Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

Maritim utdanning for sjøbaserte yrker Gjennomgang av tilbudet for utdanning til sertifikatpliktig mannskap og offiserer i norsk videregående opplæring, fagskoler og høgskoler/universitet.

En rapport fra Maritimt Forum mai 2014.

2 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 3

Forord Maritimt Forum opprettet i 2013 et Kompetanseutvalg for å se nærmere på maritim utdanning til sjøbaserte yrker i et helhetlig perspektiv. Utvalget har sett på utdanning for matros/motormann og dekk- og maskinoffiserer i norsk videregående opplæring, fagskoler og høgskoler/universitet. Utdanning av skipselektrikere og skipselektrikeroffiser er også omtalt, men ikke i samme grad.

Utvalget har bestått av: • Tor Husjord, Maritimt Forum Nord (leder) • Arnfinn Ingjerd, Maritimt Forum Nordvest • Solveig Røkenes, Maritimt Forum Haugalandet og Sunnhordaland • Knut L. Arnesen, Maritimt Forum Oslofjorden • Susanne Andersen, Maritimt Forum Bergensregionen • Jørn Sund Henriksen, Norges Rederiforbund • Morten Kveim, Norsk Sjøoffisersforbund • Martine Cecilie Vik, Maritimt Forum Utvalget legger nå fram rapporten “Maritim utdanning for sjøbaserte yrker”. Målet med rapporten er å avdekke behovet for en ny Stortingsmelding om maritim utdanning i sin fulle bredde og dybde. Gjennom rapporten ønsker Maritimt Forum å skape en felles forståelse for noen av de kompetanse-utfordringene vi har for å kunne videreføre maritim næring sin rolle som sentral verdiskaper i det norske samfunnet. Det er i næringen sin interesse at utdanningen dekker aktuelle kompetansebehov og at den har høy kvalitet. Rapporten inneholder en gjennomgang av status for utdanning i den videregående skolen, fagskolen, på høgskolen og for etterutdanning. Utvalget legger også fram noen konkrete forslag til forbedringer.

Alle foto i rapporten er tatt av Anna Julia Granberg for Maritimt Forum

innhold Utvalget har i prosessen diskutert med flere sentrale aktører innen norsk maritim utdanning. En stor takk til Odd Rune Malterud, Maskinistforbundet, Odd Jarl Borch, Universitetet i Nordland, Roald Ovid Isaksen, Bodin videregående skole og maritime fagskole, Snorre Bråthen, Tromsø maritime fagskole, Anne de Lange, Bergen maritime fagskole, Dag Silkoset, Norges Rederiforbund, Geir Hjelle, frittstående konsulent Ålesund, Tor Egil Fjelde, Maritimt Forum, Johanne Marie Trovåg, Høgskolen Stord/Haugesund, Øyvind Bårdsen, Maritimt Opplæringskontor Sør-Vest, Hans Petter Hildre og Marianne Synnes, Høgskolen i Ålesund, Alf Furland, Fagskolen i Ålesund, Anne Kari Bottenmark og Ketil Andre Sollien, Høgskolen i Buskerud og Vestfold og Jørn Kragh MARKOM2020 som alle har kommet med betydelige innspill til notatet. Ingen av disse er dog ansvarlig for innholdet i notatet. Rapporten er delvis finansiert gjennom et prosjekt som er støttet over Utenriksdepartementets tilskuddsordning Barents 2020.

Utvalget retter en spesiell takk til Arnfinn Ingjerd som har ført rapporten i pennen og som har brukt mye med tid på å koordinere og samle inn informasjon.

2 Sammendrag 4 3 Innledning 7 4 Aktuelle dokument om maritim utdanning 9 5 Videregående opplæring 12

Læremidler 15 6 Fagskolen 16 7 Høgskole- og universitetsutdanning 20

Sjøforsvaret 22 8 Institusjonsstruktur 24 9 Etterutdanning 25 10 Integrering av teori og praksis 26 11 KonklusjoN 30 12 Vedlegg 32

4 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 5

2 sammendrag Maritimt Forum sitt kompetanseutvalg har gjort en bred gjennomgang av tilbudet av utdanning for sertifikatpliktig mannskap og offiserer i norsk videregående opplæring, fagskoler og høgskoler/ universitet. Arbeidet har resultert i rapporten «Maritim utdanning for sjøbaserte yrker» som ble publisert i mai 2014.

Rapporten inneholder konkrete forslag til forbedringstiltak.

Maritim næring er Norges største rendyrkede kompetansenæring. Kunnskapen og erfaringene i alle ledd har gjort næringen verdensledende på mange områder. Kompetanse er og vil forbli vårt viktigste konkurransefortrinn i den globale konkurransen.

Ulike regjeringers mål har vært og er at Norge skal være verdens¬ledende på maritim kompetanse. I dag er kravene i utdanningen på flere nivå i samsvar med STCW(The International Convention on Standards of Training, Certification and Watchkeeping for Seafarers) sine minimumskrav. Det kan stilles spørsmål om det er mulig å forbli en verdensledende nasjon om ambisjonene for maritim utdanning i flere sammenhenger forblir på et minimumsnivå.

Det arbeides nå med å høyne nivået på påbygningsstudier i både de maritime fagskoler og universitet og høgskoler. Det er imidlertid en særlig utfordring at finansieringen av maritim utdanning og særlig maritim sertifikatutdanning er alt for dårlig.

Videregående opplæring

Det er mulig å ta videregående opplæring TIP – maritime fag ved 21 skoler over hele landet. Dette er en styrke, men samtidig en utfordring i forhold til fagmiljøer, lærerrekruttering og oppdatert utstyr. Det er store ulikheter i undervisningen mellom skolene.

Søkermassen er økende.

Det er stor mangel på gode, norske, oppdaterte lærebøker. Det finnes heller ingen digitale lærebøker på norsk. Flere skoler lider under mangelfullt oppdatert utstyr. Det er lite samarbeid mellom skolene som tilbyr maritim utdannelse. Lærerrekruttering er en stadig økende utfordring (høy snittalder), delvis på grunn av lavere lønn og ofte små fagmiljø. Læretiden fungerer godt, men på grunn av økende antall lærlinger er det utfordringer med å opprette nok læreplasser.

Maritimt Forum sitt kompetanseutvalg mener at organiseringen av videregående opplæring/TIP/ maritime fag bør være som i dag, men næring og myndigheter må straks gå sammen om å gjøre et krafttak for å sikre rekruttering av lærere til maritime fag.

Det bør i økende grad åpnes opp for at seilende personell i større grad kan undervise. Lektor2 ordningen er et eksempel på at dette kan fungere meget bra.

Det foreslås å utarbeide en komplett kunnskapspakke med digitale læremidler på NDLA (Norsk Digitale Læringsarena). Det faglige samarbeidet mellom faglærere må styrkes for eksempel gjennom samlinger og samarbeid på digitale plattformer.

Fagskolene

Det er 14 fagskoler som utdanner om lag 73 % av de norske offiserene i «norsk» skipsfart.

Fagskolene eies og drives av fylkeskommunene. Maritime fagskoler lider under at staten gir flatt tilskudd til alle studieplasser, selv om for eksempel maritime fag er langt mer utstyrskrevende enn de fleste andre. Dette har ført til at mange fagskoler ikke har godt nok utstyr. Lærerrekruttering og kadettplasser har blitt en økende utfordring. Samordning over fylkesgrensene, samarbeid mellom fagskolene og høgskole/universitetsutdanning og oppfølging av kvaliteten i de enkelte fagskoler er i dag en utfordring.

Maritimt Forum sitt kompetanseutvalg mener at staten bør overta eierskap og drift av fagskolene, og at maritime fag må fullfinansieres. Fagskoleutvalget legger fram en NOU om fagskolesektoren i løpet av 2014 og denne vil kunne bli retningsgivende for framtidig eierskap og finansiering av fagskolene.

For å sikre rekruttering av faglærere til maritime fag og styrket kobling til praksisfeltet, bør en stimulere til at seilende personell oftere kan trekkes inn i undervisningen.

For å sikre rekruttering av faglærere til maritime fag og styrke kobling til praksisfeltet, bør det i større grad åpnes opp for at seilende personell uten pedagogisk utdanning også kan undervise såfremt disse dekker kravene til pedagogisk kompetanse i henhold til STCW. Minimumskravet i STCW til pedagogisk utdanning ligger lavere enn kravene vi har ved utdanningsinstitusjonene i Norge. Erfaringsbasert kompetanse må vektlegges sterkere ved lønnsfastsettelse.

Det må lages sømløse overgangsordninger slik at flere som går fagskolen kan ta videre utdanning i høgskole- eller universitetssystemet basert på den kunnskapen studentene har fra fagskole og praksis.

Alle mindre fagskoler bør knyttes opp mot sin sentrale fagskole og gjennomføre deler av sin mest utstyrskrevende undervisning der i enkelte korte perioder.

Fagskolene og høgskole/universitet i samme region inngår forpliktende partnerskapsavtale og fungerer som HUB (nav) for maritim utdanning i regionen.

Foto: Anna Julia Granberg/Maritimt Forum

Lærling- og kadettplasser

For å få nok kadett-plasser kan det vurderes å stille krav om flere opplæringsstillinger (lærlinger og kadetter) per rederi for å kunne dra nytte av nettolønnsordningen. Det bør åpnes opp for fleksibilitet mellom båter og flagg om rederiet innfrir kravene til antall opplæringsstillinger. Det bør være mulig å gjennomføre deler av sin kadett-tjeneste på ferger i fartsområde 2 og hurtigbåter mindre enn 500 BRT. Samtidig må samtlige rederier bidra med læreplasser. Riggnæringen må ta sitt ansvar for utdanningen der dette er mulig. Blant annet kan maskinoffiser-kadetter gjennomføre seks måneder av kadettiden på rigg. Samtidig bør tonnasjeavgiften fjernes for å kunne åpne opp for flere opplæringsstillinger per båt.

Høgskoler/universitet

Seks statlige høyere utdanningsinstitusjoner tilbyr maritim profesjonsutdanninger. Gjennom MARKOM2020 er utviklingen av høyere maritim utdanning på et konstruktivt og offensivt spor.

Dekks- og maskinoffiserutdanningen er underfinansiert. Maritimt Forum sitt kompetanseutvalg mener derfor at maritim utdanning på dette nivå må styrkes ved å endre finansieringskategorien for maritim utdanning fra kategori E til kategori B. Samtidig med økte bevilgninger må det stilles større krav til kvalitet i undervisningen.

Samarbeid mellom fag- og høgskoler kan med fordel utvikles og intensiveres, som beskrevet i kapitlet om Fagskolen over.

Antallet PhD-stipendiater innen det maritime området er lavt, og det er behov for å styrke maritim forskning, spesielt innen det operative område. Det vil samtidig være behov for betydelige investeringer i infrastruktur ved lærestedene.

Rekruttering av undervisningspersonell er også på dette nivå en utfordring som må tas på alvor. Maritimt Forum mener at erfaringsbasert kompetanse bør verdsettes i større grad. Det bør åpnes opp for at seilende personell i større grad kan undervise.

Selv om det er store ulikheter i kompetansebehov til ulike fartøytyper, er utdanningene helt like.

Dette bør det gjøres noe med i form av differensiering og spissing av utdanningstilbudet for framtidige behov.

HUB-modell

Maritim utdanning i Norge bør samarbeide gjennom en HUB-modell, der det dannes en HUB i Vestfold, Haugesund, Ålesund, Bodø og Tromsø(HUB i betydningen nav eller senter). For at det skal være en reell utdanningshub, skal alle tre nivåene være med i samarbeidet; videregående, fagskole og høyere utdanning. Alle skoler og institusjoner som tilbyr maritim utdanning i Norge, uansett nivå, bør være tilknyttet den aktuelle HUB i sin region.

6 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 7

3 innledning Vi har med god grunn vært stolte av norsk maritim næring gjennom generasjoner. I dag har om lag 105 000 personer sin arbeidsplass i næringen, hvorav om lag 25 000 arbeider om bord i et fartøy. I 2011 skapte næringen verdier for 160 milliarder kroner, noe som er litt over 7 % av fastlands Norge sitt bruttonasjonalprodukt (BNP).

Maritim næring utgjør ett av tre globale kunnskapsnav (Reve/ Sasson 2012). De to andre er også sjøbaserte; olje/gass og sjømat. Disse næringene vil også i framtiden bli viktige for verdiskapingen i Norge.

Fra lesesalen ved Høgskolen i Ålesund 2014. Foto: Anna Julia Granberg/Maritimt Forum

Integrert modell for maritim utdanning

I dagens struktur for maritim utdanning til sjøbaserte yrker gjennomføres nesten all teoretisk opplæring i den første delen, mens praksis dominerer i siste delen av utdanningsløpet. Det tar 1113 år å oppnå de høyeste maritime sertifikatene. I dagens modell arbeider lærlingene og kadettene stort sett i en 4:4 ordning.

Det betyr at læretiden som tar 2 år faktisk kun gir ett år effektiv fartstid. Karriereplanlegging mellom kandidat, rederi og undervisningsinstitusjoner kan legge til rette for bedre utnyttelse av tiden når de ikke er om bord.

Maritimt Forum sitt kompetanseutvalg mener at teori og praksis i langt større grad må integreres i utdanningen. Det er skissert ulike modeller for hvordan dette kan løses. En modell kan være en modul- og samlingsbasert undervisning. En annen modell kan være lengre perioder på sjøen mellom den teoretiske opplæringen, slik MARKOM2020 jobber med for høgskoleutdanningen. En mer integrert modell kan redusere tiden fram til høyeste sertifikat og øke antall nyutdannede offiserer.

