Romerikes Blad Helg Julen 2013 by Annografen

Glenn Pettersen | grafikk

Cover jul PDF 2013

05.12.2013

15:59

Side 3

ROMERIKES BLAD LØRDAG 2. NOVEMBER 2013

helg

Et lite stykke Thailand En attraksjon har dukket opp i Aurskog, og folk kjører helt fra Eidsvoll for å smake på suksessen. Det startet med en haug ubesvarte jobbsøknader. reportasje Marianne Tønsberg | tekst Lisbeth Andresen | foto

29. juli stod den plutselig der. Helt uten forvarsel. Midt i ferien. Den røde, hvite og blå vogna, rett utenfor Prix-butikken i Aurskog. «Thai Kitchen Take Away», stod det på skiltet, og under vinduene og luka kunne man lese slagordet «mätt på thai sätt». Men det siste var ikke alltid så lett å se når køen stod i veien. Gamle kjente og halvkjente traff hverandre i køen, de sto med hendene i lomma og slo av en prat mens de ventet på vårruller, ris og wokmat. – Jaså! Du er her en tur, du og! – Folk sier at maten er god, så vi må jo prøve, sa folk før de ble kalt fram til luka og kunne ta med seg en hvit, liten bærepose hjem til en ventende familie.

Arbeidsledig For et år siden var hun arbeidsledig. Nå må hun ansette folk. Siri, kalles hun. Po blant thailendere. Sjefen i bua. Hun heter Siriporn Duangporn.

Samboeren hennes, Tommy Heia, mener at navnet hennes kan være en forklaring på at hun ikke fikk fast jobb da hun forlot Fosnavåg for å flytte sammen med han for to år siden. Selv pakket han sammen sakene sine i Rælingen da de fant seg et hus i Aurskog. Det begynte så bra. Like før de flyttet, fikk barna hennes hilse på klassene de skulle begynne i. De skulle være der i en time. Men de nye medelevene ville ikke slippe dem igjen før dagen var gått. De var venner fra første stund. Naboene tok også familien imot med åpne armer. Tommy Heia er tidligere fotballspiller, både i LSK og Aurskog-Finstadbru, så han traff gamle kjente. Lokale thailendere har de også fått kontakt med. Men så var det det med jobb. Tommy kunne fortsette i jobben som personalsjef i Nortura. Siri begynte å skrive jobbsøknader. De trodde ikke det skulle bli noe problem. – Hun jobbet som renholder i Fosnavåg og har kjempefine skussmål, sier Tommy. Siri har bodd i Sverige tidligere. Der har hun blant annet drevet både restaurant og «thaivogn».

Må ha noe å gjøre Hun var optimistisk da hun sendte den første jobbsøknaden. Hun søkte og søkte. De fleste søknadene ble enten besvart automa-

HJERTEROM | Paweena Benjalikit (t.v.) og Siriporn har vokst opp med «gatekjøkken» i Thailand. Tassanee Phonthanyakit er nyansatt for å ta seg av køen.

POPULÆR BU | For noen måneder siden var Siriporn Duangpor

helg

som skaper kø

rn arbeidsledig. Nå er hun arbeidgiver. Denne uka flyttet hun ut av den populære matbua og inn i større lokaler.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 2. NOVEMBER 2013

helg

tisk eller ikke i det hele tatt. Noen kunne tilby noen timers jobb, men ingen fast ansettelse. – Man må ha noe å gjøre, mener Siri. Hun liker ikke å sitte for mye stille, så Tommy kjørte skytteltrafikk til hagesenteret etter planter og jord da hun kastet seg over hagen. Men det var jobb hun ville ha. Hun tenkte det ville hjelpe med førerkort. Tommy satte seg over på passasjersiden mens Siri øvelseskjørte. Det gikk greit. Skriftlig norsk var litt tyngre. Hun strøk på teorien. Gikk opp på nytt og fikk én feil for mye. Tredje gang sto hun. Hun fortsatte å søke på jobber. 60 søknader. Ingen jobb. Det var da Siri fikk en idé.

Glad start De fikk høre at det ikke var noen vits i å starte noe nytt i Aurskog-Høland – «alt som startes opp, legges ned», sa en offentlig ansatt. Det gikk inn det ene øret og ut det andre. De fant ei thai-bu på finn.no og hentet den i Stockholm. Coop sa ja til at den kunne stå utenfor butikken midt i sentrum. Så gjorde de den klar. Siriporn kjøpte inn kjøtt og friske grønnsaker, skar det opp i biter, la råvarene i kjøleskuffene, varmet opp pannene, startet riskokeren og åpnet luka. Uten å sette inn noen annonse i avisene. Det har hun fortsatt ikke gjort. Men lukten av thaimat sivet ut av bua, fylte lufta og kilte neseborene til folk som skulle ut og handle. Da den første dagen var over, var kjøleskuffene tomme og Siri smilte fra øre til øre. Det har hun gjort siden.

– Hva skal jeg spise da? Da bua hadde vært åpen en stund, kom Mattilsynet. Det førte til at den ble stengt. Mattilsynet mente at personalet måtte få toalett, og at det var for liten kjølekapasitet. Siri og Tommy kastet seg rundt og skaffet det som trengtes. I løpet av noen dager var det klart for åpning igjen. De har bare godt å si om Mattilsynet. – Vi fikk noen gode tips for å drive mer effektivt, forteller de, og kundene var like raskt tilbake. Siden har det gått i ett. Unntatt mandager. Én fridag har Siri innvilget seg. –Mange ringer og sier at «stengt på mandager, det går ikke. Hva skal jeg spise da?», forteller Tommy. – Jeg får minst fem telefoner på mandager, sier Siri. Folk har også spurt om de ikke skal flytte inn et sted med sitteplasser. Og denne uka åpnet de i nye lokaler et steinkast unna bua. Her kan de ha både takeaway, servering og catering. – Det blir raskere og enklere for oss i det nye lokalet, sier Siri.

HØY STEMNING | Familien bor i Oslo, men får med seg åpningen av det nye serveringsstedet til Siriporn Duangporn. De lovp Jensen. – Når jeg er her, savner jeg Thailand. Når jeg er i Thailand, lengter jeg hit, sier Siriporn.

