Kvalitativtintervju essay by Annelise Bothner-By

KVALITATIVT INTERVJU SOM METODE I EN DESIGNPROSESS Essay i forskningskurset ’Beeing a researching participant’, Oslo 20.05.11. Annelise Bothner-‐By, Stipendiat, Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid, Kunsthøgskolen i Oslo, Fakultet for design. Introduksjon Jeg er designer. Vi designere jobber med å skape opplevelse. I hvert fall jobber vi med å skape noe som igjen oppleves av andre mennesker – brukerne av våre design. I utforming av et design legger vi alltid en intensjon om hvordan det vi skaper skal oppleves eller oppfattes. Mitt designfag er interiørarkitektur. Dette designområde handler om det rommene vi befinner oss i. Interiørarkitektens design oppleves med hele kroppen og handler om mye mer enn det materielle. Utgangspunktet for et designet av et rom er den handlingen som skal foregå i rommet, og designet handler derfor like mye om å utforme mellomrommet der handlingen utspiller seg, som det fysisk bygde1. Arkitektur er ikke bare en ydre ramme for handling, arkitekturen kan selv være med at strukturere handlingerne i rummene(værelsene), dvs. Selv være et handlende ”subjekt”. (Martinsen 2005:2) I arbeidet med utviklingen av et design forholder jeg meg alltid aktivt til brukerne av rommet. Jeg forsøker å leve meg inn i deres situasjon, observerer på hvordan de løser og handler i rommene de bruker i dag, hører hvordan de ønsker å løse det, hva de savner, hva de er forsnøyde med, diskuterer løsningsforslag. Det kan være relativt greit å snakke om praktiske behov og løsninger, men det er ofte mer vanskelig å snakke om og forstå andres opplevelse av rommet og de romlige virkemidlene jeg foreslår. Romlige virkemidler er for eksempel lys, volum, struktur, proporsjon, tetthet, materialitet, farge, lyd. Rommene jeg har spesialisert meg på å designe er utstillinger. I disse rommene inngår romopplevelsen som del av en formidlingsløsning. Hva rommet uttrykker blir betydningsfullt for opplevelsen av utstillingen. I min designprosess prøver jeg derfor å uttrykke mening gjennom rommet. Men hvordan kan jeg undersøke om opplevelsen av rommet svarer til min intenderte opplevelse. Dette er vanskelig å diskutere. I denne sammenhengen ønsker jeg kan bruke kvalitativ intervjuteknikk for å undersøke om publikums opplevelse av utstillingsrommene samsvarer med intensjonene i mine design. Kan jeg intervjue publikum om deres opplevelse av rommet? Og kan jeg gjøre dette underveis i designprosessen dersom jeg bygger fullskala modeller av designkonseptene jeg jobber med? I essayet som følger vil jeg undersøke disse spørsmålene gjennom utviklingen av et design for utstillingen ”Spor på stedet” for Oslo Museum. Jeg forklarer først bakgrunnen for prosjektet, mitt prosjekts utforskningsstrategi og valg av metode. Deretter behandles

Professor Ellen Klingenberg beskrivelse av interiørarkitekturen (Arkitektur N, 01/11, 38)

gjennomføring og analyse av intervjuene av brukeropplevelsen av to ulike designforslag og avslutningsvis en refleksjon over intervjumetodikkens relevans i en designprosess. Bakgrunn og tema Min deltagelse i kurset ’Beeing a researching participant’ gjennomføres i forbindelse med mitt stipendiatprosjekt innen ’Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid’ ved Kunsthøgskolen i Oslo. Dette er ikke en PhD, men et verksbasert utforskningsprogram, der det kunstneriske arbeidet skal stå i sentrum for stipendiatenes prosjekter og målet er å utvikle kunstnerisk kompetanse. I tilknytning til utvikling av designet skal jeg gjennom en kritisk refleksjon over eget arbeide søke å tilføre fagkompetanse til eget fagområde, og plassere eget arbeid inn i en faglig diskurs. Programmet tilhører forskningsfeltet ’Artistic Research’ som er vidt og omdiskutert, men som generelt skiller seg fra en akademisk forskning med stor grad av subjektivitet både i forskning, prosess og metode. Og som søker å finne former der bl.a. erfaringskunnskap og taus kunnskap kan verdsettes ved at det er representert i verksutviklingen selv. I følge det nyopprettede Journal of Artistic Research (JAR) kvalifiserer et kunstnerisk prosjekt som innehar en representasjonsform som forsterker kunnskap og forståelse. Diskusjonen om hvorvidt kvalitativ metodikk kan legitimeres som vitenskaplig, samtidig som den inkluderer forskerens subjektivitet, er ikke en viktig avklaring for meg (Kvale, Brinkmann 2009:74). For meg er den kvalitative metodikken interessant som et mulig verktøy i en subjektiv designprosess. I stipendiatprosjektet mitt ”Exhibitionspace and the other” jobber jeg praktisk med design av utstillinger. Temaet for mitt kunstneriske utforsknings arbeid er hvordan den romlig utformingen kan tilrettelegge for sosiale relasjoner som forsterker fortellingen i utstillingen. Temaet utforskes i gjennom praktisk arbeid med design av utstillinger. Et av prosjektene jeg gjennomfører som del av stipendprosjektet er design av utstillingen ’Spor på stedet’ for Oslo Museum. Utstillingen er basert på arbeidet med representasjon av mangfold i museene i et nasjonalt museums nettverk, initiert i Mangfoldsåret 2008. Den skal inneholde presentasjon av 15 personer med minoritetsbakgrunn som har gjort en forskjell for sitt lokalsamfunn i egenskap av kontroversielle valg eller den rolle de har i samfunnet. Personene som presenteres i utstillingen er valgt av det enkelte museet. Utstillingsmodellen er typisk for kulturhistoriske og naturhistoriske museer. Innholdet som skal formidles er valgt ut av fagkonsulenter og det er et formål at publikum skal lære noe gjennom møtet med dette innholdet. Utstillingen er en vandreutstilling. Det er derfor ikke tatt utgangspunkt i en romlig situasjon, men utstillingen tegnes som en fleksibel installasjon. Utstillingen ”spor på stedet” handler om hvordan vi forholder oss til andres menneskers annerledeshet og handlinger. Jeg ønsker å jobbe med hvordan publikum i sin bevegelse gjennom utstillingen møter informasjonen om de 15 personene som har satt spor i sitt nærmiljø. Kan det fysiske møtet mellom publikum og informasjonen om de 15 menneskene som har satt spor designes; koreograferes gjennom arkitekturen, på en slik måte at det står i sammenheng med utstillingens tema?