Skal sjøbaserte yrker ha en utdanning med optimal kvalitet, må vi etablere ansvarlig helhetlig tilnærming til hele utdanningsløpet. Sjøfartsdirektoratet har ansvar for godkjennelse i etterkant (STCW krav på VG2). Det er i dag ingen utdanningsmyndighet som har det overordnede ansvaret for maritim utdanning. Maritim Forum mener at en slik myndighet bør etableres.

Konklusjon

Skal Norge opprettholde sin posisjon som verdensledende maritim nasjon, må vi legge til rette for en maritim utdanning som også er i front. Det er behov for en bedre organisering, samordning og finansiering av utdanningen. Det er mangel på gode læremidler. Det er snart krise i lærerrekrutteringen. Teori og praksis må ses i sammenheng. Det bør etableres regionale HUB (nav) for alle utdanningsnivå.

Maritimt Forum sitt kompetanseutvalg ber derfor om at regjeringen legger frem en egen stortings-melding om en styrket maritim utdanning. Meldingen må se på alle delene av utdanningen i en helhetlig sammenheng. Arbeidet med en slik melding må starte før arbeidet med regjeringens maritime strategi sluttføres.

Maritim næring er Norges nest største næring etter olje- og gass.

Næringen er ikke basert på uttak av råvarer, men på kompetanse.

Maritim næring er således landets største rendyrkede kompetansenæring. Kunnskap i alle ledd har gjort næringen verdensledende på mange områder.

Kompetanse har vært og vil forbli vårt viktigste konkurransefortrinn. Andre land kan utføre tjenester og produsere produkter langt billigere enn oss. De kan også kopiere hva vi har utviklet.

Derfor må vi kontinuerlig utvikle nye kunnskap slik at vi kan fornye oss og være i forkant. Som statsminister Erna Solberg sa i nyttårstalen 2014: «Det er kunnskap som er fremtidens olje for Norge.»

Både nåværende og tidligere regjeringer har hatt som mål at Norge skal være verdensledende på maritim kompetanse. I dag er kravene i fagskoleutdanningen i samsvar med STCW (The International Convention on Standards of Training, Certification and Watchkeeping for Seafarers) sine minimumskrav. Det kan stilles spørsmål om det er mulig å forbli verdens¬ledende om ambisjonene for deler av maritim utdanning forblir på et minimumsnivå.

Behovet for maritim kompetanse er økende. Norges Rederiforbund har to ganger doblet anslaget for behovet for arbeidskraft de siste fem årene. Skipsfarten vil øke i takt med globalisering, verdens-handel og befolkningsøkning, samt politiske målsettinger om transport bort fra veg og fly og over til sjø. Fafo-rapporten «Det gamle landet og havet» stipulerer et økt behov for sjøfolk på norsk kontrollerte skip til å være rundt 10 000 frem til 2020 (Rapporten skiller ikke mellom behovet for norsk og internasjonalt mannskap). Det er også forventet behov for flere skip og sjøfolk til å betjene et voksende antall rigger i Nordsjøen.

Gledelig nok ønsker stadig flere ungdommer en maritim karriere. Økningen gjelder både videregående skole, fagskole og høgsko-

le. Inntaket for vg2, fagskole og høyskole har økt fra 1243 i 2002 til 1501 i 2013. En økning på rundt 21 %.

Fafo-rapporten «Fra sjø til land» (2012) understreker betydningen av sjøbasert erfaring i maritim næring. Undersøkelsene konkluderer med at praktisk erfaring fra sjøen er avgjørende for innovasjon i landbaserte virksomheter. Ansatte med erfaring fra sjø, vurderes som verdifull for samtlige virksomhetsområder; rederier, verft, utstyrsprodusenter og tjenesteleverandører. Sjøfolk som går i land spiller en sentral rolle for klyngedynamikken. Dyktige norske sjøfolk er avgjørende for å kunne opprettholde innovasjonskraften i hele den maritime næringen. Kvalitet i utdanningen er også viktig for sikker¬heten til sjøs, og for å opprettholde Norges omdømme som en verdensledende maritim nasjon.

Sjøbaserte yrker har en utdanning hvor det ene trinnet bygger på det forrige. Men det er en svakhet at det totale løpet ligger under ulike myndigheter. Per i dag er det ingen myndighet som har et overordnet ansvar for det helhetlige løpet. Det forutsettes i dag at de ulike nivåene er på plass hver for seg og så overlates det til Sjøfartdirektoratet å kvalitetssikre det rent formelt i etterkant ved å utstede sertifikater. I tillegg har vi et Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen – NOKUT. Gjennom evaluering, akkreditering og godkjenning av kvalitetssystemer, institusjoner og studietilbud, skal NOKUT kontrollere kvaliteten på norske høyere utdanningsinstitusjoner.

En rekke institusjoner tilbyr maritim utdanning til sjøbaserte yrker. Praktisk maritim utdanning tilbys ved 21 videregå¬ende skoler. Det er mulig å ta maritime profesjonsutdanninger ved 14 fagskoler i 12 fylker langs kysten og ved seks høyere utdanningsinstitusjoner – Høgskolen i Buskerud og Vestfold, Høgskolen Stord/Haugesund, Høgskolen i Ålesund, Universitetet i Tromsø, Universitet i Nordland og Sjøkrigsskolen i Bergen. (For detaljert info, se vedlegg 1,2 og 3).

Norsk maritim sertifikatrettet utdanning slik vi kjenner den i dag, er i hovudsak sammensatt av en teoretisk del som gjennomføres ved maritime utdanningsinstitusjoner og en praktisk del som gjennomføres om bord på skip. I tillegg kommer simulatortrening i tilknyting til den faglige-teoretiske utdanningen, og i forbindelse med sertifikatgivende videre/etterutdanningskurs. I tillegg kommer også sikkerhetsopplæring som avholdes offentlige eller private sikkerhetssentre.

De tre kompetansenivåene (støtte-, operativt- og ledelsesnivå) reflekteres i de fem sertifikatnivåene og tillatelser til å tjenestegjøre på respektive nivå om bord på skip og installasjoner. Dette

8 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 9

4 Aktuelle dokument om maritim utdanning 4.1

Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO)

IMO er FN’s sjøsikkerhetsorganisasjon med ansvar for å ivareta sikkerheten til sjøs og forhindre forurensning av det marine miljø. Organisasjonen ble opprettet i 1948. IMO’s rolle er å skape et felles rammeverk for skipsfartsnæringen, herunder definere standarder som skal være gjeldende for alle 170 medlemslandene.

IMO fastlegger krav og anbefalinger gjennom konvensjoner. For maritim utdanning er det konvensjonen for Standards of Training, Certification and Watchkeeping (STCW) vi forholder oss til. STCW konvensjonen inneholder krav som er bindende for alle medlemslandene som har tiltrådt konvensjonen.

For at en konvensjonen skal ha juridisk status i Norge må den gjøres om til norsk rett. Gjennom skipssikkerhetsloven er det fastsatt en egen forskrift som regulerer kvalifikasjoner og sertifikater for sjøfolk. På denne måten blir STCW konvensjonen krav tatt inn i det norske regelverket.

4.2 Maritim utdanning og

gjeldene lovverk

Maritim utdanning kan gjennomføres på tre ulike skolenivå: 1) videregående skole, 2) fagskole og 3) høgskole/universitet. I forhold til sertifikat- og kompetansegivende studier som gjennomføres ved skolene, bygger alle tre nivåene helt eller delvis på STCW-konvensjonens standarder. Dette medfører at maritim utdanning er tuftet på samme internasjonale konvensjon, men reguleres gjennom tre ulike lovverk. For videregående skole og lærebedrifter er det opplæringsloven som gjelder, for fagskolene er det fagskoleloven og for høgskole/universitet er det universitet- og høyskoleloven.

Foto: Anna Julia Granberg/Maritimt Forum

gjelder i nautisk utdanning og maskinteknisk utdanning som reguleres internasjonalt gjennom IMO ved STCW konvensjonen og med nasjonale tilleggskrav fra ulike lands myndigheter (Sjøfartsdirektoratet for Norges del).

ne her viser at det er viktig med godt samarbeid, koordinering over region- og faggrenser, og behov for styrket finansiering og virkemidler for faglig utvikling. Dette arbeidet må nå føres videre inn et nasjonalt felles løft for maritim utdanning.

Dagens utdanningssystem har så langt bidratt til å utvikle fagfolk til sjøs som i sin tur har vært med på å skape en meget konkurransedyktig næring. Oppgavene på sjøen blir stadig mer komplekse. Utfordringene er sammensatte og kan ikke løses med ett tiltak, men av en rekke tiltak sett i helhetlig sammenheng.

Denne rapporten fokuserer på dagens situasjon og tiltak i det korte perspektivet. Vi har i mindre grad sett på ønsket utvikling i de neste 15 til 20 årene. I det videre arbeidet vil det bli nødvendig å gå dypere inn i behov, krav og konsekvenser for utdanning i et lengre perspektiv. Et slikt arbeid vil kunne bli svært spennende.

Det har ikke vært noen grundig vurdering av helheten i den maritime utdanningen til sjøbaserte yrker på mange år. I prosjektet MARKOM2020 pågår det et viktig arbeid for maritim profesjonsutdanning på universitet- og høgskolenivå. Maritim fagskole er inkludert gjennom et eget delprosjekt, MARFAG2020. Erfaringe-

Det er viktig at maritim utdanning kan sees under ett, og at det er mest mulig fleksibilitet når det gjelder muligheter til å ta ytterligere utdanning etter fullført videregående opplæring. Ungdom som satser på en maritim karriere bør ikke oppleve hindringer som gjør at utdanningen blir unødvendig langvarig eller at læring må gjentas.

En ytterligere faktor i reguleringen av maritim utdanning er godkjenningsordninger. All sertifikat-givende utdanning i henhold til STCW-konvensjonen må godkjennes av Sjøfartsdirektoratet. I dette bildet vil skolen som organisasjon bli evaluert, og konvensjonens standarder for lærerkompetanse, utstyr, ressurser o.a. legges til grunn for godkjenning.

4.3 Aasen-utvalget 2009

En arbeidsgruppe nedsatt av MARUT ledet av Petter Aasen, leverte i november 2009 et forslag til «Maritim profesjonsutdanning – ny nasjonal struktur for maritim offisersutdanning.»

Mandatet for Aasen-utvalget gitt av Marut Strategisk Råd (NHD), var å fremme forslag til tiltak som kan sikre en maritim kvalitetsutdanning i Norge i framtiden, både grunnopplæring og høyere utdanning. Maritim utdanning og samarbeidsforholdene har endret seg mye siden de siste årene. Likevel vil det være interessant å se på hva Aasen-utvalget foreslo for fire-fem år siden..

Marut-rapporten fra Aasen-utvalget konkluderer med at «det kreves sterkere, profilerte fagmiljøer, konsentrasjon av studietilbudene og samarbeid og arbeidsdeling mellom fagskoler og høyere utdanning og mellom høyere utdanningsinstitusjoner som gir maritim utdanning.» Aasen-utvalget foreslo å utarbeide en nasjonal rammeplan for høyere maritim profesjonsutdanning (utover STCW-konvensjonens minstekrav) og forbedre lærestedenes infrastruktur (utstyr).

Utvalget anbefalte at antall fagskoler reduseres betydelig. Dernest at fagskolene kun får ansvar for sertifikater på lavere nivå (klasse 3 og klasse 4 i STCW konvensjonen) mens høgskolene får ansvar for de to øverste sertifikatene (klasse 1 og klasse 2 i STCW konvensjonen). Kravet til den teoretiske opplæringen for klasse 3 er den samme som for klasse 1 og 2.

Aasen-utvalget påpekte at: «Samarbeidet og arbeidsdelingen mellom institusjonene som tilbyr høyere maritim utdanning, og mellom fagskoler og høyere utdanningsinstitusjoner er lite utviklet.»

«Det er mange fagskoler i forhold til antall studenter som tas opp ved skolene. Det er kostnadskrevende å tilby fagskoleutdanning på mange steder i landet.»

Aasen-utvalget påpekte også følgende: «Av hensyn til kvaliteten i utdanningen bør en se nærmere på fagskolens rolle i maritim utdanning og forholdet mellom fagskole og høyere maritim utdanning. Stadig mer komplekse konstruksjoner og systemer i skipsfarten tilsier at kravene til sjøoffiserer i ledende posisjoner bør styrkes. På denne bakgrunn mener arbeidsgruppen at det bør kreves påbygning til bachelorgrad for å bli kvalifisert som skipsoffiser med de høyeste sertifikatene for kandidater som går fagskoleveien. Av hensyn til ressursutnyttelsen bør en se nærmere på tilbudsstrukturen på fagskolenivå.»

I 2010 leverte Aasen-utvalget sin rapport «Maritim profesjonsutdanning – forslag til ny nasjonal struktur for maritim offisersutdan-

10 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker ning», og anbefalingene kan kort beskrives i åtte hovedpunkter: 1. Behov for konsentrasjon av utdanningstilbudene.

• 4 høgskoler som i dag, antall fagskoler bør reduseres.

2. Behov for mer differensierte utdanningsløp.

• Sertifikater kl 1 og kl 2 organiseres som bachelor på høgskoler.

• Fagskoler sertifiserer kl 3 og kl 4.

• Y-vei for de med fagbrev.