Ansetter flere I løpet av noen måneder har Siriporn gått fra å være arbeidsledig til å bli arbeidsgiver. I første omgang fikk hun hjelp av familien. Ei søster har kommet fra Thailand for å være sammen med tantebarna sine – og for å hjelpe Siriporn i gang. Paweena har som Siri laget mat siden hun var liten. De vokste opp i en søskenflokk på fem. Moren driver familiebedriften, et kjøkken på et marked under tak. – Da vi var ni–ti år, begynte vi å hjelpe til, først med å koke ris. Så fikk vi lage enkle ting som omelett. Da vi var 12–13 år, laget vi mat som er litt vanskeligere, forteller Siriporn. Paweena jobber fortsatt sammen med moren. Men til tross for dugnadshjelp fra søster og samboer er det allerede en stund siden Siri måtte ansatte to ekstrahjelper. Og på nyåpningen denne uka var også Camilla Holten på plass bak disken.

FRISK SATSING | Siri har kjøpt inn og skåret opp uante kilo grønnsaker de siste tre månedene.

THAILANDSKE SMAKER | Noen vil ha sterkt og mye, andre er mer forsiktige.

Tusenvis av middager

på Facebook. – Og vi som ikke er på Facebook. Vi har ikke laget webside engang, vi, sier Tommy og smiler bredt. Men planene er der. De må bare få tid først. Da de fikk tak i serveringslokale for noen uker siden, var det bare å øke tempoet enda et hakk. De har jobbet til svarte natta for å bli ferdige. Kveld etter kveld i uker. Natten før åpning dro Tommy hjem klokka to. Han sov da Siriporn la seg. Lokalet der det tidligere har blitt servert pizza og

Siden 29. juli har Siriporn servert tusenvis av måltider. Single kjøper middagen sin her daglig. Noen kommer for å kjøpe et par vårruller når hun åpner, og bestiller middagen samtidig. Barn kommer og kjøper ris med ketchup, hun måtte kjøpe inn en ketchup-flaske for deres skyld. Hun har også kunder fra kommunene omkring. Noen ringte fra Eidsvoll, bestilte mat og la søndagsturen til Aurskog. De hadde lest om Thai Kitchen

helg

FORNØYD | – Det var fint at mamma fikk seg en jobb, synes Jonathan, men nå hender det at hun sovner på sofaen.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 2. NOVEMBER 2013

ETTER SKOLETID | Lisa stikker innom mamma på vei hjem fra skolen. Hun er sulten.

priser maten, Hilde Johnsen (til venstre), Anna, Tore og Anton

HOS MOR | Her besøker Siri morens thailandske «gatekjøkken!».

TRÅR TIL | Erik Nilsen (t.v.) har vært innom og kjøpt favoritten, Pad Nor Mai med biff. Før han drar igjen, hjelper han Tommy Heia med å bære inn det nye skiltet som skal henges opp over døra.

pommes frites, var ikke strøkent da de tok over. De har ryddet, skrubbet, vasket, bonet, malt og innredet. Tommy har også rukket å ta etablererprøven – for å få serveringsbevilling. Nå skal både kunder og ansatte slippe å fryse når kulda setter inn. Her blir det både takeaway, servering og catering, og kjøkkenet er like stort som fire– fem thaivogner til sammen – En drømmeverden, synes Siri og Tommy.

Nyåpning På åpningsdagen er øynene smale, men smilene store. De kaller de sene jobbkveldene for moro-timer. Nå er de bare glade, og det viser seg at folk fint finner veien etter flyttingen. –Vi må lage menyer til å ha på bordene også, sier Siri før hun sier «vær så god» til noen nye kunder. Tommy ser på klokka. – Yes! Jeg må kjøre leiebilen inn til Oslo igjen. Jeg

hadde jo ikke en bil som var tre meter lang, sier han etter å ha båret inn skiltet som skal opp over inngangsdøra. – Jeg skal bare opp på en stige først og telle lyspærer som mangler, så jeg kan kjøpe mens jeg er innover. Det blir enda en lang arbeidsdag på begge to. marianne.tonsberg@rb.no

ROMERIKES BLAD LØRDAG 25. MAI 2013

helg

KAMPKLARE | LSK skal spille 16. mai-kamp på hjemmebane, og Kristin Bøhnsdalen Løype og pappa Jan Eirik er klare for fotballfest.

GLEDER SEG | Kristin foran, Jan Eirik bak. Slik fyker de ofte inn på Åråsen.

Å fortelle en

FOTBALLKAMP Han forteller fotballkampen. Hun hører den.

hovedsaken Marianne Tønsberg | tekst Lisbeth Andresen | foto

– Skuddet gikk over. Sandnes skal sparke ut ballen ... På Åråsen sitter en supporter som har med seg sin egen fotballkommentator. Han blir hennes øyne når dommeren blåser kampen i gang. Kristin Bøhnsdalen Løype (38) har mistet synet. Men hun hører godt. Utrolig godt, ifølge sin far.

Fram i lyset Sola glimter til, og en lun vårvarme slipper inn gjennom den åpne døra i bokollektivet på Stalsberghagen. Jan Eirik Løype feier inn ti på halv seks. Han skal hente datteren sin. Kristin har sin egen leilighet her. Nå sitter hun i fellesstua og venter. Kanariskjerf, gul trøye, gule strømper, Kristin er klar for

fotballens nasjonaldag. Det beste av alt er at nå har de fått en skikkelig publikumsplass. Etter ti–tolv år er det slutt på å bli henvist til feil hjørne, trangt og uten tak. Det er slutt på å måtte bli hjemme når det regner.

Staskveld Hjemmekamp 16. mai. Sånt er stas for fotballfolket. Med sponsorhjelp har LSK solgt bortimot 10.000 billetter til kampen mot Sandnes Ulf. Det er håp om fest, og ingen har planer om å servere aftenens gjester noe annet enn et sviende tap. Kristin smiler i forventning. Rullestolen får god fart ut på parkeringsplassen der Jan Eirik åpner opp bak, dytter stolen inn på rampen, heiser den opp og inn i bilen og fester stroppene før han hiver seg inn i forsetet. Selv om bilen bare går noen få tusen i året, er sjåføren og bileieren rutinerte turkamerater. Transporteren triller ned bakken fra Strømmen til Lillestrøm, gjennom Alexander Kiellands gate, der folketoget nettopp har ruslet i samme retning, inn i

Rolf Olsens vei og ned i mylderet på parkeringsplassen ved Åråsen. – Kristin, dette tror jeg blir vanskelig, sier Jan Eirik og speider etter en handikapplass. – Der er det en! Nei, der sto det en. Jeg så ikke den lille bilen der. Han manøvrerer videre, mellom gående og kjørende, og kaprer en vanlig plass, stikker bort til parkeringsautomaten, slenger inn lappen, løsner stroppene igjen og heiser Kristin med rullestolen ned til asfalten. De to styrer mot billettluka, køen er kort, og snart ruller tospannet forbi pølsebodene.

