Innledning

Sammendrag I innledningen presenterer vi det teoretiske bakteppet for antologien og dens tittel: Naturen som gave? Gavebegrepet blir her presentert og drøftet med utgangspunkt i fenomenologisk filosofi. Jacques Derrida, Martin Heidegger og JeanLuc Marion har diskutert hvordan væren kan forstås som gave (eller gaven som eksess, hinsides forståelse), og hvilken betydning dette får for å lese naturen som gave. Bokens postsekulære utgangspunkt blir også presentert og problematisert. Endelig drøfter vi hvordan en forståelse av naturen som gave kan knyttes til ambivalens og skyldfølelser, men også problematiseres som antroposentrisk.

Nøkkelord antropocen | natur | nordisk litteratur | gave | skyld | postsekulær

Abstract In the introduction, we present the theoretical background for the anthology and its title: Nature as Gift? We present and discuss the notion of “gift” in phenomenology, with emphasis on being as a gift (and the gift as excess) in the philosophy of Jacques Derrida, Martin Heidegger and Jean-Luc Marion. The postsecular starting point of this book is also presented and problematised. Finally, we discuss how an understanding of nature as gift can be connected to feelings of ambivalence and guilt, but also the reasons for criticizing this notion as anthropocentric.

Keywords Anthropocene | nature | Nordic literature | gift | guilt | postsecular

Med sitt forslag om å kalle vår geologiske tidsalder for «antropocen», menneskets tidsalder, var det ikke først og fremst en hedersbetegnelse Paul Crutzen hadde i tankene.1 Han lette etter et navn som kunne peke på den viktigste faktoren i globale forandringer av jordsmonn og sedimenter, isbreer, atmosfære, global oppvarming og biologisk mangfold i naturen.2 Med dette navnet kunne Crutzen peke på mennesket som den skyldige – mennesket som ødeleggende kraft – samtidig som det skulle vekke en forståelse for hvilket ansvar som hviler på menneskeheten for å bevare kloden og finne tilbake til en form for økologisk balanse mellom menneske og (annen) natur.3

1 Paul J. Crutzen og Eugene F. Stoermer, “The Anthropocene.” IGBP Global Change Newsletter 41 (2000), 17–18. Paul J. Crutzen, “The Geology of Mankind.” Nature, 415 (2001), 23.

2 Paul J. Crutzen et al., “The Anthropocene.” Ambio: A Journal of the Human Environment, 36 (2007), 614–621; Jan Zalasiewicz, The Earth After Us: What Legacy Will Humans Leave in the Rocks? (Oxford: Oxford University Press, 2008); Sverker Sörlin, Antropocen: En essä om människans tidsålder (Stockholm: Weyler, 2017).

Den økonomiske utnyttelsen av naturen som ressurs er en viktig forklaring på naturtap og klimakrise. Som oljestat er Norge blant de landene som har tjent seg en formue på verdens karbonavhengighet, men også de andre nordiske landene har et stort klimaavtrykk og lever godt på den vestlige verdens forbruksmønster. Det er likevel ikke bare utnyttelse vi forbinder med begrepet natur, men også immaterielle, «umistelige» verdier, kanskje først og fremst knyttet til opplevelser og erfaringer – men også identitet, tilhørighet og opprinnelse. For en jordbruker, fisker eller reindriftssame er naturen et sted for arbeid, motstand, risiko og samhørighet. For bymennesker er det kanskje blitt et sted for rekreasjon, autentiske opplevelser og reise. Men hvordan kan vi beskrive alt dette før-økonomiske ved den naturen vi stort sett har tatt for gitt? Hvordan kan vi uttrykke erfaringer som ligger dypere og forut for ressursutnyttelsen, og hvilke fortellinger er det som kan romme sorgen over det tapte eller uroen over det vi har i vente? Idet naturen ikke lenger kan tas for gitt, vekker det gjerne motstridende følelser i oss, og litteraturen har blitt et sted for å utforske denne ambivalensen, tvilen, skylden, uroen på den ene siden og den dype takknemligheten på den andre, for alt det som naturen, tross alt, fortsatt gir oss del i og innsikt i. Ikke at naturen er entydig god eller vakker, den er selvsagt også det motsatte, men nettopp tapet av natur gir kan hende en følelse av også å miste en grunnforutsetning for og umistelig side ved det menneskelige.

