei grunnleggjande forskingsspørsmåla, mellom anna knytte til berekraftig utvikling og samfunnsansvaret til bedriftene. Del to følgjer opp med casestudiar frå Alaska, Canada, Noreg og Russland. Her blir det først og fremst lagt vekt på politikk, miljø og menneskerettigheitar. Del tre har blant anna eit komparativt kapittel, forklarer Mikkelsen.

Klima er eit viktig tema når det gjeld arktiske strøk. Likevel er ikkje lokalbefolkninga i desse områda nødvendigvis så opptekne av det.

– I Alaska og Canada er ein mest opptekne av rettane til urbefolkninga. I Russland dreier politikken seg mykje om økonomisk resultat og om det oljen kan føre med seg av velstand og makt. Oppfatninga er at klimaproblema er eit globalt problem, seier Mikkelsen.

Tverrfagleg og internasjonalt I 2005 fekk ei UiS-gruppe støtte frå Noregs forskingsråd og 100 000 dollar frå Shell Exploration & Production Europe for å sjå nærare på sosiale og miljømessige konsekvensar av utvida olje- og gassverksemd i arktiske strøk. I tillegg blei det etablert eit internasjonalt tverrfagleg nettverk med forskarar frå Alaska, Canada og Russland. Totalt har 16 forskarar frå fire land vore med på prosjektet.

– Felles for alle landa er at dei i hovudsak er positivt innstilte til olje- og gassverksemda i arktiske strøk. Ein felles føresetnad har likevel vore at meir av profitten til verksemda må bli

Relativitetsteori ned på jorda I 2007 gav UiS-professor Sigbjørn Hervik og professor Øyvind Grøn ved Høgskolen i Oslo ut ei bok om Einsteins relativitetsteori. Du treng ikkje vere heilt Einstein for å lese den.

Sigbjørn Hervik er med sine 31 år den yngste professoren ved Universitetet i Stavanger og ein av dei yngste matematikkprofessorane i landet. Saman med den tidlegare rettleiaren sin, professor Grøn, har han no skrive ei studentlærebok om relativitetsteorien. Hervik påpeiker at boka ikkje er ei populærvitskapleg framstilling.

Målgruppa er i første rekkje masterstudentar,

men boka er òg relevant for forskarar.

– For oss var hovudpoenget å gjere teorien forståeleg og få studentane til å sjå at relativitetsteorien ikkje berre er ein høgtflygande og vill idé. Vi prøver å få teorien ned på jorda blant anna med å vise til at GPS, det globale posisjoneringssystemet som alle kjenner til, gjer bruk av relativitetsteorien, forklarer Hervik.

Einstein´s general theory of relativity er på 540 sider på engelsk og er gjeven ut på Springer forlag.

igjen i arktiske strøk. Med andre ord: Dei som tek risikoen, vil ha betalt for det, seier Langhelle.

– Mykje av grunngjevinga for at profitten må bli igjen i arktiske strøk, er at dei kan sjå for seg ei framtid med ein levestandard på line med det ein har sør for polarsirkelen. Derfor er omsynet til utvikling av arbeidsplassar svært viktig, understrekar han.

Dei som har vore med i prosjektgruppa ved Universitetet i Stavanger, er prosjektleiar professor Aslaug Mikkelsen, professor Torleiv Bilstad, professor Oluf Langhelle, førsteamanuensis Kjetil Fred Hansen, doktorstipendiat Bjørn-Tore Blindheim og doktorstipendiat Ove Heitmann Hansen (finansiert av Norske Shell).

Desse er representerte med artiklar i boka.

I tillegg har masterstudent i endringsleiing Olaug Øygarden vore med på arbeidet.

Tekst: Egil Rugland

Kva er bevisstheit?

Korleis kan eit fysisk system som hjernen gje opphav til heile vår oppleving av røynda?

Dette problemet tek filosof Ståle Gundersen ved Universitetet i Stavanger for seg i boka Bevissthet og fysisk virkelighet som nyleg kom ut på Unipub forlag.

Han ser med andre ord nærare på eit av dei siste store mysteria i filosofien og natur- vitskapen, eit spørsmål som ein diskuterer heftig i moderne filosofi, psykologi og hjerneforsking. Gundersen gjev ein oversikt over dei viktigaste filosofiske teoriane omkring problemet, og han presenterer samtidig eit originalt perspektiv som tek utgangspunkt i den begrensa kunnskapen vår om den fysiske verkelegheita.

