13_norronamagazine_8

No 08

Høst/vinter 2012/13 Velkommen til naturen

Fall/Winter 2012/13 Welcome to nature

PHOTO: CHRIS HOLTER AD: SLETTEN & ØSTVOLD

New Norrøna upcycled fleece in stores now.

Get the new /29 upcycled Jacket in fleece material made entirely from PET bottles returned through the Norwegian deposit system. This saves both energy and raw materials compared to making a jacket from virgin fibers, transportation included.

Buy our upcycled fleece at norrona.com/29, or find your local dealer at norrona.com/stores. Visit Norrøna’s stores in Oslo, Storo, Stavanger and Stockholm. For more updates and news, join us on facebook.com/norrona.

Welcome to nature

PHOTO: CHRIS HOLTER AD: SLETTEN & ØSTVOLD

New lyngen persistent layers in stores now.

Persistently functional and protective layers for ski mountaineering.

Buy our new lyngen collection at norrona.com/lyngen, or find your local dealer at norrona.com/stores. Visit Norrøna’s stores in Oslo, Storo, Stavanger and Stockholm.

For more updates and news, join us on facebook.com/norrona.

Welcome to nature

Norrøna Magazine

Foto Photo : Robert Caspersen

6 7

Sted Loaction : Ulvetanna, Antarctica

Høst/vinter 2012/13

Fall/Winter 2012/13

14 16 18 20 24 32 42 48 51 54 64 72 86 90 98 104 108 115 116 122 124 126 128 130

Innhold

Content

Leder Medarbeidere Norrøna nyheter Tilbakeblikk : Thalay Sagar 1983 Portrett : Erlend Loe Røldal - o - rama Folk : Endre Hals Mitt kjøretøy : Audray Ayotte Sørpolen : 1911-2011 Vive la France Topptur til himmels Høyt oppe Folk : Biosphere Historien om Lyngen Det bor en helt i oss alle Til minne om Bjørn-Eivind Årtun Bratt Antarktis Norrøna anno : 1975 Oppsirkulert Fjelldoktoren Fjellmusikk Norrønas ansatte Ting Neste utgave

Editorial Contributors Norrøna News Retrospect : Thalay Sagar 1983 Portrait : Erlend Loe Røldal - o - rama People : Endre Hals My ride : Audray Ayotte The South Pole : 1911-2011 Vive la France Ski Tour to Heaven Higher Ground People : Biosphere The History of Lyngen Heroes at Heart In memory of Bjørn-Eivind Årtun Steep Antarctica Norrøna anno : 1975 Upcycled The Mountain Doctor Mountain Music The Norrøna Staff Things Next issue

Norrøna Magazine

Foto Photo : Sverre Hjørnevik

8 9

Sted Loaction : Røldal, Western Norway

Høst/vinter 2012/13

Fall/Winter 2012/13

Side 32 - 41 : Røldal - o - rama

Page 32 - 41 : Røldal - o - rama

Norrøna Magazine

Foto Photo : Kari Medig Kjører Rider : Audray Ayotte

10 11

Sted Loaction : The Kardang monastary, Central Indian Himalaya

Høst/vinter 2012/13

Fall/Winter 2012/13

Side 72 - 83 : Høyt oppe

Page 72 - 83 : Higher Ground

Høst/vinter 2012/13 Kolofon

Fall/Winter 2012/13 Colophon

Eivind Eidslott

Redaktør

Editor

Chris Holter

Fotoredaktør

Photo Editor

Sletten & Østvold Kine Vaagan

Design og Art Direction Junior designer / praktikant

Design and Art Direction Junior Designer / Intern

Sverre Hjørnevik Kari Medig Mattias Fredriksson Jonas Bendiksen Frode Sandbech Ragnhild Amundsen Jens Morten Øvervoll Stein P. Aasheim Vegard Ulvang Robert Caspersen Geir Jenssen

Fotografer

Photographers

Anders Waage Nilsen Henning Reinton Per Asbjørn Risnes jr.

Kari Medig Øyvind Yksnøy Stein P. Aasheim Kristin Folsland Olsen Henrik H. Svensen

Journalister

Writers

Kristian Hammerstad Bendik Kaltenborn

Illustratører

Illustrators

Doug Mellgren Runar Eidslott

Oversettere

Translators

Colin Field

Engelsk korrektur

English Copy Editor

Lars Bjelvin

Markeds- og kommunikasjonsdirektør

Director Marketing and Communications

Iselin Næss

Salgs- og markedskoordinator

Managing Assistant

Postproduksjon AS

Billedbehandling

Imaging

Stibo Graphic, Denmark

Trykk

Print

Antalis AS

Papir

Paper

Norrøna Magazine

Norrøna Magazine er et norsk frilufts­ magasin om mennesker, steder og øyeblikk i aktiviteter som fotturer, terrengløping, terreng­sykling, fjell­klatring, ski og snowboard.

Norrøna Magazine is a Norwegian out­door m ­ agazine about people, places and moments in activities such as trekking, trailrunning, mountaineering, mountain­ biking, climbing, skiing and snowboarding.

Norrøna Magazine gis ut to ganger i året gjennom kjente friluftsmagasiner og gjennom Norrønas utsalgssteder i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Østerrike, Sveits, Italia, Frankrike, Spania, UK og USA.

Norrøna Magazine is published twice a year through well-known outdoor magazines and through Norrøna Sport retailers in Norway, Sweden, Denmark, Germany, Austria, Switzerland, Italy, France, Spain, UK and US.

Kjøp Norrøna Magazines iPad-utgave i App Store.

Buy Norrøna Magazines iPad-edition in App Store.

Velkommen til naturen

Welcome to nature

12 13

Norrøna Magazine

Omslag Cover : Central Indian Himalaya Kjører Rider : Monte Paynter Foto Photo : Kari Medig

Norrøna Sport AS Nye Vakås vei 20 N-1395 Hvalstad Norway (+47) 66 77 24 00 marketing@norrona.com www.facebook.com/norrona www.norrona.com

M

Ø M E R KE ILJ T

541-004 TRYKKSAK

Stay dry!

Aquaseal速 is a registered trademark of YKK Group

Aquaseal 速 is the light weight fully water proof zipper for extreme outdoor applications. Combining Vislon速 technology with a seal between the zipper elements, Aquaseal速 allows easy and smooth operation with 100% protection against the elements.

Fastening Products Group ykkeurope.com

Redaktør Editor : Eivind Eidslott

Leder

Editorial

Jeg vil skrive om det å våkne en tidlig vintermorgen, om det å se ut vinduet, om det å sjekke været. Jeg vil skrive om det å ha forventinger til en dag i fjellet, ambisjoner, drømmer, håp. Jeg vil skrive om det å pakke sekken. Om å formulere en sms til en kamerat :

I want to write about waking up early on a winter morning ; about looking out the window ; about checking the weather. I want to write about the feeling of anticipation before a day in the mountains : Ambitions, dreams, hopes. I want to write about packing your bag. About phrasing an SMS text message to a friend :

14 15

Bare skrive ett ord.

Og et lite spørsmålstegn.

«Klar?»

Just one word.

And a little question mark.

“Ready?”

Jeg vil skrive om det å sitte i en bil sammen med en god venn. Radioen er på. Den eneste kanalen vi får inn spiller en gammel låt av Dire Straits, en med mye bass, en med dyp vokal. Jeg vil skrive om det å sitte der, i bilen, uten å si så mye, vi kjenner hverandre, det er ikke nødvendig å snakke, alt går av seg selv. Vi bare ser på riksveien foran oss, fjellene på begge sider, alt det som er hvitt, himmelen, mulighetene, potensialet. Jeg vil skrive om det å ta på solbrillene, skru opp volumet, sette opp farten, bare gli av sted. Jeg vil skrive om å være i gang.

Være på vei.

I want to write about sitting in a car with a good buddy, with the radio on. The only channel we can find plays an old Dire Straits tune, with a lot of bass ; a lot of deep vocals. I want to write about sitting in the car, without saying much. We know each other well. There is no need to talk. Everything goes by itself. We see the highway in front of us, mountains rising on both sides. Everything that is white, the sky, the opportunities, the potential. I want to write about donning sunglasses, cranking up the volume, picking up the pace and gliding away. I want to write about getting started. Being on the road.

Jeg vil skrive om det å parkere under et fjell.

Det er som en enorm metafor :

Vi er små, naturen er stor.

Vi er nede, vi vil opp.

Vi ønsker utsikt.

Vi får innsikt.

I want to write about parking at the base of a mountain. It’s a huge metaphor :

Jeg vil skrive om å gå rolig oppover, løfte hælene, kjenne fellene gli, 600 høydemeter, 700 høydemeter, 800 høydemeter, bytte på å brøyte spor, gå i sikksakk på en rygg. Jeg vil skrive om å stå øverst.

Der nede er samfunnet, pliktene, rettighetene.

Her oppe er det bare oss, en ravn, og matpakker, og en kikkert. En topptur er en eneste stor opptur.

I want to write about calmly climbing, lifting our heels, feeling the skins slide, 600 vertical meters, 700 meters, 800 meters, taking turns breaking the trail. Zigzagging up a ridge. I want to write about standing all at the top. Down below are society, obligations, rights. Way up here, it’s just us, a raven, some packed food and a pair of binoculars.

An Alpine tour is always a top tour.

Men kan jeg skrive om det å spise ferdig, klikke inn i bindingene, slå stavene mot hverandre to ganger, rette litt på brillene? Kan jeg skrive om den første svingen ned fra fjellet, den du har gledet deg til en hel dag, en hel uke, kanskje et helt år?

But can I write about finishing your meal, clicking into your bindings, banging your ski poles together twice, straightening your goggles? Can I write about the first turn down the mountain, the one you’ve been looking forward to a whole day, a whole week, a whole year?

Nei, jeg tror ikke det.

Den bevegelsen er ubeskrivelig.

Den begynnelsen har ikke ord.

We are small, nature is grand.

We are down, and want to be up.

We want the sights.

We get the insights.

No. I don’t think so.

That feeling is indescribable.

That beginning defies words.

Foto:Chris Holter

DNB is Norway’s largest financial services group and an active contributor to society. We are committed to value creation, innovation and sustainable development. Each year we make donations to cultural, sporting, research and non-profit projects.

dnb.no

Høst/vinter 2012/13 Medarbeidere

Fall/Winter 2012/13 Contributors

Paul Lackner (53) Da vi skulle lage vårt første iPad-magasin i fjor høst, var det ett navn som sto øverst på listen : Paul Lackner. Friluftsentusiasten og designguruen hadde allerede utviklet iPadutgaven til Kinfolk Magazine. Paul deler kontor med Baird Buckingham i Wisconsin, USA – og sammen med Sletten & Østvold i Oslo lager de to nå digital magi for Norrøna.

Paul er på tur hver dag – til fots, på ski, på stisykkel, i kajakk eller med fiskestang.

Favorittfjellet er Mount Hood i Oregon.

Last ned Norrøna Magazine i App Store – og nyt designet, filmene og bonusbildene.

Paul Lackner, 53 When we were getting ready to do our first iPad magazine last fall, one name was at the top of our list : Paul Lackner.

The outdoorsman and design guru had already developed an iPad edition of Kinfolk Magazine. Lackner shares offices with Baird Buckingham in the U.S. state of Wisconsin, and together with Sletten & Østvold in Oslo, Norway they make digital magic for Norrøna. Lackner heads out every day, on foot, skis, mountain bike, kayak or with a fishing rod. His favorite mountain is Mt. Hood in Oregon. Download Norrøna Magazine in the App Store – and enjoy the design, films and bonus photos.

Kristin Folsland Olsen (31) Det er en stor glede å få Kristin med på Norrøna Magazine-laget. Hun er definitivt en av Norges beste og mest entusiastiske friluftspenner – og bidrar jevnlig i maga­ siner som Fri Flyt, Ute, Friluftsliv og 360 (Oslo Airport Magazine). Kristin har også gitt ut en rekke friluftsbøker de siste årene, som for eksempel «Baffin Babes – 80 dager på ski i Arktis» og «Knipsetips – ta bedre turbilder.» Nå holder hun på med en ny guidebok om Lofoten og drømmer om eget hus ved havna i Henningsvær. I denne utgaven av Norrøna Magazine skriver Kristin historien bak hjelmkameraet GoPro.

Kristin Folsland Olsen, 31 It is a great pleasure to have Olsen on the Norrøna Magazine team. She is definitely one of Norway’s best and most enthusiastic outdoor writers, and is a regular contributor to such magazines as Fri Flyt on skiing, outdoor magazines Ute and Friluftsliv, and the Oslo Airport magazine 360. Olsen has also published a variety of books in recent years, including “Baffin Babes – 80 Days on Skis in the Arctic” and one with tips for taking better pictures when enjoying the outdoors.

Now she is working on a new guidebook for the Lofoten Islands, and dreams of owning a house in the village of Henningsvær. In this edition of Norrøna Magazine, Olsen writes the tale of the helmet camera GoPro.

Henrik H. Svensen (41) Høsten 2011 ble det gitt ut en svært inspirerende bok med tittelen «Bergtatt.

Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde» i Norge. Vi ringte forfatteren, Henrik H. Svensen, seniorforsker i geologi ved Senter for geologiske prosessers fysikk ved Universitetet i Oslo, og spurte om han ville bidra med sin kompetanse og skrive et essay om Lyngsalpene for Norrøna Magazine. I løpet av ett sekund svarte han ja – og det fantastiske resultatet kan du lese på side 90-96. Henrik bidrar ellers ofte i fagtidsskrifter som Nature og Geology – og er, som han sier, «svak for Mont Blanc-massivet.»

Henrik H. Svensen, 41 In the autumn of 2011, a very inspiring Norwegian book called “Bergtatt” (In High Places) about the history of mountains was published. We called the author, Henrik H. Svensen, a senior researcher in geology at the Center of Excellence for Physics in Geological Processes, at the University of Oslo, and asked if he would use his expertise to write an essay for Norrøna Magazine on the Lyngen Alps. It took him one second to say ‘yes’ and you can read the great result on pages 90-96. Svensen also contributes to such professional journals as Nature and Geology and has, as he puts it, “a soft spot for the Mont Blanc massif.”

16 17

Norrøna Magazine

Tilbake til naturen.

Alt som pantes blir gjenvunnet.

Flaskene du panter i påsken kan bli til Norrøna fleecejakker. 40 flasker er nok til én jakke, som kan gi varme naturopplevelser i mange år.

norrona.com

pant.no

APELAND

Foto: Frode Sandbech Sted: røldal

18 19

Norrøna nyheter

Norrøna News

Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Chris Holter

Norrønasjef Jørgen Jørgensen leder et selskap i vekst.

Jørgen Jørgensen is running a growing company.

Jørgen Jørgensen, daglig leder og eier i Norrøna, står foran en mengde tekstilruller i hovedkvarteret på Hvalstad utenfor Oslo. Det er 83 år siden Jørgens oldefar etablerte selskapet. Nå kan Jørgen slå fast at Norrøna er større enn noensinne.

– Norrøna vokser. Vi åpner to nye konseptbutikker i Norge – en i Stavanger og en på Strømmen. Vi vokser stein på stein i Europa. Samtidig øker salget vårt i USA gjennom vår gode samarbeidspartner backcountry.com. Og fra oktober begynner vi å selge Norrøna i Tokyo. Da får vi testet ut markedet i Asia for første gang. Planen er å selge Norrøna flere steder i Japan allerede neste år, sier han.

Standing in front of the mass of textiles at Norrøna headquarters in Hvalstad outside Oslo, Jørgen Jørgensen, managing director and owner, takes pride knowing the company – founded by his great grandfather – is larger than ever.

“Norrøna is growing,” he says.

“We will open two more concept stores in Norway, in Stavanger and Strømmen. We’re gradually expanding in Europe. At the same time our sales are increasing in the USA through our competent partners backcountry.com. And with the sales of Norrøna products in Tokyo, starting this October, we are testing the Asian market for the first time. We are even planning to increase distribution in Japan through next year.”

Norrønas vekst kommer på tross av vanskelige økonomiske tider.

– Jeg tror årsaken er at vi hele tiden fornyer oss.

Vi utfordrer oss selv. Og vi har både menneskene og kunnskapen som skal til for å gjøre hele produkt­ utviklingen inhouse – helt fra tegnebrettet via systuen til krevende testing ute i naturen.

Og når produktene er ferdig utviklet, tilbyr vi vår egen formidling og ekspertise gjennom satsningen på norrona.com, Facebook, våre egne konsept­ butikker, eksterne kvalitetsbutikker og Norrøna Magazine på papir og iPad. Jørgen trekker fram prioriteringen av livsstilsproduktene under konseptnavnet Norrøna /29 som svært viktig.

– Konsumentene setter stor pris på at vi ikke bare er et teknisk merke. Vi har nå en god miks mellom teknisk bekledning og livsstilsbekledning som folk kan bruke i hverdagen.

Norrøna sees growth in spite of the turbulent economic times.

“I think the main reason is renewal,” Jørgensen says.

“We are constantly challenging ourselves. And we have the people-power and the knowledge to keep all of the product development in-house : from the drawing boards via the sewing shop to the real life testing of products. And when the products are developed, we offer our expertise through norrona.com, Facebook, our concept stores, other quality sport stores and Norrøna Magazine in paper and iPad versions.”

Jørgen emphasize the lifestyle products collected in the Norrøna /29 line as an extremely important move for Norrøna.

“Consumers appreciate that we are not only a hightech brand. We have a good mix of technical wear and stylish everyday clothes.”

Denne høsten relanserer Norrøna både røldalog lyngenkolleksjonen. Røldal er urbaninspirerte frikjøringsprodukter og lyngen er produkter spesiallaget for toppturer på ski.

– Nå tar vi røldal og lyngen noen skritt videre – og videreutvikler både den visuelle identiteten, designet, funksjonen og kvaliteten, forteller Jørgen.

Nå kommer også Norrønas nye /29 fleecejakke som i sin helhet er produsert av panteflasker fra Norge.

Du kan lese en egen sak om denne innovasjonsprosessen på side 116-122 i dette magasinet.

– Vår nye /29-fleece er beviset på at vi kan ta det som regnes som avfall og resirkulere det oppover i verdikjeden, sier Jørgen.

– Det er dette som er oppsirkulering i praksis.

Det er dette som er framtiden.

This fall Norrøna relaunches both their røldal and lyngen lines. Røldal products are urban-inspired ski wear for freeriding, whereas the lyngen products are specially made for ski touring.

“Now we’re taking røldal and lyngen one step further : we have improved the visual identity, the design, the functionality and of course, the quality,” says Jørgen.

Also hitting the stores this fall, is Norrøna’s new /29 fleece jacket, entirely made out of post consumer plastic bottles from Norway. You can read more about this innovative process on pages 116-122 in this magazine.

“This new /29 fleece is proof that we can take waste and recycle it upwards to an even better product,” he says.

“This is upcycling. This is the future.”

Les mer på www.norrona.com

Read more on www.norrona.com

20 21

Tilbakeblikk : Thalay Sagar 1983

Retrospect : Thalay Sagar 1983

Midt under den kalde krigen reiste en polsk-norsk klatreekspedisjon til Himalaya. Resultatet ble en ny klatrerute og første norske kvinne over 6 700 meter.

In the midst of the Cold War, a PolishNorwegian climbing team went to the Himalayas. The result was a new climbing route and the first Norwegian women to climb above 6 700 meters.

Tekst Text : Anders Waage Nilsen Foto Photos : Ragnhild Amundsen

En overfylt buss skranglet avsted langs National Highway 34 fra New Dehli til Gangotri. Inne i bussen satt en storøyd 23 år gammel jente fra Romsdalen, Norway. Året var 1983. Hun opplevde for første gang kontrasten mellom det stillferdige Norge, og den kaotiske, bråkete og improviserte virkeligheten i India.

– For meg er denne bussturen noe av det jeg husker best fra turen, sier Ragnhild Amundsen i dag.

– Alle menneskene som ble stuet ombord. Vannet som sprutet ut av en halvveis ødelagt girkasse.

Jeg vet ikke hvor lang tid vi brukte. Men det føltes som to døgn. Minst.

An overcrowded bus rattled along National Highway 34 from New Delhi to Gangotri. On board was a wide-eyed 23-year old girl from the Norwegian valley of Romsdalen. The year was 1983. It was the first time she had seen the striking contrast between quiet, orderly Norway and the chaotic, noisy and impoverished realities of India.

“For me, that bus trip is one of the things I remember most from that trip,” recalls Ragnhild Amundsen now. “All the people crammed on board ; the water squirting out of the halfway wrecked transmission.

I don’t know how long it took, but it felt like two days.

At least.”

Et annet minne : Følelsen av å endelig komme til basecamp, på en morenerygg 4 700 meter over havet. Etter en ukes akklimatisering i den hellige landsbyen Gangotri, som ligger der Ganges-elva starter, og deretter tre dagers anmarsj, sto de ved foten av fjell de tidligere kun hadde sett på bilder fra de få ekspedisjonene som hadde vært i området.

Thalay Sagar (6 904 moh), en steil koloss med nesten vertikal is og bratte klippepartier på alle sider.

Og Brigupanth (6 772 moh), det litt snillere, men massive søsterfjellet.

Another memory : The feeling of finally reaching base camp, on a moraine ridge some 4 700 meters above sea level. After a week of acclimatization in the holy town of Gangotri, the source of the River Ganges, and then a three-day approach, they stood at the base of a mountain they had previously only seen in photographs. Thalay Sagar, at 6 704 meters above sea level, is a steep colossus with nearly vertical ice and sheer cliffs on all sides. And Brigupanth (6 772 meters), was the slightly nicer but still massive sister mountain.

– For noen fjell!

– Zdumiewający!

“Amazing mountains!”

“Zdumiewający!”

De var en broket forsamling. En gjeng hardbarka, fandenivoldske fjellfanter fra Norge på tur sammen med om mulig enda mer hardbarka polske klatrere, herunder Andrej Czok, som allerede hadde flere tøffe Himalaya-turer bak seg. Det er grunn til å minne om at dette var på åttitallet. Den kalde krigen. Polakkene levde under et undertrykkende Sovjetregime som ga dem alt annet enn frihet. Men både polarekspedisjoner og klatring på høye fjell har alltid hatt en undertone av storpolitikk. Øst-europeiske klatrere fikk utreisetillatelser og ekspedisjonsstøtte i bytte mot å plante flagget på fjelltopper verden over.

For dem ble klatring mer enn klatring. Det ble en billett bort fra undertrykkelsen.

– For polakkene representerte ekspedisjonslivet en enorm frihet. Uansett hvor kummerlige forholdene var, ga de uttrykk for at de hadde det mye bedre på tur enn de hadde det hjemme i Polen på den tiden, sier Amundsen.

This was a motley crew. A bunch of hardened, devil-may-care mountain tramps from Norway on a trek with, if possible, even more hard-core Polish climbers, including Andrej Czok, who already had several tough Himalaya expeditions behind him.

Don’t forget : This was in the 1980s. The Cold War. The Poles lived under a repressive Soviet regime that gave them anything but freedom. But both polar expeditions and climbing high mountains had undertones of global politics. Eastern European climbers got exit visas and economic support in exchange for planting their flags on mountaintops around the world. For them, climbing was more than climbing.

It was their ticket out of repression.

“For the Poles, expedition life brought enormous freedom. No matter how miserable the conditions, they said they were much better off on the expeditions than they were at home in Poland at the time,” says Amundsen.

Hun ble første gang kjent med de polske ekspedisjonsdeltakerne da de kom til Romsdalen for å vinterbestige iskalde nordvegger. Bånd ble knyttet på tvers av det politiske jernteppet. Etter at norske Håvard Nesheim ble med polakkene på ekspedisjon til Nepal i 1979, begynte planleggingen av Indiaturen. Arbeidsdelingen var grei. Polakkene fikset tillatelser og tok med det meste av utstyret. Nordmennene tok med det polakkene manglet : penger.

She first got to know the Polish expedition members when they came to Romsdalen to climb ice-cold north faces. Bonds made there breached the Iron Curtain of global politics. After Håvard Nesheim went with the Poles to Nepal in 1979, they started planning the India trip. The division of labor was simple : the Poles organized permits and brought most of the equipment ; the Norwegians brought what the Poles lacked : Money

22 23

Side 20 : Ragnhild Amundsen tar rutebussen til Gangotri i Himalaya i 1983, og nyter utsikten til høye og ukjente fjell – på vei inn til Thalay Sagar base camp.

Page 20 : Ragnhild Amundsen catching the public bus to Gangotri, Himalaya in 1983 and enjoying the view of high unknown mountains on her way to the Thalay Sagar base camp.

Venstre side, fra toppen : Hans Chr. Doseth og Ragnhild Amundsen på vei ned fra fjellet med stor oppakning. Polsk-norsk forbrødring i Thalay Sagar base camp i 1983. Det majestetiske fjellet Thalay Sagar. Det norske klatelagets 1983-rute gikk opp i venstre kant.

Left page, from top : Hans Chr. Doseth and Ragnhild Amundsen descending the mountain with heavy backpacks. Polish-Norwegian fraternization in Thalay Sagar base camp in 1983. The majestic mountain Thalay Sagar, Himalaya. The Norwegian 1983 expedition’s route ascended on the far left side.

Etter noen akklimatiseringsturer i området, delte ekspedisjonen seg i to lag. Et lag, bestående av Hans Christian Doseth, Frode Guldal, Håvard Nesheim, Andrej Czok og Janus Skorek, begynte å klatre i alpin stil opp nordøstpillaren på Thalay Sagar. Ekspedisjonsberetningen forteller om bratt is og stein, krevende traverser, teknisk klatring gjennom overheng, knappe matrasjoner, en stygg nesten-ulykke og små telt på eksponerte steder.

Etter iherdig innsats passerer de punktet der en engelsk ekspedisjon måtte snu noen år tidligere.

Til slutt når de snøflanken som leder til toppen på det vakre fjellet.

After a few acclimatization treks, the expedition split into two teams. One team, made up of Hans Christian Doseth, Frode Guldal, Håvard Nesheim, Andrej Czok and Janus Skorek, started an Alpine style climb of the northwest pillar on Thalay Sagar.

The expedition notes recall steep ice and stone, demanding trav-erses, technical climbing between overhangs, scant food rations, a nasty near accident and tiny tents in exposed places. After a tremendous effort, they passed the point where an English expedition had to turn back a few years earlier.

Finally, they reached the snowy flank leading to the top of that beautiful mountain.

Klatrerne jubler.

Det var det motsatte av kald krig.

Kald fred.

En prestisjefylt førstebestigning.

I god alpin stil.

The climbers rejoiced.

It was the opposite of the Cold War.

Cold Peace.

A prestigious first ascent.

In the best Alpine style.

Samtidig gikk Ragnhild Amundsen og resten av ekspedisjonen til nabofjellet Brigupanth. Dette var et teknisk enklere fjell, knappe 200 meter lavere.

Ragnhild, som aldri hadde vært i Himalaya tidligere, taklet den tynne luften godt. På de snødekte flankene kom erfaringen fra Romsdalen godt med.

På toppen ble hun den første norske kvinne over 6 700 meter.

– Bestigningen var relativt enkel, med store snøflanker og litt klyving. Det var fantastisk å komme så høyt. Jeg husker det som en veldig fin tur, sier Amundsen.

Den aller første turen til Himalaya satte dype spor.

Hun skulle senere dra på flere ekspedisjoner.

Sammen med ektemannen, eventyreren Stein P. Aasheim, har hun også tatt barna med seg på reiser i fjellområder i India og Nepal.

– Turen til Brigupanth og Thalay Sagar ga meg sansen for ekspedisjonslivet. Det å dra på tur så lenge, og møte en ny kultur, var en dannelsesreise.

Det utvidet bildet jeg hadde av verden.

At the same time, Amundsen and the rest of the expedition headed for the neighboring mountain, Brigupanth. It was an easier mountain technically and was just 200 meters lower. Amundsen, who had never been in the Himalayas before, tackled the thin air well. Her experience from Romsdalen was a great asset on the snow-covered flanks.

On the summit, she became the first Norwegian woman to have climbed above 6 700 meters.

“The ascent was relatively easy, with large snow flanks and a little scrambling. It was fantastic to make it so high up. I remember it as a really nice trip,” Amundsen says. Her very first trip to the Himalayas made a deep impression. Later, she would go on more expeditions. Together with her husband, adventurer Stein P. Aasheim, she has also taken her children on mountain treks in India and Nepal.

“The trip to Brigupanth and Thalay Sagar made me appreciate expedition life. To be on the road for so long, encountering new cultures made it an educational journey. It expanded my world view.”

Ekspedisjonen til Thalay Sagar og Brigupanth i 1983 ble sponset av Norrøna.

The 1983 expedition to Thalay Sagar and Brigupanth was sponsored by Norrøna.

24 25

Portrett : Erlend Loe

Portrait : Erlend Loe

Erlend Loe sender oppsiktsvekkende ofte romanfigurene sine til skogs.

The famous Norwegian writer Erlend Loe sends his characters into the forest.

Tekst Text : Henning Reinton Foto Photos : Chris Holter

Over ring 3 ved Ullevål i Oslo ligger en gangbro i metall. Hvis du stopper opp her kan du se den grå elva av trafikk under deg. Bak deg ligger en fotballstadion, bilforhandlere, skoler, fastfoodrestauranter, avishus, tettbebyggelse, kaffebarer, høyblokker, trikker og trafikklys – alt som utgjør samfunnet. Foran deg, hvis du løfter blikket, ser du skog, et sammenhengende grønt mørke. Men klemt inne mellom byen og løvet, mellom kulturen og naturen, er det noen få rader med eneboliger.

Det er her han bor. Erlend Loe (43). En rørslig skikkelse, både i virkeligheten og i nyere norsk litteratur. Vi dro hit for å høre hva denne stemmen hadde å si om hvorfor han selv og romanfigurene stadig stikker til skogs.

A metal footbridge crosses Ring Road 3 in the Ullevål neighborhood of Oslo, Norway. If you stop there, you can watch a grey river of traffic flowing under you. Behind you are a soccer stadium, car dealerships, schools, fast food joints, newspaper offices, urbanized areas, coffee bars, high-rises, trams and traffic lights – all the things that make up society. If you lift your gaze, you see the forest right in front of you, dark and seamless green.

But sandwiched between the city and those leaves, between culture and nature, are a few rows of singlefamily homes. This is where he lives, the 43-year-old Norwegian writer Erlend Loe : A robust figure, both in real life and recent Norwegian literature. We came to hear this Norwegian voice explain why he and his characters so often head for the forests.

Velkommen til natureninstinkt. Utenfor er det stablet rattakebrett. Innenfor er tre små gutter stablet opp i sofaen for å se animasjonstegnefilm.

Loe, far sjøl, sitter ved langbordet mellom kjøkkenet og stua. Dagen før har han vært i Umeå i Sverige på boklansering.

– Jeg skal ikke si at jeg er en ekspert på befolkningen i Umeå, men jeg tok to taxier, og spurte begge sjåførene om hva folk gjorde på søndagene.

Det er et fantastisk snøsted og masse skog.

«Ja, hva gjør folk da?» spurte jeg. «Det finns ei sånn løype i slynge som er belyst og som er 1 mil. Der går folk rundt og rundt», kunne de fortelle. «Og folk med unger, går de på ski? » Nei, det trodde de ikke, og det overrasker meg. Bare her i Oslo har vi 4 000 km med oppkjørt løype. Vi snakker om mange titusen mennesker som har tur som instinkt hver helg.

Loe mener nordmenn er annerledes enn andre europeere.

– Jeg har venner i Frankrike og Nederland, og hvis man spør om å gå en tur, skjønner de ikke hva du mener. «Hvorfor det? Hvor da? Hva er hensikten?»

Nei, bare rusle, sier vi. Vi nordmenn er helt bananas.

