Grunnleggende trim av rigg og seil by Peter Leidersdorff

Grunnleggende trim av rigg og seil

Seil er laget med en bestemt dybde og profil, tilpasset en bestemt rigg. Men forskjellige vindstyrker og vindvinkler påvirker og forskyver både dybden og profilen. Seiltrim handler om å kontrollere og styre disse endringene, så de virker positivt i stedet for negativt. Trim av rigg og seil er egentlig en hel vitenskap, og noe man kan lære mer om gjennom et helt liv. Det kan skrives tykke bøker om dette emnet alene, og det er det da også mange som har gjort. Trim er også en utrolig spennende ”lek” - en stor del av gleden ved å seile består i å eksperimentere og prøve seg fram, og hele tiden prøve å forbedre båtens seilegenskaper med de midlene man har til rådighet. En generell ting du bør huske, er at når du endrer på én trimline, så påvirker du som regel mer enn én egenskap i riggen. Det gjør seiltrim komplekst, men også interessant. Seiltrim og riggtrim varierer dessuten en del fra båt til båt. Det skyldes at det finnes så mange forskjellige slags rigg og seil, og så mange forskjellige slags skrog seilene skal flytte på.

grunnleggende prinsippene for trim av seil og rigg: Hva er det viktigste å oppnå, hvilke midler har vi til rådighet, og hvordan gjør man det helt konkret? Vi holder oss til det som er felles for de fleste seilbåter og de fleste seilere. Unntatt er imidlertid enmannsjoller. De har ustaget mast og bare et storseil, og det er noe helt særlig. Noe av det følgende er relevant for dem, men det meste finnes i kapittelet om seiltrim rettet mot joller. Noen steder går vi sikkert mer i dybden enn det som er nødvendig for begynnere. Andre lesere vil omvendt ha mer behov for å hoppe over det enkleste, mest grunnleggende stoffet. I begge tilfeller er det bare å bla videre, til det blir relevant igjen for akkurat deg.

Seiltrim kan gjøres veldig enkelt – og veldig komplisert. Til venstre en klassisk turbåd, hvor man nøyer seg med at heise seilene og skjøte dem inn. Til høyre et kikk ned i en av verdens mest avanserte joller hva trim angår - en 505.

1.4

Det som er felles

Selv om seiltrim fort kan bli komplisert, har vi i dette kapittelet forsøkt å gjøre det enkelt. Her ser vi på de 27

Mest mulig gass, minst mulig brems Å trimme rigg og seil handler først og fremst om tre ting: • Skape, eller snarere forbedre balanse • Tilpasse kreftene i riggen til de aktuelle forholdene • Få mest mulig av vindenergien til å trekke fremover

Vinden leverer en viss porsjon krefter i seilene. Noen av dem trekker båten forover, andre trekker sideveis/ bakover, eller skaper ubalanse, som vi må korrigere med roret eller mannskapsvekten. Noen ganger opplever vi, at det enten er for mye eller for lite ”power” i riggen. Alt dette forsøker vi å regulere ved hjelp av båtens trimfunksjoner. Det gjelder altså kort og godt å innstille og justere seil og rigg, sånn at kreftene i båten er noenlunde i balanse. Andelen av ”hestekrefter” som trekker forover, skal være størst mulig. Og samtidig gjelder det selvfølgelig å redusere den andelen som trekker sideveis, bakover, eller som skaper ubalanse. Noen ganger er det flere ”hestekrefter” i riggen enn båtens stabilitet og balanse kan håndtere. Da må vi ”slippe gasspedalen” litt, inntil kreftene i riggen passer med båtens stabilitet og balanse. Det lyder kanskje komplisert. Men heldigvis har kloke folk laget seil og rigg sånn at det virker temmelig bra helt fra starten. I praksis handler det i første rekke om å sørge for at seilene får lov å beholde den formen de var tiltenkt da de ble laget, på tross av de skiftende belastningene og omstendighetene de blir utsatt for. Men i tillegg er det en stor fordel å kunne tilpasse seilenes form, plassering, og ikke minst størrelse, til de aktuelle forholdene (vindvinkel, vindstyrke, bølger). På neste side kan du lese om de grunnleggende prinsippene i seil- og riggtrim.

Balanse mellom forskjellige krefter

Vinden trykker i seilene, og båten krenger. Kjølen og/eller mannskapsvekten motvirker trykket fra riggen. I stedet for å velte båten, kan vindenergien i seilene nå skape framdrift. En viss stabilitet skal altså til.

Trykket i seilene kan teoretisk samles i ett punkt, og det samme kan trykket i kjølen og roret, som er under vann. Dermed har vi altså to trykkpunkter, som skal befinne seg loddrett over hverandre, for at båten skal være i balanse. Hvis båten skal kunne bevege seg rett fram - uten å bli presset opp mot vinden (loffe), eller vekk fra vindretningen (falle av) - må de to trykkpunktene altså ligge omtrent loddrett over hverandre.

La oss starte med begrepet balanse. En seilbåt påvirkes av en masse forskjelligrettede krefter, både over og under vannlinjen. Uten å gå i detaljer, er det lett å forstå at det er ganske avgjørende at disse kreftene er i balanse med hverandre. Her kan du se de viktigste kreftene som virker på båten, når den seiler.

Båten beveger seg fremover, og ikke sidelengs, hovedsakelig fordi kjølen (sammen med skrogfasongen) holder den på kurs, og forhindrer avdrift. Undervannsskrog og kjøl må ha et visst grep i vannet. En helt flatbunnet seilbåt uten kjøl vil seile mer sidelengs enn forover.

Syv ting det er godt å vite før du starter

Ubalanse merkes på roret Hvis det ikke er balanse i båten, merkes det først og fremst på roret. Hvis man slipper roret, og båten farer opp mot vindøyet (loffer), så er båten ”logjerrig”. Det er en ubalanse i seilføringen, som vi kan trimme oss ut av. Man kan ikke flytte på kjøl og ror (bortsett fra noen joller, som kan vinkle/flytte kjølen) - så det er rigg og seil vi kan justere på. Båten kan også være legjerrig, men det er mindre vanlig. Det er snakk om den samme type ubalanse, bare med motsatt fortegn. Her vil båten falle av, hvis man slipper roret.

Slipp bremsen Hvis man skal seile med roret konstant i bruk, for å motvirke logjerrigheten/legjerrighet, så svarer det til å seile med bremsen på hele tiden. Rorbladet vil være vinklet mot vannstrømmen, og det skaper motstand. Er båten ”hard på roret”, er det et tegn på at man bør endre på en eller flere trimfunksjoner.