Tekst: Egil Rugland

Side 37 UniverS NR 3 2008

Sørvestlandet sammen om miljøforskning Den 3. september gikk fristen ut for å søke Forskningsrådet om midler til forskningssentre for miljøvennlig energi – de såkalte FME-ene.

Til sammen 28 søknader fra 13 ulike søkere kom inn. Fire kom fra Rogaland.

De fire søknadene som kom fra Rogaland, er basert på et bredt nasjonalt og internasjonalt forsknings- og industrisamarbeid med IRIS og Universitetet i Stavanger i spissen. I tillegg er rogalandsmiljøet støttespillere i tre andre FME-søknader som ledd i en ny allianse mellom Hordaland, Rogaland og Agder- fylkene.

Anna Aabø, direktør for IRIS.

– Dette har vært en krevende, men samtidig svært inspirerende prosess, slår lederen for IRIS Anna Aabø fast og roser så vel egne som universitetets medarbeidere for innsatsen. UiS-rektor Aslaug Mikkelsen, forskningsdirektør Helge Ole Bergesen og professor Mohsen Assadi har spilt nøkkelroller i dette samarbeidet.

– Helt fra utlysningen i mai forsto vi at konkurransen med andre universitet og forskningsmiljø ville bli sterk. For å sikre best mulige søknader bestemte IRIS, Polytec og Universitetet i Stavanger seg raskt for å søke allianse med kunnskapsmiljøene på Sørvestlandet, den såkalte Sørvestalliansen, forklarer Aabø.

Foruten IRIS, Universitetet i Stavanger og Polytec fra Rogaland er Universitetet i Bergen, Universitetsforskning Bergen (Unifob) og Christian Michelsen Research fra Hordaland og Universitetet i Agder og Teknova fra Agder-fylkene med i denne forskningsalliansen.

– I tillegg kan vi dokumentere samarbeidsavtaler med høyt kvalifiserte universitets- og forskningsinstitusjoner fra blant annet Sverige, Danmark, Tyskland, USA, Australia, UK, India og Hellas, sier Aabø og er stolt over den åpenheten de internasjonale kunnskapsmiljøene har vist når det gjelder å samarbeide med rogalandsmiljøet.

– Det er ingen tvil om at Rogaland gjennom mange års petroleumssatsing har blitt lagt merke til internasjonalt. Dette er noe vi ønsker å bygge videre på når vi nå satser på miljøforskning, sier hun ivrig og slår fast at ingen slår Sørvestlandet når det gjelder kompetanse og erfaring innen energisektoren.

Hand i hand I vurderingen av søknadene vil Forskningsrådet ikke bare legge vekt på kapasitet og evne til å utvikle langsiktig kompetanse og infrastruktur gjennom forskning på høyt vitenskapelig nivå, men også på søkernes

samspill med industri- og brukerpartnere.

I den anledning kunne IRIS og Universitetet i Stavanger sammen med Sørvestalliansen legge ved støttebrev fra et tjuetalls ledende norske industriaktører.

Mange av dem er sterkt til stede som energileverandører ikke bare i Rogaland, men globalt.

– Vi er glade for å ha med oss så mange og sterke selskap, både energi- og teknologileverandører. Det er jo til syvende og sist disse som skal implementere forskningsresultatene.

Da er det viktig at vi jobber på lag, sier Aabø, som benytter anledningen til å takke alle støttespillere: Stavanger-regionens Næringsutvikling, som representerer 16 kommuner i Rogaland, Stavangers ordfører Leif Johan Sevland og alle fylkesordførerne på Sørvestlandet med fylkesordfører Tom Tvedt i spissen.

Han ga sin fulle og hele støtte til søknadene.

– Det varmet, sier hun og smiler fra øre til øre. Nå krysser vi fingrene og satser på at Forskningsrådet ser verdien av den kompetansen og ikke minst det mangfoldet som regionen kan bidra med når Norge som nasjon skal bidra til framtidens miljøløsninger.

Innen den 19. september skal Forskningsrådet ha besluttet hvilke av søknadene som går videre til hovedrunden. Søknadsfrist er 26. november i år. For så vel kunnskaps- miljøene som industripartnerne kan det derfor bli hektiske dager ut over høsten.

Tekst: Berit Rynning, leder for Bærekraftig Energi, IRIS Foto: Elisabeth Tønnesen

Sørvestalliansens fire sentre Thermal Power Systems: Efficient Energy Conversion.