Terningkast én Jan Eirik dytter rullestolen opp rampen ved hjørneflagget til høyre for LSK-keeper Kenneth Udjus. Den nye handikaptribunen er som en terrasse nedenfor de plastgule benkeradene med unger og voksne som balanserer hamburgere og bøttevis med popkorn. På tribunen på langsiden står en tett klynge av innbarka kanarifans. Oppå jerngittergulvet forteller Jan Ei-

rik om en idé han har fått. Enda en idé. Tenk om det kunne strømme varme opp fra det gulvet, når kulda igjen tar tak i den fansen som må sitte stille i en stol fra de kommer til de går. Det er gode muligheter for at han skal få til det og. Slik han skaffet en skikkelig tilskuerplass for folk på hjul. Da Handikapnytt rangerte Tippeligaens arenaer etter hvor greit det var å ha rullestol der, fikk Åråsen terningkast én. Det ga Jan Eirik Løype et skikkelig dytt for å få slutt på begredeligheten. Han overtalte klubbledelsen. Men pengene måtte han skaffe selv. – Dette skal vi greie, sa han og Odd Østhus. Sammen begynte de å gå rundt til folk de kjente i det lokale næringslivet. Til slutt hadde de fått sammen et spleiselag som lovet å betale de 100.000 kronene den lille tribunen kom til å koste.

– Mye bedre Knut Roger Nerheim er på plass allerede. Han er et kjent ansikt for Kristin. Ikke bare er han ihu-

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 25. MAI 2013

2 x 45 MIN | Jan Eirik Løype sørger for at datteren Kristin får både cola og kampreferat. Knut Roger Nerheim og Gry Monica Lien følger også intenst med fra den nye tribuneplassen.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 25. MAI 2013

helg

MÅL! – Ja! 1–0! Jan Eirik Løype, Kristin Bøhnsdalen Løype og Knut Roger Nerheim er blant LSKs mest trofaste fans.

ga LSK-fan. Han bor i leiligheten ved siden av hennes. – Dette er jo en mye bedre tribune enn den forrige, sier Knut Roger. De peker over på motsatt side av banen. Det var der de måtte sitte før. Lengst unna kanarifansen. Til tider med begrenset oversikt over banen. Så trangt at om én måtte på toalettet, måtte alle som satt nærmere utgangen, flyttes vekk først. Regnet det, rant de bort. Nå synger fansen, og flaggene vaier omkring dem. Kampen kan begynne. Jan Eirik starter på speakerjobben, forteller hvor ballen er, og hva som foregår på banen. Det skjer noe hele tiden, ikke bare av

det gode, og han får snart en lett oppgitthet i stemmen. – Det ble en veldig dårlig corner, for å si det pent ... – Nå kommer et skudd ... – De somler bort ballen ... Kristin sitter stille og lytter. Konsentrert. Kjenner på stemningen.

Sportsidioter Kristin har alltid vært idrettsinteressert. Sportsidiot, som visse andre i familien, for å bruke farens ord. Hun var håndballjente fram til en dag i 1988. Hun var tretten år, og komplikasjoner fra diabetes førte til at hun mistet synet og kontrollen

over armer og bein. Senere skulle hun bli et symbol i kampen for å få unge mennesker ut av sykehjemmene og inn i egne boliger. Nå er det 15 år siden hun endelig kunne flytte inn i leiligheten på Stalsberghagen.

Nesten like lenge er det siden hun og faren begynte å dra sammen på LSK-kampene. – Vi har slikt å gjøre, sier Jan Eirik. Det er hyggelig å gjøre noe annet enn å sitte hjemme og skravle. Kristin sier ikke så mye. Pusten er tung og stemmen svak. Men smilet er sterkt og mye i bruk.

De klarer ikke to pasninger etter hverandre. Men nå er Sandnes like dårlige, heldigvis

Jan Eirik Løype

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 25. MAI 2013

SCORER | Lillestrøms Ohi Anthony Omoijuanfo jubler for scoring. Nå kan også de som bruker rullestol, få med seg alt som foregår ute på banen, uansett om heltene innfrir eller ikke. Daniel Sannum Lauten / NTB Scanpix | foto

KVELDENS HÅP | – Det ser ut til at de kan lede til pause nå, Kristin.

– Fint langskudd Kristin kan ikke se at det står «Vi var ballhentere. LSK–Sandnes Ulf» bakpå Tskjorta til gutten på gresset nedenfor tribunen. Kanskje skimter hun fotografene og vaktene like ved henne. Men hun hører i hvert fall tonene av «Vi er fugla» og Kanarifansen som synger hele kampen gjennom. Hun hører heiaropene, buingen, barna som skravler og kravler på setene bak henne. Hun hører faren sin. – Feilpasning! sier han. – Den ble bra avklart, da ... lang ball til Lillestrøm. Men mister’n. De klarer ikke to pasninger etter hverandre. Men nå er Sandnes like dårlige, heldigvis.

Jan Eirik vokste opp i samme nabolaget som Tom Lund. Spilte for Lillestrøm til og med junior. Kristin vet hvor hun har interessen fra. – Ja! Jubel. Gledesbrøl. Keeperen til Sandnes må hente ballen ut av nettet. – Fint langskudd plassert opp i hjørnet. Så klarte de å spille tre pasninger, og det var nok til å lage mål. Det ser ut til at de kan lede til pause nå, Kristin. Det er første gang i år.

Pause Jan Eirik gir Kristin beskjed om at han stikker en liten tur. Han er kjapt tilbake

med cola i pappbeger og sugerør. –- Det er varmt og godt her nå, Kristin. Vi trenger ikke jakke i dag. Jeg har med, men jeg har den ikke på, sier Knut Roger. Kristin smiler. Hun er også varm og god. Kampen blåses i gang igjen, og så skjer det med en gang. Et mål til. Jubel. Gledesbrøl. Sang. Lettelse. LSK-flaggene vaier fra pinner holdt av veivende barnehender.

2–2 Sandnes reduserer. Det blir stille på Åråsen. Så trår koret til igjen. Sola varmer. Noen pølsepapir danser på gressmatta. Men ballen er på feil side av banen.