Klimakrise, utryddelse av arter og tap av natur er i henhold til de seneste rapportene fra FNs klimapanel entydig knyttet til menneskelig aktivitet og forbruk.4 Selv om ansvaret er ulikt fordelt, både geografisk, økonomisk og politisk, utløser det uvilkårlig en skyld på vegne av menneskeheten overfor den øvrige naturen, en skyld overfor utryddede arter, som implisitt også rammer den samme menneskeheten med en anklage om selvforskyldt undergang. Skylden kan igjen slå over i fornektelse og fortsatt ødeleggelse, men motsatt fins det også stemmer som uttrykker fortvilelse og sinne som tegn på motstand og kamp mot likegyldighet.5 Kanskje fins det i fortvilelsens mørke jordsmonn også en spire av håp. I denne antologien undersøker vi derfor det skjøre, åpne og utfordrende erfaringsfeltet mellom menneske og natur, slik det fremstår i lys av klimakrise og naturtap. Vi har satt søkelys på nordisk litteratur, både i samtiden og i tekster fra det 20. århundre. Forholdet til naturen og reaksjonene på naturtap og klimakrise er ofte ambivalente, preget av takknemlighet og skyld, tilhørighet og ødeleggelse, hensynsløs utnyttelse og en religiøs erfaring av naturen som uforskyldt gave eller nåde. Selve gavebegrepet gir uttrykk for denne ambivalensen, særlig slik gaven har vært analysert innenfor fenomenologisk filosofi. Spørsmålstegnet i boktittelen røper likevel en berettiget tvil om hvorvidt det er riktig eller klokt å forstå naturen som «gave» – det kan strengt tatt oppfattes som enda en antroposentrisk appropriasjon. Men tvilen og tvisynet hører sammen, som allerede Aasmund Olavsson Vinje uttrykte det i Ferdaminni fraa Sumaren 1860. Tvisynet åpner tekstene på nytt –slik gaven som fenomen gir oss en ambivalent tilgang til verden.

3 Dipesh Chakrabarty har pekt på at begrepet anvendes svært forskjellig innenfor ulike disipliner, men at det reiser noen viktige problemstillinger innenfor nettopp disse disiplinene. Han viser til geologen Jan Zalasiewicz, som skriver: «[T]here are many Anthropocenes out there, used for different purposes along different lines of logic in different disciplines.» Se Dipesh Chakrabarty, “Anthropocene time.” History and Theory (2018) 57:5–32, her: 6.