Her vil hovedvekten ligge på små distribuerte systemer, «flexifuel», tilstand- og avstandbasert vedlikehold. IRIS er søknadsansvarlig i tett samarbeid med Universitetet i Stavanger og med CMR og Polytec som støttespillere. Risavika Gass Senter og Hå kommune sitt biogassanlegg blir sentrale anlegg.

Transforming City Regions: From Carbon Production Dependency to a Low Carbon Society.

Dette senteret skal arbeide med regional transformasjon i et energiperspektiv og globale og regionale konsekvenser av miljø i innovasjons-

Side 38 UniverS NR 3 2008

prosesser, med særlig vekt på muligheter og risiko.

IRIS er søknadsansvarlig, universitetene i Stavanger og Agder er støttespillere, og Utsira og verdens energibyer er nyttige «laboratorier».

CO2 Capture Processes: System Integration.

Her vil Risavika Gass Senter spille en særdeles viktig rolle, og senteret skal blant annet konsentrere seg om hvordan man kan redusere energitap i CO2-fangstsystemer. IRIS er søknadsansvarlig i tett samarbeid med Universitetet i Stavanger og med CMR og Unifob som støttespillere. Risavika Gass Senter og testanlegget der blir sentrale når det gjelder pilotanlegg og langtidstester.

Efficient Integrated Energy Systems: Optimal and Coordinated Energy Distribution Systems with Diversity in Production and End Use. Dette senteret skal forske på systemer for energioptimalisering i nett med ulike energikilder som vind, gass, hydrogen og vannkraft. IRIS er søknadsansvarlig i tett samarbeid med Universitetet i Stavanger og med CMR, Universitetet i Agder, Teknova og Polytec som støttespillere. Anlegg som Risavika Gass Senter og Utsira (vind og hydrogen) kan bli viktige «laboratorier».

Forskning notiser

Arkeologisk museum inn i UiS

Arkeologisk museum i Stavanger blir en del av Universitetet i Stavanger fra 1. januar 2009. Dette vil styrke forskningen i regionen.

Nå kan også UiS skilte med et universitetsmuseum.

Sammenlåingen vil bety en styrking av forskningen for begge parter og for regionen ved at forskningsmiljøet blir større og mer slagkraftig, med muligheter for å utvikle tverrfaglige forskningsemner.

– For Arkeologisk museum i Stavanger betyr dette at vi kommer inn i et stort akademisk miljø, noe som vil gi nye åpninger for forskningen ved institusjonen vår, sier direktør Harald Jacobsen.

Han ser for seg konkrete samarbeid innad med Universitetet i Stavanger, men også mot andre nettverk. Direktøren håper også å

utvikle ny og spennende undervisning om arkeologi og kulturhistorie til nytte for dagens samfunn.

– Dette gir store muligheter for begge parter. Jeg er glad for at museet blir en del av Universitetet i Stavanger, noe som gir det en akademisk tilknytning. For forskerne ved Universitetet i Stavanger gir sammenslåingen tilgang til arkeologisk kompetanse på høyt nivå, sa forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland på semesteråpningen ved UiS.

De gamle universitetene har lenge hatt universitetsmuseer. De nye opprettelesene har bakgrunn i Stortingsmelding nr. 15 (2007–2008) Tingenes tale, og de siste årene har Kultur- og kirkedepartementet gjennomført en omfattende museumskonsolidering med tanke på å skape færre, men faglig mer solide institusjoner.

Konsertkalender høsten 2008 UiS, Institutt for musikk og dans SEPTEMBER

Tirsdag 30. september kl 19.30 UiS brass goes classic, messingblåsere fra IMD Lille konsertsal – Gratis adgang

OKTOBER

Lørdag 4. oktober kl 16.30 Beethovenfest, Masterstudenter fra IMD Lille konsertsal – Entré Onsdag 8. oktober kl 18.00 Beethovenfest, Masterstudenter fra IMD/strykere fra SSO. Lille konsertsal – Entré Lørdag 11. oktober kl 16.30 Beethovenfest, Masterstudenter fra IMD/strykere fra SSO. Lille konsertsal – Entré Tirsdag 14. oktober kl 19.30 TV-aksjonen 2008, konsert med lærere og studenter fra IMD. Lille konsertsal – Gratis adgang Onsdag 15. oktober kl 18.00 Beethovenfest, Masterstudenter fra IMD/strykere fra SSO. Lille konsertsal – Entré

Tekst: Karen Anne Okstad Foto: AmS

Tirsdag 21. oktober kl 19.30 Masterkonsert, pianostudenter fra IMD Lille konsertsal – Gratis adgang Tirsdag 28. oktober kl 19.30 Masterkonsert, strykere fra IMD Lille konsertsal – Gratis adgang

Digitalforlaget er i gang

Nye disputasar ved UiS

NOVEMBER

Annie Haver er på plass som direktør for Norges første digitale forlag, Greenbook.