Litt rorpress OK Mange erfarne seilere liker imidlertid å trimme båten, så det finnes en ørliten tendens til logjerrighet. Det gjør det lettere å seile kryss med maksimal høyde, og betyr at man hele tiden ”merker” båten tydelig. Et ørlite rorpress, hvor båten søker svakt mot lo, er altså fint. Rorprofiler er også designet til å fungere optimalt med en ørliten vinkel til vannstrømmen.

Sjekk mastens vinkel Masten er nesten alltid vinklet litt akterover. Mastens vinkel i lengderetningen er et viktig trim-parameter, og noe regattaseilere har mye fokus på. Det handler om balanse, men også om spalteåpningen mellom storseil og forseil – og flere andre ting. Er båten generelt ubalansert, og kanskje i tillegg har problemer med forholdet mellom høyde og fart på kryss kan en endring av mastens vinkel i lengderetningen være en mulig løsning.

Spenning i vant og stag påvirker seilene Riggtrim handler også mye om hvor hardt eller løst stag og vant er satt. Det påvirker hvordan masten bøyer under seilas, både i lengderetningen og sideretningen. Mastens bøyning påvirker også direkte hvilken fasong seilene får – særlig storseilet. Forseilets form er dessuten avhengig av spenningen i forstaget. Som begynner er det en god idé å få en erfaren seiler til å hjelpe seg med å sette riggen. De fleste turseilere tenker ikke så mye over det, når riggen først står der, og det er det egentlig heller ingen grunn til, hvis man ikke er regattaseiler. Men en god grunntrim til riggen er viktig for alle båter.

Krenging påvirker balanse - og fart Når båten krenger mye, øker logjerrigheten, fordi skrogets form i vannet og balansen mellom trykkpunktene endrer seg. Derfor er det ikke smart å seile med for mye krengning. Noen båter er mer følsomme for dette enn andre. Det avhenger blant annet av skrogets design. Joller og brede båttyper med store overheng (fribord som skråner utover) tåler krengning dårligere enn rundere, smalere båter. Man kan godt oppleve at det går fortere med mindre seil, fordi båten krenger mindre. Avdriften øker også ved større krengning. I stedet for å redusere seil, kan man også trimme seilene, så det er mindre kraft i dem. Det kommer vi tilbake til litt senere.

Tvist - hva er det? Hvis man ser et seil bakfra vil man se at det lukker mest nede, og åpner mer lenger oppe. Det er det vi kaller tvist. Tvist oppstår helt av seg selv, på grunn av den måten seilet og riggen er designet på. Det skal bare litt vind til, så tvister seilene. Men hvor mye, eller hvor lite? Det bestemmer vi ved å trimme seilet. Tvist, som i virkeligheten handler om spenningen i akterliket, er forøvrig et helt grunnleggende trimparameter. Luftstrømmen skal kunne forlate seilet uten å bli tvunget ut i turbulens. Spenningen i akterliket skal samtidig være stor nok til å maksimere trykket i seilet. Den balansen er viktig å finne. En annen grunn til at vi ønsker en viss mengde tvist i seilet, er at det er en måte å bli kvitt overskuddskraft i seilene i sterk vind. Toppen av seilet er den delen som krenger båten mest, og derfor er det godt å starte med å ta kreftene ut av seilet der. Men når det blåser mindre - hvorfor skal ikke seilet egentlig åpne eller lukke like mye hele veien opp? Vel – spiss ørene, for dette er litt teknisk: Vindstyrken nede ved vannet er litt lavere enn den er lenger oppe i luften. Det skyldes friksjonen som oppstår mellom vannoverflaten og vinden. Det blåser med andre ord mer høyere oppe – og det betyr at den relative vinden (fartsvind + sann vind) får en litt annen retning i høyden. Grovt sagt kan man si at når bunnen av seilet seiler kryss, seiler toppen av seilet skarp slør. Den relative vinden (den som seilene møter) kommer mer forfra jo nærmere vannoverflaten vi kommer. Det skjer fordi fartsvinden er en relativt sett større komponent i bunnen av seilet. Altså: Fordi den sanne vinden er litt svakere, dominerer fartsvinden en smule mer. (Du kan ha et godt seilerliv uten å skjønne dette, så bare les videre hvis det er for kronglete.)

Hvordan får seilet sin form?

Moderne seilproduksjon er temmelig høyteknologisk, med computerbaserte beregninger og hyppig bruk av forskjellige fibere i kombinasjon med limtyper, laminert i avanserte maskiner. Dybden i seilet skapes og plasseres ved at panelene som seilet består av, er skåret med en svak kurve. Laminatseil kan være støpt i store maskiner, hvor bærende fibere legges i hele seilets lengde og bredde, gjerne diagonalt. Felles for laminatseil og dacronseil er at hele forlikets lengde er designet med en kurve. Når den rettes ut, flyttes dybden i seilet frem. Når den får lov å ”krumme” seg, flyttes dybden tilbake. Spenningen i akterliket påvirkes også.

For forseilets vedkommende, er det forstagets spenning som avgjør om forlikskurven strekkes eller slippes. I spinnakere kan man endre på spinnakerbommens høyde, og for gennakerens vedkommende enten justere fallet eller den såkalte tackline. Det kommer vi tilbake til. Poenget er, at forlikets spenning alltid er et viktig sted å fokusere. Det samme gjelder akterlikets spenning, som du kanskje husker fra avsnittet om tvist på forrige side.

Dette er altså noe man kan påvirke, og som styrer seilets form. Som du sikkert forstår blir mastens bøyning temmelig viktig for storseilets fasong. Mastekrumningen og forlikskurven skal passe sammen.

Laminatseil blir i stigende grad støpt i et stykke, med fibre som er lagt i retninger som svarer til de belastninger, som seilet utsettes for i bruk. Fibrene holdes på plass av helt spesielle typer lim, og ofte også en beskyttende og stabiliserende membran.

De tradisjonelle dacronseil (og enkelte seil i mer moderne duktyper) får den formen de nå skal ha, hovedsaklig ved at profilerte paneler eller elementer er sydd og/eller limt sammen (enten vertikalt eller horisontalt, eller i en kombinasjon).

Forskjellige ”gear”

Full kraft, eller redusert? Som nevnt, så handler seiltrim i første omgang om å påvirke seilets profil, så seilet trekker maksimalt forover. Men ettersom vindstyrken stiger, nærmer vi oss et punkt hvor det er for mye krefter i riggen. Båtens stabilitet blir for liten til å bære alle sidekreftene. Når det skjer, endrer behovet seg fra å seile med maksimal kraft i seilene, til å sørge for å slippe overskuddsenergien ut av seilene. Dette er et viktig skjæringspunkt. Fra nå av handler det altså om å påvirke seilprofilen for å redusere kreftene, ikke maksimere dem. Større båter ”rever”, reduserer storseilets størrelse, og skifter evt. til et mindre forseil. Men mindre båter har ikke alltid denne muligheten. De må redusere trykket på andre måter. Det er mange effektive måter å gjøre det på – og faktisk kan en riktig trim langt på vei erstatte rev. Helt grunnleggende handler det om å gjøre seilene flatere, og åpne dem i akterliket - og mest øverst i seilet. Vi kaller det å ”flate” seilene, og sørge for at de kan tviste mer. Hvordan vi rent praktisk optimerer eller reduserer kreftene i seilene, kikker vi på på de følgende sidene.

