8 minute read
En frelser er født
Bokutdrag: Slektenes håp, av Ellen White, s. 27-31
Herlighetens konge steg dypt ned for å bli menneske. Hans jordiske omgivelser var usle og lite tiltalende. Hans herlighet var skjult for at ikke den ytre storhet skulle bli gjenstand for oppmerksomhet. Han unngikk ytre prakt. Rikdom, verdslig ære og menneskelig storhet kan aldri frelse et menneske fra døden. Jesus ville ikke at noen skulle bli tiltrukket av ham på grunn av noe jordisk. Bare skjønnheten av den himmelske sannhet skulle tiltrekke dem som ville følge ham. Profetene hadde for lengst forutsagt Messias’ sinnelag, og han ville at menneskene skulle ta imot ham på grunnlag av Guds ord. Englene hadde undret seg over frelsesplanen. De fulgte spent med for å se hvordan Guds folk ville ta imot hans Sønn når han kom som menneske. Andre folkeslag holdt seg til fabler og dyrket falske guder. Engler kom til det landet hvor Guds folk bodde, der hans herlighet var blitt åpenbart og hvor profetenes lys hadde strålt fram. Usett kom de til Jerusalem, til dem som var satt til å utlegge profetiene og gjøre tjeneste i Guds hus. At Kristus snart ville komme, var allerede blitt kunngjort for presten Sakarja mens han gjorde tjeneste ved alteret. Forløperen var alt født, og hans misjon var blitt bekreftet ved mirakel og profeti. Nyheten om hans fødsel og den store betydningen av hans misjon var kjent. Likevel gjorde Jerusalem seg ikke klar til å ta imot sin frelser.
Sensasjon uten reaksjon
De himmelske sendebud ble forbløffet vitne til likegyldigheten hos det folket som Gud hadde valgt til å bringe sannhetens hellige lys til verden. Den jødiske nasjon var blitt bevart som et vitne om at Kristus skulle bli født av Abrahams og Davids ætt. Likevel visste de ikke at hans komme sto for døren. I tempelet pekte morgen- og kveldsofferet daglig fram til Guds lam. Men heller ikke her gjorde man seg klar til å ta imot ham. Prestene og de lovkyndige visste ikke at tidenes største begivenhet var i ferd med å skje. De messet sine meningsløse bønner og utførte gudstjenestens seremonier for å bli sett av mennesker. Men i jakten på rikdom og verdslig ære var de ikke forberedt på at Messias skulle komme. Den samme likegyldigheten gjennomsyret hele Israel. Mennesker som bare var opptatt av selvet og verden, merket ikke den fryd som gjennomtrengte hele himmelen. Bare noen få lengtet etter å få se Den usynlige. Det var dem himmelens sendebud kom til.
Fattig fødested
Engler er med Josef og Maria på reisen fra hjemmet i Nasaret til Davids by. Befalingen fra den romerske keiseren om at alle folkeslag i det vidstrakte riket skulle innskrives i manntall, hadde også nådd ut til fjellfolket i Galilea. Slik Kyros i gammel tid ble kalt til tronen i verdens mektigste rike for at han skulle sette Herrens folk fri, slik ble keiser Augustus et redskap for å oppfylle Guds plan om å bringe Jesu mor til Betlehem. Hun er av Davids ætt, og Davids sønn måtte bli født i Davids by. Fra Betlehem, sier profeten, ”lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager.” Men i kongeættens by er Josef og Maria ukjente og upåaktet. Trette og hjemløse vandrer de langs den trange gaten fra byporten til helt øst i byen. Forgjeves leter de etter et sted å være om natten, for det er ingen plass for dem i det overfylte herberget. Til sist finner de ly i en ussel stall der dyrene holder til. Her blir verdens frelser født. Budskapet om dette fyller himmelen med jubel, men menneskene aner det ikke. Med en dypere og mer inderlig interesse blir de himmelske vesener dratt fra lysets verden til denne jord. Det at han har kommet, gjør hele verden lysere. Over fjellene ved Betlehem samles en talløs engleskare. De venter på signalet til å kunngjøre den gledelige nyheten. Hadde Israels ledere vært tro mot sin oppgave, kunne de hatt gleden ved å være med og kunngjøre Jesu fødsel. Men nå blir de forbigått. Gud sier: ”Jeg øser vann over det tørste og bekker over 2 det tørre.” ”Lys bryter fram i mørket for de rettskafne.” De klare strålene fra Guds trone vil skinne for dem som søker etter lys og tar imot det med glede.
