6 minute read
Kroppen tvunget ned på knærne
MED KROPPEN TVUNGET NED PÅ KNÆRNE
EN HISTORIE OM SORG, OMVENDELSE OG NYTT HÅP
Av Øystein Sivertsen
Min familie bestod av meg, pappa, mamma, min storebror og min storesøster. Jeg ville absolutt ikke kalt min familie en kristen familie, men min far var det. Han var en mann å se opp til, en mann full av kjærlighet han ga til andre. Jeg elsket han så høyt et barn kan, og jeg så opp til han. Før vi la oss, pleide min far å sitte
på sengekanten og lese Bibelen for meg.
Det husker jeg ingenting av nå, men jeg er overbevist om at historiene fra Bibelen har levd i meg helt siden den gang.
Da jeg ble litt eldre, ble livet mitt snudd på hodet. Min far fikk hjernekreft … Det
var ingenting vi kunne gjøre, annet enn å vente på hans død. Jeg var ni år gammel da min far lukket øynene for siste
gang. Det var en ubeskrivelig sorg, og selv i dag er det vanskelig å skrive om. Hvordan kunne Gud la dette skje? Nå var det ingen som kunne vise meg Guds vei. Jeg hadde ingen kirke, ikke noe fellesskap å gå til for veiledning. Tanken om å lese Bibelen eksisterte ikke i meg. Og jeg falt, dypt ned, og gikk på en vei ingen burde gå på.
Alt ble meningsløst for meg. Gjennom internett fant jeg nye «farsfigurer»; personer jeg i dag ville kalt «bullshit-artists». Av dem ble jeg fortalt at livet ikke hadde noen mening og jeg var derfor fri til å gjøre akkurat hva jeg ville. Og det gjorde jeg. I mange år befant jeg meg dypere og dypere ned i mørket. Denne veien kan kanskje virke tiltrekkende, men den førte meg inn til de verste årene i mitt liv.
Da jeg gikk på videregående, var det en person som tente et lys inni meg. Jeg fikk en ny lærer. Han var en mann av tilgivende, velvillig, mild og engasjert karakter, en som viste meg på nytt hva det ville si å være en god mann. Lyset inni meg ble
over tid og litt større, og innvendig fikk
jeg mer og mer lyst til å gjøre godt. Tanken om at alt er meningsløst, skjønte jeg ikke kunne være sann, for opplevelsen av hele mitt liv tilsa noe fullstendig annet.
Senere i min tid tilbake på skolen, kom det en selvmordsbølge. I løpet av et og et halvt år, var det over 14 selvmordsforsøk, og fire sjeler ble tapt, inkludert en venn av meg. «Hvem blir den neste?», ble et vanlig spørsmål å stille i en samtale. Istedenfor at folk sto i grupper og pratet og lo i gangene på skolen, sto de i grupper og gråt. Noe av det verste var at så å si ingen gjorde noe for å stoppe det. Ingen tok ansvar. Derfor tok jeg det selv. Gjennom et møte med rektor, fikk jeg en mulighet til å tale foran en foreldreforsamling på flere hundre foreldre i byen.
Kvelden før jeg skulle ha talen, var jeg forferdelig stresset. Jeg visste at dette var en mulighet jeg ikke kom til å få igjen. Foreldrene i byen hadde et enormt potensial til å gjøre ting bedre. Men hvordan kunne jeg nå fram til dem? I mitt ønske om å stoppe selvmordsbølgen, hadde jeg tatt på meg en stor byrde som nå var for tung for å bære. Med kroppen tvun-
get ned på knærne av all vekten som lå på ryggen min, rettet jeg for første gang siden min far døde, blikket mitt mot Gud. Jeg ba: «Kjære Gud, vær så snill, hjelp meg å hjelpe vennene mine og byen min. Amen».
Dagen etter sto jeg foran den store forsamlingen. Dette var min mulighet. Det var nå eller aldri. Jeg begynte å tale, og før jeg visste ordet av det, var det som om noen begynte å prate for meg. Før jeg kunne tenke over det, var talen min ferdig, og jeg sto foran foreldre i tårer og stående applaus. Ikke en applaus for meg, føltes det ut som, men en applaus for Han som hadde tatt den tunge vekten av ryggen min og pratet gjennom meg. Talen ble i ettertid en stor begivenhet for den lille byen min. Den kom på forsiden av avisen. Den ble lagt ut på YouTube og den ble sett av mange foreldre rundt om i byen. Det var som et nytt håp kom over byen. Og selvmordsbølgen stoppet.
Denne opplevelsen, fikk meg til å skjønne at livet har en dyp mening og at å hjelpe andre er det jeg vil bruke livet mitt på.
Dette prøvde jeg å leve etter hver dag, men det gikk ikke så bra som jeg ønsket.
Innerst inne ville jeg hjelpe, men jeg var fortsatt egoistisk. Over en lang periode lette jeg etter det som kunne hjelpe meg å bli bedre. Etter en tid, var det noe som ledet meg til å gå til bokhyllen, ta ut en gammel Bibel og lese Matteusevangeliet. Jeg satte meg på mine knær, leste noen vers, lukket øynene og tenkte dypt over versene. Dag for dag med lesing og dyp refleksjon, gjorde at jeg begynte å endre meg. Imidlertid ba jeg ikke, for jeg hadde glemt hva bønn gjorde for meg under selvmordsbølgen.
Min søken etter Gud varte i flere år, før et skifte kom. På universitetet møtte jeg en som heter Natalia, som gjennom en dyp samtale ga meg innsikt om bønn. Jeg forsto at bønn ikke var en egoistisk måte å prøve å få Gud til å gi meg det jeg vil ha. Jeg skjønte at bønn handler om å gi seg selv opp til Gud, så man kan gjøre det Han vil. Etter samtalen satt jeg meg ned på mine knær og ba for første gang siden selvmordsbølgen: «Kjære Gud, jeg gir meg selv opp til deg som din tjener. Jeg skal ikke lenger følge meg selv, men alt jeg gjør skal være etter Din vilje.» Umiddelbart skjedde det en fullstendig omveltning i meg. Jeg begynte å se ting
annerledes, føle meg annerledes, være annerledes. Det ble plutselig lett å slutte å synde. Fristende ting ble ikke fristende lenger, og til og med smertefulle ting føltes ikke like smertefullt. Jeg hadde opp-
levd Guds nåde. Et nytt hjerte ble gitt meg, for jeg hadde endelig omvendt meg til Han.
Helt siden omvendelsen har livet blitt ubeskrivelig. Når jeg nå tenker tilbake på min fars død, forstår jeg at det ikke er opp til meg å vite hvorfor min far døde. Det er opp til meg å ta på hans sko, og gå Guds Vei videre. Dypt i mitt hjerte håper jeg at når verden kommer til sin ende, og Jesus kommer, så kan jeg finne min far, med tårer i øynene, stolt over å se at hans sønn fant veien til slutt.
- Øystein har valgt å la seg døpe den 18. desember i Strømmen Adventistkirke. Du er hjertelig velkommen dit!