Opp til en viss vindstyrke handler det om å trekke så mange krefter ut av riggen som mulig. Deretter blir det viktig å slippe en del av dem løs, så ”hestekreftene” i riggen passer til båtens stabilitet.

Lett vind

Maksimal kraft i seilene, men sørg for at akterliket åpner tilstrekkelig. Den vanligste feilen er å seile med for stramme skjøter. I lett vind har man bruk for å hente så mye kraft som mulig ut av seilene – men samtidig er vinden gjerne for svak til å selv å åpne seilene tilstrekkelig i akterliket. Det er veldig viktig at den litt skrøpelige luftstrømmen rundt seilene ikke får alt for harde betingelser – det vil si at seilets profil ikke må by på for mange ”krappe sving”. Seilene må gjerne hjelpes til å tviste, eller til å åpne - og det skjer hovedsaklig ved å passe på at skjøtene ikke er strammet for hardt.

Seilene kan også trimmes litt dypere, ved hjelp av bomuthal og løst fall/cunningham. På bildet her har mannskapet brukt bomløfter-linen til å hjelpe storseilet til å åpne - det er bare aktuelt i ekstremt lette forhold. Løygang til storseil skal opp i lo. Den vanligste feilen å gjøre i lett vind, er altså å skjøte for hardt og dermed lukke seilene.

Mellomvind

I mellomvind vil det være sånn for de fleste seilbåter, at seilenes størrelse, og de krefter som vinden forsyner riggen med, passer veldig fint sammen. Sett akterstaget til, men bare såvidt, sånn at masten bøyer en liten smule. De fleste storseil er konstruert til en mast med litt bøyning i lengderetningen. Men prøv deg fram, her er det store forskjeller fra båt til båt. Er det store eller krappe bølger, kan man gjøre seilene litt dypere enn hvis det er flatt vann. Det gjøres ved hjelp av litt løsere fall/cunningham og bomuthal. Forseilet kan evt. skjøtes litt løsere. Storseilet skjøtes godt til, nå kan trykket i seilene sørge for at akterliket åpner tilstrekkelig allikevel. Men skjøt heller ikke for hardt; en smart finte er å sette en lus på akterkanten av øverste spile. Den ”sladrer” hvis akterliket lukker for mye, ved å prøve å ”gjemme seg” i le av seilet. I mellomvind skal seilene i det hele tatt stå sånn som seilmakeren har tenkt. Og det gjør de gjerne uten at man behøver å blande seg så mye. Eksperimenter gjerne – i begynnelsen med én funksjon om gangen.

Egentlig er riggen på de fleste seilbåter dimensjonert nettopp til mellomvind. Så her handler det bare om å trykke gassen i bånn, det vil si trekke maksimalt kraft ut av riggen.

Hard vind I hard vind er det kort og godt flere ”hestekrefter” i riggen enn man kan bruke. Vinden er også så sterk, at seilets profil blir deformert, hvis man ikke hjelper det litt med trimfunksjonene.

Når vinden er foran for tvers, er sidekreftene og behovet for å redusere energi i seilene størst. Men det er også her det er lettest å fjerne overskuddskraft. Det letteste er å styre litt for høyt mot vinden, så det oppstår et ”innslag” (”boble”) langs forliket. Man kan også slippe litt på storseilskjøtet i vindkastene. Men det beste er å starte med å trimme seilene og riggen riktig til hardt vær. Med vinden aktenfor tvers kan båten bære mer seil – men samtidig er man mer utsatt, fordi man ikke så lett kan fjerne kreftene i riggen akutt ved å styre opp i vinden eller slippe ut på skjøtene i vindkastene. Derfor er det en god idé å være forsiktig med å bære for mye seil i hard vind, når vinden er aktenfor tvers. Men som sagt er det gode muligheter for å redusere sidekreftene i hard vind ved hjelp av trimfunksjonene, når vinden er forenom tvers – uten å redusere seil. De fleste båter i dag har en rigg, hvor forstaget er fastgjort til masten litt nedenfor mastetoppen – en såkalt brøkdelsrigg. De kan litt lettere trimme kreftene ut av riggen, uten å reve seilene. Mastheadriggede båter, hvor forstaget går helt opp i mastetoppen, er noe mer avhengige av å redusere størrelsen på storseilet, altså reve, når det blåser mye. Det skyldes at de ikke har samme mulighet for å bøye masten. Regattaseilere satser gjerne på å trimme seg ut av problemene med for mye krefter i riggen, og unngå å reve – selv med masthead-rigg. Turseilere satser mer på behagelig og rolig seilas i mye vind, og da er rev en god løsning. Her er en grunnoppskrift på en rimelig god grunntrim i hardt vær: Start med å sett fall/cunningham og akterstag hardere til, og sett også bomuthalet, så storseilet blir flatere i bunnen. Løygangen til storseilet slippes ned i le, inntil trykket i storseilet er akkurat tilstrekkelig til å gi balanse i båten. Det er ofte en god idé ikke å sette storseilskjøtet veldig hardt, men her er det store forskjeller fra båttype til båttype. Flytt evt. forseilets

skjøtepunkt en anelse tilbake, hvis forseilet stadig lukker i akterliket. Med denne grunntrimmen har du nå bøyd masten med akterstaget– dermed trekker du dybde ut av storseilets midtparti og åpner akterliket, og det reduserer kreftene i riggen betydelig. Det stramme akterstaget flater og åpner forseilet samtidig, fordi forstaget blir strammere. Med fall/cunningham har du flatet storseilet ytterligere, og sørget for at det dypeste punktet ikke havner for langt bak – dermed reduserer du sidekreftene, og øker trekket fremover. Med bomuthal har du også flatet storseilets bunnparti, og det tar også litt av trykket. Med løygangen og skjøtet har du sørget for at bommen, og dermed storseilet, får en større vinkel til båtens senterlinje. Det reduserer trykket i storseilet enda mer, reduserer sidekreftene og regulerer båtens balanse. Trimmer du riggen sånn, kan du utsette eller helt unngå å reve, selv i temmelig hard vind - når vinden er forenom tvers. Du kan stadig kombinere dette med å styre høyt i vindkastene, og slippe løygangen (eller skjøtet, hvis løygangen ikke er lang nok). På lens og rom slør er saken en litt annen – der er det som sagt ikke så mye å hente på trim. Den eneste måten å virkelig redusere kreftene i riggen på her, er å redusere antall kvadratmeter seil som er oppe. Det vil si reve eller ta seil helt ned. Omvendt kan båten som nevnt bære mye mer seil, når vinden er aktenfor tvers – sidekreftene er jo mindre. Turseilere pleier ofte å ta storseilet helt ned, og bare seile med forseil, når vinden er hard og aktenfor tvers. Det er en glimrende idé: Forseilet trekker foran i båten, og det gjør den kursstabil. Det er betydelig mindre sjanse for en ufrivillig jibb, eller en broac. Og forseilet leverer mer enn nok kraft til å holde en fin og behagelig fart. Husk ikke å slipp skjøtet for langt ut – overdreven tvist gjør båten ustabil.