3. Rekrutteringen til profesjonsutdanningene.

• «Ikke for alle».

4. Kvalitetsutvikling i utdanningene.

• Utarbeide nasjonal rammeplan for høyere maritim profesjonsutdanning*.

• Faglige krav utover STCW minimum*.

• Praksisnær FoU-virksomhet*.

• Etablere indikatorer for god maritim profesjonsutdanning.

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 11 Stord/Haugesund, Høgskolen i Ålesund, Høgskolen i Buskerud og Vestfold og Universitetet i Tromsø. De overordnede målene for prosjektet er å løfte høyere maritime utdanning til et høyere og mer spesialisert nivå og levere utdanning i verdensklasse.

Prosjektet er kommet i stand med utgangspunkt i Aasen-utvalgets innstilling og er basert på prinsippet om samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon i universitets- og høyskolesektoren. Prosjektet startet i 2011, skal avsluttes innen 2020 og er finansiert av regjeringen.

Det er nylig opprettet et femte underprosjekt, MARFAG2020, som skal se på fagskolenes rolle i maritim utdanning. Målet er få til et løft i fagskolene og å utvikle bedre overganger mellom fagskole- og bachelorutdanning, samt på sikt utvikle et operativt samarbeid mellom institusjoner der det er hensiktsmessig.

Den aktuelle situasjonen og MARKOM2020s utviklingsmål, kan illustreres slik:

5. Samarbeid og arbeidsdeling mellom lærestedene.

• Spesialisering av ulike bachelorprogram*.

• Struktur som åpner for mobilitet mellom institusjonene** • Samarbeid med andre institusjoner om undervisning og infrastruktur*.

• Videreutdanningsmuligheter innenfor spesialiserte områder.

6. Kompetanseutvikling av undervisningspersonalet • For å innfri NOKUTs akkrediteringskrav.

• Evaluering av profesjonsutdanningen fra NOKUT. 7. Videreutvikle infrastrukturen • Behov for investeringer i infrastruktur 8. Forskningsbasert utdanning • Styrke praksisnær FoU virksomhet i profesjonsutdanning • FoU virksomhet i tett samarbeid med næringslivet (Punkter som er i farget tekst er igangsatt og/eller gjennomført. * = Delvis, ** = Høgskole ok, fagskole delvis)

Aasen-utvalgets anbefalinger er delvis tatt med videre i Markom2020 sitt arbeid.

Aasen-utvalgets rapport må ikke leses som en «fasit» for tilstanden innen maritim utdanning. Den er flere år gammel og mye positivt har skjedd siden da. Det er også viktig å påpeke at de maritime fagskolene ikke deltok i dette utvalgsarbeidet, og at de maritime fagskolene har vært sterkt kritisk til noen av utvalgets forslag.

4.4

MARKOM2020

Prosjektet er initiert og eies av de fire høyere utdanningsinstitusjonene som tilbyr maritim profesjonsutdanning – Høgskolen

Foto: Anna Julia Granberg/Maritimt Forum tert og relevant utstyr. Knap noe utstyr er så dyrt som det som kreves i maritim utdanning. Med mange og små innvolverte utdanningsinstitusjoner er det en stopr utfordring å innfri utstyrskravene. Dagens finansieringssystem for fagskolene er ikke tilpasset behovety for en styrket maritim utdanning.

Maritim utdanning på videregående nivå er ikke en del av MARKOM2020 sitt mandat. Derfor mangler det en helhetlig tilnærming til utfordringene.

4.5

«Stø kurs 2020»

I august 2013 la den rød-grønne regjeringen fram sin maritime strategi «Stø kurs 2020». Der går det fram at den ville satse på MARKOM2020 for en langsiktig maritim kompetanseutvikling, herunder MARFAG2020 som et delprosjekt. Den ville også utrede muligheten for fleksible ordninger for opplæringsstillinger, oppfordre til krav om opplæringsstillinger i offentlige kontrakter og gjennomgå finansieringen av universitets- og høgskoleinstitusjonene.

4.6

«Styringsfart 2020»

Høyre mener behovet for maritim utdanning er økende og vil ha en egen stortingsmelding om en styrket maritim utdanning. I Høyre sin maritime strategi «Styringsfart 2020» presentert våren 2013 skriver partiet blant annet: «Høyre ønsker en ny nasjonal struktur for maritim offiserutdanning. Høyre vil ha en konsentrasjon av utdanningstilbudet, et mer differensiert utdanningsløp, større satsing på rekrutteringsarbeidet, en nasjonal rammeplan, samarbeid og arbeidsdeling, kompetranseutvikling, og investeringer i infrastruktur og økt FoU-virksomhet.

Maritim profesjonsutdanning er en svært ressurskrevende utdanning. Det er krevende faglig for studenter og undervisningspersonell, men det er også svært krevende økonomisk fordi skoleeier hele tiden må ha oppda-

Utviklingen viser at svært mange av de maritime fagskolene og de videregående skolene ikke har godt nok utstyr og at det heller ikke er noen bedring på situasjonen på kort sikt. Utstyr som brukes i utdanningen er ofte 25-30 år gammelt, særlig maskinrom, men også simulator og laboratorier.

Høyre ønsker å styrke maritim utdanning ved å endre finansieringskategorien for maritim utdanning fra kategori E til kategori C.» «Samarbeidet og arbeidsdelingen mellom institusjonene som tilbyr høyere maritim utdanning, og mellom fagskoler og høyere utdanningsinstitusjoner, er lite utviklet. Innenfor høyere utdanning har profesjonsutdanningen ingen nasjonal rammeplan eller nasjonalt råd som skaper en felles arena for faglig diskusjon, samarbeid og fagutvikling. (*) Det oppleves et reelt makt- og virkemiddelvakum mellom fylkeskommunale videregående skoler, fagskoler, høyskoler, Kunnskapsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Det er på tide med økt nasjonal, politisk oppmerksomhet rundt maritim utdanning. Høyre ønsker også at finansieringen av fagskolene flyttes fra fylkeskommunene og tilbake til staten.»

Høyre vil også «stille krav om opplæringsstillinger i kontrakter der rederiene utfører oppdrag for det offentlige»

*Kommentar fra Maritimt Forum: Vi har dog HMU (råd for høyere maritim utdanning) (tidligere AG Sjø) som en paraplyorganisering for maritim høgere utdanning.

4.7

Forslag i Stortinget 2012

To ganger i 2012 ble det fremmet forslag i Stortinget om at regjeringen skulle legge fram en stortingsmelding om en styrket maritim utdanning som oppfølging av Aasen-utvalgets innstilling.

Forslagstillerne fra opposisjonen den gang la spesielt lagt vekt på manglene i den videregående skolen.

Begge gangene ble forslaget nedstemt av flertallet i Utdanningskomiteen med henvisning til MARKOM2020 – selv om MARKOM2020 ikke har videregående skoler som en del av sitt mandat.

Samtidig understreket flertallet at «høgskolesektoren er autonom, og at både fagskolene og de videregående skolene eies og drives av fylkeskommunene. Staten har ingen myndighet til å styre dette direkte.»

I spørretimen i april 2014 kom spørsmålet om en stortingsmelding om maritim utdanning opp igjen. Da svarte kunnskapsministeren følgende: «Svaret på det er at jeg ikke kan love det, men det er absolutt en idé jeg ikke er fremmed for.»

4.8

Ny maritim strategi

I slutten av april 2014 varslet regjeringen at den vil utarbeide en ny maritim strategi «for å sikre at Noreg også i framtida skal vere ein verdsleiande maritim nasjon.»

Med utgangspunkt i den politiske plattforma til regjeringa, vil strategien ta for seg åtte satsings-områder. Ett av dem omhandler Kompetanse og utdanning: «Tilgangen på kompetanse er avgjerande for å halde oppe og utvikle maritim konkurranse- og verdiskapingsevne. I strategien blir det gjort greie for næringa sitt kompetansebehov og korleis regjeringa vil bidra til å møte dette og styrke den maritime utdanninga.»

12 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 13

5 videregående opplæring 5.1

Innledning

All ungdom mellom 16 og 19 år har rett til tre års videregående opplæring tatt ut over en femårs-periode. Denne utdanningen fører fram til studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Det finnes tre studieforberedende og ni yrkesfaglige utdanningsprogram. Ett av de ni yrkesfaglige utdannings-programmene som fører fram til fagbrev, heter Teknikk og industriell produksjon, populært kalt TIP. TIP gir grunnutdanning for over 60 ulike fag. To av dem er maritime fag direkte rettet mot jobb om bord på et fartøy; matros og motormann.

Det er flere som velger allmennfaglig studiekompetanse i den videregående skolen og som deretter fortsetter på høgskole, for å ende opp med et yrke om bord på et fartøy, primært dekksoffiser.

En gjennomgang av allmennfaglig studiekompetanse er ikke en del av denne rapporten.

5.2

Dagens situasjon

Tilbudet til maritim utdanning på videregående nivå er kvantitativ god. Opplæring til matros og motormann skjer i dag i 54 klasser, fordelt på 21 skoler, spredt rundt om i landet. Se vedlegg 1 for en oversikt over skoler som underviser i maritime fag.

En slik geografisk spredning gir gode muligheter for ungdom som ønsker en maritim utdanning uten å måtte flytte hjemmefra. På skoler som har flere klasser i fagfeltet og/eller er samlokalisert med fagskoler hvor samarbeidet mellom skoleslagene fungerer godt, er et inspirerende og utviklende fagmiljø til stede. På skoler med få klasser eller hvor samarbeid mellom ulike skoler ikke fungerer, er fagmiljøet sterkt avhengig av den enkelte lærers engasjement og kompetanse.

Søkingen til utdanningen er svært god i hele landet. I 2002 var det 625 som startet på maritim utdanning Vg2 nivå, mot 820 elever i 2013.

Maritimt Opplæringskontor, Sør/Vest Norge, har gjennom flere lærersamlinger de siste årene forsøkt å dokumentere hvordan maritim utdanning på VG2-nivå fungerer. Opplæringskontoret fant i 2010 at (sitat):

1. Det finnes store forskjeller mellom skolene på

hvordan fagplanene tolkes. Tolkningen av læreplanen blir gjort etter lærerens eget kunnskapsnivå og interessefelt.

2. Det finnes store forskjeller på hvordan undervisning drives.

3. Det finnes stor forskjell i oppdatert kompetanse blant lærerne.

4. Det finnes ingen oppdaterte lærebøker i fagene.

5. Det finnes ingen digitale hjelpemidler/læremidler i faget.

6. Det finnes ingen læremidler på engelsk.

7. Det finnes ingen oversikt over hvilke internasjonale læremidler/ nettsider som finnes og om hvorvidt disse kanskje kan benyttes i undervisningen.

8. Det finnes stor variasjon i det utstyret skolene har til bruk i praktisk opplæring i fagene. Utstyret er utdatert, ikke eksisterende eller finnes i for liten mengde.

9. Det finnes lite samarbeid mellom skolene, noe som fører til ni-

våforskjeller i hva elevene får opplæring i og hvor oppdatert den formidlede kunnskapen er. Ettersom faget er lite i nasjonal skala, sitter ofte lærere alene med sitt fag på skolen. De har få eller ingen å samarbeide med i utformingen av faget. Tolkningen av læreplanen blir gjort etter lærerens eget kunnskapsnivå og interessefelt.

10. Elevene har ikke oversikt over hva de skal lære i løpet av året ettersom det meste av pensum er kopier fra diverse bøker. Selv om de har en læreplan å ta utgangspunkt i, vet de ikke hvor mye fagstoff som ligger inn under hvert punkt eller hvilket nivå undervisningen vil ligge på. Dette gjør det vanskelig å planlegge. (sitat slutt)

Situasjonene i 2014 er ikke så negativ som det Maritimt Opplæringskontor, Sør/Vest Norge konkluderte med. Blant annet er situasjonen med hensyn til læremidler nå noe bedre enn beskrevet.

Lærebøker finnes, men er ikke spesialskrevet for vg2 maritime fag.

IMO har nå utarbeidet en oversikt over internasjonale læremidler/ nettsider. Det er også grunn til å nevne at det er til dels store forskjeller fra skole til skole.

5.2.1 Lærerrekruttering Tilgangen på lærerkrefter blir en stadig mer krevende utfordring for skolene. Snittalderen er økende. Mange av dagens skoler har store utfordringer med å få tak i lærerkrefter til videregående nivå. Deler av dette kan forklares med lønn- og arbeidstidsordningene som er annerledes innenfor skoleverket enn i maritim næring, hvor lærere ofte rekrutteres fra.

På skoler med et lite fagmiljø sitter læreren også ofte alene som fagperson, noe som er lite stimulerende og utviklende både for læreren selv og for undervisningsmetodikken som blir brukt. Slike forhold fremmer heller ikke rekrutteringen. De skolene som både har vg2 maritime fag og fagskole har en stor fordel ved at det i

fagskolen er et fagmiljø som også vg2 nyter godt av. Dette hever kvaliteten på vg2 utdanningen.

I henhold til STCW-konvensjonen er det krav om at læreren skal ha gjennomført pedagogisk opplæring før de slipper til i klasserommet i STCW-fag.

5.2.2 Læremidler Utdanningsdirektoratet har ansvar for å lage læreplaner i de ulike fagene. Det er derimot forlagene som er gitt ansvaret for utarbeiding av læremidler. De fokuserer ofte på større fag fordi dette gir større avkasting. Det er utarbeidet læremateriell for mange fag innen TIP på den digitale plattformen NDLA (Nasjonal digital læringsarena), men ikke for maritime fag! Situasjonen for læremiddel er mangelfull. Skolene benytter seg i dag av ulike bøker produsert så tidlig som på 70 tallet, samt egenprodusert materiale.