Det særegne med utstillingsrommet i forhold til andre rom er at rommet representerer et tema. De som befinner seg i utstillingsrommet skal forholde seg aktivt til et det fysiske, til tekst, bilder og gjenstander. For meg er det viktig at handlingsrommet også tilrettelegger for en opplevelse av utstillingens tema. En opplevelse som kan være mer eller mindre bevisst, men i vertfall erfares fysisk. For meg handler derfor utstillingsdesign om at alle de tre elementene; rommet, menneskets handlinger og utstillingens tema behandles helhetlig og står i et forhold til hverandre. Publikums handlingsrom blir slik, i motsetning til for eksempel ’den hvite kuben’ (O’Dothery 1986) en viktig del av utstillingsopplevelsen. Dette kan man kalle en scenografisk behandling av rommet. Det betyr ikke at de tre elementene skal illustrere temaet, men at de har en opplevelsesmessig relasjon til hverandre. I ’Alt er Arkitektur!’ beskriver Martin Braathen en slik holistisk behandling av utstillingsrommet som allegorisk. Han forklarer det som en utstillingsform der det utstilte og utstillingsarkitekturen smelter sammen til et ’total environment’ (Braathen 2010:100). Bauhaus arkitekter som Friedrich Kiesler jobbet på en slik måte. I utforming av ”Spor på stedet” ønsket jeg altså for det første å jobbe med hvordan romlige struktur kan utformes slik at publikum møter de 15 menneskene som presenteres på en måte der de blir oppmerksom på hvordan de fysisk møter dem. Dernest ønsket jeg at utformingen av handlingsrommet skulle gjøre publikum oppmerksom på andres bruk og tilstedeværelse i rommet. Intensjonen for utformingen ble å skape romlige strukturer som gjennom lesbarhet og volum både gjør publikum oppmerksom på egen bruk av rommet og på forholdet til andre besøkende. I ’Arkitekturens grammatikk’ beskriver Thomas Thiis-‐Evensen hvordan vi med utgangspunkt i kroppens tilstedeværelse i rommet orienterer oss horisontalt, og leser rom i bevegelsesretninger. Det er i de valgsituasjonene som oppstår, for eksempel i krysset mellom bevegelsesretninger, at vi blir oppmerksomme på rommet. Jeg forsøker derfor i de foreslåtte rom design å gi presentasjonene av de 15 personene overraskende plasseringer og på andre måter bryte forventet bruk av rommets strukturer. Dette grepet passer til utstillingens tema som er om mennesker som bryter med strukturene. Jeg ønsker at man skal forholde seg til at også andre bruker utstillingsrommet, og Jobber med hvordan møte med andre i ulike rom volum utfordrer det antropolog Edvard T. Hall kaller territoriale grenser. Gjennom romlig dimensjonering utfordre intimsfærene og hvor tett på de andre i utstillingen du er komfortabel med å gå. Undersøkelsesspørsmål Mine undersøkelsesspørsmål blir følgende: Spørsmål 1 gjelder utformingskonseptet: Kan utstillingsrommet utformes slik at de romlige strukturene gjør at publikum blir oppmerksomme på sin egen bruk av utstillingen, og oppmerksomme på sitt eget forhold til andre i utstillingen?

Spørsmål 2 gjelder refleksjonen i dette essayet: Kan en fenomenologisk kvalitativ undersøkelse fungere som utforskningsmetode i utviklingen av et design for en utstilling? Utviklings-‐ og utforskningsstrategi I artikkelen ’Case Study Research. Design and Methods’ skiller Yin (1989) mellom case-‐ studiet, eksperimentet, survey og kildeanalyse som hovedkategorier innen forskningsstrategier. I følge Yin vil en casestudie være knyttet til den bestemte sammenheng den står i, og undersøkelsen av denne er formålet. Det å intervjue brukere om deres opplevelse av rommene jeg designer for ”Spor på stedet” kan dermed falle inn under en slik strategi. Men formålet med mine intervjuer er ikke å forklare fenomenet men å bruke den til å forbedre og reflektere over egen designintensjon. I ’The reflective practitionar’ fremlegger Donald Schön at hovedforskjellen mellom akademisk forskning og praksisbasert refleksjon er motivasjonen; praktikeren ønsker å forandre noe, forskeren å forstå. For praktikeren er det også viktig å forstå situasjonen, men motivet for forståelsen er i neste omgang å kunne forandre situasjonen til en ny og bedre situasjon (1983: 147). Praktikeren vil derfor hele tiden redefinere situasjonen og skifte mellom ulike strategier i utforskningen. Hun vil skifte mellom å finne spørsmål, definere utforskningsprosess, konkludere, finne nye spørsmål og ny prosess, og nye konklusjoner. I følge designteoretikeren Michael Speaks2 er et design et nytt spørsmål så vel som et svar. Denne utviklingsprosessen er det jeg oppfatter som designprosess. I utviklingen av designforslaget for ”Spor på stedet” har utforskningsstrategien vært eksperiment basert. Jeg har i KHiOs rom laboratorium involvert studenter i utforskning av ulike romlige strukturer i fullskala romløsninger, nærmest som en ’bauprobe’3. Dette er ikke et eksperiment i en naturvitenskaplig tradisjon slik Yin beskriver. Schön presenterer ulike former for eksperiment; ’the exploratory’, som er en leken form hvor man utforsker fritt, ’the move-‐testing experiment’, der man tester om middelet leder til målet og hypotese testende eksperimenter. Schön hevder at praktikeren jobber i alle eksperiment formene parallelt: When the practitionaer reflects in action in a case he percieves as unique, paying attention to phenomena and surfacing his intuitive understanding of them, his 2

