KAPITTEL 1 I Arafats soverom

Soldaten ser liten ut i det sterke sollyset og mot den store, hvite firkantede bygningen. Han vokter Yasir Arafats grav i mausoleet i Ramallah. Like bak mausoleet er det reist en moské og et museum til minne om den tidligere presidenten og frigjøringslederen. Fra innsiden av museet kan en krysse en glassbro og se ned på plassen foran det store, nye presidentpalasset. Følger en trappene helt ned, kommer en til rommene som gjenstår av det gamle hovedkvarteret der Arafat ble holdt under israelsk husarrest de to siste årene før han døde i 2004. En smal gang leder rett inn på Arafats kontor. Her er alt tilsynelatende intakt: På pulten ligger brillene, en revolver på toppen av en papirbunke. Som på nesten alle offentlige palestinske kontorer henger et bilde av Klippedomen i Jerusalem på veggen. Foran bildet står stoler oppstilt der Arafat møtte internasjonale ledere. På den andre siden av korridoren er et lite kjøkken, der små hvite tallerkener er stablet sammen med noen brukte teposer, som om noen bare har glemt å rydde opp. Lenger nede i korridoren er soverommet til Arafats livvakter. Klær og gevær ligger liksom tilfeldig henslengt ved de smale køyesengene, et askebeger oppå en avis. Inn neste dør er Arafats rom og soverom. Her er en pertentlig orden: en smal seng, et gammelt TV-apparat, et lite klesskap med grønne militæruniformer og mange keffiyeh, det hvite og svarte skjerfet Arafat alltid brukte, sirlig stablet med tellekant. Alt ser så enkelt ut, og som om stedet nettopp har blitt forlatt.

Disse rommene i Ramallah var del av hovedkvarteret for de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden, og dermed selve hjertet i det palestinske statsbyggingsprosjektet. Kort tid etter Oslo-avtalen og håndtrykket mellom Bill Clinton, Yitzhak Rabin og Arafat i Washington, D.C. i 1993 tok Arafat og de nyopprettede palestinske selvstyremyndighetene over disse bygningene fra Israel. Ved hjelp av internasjonale givere skulle de bygge en infrastruktur for en palestinsk stat. Palestinsk statsbygging skulle foregå samtidig som forhandlingsprosessen med Israel skulle utvikle seg mot sluttstatusforhandlinger og en endelig fred på den langvarige og fastlåste konflikten.

Slik gikk det ikke. Etter at den andre intifadaen – et palestinsk opprør mot okkupasjonen – brøt ut i 2000, ble hovedkvarteret i stedet Arafats fengsel. I mars, juni og til slutt i september 2002 gikk den israelske hæren inn og beleiret hele kvartalet. I løpet av ti dager denne høstmåneden, direktesendt på israelsk TV, ødela stridsvogner, bulldosere og eksplosiver alle bygninger her, unntatt én. Kun denne ene smale fløyen av bygget med Arafats kontor, kjøkken og soverom sto urørt. Det uttalte målet til den israelske hæren var å avvæpne den palestinske sikkerhetstjenesten og medarbeidere som var etterlyst for terror. Mange palestinere oppfattet det som forsøk på å svekke, delegitimere eller demoralisere hele det palestinske statsprosjektet. Ikke minst ble det oppfattet som en overlegen maktdemonstrasjon, og under samme operasjon ble også liknende lokale administrasjonsbygg lagt i ruiner flere steder på Vestbredden. Ødeleggelsen var en del av «Operasjon forsvarsskjold», en stor israelsk militæroperasjon som startet i mars 2002, der Israel gjeninvaderte Vestbredden og innførte portforbud.

