Hjelp til barn som opplever omsorgssvikt

Sårbare barn trenger trygge voksne.

Av Tor Tjeransen

– Hva gjør du når du ser et menneske i menigheten som ikke mestrer livet på en god måte, spurte Mary Jo Vollmer-Sandholm under et av sine foredrag på ledertreffet i Vestnorsk distrikt.

Ledere fra hele distriktet var samlet på Skånevik Fjordhotell helgen 29.-31. oktober. Blant mange forskjellige temaer på programmet, stod også bevisstgjøring av hva menigheten kan bidra med overfor mennesker som har opplevd vold og omsorgssvikt.

Vollmer-Sandholm foreleste om hva vold og overgrep gjør med barn. Hun har en svært solid erfaring fra praksis i USA, der hun i flere år behandlet barn som var utsatt for vold. I dag er Vollmer-Sandholm stipendiat tilknyttet avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus.

Belastende erfaringer i barndommen

Vollmer-Sandholm forklarte at barn som har opplevd én type belastende erfaringer som barn, såkalte Adverse Childhood Experience (ACE), som oftest hadde opplevd flere. Slike erfaringer kan være psykisk syke foreldre, alkoholmisbruk i hjemmet, at en av foreldrene blir utsatt for vold eller at barnet selv blir utsatt for vold, for å nevne noen. Dessverre er det slik at disse negative erfaringene som oftest forekommer i grupper. Psykisk sykdom hos en omsorgsperson fører ofte til rusmisbruk og mishandling i hjemmet.

Vollmer-Sandholm ønsket å utfordre ledere i Adventistkirkens menigheter til å tenke gjennom hva de kan gjøre for mennesker som opplever slike negative erfaringer nå, eller har opplevd lignende tidligere. Hun påpekte at det er skam knyttet til slike erfaringer, og at det vil være helt avgjørende å skape tillit hos den personen som trenger hjelp, før det vil være mulig å gi hjelp.

Mange mennesker oppsøker helsetjenesten med hodepine, fedme eller tristhet. I en hektisk hverdag på et legekontor vil det lett ende med medisiner, men er det noen som tar tid til å søke å finne ut hva som ligger bak og komme til bunns i årsakene? spurte hun.

En nokså stor andel av barn og unge har opplevd belastende erfaringer som barn. Seksuell krenkelse er en slik belastende erfaring. Vollmer-Sandholm opplyste at 22 prosent av jenter har opplevd seksuelle krenkelser fra jevnaldrende. – Går vi rundt med hendene for øynene? spurte hun i et retorisk spørsmål. Vi må våge å se både barn og voksne som sliter i menighetene eller våre nabolag.

Menigheten gir omsorg

Vold og omsorgssvikt er et alvorlig tema, men Vollmer-Sandholm minnet menighetens ledere om at det finnes et viktig håp. Menigheten er nemlig veldig god på å gi barn og unge opplevelser som kan være en motvekt til belastende erfaringer tidlig i livet. – Bare det å invitere folk hjem til et normalt hjem, kan være veldig viktig. Barn som er utsatt, kan oppleve hvordan det er å ha en venn, eller å få være en del av en familie der folk elsker hverandre, sa hun.

Og hun listet opp kvaliteter i menigheten, som fungerer som motvekt til belastende erfaringer i barndommen: Gode venner, trygge omsorgspersoner, forutsigbar hjemmesituasjon, en tro som gir trøst, mening og hensikt, lærere som bryr seg og morsomme opplevelser.

Helsebudskapet må dreie seg om mer enn mat og trening.

– Menigheten er god på å gi barn og unge opplevelser som kan være en motvekt til belastende erfaringer i barndommen, sa Mary Jo Vollmer-Sandholm i et av sine foredrag under Vestnorsk distrikts ledertreff 29.-31. oktober. Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Julenisser overalt!

Av David Marshall

Det var jul en gang for lenge siden. Som fire år gammel førskolegutt ble jeg halt rundt på Woolworths av min mor, som var selve inkarnasjonen av en i siste-liten-gavehandler. På vei inn i vrimmelen av føtter og stikk av albuer, hadde vi passert en julenisse. Jeg hadde forstått det der med julenissen da, og hadde ikke problemer med å skille bomull fra ekte hår. Denne julenissen ville uansett ha blitt avslørt som bløffmaker av selv den mest tillitsfulle lille baby. Han snakket ikke med noen, holdt seg borte fra barn, og det virket som om han hadde til hensikt å gå seg vill i folkevrimmelen.

På den tiden var det vanlig at kvinner bar sine varer i en kurv. Ofte la de også vesken sin oppi kurven blant varene. Akkurat når min mor fant ut av julenissens spill, vet jeg ikke. Men etter et hysjsignal trakk hun oppmerksomheten min mot det han holdt på med. Ved hjelp av sine store, vide røde ermer som skjul, forsøkte han å snike til seg en veske fra en dames kurv. – Unnskyld meg, frue. Men julenissen prøver å stjele vesken din!