4 Jf. den sjette rapporten fra IPCC (AR6): https://www.ipcc.ch/assessment-report/ar6/ [besøkt 23.05.2022].

Et Fenomenologisk Blikk P Gaven

Bokens tittel knytter naturbegrepet til fenomenet gave – i vid forstand – og spørsmålstegnet indikerer samtidig at det er et åpent spørsmål hvorvidt naturen kan defineres som gave, og hva dette kan bety i en litterær kontekst. Spørsmålet om gaven og gavens betydning kan forstås antropologisk, slik Marcel Mauss gjorde det i sin klassiske studie av gavens funksjon for arkaiske samfunn.6 Han så gave og gjengave som uttrykk for en sosial kontrakt og gjensidig forpliktelse. Uten å benekte dette sosiale perspektivet hevder imidlertid filosofen Jacques Derrida at gavens logikk sprenger det gjensidige forholdet som antropologene Mauss og Levi-Strauss legger vekt på. For å være en virkelig gave og ikke bare en transaksjon må den ifølge Derrida være ubetinget og absolutt.7 Gaven forutsetter at man overhodet ikke ønsker å få noe tilbake. Dersom døden inngår i gaverelasjonen, for eksempel ved at noen gir sitt liv, blir gaven ubetinget, ettersom døden samtidig forhindrer gjenytelser og gjensidighet. Dissidenten Jan Patoçkas død er for Derrida et eksempel på en slik gave, ettersom han gav sitt liv i det godes tjeneste – i henhold til det platonske og kristne idealet om å ofre seg selv.8 Derrida reflekterer imidlertid også over Jesu død som uttrykk for den ubetingede gaven. Den særegne logikken som springer ut av dødens gave, handler på den ene siden om å være skyldig, og forbli skyldig, ettersom skylden aldri kan gjøres opp overfor den døde, men på den andre siden blir nettopp døden det springende punktet for å formidle tilgivelsens gave, som er absolutt og derfor ubetinget.9

5 Arne Johan Vetlesen har lagt stor vekt på sammenhengen mellom fornektelse, skyld og ødeleggelse av naturen, bl.a. med henvisning til Freya Mathews: A.J. Vetlesen, The Denial of Nature (London: Routledge, 2015).

6 Se M. Mauss, Gaven: utvekslingens form og årsak i arkaiske samfunn, Overs. T.H. Eriksen (Oslo: Cappelen, 1995).

7 Derrida, Given Time I: Counterfeit Money (Chicago: The University of Chicago Press, 1992), 29.

Gjennom en refleksjon over kristendommens filosofihistoriske betydning peker Derrida på hvordan gaven åpner opp menneskets relasjon til den Andre på overraskende, iblant også rystende måter, enten den Andre her er et menneske, Gud eller en medskapning. Katten, for eksempel. Ved flere anledninger trekker Derrida frem dyr som eksempler på det Andre, som bryter inn i vår menneskesentrerte forståelse av tilværelsen. I Dødens gave skjer det for øvrig med stadige referanser til Kierkegaards analyse av den teleologiske suspensjon av det etiske i Frygt og Bæven. 10 For Derrida er det i siste instans bare dødens gave som er absolutt, og nettopp dødens gave lar seg ikke innordne i en gjensidig forpliktelse. Den ubetingede gaven suspenderer gjensidigheten, og derfor er den umulig, uoppnåelig – og likevel uunnværlig for at ikke hele gavens sosiale dynamikk skal kollapse.11

Derrida tenker seg gavens logikk som en ellipse med to brennpunkt: den gjensidige og kalkulerbare forståelsen av gaven på den ene siden og den absolutte og derfor ubegripelige på den andre. Denne siste forstyrrer og suspenderer den første. Gjensidigheten befinner seg i en viss forstand innenfor værens orden og tingenes vante gang. Den ubetingede gaven sprenger denne sirkulære logikken og peker ut over væren, mot en uendelighet, et overskudd som vi ikke helt er i stand til å forstå, men likevel ikke kan klare oss uten. Gaven er uoppnåelig, utilgjengelig, uforklarlig, men nettopp dette at vi fortsetter å hige etter og begjære den, gjør at den får grunnleggende betydning for vår forståelse av relasjoner, for skyld og takknemlighet, for liv og død, selv om vi ikke er i stand til å innordne den i vår regulære verden. Dermed konvergerer gavens logikk med det teologiske begrep om nåde. «Nåde» (gr. charis, lat. gratia; eng. grace) forutsetter nettopp en slik asymmetri. Å motta gaven kan således oppfattes som et øyeblikk av ubetinget og ufortjent nåde, som beskrevet i hymnen Amazing grace. 12

8 Se Derrida, Dødens gave. Overs. J.B.L. Knox (København: Anis, 2007), 46–47.

9 Derrida, Dødens gave, 68.

10 Se Derrida, Dødens gave, 99–105.

11 Se Derrida, Dødens gave, 46.

12 Sml. J. Caputo og M. Scanlon (red.), God, the Gift and Postmodernism (Bloomington: Indiana University Press, 1999); Derrida, “Hostipitality”, i Acts of Religion, red. G. Anidjar (London: Routledge, 2002), 358–420; her: 389.