Egenprodusert materiale blir ikke alltid delt mellom lærere og kan derfor ikke regnes som tilgjengelig materiale for mange andre. Det må presiseres at delingskulturen varierer fra skole til skole. Resultatet av manglende oppdaterte læremidler er en utdanning som varierer fra skole til skole.

Det har etter 2010 kommet krav om fagplaner for vg2 i henhold til STCW. VG2 er nå underlagt kontroll av Sjøfartsdirektoratet.

Se for øvrig sammenfattende notat på læremidler på side 16.

5.2.3 Læretiden Etter to år med teori i videregående opplæring, går eleven ut i praktisk lære. Læretiden er i dag på to år hvor lærlingen har like lange friperioder som arbeidsperioder. Dette kalles et 1:1 system og betyr at de i løpet av perioden på 24 måneder har 12 måneders fartstid. Lærlingene får lønn både om bord og hjemme.

I periodene de er ombord, har alle lærlinger en oppnevnt opplæringsansvarlig i rederiet, samt en instruktør om bord som har ansvar for at lærlingen får opplæring i henhold til fagplanens punkter. Det er opplæringskontorene som har det overordnede ansvaret for at denne opplæringen gjennomføres. For å kunne holde oversikt over progresjonen til lærlingene, har opplæringskontorene koblet seg til OLKWEB (en nettbasert oppfølgingsplattform for lærlinger, opplærings¬bedrifter og opplæringskontor med fokus på lærlingen). Her ligger alle fagplanens mål delt inn i konkrete spørsmål som lærlingen skal besvare i løpet av læretiden. Opplæringsansvarlige går så inn og godkjenner målet når lærlingen har svart tilfredsstillende og viser tilstrekkelig kunnskap om temaet.

Opplæringskontorene spiller en avgjørende rolle for at læretiden skal bli vellykket. OLKWEB fungerer glimrende. Samarbeidet mellom rederi, lærling og opplæringsansvarlig har blitt styrket etter at dette systemet ble tatt i bruk. De kommer ”tettere” på hverandre. Det har muligens blitt noe mer arbeidskrevende for alle parter, men til gjengjeld har det gitt en større oversikt over nivå og opplæringen av lærlingen.

Behovet for læreplasser øker i takt med økt inntak av elever til skolene. Fra 2004 til 2012 har det vært en dobling i antall læreplasser.

Det er likevel ikke alltid samsvar mellom det rederiene har sagt at de kan opprette av opplærings stillinger (informasjon gitt fylkene via opplæringskontorene) og det inntaket som fylkene gjør.

Det gjelder særlig de tre nordligste fylkene.

Dette kan gi ungdommen falske forhåpninger og til syvende og sist bli svært negativt både for næringen og skolenes omdømme og troverdighet. Det nye kravet i inntaksforskriften om at lærlingene skal være tildelt læreplass senest 1.9 vil kunne medføre at avgiverskolene må opprette vg3 i skole.

5.3

SWOT-analyse videregående opplæring TIP – maritime fag

STYRKER • stor søkemasse • skoleskip • mange og spredte utdanningstilbud

svakheter • mange og spredte utd. tilbud • få klasser og små fagmiljøer • mangelfulle læremidler • mangelfulle etterutd. tilbud for lærere* • lite samarbeid mellom skoler * i bedring

muligheter • etablere større fagmiljø • utvikle oppdaterte digitale læremidler • tiltak for økt lærerrekruttering • bedre samarbeid/koordinering mellom skoler/lærere

5.4 5.4.1

trusler • manglende nyrekruttering i lærerstab • færre læreplasser • økonomi for å drifte skoleskipene • lærermangel • tilgang til oppdatert læremateriell

FORSLAG TIL TILTAK I VIDEREGÅENDE OPPLÆRING

•

Organisering I prinsippet bør antall skoler for videregående opplæring/TIP/ maritime fag være omtrent som i dag, under forutsetning av at forbedringstiltakene under, gjennomføres.

14 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 15

Smågruppeundervisning vil kunne bli mer sentralt Foto: Anna Julia Granberg/Maritimt Forum

5.4.2 Lærerrekruttering • Kravet om pedagogisk utdanning for alle faglærere bør vurderes nærmere. Praktisk erfaring og personlige egenskaper er også viktig. Det kan være tilfredsstillende om minst en faglærer på skolen har pedagogisk utdanning. Denne faglæreren vil da kunne få en sentral rolle i å legge opp undervisningen. Dette fungerer utmerket i Sverige. Seilende personell kan da gå inn som lærer på fritid eller over 1 år med den hyren som de har om bord.

Erfaringene fra Lektor2-ordningen viser at pedagogisk utdanning ikke alltid er avgjørende.

• Lønn hvor praksiserfaring også teller med.

• Læremidler vil lette overgangen til læreryrket.

• Muligheter for praksis og oppdateringer via kurs/digitale løsninger. Gi tilbud om etterutdanning.

• Tilrettelegging for samarbeid om undervisningsopplegg med andre lærere i samme fag enten ved samme skole eller andre, via digitale løsninger som Its Learning, Fronter, Sharepoint eller Skype.

• Be opplæringskontorene tilrettelegge for faglige nettverkssamlinger av lærere og representanter for næringen.

• Etablere pool-ordninger hvor to-tre seilende offiserer deler en lærerstilling.

5.4.3 Læremidler • Få en nasjonal konkretisering av fagplanen som utgangspunkt for oppbygningen av læremidlene.

• Mer matte inn i VG2. Begrensede matematikkunnskaper virker forsinkende på læringen i fagskolen. Utfordringen kan kanskje også løses ved å tilby nettbasert matematikkurs før oppstart eller ved inntak til fagskolen.

• Se for øvrig sammenfattende notat på læremidler på side 18.

5.4.4 Læretiden • Etablere nasjonale retningslinjer med strengere krav til hvor mange klasser fylkene kan opprette innen maritime fag.

• Alle rederi må pålegges å ta inn lærlinger.

• Opplæringsstillinger på hvert skip i offentlig trafikk må inn i nasjonale anbudsutlysninger.

• Digitaliserte kurs i matematikk og fysikk legges ut på OLKWEB slik at lærlingene i løpet av læretiden/friperioder kan holde matematikken ved like. Lærlingene bør oppfordres til å gjennomføre kurset.

• Gjøre fagstoff fra videregående opplæring digitalt tilgjengelig også i læretiden.

• Det bør stilles strengere krav til hvem som får sitte i fagprøvenemda. Personene bør være faglig oppdatert og ha praksiserfaring som ikke er for langt tilbake i tid.

• Fjerne tonnasjeskatten for å kunne legge til rette for flere opplæringsstillinger.

5.4.5 Kompetanse og samarbeid i lærerstaben • Gi tilbud om etterutdanning for lærere i maritime fag.

Opprette nasjonale kurs.

• Legge til rette for praksisperioder.

• Legge til rette for og stimulere til økt samarbeid mellom lærere på felles område på digitale plattformer som It`s Learning (ITSL) eller Fronter.

• I økende grad legge til rette for lokale kompetanse-«baser» med gjesteforedragsholdere/ lærere fra seilende personell (pluss lærere fra fagskole og høgskole). Dette krever at lærere legger inn bestillingsordre på ulike temaer til næringen.

• Skaffe moderne utstyr som trengs for å kunne gi en realistisk og oppdatert undervisning, samt sørge for at utstyret vedlikeholdes/oppjusteres/fornyes.

• Felles arbeidssamlinger for større regioner eller på landsbasis, hvor faget og undervisningsopplegg diskuteres, deles og utvikles.

Foto: Anna Julia Granberg/Maritimt Forum

Læremidler •

Et fellestrekk for maritim utdanning på alle tre nivåer er at de mangler oppdaterte og gode læremidler. Det er svært få lærebøker som er oppdatert og holder god kvalitet både på videregående, fagskole og høyere utdanning. Manglende læremidler kan både føre til sviktende kvalitet i utdanningen og svekket motivasjon hos elever/ studenter. Gamle læremidler og utdatert utstyr kan gi opplevelsen av å gå på et studium som ikke blir satset på eller ikke er moderne.

•

Det er få nye lærebøker i maritime fag. I tillegg eksisterer det ikke digitale læremidler innen maritim utdanning.

Læremidlene som brukes på de ulike studiestedene er i mange tilfelle egenproduserte.

•

Oppdaterte læremidler på flere plattformer er en viktig innsatsfaktor for kvalitet i utdanningen. Mennesker lærer på ulike måter og det å kunne tilegne seg kunnskapen gjennom flere medier vil føre til at flere lærer mer.

•

Nye og mer tilgjengelige læremidler vil ikke bare kunne brukes i skoleverket, men også ute i bedriftene. Enten av lærlinger som ønsker å repetere noe av det de lærte i utdanningen, eller av mannskapet som følger opp lærlinger eller kadetter.

•

Norges Rederiforbund har i samarbeid med opplæringskontorene og Maritimt Forum tatt initiativ til en arbeidsgruppe som skal koordinere utviklingen av læremidler på alle nivå i maritim utdanning. Målet er å utvikle oppdaterte læremidler i alle kjernefagene i maritim utdanning, samt yrkesrettede læremidler i de største fellesfagene.

Arbeidet vil starte med VG2 maritime fag og arbeide seg oppover i systemet. Digitale læremidler vil utarbeides i samarbeid med NDLA for at de skal være gratis tilgjengelig for brukerne. Gjennom Markom2020 er tilsvarende initiativ tatt for å oppgradere læremidlene tilpasset høyere maritim utdanning.

•

Videoer, animasjoner, eForelesninger, digitale oppgaver med mer vil gjøre kunnskapen tilgjengelig for elever og studenter hvor og når de måtte ha behov for det. Ulike læringsplattformer vil også utvikle elevenes læringsstrategier, noe de vil kunne dra nytte av som lærlinger og kadetter. Digitalisering gjør det enklere for elevene å repetere kunnskap på egen hånd. Dette vil kunne skape trygghet i faget og øke kunnskapsnivået.

16 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 17

6 fagskolen 6.1

DAGENS SITUASJON

Fagskoleutdanning er en toårig tertiærutdanning som bygger på fagbrev fra videregående utdanning eller realkompetanse. Fagskolen utdanner om lag 70 % av de norske dekks- og maskinoffiserene i «norsk» skipsfart. Hele 90-93 % av maskinoffiserene er utdannet ved fagskolen.

Det er en økende forståelse for at oppgradering og framsnakking av yrkesfaglig utdanning er nødvendig. Vi trenger flere fagfolk i Norge, også innenfor maritime fag. Og i den sammenheng er fagskolen helt avgjørende.

Det er to linjer for Skipsoffisersutdanning på fagskole;, dekksoffiser og maskinoffiser:

•

•

Dekksoffiserstudiet gir innføring i navigering og behandling av skipet under alle forhold. Som kaptein må en også ha godt kjennskap til lovverket som regulerer skipsfarten, personalforhold m.v. Etter ett år er elevene kvalifisert til å ta Dekksoffiser-sertifikat klasse 4. Etter to år har studentene teoretisk kompetanse i henhold til Dekksoffiser-sertifikat klasse 1. (jfr. krav fra STCW) Maskinoffiserstudiet gir teknisk innføring i skipsmaskineri og skipets tekniske systemer, i alle størrelser, behandling/vedlikehold av dette maskineriet, operative forhold m.v. Som Maskinsjef må en også ha god kjennskap til lovverket som regulerer skipsfarten, personalforhold m.v. Etter ett år er studentene kvalifisert til å ta Maskinoffiser-sertifikat klasse 4. Etter to år har studentene teoretisk kompetanse i henhold til Maskinoffiser-sertifikat klasse 1. (jfr. krav fra STCW)

Det var i 2012 totalt 115 NOKUT-godkjente fagskoler (46 offentlige, 69 private) som til sammen dekker et bredt spekter av utdanninger innenfor flere fagfelt. For maritime fag gir 14 fagskoler sjøoffisersutdanning, derav 10 med både nautikk og skipsteknisk drift, tre med bare nautikk og en med bare skipsteknisk drift. (se vedlegg 2).

Utdanningen ved fagskolene tar utgangspunkt i STCW-minimumsnivå. Det er ikke lagt godt nok til rette for gode overgangsordninger til høyere utdanning, selv om det finnes gode eksempler på at så kan skje.

6.1.1 Organisering og finansiering Fagskolen eies og drives av fylkeskommunene. En oversikt over fagskolene som underviser i maritime fag er vist i vedlegg 2.

Staten delfinansierer Fagskolen med et flatt tilskudd per student. Dette betyr at dyre utdanninger, som for eksempel maritim utdanninger, er underfinansiert. Det er opp til Fylkeskommunen eventuelt å dekke gapet og det fører til ulik økonomi fagskolene imellom. Ofte medfører denne under¬finansiering-en mye støy i det offentlige rom, noe som skader fagskolene sitt omdømme.

6.1.2 Læremidler/utstyr Fagskoleutdanningen er utstyrskrevende. Grunnet dagens finansieringsmodell er utstyr både en kvalitativ og kvantitativ utfordring for flere utdanningssteder (gjelder ikke alle). Med mindre utstyrskrevende utdanninger kommer bedre ut av finansieringssystemet er det ikke sannsynlig at denne situasjonen vil bedre seg i nærmeste fremtid.

