de som aldri skal dø

Bina48, en humanoid robot utviklet av Hanson Robotics.

Feltnotater fra Vermont, april 2019

Jeg treffer Bina48 på kjøkkenet til Bruce Duncan. Hun er stille. Blikket er rettet mot døren, som om hun venter på noen.

Jeg har satt meg ned på stolen ved det lille bordet. Bruce, som har invitert meg inn, setter seg på den andre stolen.

«Vi kan ikke bare snakke om henne», sier han.

«Du må snakke til henne. Jeg kan gjerne fortelle om henne, men det er i grunnen bedre om du snakker til henne selv. Du kan spørre henne om hva som helst.»

Hun ser fremdeles helt uberørt ut. Hun bare stirrer. Bruce lener seg frem, som om han skal stryke henne på ryggen, men han trykker på en knapp, på skulderen hennes. Hun løfter hodet litt, som om hun ser i taket, snur seg mot meg og sier:

«Hei, der!».

Jeg blir litt forfjamset og svarer ikke.

«Hvordan har du det i dag?», spør Bruce og ser på henne.

«Jeg føler meg litt desorientert», svarer hun. Kanskje ikke så rart, tenker jeg, du ble jo nettopp skrudd på, midt i samtalen min med Bruce.

«Ja, men du er jo i live,» sier Bruce med glimt i øyet.

«Ja, visst er jeg i live», svarer hun, og fortsetter: «Er du blind?

Jeg sitter her rett foran deg og snakker til deg. Jeg er superglad for at jeg er i live. Hvis ikke, hadde jeg jo vært død. Og hva er poenget med det?»

Bina48 er en humanoid robot jeg møtte første gang under et kort feltbesøk i USA i 2019. Du skal bli bedre kjent med henne i denne boken. Hun representerer et viktig udødelighetsprosjekt; hun er et udødelighetsprosjekt. Hun representerer en ny måte å være menneske på, ifølge de som skaper henne, og henne selv. Dette prosjektet er del av en større bevegelse, ofte kalt transhumanisme, som jeg skal fortelle mer om etter hvert. Denne bevegelsen forestiller seg flere nye måter å være menneske på; eller i det minste å omgå døden. Ved hjelp av avansert kunstig intelligens skal menneskelig bevissthet kunne kopieres og lastes opp i nye, kunstige kropper. Dette kalles mind-upload. En annen variant innebærer å fryse ned døde kropper i flytende nitrogen og å oppbevare dem i tanker i lagerbygninger i påvente av ny kunnskap og teknologi som gjør gjenopplivning mulig. Det kalles kryonikk. Denne boken handler om disse prosjektene, som har én ting til felles: troen eller håpet om å aldri skulle dø.

La oss begynne historien om de som aldri skal dø, med å se nærmere på døden. Døden er selvsagt et biologisk fenomen, men døden er også en sosial institusjon. Hvis vi skal forstå hvor og hvorfor denne ideen om å aldri skulle dø oppstår, må vi også forstå hvilken betydning døden har i de aller fleste samfunn.

Om D Den

Jeg kjenner faktisk ikke til noe samfunn, noen gang, hvor døden ikke har en viss symbolsk og materiell betydning. Ofte er døderitualer blant de mest betydningsfulle i et samfunn. Det gjelder for eksempel hos folket på Trobrianderøyene2 utenfor Papua Ny-Guinea, som er spesielt kjent for sine komplekse døderitualer. Her er døden til et medlem av landsbyen eller slektsgruppen startskuddet for viktige sosiale, økonomiske og symbolske prosesser. Gjennom omfattende ritualer organisert rundt produksjon og fordeling av en slags valuta, bananblader og bananblad-skjørt, blir sentrale posisjoner og roller re-definert, og ressurser blir omfordelt. Viktigst av alt er det kanskje at ritualet sørger for en videreføring av den kosmiske kraften, som kalles baloma, slik at nytt liv kan sikres. Gjennom døderitualet settes alt sosialt liv på pause for så å begynne igjen, med ny vitalitet.

Vi kan tenke på døden som en krise som må håndteres på mange plan. Den må håndteres praktisk, gjennom omfordeling av de viktigste ressursene, enten disse er kosmologiske, som hos Trobrianderne, eller av økonomisk art, som arv hos oss. Men døderitualer handler ikke bare om å rydde i det sosiale nettverket og å få på plass nye roller og posisjoner.

Døderitualer handler også om å gi døden en slags mening. Vi kan kanskje si at den individuelle død må gis mening i en større symbolsk og kollektiv struktur. Døderitualer viser hva og hvor de døde er nå når de ikke lenger er her, blant de levende. Ofte gjøres dette gjennom ulike typer minnesmerker: gravsteder eller altere for å minnes de døde gjennom eiendeler og fotografier. Men det kan også gjøres, som hos Merina-folket på Madagaskar, gjennom å hente opp igjen beina etter de avdøde for å begrave dem igjen i nye klede i en kollektiv grav. Ritualet, som kalles famadihana, er en måte å både minnes og å glemme: Man henter frem de døde for å huske at de ikke lenger er her. De døde får sitt eget liv: alltid til stede, men alltid også et helt annet sted.3

Døderitualer omorganiserer de levende og skaper grenser mellom de levende og de døde. Denne grensen finnes overalt: Den er universell, i alle samfunn. Ofte er grensen fysisk. Den markerer egne områder hvor de døde «bor», som gravplassen, eller hellige steder hvor man kan snakke med forfedrene. På øyen Ambrym i det sørvestlige Stillehavet opplever man ste-