Å reve er noe man skal kunne – husk og sett deg inn i båtens revefunksjoner allerede før du forlater havnen. Det skal være noen ombord som kan reve, hvis været blir hardt. Regn ikke med at du kan lære det når du skal bruke det – det skal øves i pent vær. Hvordan de mest vanlige systemene ser ut og brukes, kan du lese mer om i kapittelet om seiling i hardt vær.

Trimfunksjoner til riggen

Når vi snakker om riggtrim, så er det i praksis bare akterstaget og eventuelt lensetaklene (hvis båten er utstyrt med det) som justeres under seilas. På rene turbåter kan man ofte heller ikke forandre på akterstaget uten verktøy. Så hvorfor bry seg med det? Hvis man tenker etter, er det egentlig lett å se hva som skjer med resten av riggen, hvis man strammer til bak – det blir også strammere foran, dvs. i forstaget. Vi har nettopp sett at et strammere forstag har stor innflytelse på forseilet. Og hvis vi trekker så hardt i akterstag/lensetakler at vi bøyer masten, har det stor innflytelse på storseilet. Den krummere masten påvirker dessuten spenningen i vantene: Avstanden fra topp til bunn blir mindre, og spenningen i vantene faller. Å stramme akterstag og/eller lensetakler påvirker altså seilene ganske voldsomt, og på flere forskjellige måter. Men alt det er som sagt ikke noe å bekymre seg om, med mindre man er aktiv regattaseiler eller er veldig opptatt av å optimere båten på tur. De fleste nøyer seg med en rimelig fornuftig grunninnstilling av riggen, og den seiler de med. Husk at vantene skal strammes godt til – en praktisk måte å sjekke det, er å merke etter hvor løse vantene blir i le side, når man krysser i mellomvind. De må gjerne kunne beveges med hånden, men hvis de dasker løst fram og tilbake, kan du regne med at vantene skal strammes op. Selvfølgelig like mye på begge sider, og først når båten er i ro. Les evt. mer om å rigge i kapittelet om rigging og riggtrim. Her er litt om hva som skjer, hvis man bruker de to trimfunksjonene til rigg som oftest er tilgjengelige under seilas. Hvis det ikke relevant for din båt, så hopp over det - med mindre du er særlig nysgjerrig og vitebegjærlig.

Strammer man akterstaget og/eller lensetaklene (hvis båten er utstyrt med det) får det konsekevenser i hele riggen. Det har igjen innflytelse på seilenes profil.

1 Akterstag-strammer Moderne rigger er gjerne utstyrt med salingshorn som er vinklet en del akterover. Vantene trekker i dekket fra en posisjon et godt stykke bak mastefoten. Dermed trekker overvantene masten tilbake, og det sørger for en viss spenning i forstaget. Akterstaget (eller lensetaklene på særlig eldre regatta-rigger) kan øke spenningen i forstaget ytterligere. Det er bare kjølbåter som er utstyrt med akterstag. Joller og enkelte mindre kjølbåter holder masten tilbake utelukkende ved hjelp av overvantene (salingshorn som er vinklet akterover) - og faktisk til dels ved hjelp av storseilskjøtet (og dermed storseilets akterlik). På regattabåter er akterstagstrammeren ofte plassert ved rormannen, så den kan reguleres fra styreposisjonen. I mange båter brukes den i alle vindkast når det blåser, til å ta kreftene ut av seilet (ved å bøye masten). Det er, som nevnt tidligere, mest effektivt på båter med brøkdelsrigg, hvor forstaget sitter et pent stykke nede på masten. Jo mer av mastetoppen som er fri, jo mere kan man bøye masten med akterstaget. På båter med masthead-rigg, hvor forstaget går helt til toppen, har det ikke så stor betydning å justere akterstaget – i hvert fall ikke uten hjelp av et såkaldt ”babystag” foran masten (se illustrasjon). Her er den største effekten at forstaget blir strammere. Det har stor betydning for forseilet – men påvirker ikke storseilet særlig mye.

2 Lensetakkel

Lensetakler er et sett ekstra stag, som trekker masten bakover. Det er bare regattabåter med brøkdelsrigg som er utstyrt med lensetakler, og de fleste moderne rigger er konstruert uten. Men mange eldre båter bruker dem, og også noen av nyere dato. Forskjellen på akterstag og lensetakler er at lensetaklene tar fatt i masten i samme høyde som forstaget, i stedet for å gå helt opp i mastetoppen. Det lyder kanskje ikke så avgjørende, men det betyr faktisk at lensetakler får en annen funksjon enn akterstaget. Grunnleggende handler det om å få tak i forstaget mere direkte, og dermed stramme det effektivt opp. Hvis lensetakler strammes veldig hardt, kan de også medvirke til å krumme masten – men det kan akterstaget jo også. Sitter forstaget relativt lavt på masten, er lensetaklenes effekt stor. Sitter forstaget nærmere toppen, er det mindre grunn til å slåss med de temmelig besværlige anordningene. Så kan akterstaget klare jobben. Når lensetaklene er litt masete, er det fordi de må innstilles hver gang man slår eller jibber. Og det er to av dem – et på hver side av storseilet. Det ene (ny leside) må slippes ut, og det andre (ny loside) strammes inn. Ettersom de jo sitter på masten et godt stykke under toppen, kan ikke storseilet passere når du slår eller jibber. Det er derfor det er nødvendig med to. Lensetaklene skal også håndteres temmelig presist, og det krever flere hender, og dermed større mannskap. Plassen til å gjøre feil er også mindre, for mange regattabåter har rigger som er konstruert så spinkelt, at masten kort og godt brekker hvis lensetaklene ikke blir satt som de skal. Til gjengjeld for alt dette besværet får man en rigg, som er veldig trimbar. Lensetaklene gjør det mulig å stramme riggen opp, og sette trykk på forstaget – i høyere grad enn hva akterstaget er i stand til. Man kan kort sagt krumme masten uten å miste trykket i forstaget, og isolere mastebøyningen til toppen av masten, hvor det er mest bruk for den. På kryss i mye vind blir lensetaklene ofte strammet ekstremt hardt. Den største effekten ses på forseilet – dypeste punkt flyttes forover, akterliket åpner, og seilet blir flatere. Med andre ord: Hardværstrim. Moderne rigger er gjerne konstruert med forstaget plassert høyere, altså nærmere mastetoppen, og med salingshorn som er vinklet mere akterover. Masterøret er gjerne kraftigere. Det betyr at lensetaklene er mindre nødvendige. Å seile en båt uten lensetakler er betydelig lettere og krever færre hender og mindre rutinert mannskap. Det er derfor gode grunner til å unngå lensetakler, hvis man ikke absolutt behøver dem.

