Univers number 1 2011

M agas i n f r a U n ive r s it e t e t i S tava n g e r NR . 1–2 011

Magre kår for vekst Universitetene blir stadig likere. Gir myndighetene næring til mangfold?



Pusler med skjelett



Kvinner i pressen



Avens tankekart



Misjon i Afrika

Aktuelt  r ek to r

Styrk profesjonsutdanningene

R

egjeringen arbeider nå med en stortingsmelding om velferdsstatens yrker som skal legges fram til høsten. Meldingen vil forhåpentligvis vie stor oppmerksomhet til både kvalitet og kvantitet i de utdanningene som skal forberede til de ulike yrkene. Vi trenger utvilsomt en nasjonal debatt om de mange utfordringene vi står overfor for å kunne opprettholde og videreutvikle kvaliteten i velferdsordningene.

«Det er for eksempel bekymringsverdig når en IRIS-rapport fra 2008 viser at vi med dagens utdanningstakt ikke vil ha full førskolelærerdekning i Rogaland før i 2024.»

Stortingsmeldingen er viktig for UiS. Vi utdanner allerede i dag for flere av yrkene som er sentrale for velferdsstaten, og i samsvar med strategidokumentet vårt for perioden fram til år 2020 vil vi gjerne utvide porteføljen ytterligere i den retningen. UiS har de siste årene brukt betydelige ressurser på kompetansebygging for de mange medarbeiderne våre som er knyttet til profesjonsutdanningene. Vi har fått flere ansatte med førstekompetanse. Den store økningen vi har hatt i publikasjonspoeng, kan også knyttes til denne satsingen. Mange har ytt mye for å styrke profesjonsutdanningene ved UiS. Dermed er det blitt mer attraktivt for studenter å ta slike utdanninger ved et universitet heller enn på en høgskole.

Vår region har en ekstra utfordring når det gjelder rekrutteringen til velferdsstatens yrker. Med vårt boligpris- og lønnsnivå er det krevende for mange nyutdannede i profesjonsfagene å etablere seg her.

Mange fristes også over i bedre betalte jobber, noe som igjen får konsekvenser for kapasiteten på flere

av utdanningsområdene. Det er for eksempel bekymringsverdig når en IRIS-rapport fra 2008 viser at vi med dagens utdanningstakt ikke vil ha full førskolelærerdekning i Rogaland – med gjeldende bemanningsnorm – før i 2024. Kommunenes svar til dette er gjerne at vi må opprette flere studieplasser, men her er virkeligheten at vi ikke har søkere nok til de plassene vi allerede har. En tettere dialog mellom kommunene i regionen og UiS om disse utfordringene er nødvendig. Forventningene til kvaliteten i omsorgsyrkene vil ikke bli mindre i årene som kommer.

UiS ønsker å lede an. Kunnskapsdepartementet har flere ganger uttrykt forventninger til UiS om å ta nasjonalt ansvar og initiativ i utviklingen av profesjonsutdanningene. Dessverre har vi så langt registrert mer ord enn penger fra KDs side. Det er nødvendig å styrke forskningsgrunnlaget for profesjonsutdanningene, noe stortingsmeldingen forhåpentligvis også vil behandle. Tildeling av stipendiatstillinger til UiS innenfor disse utdanningsområdene ville vært et meget viktig signal. ■

aslaug mikkelsen rek tor

Innhold

forskning

14 Nå våkner de døde 17 Slik fikk kvinnene spalteplass 20 Avens forskerverden 22 Norges utsendte menn 25 Billegsal som kostar dyrt 26 Profil: Per Henning Uppstad

utdanning

28 Urban design

alumni 14 Pusler med skjelett: Beinekspert Sean Denham bygger bein for bein

styring og strategi 4 6 8 9

2 

Sprik i politikken Politikk for dei nye universiteta Krevjande rapportering Aasland om styring og strategi

univers nr. 1–2011

aktuelt

10 K ronikk: Klasseromsutfordringar 11 Mer innovativ med Facebook?

12 HMS er for dyrt 13 EU-skryt til norsk skole

30 Alumniprofilen

samarbeid

31 Oljesamarbeid

kulturelt

32 S teffens og Wergeland 34 Til Valhall

Aktuelt  l ed er

MAGASIN fra Universitetet i Stavanger Magasinet produseres av strategiog kommunikasjonsavdelingen ved UiS fire ganger i året og synliggjør universitetets forskning, formidling, undervisning og samarbeid. Ved å målbære strategiske budskap skal Univers bidra til at Universitetet i Stavanger når sine mål Ansvarlig Redaktør: Anne Selnes anne.selnes@uis.no Redaktør: Karen Anne Okstad karen.a.okstad@uis.no Redaksjon: Anja Kristin Bakken Elisabeth Hovland Ida Gudjonsson Kristin Støle Kalgraff Leiv Gunnar Lie Karen Anne Okstad Thomas Bore Olsen Egil Rugland Silje Stangeland Trond Egil Toft Per Lars Tonstad AD/Design: Ingund Svendsen Foto: Elisabeth Tønnessen Illustrasjon: Ole Andre Hauge Forsideillustrasjon: Ole Andre Hauge Trykk: Gunnarshaug Trykkeri Internett: www.uis.no/nyheter/univers Abonnement (gratis): univers@uis.no

UiS-visjon: Vi vil utfordre det velkjente og utforske det ukjente.

Utviklingsidé 2020: Vi skal være nyskapende og innovative.

Anne Selnes Strategi- og kommunikasjonsdirektør Ansvarlig redaktør

Univers, resultater og styring

U

nivers kommer i dette nummer ut i ny ham. Den observante leser vil se at endringen først og fremst er av layoutmessig art, og at magasinets format er blitt mindre.

Det er vår grafiske designer, Ingund Svendsen ved Arkeologisk museum, som er ansvarlig for omleggingen. Vi håper hamskiftet faller i smak.

117 prosent. Disputasene har gått opp fra seks i 2005 til 31 i 2010. Dette er noen få gode resultater blant flere.

Strategisk utvikling i tråd med egne vedtatte planer er viktig for UiS. Vi har derfor satt i gang et stort omstillingsprosjekt for å sikre kvalitet og å øke handlingsrommet i årene framover.

Ekstern finansiering er satsingsområde i neste handlingsplanperiode. Men UiS ønsker også drahjelp fra Kunnskapsdepartementet.

Det gode årsresultatet for UiS i 2010 er også nylig presentert. Pilene peker oppover for de fleste indikatorer. Stor vekst har preget årene fra universitetsstatusen i 2005. Vi har nådd taket for studentvekst med eksisterende bygningsmasse.

Antall registrerte studenter har økt med 18 prosent fra 2005 til 2010. For de internasjonale studentene har økningen vært på 200 prosent.

Gjennomføringsprosenten hos studentene har gått opp fra drøye 77 prosent til over 84 prosent.

I 2005 hadde UiS 13 mastergrader; i 2010 var tallet 30.

Temadelen i Univers tar denne gangen for seg dilemmaet mellom departemental styring og institusjonens egen strategi. Forsker Bjørn Stensaker i NIFU mener at regjeringens politikk bidrar til en sterkere standardisering og mindre mangfold i universitets- og høgskolesektoren. UiS vil at myndighetene skal detaljstyre mindre og redusere rapporteringsmengden. Dessuten ønsker UiS at departementet gjennom dialog og ved tilførsel av strategiske midler skal legge forholdene bedre til rette for gjennomføring av institusjonens egen strategi.

Kunnskapsdepartementet arbeider for tiden med en mer fleksibel styringsmodell som kan tilpasses den enkelte institusjons egenart og utfordringer. Det er da vårt håp at dette arbeidet vil gi resultater i ønsket retning for UiS. ■

Satsing på forskning og økt forskningsvolum har farget årene fra 2005. Antall publiseringer og publiseringspoeng har økt med henholdsvis 83 prosent og 99 prosent fra 2005 til 2009. De uoffisielle tallene for 2010 viser at framgangen fortsetter. I perioden 2005 til 2010 har også antall stipendiater og doktorgradsavtaler økt med henholdsvis 86 prosent og drøye

«Univers kommer i dette nummer ut i ny ham.

Den observante leser vil se at endringen først og fremst er av layoutmessig art, og at magasinets format er blitt mindre.»

univers nr. 1–2011 

3

Tema  u n i v er s i t e t sp o l i t i k k – s t y r i n g o g s t r at eg i I fjor kom rapporten til et utvalg som vurderte handlingsrommet i universitetsog høgskolesektoren. Mindre detaljstyring og mer vekt på dialog om strategisk utvikling var to konklusjoner i rapporten.

På disse temasidene formidler vi NIFU-forsker Bjørn Stensakers perspektiver på dagens universitetspolitikk og UiS’ egen opplevelse av den samme politikken. UiS har de senere årene opplevd økt detaljstyring og mer rapportering. Samtidig ønsker UiS å få støtte til å utvikle seg videre som nyskapingsuniversitet. Statsråd Tora Aasland svarer på spørsmål om styring og strategi.

Sprik i politikken Regjeringen har et ønske om mangfold i universitets- og høgskolesektoren.

Men politikken som utøves, bidrar til det motsatte, mener NIFU-forsker.

– Mange av de politiske virkemidlene i dagens universitets- og høgskolepolitikk bidrar til en sterkere standardisering. Disse virkemidlene har ofte som utgangspunkt at lærestedene skal behandles likt. Det er et manglende samsvar mellom utviklingen av mer standardiserte virkemidler og regjeringens overordnede ønske om mangfold i norsk høyere utdanning, sier Bjørn Stensaker, forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

De siste årene har det blitt opprettet flere nye universiteter, blant annet som en følge av studentenes etterspørsel etter utdanning og regjeringens forventning om at høyere utdanning og forskning skal danne grunnlaget for ny vekst og velferd i samfunnet.

Mens Sverige i stor grad vektlegger kvalitet og spisskompetanse, har norske myndigheter

4 

univers nr. 1–2011

tatt initiativ som er ment å stimulere til mangfold og kvalitet i sektoren som helhet, ikke minst når det gjelder forskningsprogrammer i Forskningsrådet. Likevel er det en viss ambivalens å spore i den norske politikken for høyere utdanning i Norge, i følge NIFU-forsker.

– SAK er noe puslete dersom hensikten er et løft for mer mangfold.

Bjørn Stensaker, NIFU-forsker Mindre mangfold

Bjørn Stensaker har forsket på både norsk og svensk universitets- og høgskolepolitikk.

Han har sett at i jakten på innovasjon og kvalitet har svenske politikere snevret inn midlene som skal gjøre at man oppfyller målene.

Potensialet som ligger i en tettere kopling mellom utdanning og innovasjon, er ikke blitt utnyttet i Sverige.

– De kvalitetskriteriene som svensk universitetspolitikk legger til grunn for tildeling av midler, virker konserverende og er ikke drivkrefter for fornyelse og brudd med det etablerte. Kriteriene favoriserer etablerte læresteder som dermed blir prioritert framfor nyere universitetsetableringer. Resultatet er mindre mangfold og større ensretting, noe som igjen fører til dårligere premisser for nytenkning og kreativitet, sier Stensaker.

Økt standardisering

– Dette skjer i Sverige. Hva med Norge?

– Vi har en tydeligere politikk for mangfold i Norge sammenlignet med Sverige.

SAK-politikken, altså regjeringens bevilgning på 50 millioner for å bidra til mer samarbeid og klarere arbeidsdeling mellom institusjonene og økt faglig konsentrasjon ved institusjonene, er en god idé. Spørsmålet er imidlertid om man fra politisk hold har de riktige virkemidlene for å bygge opp om denne politikken, sier Stensaker. Han tenker da på hvordan finansieringssystemet er utformet, hvordan kvalitetssikringssystemet

Tema  u n i v er s i t e t sp o l i t i k k – s t y r i n g o g s t r at eg i

– Når den norske politikken bygger opp under samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK), så ligger det i politikken at her skal det være mangfold. Men de virkemidlene som skal realisere denne politikken, bidrar heller til standardisering.

Bjørn Stensaker, NIFU-forsker

er bygd opp, og hvordan man belønner akademisk spesialisering.

– Når den norske politikken bygger opp under samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK), så ligger det i politikken at her skal det være mangfold. Men de virkemidlene som skal realisere denne politikken, bidrar heller til standardisering. Det er den store utfordringen når det gjelder norsk høyere utdanning, konstaterer Stensaker og legger til at 50 millioner kroner til SAK neppe vil ha stor betydning.

– Sett i forhold til de samlede ressursene departementet rår over, så er SAK noe puslete dersom hensikten er å skape et løft for mer mangfold i sektoren, hevder forskeren.

Normalisering

Mye av den utviklingen vi ser innenfor universitets- og høgskolesektoren, er initiert av prosesser utenfor departementet. Riksrevisjonen interesserer seg mer og mer for høyere utdanning, sektoren blir stadig mer internasjonalisert, og lærestedene inngår i stadig flere nettverk og samarbeidskonstellasjoner som i sum både tar tid og har betydelige administrative omkostninger.

– Høyere utdanning er i ferd med å normaliseres som samfunnssektor – man blir i større grad behandlet som alle andre sektorer i samfunnet, påpeker Stensaker.

Bedre dialog

– Vi kan jo ut fra dilemmaet med standardisering versus mangfold nettopp argumentere for at gode dialoger der strategi og faglige prioriteringer står på dagsordenen, er en betingelse for å komme ut av dagens situasjon. Hvis det er slik at mange av lærestedene opplever styringsdialogen som detaljorienterte kontroller, så er det veldig uheldig. Man burde egentlig diskutere de store spørsmålene i disse møtene, sier Stensaker.

NIFU-forskeren mener også at dialogene som føres, skal ha et realistisk tidsperspektiv.

At man har årlige dialoger mellom departementet og institusjonene, er på den ene siden fint, men Stensaker mener også at å få til resultater gjerne tar lengre tid ved et universitet eller en høgskole.

– Spørsmålet er om ikke departementet bruker for mye ressurser på å kjøre dialogene med hver enkelt institusjon. Det blir for lite tid både til refleksjon internt i departementet og til handling ved institusjonene. Et

alternativ er at departementet inngår flerårskontrakter med lærestedene i stedet for det kortsiktige perspektivet på ett år, sier Stensaker, som mener det er fullt mulig å endre styringsdialogen slik at den blir avviklet hvert tredje eller femte år.

– I dag er vel den viktigste formelle begrensningen Finansdepartementets budsjettpraksis, men jeg vil hevde at eksisterende rutiner og regler ikke må bli så fastlåste at de legger hindringer i veien for samfunnsutviklingen. Da får jo heller Finansdepartementet endre sitt regelverk.

men nettopp når det gjelder innovasjon, kan man ha mange perspektiver på hva som bidrar til dette. Jeg mener at Sverige kunne ha vært mer kreative politisk. Det er de etablerte universitetene som stikker av med mesteparten av ressursene, det er de som er vinnerne i det spillet. Problemet er likevel ikke først og fremst at de etablerte universitetene mottar mye midler, men at systemtenkningen mangler. Kvalitetskriteriene virker konserverende og er ikke drivkrefter for fornyelse og brudd med det etablerte, mener Stensaker.

Strategiske midler

Forholdet mellom økt politisk styring – det vil si tydeligere signaler fra eier – opp mot universitetenes autonomi diskuteres i sektoren. Sterkere eiersignaler kan redusere friheten til universitetene. Stensaker mener likevel politikerne kan si tydeligere fra om hva de ønsker seg.

– Politikerne har ambisjoner som de oftere burde tydeliggjøre. Det er likevel vanskelig for politikere å leke orakel og SPRIK MELLOM ORD si at en institusjon OG HANDLING: Forsker skal ha en bestemt i NIFU, Bjørn Stensaker, faglig profil. På mener at det er et sprik hvilket grunnlag mellom det som er ønskal departementet sket og den politikken mene noe som helst vettug om prioritesom føres: Utviklingen ringer og strategier går mot mer standarhos en institusjon? disering og mindre Derfor er det vikmangfold i universitetstig med en dialog, og høgskolesektoren. der institusjonen, (Foto: NIFU) som selv har innsikt om sine styrker og svakheter, kan legge fram forslag til prioriteringer og strategiske mål. Institusjonene kan likevel ikke bestemme dette helt på egen hånd. Det er en vanskelig balansegang når det gjelder departementale føringer for strategi og visjoner, sier Stensaker. ■

UiS skulle gjerne ha sett at departementet bevilget strategiske midler slik at institusjonen kunne utvikle seg som nyskapingsuniversitet. Stensaker tror ikke det er realistisk for UiS å oppnå dette gjennom dagens universitetspolitikk.

– Innenfor denne SAK-potten kan man motta strategiske midler, men 50 millioner er ikke så mye penger i denne sammenhen-

– Det er viktig med en dialog [med KD], der institusjonen […] kan legge fram forslag til prioriteringer og strategiske mål.

Bjørn Stensaker, NIFU-forsker

gen. Det er nokså urealistisk å tro at man skal innfri ambisjonene om en sterk satsing på innovasjon med strategiske midler fra denne potten. Skjønt SAK-politikken nettopp signaliserer interesse for institusjonene og for utvikingen deres av faglig konsentrasjon og profil, så blir det ikke satt muskler bak denne politikken, mener Stensaker.

NIFU-forskeren påpeker at institusjonelt mangfold, forskningsmangfold og utdanningsmangfold er viktige betingelser for nytenkning og kreativitet, og at mindre mangfold følgelig fører til mindre nyskaping og nytenking.

– I Sverige har standardiseringen gått for langt. Der har man et belønningssystem som nærmest har spisskompetanse som det eneste kriteriet. Kvalitet er selvfølgelig viktig,

Vanskelig balansegang

Tekst Karen Anne Okstad Illustr. iStock

univers nr. 1–2011 

5

Tema  u n i v er s i t e t sp o l i t i k k – s t y r i n g o g s t r at eg i

– Manglar politikk for dei nye universiteta Universiteta og høgskulane opplever framleis detaljstyring og auka krav om rapportering frå Kunnskapsdepartementet. Kva med visjonane og dei store spørsmåla?

Sidan Universitetet i Stavanger kvalifiserte seg og oppnådde universitetsstatus i 2005, har leiinga ved universitetet opplevd laber interesse frå Kunnskapsdepartementet (KD) når det gjeld kva kurs UiS skal stake ut for seg sjølv for å bli eit universitet med særpreg.

– Kunnskapsdepartementet viser framleis vilje til å detaljstyre. Kva for visjonar vi som nytt universitet har for forsking, utdanning og innovasjon syner dei ikkje same iver etter å gå inn i, seier universitetsdirektør Per Ramvi.

Han undrar seg over at eigarane ikkje i større grad ser og nyttar dei nasjonale moglegheitene som eit nytt universitet representerer.

Saknar strategidialog

I 2008 vedtok styret ved UiS ein strategi for åra fram til 2020 der utviklingsideen er at

6 

univers nr. 1–2011

UiS skal vere eit nyskapande og innovativt universitet. Med dette vil UiS-leiinga utvikle UiS til å bli ei skapande kraft i samfunn og næringsliv, regionalt, nasjonalt og med gode partnarar internasjonalt. UiS er allereie godt på veg, men treng òg støtte.

– Departementet manglar politikk for dei nye universiteta. KD burde kanskje teke seg tid til eigne dialogmøte med dei nye universiteta. Dei formelle fora for gode dialogar, for eksempel om strategi og visjonar, er fråverande, seier Ramvi.

– Men i den årlege styringsdialogen med eigaren sit UiS-leiinga ansikt til ansikt med representantar frå departementet. Då blir vel strategien omtala?

