1 Seter og sinkbøtte

Gressbakken rundt setra vår har en sti, den går fra tunet med de små tømmerbygningene til vannkilden borte ved gjerdet. Det er fra den stien jeg har det aller første minnet i livet mitt.

Jeg sitter i ei sinkbøtte som faren min bærer. Han og jeg er på vei for å hente vann og vaske oss. Jeg husker lyden av metallknirket i hankfestet og synet av gressstrå som står og nikker med glitrende vannperler ytterst på aks og blad. Jeg tror jeg må ha vært knappe tre år, man er jo et relativt lite menneske når man kan sitte sammenbrettet med rumpa ned i en sinkbøtte.

Setra vår ligger i en bratt li noen kilometer opp fra Vågå i Gudbrandsdalen.

Oldeforeldrene mine kjøpte den i 1925, de var byliberale intellektuelle venstrefolk opptatt av bunader, målrørsle og norskdom. De tilhørte dessuten den første generasjonen vanlige nordmenn som kunne nyte godt av begrepet fritid, og kjente at naturen kunne brukes til å ta pause fra en krevende tilværelse. Oldemor og oldefar ønsket seg et sted der de kunne koble av fra det krevende bylivet og kjenne urnorsk nasjonalfølelse sprenge i brystkassa og øyekroken. De fant en seter på veien fra Vågå mot Lesja, seks små hus strødd på en bratt gressvoll, det største på 25 kvadratmeter, de andre bitte små dukkestuer med soverom, kjøkken, vaskerom og rotebod.

Gjennom hele oppveksten hørte jeg fortellingene om sommeroppholdene på setra, der familien gjorde fjellfolk av seg. Oldefar slo hele gressvollen med ljå, oldemor kokte og bakte på en vedkomfyr i det gamle fjøset som ble gjort om til kjøkken. Bestefars venner syklet med opprullet bybukse og beksømstøvler over Valdresflya og kom på visitt, og de opplyste søstrene til oldefar kom gående fra Dovre med solid fysikk og sterke meninger.

Mamma fortalte om somrene hun gikk fra hytta gjennom hele Rondane i turnsko. En gang ramla hun rett ut i en flomdiger elv og unngikk drukningsdøden ved å klore seg fast til kampesteinene langs bredden med bare fingrene. Mamma er gymlærer og pedagog, har sterke hender, brede håndbaker med synlige blodårer. Jeg syns alltid hendene hennes så tøffe ut, og gledet meg til å bli kvitt de bløte småpikehendene mine og få harde voksennever som var sterke nok til å klore seg fast i en frådende elv.

Som barn besøkte jeg setra som oftest sammen med mormor og morfar. Det var lite snakk om at vi måtte gå tur, bestige topper eller telle kilometer. Vi bare var der, rusla i terrenget, fulgte bekken opp gjennom den kronglete fjellbjørkeskogen og var oppom nabosetra.

Det hendte vi kom så langt som til Kvitsteinhøe, som er nærmeste topp noen kilometer inn og opp på snaufjellet. Der drakk de voksne termoskaffe og vi ungene fikk kjeks og saft. Så plukket vi en småstein, stakk den inn i varden og tok turen ned igjen. Mange år senere, da jeg fant tilbake til gleden over å gå i fjellet, hadde jeg fortsatt med meg den refleksen, å plukke med meg en liten stein underveis, kile den inn på en ledig plass i toppvarden og med det bli del av historien om møtet mellom folk og fjell. Etter hvert er toppene og vardene blitt mange, og i hver av dem har jeg lagt igjen en bitte liten gråsteinshilsen.

Som liten elsket jeg det sakte seterlivet mellom de små tømmerhusene. Morfar slo gress, sagde og hogget bjerkestammer og lagde stramme, fine vedstabler langs hytteveggen, han hadde bukseseler på bar overkropp og brukte et lommetørkle knyttet i hjørnene som beskyttelse på sin hårløse isse. Mormor kokte. Hun kokte kaffe og solbærtoddy og blomkålsuppe, hun kokte einerkvister for å lage velduftende vann til hårvask. Hun kokte hele maurtuer og silte av en illeluktende saft som hun smurte på huden, og som ifølge henne kunne kurere absolutt alle giktiske og muskulære smerteplager. Hun plukket rabarbrastenger og kokte grøt og serverte den strødd med et sukkerlag som var så tjukt at det knaste mellom tennene.

Jeg fikk være med og rake gress, tørke oppvask og kverne kaffebønner. Vi lærte å fyre i ovn og spikke med tollekniv. En påske gikk jeg løs på et emne av einerrot for å spikke en knagg og skjønte ikke hvorfor alle de voksne var så lattermilde og merkelig fnisete i fjeset mens de fulgte prosessen. I ettertid ser jeg at det åpenbart var smått forstyrrende og festlig å se et fremmelig, lite pikebarn med musefletter og Marius-genser sitte krumbøyd med tollekniven og i stort alvor spikke frem det som mest av alt lignet en solid trekuk med stolt reisning.

Dagene på setra var både innholdsrike og endeløse, og avreisedagen var den mest endeløse av dem alle. Jeg hadde aldri sett de voksne gnukke, gni og polere så mye som de gjorde når de vasket ut etter en seterferie. Mormor banket puter, morfar ristet tepper, vi varmet vann og vasket og tørket støv, det skulle ryddes og stables, res opp og trekkes for, bordløpere skulle ligge rett, og kopper skulle stå med hank til venstre, alle gryter måtte plasseres midtstilt i skapet. Hytta skulle skinne som en juvel når vi dro, slik at neste familiemedlem som kom innom, ikke skulle finne noe å sette fingeren på. Pleddet skulle legges pent over armlenet i gyngestolen, og dyner skulle brettes på langs. Det er sånn det pleier å være. Det eneste og viktigste bud på setra. At ting er sånn det pleier å være.

De første minnebildene i mitt liv har jeg altså fra den setra. Og det aller første bildet er av bøttereisa over tunet. Hanken på bøtta knirker, jeg ser gress-stråene langs stien som duver med dråper på, og de hårete beina til pappa som stikker opp av slagstøvlene. Støvlene var fra krigens dager, stive og morkne med jordslagflekker på innsiden, de ble brukt av alle som ble sendt ut på oppdrag til olla.

Oldeforeldrene mine likte dialektord. Hovedhuset ble konsekvent kalt selet, og vannkilden var og er olla. I et hjørne av tomta strømmet det vann rett fra grunnen, det kom nyrenset av naturen gjennom sand og jordsmonn, var iskaldt og krystallklart. Drikkevannet hentet vi der kilden sprang ut mellom steinene, derfra ble vannet ledet i tømmerrenner nedover til en grovsnekret kasse som ble brukt til kjøleskap, og så til vaskeplassen som lå nederst bak buskaset inntil gjerdet. På bilde nummer to i livets filmrull står jeg der på vaskeplassen, barbeint på mosegrodde steiner og blir dusjet med iskaldt vann over kroppen, såpet inn og vasket igjen. Jeg kjenner morgensola varme nyvasket gåsehud mens pappa lærer meg å bruke hånda som drikkekar. Vi to står der krumbøyde og avslutter fjelldusjen med å drikke oss utørste av kildevannet som smaker fjell.