Innledning

Bokas oppbygging er tenkt å følge den tilnærmingen leger, og andre faggrupper som jobber med bevegelsesapparatet, har til en pasient. Man starter med grunnleggende anatomi og deretter teori rundt hvordan de anatomiske strukturene fungerer når de settes sammen i en kropp som skal beveges. Her har vi ikke alltid valgt korrekt latin eller norsk, men brukt det språket som oftest benyttes i en klinisk hverdag: En kombinasjon av norske, latinske og engelske ord, bøyningsformer og uttrykk. Dette kan virke mindre nøyaktig, men det latinske språket med alle dets bøyningsformer brukes ikke fullt ut i hverdagen.

Omtalen av sykdommer og skader er pragmatisk og rettet mot hverdagen med pasienter, og er ikke ment å være utfyllende på alle nisjeområder. Kunnskapen er likevel evidensbasert og reflekterer praksis i Norge. Siden bokens hovedfokus er undersøkelse av pasienter, vil også dette bli noe omtalt under de enkelte skadene og sykdommene.

Kapitlene som omtaler undersøkelse av bevegelsesapparatets strukturer, følger oppsettet som vil være kjent fra praktisk arbeid med pasienter: Man starter med å kartlegge pasientens sykehistorie og inspiserer deretter det aktuelle området. Videre palperer strukturer for å kartlegge anatomi og smertefulle områder, før man deretter tester bevegelighete og stabilitet. Til sist vil man gjøre spesialtester målrettet mot den diagnosen overnevnte tilnærming har gitt mistanke om. Leseren vil til tider finne svært detaljerte forklaringer på for eksempel spesielle symptomer og funn, som er ment å gi en dypere forståelse for disse ut over det man fikk ved eksempelvis pugging før eksamen i studietiden. I omtalen av testene går vi sjelden inn på deres anvendelighet i detaljer som sensitivitet og spesifisitet, men leseren vil ofte se kommentarer på om testen er «god» eller «dårlig». Man vil kanskje merke at en del spesialtester omtales i negativt ordelag. Dette betyr ikke nødvendigvis at disse ikke bør brukes, men at leseren bør være kritisk og se dem i sammenheng med øvrige funn. Altfor ofte ser vi i den kliniske hverdagen at for vekt tillegges enkelttester som skal påvise skade på en gitt struktur. Dessverre foreligger det sjelden en enkel fasit; den endelige diagnosen er oftest en mosaikk av sykehistorie og flere funn.

Boka er tidvis gjentakende i omtalen av eksempelvis en del anatomiske strukturer. Dette er valgt for at leseren skal få slippe å bla hundrevis av sider tilbake for å for eksempel finne forløpet til en nerve mens man studerer ulike skader denne nerven kan bli utsatt for.