– Jo, men ikkje i tilstrekkeleg grad. Opplevinga vi sit igjen med etter styringsdialogane

dei siste åra, er at departementet framleis er meir opptekne av tal og avvik enn eigarforventningar. Ein skulle tru at Kunnskapsdepartementet, som ein bevisst eigar, ville engasjere seg og meine noko om kva for rolle UiS skal ha i framtida, seier Ramvi.

Universitetsdirektøren stiller òg spørsmålet om styringsdialogen bør finne eit nytt format for å sikre meir strategiske diskusjonar. Kanskje burde det ha vore den politiske leiinga i departementet som saman med den administrative leiinga stilte til dialogmøte, i staden for med ei rad administrative mellomleiarar. Universiteta stiller jo med styreleiar og andre frå styret, påpeikar Ramvi, som etterlyser større engasjement og vilje til å gje politiske signal og mål, og så late institusjonane sjølve finne vegen.

Tema  u n i v er s i t e t sp o l i t i k k – s t y r i n g o g s t r at eg i

– Vi treng ikkje detaljstyring av aktiviteten vår, men ein eigar som vil noko med oss, vil at vi skal gro og vekse.

Per Ramvi, universitetsdirektør ved Universitetet i Stavanger

Ønskjer strategiske løyvingar

UiS har saman med Universitetet i Agder gong på gong framheva skeivheita i gjeldande finansieringssystem der dei gamle universiteta får stadig meir midlar å rutte med, mens dei nye universiteta framleis blir finansierte som høgskular. Opprettinga av nye universitet har ikkje fått nokon følgjer for den nasjonale universitetspolitikken og det nasjonale finansieringssystemet. UiS og UiA har ikkje lukkast med å endre skeivfordelinga, og ofte fell dei nye universiteta mellom to stolar kva gjeld innrettinga av nye tiltak. Universitetsdirektøren etterlyser ein meir aktiv bruk av strategiske midlar frå KD, gjerne i samarbeid med Forskingsrådet.

– Vi skulle sjølvsagt ønskje at KD ville stille oss følgjande spørsmål: Kva treng de av strategiske midlar, for eksempel i ein femårsperiode, for å bli det nasjonale innovative universitetet vårt med medlemskap i samanslutninga av dei europeiske innovative universiteta, ECIU? Det viktige er at departementet ikkje berre er opptekne av budsjett, rapportar og avvik, men at dei viser større politisk vilje til å utvikle dei nye universiteta, meiner Ramvi.

Skaper eige handlingsrom

BETRE TILHØVE: Universitetsdirektør Per Ramvi ønskjer seg strategiske løyvingar og betre moglegheiter for utvikling for dei nye universiteta.

På styremøtet i februar la universitetsdirektøren fram årsrekneskapen for 2010 som viste gode resultat og gode treårige prognosar. Då peika direktøren på at UiS med prosjektet Bofu – Balansert omstilling for utvikling – gjer nødvendige prioriteringar og grep, blant anna med å gå inn for ei målretta utvikling i tal på årsverk. UiS har vist budsjettdisiplin og har drive nødvendig økonomisk styring og oppfølging av aktivitetane til institusjonen på ulike nivå.

– Vi er i gang med den prioriteringa som Handlingsromutvalet meinte vi må gjere.

Bofu handlar om å omprioritere enkeltområde for å frigjere ressursar og setje dei inn der vi har føresetnadar til å bli verkeleg gode.

Dette er ei vanskeleg og vond sak, og harde prioriteringar vekkjer nasjonal oppsikt, men dei er ikkje desto mindre viktige, seier Ramvi.

Han meiner Bofu-prosessen vil hjelpe UiS til å innarbeide ein kultur for å prioritere innanfor dei rammene ein har.

– Vi ønskjer sjølvsagt å ha best mogleg økonomiske rammer, men det blir for lettvint å heile tida gjenta mantraet om at vi er underfinansierte. Vi må ta grep sjølve. Vi må sørgje for å prioritere innanfor dei rammene KD gjev oss, og skaffe oss anna finansiering utover det. Det gjer vi med Bofu og med eit eige finansieringsutval der det finst gode krefter frå regionen. Samtidig må vi auke prosjektstøtta frå Forskingsrådet og EU. Universitetsdirektøren meiner at UiS med dette viser at dei har orden i eige bu, og at departementet må leggje seg mindre borti institusjonen si eigenbygging og heller sjå nærare på korleis UiS skal plassere seg regionalt, nasjonalt og internasjonalt.

– Vi treng ikkje detaljstyring av aktiviteten vår, men ein eigar som vil noko med oss, vil at vi skal gro og vekse. Dette i tillegg til at dei legg tilhøva til rette for at vi skal utvikle oss vidare som eit nyskapande universitet som på viktige område supplerer dei tradisjonelle universiteta i Noreg, meiner Ramvi. ■ Tekst Karen Anne Okstad Foto Elisabeth Tønnessen / Eilin Sandsmark Ilustr. Ole Andre Hauge

– Vi skal utvikle oss vidare som eit nyskapande og innovativt universitet.

Per Ramvi, universitetsdirektør ved Universitetet i Stavanger

STOR VEKST I FORSKING: Talet på publiseringar og publiseringspoeng har auka med høvesvis 83 prosent og 99 prosent frå 2005 til 2009. Framgangen held fram i 2010. Her førsteamanuensis Malcolm Kelland ved UiS.

STUDENTVEKST: Vekst har prega åra frå 2005. UiS har nådd taket for studentvekst med eksisterande bygningsmasse. Talet på registrerte studentar har auka med 18 prosent frå 2005 til 2010.

univers nr. 1–2011 

7

Tema  u n i v er s i t e t sp o l i t i k k – s t y r i n g o g s t r at eg i

Krevjande rapportering UiS opplever framleis detaljstyring, øyremerking av midlar og krav om stadig meir omfattande rapportering til Kunnskapsdepartementet (KD).

– Når vi rapporterer til KD, er det gjennom standardiserte rapportar som ikkje tek omsyn til særtrekka til den enkelte institusjonen. Rekneskapsrapporteringa for 2010 er til dømes heilt låst, utan moglegheit for å leggje til noko ekstra. Dette går utover kvaliteten på det vi rapporterer.

Det er ikkje mogleg å forklare ting som kan være særeigne for UiS, fortel økonomi- og verksemdsdirektør Eli Løvaas Kolstø ved UiS. Ho viser til at det tidlegare var ei meir fleksibel innrapportering.

Ekstra krav

Ein annan måte departementet detaljstyrer verksemda på, er å gje ekstratildelingar som er øyremerkte, og som medfører krav om særskild rapportering.

ULIKE INSTITUSJONAR: Økonomiog verksemdsdirektør Eli Løvaas Kolstø meiner faren er stor for at KD ikkje tek tilstrekkeleg omsyn til det særeigne ved dei ulike universiteta.

EKSTRARAPPORTERING: Ekstratildelingar som er øyremerkte, medfører krav om særskild rapportering. Foto: iStock

– Ekstraløyvingar er sjølvsagt kjekt, men KD krev samtidig nøyaktig og særskild rapportering om at midlane går til øyremerkte føremål. Dette inneber ekstra ressursar både sentralt på institusjonen og ute i fagmiljøa.

Det årlege tildelingsbrevet frå departementet gjev oversikt over løyvingane og eventuelle føresetnader for bruken av midlane som dei einskilde institusjonane får over statsbudsjettet. Også tildelingsbrevet har kome med ytterlegare krav til rapportering utanom den fastlagte målstrukturen med dei fem sektorområda ein allereie er pålagd å rapportere frå: utdanning, forsking, formidling, organisasjon og ressursar og museal verksemd.

– No må vi i tillegg rapportere om IKT, internasjonalisering, likestilling, kvalitet i forsking og utdanning, kapasitet i den

enkelte utdanninga, korleis vi bruker midlane vi får til dei nye studieplassane, berre for å ta nokre eksempel. Nokre av rapporteringskrava er òg resultat av den politiske dagsordenen.

Det gjeld til dømes bruk av midlertidige tilsetjingar og SAKpolitikken til KD, der SAK står for samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Når omfanget av rapportering aukar, må vi setje av meir ressursar til rapporteringsarbeid, og då må vi ta av ressursar til fagleg drift, fortel Kolstø.

Heilt bevisst

Kolstø meiner dette har vore ein heilt medviten strategi frå KD si side.

– Dei skal drive referansemåling. Det vil seie at dei er ute etter å sjå sektoren under eitt. Derfor må dei standardisere rapporteringane og samkøyre sektoren

for lettare å kunne samanlikne data. Samanlikningar kan vere eit godt hjelpemiddel, men faren er stor for at KD og sektoren ser seg blind på tal frå Database for statistikk om høgre utdanning og ikkje tek omsyn til dei ulike føresetnadene som ligg til grunn.

Vi er eit ungt universitet og har heilt andre føresetnader enn universitet som har halde på i hundre og to hundre år. Når vi blir samanlikna med dei, kjem vi dårlegare ut, og ting som er særeigne for oss, blir ikkje teke omsyn til.

Kolstø er klar over at KD samarbeider med sektoren for å gjennomgå den samla mål- og rapporteringsstrukturen for sektoren – forhåpentlegvis mot ein meir differensiert rapportering samstundes som den skal bli enklare. ■ Tekst Karen Anne Okstad

– Når omfanget av rapportering aukar, må vi setje av meir ressursar til rapporteringsarbeid, og då må vi ta av ressursar til fagleg drift.

Eli Løvaas Kolstø, økonomi- og verksemdsdirektør ved UiS

8 

univers nr. 1–2011

Tema  u n i v er s i t e t sp o l i t i k k – s t y r i n g o g s t r at eg i

Aasland om styring og strategi Statsråd Tora Aasland mener Kunnskapsdepartementet er i ferd med å innfri Handlingsromutvalgets anbefalinger om mindre detaljstyring og mer strategisk dialog.

I fjor kom rapporten fra et utvalg som vurderte handlingsrommet i universitets- og høgskolesektoren. Universitetene og høgskolene trenger mindre detaljstyring. Budsjettøkningene har blitt mer og mer bundet.

KD må ha mer vekt på dialog om strategisk utvikling med institusjonene. Dette var tre punkter utvalgets leder, Marianne Harg, trakk fram da hun presenterte rapporten for ett år siden. Utvalget kom med en rekke anbefalinger til departementet og institusjonene. Hvordan blir anbefalingene fulgt opp?

– Utviklingen i sektoren tyder ikke på at SAK-politikken er puslete. Vi ser allerede gode resultater av at denne politikken fører fram, sier Tora Aasland og viser til at det er flere prosesser i gang i sektoren for å bygge opp større og mer robuste fagmiljøer gjennom samarbeid og tydeligere arbeidsdeling.

Hun påpeker også at initiativet har ført til fusjoner mellom institusjoner. Regjeringen har både i 2010 og i 2011 øremerket 50 millioner kroner for å stimulere institusjonene til SAK-arbeid.

– Institusjonene har absolutt oppmerksomhet på å utvikle sin profil og egenart, sin rolle i en regional, nasjonal og internasjonal sammenheng. Det er jeg fornøyd med, sier Aasland.

Strategisk dialog

I dag mener Aasland at departementet i de senere årene har tilpasset styringsdialogen til at institusjonene har fått videre fullmakter og tilsvarende større ansvar for egen styring og utvikling.

– Styringsdialogen har utviklet seg tydelig i retning av å være en mer overordnet og strategisk dialog med institusjonenes styrer om hovedutfordringer og institusjonenes utvikling på kort og lengre sikt, sier Aasland.

Reviderer målstrukturen

Kunnskapsdepartementet arbeider for tiden med å revidere målstrukturen for universitets- og høgskolesektoren. Dette arbeidet skjer i tett dialog med sektoren.

– Et viktig hensyn i dette arbeidet er å få fram institusjonenes ansvar for selv å fastsette sine egne mål og strategier, og skape en mer overordnet styringsmodell som er fleksibel og kan tilpasses den enkelte institusjons egenart og utfordringer, sier Aasland. Planen hennes er at hun skal presentere en justert målstruktur for sektoren i forbindelse med statsbudsjettet for 2012.

Tildelingsbrevet

Handlingsromutvalget anbefalte KD å redusere detaljeringsgraden i tildelingsbrevene.

Her har departementet gjort konkrete endringer, ifølge ministeren.

– I tildelingsbrevene for 2011 har departementet lagt vekt på å få tydeligere fram tildelingsbrevets formål og styringsinnhold. Årets tildelingsbrev har derfor fått en annen struktur enn tidligere og er redusert i omfang, sier Aasland som legger til at departementet vil jobbe videre med formen på tildelingsbrevene, og vil særlig se på mulige

Ivaretar egenarten

NY MÅLSTRUKTUR: Statsrådens plan er at hun skal presentere en justert målstruktur for sektoren i forbindelse med statsbudsjettet for 2012.

– På hvilken måte vil KD legge til rette for at UiS skal få utvikle sin egenart og sin institusjon videre som et nyskapingsuniversitet som på viktige områder supplerer de tradisjonelle universitetene?

– KD legger til rette for UiS på samme måte som vi legger til rette for alle de andre

– Institusjonene har absolutt oppmerksomhet på å utvikle sin profil og egenart, sin rolle i en regional, nasjonal og internasjonal sammenheng.

Det er jeg fornøyd med.

Tora Aasland, forsknings- og høyere utdanningsminister

justeringer som følge av de endringer som vil komme i målstrukturen for sektoren.

– Jeg mener dette er et skritt i riktig retning i forhold til anbefalingene fra Handlingsromutvalget, konstaterer Aasland.

Ikke puslete politikk

– Forsker Bjørn Stensaker ved NIFU mener å identifisere et paradoks mellom utviklingen av mer standardiserte virkemidler og regjeringens overordnede ønske om mangfold i norsk høyere utdanning.

Sett i forhold til betydningen av de andre virkemidlene departementet rår over, så er SAK noe puslete dersom hensikten er å skape et løft for mer mangfold i sektoren. Hva gjør KD for å skape mangfold i sektoren?

høyere utdanningsinstitusjonene. Institusjonene har både lovfestet faglig frihet, store fullmakter og selvstendig ansvar til å forme sin profil, forvalte sine bevilgninger og gjøre sine strategiske prioriteringer. Jeg oppfordrer til dette, hevder statsråden.

Hun understreker at hensikten med det pågående arbeidet i KD med ny målstruktur er å gi institusjonene selv mulighet til å fastsette sine mål og styringsparametre slik at de passer med institusjonens egenart, mål, ambisjoner og strategi. ■ Tekst / Foto Karen Anne Okstad

univers nr. 1–2011 

9

kronikk

 Arne Olav Nygard er universitetslektor ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger. Han er tilknytt

ei forskargruppe i ferdigheitsutøving og held på med ein doktorgrad i digital tekstkultur:

«Både pedagogikkprofessorar, politikarar og lærarar gjev Facebook skulda for alt frå manglande kontroll i klasserommet til fråfall i skulen.»

Skulen og fryktbransjen sine nyttige idiotar Datamaskina sitt inntog

i skulen har skapt panikk

blant ein del lærarar og

politikarar. Mange roper på Facebook-forbod og stenging av Internett i

klasserommet. Det er heilt feil veg å gå.

Det er frå grekarane ein skal ha det. I dialogen Faidros fortel Platon sin hovudprotagonist Sokrates ei segn om den egyptiske kongen Thamus. Thamus blir vitja av guden Theuth, som tenkjer å gje Thamus alfabetet i gåve. Denne gåva vil gje folket i Egypt kapasitet til å hugse alt. Kongen reagerer med skepsis og hevdar at alfabetet vil verke motsett. I staden for å fremje minne vil skrifta fremje gløymsle, av di folk vil hente minnet sitt frå framande teikn utanfor seg sjølv, ikkje innanfrå. Dette er ei utvikling og ein teknologi kongen ikkje ønskjer, og Sokrates sluttar seg utan vidare til dette.

Det går ei linje frå denne segna til dagens diskusjonar om kunnskap og teknologi. Med jamne mellomrom står engstelege lærarar fram og fortvilar over at dei har mista kontrollen over klasserommet, og dei gjev datamaskina, og særleg sosiale medium som Facebook, skulda.

Frå før kjenner vi diskusjonar frå heile landet om elevar og studentar som bruker datamaskina og Internett til å lappe saman oppgåver frå nettet.

No sist har frykta innteke Sunnmøre, der både pedagogikkprofessorar, politikarar og lærarar gjev Facebook skulda for alt frå manglande kontroll i klasserommet til fråfall i skulen.

Ved å spele på frykt for dårlege skuleprestasjonar, juks og moralsk forfall teiknar desse lærarane og politikarane eit fiendebilete der teknologien kjem utanfrå og inn i skulen for å øydeleggje for læring og meiningsfylte aktivitetar. Løysinga på dette problemet lèt alltid til å vere den same i alle diskusjonar: å hindre tilgang, å filtrere vekk bestemte nettsider eller beint fram å slå av tilgangen til Internett. Det er lett å gjere eit poeng av at denne måten å freiste å få tilbake kontroll på er i slekt med metodar vi den siste tida har vore vitne til i land som vil slå ned opprørarar. Og her er òg ein tydeleg parallell til forholdet mellom frykt og kontroll som ulike myndigheiter speler på i dagens diskusjon om datalagringsdirektivet.

Utfordringar i klasserommet handlar i denne diskusjonen ikkje lenger om lærarrolla, om fag, om danning eller om gjensidig respekt, samarbeid og tillit. Dei pedagogiske utfordringane blir

10 

univers nr. 1–2011

til spørsmål om kontroll over ein kaotisk situasjon, og kontroll blir her forstått som tiltak, verktøy og programvare for å minimalisere skadar og redusere trugsmåla utanfrå.

Slik vik ein unna dei reelle utfordringane i klasserommet og reduserer faglege og menneskelege spørsmål til spørsmål om teknologi. Å jukse og å snike seg unna handlar ikkje lenger om å bryte tilliten til læraren, foreldra eller medelevane, men om å finte ut barrierane og kome rundt teknologien. Dette lærer elevane den første veka på skulen, og sidan dei ikkje må stå til ansvar verken for medelevar eller lærarar, treng dei ikkje eingong ha dårleg samvit. Ein har med dette på det mest naive viset dytta nokre av dei viktigaste sosiale og pedagogiske spørsmåla vi står overfor i dag, ut av skulen og over i ein kald, teknologisk sfære.

Eit langt meir alvorleg poeng er likevel synet på eleven som blir snikinnført i dette regimet av plagiatkontrollar, overvaking og filtrering.

For det er eit ope spørsmål om den skulen vi endar opp med på dette viset, er i stand til å møte eleven som eit menneske som kan reflektere over og ta ansvar for eigne val. Snarare er eleven a priori mistenkeleggjort, ein juksemakar som berre ikkje er teken enno. Uavhengig av om eleven faktisk kjem til å jukse eller ikkje, er dette svært alvorlege signal å sende, og det er eit passande spørsmål å stille om det er ein slik skule og eit slikt samfunn vi vil sende ungane våre ut i.

Bak heile diskusjonen om plagiatkontroll og overvaking av datamaskiner står sjølvsagt ein svær programvareindustri klar med løysingar på problem dei sjølve tener grovt på, og jamvel langt på veg har skapt. Denne bransjen lever godt av denne moralske frykta som har festa seg i skulen, og som blir formidla til alt folket av desse lærarane som står fram i avisene med opptrekte skuldrer og prøver å finne unnskyldningar for si eiga faglege og pedagogiske hjelpeløyse.