Trimfunksjoner til forseilet

Som vi nettopp har sett, så trimmes forseilet blant annet ved hjelp av forstagets spenning. Det styres av akterstag/lensetakler. Men i tillegg har vi tre andre hjelpemidler: Fallet, skjøtet, og ikke minst skjøtepunktet. Skjøtepunktet kan man flytte både på langs og på tvers.

Forseilet kalles også fokk eller genoa – fokk hvis den er så liten at den ikke overlapper storseilet, og genoa hvis den overlapper. Forseilet reguleres med fokkeskjøte eller genoaskjøte, og det er to av dem – et til hver side. Fra forseilets skjøtehjørne går skjøtet gjennom en blokk, som gjerne sitter på en langsgående skinne i dekket. Denne skjøteblokken kan altså flyttes fram og tilbake. Dette er en viktig trimfunksjon til forseilet. Men fallets spenning har også stor betydning. Regattabåter er ofte i tillegg forsynt med et barberhal, eller en tweaker, så skjøtepunktet også kan flyttes på tvers av båten. Her på siden kan du lære litt mer om de trimfunksjonene som regulerer forseilet.

Barberhal til forseil Denne trimfunksjonen brukes mest på regattabåter, og det er også mange mindre kjølbåter til regatta som ikke er utstyrt med en fast installasjon til dette. Ideen er ganske enkelt å kunne flytte forseilets skjøtepunkt også på tvers. Skjøteskinnen flytter skjøtepunktet på langs, barberhal flytter det på tvers. Samlet gjør de to det mulig å bevege den vinkelen som forseilskjøtet trekker i, ubegrenset. Det vil si, begrensningen i praksis er ofte båtens bredde. Det er ganske enkelt å sette et midlertidig barberhal ved å bruke en ”kasteblokk”, en blokk som kan åpnes og lukkes, og sette den rundt fokkeskjøtet foran skjøteblokken. En line fra kasteblokken går deretter gjennom en blokk som er fastgjort i helt ude i borde, for eksempel i fotlisten. Barberhal kan også trekke innover mot båtens senterlinje. Linen går deretter akter, hvor den for eksempel kan settes på den vinsjen som ellers er tiltenkt spinnaker. Strammer man den opp, beveger skjøtepunktet seg mot le eller mot lo - noenlunde som løygangen til storseilet. Du kan altså til en viss grad flytte forseilets vinkel til båtens senterlinje, uten å endre profilen.

1 Fall til forseil

2 Skjøte til forseil Skjøtet er selve gasspedalen. Det er skjøtet som hovedsaklig regulerer seilets vinkel til vinden. På kryss er skjøtet også hovednøkkelen til seilets profil. Det trekker seilet flatere – men hvilken profil det får når skjøtet er trukket helt inn, avhenger av hvordan skjøtepunkt og fall er satt (for å nevne de to viktigste øvrige trimfunksjonene). Selv små endringer kan ha stor betydning. Som begynner er det skjøtet man skal konsentrere seg om først. Lusene i forliket og (hvis vi snakker om kryss) avstanden mellom akterliket og le salingshorn, er gode referansepunkter. Lusene skal flagre bakover både i le og lo. Som nevnt tidligere skal avstanden mellom le salingshorn og forseilets akterlik på mange båter ligge omkring en knyttneves bredde. En lus i forseilets akterlik, ca. tre fjerdedeler oppe, kan også være et godt hjelpemiddel til å finne det riktige stedet å sette skjøtet på kryss. Denne lusa skal ikke ”gjemme seg” i le av seilet - men nesten. Prøv deg fram med små endringer!

3 Skjøteskinne til forseil

Man kan egentlig ganske lett forestille seg hva som skjer med seilets form, hvis man endrer på den vinkelen skjøtet trekker i. Seilet sitter bare fast på forstaget, og har løst underlik og løst akterlik. Senker man skjøtevinkelen (noe som skjer i praksis ved å flytte forseilets skjøteblokk frem på skinnen) vil seilet lukke mer i akterliket, og bli dypere i bunnen. Hever man skjøtevinkelen (ved å flytte skjøteblokken akterover) vil seilet åpne mer i akterliket, og bli flatere i bunnen. Dette er i praksis et veldig følsomt instrument, hvor selv små endringer påvirker båtens seilegenskaper ganske betydelig. Mange finner frem til et godt skjøtepunkt for hvert forseil, og holder seg til det, uansett vindforhold. Det kan være en bra løsning. Andre tilpasser skjøtepunktet til forholdene – men det er snakk om veldig små forflytninger på skinnen. Det viktigste er å finne det punktet, som passer akkurat det aktuelle seilet på akkurat den aktuelle riggen. Et godt sted å måle er avstanden mellom le salingshorn og forseilets akterlik. En gammel tommelfingerregel tilsier at det skal være omkring en knyttneves avstand, når skjøtet er satt til full kryss. Men husk primært å kikk på seilets form helt generelt!

Fallet regulerer spenningen i forliket, og den er temmelig avgjørende for hvilken profil seilet får. Strammer du fallet, flytter du dybden i seilet frem, og åpner akterliket. Profilen blir også flatere. Tommelfingerreglen er ganske enkelt å stramme fallet mer, jo mer det blåser. Ønsker du mer trykk i forseilet, kan det være en god idé å slippe fallet litt. Det skal være betydelig mer spenning i forliket på kryss, enn på lavere kurser. Husk at forstagets (altså ikke forlikets) spenning også er en viktig trimfunksjon, og den kan du ikke endre grunnleggende med fallet. Det er akterstag eller lensetakler som avgjør hvor mye forstaget skal falle ut til le (”sagg”) under trykk fra forseilet. Det regulerer forlikskurven i større grad enn fallet. Det er viktig å skjelne mellom spenningen i fallet, og spenningen i forstaget.