– Nå er det Sandnes Ulf igjen. Nå er det snart 2–2. Han fikk beina vekk den, heldigvis. Nå har Sandnes Ulf tatt over, Kristin, sier Jan Eirik. Datteren hans ser skeptisk ut. – 2–2! Keepertabbe. Keeperen tok en ball som han missa, sier Jan Eirik. Noen unger begynner å krangle på benken bortenfor. Noen publikummere tusler hjemover. En kar på setet bak taster på mobilen. Popkornbøttene er tomme. Dommeren blåser av kampen. – Æsj, sier Kristin. Så smiler hun. Det var gøy i dag og. I morgen er en ny kamp. marianne.tonsberg@rb.no

ROMERIKES BLAD LØRDAG 26. OKTOBER 2013

helg

Hadde jeg hatt ei krone eller ti fra hver av dem som har spurt om å få kjøpe en slik kiosk, hadde jeg vært en holden mann. Wiggo Karlsen i Telemuseet

DEN SISTE KIOSKEN | Blant de 100 telefonkioskene som er vernet, er denne på Rånåsfoss stasjon. Det er Telenors eneste telefonkiosk på Romerike. I

Elsket og herpet gjennom En gang var den storsamfunnets gave til det norske folk. I dag er den et ikon fra ei tid da det var utenkelig å gå med telefonen i lomma. reportasje Rune Fjellvang | tekst Tom Gustavsen og Kay Stenshjemmet | foto

Bak ei gul kasse med strøsingel på Rånåsfoss stasjon står en av Norges små røde som skal få stå til evig tid. Flekkete og litt på skakke, slik det høver seg en telefonkiosk ute i det røffe norske klimaet. En gang var det 6.000 slike kiosker spredt rundt om i kongeriket. I dag er det knapt 200 igjen, og de skal ned i 100. Det ene glasset i kiosken er borte, og idet vi skal til å ringe Telemuseet, mister jeg tikroningen på

gulvet. Selvfølgelig ruller den vekk og forsvinner under rista og blir borte. Når vi forsøker på nytt, må vi bare innse at nullen på automaten heller ikke er i form denne kalde oktoberdagen. Jeg står i telefonkiosken og ringer Wiggo Karlsen med mobilen. Det er bare noen dager siden en Lillehammer-kar kjøpte en slik kiosk for nesten 200.000 kroner under tv-aksjonen. Hva er det med «Norges lille røde»?

En voldsom interesse – Ja, hva er det med telefonkiosken? Det kan jeg faktisk ikke forklare. Det er et funkisikon som kaller fram minner om barndom og oppvekst hos den litt eldre generasjonen, sier Wiggo Karlsen, arkivansvarlig i Telemuseet. Han opplever en enorm interesse for denne lille

boksen, som har samme design i dag som da den første telefonkiosken ble satt opp på Akershuskaia i Oslo i 1933. – Hadde jeg hatt ei krone eller ti fra hver av dem som har spurt om å få kjøpe en slik kiosk, hadde jeg vært en holden mann, sier Fet-karen og ler. Han noterer feilmeldingen på kiosken på Rånåsfoss og inviterer oss med for å få se en fullt restaurert telefonkiosk på museets magasin i Fet. Vi avslår høflig, for minnenes telefonkiosk er enten tagget på, har knust glass på gulvet, står der med avreven telefonledning, har en tyggegummi i mynthullet eller er utstyrt med telefonkataloger som noen har prøvde å sette fyr på.

En hærverksmagnet – Det var spesielt på 1980-tallet at telefonkioskene var et yndet objekt for hærverk, sier Karlsen. Selv på Tiriltoppen ble telefonkiosken herpet etter alle kunstens regler. «Noen ganger så telefonboksen ut som den var helt ute av form. Det var når noen hadde vært hos den bare for å ødelegge.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 26. OKTOBER 2013

FORTSATT VIRKSOM | Ringeapparatet i kiosken på Rånåsfoss stasjon virker, bare du har et nummer som ikke inneholder null.

FAKTA

Den røde telefonkiosken Den røde telefonkiosken er 80 år i år. Den så dagens lys i 1933 etter en arkitektkonkurranse som ble vunnet av arkitekt Georg Fasting fra Bergen. Etter krigen spredde denne kiosktypen seg til resten av landet. Plasseringen av de offentlige telefonkioskene tok alltid hensyn til den allmenne sikkerhet og skulle gi lett tilgang på lege, jordmor, politi og brannvesen. Den siste kiosken ble produsert i 1995. Til sammen har det vært produsert cirka 6.000 eksemplarer av denne typen, og noen er fortsatt i bruk. Utformingen har holdt seg uten større forandringer, med unntak av vekten: De første kioskene veide 800 kilo, mens senere utgaver veide under halvparten. Det er blitt utarbeidet en egen verneplan for telefonkioskene. En av de vernede kioskene står på Romerike, på Rånåsfoss stasjon. Telenor ønsker nå å få folks historier og minner om telefonkiosken. Historier kan sendes inn på www.telenor.no/telefonkiosk. Kilde: Telemuseet og Telenor dag stården litt ensom. Men tenk hvilke historier den har hørt.

m 80 år Hva hadde nå den stakkers boksen gjort da, den som bare stod der for å hjelpe», skriver Anne-Cath. Vestly i «Aurora og pappa». Are Kalvø skriver i boka «Norges lille røde – historien om telefonkiosken» at telefonkioskene også hadde en rolle å fylle akkurat her. Ikke bare som en plass der folk kunne få kontakt med andre, men også som en plass der folk kunne avreagere. «Kanskje var det greitt at folk då hadde små robuste raude bygg å la det gå utover. Kanskje ville mykje sett verre ut om folk ikkje hadde små raude firkantar å gå til på torget når dei kjende for å skrive eit kort ord for det mannlige kjønnsorganet på ein vegg». Også ordentlige kjeltringer dukket opp i telefonkioskene. De som forsynte seg av innholdet i myntboksene på telefonapparatet. Eller karene i Olsenbanden når alt var «taima og tilrettelagt» og beskjeder skulle viderebringes. Det var ikke bare å bruke mobiltelefonen og deretter å kaste simkortet utfor brygga på 1960- og -70-tallet.

I kø for telefon Telefonkioskene dukket opp som et servicetilbud fra den moderne norske staten til en befolkning som hungret etter hjelp og informasjon. Wiggo Karlsen tror ikke telefonkiosken på Rånåsfoss er i daglig bruk, Men sånn var det ikke før. – Det var leserinnlegg i Aftenposten fra illsinte herrer som forbannet de kvinnene som sto i kiosken og venninneskravlet mens køen av ringehungrige vokste utenfor, sier Telemuseets altmuligmann. Det var for øvrig bergenseren Georg Fredrik Fasting, med ei mor fra Gardermoen-området, som vant arkitektkonkurransen om Norges nye telefonkiosk med sitt forslaget «Riks». – For det fikk han et engangshonorar på 800 kroner, forteller Karlsen. Seniorkurator i arkitektur Ulf Grønvold ved Nasjonalmuseet kaller telefonkiosken for en funksjonalistisk varde som stammer fra mellomkrigstida da den moderne tida gjorde sitt inntog for fullt. «Og det er i denne tida telefonkiosken blir til. Den norske kiosken er et stykke funkisarkitektur, en asym-

metrisk komposisjon med utstikkende takskive over ordet TELEFON skrevet med barske sans seriff-bokstaver», skriver han i boka om telefonkiosken. En gang var det dyrt å ha telefon. Dyrt å ringe var det også, særlig hvis det var snakk om noe mer enn en lokalsamtale. I 1932 var det bare 195.000 telefonabonnenter i Norge, og på 1970-tallet var fortsatt halvparten av Norges befolkning uten telefon. Selv inn på 1980-tallet måtte man stå årevis i kø for å få innlagt en fasttelefon. Da Røa fikk telefonkiosk i 1961, sa formannen i Telefonsøkendes forening, John Giæver, at 50.000 nordmenn inntil da hadde ventet 300.000 år på telefon. Så man ventet utenfor telefonkiosken i stedet.