Det dei kan trøyste seg med, desse, anten dei no er professorar, politikarar eller lærarar, er at dei iallfall gjer ein god figur som nyttige idiotar for fryktbransjen. ■

a k t u elt

Marit Boyesen blir ny rektor ved UiS fra 1. august Dekan Marit Boyesen vann rektorvalet som vart avslutta 23. februar. Ho og professor Tor Hemmingsen, som blir ny prorektor, utgjer det nye rektoratet ved Universitetet i Stavanger frå 1. august 2011.

Boyesen (56) har vore dekan ved Det samfunnsvitskaplege fakultetet sidan 2004.

Ho har ein doktorgrad i sosiologi og var

førsteamanuensis ved studiet samfunnstryggleik ved UiS i perioden 1999–2003. Ho har vore tilsett som forskar på IRIS og har tidlegare jobba som høgskulelektor ved Stavanger lærarhøgskole.

Tor Hemmingsen (54) er professor ved Institutt for matematikk og naturvitskap.

Han har ein doktorgrad i kjemi frå UiB og

var i si tid den første stipendiaten ved noverande UiS. Hemmingsen har blant anna bakgrunn som forskingssjef i petroleum ved IRIS og forskingssjef i Schlumberger.

Boyesen vann med klar margin på dei to andre rektorkandidatane, som var sittande rektor Aslaug Mikkelsen og dekan Tor Hauken.

Mer innovativ med Facebook?

Digitale møteplasser er ett av tiltakene som kan gi mer innovative arbeidsplasser, ifølge ny studie.

På oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet har IRIS og NTNU samfunnsforskning laget en håndbok for medarbeiderdrevet innovasjon. Til grunn for håndboken ligger regjeringens Innovasjonsmelding fra 2009 der det pekes på at medarbeidere er en viktig ressurs i arbeidet med å fremme innovasjon i bedriftene.

Åpenhet og samspill

Gjennom en studie av tjue bedrifter fikk forskerne inn gode data om hva bedriftene gjør for å trekke de ansatte med i innovasjonsprosessen. De har blant annet pekt ut visse kulturelle kjennetegn som gir suksess.

– Åpenhet og god flyt av informasjon om den daglige driften og beslutninger som blir tatt, er vesentlig for å få til gode innovasjonsprosesser med aktive medarbeidere, forteller leder for

åpen innovasjon: Statoil-kollegaene Hélène Pierrelée, Erik Garshol og Gro Ellen Mathisen i kreativt samspill. (Foto: Elisabeth Tønnessen)

prosjektet Kåre Hansen, forskningssjef ved IRIS. Han trekker videre fram at et godt samspill mellom ledelsen, de ansatte og tillitsmannsapparatet vil øke mulighetene for medarbeiderdrevet innovasjon.

– Dette gir de ansatte en følelse av delaktighet, stolthet og tilhørighet. Det er også en forutsetning at ledelsen i bedriftene ser at medarbeiderne representerer et innovasjonspotensial som er viktig å bruke, sier Hansen.

Kåre Hansen, forskningssjef ved IRIS.

Ifølge Hansen, som har arbeidslivsforskning som spesialområde, er det ulike måter å utnytte innovasjonspotensialet til de ansatte på.

– Elektronisk forslagssystem og etablering av møtefora og digitale møteplasser som facebook kan spille en rolle. Dette må til slutt gi seg utslag i handlinger som ledelsen, de ansatte og tillitsmannsapparatet samlet kan sette ut i livet.

Hansen legger til at brukerstyrt innovasjon i samspill mellom kunde og bedrift også er et virkemiddel for å øke innovasjonspotensialet i bedriftene.

Forskeren trekker fram et godt eksempel.

– Statoil har laget en innovasjonsportal hvor det blir lagt ut sentrale utfordringer som selskapet har. Det kan for eksempel dreie seg om at selskapet ber om innspill fra både egne ansatte og omverdenen på området boring.

Denne typen åpen innovasjon er en tenkning som vi kommer til å se mer av, tror Hansen.

Håndboken vil foreligge i papirformat i løpet av våren og vil også kunne lastes ned fra en nettportal. ■ Tekst Egil Rugland

Mest effektive på forsking

Nytt studium i rettsvitenskap

UiS har dei mest produktive forskarane av alle norske universitet, i følgje Fagerbergutvalet, som vart sett ned av forskings- og høgare utdanningsminister Tora Aasland i fjor. Rankinga målar kor mykje forsking det einskilde universitet eller høgskole publiserer i høve til kor mykje offentlege pengar dei får til forsking.

Oversikten reknar med forsking frå både norske og internasjonale databasar. På indikatoren for norske publikasjonspoeng er UiS klart best i Noreg. Tek ein med både norsk og internasjonal publisering, er UiS best av universiteta og nummer tre totalt.

Berre Høgskulen i Narvik og Noregs idrettshøgskule får meir ut av dei offentlege forskingsmidlane enn UiS. Tala gjeld publisering av forsking i løpet av 2009.

Femten opptaksplasser i rettsvitenskap står klare fra høsten 2011 ved Universitetet i Stavanger. Studenter som tar bachelor i rettsvitenskap ved UiS, vil kunne spesialisere seg innenfor næringslivsjuss eller offentlig forvaltning. Sistnevnte retning skal ha hovedvekt på helse- og sosialrett. – Både i det private og det offentlige trengs det stadig mer juridisk kompetanse. Vi merker for eksempel at etterspørselen etter næringslivsjuss er stor, sier Benn Folkvord ved Handelshøgskolen ved UiS. Retningen med helse- og sosialrett er valgt fordi endringsprosesser innen velferdssektoren, som samhandlingsreformen, barnevernsreformen og NAV-reformen, vil kreve økt juridisk kompetanse for å ivareta rettssikkerheten til enkeltmennesket.

univers nr. 1–2011 

11

a k t u elt

Turistar på ville vegar

Etterlyser brukermedvirkning

Fleire og fleire turistar vil til stader der ingen turist har vore før. – Mange vil dit turistnæringa ikkje har slått rot, og der dei kan gi ei hjelpande hand, seier UiS-forskar Øystein Jensen, som har forska på samspelet mellom dei store internasjonale turoperatørane og lokale operatørar på Madagaskar. Jensen har òg intervjua lokale høvdingar i landet, som er eitt av verdas fattigaste. Forskinga viser at små og lokale operatørar har vanskar med å få til skreddarsydde tilbod til turistane sjølv om dei har kunnskapen som trengs om natur, kultur og språk. – Dei blir overkøyrde av dei store profesjonelle byråa, seier Jensen. Han meiner at turistnæringa må vise meir moralsk ansvar i ei tid der stadig fleire turistar fer til stader utanfor allfarveg.

Psykiatriske pasienter må trenes i å tale sin egen sak, og helsepersonell må trenes i metoder som kan øke brukermedvirkningen på distriktspsykiatriske sentre. Det mener Marianne Storm ved Institutt for helsefag ved UiS. Hun har forsket på hvor mye psykiatriske pasienter får være med å utforme sitt eget tjenestetilbud. Mens pasientene forteller at de har få muligheter til å komme med meningsfulle innspill til beslutninger om sin egen behandling, rapporterer helsepersonellet at det er vanskelig å engasjere og motivere pasientene til å delta i planleggingen av sin egen behandling. Storm konkluderer med at skiftordninger og kulturen ved distriktspsykiatriske sentre påvirker brukermedvirkningen.

BALANSEGANG: Selskap som bruker for mye ressurser på sikkerhet, vil gå konkurs. De som ikke tar sikkerhet på alvor, risikerer ulykker og skader.

Transportledere: – HMS er for dyrt 50 prosent av ledere i transportbransjen mener HMS-arbeid er for dyrt. Stort prispress fører til at mange firma går på akkord med helse, miljø og sikkerhet, mener forsker.

Transportjobber legges ofte ut på anbud.

Bransjen er utsatt for hard konkurranse.

– I en presset bransje som transportbransjen mener mange at for mye ressurser blir brukt på helse, miljø og sikkerhet (HMS), sier Ove Njå, professor i samfunnssikkerhet og risikostyring ved UiS. Han har utført undersøkelsen Managers’ attitudes towards safety measures in the commercial road transport sector sammen med Svein Håkon Fjelltun, HMSK-sjef i NorSea Group.

I undersøkelsen har 106 ledere svart på spørsmål om sine holdninger til HMS. De har krysset av for hvor enige de er i ulike påstander på en skala fra en til fem. Halvparten av lederne arbeider i selskaper for

12 

univers nr. 1–2011

transport av gods, og halvparten i selskaper for passasjertransport.

halvparten av lederne mener det er bra for profitten.

Viktig for omdømmet

Produktivitet og sikkerhet

76 prosent av deltakerne svarer at det å ha en særlig god HMS-profil er viktig for selskapets omdømme.

– Omdømmet er nok en drivkraft for mange selskap når det gjelder HMS. De er redde for at det skal komme ut i mediene dersom de ikke har sikkerhetsrutinene på stell, sier Njå.

– En annen framtredende holdning blant lederne er at HMS-arbeid er ren formalisme og noe som bare gjøres fordi det er lovpålagt.

Bildet av holdninger til HMS i transportbransjen er komplisert, og sjefene har ulik tilnærming til det. Selv om mange først og fremst er opptatt av å følge reglene for HMS, mener flertallet at HMS-tiltakene de har innført, har virket. Lederne mener arbeidet har en gunstig virkning på arbeidsmiljøet og sikkerheten på veien. 40 prosent mener HMS-arbeid er bra for produktiviteten, og

Undersøkelsen tar opp hvordan selskapene må finne en balanse mellom produksjon og sikkerhet. Selskap som bruker for mye ressurser på sikkerhet, vil gå konkurs. De som ikke tar sikkerhet på alvor, risikerer ulykker og skader.

– Stort prispress fører til at mange firma går på akkord med helse, miljø og sikkerhet.

Granskinger av ulykker viser at HMS-tiltak i liten grad har blitt ivaretatt. Nullvisjonen har eksistert i mer enn ti år. Det er visjonen om et transportsystem som ikke fører til tap av liv eller varig skade. Det er interessant å se hvordan bransjen utvikler seg på bakgrunn av den. Jeg ønsker å forske videre på hvorfor det er slik at mange legger seg i gråsonen av hva som er lov, sier Njå. ■ Tekst Ida Gudjonsson Foto Simen Slette Sunde / Trygg Trafikk

a k t u elt

EU-skryt til norsk skole Det norske skolesystemet får god omtale i en ny EU-rapport. Tiltak for elever med lesevansker er satt under lupen, og den norske modellen trekkes fram som særlig vellykket.

– Norge blir framhevet på flere områder. Særlig når det gjelder skole- og rettighetslovgivningen, men også når det gjelder organisering og økonomi, sier Ragnar Gees Solheim ved Lesesenteret.

Han har ledet den norske delen av det såkalte Ragnar Gees Solheim, ADORE-prosjektet, som Lesesenteret er finansiert av EU-kommisjonens utdanningsprogram Socrates.

Tolv deltakerland har valgt ut ett eller flere av sine egne vellykkede hjelpetiltak for elever med lesevansker i aldersgruppen 13–18.

Målet med ADORE-prosjektet har vært å lære av hverandre ved å se på hvordan tiltakene er organisert i de ulike landene.

Studieverkstedsmodellen

– I Norge valgte vi å presentere studieverkstedsmodellen slik den blir brukt på Gand og Jåttå videregående skoler. Dette er en modell hvor elevene får tilbud om egen fagplan, tett oppfølging av faglærere og hyppige evalueringer og tilbakemeldinger. I tillegg måtte vi presentere de forutsetningene som ligger til grunn for hjelpetiltak i kraft av elevenes rettigheter i skolelovgivningen. Rettigheter er et ukjent begrep på dette området i mange av de andre landene, forteller Solheim.

At det faktisk avsettes midler i forhold til rettighetene, at dette er en del av skolens ordinære budsjett, og at det er mulig å søke om midler til enkeltelever, er også elementer

som roses i rapporten. Muligheten lærerne har til etterutdanning blir også framhevet.

– Ved besøket i Norge viste vi budsjettet til Gand og Jåttå skoler, og at det på en skole var avsatt for så vidt store midler til å organisere hjelpetiltak i skolen, var noe som var ukjent og uvant for de fleste, sier Solheim.

Hjelpetiltakene ved de norske skolene er en del av skolens samlede undervisning. Dermed kan man få en samordning mellom det som skjer i klasserommet, og det som skjer i studieverkstedet. Det gir fleksibilitet når det gjelder ressursbruk.

– Problemet i slike internasjonale undersøkelser er ofte å enes om en felles definisjon av hva som er svake lesere. I Romanias prosjekt ble de regnet som svake lesere som ikke klarte å lese Brødrene Karamasov av Dostojevskij. Dette er en definisjon vi ikke bruker i Norge. I tillegg er tiltak og skolesystem forskjellig organisert, forteller Solheim.

Ulikhetene har ført til at sammenligninger over landegrensene ofte har liten nytteverdi.

Overføringsmulighetene er begrensede når grunnleggende definisjoner og organisering er så forskjellige. Dette har vært en av de store utfordringene i dette prosjektet også.

– Ved oppstarten av ADORE var man klar over denne problematikken, og prosjektet ble organisert deretter. Man har derfor ikke bare gått inn for å se på den generelle organiseringen, men også sett på bakgrunnen for suksesshistorier i de forskjellige landene, sier Solheim. ■

Nye disputaser ved UiS Det samfunnsvitenskapelige fakultet: Inga-Britt Lindh, 17. desember, 2010: «Sykepleierens moralske ansvar – en hermeneutisk tilnærming».

Jorunn Elise Tharaldsen, 24. januar, 2011: «In Safety We Trust – Sikkerhet, risiko og tillit i offshore petroleumsindustri».

Marianne Storm, 28. januar, 2011: «Brukermedvirkning i psykiatrien».

Det humanistiske fakultet: Kjersti Lundetræ, 15. desember, 2010: «16-24-åringers basisferdigheter. En studie av basisferdigheter relatert til selvoppfatning, frafall i videregående opplæring og arbeidsledighet».

Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet: Unn Højgaard á Lað, 9. desember, 2010: «Fuktpreferansemålinger ved kjernemagnetisk resonans».

Terje Leenhart Andersen, 16. desember, 2010: «Vindlast på skråstilt sirkulær sylinder i ’drag crisis’».

Thor Erik Nøkland, 17. desember, 2010: «Bidrag til håndtering av usikkerhet og rangering av kritikalitet i risikoinformert beslutningstaking».

John F. Zuta, 3. februar, 2011: «Forbedring av sveipeeffektiviteten ved injisering av CO2 i oppsprukne karbonatoljereservoarer».

Kjetil Thorsen, 18. februar, 2011: «Jomfruspenninger og borehullsfeil».

Tekst Trond Egil Toft

UiS i europeisk jazzsamarbeid

Institutt for musikk og dans ved UiS deltek i tidenes største europeiske forskingsprosjekt innan jazz. Prosjektet Rhytm changes: jazz cultures and European identities, har fått rundt 11 millionar kronar i EU-midlar gjennom nettverket Humanities in the European research area (HERA).

Målet er å forske på nasjonale trendar i jazzen, samt endringar i den europeiske jazzscena. UiS har ansvar for den utøvande delen. Forskingsresultata vil blant anna bli presentert i bokform og på cd.

Saman med trioen The Geordie Approach skal førsteamanuensis Petter Frost Fadnes ved UiS turnere rundt i Europa og observere publikum sin respons frå scenekanten. Første konsert fann stad i januar på Tou Scene i Stavanger, der komponist, bassist og orkestarleiar Dave Kane leia ein konsert med UiS-studentar.

– Dette er ein gylden moglegheit til å sjå nærmare på nasjonal identitet innan jazz. Improviserte uttrykk er spesielt vare for publikumspåverknad. Eg vil sjå på dei ulike dialogane mellom musikarar og publikum som finst i forskjellige europeiske land, fortel Fadnes.

univers nr. 1–2011 

13

Forskning  p usl er m ed sk j el e t t

BEINJAKT: En forvirrende samling bein skal sorteres.

BRYSTKASSE: Osteoarkeolog Sean rekonstruerer ribbein for ribbein.

Nå våkner de døde Skjelettene under Domkirken analyseres grundig

Over 15 000 beinfragmenter fra skjeletter lå hulter til bulter i en stor trekasse. Rotet tok ikke motet fra forskerne ved Arkeologisk museum ved UiS, som nå gir liv til de døde.

– Vi setter sammen individer og danner oss et bilde av mennesker som levde i Stavanger før og rundt 1000-tallet, sier førsteamanuensis Paula Utigard Sandvik og osteoarkeolog Sean Denham.

De holder på med et møysommelig puslespill som kaster nytt lys over Stavangers historie.

Det har plaget en del siddiser at Stavanger ikke har noen eksakt fødselsdato. Når ble byen til? Når kan den moderne og rike oljebyen feire tusenårsjubileum?

Mennesker har levd og virket her ved kanten av Nordsjøen lenge før biskop Reinald fra England fikk reist den staselige Domkirken.

Kanskje vandret steinaldermannen rundt på haugene her for fire-fem tusen år siden.

Langt sikrere er det at det var fast bosetting fra bronsealderen, 1500–500 f.Kr. Arkeologene har hittil ikke funnet noen rester etter bygninger eller gateløp som kan forlenge byens alder. Domkirken ble bygget rundt år 1125 og er byens eldste bygning.

Domkirken er også sentral for de banebrytende skjelettstudiene som utføres i regi av Arkeologisk museum ved UiS.

Med blikket mot oppstandelsen

Historien trer tydeligere fram i middelaldertid, og det er denne perioden som det nå gis enda mer liv til. I 1968 fant arkeologene mange

14 

univers nr. 1–2011

skjeletter i jorden under koret i Domkirken.

Gravene ga umiddelbare og interessante svar.

– Den kompakte morenegrunnen har fungert nærmest som en hermetikkboks for skjelettene, som var hele og i god forfatning.

Skjelettene lå ikke parallelt med lengdeaksen i Domkirken, men med hodet i vest slik at blikket var vendt mot øst og oppstandelse til et evig liv. Det var heller ikke noe gravgods, smykker eller redskaper i gravene, slik hedensk skikk var. Funn av mange jernnagler fortalte at likene var lagt i kister. Alt tydet derfor på at dette var kristne graver fra en gravplass som ble benyttet før kirken ble bygget, forteller Paula Utigard Sandvik.

Skjelettene lå i et sandlag og i graver som var gravd ned gjennom et lag med trekull.

Trekullet kan tyde på at det kan ha stått et bygg på stedet før Domkirken ble bygget. Litt over tretti skjeletter ble samlet i ti kasser og sendt til Anatomisk institutt i Oslo, som på slutten av 1960-tallet var fagetaten for slike funn.

Behandlet som fellesgrav

Instituttet beholdt noen kranier og en del andre skjelettdeler, mens resten ble samlet i én kasse og sendt tilbake til Stavanger. Skjelettene var blitt til et beinvirvar. Beinrestene fristet tilværelsen i kassen i mange, mange år. I 2005 gjennomgikk Paula Utigard Sandvik sediment- og trekullprøvene fra 1968 i museets magasin for å finne materiale egnet til C14-dateringer, og det ble tatt ut to dateringsprøver av skjelettene ved Anatomisk institutt. Resultatene viste at skjelettene er eldre enn kirken.

Arkeologisk museum ble universitetsmuseum i 2009, og skjelettstudiene ble en del av Scientific Archaeological Laboratory Studies, som er ett av 24 programområde for forskning ved UiS. Sean Denham, som kom fra doktorgradsstudiet i osteoarkeologi i Belfast, så fort potensialet i beinkassen.