1
Heldige hyrder
På markene hvor David som gutt hadde passet saueflokken, holdt gjeterne fremdeles vakt om natten. I de stille timene snakket de sammen om frelseren som var lovt, og de ba om at den kongen som skulle sitte på Davids trone, måtte komme. ”Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: ”Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.” Disse ordene fyller hyrdenes sinn med herlige syner. Befrieren er kommet til Israel! Makt, storhet og seier knytter seg til hans komme. Men engelen må forberede dem på at de må ta imot sin frelser i fattige og beskjedne kår. Derfor sier han: ”Dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.” Den himmelske budbæreren hadde fjernet deres frykt. Han hadde fortalt dem hvordan de kunne finne Jesus. Med varm
omtanke for deres menneskelige svakhet ga han dem tid til å venne seg til den himmelske stråleglansen. Men da kunne fryden og herligheten ikke lenger holdes tilbake. Hele sletten ble opplyst av den skinnende glansen fra Guds hærskarer. Stillheten hadde senket seg over jorden, og himmelen bøyde seg ned for å lytte til sangen: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!” Om bare menneskene i dag kunne oppfange denne sangen! Den kunngjøringen som lød den gangen, den tonen som da ble slått an, vil tilta i styrke inntil tidens slutt og gjenlyde til jordens ender. Når ”rettferds sol” går opp med legedom under sine vinger, skal denne sangen igjen lyde som et ekko fra en stor skare, som et brus av veldige vannmasser: ”Halleluja! For Herren 3vår Gud, Den allmektige, er blitt konge.” Da englene dro bort, forsvant lyset etter hvert, og nattemørket senket seg igjen over høydedragene rundt Betlehem. Men det lyseste bildet som menneskeøyne noen gang har sett, ble igjen i gjeternes minne. Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: ”La oss gå inn i Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.” Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Med stor glede dro de bort og fortalte det de hadde sett og hørt. ”Alle som hørte på undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovpriste Gud.” Avstanden mellom himmelen og jorden er ikke større i dag enn da gjeterne lyttet til englenes sang. Menneskeheten er like mye gjenstand for himmelens omsorg i dag som da vanlige mennesker møtte himmelske budbærere ved høylys dag og samtalte med dem i vingårdene og ute på markene. Himmelen kan være ganske nær oss under våre vanlige sysler i livet. Engler fra himmelen vil være hos dem som kommer og går etter Guds befaling.
4
Beretningen fra Betlehem er et uutømmelig emne. Et ”dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud” finnes skjult der. Vi forundrer oss over Kristi offer da han byttet himmelens trone med krybben og englenes selskap og tilbedelse med dyrene i stallen. Han gjør menneskets stolthet og selvgodhet til skamme. Likevel var dette bare begynnelsen til hans selvfornedrelse. Det ville vært en nesten ufattelig ydmykelse om Guds Sønn hadde blitt menneske den gang Adam var i sin uskyldighetstilstand i Eden. Men Jesus gikk med på å bli menneske da slekten var svekket etter fire tusen år i synd. Som alle andre etterkommere av Adam var han underlagt resultatene av arvelighetsloven. Hva det besto i, går fram av historien om hans jordiske forfedre. Han kom med en slik arv for å kunne ta del i våre sorger og fristelser og vise oss hva et syndfritt liv er. I himmelen hadde Satan hatet Kristus for den posisjon han hadde hos Gud. Han hatet ham enda mer da han selv ble fratatt sin verdighet. Han hatet ham som forpliktet seg til å løse ut en syndig slekt. Satan gjorde krav på å være hersker i vår verden, men hit lot Gud sin Sønn komme som et hjelpeløst lite barn som var underlagt menneskelig svakhet. Gud lot ham møte de samme farer som ethvert annet menneske. Han måtte kjempe kampen slik ethvert menneske må gjøre det, med fare for nederlag og evig tap.
En menneskelig far nærer de inderligste følelser overfor sin sønn. Han ser inn i ansiktet til det lille barnet og skjelver ved tanken på livets farer. Han lengter etter å verne barnet mot Satans makt og holde det borte fra fristelser og kamper. Gud overlot sin enbårne Sønn til å kjempe en enda hardere kamp og løpe en mer fryktelig risiko for at livets sti kunne bli trygg for våre små. Dette er kjærligheten. Himler, forundre dere! Bli forskrekket, du jord! Dette kapittelet er bygd på Luk 2,1-20.
Fotnoter kap. 4. En frelser er født 1. Mi 5,1 2. Jes 44;3; Sal 112,4 3. Åp 19,6 4. Rom 11,33