Trimfunksjoner til storseil

Storseilet er forsynt med mange trimfunksjoner og kan påvirkes på mange måter. Her er fire viktige spørsmål du kan stille til storseilet: Passer bommens vinkel til senterlinjen med vindretningen? Hvor mye åpner/tvister seilet? Bøyer masten riktig i forhold til hvordan seilet er laget og hvor mye det blåser? Er fallet satt, så seilets dypeste punkt er plassert ca. 45 % fra forliket?

Storseilet brukes på alle kurser, og er det seilet som er forsynt med flest trimfunksjoner. Mange moderne, hurtigseilende båter har storseil som er veldig brede i toppen - noen er nesten helt firkantede. Denne typen storseil – ofte kaldt ”fathead” eller ”square top” – byr på større areal øverst og dermed mer kraft. Samtidig tvister de voldsomt i vindstøt, og på kryss er de gode, fordi de lett kan trimmes så de slipper overskuddskraft ut. Tradisjonelle storseil, som du ser til høyre, er mer trekantede og dermed smale i toppen. De er enklere å konstruere, ofte billigere, og kan lettere passere akterstaget i slag og jibber.

1 Fall Fallet er ikke bare til å heise seilet opp og ned. Det er også en viktig trimfunksjon. Fallet strekker storseilets forlik, og flytter dermed seilets dypeste punkt frem. Samtidig åpnes akterliket. Seilet blir også flatere i profilen.

2 Cunningham Cunningham og fall er praktisk talt to sider av samme sak – de trekker i hver sin ende av forliket. Ettersom det alltid er en viss motstand/friksjon i mastesporet, er det i praksis sånn at fallet tar litt mer fatt i toppen av seilet, og cunningham mest i bunnen. Turbåter er sjeldent utstyrt med cunningham. Joller kan ikke justere fallet under seilas, og bruker derfor bare cunningham. Funksjonen er altså grunnleggende den samme.

3 Bomnedhal, eller kick (kicking strap) Bomnedhal, eller kick (kicking strap), er en veldig viktig funksjon på joller – og også på en del kjølbåter. Den skal håndtere store krefter, så den har gjerne mange blokker. Som utgangspunkt skal den simpelthen holde bommen nede, og dermed regulere spenningen i akterliket. På kryss gjør storseilskjøtet som regel den jobben. Bomnedhalet er derfor mest brukt på slør og lens, hvor skjøtet er sluppet langt ut, og dermed ikke trekker loddrett i noen særlig grad. Det settes sånn at storseilet tvister så mye eller så lite, som man ønsker i de aktuelle forholdene. Joller og planende kjølbåter kan godt ha glede av å bruke kick også på kryss, særlig når det blåser mye. Det kan du lese mer om i jolle-seksjonen.

4 Bomuthal Det er ganske enkelt å se hva som skjer når man trekker i bomuthalet: Seilet blir flatere i bunnen. Jo mer det blåser, jo strammere skal det være. På slør og lens slipper man gjerne bomuthalet, for å gi seilet maksimal kraft. Vi ønsker generelt flatere seil på kryss. 42

5 Løygang

6 Storseilskjøte Storseilskjøtet er trimfunksjonen over alle trimfunksjoner. Kanskje er det ikke helt riktig å kalle det en trimfunksjon, for det er egentlig en helt grunnleggende måte å håndtere seilet på. Storseilskjøtet justerer bommens vinkel til båtens senterlinje, til en viss grad i samarbeid med løygangen. På kryss regulerer skjøtet også spenningen i akterliket, og det er en veldig viktig del av båtens trim.

2 4 6

Løygangen gjør det mulig å flytte det punktet i bunnen av båten som trekker i bommen, fra le til lo – altså på tvers av båten. Hvis man flytter på løygangen, endrer man hele storseilets vinkel på båtens senterlinje – uten å endre spenningen i storseilskjøtet. Tvisten i seilet er altså konstant. Man kunne også bruke skjøtet til å endre storseilets vinkel på båten, men det ville samtidig endre på spenningen i akterliket, og dermed mengden av tvist i seilet. Det er ikke sikkert at det er ønskelig. Det er også nyttig å kunne justere begge steder på en gang: Ved for eksempel å flytte løygangen mot lo, og slippe ut på skjøtet, beholder man bommen/storseilet i samme vinkel på båtens senterlinje. Men nå har man gitt storseilet mere tvist. Slipper man løygangen ned i le og trekker i storseilskjøtet, vil bommen/storseilet også beholde vinkelen til båtens senterlinje. Men nå har man gitt storseilet mindre tvist. På slør og lens er løygangen ganske lite relevant. Her bruker man, som nevnt ovenfor, hovedsaklig kick/bomnedhal til å regulere tvist/spenning i akterlik. Bomnedhalet er altså i nær familie med løygangen – men forskjellen er først og fremst, at bomnedhalet også virker når bommen er skjøtet langt ut. Det gjør løygangen ikke. På kryss er løygangen et veldig fint og nyttig instrument. Primært går det altså ut på å regulere balansen mellom tvist/spenning i storseilets akterlik og storseilets vinkel på båtens senterlinje.

Trimfunksjoner til spinnaker

Spinnakeren er et ”flyvende” seil, og trimmes primært ved hjelp av skjøtene (skjøte og bras) samt spinnakerbommens høyde. Det er en del liner å holde styr på, men selve trimmen handler om å justere disse tre tingene i forhold til vindretningen.

Spinnakeren er et helt spesielt seil. Det er laget av en annen duk, en tynn og lett polyesterduk som strekker seg langt mer enn storseil og forseil. Spinnakeren har gjerne sterke farger, og er et seil alle ikke-seilere har lagt merke til. ”Ballongseilet” sier de gjerne, og det er et ganske bra uttrykk. For spinnakeren flyr temmelig fritt, den er bare fastgjort i båten med liner i sine tre hjørner. I toppen sitter fallet, og i bunnen sitter det et skjøte i hvert hjørne. For å holde spinnakeren ute fra riggen i lo side, bruker man en bom – en spinnakerbom. Skjøtene til spinnakeren har forskjellige roller, avhengig av om de befinner seg i le eller lo, og derfor har de forskjellige navn. Man har valgt å kalle det skjøte som er i lo, og som passerer spinnakerbommen, for bras. Skjøtet i le side, som man regulerer mest, og som fungerer mest som de andre skjøtene, kaller man logisk nok spinnakerskjøtet. Spinnakerseiling er morsomt, det blir lett store krefter i riggen, og farten blir lett høy. Men det krever litt mer erfaring og litt flere hender enn de andre seilene. Hvis det blåser mye, skal man behandle spinnakerseiling med respekt.

Masteskinne til spinnakerbom:

Spinnakerbommen kan ofte flyttes opp og ned på masten. Formålet er at spinnakerbommen ikke skal miste effektiv lengde ved å vinkles oppover eller nedover. En lang spinnakerbom er bedre enn en kort, og den blir lengst når den er vannrett. Den er også sterkest – belastningene på en vinklet spinnakerbom kan bli store, og man reduserer dem ved å sørge for en noenlunde vannrett spinnakerbom. Sett opphal/nedhal der hvor du mener de skal stå, og flytt spinnakerbommen på masten til den står vannrett.

