Kapittel EN

Det var fredag ettermiddag, og jeg satt fornøyd ved pulten min med Rosa Kanin sovende på fanget, da frøken Fryd kom med de skremmende nyhetene.

«På mandag,» sa hun, «skal vi ha matteprøve!»

Jeg kjente at det vrengte seg i meg av nervøsitet.

En prøve! Jeg hatet prøver.

«Jeg vil at dere skal bruke helgen på å øve på gangetabellen», sa frøken Fryd.

Jeg kikket bort på bestevennen min Zoe, som satt ved pulten ved siden av meg, men hun så ikke bekymret ut i det hele tatt.

Men så er Zoe flink til alt. Matte er det faget jeg liker minst, og jeg synes det er skikkelig vanskelig å huske gangetabellen.

Jeg var helt motløs da jeg la bøkene i sekken min for å dra hjem.

«Hva er det?» spurte Zoe da vi gikk ut i skolegården.

«Jeg er bare litt bekymret for prøven», innrømmet jeg.

«Vampyralver er ikke så gode i matte.»

«Det kommer til å gå bra, Isadora!» sa Zoe og nøs i et papirlommetørkle. «Gangetabellen er uansett lett.»

«Ja, for deg, ja!» sa jeg. «Du er jo kjempeflink!»

«Det er bare fordi jeg øver masse», sa Zoe. «Mamma har kjøpt en CD med gangetabellsanger. Vi hører på den i bilen hver morgen. Matte kan være veldig gøy hvis du gir det en sjanse. Å legge sammen tall er litt som å legge puslespill!»

Jeg så skeptisk på henne.

«Du kan få låne CD ­ en hvis du vil», sa Zoe vennlig. «Jeg kan den allerede utenat.»

«Å nei, det går bra», sa jeg fort. Tan ­ ken på å høre på sanger om gangetabellen gjorde meg bare enda mer stressa. Jeg hadde ikke lyst i det hele tatt!

Zoe trakk på skuldrene.

«Du kan ringe meg i helgen hvis du ombestemmer deg», sa hun. «Å se, der er mamma! Ha det bra, Isadora!» og så løp hun av gårde over lekeplassen.

Jeg gikk sakte bort til der hvor mamma sto med lillesøsteren min Marigull i sportsvogna. Mamma er alv, og jeg visste at hun ikke egentlig kom til å skjønne det med matteprøver. De har helt andre fag på alveskolen: for det meste tryllestav­ vifting, fluesoppsanking og ballett.

«Hei, vennen min!» smilte mamma da jeg skyndte meg bort til henne.

«Hvordan har dagen din vært?»

«Bra», sa jeg og bestemte meg for at det ikke var noe poeng i å fortelle henne om matteprøven. «Det var bursdagen til Bruno. Han hadde med kake!»

«Så nydelig!» sa mamma mens vi gikk mot skoleporten og ut på fortauet.

«Den var med jordbærsmak», sa jeg.

Jeg fortsatte med å fortelle mamma alt det andre som hadde skjedd den dagen, mens vi gikk, men jeg klarte likevel ikke helt å glemme matteprøven.

Den eneste måten jeg kunne slippe unna på, var ved å være syk på mandag.

Mamma begynte å fortelle meg om alle de morsomme tingene Marigull hadde gjort den dagen, men jeg hørte bare halvveis etter. Tankene spant. Turte jeg virke ­ lig å late som om jeg var syk på mandag?

Nei … det kunne jeg bare ikke … eller kunne jeg det?

Da jeg kom hjem, gikk jeg rett inn på kjøkkenet og spiste yndlings ­ maten min – ei skive ristet brød med peanøttsmør. Pappa hadde allerede stått opp fra dag­ søvnen – han er vampyr, så han sover mye på dagen.

Han satt ved bordet og drakk den røde yndlingsjusen sin.

«Hatt en fin dag på skolen, Isadora?» spurte han.

«Absolutt, pappa», sa jeg mens jeg slapp en brødskive ned i brødristeren. «Jeg lurte på om jeg kunne ringe Mirabelle i kveld?»

«Mirabelle?» sa mamma og så litt be ­ kymret ut. Mirabelle er kusinen min. Hun er halvt alv og halvt heks og veldig skøyer­ aktig. Hun skaper ofte problemer for meg, enda hun ikke mener det, men jeg liker å være sammen med henne likevel. Hun er så gøyal!

«Jeg har ikke snakket med henne på en stund», sa jeg. «Får jeg lov? Vær så snill?

Det er fredag!»

«Jo, det kan du sikkert», sa mamma.

«Ja, det må da være greit», sa pappa.

Da jeg hadde spist skiva mi med pea­ nøttsmør, løp jeg ut i gangen der krystall­ kula ligger på et lite bord ved inngangs­ døra. Mamma veivet med tryllestaven over den og mumlet nummeret til Mirabelle, og så begynte den å gløde lyserødt. Tåka i krystallkula virvlet rundt, og jeg så utålmo ­ dig inn i dypet, for jeg visste at den lagde ringelyd hjemme hos Mirabelle akkurat da! Jeg håpet at hun var hjemme. Etter et par minutter forsvant tåka, og plutselig så jeg ansiktet til onkel Alvin kikke ut fra kula.

«Ah!» sa han. «Kornelia! Kjære søster.

Hvordan går det?»

Mamma og onkel Alvin begynte å pra ­ te, og jeg spratt utålmodig opp og ned og ventet på at de skulle bli ferdige. Endelig