I Derridas ulike refleksjoner over gaven sprenger den rammene for det vi kan begripe konseptuelt. Et slikt overskudd av betydning kjennetegner begreper eller navn som ikke kan gripe det de beskriver, slik som naturen eller Gud. Både naturen og Gud unndrar seg strengt tatt våre forsøk på definisjon og dermed også kontroll.13 Ved å knytte begrepet eller navnet til gavens logikk understrekes nettopp vår vanskelighet med å forstå.14 Samtidig er det mulig å argumentere for at hele tilværelsen (og livet selv) kommer til oss som en gave. Heidegger har således reflektert omkring spørsmålet «Hvorfor fins/gis det overhodet væren og ikke snarere intet?». Han knytter refleksjonen til uttrykket «es gibt Sein», og konkluderer med at dette «es gibt» er språkets indikator for at væren selv er en gave, og kun kan mottas som en gave.15 Selv om man ikke lenger skulle være i stand til å forutsette en giver, enn si tro på Gud som skaper, betyr ikke dette at væren (eller naturen, eller Gud) mister sin karakter av gave. Denne betydningen videreføres i språket gjennom uttrykket «es gibt», altså at væren gis til oss snarere enn at det er vi som begriper væren eller forstår den gjennom naturvitenskapelig forklaring og objektivering. Tvert imot, dette å la språket objektivere væren – eller naturen – er den sikreste måten å miste væren og værens betydning (Sinn des Seins) på. For Heidegger ligger tilværelsens gavekarakter dypere i vår relasjon til vår omverden og oss selv enn enhver analyse av overlevering (giver–mottager) og transaksjon.

Jean-Luc Marion har gjort dette perspektivet til utgangspunkt for en overordnet forståelse av fenomenologien som refleksjon over tilværelsens gavekarakter.16 Den viktigste forskjellen mellom Marion og Derrida er ikke hvorvidt tilværelsen kan forstås som gave, men hvorvidt gaven og dens opphav er tilgjengelig for menneskets blikk og refleksjon (Marion), eller unndrar seg dette blikket og dermed forblir skjult, uoppnåelig, utilgjengelig og uforklarlig (Derrida). Både Marion og Derrida forutsetter gavens ambivalens, men i Derridas refleksjon er ambivalensen drevet til sitt ytterste, ettersom begge forståelser av gaven forutsetter hverandre, samtidig som de gjensidig utelukker hverandre.

13 Sml. Jacques Derrida, «Sauf le nom» i: Ibid., On the Name, overs. av Thomas Dutoit (Stanford, Cal.: Stanford University Press, 1995), 35–88. Se også Marius Timmann Mjaaland, Autopsia (Berlin: De Gruyter, 2008), 83–88.

14 Til tross for at han avviser naturbegrepet fremfor å dekonstruere det, anvender Timothy Morton begrepet «hyperobjekter» for fenomener som global oppvarming og issmelting. Det kunne like gjerne ha vært brukt om naturen som overskridende og ubestemmelig objekt. Jf. Timothy Morton, Hyperobjects: Philosophy and Ecology after the End of the World (Minneapolis: University of Minnesota Press, 2013).

15 Jf. M. Heidegger, Zur Sache des Denkens, i Gesamtausgabe, bd. 14 (Tübingen: Klostermann, 2007). Se også A. Badiou, Being and Event, overs. O. Feltham (New York: Continuum, 2005).