Jeg vil si at naturen fyller en ganske stor del av mitt liv og livet til mange jeg kjenner. Så hva gjør andre?

De går på museer, leser og ser filmer, men det gjør for så vidt jeg også.

– Er naturen vår kultur? Vårt kulturuttrykk?

– Det er klart den er. Mange europeere kan mye mer om musikk- og litteraturhistorie, sånne ting som vi vil si «hæ?» til. Det er ikke noe de smykker seg med det, de har bare vokst opp i det, på samme måte som mange av oss kan gjøre opp et bål eller vet at det er lurt å brekke ned noe granbar til å sitte på når det er kaldt. Sånne ting som vi bare har innabords.

– Hvor lenge kan du gå uten å få deg en tur?

– Ikke mange dagene. Da blir jeg utålmodig og amper.

Welcome to natural instinct. Outside, there’s a pile of sleds, complete with steering wheels. Inside, three little boys are piled up on a sofa, watching cartoons.

Their father, Loe, is seated at a long table between the kitchen and the living room. The previous day he had been in Umeå, Sweden for a book launch.

“I can’t claim to be an expert on the population of Umeå, but I took two taxis and asked both drivers what local people did on Sundays. It is a fantastic place for snow with lots of forests ‘Yes, what do people do,’ I asked. ‘There is a trail that loops around and is lighted and covers about 10 kilometers.

People walk around and around,’ they said. ‘And people with children, do they ski?’ I asked. No, they didn’t think so, and that surprised me. Here in Oslo alone, we have 4 000 kilometers of prepared trails.

We’re talking about thousands of people who instinctively go skiing or hiking on weekends,” says Loe. Loe says Norwegians differ from other Europeans.

“I have friends in France and the Netherlands, and if you ask them whether they want to go for a walk, they don’t know what you’re talking about. ‘Why? For what purpose?’ Just to walk, we say. We Norwegians are totally bananas. I would say nature fills a big part of my life and the lives of many people I know.

So what do the others do? They go to museums, read, watch films, but so do I. Is nature our culture? Our cultural expression?

“Of course it is. Many Europeans know a lot more about music and literature … things we would react to with a ‘huh?’ It’s not about them putting on airs ; they just grew up with it, in the same way that we know how to make a campfire or know to break off a few pine branches to sit on when it’s cold. That’s the kind of thing we have on board,” responds Loe. How long can you last without a walk?

“Not many days,” says Loe. “I get impatient and edgy.”

Det grønne rommet vs. Hulemannen, del 1. Loe debuterte for snart 20 år siden. Både Loe selv og romanfigurene drar overraskende ofte til skogs.

The green room verses caveman part 1. Loe had his debut nearly 20 years ago. He and his characters head into the forests surprisingly often.

26 27

– Far til en kompis av meg var fembarnsfar, og alle dager så lenge det var snø gikk han på ski, var borte noen timer og kom tilbake svett. Kona synes det var mye, og det syntes vel vi også, men nå – plutselig så skjønner jeg ham jo, sier Loe. – Hva er det du skjønner?

– Har du familie og barn?

– Nei. – Det handler om å skaffe seg et rom der du kan være en time eller to bare for deg selv. Som familiemann er det utrolig vanskelig å skape et rom hvor du får lov til å dyrke en egoistisk hobby, men i de siste årene har jo trening virkelig blitt anerkjent.

Det står i avisene, er på TV : man må trene, ellers dør man. Jeg leste nettopp en artikkel om at det har kommet en ny trend i USA om at menn lager seg man caves. Har du hørt om det?

– Nei. – Den trenden kan jeg forstå. Man caves har kommet mer og mer, til og med i prospekter i USA når boliger selges – de har man cave, eller potential for man cave.

Ifølge artikkelen har hjemmet sosiologisk sett vært kvinnens domene.

– Derfor finns det en lengsel som har vokst seg opp til et eksplosjonsartet punkt som nå har resultert i man cave, et eget rom der kvinnen ikke har noe hun skulle ha sagt. Og den norske man cave er å gå den timen på ski før eller etter jobb.

“A friend of mine’s father had five children and every single day as long as there was snow, he went skiing, was away for a few hours and came back all sweaty.

His wife thought that was a lot, and so did we, but now, all of a sudden, I understand him,” says Loe. What is it that you understand?

“Do you have a family and children?” asks Loe. No. “It is about creating a space where you can have an hour or two just for yourself. As a family man, it is extremely difficult to make room for a selfish hobby, but in recent years working out has really become accepted. It’s in the papers and on TV : Exercise or die. I just read an article about a new trend in the United States in which men build themselves caves.

Have you heard about that?” he asks.

No. “It’s a trend that I can understand. Man caves are on the rise, and even real estate sales prospectuses now say the property has a man cave, or the potential for a man cave,” he says, pointing out the article claimed that the home was traditionally the domain of the woman.

“A longing built up to the point that it exploded into the man cave, a special room where the woman has no say. And the Norwegian man cave is to spend an hour on skis before or after work,” Loe says.

Loes jobb er å skrive. Han debuterte for 20 år siden med romanen «Tatt av kvinnen» og slo gjennom i 1996 med «Naiv.Super», der en ung mann isolerer seg i en leilighet etter å ha tapt en krokketkamp.

Loes foreløpig siste roman heter «Fvonk» (2011).

Der leier en av romanfigurene, en mann ved navn Jens Stoltenberg, en hybel hos hovedpersonen Fvonk. De leker med byggeklosser, drikker og arrangerer sydenfest.

– Leier Jens Stoltenberg hybel hos Fvonk for å få en slik man cave?

– Det har jeg ikke tenkt på. Jeg har hørt i flere intervjuer at Jens har antydet at han skulle hatt mer tid til lesing, til å gå på tur, til å sykle og gå på ski, og så har jeg bare tatt det på alvor. Jeg tenkte at det er morsomt å gi ham det rommet og la ham ta av litt og være litt barnslig. Problemet med boka er vel at den kommer i et annet lys etter sommeren 2011.

– Du skrev den om litt etter det – 22. juli er jo i boka?

– Jeg skrev den om fordi det var helt umusikalsk ikke å nevne det som hadde skjedd. Og så flyttet jeg den i tid slik at terrorhandlingene ligger i fortida, og at Jens er sliten delvis på grunn av det – det var det eneste jeg gjorde.

– Hadde boka gått i trykken?

– Nei. Vi kunne ha stoppet den, men da tenkte jeg at det kommer aldri et tidspunkt som passer for denne boka.

– Fvonk og Jens går lange skiturer i marka.

Loe’s job is writing. His debut was 20 years ago with the novel “Gone with the Woman” . His breakthrough came with “Naïve. Super” in 1996, in which a young man isolates himself in an apartment after losing a croquet match. Loe’s most recent novel is “Fvonk” (2011), in which a man named Jens Stoltenberg (Norway’s prime minister) rents a room from the main character Fvonk. They play with building blocks, drink and organize tropical theme parties.

Do Jens Stoltenberg rent a room to get a man cave?

“I hadn’t thought of that. I have heard in several interviews that Jens has hinted he would like more time to read, go for walks, bike and ski, and just took that seriously. I thought it would be fun to put him in a room and give him time to cut loose and be a little childish. The problem with the book is that it took on a different light after the summer of 2011,” says Loe. The July 22, 2011 terror attacks on Oslo and Utøya that left 77 people dead are included in the book.

Did you do some re-writing?

“I rewrote it because it would have been completely out of place to not mention what happened. And I moved the story ahead in time, so the terror attacks were in the past and were among the reasons Jens was so tired. That’s all I did,” says the writer.

Had the book gone to press?

“No. We could have stopped it, but I thought there would never be a right moment for that book,” Fvonk and Jens take long cross country ski trips

Har du gått de samme turene selv?

– Ja. Det er veldig vanskelig å få konkrete ideer i landskaper som man ikke kjenner til.

Huset Erlend Loe bor i, ble hans ved en tilfeldighet.

Han og hans svenske kone kjørte tilfeldigvis forbi et visningsskilt for ti år siden – og siden har de bodd her.

– Herifra er det ti minutter til fots til skogen. Du har høye koller og tjern og små stier der du nesten aldri treffer noen. De stiene har jeg brukt i ti år nå, først på sykkel, så til løping.

Ofte tar han også med familien på småturer i nærmiljøet, med primus og sitteunderlag.

– Hva med egne, lengre turer?

– Jeg reiser en del i forbindelse med jobben, så den kvoten er brukt opp. Å mase seg til aksept for å dra på turer på egenhånd i tillegg… Der har jeg noen indre sperrer. Sånn er ikke jeg.

in the forest. Have you used the same trails?

“Yes. It’s very difficult to get a solid picture of landscape you are not familiar with,” he says.

The house Loe now lives in became his home by chance. He and his Swedish wife happened to drive past a real estate viewing sign 10 years ago, and have lived in that house since.

“From here, it’s 10 minutes on foot to the forest.

There are high hills and ponds and small trails were you almost never encounter anyone. I’ve used those trails for 10 years, first on bikes and then to run.”

He often takes his family on short walks around the area, with a camp stove and insulated pads to sit on.

But what about long walks by himself?

“I travel quite a bit in my job, so that quota is used up. To nag about also having time for solitary walks on top of that is something I have internal barriers against. That’s not me,” he says.

Fanget av vinteren. Loe vokste opp i Trondheim.

– Når dro du første gang alene på tur?

– Mitt behov for å være på tur tok av i slutten av tenårene. Jeg brukte å være på hytta vår i Tydalen sammen med morfaren min før han ble altfor gammel.

Loe tok gymnaset som privatist og styrte tida selv.

– Da jeg ble 19 begynte jeg å dra ut sjøl, da kunne jeg være på hytta uker av gangen, helt alene midt på svartvinteren.

Det gjorde han flere år på rad.

– Den første uka etter nyttår, da det er mørkest og svinkaldt og mye snø og nordlys … Å få være alene og få oppleve det … og så væromslag før jeg skulle ned igjen og kjøre over skaresnø i måneskinn … det er magisk. Det hjelper ikke at foreldrene dine forteller deg det, det må oppleves. Og når du har opplevd det – da har du skjønt det. Da er du fanget.

I tillegg til romanerbøker har Loe skrevet en rekke barnebøker, skuespill og filmmanus…

– Du sa du skriver med utgangspunkt i steder du kjenner. Kjørte du på ski i Gråkallen skisenter?

– Da jeg begynte på ungdomsskolen flyttet vi til Sverresborg. Derfra er det seks-sju kilometer opp mot Gråkallen. Det er en ganske kort bakke, men med mye snø og utrolig fin utsikt over fjorden og byen.

En gang fikk Loe hjernerystelse av å stå for mye på ski.

– Jeg våknet av at jeg ble hentet av en scooter.

Jeg var så ivrig at jeg ikke tok spisepause, jeg følte at jeg måtte bruke heiskortet så mye som jeg kunne før dagen var over. De trodde at jeg hadde besvimt av utmattelse, og så sklidd ned bakken og dunket hodet i en stolpe.

Det var regissøren Rune Langlo som kom til Loe med en løs idé om en film rundt Gråkallen skisenter.

– Vi hadde opplevd de samme sure heisfolkene som røkte og egentlig ikke gadd hjelpe oss unger, og den heisen kom så brutalt fort. Først er det flatt, og så er

Captivated by winter. Loe grew up in the midNorway city of Trondheim.

When did you first start going on trips alone?

“My need to be on the move took off when I was in my late teens. I used to go to our cabin in the Tydal valley with my grandfather before he got too old.”

Loe completed secondary school by self-study, and thus could manage his own time.

“When I was 19 I started going by myself. I could be at the cabin for weeks at a time, completely alone in the depths of winter,” he says, adding that he did that for several years in a row.

“The first week after New Year, when it was the darkest and bitter cold, with a lot of snow and Northern Lights : Getting to be alone and experiencing that.

And then the changes in weather before I headed down, skiing over crusted snow in the moonlight.

It was magical. It doesn’t help to have your parents tell you about such things. It has to be experienced.

And once you’ve experienced it, you understand.

You are captivated,” he says.

In addition to novels, Loe has written numerous children’s books, plays and screenplays.

You said you write about places you know. Did you ski at the Gråkallen ski area?

“When I started junior high school, we moved to Sverresborg. From there it was only six or seven kilometers up to Gråkallen. It was a pretty short ski run, but there was a lot of snow and an incredibly nice view of the fjord and the city,” he recalls.

Loe once suffered a concussion as a result of skiing too much.

“I woke up as I was being picked up by a snowmobile. I was so eager that I didn’t stop to eat.

I felt I had to use my one-day lift ticket as much as possible before the day was over. They thought I had fainted from exhaustion, and then slid down the slope and hit my head on a pole,” Loe says.

It was Norwegian director Rune Langlo who came up with the idea of doing a film about Gråkallen ski area.

28 29

det et brattheng, og der datt jo folk av som fluer. Det var pinlig å dette av der, og det var ingen medfølelse fra han som sto og røkte med sånn tøff klaffelue.

– Hvordan gikk det derfra til filmen «Nord»?

– Regissøren og jeg fikk en idé om en kar som bor og jobber der som er på arbeidstrening for å komme tilbake til samfunnet. En som er for plaget til å ha noe med folk å gjøre.

Hovedpersonen har tidligere vært profesjonell skikjører, men ikke taklet det på mange år. Så får han vite at han har et barn i Nord-Norge, og han legger ut på ferd med scooter og på ski.

– Da blir det en road movie med et antall møter.

Det var en morsom film å skrive.

“We had both seen the same sour lift operators who stood there smoking, and couldn’t be bothered helping us kids, and that lift was brutally fast.

First it’s flat, then there is as steep edge, and people were falling like flies. It was humiliating to fall there and there was no sympathy from the guy standing there smoking in his cool hat with flaps,” says Loe How did that lead to the film “North?”

“The director and I had an idea about a guy who lives and works at a job training center to help him re-assimilate into society. Someone who is too troubled to have anything to do with other people.”

The main character is a former skier, but who has not been able to cope for many years. Then he learns that he has a child in northern Norway.

“It becomes a road movie. It was fun to write.”

Hver dag hele året kan du møte Erlend Loe på sykkel i Oslo.

– Det er ideologisk. Pluss at det er raskt, kanskje dobbelt så raskt som alternativene. Det gir meg også en følelse av suverenitet – ingen bestemmer når jeg kommer fram, det gjør jeg selv. Jeg har jo lært å ta meg til rette i trafikken, jeg prøver å sette bilistene på plass, men uten fare for mitt eget liv.

– Det du sier nå fins jo også i boka «Doppler», hvor handlingen blir satt i gang av at hovedpersonen tryner stygt på sykkel. Er fallet selvopplevd?

– Jeg har falt flere ganger på sykkel, men jeg har ikke falt grisehardt i marka og blitt liggende der.

Etter at Doppler – boka og hovedpersonen heter det samme – våkner til, bestemmer han seg for å forlate familien og flytte ut i marka.

– Doppler bor cirka her, ser jeg for meg, sier Loe fra kjøkkenbordet.

– Og hva med teltet han flytter til?

– Jeg gikk mye oppi her og fant et bra sted. Jeg så mye spor av elg som hadde ligget, så jeg skjønte at her er det lite folk, samtidig som det er ganske trafikkerte stier 100 meter til begge sider. Der satte jeg opp teltet, og det sto der i nesten to år. Jeg gikk opp og ristet av litt snø, og det var aldri en kjeft som hadde vært inni der. Det var aldri spor utenfor, og det var midt i Oslos verst trafikkerte markaområder.

Til slutt knakk snøen teltet, noe som også er blitt med i boka.

– Prøvde du å hogge ut en totempel også, slik Doppler gjør?

– Nei, sånne ting blir fantasi.

– Doppler får en turkamerat i elgkalven han møter.

Har du en fast turkamerat?

– Jeg har vært mye på tur med kompiser og bror og familie og sånn, men jeg har ikke hatt noen fast turkamerat. Jeg er bygd opp slik at jeg kan være for meg selv over lang tid.

Any day, any time of year you might meet Loe on a bicycle in Oslo.

“It is ideological, plus it’s fast, maybe twice as fast as the alternatives. It also gives me a kind of sense of sovereignty : No one decides when I arrive, I do that myself. I have learned to demand my rights in traffic, and try to put drivers in their place, without risking my life,” he says.

What you just mentioned is also part of the book “Doppler,” where the plot is set in motion with the main character having an ugly crash on his bike.

Is that based on first-hand experience?

“I have fallen several times on bikes, but not so hard on the forest trails that I ended up just lying there.”

After Doppler, the main character the book is named for, comes around a little, he decides to leave his family and move into the forest.

“Doppler lived around here, in my mind’s eye,” says Loe from the kitchen table.

And what about the tent he moved in to?

“I walked around a lot out there and found a good spot. I saw a lot of signs of moose that had been lying there, so I realized few people went there, while there were busy trails just 100 meters away.

I set up a tent there and it stood for nearly two years.

I’d go up and shake a little snow off it, and there was never a soul who’d been inside. There were never any tracks around it, even though it was in the middle of Oslo’s busiest forest trails,” he says.

The snow finally crushed the tent, something that also happened in the book.

Did you try to carve a totem pole like Doppler did?

“No. Such things were just fantasy,” says Loe. Doppler finds a traveling companion in a moose calf he meets. Do you also have a regular companion?

“I have been on a lot of trips with friends, my brother and my family and such. But I haven’t had a permanent traveling companion. I am made in a way that enables me to be alone for long periods,” he says.

Hulemannen vs. by, del 2. Da Loe bidro med tekst til fotoboka «Jotunheimen – Bill. Mrk. 2 469», skrev han den fra perspektivet til en mann som bor alene i fjellområdet og svarer på en kontaktannonse.

– Han har isolert seg i naturen, men henvender seg til en annen. Det ligner på et vis når Dopplers monologer snakker til elgkalven. Har du tenkt på det?

– Jeg har ikke hatt noen plan med det, men jeg liker den typen : folk som har trøbbel med sosialisering og som flykter. Det var en fin dokumentarfilm for noen år siden om hulemannen som bor under en stor stein på vidda, med utrolig langt ned til bygda – han hadde jo helt klart noen issues når det gjaldt folk, da. Han oppsøkte ensomhet på en litt ekstrem måte, og selv om jeg bruker naturen på en mer forsiktig måte kan jeg kjenne igjen instinktet.

Da Loe begynte arbeidet med «Doppler» var arbeidsplanen at han ville skrive ei bok om en som skulle bo som en indianer innenfor grensene til Oslo kommune, «med naturalhusholdning, blåbær og elgkjøtt», slik Loe beskriver det…

– Dro du og møte møtte de som faktisk bor i skogen oppe ved Sognsvann?

– Nei, men da jeg skrev boka «Doppler» var jeg helt klar over dem og hvem de var. Jeg visste akkurat at bak den furua der så sitter det en fyr.

– Tror du at hvis livet hadde vært annerledes … at det kunne vært deg?

– Det er mange ting som kan slå feil for at det skulle ha skjedd. Men jeg tror at hvis du skal ende opp i en løvhaug bakom Svartkulp, så er det ikke helt tilfeldig. Da har du vært i befatning med skog før, ellers ville du ligget under en benk langs Akerselva, sier Loe. Filmen til guttene er slutt og vår tid ved langbordet er over.

– Jeg håper jeg slipper å ta stilling til det, men jeg ville nok heller ha valgt den løvhaugen enn benken nede i byen.

Caveman versus city, part 2. When Loe contributed the text for the photo book “Jotunheimen – Bill. Mrk. 2 469,” he wrote from the perspective of a man who lives alone in the mountains and answers an ad in the personals section.

He isolates himself in the wilds, but still reaches out to someone else. In a way, it is similar to Doppler’s monologs with the moose calf. Did you have that in mind?

“I had no plan with it. I just like that type of character : People who have trouble socializing and flee. There was a good documentary a few years ago about a caveman who lived under a large stone in the wilderness, an incredibly long way down to the village. He clearly had issues when it came to people.

He sought out solitude in a rather extreme way, and even though I am more cautious in retreating into the wilderness, I do understand his instinct,” says Loe. When Loe started on the “Doppler” book, the working idea was to write about someone living like an ancient Native American within the city limits of Oslo with “a subsistence economy of blueberries and moose meat.”

Did you go and meet people that in fact live like that in the Skogsvann part of the forest?

“No. But when I was writing the book ‘Doppler’ I was keenly aware of them and who they were.

I knew that right behind that pine tree, a guy is sitting at this moment,” says Loe. If life had turned out a little different, might that man have been you?

“A lot of things would have had to go wrong before that happened. But I think if you are going to end up in a pile of leaves behind Svartkulp pond, it’s not by chance. Then you have had experiences in the wilds before, otherwise you’d end up under a park bench along the river Akerselva,” says Loe. The boys’ cartoon film ends, as does our time around the long table.

“I hope I never face the choice, but I’d probably take the pile of leaves over the park bench down in the city,” says the writer.

THE ELEMENTS O co co na Dryer Longer

Natural Technology ™

30 31

Warmer Longer

cocona

OF PERFORMANCE COCONA IS THE ELEMENT OF PERFORMANCE.

Our ingredient technologies enhance the performance of apparel so we can all stay out longer. With Cocona, we are all adventures who will challenge the sun, the wind, the rain, the heat and the cold, knowing they are elements of our adventure rather than elements that bring the adventure to an end.

Accelerates Breathability

More Comfortable In All Conditions

ainc.com

32 33

Røldal - o - rama

Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Sverre Hjørnevik

Historien om den vesle bygda som ble frikjøringshovedstad.

The tale of a tiny Norwegian hamlet that became a freeride capital.

– Rider 18 ready in 30 seconds!

Det spraker i en walkie-talkie inne i et stort, svart telt langt oppe i en snøflanke, et sted midt mellom ingen steder i annerledeslandet Norge. Rundt teltet sitter flere hundre tilskuere og stirrer på fjellsiden på motsatt side av dalen. Langt der borte, på toppen av noe som ser ut som et stup, kan vi så vidt skimte et menneske. I kikkerten ser vi at det er en snowboarder.

“Rider 18 ready in 30 seconds!”

A walkie-talkie crackles inside a big, black tent up on a snowy mountain flank in a spot between no place and nowhere in Western Norway. Around the tent, several hundred spectators sit and stare at the mountainside across the valley. Way over there, on top of what appears to be a cliff, we can just barely discern a person. Through binoculars, we see that it is a snowboarder.

– 15 seconds.

Pause.

– 5 seconds.

Pause.

– Rider on course!

“15 seconds.”

Pause.

“5 seconds.”

Pause.

“Rider on course!”

Dette er historien om et bittelite tettsted på Vestlandet som inntil nylig var komplett ukjent for hele verdensbefolkningen – men som de siste årene har utviklet seg til å bli et sentrum for grensesprengende frikjøring på ski og snowboard.

Hvilke ingredienser består denne sagaen av?

Jo, den består av :

This is the story of a little, bitty settlement in western Norway that until recently was completely unknown to the world outside Norway. But in recent years it has become a center for groundbreaking freeriding on skis and snowboards. What are the key ingredients in this saga? That’s easy :

1. Snø.

2. Snø.

3. Og – ikke minst – noen svært innovative ildsjeler.

1. Snow.

2. Snow.

3. Plus, not in the least, some very innovative enthusiasts.

La oss begynne med snøen. I Røldal Bygdebok fra 1960 er det satt av et eget kapittel om snømengdene i Røldal. Nærmere bestemt alle de farlige snøskredene som har gått i bygda gjennom historien.

Kapitlet begynner slik : «Vinteren 1806 var ein stor snøvinter. Då kom eit ras frå Midnuten med så store snømengder at det rende ned over skorane og sopte med seg stova og løa på garden Ripleflåt.» Fire mennesker mistet livet. Senere står det : «Snøraset i Ekkjejuvet 1816 kravde fire menneskeliv.» Og så : «I 1855 miste Tore Monsson Bratteteig og Sjur Ljomanes livet i snøras i Maurlid mellom Odland og Botnen. Då dei fanst att, var dei begge døde, og Sjur låg naken. Raset hadde slite kleda av han.»

Det slutter ikke her. Bygdeboka forteller om langt flere grufulle skredulykker. Og voldsomme snøvintre. Det levnes liten tvil om at Røldal er et snørikt og krevende sted å bo.

Let’s start with snow. The Røldal local history book from 1960 devotes an entire chapter to the snow depths in Røldal. Specifically, it describes all the horrific avalanches that have hit the area throughout history. The chapter starts with this : “The winter of 1906 was a big snow winter. An avalanche came from Midnuten with so much snow that it ran over Skorane and swept away the house and barn at the Ripleflåt farm.” Four people were killed. Later in the book, it says : “The avalanche in Ekkjejuvet in 1816 took four lives.” And then, “In 1855, Tore Monsson Bratteteig and Sjur Ljomanes died in a snow-slide at Maurlid between Odland and Botnen. Both were found dead and Sjur was laying there naked. The avalanche had torn his clothes off.” It doesn’t stop there. The book tells of many other terrible avalanches and extreme snow winters. There is no question that Røldal is a snowy and demanding place to live.

– Folka her er ekte, sier Pelle Gangeskar.

– Helt ekte.

Den 36 år gamle markedssjefen i Røldal skisenter står utenfor huset sitt ved Røldalsvatnet og ser på fjellene som omringer bygda. Han kan trygt karakteriseres som en innovativ ildsjel. Pelle har

“People here are the real thing,” says Pelle Gangeskar. “Really genuine.”

The 36-year-old head of marketing for the Røldal Ski Resort stands outside his house at Røldal Lake and looks up at the mountains that surround the village. He can safely be described as an innovative

34 35

Forrige side : Pelle Gangeskar, Tommy Nordbø og Nils Kristian Berge nyter løssnøen i Røldal.

Previous page : Pelle Gangeskar, Tommy Nordbø and Nils Kristian Berge enjoying the virgin powder snow in Røldal, south west of Norway.

på mange måter blitt Mr. Røldal. Han kom til bygda første gang 20. mai 1995. Pelle husker dagen som om det var i går. Han hadde lest på NRKs tekst-tv at skianlegget var åpent og at det var tre meter snø – selv i slutten av mai. Pelle trodde ikke på det.

Men etter en lang biltur fra Østlandet sto han i bunnen av alpinbakken og observerte enda en halv meter nysnø. Pelle tok heisen opp og kjørte sitt livs svinger på ski. Etterpå ble han invitert inn på kaffe hos familien Bratteteig som driver skisentret. De lurte på hvem den langveisfarende var. Pelle følte at han hadde kommet hjem.

– Det er noe unikt ved Røldal, sier Pelle.

– Dette er ei bygd som har vært isolert på grunn av snø, store deler av året, i mange hundre år.

Den måten de har lært seg å leve på her – med små ressurser, naturhusholdning, jakt i fjellet – skaper noen veldig gode egenskaper. Folk i Røldal har en sterk dugnadsånd og stor grad av kollektivisme.

De 500 som bor her hjelper hverandre. Alle kjenner alle. Og så er jo naturen og været her en eneste stor gave til ski- og snowboardkjørere.

enthusiast. In many ways, Gangeskar has become Mr. Røldal. He came to the village for the first time on May 20, 1995. Gangeskar remembers the day as if it were yesterday. He had read on Norwegian broadcaster NRK-TV’s text pages that the ski area was still open and that there was three meters of snow… at the end of May. He didn’t believe it. But after a long drive from south-eastern Norway, he stood at the base of the ski slope and realized that an additional half- meter of fresh powder had been added.

Gangeskar took the lift up and had the run of his life.

Afterward, he was invited for coffee by the Bratteteig family, who ran the ski center. They wanted to know more about this traveler from distant realms.

Gangeskar felt like he’d come home.

“There is something unique about Røldal. This is a village that has been isolated by snow for much of the year for hundreds of years. The way they have learned to live – with scant resources, subsistence farming and hunting – has created some very good human qualities. People in Røldal have a strong sense of community, voluntarily working collectively.

The 500 people who live here help each other.

Everyone knows everyone. And the terrain and weather are a godsend to skiers and snowboarders.”

Skianlegget Pelle besøkte en maidag i 1995 ble bygget allerede i 1977. Det var de driftige brødrene Jan og Rolf Bøen og kompisen Lavrans Fossaaen som tok initiativet. De valgte å bygge et skianlegg i Håradalen like ovenfor Røldalsbygda – uten tvil en optimal plassering med tanke på mulige nedfarter og potensiell offpistekjøring. Senere ble anlegget overtatt av familien Bratteteig. I årevis hadde de klart å utnytte de enorme snømengdene og invitert lokalbefolkningen, oddinger og haugesundere til unike skiopplevelser i Røldal. Men skianlegget var på ingen måte kjent. Lite visste Bratteteig-familien hvilke konsekvenser det skulle få da de inviterte den unge Pelle Gangeskar inn på en kaffekopp.

– Jeg reiste mye rundt på ski på den tida, forteller Pelle.

– I 1996 deltok jeg i nordisk mesterskap i frikjøring i Riksgränsen. Jeg skjønte at de fjellsidene vi hadde kjørt i Røldal var mye bedre egnet for denne typen konkurranser enn Riksgränsens fjellsider. Derfor fikk jeg en drøm om å arrangere en frikjøringskonkurranse i Røldal.

Drømmen lå i dvale i flere år – helt til Pelle og venninnen Bettina Gavoll-Hansen bestemte seg for å klinke til i 2001. De fikk med seg noen glade deltakere, noen få sponsorer og – selvsagt – Røldal skisenter. Det aller første Røldal Freeride Challenge

The ski area Gangeskar visited in 1995 had been built in 1977. Two enterprising brothers, Jan and Rolf Bøen, with their buddy Lavrans Fossaaen started the project. They decided to build a ski area in the Håradalen area just above Røldalsbygda, unquestionably a good choice for downhill runs and off-piste skiing. The area was eventually taken over by the Bratteteig family. For years, they used the enormous quantities of snow to draw people from their own village, the surrounding Odda area and the coastal town of Haugesund two hours away by car. But the ski area was by no means well-known.

And the Bratteteig family hadn’t the slightest inkling of what having young Gangeskar over for coffee was going to bring about.

“I travelled a lot to ski at that time,” recalls Gangeskar. “In 1996, I competed in the Nordic freeride championship at the (Swedish ski area) Riksgränsen.

I realized that the slopes we had skied at Røldal were much better suited to that kind of skiing than the mountains at Riksgränsen. That’s how I started to dream about organizing a freeride competition at Røldal.”

The dream lay dormant for several years, until Gangeskar and his friend Bettina Gavoll-Hansen decided to go for it in 2001. They signed up some other carefree souls, a handful of sponsors, and,

så dagens lys.

– Jeg husker den første konkurransen veldig godt, sier Pelle.

– Den svenske frikjøreren Fredrik Ericsson hoppet utfor en klippe midt oppe i fjellsiden, falt – og ble liggende. Vi hadde ikke tenkt på at noen kunne bli skadet der oppe. Vi visste ikke hvordan vi skulle få ham ned. Så da gikk det noen lange, lange sekunder hvor jeg lurte på hva vi hadde satt i gang. Men så reiste Fredrik seg, igjen. Og kjøre ned fjellsiden for egen maskin. Heldigvis.

Senere, under premieutdelingen, ble stemningen veldig god. Deltakere som hadde reist opp mot 12-13 timer i bil fortalte at de allerede gledet seg til neste år, til neste Røldal Freeride Challenge. Pelle og Bettina skjønte at de hadde truffet en nerve i skimiljøet.

of course, Røldal Ski Resort itself. The very first Røldal Freeride Challenge saw the light of day.

“I remember that first competition very clearly,” says Gangeskar. “The Swedish freerider Fredrik Ericsson jumped off a cliff in the middle of the mountainside, fell and just lay there. We had not considered the possibility of someone getting hurt up there. We didn’t know how to get him down. Then there were some very long seconds as I wondered what we had gotten ourselves into. But then Fredrik got up and skied down the mountain under his own power, luckily.”