Forelesning Oslo Pop-‐up, mars 2011

3 Utprøvninger av design i fullskala modeller og prototyper er utradisjonelt innenfor rom utforming, selv om ’Bauprobe’ er

en etablert metodikk innen scenografi. Bauprobe er rask oppstilling av rom elementer i enkle materialer, og skal gi en opplevelse av hele scenerommet. Forholdet mellom de bygde strukturene og handlingsrommet blir her behandlet. Arkitekter og interiørarkitekter vil vanligvis måtte leve seg inn i rom de skaper, og arbeide i skala i utviklingen av romopplevelsen. Sverre Fehn er kjent for å tegne ut detaljer i full skala på veggen i kontoret. (Arne Korsmo). Det er etablert praksis å produsere prototyper i fullskala av detaljer. Men det er ikke så vanlig å jobbe i full skala i utformingen av handlingsrommet. Metodevalget har jeg utforsket på ulike måter. Det er ingen tvil om at det gir verdifulle erfaringer. Konseptutviklingen av utstilling for Oslo Museum er basert på utforskning rom opplevelsen av i situasjoner med ulike bevegelsesmotiv. Utforskningen ble gjort sammen med studenter. Jeg opplevde i dette arbeidet at jeg løste rommet annerledes enn jeg ville ha gjort i skala, og jeg justerte avstander og mål fortløpende.

experimenting is at once exploratory, move testing and hypothesis testing (Schön 1983:146).

I løpet av prosessen med utvikling av design har jeg kommet frem til to ulike løsningsforlag jeg vil jobbe videre med. Spørsmålet er nå om konseptene vil svare til den ønskede designintensjonen. Vil den romlige utformingen tilrettelegge for at publikum i opplever rommet og hverandre på en slik måte som jeg intenderer med designet? For å finne ut av dette ønsker jeg å bruke metodikk fra fenomenologisk forskning. De to design forslagene bygges i fullskala modeller, romstudier, som jeg ønsker å invitere publikum inn i. Disse blir behandlet som to casestudier gjennom kvalitativ metodikk. Til dette vil jeg bruke fenomenologisk teori og forståelsesform som inngang til kvalitativ intervju-‐ og observasjonsmetode.

Utviklingen av romstrukturer for ”Spor på stedet” i fullskala modeller

Teoretisk tilnærming Å jobbe med et rom med et tema, og å utrykke mening romlig, handler om å jobbe med de assosiasjon skapende og sansbare egenskapene rommet har. Som interiørarkitekt jobber jeg alltid i spennet med å forsøke å tilrettelegge for sanseinntrykk som skal gi stemning og romopplevelse. Dette blir særdeles viktig i utstillingsrommet. En uttalt læresetning blant interiørarkitekter er ” Vi kan ikke skape opplevelse, men vi forsøker å tilrettelegge for”. Dette er en anerkjennelse av en fenomenologisk tekning om at opplevelsen av omgivelsene er individets. Edmund Husserl utviklet fenomenologi til en forståelsesform vi kjenner i dag. Det handlet om å gå til ”saken selv”, forstå verden slik den er, ikke som en representasjon av noe. I følge Husserl finnes ikke en subjektiv og en objektiv verden. Han bruker begrepet ’livsverden’, den verden der vi lever våre liv, og der alle ting er noe bestemt og blir sett av vår bevissthet (Østergaard 1998). Hermeneutikeren Hans-‐Georg Gadamer introduserte for-‐forståelsens betydning hos fortolkeren, og vektla at meningsdannelsen er i en kontinuerlig dialog mellom det foreliggende og fortolkeren. For-‐forståelsen er den forståelseshorisonten (hermeneutisk horisont) som fortolkeren besitter i dette møtet, og som han eller hun forstår helheten ut i fra. Samtidig vil den hele tiden være i dialog med det foreliggende og slik justeres for-‐forståelsen av den kontinuerlig pågående relasjonen mellom for-‐forståelse og møtet med det foreliggende. Del-‐erfaringen påvirker helheten og helheten er forståelseshorisonten for del-‐erfaringene. Den hermeneutiske forståelsesmodell (Prasad 2009). Gadamer bygger den hermeneutiske forståelsesmodellen på den fenomenologiske filosofien og Martin Heideggers Dasein, altså det å kunne forstå som grunnlaget for vår eksistens. Fenomenolog Maurice Merleau-‐Ponty vektla selve persepsjonen med sin kroppsfenomenologi. Han fremhever kroppen som selve subjektet for bevisstheten. Med hans fenomenologiske filosofi blir opplevelsen av tingene som de er ikke noe som oppleves utenfra, men er noe man er inni, her og nå. Det erfarende selv er den kroppslige organismen, kroppssubjektet (Abram 2005). Merleau-‐Pontys kroppsfenomenologi er særdeles viktig for å forsøke å tilrettelegge for og forstå arkitekturopplevelse. I ’The eyes of the skin. Architecture and the senses’ beskriver Juhaani Pallasmaa hvordan arkitekturen er i gjennom kroppens bruk. A building is not an end in itself; it frames, articulates, structures, gives significance, relates, separates and unites, facilitates and prohibits. ….authentic architectural experiences consist then, for instance, of approaching or confronting a building, rather than the formal apprehension of a façade…..architectural space is lived space rather than physical space, and lived space always transcends geometry and measurability (2005:64).