Kondolanser i telefonkøen – På 1960- og 70-tallet var det ofte kø utenfor telefonkiosken. Da kunne du høre hva det ble snakket om. Noen skulle ringe rundt til familien for å gi beskjed om et dødsfall eller fortelle at de var blitt pappa.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 26. OKTOBER 2013

helg

FÅR OPPMERKSOMHET | Så snart Wiggo Karlsen fra Telemuseet åpner dørene til lageret på Aurskog, stopper det folk som vil handle.

Når du gikk ut av kiosken, kunne du få kondolanser eller gratulasjoner, alt etter hvilken informasjon køen hadde fått ta del i. Dag Blakkisrud, ansvarlig for Telenor Kulturarv NYE TIDER | Som alle oss andre tyr Telemuseets Wiggo Karlsen til mobiltelefonen når han nå trenger å snakke med noen.

HÆRVERKSOBJEKT | Telefonkatalogene i kioskene manglet gjerne telefonnumrene fra lokalområdet.

Andre igjen skulle rett og slett bare skravle litt med venninna i Bergen. – Når du gikk ut av kiosken, kunne du få kondolanser eller gratulasjoner, alt etter hvilken informasjon køen hadde fått ta del i, sier Dag Blakkisrud, ansvarlig for Telenor Kulturarv. Mange husker kanskje kjærestesamtalene som var for flaue til å tas på husets fasttelefon, og fortvilelsen når kronestykkene tok slutt og samtalen brått ble avbrutt. Men fortsatt kan ikke Wiggo Karlsen helt skjønne hvorfor vi elsker disse trekkfulle og iskalde boksene som hadde slik tiltrekningskraft på folk med ødeleggelseslyst. Telefonkioskenes fiender brukte alt fra tyggegummi til dynamitt. – Det er bare å se her, sier Karlsen og åpner dørene til et fredet kabellager rett utenfor Aursmoen.

sen og løfter opp en telefonkatalog. Vi husker jo at akkurat det nummeret man trengte, aldri var å finne i katalogen. – Det var ingen som hadde noe å skrive ned nummeret med, så man reiv bare ut den aktuelle siden, forklarer Karlsen. Han sier at han normalt ikke kan åpne disse dørene før folk begynner å stoppe på fylkesveien og lure på om man kan få kjøpt en sånn kiosk. I dag regner det, og det er litt ufyselig ute på jordet der vi står. Derfor stopper ingen. – Folk sier de skal ha den inne i huset. Men den veier jo 300 kilo og er to og en halv meter høy, sier Wiggo Karlsen. De første utgavene veide hele 800 kilo.

Ferdig herpet Her, i det kalde bygget, står 20 telefonkiosker som Telenor har lagret, ferdig tagget og ramponert. – Dette er reservedeler til de telefonkioskene vi fortsatt har. Noen kan nok også restaureres, sier Karl-

Historier og etterbruk Wiggo Karlsen tygger fortsatt litt på dette med kjærligheten til de røde boksene. Men svaret kan snart komme. Den røde kiosken er vårt sterkeste symbol på betalingstelefoner, og Telenor ønsker nå å få inn gode historier som nordmenn knytter til den lille røde kiosken. – Kioskene er et viktig kulturminne, og historiene

som sendes inn, skal tas vare på for ettertida. Vinneren av konkurransen blir premiert, sier Blakkisrud. 100 av de røde kioskene vernes som følge av en avtale mellom Riksantikvaren, Telemuseet og Telenor, der sistnevnte har ansvar for vedlikeholdet. – Det vil ikke gå an å ringe fra de 100 kioskene som vernes, men vi arbeider med forslag om hva de vernede telefonkioskene skal brukes til framover, fortsetter Blakkisrud og forteller at man er åpen for tips om etterbruken. Kiosken på Rånåsfoss er den eneste i verneplanen som er plassert på Romerike. Et av kriteriene for å bli vernet er kioskens plassering. Rånåsfoss-kiosken kom med fordi den står på en jernbanestasjon. Men snart blir røret lagt på for siste gang også på Rånåsfoss. Bare boksen blir tilbake. rune.fjellvang@rb.no

MER PÅ NETT Se video

/rbtv

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 26. OKTOBER 2013

FORLØPEREN | Det kom raskt krav om at også vanlige folk måtte få tilgang til telefon. Her er Christiania telefonselskabs talestasjon på Lillestrøm stasjon en gang ved begynnelsen av 1900-tallet. Johan B. Carlsen, Oslo Museum | foto

ROMERIKES BLAD LØRDAG 16. FEBRUAR 2013

helg

Etter at skuespiller Sidsel Ryen (69) har pensjonert seg fra scenen, vil hun til Hollywood. intervjuet Hanne Jalborg | tekst Martin Lundsvoll | foto

Du har nettopp hatt premiere på ditt siste stykke på Oslo Nye før du pensjoneres.Har du tenkt på hvordan den siste dagen på scene n blir? – Den blir veldig vemodig, selvfølgelig. Jeg gleder meg ikke, akkurat. Jeg håper vi får spille litt lenger – vi får se hvordan salget blir.