Later, during the awards ceremony, the mood was buoyant. Participants who had travelled 12-13 hours by car were already saying how much they looked forward to the next year ; to the next Røldal Freeride Challenge. Gangeskar and Gavoll-Hansen realized that they had hit the spot for skiers.

Seks år og seks suksessrike Røldal Freeride Challenges senere flyttet Pelle likegodt til bygda – sammen med kona Tonje og barna. Det tok ikke lang tid før han begynte å legge store planer for sitt nye hjemsted.

– Røldal Freeride Challenge ble kvalifiseringsrenn for deltakelse i verdenscupen i frikjøring – Freeride World Tour – i 2008. Det begynte å komme folk hit fra hele verden og det positive ryktet spredte seg.

Og jeg tenkte : hva om vi kan arrangere en Freeride World Tour-konkurranse i Røldal, også?

Det skulle gå noen år før drømmen skulle bli til virkelighet. Men Pelle og Røldal-folket er ikke kjent for å gi opp.

Six years and six successful Røldal Freeride Challenges later, Gangeskar went ahead and moved to the village, together with his wife Tonje and children. It didn’t take long before he was making big plans for his new hometown.

“The Røldal Freeride Challenge became the qualifier for the sport’s world cup – the Freeride World Tour – in 2008. People from all over the world started to come and word spread. And I thought : What if we could organize a Freeride World Tour competition as well?” says Gangeskar.

Vinteren 2011-2012 begynte som vanlig i Røldal : det kom tidlig store snømengder. I midten av desember 2011 hadde Røldal skisenter allerede to meter snø – mer enn noen annen skidestinasjon i verden på det tidspunktet. Og det bare fortsatte å snø, å snø, å snø. I slutten av februar – selvfølgelig midt i et snøvær – rullet en gigantisk semitrailer inn i Røldal. Logoen langs siden levnet ingen tvil om hvem som eide traileren : Freeride World Tour.

Pelle, nå markedssjef i det samme skianlegget som han leste om på tekst-tv for 17 år siden, kunne endelig stå på tunet og se at verdenseliten i frikjøring inntok den vesle bygda.

– Det tok sin tid, sier Pelle – Men det gikk. Takket være min kone Tonjes ubegrensede tålmodighet og arbeidskapasitet.

Og takket være mange engasjerte mennesker og støtte fra Odda kommune og Norrøna.

The winter of 2011-12 started off as usual in Røldal : Heavy snows came early. By mid-December 2011, the Røldal Ski Resort already had two meters of snow, more than any other ski area in the world at that moment. And it just kept snowing, snowing and snowing. At the end of February, in the middle of a snowstorm of course, a giant semi-trailer rolled into Røldal. The graphics adorning the sides of the truck left no doubt about who owned it : The Freeride World Tour. Gangeskar, now head of marketing at the same ski area he first read about 17 years earlier, could finally stand there and watch the world’s freeride elite take over the little village.

“It took time,” says Gangeskar. “But we did it. Thanks to my wife Tonje’s unlimited patience and capacity for work. And thanks as well to many committed people, the township of Odda and Norrøna.”

Tilbake til snowboarderen på toppen av stupkanten.

Det er blitt 26. februar 2012 og konkurransedag for Freeride World Tour. Røldal skisenter er fylt til randen med verdens beste ski- og snowboardkjørere og et skuelystent publikum. Et helikopter flyr over oss. Det er – mildt sagt – forventning i lufta.

Høyt der oppe står Norrøna-ambassadør David

Back to the snowboarder on the edge of the precipice. It is Feb. 26, 2012, and a competition day in the Freeride World Tour. The Røldal Ski Resort is filled to the brim with the world’s best skiers and snowboarders, plus intensely interested spectators. A helicopter flies overhead. The air is filled with high expectations.

Way up there Norrøna ambassador David Underland

36 37

Øverst : Norrøna-ambassadør David Underland gir som vanlig gass i Røldals bratte flanker – ikke minst når han deltar i konkurranser.

Top : Norrøna ambassador David Underland going down the steep hills of Røldal, Norway. Pushing the limits as usual.

Nederst : Pelle Gangeskar – «Mr. Røldal» – fikk verdens frikjøringselite på besøk under Freeride World Tour-konkurransen i bygda i februar 2012.

Bottom : «Mr. Røldal» himself, Pelle Gangeskar hosted the world’s freeride elite during the Freeride World Tour competition in the little town in western Norway, February 2012.

Øverst : Utøverne ble fraktet i helikopter opp til startpunktet under Freeride World Tour i Røldal.

Top : The athletes were transported by helicopter to the starting point of the Freeride World Tour in Røldal, Norway.

Nederst : Utøvere og publikum studerer fjellsiden hvor selve konkurransen foregikk under Freeride World Tour i Røldal i februar.

Bottom : Athletes and audience observing the hill side where the actual competition took place during the February Freeride World Tour in Røldal, Norway.

38 39

Høyre side : David Underland og Pelle Gangeskar rusler tilbake til riksveien etter nok en super offpiste-tur i Røldal skisenter.

Right page : David Underland and Pelle Gangeskar stroll back to the main road after yet another epic off-piste ride in the Røldal mountains.

Underland med startnummer 18 på brystet og lytter til nedtellingen. David har vunnet Røldal Freeride Challenge hele fem ganger. Nå vil han gjøre sitt beste i Freeride World Tour på hjemmebane.

Nå er det han alle ser på i kikkertene sine. David imponerer som alltid – og kjører en krevende linje med flere klippehopp. Vel nede er han likevel ikke helt fornøyd med sin egen innsats : – Jeg føler ikke det gikk så bra denne gangen, sier David.

– Men jeg ville ikke safe – jeg ville pushe meg litt mer nå som Freeride World Tour endelig er på hjemmebane. Nivået i denne konkurransen er så høyt at man har nødt til å presse seg selv til det ytterste.

David har konkurrert i verdenscupen i frikjøring flere ganger og synes det er veldig bra at konkurransen kommer til Røldal.

– Dette stedet og denne konkurransen kan lett sammenlikne seg med de andre Freeride World Tour-destinasjonene. Røldal står ikke tilbake for noe. Vi som er deltakere merker at Pelle og gjengen er profesjonelle, at de har lang erfaring. Og så er det bra at vi får vist fram Røldal fra sin beste side.

Dette er ikke bare et snøhull. Dette er et supert skianlegg med lett tilgjengelig og kul kjøring.

Hvis du gidder å gå litt i Røldal, kan du kjøre så bratt du bare vil.

has a start number on his chest and is listening to the countdown. Underland has won the Røldal Freeride Challenge an amazing five times. Now he is giving his all at the Freeride World Tour on his home slope. Everyone has their binoculars trained on him, watching as Underland, as always, impresses, and runs a demanding line with several cliff jumps.

Safely at the bottom, he is not entirely satisfied with his own performance.

“I feel like it didn’t go that well this time,” says Underland. “But I didn’t want to play it safe.

I wanted to push myself a little more now that the Freeride World Tour is at home. The level in this competition is so high that you always have to push yourself to the limit.”

Underland has competed in the Freeride World Cup several times, and thinks it’s a good thing that the event has come to Røldal.

“This place and this competition can stand comparison to any other Freeride World Tour venue. Røldal is second to none. We competitors can see that Pelle (Gangeskar) and the others are professionals and have a lot of experience. And it is nice to be able to show off Røldal from its best side. It’s not just a pile of snow. This is a great ski area with accessible and cool skiing. If you can be bothered to walk a bit, you can make runs as steep as you like,” says Underland.

Det er blitt mai 2012. Det er allerede lenge siden Freeride World Tour-sirkuset forlot Røldal – på vei mot helt andre og mye større alpedestinasjoner.

Men selv om det snart er sommer, er det ikke stille i Røldal skisenter. Det er fortsatt mye snø. Nå holder anlegget åpent for Aksel Lund Svindal og resten av det norske alpinlandslaget. Selv benytter Pelle det strålende været til å gå toppturer i området like ved.

Hvilke planer har han nå? Ønsker ildsjelen flere Freeride World Tour-arrangement til bygda?

– Jeg vet ikke, sier Pelle.

– Det var en veldig fin erfaring. Det var moro å vise fram både fjell, snø og et arrangement i verdensklasse. Og det kan godt være at vi gjør det igjen.

Men et Freeride World Tour-arrangement koster tre millioner kroner. I påska arrangerte vi junior-NM i frikjøring i Røldal. Barn helt ned i niårsalderen deltok. Budsjettet var to pakker batterier – som vi fikk sponset av den lokale dagligvarebutikken. Men det var likevel et mye morsommere arrangement enn Freeride World Tour. Det vil jeg si.

It is now May 2012. The Freeride World Tour circus has long since left Røldal, on their way to other and much bigger ski destinations. But even though summer is coming, quiet has not yet descended on the Røldal Ski Resort. There is still a lot of snow.

Now the area is staying open for World and Olympic champion Aksel Lund Svindal and the rest of the Norwegian Alpine ski team. Gangeskar himself uses the beautiful weather to do alpine ski tours in the surrounding area.

Gangeskar says he’s not sure what’s next, or whether there will be more Freeride World Tour events in Røldal.

“I don’t know,” says Gangeskar. “It was a really good experience. It was fun to show off the mountains, the snow and a world class event. And we may well do it again. But a Freeride World Tour event costs 3 million kroner. During the Easter break, we held a junior Norwegian Freeride Championship in Røldal.

Children as young as nine participated and the entire budget was just two packs of batteries, which were sponsored by the local grocery store. But just the same, it was a much more fun event than the Freeride World Tour, I must say.”

Fakta Velkommen til Røldal

Fakta Welcome to Røldal, Norway

Generelt

Røldal Skisenter har fem skitrekk, en stolheis og 12 preparerte nedfarter. Men Røldal er først og fremst kjent som et av Norges største snøhull – med nesten ubegrensede offpistemuligheter! Bunnstasjonen ligger på 800 m.o.h. og den øverste heisen bringer deg helt opp til 1 300 m.o.h. Sesongen varer normalt fra månedsskiftet november/ desember til andre helgen i mai. Gjennomsnittlig snøfall er ca 11 meter per sesong.

Ja, det er helt sant!

General

Røldal Skisenter has five tow lifts, a chairlift and 12 prepared trails. But Røldal is known primarily for its abundant snow, offering practically unlimited off-piste opportunities!

The base station is at 800 m elevation, while the highest lift takes you all the way to 1 300 m. The season generally lasts from late November/early December to the second weekend of May. Average snowfall in that period is about 11 m. Yes, it's true!

Reise

Kjør bil eller buss fra Oslo, Bergen, Stavanger eller Haugesund. Hvis du kommer langveisfra, er det enklest å fly til en av de tre sistnevnte byene og leie en bil.

Travel

Drive or take the bus from Oslo, Bergen, Stavanger or Haugesund. If you're coming from far away, it's simplest to fly to one of the three latter cities and rent a car.

Overnatting

Røldals overnattingskapasitet har eksplodert de siste åra – men det lønner seg fortsatt å bestille i god tid. Nå kan du få leid alt fra gamle campinghytter til splitter nye leiligheter. Sjekk ut utvalget på www.roldal.com

Accommodations

Røldal's accommodation capacity has exploded in recent years, but it still pays to reserve well ahead. These days you can rent anything from old camping huts to shiny new apartments. Check the selection at www.roldal.com

Røldal Freeride Challange

Siden 2001 har entusiastene Bettina Gavoll-Hansen og Pelle Gangeskar stått i spissen for Norges fremste freeridekonkurranse i Røldal. Hvert år møtes Norges beste og flere internasjonale stjerner til dyst i Røldals bratte snøflanker. Meld deg på hvis du tør!

Røldal Freeride Challenge

Since 2001, Bettina Gavoll-Hansen and Pelle Gangeskar have put together Norway's pre-eminent freeride competition. Each year Norway's greatest freeriders and a number of international stars do battle on the steep snowy flanks of Røldal. Sign up if you dare!

Mer info

www.roldal.com www.roldalfreeride.no

More info

www.roldal.com www.roldalfreeride.no

– Vi introduserte røldal allerede i 2006, forteller Jørgen Jørgensen, daglig leder og eier i Norrøna, og selv en svært ivrig skikjører.

– Vi valgte navnet røldal fordi det passet perfekt til profilen på disse produktene : de er både klassiske og historiske, men har et klart fokus på nyskapende funksjonalitet. Og Røldal er kjent som et frikjørings-mekka. Produktene i Norrønas røldalkolleksjon egner seg utrolig bra til nettopp denne typen frikjøring.

Det unike ved røldalproduktene er at de fungerer like godt på fjellet som i byen.

Du vil ha like stor glede av røldal-jakken eller røldal-fleecen i et skianlegg på høyfjellet som i sentrum av Stockholm.

Og i høstens nye kolleksjon er det lagt inn noen viktige endringer.

– Vi har blant annet gjort den nye røldaljakken varmere – og likevel er den lettere i vekt enn den utgående modellen.

Jørgen har selv reist til Røldal flere ganger for å stå på ski.

– Det er jo et fascinerende snørikt sted.

Jeg er veldig imponert over skikjøringen i og rundt anlegget – og synes det er vel fortjent at Røldal nå er blitt selve symbolet på frikjøring i Norge.

Foto Photo : Chris Holter

Les mer om lyngenkolleksjonens tekniske detaljer på www.norrona.com

Norrøna relaunches røldal – the urban-inspired freeride line.

Nå relanseres Norrøna røldal – den urbaninspirerte frikjøringskolleksjonen.

Tekst Text : Eivind Eidslott

Read more about the technical details of the lyngen line at www.norrona.com

“We introduced røldal as early as 2006,” says Jørgen Jørgensen, managing director and owner of Norrøna, and also an eager freerider.

“We chose the name because it suited the profile of these products. They are both classic and historic, but at the same time, focus on innovative functionality. Røldal is known for its qualities as a freeride paradise. And the products are perfect for the kind of freeriding this area offers.”

The unique thing about the røldal products is they work just as well in the mountains as the city. You will enjoy the røldal jacket or the fleece just as much on a ski lift as in the center of Stockholm. And this fall the røldal line has some important improvements.

“We have made the Røldal jacket even warmer, but still more lightweight than ever,” says Jørgen, who has skied in Røldal several times.

“It is a fascinating snow-rich area. I’m very impressed with the skiing in and around the facilities. I think it is well deserved that Røldal has become the symbol for freeriding in Norway.”

Behind the seams : røldal

Gå etter i sømmene : røldal

40 41

1 199 NOK

149 EUR

Price

199 EUR

Pris

Price

narvik Pack 25 L A stylish freeride pack with enough space and all the critical details you need for riding the ski resort and backcountry.

1 799 NOK

røldal warm3™ Jacket Warm, quick-drying and technical hooded jacket.

narvik Pack 25 L En frikjøringssekk med stilren design og god plass for alt du trenger til ski- og snowboardkjøring i og utenfor skianlegg.

Pris

røldal warm3™ Jacket Varm, hurtigtørkende og teknisk hettejakke.

99 EUR

Price

Pris

999 NOK

røldal dri™ insulated Short Leather Gloves Our most durable gloves for skiing, made with goatskin in the palms.

røldal dri™ insulated Short Leather Gloves Vår mest slitesterke skihanske med lærgrep i geiteskinn.

499 EUR

Price

Pris

3 999 NOK

røldal Gore-Tex® Insulated Pants Insulated and waterproof freeride pants with a clean design.

røldal Gore-Tex® Insulated Pants Isolert og vanntett frikjøringsbukse med et middels vidt snitt.

599 EUR

Price

4 999 NOK

Pris

39 EUR

røldal Gore-Tex® Insulated Jacket Insulated and waterproof freeride jacket with a clean design.

Price

røldal Gore-Tex® Insulated Jacket Isolert og vanntett frikjøringsjakke med et langt snitt.

399 NOK

/29 visor Beanie Keep your head warm with Norrøna’s signature Dri release full liner beanie with brim.

/29 visor Beanie Hold hodet varmt med Norrønas fullfôrede signaturlue med brem.

Pris

The røldal Collection

røldal-kolleksjonen

42 43

Folk : Endre Hals

People : Endre Hals

Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Mattias Fredriksson

Endre Hals håndlager de perfekte skiene til deg.

Endre Hals builds the perfect skis for you by hand.

På en låve i den vesle bygda Lønset utenfor Oppdal står en mann bøyd over arbeidsbenken. Han er dypt konsentrert. Han har mye å gjøre. Hils på Endre Hals – kanskje verdens beste skiprodusent.

In a barn in the tiny hamlet of Lønset in Norway’s Oppdal township, a man stands bent over a workbench. He is in deep concentration. He has a lot to do. Meet Endre Hals, possibly the world’s best ski-maker.

Når og hvor begynte du å stå på ski, Endre?

I 5-årsalderen, men vi bodde på ei øy på den tida, så det ble mest ski i påska.

How and when did you start skiing?

Around age 5, but we lived on an island then, so most of the skiing was during Easter vacation.

Er det noen spesielle minner du vil trekke fram fra disse første skiturene?

Dårlig skiutstyr! I min familie ble det sett på som juks med bra utstyr. Ellers har jeg vokst opp med mye sludd og slaps, det er derfor jeg har bosatt med i et av Norges mest snøsikre dalstrøk, Storlidalen, i dag.

Any lingering memories from those first ski trips?

Bad skiing equipment. In my family, using good equipment was seen as cheating. Otherwise, I grew up with a lot of sleet and slush, which is why I settled down in Storlidalen, one of Norway’s most reliable valleys for good snow.

Hvilke skimodeller har du kjørt på?

Det meste av frikjøringsski mellom 2005 og nå.

Før det gikk det i telemark, jeg brukte Tua Helium på tur i mange år, Extrem 5*5 som kjøreski (det var de billigste skia i forhold til bredde), Dynastar storslalåmski, diverse Åsnes og Kästle før det.

Jeg har kjørt på mine egne ski siden 2004.

What brands of skis have you used?

Most kinds of freeride skis between 2005 and now.

Before that, it was mostly telemarking. I used Tua Helium for touring for many years, Extrem 5*5 for runs downhill (they were the cheapest in relation to their width), Dynastar giant slalom skis, and various Åsnes and Kästle models before that. I’ve used my own skis since 2004.

Hvilken skimodell likte du best?

Medregnet testski for skimagasinet Fri Flyt? Det er et veldig vanskelig spørsmål. Men Eric Hjorleifson har laget en del bra modeller i det siste. I gamle dager var jeg glad i Tua, men den generasjonen av ski regner jeg i dag som et stort feilskjær.

Which skis did you like best?

Counting those I tested for the (Norwegian) ski magazine Fri Flyt? That is a very difficult question.

But Eric Hjorleifson has made some good models recently. In the old days, I was fond of Tua, but I now regard that whole generation of skis as a big mistake.

Kan du oppsummere – med få ord – utviklingen i skiindustrien de siste årene?

Det er vel det mest spennende tiåret på mange tusen år. Og det mest interessante er at skia har funnet tilbake til urformen. Alt det vi har holdt på med de siste 500 åra var feil – til og med 90-tallet var feil. Dette er også spektakulært når det gjelder produktutvikling generelt.

Can you briefly sum up recent years’ developments in the ski industry?

It has probably been the most exciting decade in a millennium. And the most interesting is that skis have been going back to their primordial shapes.

Everything we did for the past 500 years was wrong, up to and including the 1990s. This is also spectacular in terms of product development in general.

Når og hvorfor fikk du ideen om å starte din egen skiproduksjon?

Det skjedde gradvis i løpet av den tida jeg studerte industridesign på Arkitekthøyskolen i Oslo. Jeg lagde de første skia mine i 2004. Da jeg tok diplom i 2006, brukte jeg muligheten til å bygge skipressa mi, testutstyr for skitestene til Fri Flyt, og til å lage de første brukbare skia.

How and when did you come up with the idea of making skis yourself?

That happened gradually during the time I was studying industrial design at the Oslo School of Architecture and Design. I made my first skis in 2004. When I was getting my diploma in 2006, I used the opportunity to build my ski press, make test equipment for Fri Flyt’s ski tests and make my first really useable skis.

44 45

Hvilken kunnskap og hvilket utstyr trenger man for å lage gode ski?

Ski er industridesignerporno – det omfatter det meste av materialer : mange treslag, herdeplaster, termoplaster, stål, aluminium, karbonfiber, glassfiber, gummi, og dermed mange teknikker og ulike fagfelt. I tillegg er det estetikk, funksjon og teknologi så sammenvevd i ett produkt at det egentlig er umulig å skille. Selv fargen på skia har en funksjon.

For å vite hvordan skia skal konstrueres hjelper det å kikke på hva som gjør andre gode ski gode, for eksempel ved å lese testene til Fri Flyt, der har vi beskrevet geometri på alle ski siden 2006. Av maskiner trenger du datafres, skipresse, grafikkutstyr, sager og slipeutstyr

What knowledge and equipment are needed to make good skis?

Skis are like porn for industrial designers. They cover a whole exciting range of materials : many types of wood, thermoset plastics, thermoplastics, steel, aluminum, carbon fiber, fiberglass, rubber, and thus many techniques and areas of expertise.

On top of that come aesthetics, functionality and technology so wrapped up in a single product that it’s impossible to separate them. Even the color of the skis has a function. To understand how skis should be made, it helps to study what makes other skis good, for example by reading the tests in Fri Flyt, where we have described the geometry of all skis since 2006. In terms of equipment, you need a computerized milling machine, a ski press, graphics equipment, saws and sanding/grinding equipment.

Hvilke fordeler har dine ski framfor fabrikkproduserte ski?

Du får akkurat det du skal ha, ingen kompromiss, vi setter ikke kundene våre i båser.

Alle ski finnes kun som justerbare verdier i et formelsystem før vi skyver på bryterne og trykker på knappen.

Når kunden har betalt freser vi delene, printer grafikken og presser alt sammen i pressa.

Dermed betaler ikke kunden for vrakproduksjon, vi trenger ikke lager og kunden får ei mye bedre tilpasset ski. I tillegg får du inserts til valgfrie bindinger (med M6-bolter), doble kanter under foten og det du måtte ønske av spesialsåler (for eksempel racingkvalitet).

What advantages do your skis have over factory made skis?

You get exactly what you want, with no compromise. We don’t pigeonhole our customers. All the skis start off as adjustable values in a system of formulas before we start throwing switches and pushing buttons.

When the customer has paid, we mill the parts, print the graphics and press it all together in the ski press. So the customer doesn’t have to pay for manufacturing rejects, we don’t need to maintain an inventory, and the customer gets a ski that is much more tailored to them. In addition, you get inserts for your choice of bindings (with M6 bolts), double edges under your feet, and whatever you want for the base (such as racing quality).

Hvilke opplysninger trenger du for å lage optimale ski til en kunde?

Høyde, vekt, skolengde, binding, bruksbeskrivelse, eventuelle preferanser og grafikkpreferanser.

Vi prater ofte med kundene våre på skype elles via mail. Kom gjerne innom på Lønset så tar vi en prat, vi bor bak kirka.

What information do you need to create the ideal ski for a customer?

Height, weight, shoe size, intended use, possibly preferences and desired graphics. We often talk to customers on Skype or by e-mail. Drop in at Lønset for a chat, we live behind the church.

Hvilke muligheter har kundene i forhold til overflate- og såledesignet på skiene?

Vi bruker stort sett svarte såler som gir best egenskaper, så der er det lite å gjøre foreløpig. Til nå har vi laget customgrafikk til hver enkelt kunde, men siden det er en ganske stor jobb kommer vi til å være litt mer database-basert i framtida. De som vil ha en helt egen grafikk må betale litt ekstra for det.

What options does the customer have for the tops and base of the skis?

We mainly use black bases to give the best characteristics, so there is little to be done there so far.

Until now, we have done custom graphics for each customer, but that is quite a lot of work, so we plan to be a little more computer-based in the future.

But those who want a completely personal graphic will have to pay a little extra for it.

Hvor lang tid tar det fra bestilling til levering?

Nå tar det ca ett år, men vi prøver å få ned tida på det. Jeg har en i lære fra sommeren og to fra høsten.

How long is the wait between ordering and delivery?

Currently, it takes about a year, but we are trying to cut that down. I have an apprentice starting this summer and two from the fall.

Kan du fortelle litt om samarbeidet med den verdenskjente skikjøreren Eric Hjorleifson?

Han er vel den skikjøreren som har gått dypest inn i skimaterien de siste åra, han er ekstremt fokusert og dedikert til utstyret han bruker. Jeg traff han gjennom Fri Flyt-miljøet i 2006, Vi fant tonen med én gang og har pratet ski siden det. Han har alltid hatt et behov for å kommunisere- og finne riktig fleks på de skiene han lager. Der hadde jeg en nøkkel gjennom det testarbeidet jeg har gjort med Fri Flyt.

Han var her å bygde prototypen til Renegade i 2008.

Han er på besøk hos oss akkurat nå med en journalist fra Powder Magazine – det kommer en sak om samarbeidet vårt til høsten.

Can you tell us a little about your cooperation with world famous skier Eric Hjorleifson?

He is extremely focused and dedicated to the equipment he uses. I met him through Fri Flyt circles in 2006. We hit it off immediately, and have talked about skis ever since. He always felt the need to communicate and find the right flex for the skis he makes. I had the key through the testing work I had done for Fri Flyt. He was here to build the prototype Renegade in 2008. He is visiting us right now with a reporter from Power Magazine, which is planning an article on our cooperation this autumn.

Hvilke fordeler kan Oppdal og omegn by på i forhold til skiproduksjonen din?

Oppdal er et fint skianlegg med store områder og lite folk, perfekt for testing og generell frikjøring.

Vi bor 15 minutter vest for skitrekket : Lønset er ei perfekt plassert lita bygd i inngangen til Storlidalen, der vi har fra-veien-tilgjengelighet til perfekte toppturer fra oktober til mai. Bare 40 minutter unna har vi noe av det mest alpine terrenget Norge kan tilby (Sunndalen). Ellers har Oppdal et knallsterkt alpint miljø med massevis av interessante personligheter.

Stikk innom butikken VPG – så skjønner du hva jeg mener.

What advantages does being in Oppdal and the surrounding area have for ski production?

Oppdal has a nice ski area with a lot of room and few people, perfect for testing and general freeriding. We live 15 minutes to the west of the ski area : Lønset is a perfectly placed little village at the entrance to the valley Storlidalen, giving access from the road to perfect Alpine ski tours from October until May. Just 40 minutes away, are the most Alpine-type landscapes Norway has to offer (the Sunndalen area). Otherwise, Oppdal has a large and active Alpine crowd with loads of interesting personalities. Drop by the store VPG and you’ll see what I mean.

Hvilket fjell er favoritten hvis du skal teste toppturegenskapene til et par ski?

Etter sist ukes kjempetur er det ikke mulig å komme unna Hovsnebba via Sandvikdalen. Helt fra fjorden til spisse tinder der du kikker rett ned på Sunndalsøra. Her får du alt fra sommer til midtvinter i et langt rykk. Men hele norskekysten er full av slike opplevelser, så det er egentlig ikke rettferdig å velge.

Which mountain is your favorite for testing the Alpine touring qualities of a pair of skis?

After a great trip last week, it’s impossible to ignore Hovsnebba via Sandvikdalen. The whole way from the fjords up to the sharp peaks, you can look down at the Sunndalsøra area. You’ll get everything from summer to mid-winter in one single trek. But the whole Norwegian coast is full of such experiences, so it really isn’t fair to choose.

Hvor går din drømmeskiferie?

Det må bli en tur til Canada med Eric Hjorleifson.

Han har nok et par godbiter å vise fram.

Where would you spend your dream ski vacation?

That would have to be a trip to Canada with Eric Hjorleifson. He probably has some real treats on hand.

Tekst Text : Kari Medig

48 49

Foto Photo : Kari Medig

Mitt kjøretøy : Audray Ayotte

My Ride : Audray Ayotte

Navn : Audray Ayotte (29) Bosted : Revelstoke, British Columbia, Canada Yrke : Ansatt i skipatruljen i Revelstoke Aktiviteter : Ski, sykling, klatring og stiløping

Name : Audray Ayotte, 29 Home : Revelstoke, British Columbia, Canada Occupations : Ski Patrol and Emergengy Medical Responder Activities : Skiing, biking, climbing, trail running

Mitt kjøretøy : Hurricane med fem gir Motor : Den personen som sitter på springfjærsetet Årsmodell : Ukjent, men ung til sinns Kjøpt : Ikke kjøpt, men funnet i 2006

My ride : 5 speed Hurricane bike Engine : Who ever is riding the spring seat Year : Unknown, but young at heart Purchased : Found in 2006

Hvor fant du dette kjøretøyet?

Ved Panorama Mountain Village i Revelstoke, tidlig om våren, like ved en søppelcontainer. Tipper noen hadde vårrengjøring og bestemte seg for å dumpe Hurricanen. Jeg brukte ikke et rødt øre på den før i fjor. Hun er feilfri.

Where did you find this vehicle?

At Panorama Mountain Village in early spring, next to a dumpster. My guess is someone was doing a spring clean up and decided the Hurricane had to go. I didn't have to put a penny into it until last year ; she's been a charm.

Har du pimpet den på noen måte?

Ja, bagasjebrettet er kraftig oppgradert! Jeg bygde mitt eget utstyrsstativ, med sykkelslanger til stropper. Det er ganske så allsidig – jeg kan sette en flaskekasse på det og dra til matbutikken, eller stroppe fast skiene og stikke til fjells.

Have you pimped it at all?

Yes, back storage has been upgraded. I added a custom platform rack with bike tubes as straps.

It's pretty versatile ; I can put a milk crate on it and go grocery shopping or strap my skis and zip up to the mountains!

Hva er den kaldeste temperaturen eller den dypeste snøen du har syklet i?

Det blir ikke så veldig kaldt i Revelstoke, knapt ti minusgrader. Snøen er ikke noe problem så lenge noen biler har laget spor gjennom gata etter et snøfall. Faktisk er det ganske moro å sykle på snø – nesten som å sykle på en sandstrand.

Det verste er når slushen bråfryser før gatene ryddes. Da må jeg av og til gå over til dytting og lete etter en bedre rute.

What's the coldest temperature/deepest snow you've ridden in?

It doesn't get that cold in Revelstoke, so around -20.

And as for deep snow, as long as a few vehicles have been down a street after a storm, it's not a worry. It's actually quite enjoyable, similar to riding at the beach. Really the worst is when we have a quick melt freeze cycle and the slush freezes before the street gets cleaned up, sometimes you have to resign to push your bike, looking for a better route.

Et siste tips for vintersykling?

Kjør på og hold fokus.

Any last tips for winter bike riding?

Go straight and keep your momentum.

Cruise the Lyngen Alps with The Vulkana Skiing by boat tours from February to May 2013. Book now.

Relax in the Zen Lounge, sauna, hammam or saltwater hot tub Enjoy fresh Nordic seafood in our intimate restaurant The Vulkana was built in 1957, designed for seasonal fishing. In 2009, architect Sami Rintala carefully redesigned the vessel.The Vulkana has received considerable international attention, having been featured in media such as The Guardian, Wallpaper, CNN and Business Today.

www.vulkana.no +47 911 00 626 post@vulkana.no

50 51

Sørpolen : 1911-2011

The South Pole : 1911-2011

Fire nordmenn fulgte i Roald Amundsens 100 år gamle skispor til Sørpolen.

Four Norwegians followed in Roald Amundsen’s 100 year old ski tracks to the South Pole.

Tekst Text : Stein P. Aasheim

52 53

Foto Photo : Stein P. Aasheim, Vegard Ulvang, Harald Dag Jølle & Jan-Gunnar Winther

«Noget som efter min mening ikke bør savnes ved en slædefærd, er et telt. Selv om det er tyndt og let, gir det deltagerne så meget vern og hygge at det rigelig opveier den lille øgning det volder i udrustningens vegt» (sitat Fridtjof Nansen). Midnattsola varmer duken og skaper tropeforhold innendørs selv om det er 30-40 kuldegrader rett utenfor teltduken. Og hva smaker vel da bedre enn en boks med iskrem i depotet på 82 grader sør – og tørt sennagress fra Finnmark for å holde beina tørre og varme?