– For meg var det en stor utfordring å skille bein fra hverandre, så å si bygge individer bein for bein, forteller Denham.

Kvinne, 20 år, ca. 1100 e.Kr. Kan dette være Ingeborg?

Forskning  p usl er m ed sk j el e t t

RYGGRAD: Størrelse, farge og tekstur forteller hva som hører sammen.

OVERKROPP: Sean har rekonstruert 20 individ.

kanskje er det Jorunn vi jobber med her. Det skaper ærbødighet og gir en helt annen nærhet til skjelettet, sier Sandvik.

Analyserer slekter og kosthold

UTGRAVING I 1968: Bildet viser to av skjelettene som ble funnet under koret i Domkirken i Stavanger.

Skjelettene ble sendt til Anatomisk institutt i Oslo, og kom så hjem igjen – i hulter til bulter.

På Arkeologisk museum forenes beinene til hele skjeletter igjen.

Han forsto med en gang at kassen måtte behandles som en fellesgrav.

– Det var skjeletter som ble sendt til Oslo, men de kom tilbake som en massegrav. Vi måtte bruke metoder som er benyttet for å skille individer i massegraver for eksempel i Irak og det gamle Jugoslavia. Alt dette rotet var også uansvarlig og uetisk. Levninger fra mennesker må ikke behandles slik, understreker Denham.

For noen måneder siden begynte arbeidet med å sette sammen individene. Forskerne

synes det er fascinerende og spennende å skape mennesker, skjebner og liv. Et lårbein her, et kinnbein der, en tanngard, to armbein som passer sammen – det blir til ei kvinne på rundt førti, en mann på femti eller en tenåring.

– Hver dag her på museet passerer jeg den gamle runesteinen som ble funnet i grunnmuren til den tidligere Mariakirken her i Stavanger. Runene er tydet, og teksten lyder «Ketil reiste denne steinen etter Jorunn, sin kone, datter av Utyrme». Jeg tenker at

Forskerne samarbeider med en doktorgradsstudent i Uppsala og en i Amsterdam for å analysere DNA og stabile isotoper i skjelettene. DNA-analysene kan fastsette slektskap og familietilknytning. DNA-profilene blir sammenliknet med markører på Island, noe som vil gi svar på om det har forekommet migrasjon.

Isotop-forskningen vil gi noen svar på spørsmålet om hva slags mat disse menneskene levde av. Til sammen trer det fram et bilde av et levende samfunn.

– Det skjer en kunnskapsutveksling med et menneske som levde for tusen år siden. Det er veldig spennende å få et slikt innblikk i livet til en person som gikk her på det rike grødelandet i sørvest for femti generasjoner siden. Det er mange tipp-tipp-trinn, det, sier Paula Utigard Sandvik.

Analysene av skjelettene foregår i disse dager og uker, og flere og flere svar kommer.

Men det er også slik at når nye opplysninger presenteres, dukker flere spørsmål opp.

Utviklingen av teknologien og bedre metodikk kan føre til at det samme råmaterialet vil gi enda flere svar om noen år eller tiår.

Derfor er forskerne opptatt av at materialet må behandles skånsomt og ikke bli ødelagt, og de ønsker å forene skjelettene med kraniene som ennå oppbevares i Oslo.

Alt materiale nedbrytes, og organisk materiale er særlig utsatt i så måte. Arkeologisk museum venter med lengsel på et nybygg som kan by på magasiner for god oppbevaring av alle typer av materiale.

Videre forskning på skjelettene er også avhengig av nye bevilgninger. 

univers nr. 1–2011 

15

»

Forskning  p usl er m ed sk j el e t t

Spor i jord Gjenstand: Forgylt vektlodd Funnsted: Tjora i Sola kommune, funnet av John Kvanli i 2010 Arkeologisk museum ved UiS

Dette forgylte vektloddet med båndflettingsmønster i keltisk stil er usedvanlig forseggjort til vektlodd å være. I midten har det vært en stein som nå er forsvunnet. Opprinnelig har vektloddet vært del av seletøyet til en hest. Seletøyet var så verdifullt at man ønsket å gjenbruke enkeltdelene når det av ulike grunner ikke kunne brukes lenger. Seletøy kunne blant annet omgjøres til smykker eller, som i dette tilfellet, vektlodd.

For at vektloddet skulle få den rette tyngden, måtte man legge en kappe av bly på undersiden.

Forgylte keltiske gjenstander er funnet flere steder i Rogaland, blant annet i den kjente dronninggraven på Gausel. For to år siden ble det funnet et forgylt keltisk kors i en kvinnegrav på Hålandsmarka sør for Bryne. Gjenstandene er sannsynligvis plyndringsgods som vikingene tok med seg hjem fra plyndringstokt til Irland.

Det var bare de rikeste og mest innflytelsesrike personene som hadde tilgang til slike prestisjegjenstander.

Vektloddet skal stilles ut i Nye funn-utstillingen som vises på Arkeologisk museum ved UiS denne våren. Her kan man se funn fra alle utgravningene som har vært gjort de siste to årene.

Foto Terje Tveit Kilde Kristine Sørgaard, arkeolog

16 

univers nr. 1–2011

Funn fr a fortiden

Forgylt vektlodd fra vikingtiden

Paula Utigard Sandvik, førsteamanuensis ved Arkeologisk museum

Overraskende høye mennesker

Datering: Vikingtid (800–1050 e.Kr.) Utstilt:

– Vi setter sammen individer og danner oss et bilde av mennesker som levde i Stavanger før og rundt tusentallet.

Sean Denham har nettopp presentert metoden sin og de foreløpige resultatene sine for andre forskere, som følger nysgjerrig med på de svarene Stavanger-undersøkelsene gir.

Den første kjempejobben var å skille bein og skape individer.

– Vi begynte med høyre lårbein, som alle mennesker bare har ett av. Så har vi sett etter andre bein som har passet med det. Det går på størrelse, form og andre målbare data. Da kan vi ekskludere noen, mens andre passer inn. Så bygger vi videre. Noen ganger må vi begynne helt på nytt, andre ganger gleder vi oss over å se puslespillet stemme, sier han.

Denham er omgitt av bein og knokler i esker, poser, skap og kasser. Han vil først finne fram til individets alder, kjønn, størrelse og eventuelle sykdommer. Arbeidet pågår, og Denham kan fortelle en del om menneskene som fikk gravplassen sin under Domkirken.

– Noen av dem levde til de var over femti år, det er slett ikke dårlig i den harde middelaldertiden. De var overraskende høye, mennene kunne bli 175–180 centimeter. Men vi har også funnet en kvinne på 150 centimeter, forteller Denham.

Tenner gir mange svar

I noen hyller er selve godbiten lagret: kjevene med tennene i. Denham kan lese mye ut av tennene. Han viser oss en kjeve med ei tann som har grodd helt på skjeve, den personen må da ha tålt store smerter?

En kvinnekjeve viser at kvinnen bare hadde fortenner. Led hun av en sykdom? Var hun gravid, slik at næringen gikk til fosteret, mens hun mistet det meste av sin egen tanngard?

Noen tenner er sterke og godt bevarte, andre er filt ned. Det tyder på forskjellig kosthold. Sean Denham viser en grov kvernstein som ved bruk måtte sette av små steinpartikler i melet. Sanden sliter på tennene. Andre folk hadde midler til å skaffe seg kvernsteiner som malte finere og ikke etterlot like mye grovt i maten. Slitasjen på tennene ble mindre.

– Tygging av mat setter mikroskopiske spor i tennene. Dette kan vi forske på og finne ut hva slags mat de levde av. Jeg håper vi får tid og midler til å gjøre dette arbeidet også, sier Sean Denham.

RUNESTEIN: Forsker Paula Utigard Sandvik går hver dag forbi Jorunns Gravstein fra 1000-tallet som ble funnet i den tidligere Mariakirken.

Kanskje er det nettopp henne Sandvik studerer?

Når ble byen by?

Slik trekkes linjene tilbake i Stavangers historie. Middelaldermennesket får liv, det moderne mennesket får mer kunnskap. Men når ble byen by? Ingen eksakte svar trer fram.

– Gradvise drypp skaffer oss bedre oversikt. Sammenlignbart materiale gjør at vi kan trekke flere slutninger. Vi kan ikke skrive noen endelig byhistorie. Vi finner ingen spor etter regulert bybebyggelse fra før Domkirken. Men utgravninger har vist at tjukke avfallslag var dumpet i Vågen, det er latriner, hoggeflis og produksjonsavfall. Det særpreger en by at befolkningen er så stor at ikke alt avfallet kan brukes til gjødsel på åkrene. Selv når det ikke skjer fysiske inngrep i byen, kan vi få nye svar, sånn som fra de skjelettanalysene som pågår, sier Paula Utigard Sandvik. ■ Tekst Per Lars Tonstad Foto Terje Tveit / Arkivbilde Vil du vite mer?

Paula Utigard Sandvik, Arkeologisk museum, UiS. Tlf.: 51 83 26 41. E-post: paula.u.sandvik@uis.no

Forskning  p r e sseh i s to r i e

KVINNELIGE KILDER: Åse Løvdal i Fædrelandsvennen så behovet for kvinnelige kilder lenge før det ble aktuelt å etterlyse kvinner i avisspaltene. (Foto: Fædrelandsvennen)

SKREV REPORTASJER: Johanne Margrethe Johnsen i Stavanger Aftenblad dro blant annet på lang reportasjetur til Afrika for å skrive om misjonsarbeid. (Foto: Stavanger Aftenblad )

SVAKE GRUPPERS STEMME: Elise Lund i Adresseavisen var i sine artikler særlig opptatt av saker som gjaldt syke, fattige og gamle.

(Foto: Journalisten )

Slik fikk kvinnene spalteplass Erfaringene som mor, husmor og ektefelle ble kvinnenes inngangsbillett til avisredaksjoner styrt av menn. For å få spalteplass måtte kvinnelige journalister bringe inn og dekke saker på helt nye områder.

P

ressehistoriker Else-Beth Roalsø ved Universitetet i Stavanger har i prosjektet Opp fra fotnotene forsket på kvinnenes inntog i pressen, med hovedvekt på de store distriktsavisene Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen i perioden 1920–1970.

– De kvinnelige journalistene tok med seg erfaringene hjemmefra inn i spaltene.

De skrev for og om kvinner. Skulle kvinnene gjøre en forskjell, måtte de bringe inn og dekke saker på nye områder, forteller hun.

– Det kunne være stoff om ernæring, oppdragelse og skolestoff. I mellomkrigstiden gjorde sosialstoffet for alvor sin entré i norske aviser med temaer som fattigdom, nød og urett.

Saker vi i dag regner som selvsagte nyhetssaker, som sosialstoff, forbrukerstoff og utdanningsstoff, ble lenge holdt utenfor nyhetssidene. Stoff som i utgangspunktet var av allmenn interesse, ble gjerne gjemt bort på egne kvinnesider.

– Man kan kanskje si at de mannlige redaktørene definerte hva menn skulle interessere seg for, og hva som var kvinners interessefelt, sier Roalsø.

– Kvinnenes inntog i redaksjonene skyldtes langt på vei de mannlige redaktørenes oppfatning av at de trengte kvinner som kunne skrive for kvinner. Kvinnestoffet og kvinnesidene var altså en måte å utvide avisens stoffområde på, forteller Roalsø.

– Det skal heller ikke underslås at med stoff rettet spesifikt mot kvinner fulgte også annonser for husgeråd og liknende. Altså nye inntektsmuligheter for avisene.

Jakten på kvinnene

Til tross for at kvinnene brakte noe nytt inn i spaltene, har de nærmest vært usynlige i norsk pressehistorie.

– Dersom kvinnene i det hele tatt er nevnt, er det stort sett i fotnotene, forteller UiSforskeren.

– Den journalistiske tradisjonen med usignerte artikler og pseudonymer har gjort aviser til en usikker kilde når det gjelder journalistene som produserte dem. Derfor har det også vært vanskelig å finne de kvinnelige journalistene, sier Roalsø, som i stor grad har skaffet opplysninger om kvinnene gjennom Norsk Presseforbunds biografisamlinger, Norsk Journalistlags arkiver, Riksarkivet,

nekrologer, redaksjonenes egne historiebøker og gjennom dybdeintervjuer med åtte tidligere kolleger av de kvinnelige pionerene i de fire distriktsavisene.

Et fellestrekk ved de fire distriktsavisene er at det fantes én sterk kvinnelig journalist med hjerte for de svake i samfunnet i alle avisene i mellomkrigstiden og like etter andre verdenskrig: Åse Løvdal i Fædrelandsvennen, Johanne Margrethe Johnsen i Stavanger Aftenblad, Esther Johannessen i Bergens Tidende og Elise Lund i Adresseavisen.

– De var alle ugifte og levde og åndet for arbeidet sitt både i og utenfor spaltene. De ble trolig viktige symboler på at kvinner kunne forsørge seg selv. Og siden det oftest bare var én kvinnelig journalist i redaksjonen, ble hun ofte mer synlig i det offentlige rom enn sine mannlige kolleger, forklarer Roalsø.

– Hvordan satte disse kvinnene spor etter seg?

– Åse Løvdal så blant annet behovet for kvinnelige kilder lenge før det ble aktuelt å etterlyse kvinner i avisspaltene. Johanne Margrethe Johnsen var trolig den første kvinnelige journalisten fra en norsk dagsavis som fikk dra på reportasjetur til Afrika

univers nr. 1–2011 

17

Forskning  p r e sseh i s to r i e

Dersom kvinnene i det hele tatt er nevnt i norsk pressehistorie, er det stort sett i fotnotene.

Else-Beth Roalsø,

pressehistoriker ved UiS

for å skrive om misjonsarbeid. Esther Johannessen satte standarden for Bergens Tidendes sosiale profil, blant annet med en langvarig kamp mot hushaier som profitterte på etterkrigsårenes bolignød. Elise Lund jobbet mye for syke, fattige og gamle og for psykisk utviklingshemmede barn.

– Dette var kvinner som noen kolleger senere har omtalt som «menn i skjørt». De kunne nok virke noe harde i sin framferd, til tross for et varmt hjerte for svake grupper i samfunnet. Sannsynligvis var væremåten en ren overlevelsesstrategi i en mannsdominert verden, sier Else-Beth Roalsø.

Kvinnene kommer. Eller?

Mens de kvinnelige journalistene i mellomkrigstiden risikerte å bli sagt opp hvis de giftet seg, møtte de andre hindringer etter andre verdenskrig. Landet skulle bygges, og menn ble prioritert i arbeidslivet. I 1960 var over 55 prosent av alle voksne kvinner husmødre. I avisredaksjonene var bare 13 prosent av journalistene kvinner.

Men på 1970-tallet fikk de unge kvinnene nyte godt av sine formødres kamp. I stortingsmelding 27 fra 1971–72 ble det for første gang slått fast at det var et mål å øke kvinners yrkesdeltakelse. Fra midten av 1970-tallet utgjorde kvinnene nesten halvparten av studentene ved Norsk Journalistskole.  Fakta I 1920 var andelen kvinnelige medlemmer i Norsk Presseforbund seks prosent. I 2009 var tallet 42,9 prosent.

Kvinneandelen blant redaksjonelle medarbeidere i dag er lavest i dagspressen og høyest i ukebladene. Av 748 medlemmer i Norsk Redaktørforening, er 27,5 prosent kvinner.

Kilde: Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening

18 

univers nr. 1–2011

SLOSS FOR FATTIGE: Esther Johannessen i Bergens Tidende satte standarden for avisens sosiale profil. For eksempel skrev hun flere artikler om hushaier som profitterte på etterkrigsårenes bolignød. (Foto: Birkhaug og Omdal/Bergens Tidende)

Andelen kvinnelige medlemmer i Norsk Journalistlag økte imidlertid bare til 20 prosent i 1980.

– Nå ble ikke kvinnene lenger satt til hovedsakelig å dekke kvinnestoff. Én forklaring kan være at denne typen stoff nå ble dekket på nyhetsplass og ikke lenger på egne kvinnesider.

– Så kvinnene fikk etter hvert et sterkere fotfeste i redaksjonene?

– Fortsatt er det få kvinner i redaksjonene, tatt i betraktning at 60–70 prosent av journaliststudentene er kvinner, sier Roalsø.

I 2009 var 43 prosent av journalistene og drøyt 20 prosent av de ansvarlige redaktørene kvinner. I familiebladene var drøyt 70 prosent av redaktørene kvinner.

– Det er et paradoks at mediene, som skal være en brytningsarena, ikke har en jevnere kjønnsfordeling, sier Roalsø.

At det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret fortsatt sitter i veggene i landets redaksjoner, er hun ikke i tvil om.

– Fortsatt er det slik at de fleste avisartiklene er skrevet av menn, har mannlige kilder, er illustrerte med bilder av menn og handler om en eller flere menn. Kanskje er det slik at kvinner vegrer seg, både når det gjelder jobb i redaksjonene, og når det gjelder å uttale seg til medier? spør Roalsø. ■ Tekst Silje Stangeland Foto Arkivbilder

Til tross for at det er en overvekt av kvinner på journalistutdanningene, er det fortsatt flest mannlige journalister i redaksjonene.

Også i spaltene og i redaktørstolene dominerer menn. Hva skyldes det?

SPALTENE SPEILER SAMFUNNET: – Det er dessverre flere menn enn kvinner i maktposisjoner. I mange saker oppleves det derfor som mer relevant å intervjue menn, sier sjefredaktør Kaia Storvik i Dagsavisen. (Foto: Hilde Unosen, Dagsavisen)

Kvinner må gi mer FAEN! Sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende mener det tar tid å hente inn det etterslepet som har oppstått.

– Da måtte vi sørget for at menn sluttet, så de kunne erstattes av kvinner, og drevet radikal kjønnskvotering ved å ansette kvinner selv om de ikke var best kvalifisert. Ingen

HAR LITEN TRO PÅ ENDRING: Sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende mener det trengs radikale grep for å øke kvinneandelen i landets redaksjoner. (Foto: Bergens Tidende)

av delene er aktuelt i Norge, og vi ser derfor at kvinnenes innhenting tar tid, slik det gjør på mannsdominerte arenaer, sier Eilertsen.

– Når mediebransjen også har gjennomgått en alvorlig krise de siste årene, der rekruttering har vært svært sporadisk, sier det seg selv at andelen kvinnelige ansatte fremdeles vil være relativt lav, sier hun.

På skolebenken

– Vi får nok flere kompetente søkere som er kvinner, enn som er menn, sier Kaia Storvik, en av sjefredaktørene i Dagsavisen.

– Men når det gjelder journalistisk arbeid som krever at man jobber på utypiske tider, reiser mye eller jobber utover normal arbeidstid, er det mitt inntrykk at kvinnelige

journalister som har etablert familie, gjør dette i mindre grad enn menn i samme situasjon, sier Storvik.

Hennes inntrykk bekreftes av forskning som er gjort av førstelektor i journalistikk Hege Lamark ved Universitetet i Nordland.

Hun har forsket på tidligere journaliststudenters karrierevalg etter endt utdanning.

Undersøkelsen omfattet de 20 første kullene ved studiet i Bodø.

– Kjønnsforskjellen oppstår allerede i overgangen fra utdanning til arbeidsliv. Mens tre av fire kvinner hadde en redaksjonell jobb tre år etter eksamen, har denne andelen sunket til 62 prosent når det har gått ti år, sier Lamark.