Sidsels sorti

Hvem er karakteren din i «Trassalderen»? – Hun er en gammel dame som er dement. En søt, gammel dame. Ja, hun er litt sint også. Stykket handler om en gruppe som bor på et sykehjem. Så kommer det inn en friskere fyr på et korttidsopphold. Han ser sykehjemmet litt utenfra og tenker at det er triste greier. Så blir det et lite opprør. Har du lagt deg til noen spesielle trekk som gammel dame? – Dement kan man bli både seint og tidlig – jeg tenker at hun er i 80-årene. Jeg er veldig rask privat, så jeg har måttet ta meg sammen for å være mer langsom i bevegelsene. Jeg subber litt og er krokete i ryggen, som man pleier å bli med årene. Hvordan er det å spille dement? – Manus var litt vanskelig å lære. Vanligvis henger replikken din sammen med det den forrige sa. Men min karakter snakker i hytt og pine, hun har setninger som er tatt helt ut av det blå. Du ble fast ansatt ved Oslo Nye i 1974. Hva var annerledes ved teatret den gang? – Altså, da hadde vi jo faste ensembler, og mye større ensembler enn i dag, i hvert fall på Oslo Nye. Og det var litt mindre «bruk og kast» enn det er nå. Nå henger en fast ansettelse veldig høyt. I dag må skuespillerne jobbe for å få hver eneste rolle. Det slapp vi. Er det andre ting som har endret seg? – Det er blitt mye mer, hva skal jeg si ... strengt. Før hadde de vin i kantina. Det er mange år siden. Er det noen episoder fra Oslo Nye du husker godt? – Denne har jeg fortalt før, men jeg kan fortelle den igjen. Det var vel i enogåtti. Jeg spilte Snehvit, og det var masse dverger med, eller, skuespillere som spilte dverger. Stykket hadde gått lenge. Så skulle Arne Lie, som spilte Blyg, si replikken: «Hadde dronningen vært her nå, skulle jeg dasket henne på stumpen». Og så sa han: «Hadde dronningen vært her nå, skulle jeg dasket henne på ... på ... dusken!» Og vi lo! I den settingen, med barneforestilling ... alle på scenen og i salen lo. Vi falt ut av rollen, samtlige. Lie hadde ikke kommet på hva han skulle si, og så kom det ordet. Jeg tror det var helt tilfeldig hva som kom ut da. Andre episoder? – I 2003 spilte jeg husholdersken i «My Fair Lady». Da hadde jeg to pauser på slutten. De var ganske like og fort gjort å blande sammen. Jeg satt i garderoben og hørte de skrek over høyttaleren: «Sidsel, Sidsel, Sidsel!» Jeg hadde tatt feil av pausene. Jeg løp fra garderoben og rett inn på scenen, rett inn på stikkordet mitt. Det var råflaks. Om man glemmer å gå inn, da blir det panikk, for det går ut over alle de an-

Jeg satt i garderoben og hørte de skrek over høyttaleren: «Sidsel, Sidsel, Sidsel!»

LANG KARRIERE | Sidsel Ryen må snart pakke sammen tingene sine og flytte ut av sin lille garderobe på Oslo Nye. – Det

dre skuespillerne. Men hvis man har spilt et stykke lenge, blir man fort litt uoppmerksom. Har du noen ritualer før forestilling? – Jeg ber til Gud. Og så er jeg overtroisk på den måten at hvis det gikk bra i går, må jeg gjøre de samme tingene i dag. Det er bare tullball. Hvis jeg for eksempel hadde en høyhalset genser i går, tenker jeg at jeg må ha på høyhalset genser i dag også. Men det er bare i starten, rundt premieren, altså. Du sa en gang at hvis du ikke ble skuespiller, skulle du bli psykolog. Hvorfor? – Psykologi har alltid interessert meg. Yrkene henger sammen – psykolog, skuespiller og prest. Jeg har lest mye psykologi av ren interesse. En tid gikk jeg gjennom hele raden med psykologibøker på biblioteket. Jeg har lest mye av Alice Miller, en psykoanalytiker. Hun har skrevet masse rart, blant annet om barnepsykologi. Hun har tatt for seg blant andre Hitler og hvorfor han ble som han ble.

Hvorfor er hun så interessant? – Kanskje fordi jeg er enig med henne. Jeg tror at barndommen har mye å si. Jeg pleier å si: Vi har alle vært babyer. Selv den verste forbryter var en gang en uskyldig baby. Hva vi opplever i barndommen, og hva vi blir fortalt og ikke, preger oss. Og du nevnte yrket prest? – Jeg har tenkt på det i ettertid. Det kunne ha stått på lista mi over mulige yrker. Men den gangen var det så uvanlig med kvinnelige prester. Jeg husker jeg tenkte at jeg syntes det var rart. Hva betyr troen i livet ditt? – Jeg har beholdt barnetroen min. Jeg har sikkert tvilt innimellom, men den er der. Og det er veldig godt. Hva skal du gjøre dagen etter siste forestilling? – Den dagen kommer jeg nok til å ta det helt med ro. Men så skal jeg ikke sette meg helt på rumpa. Jeg

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 16. FEBRUAR 2013

FAKTA

Sidsel Ryen Alder | 69 Bosted | Barndomshjemmet på Strømmen Familie | Gift, to barn og tre barnebarn Yrke | Skuespiller Aktuell | Hadde nylig premiere på sitt sstykket «Trassalderen», det siste før hun pensjoneres fra Oslo Nye. Hun har spilt i blant annet «My Fair Lady», «Flaggermusen» og «Anything Goes», på tv har hun spilt Leonora i «Sesam Stasjon» og Dronning Fjellrose i «Jul i Blåfjell».

Ti kjappe Det beste som har skjedd denne uka, er all oppmerksomhet som stykket «Trassalderen» har fått fra pressen. Det er veldig hyggelig. Min favorittpolitiker er ... den var vanskelig. Jeg kunne si Willoch. Han er jo ikke med lenger, bortsett fra at han mener ting. Han er en fornuftig mann. Jeg leser for tida ... jeg ble akkurat ferdig med «Menn som hater kvinner». De to neste i serien ligger og venter. Jeg hadde voldsomme forventninger. Alle skryter så fælt av den, men jeg likte den ikke så godt. Min siste statusoppdatering på Facebook var ... jeg holder meg langt unna Facebook. Jeg har angst for ... jeg er nervøs før premiere. Min favoritting er symaskinen. Jeg har dårlig samvittighet for at huset er ganske så støvete akkurat nå. I dag skal jeg ha generalprøve på stykket (onsdag denne uka). blir vemodig, sier skuespilleren.

har blant annet et Prøysen-program og flere musikalprogram, hvis noen vil ha litt underholdning. Jeg synger også. Jeg er en forhenværende jazzsangerinne. Ikke jeg, da, men damen jeg spiller i stykket «Trassalderen». Hun har litt musikkdilla.

Nå spiller du gammel på teater, og straks skal du pensjoneres. Har det fått deg til å tenke på det å bli eldre? – Det er ikke til å unngå, det. Men det gjelder bare å trene og holde seg i form så lenge man kan. Og ikke bli syk, for det er verre.