“Something that, in my opinion, should not be missing from a sledge journey is a tent. Even though it is thin and light, it gives participants so much protection and pleasure that it amply outweighs the slight increase it causes in the weight of the equipment” (quote Fridtjof Nansen). The Midnight Sun warms the fabric and creates tropical conditions inside even though it is minus 30-40C right outside the tent. And what could taste better than a box of ice cream from the depot at 82 degrees south latitude, and having dried ‘sennagrass’ from (Norway’s northernmost county) of Finnmark to keep your feet warm and dry?

«Vi må ikke fortelle noen hvor varmt det egentlig er i Antarktis».

“We mustn’t tell anyone how warm it really is in the Antarctic.”

– Stein P. Aasheim

– Stein P. Aasheim

Dette sto det ikke noe om i brosjyrene, utbrøt Vegard Ulvang en dag vi hadde gått i snødrev, motvind og 25-30 minus på fjerde dagen.

– Det skulle være sol og vindstille på den turen jeg meldte meg på! Å nei, ingen som velger Antarktis som feriedestinasjon kan forvente å få igjen pengene fordi det var kaldt og forblåst.

Sørpolen ble nådd – med 13 minutters margin – på dagen 100 år etter Roald Amundsen. Og hvem andre blir jubileumsekspedisjonen møtt av enn Norges statsminister? Såpass bør det være.

“There was nothing about this in the brochures,” cried Vegard Ulvang one day after we had skied in driving snow, wind and at minus 25 to 30C for the fourth straight day.

“It was supposed to be sunny and windless on the trip I signed up for. Oh no! No one who picks the Antarctic as a vacation destination can expect to get their money back if it turns cold and windy.”

We made the South Pole, with 13 minutes to spare, on the day of the 100th anniversary of Roald Amundsen’s arrival. And who was the centenary expedition greeted by? Norwegian Prime Minister Jens Stoltenberg. We would expect no less.

«Til å bevege oss over et kontinent med så mye sterk sol, har vi forbausende lite behov for solkrem.»

“For crossing a continent with so much strong sun, we had surprisingly little use for suntan lotion.”

– Jan-Gunnar Winther

– Jan-Gunnar Winther

Foto Photo : Jonas Bendiksen

Tekst Text : Eivind Eidslott

54 55

Du har ikke prøvd bratt skikjøring før du har vært i Chamonix.

Vive la France

You haven’t tried steep skiing before you’ve been to Chamonix.

Kjører Rider : Giuliano Bordoni

Sted Location : Brévent – Flégère

– Dette var min første gang i Chamonix, forteller fotograf Jonas Bendiksen.

– Jeg var egentlig ikke forberedt på hvor spektakulær skikjøringen er. Det er bratt. Det er alpint. Det er snørenner. Det er breer.

Jeg ble overveldet. Dette bildet av Giuliano Bordoni er tatt ved Brévent – Flégère – med Chamonix langt der nede.

“It was my first time in Chamonix,” says photographer Jonas Bendiksen. “I really wasn’t prepared for how spectacular the skiing is there. It is steep. It is alpine. There are snowy ravines. There are glaciers. I was overwhelmed. This picture of Giuliano Bordoni was taken at Brévent – Flégère, with Chamonix way down below.”

Kjører Rider : Bruno Compagnet

Sted Location : Vallee Blanche

56 57 – Her går Bruno Compagnet på breen i Vallee Blanche. Han er på jakt etter et bra sted å fotografere. Det skulle ikke ta lang tid før han fant det han var på jakt etter, for å si det sånn.

“In this picture, Bruno Compagnet is on the glacier Vallee Blanche.

He is searching for a good setting for photography. It didn’t take long for him to find one.”

Kjører Rider : Bruno Compagnet

Sted Location : Vallee Blanche

– Don’t try this at home, sier jeg bare. Bruno fant dette stedet i nedre del av Vallee Blanche. Snøbroen til venstre for Bruno har allerede kollapset. Hele situasjonen er vel et bevis på Brunos kompetanse, erfaring og – ikke minst – oppfinnsomme skiglede.

“Don’t try this at home,” is all I can say. Bruno found this spot on the lower part of Vallee Blanche. The snow bridge to Bruno’s left had already collapsed. The whole scene might be described as proof of Bruno’s expertise, experience and inventive joy of skiing.”

Kjører Rider : Bruno Compagnet

Sted Location : Les Grand Montets

58 59 – Her er vi like ved toppstasjonen på Les Grand Montets. Folk flest kjører til venstre og videre ned. Bruno valgte – mildt sagt – en annen vei. Folk stoppet opp for å se på. Det var flatt lys og dårlig sikt, noe som gjorde nedkjøringen enda mer imponerende.

“Here we are at the top station on Les Grands Montets. Most people ski to the left and then down. Bruno chooses, to put it mildly, another route. People stopped to gawk. The light was flat with poor visibility, which made the run even more impressive.”

Kjører Rider : Bruno Compagnet & Giuliano Bordoni

Sted Location : Vallee Blanche

– Her er Bruno og Giuliano i en liten fjellhytte ved Vallee Blanche.

De studerer en gjeng turister som tilsynelatende hadde satt seg helt fast på breen på den andre siden av dalen. Heldigvis gikk det bra med dem.

“This is Bruno and Giuliano in a small mountain cabin at Vallee Blanche. They are studying a group of tourists who appear to be stuck all the way on the other side of the glacier. Luckily, everything turned out fine for them.”

Kjører Rider : Giuliano Bordoni

Sted Location : The gondola

60 61 – Giuliano er en livsglad person. Det er ikke mer å si om den saken.

“Giuliano is a cheerful person. There is nothing more to be said.”

Kjører Rider : Bruno Compagnet

Sted Location : Les Grands Montets

– Jeg sitter i heisen på vei ned fra en mellomstasjon på Les Grands Montets og tar bilder av Bruno ovenfra. Det kom enorme snømengder denne dagen og flere av toppheisene måtte stenge.

“I’m sitting on the lift on the way down from an intermediate stop on Les Grands Montets, and am taking pictures of Bruno from above. There were huge snowfalls that day, and some of the highest lifts had to close.”

Kjører Rider : Bruno Compagnet

Sted Location : Vallee Blanche

62 63 – Bruno setter en sving i Vallee Blanche. Bruno er rolig i alle situasjoner. Han har sett alt du kan se i fjellet, tror jeg. Han har alltid full kontroll. Og dermed får han en naturlig autoritet.

“Bruno carves a turn on Vallee Blanche. He has seen everything that can be seen on the mountain. He is always completely in control, and that gives him an air of natural authority.”

Kjører Rider : Giuliano Bordoni

Sted Location : Brevent

– Her er Giuliano over skyene ved Brevent. Like etterpå, etter nedkjøringen, satt vi på bar sammen med skilegender som Glen Plake og Seth Morrison. Slik går dagene i Chamonix.

“Giuliano above the clouds at Brevent. Right afterwards, we were sitting in a bar with such ski legends as Glen Plake and Seth Morrison. That’s what days are like in Chamonix.”

Sted Location : Store Ringstind, Western Norway

Foto Photo : Frode Sandbech

64 65

Topptur til himmels

Ski Tour to Heaven

Alpine ski touring history

The first skiers Numerous rock carvings, both in Norway’s Nordland county and Russia’s White Sea, show that people of the far north used some form of wooden runners under their feet to move around and hunt in snowy terrain.

Viking style The Vikings stuck to their own gods of skiing : Ullr and the ski goddess Skade. Snorre's Saga about Norwegian Viking kings says Einar Tambarskjelve was, “capable on skis like any other good man.”

Skiing exports The Vikings brought skiing to Iceland and Greenland.

Some claim Leif Eriksson also brought skis to Newfoundland in North America.

Skiing in southern Europe A source from 1689 referred to skiers near the Adriatic Sea. They were said to have used short skis on steep slopes.

Skiing probably developed independently in several cultures.

Military discipline Norwegian military patrols gained a distinct advantage due to skis. The first skiing competition was held, and was a forerunner of contemporary disciplines.

Topptursportens historie

De første skiløperne Flere helleristninger, både i Nordland og ved Kvitesjøen, viser at folkeslag i hele nordområdet har brukt en form for treplate under beina i forbindelse med forflytning og jakt i snødekt terreng.

Vikingstilen Vikingene holdt seg med egne guder for ski : Ullr og skigudinnen Skade. I Snorres saga om norske vikingkonger står det om Einar Tambarskjelve at «han var dyktig på ski som enhver annen bra mann».

Skisporten eksportes Vikingene bragte ski til Island og Grønland. Noen hevder Leiv Eriksson hadde med ski da han kom til Newfoundland.

Skikjøring i Sør-Europa I en kilde fra 1689 omtales også skikjørere i nærheten av Adriaterhavet. De skal ha brukt korte ski til å kjøre ned bratte bakker. Trolig har skisporten blitt utviklet i flere ulike kulturer.

Militær disiplin Norske miltærpatruljer viser overlegenhet på grunn av skiferdigheter. De første konkurransene arrangeres, som leder frem mot vår tids skigrener.

År Year :

5000 BC

800 — 1000

1000

1689

1700 —

Tekst Text : Anders Waage Nilsen

Once we were weirdoes. People shook their heads while we put climbing skins under our skis, battled lactic acid on tough climbs and worked for hours for a few minutes of carving fresh tracks in the virgin snows of a mountainside. Something has happened.

Everywhere you turn in the world of mountain peaks, you hear the sound of heavy breathing, the creaking of carbon fiber boots and climbing skins whispering over snow. Hundreds of tracks are carved into thousands of mountainsides around the world.

“Norrøna is experiencing growth,” says Jørgen Jørgensen, managing director and owner at Norrøna.

Norrøna is selling more ski- and alpine ski tour ­clothing than ever before.

“We are selling 15 times as many pairs of Randonee skis as we did 10 years ago,” says Benedict Böhm, director at the equipment-maker Dynafit in Germany.

“We have been fully booked from day one. The first reservations for the next Alpine ski touring season are already in place,” says Ida Siem of Romsdalen Lodge, in Western Norway, which was established last winter.

Something has definitely happened. But what?

En gang var vi særinger. Folk ristet på hodet av de av oss som la feller under skiene, kjempet med melkesyre i seige motbakker, knipset bilder av oss selv ved isdekte varder og brukte timer på å få noen få minutter med førstespor ned de urørte fjellsidene.

Nå er noe er skjedd. Hvor enn du snur deg i tindenes verden høres lyden av tung pust, knirk i karbonstøvler, feller som glir over snø. Det legges hundrevis av spor på tusenvis av fjell over hele verden.

– Norrøna opplever stor vekst for tiden, sier Jørgen Jørgensen, daglig leder og eier i selskapet.

Norrøna selger i dag mer ski- og toppturbekledning enn noensinne.

– Vi selger femten ganger mer randoneeski i år enn vi gjorde for ti år siden, sier direktør Benedict Böhm hos utstyrsprodusenten Dynafit i Tyskland.

– Vi har vært omtrent fullbooket fra første dag.

De første bestillingene for neste topptursesong er allerede på plass, sier Ida Siem i Romsdalen Lodge, som ble etablert forrige vinter.

Noe har definitivt skjedd. Men hva?

Let’s scroll down, past the Facebook streams of deep-powder pictures and GoPro-films of beautiful downhill runs, past the grainy magazine pictures of scruffy ski bums of the 1970s, past British noblemen with their pipes and tweed jackets, and stop at the picture of some sinewy farmers on wooden skis in the mid-1800s. We are in the valley of Morgedal, in the county of Telemark, in the Kingdom of Norway.

Skiing had already been around for several thousand years, but it was only then, in a village surrounded by steep, wooded slopes in the middle of nowhere, that

One hundred years after the first ski ascent, the Alpine ski touring trend points just one way : Up.

Hundre år etter den første skibestigningen, peker toppturtrenden bare en vei. Oppover.

Skiing arrives in the United States Norwegians brought skiing to the United States. In 1856, Norwegian emigrant “Snowshoe” Thompson skied 190 km from Genoa to Placerville, California for the first time.

For the next 20 years, he served as a mail carrier on that run.

Ski kommer til USA Nordmenn tar med seg skisporten til USA. I 1856 går utvandreren Snowshoe Thompson 190 km på ski, mellom Genoa og Placerville i California for første gang.

De neste 20 årene fungerte han som postmann på denne strekningen.

1840 —

Explorers on skis Two Norwegians and two Englishmen in 1884 did the first recorded ski ascent of The Brocken in Germany.

Fridtjof Nansen in 1888 crossed Greenland on skis. More Alpine traverses completed, books and articles published, public interest soared.

Ski industry's infancy Ski schools, instruction books, equipment manufacturers and eventually special, prepared ski areas flourished in the years leading up to 1910.

Ski mountaineering competition In the first 20 years of the 1900s, a race over first ascents on skis began, with a large number of first ascents and descents in the U.S. and Canada.

Utforskere med ski To nordmenn og to engelskmenn gjør i 1884 første registrerte skibestigning av The Brocken i Tyskland.

Fridtjof Nansen krysser i 1888 Grønland på ski. Flere alpekryssinger blir gjennomført.

Det publiseres bøker og artikler. Interessen eksploderer.

Skiindustriens barndom Det begynner å ta av. Skiskoler, instruksjonsbøker, utstyrsprodusenter og etter hvert tilrettelagte skiområder blomstrer i årene frem mot 1910.

Toppturkappløp I de 20 første årene av 1900-tallet blir det nærmest en kamp om å bestige fjell, og det registreres også en lang rekke førstebestigninger og nedkjøringer i USA og Canada.

1890 —

1898 — 1930

1880s

The pioneers from Telemark Ski bindings developed in Morgedal in Norway’s Telemark County allowed development of both the parallel and Telemark turns. Sondre Norheim’s great skill generated enthusiasm.

Skiing became Norway’s national sport.

Pionerene fra Telemark Vidjebindingen blir utviklet i Morgedal, Telemark, og gjør det mulig å utvikle både ­parallellsving og telemark­ sving. Sondre Norheim vekker ­begeistring med sine ferdig­ heter. Ski blir folkesport i Norge.

1835 —

66 67

La oss scrolle nedover, forbi Facebookstrømmen av pudderbilder og GoPro-filmer fra vakre nedkjøringer, forbi kornete magasinbilder av rufsete friluftsboms på 70-tallet, forbi britiske adelsmenn med pipe og tweedjakke, og stoppe opp ved det bildet av noen senesterke bønder med treski på midten av 1800-tallet. Vi er i Morgedal, Telemark. Det var her det startet. Ski har allerede eksistert i flere tusen år, men først på dette tidspunktet, i en bygd omgitt av bratte skogslier in the middle of nowhere, ble frikjøringen oppdaget. Morgedølene var rett og

Side 65 -66: Jotunheimen. (Foto : Rolf Chr. Ulrichsen / Scanpix) Side 66 : Gjendebu i Jotunheimen, 1963. (Foto : Thorberg / Scanpix) Side 67 fra venstre : Byfjellene i Bergen, 1970. (Foto : Helge Sunde / Scanpix). Piz Sarsura (3 177 moh), Sveits, 1977. (Foto : Dynafit) Alpene, ca 1975. (Foto : Dynafit). Skirenn ved Trollstigen i Romsdalen, juni 1959. (Foto : Sverre A. Børretzen / Scanpix)

freeriding was discovered. The people of Morgedal were purely and simply hooked on skiing, and possibly the best skier of them all was Sondre Norheim. He made a fixed heel binding so his skis wouldn’t fall off during his most breakneck stunts, and gave his skis side-cuts to make them easier to turn. In 1864, he crossed the mountains to the capital to take part in a competition. He won by far and then headed the many leagues home again.

The sport of skiing suddenly had its first superstar.

All that attention resulted in the trend spreading.

Page 65 : Jotunheimen. (Photo : Rolf Chr. Ulrichsen / Scanpix) Page 66 : Jotunheimen, Norway, 1963. (Photo : Thorberg / Scanpix) Page 67 from left : Bergen, Norway, 1970. (Photo : Helge Sunde / Scanpix). Piz Sarsura (3 177 m), Switzerland, 1977. (Photo : Dynafit) The Alps, around 1975. (Photo : Dynafit). Ski competition, Romsdalen, Norway, 1959. (Photo : Sverre A. Børretzen / Scanpix)

The ski lifts are coming!

In 1908, the first ski lift was built by a hotel owner in the German Black Forest. It was a 280 meter long rope, powered by an electric motor. A large number of improvised solutions followed. In 1936, the first chair lift opened in Sun Valley, Idaho, USA. Alpine skiing becomes downhill Lifts made skiing more accessible, while the equipment became specialized for downhill runs. Equipment and technology developed. Skiing became widespread, but ski mountaineering remained a small special interest niche.

Extreme skiing In the Alps, the best skiers started doing runs down steep mountains. There were numerous demanding expeditions carried out in harsh mountain areas. Meanwhile, lifts were being built all over the world throughout the 1960s, allowing greater access to more demanding terrain.

Skiheisene kommer!

Den første skiheisen blir i 1908 bygget av en hotelleier i tyske Schwarzwald. Et 280 meter langt tau, drevet av en elektromotor. En lang rekke provisoriske løsninger blir utviklet. I 1936 blir den første stolheisen utviklet, i Sun Valley i USA.

Alpinsporten blir nedoversport Med skiheisene blir skisporten mer tilgjengelig, samtidig som utstyret blir spesialisert for nedoverkjøring. Utstyr og teknikk utvikler seg. Ski blir masseidrett, men topptursporten blir en liten nisje.

Ekstremskikjøring I alpene begynner dyktige skikjørere å kjøre bratte linjer i fjellet. Det gjennomføres flere skiekspedisjoner i krevende fjellområder. Samtidig bygges det heiser i stor skala utover sekstitallet, som gir tilgang til mer krevende terreng.

1908 —

1930 —

1960 —

That was the golden age of ski mountaineering, but in the years that followed, there was still a race for prestigious ascents. Then the backlash came. Alpine touring became increasingly burdened with opinions and attitudes. Backcountry skiing became, especially in the United States, an expression of contempt for

Det resulterte i artikkelen «An Alpine Pass on Ski».

Da Wilhelm Paulke tre år senere krysset Bernese Oberland i Sveits, var ilden tent. Det endte i et kappløp av førstebestigninger. I perioden fra 1898 til 1926 ble nesten alle 4 000-meterstoppene i Europa besteget med ski på beina. Fjellsporten og skisporten smeltet sammen. Toppen ble målet.

Dette var topptursportens gullalder, men også i årtiene som fulgte fortsatte kappløpet om prestisjefylte bestigninger. Så kom en motreaksjon.

Toppturen ble i økende grad også ladet med verdier og holdninger. Backcountry skiing ble, særlig i USA, et uttrykk for en kritikk mot tomheten mange

There were more and more ski enthusiasts around the world. Over a few decades, there was a steady increase in the number of competitions, which ultimately resulted in a development of organized ski activities : ski lifts, ski jumping hills and nicely groomed cross-county skiing trails. But skis also proved to be a tool for great adventures. In 1890,

Norwegian polar hero Fridtjof Nansen published a book about his crossing of Greenland on skis.

Four years later, Arthur Conan Doyle, better known as the author of the Sherlock Holmes mysteries, did a traverse on skis in Switzerland from Davos over the Furka Pass to Grindelwald. This resulted in his article “An Alpine Pass on Ski”. When Wilhelm Paulke crossed the Bernese Oberland three years later, things really got hot. It became a race for first ascents. In the period between 1898 and 1926, almost all the 4 000 meter summits in Europe had been climbed by people with skis on their feet. Mountaineering and skiing merged. The summit was the goal.

slett hekta på ski, og den kanskje beste skikjøreren blant dem var Sondre Norheim. For å slippe å miste skien i sine dristige vågestykker laget han en fast hælbinding og ski med innsving. I 1864 gikk han over fjellene til hovedstaden og deltok i en konkurranse.

Han vant suverent, og gikk deretter de mangfoldige milene hjem igjen. Skisporten hadde fått sin første superhelt. All oppmerksomheten gjorde at trenden spredte seg. Det ble stadig flere skientusiaster rundt i verden. I løpet av noen tiår ble det arrangert stadig flere konkurranser, og etter hvert kom sporten inn i et oppkjørt spor som leder frem til de regulerte skiaktivitetene : skiheiser, hoppbakker og velpreparerte langrennsanlegg. Men ski viste seg også som et verktøy for de store eventyrene. I 1890 publiserte polarhelten Fritjof Nansen boken om sin kryssing av Grønland med ski. Fire år senere gikk skotten Arthur Conan Doyle, av de fleste kjent som forfatteren bak detektiv Sherlock Holmes, traversen på ski fra Davos til Grindelwald over Furka-passet.

68 69 Ved Ellmauer Tor i Wilden Kaiser, Østerrike, romjulen 1972.

Foto : Dynafit

At the Ellmauer Tor in Wilden Kaiser, Austria, at Christmas 1972.

Photo : Dynafit

Telemark hippies American skiing “hippies” questioned the sport’s increasing distance from nature and found joy in pristine mountain areas. Poor quality and heavy equipment led them to choose lighter mountain skis and they rediscovered the Norwegian Telemark turn.

Randonee equipment developed Unsuitable equipment caused Alpine ski touring to lose ground. The first skis devoted to backcountry were launched in Europe.

Telemark comes home From the mid-eighties, the U.S. Telemark style was brought back to its home in Norway.

In Scandinavia, it remains a popular skiing discipline, with strong links to the tradition of mountain skiing.

Telemark-hippiene Amerikanske skiglade hippier stiller spørsmål ved fremmedgjøring fra naturen, og finner glede i urørte fjellområder.

Dårlig og tungt utstyr gjør at de velger lettere fjellski, og begynner å gjenoppdage den gamle telemark-teknikken

Randonee-utstyret utvikles Uhensiktsmessig utstyr har ført alpint skibestigningsutstyr i bakleksa. De første spesialskiene for topptur lanseres i Europa, og det kommer lette bindinger med hælløftere på markedet.

Telemark kommer hjem Fra midten av åttitallet blir den amerikanske telemarkstilen importert tilbake til opprinnelseslandet. I Skandinavia blir det en populær skigren, som kobles mot en allerede sterk tradisjon for fjellskiløping.

1970 —

1975 —

1985 —

70 71

Page 70 : Elbrus, Russia (5 642 m). (Photo : Dynafit) Page 71 from left : Dynafit-boss Benedikt Böhm. (Photo : Dynafit).

Australias highest mountain, Mount Kosziusco (2 228 m).

(Photo : Dynafit)

the empty commercialism and performance orientation of society. From the late 1960s, a gang of hippies in Crested Butte, Colorado began exploring pristine mountains on skinny mountain skis. They found inspiration in Sondre Norheim, re-discovered the Telemark turn and started an underground movement. At the same time, achievements with heavier ski mountaineering equipment were becoming ever more spectacular. French and Italian daredevils competed skiing the steepest runs. More and more mountains were climbed worldwide. The first skiing expeditions made attempts on the Himalayas.

Speed skiers began seeking out mountains where they could ski as fast as possible. In the late 1980s, American ski agitators went to Europe to make the ski film “The Blizzard of Aahhh’s.” Modern freeriding was born, and a whole industry of magazines and equipment-makers sprang up, making ever increasing amounts of money, In Scandinavia, the Telemark turn was re-imported from the States. Ever sturdier equipment and climbing skins made it possible to explore the mountains in entirely new ways.

In this myriad of ski trends and cultural traditions, modern Alpine ski touring began to take shape.

Skiing equipment became better and lighter. And the market seemed insatiable.

“Not very long ago, Alpine touring enthusiasts were regarded as nostalgic fools who couldn’t afford a lift ticket. That trend has turned around. Now Alpine touring is sexy,” says Böhm, of Dynafit.

He was personally a member of the German national ski mountaineering team, and has watched the sport’s amazing growth in recent years.

Side 70 : Elbrus, Russland (5 642 moh). (Foto : Dynafit) Side 71 fra venstre : Dynafit-sjef Benedikt Böhm. (Foto : Dynafit).

Australias høyeste fjell, Mount Kosziusco (2 228 moh).

(Foto : Dynafit)

opplevde i et kommersielt og prestasjonsorientert samfunn. På slutten av 60-tallet begynte en gjeng hippier i Crested Butte, Colorado, å utforske urørte fjell med tynne fjellski. De hentet inspirasjon fra Sondre Norheim, gjenoppdaget telemarksvingen og startet med det en undergrunnsbevegelse av løshæl-evangelister. Den undergrunnsbevegelsen lever fortsatt. Samtidig blir prestasjonene med tyngre alpint skibestingningsutstyr stadig mer spektakulære. Franske og italienske råskaller begynte å kappes om å kjøre de bratteste rennene.

Stadig flere fjell verden over blir besteget. De første skiekspedisjonene forsøker seg i Himalaya.

Speedskiingsporten oppsøker fjellene for å kjøre fortest mulig på ski. Mot slutten av 80-tallet kommer pastellkledde amerikanske skirabulister til Europa og lager skifilmen «Blizzard of Aaahs».

Frikjøringen er født, og det vokser frem en industri av magasiner og utstyrsprodusenter som gjør stadig bedre penger. I Skandinavia importerer man hjem igjen telemarksvingen fra USA. Med kraftigere utstyr og skifeller blir det mulig å utforske fjellene på nye måter.

I dette mylderet av skitrender, og kulturelle tradisjoner, finner den moderne toppturen sin form.

Skiutstyret blir bedre og lettere i vekt. Og markedet virker umettelig.

– Det er ikke lenge siden toppturentusiaster ble betraktet som nostalgiske tullinger som ikke hadde råd til heiskort. Den trenden har snudd. Nå er topptur blitt sexy, sier Benedict Böhm i Dynafit.

Han har selv vært på det tyske landslaget i ski mountaineering, og har fulgt den eventyrlige veksten de siste årene.

Powder bonanza!

American freestyle skiing met European big mountain skiing in the Alps in the late 1980s.

Ski movies like the legendary “Blizzard of Aahhh’s” and the emergence of magazines created a link between deep powder skiing and a youthful, devil-may-care lifestyle.

Ski revolution After decades with the same geometry, the ski industry began to think about new designs.

With the wider midsections and eventually rockers and tapers, it became much easier to ski virgin powder. Ski mountaineering equipment was also made steadily lighter.

Alpine ski touring for all Equipment development, trends and accessibility make Alpine touring a sport with broad appeal. In the last ten years, sales of Alpine ski touring equipment increased 15 fold. Now there are more ski tracks than ever on snow-capped peaks.

Pudderbonanza!

I Alpene på slutten av åttitallet møter amerikansk freestyle europeisk storfjellskjøring.

Skifilmer som legendariske «Blizzard of Aahs» og fremveksten av magasiner knytter pudderkjøring til en ung og fandenvoldsk livsstil.

Skirevolusjonen Etter årtier med samme geometri begynte skiindustrien å tenke nytt rundt skidesign. Med stadig større midtbredde, og etter hvert rocker og taper, ble det langt enklere å kjøre i upreparert snø.

Toppturutstyr blir også stadig lettere i denne perioden.

Topptur blir folkesport Utstyrsutvikling, trender og tilgjengelighet gjør topptur til en breddeaktivitet. De siste ti årene har omsetningen på alpint skibestigningsutstyr blitt femtendoblet. Det er flere spor på snøkledde tinder enn noen gang.

1989 —

1995 —

2003 —

– Toppturer kombinerer det beste fra mange skigrener. Du kommer i form, du finner usporet snø, du får en unik naturopplevelse. For mange handler det også om å komme seg bort fra heiskøer og diskomusikk.

– Så det er ikke bare en motegreie?

– Nei. Topptursporten gir en helt annen opplevelse.

Den følelsen du har når du kommer hjem fra en topptur er helt annerledes enn når du har stått på ski i et skianlegg. Dagene du bruker i skiheisen glir over i hverandre. Men du glemmer ikke en dag du bruker på å bestige et fjell.

“Ski mountaineering combines the best of many skiing disciplines : You get in shape, you find virgin snow, and you enjoy a unique outdoor experience.

For many, it is also about getting away from lift lines and disco music,” he says.

Asked if it’s all just a fad, Boehm says, “No. Alpine ski touring is a whole different experience.

The feeling you have after coming home from a ski mountaineering trek is completely different from the one you have after a day on skis at the slopes.

You don’t forget a day in which you climbed a mountain.”

Higher Ground

Er du på jakt etter skikjøring i urørt snø? Reis til indisk Himalaya.

Are you searching for true offpiste skiing? Go to Central Indian Himalaya.

72 73

Høyt oppe

Tekst Text : Kari Medig

74 75

Foto Photo : Kari Medig

– Denne dagen skal vi huske i minst tre år.

Dypt inne i den indiske delen av Himalaya var en landsbyboer fra Gondla full av takknemlighet.

Monte Paynter, en lavmælt kanadisk alpinist, hadde brukt dagen til skiundervisning for et dusin innfødte i de snøhvite skråningene over en liten landsby i Lahual-regionen. For å markere den spesielle anledningen slepte gruppen med seg det gamle skiutstyret sitt, sammen med en to platers støpejernsovn, til toppen av det som på den lokale dialekten kalles Shitti-bakkene. Over bakkene ruver Shitti-breen helt ned til Shitti-elva, som krysses av Shitti-broen. Fulle av hurtigkokte nudler, og litt for mye av det lokale hjemmebrygget chang, sto de lokale ved siden av hverandre på bakketoppen og ventet på undervisningen fra utlendingen. De fleste hadde jeans, og på beina hadde de ski fra tidligere tiders utleiesjapper. En av mennene hadde ikke noe annet enn strikkesokker som fôr, i plastskall uten innerstøvler. Utstyret var enkelt, men ingen brydde seg om det. De ville lære. Så lærte Shitti-folkene hvordan de skulle stå på ski av Monte Paynter.

Det var vinteren 2009.

“We will remember this day for at least three years,” says a villager from Gondla deep in the Indian Himalaya full of gratitude.

Monte Paynter, a soft-spoken Canadian skier spent the day giving ski lessons to a dozen locals on the snowy slopes above a small village in the Lahual region. To mark the special occasion, the group hauled their ancient ski equipment, along with a cast-iron two-burner stove to the top of what is referred to as the Shitti slopes in the local dialect.

Above the Shitti slopes loomed the Shitti glacier which leads into the Shitti river below. The Shitti bridge spans the river. Positioned at the top of the slope, full of instant noodle soup and too much chang (the local homebrew), the villagers stood side by side, awaiting their lesson. Most of them wore jeans, their feet attached to skis from a distant era's rental shop. One man's knit socks were the only padding in tired ski boot shells with no liners.

There were limitations to their equipment, but they didn't care, they wanted to learn. So Monte Paynter taught the Shitti skiers how to ski. It was winter 2009.

Tre år senere er Monte Paynter tilbake i indisk Himalaya. Han river fellene av skiene på toppen av Rohtang Ri. Selv her, på 5 000 meters høyde, er toppen som en dverg blant de forrevne fjellene som stikker opp rundt den. I sør ligger Hanuman Tibba, en 6 000-meter som ruver over Manali, handelssenteret og innfallsporten til det indiske Himalaya. I nord den stolte Gepang Goh, et hellig fjell som ligner på Matterhorn. Det sies at en guddom holder til på toppen av Gepang Goh. Han passer på de sårbare innbyggerne i de små landsbyene langt der nede.

Three years later, Monte Paynter rips off his skins on the top of Rhotang Ri. Even at a lofty altitude of 5 000 meters, the peak is dwarfed by the mountains that jut from the earth in jagged folds around it.