Og det er særlig studier som lokker flere kvinner enn menn bort fra redaksjonene.

– Norske kvinnelige journalister er jevnt over bedre utdannet enn sine mannlige kolleger. Likevel virker det altså som om de oftere føler at de trenger mer utdanning, sier Lamark.

– Kanskje er det slik at kvinnelige studenter blir dårligere forberedt på livet i redaksjonene enn de mannlige?

Redd for spissformuleringer

Også i avisspaltene og i radio og fjernsyn er det fortsatt flere menn enn kvinner som kommer til orde.

– Kvinnene er vanskeligere å få i tale. De henviser oftere til mannlige kolleger og er i større grad redde for spissformuleringer, sier Eilertsen.

– Mitt inntrykk er at de sliter med lite rause fagmiljø som raskt slår ned på såkalt unyanserte uttalelser. Kvinner gir for lite faen, sier hun.

– Journalister jobber også for lite med å fornye kildenettverket sitt. De bytter ikke ut mannlige kilder med kvinnelige etter hvert som kvinnene er i posisjon til å være gode kilder, sier Eilertsen.

Hun får støtte fra kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen ved Universitetet i Stavanger.

– De fleste ekspertkilder i mediene er menn. Dette henger sammen med en overrepresentasjon av mannlige ledere i samfunnet, samtidig som journalister ikke er flinke nok til å finne kvinnelige kilder. Det er en tendens til at journalister griper til de samme mannlige kildene, noe som gjør at saker blir belyst for ensidig, sier Mühleisen.

Større mangfold

– Så lenge ansvaret for visse typer stoff fortsatt kobles til hvilket kjønn journalistene har, og henvendelsen til leseren også er koblet til kjønn, er det et særlig ansvar for lederne av landets redaksjoner å jobbe for større mangfold, sier Mühleisen.

Sjefredaktør Kaia Storvik i Dagsavisen er delvis enig.

– Dette er selvsagt også en problemstilling som speiler samfunnet. Det er dessverre flere menn enn kvinner i maktposisjoner, også i Norge. Dette betyr at det i mange saker oppleves som mer relevant å intervjue menn, sier Storvik.

At det i tillegg er få kvinnelige redaktører i Norge, kan skyldes at det jevnt over er vanskeligere å overtale kvinner til å ta lederjobber, mener Eilertsen.

Ifølge Norsk Redaktørforening er om lag en av fire sjefredaktører i landets mediebedrifter kvinner.

– Kvinner opplever oftere at innsatsen ikke står i forhold til det de får igjen. De motiveres ikke av lønn og status, men av å få gjort noe skikkelig, sier Eilertsen, som mener det må jobbes med både organisasjonskultur, rom for ledelse, opplæring og oppfølging av ferske ledere for å klare å øke kvinneandelen blant redaktørene. ■ Tekst Silje Stangeland

univers nr. 1–2011 

19

R i s i kos t y r i n g

Avens forskerverden Har man satt seg fore å bygge en vitenskapelig plattform for et fagområde, står utfordringene i kø.

Terje Aven har bare i løpet av det siste året publisert tre vitenskapelige monografier. Hva ligger bak?

Å

ret 1990 døde 167 personer i Piper Alpha-ulykken på britisk sokkel, og så å si hele plattformen brant opp. Dette ble en vekker også i Norge. Statoil satte i gang en omfattende risikoanalyse for å finne fram til tiltak som mest effektivt kunne redusere risikoen på Statfjord A, den plattformen som lignet mest på Piper Alpha. Risikoanalytikeren Terje Aven ble satt på oppgaven, sammen med flere andre. Da de skulle presentere resultatene for Statoil-ledelsen, la Aven fram en figur med de oppsummerende risikotallene og ble raskt avbrutt av en av direktørene.

– Hva uttrykker egentlig disse sannsynlighetene dere har beregnet, og hva med usikkerhet i disse tallene?

Den dag i dag gremmes Aven over svaret han ga. Han følte det ikke var godt nok. Der og da opplevde han at hele det faglige grunnlaget for fagområdet han var ekspert på, var for dårlig. Det var starten på et omfattende og langsiktig arbeid for å styrke det vitenskapelige grunnlaget for risikoanalyser. Tjue år senere har dette arbeidet resultert i et helt nytt fundament for å forstå hva risiko er.

Bayesian analysis Traditional statistical approach risk criteria ALARP Uncertainty is a main component of risk (C,U) cost-benefit analysis Risk is defined through probabilities (C,Pf) managerial review and judgment Different perspectives on risk cautionary principle precautionary principle

context risk management risk communications Statistical analyses scientific platform of risk assessments Applications: quantitative risk assessments

scientific requirements Reliability criterion validity criterion Same results with reruns different analysis teams, Accurate risk estimation Adequate uncertainty descriptions Complete uncertainty descriptions

Ny forståelse av risiko

I dag arbeider Terje Aven som professor ved Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging ved Universitetet i Avens nye bøker Stavanger. Han har vært sentral i oppbyggingen • Misconceptions of risk av faget og utviklingen (2010), Wiley av doktorgradsprogram• Risk management and mene i offshoreteknoRisk governance (2010), logi og i risikostyring og Springer Verlag (sammen med Ortwin samfunnssikkerhet.

Renn) – Det er noen måter å tenke på innen risikofaget • Quantitative Risk Assessment: The som er ganske utbredt, og Scientific Platform som jeg mener er uhel(2011), Cambridge dige. Disse forestillingene University Press finnes både i den vitenskapelige litteraturen og i

20 

univers nr. 1–2011

Vil du vite mer?

Terje Aven, Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging, UiS. Tlf.: 51 83 22 67 E-post: terje.aven@uis.no

Forskning  r i s i kos t y r i n g

industrien. De fører faget i feil retning, og de kan egentlig ikke forsvares faglig, sier Aven.

I boken Misconceptions of risk (2010) setter Aven søkelyset på det han mener er uheldige tenkesett. I alt peker han på nitten misoppfatninger. Aven viser hva som er problemet med hver enkelt av dem.

En slik misoppfatning er den om at risiko kan bestemmes med et objektivt tall.

– Det er det mange som tror, men der tar de feil. Tall kan gis, men de vil alltid være subjektive og avhengige av den tilgjengelige kunnskapen og de forutsetningene som gjøres, påpeker Aven.

I slutten av boka legger Aven fram en løsning på problemene i tråd med den nye risikotenkningen som han har utviklet i løpet av de siste ti årene. En pilar i denne teorien er at vi må skille mellom risiko som et begrep, som omfatter konsekvenser av en aktivitet og usikkerhet om hva disse konsekvensene vil bli, og hvordan vi uttrykker eller måler risiko (der vi bruker sannsynligheter og risikoanalytiske metoder).

– Enhver risikobeskrivelse avhenger av den tilgjengelige kunnskapen og de forutsetnin gene som gjøres, og det er derfor behov for å se utover de beregnede sannsynlighetene og forventningsverdiene når man skal vurdere risiko, påpeker Aven.

Det er viktig for Aven å få fram at arbeidet med den nye risikotenkningen ikke bare har akademisk betydning. Teorien griper konkret inn i hvordan risiko bør analyseres, styres og kommuniseres i industrien og samfunnet for øvrig. Den har også etiske og politiske implikasjoner.

Aven fikk inspirasjon til arbeidet fra petroleumsvirksomheten, men forskningen hans er i stor grad generell og relevant for mange av de utfordringene vi i dag står overfor når det gjelder samfunnssikkerhet. Aven har blant annet forsket på transport, helse, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, infrastruktur, terrorisme og helhetlig risikostyring.

Samfunnsvitenskapelig samarbeid

For noen år siden kom Aven i kontakt med professor Ortwin Renn, som er en kjent risikoforsker fra Tyskland.

– Jeg forstod raskt at vi hadde samme grunnleggende forståelse av risiko, skjønt fra ulike ståsted, sier Aven.

Renn har vært sentral i utviklingen av en metode for hvordan man skal gjennomføre

risikostyringen innenfor fagområder som miljø, genteknologi, infrastruktur og pandemier – risikoutfordringer som går utover de nasjonale myndighetsgrensene, og der risikoaspektene eller rammene er nye.

Realisten Aven inviterte samfunnsviteren Renn til å bli professor II ved UiS. Et spennende samarbeid var i gang, som blant annet resulterte i utgivelsen av boken Risk management and Risk governance høsten 2010.

De første årene jobbet Aven og Renn med en del grunnleggende problemstillinger: Hva er risiko, og hvordan skal risiko beskrives?

Dette arbeidet ledet til flere vitenskapelige artikler.

– Vi kunne ikke jobbe videre før vi hadde en basis for arbeidet. Vi ville videreutvikle «Renns risikostyringsmetode», men det kunne vi ikke få til uten en ny og styrket vitenskapelig plattform for denne metoden.

Aldri helt ferdig

– En bok gir muligheter til dypere analyser og gir derfor en annen form for innsikt enn artikler, som gir svært kompakte framstillinger. Den naturlige prosessen når man skal skrive en vitenskapelig monografi, er at man først publiserer artikler, og at disse brukes som basis for boken. Prosessen med å skrive boken gir igjen nye ideer som kan danne grunnlag for kommende publiseringer. I en aktiv forskers verden er det alltid bevegelse, en søken etter ny innsikt, og enhver publisering avspeiler dette, forklarer Aven.

Aven er i flyt. Han blir aldri helt ferdig.

– Når jeg holder en artikkel eller bok i hånden, har jeg allerede nye ideer og tanker som danner grunnlaget for kommende artikler og bøker. Slik er forskningens vesen.

Aven trekker fram et eksempel på dette: risikostyringen i forbindelse med spørsmålet om petroleumsaktivitet i Barentshavet og Lofoten-området. I Risk management and Risk governance brukes dette eksemplet til å illustrere en del viktige temaområder innen risikostyring, for eksempel bruken av forsiktighetsprinsippet og føre-var-prinsippet. Nå etter at bokarbeidet er avsluttet har forfatterne tatt opp temaet igjen, med grunnlag i ny kunnskap om den aktuelle problemstillingen. Resultatet er en ny artikkel.

Vitenskapelige utfordringer

Aven har trukket mange doktorgradsstudenter inn i de faglige problemstillingene han selv forsker på. Sammen med stipendiat

Bjørnar Heide publiserte han i 2008 en artikkel om hva vitenskapelighet egentlig betyr i en risikoanalysesammenheng. De trakk begrepene reliabilitet (pålitelighet) og validitet (gyldighet) inn i diskusjonen. Det var noe nytt.

– Denne artikkelen var begynnelsen på ideen om å skrive en bok om det vitenskapelige grunnlaget for risikoanalyser. Men allerede da artikkelen var ferdig hadde det skjedd vesentlige endringer i forhold til sentrale premisser for drøftingen av hva reliabilitet og validitet aktiv forsker betyr. Ny innsikt om risiko Professor Terje Aven var framkommet. Plattforhar toppet publisemen jeg og Heide hadde ringsstatistikken ved brukt i artikkelen måtte UiS fem år på rad. endres.

Alene står han for 36 Den nye boken, Quantipubliseringspoeng for tative Risk Assessment: året 2010. Siden 2006 The Scientific Platform har han publisert er helt fersk og kom ut i nærmere 70 vitenfebruar 2011. Her drøfter skapelige artikler i Aven hva kriteriene for internasjonale reliabilitet og validitet får tidskrifter med å si for bruken av risikoafagfellevurdering og nalyser i praksis, når det seks vitenskapelige gjelder risikokommunikamonografier. Tre av disse er publisert i sjon, føre-var-prinsippet løpet av det siste året. og forsiktighetsprinsippet.

Dette var temaer som ikke var tatt med i artikkelen til Aven og Heide.

– Med den nye boken ville jeg også trekke sammen forskning utført i andre artikler og gi et mer helhetlig svar på hvordan vi best kan sikre vitenskapelighet.

– Dersom du hadde gjennomført risikoanalysen av Statfjord A i dag, ville den ha vært veldig forskjellig fra den du var med på i 1990?

– Mye ville vært likt. Vi bruker mange av de samme metodene og teknikkene som den gang. Men mye ville også vært forskjellig.

De grunnleggende prinsippene og tankene som analysen bygger på, er de som styrer hvordan resultatene skal se ut, og hvordan vi kommuniserer resultatene og bruker dem i beslutningsprosessene. Disse prinsippene og tankene var ikke helt på plass i 1990. Og for mange er de ikke på plass i dag heller – et stort antall risikoanalyser utføres i dag på samme tynne grunnlag som vi brukte i 1990. Det er tragisk. ■ Tekst Karen Anne Okstad Foto Elisabeth Tønnessen

univers nr. 1–2011 

21

Forskning  m i s j o n sh i s to r i e

OPPDRAGET I PRAKSIS: Misjonsprest Johan Jørgen Broch Smith, utdannet ved Misjonsskolen i Stavanger, forkynner i en landsby i Bara-regionen på Madagaskar rundt 1893. Han viser en illustrasjon med teksten «JESUS AT NAZARETH. See that ye refuse not him that speaketh». Mange nordmenn har gjort tjeneste på Madagaskar og ellers i Afrika helt fram til vår tid. (Foto: Misjonsarkivet)

Norges utsendte menn Demokrati og likhetsidealet sto sterkt blant de norske misjonærene på slutten av 1800-tallet. Men i møte med Afrika ble brorskapsånden utfordret.

– Troen spiller en større rolle i vår historie enn vi er vant til å tenke på, sier historieprofessor Roald Berg ved Universitetet i Stavanger. Han mener at tro og trosliv er sterkt underutforsket som en bit av virkeligheten. Derfor har professoren de senere årene interessert seg for arkivet i kjelleren på Misjonshøgskolen i Stavanger (MHS).

– Misjonsarkivet har mange ukjente skatter og uutforsket materiale. Her finner vi misjonens og kristenfolkets historie. Dokumentene her kan også fortelle oss noe om vår norske selvforståelse og gi oss en bedre forståelse av norsk utenrikspolitikk så vel som den moderne norske bistandspolitikken, mener Berg.

Tro og følelser inn i historien

Professoren deltar i et samarbeidsprosjekt mellom historikere og lesevitere ved UiS og kirkehistorikere

22 

univers nr. 1–2011

og antropologer ved MHS. Tittelen på prosjektet er Norwegian mission and cultural interaction in South Africa and Madagascar 1880–1960.

– Den nye satsningen på misjonshistorie ved UiS og MHS, og måten vi bruker Misjonsarkivet på, kan gi en fornyet interesse for troens og følelsenes betydning for å forstå vår egen historie. Misjonærenes selvopplevde motiver, empati og følelser basert på urokkelig gudstro er en viktig kilde for å forstå norsk og afrikansk historie, mener Berg. Han har publisert artikler de siste par årene hvor han blant annet trekker fram misjonshistoriens betydning for historikere og samfunnsforskere.

– Misjonen hadde stor innflytelse på utformingen av nordmenns syn på afrikanerne i et århundre da Norge ikke bare manglet en selvstendig utenrikstjeneste, men heller ikke hadde aviser med egne kor-

Forskning  m i s j o n sh i s to r i e  Misjonsforskning

ved UiS

I Misjonshistorieprosjektet om norsk misjon og kulturell samhandling på Madagaskar 1880–1960 er forskerne flittige brukere av Misjonsarkivet.

Prosjektleder er professor Gunnar Nerheim ved UiS, mens både han, professorene Roald Berg og Bjørn Kvalsvik Nicolaysen ved UiS og professor Odd Magne Bakke ved MHS veileder stipendiater på prosjektet. Noen av ph.d.-studentene har tilhold ved universitet i Sør-Afrika og Madagaskar.

Stipendiatene Hege Roaldseth og Ellen Vea Rosnes er knyttet til lesevitenskap ved UiS, og stipendiat Kristin Fjelde Tjelle er knyttet til MHS.

menn som holdt seg til religion og kirken, det gjaldt ikke minst misjonærene: De var norske bondegutter som tok utdanning ved Misjonsskolen og tjeneste i misjonsselskapet og ble misjonsprester. De foretok en gedigen klassereise, forteller Tjelle. Hun mener denne reisen i sosial rang hadde mye å si for hvordan misjonærene opptrådte i virket sitt i Afrika.

Brødre, men likevel ikke likemenn

MISJONSSAMARBEID: Historieprofessor Roald Berg (t.h.) ved UiS og stipendiat Kristin Fjelde Tjelle, som også er høgskoledirektør ved Misjonshøgskolen, samarbeider om et forskningsprosjekt som løfter fram tro og misjon i norsk historie.

respondenter i Afrika. Misjonærene skapte vårt bilde av «de andre», og dermed bidro de vesentlig til den norske kallsfølelsen som har formet så vel den moderne norske bistandspolitikken som forestillinger om en spesifikk fredstradisjon i norsk utenrikspolitikk, forklarer Berg.

Misjonærenes klassereise

Akkurat som polfarerne var misjonærene eventyrere som opplevde eksotiske ting. De skrev artikler i misjonsbladene for at givere og støttespillere i Norge skulle kunne følge med på eventyrene deres.

– Det har vært interessant å se hvordan de har presentert arbeidet sitt, forholdene i Zululand og seg selv som menn, sier stipen-

diat Kristin Fjelde Tjelle. Hun har Roald Berg som veileder og er en av dem som har brukt flest timer i Misjonsarkivet. I juni skal hun disputere på MHS med en avhandling om norske zulumisjonærers maskulinitet.

Tjelle tar utgangspunkt i perioden 1870– 1930 og har sett mye på den private korrespondansen mellom misjonærene ute i felten og misjonsledelsen her hjemme i Norge: søknader om å få forlove seg, søknader om å få inngå ekteskap, søknader om lån og oppsigelser av misjonærer.

– I siste halvdel av 1800-tallet trådte den moderne maskuliniteten fram. Moderne menn sluttet å gå i kirken, og troen på religion ble erstattet av troen på vitenskap og rasjonalitet. Men det var også veldig mange

Misjonærene som kom til Sør-Afrika, ble en del av det etablerte hvite minoritetsregimet.

De bosatte seg, giftet seg og fikk barn som tok høyere utdanning. Det vestlige idealet om the selfmade man sto sterkt.

– I begynnelsen var dette et ideal som misjonærene ønsket skulle gjelde for de zulumennene som ble kristne, men mot slutten av 1800-tallet forlater de det, forklarer Tjelle.

Misjonærene slet med å fullføre visjonen om å rekruttere og utdanne lokalt kirkepersonell, men etter hvert som misjonærene lyktes med å utdanne zuluprester, ble de underordnet de norske misjonærene i rang.

– Idealet om at alle mannlige prester skulle være på like fot, ble ikke realisert innad i misjonskirken, selv ikke når zulumennene ble ordinert til prester. En talende illustrasjon på det er at de hvite misjonærene og zuluprestene spiste hver for seg. Min konklusjon er at indre kirkelige relasjoner mellom misjonærene ble påvirket av eksterne politiske og sosiale maktforhold der den hvite maskuliniteten hadde hegemoni.

Idealet om likhet og brorskap ble erstattet av datidens kolonialistiske tenkning der zulumannen ble sett på som en enkel villmann som ikke hadde nådd nivået for moden mandighet.

– De norske misjonærene var opptatt av demokratiske idealer, og likhetsidealet sto sterkt. Men i møte med en annen kultur ser vi at disse likhetsidealene ikke var lette å opprettholde, sier Tjelle.