En annen rolle du har spilt, Leonora i Sesam Stasjon, var vel også sanger? – Ja, hun var verdens eneste jernbanesangerinne. Den rollen var det mange som fikk med seg. Vi spilte jo i nesten ti år. Jeg treffer stadig på voksne mennesker som sier: «Å, er ikke du Leonora?» Da må jeg jo svare ja.

Hvordan ser du for deg alderdommen din? – Man kan ikke gjøre annet enn å håpe. Jeg vil gjerne bli gammel, jeg, men jeg vil gjerne bli gammel og frisk. Man kan gjøre litt selv. Jeg trener og holder hodet i form, men soduko ... nei, sudoku, heter det! Jeg sier alltid feil. Og så pugger jeg jo manus.

Hvordan blir livet som pensjonist? – Jeg får nok å gjøre. Jeg har svært hus og have. Og jeg vil reise! Jeg og noen venner snakker om at det hadde vært veldig gøy å ha vært i Hollywood en gang i livet. Jeg ville gjerne gått innom noen filmstudioer og sett. Hadde du noen gang en drøm om utlandet og Hollywood? – Det har jeg egentlig aldri hatt, det var ikke mulig da jeg var ung. Men nå er det jo begynt å bli mulig. Nei, det var ikke i mine tanker.

Vil du bli en eldre dame med trass, som henne i teaterstykket, tror du? – Det kan godt hende! Det kommer an på tilstanden. De fleste på sykehjem er veldig dårlige. Er man først der, så … er man vel der. Med mindre det kommer inn en friskus, som i stykket vårt, finner man seg nok i at «det var det». Og slår seg til ro. Jeg vil tro det. haja@rb.no

Om ti år håper jeg at jeg hopper rundt her og har det gøy. Men det er bare håpet.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 20. JULI 2013

helg

– Etter Utøya har folk b intervjuet Karoline Carlsen | tekst Katinka Hustad | foto

Hva skal dere gjøre 22. juli? – Vi starter dagen på graven til Fredrik, og så drar vi til Utøya etterpå. Vi skal være på øya rundt tida da Fredrik ble skutt. Tror du datoen 22. juli noen gang blir lettere å takle? – Den dagen vil alltid bli tung. Det vil være noen merkedager som er verre enn andre, som dødsdagen, bursdagen og jula. Har sorgen blitt annerledes etter to år? – Jeg synes det. Nå er det de gode minnene som kommer først, og ikke grusomhetene fra 22. juli. Sorgen er fortsatt like stor, men den er annerledes enn for ett år siden. Da ble den veldig offentlig, med både rettssaken og rapporten. Vi fikk ikke tid til den private sorgen, men måtte forholde oss til det store og hele. Nå har vi mer tid til vår sorg etter Fredrik. I fjor var det voldsomt, og etter hvert ønsker man at det blir en dag vi får minnes Fredrik og ikke hele handlingen. Handlingen klarer vi ikke å forholde oss til hele tiden, den er for voldsom. Fram til i fjor var Fredriks bortgang noe alle hadde noe med, og det var naturlig. Nå håper vi 22. juli blir en dag vi kan minnes vår gutt og ikke alle de andre. Hvordan har dere endret dere som familie? – Vi er vesentlig tettere, selv om vi var tette før også. Vi har også et større behov for å vite hvor alle er. Samtidig er vi fortsatt en familie i stor sorg. Hvordan har omgivelsene rundt dere taklet 22. juli? – Vi føler at mange oppfatter oss som skumle mennesker, noe vi også fleiper litt med. Folk har blitt litt redde for oss etter det som har skjedd. Skumle? – Ja, vi er skumle fordi vi har opplevd det som er alle familiers store skrekk. Noe mange ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til. Derfor venter de ofte til vi tar initiativet. Det er tungt å takle at folk trekker seg vekk, selv om vi var forberedt på at det kunne skje. Hva vil du at de rundt dere skal gjøre? – De trenger ikke være engstelige for å ta kontakt. Jeg skjønner at det som skjedde på Utøya, kan være overveldende å snakke om, men jeg har allerede mange å snakke med om det som skjedde 22. juli. I hverdagen trenger jeg å skravle med folk om helt andre ting. Jeg trenger folk som kommer innom på en kopp kaffe eller vil gå og ta en pils, så hovedbudskapet vårt er vel at vi ikke er skumle. To år har gått, er du redd for å glemme Fredrik? – Foreløpig har jeg ikke tenkt på det engang. Men selv om jeg kan se ham for meg, er det stemmen og lukta hans jeg er redd vil forsvinne. Derfor er jeg glad jeg har noen opptak av stemmen hans som jeg innimellom hører på.

Nå trenger jeg at 2013 er uten katastrofer for at jeg skal komme ordentlig på beina igjen

TRØSTENDE PELSDOTT | For Roy Schjetne og familien har anskaffelsen av hund vært et bevisst valg i tiden etter 22. juli. – I be er Schjetne. Hunden Tamara bryter opp og gir ofte en pause fra sorgen når dagene blir tunge. Når er savnet størst? – Det kommer bare plutselig, og da blir det veldig tungt. Noen ganger må jeg diskutere med ham, og da går jeg til graven. Det er både godt og vondt, for jeg skulle jo gjerne ha pratet med ham. Samtidig er jeg glad for at jeg klarer å gjøre det, og at det ikke bare blir trist og grusomt. I fjor sommer ble niesen din Sigrid funnet drept. Hvordan var det å se broren din oppleve det samme som deg? – Det var veldig tøft. Broren min var min sterkeste støttespiller etter 22. juli. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart det første året uten ham. Da jeg var i ferd med å dukke under, var det han som tok tak i meg. Så skjer det samme med ham. At jeg da ikke hadde energi og krefter til å gi det samme tilbake som han hadde gitt meg, er en ting jeg sliter med ennå.