To the south is Hanuman Tibba, a 6 000 meter peak that looms over Manali ; the commercial hub and gateway to the Indian Himalaya. To the north is the prominent Gepang Goh, the holy mountain with a Matterhorn-esque look. On its summit, a deity is believed to protect the fragile inhabitants of the tiny villages far below. But these are just two in an

Forrige oppslag : Canadiske Monte Paynter, Rohtang-passet, India.

Previus spread : Canadian Monte Paynter, Rohtang pass, India.

Venstre side : Fransk-canadiske Audray Ayotte, Manali, India.

Left page : French-Canadian Audray Ayotte, Manali, India.

Canadiske Gurpreet Chana har tatt på fellene i Lahaul-dalen i India.

Bak reiser fjellet Sanakdenk Jot (6 045 moh) seg mot himmelen.

Canadian Gurpreet Chana has mounted the skins on his skis in the Lahaul valley in India. Behind him the Sanakdenk Jot (6 045 m).

76 77

Audray Ayotte krysser Rangcha La i indisk Himalaya (4 405 moh) under Buddhas voktende øyne.

Audray Ayotte crossing the Rangcha La in the Indian Himalaya (4 405 m), under the observing eyes of Buddha.

78 79

Monte Paynter finner puddersnø i nordflanken på fjellet Beas Rikki (4 631 moh) i Chandra-dalen i India.

Monte Paynter discovers powder in the northern flank of Beas Rikki mountain (4 631 m) in the Chandra valley of India.

Ricky Katoch (12 år) viser fram skiutstyret sitt og familiens okse i landsbyen Sissu i Lahaul-dalen i indisk Himalaya.

Ricky Katoch (12 y.o.) shows off his skiing equipment, and his family’s ox, in the village of Sissu in the Lahaul valley in the Indian Himalaya.

Men dette er bare to i et helt hav av topper og isbreer, de fleste med navn, noen bare med nummer på kartet. De blir borte i horisonten i retning av Kashmir, Tibet og Nepal, og utgjør et av jordens mest imponerende steder : Himalaya.

ocean of peaks and glaciers, most named, others just a number on a map, that fade away into nearby Kashmir, Tibet and Nepal to make the most imposing mark on Earth : the Himalaya.

Monte rapper til snøen med skistaven i en førti graders bakke over en perfekt bowl, en skål i terrenget. Fingrene tvinner på en svart tibetansk bønnekrans, som han har hatt rundt halsen i 20 år.

– Det sies at den beskytter mot skred, sier han.

Så langt så bra. Snart svinger skiene hans seg lekende nedover pudderet, en fin sky av iskrystaller står som en finne bak dem. Han forsvinner bak en høyde og dukker opp igjen sekunder senere som en liten prikk, 1 000 meter nede i Rohtang-passet.

To streker glir forbi en stor stupa, en buddhistisk konstruksjon utplassert på viktige steder som fjelltopper og pass, og som sies å inneholde relikvier etter Buddha selv. Hundrevis av fargerike flagg strukket ut i liner fra toppen av stupaen er slitt til filler i tusenvis av stormer, og slik sprer de sitt buddhistiske mantra med vinden.

Monte swats at the 40 degree slope with a ski pole above a perfect bowl. He rolls a black Tibetan bead in his fingers that has been around his neck for 20 years. “They say it protects against avalanches,” he says. So far so good. Before long, his skis arc effortlessly downwards through the powder snow, a fine mist of ice crystals, backlit like a wake behind him. He disappears over a rise and appears seconds later, a tiny speck 1 000 meters below on Rhotang Pass. Two lines glide past a giant stupa, a Bhuddist structure believed to hold the remains of Bhuddha himself, placed in spiritually significant spots such as passes and peaktops. Hundreds of colourful flags string from its top, tattered threadbare by thousands of storms, spreading Bhuddist mantras to wherever the wind takes them.

Navnet på det 3 900 meter høye Rohtang-passet betyr «beinhaugen», på grunn av de talløse menneskene som har satt livet til mens de prøvde å ta seg frem her om vinteren. Passet skiller Manali fra den fjerntliggende Chandradalen i nord, og er

At 3 900 meters, the Rhotang Pass, means “pile of bones” because of the countless number of people who die navigating its icy slopes in the winter.

Separating Manali from the remote Chandra Valley to the north, the pass is buried under 3 metres

of snow from November to May, cutting off the region’s hearty Lahauli residents from the rest of the area’s civilization.

Den 39 år gamle Monte Paynter vokste opp i Kimberley i British Columbia, en liten by i de kanadiske Purcell-fjellene. Oppveksten besto av én eneste ting : ski. Å kalle ham et talent er et understatement, for Paynter var like dyktig til å ta seg opp snørenner på lokale topper som han var til å sette spor mellom løypeporter. Det spilte ingen rolle om han brukte alpinski eller telemark, om det var puddersnø eller klink is : Paynter beveget seg alltid like raskt og elegant. Evnene hans ble legendariske da han fikk innfallet om å konkurrere i det kanadiske mesterskapet i telemarkskjøring, mot flere dusin racingdresskledte medlemmer av det nasjonale telemarks-teamet.

Neste dag hadde forsiden på avisen «Kimberley Daily Bulletin» overskriften «Paynter vant mesterskapet», sammen med et helsidebilde av Monte som satte en sving kloss inntil en port. På bildet er han iført et par jeans og en oljeflekket goretexjakke. Senere skulle han bli kanadisk telemarksmester fire ganger til, etter hvert i racingdress, og reise verden rundt i worldcup-konkurranser.

Paynter, aged 39, was raised in Kimberley BC, a small mountain town in Canada’s Purcell mountains where his upbringing consisted of one thing : skiing. As comfortable in couloirs on local peaks as speeding between gates, to say that Paynter is a talented skier is an understatement. Whether it was alpine skis or telemark, powder snow or spring ice, it didn't matter : Paynter always went fast and always looked smooth. His talent turned to legend during his twenties when he entered the Canadian Telemark Championships on a whim, against dozens of ‘serious’ skin-suit clad members of Canada's National Telemark team. The next day, the cover of the Kimberley Daily Bulletin read “Paynter Wins Nationals”, above a full-page picture of Monte careening tightly around a gate. In the photo he wears a pair of jeans and an oil-stained gore-tex jacket. He would be crowned the Canadian Telemark Champion four more times after that, subsequently with the help of a skin suit, and travel the world racing on the world cup circuit.

– Kanskje seks eller sju?

Paynter er forsiktig med å anslå hvor mange ganger han har vært på skitur i India. Men han er sikker på at han elsker det, og legger raskt til at det ikke bare er på grunn av de fine skiturene. Paynter setter pris på forholdet til lokalbefolkningen. Enten det dreier seg om å gi bort gamle skredstenger og snøspader, holde skitimer eller lære ungdommene om snskredfare, så pleier Monte sitt vennskap med dem så ofte han kan. Den gamle, indiske mobiltelefonen hans renner over av navn på alle han har møtt i forskjellige landsbyer opp gjennom årene. Han er konstant i telefonen med en lokal bonde eller en munk, varsler sin ankomst, ler og spør dem om snøforholdene.

“Maybe 6 or 7?” In typical understatement, Paynter isn't sure how many times he's come to ski tour in India. But he is sure that he loves it.

He’s quick to point out it's not just the great skiing.

Paynter values his relationship with the locals.

Whether it's donating old probes and shovels on each visit, giving villagers ski lessons, or teaching the youngsters about the dangers of avalanches, Monte nurtures his relationship with them whenever he can. His old Indian cell phone brims with nearly every person he’s met from the various villages over the years. He seems perpetually on the phone to a local farmer or lama, checking in, laughing, asking them what the snow is like.

Klokka er fem om morgenen og Monte er i telefonen igjen. Vi står og venter på to unge indiske alpinister, Anchul og Naresh, i trappene til et buddhistkloster i den lille landsbyen Kardang. Vi har invitert dem med oss på en dagstur. Vi kom til Kardang noen dager tidligere etter en opprivende jeeptur på den nybrøytede veien, som vi fant ut var blitt åpnet da vi kjørte på ski ned nordsiden av Rohtangpasset.

Sjåføren kjørte sakte gjennom en tunnel av snø, brøytet av traktorførere som risikerte livet i vårløsningen i den trange dalen. I en sving nær Kaylong ble jeepen halvveis begravd av et snøras. Siden vi var de eneste med snøspader, måtte vi bruke en nifs klokketime til å grave frem bilen mens vi holdt øye med den råtne snøen i bakken over oss.

It’s 5 am and Monte is on the phone again, and we are waiting for two young Indian skiers named Anchul and Naresh. We’re on the steps of a Bhuddist monastery in a small village called Kardang. We arrived here a couple days earlier via a harrowing jeep ride on the freshly plowed road. The driver ran the gauntlet through the tunnel of snow, it's edges cut out by cat operators who risked their lives in the tight valley during the spring break up. On one corner near Keylong our jeep was half buried by an avalanche. Being the only ones with shovels, a terrifying hour was spent digging out the vehicle, one eye on the crumbling slope above.

– Å, mener du dét klosteret…

Monte snakker i telefonen med Archul. I et land

“Oh, that monastery…” Monte speaks into his phone to Anchul. In a land where Bhudda guides

80 81

begravd under tre meter snø fra november til mai.

Snøen umuliggjør biltrafikk hele vinteren, mellom sivilisasjonen og de røffe Lahuali-innbyggerne.

Øverst : Audray Ayotte og Gurpreet Chandra spiser varm suppe i deres rustikke ski base camp, Rohtang La (3 978 moh) i India.

Top : Audray Ayotte and Gurpreet Chandra having hot soup in their rustic ski base camp on the Rohtang La mountain (3 978 m) in India.

Nederst : Audray Layotte på vei tilbake til Keylong etter en rolig dag sammen med munkene i Kardang-klosteret.

Bottom : Audray Layotte returning to Keylong after a quiet day with the monks in the Kardang monastery.

82 83

På vei hjem : Monte Paynter går ut av Chandra River-dalen mot fjellet Rohtang La (3 978 moh) etter to uker med skiturer i den fjerntliggende Lahaul-regionen i sentrale indisk Himalaya.

Coming home : Monte Paynter exits the Chandra River valley towards the Rohtang La mountain (3 978 m) after two weeks of skiing in the distant Lahaul region of the central Indian Himalaya.

hvor Buddha er guide på innbyggernes spirituelle sti, finnes det klostre overalt. Man må vite nøyaktig hvilket det er snakk om. Vi tar oss opp bakken til et større kloster, mens et strøk av blått kommer til syne på himmelen. Etter å ha funnet våre venner, starter vi oppover i daggryet. Mens våre skarejern skjærer seg ned i skaresnøen, har Anchul og Naresh en annen tilnærming. Med joggesko på bena og skiskoene i skoleransler på ryggen er de et forunderlig syn. Det tar oss fem timer å nå det 4 700 meter høye passet. Vi blir ønsket velkommen av stupaen med bønneflaggene, sammen med et eventyrlig utsyn til Shikar Behs hengebre som luter seg over landsbyen Gondla. Våre lokale skivenner er stolte av sin prestasjon, ettersom de er de første herfra som har tatt seg opp Chakrasamvara-passet på ski. Telefonene deres ringer ustanselig med gratulasjoner fra familie og venner, mange av dem observerte oss fra husene sine i Keylong mens vi var på vei opp.

its inhabitant’s spiritual path, monasteries are everywhere. Being specific is important. We climb the slope to the larger monastery, a tinge of blue starting to infiltrate the sky. Upon finding our friends we start the climb in the predawn. While our ski crampons dig into the spring crust, Anchul and Naresh have a different approach. With their running shoes, and ski boots inside school backpacks, they are a peculiar sight. It takes us 5 hours to crest the 4 700 m pass, its stupa and prayer flags welcome us along with a heartstopping view of Shikar Beh's hanging glacier dangling above Gondla village below. The local skiers are particularly proud of their feat. They are the first local skiers ever to crest Chakrasamvara Pass on skis. Their cellular phones ring vigorously as friends and family, many of whom were able to watch our ascent from their homes in Keylong, congratulate them.

Men nå er det på tide å kjøre ned. Monte tar ledelsen med store, beundringsverdige svinger. De forsøker å følge sitt nye idol med det som best kan beskrives som en slags modifiserte snøploger, i jeans og støvler som minner oss om en ølreklame fra syttitallet.

Det er ikke et elegant syn, men sjarmerende. Det er Bollywood-versjonen av sporten vi kjenner så godt.

En time senere drikker vi chai nede i landsbyen.

But it is time to ski. Monte leads the charge with massive arcing turns. Our Indian friends try to catch their new idol in what can best be described as a modified tuck and a snow plow, wearing jeans and boots that remind me of a beer commercial from the 70s. It’s not a pretty sight, but it is endearing. The Bollywood version of a sport we know so well. In an hour we're drinking chai in the village below.

Fakta Velkommen til indisk Himalaya

Fakta Welcome to Indian Himalaya

Hvor

Inngangsporten til skiturer i de sentrale delene av indisk Himalaya er Manali (30 000 innbyggere, 1 950 moh) i Kullu-provinsen av Himachal Pradesh. Herfra kan du gjennomføre dagsturer opp de talløse sidedalene som går ut fra den sentrale Kullu-dalen.

Du kan også benytte deg av den vesle, lokale skiheisen i landsbyen Sollang. Manali er også inngangsporten til det ubebodde Rhotang-passet (3 978 moh) og fjellområdene som ligger bak dette. På nordsiden av Rhotang-passet i Lahul-distriktet ligger det mange landsbyer langs hovedveien Manali-Leh – og fra disse landsbyene kan du starte både dagsturer og fleredagersturer opp i fjellet.

Where

The main hub to base skiing and gathering supplies in the central Indian Himalaya is Manali (pop. 30 000, alt. 1 950 m) in the Kullu district of Himachal Pradesh. From here you can do day trips up the numerous side valleys that radiate from the central Kullu Valley, as well as access the local, very small ski hill in Solang Village, popular with Indian tourists. Manali is also the access point to unpopulated Rhotang Pass (3 978m) and beyond. On the north side of Rhotang Pass in the Lahaul District, there are numerous villages along the Manali-Leh highway that are suitable to base single day and multi-day ski trips.

Reise

Fly til Indias hovedstad Delhi og ta en 14 timers busstur til Manali. De fleste overnattingsstedene i Delhi kan skaffe deg en billett til en luksusbuss med soveseter. Billetten koster rundt 800 rupees (rundt 90 kroner).

Det går også en eller to daglige rute­flyvinger fra Delhi til landsbyen Kullu (40 km fra Manali) med Kingfisher Airlines (www.flykingfisher.com) og Air India (www.airindia.in). Når du først har kommet til Manali, må du leie en lokal jeep for å komme nærmere fjellene. De som har et større budsjett kan sjekke ut tilbudet til Himachal Heli Adventures (www.himachal. com) med base i Manali.

Travel

The best way to reach Manali is by the 14-hour bus ride from India's capital, Delhi.

Most accommodations in Delhi can arrange a ticket on a semi-sleeper luxury bus for about 800 rupees (about $15 US). There are also 1 or 2 flights a day from Delhi to the village of Kullu (40 km from Manali) on Kingfisher Airlines (www.flykingfisher.com) and Air India (www.airindia.in). Once in Manali, the only way to get closer to the slopes is to hire a local jeep. For those with more of a budget, Himachal Heli Adventures (www.himachal.com) operate two helicopters based in Manali. Contact them for details on pricing and availability.

Overnatting

Manali har hundrevis av hoteller og hytter.

Standarden går fra nesten ingenting til femstjerners. Vær oppmerksom på diverse indiske festivaler og ferier – ettersom denne regionen er en svært populær destinasjon for indiske turister. Landsbyen Solang 15 km nord for Manali er mindre, men ligger nærmere populære dagsturmål på ski og magisk skogskjøring. Hvis du ønsker deg til Rohtang-paset er det nødvendig med utstyr til en fleredagerstur – inkludert telt.

Accommodation

Manali has hundreds of hotels and lodges, with prices ranging from dirt-cheap to five star. Be wary of various Indian festivals and holidays as the region is a very popular destination for Indian tourists and can fill up quickly. The village of Solang 15 km north of Manali is smaller, but is closer to popular day trip ski tours and can be an excellent place to be on big powder days as there is tree skiing right out your door. If your destination is Rohtang Pass, all multi-day ski touring equipment is necessary, including a tent or some form of portable shelter.

Skiturer

Sesongen går fra januar til slutten av april. Området rundt Manali har talløse muligheter for skiturer – både nord for byen i Solang-dalen og i de mange sidedalene som går ut fra hoveddalen Kullu. En populær dagstur går til Patalsu (4 470 moh), som har veldig bra skogskjøring i de lavere delene på fjellet. Du kommer dit via Soleng Nala, en 15 km kjøretur nord for Manali. Rohtangpasset er nok det beste stedet for skiturer i dette området. Her ligger det gjerne tre meter snø i vintermånedene. Det er en 1-2 dagers skitur hit fra der veien tar slutt.

Vinterteltutstyr er nødvendig. Gode turmål her er Bhundarli (4 210 moh), Rohtang Chute (4 190 moh) og Dashaur Peak (4 695 moh).

Skiing

Season is January to late April. The area around Manali has countless options for skiing north of the town in Solang Valley as well as up side valleys that radiate from the central Kullu Valley. One popular option for a day trip is Patalsu (4 470m) which has great tree skiing on its lower slopes. Access is via Solang Nala, a 15 km drive north of Manali. Rohtang Pass is arguably the best destination for skiing in the region with an annual winter snow pack of 3 meters. It's a 1-2 day ski from where the plow stops.

Winter camping equipment required.

Great objectives here include Bhundarli (4 210m), Rohtang Chute (4 190m), Dashaur Peak (4 695m).

Guider

Himachal Heli Adventures (www.himachal.com)

Guides

Himachal Heli Adventures (www.himachal.com)

Mer info

Den beste skiguiden til området rundt Manali er boka «Ski Touring India's Kullu Valley» by C.R. Spooner (alpinetouring.com)

More info

The definitive guide to skiing in the Manali region is “Ski Touring India's Kullu Valley”

by C.R. Spooner (alpinetouring.com)

MADE RESPONSIBLY. TO MAKE A DIFFERENCE. Repreve 100 is the first 100% post-consumer recycled yarn to offer the same quality, performance, and feel as virgin polyester yarn, so it can be used to make a wide array of technical fabrics such as Polartec® Wind Pro®.

Not just made with recycled content, it’s also made with ® integrity. Just like all Polartec fabrics.

Visit POLARTEC.COM to learn more about Repreve 100

84 85

Norrona /29 warm4 up-cycled Jacket

Polartec速 Wind Pro速 Recycled

Polartec速 is a registered trademark of Polartec, LLC. 息Polartec 2010. Repreve is a registered trademark of Unifi, Inc.

86 87

Folk : Biosphere

People : Biosphere

Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Biosphere

Elektronikamusikeren Biosphere er ekspert på Lyngsalpene.

Electronic musician Biosphere is an expert on the Norwegian Lyngen Alps.

Artisten Biosphere, som egentlig heter Geir Jenssen og bor i Tromsø, er internasjonalt kjent for elektronisk musikk innenfor sjangeren ambient techno. Tilbake i 1995 ble Biospheres låt «Novelty Waves» brukt i en legendarisk, prisvinnende Levis-reklame. Og hans 1997-album «Substrata» regnes av mange som en klassiker innen sin sjanger. Biosphere gir fortsatt ut ny musikk og turnerer rundt om i verden. Men det er ikke alle som vet at han også er en meget entusiastisk fjellklatrer og friluftsmann.

The artist biosphere, who is really Geir Jenssen from the city of Tromsø in the Norwegian arctic, is internationally known for electronic music of the ambient techno genre. Back in 1995, Biosphere’s track “Novelty Waves” was used in a classic, awardwinning Levi’s campaign. And his 1997 album “Substrata” is reckoned by many as a classic in its genre.

Biosphere continues to release new music and tour the world. But what many don’t know is that he is also an avid mountain climber and outdoorsman.

Når begynte du å gå turer i fjellet, Geir?

Jeg begynte å gå turer i fjellet da jeg ble med i Speideren som 12-åring. Husker at jeg hadde et helt elendig utstyr de første årene: bobledress, gummiskisko, gamle treski og en iskald sovepose.

Likevel overnattet vi ute i gapahuk, i telt og i snøhuler. I dag hadde jeg aldri turt å sende mine egne unger ut på tur med så dårlig utstyr.

When did you start doing mountain treks?

I started hiking in the mountains when I joined the Boy Scouts as a 12-year-old. I remember I had really terrible equipment those first years : a down jumpsuit, rubber boots, old wooden skis and an ice-cold sleeping bag. Just the same, we camped out in lean-tos, tents and snow caves. Now, I would never have sent my own children out on a trip with that bad equipment.

Har du noen spesielle minner?

De sterkeste minnene har jeg nok fra da jeg begynte å klatre som 14-15 åring sammen med min gode kamerat Bjørn Arntzen. De første «klatreturene» foregikk i bratte snøbakker med en klessnor som klatretau og en slalomstav uten trinse som isøks. Husker også første gang vi traff en ekte fjellklatrer ved foten av Tromsdalstinden. Bare det å få holde en ekte isøks i hånda var helt magisk!

Vi pleide også å besøke den kjente Tromsø-klatreren Sjur Nesheim veldig ofte. Der ble vi sittende i flere timer og spurte ham ut om alt mulig som hadde med klatring å gjøre. Fikk også låne klatremagasiner, bøker og litt utstyr. Det var alltid utrolig inspirerende å dra hjem etter disse besøkene. Kunne ikke vente på at det skulle bli helg og vi endelig kunne dra på tur igjen.

Do you have any special memories?

My most vivid memories are from when I started climbing as a 14- or 15-year-old with my good friend Bjørn Arntzen. The first ‘climbs’ were on steep slopes of snow with a clothesline as a climbing rope and a ski pole without a basket as an ice axe.

I remember the first time we met a real mountain climber at the base of the mountain Tromsdalstinden. Just getting to hold a real ice axe was pure magic! We also used to visit the well-known Tromsø climber Sjur Nesheim often. We could sit there for hours asking him questions about absolutely anything to do with climbing. We also got to borrow climbing magazines, books and a little gear. It was always incredibly inspiring to go home with those books. We couldn’t wait until the weekend came so we could head out on another trip.

Hvilke friluftsaktiviteter er du mest interessert i?

Definitivt toppturer, enten til fots eller på ski/ snøbrett. Det var fjelltoppene i Tromsø-området som fikk oss til å begynne med klatring. Vi ville opp dit, men måtte først lære oss hvordan dette skulle gjøres. Tromsø Klatreklubb ble tilfeldigvis startet samme år som vi begynte å klatre i 1977.

Dermed fikk vi være med på samlinger på Kvaløya og i Lyngsalpene, og kunne dra på tur med erfarne klatrere som brødrene Sjur og Håvard Nesheim, Johnny Lauritzen, Tom Pedersen med flere.

What outdoor activities interest you most?

Definitely Alpine touring, whether on foot or on skis/ snowboard. It was the mountains around Tromsø that got us climbing. We wanted to go up there, but first had to learn how to do it. Coincidently, the Tromsø Climbing Club was founded the same year as we started climbing in 1977. So we went to gatherings on the island of Kvaløya and the Lyngen Alps and on treks with climbers like the brothers Sjur and Håvard Nesheim, Johnny Lauritzen, Tom Pedersen and others.

88 89

Hva er det som fascinerer deg med klatringen?

Jeg ble vel først fascinert av klatring da jeg leste bøker som Edmund Hillarys «Mot Toppen» og Arne Næss sin bok «Opp Stupet». Jeg kunne stirre på de bildene i timevis. Jeg ville også være med på slike turer. Det er noe nesten utenomjordisk å bevege seg i alpine landskap. Denne spesielle konsentrasjonen som man får når man klatrer. Det å beherske teknikken med å komme seg opp. Finne ruten.

Det å komme opp i solen fra en skyggefull fjellside.

Jeg bare elsker det. Samtidig ser jeg det «meningsløse» i det, men likevel må jeg bare ut.

What is it about climbing that fascinates you?

I first became fascinated by climbing when I read books like Edmund Hillary’s “High Adventure” and Arne Næss’ book “Opp Stupet” (Up the Precipice).

I could stare at those pictures for hours. I wanted to go on treks like that too. There is something almost otherworldly about moving through Alpine landscapes ; the special concentration you feel when climbing ; mastering the techniques needed to make it up. Finding the route. Climbing into the sunshine from the shadows of a mountainside. At the same time, I can see that the whole thing might seem ‘meaningless’ but I still have to do it.

Hvordan var det å klatre Cho Oyo (8 201 moh) i Himalaya?

Det var nok mitt livs klatreopplevelse. Har alltid drømt om å klatre en 8 000-meters topp, og er utrolig fornøyd med å ha vært der. Turen er utførlig beskrevet på nettsiden sin min www.biosphere.no.

What was it like to climb Cho Oyo (Elevation 8 201 meters) in the Himalayas?

It was probably the climbing experience of my lifetime. I always dreamed of climbing an 8 000 meter peak and I am unbelievably happy to have been there.

The trek is described in detail on my website www.biosphere.no.

Hvordan vil du selv beskrive naturen rundt hjembyen din Tromsø?

Jo mer jeg reiser rundt i verden, jo mer ser jeg det unike med naturen rundt Tromsø. De alpine fjelltoppene som stiger rett opp av havet.

Tilgjengeligheten, ved at det er veier stort sett overalt langs fjordene.

Problemet er kanskje den lange mørketiden og det ustabile været, men perioden mars-juni er som oftest fantastisk. Har faktisk vurdert å slutte og reise i denne perioden, slik at jeg kan være på tur hele tiden.

How would you describe the nature around Tromsø?

The more I travel around the world, the more I appreciate the uniqueness of the nature around Tromsø. The Alpine peaks that burst straight up from the sea. The accessibility, since there are roads pretty much everywhere around the fjords. The problem may be the long, dark polar night of winter and the unstable weather, but the time between March and June is usually fantastic. In fact, I have considered cutting out travel during that period so I can go on treks all the time.

På hvilken måte har dette landskapet – og klimaet – inspirert musikken din?

Alle tror at musikken min er direkte inspirert av den arktiske naturen, men dette er ikke tilfelle.

Faktum er at jeg ikke tenker noe særlig på naturen når jeg lager musikk. Og jeg tenker heller ikke på musikk når jeg er ute på tur. Jeg har aldri musikk med meg på tur. Jeg foretrekker naturens egne lyder. Stillheten.

In what ways has that landscape and climate inspired your music?

Everyone thinks my music is directly inspired by the Arctic’s nature and scenery, but that is not the case.

I don’t think much about nature when I’m creating music. Nor do I think about music when I am out on a trek. I never bring music on a hike. I prefer nature’s own sounds. The silence.

Side 86 : Geir Jenssen på toppen av Cho Oyo (8 201 moh). Han ga senere ut albumet «Cho Oyo – Field Recordings From Tibet».

Page 86 : Geir Jenssen at the summit of Cho Oyo (8 201 m). He also composed the album ”Cho Oyo – Field Recordings From Tibet”.

Venstre side : Biosphere opptrer på Norbergfestivalen i Sverige i 2010. Foto : Henrik Strömberg

Left page : Biosphere performing at the Norberg festival in Sweden in 2010. Photo : Henrik Strömberg

Får du nye ideer til musikk når du er på fjellet?

Jo da, det hender. F.eks. da jeg satt på toppen av Chukhung Ri (5 700 moh) i 1994 og så mot Island Peak (vårt neste mål), fikk jeg en klar idé om å lage et soundtrack til utsikten. Låten heter «Chukhung» og finnes på albumet «Substrata».

Do you get new ideas for music in the mountains?

Yeah. That does happen. For example, I was sitting on top of Chukhung Ri (Elevation 5 700 meters) and looking at Island Peak, our next goal, when I got a clear idea about creating a soundtrack for that view.

The track is called ‘Chukhung’ and is on the album ‘Substrata’.

Stemmer det at du ofte sampler naturlyder?

Det hender. Jeg gjorde f.eks. en rekke lydopptak da jeg klatret Cho Oyu. Dette ble utgitt på CD under mitt eget navn med tittelen «Cho Oyu – Field Recordings From Tibet».

Is it true that you often sample nature’s sounds?

That happens. I made numerous recordings when I climbed Cho Oyo. That was released as a CD under my own name with the title ‘Cho Oyu – Field Recordings from Tibet’.

Hva er favorittlyden din i naturen?

Fordi det nesten aldri tordner i Nord-Norge, så er kanskje dette den mest fascinerende lyden for meg.

Jeg liker også lyden av heiloen, gjøkens ko-ko på våren, lyden av en reinflokk. Lyden av et snøras er også veldig fascinerende. Har gjort noen gode opptak av dette som jeg ikke har brukt ennå. Den eksploderende lyden akkurat når raset starter.

What is your favorite sound in nature?

There is hardly ever thunder in north Norway, so that may be the most fascinating sound for me.

I also like the song of the Golden Plover and the ‘coo-cooing’ of the cuckoo in the spring, or the sound of a reindeer herd. The sound of an avalanche is also fascinating. I have made some recordings of that which I have yet to use : The explosive sound when it starts.

Hvilket forhold har du til Lyngen?

Jeg har et nært forhold til Lyngen. Jeg har min egen guide, «The Northern Playground», med nettadressen www.lyngen.name. Har samlet all den informasjonen jeg kan finne om Lyngsalpene helt siden Elizabeth Main, William C. Slingsby & co begynte å klatre der i 1898. Dette er på en måte min frimerkesamling. Jeg jobber med prosjektet når jeg har tid. Legger ut den informasjonen jeg kan finne om de forskjellige toppene. Førstebestigninger og lignende. Blir selvfølgelig aldri ferdig.

What is your relationship to the Lyngen alps?

I have very close ties to Lyngen. I publish my own guide ‘The Northern Playground’ on the website www.lyngen.name. That’s the place where I have collected all the information I can about the Lyngen Alps ever since Elizabeth Main and William C. Slingsby & Co. started climbing there in 1898. It’s a bit like my way of collecting stamps. I work on the project when I have time, and post the information I find about the various summits, first ascents and such. Of course, it will never be finished.

Har du et favorittfjell i Lyngen?

Det må kanskje bli Nállangáisi, Lyngsalpenes K2.

Do you have a favorite Lyngen summit?

That might have to be Nállangáisi, the K2 of the Lyngen Alps.

Hvordan ville du gjenskapt dette som musikk?

Det har jeg aldri tenkt på. Men jeg ville nok ha stirret på et bilde av fjellet samtidig som jeg prøvde meg frem med noen lyder. Akkurat nå vet jeg ikke hvordan det ville høres ut. Muligens noe stillferdig, lett truende, evig. En svak vind.

How would you recreate that mountain musically?

I never thought about doing it. But I would probably stare at a picture of the mountain while trying out some sounds. At the moment, I have no idea how it would sound. Something peaceful, slightly menacing, everlasting : A gentle wind.

Lytt til Biosphere i Norrøna Magazines iPad-utgave.

Den finner du i App Store.

Listen to Biosphere's music in the iPad edition of Norrøna Magazine. You'll find it in App Store.

Tekst Text : Henrik H. Svensen

90 91

Foto Photos : Jens-Morten Øvervoll

Historien om Lyngen

The History of Lyngen

Henrik H. Svensen, seniorforsker i geologi og forfatter av boka «Bergtatt», forteller alt du ikke visste om Lyngsalpene.

Henrik H. Svensen, senior geological researcher and Norwegian writer, tells you everything you didn't know about the Lyngen Alps.