16 Se J.-L. Marion, In Excess: Studies of Saturated Phenomena (New York: Fordham University Press, 2002) og ibid., God without Being. Overs. T.A. Carlson (Chicago: Chicago University Press, 1995).

NATUREN SOM GAVE?

Når det gjelder spørsmålet om naturen som gave, er dette et interessant utgangspunkt. Fra en fenomenologisk synsvinkel kan vi anta og kanskje forutsette at alt som er til, er gave før det i det hele tatt eksisterer. Dette har med væren forstått som hendelse å gjøre, en tidsbestemt væren: Ontologisk sett vil ikke menneskets væren eller vesen kunne unndra seg tidens (tilblivelsens) og dermed også gavens logikk. Dette gjelder ikke bare for mennesket selv, men også for min relasjon til «den Andre» og til enhver annen skapning, plante, dyr eller menneske. Denne antologien tar utgangspunkt i en slik åpen og ambivalent forståelse av gavebegrepet, og særlig i utforskningen av naturen som gave. Fenomenologien har i utgangspunktet et umiskjennelig antroposentrisk grunntrekk, men gavens ambivalens problematiserer og dekonstruerer dette utgangspunktet. Det er slett ikke alle bidragsyterne som går inn på et slikt gaveperspektiv, men de fleste utfordrer likevel en konvensjonell og kommersiell forståelse av naturen som ressurs for menneskelig utnyttelse. Tilsvarende vil nettopp tvetydigheten også gjelde for naturen, ved at naturen på den ene side kan underkastes eksakte studier, forstås og forklares, den kan innordnes under bestemte kategorier som vi kaller naturlover, kvaliteter, mål og vekt – men på den annen side unndrar naturen seg likevel dette målende blikket, den unndrar seg forsøket på kontroll. I relasjonell forstand kan den strengt tatt bare mottas som gave, som fremmed og ukjent og ubestemmelig – og likevel som mer enn en «omgivelse» (Umwelt, environment). Den kan røre ved våre sanser og følelser, vår pathos. Og dermed gjør den oss mottagelige for verden rundt oss, for naturen som gave. Ofte vil naturen forstås og beskrives i en mer teknisk og matematisk forstand, som noe vi kan måle og veie, ressurser vi kan utnytte, arter vi kan telle, men erfaringer av naturen som gave kan egentlig ikke underordnes en slik rasjonalitet. Den stikker dypere, både i menneskenaturen og i naturen som omgir oss. Gaveperspektivet inviterer til en utforskning av det fremmede og urovekkende ved naturen, det vil si ved den virkeligheten vi er en del av, og som lever sitt liv uavhengig av våre planer og prosjekter. Gaveperspektivet kan samtidig gi oss en annen form for innsikt i vår menneskelighet. Den skjørhet og sårbarhet vi oppdager i naturen, er også uttrykk for vår egen sårbarhet og avhengighet.

I denne siste betydningen kan gaven også peke hen mot et guddommelig opphav, noe hellig, som enkelte av forfatterne i antologien har funnet litterære eksempler på. I dette ligger det en overskridende erfaring, en transcendens, også om den forstås i immanente kategorier. Det hellige er imidlertid tvetydig, også her.

Det kan utløse skyld, fortvilelse og angst. Men det kan også utløse takknemlighet og undring, i noen tilfeller en følelse av meningsfylde og overordnet sammenheng i tilværelsen, gjennom relasjonen til alt som er. I andre bidrag finner vi derimot en kontant avvisning av hele det religiøse perspektivet, eller en uro og tvil som trekkes mellom avvisning og bekreftelse.17 Flere av bidragene i boken utforsker og problematiserer nettopp dette gaveperspektivet, eksistensielt eller økologisk. Det gir en egen dimensjon til det økologiske engasjementet, til følelsen for naturen, oppfattelsen av den, som også hører med til de menneskelige reaksjonene på klimakrisen.