Min mor var vanligvis en stille sjel. Men denne gangen runget stemmen hennes over hele butikklokalet. Damen mor snakket til, snurret rundt og rakk akkurat å knipe julenissen i å rappe vesken hennes. Han hadde ingen sjanse til å rømme, og butikkvekteren fant etterpå en pen samling vesker og lommebøker under julenissens røde klær.

Siden den gangen har jeg alltid assosiert julenissene med lommetyveri, veskenapping og det kommersielle maset som gir mest glede til handelsstanden og butikkeierne!

Selv har jeg for lengst kuttet ned min gaveliste til «bare barn», og informert resten av familien om at prisen på gavene til dem er blitt gitt til veldedighet. Samtidig er det sider ved julefeiringene fra «gamle dager» jeg husker med varme tanker.

Julen var tiden da alle kom hjem. Det var bare én negativ side ved det, slik jeg husker det: Det var alltid min tur til å sove på gulvet. Men uansett, hele storfamilien var der, pluss alles beste venner. Det skapte livlige og latterfylte tider.

Slike julefeiringer hører fortiden til for nesten alle. De har blitt drept av travelhet, alle moderne medier vi omgir oss med og fokuset på den nære familien, med mamma, pappa og to komma fire barn – eller enda færre. Samlinger av storfamilien med flere generasjoner pluss tanter og onkler og venner, er det få som får oppleve i dag. Og som den merkeligste av alle snuoperasjoner, blir julen nå kalt den ensomste tiden på året. Nødhjelpstelefoner er rødglødende med ropene fra de som føler ensomheten mer truende i julehøytiden enn noen annen tid på året. Men det kan vi gjøre noe med.

Min kone insisterer på at vi besøker George på julaften. George er en kjekk kar, selv om alderdommen og de siste stadiene av Parkinsons sykdom har rammet ham. Akkurat når det gikk galt i livet hans, vet jeg ikke, men hans kone, barn og barnebarn som aldri besøker ham resten av året, skjønner ikke hvorfor de skal gjøre et unntak for julen. Talen hans er sløret og mumlende, og det er tårer i øynene hans når vi drar.

Margie husker julefeiringene hjemme med mamma og pappa og fem barn, som hun var ett av – som den lykkeligste tiden. Men Margie giftet seg aldri. Hun har mengder av nevøer, nieser, oldenevøer og oldebarn, og hun glemmer aldri en bursdag. Men nå betyr julehøytiden for Margie bare mange kort, men ingen menneskelig kontakt overhodet mellom drinken på jobb 23. desember og når hun stempler inn igjen 3. januar.

Fru Aitkin var en gang sentrum i en familie med fire barn. De har alle gjort det bra i verden, og hun er blitt bestemor. De pleide å skrive og besøke av og til. Nå har de fulgt sine jobber og formuer til forskjellige steder, og fru Aitkin har ikke oppdaterte adresser til alle lenger. I fjor ble hun innlagt på et sykehjem. Hun bekymret seg for at familien ikke ville få vite om det. Jeg lovet henne å skrive til hver av dem på deres sist kjente adresser. I julen fikk hun tre kort og en eske med kaker. De hadde glemt at hun hadde diabetes. Det lokale kirkefolket kom for å synge julesanger, men ødela det litt ved å be om et "bidrag".

Madeleine er 13 år. Moren hennes forlot henne på et barnehjem da hun var fire. Hun sa at hun ville komme tilbake, men som 13-åring har Madeleine gitt opp håpet. Hun er høy for sin alder, og når hun ler, kaster hun hodet bakover og åpner munnen i et vakkert bredt smil og viser hvite, rette tenner. Men når hun gråter, blir jeg nesten redd. Det er ikke så støyende som når hun ler. Gråten hennes har en hulhet og fortvilet tomhet som går gjennom marg og bein.

George, Margie, fru Aitkin og

Madeleine – sammen med hundretusener som dem – vil ikke ha pengene dine denne julen. De liker å høre dine julesanger. De setter pris på kortene dine og de pent innpakkede gavene kirken din kanskje sender dem. Men gaven de virkelig vil sette pris på, er mer dyrebar enn mynter. Det er ditt selskap. De ønsker ikke å bli fortalt at "Jesus elsker deg." De vil se det.

Så når vi nærmer oss enda en tid med julenisser overalt, hold vesken din der butikken eller nissen ikke kan få den og forbered deg på å bruke deg selv i stedet. "Det dere har gjort mot en av disse minste søsken…»

Julenissen prøver å stjele vesken din!

David Marshall var redaktør for Stanborough Press Limited, Grantham, Linconshire, England.