Emneplanene for Fagskolen, universitet/høgskoler, er godkjent av NOKUT ut fra STCW konvensjons- krav og nasjonale krav fra Sjøfartsdirektoratet til serifikatopplæring av dekksoffiserer og maskinoffiserer. Det skjer samtidig en økende grad av spesialisering i næringen.

Dette vil stille større krav til mannskapet om bord.

6.1.3 Kadettfartstid Det er i ferd med å bli for få kadettplasser i forhold til næringens økende behov for rekruttering. Flere fagskoler kan utdanne flere skipsoffiserer om det opprettes flere kadettplasser. Enkelte høgskoler rapporterer om det samme.

Rekruttering av elever er i positiv vekst. I 2012 hadde fagskolene 758 søkere til 482 plasser. Frafallet ved fagskolene har blitt stadig mindre og de siste årene har over 90 % av studentene fullført. Økende inntak, opprettelse av flere klasser rundt om i landet og lavere frafall har gjort det krevende å skaffe nok kadettplasser. I 2013 var det om lag 50 søkere som ikke fikk kadettplass. Omtrent halvparten av disse kom fra fagskoler.

Kampen om kadettplasser er et stadig tilbakevendende stressmoment for skoler, studenter og rederi. Kadettdatabasen og nå nylig WebCadet (elektronisk registreringsbok for kadetter), er nyttige hjelpemiddel, men disse løser ikke alt. Maritimt Forum har engasjert en person (60 % stilling) for å løse utfordringene med å skaffe nok kadettplasser og hjelpe kadettene å finne kadettplass.

Hovedproblemet i dag er at enkelte rederi ikke tar inn kadetter. I tillegg deltar ikke rigg-næringen i opplæringen, men likevel tiltrekker de seg flere ferdigutdannede kandidater etter endt kadettfartstid.

Rigg-næringens rolle som gratis-passasjer i opplæringssammenheng må utfordres.

Sjøforsvaret på Ocean Talent Camp. Foto: NCE Maritime

I tillegg bør det vurderes hvordan en kan utvide spekteret av opplæringsfartøy. Det bør åpnes for at deler av kadettutdanning kan gjennomføres på ferger i fartsområde 2 og på hurtigbåter under 500 BRT.

Samarbeidet mellom fagskoler og høyere utdanningsinstitusjoner er ulikt utviklet i regionene og kan forbedres flere steder. Det samme gjelder samarbeidet mellom fagskolen og næringen.

6.1.4 Lærerrekruttering Det er en økende utfordring å rekruttere kvalifiserte lærere. Behovet for rekruttering av lærere er stort da nesten halvparten av lærerne i maritim utdanning ved fagskoler er over 60 år. Flere av fagmiljøene er små og mangelen på lærekrefter gjør muligheten for sabbatordninger og kompetanseheving vanskelig i disse miljøene.

6.1.6 Fagskoleutvalget Regjeringen har oppnevnt et offentlig utvalg som skal gjennomgå fagskolesektoren. Utvalget skal gi endelig rapport i form av en NOU senest innen utgangen av 2014. Mandatet lyder slik:

Det bør legges større vekt på økt lønnskompensasjon for maritim praksis og frikjøpsordninger for videreutdanning av faglærere.

Det er ingen hemmelighet at lønn og krav om pedagogisk utdanning, hemmer lærerrekrutteringen. Resultatet er at mange må godta og gå betydelig ned i lønn dersom man går fra sjøyrket og inn i læreryrket.

6.1.5 Samarbeid med skoler

– og med maritim næring Den sertifikatrettede opplæringen i skolesystemet er kun en del av den kompetansen som næringen har behov for. Kandidatene trenger fartstid i forskjellige stillinger for å kunne få praktisk kompetanse og løse høyere sertifikater. Det er lite systematikk rundt denne praktiske delen av «utdanningen», men det er jo akkurat denne kompetansen som det er mest behov for.

Derfor bør vi etablere et samarbeidsorgan mellom skole og næring som følger kandidatene hele løpet frem til de høyeste sertifikatene.

Kanskje kan de maritime opplæringskontorene få en utvidet rolle.

Det er stort behov for større investeringer i nye maskiner og annet oppdatert utstyr. Større faglige miljøer vil trolig også trekke til seg lærekrefter. Jfr. tilsvarende argumenter i debatten om sammenslåing av kommuner og større sykehus.

Samarbeidet mellom fagskolene er styrket de siste årene gjennom en rekke tiltak, blant annet gjennom Fagskoleutvalget (se under) og MARFAG2020 i MARKOM2020 (se foran). Det er utarbeidet felles fagplaner for de maritime fagskolene tilpasset oppdatert regelverk i STCW. Det arrangeres årlige lærersamlinger som sikrer god kommunikasjon og samordning i og rundt opplæringen, samt eksaminasjon.

• • • • •

Utvalget skal se på hvordan det best kan legges til rette for at studenter på en hensiktsmessig måte kan bevege seg mellom fagskoler og høyskoler og universiteter.

Utvalget skal gjøre en vurdering av hva det betyr at fagskoleutdanningen skal være yrkesrettet.

Utvalget vil kunne se på opptaksgrunnlag, herunder fagbrev og generell studiekompetanse, samt læringsutbytte.

Det vil være aktuelt å endre betegnelsen fagskolepoeng etter at utvalget har foretatt en nærmere gjennomgang.

Utvalget skal vurdere dagens finansieringsordning for fagskoler og utrede alternative modeller for gjeninnføring av statlig finansiering av fagskolene. Minst ett av utvalgets forslag til modell skal baseres på uendret ressursbruk. Forslag til endringer i finansieringssystemet skal fremme effektiv forvaltning.

6.1.7 MARFAG2020 i MARKOM2020 Marfag2020 ble opprettet i 2013 som et delprosjekt i MARKOM2020.

Delprosjektet har til oppgave å iverksette kvalitetshevende tiltak innen maritim fagskole og å arbeide frem gode overgangsordninger mellom fagskolen og bachelorutdanningen.

I 2014 forente alle fagskolene seg om en felles søknad til Marfag2020 om tiltak. Å samarbeide omkring felles tiltak bidrar til å knytte fagskolene tettere sammen både faglig og sosialt. Nettverket mellom skolene styrkes, ressursene utnyttes bedre og faglig kvalitet heves.

Marfag2020 vil fortsette å stimulere til kvalitetsheving i fagskolene.

18 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 19

6.3.4

• • • • • •

Lærerrekruttering Verdsette erfaringsbasert kompetanse ved lønnsfastsettelse.

Turnusordning, lærer-pool og ulike incentivordninger bør vurderes.

Større fagmiljøer, oppdatert undervisningsmateriell og utstyr vil gi større attraktivitet.

Den pågående oppgraderingen av yrkesfaglig lærerutdanning må fortsette.

Pool av seilende offiserer som kan gjeste-undervise i friperioder.

Lempe på kravene om pedagogisk utdanning for seilende personale som skal undervise.

6.3.5

•

•

•

Samarbeid mellom fagskole og høgskole/universitet Fagskolene og høgskole/universitet i samme region (Vestfold, Haugesund/Stord, Ålesund, Bodø og Tromsø) inngår forpliktende partnerskapsavtale og fungerer som hub for maritim utdanning i regionen, med tett samarbeid og utnyttelse av felles ressurser når det gjelder undervisningsinfrastruktur og lærekrefter.

Fagskolekandidater som har sertifikatgivende utdanning bør få overgangsordninger til bachelorprogrammer på høgskole/universitet som gir fritak for den kompetansen de har tilegnet seg allerede.

Samarbeidet mellom fagskolen og den maritime næring er ikke optimalt utviklet. Det bør utvikles flere praktiske ordninger for utveksling, hospitering og lignende. Samarbeid om bruk av utstyr og simulatorer bør forsterkes.

Foto: Anna Julia Granberg/Maritimt Forum

6.2

SWOT FOR FAGSKOLENE

STYRKER • sertifikatutdanning • forbedret nasjonalt samarbeid • god og økende søking • mange og spredte utdanningstilbud • fleksible • behov for elevenes kompetanse

svakheter • små fagmiljøer • mangelfulle etterutd. tilbud for lærere • varierende samarbeid mellom skoler • kun STCW minimumsutdanning

•

6.3.2 muligheter • økt samarbeid og koordinering mellom fagskoler og høgskoler • gi flere tilbud om etter- og videreutdanning • utvikle de dyktigste sjøfolkene

6.3

6.3.1

trusler • dårlig rekruttering av lærerkompet.

• underfinansiering • mangel på læremidler • noen skoler mangler oppdatert utstyr • mangel på kadettplasser

FORSLAG TIL TILTAK

•

•

•

•

Organisering og finansiering Lage sømløse overgangsordninger slik at flere som går fagskolen kan ta videre utdanning i høgskole- eller universitetssystemet. Næringen har behov for at flere går videre ut over sertifikatnivået. Ordningene må være basert på den kunnskapen studentene har fra fagskole og praksis, slik at de kan ta en bachelorgrad. Her bør det utvikles egne studieprogram med øremerkede studieplasser.

Alle mindre fagskoler bør knyttes opp mot sin sentrale fagskoler og gjennomføre deler av sin mest utstyrskrevende undervisning der i enkelte, korte perioder. Dette må ikke bety nedbygging av de mindre fagskolene. De er viktige for rekruttering, desentralisert utdanning og kompetansespredning, og må derfor behandles som likeverdige partnere i et slikt samarbeid.

Fagskolene og høgskole/universitet i samme region (Vestfold, Haugesund/Stord, Ålesund, Bodø og Tromsø) inngår forpliktende partnerskapsavtale og fungerer som hub for maritim utdanning i regionen, med tett samarbeid og utnyttelse av felles ressurser når det gjelder undervisningsinfrastruktur og lærekrefter.

Staten bør overta eierskap og drift av fagskolene. Det

• • •

vil kunne gi en standardisering av innhold, økt kvalitetssikring og en entydig finansieringsstruktur som grunnlag for å bli en integrert del av utdanningssystemet.

Maritim fagskole må fullfinansieres. Å flytte ansvaret for fagskolene til staten må samtidig bety full finansiering av fagskolen.

Læremidler/utstyr Læremidler må oppgraderes Arbeidet med å oppgradere utstyr må fortsette Søke samarbeid med aktuelle leverandører

Maritime sertifikater i elektrofaget fra 2017 Endringene i STCW 78 (Manila2010) innebærer at skipselektrikere- og skipselektrikeroffiserer skal ha maritime sertifikater for både mannskap (støttenivå) og offisersnivå (operativt nivå) senest fra 1. januar 2017.

Selv om disse sertifikatene er nye gjennom konvensjonen, har vi maritim elektroutdanning i Norge. Skipselektriker kan gjennomføres på videregående nivå, mens skipselektrikeroffiser er på fagskole og høyskolenivå. Dette vil kreve utvikling av nye utdanninger ved våre maritime skoler og flere opplæringsstillinger for elektrikere til sjøs. Også nytt fra 2017 er krav om høyspentkompetanse for maskinoffiser både på operativt og ledelse nivå. Endringene medfører oppgraderingskurs for samtlige maskinoffiserer fram mot 31.12 2016.

Se for øvrig sammenfattende notat på læremidler på side 18.

6.3.3

• •

•

• • •

•

Kadettfartstid Det må stilles tydeligere krav til rederiene sine bidrag til opplæringen av kadetter. Alle aktuelle rederi må bidra for å kunne dra nytte av nettolønnsordningen.

To opplæringsstillinger pr båt pr skift (lærling og kadett) må være en forutsetning for å kunne dra nytte av nettolønnsordningen. Om dette ikke dekker behovet, må tallet økes til fire.

Riggnæringen må ta sitt ansvar for utdanningen og opprette opplæringsstillinger der dette er mulig. Blant annet kan maskinkadetter ta 6 måneder av kadettiden på rigg.

Opprette et samarbeidsorgan som følger kandidatene gjennom hele løpet frem til de høyeste sertifikatene.

Det bør åpnes opp for fleksibilitet mellom båter og flagg om rederiet innfrir kravene til antall opplæringsstillinger.

Det bør vurderes hvordan spekteret av opplæringsfartøy kan utvides. Det bør åpnes for at deler av kadettutdanning kan gjennomføres på ferger i fartsområde 2 og på hurtigbåter under 500 BRT.

Foto: Anna Julia Granberg/Maritimt Forum

20 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 21

7 Høgskole- og universitetsutdanning 7.1

Dagens situasjon

Seks statlige, høyere utdanningsinstitusjoner tilbyr maritime profesjonsutdanninger og muligheter for spesialisering; Høgskolen i Buskerud og Vestfold, Høgskolen Stord/Haugesund, Høgskolen i Ålesund, Universitetet i Nordland, Universitetet i Tromsø samt Sjøkrigsskolen i Bergen.

Alle tilbyr bachelorstudier i nautikk og alle (med unntak av Stord/ Haugesund og Tromsø) planlegger oppstart av bachelorstudier i maskinteknisk drift fra høsten 2015. Masterstudiene har bidratt til å heve utdanningsnivået i næringen. Se vedlegg 4 og 5 for grundigere oversikt.

Som en del av oppfølgingen av Aasen-utvalgets anbefalinger ble det i 2010 igangsatt en dialog mellom de høyere maritime profesjonsutdanningsinstitusjonene, Kunnskapsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet med ønske om å utvikle et tettere samarbeid etter SAK-modell (Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon).