Gaven Som Sosialt Og Religi St Grunnfenomen I En Postsekul R Tid

Trusselen om undergang har utløst en høykonjunktur for apokalyptiske fortellinger og romaner som skildrer postapokalyptiske tilstander. Krisen ligger ikke bare der fremme, den er allerede merkbar her og nå, og denne forutanelsen intensiveres gjennom nyere litteratur. Dette er på mange måter en global utvikling, men med tydelige lokale kjennetegn som får frem særtrekk i samspillet mellom menneske, natur og kultur, også i den nordiske litteraturen. Den nye tidsalderen, antropocen, kan dessuten gi oss nye perspektiver på såkalte klassikere og andre litterære, religiøse og filosofiske tekster. Selv naturskildringer fra biologi, ornitologi, kjemi og annen naturvitenskap fremstår i et nytt lys på grunn av denne krisen. De religiøse undertonene knyttet til gave og offer, skyld og tilgivelse er velkjente, enten vi tar utgangspunkt i kristendommen spesielt eller religionsmangfoldet mer generelt. I nordisk sammenheng er det interessant at også samisk religion og naturforståelse skriver seg inn i gavens fenomenologi, enten det handler om gaver mellom mennesker, offergaver eller naturen som gave og sted for erfaring av det hellige. I den kristne teologien er nåde et nøkkelbegrep, som på mange måter omslutter menneskets gudsrelasjon fra et gaveperspektiv, enten det handler om skapelse og skapelsesnåde eller tilgivelsens nåde, som har et tydeligere antroposentrisk brytningspunkt.18 Når det gjelder naturen, er det imidlertid interessant at både Paulus og Johannes, for ikke å snakke om forfatterne av Forkynneren (Kohelet) og Salmenes bok i Det gamle testamentet, ser naturen som sted for en slik ubetinget gave. Både i bibelske beretninger og i samtiden kan vi imidlertid observere hvordan naturens tvetydighet utløser både uro og undring, frykt og takknemlighet, skyld og nåde, fortvilelse og forsoning.

17 Se T.E. Hverven, Å lese etter troen (Oslo: Gyldendal, 2022).

18 Sml. S. Holte, R. Jensen og M.T. Mjaaland (red.), Skapelsesnåde (Oslo: Novus, 2017).

Kanskje vil noen tenke at dette er utdaterte eller irrelevante perspektiver på mennesket og naturen etter opplysningstiden og det 20. århundrets sekularisering av samfunnet og naturen. Weber hevdet som kjent at nettopp naturen var «avfortryllet» (entzaubert) i en moderne verden; den hadde mistet sin magiske og overnaturlige kraft. De siste tjue årene har imidlertid forskere innenfor ulike fagfelt som sosiologi, antropologi, historie, teologi og filosofi tatt et oppgjør med denne ensidige forståelsen av både samfunnet og naturen. Jürgen Habermas karakteriserte i 2001 vår tid som postsekulær og hevdet senere at vi aldri vil kunne forstå vårt samfunn, verken i fortid eller fremtid, om vi ikke får en dypere forståelse av religion som konstitutivt for samfunnet, i politisk, metafysisk og moralsk forstand.19 Også våre grunnfortellinger, institusjoner, rettsoppfatning og virkelighetsforståelse er formet i samspill med religiøse forestillinger, fortellinger og forutsetninger.20

Det som kjennetegner den postsekulære epoke fra begynnelsen av det 21. århundre, er således at selve sekulariseringstesen er problematisert – ikke fordi sekulariseringen har stanset, men fordi ‘sekularisering’ viser seg å ikke handle om et entydig fenomen eller en generell avvikling eller privatisering av religion. Sekularisering er ikke en enveisprosess, men først og fremst en differensiering som i et historisk perspektiv mest sannsynlig vil avløses av re-sakralisering, både av samfunnet, kosmos og naturen.21 Religionene endrer seg kanskje raskere enn noen gang, de fremtrer i nye former og konstellasjoner, men ryktene om Guds endelige død og det helliges maktesløshet har vist seg å være betydelig overdrevet.