Skattkammer for forskere  univers nr. 1–2011 

23

Forskning  m i s j o n sh i s to r i e

ord under lupen

Skattkammer for forskere

Et lydbilde fra helvete

En versjon av det lange religiøse diktet «Prick of conscience» fra 1300-tallet gir denne beskrivelsen av lydene i helvete, med en lang rekke ord for skrik og bråk: þanne schul þey grede and goule and with teþ gnast … þe deueles aboute hem in helle On hem schul euer-more rore and yelle … þe deueles euer among on hem schul strike And þe synful euer duryng crye and scrike … þar schal be sech royng and srusyng And rampyng of deueles and hyryng, duschyng, And scrykyng of synful, as I sayde are De fem første radene er nokså uproblematiske: ’Da skal de gråte og gaule og skjære tenner … Djevlene i helvete vil vræle og hyle til dem i evighet … Djevlene skal slå ned på dem, og synderne skal rope og skrike.’ Ordene går an å kjenne igjen, enten fra skandinavisk eller engelsk: grede and goule er ’gråte og gaule’, mens rore and yelle er ’roar and yell’.

De siste radene er mer av en utfordring: ’Der skal være slik royng, srusyng, rampyng av djevler, hyryng, duschyng og scrykyng fra de syndfulle, som jeg sa før.’ Med unntak av ramping (’romping’) hører ingen av disse til det moderne standardspråket, men de fleste går an å finne i dialektbruk. Scrykyng ’skriking’ bevarer den opprinnelige formen av det skandinaviske lånordet som i standardspråket har blitt enten screech eller shriek. Den mystiske formen srusyng representerer kanskje den fjerde mulige varianten av ’skriking’, med to sje-lyder (shreech), som også forekommer i moderne dialekter – hvis den ikke bare er en feilskriving for rushing.

Tekst Merja Steinroos SPRÅKDETEKTIV: Professor Merja Stenroos er leder for forskergruppa i mellomengelsk ved UiS som analyserer tekster fra perioden 1100–1500. I spalten presenteres noen av de mystiske ordene de møter i forskningen sin.

24 

univers nr. 1–2011

I Misjonsarkivet venter 1 700 hyllemeter med rapporter, dagbøker og brev og om lag 400 000 fotografier, 600 filmer og 2 000 lydbånd.

PÅ LESESALEN: Lingvist Aymeric Daval-Markussen leser brev ført i pennen av misjonær Otto Christian Dahl (1903–1995), som også var språkforsker og gjorde viktige studier om gassisk språk.

Misjonsarkivet på Misjonshøgskolen i Stavanger dokumenterer virksomheten til Det Norske Misjonsselskap i inn- og utland. Her finnes også mange personarkiv med dagbøker, brevsamlinger og fotoalbum. De eldste dokumentene går tilbake til 1820-årene og har direkte sammenheng med den voksende misjonsinteressen i Norge på den tiden.

– Vi har mye materiale som ikke er utforsket. Her finnes mange uleste brev, klare til å bli analysert og satt inn i en større sammenheng, sier arkivleder Gustav Steensland.

En jevn strøm av forskere fra inn- og utland besøker Misjonsarkivet. Sosialantropolog Marianne Gullestad (1946–2008) er en av forskerne som har sittet hundrevis av timer i arkivet. Det resulterte i boka Misjonsbilder: Bidrag til norsk selvforståelse, som kom i 2007. Ved å undersøke fotografier fra 1920åra og fram til vår tid viste hun hvordan bildene har skapt og videreført nordmenns stereotypier om Afrika og afrikanere.

Studerer språk og værforhold

På en tilfeldig valgt torsdag treffer Univers lingvisten Aymeric Daval-Markussen, som forsker på det gassiske tallsystemet. På Madagaskar teller de «baklengs», og forskeren har en hypotese om at tallsystemet er knyttet til språkstrukturen. Ved å lese brev og rapporter fra misjonærene kan han finne et mønster som ennå ikke er beskrevet.

Samme torsdag sitter geolog Jørgen Klein fra Høgskolen i Hedmark i arkivets lesesal og

tyder håndskriften i de offisielle rapportene som misjonærene sendte hjem. Nå og da finner han en kommentar om ekstremvær og høy vannføring og notater om økt antall krokodiller i et bestemt område. Klein er med i et forskningsprosjekt som skal forklare og rekonstruere værfenomenet El Niño slik det oppførte seg på 1800-tallet.

Med hjertet på flere steder

Arkivar Steensland viser fram dagboken til misjonsprest Johan Christian Haslund (1844–1886). Haslund reiste fra sin forlovede i Stavanger til Madagaskar i 1874. Så fulgte to års brevveksling med hans kjære Lina. Arkivaren åpner brevet og leser: «Min elskede!

Mange takk for det kjære dyrebare brevet …».

Enda mer hjerteskjærende korrespondanser finnes mellom misjonærpar og barna deres, for eksempel et brev fra en sønn som var forlatt på Solbakken barnehjem. I boka Med hjertet på flere steder, som kom i fjor, kan man lese utdrag fra brevet skrevet av barnehjemsgutten. Boka er et samarbeid mellom forskere fra Misjonshøgskolen, universitetene i Stavanger og Bergen, Høgskolen i Telemark og flere andre spesialister på området. ■ Tekst Karen Anne Okstad Foto Karen Anne Okstad / Elisabeth Tønnessen Vil du vite mer?

Roald Berg, Institutt for kultur og språkvitenskap, UiS. Tlf.: 51 83 13 45. E-post: roald.berg@uis.no

BILLEGSAL MED BISMAK: Forskar Thomas Laudal meiner at òg forbrukarane må vise ansvar overfor ein bransje som utnyttar utviklingsland for å sikre seg billegbukser på sal.

Billegsal som kostar dyrt Nordmenn kjøper og kastar klede som aldri før. I fjor kjøpte vi klede for 30 milliardar kroner. – Brems kjøpelysta, og krev meir av dei store kleskjedene, oppmodar forskar Thomas Laudal, som har gått klesindustrien etter i saumane.

– Når det gjeld mat, er vi langt meir kresne.

Vi er meir opptekne av etikk når det gjeld det vi har i oss, enn det vi har på oss, seier Laudal, som til no har vore stipendiat ved Universitetet i Stavanger.

I doktorgradsarbeidet har Laudal forska på klesbedrifter sitt samfunnsansvar og i kva grad fine ord på papiret faktisk blir følgde opp.

– Det er ein trend at store klesbedrifter investerer mykje i å seie kor flinke dei er, men eigentleg er dei ikkje særleg flinke, seier han.

Heile bransjen slit

Statsvitaren har nemleg funne ut at heile bransjen har store vanskar med å vise samfunnsansvar, noko dei også er dømt til å måtte slite med.

– Sidan heile klesindustrien er avhengig av kva som til kvar tid er moteriktig, og sidan klede framleis må syast for hand og i ulike storleikar, har heile bransjen ein lengre veg å gå enn andre bransjar, seier han.  Fakta I fjor blei det importert klede til landet for 15 milliardar kroner. Kleda kjem stort sett frå India eller Kina, men importen frå fattigare land som Malaysia, Vietnam, Sri Lanka og Bangladesh er aukande.

Kjelde: Hovudorganisasjonen for handel og tenester i Noreg (HSH)

Heilautomatisk produksjon blir for dyrt for ein bransje som i hard konkurranse kjempar om å henge med i motebiletet.

– Løysinga blir å flytte produksjonen til utviklingsland. Billeg produksjon gir billege klede, seier Laudal.

– I tillegg har prisen på kleda ikkje stige sidan 1984. Det betyr at kleda vi kjøper i dag, er seksti prosent billegare enn dei var for 27 år sidan.

Mexx og Esprit er verst

Verstingane på UiS-forskaren si liste er merkenamn som Mexx og Esprit. Også Varner Group, som eig både Dressmann og Cubus, kjem dårleg ut når vilje til å ta samfunnsansvar blir målt.

– Mexx hadde ingen bokførde aktivitetar som gjekk til samfunnansvarlege føremål i 2009, sjølv om direktøren fekk om lag 45 millionar kroner i godtgjersle, seier Laudal, som altså har måtta grave seg djupt ned i selskapa sine eigne årsrapportar for å finne svar på kor ansvarlege dei faktisk er.

Ingen av dei åtte store internasjonale klesgigantane Laudal har lagt under lupa, har vilja stille opp til lengre intervju med forskaren.

– Esprit er like dårlege. Der får sjefen nærare 70 millionar kroner årleg i godtgjersle, medan ingen pengar er sette av til samfunnsansvarlege føremål.

Velgjerande hjelp ikkje nok

For sjølv om nokre av dei store merkevarehusa har sett av pengar til velgjerande

føremål, set UiS-forskaren eit klårt skilje mellom kva som er ekte samfunnsansvar, og kva som ikkje er det.

– Skal ei bedrift vise samfunnsansvar, er det ikkje nok å gi til velgjerande føremål eller å vere med i foreiningar for etisk handel. Ekte samfunnsansvar er å ta ansvaret inn som del av kjerneaktiviteten, seier Laudal.

– Bedriftene kan bli meir miljøvennlege i produksjonen eller sikre sosiale behov og menneskerettar til arbeidarane som står for produksjonen. Dei må vere oppriktig opptekne av korleis produksjonen deira får direkte konsekvensar for ein tredjepart, seier han.

Kjøp mindre og dyrare

– Flinkast i klassen er Hennes & Mauritz og Zara, fordi dei prøver, seier Laudal.

Dei to merkenamna får mellom anna ros for satsing på å redusere miljøutslepp og for å ha langsiktige avtalar med leverandørar.

Butikkjeder som verken er verst eller best, er Lindex, Next, Kappahl og Etam.

– Det er eit paradoks at det mest samfunnsansvarlige er å kjøpe klede hjå luksusbutikkar som Louis Vuitton eller Gucci, fordi dei bruker lokale skreddarar dei steller godt med, seier Laudal.

– Det beste vi kan gjere, er å kjøpe mindre og krevje meir av produsentane. Krev valfridom også i kleshyllene! I matbutikkar kan vi jo velje å vise samfunnsansvar. ■ Tekst Silje Stangeland Foto iStock

univers nr. 1–2011 

25

POETISK KABARET: I forestillingen Fedre på felgen synger Per Henning Uppstad om regnet fra lyktestolpane.

Her demonstrerer han regnet som faller ned. Makker Odd Ragnar Waade Ommundsen på gitar.

Språkmelankomiker Språkviter Per Henning Uppstad liker å stå på scenen og gjøgle med ord. Hvem skulle tro at han mistet ordene akkurat da han trengte dem som mest?

F

edre på felgen og Gullbrød og sirkus.

To språklig oppfinnsomme titler på kabareter. Tilfeldig? Neppe. Det er førsteamanuensis, språkforsker og lingvist Per Henning Uppstad ved UiS som sammen med lærer Odd Ragnar Waade Ommundsen står bak oppfinnsomheten. De har inntatt revyscenen Stavangeren, utløst kritikerros og fått et stort publikum, og de er i ferd med å bli kjent i det lokale revy- og humormiljøet.

Uppstad og Waade har løftet hverdagsopplevelser inn på revyscenen og introdusert begrepet melankomikk.

– Melankomikk er en form for grunnleggende forvirring over om noe enten er dypt tragisk eller rasende festlig, forklarer Per Henning Uppstad (40).

Så sitter vi der med den ene halvdelen av melankomikerne, eller var det språkforskeren Per Henning Uppstad? Vi iler til med å understreke at melankomikeren Uppstad stort sett er å oppleve utenfor arbeidstid.

Språkforskeren Uppstad er daglig å finne

26 

univers nr. 1–2011

nær læringslaboratoriet eller i et faglig miljø på Lesesenteret på Ullandhaug. Han er faglig leder for doktorgradsprogrammet i lesevitenskap og leder også et forskningsprogram om ferdigheter.

– Jeg har alltid vært interessert i språk, og jeg var flink i språk på skolen, men jeg hadde egentlig ikke en ambisjon om å gå dypere inn i faget.

Flerspråklig oppvekst

Det gikk likevel så dypt at det endte med doktorgrad i allmenn lingvistikk ved Lunds universitet i 2005. På veien hadde han fått med seg studier både ved UiB og HiS/UiS med blant annet hovedfag i nordisk språk og en fagkrets som også omfattet tysk og norsk som andrespråk. Innføring i tysk skjedde på et tidlig tidspunkt.

– Far er språkviter, og familien bodde i Tyskland i mine første tre og et halvt leveår.

Han foretok siden et slags språklig eksperiment på meg og min søster ved at vi snakket

»

Flere språk gir flere redskaper.

tysk hver dag ved frokostbordet og på fiskeog fjellturer. En kamerat som ble med på fisketur, ble en smule bekymret fordi han ikke forsto hva vi snakket om. Selv var jeg inntil da ikke oppmerksom på språkvekslingen, forteller Uppstad.

Forskning  u is - p ro f i l en

Uppstad og Waade er en særegen blanding av Odd Børretzen, Ole Paus, Knutsen og Ludvigsen og James Taylor.

»

Jeg ble en kort stund rammet av noe som lignet afasi.

Bruken av frokost- og turtysk førte til mellomfag i tysk og en forkjærlighet for det flerspråklige.

– Et barn som lærer seg flere språk, får også flere redskaper når det skal forstå – enkelttekster, men også hele kommunikasjonssituasjonen. Den flerspråklige erfaringen gjør språkbrukeren mer robust, mer observant overfor meningsmangfoldet i kommunikasjonen. Derfor er det avgjørende viktig at skolen og arbeidslivet gir elever og arbeidstakere mulighet til å utvikle seg som flerspråklige mennesker.

Av dette kan vi slutte at Per Henning Uppstad er ganske usedvanlig opptatt av språk.

– Det er en grunn til at språk alltid er en del av tilbudet på universiteter. Det gir grunnlag for mangfold og kulturbrytninger. Kan vi et annet språk, blir vi oppmerksomme på andre verdisett. Det gir grunnlag for å se seg selv utenfra og er en kilde til selverkjennelse.

Språklig lammet

Norrønafolket vil som kjent fare, og Uppstad dro i sann norsk ånd ut i verden. Blant annet var han to år i Kongo. Språkkompetansen ble utvidet til også å omfatte fransk og et bantuspråk. Men iblant kommer den språklige ballasten likevel ikke til nytte. Under oppholdet i Kongo kom Uppstad og en kamerat kjørende på motorsykkel. De ble stoppet av kongolesiske militære som hilste dem med shalom. Uppstad repliserte shalom, og vips ble det en ubehagelig situasjon. Det viste seg at kongoleserne hadde fått nyss om at det befant seg israelske agenter i området.

Plutselig vrimlet det av væpnede personer rundt de to unge nordmennene, og det ble et voldsomt oppstyr. Til og med den amerikanske ambassaden ble koplet inn. Som om ikke situasjonen var alvorlig nok, oppsto et nytt problem: – Etter å ha kommunisert på engelsk, tysk og fransk, klarte jeg plutselig ikke å gjøre rede for meg på noe språk. Jeg ble en kort stund rammet av noe som lignet afasi. En merkelig opplevelse.

Siden har Uppstad ikke vært språklig lammet verken på UiS eller på scenen, så vidt vi forstår.

læringslabben på Det humanistiske fakultet. Her kan man i dag gjøre øyebevegelsesstudier, men på sikt ønsker forskerne også å kunne gjøre avanserte videoanalyser i klasseromssituasjoner. Labben skal fungere som et felles møtested for forskere med tanke på metodologi og forskningsutstyr.

For eksempel hører studiet av notelesing også med i programmet, under ledelse av Per Dahl ved Institutt for musikk og dans.

– Det er en ære å få lede forskergruppa, sier Per Henning Uppstad, som gir professor Finn-Egil Tønnessen en stor del av æren for den sterke faggruppa ved Lesesenteret.

Forsker på ferdigheter

Dønn seriøs foreleser

Per Henning Uppstad leder et fagmiljø med interesse for ferdigheter i bruk og læring av skrift. Ett av målene er å finne fram til bedre metoder for å hjelpe barn og unge som sliter med lese- og skriveferdigheter.

Personlig er jeg ikke morsom under forelesninger.

Som en sann melankomiker er Per Henning Uppstad opptatt av språklig humor: – Språk er et sentralt element i humor.

Det er mange former for humor fra slapstick til lett underfundig humor som kan gi både komiske og poetiske effekter. For oss er poenget å fortelle noe som skal vekke assosiasjoner, få folk til å le, men også gi grunn til ettertanke og refleksjon, sier Uppstad, som sammen med sin makker er blitt beskrevet som en særegen blanding av Odd Børretzen, Ole Paus, Knutsen og Ludvigsen og James Taylor.

Er så Per Henning Uppstad en morsom foreleser tatt i betraktning sin melankomiske bakgrunn?

– Personlig er jeg ikke morsom under forelesninger, kanskje litt kjedelig. Jeg blir mistenksom overfor morsomme forelesere.

Slik taler en melankomiker. ■ Tekst Egil Rugland Foto Elisabeth Tønnessen / Morten Berentsen

– Vi vil bygge videre på de metodene som allerede er utprøvd innen lesing og skriving, men vi ønsker å utfordre og supplere dem og jobbe med nye ideer. Vi har med oss fagfolk med bakgrunn fra et vidt spekter av fag, fra mer naturvitenskapelige metoder via spesialpedagogikk og lingvistikk til litteratur og musikk.

Forskergruppas egen metode er blant annet at de studerer utførelsen av ferdigheten i sann tid, det vil si mens personer leser og skriver i læringslabben.

Sammen med Atle Skaftun er Uppstad i gang med å bygge opp et nytt konsept for

 Per

henning uppstad

aktuell med: leder forskergruppe i ferdighetsutøving ved UiS og er i ferd med å utvikle et felles læringslaboratorium for forskere som interesserer seg for øyebevegelsesstudier, videoanalyser og andre metoder for forsking på ferdigheter

Forsker på: ferdigheter, særlig lesing og skriving i sann tid

univers nr. 1–2011 

27

Utdanning  u r ba n d e s i g n

BYUTVIKLING: I prosjektet Cultural layers of public space får studentar bryne seg på oppgåver om byutvikling i ulike land. F.v.: Andreas Lodden, Bjarte Vågen og Mari Skogerbø. Bak dei kan du sjå presentasjonar med forslag til utforming av bydelen Kadirga i Istanbul.

Urbane studentar kryssar Europa I to veker samarbeider studentar frå Stavanger, Istanbul og Valencia. Dei legg planar for korleis gløymde delar av dei ulike byane kan forbetrast.

– Det var berre å gripe moglegheita og søkje, seier Mari Skogerbø.

Ho tek andre semester på studiet byutvikling og urban design og skal delta i prosjektet Cultural layers of public space i år. Tre somrar på rad møter studentar frå Universitetet i Stavanger, Yildiz Technical University i Istanbul og Polytechnic University of

28 

univers nr. 1–2011

Valencia kvarandre, og deltek i eit intensivt program. Deltakarane studerer anten byutvikling og urban design, byplanlegging eller arkitektur. Dei tre universiteta arrangerer programmet kvart sitt år. I 2010 var deltakarane i Istanbul, og i 2011 skal dei til Valencia. Det siste året, i 2012, skal dei vere i Stavanger.

Må krysse motorveg

I Istanbul gjennomførte studentane ei øvingsoppgåve om utforming av gamlebyen Kadirga. For å komme til promenaden og sjøen må dei som bur i Kadirga krysse ein

motorveg og ein jernbane. Oppgåva gjekk ut på å gjere sjøen og promenaden betre tilgjengeleg for innbyggjarane i gamlebyen. Studentane jobba saman i små grupper.