Forestill deg et fjellmassiv som stiger opp fra havet, der landskapet er alpint, der svarte og spisse tinder er omkranset av hvit vinter. Et fjellmassiv med en 480 millioner år lang historie ligger for dine føtter, og du er klar til å sette av sted. Klar til å undersøke hvorfor et av verdens mest storslåtte landskap befinner seg akkurat der. Hvor er du? I Lyngsalpene, selvfølgelig! Bli med på en virtuell tur til den arktiske alpine perlen.

Imagine a mountain massif that rises from the sea, where the landscape is alpine, where the sharp, black peaks are surrounded by the great white of winter. A mountain with a 480-million-year long history is under your feet and you are ready to go ; ready to investigate why one of the world’s most spectacular landscapes is located precisely here.

Where are you? Norway’s Lyngen Alps of course.

Come along on a virtual tour of this Arctic alpine gem.

Turen går langs landeveien sørover fra Tromsø.

Først Balsfjorden, deretter gjennom Lavangsdalen der fjellene er mørke og ganske oppsmuldrede.

Vi haster videre, mot Lyngen, og i sør-øst dukker et stort fjell opp i synsfeltet : Store Russetinden (1 405 moh). Dette fjellet blir bare mer og mer imponerende jo nærmere vi kommer – og er nesten uvirkelig bratt ned mot tettstedet Nordkjosbotn.

Fjellet er bygget opp av en svart og hard bergart, en gabbro, og geologisk sett starter Lyngsalpene her i området rundt Russetinden. For alle de mektige fjellene i Lyngen er utmeislet av denne gabbroen.

Bergarten ligger som et mørkt og 15 kilometer bredt belte som strekker seg til Lyngstuva i nord før den forsvinner ut i havgapet.

The trip follows a country road south from the Arctic city of Tromsø : First to the inlet Balsfjord and then through Lavangsdalen valley where the mountains are dark and fairly crumbled. We hurry onward, toward Lyngen and, to the southeast, a large mountain looming into view. It’s Store Russetinden (Elevation 1 405 meters). This mountain becomes more and more impressive as we draw closer, and seems almost impossibly steep as it plunges down to the hamlet of Nordkjosbotn. The mountain is made of a hard black rock called gabbro and, from a geological perspective, the Lyngen Alps start here in the area around Russetinden. All of the majestic mountains in the Lyngen Alps are chiseled from this gabbro. The rock lies like a dark, 15-kilometer wide belt that stretches from Lyngstuva peak in the north into the depths of the ocean where it vanishes.

Det har tatt lang tid å frariste Lyngsalpene dets geologiske hemmeligheter. Tromsøværingen og geologen Karl Pettersen (1826-1890) var blant de første til å undersøke fjellområdene omkring Lyngen på 1860-tallet. På en av sine turer i området vest for Lyngen, gikk han opp på fjellet Haldi (Beahcegealháldi). Skydekket var tett, men glimtvis så han Lyngsalpene i det fjerne, som en «Uendelighed af Vilde Fjeldformer og Tinder.» Dro han noen gang opp i de bratte fjellene, eller nøyde han seg med undersøkelser i det tilgrensende lavlandet? I hans beskrivelser av Lyngsalpenes geologi er det fritt for luftige toppturer og blendende utsikter fra NordNorges tak, men på en annen side var det ingen tradisjon i Norge for forskere å skrive om fjellturer på den tiden.

It has taken a long time to expose the geological secrets of the Lyngen Alps. In the 1860s, Tromsø geologist Karl Pettersen (1829-1890) became one of the first to investigate the mountain areas around Lyngen. On one of his treks in an area west of Lyngen, he went up the mountain Haldi (Beahcegealháldi in Sami). There was dense cloud cover, but he caught glimpses of the Lyngen Alps off in the distance and described them as “an infinity of wild mountain shapes and peaks.” Did he ever climb up those high mountains or was he content just to examine them from the surrounding lowlands?

His comments on the Lyngen Alps geology lack descriptions of any climbs to summits and the resulting staggering views from the top of Norway but, on the other hand, it was not common at the time for researchers to write about their mountain treks.

Øverst : En rolig fortopp til Lakselvtindane i Lyngen – med Thomastinden i bakgrunnen. Lars Andreas Nilssen, William Hansen Merethe Jenssen, Vegard Rye og Trude M. Spaun på tur.

Top : The slow vanguards entering the Lakselvtindane in the Lyngen mountain range in Northern Norway. In the background of Lars Andreas Nilssen, William Hansen Merethe Jenssen, Vegard Rye and Trude M. Spaun you can see the Thomastinden.

Nederst : Kaptein Tormod og Tonje Hallvardsdatter Østgård speider ut på midnattsola, mens Birgit Småbrekke styrer skuta «Vulkana». «Vulkana» tilbyr ski-fra-båt-turer i Lyngen hele vintersesongen. Ombord er det både Zen lounge, sauna og hammam.

Bottom : Captain Tormod and Tonje Hallvardsdatter Østgård glinting at the Northern Norwegian midnight sun, while Birgit Småbrekke steers the “Vulkana”. “Vulkana” offers skiing-by-boat cruises in Lyngen during the winter-season. On board, you can enjoy both a Zen-lounge, sauna and a hammam.

92 93

Det vi derimot vet, er at mange av de mest attraktive fjelltoppene, som Istinden og Jiehkkevárri, først ble besteget av engelske klatrere som William Cecil Slingsby og Geoffrey Hastings. Slingsby må ha vært mektig imponert over Jiehkkevárri, for han beskrev det som Nordens svar på Mt. Blanc. Likevel tok det mye lenger tid, flere tiår, før tindebestigerne fant veien til Lyngsalpene, sammenlignet med fjellene i Sør-Norge. Forskerne og geologene var først ute – deretter kom tindebestigerne, klatrerne og turistene. Over hele Europa var situasjonen den samme. Fjell og fjellkjeder ble kulturelt transformert i løpet av 1800-tallet, og fjerntliggende fjellkjeder gikk fra å være uinteressante, men likevel skremmende eksempler på villmarkens råskap, til å ende opp som et eneste stort fluepapir for de eventyrhungrige.

What we know for sure is that the most attractive mountaintops, such as Istinden and Jiehkkevárri, were conquered by such English climbers as William Cecil Slingsby and Geoffrey Hastings. Slingsby was highly impressed by Jiehkkevárri because he described it as the Nordic region’s answer to Mt. Blanc.

Just the same, it took longer, several decades, before the peak seekers found their way to the Lyngen Alps compared to the pace of such conquests in southern Norway. Researchers and geologists came first, followed by the first ascent teams, then other climbers and tourists. The situation was the same throughout Europe. Mountains and mountain ranges underwent a cultural transformation in the 1800s. Remote mountain ranges went from being uninteresting but slightly scary examples of the harsh wilderness to a powerful magnet for all those who lust for adventure.

Fra Russetinden tar vi turen nordover, og passerer Perstinden før vi ser Piggtinden til venstre.

Den 1 505 meter høye hoggtanna er et imponerende skue, og det var dette fjellet som lokket tromsøværingen Peter Wessel Zapffe til å starte med fjellklatring. Fjellet ble først besteget av Henning H. Tønsberg og Carl W. Rubenson i 1920 på sommerstid, så det kan ha vært en førstebestigning vinterstid han drømte om. Men det å komme opp dit, det virket som et umulig og vanvittig prosjekt. For å forberede seg til oppgaven, lærte Zapffe klatringens kunst på Kolsåstoppen i Bærum. Sammen med et par kamerater forsøkte Zapffe seg så på en vinterbestigning av Piggtinden i 1922. Det endte med at de tre skled i rasende fart på skare nedover fjellsiden. Det gikk ikke bedre med de neste vinterforsøkene, men sommeren 1923 nådde Zapffe endelig toppen.

Først i 1971 ble gabbropiggen besteget vinterstid.

From Russetinden we head north, passing Perstinden’s peak before we see another peak, Piggtinden, off to the left. This 1 505 meter high fang of rock is an impressive sight and it was this mountain that drew Tromsø native Peter Wessel Zapffe to climbing. The mountain was first climbed

by Henning B. Tønsberg and Carl W. Rubenson in the summer of 1920 so Zapffe’s real dream may have been a first winter ascent. But getting up there seemed like an impossible and insane project.

To prepare himself, Zapffe learned the art of climbing on the Kolsåstoppen crag in Bærum, on the outskirts of Oslo. Zapffe and a couple friends attempted a first winter ascent of Piggtinden in 1922. That ended up with the three sliding at high speed down the crusty snow of the mountainside. The next winter’s attempt was no better, but during the summer of 1923, Zapffe finally reached the summit. It wasn’t until 1971 that this peak of gabbro was climbed during the winter.

Zapffe var fascinert av både Lyngsalpenes formasjoner og klatreutfordringer. Men han må også ha fundert mye på hvordan landskapet og fjellene var blitt til. I diktet Lyngenfjeld får vi innblikk i Zapffes fjellunivers, der forholdet mellom fjell og den biologiske naturen fremstilles som en evig kamp.

Biologi og alt det grønne «bygger lag på lag av død og fødsel / og kvæler fjeldet med et bjerg av gjødsel». Fjellene går seirende ut av kampen, men spørsmålet er hvor lenge de kan holde stand :

Zapffe was fascinated by the shapes of the Lyngen Alps and the challenge of climbing them. But he also pondered how the landscape and the mountains had been formed. In the poem “Lyngenfjeld” (Lyngen Mountain) we gain insight into Zapffe’s mountain universe, in which the relationship between the mountain and biological fauna is one of constant battle. The mountains win, but the question is how long they can withstand the onslaught :

Dog endnu hænder det, at klippen reiser sig ung og rank i naken majestæt og ryster av sig Livets rusk og kneiser i blank og tidløs likegyldighet

Detaljene i fjellenes oppbygning og historie fikk andre ta seg av, for Zapffe kunne lite om stein : «Jeg har ofte ærgret mig at jeg ikke er mineralog.

For mig blir det bare mer eller mindre tiltalende varianter av slegten graasten». Spørsmålet var

It happens sometimes, that cliffs rise up Young and straight in naked magnificence And shake off life’s debris, reaching up in bright and timeless indifference

The details of the mountains’ makeup and history were left to others because Zapffe knew little of rocks : “I have often regretted that I am not a mineralogist. For me, there are just more or less random examples of the family of gray and boring rocks”.

hvem i Norge som hadde kunnskap om Lyngsalpenes «gråstein» på 1930-40-tallet, hvis noen?

The question was, who in Norway knew much at all about the Lyngen Alps’ rocks n the 1930s and 40s?

Lyngsalpene var et geologisk ingenmannsland i flere generasjoner etter Karl Pettersens utforskning, og det var lite tilgjengelig kunnskap som Zapffe kunne ha dykket ned i. Norge var dårlig utforsket, geologene var få, og de utilgjengelige fjellområdene i Nord-Norge ble ikke prioritert. Dermed forble berggrunnen i den arktiske delen av Norge et terra inkognito. Situasjonen endret seg etter den andre verdenskrigen. For britene viste stor interesse for Nord-Norge. Flere universiteter i England satset på arktiske ekspedisjoner til Norge, noe som sier mye om hvor øde og fjerntliggende landsdelen ble sett på (og faktisk var). For i dag drar jo geologer enkelt og greit på feltarbeid til Nord-Norge – ikke på ekspedisjoner. Utover 1980-tallet tok flere norske geologiforskere turen opp i fjellene, og med seg i sekken hadde de den nye teorien om hvordan jordens skorpe er delt inn i bevegelige plater som kolliderer og glir fra hverandre. Lyngsalpenes struktur ble med ett lettere å forstå.

The Lyngen Alps were a geological no-man’s-land for several generations after Pettersen’s early investigations, so there was little information available for Zapffe to delve in to. Norway was poorly studied, there were few geologists and the inaccessible mountains of northern Norway were not a priority. So the bedrock of Arctic Norway remained terra incognito. The situation changed after World War II, when the British showed an intense interest in northern Norway. Several universities in England launched expeditions to Norway, which says a lot about how remote and desolate the area was considered (and in fact was). Today, geologists do field work in northern Norway, rather than go on expeditions. In the 1980s, several Norwegian geology researchers made treks up in the mountains with a new theory in their backpacks about how the earth’s crust is divided into moving plates that collide and slide apart. The structure of the Lyngen Alps immediately became easier to understand.

Jeg tipper at du ikke har hørt så mye om gabbro før du leste om den i denne artikkelen. Navnet klinger fremmed, nesten eksotisk, nesten som Greta Gabbro – for å trekke en av de tørreste geologivitsene. Det utrolige med gabbroen i Lyngsalpene, er at den ikke hører hjemme der. Den er en platetektonisk innvandrer. For gabbro er havbunnsskorpens viktigste bergart, og dannes der smeltemasser stiger opp fra mantelen og størkner under havbunnen – som midt ute i Atlanterhavet i dag. Og for å gjøre en 480 millioner år lang historie litt kortere, så var det kollisjonen mellom kontinentene som presset havbunnskorpen inn i den Kaledonske fjellkjeden – kanskje den mektigste fjellkjeden ­gjennom alle tider.

Fjellene kan ha vært 8-10 kilometer høye, og strakk seg fra Svalbard, gjennom hele Norge og ned til Skottland. Den Kaledonske fjellkjeden ble etter hvert slitt ned, og de store fjellene forsvant for 300 millioner år siden, men en stor sone med gabbro, Norges største, ble altså liggende igjen i Lyngen.

Et av de ubesvarte spørsmålene innen geologien i dag, er hvorfor fjellene i Norge er så høye og hvor gamle de er. Selve berggrunnen er gammel, ja, men landskapet er yngre. Kan man se et landskaps alder? Vel, vi drar nordover til Lyngsalpenes høyeste fjell, Jiehkkevárri (1 834 meter), der vi blendes av utsikten men ser likevel isbrebotner, bratte skrenter og daler. Her og der kan man skimte rester av det gamle landskapet som eksisterte før fjellene reiste seg en eller annen gang i løpet av de siste 50 millioner år. Du ser det gamle landskapet som flate partier, nesten sletter, på Lyngsalpenes tak.

Ingen vet nøyaktig når hevingen av landet skjedde, men landskapet reiste seg som dupp, mer enn to

I bet you hadn’t heard much about gabbro before you read this article. The name has a strange, sort of exotic ring to it, almost like Greta Gabbro, to share a little geologist’s joke. There is an amazingly large quantity of gabbro in the Lyngen Alps and it doesn’t belong there. It is a plate tectonic immigrant.

Gabbro is the most important rock of the ocean floor and is formed when molten masses rise up from the mantle and harden under the ocean floor.

And to make a 480 million year story short, it was the collision between continents that pushed the oceanic crust into the Caledonian mountain range, perhaps the mightiest mountain range of all time.

The mountains may have been eight to 10 kilometers tall and stretched all the way from the Arctic island of Svalbard through Norway and on to Scotland.

These Caledonian mountains were eventually worn down and the big mountains disappeared about 300 million years ago. However, a large swath of gabbro, Norway’s biggest, was left lying in the Lyngen Alps.

Among unanswered questions of geology today are why the mountains in Norway are so tall and how old they are. The bedrock itself is old, but the landscape is younger. Can you see a landscape’s age? Well, let’s head north to the Lyngen Alp’s tallest mountain, Jiehkkevárri (Elevation 1 834 meters), where we are nearly blinded by the beauty of glacial troughs, steep slopes and valleys. This is where you catch sight of the old terrain that existed before the mountains rose up at some point during the past 50 million years. You can see the old landscape on the areas that are level, almost like plains, at the roof of the Lyngen Alps. No one knows exactly when this terrain was pushed upwards, but the landscape rose like a bobber on water, more than

94 95

Øverst : Lars Andreas Nilssen, William Hansen og Merethe Jenssen er på vei inn i Lakselvtindmassivet.

Top : Lars Andreas Nilssen, William Hansen and Merethe Jenssen on their way into the Lakselvtind range in Northern Norway.

Nederst : Lars Andreas Nilssen sverger til splitboard, og drar noen fine puddersvinger på vei ned til Lakselvbukt.

Bottom : Lars Andreas Nilssen lives by the split board, and cuts some mighty fine powder curves coming down towards the Lakselvbukt in Northern Norway.

kilometer rett opp, og ble angrepet av vær, vann og is. Lyngsalpene, slik vi kjenner dem i dag, er et resultat av 40 istider som i løpet av de siste 2,6 millioner år har gjort sitt for å omdanne gabbroen og det gamle slettelandet til grus. Dermed er klimaendringer viktige for å forstå Lyngsalpenes topografi, ja hele Norges fjellandskap. Og da isen smeltet for omtrent 11 000 år siden, steg Lyngsalpene ytterligere 50-60 meter.

two kilometers straight up, where it was attacked by weather, water and ice. The Lyngen Alps, as we know them today, were the result of 40 ice ages over the past 2.6 million years, which all did their part to turn the gabbro and the ancient plains into gravel.

That makes climate change a key in understanding the Lyngen Alps’ topography, indeed in understanding all of Norway’s mountains. And when the ice melted about 11 000 years ago, the Lyngen Alps rose another 50-60 meters.

Vi passerer talløse fjell og isbreer, fjordarmer og bratte skrenter. Nede langs fjorden, der landskapet tillater det, ser vi det lille som finnes av bebyggelse.

Lavlandet virker ubetydelig her oppe. Men det er ikke her på fjelltoppene at Lyngsalpenes største mysterium befinner seg, det er på grensen mellom fjellene og lavlandet, der fjellsidene går bratt ned i fjordene. Her er fjellene ustabile, og flere ganger har enorme steinmasser rast nedover, ned mot fjorden. I 1810 ble resultatet tre store flodbølger som tok livet av 14 mennesker. Det kan ha vært dette som Zapffe tenkte på da han skrev om fjellene som «ryster av sig Livets rusk». Det er store forkastninger og jordskjelvssoner som er årsaken til de bratte skrentene ned mot fjordene i øst og vest. De skaper fjellskredene også. Det er fortsatt liv i forkastningene, og landhevingen er størst nettopp der forkastningene ligger. Satellittmålinger av landskapet tyder på at Lyngsalpene stiger opp fra havet med opp til fire-fem millimeter hvert år.

Men hvorfor? Det er fortsatt usikkert. Lyngsalpene holder godt på sine hemmeligheter.

We are passing endless mountains and glaciers, fjord arms, and steep slopes. Down along the fjord, we see the few buildings found here. The lowlands seem inconsequential from up here. But the greatest mystery is not here on the peaks of the Lyngen Alps, but rather on the boundary between the mountains and the lowlands, where the mountains extend deep into the fjord. The mountains are unstable here and, several times, huge rockslides have thundered down to the fjord. In 1810, they set off three large tsunamis that killed 14 people. The steep slopes reaching down into the waters of the fjord to the east and west are the result of two key factors : Major geological faults and earthquake zones. Those also cause landslides. The faults are still active and the upward movement is greatest where those faults are found. Satellite measurements suggest that the Lyngen Alps are rising up from the sea at a rate of four or five millimeters per year. But why? It’s still uncertain. The Lyngen Alps guard their secrets very closely.

Oppe i alt dette, blant landheving og forkastninger, isbreer og skrenter, lar vi geologi være geologi, glemmer gabbroen og finner en passende linje nedover fjellet, mot dalen. Skiene glir gjennom luftig pudder mens man fylles av spenning og en intens følelse av lykke. Måtte opplevelsen vare for alltid, som Lyngsalpene selv.

Amid all this, in the isostatic uplift and faults, glaciers and cliffs, we set aside geology, forget the gabbros and find a suitable line down the mountain, toward the valley. Our skis glide through loose powder as we become filled with excitement and an intense feeling of joy. May the experience endure forever, just like the Lyngen Alps themselves.

Les mer om lyngenkolleksjonens tekniske detaljer på www.norrona.com

Brad Boren, sjef for Research, Design & Development i Norøna, har selv vært på toppturer i Lyngen. Han mener det er en selvfølge at Norrønas kolleksjon for toppturer på ski ble oppkalt etter dette fjellområdet.

– Det er magisk der oppe, sier Brad.

– Fjellene og fjordene er en spektakulær kombinasjon. Det er så vilt og vakkert – Lyngen er et paradis for toppturer!

Norrønas lyngenkolleksjon er laget for funksjonalitet og komfort både på tur opp og på tur ned.

– Kolleksjonen er for deg som synes at toppturer er et eventyr, sier Brad.

– Lyngenproduktene er stilfulle og fleksible.

Ta for eksempel den nye lyngen skallbuksen. Du kan bruke den med innebygde gamasjer og seler – slik at du får en fullblods selebukse for skikjøring. Eller du kan ta av gamasjene og selene – slik at du får en praktisk bukse du kan bruke året rundt.

Lyngen-jakken har svært lange glidelåser under armene for maksimal ventilasjon.

Hvis du vil, kan du stikke armene ut av ventilasjonsåpningene – slik at jakken nærmest blir som en vest. Det kan være greit i lange, varme oppoverbakker.

Den nye lyngenkolleksjonen byr også på nye, lette dunjakker og en lett primaloftjakke.

– Det som var viktig for oss da vi utviklet de nye lyngenproduktene, var vekt i forhold til varme, funksjonalitet og pakkbarhet.

Hele denne kolleksjonen er som skapt for krevende toppturer på ski.

Read more about the technical details of the lyngen line at www.norrona.com

Brad Boren, head of Research, Design & Development in Norrøna, has ascended the mountains of Lyngen himself quite a few times. He feels that Norrøna’s ski touring line had to be named after this particular mountain range.

“It’s just magical up there,” says Brad.

“The mountains and the fjords make up a spectacular combination. It’s so wild and beautiful. Lyngen is a paradise for ski touring!”

Norrøna’s lyngen line provides functionality and comfort both going up and coming down from such mountains.

“This is the line for everyone who thinks of randonné skiing as an adventure,” Brad says.

“The lyngen products are both stylish and flexible. Consider, for example the new lyngen pant: it can be used with the embedded gaiters and suspenders making it a full-blooded skiing bib. Or you can remove the gaiters and suspenders, turning it into a practical pant for use all year round. The lyngen jacket has extra long zippers under the arms for maximum ventilation. If you want, you can even stick your arms out of the slits, and use the jacket almost as a waist coat. It could prove useful going up the long hills.”

The lyngen line also offers new lightweight down jackets and a lightweight primaloft jacket.

“When developing the new lyngen products we wanted to emphasise weight compared to other features such as warmth, functionality and packability. This entire line is created for demanding alpine ski touring.”

This autumn will see a relaunch and expansion of lyngen – the Norrøna alpine ski touring line.

Denne høsten relanseres og utvides lyngen – Norrønas kolleksjon for toppturer på ski.

Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Chris Holter

Behind the seams : lyngen

Gå etter i sømmene : lyngen

96 97

Price

Pris

149 EUR

Price

Pris

1 299 NOK

falketind Pack 45L Lightweight pack designed to carry supplies for 2-3-days.

falketind Pack 35L Lett og praktisk fjellsekk designet for å frakte forsyninger over 2-3 dager.

39 EUR

Price

Pris

1 999 NOK

lyngen warm2flex Jacket Our most weather protective fleece jacket.

lyngen warm2flex Jacket Vår mest værbeskyttende fleecejakke.

39 EUR

Price

Pris

349 NOK

/29 Powerstretch Gloves Warm and versatile gloves made with Polartec® Power Stretch®. Can also be worn inside shell mittens and gloves.

/29 Powerstretch Gloves Varme og anvendelige hansker laget i Polartec Powerstretch. Kan også brukes i skallvotter og hansker.

39 EUR

Price

Pris

3 499 NOK

lyngen driflex3 Pants Pants for ski mountaineering that combine the best of two worlds: Waterproofness and weight like an outer layer.

lyngen driflex3 Pants Skibestigningsbukse som kombinerer det beste fra to verdener: Vanntetthet og vekt som skall.

39 EUR

Price

Pris

3 999 NOK

lyngen driflex3 Jacket A jacket for ski mountaineering that combines the best of two worlds: Waterproofness and weight like an outer layer.

lyngen driflex3 Jacket Skibestigningsjakke som kombinerer det beste fra to verdener: Vanntetthet og vekt som skall.

39 EUR

/29 reversible Beanie Keep your head warm with Norrøna’s signature reversible beanie.

/29 reversible Beanie Hold hodet varmt med Norrønas vendbare signaturlue.

399 NOK

The lyngen Collection

lyngen-kolleksjonen

98 99

En helt i oss alle

Heroes at Heart

Tekst Text : Kristin Folsland Olsen Illustr. Illustration : Kristian Hammerstad/

By Hands

100 101

Foto Photo : GoPro

Du drar vel ikke på tur uten et hjelmkamera?

You’re not taking a trip without a helmet cam, are you?

På toppen av et høyt fjell et sted i verden : det er midt på dagen, en dag midt i uka, midtvinters.

Det blinker i hundretusen millioner snøkrystaller, og rekken av pudderkledte fjellsider strekker seg inn i uendeligheten. Akkurat hvor jeg befinner meg spiller ingen rolle. Det som betyr noe er at jeg er her på en topp, at solen stråler, at vinden hviler, og at langt der nede er alle de andre. Innendørs.

På jobben, skolen, posten, butikken. Eller kanskje i en bilkø. Jeg løfter hånden, finner det vesle kameraet som er festet på skihjelmen og trykker ned utløseren. Så slipper jeg meg utfor.

On top of a high mountain somewhere in the world : It’s midday, midweek and midwinter. It seems like a hundred-thousand-million snowflakes are sparkling, and the row of snow-clad mountains seems to extend forever. My exact location is unimportant.

What matters is that I am here on a summit, that the sun is shining, the wind is whistling and it is a long way down to the others far below. The others who are indoors, at work, at school, at the post office, in the shops, maybe caught in a traffic jam. I lift my hand, find the tiny camera attached to my ski helmet and push the button. Then I head over the edge.

GoPro er ikke bare et kamera. Det er en bevegelse.

Du kan filme og ta stillbilder med det og feste det til hjelmen, skiene, surfebrettet, sykkelen, seilbåten, fjernstyrte helikoptre – you name it. Det finnes selvsagt konkurrenter, hvorav Contour er den som har markert seg mest, men ingen har blitt så store som GoPro. Med vidvinkel på hele 170 grader fanger du det meste av omgivelsene. Discovery Channel har brukt det til å filme inne i kjeften på en hai. Filmskaper Steven Spielberg har anvendt det til å filme pilotscener i sine produksjoner. Bruksmulighetene begrenses kun av fantasien. Kanskje du har et slikt kamera selv. Hvis ikke har garantert naboen eller svigermor et du kan låne.

GoPro isn’t just a camera ; it’s a movement. You can shoot video or stills with it attached to your helmet, skis, surfboard, bike, sailboat, remote-control helicopter or … you name it. Of course, there are competitors, of which Contour is best known, but none are as big as GoPro. With a wide-angle field of vision covering 170 degrees, you can capture most of your surroundings. Discovery Channel used one to film inside the jaws of a shark. Filmmaker Steven Spielberg uses them to film pilot scenes for his productions. The only limit is your imagination.

Maybe you have one yourself. If not, a neighbor or your mother-in-law is sure to have one.

Suksesshistorien om det vesle kameraet begynner i bølgene utenfor Australias solfylte kyst.

Amerikaneren Nicholas Woodman er på surfeferie med kompiser, og savner en måte å forevige de gode stundene på. Vanlig kamerautstyr er udugelig, og profesjonelt utstyr er urealistisk å bruke på grunn av himmelhøye priser og at det er stort og tungt. Woodman bestemmer seg for å gjøre noe med saken. Tilbake i California flytter han inn til foreldrene, og fra sin Volkswagen selger han belter med perler og skjell fra Bali for å skaffe penger til sitt nye prosjekt. I 2002 lanserer han et analogt 35 mm vanntett kamera som kan festes rundt håndleddet. Siden den gang har utviklingen gått på høygir. I dag veier kameraet kun 94 gram, du kan filme i HD, ta 11 MP stillbilder, kombinere to kamera slik at du få 3D-film, og fra sommeren 2012 kan du kjøpe et wi-fi bakstykke som gir deg mulighet til live streaming og opplasting direkte til Facebook.

– Kjæresten din kan være ute i bølgene og surfe og du kan ligge på stranda med en iPad og se han kjøre gjennom en tube, sier Kent Willy Nilsen entusiastisk om nyvinningen.

Nilsen jobber hos den norske GoPro-importøren.

This tiny camera’s success story begins in the waves off the sunny shores of Australia. American Nicolas Woodman is on a surfing vacation with friends, and wishes he had a way of immortalizing the good times. Regular cameras are useless and professional equipment is not a realistic option because of sky-high prices, and because it is too big and heavy. Woodman decides to do something about it. Back home in California, he moves in with his parents, and from his 1974 VW Camper starts selling bead and shell belts from Bali to raise funds for his new project. In 2002, he launches a waterproof 35 mm film camera that can be strapped to your wrist.

Since then, development has constant : The current camera weighs just 94 grams, can film in HD, take 11 megapixel photos. You can connect two cameras to create 3D and a Wi-Fi camera back-plate kit that enables live streaming and direct uploads to Facebook goes on sale this summer.

“Your boyfriend can be out in the waves surfing and you can lie on the beach with an iPad and watch him going for the tube,” says highly enthusiastic Kent Willy Nilsen about the new innovation.

Nilsen works for GoPro’s Norwegian importer.

Det var ekstremsportutøverne som var de første til å skaffe seg kameraet. Nå vil også jaktlag, babysvømmingsinstruktører og rideskolelærere være med på leken.

– Årsaken til at populariteten til GoPro har eksplodert, er kvalitet, god markedsføring og lav utsalgspris, mener Nilsen.

– Stadig flere driver med sport og friluftsliv, og stadig flere ønsker å dokumentere fete toppturer, lange svev på ski og triks i skateparken.

– Med GoPro har folk muligheten til enkelt å kunne forevige alt det morsomme de driver med. Alle kidsa i dag har en Mac som de redigerer video på og legger ut på nett. Det går sport i å få størst antall «likes», «hits», «tweets» og så videre.

Den norske importøren må nå ansette flere folk for å kunne håndtere den enorme etterspørselen.

Extreme sports enthusiasts were the first to buy the camera. Now hunting parties, baby swimming instructors and riding school teachers all want to join the fun.

“GoPro’s popularity has skyrocketed because of quality, good marketing and a low retail price,” claims Nilsen.

“More and more people are getting involved in sports and outdoor recreation, and more and more want to document their impressive summit, their ski jump glide or their tricks in the skatepark.”

“GoPro gives people the chance to easily and simply capture the fun things they do. Every kid today has a Mac they use to edit video and post it on the Internet.

And getting the highest number of ‘likes,’ ‘hits,’ ‘tweets’ and so on has become a sport in itself.”

The Norwegian importer is hiring more people to cope with the enormous demand.

2,2 millioner fans følger GoPro på Facebook.

Brukerne selv er produktets beste markedsførere.

Folk digger GoPro og salget går så det suser.

Hvor mange enheter som har blitt solgt vil ikke produsenten ut med, men vi kan vel uten å bomme radikalt slå fast at det er ekstremt mange. Daglig legges det ut tusenvis av videoer og bilder som er laget med GoPro på nettsteder som Facebook, YouTube og Vimeo. Folk ønsker å dele med seg av sine opplevelser, noe også friluftsmagasiner og nettsteder over hele verden har merket seg.

– Med GoPro er det mye lettere å filme opplevelser i naturen. Du kan gjøre det du ellers ville ha gjort og bare sørge for å slå på kameraet, sier redaktør Erlend Sande i Fri Flyt, Skandinavias største skimagasin.

Han forteller at det kommer inn svært mange slike filmer til redaksjonen og at det er svært populært blant leserne.

– Styrken til GoPro er først og fremst selve opplevelsen av å være med på sykkel- eller skituren, men også det at det er lett å få mye film. Med et kamera som står i ro er det mye jobb å få filmet 30 sekunder sykling eller skikjøring. Med GoPro får du minutt etter minutt. Dette blir også svakheten.

