Forord

Denne boken er først og fremst laget for deg som har utviklingshemming, og som vil fortelle om livet ditt. Boken forteller hvordan du og personen du får hjelp fra, kan samarbeide på en god måte. Videre i boken kaller jeg denne personen samtalevenn. Boken viser hvordan du kan jobbe med fortellingene dine, og hvordan fortellingene kan brukes.

For å finne ut hvordan du kan jobbe med livsfortellingen din, kan du lese boken alene eller sammen med familie, venner eller personale. Du trenger ikke å begynne på første side og lese hele boken. Les det du ønsker å lære sammen med samtalevennen. Les de kapitlene som handler om det dere skal samarbeide om.

Jeg har skrevet denne boken fordi jeg vet hvor viktig det er å kjenne din egen historie. Det er også viktig at de som hjelper deg til daglig, blir godt kjent med hvem du er. I boken får du vite om hva som skjer med deg selv og andre som hjelper deg til daglig, når du jobber med fortellingene dine.

7

Det er første gang i Norge, kanskje i hele verden, at en bok som bygger på forskning, skrives med enkel tekst. Jeg synes det er på tide at flere forskere gjør det samme. Da kan du og andre med utviklingshemming lese det forskere har funnet ut. Dere kan få viktig informasjon om hvordan du og andre kan jobbe for et godt liv.

I denne boken er det eksempler fra forskningen jeg har gjort. Det er eksempler som forteller hva deltakere i forskningen har sagt om livsfortellingsarbeid.

Mye av det jeg har skrevet om i denne boken, har jeg har lært av personer med utviklingshemming og deres nærmeste hjelpere. Jeg har jobbet sammen med personer med utviklingshemming i mer enn 40 år. Jeg begynte i 1977 på Bakkebø, som på den tiden var en sentralinstitusjon i Egersund. På Bakkebø møtte jeg spennende mennesker med utviklingshemming som fortalte om livet sitt. Møtene gjorde at jeg utdannet meg til vernepleier.

Under utdanningen var jeg i praksis på et sykehjem for mennesker med demens. En dame jeg ble kjent med, satt hele dagen på en stol i gangen. Hun hadde store, redde øyne. En dag begynte hun å fortelle om livet sitt. Da først forsto jeg hvorfor hun var så redd. Jeg fortalte de andre som jobbet der, om damens liv. Når de ble kjent med historien hennes, skjønte også de hvorfor hun var så redd. Hun fikk bedre hjelp etter dette, og damen ble tryggere og gladere.

8

Personene jeg møtte på Bakkebø og sykehjemmet, lærte meg at fortellingene deres var viktige for at de skulle få god hjelp, omsorg og støtte. Jeg lærte hvor viktig det er å ha tid til å snakke sammen og bli kjent med hverandre. Som lærer på vernepleierutdanningen forteller jeg studentene om livet til mennesker jeg har møtt.

Studentene husker bedre når de hører slike historier. De får bedre forståelse for menneskene de kommer til å møte i jobben sin.

Eli Lea har tatt de fleste bildene til denne boken. Eli er fotograf og utdanner seg til å bli forsker. Flere av bildene Eli har tatt til boken, er laget i samarbeid med personer med utviklingshemming. Hun har snakket med dem om hvordan de vil være på bildene, og tatt bilder som viser hvem de er. Eli har også tatt bilder av ting som personene har som minner, og skrevet ned det de har sagt om minnene sine. På denne måten viser Eli hvordan vi kan bruke bilder og fortellinger sammen.

Flere med utviklingshemming forteller at de ikke blir lyttet til. Alle har noe viktig å si. Det er viktig at vi lytter godt til hverandre. De som ikke forteller med ord, forteller med øyne og bevegelser.

9

Jeg håper denne boken vil hjelpe deg når du jobber med fortellinger fra livet ditt. Jeg håper boken blir nyttig for deg i mange år fremover. Alle som vil, kan lese boken. Ansatte, familie og venner får vite hvordan de kan støtte deg. Boken er nyttig for alle som trenger hjelp i hverdagen, og for dem som hjelper. Jeg håper boken viser at livsfortellingsarbeid er viktig for alle. Jeg heier på deg som vil fortelle om livet ditt, og alle som hjelper deg å gjøre dette mulig.

En god klem til dere alle og lykke til. Britt-Evy