– Lærarane sa at det var viktig å byggje nettverk. Dei nemnde det fleire gonger og sa at vi skulle suge til oss det vi kunne av informasjon og kontaktar, seier Andreas Lodden, som går fjerde semester på studiet byutvikling og urban design.

Teikna skisser

I Istanbul gjorde studentane seg fyrst kjende med Kadirga. Dei teikna skisser og

Utdanning  u r ba n d e si g n

2010: Istanbul. 2011: Valencia. 2012: Stavanger fotograferte. Så teikna dei planar for byen i programma AutoCAD og Photoshop.

– Over motorvegen, som skil gamlebyen frå promenaden, laga vi ei stor bru med tak på. Oppå taket laga vi ein park. Medan vi søkjer sola, søkjer dei tyrkiske skuggen.

Difor laga vi skuggeplassar oppå brua, mellom anna med tre. Vi la òg inn forskjellige attraksjonar i gamlebyen og langs promenaden. Attmed promenaden laga vi til dømes ein fotballbinge, og i gamlebyen laga vi ein scene. Framfor scenen sette vi solskjermar i plast, som fungerte som ein slags parasollar, seier Bjarte Vågen, som går sjette semester på byutvikling og urban design og har delteke i prosjektet.

Studentane støtte på nokre kulturforskjellar seg imellom.

– Dei spanske kunne ta det roleg på dagtid, men forventa gjerne at du skulle jobbe til tre–fire om natta dagen før vi skulle ha

framføring. Dei norske ville bli ferdige til klokka seks om kvelden og så ha fritid. Vi greidde oss fint nok trass i kulturforskjellane, seier Lodden.

Bustader og næringsliv

Ein viktig del av prosjektet var å bli kjende med kva dei ulike områda i Kadirga blei brukte til, og kven som budde der.

Studentane skulle lære om kva delar som var næringslivsområde, og kva delar som var bustadområde.

– Vi skulle gjere oss kjende med kvar det budde mange barnefamiliar, kvar det var mange fattige, kvar det var mange vestlege, kva for område som var rolege, og kva for område som hadde mykje kriminalitet, seier Vågen.

Dei tre byane i prosjektet har til felles at dei er knytte til havet, Istanbul til

– Det dreiar seg om å dyktiggjere studentane og gje dei gode ferdigheiter. Vi vil gje dei mest mogleg relevant og internasjonal erfaring. Målet er å gje dei best mogleg føresetnad for å kunne livberge seg med det faget dei har valt, seier han.

 Erasmus-program Deltaking i prosjektet Cultural layers of public space gjev 5 studiepoeng.

Studentane betaler ikkje noko for å vere med. Reise, opphald og undervisning er fullfinansiert av EU-programmet Erasmus.

Nettverk

Prosjektet legg vekt på den rolla kultur speler i byutvikling og urban design.

Marmarahavet, Valencia til Middelhavet og Stavanger til Nordsjøen.

– I prosjektet kan ein sjå kor forskjellig hamnebyar har utvikla seg, seier Skogerbø.

Internasjonalt yrke

Ib Omland meiner det er viktig at studentane på byutvikling og urban design reiser

og får sjå fleire byar som ein del av utdanninga. Han er førsteamanuensis på UiS og underviser i byutvikling og urban design.

– Dei utdannar seg til eit internasjonalt yrke, og vi veit ikkje kvar dei kjem til å arbeide. Difor er det viktig at dei blir kjende med byar i ulike land, seier han.

Fleire arkitekt- og byutviklingsfirma opererer i ulike land. Snøhetta blei fyrst etablert i Noreg. No har firmaet base i New York i tillegg til Oslo og har oppdrag over heile verda.

Eit anna døme er det danske konsulentselskapet Cowi, som skal vere med på å utarbeide bybanen i Stavanger.

Konkurransedyktige

Omland meiner det viktigaste målet med Cultural layers of public space er det same som for resten av utdanninga: å gjere studentane mest mogleg konkurransedyktige.

Lucas Griffith peikar på moglegheita til å danne eit sosialt nettverk i bransjen som ein av fordelane med å delta. Han er doktorgradskandidat i byutvikling og urban design og leiar for prosjektet ved UiS. – Desse arbeidsseminara gjev ei fantastisk anledning til å treffe den neste generasjonen av fagfolk innafor feltet urban design, seier han.

Medan dei norske studentane som deltek i prosjektet studerer byutvikling og urban design, studerer dei spanske studentane arkitektur. Dei tyrkiske deltakarane stude-

rer anten arkitektur, byplanlegging eller båe delar.

– Kvifor heiter prosjektet Cultural layers of public space?

– Vi legg vekt på rolla kulturen speler i byplanlegging og urban design, og at det er viktig å kjenne og forstå kulturen når ein legg planar for ein by. Byar består av ulike kulturelle lag på den måten at du kan sjå restar frå ulike tidsepokar. I Stavanger har vi gatemønster frå langt tilbake, til dømes i Kirkegata og Prostebakken. Gatenamn kan òg seie noko om tida før byen blei by. Eit døme er Salvågergata i Stavanger. Salvåger tyder «Salve sin åker». Byar er historiske minnebøker, seier Omland. ■ Tekst Ida Gudjonsson Foto Elisabeth Tønnessen Collage Ingund Svendsen

univers nr. 1–2011 

29

a lu m n i

Ny nettside for studenter og alumner UiS alumni lanserer denne våren en oppgradert nettside for tidligere studenter. Den nye nettsiden åpner for kontakt med dagens studenter.

– Målet vårt er en møteplass for alumner og studenter med vekt på fag og karriere, sier alumnikoordinator Peter Schwarz ved Strategi- og kommunikasjonsavdelingen ved UiS. På den nye nettsiden blir det formidlet prosjektoppgaver for studenter, praktikantstillinger og ledige heltids- og deltidsstillinger.

– Både studenter og alumner vil kunne finne faglige oppdateringer og relevante stillinger innen sine fagområder, forteller Schwarz.

Antall registrerte alumner nærmer seg 5 500 og tilsvarer omtrent 15 prosent av studentene som er uteksaminert ved UiS og tidligere institusjoner siden 1990.

Tidligere studenter kan registrere seg på http://alumni.uis.no

Gir hjelp til voldsutsatte gravide Gjennom deltakelse i et nytt forskningsprosjekt ønsker daglig leder Monica Velde Monsen å få vite mer om hvordan Krisesenteret i Stavanger kan hjelpe kvinner som blir utsatt for vold i svangerskapet.

Alumner

i mediene

Rasmus Vigrestad blir fylkesrådmann i Oppland Rasmus Olav Vigrestad (57) er ansatt som fylkesrådmann i Oppland. Vigrestad begynner i den nye jobben i mai.

Han er utdannet sykepleier og er i tillegg høgskolekandidat i økonomi og administrasjon fra Høgskolesenteret i Rogaland (nå UiS).

Knut Olav Tveit til Agendum Knut Olav Tveit er ansatt som seniorrådgiver i kommunikasjonsselskapet Agendum.

Han har tidligere vært kommunikasjonsdirektør i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (i NHO) og Akershus Energi, avdelingsleder for presse og informasjon i Utdanningsforbundet i Oslo og kommunikasjonsrådgiver i Geelmuyden-Kiese. Tveit er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen og journalist fra Universitetet i Stavanger. Han begynte i Agendum i januar 2011.

30 

NYTT PROSJEKT: – Vi vil finne ut hvorfor mange av dem som opplever vold, ikke blir fanget opp av helsevesenet, og hva som kan gjøres for at de skal bli det, sier daglig leder Monica Velde Monsen ved Krisesenteret i Stavanger.

univers nr. 1–2011

Et av standardspørsmålene gravide blir stilt på svangerskapskontroller bør ta opp vold, mener Monica Velde Monsen.

– På den første svangerskapskontrollen blir gravide stilt forskjellige spørsmål, for eksempel om de røyker eller drikker under graviditeten. I den forbindelse kunne helsepersonell også spørre om de opplever vold hjemme. Det vil gi en åpning for å snakke. En slik åpning er ofte det eneste mange trenger for å fortelle, sier Monsen.

Universitetet i Stavanger og krisesenteret skal i samarbeid forske på vold under svangerskap med særlig vekt på innvandrerkvinner. UiS og Krisesenteret i Stavanger samarbeider med Vrije Universiteit i Brussel, University of Cambridge og to krisesenter, ett i hver av de to byene. Forskningen er en del av EU-prosjektet Public Engagement with Research and Research Engagement with Society (PERARES).

– De færreste har blått øye

Krisesenteret i Stavanger har gjort en forundersøkelse til prosjektet. I undersøkelsen spurte de 19 småbarnsmødre som bodde på senteret, om de hadde opplevd vold under svangerskapet. Av disse svarte 12 ja. Som en del av forundersøkelsen tok senteret kontakt med jordmorkontorer og spurte om helsepersonellet der hadde møtt kvinner som

ble utsatt for vold alumniprofilen under svangerskaMonica Velde Monsen pet. De svarte at de ikke hadde møtt Aktuell med: deltar i nytt noen. forskningsprosjekt om vold mot gravide – Når jordmødre ikke har spørsmål Utdanning: master i om vold som et av samfunnssikkerhet ved UiS sine standardspørs(fullført i 2006) og bachelor i vernepleie ved Diakonhjemmet mål, oppdager de høgskole (fullført i 2000) den ikke. Jordmødrene sa at de ville spurt dersom de hadde mistanke om at noen var utsatt for vold, men hva skal til for at en skal få en slik mistanke? De færreste som er utsatt for vold, har blått øye, sier Monsen.

– Selv om en del av kvinnene går til svangerskapskontroller, vet vi også at det er en del innvandrerkvinner som ikke går. Det er en viktig medvirkende grunn til at de ikke blir fanget opp, legger hun til.

Hindre skader

Vold under svangerskap er et viktig felt å forske på, mener Monsen.

– Vi vil finne ut hvorfor mange av dem som opplever vold, ikke blir fanget opp av helsevesenet, og hva som kan gjøres for at de skal bli det. Svangerskapskontroller er en gyllen mulighet til å få tak i dem og gi hjelp før barnet blir født. Det kan hindre at barnet og moren får varige skader, sier hun. ■ Tekst Ida Gudjonsson

s a m a r b ei d

Ny oppfinning kan spore opp oljelekkasjar Shell gjev to millionar kroner til finansiering av ein ny doktorgrad.

I sitt doktorgradsprosjekt skal Jasper Agbakwuru vidareutvikle si oppfinning: eit instrument som kan spore opp oljelekkasjar frå røyrleidningar i uklart vatn.

– Eg ser det å verne miljøet som ei forplikting. Det er drivkrafta bak arbeidet med doktorgradsprosjektet, seier Jasper Agbakwuru, doktorgradskandidat ved Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi ved UiS. Agbakwuru utvikla instrumentet for oppsporing av oljelekkasjar som ein del av masteroppgåva i offshoreteknologi ved UiS. I doktorgradsarbeidet sitt skal han vidareutvikle det, og på sikt er målet at apparatet skal kunne brukast av industrien.

Når ein røyrleidning eller anna utstyr under vatn lek olje eller gass, stig det bobler opp til havoverflata. Agbakwuru ønskjer å fjernstyre rørslene til instrumentet, slik at

det kan følgje boblene ned til staden der skaden på utstyret er. Då vil operatøren finne skaden raskt og kan deretter utføre reparasjon. Apparatet er spesielt utvikla for uklart, grumsete vatn der ein ikkje kan sjå skadane.

– På sikt ynskjer eg også å utvikle utstyr som kan forhindre oljelekkasjane, seier Agbakwuru.

Shell støttar prosjektet for ein periode på tre år.

– All teknologi som er relatert til å oppdage, stoppe og reinse opp forureining så tidleg som mogleg, er viktig.

Det optimale målet er å hindre forureininga, seier Helge Skjæveland, rådgjevar i Shell.

– Når teknologien er ferdig utvikla, ynskjer vi mellom anna å bruke han på anlegg under vatn og røyrleidningar i Nordsjøen, fortset han.

Professor Ove Tobias Gudmestad og professor Torleiv Bilstad har vore rettleiarar for Agbakwuru.

ROBOT: Eit av måla for prosjektet er å gjere det mogleg å fjernstyre instrumentet.

Tekst Ida Gudjonsson

Oljesamarbeid skal gje betre mattekunnskap – Med denne modellen kan vi samanlikne læraren sin kunnskap og elevane sine prestasjonar, forklarer førsteamanuensis Reidar Mosvold.

Forskarar ved Universitetet i Stavanger samarbeider med Oljeindustriens landsforening for å tilby lærarar betre etterog vidareutdanning i matematikk.

Tidlegare trudde ein at dersom lærarane berre kunne nok matematikk, så ville undervisinga bli god. Slik er det ikkje, meiner forskargruppa Undervisningskunnskap i matematikk (UKM) ved Det humanistiske fakultetet.

– Læraren må òg kunne omforme og formidle kunnskapen til elevane. Dessutan må han eller ho kunne finne fram til eksempel og forklaringar som kan hjelpe elevane til å tileigne seg stoffet, seier stipendiat Janne Fauskanger.

– Det er til dømes store skilnadar på kva ingeniørar og lærarar må kunne av matematikk. Målet vårt er å byggje kunnskap om undervisingskunnskap og finne ut kva lærarane treng, seier førsteamanuensis Arne Jakobsen.

Forsking viser at læraren sin kunnskap gjev tydelege utslag på utdanningskvaliteten og på læringsutbyttet for elevane.

Med over 300 000 kroner i årleg støtte frå Oljeindustriens

Ønskjer seg fleire realistar

KOMPETANSEHEVING: UiS-forskarar skreddersyr matematikkundervising.

Frå venstre: førsteamanuensis Reidar Mosvold, førsteamanuensis Raymond Bjuland, stipendiat Janne Fauskanger og førsteamanuensis Arne Jakobsen.

landsforening (OLF) skal forskarane vidareutvikle form og innhald på etter- og vidareutdanning i matematikk.

Amerikansk modell

UiS-forskarane har basert prosjektet på ein modell frå USA. Amerikanarane har lang forskingsbasert tradisjon for å prøve ut undervisingskunnskapen til lærarane for å kartleggje kva nivå dei ligg på. Dermed kan lærarane få meir skreddarsydd

undervising. Dei amerikanske forskarane tek mellom anna føre seg korleis læraren analyserar ulike elevsvar.

Fagsjef kompetanse Thina Hagen i OLF fortel at målet med prosjektstøtta er at fleire unge skal motiverast til å velje realfag.

– Tanken vår er at flinke og motiverte lærarar gjev tilsvarande elevar som vel realfag seinare i livet. Vi har tru på at dei forskingsbaserte prøvene kan gje eit solid og skreddarsydd etter- og vidareutdanningstilbod, seier ho.

Støtta frå OLF har mellom anna gjort det mogleg for forskargruppa å vere med på å byggje opp eit europeisk nettverk innanfor fagområdet. ■ Tekst / Foto Thomas Bore Olsen

Ny nærings-ph.d. i byutvikling og urban design Kva kjenneteiknar ein by som er attraktiv å ferdast i til fots? Helge Hillnhütter tek ein ny nærings-ph.d. ved UiS og skal forske på temaet. I 2009 blei ei ny plan- og bygningslov vedteken i Noreg. I doktorgraden sin i byutvikling og urban design skal Hillnhütter undersøkje i kva grad det er mogleg å nå mål om berekraftige byar med utgangspunkt i den nye lova. Doktorgraden er eit samarbeid mellom UiS og konsulenfirmaet Asplan Viak AS, der Hillnhütter arbeider som planleggjar og arkitekt.

univers nr. 1–2011 

31

ku lt u r elt

Bok om Steffens og Wergeland :

University Publications series 3

HERTERVIG AKADEMISK

Kulturelle straumdrag frå norske europearar

HERTERVIG AKADEMISK

Henrik Wergeland (1808–1845) er norsk romantikks ubestridte ener, kanonisert i sitt hjemland, men ukjent i utlandet. Henrik Steffens (1773–1845) er like ubestridelig den ’norske’ romantiker som har øvet størst innflytelse i utlandet, men som samtidig er lite kjent i sitt ’hjemland’.

– Me skulle hatt ein Heinrich Steffens i Noreg i dag. Norsk kultur har lett for å bli navlestirande, meiner Benedikt Jager.

D

en norsk-dansk-tyske naturforskaren og filosofen Steffens er saman med meir velkjende Henrik Wergeland hovudperson i artikkelsamlinga Henrik–Henrich–Heinrich: Interkulturelle perspektiver på Steffens og Wergeland, som Jager har redigert saman med Heming Gujord. Boka er eit direkte resultat av ein konferanse om Steffens og Wergeland som Universitetet i Stavanger arrangerte i kulturbyåret 2008. Same året var det to hundre år sidan Wergeland blei fødd.

– Konferansen hadde eit mål om å ta Steffens tilbake til Noreg og Wergeland ut i Europa. Steffens var A-kjendis i samtida, med markerte bidrag på mange felt.

Wergeland, som av mange først og fremst blir sett på som ein norsk erkenasjonalhelt, viser seg å ha gjeve tilskot til allmennkulturelle straumdrag i Europa, seier Jager, som Benedikt Jager, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Institutt for kultur- og språkvitskap.

(Foto: Elisabeth Tønnessen)

Ny CD :

univers nr. 1–2011

HenrikInterkulturelle - Henrich - Heinrich perspektiver på Steffens og Wergeland

er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Institutt for kultur- og språkvitskap.

Boka Boken harer redigert femten og som deibeggefleste av av Benediktbidrag, Jager og Heming Gujord, er tilknyttet Humanistisk fakultet ved Universitetet i Stavanger. dei blei framførte på konferansen i Stavanger i 2008. I tillegg er Jager ganske så stolt over å ha fått med seg Günter de Bruyn, ein tysk forfattar på den tyske ti-på-topp-lista. Av han har dei fått løyve til å trykka eit bidrag om Steffens si tid i Berlin.

I S B N 978-82-8217-011-6

Fødd i Nedre strandgate

Heinrich Steffens blei fødd i 1773 av tysk far og dansk mor i Nedre Strandgate 19 i Stavanger. Han budde her til han var seks år, då familien reiste til Danmark. Der fekk Steffens utdanninga si, og utmerka seg som naturforskar og filosof. Den kjende førelesingsrekka hans i København frå 1802 til 1804 blir sett på som portalteksten til den danske romantikken, fortel Jager. Danske Anna Sandberg går gjennom desse førelesingane i boka, og Jager ser ikkje bort frå at bidraget hennar kan bli å finne på danske pensumlister framover.

9

788282 170116

Visjonær heilskapstenking

Men sjølv om Steffens blei sett på som ein romantikar – romantikken her tolka som ei livsfjern, idealistisk og utopisk retning –, så er han først og fremst generalist. Han var interessert i naturvitskaplege spørsmål og gjennomførte studiar mellom anna i gruvedrift og mineralogi. Han stod for ei visjonær heilskapstenking som nesten er fråverande i dag, meiner Benedikt Jager og viser til at det meste i dag blir målt etter om det ber seg økonomisk.

piano music

Professor Erling R. Eriksen ved Institutt for musikk og dans (IMD) ved UiS er aktuell med cd-en Piano Music, der han spiller musikk av komponisten Eyvind Alnæs (1872–1932).

Cd-en gis ut på Toccatta Classics og er innspilt i Lille konsertsal ved IMD med førstelektor Mark Drew som tekniker.