Det blir lett mye, langtekkelig og monotont. En film blir veldig mye bedre om det er en veksling mellom GoPro-bilder og vanlige bilder, mener Erlend Sande.

GroPro has 2.2 million “likes” on Facebook. Its users are its best advertisement. People love GoPro and booming sales prove it. GoPro’s maker won’t say how many units have been sold, but we can say without even the slightest shadow of doubt that the number is extremely high. Every day, thousands of video and photos made with GoPros are posted on websites like Facebook, YouTube and Vimeo. People want to share their experiences, a fact that outdoor magazines and websites all over the world have noticed.

“With GoPro, it’s much easier to film your outdoor experiences. You simply do what you always do, but just make sure to turn on the camera,” says Erlend Sande, editor of Scandinavia’s largest ski magazine, Fri Flyt.

He says vast numbers of such films reach his editorial department, and they are a big hit among readers.

“First and foremost, the strength of GoPro is giving the feeling of taking part in a bike ride or a ski trip, but it is also easy to get a lot of video. With a stationary camera, it’s a lot of work to film 30 ­seconds of cycling or skiing. With GoPro, you get minute after minute. That is also a weakness. It can easily become too much, slow moving and mono­ tonous. A film becomes much better if it switches back and forth between a GoPro and a regular camera,” says Sande.

«Hero» er navnet på GoPros kamerakolleksjon – og «Be a Hero» er slagordet. Bakgrunnen for dette er at grunnlegger Nicholas Woodman ønsket at folk skal føle seg litt som helter når de bruker kameraet han har laget. Tidligere var det bare profesjonelle utøvere som fikk fete bilder og filmer av seg selv i bølgene og på fjellet. Nå kan hvem som helst «go pro» og smake på superheltfølelsen.

“Hero” is the name of the GoPro camera series, and, fittingly, their slogan is “Be a Hero.”

The background for that name was company founder Woodman’s desire to make people feel a like heroes when they used his camera. In the past, only the pros got hot photos and videos of themselves out on the waves or in the mountains. Now anyone can go pro and get a taste of being a superhero.

Photographer: frode Sandbeck

/29 PrimaLoft® GTX Parka Unique parka that warms in all types of weather through the winter.

Technical fabrics and playful design create the most comfortable garment for everyday use during the winter season. filled with soft, water-repellent and breathable PrimaLoft® Sport 200 gr/m2 insulation.

lyngen PrimaLoft® 60 Jacket Light and packable insulated jacket.

Windproof insulation which can be worn alone or with an outer jacket.

PrimaLoft® Sport provides insulation even when wet, it’s compressible and has a higher warmth to weight ratio than fleece.

lofoten PrimaLoft® 100 Jacket

roldal GTX PrimaLoft® Jacket and pants

Light and packable insulation jacket.

A windproof insulation garment that is used by itself, or in combination with an outer jacket.

PrimaLoft® Sport provides insulation even when wet, is compressible and has a higher warmth-to-weight ratio than fleece.

Insulated and waterproof freeride jacket and pants with a clean design.

Long cut jacket and a brushed GTX outer fabric also on the pants.

Both are weather protective and warm, made with 2-layer GTX and PrimaLoft® Infinity insulation.

lofoten PrimaLoft® GTX Performance Shell Jacket Warm and waterproof freeride jacket.

Light and flexible, simultaneously contains all critical feaures of a freeride jacket. made with water-repellent, soft, lightweight and breathable PrimaLoft® Sport insulation.

roldal dri PrimaLoft® short leather gloves Durable gloves for skiing, made with goatskin in the palms. Hands are kept warm with a driTm1 insert, PrimaLoft® Sport 200 insulation and leather stretch around the knuckles.

WArmEr DrIEr SofTEr The premium PrimaLoft® insulation products are a practical alternative to down and are used for high-quality, cold-weather and all-season clothing and accessories. PrimaLoft® products stand for quality and offer superior warmth and all-round protection in freezing cold and bad weather.

WArmEr The ultra-fine PrimaLoft® microfibres mimic the structure of down. Your body heat is maintained and cold is kept out. The result: soft and warm insulation even in the worst conditions.

DrIEr

PrimaLoft® microfibres offer excellent water repellency: you stay warm even when wet and it dries much faster than down, guaranteeing your comfort. In addition, the material is very easy to maintain and suitable for washing machine and dryer.

SofTEr The fine and ultra thin PrimaLoft® fibres are very light, fluffy, soft and luxuriously tactile.

The microfibres are very compressible, so there’s very little storage space needed in your backpack and bounce back into action when unpacked. With PrimaLoft® insulation you feel good inside and out!

We’re inside, so you don’t have to be.

Take the PrimaLoft® Challenge at www.primaloft.com

PrimaLoft® is a registered trademark of Albany International Corp. © 2011 Albany International Corp.

104 105

Til minne om Bjørn-Eivind Årtun (1966-2012)

In memory of Bjørn-Eivind Årtun (1966-2012)

Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Chris Holter

Norrønas ambassadør Bjørn-Eivind Årtun omkom i en klatreulykke i Kjerag i februar.

Norrøna ambassador Bjørn-Eivind Årtun was killed in a climbing accident on western Norway’s Kjerag Mountain in February.

Bjørn-Eivind Årtun og klatrepartneren Stein Ivar Gravdal la ut på klatretur sammen tirsdag 7. februar 2012. De ønsket å klatre ei ny islinje i Kjeragmassivet i Rogaland. Da de to klatrerne ikke returnerte som planlagt torsdag 9. februar, ble de meldt savnet. Mannskaper fra Rogaland Alpine Redningsgruppe og 330-skvadronens redningshelikopter fant de to klatrerne døde fredag 10. februar. Etter et omfattende redningsarbeid ble Årtun og Gravdal fraktet ut fra fjellet søndag 12. februar.

Bjørn-Eivind Årtun and his climbing partner Stein Ivar Gravdal set out on a climb together on Tuesday, Feb. 7, 2012. They wanted to climb a new ice line on the Kjerag wall in western Norway’s Rogaland County.

When the two climbers did not return as planned on Thursday, Feb. 9, they were reported missing.

A search and rescue team from the Rogaland Alpine Rescue Unit and a rescue helicopter from the Royal Norwegian Air Force 330 Squadron found the two climbers dead on Friday, Feb. 10. After a demanding recovery operation, Årtun and Gravdal were brought down from the mountain on Sunday, Feb. 12.

Trollveggen. Førstebestigninger på Kjerag. Isklatring. Knallhard klatring på naturlige sikringer i Bohuslän og rundt Oslo. Blåmann nordvegg. Magiske klatreruter på Cerro Torre, Cerro Stanhardt, Fitzroy og Pollone i Patagonia. Flere førstebestigninger.

Vanskelige ruter på Mount Hunter, Denali og Mount Foraker i Alaska. En langtur til Himalaya.

The Troll Wall. First ascents of Kjerag. Ice climbing.

Extremely tough traditional climbing in Sweden’s Bohuslän province and around Oslo. The north face of Blåmann. Magical climbing routes on Cerro Torre, Cerro Standhardt, Fitzroy and Pollone in Patagonia.

Numerous first accents. Difficult routes on Mount Hunter, Denali and Mount Foraker in Alaska.

Climbing in the Himalayas.

Bjørn-Eivind Årtuns klatre-CV var svært imponerende. Han var en komplett klatrer – som behersket både klipperuter, storvegger, is og snø. Og han var en av de fremste advokatene for den alpine klatrestilen. Her er hans egen definisjon på denne stilen fra et intervju i Norrøna Magazine : «Alpin klatring vil si at vi starter ved foten av fjellet og går ruta i ett – uten at vi legger opp faste tau eller etablerer leirer hvor vi blir i mange dager.

Det handler om å gå lange ruter uten mye utstyr.

Det gir mer klatreglede og bedre bevegelse. Men det har også noen miljømessige aspekter ved seg : vi setter ingen spor etter oss.»

Bjørn-Eivind Årtun’s climbing resume was impressive. He was the complete climber, who mastered sports routes, big walls, ice and snow. And he was one of the foremost advocates of the Alpine climbing style. Here is his definition of that climbing style from an interview in Norrøna Magazine : “Alpine climbing starts at the base of the mountain and does the route in one go-without putting up set ropes or setting up camps where we stay for many days. It’s about doing long routes with little equipment. That makes the climbing more enjoyable and affords greater mobility. But there are also environmental aspects : We leave no trace behind.”

Vi husker Bjørn-Eivind for hans fantastiske humør og inkluderende væremåte. Vi husker den varme utstrålingen. Og vi husker ham for den uendelige oppdriften i fjellet : motivasjonen til å gå løs på nye prosjekter, tålmodigheten til å vente på de rette øyeblikkene, motet til å gjennomføre når mulighetene oppsto. Bjørn-Eivind ville alltid opp. Høyere.

We remember Bjørn-Eivind for his fantastic sense of humor and his knack for including those around him. We remember him for the warmth he generated.

We remember him for his limitless buoyancy in the mountains : Always having the motivation to try new projects, the patience to wait for the right moment, and the courage to carry it out when the opportunity arose. Bjørn-Eivind always wanted to go up. Higher.

Norrøna er stolte og ydmyke over at Bjørn-Eivind ønsket å være med på laget vårt. Han var ikke bare en fremragende ambassadør for Norrøna.

Han var en strålende fotograf og journalist i Norrøna Magazine, en engasjert foredragsholder og en pådriver for å videreutvikle vår klatrebekledning. Ikke minst var han en god venn og kollega – en som bidro sterkt til det gode miljøet.

We are proud and humbled by Bjørn-Eivind’s wish to be a part of our team. He was not just an outstanding ambassador for Norrøna, he was a great photographer and journalist for Norrøna Magazine, an enthusiasitc speaker and a driving force in the development of our climbing attire. He was a friend and a colleague, one whose good spirits helped create a good and strong social environment.

106 107

Norrøna Magazine har bedt noen av Bjørn-Eivind Årtuns gode venner skrive noen ord om ham.

Norrøna Magazine asked some of Bjørn-Eivind Årtun’s good friends to write a few words about him.

Robert Caspersen : Bjørn-Eivind, min venn…

Du var en enestående klatrepartner. Motivert, fokusert og full av energi, med en inderlig kjærlighet for bevegelsene, naturen, utfordringene og eventyret. På turer tok du ansvar ; du tvang oss opp tidlig om morgenen, tråkket spor i dypsnøen, sørget for mat og drikke når vi trengte det, var ekstremt utholdende og hadde alltid godt humør.

I hverdagen var du en god treningskamerat, om det var klatring, løping i skogen eller på langrennsski.

Det var tidvis høy intensitet og alltid godt treningsutbytte. Treningsturene var også en kjærkommen stund for «den gode samtalen». Du var flink til å åpne deg for venner når det var ting i livet som butta, du våget å snakke om det vanskelige. Du søkte råd og arbeidet aktivt for å forbedre ting i livet som ikke var optimalt. I lys av ditt ellers så milde og beskjedne vesen var du fascinerende utadvendt og sosial. Overalt hvor du reiste fikk du nye venner. Du var nysgjerrig på andre mennesker og ble lett engasjert. Du var så inderlig tilstede i alt du foretok deg. Nå er du ikke lenger blant oss, Bjørn Eivind. Jeg er fylt med gode minner, vemod og inspirasjon. Jeg savner deg, min venn!

Robert Caspersen : Bjørn-Eivind, friend…

You were an outstanding climbing partner. Motivated, focused, full of energy, with a deep love for motion, nature, challenges and adventures. You took in responsibility during treks : You forced us to get up early in the morning, broke trails in the deep snow, provided food and drink when we needed it, had extreme endurance and were always in a good mood. In everyday life, you were a training partner, whether for climbing, running in the woods, or crosscountry skiing. Sometimes there was high intensity, and always a good workout. These training sessions were also a treasured time for “the good conversation”. You were good at opening up to your friends when things in life got in the way. You dared talk about difficult things. You sought advice and worked hard to improve anything that was not working in your life. In light of your mild and modest nature, it was a joy to see you being social. Everywhere you went, you made new friends. You were interested in people, and could easily get involved. You were so much a part of everything you did. Now you are no longer with us, Bjørn-Eivind, I am filled with good memories, sadness and inspiration. I miss you my friend.

Colin Haley : Bjørn-Eivind var en ekte drømmer. Hvor vi andre så en teknisk taulengde, så han en mulighet til å gå i fri. Hvor vi andre så for oss en bivuakk, så han ingen grunn til å overnatte. Når vi andre hørte en dårlig værmelding, hørte han en god værmelding. Når vi andre var klar for å avlyse, eller bare slappe litt av, var han klar for å gjøre det helt store. Takk, Bjørn, for de fantastiske opplevelsene vi delte i fjellet.

Noen ganger måtte jeg holde deg tilbake og foreslå en litt mindre ambisiøs tur. Men andre ganger fikk entusiasmen din fram det beste i meg, og vi støtet på, selv om jeg er sikker på at jeg hadde snudd hvis jeg hadde vært sammen med andre klatrepartnere.

Vi gjorde vårt beste, og kom tilbake til leiren med den tilfredsstillende følelsen du kun får når du har tatt deg helt ut. Med din energi og dine evner kan man bare forestille seg hva som hadde blitt de neste klatrelinjene dine. Du vil bli savnet, og du vil være en evig inspirasjon for meg, og for mange andre – i forhold til å tenke stort og støte på.

Colin Haley : Bjørn-Eivind was a true dreamer. Where the rest of us saw an aid pitch, he saw a free pitch. Where we assumed bivouacs, he assumed none. When we heard a bad weather forecast, he heard a good weather forecast. When we were ready to call it off, or just take it easy, he was ready to go big. Thank you, Bjørn, for the amazing experiences we shared in the mountains. Sometimes I had to reign you in, and hold you back to a more timid idea. But other times your enthusiasm got the better of me, and we went for it, even though with other partners I’m sure I would’ve turned around. We put in our best efforts, and came back to camp with the satisfaction that comes only from complete exhaustion. With your energy and skill, one can’t help but wonder what your next lines might have been. You will be missed, and you will be a lasting inspiration for me, and for many others – to dream big and go for it.

Joakim Gaupset Eide : Husker han sa til meg etter vi var vel nede etter det første forsøket vårt på «A la recherche du temps perdu» (Patagonia) høsten -07 : –Jeg kan reise hvor som helst i verden og klatre med deg, Joakim!

Jeg hadde da kjent Bjørn-Eivind til sammen ei ukes tid – og allerede hadde han trykket meg til sitt bryst.

Seinere, under samme Patagoniaopphold, etter vi hadde snudd nok en gang, men nå i et forsøk opp Exocet : jeg hadde nedadgående blodsukker og dårlig humør, men Bjørn hadde rett medisin : – Denne småkaken tenkte jeg å spare til toppen, men siden du spiste opp dine allerede på tur inn dalen i går, er det like greit at vi deler den her og nå.

Slik ble jeg kjent med «onkel Bjørn» – alltid åpenhjertig, inkluderende, omsorgsfull, med respekt for alle og rett og slett en herlig type. Fjellet gir og fjellet tar, og jeg sitter igjen med noen uforglemmelige minner. Takk, Bjørn-Eivind!

Joakim Gaupset Eide : I remember what he said when we were safely down after our first attempt on the route called “A la recherche du temps perdu” (Patagonia) in the autumn of 2007 : “I could travel anywhere to climb with you, Joakim.”

At that point, I had known Bjørn-Eivind for about a week, and he had already embraced me.

Later, during the same Patagonia trip, after we turned back once again, this time in an attempt on Exocet, I had sinking blood sugar and was in a bad mood. But Bjørn-Eivind had the right medicine.

“I was saving this cookie for the summit, but since you ate yours down in the valley yesterday, we can just as well share this one here and now,” he said.

That’s how I got to know “Uncle Bjørn”–always forthright, inclusive, caring, respecting everyone and simply a wonderful person. The mountain gives and the mountain takes. I have been left with some unforgettable memories. Thank you Bjørn-Eivind.

Hilde Bjørgås : I mine øyne hadde BE en genuin og inderlig ekte tro.

Tro på at alt går. Lage middag ut av ingenting. Klatre bløte greier. Tro på livet og på alle drømmene man har. Tro på seg selv, og sist men ikke minst tro på andre mennesker. Jeg beundrer ham så sterkt!

Hilde Bjørgås : In my eyes, BE had deep and genuine faith. Faith that anything goes : Making dinner out of nothing, climbing something soggy. Faith in life and all your dreams.

Faith in himself and not in the least, faith in other people. I admire him so much!

Marius Olsen : Tomrommet etter Bjørn-Eivind kan ikke fylles.

Vi vet at han er borte for alltid. Men det er håp.

For den sorgen vi føler i dag, den vil gro til fine minner, om vi bare slipper tiden til. Minner som vi kan hente fram og kjenne på med glede og et lunt smil. For Bjørn-Eivind har ikke forlatt oss ensomme.

Han har nemlig sådd frø inne i hjertet til hver av oss.

Der spirer glede, vennlighet, medmenneskelighet, tilstedeværelse, respekt og nærhet. Det er arven etter Bjørn-Eivind.

Marius Olsen : The emptiness left by Bjørn-Eivind cannot be filled.

We know he is gone for good. But there is hope.

Because the grief we feel today will grow into fond memories, if we just let time do its work.

Memories we can call up, and feel with joy and a warm smile. Because Bjørn-Eivind has not left us alone. He planted a seed in the heart of each of us.

And that will sprout joy, kindness, compassion, attentiveness, respect, and intimacy. That is the legacy of Bjørn-Eivind.

Geir Arne Bore : Tapet av Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal vil prege en hel generasjon klatrere, både for de av oss som hadde dem som gode venner og for det de representerte som klatrere. Når det gjelder Bjørn-Eivind, så representerte han det beste i en moderne norsk klatretradisjon. Hans engasjement og dyktighet var en viktig grunn til at det de siste årene har vokst fram et norsk alpinmiljø som er blant de mest spennende i klatreverden. Kjennetegnene for Bjørn-Eivind er høye ferdigheter på et bredt område, ekstrem utholdenhet og en vilje til å klatre på naturens premisser som preger både klatreetikk og risikovurdering. Bjørn-Eivind hadde også en driv som få andre, kombinert med en like stor ydmykhet i møtet med andre. Derfor ble han så høyt elsket, og er så dypt savnet.

Geir Arne Bore : The loss of Bjørn-Eivind Årtun and Stein-Ivar Gravdal will influence a whole generation of climbers, both for those of us who had them as friends and for what they represented as climbers. When it comes to Bjørn-Eivind, he represented the very best of modern Norwegian climbing traditions. His commitment and skill were major reasons that Norwegian alpine circles have grown to be among the most exciting in the world of climbing. Things that characterized Bjørn-Eivind were his broad range of skills, extreme endurance, a willing to climb on nature’s terms, which showed in both his climbing ethics and risk assessment. Bjørn-Eivind also had a drive that few others could match, combined with equally great humility in his meetings wih others. That is why he was so loved, and is so deeply missed.

Steep Antarctica

Storveggsklatrer Robert Caspersen vender alltid tilbake til Ulvetanna i Antarktis.

Big wall climber Robert Caspersen always returns to Ulvetanna Mountain in the Antarctic.

108 109

Bratt Antarktis

Tekst Text : Eivind Eidslott

110 111

Foto Photo : Robert Caspersen, Ivar Tollefsen & Trond Hilde

– Hvis jeg skal oppsummere denne turen til Ulvetanna, så vil jeg si at den var preget av for mye utfordrende vær, for lite tid, ikke nok mot, godt vennskap, magiske omgivelser – og fortsatt noen prosjekter som må fullføres, forteller Robert Caspersen, vel hjemme etter sin fjerde tur til Antarktis og den tredje til magiske fjellet Ulvetanna.

“If I were to sum up this trip to Ulvetanna in just a few words, I would say it was marked by a lot of challenging weather, too little time, not enough courage, good friendship and enchanting surroundings – plus a few projects that have yet to be completed,” says Norwegian climber Robert Caspersen, back home after his fourth trip to the Antarctic and his third to the magical mountain Ulvetanna (Wolf Fang).

Teamet – som besto av Robert, Ivar Tollefsen og Trond Hilde – fikk dessverre dårlig vær i tre av de fire ukene de hadde tilgjengelig. Selv den «gode» uka var overraskende kald på grunn av en stabil, isnende vind. Utfordringene begynte allerede i Cape Town, på vei til Antarktis. På grunn av en storm ved Novo – den russiske flystripen i Antarktis hvor teamet skulle lande – ble det mye venting i den sørafrikanske storbyen.

– Da vi endelig landet i Novo, fløy vi videre til Ulvetanna dagen etterpå, forteller Robert.

Det så bra ut. Vi var optimistiske. Men fem minutter før vi nådde Ulvetanna ble været dårligere. Vi kunne ikke se noen ting. Piloten sa det var umulig å lande.

Så vi returnerte til Novo i stadig verre værforhold.

Og der satt vi, i en uke på flybasen, og ventet på at stormen skulle gi seg. Det var svært frustrerende.

To uker av turen var passert og vi var fortsatt ikke fremme ved fjellet.

The team of Caspersen, Ivar Tollefsen and Trond Hilde unfortunately suffered bad weather for three of their four available weeks. Even the ‘good’ week was surprisingly cold because of a steady, icy wind. But the challenges started back in Cape Town, en route to the Antarctic. A storm at Novo – the Russian air base in the Antarctic where the team was to land – resulted in a long wait in the South African big city.

“After we finally landed at Novo, we flew on to Ulvetanna the next day,” says Caspersen.

“It looked good. We were optimistic. But five minutes before we reached Ulvetanna, the weather turned bad. We couldn’t see a thing. The pilot said it wasn’t possible to land. So we returned to Novo in steadily deteriorating weather conditions. And there we sat : A week at the air base waiting for the storm to break.

It was extremely frustrating. Two weeks of the trip were used up and we still hadn’t even made it to the mountain.”

Så oppsto plutselig et værvindu. Klatreteamet satte seg i flyet og landet like ved Ulvetanna. Da de sirklet rundt fjellet under innflyvningen, fikk Robert studert den planlagte klatreruta opp nordøstryggen såpass nøye at han begynte å tvile. Det var mye mer snø i den nedre delen av ruta enn han noensinne hadde sett. Han visste at det var usikrede sva under denne snøen – og at snøen ville være løs og til ingen hjelp når det gjaldt å sikre. Robert forsto at de ville komme til å bruke mye tid på å skrape vekk snø for å finne klatretak og riss til å sikre i. I tillegg så den midtre delen av ryggen mye lenger ut enn han hadde håpet – og stadig skarpere mot toppen av ryggen.

– Likevel bar vi alt utstyret til bunnen av klatreruta og startet klatringen, sier Robert.

– Men jeg hadde hele tiden en rar følelse i magen, og en tydelig stemme i hodet, som fortalte meg at dette prosjektet ikke var realistisk. Jeg følte meg ikke godt nok forberedt til denne typen klatring.

Vi ville på ingen måte klare å klatre midtpassasjen på 900 meter på én dag uten overnatting. Det så mer ut som en tredagerstur. Og vi kunne ikke se noen hyller hvor vi kunne sette opp teltet. Og vi hadde dessverre ikke tatt med oss en port-a-ledge.

Then a weather window suddenly opened. The climbing team hopped on the plane and took off for Ulvetanna. When they circled the mountain during the approach, Caspersen studied the planned route up the northeast ridge in enough detail to trigger doubts.

There was much more snow on the route’s bottom section than he had ever seen. He knew there were difficult to secure rock faces under the snow and the snow would be useless for setting up protection.

Caspersen realized they would spend a lot of time scraping away snow to find holds and cracks for protection. On top of that, the middle section of the ridge looked much longer than he had hoped, and grew steadily sharper toward the top edge of the ridge.

“Nevertheless, we carried the equipment to the bottom of the route and started climbing,” says Caspersen.

“But I had a strange feeling in my gut, and a clear voice in my head telling me that this was not a realistic project. I did not feel like I was adequately prepared for this kind of a climb. There was no way we were going to manage the 900 meter middle section in one day without spending the night. It looked more like a three-day trip. And we couldn’t see any ledges where we would be able to set up a tent. And, unfortunately, we hadn’t brought a Port-A-Ledge.”

Etter to taulengder kastet Robert inn håndkleet.

Han hadde ingen tro på at de ville klare å klatre ruta

After two pitches, Caspersen threw in the towel.

He saw no chance of climbing the route under the

Forrige oppslag : Norrøna-amassadør Robert Caspersen høyt oppe i veggen på Ulvetanna i Antarktis.

Previus spread : Norrøna amassador Robert Caspersen situated high up the wall of the Ulvetanna in the Antarctic.

Øverst : Ivar Tollefsen og Trond Hilde nyter den spektakulære naturen i Dronning Mauds Land i Antarktis.

Top : Ivar Tollefsen and Trond Hilde enjoy the spectacular nature in Queen Mauds Land in the Antarctic.

Nederst : Ivar Tollefsen drar et ukjent antall kilo mellom to leirer under ekspedisjonen til Ulvetanna-området.

Bottom : Ivar Tollefsen pulls an unknown amount of kilos between two camps during the Ulvetanna expedition.

112 113

Rapell ned fra Ulvetanna. Ekspedisjonen kom ikke helt til topps på den planlagte ruta.

Abseiling down the Ulvetanna mountain in the Antarctic. This time the expedition did not reach the summit.

under de rådende forholdene. Ivar og Trond støttet beslutningen, og teamet vendte oppmerksomheten mot et mer realistisk prosjekt: sørryggen på Ulvetanna. Dette er på ingen måter lett klatring, men den ruta er mulig å gå uten port-a-ledge. Den starter med en veldig bratt vegg på ca 350 meter, som gir adgang til et stort platå på sørryggen.

Her ville det være mulig å sette opp et vanlig telt.

Ryggen videre så ikke ut som om den var teknisk vanskelig – men lang og med mye løst og vanskelig sikret fjell.

existing conditions. Tollefsen and Hilde backed the decision, and the team turned their attention to a more realistic project : The south ridge of Ulvetanna.

It was by no means an easy climb, but it was possible to do the route without a Port-A-Ledge.

It starts with a very steep 350-meter wall, which gives access to a large plateau on the south ridge.

It would be possible to set up a regular tent there.

The ridge from there did not appear to be technically difficult but was long with a lot of loose rock that would make protection a challenge.

– Vi brukte to dager på å klatre den bratte veggen, forteller Robert.

– Vi fant bolter på alle standplassene etter de to tidligere forsøkene på ruta av det sveitsiske teamet som var der i 2001 og det franske teamet som var der i 2009. Dette gjorde klatringen raskere og mer behagelig for oss. Vi kunne forstå deres bruk av bolter på standplassene siden dette også var rappellinja, og siden rissene var svært vide og krevde meget store kamsikringer. Men mange av boltene underveis i taulengdene virket unødvendige. Det var likevel svært eksponert og flott klatring. Været ble dårligere igjen den dagen teamet jumarerte opp til platået for å sette opp et lite telt til toppforsøket.

Først kom lett snøvær, deretter vind. Men oppe på ryggen var de likevel godt posisjonert for toppforsøket. Etter en svært trang natt i et lite tomanns-

“We used two days to climb the wall,” says Caspersen.

“We found bolts at all the anchor points left by the two earlier attempts on the route by the Swiss team in 2001 and the French team in 2009. That made the climbing faster and more comfortable for us. We understood their use of bolts at the anchor points, because this was also the line for rappelling, and because the cracks were so big they would have required extremely large climber’s cams.

But many of the bolts along the pitch seemed unnecessary. Just the same, it was very exposed and excellent climbing.”

The weather turned bad as the team used Jumar ascenders to get to the plateau where they set up a small tent for a summit attempt. First there was light snow, then wind. But up on the ridge, they

telt satte trioen av gårde tidlig om morgenen.

De fant fort ut at ryggen var mer komplisert enn de hadde forventet. De rotet litt med veivalget og etter åtte timer hadde de ennå ikke nådd den bratteste delen av ryggen. Det gikk for sakte. I tillegg slet de alle med kalde føtter. Et par forfryste fingre var også bekymringsfullt. Været var overskyet og grått.

Ingen varmende sol, men en kald vind. Utsiktene til en 24 til 36 timers non-stop klatretur til toppen virket ikke særlig forlokkende. Og de visste at været ville bli enda verre innen 24 timer – en ny storm var varslet.

– Det var en vanskelig og ego-sårende beslutning å ta, men alle våre rasjonelle tanker gikk i retning av å snu. Så vi rappellerte ned, sier Robert.

were in a good position for an attempt on the peak.

After a very cramped night in a two-man tent, the trio set off early in the morning. They quickly discovered that the ridge was more complex than expected.

They messed up the route and after eight hours still had not reached the steepest part of the ridge. It was too slow. In addition, they were all struggling with cold feet. A couple of frostbitten fingers were also cause for concern. The weather was overcast and grey. No warming sun, but instead a freezing wind.

The prospects of a 24-36 hour non-stop climb to the summit did not seem particularly inviting. And they knew the weather would be getting worse in the next 24 hours, with a new storm forecast.

“It was a difficult and ego-bruising decision to make, but our rational thoughts were all in the direction of turning back. So we rappelled down,” says Caspersen.

Da de våknet i teltet neste morgen, ved foten av Ulvetanna, var de midt i en snøstorm. I fire dager lå de i soveposene og ventet på at stormen skulle avta. På den femte dagen blåste det fortsatt mye, og det var på ingen måte ideelle klatreforhold.

Men for å dempe frustrasjonen bestemte teamet seg for å bruke dagen på å gå 35 km på ski til et annet fjellområde de ikke hadde undersøkt tidligere : den sørlige delen av Holtedahlfjella.

– Vi hadde forhåpninger om å kanskje få klatret noen lettere fjell – selv om værforholdene ikke var de beste, forteller Robert.

– Det fikk vi til. Dagen etter startet vi fra vår nye leir ved foten av Holtedahlfjella – og gikk 40 km på ski og besteg seks lette fjell. Vi fant en varde på toppen av Skorvestallen og restene etter en varde på toppen av Svartnupen, så her hadde det tydeligvis vært folk før oss.

Neste dag kunne by på sesongens beste vær.

For første gang på turen kunne Robert, Trond og Ivar oppholde seg utenfor teltet uten å plages med vind og streng kulde. De kunne senke skuldrene og nyte tilværelsen, om dog med en bitter smak av noe uforløst…

– Tenk om det hadde vært slike forhold hele tiden, sier Robert.

– Da kunne vi klatret uten hansker og med svasko på føttene. Det var som om fjellene pekte nese til oss. Ikke bare det: de fristet oss. Ga ny næring til drømmene våre. Og nok en gang fikk vi følelsen av å være svært små og ubetydelige i denne storslåtte naturen – forsvarsløse mot Moder Jord og alle hennes krefter. Samtidig fikk vi melding på sattelittelefonen fra Novo at var en heftig storm rett rundt hjørnet – kanskje den verste stormen for sesongen.

Derfor ville de komme og hente oss med flyet med en gang. Det var den ferien…

When they woke up in their tent the next morning, at the base of Ulvetanna, they were in the middle of a snowstorm. For four days, they lay in their sleeping bags, waiting. On the fifth day, it was still blowing hard, and conditions were in no way ideal for climbing. But to keep their frustration in check, the team decided to use the day for a 35 kilometer ski trip to another mountain area they had not checked out earlier : The southern part of the Holtedahl Mountains.

“We had hopes of maybe climbing some easier mountains, even if the weather conditions were not the best,” says Caspersen.

“And we did it. The next day, we started from our new camp at the base of Holtedahl Mountain, skied 40 kilometers and climbed six easy mountains.”

The next day offered the best weather of the season.

For the first time on the expedition, Caspersen, Tollefsen and Hilde could stay outside the tent without suffering from the wind and biting cold.

They could relax and enjoy life, even though it was with the sour taste of a task left undone.