Institusjonene hadde før dette drevet sine prosjekter og aktiviteter i begrenset samarbeid med andre. Prosjektet MARKOM2020 ble etablert og startet formelt opp 1. januar 2011. Fra 2012 er også MARKOM2020 ansvarlig for å trekke i gang et samarbeidsprosjekt med fagskolene, MARFAG2020.

Samarbeidet i regi av MARKOM2020 har gitt resultater i form av ulik spesialisering ved de ulike utdanningsinstitusjonene og to relevante mastergradutdanninger. Det er tatt hensyn til det lokale næringslivets styrker, og etablert programmer som skal møte næringslivets behov. Gjennom MARKOM2020 er utviklingen av høgskolen på et konstruktivt og offensivt spor. I tillegg har vi Råd for Høyere maritim Utdanning (HMU, tidligere AG Sjø) som en paraplyorganisering for maritim høgere utdanning.

Universitetene og høgskolene samarbeider i stadig større grad når det gjelder maritim forskning.

7.2

Finansieringssystemet i høyere utdanning

Matematikk-, natur- og teknologistudier (MNT) er systematisk underfinansiert i dagens finansieringssystem for høyere utdanning.

Resultatet har blitt en utarming av studiene over flere tiår. Finansieringen er i dag inndelt i seks kostnadskategorier, rangert etter hvor dyrt det er å drive studiene. En av «feilene» i modellen er at den tar mer hensyn til om studiet er på bachelorgrad eller mastergrad, enn de reelle kostnadsforskjellene mellom fagene. For

eksempel har en samfunns-vitenskapelig mastergrad en høyere kostnadskategori enn bachelor i teknologi. Til tross for at teknologistudier er dyrere for institusjonene, uavhengig av grad.

Maritim og teknologisk utdanning på bachelornivå er i dag på den nest laveste kostnadskategorien (E), til tross for at det er en svært dyr utdanning.

Maritime og teknologiske studier er dyrere å drive enn for eksempel samfunnsvitenskapelige studier. Finansieringsmodellen tar ikke i stor nok grad hensyn til behovet for utstyr, simulatorer og én-til-én-undervisning som de maritime fagene krever. Med andre ord blir mange andre studier billigere og billigere per student, dess flere studenter som tar faget, mens teknologiske og maritime studier ikke har den samme utgiftsbesparelsen knyttet til antall studenter per kull.

Dette har ført til at det er mer økonomisk rasjonelt for en utdanningsinstitusjon å satse på samfunnsfag enn tekniske fag. Samfunnsfag er billigere å drifte og gjør at institusjonene kan unngå røde tall i driftsregnskapet hvert år.

Det er svært positivt at kunnskapsministeren vil gå gjennom finansieringssystemet for høyere utdanning. Særlig er det positivt at det ene utvalget skal kartlegge utgiftene til universiteter og høyskoler. Teknologistudier krever utstyr og mer én til én-undervisning enn samfunnsvitenskapelige studier. Det gjør at teknologistudiene ikke blir særlig mye billigere per student når antall studenter øker. Derfor er det svært gledelig at kunnskapsministeren melder en spesifikk analyse av kostnadssiden.

For at norsk maritim høyere utdanning skal ha den kvaliteten vi ønsker, må det fremtidige finansieringssystemet i større grad avspeile utgiftene institusjonene har ved å tilby utdanningen.

7.3

SWOT for høgskolene

STYRKER • høy teoretisk kompetanse • god og økende søking • få og solide fagmiljø • Y-vei • differensiert søkermasse

svakheter • lite praktisk kompet. blant søkerne • mangelfulle etterutdanningstilbud for lærere • underfinansiering • ulik grad av samarbeid med fagskoler

muligheter • økt samarbeid og koordinering mellom fagskoler og høgskoler • gi flere tilbud om etter- og videreutdanning • mer forskning kan brukes i profesjonsutdanningen

trusler • vanskelig å rekruttere lærekrefter • fortsatt underfinansiering • mangel på utstyr • mangel på kadettplasser

7.4

Forslag til tiltak

Maritimt Forum ser følgende tiltak som bidrag til å løfte høgskolene til et enda høyere nivå: 7.4.1 Konsentrasjon Maritim utdanning på høyere nivå bør fortsatt være konsentrert på et begrenset antall steder for å beholde sterke fagmiljø med høy kvalitet. (Vestfold, Haugesund/Stord, Ålesund, Bodø og Tromsø.) Fremtidig maritim utdanning vil også kreve økte investeringer i kostbare og avanserte simulatorer og systemer, innen dette området bør det satses på kvalitet fremfor kvantitet.

Maritimt Forum mener at antall studiesteder for høyere maritim utdanning ikke økes uten tungtveiende faglige begrunnelser.

7.4.2 Finansiering Dagens studentfinansiering er stykkprisbasert etter seks kategorier fra A til F, der kategori A gir kr. 140 000 og kategori F gir kr.

35 000 pr student. Maritim utdanning er plassert i kategori E, som gir en stykkpris på kr. 43 000 pr. student. Disse vilkårene er ikke tilstrekkelige til å løse dagens utfordringer. Dagens finansiering vil i stedet medføre en kvalitetsmessig redusert utdanning over tid, da det ikke er rom for å finansiere nye eller oppdaterte simulatorer og systemer, ei heller å ivareta behovet for oppdatert kompetanse.

Maritimt Forum ønsker å styrke maritim utdanning ved å endre finansieringskategorien for maritim utdanning fra kategori E til kategori B (kr 107 000,-). Partiet Høyre har i sitt program tatt til orde for å flytte maritim utdanning til kategori C (kr 71 000,-).

Samtidig med økte bevilgninger må det stilles større krav til kvalitet. Insitamentene for utdannings-institusjonene ligger i dag på store klasser og tavleundervisning, og dette må endres. Høyere maritim utdanning krever smågruppeundervisning og tett oppfølging. I tillegg må det stilles større krav til bruk av laboratorier og simulatorer.

7.4.3 Samarbeid med fagskoler Samarbeid mellom høg- og fagskoler kan med fordel utvikles og intensiveres. Dette er en vinn-vinn situasjon både for lærere og studenter. Høgskole/universitet og fagskolene i samme region bør inngå forpliktende partnerskapsavtale og fungerer som hub for maritim utdanning i regionen, med tett samarbeid og utnyttelse av felles ressurser når det gjelder undervisningsinfrastruktur og lærekrefter.

7.4.4

Samarbeid mellom høgskoler/universitet Samarbeidet mellom høgskolene har utviklet seg positivt de siste årene. Gjennom MARKOM2020 og Råd for høyere maritim utdanning (HMU) er det etablert arenaer for at dette samarbeidet skal utvikles videre, blant annet innenfor videreutdanning innenfor spesialiserte områder som for eksempel gjennom profesjonsbaserte master- og PhD-programmer.

7.4.5 Kompetanseutvikling Antallet PhD-stipendiater innen det maritime området er lavt, og det

22 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

er behov for å styrke maritim forskning i Norge. Det må fortsatt arbeides aktivt for å bygge opp forskningsmiljøer ved de høyere maritime utdanningsinstitusjonene. Etablering av en nasjonal maritim forskerskole er et sentralt element i dette arbeidet. En forskerskole kan tilrettelegge for gjennomføring av PhD-prosjekter, både faglig og administrativt. Dette vil bidra til å heve kvaliteten på forskerutdanningene og gi økt gjennomføringsgrad.

7.4.6 Infrastruktur Det vil være behov for betydelige investeringer i infrastruktur ved lærestedene som skal tilby fremtidsrettet maritim profesjonsutdanning. Det stilles store krav til simulatorkapasitet i fremtiden, og utbygging av denne kapasiteten må skje i samspill med fagskolene, og som fellesressurs slik en ser det gjennomført ved Høgskolen i Buskerud-Vestfold/Vestfold maritime fagskole og Universitetet i Nordland/Bodin maritime fagskole.

7.4.7 Lærerrekruttering Kriterier for kompetanse til ulike stillingskategorier ved høgskoler og universitet er fastsatt gjennom «Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger». Viktig kompetanse som seilingstid i ledende stilling, erfaring fra skipsbygging og andre prosjekter osv. blir ikke verdsatt i tilstrekkelig grad.

Forskriftene bør revideres slik at disse fremmer rekruttering av kompetente lærekrefter. Samtidig må erfaringsbasert kompetanse verdsettes og sidestilles med akademisk kompetanse slik at dette kan veie opp for manglende akademisk kompetanse.

Minimumskravet til pedagogisk utdanning i STCW ligger lavere enn det utdanningsinstitusjonene i Norge praktiserer. Dette gir handlingsrom for å lempe på kravene.

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 23

7.4.8 Differensiering og spissing

av utdannelsen En må ta hensyn at den framtidige arbeidsplassen for norske maritime offiserer vil være kystfart, fiskeri og offshore og trolig i mindre grad tradisjonell utenriksfart.

Det er en ekstremt stor forskjell på å drive en liten fiske- eller fraktebåt med 2-3 personer og et offshore konstruksjonsskip med 80 spesialister. Her er det store ulikheter i kompetansebehov. I dagens system er utdanningene helt like og samtidig vet vi at f.eks. kaptein på et stort offshoreskip faktisk ikke bruker sine kunnskaper i navigasjon, men er leder for komplekse og risikofulle operasjoner som han ikke er utdannet til.

Den fremtidige utdanninga må gi mulighet til en kortere utdanningsvei som gir lavere grad sertifikat for maskin og dekksoffiserer (D3/D4 og M3/M4) i henhold til minimumskravene i STCW konvensjonen. Tilbudet bør være desentralisert noe som gir god rekruttering og vil «serve» den lokale skipsfarten og fiskeri.

Når det gjelder utdanning til øverste management nivå (D2/D1 og M2/ M1), så må denne utdanningen ligge i en Bachelor-modell som i tillegg til kravene i STCW konvensjonen også gir en solid teoretisk plattform for å kunne operere avanserte offshorefartøy. Her må det stilles krav til både management kompetanse og teknisk kompetanse langt utover det som er spesifisert i de relevante STCW tabeller. Utdanningen må være dynamisk slik at den til enhver tid er på høyde med utviklingen i næringa.

Her må høgskolene lage fleksible utdanningsløp som tillater oppgradering til å løse sertifikat på høyeste nivå. Vi ser for oss en samlingsbasert deltidsutdanning som kan tas i perioder en ikke seiler. Utdanningen bør tilsvare 1 års studium og en Bachelor oppgave

sjøforsvaret Forsvaret er Norges største lærebedrift og tar også inn mange maritime lærlinger og kadetter. Det er stor fleksibilitet i Forsvaret. Søkerne for både maskin og matros kan få lærekontrakt i Sjøforsvaret på både sivile vilkår og som en del av førstegangstjenesten. Læretiden kan kombineres med lederutdanning og påfølgende tjeneste på Sjøforsvarets skip.

I tillegg til å gi utdanning av høy kvalitet er Forsvaret svært god på tverrfaglighet. Totalt tar Sjøforsvaret 300 elever med ut på fartøy hvert år.

Sjøkrigsskolen utgjør forsvarets viktigste bidrag til norsk ma-

ritim kompetanse. Som landets eldste maritime høyere utdanningsinstitusjon, har Sjøkrigsskolen gjennom snart 200 år utdannet maritimt personell av hø kvalitet. Sjøkrigsskolen utdanner Forsvarets framtidige maritime ledere, og er et 3-årig høgskolestudium som gir profesjonsutdanning som dekksoffiser eller maskinoffiser i Sjøforsvaret. Utdanningen kjennetegnes av både teoretisk undervisning og praksis ved Sjøforsvarets fartøyer, og det tilbys seks ulike bachelorprogram. Tre program gir ingeniørutdanning i elektronikk/data, elektronikk/automasjon og maskin, og tre gir fagutdanning i logistikk, nautikk og maritime jegeroperasjoner.

Foto: Anna Julia Granberg/Maritimt Forum

Dagens Bachelor utdanninger på høgskolene må også styrke sin utdanning innen management nivå. Effektive og omfattende etter- og videreutdanningsprogram er nødvendig for å utvikle nødvendig spisskompetanse.

7.4.9 Doktorgradsstudenter Doktorgradsstudenter er helt sentrale i samspillet mellom forskning, utdanning og innovasjon. Ordningen med nærings-ph.d. skal sikre forskningsaktivitet i samarbeid med næringslivet. Bedrifter som inngår avtale om nærings-ph.d., får et årlig tilskudd fra Norges Forskningsråd som tilsvarer 50 prosent av stipendiatsatsen i tre år. Elleve av de nåværende prosjektene er innenfor maritime bransjer. Ordningen med doktorgradsstudenter er en suksess og må videreføres.

7.4.10 Gaveprofessorater En ytterligere kopling mellom forskning og næringsliv, kan etableres med gaveprofessorater. Hvert professorat knytter vanligvis til seg tre til fire doktorgradsstipendiater. Næringen finansierer professorstillingen gjerne knyttet opp mot giverens interesseområde. Til nå har et tyvetalls gaveprofessorater blitt etablert, i all hovedsak innen maritime teknologiske forskningsområder.

Maritim sektor har i tillegg behov for flere gaveprofessorater innenfor maritim operativ virksomhet. En rekke forskningsområder maritim operativ virksomhet er understimulert slik som: maritim sikkerhet og ledelse, havner og havnelogistikk, mariti-

me operasjoner i arktisk, systematisk sikkerhetsstyring, maritim multikulturelle besetning, velferd i skipets sosiale organisasjon.