En fenomenologisk metodikk Metodene jeg velger å bruke for å søke å forstå hvordan publikum forstår utstillingsrommene er observasjon og intervju. Observasjon: Observasjonen innebærer at jeg ser på hvordan publikum bruker rommet jeg har skapt. Giampietro Gobo skiller mellom deltagende og ikke deltagende observasjon, der den ikke deltagende observerer på avstand og forsøker å ikke påvirke handling (2008). Den deltagende observasjonen deltar i situasjonen, etablerer et sosialt forhold og deltar over en periode. I første romstudie benytter jeg ikke deltagende observasjon, men i kombinasjon med et etterfølgende kvalitativt intervju. Situasjonen minner meg om Bent Hammers film ”Salmer fra et kjøkken” der observatører sitter i en overvåkningspost på kjøkkenet for å observere hvordan folk bruker kjøkkenene sine. Filmen er inspirert av forskning på husmoren på 50-‐tallet. Filmen illustrere at så lenge du er tilstede er du er del av situasjonen. For meg er ikke en nøytralisering av min tilstedeværelse viktig. Likevel forsøker jeg observasjon på avstand. Det er selve bruken og bevegelsen i rommet jeg ønsker å observere, dette vil jeg best ha oversikt over utenfra. Det er også viktig for meg at publikumet ikke føler noe forpliktelse til å forholde seg til en sosialrelasjon med meg. Jeg er interessert. Rent praktisk må publikum besøke utstillingsrommet før de kan intervjues om deres opplevelse av utstillingen. Den før-‐språklige erfaringen av rommet er nødvendig grunnlag for å kunne snakke om erfaringen i rommet. Vel så viktig er at den før-‐ språklige erfaringen er viktig for meg å forsøke å fange. Merleau-‐Pontys hevder at mye av vår tilstedeværelse i verden ikke er verbalt bevisst. Persepsjonen av omgivelsene er derimot en gjensidig utveksling mellom kroppens ulike sanser og omgivelsene. Vi opplever deler og derigjennom erfarer vi helheten. Et eksempel på hvordan erfaringen ligger internalisert er hvordan vi halt naturlig uten å tenke på det vet hvordan vi skal bruke omgivelsene. Abram beskriver hvordan han for eksempel tar opp en kaffekopp fra bordet uten å være bevisst på hvordan han skal gjøre dette (Abram 2005:61). Hele tiden erfarer vi omgivelsene som gir nye kroppslig forståelse av omgivelsene. Det er et dialektisk forhold som hele tiden gir ny erfaring. Merleau-‐Ponty kaller det en stille samtale, som er hinsides den språklige bevisstheten. Han går så langt som å si at når vi språklig beskriver verden rundt oss, passiviserer vi denne dialogen, fordi vi låser fenomenet i en forståelse. Vi blokkerer da gjensidigheten som er del av sansningen (2005:64). Det kvalitative forskningsintervjuet: Det kvalitative forskningsintervjuet har i følge Kvale og Brinkmann som formål å forstå sider fra intervjupersonens dagligliv ut i fra hennes eget perspektiv(2009). Altså ut i fra hennes det Husserl betegner som ’livsverden’. Nettopp derfor er fenomenologien relevant når man skal forsøke å forstå det kvalitative intervjuet. Kvale og Brinkmann lister opp 12 aspekter som kjennetegner det kvalitative forskningsintervjuet: Utgangspunktet og formålet er å fortolke mening ut ifra intervjupersonenes livsverden. Formålet er kvalitativ kunnskap. Intervjuet er deskriptivt med åpne og nyanserte

beskrivelser. Det er konsentrert om det spesifikke, hendelsesforløp eller situasjoner. Intervjueren er bevisst naiv, med en åpenhet overfor nye og uventede fortolkninger og fenomener. Intervjueren er fokusert, men ikke styrene. Intervjupersonen kan uttrykke en tvetydighet som speiler deres livsverden. Intervjupersonen gjennomgår ofte endring underveis i intervjuprosessen Uttalelser er ofte knyttet til følelser. Situasjonen er interpersonell; det er en situasjon der kunnskap produseres i relasjonen mellom intervjuer og intervjuperson. Intervjuopplevelsen er en positiv opplevelse som kan gi ny innsikt i personens egen livssituasjon. Intervjurollen: Oppsummert opplever jeg at den fenomenologiske intervjuformen hele tiden skal gjennomsyres av å etterstrebe en åpenhet for å møte ”saken selv” med en mest mulig bevisst holdning til for-‐forståelse. Samt inneha en holdning om at forståelsen er dialektisk, hele tiden er i utvikling. I mine forskningsintervjuer vil jeg ha en dobbeltrolle som både forfatter og fortolker(, med et fortolkerledd i mellom). Jeg vil derfor måtte være kritisk reflekterende til hvordan min forståelseshorisont vil være preget av denne konteksten. Jeg bør derfor være særlig bevisst på å være åpen for opplevelse og forklaringer som ligger utenfor mine intensjoner. I utarbeidelsen av forskningsspørsmål og intervjuer bør jeg dermed søke mye åpnere opplevelsesbeskrivelser en de jeg søker svar på. For eksempel bør jeg ikke overhøre forklaringer som ikke direkte er romlige forklaringer. Intervjusituasjonen er en samtaleform som i utgangspunktet har en asymmetrisk maktrelasjon (Kvale og Brinkmann 2009:54). I tillegg er det å snakke om romopplevelse i utgangpunktet ganske abstrakt og vanskelig. Det blir viktig at jeg ikke forsterker denne maktrelasjonen med bruk av et faglig språk, men forsøker å finne måter å snakke om rommet på som er konkretiserende. At jeg også er skaperen av situasjonen som jeg inviterer intervjupersonene til å beskrive opplevelsen av er en situasjon som må adresseres, og intervjusituasjonen legger jeg vekt på at de ikke skal ta hensyn til dette. Det at selve situasjonen er abstrakt, en test situasjon, finner jeg ut etter hvert at også har stor betydning for analysen av opplevelsen. Iom at jeg er skaper av situasjonen, og det er mitt fagområde å snakke om romopplevelse, har jeg en forforståelse av at min forståelseshorisont vil være relativt avvikende fra intervjupersonenes. Jeg har fulgt Kvale og Brinkmanns syv trinn i planlegging av intervjuet; tematisering, planlegging, intervjuing, transkribering, analysering, verifisering, rapportering (2009:118). I det følgende deler jeg disse trinnene i forberedelse, gjennomføring og analysering. Utstillingskonsept 1 -‐ søylerom Forberedelsesfasen Utstillingskonseptet ble bygget i en fullskala romstudie-‐modell i romlaboratoriet ved KHiO i medio februar 2011. At det er modell betyr at materialbruk og detaljering ikke er