1 Spinnakerbom opphal Spinnakerbommen sitter i et beslag på masten, og holdes oppe av en line, som går inn i masten et stykke høyere oppe. Denne linen kan reguleres fra mannskapsposisjonen. Hvor høyt eller lavt spinnakerbommens ytre ende står, er en viktig trimfunksjon for spinnakeren. Spinnakerbommens opphal bestemmer altså spenningen i forliket - den ”kanten” av spinnakeren som er nærmest vinden. Står spinnakerbommen høyt, får spinnakeren en ”rund skulder”, blir bred i toppen, og det gir mye trykk. Er opphalet trukket for høyt, blir spinnakeren imidlertid flat i toppen og slipper luft ut for tidlig. Le side, som vi kan kalle akterliket, kan også komme til å lukke for mye. Er spinnakerbommen satt for lavt, blir spinnakeren smal og lukket i toppen. Akterliket kan åpne for mye. Man pleier ofte å holde øye med at begge spinnakerens skjøtehjørner er i samme høyde. Men det er en tommelfingerregel som ikke holder når man skjærer høyt. Jo mer man skjærer, dvs. jo høyere mot vinden man seiler, jo lavere skal spinnakerbommen stå – jo lenger ned skal man altså slippe spinnakerbommens opphal. Når det er maksimalt lavt, skifter spinnakeren form til et seil som i høyere grad ligner en stor genoa, med et forlik (lo side) som er betydelig strammere enn akterliket (le side). Faller man av med vinden, skal spinnakerbommen heves med opphalet, så spinnakeren blir mer symmetrisk og får bredere skuldre. 1 Spinnakerbom nedhal Spinnakerbommen blir gjerne trukket oppover av spinnakeren. Vi vil selvfølgelig helst bestemme hvor mye oppover den skal trekke, ettersom det påvirker seilets profil - og derfor er mange båter utstyrt med spinnakerbom nedhal. Mindre båter bruker ikke denne halingen, de overlater heller den oppgaven til brasen (se nedenfor). I virkeligheten er det snarere brasens barberhal som da holder spinnakerbommen nede.

3 Spinnaker skjøte: Som med skjøtene på de andre seilene, er spinnakerskjøtet ubetinget den trimfunksjonen som skal ha mest oppmerksomhet. Spinnakerskjøtet er altså det skjøtet som sitter i le. Spinnakerskjøtet krever egentlig en persons fulle oppmerksomhet hele tiden, hvis seilet skal brukes optimalt. Man kan godt trekke det litt for langt inn og sette det fast, men det er ikke så effektivt. Den personen som ”kjører” spinnakerskjøtet, skal sørge for at forliket hele tiden er på kanten til å ”brekke”, eller klappe sammen. Det er en krevende balansegang, og krever konsentrasjon og ikke minst samarbeid med den som styrer.

4 1

4 Spinnaker bras: Brasen er spinnakerens lo skjøte, som går via spinnakerbommen. Når man jibber, bytter bras og skjøte plass. Brasen regulerer hele spinnakerens plassering i forhold til båten – man kan si at spinnakeren roterer rundt om masten, for enden av spinnakerbommen. Hvilken vinkel spinnakerbommen, og dermed spinnakeren får til båten, bestemmes av brasen. Hovedsaklig dreier det seg om å slippe spinnakerbommen frem mot forstaget når man skjærer høyere mot vinden, og trekke den opp i lo når man faller av. Når det er viktig å trekke spinnakeren ut til lo på dype kurser, er det mest fordi den kommer fri av storseilets vindskygge. Det gir også en bedre balanse, når en del av spinnakeren trekker i lo side av båten. Å slippe brasen og dermed spinnakeren frem og dermed mot le, gjør det mulig å seile høyere mot vinden. 5 Spinnaker barberhal/tweaker: Barberhal, eller tweaker, er viktig trimfunksjon for en spinnaker. Det er kanskje litt feilaktig å regne den som trimfunksjon, for den skal egentlig sjeldent reguleres – den skal bare settes helt i bunn hver gang man jibber – på det skjøte som blir den nye brasen.

2 Spinnaker fall: I motsetning til fallet i de andre seilene, er ikke spinnakerfallet noen viktig trimfunksjon. Som regel trekker man fallet helt i toppen, og lar det bli der. Noen liker å slippe det litt, for at spinnakeren skal komme lenger vekk fra storseilet. Men det er sjeldent fordelaktig. Som regel skal fallet bare heises i topp.

Det er til gjengjeld temmelig viktig, særlig hvis det ikke er spinnakerbom nedhal på båten. Uten minst en av de to, forsvinner spinnakeren opp i været, og det er lett å miste kontroll. Barberhal på le side skal oftest være helt løst, så spinnakerens akterlik ikke lukker for mye. Grunnregelen er altså: Sett barberhal helt i bunn til lo, og slipp det helt løs i le. 45

Trimfunksjoner til gennaker/asymmetrisk spinnaker

Gennakeren er et enkelt seil å trimme: Bruk skjøtet aktivt, og sørg for at tackline er satt der den skal.

Gennaker, også kalt asymmetrisk spinnaker, er en seiltype som først ble populær og bredt anvendt i 90-årene. Gennakeren (som vi velger å kalle den heretter) har i motsetning til spinnakeren et desidert forlik og akterlik - som aldri bytter plass. Den har også begge skjøter i samme hjørne, på samme måte som en fokk eller en genoa. Derav navnet. Det er egentlig et temmelig enkelt seil, som primært trimmes ved hjelp av skjøtet. Gennakeren har to forskjellige fordeler å by på - til to veldig forskjellige grupper seilere: Turseilerne gleder seg over en lett håndterlig form for spinnaker, som ikke krever noen bom, og som er enklere å jibbe, og enklere å sette og ta ned. Gennakeren krever også færre hender og mindre erfaring. Seilere som seiler lette, raske båter (blant dem regattaseilere på høyt nivå) har også stor glede av gennakeren – men av helt andre årsaker. Gennaker, særlig hvis den er satt på baugspryd, gjør det mulig å skjære høyere og seile mer effektivt på slør, og har en profil som er bedre tilpasset nettopp det. Lette båter med mye seil og muligheter for å plane/surfe (det kan være både joller, flerskrogsbåter, eller kjølbåter) seiler allikevel aldri lens, de kommer fortere fram hvis de seiler slør i sikksakk med vinden. Det skyldes at de får en mye større fartsøkning