Global Maritime Knowlegde Hub (GMKH) er et konsortium som nettopp arbeider med å tilrettelegge for givere og mottakere av gaveprofessorater. GMKH eies av Rederiforbundet og Maritimt Forum Oslofjorden.

7.4.11 Sjøfartsdirektoratets rolle Sjøfartsdirektoratet er tilsynsmyndighet for maritim utdanning.

I tillegg bør direktoratet opprette en rådgivende funksjon for utdanningsinstitusjonene som tilbyr maritim utdanning på ulike nivå. En funksjon som skolene og øvrige involverte parter kan diskutere med i løpende saker som for eksempel tolkning av regelverket, nye kurs etc.

Utdanningsinstitusjonene må i dag forholde seg til ulike kontrollregimer med ofte motstridende krav. Sjøfartsdirektoratet ivaretar kravene fra STCW. I tillegg har Telenor hand om radioutdanningen (GMDSS), NOKUT «regjerer» på fagskolene og høgskolene, Nautical Institute har en rolle innen DP, kvalitetssystem i henhold til DNV osv. Det blir her fort viktigere å tilfredsstille alle krav enn å oppdatere krav mot fremtidige behov. Her er det behov for en overordnet og helhetlig gjennomgang av det samlede kontrollregime.

24 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 25

8 institusjonsstruktur

9 etterutdanning

Sett under ett er utdanningsstrukturen for maritim utdanning fragmentert og desentralisert. På videregående nivå er det 21 utdanningssteder, på fagskolenivå 14 og i høyere utdanning seks.

Det er både en utfordring og en ressurs. At strukturen er desentralisert fører til god rekruttering over hele landet, mens det gjør det til en utfordring å bygge opp bærekraftige og sterke fagmiljø overalt. Både med hensyn til faglærere, utstyr og simulatorer er det vanskelig å få til den samme kvaliteten på små og store studiesteder. Maritimt Forum foreslår en HUB-modell innen maritim utdanning for å kunne styrke samarbeidet og kvaliteten gjennom hele sektoren, uten å redusere fordelene ved å ha mange studiesteder.

Etter- og videreutdanning kommer normalt etter at utdanningen er ferdig og en kandidat har begynt på sitt yrkesløp. For skipsoffiserer betyr det i dag etter at sertifikater er løst og karrieren er påbegynt. Det er slik i dag at en nyutdannet skipsoffiser svært ofte må oppdatere sine kunnskaper inn mot det felt denne skal tjenestegjøre i da dette ofte ikke er dekket i den nåværende sertifikatrettede utdanningen.

maritime industrien i Norge har stort behov for sjøfolk med erfaring. Særlig i verfts- og utstyrsindustrien er denne kompetansen ettertraktet. Spesielt hvis disse sjøfolkene bygger på sin kompetanse med teknologi- eller økonomiutdannelse. Det betyr at markedet er stort for etterutdanning innen teknologi, økonomi, jus og andre relevante fag innen maritim næring for sjøfolk som går på land.

Type etter- og videreutdanning blir da i stor grad avhengig av fartstype, utstyr, maskineri og type operasjon den enkelte offiser erfarer gjennom sin yrkeskarriere og det kan skille relativt mye mellom forskjellige kandidater. Dernest kommer den kompetanse som må tilegnes som resultat av endring av formelle krav som for eksempel nye krav i STCW. Vi snakker da om oppdatering og oppgradering av kompetanse.

Det er flere skipsspesifikke kurs som må tas som etterutdanning; lasteoperasjoner på oljetankskip og kjemikalietankskip, ledelse av lasteoperasjoner på oljetankskip, ledelse av lasteoperasjoner på kjemikalietankskip, lasteoperasjoner på gasstankskip, lasteoperasjoner på gasstankskip, ankerhåndteringsoperasjoner, hurtiggående mann-over-bord-båter, passasjerhåndtering, krisehåndtering og menneskelig atferd, sikkerhetsoffiserer, bemanning på gassdrevet passasjerskip og hurtigbåtkurs.

Maritim utdanning i Norge bør samarbeide gjennom en HUB-modell, der det dannes en HUB i Vestfold, Haugesund, Ålesund, Bodø og Tromsø. For at det skal være en reell utdanningshub, skal alle tre nivåene være med i samarbeidet; videregående, fagskole og høyere utdanning. Alle skoler og institusjoner som tilbyr maritim utdanning i Norge, uansett nivå, bør være tilknyttet den aktuelle HUB i sin region.

Det vil føre til økt samarbeid og standardisering av kvalitet og krav mellom skolene på samme nivå og økt samarbeid i regionen mellom nivåene. En slik hubfunksjon vil kunne bidra til større

grad av utveksling mellom lærerstabene og mer optimal utnyttelse av utstyr og simulatorer. Det vil føre til større likhet med hensyn til kvalitet, men også økt mulighet til spesialisering og arbeidsdeling. Særlig regioner med store avstander og små klasser kan få stort utbytte av et slikt samarbeid.

Utdanningene på henholdsvis videregående-, fagskole- og høyere utdanningsnivå har, som vi har gått gjennom i denne rapporten, sine individuelle styrker og svakheter. Et økt samarbeid mellom nivåene vil kunne utnytte styrkene og redusere svakhetene. Et hubsamarbeid vil kunne bygge ned barrierene mellom utdanningsnivåene og gjøre det lettere å se utdanningene i sammenheng.

En slik hub kan organiseres gjennom gjensidige samarbeidsavtaler og en formell samarbeids-organisasjon der styret består av representanter fra alle tre nivåene av institusjonene i et likeverdig samarbeid.

Utdanning og kursing i forhold til flere havbaserte næringer som innen havbruk, fiskeri, petroleum /offshore, sikkerhetsopplæring og beredskap kan vurderes i sterkere grad å bli koblet til HUBene. Alle disse inngår i begrepet «Ocean» og har på flere områder overlappende interesser med maritim utdanning.

Oppdatering er typisk når en skipsoffiser tar forskjellige kurs hos en leverandør for å bedre kunne operere eller utføre service på dette utstyret. Oppgradering blir da typisk når kunnskapen som ligger i sertifikatene ikke er god nok, slik at utdannelsen oppgraderes til å være i henhold til nye krav. Typisk STCW oppgradering hvert 15 år slik det har vært i det siste.

Ser en disse forholdene i lys av en modell hvor utdanningen går over lengre tid i moduler, samtidig som skipsoffiseren er i tjeneste (se kap.10), vil mye av både oppgradering og oppdatering bli inkludert i den ordinære utdanningen, hvor formelle sertifikatkrav samt operasjonelle krav til utdanningen inkluderes i de forskjellige aktuelle moduler. Slik vil etter- og videreutdanningen tas opp i stor grad i den ordinære utdanningen.

Maskin, nautikk og elektroutdannede sjøfolk har en svært ettertraktet kompetanse når de velger å gå på land. Den landbaserte

Ungdom som velger å bli sjøfolk er opptatt av at valget har gode muligheter for videre- og etterutdanning. Sjøfolk må tilbys samme mulighet til sømløs livslang læring som andre yrkesutøvere.

Frem til 2011 var bachelorgrad / fagskole øverste utdanningsnivå for sjøfolk.

MARKOM2020 har i sin virketid opprettet mastergradsprogrammer blant annet for sjøfolk. En masterutdanning gir styrket mulighet for å jobbe innenfor andre maritime sektorer eller i et lederskap innen krevende maritime operasjoner.

For å slutte ringen vil MARKOM2020 etablere en nasjonal næringsrettet forskerskole for de som ønsker å fordype seg ytterligere og jobbe med forskning, utvikling og undervisning.

26 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 27

i dag 10,2 år

10 integrering av teori og praksis

TEKNISK BACHELOR

maritim ingeniør

MASKINOFFISER KL. 1 24 mnd. i stilling som maskinoffiser med fartstid beregnet ut fra 8 timers dag. CBT studieforberedelse frem til teknisk Bachelor.

6,5 år 8 år

1 år STCW modul 2 og 3 i teknisk fagskole 30 dager kadett-tid i sommerferien

10.1

Dagens situasjon

Dagens struktur for maritim utdanning til sjøbaserte yrker er sekvensiell. Nesten all teoretisk opplæring gjennomføres i den første delen, mens praksis dominerer i siste delen av utdanningsløpet.

Med dagens fartstidskrav tar det 12-13 år å oppnå de høyeste maritime sertifikatene. De første seks årene i lære før første, laveste sertifikat og de siste seks-sju årene i praksis om bord på skip.

I dagens modell arbeider lærlingene og kadettene stort sett i en 4:4 ordning. Det betyr at læretiden som tar 2 år faktisk kun gir ett år effektiv fartstid. Resten er avspasering av opptjent fritid om bord. Det samme gjelder når de kommer ut i jobb med de laveste sertifikatene for å seile opp nok fartstid til høyere sertifikater.

Her kan karriereplanlegging mellom kandidat, rederi og undervisningsinstitusjoner legge til rette for bedre utnyttelse av tiden hvor de ikke er om bord.

For å kunne øke kvaliteten og for å spare tid, bør vi vurdere modeller hvor opplæringen skjer gjennom en økt grad av integrering mellom teori og praksis.

Det er de høyeste sertifikatene som leder til de mest ansvarsfulle stillingene om bord. Når disse oppnås har det gått minst seks-sju år siden den teoretiske opplæringen var avsluttet og eksamen avlagt. Det betyr at offiserer på norske skip utfører komplekse operasjoner som innebærer bruk av nye metoder og utstyr som ikke er beskrevet i den ordinære, teoretiske, sertifikatrettede maritime utdanningen.

Det vil bli en ekstra utfordring å administrere og koordinere en integrert modell. Det kreves et forpliktende samarbeid med aktørene i opplæringen; myndigheter, høgskole/universitet, fagskole og næringen.

Skal sjøbaserte yrker ha en utdanning med optimal kvalitet, må vi etablere ansvarlig helhetlig tilnærming til hele utdanningsløpet og slik få en overordnet føring og kontroll fra samfunnet sin side. I dagens utdanningsmodell hvor det ene trinnet bygger på det forrige, er det ingen som er ansvarlig for helheten.

Skal en integrert modell fungere, må noen få et overordnet og helhetlig ansvar. Kan det være et nasjonalt maritimt utdanningsråd bestående av utdanningstilbydere? Eller bør den øverste institusjonen, høgskole/universitet, ta et slikt ansvar?

1 år STCW modul 1 i teknisk fagskole inkl. videreg. sikkerhetskurs

Maritimt Forums kompetanseutvalg vil under presentere tre mulige modeller for større grad av integrering av teori og praksis i utdanningsløpet. Modellene må utvikles og er ment som innspill til videre diskusjon. Men Maritimt Forums kompetanseutvalg er overbevist om at økt integrering mellom teori og praksis er en nødvendig forutsetning for å utvikle norsk maritim utdanning.

2 år - læretid med fartstid beregnet ut fra 8 timers dag, 5 av totalt 6 mnd. kadettpensum og tilrettelagt for studieforberedende kurs via CBT. 2 år - VG 1 og 2 på skoleskip

10.2 Fordeler med integrering av teori og praksis

Forslagene om integrering av teori og praksis i utdanningen gir en høyere gjennomstrømming da antallet i skole og på skip kan sees under ett. I de første årene frem til laveste sertifikat kan antallet teoretisk sett kunne dobles med bruk av samme ressurser og plasser på skip og i skole som i dag.

10.3 Periodisert modell

10.3 Modell for maskinoffiserer

Ved en mer integrert utdanningsmodell vil studentene få fokus på både sertifikatrettet og operasjonell kompetanse i en synergi med den til enhver tid oppdaterte kunnskap som er i næringen.

Operativ kompetanse kan inkluderes i opplæringen slik at kandidaten får en mer komplett kompetansebase gjennom hele opplæringsforløpet.

1. Etter at kandidatene er ferdig ved Vg2,går blir de lærlinger i

to år. De fleste har en 4:4 ordning. Det betyr at lærlingetiden som tar to år faktisk kun er ett læreår. Det andre året er avspasering som kan utnyttes mer aktivt.

1. 2 år - VG 1 & 2 på skoleskip hvor en i tillegg til teori får fartstid og grunnleggende sikkerhetskurs, stor forståelse for yrket med mulighet for kveldsundervisning som kommer en til gode videre i karriereløpet. Kan seile som smører med ferdighetssertifikat etter første året.

Andre generelle fordeler vi kan oppnå med økt integrering av teori og praksis:

• • • • • • • • • •

Utdanningen sees i sammenheng fra start fram til høyeste sertifikat.

Utdanningen følger kandidatenes kompetanse og sertifiseringsnivå.

Motivasjon og forståelse for faget spesielt i begynnelsen av utdanningsforløpet økes vesentlig hos kandidatene.

Frafall begrenses.

Utdanningstiden må ha de høyeste sertifikater og toppkompetanse som mål.

Raskere tilpassing til volum og gjennomstrømming.

Samsvar med andre fag styrkes.

Tverrfaglig rekruttering styrkes.

Rederienes involvering styrkes. Skal de kunne ha offiserer med klasse 2 sertifikater må de delta da disse er i ordningen. Rederier drives slik til større deltagelse.

Kandidatenes involvering i egen læring styrkes.

En integrert modell tar utgangspunkt i en periodisering av teori og praksis gjennom utdanningsløpet. Modellen inneholder to endringer fra dagens praksis.