utarbeidet. Løsningen er bygget i OSB platemateriale og montert i en rigg med strips. Studiet handler mest om forholdet mellom handlingsrommet og de fysiske strukturene. Utstillingen skal utvikles til 150 kvm utstilling, mens konseptstudiet fyller ca 30 kvm. I romstudiet presenteres en av de 15 personene; Nasih Ahmed, en MUF-‐er fra Lillehammer. De såkalte MUF-‐erne er irakere med midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening. Utstillingskonsept 1 er delt i tre scener: en gjenstand som representerer Nasih Ahmed, en søylekonstruksjon der informasjon om Nasih og hans sak ligger inne i søylene, og en sitte/fordypningssituasjon der publikum kan lese en artikkel om Nasih. I utstillingskonseptet vil denne avslutningen erstattes av et video rom. Søylekonstruksjonen er rommets hovedelement og hovedobjekt for studiet. Intensjonen er å skape et rom med tydelige ledemotiv. Søylerekkene har en tydelig lesbar struktur. Denne er designet med plutselige brudd i bevegelesretningen, med utstilte objekter som hindringer på veien, og overraskende plassering av fortellingen om Nasih inne i søylene. Avstanden mellom søylene er 100cmX100cm, og det dannes dermed romlige volum som oppleves trange for to personer.

Illustrasjon: Rom med tydelig bevegelsesmotiv. Opplevelsen av rommet underveis i bevegelsen gjennom er i kontinuerlig endring, slik Juhaani Pallaasma beskriver i sitat s.6.

Romstudie utstillingskonsept 1 -‐ søylerom:

Undersøkelsesspørsmål og intervjuplanlegging Undersøkelsesspørsmålet i romstudien er: Kan søylestrukturen og plasseringen av utstillingens informasjon i denne, bidra til å skape en opplevelse av eget møte med informasjonen, og videre en oppmerksomhet av utstillingens andre brukere? De besøkende får først undersøke rommet og utstillingen på egenhånd mens jeg observerer, filmer og fotograferer. Intervjuguiden utformes med åpne spørsmål, den begynner med generell beskrivelse av romopplevelsen, og snevres etter hvert inn mot spørsmål om beskrivelse av de romlige konstruksjonene og opplevelsen av andre i rommet. Jeg ønsker stille spørsmål knyttet til den enkeltes bruk av rommet i observasjonsfasen. Utvalg av intervjupersoner -‐ deltagere i romstudien Formål å invitere et mest mulig representativt utvalg for utstillingens målgruppe. Jeg gjennomfører observasjon og intervju med fire besøksgrupper på fra to til fire personer: To kollegaer i 30 årene, tre kunstfagstudenter i 20 årene, to familiegrupper; Den første familiegruppen bestod av to voksne og med to barn hvorav ett var i barneskolen, den andre hadde to voksne og tre barn fra 5 til 3 år. Den andre familien bestod av to voksne og tre barn under skolealder. I tillegg er det flere grupper innom bla. fra vgs., men disse gjennomfører jeg ikke en systematisk kvalitativ metodisk undersøkelse gjennom. Disse intervjupersonene skiller seg fra en representativ besøkende ved at motivasjonen for besøket er at de er invitert til å teste et romstudie. Dette er en abstrakt situasjon det er en utstilling som ikke er lokalisert i den naturlige kontekst. Et museum der temaet ”hører hjemme”. Deltagerne i de ulike gruppene kjenner hverandre. På en utstilling vil publikum sjelden gå alene, jeg har derfor prioritert den sosiale kontekst at man befinner seg i utstillingsrommet sammen med familie eller venner. I forbindelsen med invitasjonen har jeg bedt om informert samtykke. De har fått informasjon om stipendiatprosjektet og deltagelsen i forsker kurset. De er også informert om at deres besøk vil filmes, fotograferes og at intervjuet vil bli tatt opp. Bilder og film vil brukes som dokumentasjon av romstudiene. Deres deltagelse er derfor ikke anonymisert. Gjennomføring Gruppene bruker 5-‐8 min på å undersøke utstillingsrommet mens jeg observerer. Jeg filmer og fotograferer samtidig. Noe som tar mye av fokuset fra observasjonen. Etter en stund setter jeg meg ned sammen med gruppen i sittearealet i siste del av rommet og gjennomfører en intervjusamtale. Den tar ca 20 minutter og filmes eller lydopptak. Etterarbeid I følge Kvale og Brinkmann kulminerer mange intervjuprosjekt når forskeren konfronteres med 1000 siders spørsmålet: ” hvordan skal jeg finne en metode for å

analysere de 1000 sidene transkripsjoner som jeg har samlet inn?” (2009:197). For meg startet dette spørsmålet allerede før transkripsjonen: Hvordan skal jeg transkribere den store mengden film og samtale? Dette har jeg verken tid til eller opplever verdifullt nok til å transkribere. Kan jeg ta noen snarveier? Svaret på 1000-‐siders spørsmålet er at dette spørsmålet burde ikke være nødvendig å stille. Hvordan materialet skal behandles bør planlegges før man kommer i denne situasjonen. Spørsmålet burde heller ha vært: hvordan kan intervjuene hjelpe meg å utvide mine kunnskaper om fenomenene jeg undersøker? Jeg velger å se gjennom videoopptakene med formålet å registrere hvordan de bruker seg i rommet. Generelt benytter intervjupersonene to undersøkelses former. Installasjonene ligger i en sentral akse retning, og jeg har lagt opp lyssettingen slik at bevegelsesmotivet gjennom installasjonene er tydelig . Publikumet velger mellom to måter å entre utstillingen; enten går de direkte inn i installasjonene i tråd med akseretningen, eller de beveger seg rundt installasjonene, rundt hele rommet deretter entrer de fra siden. Dette minner meg om min egen erfaring fra utstillingsbesøk; jeg veksler mellom å ønskes å ledes, stoppe opp og bryte det jeg forstår som den intenderte bevegelsesretningen for å etablere min egen oversikt over lokalet. Under observasjonen har jeg ikke registret dette tydelig nok til å følge det opp i intervjusituasjonen. Inne i søyleinstallasjonen bruker de fleste litt tid på å gå fra informasjon til informasjon som ligger inne i søylene. Her går de fleste i forskjellige, individuelle ruter eller rekkefølger. Noen tråker over bunken med papirer på gulvet, det fleste går rundt. Ingen ser ikke ut som de merker at den andre er der, men de oppholder seg heller ikke i samme volum. De eneste unntaket er en omfavnelse mellom et par, og at Anders (39) og sønnen Birk (9) ser på et oppslag sammen og snakker om hva en MUF-‐er. Alle personene setter seg ned og ser ut som de leser artikkelen underveis. Barna under skolealdre går litt fritt rundt først, deretter setter de seg på putene på gulvet. Etter en liten stund begynner de å leke i søylene, løper gjennom i ulike retninger. Intervjusamtalene handler gjennomgående mest om hva utstillingen handler om og hvordan de opplever utstillingens innhold. Den handler veldig lite om hvordan de opplever rommet og hverandre. Det er jo dette siste jeg har ønsket å finne svar på. Jeg synes ikke det er verdt tiden å transkribere hele intervjuene. Jeg velger å se og høre gjennom intervjuene og lete etter følgende tema: -‐ Hvordan oppfattet de møtet med utstillingens innhold? -‐ Hvordan opplevde de sitt eget bevegelsesmønster? -‐ Hvordan opplevde de søylene? -‐ Hvordan opplevde hverandre? Kvale og Brinkmann introduserer intervjuanalysens trinn og former i seks trinn (2009:203). De første tre trinn skjer allerede under intervjuet. Jeg kjenner igjen alle trinnene, og særlig fordi intervjuene ble gjennomført i grupper. De utarter seg dels som samtaler, der jeg stiller spørsmål mens gruppen følger hverandre opp. Slik bygger de på hverandres forståelser. Jeg forsøker ikke å blande meg inn i diskusjonen, men holder meg til å stille spørsmål og forsøksvis oppsummere min forståelse av hva de sier. Jeg leder samtalen gjennom spørsmålene i intervjuguiden.