ved å seile litt høyere til vinden, enn tyngre, mer tradisjonelle båttyper. Dermed lønner det seg alltid å skjære opp til en eller annen grad av slør, selv om distansen til målet blir lenger. Dette er selvfølgelig en balansegang, og å finne den riktige vindvinkelen er nettopp kjernepunktet i seiling med gennaker. For de raskeste båttypene dreier det seg om å kunne holde båten i plan på en kurs som er så lav som mulig. Med andre ord: Maks fart, minimum distanse. Baugspryd sørger for at avstanden til storseilet er større, og det betyr at man kan seile litt lavere, før gennakeren havner i le av storseilet. Det gir selvfølgelig også mulighet for en større gennaker. Gennakerens svakhet er at den ikke, som spinnakeren, kan flyttes opp i lo når man seiler lens, og dermed komme klar av storseilets vindskygge. Derfor klapper den sammen på platt lens. Tunge båter med dypt deplacement-skrog, som ofte seiler platt lens, er derfor mer effektive med den tradisjonelle symmetriske spinnakeren. Hvis de velger gennaker, er det for å få et seil som er enklere å håndtere. Moderne gennakere er imidlertid designet, så de er bedre egnet til lave kurser. De ”roterer” opp i lo når man faller av og slipper skjøtet.

2 Gennaker tackline: Tackline er den linen som forbinder ”halsen”, det nederste hjørne i seilets forlik, med baugspryd eller baugbeslag. Altså det tauet som holder forreste hjørne av seilet fast i båten. Den kan reguleres fra mannskapsposisjonen. Man kan slippe litt ut når man seiler lave kurser, for å skape en rund skulder og bred topp i gennakeren. Det kan også gjøres i andre enden – ved hjelp av fallet. Tackline brukes ellers mest i forbindelse med å sette seilet, og ta det ned igjen. Oftest er tackline trukket mer eller mindre helt ned, og på noen båttyper bruker man det aldri som desidert trimfunksjon.

3 Gennaker skjøte: Som det ble sagt innledningsvis, er det skjøtet det dreier seg om, når det gjelder gennaker.Det brukes på samme måte som spinnakerskjøtet, dvs. slippes ut helt til forliket ”brekker”, eller klapper litt sammen i kanten. Det er signalet om en perfekt skjøting. Det krever med andre ord en persons fulle oppmerksomhet hele tiden, hvis det skal gjøres helt riktig. Alternativet (for turseilere) er å sette skjøtet litt strammere enn optimalt (kun litt), og styre noenlunde samme kurs hele tiden. Så kan gennakeren stå og trekke fint, uten at man behøver å ofre den så mange tanker. Å trekke skjøtet for langt inn er den mest alminnelige feilen – så hvis du er i tvil, så slipp skjøtet til forliket brekker sammen, og trekk ganske lett inn igjen. 3 Gennaker barberhaul/tweaker: Man kan rigge til et barberhal på gennakeren, på samme måte som på spinnakeren. Det lukker gennakerens akterlik, og sørger for en dypere bunn i seilet. Effekten svarer noenlunde til den man opplever i et forseil, hvis man flytter skjøtepunktet fram. Det er ofte unødvendig å bruke barberhal til gennakere, for skjøtepunktet er gjerne plassert et sted som passer til seilet, og seilet er ofte designet til et skjøtepunkt helt akter på båten.

1 Gennaker fall: På samme måte som med en spinnaker, så er det mest vanlig å trekke seilet helt i topp, og ikke tenke mer på fallet. Men det kan være en bra mulighet å slippe litt på det, hvis man ønsker et dypere seil med en rundere inngang. Det kan være særlig aktuelt på dype kurser, det vil si når man faller av med vinden så mye man kan, uten at gennakeren havner i le av storseilet. Å slippe litt på fallet kan hjelpe seilet til å rotere mot lo, og dermed stå mere fritt av storseilets vindskygge.

Hva, hvordan og hvorfor?

Her er tips til en tretrinns prosess, som kan hjelpe deg til å bli en god seiltrimmer – litt fortere. Nå har du vært igjennom en grunnleggende innføring i seiltrim, som er mer eller mindre gjeldende for alle seilbåter, unntatt enmannsjoller. Selv om vi har forsøkt å gjøre det enkelt, så er dette allikevel en stor munnfull, hvis man er helt uerfaren. Det gjør ingenting om mesteparten av dette er uoverskuelig og mer eller mindre uforståelig – i første omgang. Det er bare å trekke på skulderne og vende tilbake til dette kapittelet når du har litt mer praktisk erfaring. Så blir det mer forståelig, og ikke minst nyttigere. Det tar mange år å bli god til å trimme seil, men det betyr ikke at

Men det er mulig å ”speede” prosessen litt opp, så man kommer lenger på kortere tid. Her er tips til en slags ”tretrinns læreprosess” i forståelse av seiltrim. Alle tre trinn vil være vesentlig lettere å mestre, hvis man samtidig snakker ofte og jevnlig med gode seilere. Spør og grav! De fleste erfarne seilere hjelper mer enn gjerne.

1 HVA? Venn deg til å kikk på seil. Prøv å legg merke til forskjellene i seilenes profil. Sammenlign dem! Er dette seilet dypt eller flatt, og hvor er dybden plassert? Høyt eller lavt i seilet? Langt fram, midt i, eller bak? Kikk på seil bakfra, og legg merke til tvist, og hvor mye seilet generelt lukker eller åpner. Hva med forliket, eller inngangen, der hvor vinden møter seilet? Er den rund eller flat? Er det rynker eller striper? Hvor sitter de? Til sist vil du ha et indre bilde av en god seilprofil, og et skarpt øye for selv små forskjeller i seilenes form. 2 HVORDAN? Neste trinn er å fundere litt over hvorfor seilet ser ut som det gjør. Med andre ord: Hvordan er det trimmet? Har man satt fallet hardt eller løst? Er skjøtepunktet langt fram - eller tilbake? Etterhvert vil du kunne se for deg hva som skjer med seilet, når man skrur på alle de forskjellige knappene som trimfunksjonene utgjør. 3 HVORFOR? Siste trinn – som er det vanskeligste - er å forstå hvorfor det er smart å gjøre det ene eller det andre, og under hvilke forhold det er fordelaktig å trimme på den ene eller andre måten. Når har man bruk for mere tvist? Når lukker seilet for mye? Når dreier det seg om å sørge for mer dybde og kraft i bunnen av seilet? Når du kommer så langt at du både kan se et seils profil, vet hva man oppnår med de trimfunksjonene som er tilgjengelige, og forstår hovedtrekkene omkring hvordan de skal anvendes i de forskjellige forholdene man kommer ut for på vannet – ja, så kan du virkelig noe om seiltrim. Lykke til!

man ikke kan seile imens. Tvert imot – det er den eneste måten å bli god på.