Fram til Arafats død var hovedkvarteret i Ramallah fullstendig kontrollert av Israel. Dette var ikke første gang den israelske hæren var i akkurat dette kvartalet. Bygningene hadde vært hovedkvarter for det israelske militærstyret helt siden seksdagerskrigen i 1967 og fram til 1994. Før det hadde Jordan styrt Vestbredden i 19 år, fra 1948 og fram til 1967, og brukte disse bygningene til militære formål. Det var britene som bygde dem som militære fort, helt på tampen av nær 30 år med britisk styre over Palestina. På arabisk kalles byggene muqata’a, som betyr del, avdeling, seksjon eller region, ofte brukt i betydningen administrativt senter. Byggene kalles også Tegarts, Taggarts eller Tegart-fort, etter iren Charles Tegart, som fikk dem bygd.

I dag står omtrent 70 fort fremdeles etter britene, de aller fleste i dagens Israel, og en del på Vestbredden og i Gaza. I Israel blir mange brukt som politistasjoner, treningsbaser for den israelske hæren eller som fengsel. Et av dem blir referert til som «det israelske Guantanamo», et israelsk høysikkerhetsfengsel, den såkalte camp 1391.1 På 1980-tallet ble fortet ved den israelske byen Gedera brukt til å bosette jødiske immigranter fra Etiopia.2 Flere fort er i dag museum, ett huser en restaurant, og flere er forlatt eller ødelagt. På Vestbredden og i Gaza er en del fort i dag lokale regjeringsbygg for de palestinske selvstyremyndighetene, mens andre er politistasjoner og fengsel. Den overordnede politiske utviklingen er et sentralt premiss som en ikke kommer utenom, men i dette kapitlet blir et utvalg av hundre års palestinsk historie sett gjennom disse bygningene, og særlig hvordan konflikten om Palestina har utartet på bakken. Hvordan har kontroll over Palestina utviklet seg fysisk? Hvordan ble fortene utgangspunkt for makt og fysisk kontroll over territorium, både for Israel, Jordan og for palestinerne? Hva er arven etter Tegart i dag, i bygg, lovverk og fysisk avsten- ging? Hvordan kan historien om disse byggene bidra til å forklare hvorfor det palestinske statsbyggingsprosjektet mislyktes?

Britenes største byggeprosjekt i Palestina

I desember 1937 kom Charles Tegart til Palestina som offiser i den britiske hæren. Han kom direkte fra India, der han i ti år som politikommissær hadde ledet kampen mot nasjonalistiske opprør mot britene i Bengal. I Palestina var Tegarts formelle oppdrag å lede en komité som skulle undersøke framtidig infrastruktur for det britiske politiet. Den overordnede jobben var å slå ned det palestinske opprøret som hadde blusset opp igjen.3 Opprøret hadde startet med at den urbane middelklassen gikk til generalstreik. Etter kort tid utviklet streiken seg til et stort grasrotopprør, der bønder og arbeidere over hele Palestina mobiliserte. De demonstrerte og angrep både jødiske bosettinger, britisk-bygd jernbane og annen infrastruktur. I 1938 satte opprørere fyr på flere britiske politistasjoner, blant annet i Jerusalem. Britene så ikke opprøret som nasjonalt motivert, men vurderte opprørerne som banditter og kriminelle og Tegarts oppdrag som å slå ned på uro og terrorisme.4 Palestinerne gjorde på sin side opprør mot sine egne ledere og deres manglende effektivitet mot britisk og sionistisk politikk. De krevde arabisk selvstendighet, slutt på jødisk immigrasjon til Palestina og slutt på jordoppkjøp. Samtidig gjorde palestinerne opprør mot britisk kolonipolitikk og jødisk bosetterkolonisering, som hadde skutt fart etter den første verdenskrigen, og som vi straks skal forklare nærmere.5

3 Richard Cahill, «The Tegart Police Fortresses in British Mandate Palestine. A Reconsideration of Their Strategic Location and Purpose, part 2,» Jerusalem Quarterly, nr. 75 (2018): 51.

4 ———, «Sir Charles Tegart: The ‘Counterterrorism Expert’ in Palestine, part 1,» Jerusalem Quarterly, nr. 74 (2018): 61.

5 Det var også intern splittelse i palestinsk politisk elite under opprøret.