Eriksen har også tidligere spilt inn sanger av Eyvind Alnæs, samt musikk av Edvard Grieg og Christian Sinding med sopranen Bodil Arnesen og 1-2-3 Happy Happy Happy! med Stavanger New Music Ensemble. Hans innspilling av

32 

I denne boken føres Wergeland og Steffens sammen i en rekke nyskrevne bidrag fra forskere hjemmehørende i Tyskland, Danmark og Norge. Bidragsyterne studerer de to romantikerne hver for seg og i lys av hverandre. Slik romantikken var grenseoverskridende, er også perspektivet i boken tverrfaglig og interkulturelt. Idéhistorie brytes mot litteraturvitenskap, germanistikk, historie og teologi. Samtidig brytes også synspunkter fra tysk, dansk og norsk forskningstradisjon mot hverandre. Wergeland føres ut, mens Steffens bringes ’hjem’.

Johann Sebastian Bachs Das Wohltemperierte Klavier I/II ble svært godt mottatt av anmelderne. Eriksen har de siste årene samarbeidet nært med sin professorkollega ved UiS, sopranen Elizabeth Norberg-Schulz og mezzosopranen Ann-Beth Solvang (Statsoperaen i Hamburg). I 2000 ble han tildelt Griegprisen.

Alnæs’ pianomusikk viser inspirasjon fra Grieg og norsk folkemusikk. De senere stykkene retter seg mer mot Debussy og fransk impresjonisme. Verkene på cd-en har ikke vært spilt inn tidligere.

Benedikt Jager og Heming Gujord

Hertervig Academic – Stavanger University Press

Overgår Knausgård

Heinrich Steffens blei òg eit stort nasjonalikon i Tyskland då han deltok i frigjeringskampen mot Frankrike. Og han overgår vår eigen Knausgård i å skriva om sitt eige liv.

Heile ti bind av verket Was ich erlebte kom ut i åra 1840–1844. Då var han blitt ein gammal mann og hadde opplevd mykje.

– Men kva med Wergeland oppi dette?

– Mi a-ha-oppleving i møtet med desse tekstane var å lesa at Wergeland var så moderne i tenkinga si om religion og religiøs toleranse. Og at han i prosadikta presenterte modernistiske trekk før Charles-Pierre Baudelaire, som ofte blir omtala som stamfaren for den litterære modernismen, avsluttar Jager. ■ Tekst Elisabeth Hovland

ku lt u r elt

Nytt studenttidsskrift

Litteraturforsker romandebuterer

Script! er et nytt studentdrevet akademisk tidsskrift ved Universitetet i Stavanger som ønsker å skape debatt om faglige spørsmål blant studentene. Script! er også en selvstendig studentorganisasjon ved UiS. Første nummer av tidsskriftet er viet fjorårets store «snakkis», nemlig temaet arv og miljø. Artikkelforfatterne – som alle er studenter – fordyper seg i sosiologiske og biologiske forklaringer på hvem vi er. Harald Eia er naturlig nok også intervjuet i den første utgaven.

Ambisjonen til studentene som står bak Script!, er at tidsskriftet skal engasjere studenter til å ta en aktiv rolle i faglige diskusjoner. Slik vil det nye tidsskriftet trolig bidra til en rikere og mer levende campus.

Janne S. Drangsholt er førsteamanuensis i britisk litteratur ved Universitetet i Stavanger. Nå debuterer hun som romanforfatter.

Humlefangeren handler om norske Rakel, som kommer til Tokyo. Rakel kjenner ingen og forstår lite. Så mottar hun et mystisk brev med noen uforståelige skrifttegn. Ikke lenge etter møter hun filmstudenten Saeki som hun flytter inn hos, men uten å komme ordentlig inn på ham.

Gradvis skjønner Rakel at Saeki har en kobling til giftgassangrepet på Tokyos undergrunnsbane. Dratt mellom fascinasjon og frykt må hun ta et valg.

Humlefangeren er en roman om å finne seg selv i det fremmede.

Kunst på Campus :

På nett :

Nølende overgang til aviser på brett Universitetslektor Espen Reiss Mathiesen ved UiS forsker på hva som skjer når vi går fra å lese papiraviser til å lese aviser på skjerm. I denne spalten gir han oss siste nytt innen nettbrett.

F

or ett år siden så alt så rosenrødt og oppløftende ut. Da kom iPad fra Apple, og mange av oss trodde spillet ville snu fra papir til digitalt innhold. Aviseierne var optimistiske. To tredeler av et avisbudsjett går til papir, trykking og distribusjon. Frakt via breibånd til lesebrett, betalt av leserne, mot sjåfører som skal betales for å stå opp klokka fire om natta, trenger ikke være et vanskelig valg.

Det er solgt godt og vel tjue millioner interaktive lesebrett som iPad og Galaxy og et stort antall lesebrett basert på elektronisk papir, som Kindle. Felles for samtlige brett er at de i hovedsak brukes til å konsumere og ikke til å produsere. Kjører du regneark og redigerer videofilmer, så holder du på pc. Vil du sitte i sofaen og lese aviser og bøker, se filmsnutter og sjekke e-post, da er lesebrett tingen.

Undersøkelser jeg kjenner til eller har gjennomført selv, viser at brettbrukerne har økt både mediekonsumet og bruken av sosiale medier, og at de tar brettet med seg fra sofa til seng.

Poenget er at vi har kjøpt nettbrett for å konsumere innhold. Men de som skal lage innhold, har fått seg et skudd for baugen. Apple vil tjene penger på innholdet ved å legge større begrensninger på hva og hvordan man kan selge via iTunes. 30 prosent av prisen i epleskatt, takk.

Det er litt mer komplisert enn som så. Men resultatet er at innholdsleverandørene er tilbake på gjerdet. Et av nordens største mediehus, Aller, varsler at de ikke vil gå videre med planer for iPad. Media Norge har det heller ikke så travelt. Aftenbladet og Rogalands Avis er glade de ikke var flinkest i iPad-klassen.

Apple skyter seg i foten og stjeler krykkene fra avisene. For meg som forsker på overgang fra papir- til digitallesing, er det irriterende at utviklingen halter i stedet for å løpe. Men for noen er det gode nyheter. Google og andre innholdsgrossister ser muligheten til å underby Apple med bedre og rimeligere avtaler for distribusjon av aviser og tidsskrifter.

Døra står stadig på gløtt for den digitale leserrevolusjonen. Men samtidig forteller epleskatten at det frie breibåndet er kontrollert av noen. Og noen ser etter varianter av skatt på epler. ■

Urovekkende stamme

I Kjølv Egelands hus, rett over kafeen ved Tjodhallen, står en tre meter høy avbarket trestamme klemt fast mellom to bemalte bronseblokker. To skruer og fire store muttere i bronse holder på plass blokkene, som er malt i sorte og gule striper. Skulpturen tiltrekker seg lett oppmerksomheten vår. Den er høyreist og flott, men har samtidig noe urovekkende over seg.

Den høye trestammen er saget tvers over og er full av avsagete grener og kvister. Alle er like korte, avsaget ikke langt fra stammen. Ser vi nærmere på trestumpene, oppdager vi at de er hule. Noen steder ser vi tvers gjennom trestammen og oppdager at også den er hul. Trestammen, som opprinnelig var et friskt og kraftig tre med grønne grener, sitter i klemme og har tørket ut.

Skulpturen er laget av bildehoggeren Kristian Kvakland (f. 1927), en nestor i norsk skulpturverden. Noen vil kjenne ham som mannen som har laget Amandaskulpturen i Haugesund og filmprisen Amanda-statuetten. Men de aller fleste av Kvaklands skulpturer har en klar politisk brodd. I Nature Morte – død natur – er makten framstilt som skruestikken som tyner livet ut av alt levende. Under slike forhold kan ingenting spire Hild Sørby er professor i kunsthistorie ved UiS. I denne spalten presenterer hun arkitektur og kunstverk på campus.

Foto Terje Tveit

Kristian Kvakland: Nature Morte (1975) og vokse. Sorte og gule striper er noe vi gjenkjenner fra gatemerkingen i trafikken. De regulerer ferdselen og friheten vår. Dette kan overføres til samfunnet generelt.

Samtidig som det politiske budskapet i Nature Morte er klart, har skulpturen høy sensuell og estetisk kvalitet. Den bare trestammen er varm, myk og glatt mot den kalde, harde «skruestikken» i malt bronse.

Alle de gjennomhullete trestubbene danner et vakkert spill mot den blankpussete stammen. Vi kan se det hvis vi bare vil.

univers nr. 1–2011 

33

ku lt u r elt

Til Valhall

besjeling: Vikingtidens sverd er effektive våpen fremstilt ved høyt oppdreven teknologi. De hadde navn og ble oppfattet som besjelede gjenstander.

– en utstilling om krigere, våpen og fortidens ideologi I april ønsker Arkeologisk museum velkommen til en utstilling som er mer brutal, blodig og spennende enn normalt. Kanskje til og med i overkant spennende for utstillingslederen.

– Å lage utstilling om perler var mye mindre nifst, sier Siv Kristoffersen.

Våren og sommerens utstilling «Til Valhall» på Arkeologisk museum ved UiS skal handle om våpen menneskene har brukt i fortiden. Symbolikken bak hvert enkelt våpen og mytene rundt kampen og krigeren vil i denne utstillingen kunne ses på en annen og ny måte. Fremstilt i sammenheng med krig, død og grav vil sverd og dolker oppleves i en annerledes og utfordrende kontekst. Men ikke helt uproblematisk.

Vil vise brutaliteten

– Jeg liker egentlig best å lage utstillinger av det ufarlige og vakre slaget, eksempelvis perleutstillingen, sier arkeolog Siv Kristoffersen og gyser litt ved tanken på å lage en utstilling om våpen. Dette litt mer dramatiske utgangspunktet for en utstilling har medført mye tankevirksomhet for arkeologen.

– Vi ønsker å formidle brutaliteten og dramatikken som utspant seg uten å heroisere noe. Dessuten synes vi det er viktig å lage utstillinger også om vanskelige tema. Det skal være aktuelt. Sverdene som stilles ut, har mest sannsynlig blitt brukt i kamp, og kanskje er de begravd som et trofé sammen med en kriger. Dette vil publikum kunne se tydelig i måten utstillingen er bygget opp på.

– Når vi viser den sammenhengen våpnene har blitt brukt i, tror vi det vil være lettere for publikum å se og forstå bakgrunnen for mytologidannelsen og koblingen mellom den og det forhistoriske samfunnets forståelse av krig, tror Kristoffersen.

Hun legger opp til at utstillingen skal kunne oppfattes på flere nivå. Publikum skal få den umiddelbare opplevelsen gjennom uttrykksfulle gjenstander som dessuten er levendegjort i en dramatisk film med

34 

univers nr. 1–2011

forholdsvis sterke scener. Men det er også lagt inn tema til ettertanke i valg av gjenstander og tidsperspektiv som blir understreket av utstillingens oppbygning og struktur, i tekst og bilder.

Voldsideologi

I dag er våpenindustrien en av de største og mest lønnsomme i verden, og til alle tider har det ypperste av hva samfunnet har kunnet prestere av teknologi, blitt investert i våpen. Dette kan vi se gjennom flere tusen år av steinalderens flintdolker, bronsealderens bronsesverd, jernalderens effektive og flott  utstilling:

til valhall

Åpning 3. april på Arkeologisk museum Her vil du kunne stifte bekjentskap med forhistoriens våpenteknologi og krigerideologier fra steinalder, bronsealder og vikingtid. Du vil få oppleve Odins sted – Valhall – dit alle som døde for våpen, skulle komme. Du vil også få oppleve valkyrjene og Hervor, en kvinnelig kriger som håndterte sverd og spyd like godt som synål og saks.

dekorerte sverd av jern – og i den moderne tidens rustningskappløp.

– Ære er ett sentralt begrep i forståelsen av kampens og voldens betydning i vikingtidens samfunn. Ære og hevn var nært forbundet.

Dette kan være fremmed for oss i dag i den formen det fikk i for eksempel vikingtid, men samtidig er det trekk vi kan kjenne igjen også i dagens verden. Rammen for forståelsen er å finne i ideologien. Dette er komplisert å få riktig frem i en utstilling. Vi har forsøkt å fremstille den usminkede volden og sette den i kontrast til forestillingen om viking-tidens Valhall – datidens forherligelse av krigen og krigeren. Mytene om Valhall og æresbegrepet inngår i ideologien som ga volden legitimitet.

Engasjerende og effektfull

«Til Valhall» er en utstilling som vil fascinere publikum på flere måter. Blant annet skal unike sverd og dolker stilles ut, med lys- og lydsetting som viktige effekter. Fagfolk med ulik bakgrunn har bidratt til utstillingen med konservering, design, formidling, foto og dokumentasjon av arkeologisk funnmateriale.

– Konservatorene finner ut hva som kan stilles ut, gjør klar jernsverdene og har i denne prosessen funnet flere unike detaljer.

Smeden lager stativ til hvert enkelt sverd, siden mange av dem er funnet delt. Vi legger i det hele tatt enormt mye arbeid ned i en omfattende utstilling som dette, sier Kristoffersen som gleder seg til å vise publikum en ny, spennende og overraskende utstilling om fortidens krigere. ■ Tekst Kristin Støle Kalgraff Foto Terje Tveit

ku lt u r elt

Konsertkalender : institutt for musikk og dans MARS Tirsdag 1. mars kl. 19.30: Beethoven-tema V Lille konsertsal, Bjergsted. Gratis adgang.

Onsdag 23. mars kl. 19.00: «Messing» i St. Petri St. Petri kirke. Gratis adgang.

Fredag 25.– søndag 27. mars kl. 19.30 (søn. kl. 15.00) Operaprosjekt/Monteverdi Lille konsertsal, Bjergsted. Entré kr 150/100.

Tirsdag 5. april kl. 19.30: Liszt-jubileum Lille konsertsal, Bjergsted. Gratis adgang.

Fredag 8. april kl. 19.30: Liszt-jubileum Lille konsertsal, Bjergsted. Gratis adgang Fredag 15. april kl. 19.30: Schumann/Brahms (Rabrenovic/Vagner) Lille konsertsal, Bjergsted. Gratis adgang.

Tirsdag 29. mars kl. 19.30: Liszt-jubileum Lille konsertsal, Bjergsted. Gratis adgang.

MAI Tirsdag 3. mai kl. 19.30: Masterkonsert Lille konsertsal, Bjergsted. Gratis adgang.

APRIL Fredag 1. april kl. 19.30: Beethoven-tema VI Lille konsertsal, Bjergsted. Gratis adgang.

Fredag 6. mai kl. 19.30: Beethoven Sonatas (Rabrenovic/Dahl) Lille konsertsal, Bjergsted. Gratis adgang.

Tirsdag 10. mai kl. 19.30: Kammermusikk av Brahms Lille konsertsal, Bjergsted. Gratis adgang Mandag 23. mai kl. 18.00: Avslutningsseremoni Lille konsertsal, Bjergsted. Gratis adgang.

Tirsdag 31. mai kl. 19.30: Bjergsted danseensemble Stavanger Konserthus. Entré.

Med forbehold om programendringer.

UiS-kalender :  Mars: Mandag 14. mars kl. 19.30 Cardinal Pub «Identitet og dialog» Stavanger-biskop Erling Pettersen holder foredrag i Åpent filosofisk forum.

Onsdag 16. mars kl. 12.00 Kjølv Egelands Hus, UiS rom C-234 «Mellom barken og veden – om lederrollen, yrkesidentitet og endringsstrategier i kvinnelige organisasjoner» Hulda M. Gunnarsdottir ved UiS holder foredrag i regi av Nettverk for kjønnsforskning.

Torsdag 17. mars kl. 19.00 Arkeologisk museum «Nobelprisen i Kjemi 2010» Kåre Bredeli Jørgensen fra UiS holder foredrag om hvordan snekre molekyler, og muligheter det gir i Vitenskapsakademiet. Møtet er et fellesmøte med Norges tekniske Vitenskapsakademi.

Onsdag 23. mars kl. 18.00 Arkeologisk museum «Skam og stolthet: Kolonial fortid på utstilling i Bergen» Sigrid Lien fra Universitetet i Bergen holder foredrag i Forum for historie, kultur og samfunn.

Mandag 28. mars kl. 19.30 Cardinal Pub «Mimesis i hindustanimusikken» Jon Skarpeid fra UiS holder foredrag i Åpent filosofisk forum.

(Foto: Elisabeth Tønnessen)

 April: Tirsdag 5. april kl. 20.00 Kult. kjelleren på Sølvberget «Menn er fra MAX og kvinner er fra FEM?» Feministisk forskningskafé arrangerer debatt om kjønnsdeling i media

Mandag 11. april kl. 19.30 Cardinal Pub «Er hukommelsen kollektiv eller individuell?»

Alexandre Dessingué fra UiS holder foredrag i Åpent filosofisk forum.

Onsdag 13. april Folken «Er norsk ruspolitikk farlig?»

Hovedinnlegg av Willy Pedersen ved UiO. Kommentatorer: HansJørgen Wallin Weihe (HiL/UiS) og Philip Lalander (Malmö/UiS). Marie Smith-Solbakken ved UiS leder arrangementet.

Onsdag 27. april kl. 12.00 rom C-234, Kjølv Egelands Hus «Kjønn i alternativterapeutisk forståing» Anne Kalvig fra UiS holder foredrag i regi av Nettverk for kjønnsforskning.

Onsdag 27. april kl. 18.00 Arkeologisk museum «Sosiale og kultiske grunner til israelittenes særegne forståelse av fattigdom» Dr.theol. Jørn Varhaug fra UiS holder foredrag i Forum for historie, kultur og samfunn.

Torsdag 28. april kl. 19.00 Kult. kafeen på Sølvberget «Piker, Wien og klagesang» Banken teatergruppe presenterer forestilling om Elfriede Jelineks forfatterskap. Arrangementet er et samarbeid mellom feministisk forskningskafé og Litteraturhuset/ Kiellandsenteret.

 Mai: nsdag 11. mai kl. 18.00 O Arkeologisk museum «Alternativ terapi – mytar og mangfald» Anne Kalvig fra UiS holder foredrag i Forum for historie, kultur og samfunn.

Torsdag 12. mai kl. 19.00 Arkeologisk museum «Studere seg til verdensfred?

Om fredsstudiene i Tromsø?»

Ole Danbolt Mjøs fra Universitetet i Tromsø holder foredrag i Vitenskapsakademiet. Møtet er et fellsmøte med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Tirsdag 24. mai Folken «Er Dylan overvurdert?»

UiS arrangerer debatt. Hovedinnleder Erling Aadland (UiB) skal innlede om litteratur, Svein Tuastad (UiS) om Dylan som politisk tenker og Rudy Garred (UiS) tar for seg musikk og sang. Det vil i tillegg være et Dylan-orientert musikkarrangement i Folken samme kveld.

 Konferanser: 28–29. mars Stavanger Forum Nasjonal konferanse om lesing: BARNEHAGE + SKOLE = SANT. Arrangør: Lesesenteret

30. mai–1. juni Universitetet i Stavanger Nordisk forskerkonferanse: Skriv! Les! Arrangør: Lesesenteret og Skrivesenteret Med forbehold om programendringer.

univers nr. 1–2011 

35

Returadresse: UiS 4036 Stavanger

B

U D R A H A HV ?

I L B Å T K TEN RÅDVILL? ELLER HELT BOMBESIKKER? HELsE- og sosIALfAg HIsToRIE og KULTUR HoTELL og REIsELIV IDRETT INgENIØR og sIVILINgENIØR LÆRERUTDANNINgER MEDIEfAg MUsIKK og DANs REALfAg sAMfUNNsfAg sPRÅK og LITTERATUR ØKoNoMI

www.uis.no/studietilbud