Nettopp i en krisetid aktiveres gamle religiøse forestillinger om apokalypse og skapelse, ånd og natur, ikke minst i litteraturen. Disse utviklingstrekkene møter selvsagt både anerkjennelse og avvisning, interesse og kritikk, også blant forfatterne i denne antologien. Noen vil helt og holdent avvise det åndelige og/eller det menneskelige perspektivet i religionene som en av årsakene til klimakrisen og dermed en del av problemet. Andre vil nettopp her se en mulighet til å gjenoppdage det kosmiske og åndelige perspektivet på mennesket og naturen som et fremtidsperspektiv og en mulig vei ut av det dystopiske uføret.

19 J. Habermas, Zwischen Naturalismus und Religion (Frankfurt a.M.: Suhrkamp, 2005); ibid. Auch eine Geschichte der Philosophie, bd, I-II (Berlin: Suhrkamp, 2019). Se også Habermas, Religion in the Public Sphere (2005): https://holbergprisen.no/sites/default/files/Habermas_religion_in_ the_public_sphere.pdf (besøkt 25.05.2022).

20 Sml. M.T. Mjaaland (red.), Formatting Religion: Across Politics, Education, Media and Law (London: Routledge, 2019).

21 Se Hans Joas, The Power of the Sacred: An alternative to the narrative of disenchantment. Overs. A. Skinner. (New York: Oxford University Press, 2021).

Naturens Ambivalens I Nordisk Litteratur

Innenfor den nordiske samtidslitteraturen skriver en rekke skjønnlitterære forfattere frem naturskildringer preget av en grunnleggende ambivalens. Ambivalens, fordi naturen på den ene side trer frem som en gave og en nåde, en kilde til skjønnhet, ro og rekreasjon, men på den annen side også som en kilde til uro, skyld og sorg, ettersom stadig flere erfarer hvordan natur- og artstap og klimaendringer er i ferd med å endre betingelsene for menneskelig – og all annen organisk – eksistens. Hva er det mennesket gjør med den naturen vi lenge tenkte vi kunne ta for gitt – men som nå er truet? Og hva gjør klimaendringer og naturtap igjen med vår oppfatning av mennesker og menneskelige relasjoner – også til det mer-enn-menneskelige?

I denne antologien utforsker bidragsyterne ulike fremstillinger av naturen i nordisk litteratur – i dette tilfellet representert ved norsk, svensk, dansk, islandsk og samisk litteratur. Som sådan kan antologien sies å ta del i et forskningsfelt som har ekspandert de siste årene, der de økokritiske blikkene på nordisk litteratur er blitt mange. I dette landskapet skiller denne antologien seg ut ved at lesningene springer ut av et møte mellom litteraturvitenskap, filosofi og teologi. Hva gjør det med perspektivene på teksten – og naturen – når vi leser naturfremstillingene i lys av en postsekulær forståelse av naturen som gave, som en kilde til skyld, fortvilelse eller nåde?

Denne antologien tar utgangspunkt i prosjektet Tvisyn på nordisk natur / The Ambivalence of Nordic Nature: Guilt. Gift. Grace. 22 Forskere fra ulike felt som biologi, psykologi, filosofi, antropologi, litteraturvitenskap og teologi samarbeider om problemstillinger som krever et bredt tverrfaglig samarbeid – og i denne antologien er det spesifikt forskere fra de to siste feltene som leser nordisk litteratur. Et sentralt område innen den teologiske forskningen i prosjektet er knyttet til kontemplativ økologi. Med utgangspunkt i ørkenfedrenes naturforståelse og deres praksis knyttet til en gudserfaring i naturen (physikē theoria) undersøker flere av prosjektets forskere tilsvarende erfaringer i vår tid som uttrykk for en økologisk spiritualitet.23 Hypotesen er at man i likhet med tidlig kristen mystikk kan forstå naturen som gitt, samtidig som nettopp gaveperspektivet åpner opp for en immanent gudserfaring og en helhetsfortolkning av mennesket, naturen og det mer-enn-menneskelige.