Hennes mål er å levere nye digitale læremidler til den videregående skolen ved skolestart 2009.

Forlaget er et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Stavanger, Lyse, Ipark og Sonans. Formålet med selskapet er å gi ut digitale læremidler for grunnskole, videregående skole, høyere utdanning og næringslivet. Målet er å bli landets ledende digitalforlag.

Den nyansatte direktøren har stor tro på det å ta filmsnutter og interaktive verktøy mer i bruk i skolen.

– Det må være litt mer lek over læringen.

Alle er ikke like flinke til å pugge seg til kunnskap fra en bok. Dessuten snakker vi om en generasjon som har vokst opp med datamaskiner. Dagens ungdom vet enormt mye, og de finner informasjonen på nettet, sier forlagsdirektør Haver.

På UiS-programmer: • Liping Yu: «Wettability Alteration During Spontaneous Imbibition of Seawater Into Preferentially Oil-Wet Chalk» • Omid Karoussi: «Investigated Wettability Alteration of Chalk in Macro-, Micro- and Nano-scale with Temperature and Ions Effect on Oil Recovery» • Eivind L. Rake: «Crisis management. Coping and decision making on-scene» • Klaus Mohn: «Investment behaviour in the international oil and gas industry» • Tina Puntervold: «Waterflooding of carbonate reservoirs – EOR by wettability alteration»

Schubert/Liszt, pianister og sangere fra IMD Lille konsertsal – Gratis adgang

På andre programmer: • Trude Furunes : «Managing Older Workers – Perceptions, attitudes, discriminatory intentions, and decision latitudes»

Tirsdag 4. november kl 19.30

Tirsdag 11. november kl 19.30 Unge musikere, møt unge talenter fra Rogaland Lille konsertsal – Gratis adgang Onsdag 19. november kl 20.00 Hommage à Olivier Messiaen – Visions de l’Amen Stavanger Domkirke – Entré Torsdag 20. november kl 20.00 Hommage à Olivier Messiaen – Harawi Stavanger Domkirke – Entré Fredag 21. november kl 20.00

Hommage à Olivier Messiaen – Quatuor pour la fin du temps. Stavanger Domkirke – Entré Lørdag 22. november kl 18.00

Hommage à Olivier Messiaen – Vingt regards sur l’Enfant-Jésus. Stavanger Domkirke – Entré Tirsdag 25. november kl 19.30 Masterkonsert, messingblåsere fra IMD Lille konsertsal – Gratis adgang

Side 39 UniverS NR 3 2008

Returadresse: UiS 4036 Stavanger

B

UiS Alumni – kontakt for livet

Har du lyst til å holde kontakt med tidligere studievenner og med ditt gamle studiested?

Universitetet i Stavanger er i gang med å etablere et alumninettverk – et faglig og sosialt nettverk for deg som har studert ved UiS eller ved en av de tidligere høgskolene som danner grunnlaget for dagens UiS. Vi vil gjerne ha deg med i alumninettverket vårt For registrering, gå inn på http://alumni.uis.no Gå deretter inn på ”Bli med”, registrer deg i skjemaet under og oppgi din e-postadresse. Du vil raskt få tilsendt et brukernavn og passord, slik at du kan logge deg inn i nettverket.

Inviter andre alumner med deg inn i nettverket Nytten av alumninettverket øker jo flere alumner som registrerer seg. Har du e-postadresser eller mobilnummer til venner og kjente fra studietiden som ennå ikke er med i alumninettverket?

Send melding og tips dem om å bli med.

Lag egne kontaktgrupper Gjennom å registrere andre personer som kontakter på siden ”Mine kontakter” vil du få en e-post hver gang noen av disse oppdaterer sine opplysninger, f.eks. bytter jobb eller flytter.

Har du spørsmål eller trenger du hjelp til å registrere deg, ta kontakt med alumnikoordinator Ellinor Sundseth på tlf. 51 83 30 79, mobil 92 47 23 74 eller på e-post: alumni@uis.no