Om læretiden på to år ses i sammenheng med det første året på fagskolen, vil det åpne seg flere muligheter. Teori og praksis kan integreres ved at lærlingen får undervisning ved fagskolen i friperiodene. På den måten kan man redusere tiden ved fagskolen til tre semestre. Alternativt er fortsatt å bruke fire semestre, men ta med utvidelse av innhold og/eller mindre tidspress i undervisningsforløpet.

2.

For kandidater som går til høgskolene, arbeider MARKOM2020 med et interessant forslag som ivaretar ideen om integrering av teori og praksis. Forslaget går ut på at studentene er i praksis om bord på fartøy i andre og femte semester. Det betyr at åtte måneder av kadettiden er unnagjort når studentene er ferdig på høgskolen.

I denne modellen kan tiden fram til maskinoffiser klasse 1 sertifikat, reduseres med 2 til 3,5 år Modellen er bygd opp av seks elementer, se figur under:

2. 2 år - læretid på sjøgående skip med fartstid beregnet ut fra 8 timers dag, gjennomgåelse av 5 av totalt 6 mnd. kadettpensum og tilrettelagt for studieforberedende kurs via nett.

3. 1 år - STCW modul 1 i teknisk fagskole - inkludert videregående sikkerhetskurs.

4. 30 dager kadett tid i sommerferien som da gir rett til sertifikat klasse 4 hvorpå en da kan tjenestegjøre som maskinoffiser umiddelbart etter endt skolegang.

5. 1 år STCW modul 2 & 3 i teknisk fagskole.

6. 24 mnd. i stilling som maskinoffiser (hvor det kreves kl. 2) med fartstid beregnet ut fra 8 timers dag som gir rett til sertifikat klasse 1. Nettstudier som forberedelse frem til teknisk Bachelor.

Denne modellen forutsetter at høyeste nivå (høgskole/universitet) må styre grunnlaget for undervisningen nedover i undervisningsrekkene helt ned til videregående skole. Dette for å sikre at undervisningsnivåene henger sammen.

Modellen forutsetter også at rederiene sammen med kandidatene setter opp en karriereplan med fortløpende fartstid, slik at en blant annet kan seile kadett i sommerferien (mellom pkt. 3 og 4) og bruke tid til nettstudier om bord og hjemme.

28 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

10.4 Modulbasert vekslingsmodell

Figur for modulbasert vekslingsmodell, se vedlegg 4.

En modulbasert vekslingsmodell tar utgangspunkt i en parallell teoretisk og praktisk gjennom hele utdannings¬forløpet etter videregående opplæring. Kandidaten kan for eksempel være fire uker på skole og fire uker ut på et fartøy fra 18-19 års alder.

Modellen skisserer et løp hvor det kan undervises i moduler (samlingsbasert). Emner kan undervises teoretisk på skole før samme modul kan tas om bord i en praktisk kontekst. Internett kan brukes aktivt under opplæringen, både på sjø og land. Man tar grunnleggende emner i begynnelsen og mer prosjektrelatert etter hvert som erfaring og spesialisering gir grunnlag for dette.

Studentene vil ha en betraktelig større teoretisk og operasjonell ballast å ta med seg inn i studiehverdagen og likeså mer relevant teoretisk ballast ut i den operasjonelle.

En slik integrert utdanningsmodell praktiseres delvis i dag i andre fag som for eksempel medisin, journalistikk, boring med flere.

Den følges også for siste året i nautikkutdanningen ved Universitetet i Nordland.

Fordeler

Forslaget gir en høyere gjennomstrømming da antallet i skole og på skip sees under ett. I de første årene frem til laveste sertifikat kan antallet dobles med bruk av samme ressurser / plasser på skip og i skole som i dag.

Det nye utdanningsmodellen gir en sterk enhetlig maritim utdanning med fokus på både sertifikatrettet og operasjonell kompetanse i en synergi med den til enhver tid oppdaterte kunnskap som er i næringen. Operativ kompetanse inkluderes i opplæringen slik at kandidaten får en mer komplett kompetansebase modul for modul gjennom hele opplæringsforløpet.

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 29

regående opplæring). Og tilsvarende vil tiden fram til de høyeste sertifikatene reduseres fra 12-13 år til 10 år.

Vi vil kunne se at motivasjonen hos kandidatene vil øke. De vil også få lavere kostnader og oppnå høyeste sertifikat på et tidligere tidspunkt.

Utdanninger i den nye modellen pågår frem til de høyeste sertifikatene. Siden det normalt er et fåtall med de høyeste sertifikatene om bord på et skip til enhver tid, vil en på denne måte sette hele organisasjonen om bord i opplæringsmodus. De fleste vil på et eller annet nivå være både studenter, offiserer og instruktører.

Det gir et godt læringsmiljø.

Ansvar

Skal sjøbaserte yrker ha en utdanning med optimal kvalitet, må vi etablere ansvarlig helhetlig tilnærming til hele utdanningsløpet og slik få en overordnet føring og kontroll fra samfunnet sin side. I dagens utdanningsmodell hvor det ene trinnet bygger på det forrige, er det ingen som er ansvarlig for helheten.

Høgskolene/universitetene er en aktuell kandidat til å kunne ta en slik rolle. Høgskolene/universitetene kan bli sentrene i hjul med eiker ut til fagskoler og videregående skoler i sine regioner.

Det er naturlig å se på de maritime høgskolene/ universitetene som de fem sentrene maritim utdanning. Høgskolene/ universitetene bør ta et større ansvar og en mer helhetlig rolle for den maritime utdanningen til sjøbaserte yrker. Disse skolene har god infrastruktur rundt seg samt gode fasiliteter og simulatorsentre.

Høgskolene/universitetene og fagskolene i regionen bør sammen og i samarbeid være senter for norsk maritim utdanning til sjøbaserte yrker. Dette kan gi sterke miljøer faglige og organisatoriske nett.

Praktisk og teoretisk opplæring i et samkjørt mønster vil gi bedre relasjoner mellom alle involverte i utdanningen. Forslaget reduserer tiden fram til laveste sertifikat fra 6 til 4 år (2 år etter vide-

Foto: Anna Julia Granberg/Maritimt Forum

30 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 31

11 konklusjon Maritimt Forum sitt kompetanseutvalg har gjennom denne rapporten vurdert flere forhold innen maritim utdanning til sjøbaserte yrker. De maritime næringene på sjø og land trenger kompetansen i de sjøbaserte yrkene. Kompetanse er og vil forbli vårt viktigste konkurransefortrinn i en global næring. Ungdom viser økende interesse for en maritim karriere.

Det er mye positivt å melde fra maritim utdanning i Norge i dag, men samtidig er det store muligheter for forbedringer. Utdanningen er fragmentert og for fagskoleutdanningen blir utdanningen begrenset til et STCW-minimumsnivå. Det er for store ulikheter mellom institusjonene. Det er ingen som har et overordnet og helhetlig ansvar Det er mangel på gode læremidler. Det er vanskelig å rekruttere kvalifiserte lærere. Teori og praksisopplæringen bør i større grad kobles sammen i en integrert modell.

Skal Norge opprettholde sin posisjon som en verdensledende maritim nasjon, må vi legge til rette for en maritim utdanning som også er i front. Det er behov for en bedre organisering, samordning og ikke minst finansiering. Maritim utdanning i Norge bør samarbeide gjennom en HUB-modell.

Maritimt Forum sitt kompetanseutvalg ber derfor om at regjeringen legger frem en egen stortingsmelding om en styrket maritim utdanning. Meldingen må se på alle delene av utdanningen i en helhetlig sammenheng. Arbeidet med en slik melding må starte før arbeidet med regjeringens maritime strategi sluttføres.

Foto: Anna Julia Granberg/Maritimt Forum

32 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 33

12 vedlegg Vedlegg 1: Skoler som underviser Vg2 Maritime fag Nr.

Skole

Vedlegg 2: Fagskoler som underviser maritime fag Antall klasser

1

Kvadraturen skolesenter

2

2

Stavanger Offshore tekniske

1

3

Karmsund vgs

3

4

Rubbestadneset vgs

3

5

Bergen vgs

4

6

Austevoll vgs

2

7

Skoleskipet Gann

4

8

Skolskipet Sjøkurs

2

9

Måløy vgs

2

10

Herøy vgs

2

11

Ålesund vgs

4

12

Kristiansund vgs

3

13

Trondheim vgs

2

14

Frøya vgs

1

15

Tromsø vgs

5

16

Rørvik vgs

2

17

Bodin vgs

4

18

Honningsvåg vgs

2

19

Vest-Lofoten vgs

2

20

Sandnessjøen vgs

1

21

Færder vgs

3

22

Etterstad vgs

1

Totalt

55

For maritime fag er det 14 fagskoler som gir Skipsoffisersutdanning.

Disse er fordelt slik: Skoler med både Nautikk (2-årig) og Skipsteknisk drift (2-årig): • Fagskolen i Vestfold* • Kvadraturen Skolesenter/ Fagskolen i Kristiansand • Karmsund fagskole, Haugesund* • Bergen maritime fagskole • Bodin maritime fagskole* • Fagskulen i Måløy • Tromsø maritime skole* • Fagskolen i Ålesund* • Kristiansund fagskole • Trondheim tekniske fagskole * lokalisert sammen med høgskole eller universitet Skoler med Nautikk (2-årig) • Austevoll maritime fagskule • Lofoten maritime fagskole • Nordkapp maritime fagskole • Ytre Namdal fagskole

Oversikt over skoler, fag og studenter over 2 år: Maritime fagskoler

Nautikk

Skipsteknisk

Totalt

Fagskolen i Vestfold

27

20

47

Fagskolen i Kristiansand

29

32

61

Karmsund fagskole

47

50

97

Bergen maritime fagskole

89

54

142

Fagskulen i Måløy

31

29

60

Fagskolen i Ålesund

96

48

144

Kristiansund fagskole

31

32

63

Trondheim fagskole

37

36

73

Ytre Namdal fagskole

38

0

38

Bodin maritime fagskole

62

40

102

(inkludert Austevoll (nautikk)

Lofoten fagskole

37

0

37

Tromsø maritime fagskole

47

37

84

Nordkapp maritime fagskole

16

0

16

587

377

964

Totalt antall studenter

Vedlegg 3: Høgskoler som underviser maritime fag (sjøbaserte) Høgskolen i Buskerud og Vestfold: • Bachelor i nautikk • Bachelor i skipsfart og logistikk • Bachelor i marinteknisk drift • Master i maritime ledelse Høgskolen i Stord/Haugesund: • Bachelor i nautikk (også Y-vei) • Master i ledelse av krevende maritime operasjoner Høgskolen i Ålesund: • Bachelor i nautikk (også Y-vei) • Bachelor i maritime ledelse • Bachelor i marinteknisk drift (planlagt) • Master i ledelse av krevende maritime operasjoner

Universitetet i Tromsø: • Bachelor i nautikk Universitetet i Nordland: • Bachelor i nautikk, maritim økonomi og ledelse • Årsstudium i maritim økonomi og ledelse (videreutdanning sjøoffiserer) • Bachelor i skipsteknisk drift (planlagt) Sjøkrigsskolen: • Bachelor i nautikk • Bachelor i marinteknisk drift

34 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 35

Vedlegg 4: Akkumulerte opptak fra fagskolen og bachelor maritime studier (nautikk og maskin) 2010-2013: Universitetet i Nordland er ikke med i denne oversikten.

Akkumulerte opptak fra fagskolen og bachelor maritime studier (nautikk og maskin) 2010 - 2013 FIG. 1: Akkumulert opptak maritim fagskole og bachelor 2010 - 2013 hele landet.

750

antall studenter

650 550 450 350 250 150 50

F. Nautikk F Maskin B. Nautikk B. Maskin

2010

2011

291 189 163 19

258 181 174 21

2012 291 195 158 25

FIG. 2: Fordeling av opptak maritime bachelor studier (nautikk og maskin) 2013 hele landet.

HiĂ… 24 %

hbv 37 %

uit 12 %

Hsh 27 %

2013 276 200 150 27

Vedlegg 5: Eksisterende modell og ny modulbasert vekslingsmodell

36 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker

Vedlegg 7: referanseliste • FAFO, Fra sjø til land. Betydningen av sjøbasert erfaring i maritim næring fram mot 2020, (FAFO-rapport 2012), juni 2012.

• FAFO, Det gamle landet og havet. Rekrutteringsbehov i maritim næring fram mot 2020 (FAFO-rapport 2013:28), juni 2013.

• Nærings- og handelsdepartementet, Regjeringens maritime strategi – Stø kurs 2020, August 2013.

• Norges Rederiforbund, Konjunkturrapport 2013. Store maritime muligheter, 2013.

• Meld. St. 14 (2012-2013) - Kompetanse for en ny tid, 1. mars 2013.

• Innst. 384 S (2012-2013), Innstilling til Stortinget fra utenriks- og forsvarskomiteen om Kompetanse for en ny tid (jf. Meld. St. 14 (2012-2013)), 29. mai 2013.

• Forsvarets forskningsinstitutt, En sterk norsk maritim næring – en trussel for Sjøforsvaret?, (FFI-rapport 2013/01252), 15. april 2013.

• Torger Reve/ Amir Sasson: «Et kunnskapsbasert Norge», Universitetsforlaget 2012.

• Meld. St. 18 (2012-2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter.

• Marut, Aasen-utvalget: «Maritim profesjonsutdanning – ny nasjonal struktur for maritim offisersutdanning.» November 2009.

• «Styringsfart 2020», Høyres maritime strategi våren 2013.

// Maritim utdanning for sjøbaserte yrker 37

Layout: mpDesign

38 // Maritim utdanning for sjøbaserte yrker