Det første trinnet er allerede når intervjupersonen forteller om sin ’livsverden’, de forteller om hvordan de har opplevd noe. Allerede i fortellingen skjer det en fortolkning eller forklaring, både hos dem og hos meg. Merleau-‐Ponty vektlegger den før-‐språklige erfaringen av omgivelsene, og hevder at allerede ved beskrivelsen så fryser man den dialektiske prosessen som persepsjonen av omgivelsene er. Beskrivelsen kan nesten bli låsende. Det neste trinnet er når intervjupersonen selv oppdager nye forhold underveis i intervjuet. For eksempel uttaler flere av intervjupersonene at det var spennende at utstillingen var plassert rundt ulike steder, slik at de selv måte bygge sammen fortellingen. Mikkel (35) lurte først på om det var en rekkefølge, men skjønte at det ikke var det. ”Jeg skjønte at jeg kunne gå min egen rute, det likte jeg..” Det tredje trinnet er når intervjueren i løpet av intervjuet foretar fortetninger og fortolkninger. Prøver å stille spørsmål om hun har forstått beskrivelsen riktig, og i denne prosessen dannes ofte en mer entydig forståelse en den opprinnelige erfaringen. – vokte seg for ledende spørsmål, men det handler om å tydeliggjøre hva de mener til en fortolkning eller fortetning. I denne dialektikken ender man ofte med et svar. I forsøkene på å få frem beskrivelser av opplevelsen av rommet opplever jeg at denne dialektikken benyttes. Samtalene dreier seg særlig om utstillingens tema og hvordan informasjonen om Nasih var plassert. De fleste hadde forstått historien, og samtlige av de voksne uttrykket at det var spennende å bygge sammen fortellingen selv, med lite tekst. De opplevde at de fikk lyst til å lese artikkelen for å forstå helheten. Måten det var utstilt fikk kommentarer som gikk på at de opplevde det som spennende:” Jeg måtte selv lete etter informasjonen”. Dette er verdifull erfaring som jeg tar med i den videre utvikling av utstillingen. Særlig når samtalen dreier seg om romopplevelsen er det tydelig at fortolkningen av erfaringen skjer gjennom intervjusituasjonen. I utgangspunktet kommenterer ingen av brukerne rommets utforming annet enn i forhold til hvor informasjonen om Nasih var plassert. Når jeg spør om romdesignet er det flere som kommenterer materialebruk, og her er det veldig forskjellige oppfattelser. Noen opplevde materialbruken sterk i forhold til midlertidighet, og flere kommenterte symbolverdien til kjettingene til riggen som er en del av det faste utstyret på romlabben. Andre hadde tenkt at dette er modellmateriale, og forutsatt at utstillingen skal bygges i et annet materiale. Dette var og min intensjon. Jeg opplever at det at vi er i en til dels abstrakt situasjon, i en skisse er vanskelig å forholde seg til. Opplevelsen av rommets materialitet er selvfølgelig en del av romopplevelsen. På direkte spørsmål om bevegelsesmønstre slår trinn to inn, de tenker nå tilbake på egen bevegelse og flere kan fortelle at de opplevde en frihet i hvordan de bevegede seg, her var alt lov. Jeg opplever at det er positivt i forhold til min intensjon om å gjøre det spennende å bevege seg i et i utgangspunktet strukturert og lesbart rom. Det er ingen som kommenterer den andres tilstedeværelse i samme rommet. Selv ikke når jeg stiller direkte spørsmål. Det er likevel interessant at nærmest ingen beveger seg