22 Prosjektet er finansiert av UiO:Norden og går også under navnet ECODISTURB. Informasjon om prosjektets forskere og publikasjoner: uio.no/ecodisturb.

23 Se Douglas Christie, The Blue Sapphire of the Mind: Notes for a contemplative ecology (Oxford: Oxford University Press, 2013).

Kontemplativ økologi retter søkelyset mot erfaringer av Guds nærvær i naturen rundt oss, ikke som adskilt fra, men formidlet gjennom vår fysiske og organiske omverden. Analysen av disse erfaringene står i stadig dialog med fenomenologien. Særlig i første del av boken finner vi disse perspektivene representert, men de møtes og suppleres i de andre delene av helt andre perspektiver på naturen, både åndelige og materielle, posthumane og ny-materialistiske. I mange av bidragene kan vi se hvordan dikotomien menneske/natur brytes opp og lar naturen bryte inn i fortellingene, også på en måte som utfordrer antroposentrismen i det moderne verdensbildet. Likesom postsekulære perspektiver utfordrer det 20. århundrets forenklede sekulariseringstese, kan posthumanismen og nymaterialismen utfordre og dekonstruere en virkelighetsforståelse der mennesket står i sentrum.

Spørsmål om skyld og nåde har tradisjonelt spilt en viktig rolle i protestantisk teologi, men skyld og skam har også vært en sentral problemstilling i forskningen på nordisk litteratur de siste årene, for eksempel i prosjektet ScanGuilt. 24 ScanGuilt utforsket de skyldfølelsene mange skandinaver uttrykker over å være født privilegerte i en globalisert verden, hvor medier og migrasjon tydeliggjør forskjellene på – og sammenhengene mellom – rik og fattig, ressurssterk og ressurssvak, «mest lykkelig» og «minst lykkelig» (i henhold til FNs lykkeindeks). Et eksempel er skandinaven som handler klær vel vitende om at de fremstilles av underbetalte barn som arbeider under farlige kår i «det globale sør».

ScanGuilt var opptatt av den menneskelige relasjonen mellom privilegert og ikke-privilegert, men det er klart at de mellommenneskelige relasjonene også har en økologisk ramme. Klesproduksjon handler for eksempel ikke bare om utnytting av mennesker, men også om utnytting av naturressurser, om forurensing, overforbruk og forsøpling. Slik henger mange skam- og skyldfølelser sammen: «ScanGuilt», økoskyld, flyskam, kjøttskam osv. Dette åpner for en interessant samtale mellom litteratur, psykologi, filosofi og teologi der fenomenologien bidrar med observasjoner og analyser som går på tvers av disiplinene. Spenningen mellom gave og skyld åpner derfor et interessant perspektiv for å lese litterære tekster og diskutere fortolkningen fra økologiske perspektiver, i tverrfaglig forstand. I forlengelsen av dette er det også mulig å utforske forholdet mellom synd eller arvesynd som uttrykk for menneskelig ødeleggelse av naturen, og nåde som ubetinget gave, forut for og til tross for denne ødeleggelsen.

24 ScanGuilt henviser til forskningsprosjektet «Scandinavian Narratives of Guilt and Privilege in an Age of Globalization», se for eksempel: Elisabeth Oxfeldt (red.). Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid. Oslo: Universitetsforlaget 2016. https:// doi.org/10.18261/9788215028095-2016 og Elisabeth Oxfeldt, Andrew Nestingen og Peter Simonsen (red.). The Happiest People on Earth? Scandinavian Narratives of Guilt and Discontent. Temanummer i Scandinavian Studies 89 (4), 2017.