“Imagine if we’d had these conditions the whole time,” says Caspersen.

“Then we could have climbed without gloves and in rock-climbing shoes. It was as if the peaks were thumbing their noses at us. Not just that, they were tempting us ; giving new sustenance to our dreams.

And once again, we were left with the feeling of being small and insignificant in this vast nature ; defenseless against Mother Earth and all her power. At the same time, we received word on the satellite telephone from Novo that another nasty storm was right around the corner, maybe the worst storm of the season, and that they wanted to fly in immediately to pick us up. So much for that vacation…”

P o ly G i E N E aT m ø R k h å l a , N a R v i k . P u R E F R E E R i d E C a m P 2 0 1 2

Odor-Free Norrøna stays fresh

Climb higher. Go further. Ski steeper. Now you can sweat all day and still stay fresh. Polygiene® permanent odor control technology makes clothing, footwear and gear odor free and last longer. No matter what challenges you take on.

The Norrøna lofoten warm1 Jacket, for highenergy activity, now feature Polygiene.

Polygiene AB E-mail: info@polygiene.com www.polygiene.com

Reduce your environmental footprint – wear several times before washing!

Produkt Product : Fjellanorakk Anorak

114 115

e

Norrøna anno :

1975

116 117

Oppsirkulert

Upcycled

Tekst Text : Per A. Risnes jr.

118 119

Foto Photo : Chris Holter

Førti plastflasker har reist jorden rundt for å lage en 100 prosent resirkulert Norrøna fleecejakke.

Forty plastic bottles travelled around the world to become a 100-percent recycled Norrøna fleece jacket.

Poenget med resirkulering er at alle skal vinne.

Du. Produsenten. Naturen. Alle skal tjene på at drikkeflaskene du pantet i fjor blir til fleece-jakken du ser hos Norrøna i år. Da blir det ikke bare resirkulering, men oppsirkulering.

The point of recycling is for everyone to win. You. The manufacturer. Nature. Everyone should benefit from the plastic bottles you returned last year becoming the fleece jackets in Norrøna’s stores this year. That’s not just recycling but rather upcycling.

Halvannen flaske. Det var det skuffende svaret på det første spørsmålet Norrøna hadde stilt seg : Hvor mange tomflasker går det i en fleece? Det er altså mye mindre returflasker i en vanlig fleece enn folk flest tror. Resten av stoffet består oftest av jomfrupolyester, fleece-rester og annet industriavfall. Men måtte det være sånn? Nei. – Nå lanserer vi det aller første sportsplagget som bare er laget av returflasker, forteller daglig leder og eier av Norrøna, Jørgen Jørgensen.

I samarbeid med Tomra og Norsk Resirk samlet Norrøna inn 700 000 tomflasker ved påsketider i fjor og sendte de på en reise rundt halve jordkloden.

– Målet er å resirkulere oppover i verdikjeden. Slik at flasker kan bli til avansert sportstøy, sier Jørgensen.

One and a half bottles was the disappointing answer Norrøna got when it asked : “How many empty bottles go into a fleece?” A much smaller number than most people might expect. The rest of the fabric usually consists of virgin polyester, fleece scraps and other industrial waste. But does it have to be that way? No. “We are now launching the first sports garment made exclusively from returned bottles,” says Norrøna owner and chief executive Jørgen Jørgensen.

In cooperation with recycling companies Tomra and Norsk Resirk, Norrøna collected about 700 000 empty bottles around Easter 2011 and sent them on a trip halfway around the world.

“The goal is to recycle up the value chain, so that bottles can be turned into advanced sportswear.”

Reisen begynte i Norge. Her ble flasken pantet, samlet inn, sortert, pakket og sendt videre til Cleanaway i Norrkøping. Der ble flaskene malt til små biter, maks 12 millimeter store. Disse bitene ble vasket for å fjerne etiketter og lim. De ble skylt med kaustisk soda, og kjørt gjennom en vanntank, der det lettere korkmaterialet fløt opp til overflaten.

Korkene blir brukt til enkle produkter som paller.

De helt klare og lyseblå plastbitene ender som nye plastflasker og som fleece. Det fargede flaskematerialet blir til emballasjebånd og bilmatter.

– Det føles bra å få flaskene tilbake i systemet, det er jo det viktige med denne miljøloopen, sier daglig leder Thomas Ottoson hos Cleanaway, som daglig maler 80 tonn flasker til flakes før de selges videre.

The trip started in Norway, where the bottles were returned for deposit, collected, sorted, packed and sent to the company Cleanaway in Norrkøping, Sweden. There, the bottles were shredded into small flakes, none larger than 12 millimeters, and the flakes were washed to remove labels and glue. Then they were rinsed with caustic soda and processed through a water tank where the lighter pieces of plastic bottle caps floated to the surface. The caps are used to make simple products, such as pallets. The clear and light blue plastic flakes end up as new bottles and fleece, while the colored pieces become packing tape and automotive floor mats.

“It feels good to get the bottles back into the system, that’s the important part of the environmental loop,” says general manager Thomas Ottoson of Cleanaway, which grinds 80 tons of bottles per day before selling them on.

På andre siden av Atlanterhavet, på Unifis REPREVE® recycling Center i North Carolina, blir farget flakes varmet opp til 280 grader og presset til små pellets. Disse blir igjen varmet opp og dyttet gjennom en sil til REPREVE® 100 polyester garn.

Tråden blir sendt videre på store sneller til Polartec i Boston, som strikker mange typer resirkulerte stoffer.

– Lenge brukte man en ganske lav andel resirkulert forbruker, så lite som 10 prosent, men etter hvert har vi tilført mer og mer og klarer i dag å lage et stoff uten å tilsette fersk polyester. Og uten at

On the other side of the Atlantic, at Unifi's REPREVE® recycling Center in North Carolina, the colored flakes were heated to 280 degrees and pressed into small pellets. These were then heated again and pushed through a spinnerett to become REPREVE® 100 polyester yarn. That yarn was then sent on large spools to Polartec in Boston, which knits an assortment of recycled fabrics.

“For a long time, a fairly low proportion of recycled material was used, as little as 10 percent. But after a while we were able to add more and more and can now make a fabric without adding fresh polyester

1 2

3 4

5 6

7 8

Bilde 1-4 : Flaskene kommer inn til returmottaket hos Resirk, Oslo.

Plast og metall blir separert fra hverandre og presset i bunter.

Image 1-4 : Resirk in Oslo receives the bottles at their recycling plant. Plastic and metal are separated and bundled.

Bilde 5-7 : Buntene med flasker blir malt i stykker hos Cleanaway, Sverige. Papir og skitt blir vasket bort før plastbitene blir sortert etter klar eller farget plast.

Image 5-7 : The bundles of bottles are ground to pieces at Cleanaway, Sweden. Paper and dirt is washed away before the bits are sorted by colour.

9 10

11 12

13 14

15 16

Bilde 8-11 : De klare plastbitene blir så fraktet til Unify i USA hvor de blir smeltet om til pellets. Pellets blir så smeltet og presses ut til tråd.

Image 8-11 : The clear plastic flakes are transported to Unify in the USA and melted into pellets. The pellets are then melted yet another time and pressed into a fine synthetic yarn.

Bilde 12-14 : Hos Polartec i USA strikkes trådene om til fleecestoff.

Stoffet går igjennom flere prosesser som nupping og farging før det ferdige stoffet sendes til fabrikken i Kina.

Image 12-14 : At Polartec, USA, the yarn is knitted into fleece material. The textile goes through several processes, like burling and dyeing before it is completed and shipped to the factory in China.

Bilde 15-16 : Fabrikk i Kina. Fleecen blir sydd sammen.

Image 15-16 : The fleece is sewn together in a factory in China.

Fra flaske til fleece : 1. Du kjøper en flaske brus.

2. Du panter brusflasken i butikken.

3. Tomflaskeselskapet henter flasken fra pante-automaten.

Flasken blir fargesortert, presset i paller og sendt til Sverige.

4. Flasken blir revet i flakes, vasket og fargesortert, deretter sendt med båt til USA. 5. Flakes blir smeltet til REPREVE® Recycled Polyester i North Carolina.

6. I Boston blir tråden strikket til fleece-materiale, deretter farget.

7. Stoffet går til Hong Kong med båt der det blir sydd til den nye fleecejakken.

8. Jakken blir shippet tilbake til Norrønas lager i Stockholm.

9. Du ser «flasken» igjen i Norrønabutikken.

From bottle to fleece : 1. You buy a bottle of soda.

2. You return the plastic bottle for deposit at the store.

3. A bottle company collects the bottles from reverse vending machines. The bottles are sorted by color, pressed into pallets and shipped to Sweden.

4. The bottles are shredded into flakes, washed and sorted by color, and sent on a ship to the United States.

5. The flakes are melted into REPREVE® Recycled Polyester in North Carolina.

6. In Boston, the yarn is knitted into fleece fabric and then colored.

7. The fabric is shipped to Hong Kong, where it is sewn into a new fleece jacket.

8. The jacket is shipped to Norrøna’s warehouse in Stockholm, Sweden.

9. You meet your “bottle” again at a Norrøna store.

kvaliteten blir dårligere, sier Chuck Haryslack i Polartec om det nye stoffet Repreve 100.

– Det gir meg en god følelse å lage plagg av ting som ellers ville ha vært søppel. Dette er ting vi er nødt til å gjøre for å få til en mer bærekraftig planet.

and without a loss of quality,” says Chuck Haryslack of Polartec about their new material Reprieve 100.

“It feels good to make garments out of something that otherwise would be garbage. These are things we have to do to achieve a more sustainable planet,” says Haryslack.

Panteflasken ender reisen som en tykk og varm høst- og vinterjakke i Norrønas /29-serie. Målet er at flere produkter skal være resirkulerte. I dag er det ca 11 prosent. I 2015 bør det være 15 prosent, mener Jørgensen. Det koster å forske. Det tar tid i starten. Men man bruker mindre ikke-fornybare materialer. Man fjerner søppel fra fyllingene og oppgraderer det til noe eksklusivt og bra.

– Det handler om å sløse mindre og gjøre fotavtrykket til hvert plagg så lite som overhodet mulig, sier Jørgensen.

The plastic bottles completed their journey as a thick and warm winter jacket in the Norrøna /29 line. The aim is have more recycled products.

Currently, the level is about 11 percent, and should reach 15 percent by 2015, says Jørgensen. Research costs money. It takes time at first. But you reduce the use of non-renewable materials. You take garbage away from the dumps and upgrade it to something nice and exclusive.

“It’s about reducing waste and making the footprint of each garment as small as possible,” says Jørgensen.

Fjelldoktoren : Blødning

The Mountain Doctor : Bleeding

Scenario Det er lørdag, det er begynnelsen av april og sol fra skyfri himmel.

Maria og Sebastian har bestemt seg for å bestige fjellet Kirketaket Illustr. Illustration : ( 1 439 moh) i Romsdalsalpene med lett randonneutstyr. Maria er Bendik Kaltenborn/ fra Åndalsnes like ved og har vært på toppen av Kirketaket mange

By Hands ganger. Kjæresten Sebastian har aldri vært der før, men er en like erfaren skikjører som Maria. Turen opp går uten problemer.

På toppen nyter de utsikten sammen med andre skientusiaster i nesten en time før de vender skituppene nedover. Etter en litt forsiktig start setter Maria fart på skiene og drar noen store Super-G-svinger i fjellsiden. Plutselig treffer hun et område med gjennomslagsskare og faller. Hun har stor fart og går kast i kast nedover før hun stopper. Når Sebastian kommer til ser han at Maria har fått store hull i både goretexbuksen og ullundertøyet på venstre lår – og en stor, dyp flenge i huden. Såret blør svært mye.

Maria hyler og gråter av sjokk og smerte. Hva skal Sebastian gjøre?

Scenario It’s a Saturday in early April, the sun is shining and there is not a cloud in the sky. Maria and Sebastian have decided to climb the mountain Kirketaket (Elevation 1 439 meters) in the Romsdal Alps, Norway, with light Randonee equipment. Maria is from the nearby town of Åndalsnes and has been to the top of Kirketaket many times. Her boyfriend Sebastian has never been there, but is just as experienced a skier as Maria. The trek up goes smoothly.

They enjoy the view from the summit together with other ski enthusiasts for about an hour before they point their ski-tips downhill. After a slightly cautious start, Maria picks up the pace and carves some big Super-G turns on the mountainside. Suddenly, she hits an area of very hard crust and falls. She is going fast and tumbles down the slope before she stops. When Sebastian reaches her, he sees a large hole torn in Maria’s Gore-Tex pants and her wool long underwear on her left thigh, and a big, deep gash on her leg.

The wound is bleeding badly. Maria is screaming and crying in pain and shock. What should Sebastian do?

Fjelldoktorens svar Kroppen har et nettverk av årer som sikrer tilførsel av blod rikt på energi og oksygen til alle kroppens deler og celler. En teoretisk lengde på alle kroppens blodårer er anslått til ufattelige 100 000 km. Når vi pådrar oss overfladiske sår blør det vanligvis lite, og vi kan lett stoppe blødningen med et vanlig plaster. Men noen steder i kroppen sitter pulsårene våre noe mer utsatt til. En skade eller et sår som involverer en av disse pulsårene kjennetegnes ved at blodet gjerne pulserer ut av såret og blodtapet kan raskt bli stort.

Et voksent menneske har vanligvis mellom fem og seks liter blod.

Blodtap på 0,5 liter tolereres vanligvis godt, men dersom man taper én liter eller mer vil kroppen gi stadig sterkere signaler om at det er fare på ferde. Den skadde kan bli blek, kald, klam, få skjelvinger og gradvis miste bevisstheten. Blodtap på 1,5-2 liter er kritisk.

Sebastian bør umiddelbart klemme direkte mot såret til Maria for å stoppe blødningen og dermed få bedre oversikt over skaden.

Ved å snakke til Maria kan han kanskje få beroliget henne nok til at hun kan hjelpe til med det direkte presset mot såret. På den måten får Sebastian hendene fri til å fjerne nok av ullundertøyet og goretexbuksen til at han kan se hele skaden. Dersom paret har med førstehjelpsutstyr, vil en lengre bandasje som kan surres rundt hele låret være det riktige. For å få nok press mot såret må Sebastian legge noen kompresser innerst, en runde med bandasje og deretter en flat, hard gjenstand før de neste surringene med bandasje. Mange er redd for å legge for mye press på sår og tenker gjerne at det er farlig å hindre blodsirkulasjonen. Det er imidlertid svært viktig å stramme bandasjen nok til at blødningen stopper helt opp. Dersom det fortsetter å blø har man strammet for lite.

Ved dårlig tilgang til førstehjelpsutstyr kan man rive opp remser av ullklær slik at de kan surres rundt låret. Etter en slik skade trenger Maria transport ned fra fjellet. Sebastian bør derfor tilkalle hjelp.

Ny bevegelse i såret vil trolig bare provosere frem ytterligere blødning. I påvente av hjelp bør Sebastian gi det meste av klær til Maria, da man særlig etter større blødninger har lett for å bli nedkjølt.

Siden været er godt kan Maria trolig hentes ned med redningshelikopter. Mens han venter på helikopteret bør Sebastian signalisere til andre på fjellet for ytterligere hjelp – slik at Maria eventuelt kan flyttes trygt og raskt til helikopteret. Når noen er skadd på fjellet vil vanligvis andre med felles lidenskap stille opp og hjelpe. Denne hjelpen kan utgjøre hele forskjellen i en skadesituasjon.

The mountain doctor’s answer The human body has a network of blood vessels that carry blood, rich in energy and oxygen, to all parts of the body and cells.

A theoretical length of all those vessels is an unbelievable 100 000 kilometers. When we suffer a superficial injury, bleeding is usually slight and can be stopped with a regular band-aid. On some parts of the body, arteries are more exposed. A wound or cut on one of these arteries can be recognized by blood pumping out of the wound, with the victim sometimes losing a lot of blood quickly.

A human adult normally has between five and six liters of blood.

Most people can handle losing half a liter of blood, but if the loss exceeds one liter, the body will send steadily stronger signals that something is seriously wrong. The victim may turn pale, cold, clammy, start shaking and slowly lose consciousness. The loss of 1.5-2 liters of blood is critical. Sebastian should immediately apply direct pressure to the wound to stop the bleeding and get a better idea of the extent of her injuries. He might be able to calm Maria enough by talking to her and get her to keep pressure on the wound herself. That would free Sebastian’s hands to pull away enough of the Gore-Tex pant leg and underwear so he can check the whole wound. If the couple brought a first-aid kit, then a long bandage wrapped around the thigh would be the right choice. To achieve enough pressure, Sebastian would have to put compresses on the wound itself, wrap one round with the bandage, then place a hard, flat object on top of that before wrapping the rest of the bandage.

Many are afraid to press hard enough on the wound because they fear cutting off the blood circulation. But it is extremely important to tighten the bandage so that it completely stops the bleeding. If the bleeding continues it is not tight enough. If a first-aid kit is not available, he could tear strips of wool so they can be wrapped around the thigh. Due to the severity of the injury, Maria has to be transported down the mountain and Sebastian should summon help. Movement may cause the wound to start bleeding again. While waiting for help, Sebastian should give as much clothing as possible to Maria, since victims of serious blood loss can easily freeze. Since the weather is good, Maria can be picked up by a rescue helicopter. While waiting for the helicopter, Sebastian should signal others on the mountain to come to their assistance so Maria can be moved quickly to the helicopter. When someone suffers an injury in the mountains, others who share their passion are normally quick to lend a hand.

That help can make all the difference in case of injury.

122 123

Tekst Text : Dr. Øyvind Yksnøy

Fjellmusikk

Mountain Music

Iceage, «New Brigade » (2011) Ekstremt høyt og utrolig nært. La meg fortelle deg hva denne plata ikke likner på : Den likner ikke på super slow-mo film av kaffe Illustr. Illustration : som helles i et krus. Her går det fort hele tiden, ikke kunstig fortKristian film-fort, bare godt, gammeldags hardkjør. Plata er laget av fire Hammerstad/ københavnere som sikkert aldri har hatt ski på beina, som høres ut

By Hands som de kommer fra en planet der det bare finnes asfalt, ikke gress, og de er sikkert ikke gamle nok til å drikke kaffe. Det er nettopp derfor den bør settes på repeat hos en viss yrkesgruppe. La meg forklare. Trenden med dokumentariske, toårige, seriøse skifilmer med peking på kart på Mac-skjermer, time-lapse fra bilturer og pesing fra motbakketrasking har sikkert tilført skifilmsjangeren mye. Men slo-mo av kaffehelling? Komigjena. Gi meg en skikkelig 3-minutters-part uten et eneste ord bortsett fra de som blir skreket ut av noen tenåringer fra København på lydsporet. Avtale?

Iceage, “New Brigade” (2011) Extremely loud and incredibly close. Let me tell you what this record does not resemble : It is nothing like a super slow-motion film of coffee being poured into a cup. Rather, it moves fast all the time, not like a fast forwarded film, but with just good, old-fashioned intensity and drive. The album was made by four Copenhageners who probably have never had a pair of skis on their feet, and sound like they come from a planet that has no grass, only asphalt. And they probably aren’t even old enough to drink coffee.

That is exactly why they should be put on ‘repeat’ by a certain occupation. Let me explain. The current trend of documentary, two-year, serious, ski films that involve pointing at maps on a Mac screen, time-lapse sequences from road trips and gasping for air on an uphill climb may well have done a lot for the ski film genre.

But slow-motion coffee pouring? Come on! Give me a real, threeminute run without a single word on the soundtrack except those screamed by some teenagers from Copenhagen.

Gil Scott-Heron, «The First Minute of a New Day» (1975) Den andre vinteren. Dette kommer kanskje brått på deg, men det finnes faktisk mennesker der ute som ikke liker vinteren. Siden man ikke møter disse folkene på en t-krok eller andre steder du ferdes, skjønner jeg at du kanskje ikke vil tro på det jeg nå forteller deg. Disse menneskene synes altså (og jeg vet at dette høres helt ko-ko ut) at kulde, mørke og snø er fæle greier. Grunnen til at jeg finner det betimelig å informere deg om at det finnes slike mennesker, er at de på den andre siden har bygd opp en liten kulturindustri rundt sin lidelse. Bibelen deres heter Richard III, er skrevet av Shakespeare og åpner med «now is the winter of our discontent».

Og når de møtes i sine glohete forsamlingshus for å lese teksten, begynner de alltid med å synge linjene «save your souls / from winters in America» fra den funky samfunnsrefseren Gil Scott-Herons «Winter In America». Han syntes vinteren var så ille at han først ga ut et album med samme navn uten at han orket å ha med tittellåta.

Selv synes jeg en vinter i Amerika høres helt prima ut, både som låt og som en plan for livet. Vår blir det tidsnok.

Gil Scott-Heron, “The First Minute of a New Day” (1975) The second winter. This may come as a shock, but there are people out there who do not like winter. Since you never meet such people on the T-bar or other places you go, I know you may find it hard to believe what I am about to tell you. These people believe (I know it sounds completely wacko) that cold, darkness and snow are nasty.

The reason I find it now appropriate to inform you of the existence of such people is because those ‘on the other side’ have built up a whole little cultural cult around their suffering. Their bible is called Richard III, which is written by Shakespeare and opens with the line “now is the winter of our discontent.” And when they meet in their sweltering halls to read the texts, they always start off by singing the lines “save your souls / from winters in America,” from the funky critic of society Gil Scott-Heron’s “Winter In America.”

He thinks winter is so bad that he released an album of that name, even though he couldn’t bear to include the title track. Personally, I think winter in America sounds excellent, both as a song and as a plan for life. Spring, after all, arrives soon enough.

Low, «Christmas » (1999) Oslo-klassiker. La meg introdusere deg til en av de fineste låtene om Oslo, snøvær og bilkjøring noensinne : Åpningssporet fra Lows juleplate : «On our way from Stockholm / Started to snow / And you said it was like Christmas / But you were wrong / It wasn't like Christmas at all.» Low er fra Minnesota, så de burde ikke være helt fremmede for å kjøre gjennom snøbyger. Det er sikkert ikke du som leser dette heller, og du kjenner nok den særegne søndag-kveldpå-vei-hjem-fra-fjellet-følelsen : Mørkt, fem timer i bil, i morgen : jobb. Dette er ikke en låt for den første halvdelen av den bilturen, den hvor du ekstatisk gjenforteller helgas opplevelser til menneskene du delte dem med. Dette er en låt for andre halvdel, hvor det blir stille i bilen og du tenker på neste dag, neste uke. Dette er en låt som gjør den halvdelen bedre.

«By the time we got to Oslo / Snow was gone / And we got lost / The beds were small / But we felt so young / It was just like Christmas.»

Low, “Christmas” (1999) Oslo classic. Allow me to introduce you to one of the finest songs about Oslo, snowy weather and driving : The opening track of Low’s Christmas album starts off “On our way from Stockholm / Started to snow / And you said it was like Christmas / But you were wrong / It wasn't like Christmas at all.” Low is from Minnesota, so they can’t be complete neophytes when it comes to driving in snow. Nor are those of you now reading this, since you are very familiar with that special “Sunday-evening-on-the-way-homefrom-the-mountains” feeling : Dark, five hours in the car, and tomorrow … work. This is not a song for the first half of that trip, which you spend ecstatically recounting the weekend’s high points to those you have shared them with. This is a song for the second half, where it goes silent in the car and you are thinking about next day, the next week. This is a song that makes the second half better. “By the time we got to Oslo / Snow was gone / And we got lost / The beds were small / But we felt so young / It was just like Christmas.”

124 125

Tekst Text : Henning Reinton

126 127

Foto Photo : Iselin Næss

Venstre bak : Back left :

Norrønas ansatte

The Norrøna Staff

Larissa Malsch Einari Nurmela Gemma Pinol Michael Johanson Anna Madella Yesenia S. Nontol Castro Marc D. Jeffreys Julia Beucke Randi Rebecca Almlid

Eldar Askestad Cecilia Cederwall Eirin Nordhus Torbjørn Rodt Johan Rye-Holmboe Ludovic Daouze Marte Elen Olsen Iselin Næss

Jarl Egil Markussen Franca Chiesa Sissel Sunde Rene Bethmann Siri Lien Elinor Engelbrecht Anne Heyerdahl Einar Holmin Maria Prytz Lerberg

Øystein Hoff Warvik Olivier Gouby Eva Hesserud Bjersne Ylva Øverkil Andrine Klemetsrud Lindmark Ida Kalfoss Steffi Van den Branden Christine Rødland

Ting : Tekst Text : Eivind Eidslott

1 2

128 129

3

4 5

Things :

1

2

3

Trå støttende til Black Diamond er kanskje først og fremst kjent for klatreutstyr av høy kvalitet. Men selskapet lager også gode ski og skistaver. De nye Black Diamond Carbon Probe Poles gjør oss såpass entusiastiske at vi får lyst til å holde et lite foredrag om betydningen av å ha riktige staver med på tur. Her får du nemlig et par robuste, lette og stive teleskopstaver – som skapt for lange dager utenfor løypene.

Og det nye FlickLock Pro-låsesystemet er mer enn dobbelt så sterkt som i den tidligere versjonen. Hvis du vil støtte deg til noe trygt, kan du trygt støtte deg til disse stavene.

Lean on me Black Diamond may be best known for its high quality climbing equipment. But the company also makes excellent skis, not to mention extremely good ski poles. We are so enthusiastic about the new Black Diamond Carbon Probe Poles that we got the urge to hold a little lecture on the importance of bringing the right poles when touring. These are a pair of robust, light, telescopic poles that are perfect for long days of backcountry skiing. And the new FlickLock Pro locking system is twice as strong as the earlier version. If you want to lean on something safe, you can safely lean on these poles.

Hva : Black Diamond Carbon Probe Pole

What : Black Diamond Carbon Probe Pole

Where : www.blackdiamond equipment.com

Price : Approx. 120 EUR

The whole world on your wrist A wristwatch is no longer just a wristwatch. Active people have long been able to buy watches with altimeters, barometers, thermometers, heart rate monitors, and other entertaining features.

Suunto has included all these functions in their new Ambit model, and topped it off with a high quality GPS. We like the personal customization options for the watch’s various display windows via Suunto’s own website www.movescount.com. This site is one of the best training diaries we have tested, and leaves you feeling like a top athlete.

Hva : Suunto Ambit

What : Suunto Ambit

Hvor : www.suunto.com

Pris : ca 4 000 NOK

Topp ski Noen ganger løfter man opp en ski og tenker oi, oi, oi, denne skien er mye lettere enn jeg trodde, hvordan i alle dager har produsenten klart å lage en såpass bred ski med så lav vekt, og vil den lave vekten på noen som helst måte påvirke kjøreegenskapene, eller har produsenten klart å utføre et mirakel? Nye Kästle TX 107 er kanskje det nærmeste vi har kommet et slikt mirakel på en stund.

Skien er utviklet i samarbeid med den amerikanske frikjøringslegenden Chris Davenport, byr på rocker og veier kun 1 700 gram i lengden 177 cm. Vi prøvde den med Dynafit-bindinger og kunne nyte både turen opp og ned fra fjellet.

Hvor : Pris : www.kaestle-ski.com ca 7 000 NOK

Trygghet i en liten boks Pieps har brukt lang tid på å utvikle den nye skredsøkeren Vector.

Nå er den endelig her : verdens første sender-søker med fire antenner, oppladbart batteri og GPS. Vector indikerer avstand og retning til alle sendere fra og med første signalmottak. GPSen viser deg koordinatene i skjermen hvis du skal gi posisjonen din over mobil til redningsmannskapene. I tillegg kan GPS-funkjsonen lagre de nøyaktige koordinatene til alle stedene hvor søkeren indikerer funn i snøen. Hvem har ikke lyst på en slik til vinteren?

Hva : Pieps Vector

5

Pris : ca 1 000 NOK

Hele verden rundt håndleddet En klokke er ikke lenger bare en klokke. I lang tid har aktive mennesker kunnet kjøpe klokker med høydemåler, barometer, termometer, puls og diverse annen moro. Suunto inkluderer alle disse funksjonene i den nye modellen Ambit – men topper det hele med en førsteklasses GPS. Vi liker muligheten til å legge inn personlige tilpasninger i klokkas ulike visningsvinduer. Tilpasningene gjør du via Suuntos eget nettsted www.movescount.com. Denne treningsdagboken laster ned så mye informasjon om øktene dine at du straks vil føle deg som en toppidrettsutøver

Hva : Kästle TX 107

4

Hvor : www.blackdiamond equipment.com

Hvor : www.pieps.com

Pris : ca 6 000 NOK

Where : www.suunto.com

Price : Approx. 500 EUR

Top skis Sometimes, you can pick up a ski and think: “Wow. This ski is much lighter than I thought. How did the manufacturer manage to make such a wide ski so light and will the low weight have any effect at all on performance?” The new Kästle TX 107 may be the closest we’ve come to a miracle for quite some time. The skis were developed in cooperation with American big mountain legend Chris Davenport, offer rocker technology and weigh in at just 1 700 grams for the 177 centimeter length. We tried it with Dynafit bindings and enjoyed the trip both up and down the mountain.

What : Kästle TX 107

Where : Price : www.kaestle-ski.com Approx. 850 EUR

Safety in small packages Pieps spent a long time developing its new avalanche transceiver, called the Vector. Now it is here : The world’s first transmitter beacon-tracking device with four antennas, rechargeable batteries and a GPS. It indicates direction and distance of all transmitters from the instant the first signal is received. The GPS shows your coordinates on a screen in case you need to use a mobile phone to give rescuers your position. In addition, the GPS function can remember the exact location of the tracker’s finds made under the snow. Who wouldn’t want one for the winter?

What : Pieps Vector

Where : www.pieps.com

Price : Approx. 750 EUR

Bratt bok Steve House har lenge vært kjent som en av verdens fremste alpinister. Han har gjennomført krevende bestigninger i Alaska, Canada og Himalaya – ofte førstebestigninger – og alltid i lett, alpin stil. Han er kanskje mest kjent for en magisk klatrerute opp den 4 100 meter høye veggen Rupal Face på Nanga Parbat (8 125 moh).

Men House er også en fremragende forfatter. Det er ikke hver dag vi kan anbefale en klatrebok så varmt som Steve Houses «Beyond the Mountain.» Den er ikke bare spennende – den holder også et svært høyt litterært nivå. Løp og kjøp!

Steep book Steve House has long been known as one of the world’s leading alpinists. He has pulled off a huge number of demanding ascents in Alaska, Canada and the Himalayas, often first ascents and always in light, alpine style. He may be best known for a magical route up the 4 100 meter high Rupal Face on Nanga Parbat (Elevation 8 125 meters). But House is also an outstanding writer. It’s not every day that we can as warmly recommend a climbing book as House’s “Beyond the Mountain.” It’s not just exciting, but maintains a high literary standard as well. A must buy!

Hva : Boka «Beyond the Mountain»

What : The book «Beyond the Mountain»

Hvor : Pris : www.stevehouse.net ca 150 NOK

Where : Price : www.stevehouse.net Approx. 18 EUR

Foto Photo : Frode Sandbech

130

Sted Location : Sarkofagen, Svalbard, Norway

Norrøna Magazine

Vår/sommer 2013 Neste utgave

Spring/Summer 2013 Next issue

Svalbard Baffin Island Nord

Friluftslivets drømmeteater Oppdag den siste villmarken Biltur til Norges beste lekeplasser

The Wilderness' Dream Theater Exploring the Last Frontier Roadtrip to Northern Norway

PHOTO: FRODE SANDBECH

New røldal functionista in stores now.

Freeride function with style.

Buy our new røldal collection at norrona.com/roldal, or find your local dealer at norrona.com/stores. Visit Norrøna’s stores in Oslo, Storo, Stavanger and Stockholm. For more updates and news, join us on facebook.com/norrona.

Welcome to nature