inn i ”andres rom”. Når jeg spør hvorfor de ikke snakker sammen er det vanskelig å svare. Etter hvert slår trinn to inn. To forskjellige nevner opplevelsen av Eisenmanns Holocaust memorial i Berlin. Her er opplevelsen av møte med andre mellom de store betongblokkene en sterk del av romopplevelsen. Referanseopplevelsen de har etterpå gjør noe med hvordan de nå ser på søylekonstruksjonen. To stykker uttrykker på forskjellige måter at man snakker jo ikke sammen på museum, og dette skal jo være et slags museum. I det siste besøket legger jeg på lydstøy for at terskelen skal være lavere for å starte en samtale. De besøkende veksler et par ord. Kanskje det hjalp. Jeg fikk ikke fulgt opp i intervjuet. Uttalelsen om at man ikke snakker sammen på museum gjør det klart for meg at det er en rekke andre for-‐forståelser om museumsbesøk som vil påvirke opplevelsen av utstillingsrommet. Jeg tenker på den klassiske geologisalen på Naturhistorisk museum der det er påfallende hvor forskjellig barn og voksne beveger seg. De fleste voksne beveger seg rolig og snakker lavmeldt i den høytidelige salen. Barna løper til dinosaur skjellettet og videre gjennom på jakt etter andre spennende ting å studere. Slike for-‐ forståelser om hva som er forventet adferd og en forventning til opplevelse fanger ikke jeg opp i dette laboratoriet som er løsrevet fra situasjon, tid og sted. Jeg stiller meg spørsmålet om hvor verdifullt det da er å ha et representativt utvalg. Lurer jeg meg selv ved å forsøke å behandle situasjonen som om det er mulig å gjøre den tett på virkeligheten? Jeg velger å gjennomføre romstudie 2 på en annen måte. Jeg har i gjennomføringen av romstudie 1 erfart at formålet har vært for uttydelig slik at jeg sitter med et altfor stort materiale. Utformingen har gjort at fokuset i hovedsak ligger på utstillingens innhold mer enn utforming av rommet som var mitt opprinnelige ønske, og jeg hadde ikke tenkt ordentlig gjennom hva det betyr for opplevelsen av situasjonen at det er en abstrakt situasjon. Utstilingskonsept 2 -‐ rammer Forberedelse For utstillingskonseptet for romstudie 2 har jeg tatt utgangspunkt i å tilrettelegge for en mer fleksibel utforming med tanke på at utstillingen er en vandreutstilling. Konseptet tar fortsatt utgangspunkt i opplevelsen av å bevege seg gjennom et strukturert rom. Det handler også fortsatt om å bli oppmerksom på de andre i utstillingen ved å skape ulike volum og utfordre publikums intimsfærer. Men løsningen er utformet helt annerledes og består av rammer i ulik størrelse som kan sammenstilles på forskjellige måter. Rammenes mål er 50x50x160, 90x90x180, 50x50x50. Sammen med studenter utvikler jeg to sammenstillingsformer, en som er veldig akseorientert, der avstanden mellom rammene skaper bevegelsesretninger, og en mer asymmetrisk oppstilling der min intensjon er at rammene oppleves mer fristilte objekter. Jeg tror at den første formen gjør at folk blir mer oppmerksomme på hverandre. Jeg tror også at det at man har mindre oversikt i dette rommet enn i det

asymmetriske gjør at det oppleves mer spennende. Studentene jeg utvikler rommet sammen med er samstemte med min oppfattelse. For å spisse inn undersøkelsesområdet i forhold til romstudie 1 fjerner jeg utstillingsinnholdet fra denne romstudien. Rammene har hvite ark istedenfor informasjon om personer som har satt spor i sitt lokalsamfunn. Undersøkelsesspørsmål og intervjuplanlegging Undersøkelsesspørsmålet i romstudie 2 blir: Kan romlig struktur og volum gjøre besøkende oppmerksomme på den andres tilstedeværelse i utstillingsrommet? Jeg planlegger å gjennomføre besøket i 4 deler. Først sammenstillingsform 1, hvor intervjupersonene først beveger seg i rommet på egenhånd mens jeg observerer, filmer og fotograferer. Deretter gjennomfører jeg et intervju mens jeg vandrer med dem gjennom rommet. Det går raskt å flytte på rammene til sammenstillingsform 2, før jeg gjennomfører tilsvarende rekkefølge: observasjon og intervju. Jeg velger en veldig åpen intervjuguide som går på opplevelsen av rommets struktur, rammene og den andre, men planlegger at vi går rundt i rommet og at intervjupersonene leder meg til de situasjonene de synes er spennende. Utvalg av intervjupersoner -‐ deltagere i romstudien Dette rommet er en abstraksjon av et utstillingsrom. Formgivere er erfarne med å forholde seg til egne og andre formgivningskonsepter på et abstrakt nivå. Juhaani Pallaasma beskriver i ’Eyes of the skin’ hvordan arkitekter hele tiden jobber med sin egen kroppslige erfaring: ”As the work interacts with the body of the observer, the experience mirrors the bodily sensations of the maker” (2005:67). Etter mine betenkninger med å forsøke å behandle denne frigjorte situasjonen så nært som mulig den virkelige etter romstudie 1, velger jeg nå kun å invitere designstudenter til å bruke rommet. Jeg ønsker å undersøke om deres romopplevelse stemmer med min intensjon. Jeg er bevisst på å velge studenter som ikke er kjent med prosjektet mitt fra før. Deltagerne er en interiørstudent og en student i fra visuell kommunikasjon. De gir informert samtykke og anonymiseres ikke. Gjennomføring Intervjuet gjennomføres mandag 28.04.11. Det blir et kort intervju på 12,5 minutter. Intervjuet filmes og fotograferes.

Romstudie 2 – Rammer. Sammenstilling 1:

Romstudie 2 – Rammer. Sammenstilling 2:

Etterarbeid Hele intervjusituasjonen blir filmet og jeg velger ikke å transkribere denne heller, men den er overkommelig å gå gjennom flere ganger. Tilsvarende som sist observerte jeg to forskjellige måter å entre rommet på. Interiørarkitektstudenten gikk rett inn i hovedaksen, den andre studenten sirkulerte rundt før hun entret fra siden. Etter en stund deltar jeg sammen med dem. Det er vanskelig å snakke om hvordan rommet oppleves. Men samtalen går mye på at ”jeg liker dette stedet her”, ”Her vil jeg stå sånn” med en demonstrasjon. Interiørarkitektstudenten er dreven, hun bruker uttrykk som ”her føler jeg meg trygg”, ”her har jeg oversikt” og lignende. Visuell kommunikasjon studenten er mer forsiktig og jeg tenker at hun sannsynligvis er mer uvant med slike uttrykksformer om rom. Først etterpå ser jeg på filmopptakene hvor lite jeg fanger opp av hvordan hun uttrykker se. Jeg snakker samme språk som interiørstudenten og følger henne opp uten å benytte meg av å gjenta min opplevelse av hennes beskrivelser. Vår samtale er mer en dialog på det Kvale og Brinkmann kaller trinn 2 i tolkningsprosessen. Vi reflekterer over opplevelsen vi har i rommet mens vi beveger oss rundt. Dette minner meg om hvordan jeg jobber med studentene i utvikling uten at jeg er bevisst at jeg bedriver kvalitativ metode. Først etterpå observerer jeg i filmen hvor lite den andre studenten deltar og at jeg også overhørte helt at de har helt motstridende oppfattelser av om hvorvidt de foretrekker sammenstilling 1 eller sammenstilling 2. Denne sammenligningen var det jeg søkte. Jeg har derfor ikke fulgt opp andre rombeskrivelser, men ledet samtalen mot en sammenligning av de to sammenstillingene. I det interiørstudenten bekrefter min intensjon har jeg nesten ikke fulgt opp med flere spørsmål. Jeg visste allerede da jeg bygde ferdig rommet at jeg ikke synets det fungerte særlig godt. Jeg ble usikker på hvordan rommet kunne oppleves med noe relevans til tema når det ikke hadde noe som helst innhold. Jeg følte selv etter intervjuet at her har jeg ikke gjennomført et godt intervju, jeg merket at jeg har bare ønsket å få en bekreftelse på mine intensjoner med rommet. Gjennomsynet av videoen bekreftet denne følelsen. Jeg åpner ikke for andre forståelser, og forfølger ingen av antydningene om andre romopplevelser enn de jeg selv har intendert. Kan det være at jeg skled ut av rollen som intervjuer i det at jeg begynte å bevege meg rundt i utstillingen sammen med studentene. Jeg ble en deltagende observatør. Jeg ser på filmen at studenten i visuell kommunikasjon sa faktisk at hun foretrakk det andre rommet, uten at jeg hørte det. Men hun ombestemte seg da hun hørte den andres argumenter.

Kan en fenomenologisk kvalitativ undersøkelse fungere som utforskningsmetode i utviklingen av et design for en utstilling? Etter å ha gjennomført to forskjellige intervjuformer i to forskjellige romsituasjoner er det tid for å vurdere om det kvalitative forskningsintervjuet er et nyttig verktøy for meg i designprosessen. Det er ingen tvil om at en fenomenologisk basert holdning til andres opplevelse av egen designintensjon er svært verdifull. Begge intervjuøvelsene tilførte nye dimensjoner både til hvordan jeg skulle gjennomføre romutprøvningene, men også til designkonseptet. Blandingen av observasjon og intervju er fin, men det er vanskelig å snakke om romopplevelse. Og nettopp Merleau-‐Pontys vektlegging av kroppens før-‐språklige dialog er viktig å være bevist på som romlig designer. Det er jo langt på vei den situasjonen vi formgir for. Jeg trodde at jeg ville finne svar gjennom andres beskrivelser av deres forståelse av rommene, men jeg fant heller nye spørsmål å tenke på i det videre designet. Og det er kanskje like verdifullt i en slik prosess. Hovedutfordringen med intervjuene er at jeg søkte å finne svar på noe som ikke var der enda, på en skisse. En intensjon som er løsrevet fra tid, situasjon og sted. Dette ble veldig komplisert. I videre tenkning så er det nok mer verdifullt å ta utgangspunkt i her-‐og-‐nå, og ut i fra det vurdere om det er riktig å intervjue brukere av rommet om deres romopplevelse. En refleksjon med andre over romopplevelsen i eget design er verdifullt, en åpenhet og bevissthet om den individuelle for-‐forståelsens betydning for romopplevelsen er veldig nyttig å ta med seg. Men jeg sitter igjen med et spørsmål om hvorvidt det er verdt den tid det tar å gjennomføre et metodisk forskningsintervju, eller om en samtale med denne åpenheten vil gi like gode hjelpemidler underveis i designprosessen. Derimot tror jeg det kan være veldig lærerikt å gjennomføre kvalitative observasjoner og intervju på den ferdige designløsningen.

Litteratur Abram, D. Filosofi på vei til økologi. I D. Abram: Sansenes magi. Å se mer enn du ser : persepsjon og språk i en mer-‐enn-‐menneskelig verden, Flux, 2008 Braathen, Martin, Alt er arkitektur! : neoavantgarde og institusjonskritikk i Norge 1965-‐ 1970, Tapir akademisk forlag, 2010 Branzell, Arne, Nogåt om…, en liten skissbok om det upplevda rummet, Göteborg: Chalmers tekniska høgskola, 1995 Frayling, C Research into Art & Design Royal College of Art, London, Research Paper Vol 1 No 1, 1993/4 Gobo, G. Doing ethnography, SAGE, 2008 Hall, Edward T. The Hidden Dimension, Anchor Books, 1969, 1990 Insulander, Eva, Staffan Selander, Designs for learning in museum Contexts. Designs for learning nr 2, Stockholm university, 2009 Klingenberg, Ellen S., Bevaring av Kulturopplevelse, Arkitektur N, 01/11 Kvale, Steinar og Brinkmann, Svend, Det kvalitative forskningsintervju. Gyldendal Norsk Forlag AS, 1989 Martinsen, K. At bo på sykehus og at erfare arkitektur i Arkitektur, krop og læring, Redigeret af Kristian Larsen, Hans Reitzels Forlag, 2005 O’Dohrety, Brian, Inside the White Cube: The Ideology of the Gallery Space, The Lapis Press, 1976, 1986 Pallasmaa, Juhani, The Eyes of the Skin. Architecture and the Senses, John Wiley, 2005 Prasad, A. “The Contest Over Meaning: Hermeneutics as an Interpretive Methodology for Understanding Texts”, Organizational Research Methods 2002; 5 12 DOI: 10.1177/1094428102051003. http://www.sagepublications.com Schön, D, The Reflective Practitioner: How professionals think in action. London: Temple Smith, 1983. Thiis-‐Evensen, Thomas: Arkitekturens uttrykksformer, Universitetsforlaget, 1987 Yin, R. Case Study Research. Design and Methods. Applied Social Research Methods Series, Vol. 5. Sage Publications, Newbury Park, 1989 Østergaard, E. Fenomenologi som forståelsesform, I ett skritt tilbake og to frem, en fenomenologisk studie av bonder I omstilling til økologisk landbruk, Norges landbrukshøgskole, 1998