Hvordan takler man to så store tragedier i samme familie? – For guttene mine var dette tøft. I ett år hadde de fått høre at slike katastrofer skjer bare én gang i livet. Alle råd vi hadde fått, gikk på å berolige dem om at dette skjer ikke igjen, men plutselig blir jeg svar skyldig overfor barna mine. Jeg følte at jeg hadde løyet til dem i ett år. Klarer man å se lyst på livet når dette skjer? – Nei! Etter 22. juli i fjor var det i ferd med å løsne, men så skjedde det med Sigrid, og vi måtte starte på nytt. Nå trenger jeg at 2013 er uten katastrofer for at jeg skal komme ordentlig på beina igjen. Et år uten død og fordervelse. Så langt ser det bra ut. Har du forandret deg siden 2011? – Som menneske har jeg blitt mykere. Jeg har fått

helg

blitt redde for oss

ROMERIKES BLAD LØRDAG 20. JULI 2013

Roy Schjetne mistet sønnen Fredrik på Utøya 22. juli 2011. Nå ønsker han at folk skal komme på kaffebesøk og ikke trekke seg vekk. FAKTA

Ti kjappe Det beste som har skjedd denne uken, er at bilen min har blitt frisk etter lang tids sykefravær. Min favorittpolitiker er ikke aktiv lenger, men blant dagens må det bli Jens Stoltenberg. Gjennom tidene er det Thorbjørn Berntsen som er favoritten. Jeg leser for tiden ikke så mye, fordi jeg er ordblind. Jeg har vel aldri fullført en bok, men den siste lydboka jeg hørte på, var boka til Kjakan. Min siste statusoppdatering på Facebook var en kommentar til Ole Robert Reitan om at han måtte slutte å syte om samarbeidet mellom Ica og NorgesGruppen og i stedet ta konkurransen på alvor. Som kjæreste er jeg en omsorgsfull trygghetsperson som har respekt for hennes meninger og følelser. Nå håper jeg hun er enig. Jeg har angst for å miste noen av barna mine. Min favoritting er mobiltelefonen.

egynnelsen var det veldig tøft å komme og vite at Fredrik ikke lenger er oppe i andre etasje. Da er det fint å ha en glad pelsdott som møter en i døra, siet endret verdisyn, og ting som var viktig før, betyr lite nå. Medmenneskelighet og rettferdighet har alltid vært viktig, men nå står det veldig, veldig høyt. Hva er det som ikke er så viktig lenger? – Velstand, penger, pengebruk, materielle ting. Jeg handler materielle ting i bøtter og lass fortsatt, men det er ikke så veloverveid lenger. I det store og det hele er det ikke så viktig. Det beste familieminnet etter 22. juli 2011? – Det må være da vi dro to uker til USA i vinterferien. Fredrik var en skikkelig Harry Potter-nerd, og da vi besøkte Harry Potter-land i Universal Studios i Florida, følte jeg virkelig at han var med oss. Det var utrolig sterkt å gå inn der, men vi følte at vi på mange måter klarte å virkeliggjøre Fredriks drøm. Hvordan er hverdagen nå? – Jeg er sjeleglad for at det har vært en fantastisk juli. Hverda-

gen i juli 2013 har vært solfylt, og det er en vesentlig lettere hverdag enn en grå og regntung. Men bortsett fra at vi ikke klarer å gå på jobb, har vi en normal hverdag med skole og fotball. Vi lever som en normal familie, men vi holder oss tette og er mye aktive. Det er lettere å takle en aktiv hverdag, så det er ikke mye sofaliv lenger. Det å kjenne at hverdagen sakte, men sikkert fungerer, gjør at det er lettere å fungere. Samtidig hater jeg begrepet at ting går videre. Jeg er ikke glad i den setningen. Hvilke drømmer har du for framtida? – Det har jeg ikke begynt å tenke på ennå. Framtida består i at jeg skal takle å gå 7,5 timer på jobb hver dag, og at ungene skal klare å fungere i hverdagen på skolen. Foreløpig er det så langt framtida strekker. Framtidsrømmen er på mange måter å fungere som normalt i hverdagen. karoline.carlsen@rb.no

Min dårlige samvittighet er at jeg aldri fikk tatt med Fredrik til Lerkendal så vi fikk se RBK live sammen. I dag skal jeg slappe av og samle krefter til mandagen. Om ti år er jeg en lykkelig familiefar.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 22. JUNI 2013

helg

UTFORDRER HVERANDRE | Ahmed Valentino Kerigo (28) og Tommy Todler (19) har trent sammen i ti måneder. De mener framgangen skyldes at de utfordrer hverandre. – Vi pusher hverandre halvt i hjel, sier Todler.

Stålkontroll For ett år siden følte han seg som ingenting. Nå er Ahmed Valentino Kerigo (28) fra Kløfta en av verdens beste calisthenics-utøvere.

HEKTA | Kerigo oppdaget street workout via filmer på YouTube for litt over ti måneder

sporten vår Irene Rønold | tekst Tom Gustavsen og Lisbeth Andresen | foto

Nesten hver dag møtes to menn fra Kløfta for å trene sammen og henge i en park Asker. Eller, henge og henge. Når Ahmed Valentino Kerigo og kameraten Tommy Todler trener, eller henger sammen, eller bare leker – disse aktivitetene glir gjerne over i hverandre – kan de for eksempel finne på å holde kroppene sine vannrett ut i lufta fra lyktestolper og jernstenger. Så «henger» de der, med strake armer og rette kropper, som to vimpler i sterk vind. Det var i august i fjor at Kerigo sto ute i den sammen parken og forsøkte å løfte sin egen kropp opp etter armene. Han ville gjøre det samme som folkene han had-

de sett i filmer på YouTube, og tenkte det kom til å være grei skuring. Han løftet 150 kilo i benken. Han var sterk nok. Han løftet kroppen sin én gang. Han løftet to ganger. Tre, fire-fem – og så var det stopp. Fem pull-ups. Og knapt nok det. – Jeg hadde ikke sjans. Det er nok den største nedturen en sterk mann kan ha, ler Kerigo. – Da tenkte jeg: «Hva er det jeg løfter de tungene vektene for? Jeg har blitt lurt!»

Fra ingenting til alt Ti måneder etter fadesen i parken har Ahmed ingen problemer med å løfte seg selv til han ikke gidder mer. På én av videoene han har lagt ut på Facebook-profilen sin, har han kun fingertuppene i gulvet når han tar push-ups på stuegulvet hjemme. Kroppen holder han strak som et bord. Tærne rører ikke bakken. – Vi prøver å gjøre så syke ting som mulig, oppsummerer Kerigo. På under ett år har han blitt et hett navn innen calisthenics, eller street wor-

kout, som idretten også kalles. Her er målet å gjøre så spektakulære stunts som mulig, med utgangspunkt i øvelser som push-ups, pullups og planke. Hver lørdag i Som en turner, sommer møter du bare litt ekstra giidrettsutøverne du ra, forklarer sjelden får lese om Kerigo. på sportssidene. Han ble nettopp verdensrekordholder etter et stunt som ble filmet og ligger på nett. Han tar flying push-ups – eller flygende armhevinger, som man muligens kan kalle det på norsk – spretter opp fra flat posisjon på bakken og tar tak i paller som er stablet 1,36 meter over bakken, og løfter seg opp med armer og føtter til de balanserer på pallene.

I september i fjor grunnla han Team Physix/Zero Gravity sammen med Tommy Todler. Lasse Tufte, en foregangsmann innen sporten i Norge, har invitert ham til å være med i konkurranser i Tyskland og Latvia. Han er på forsiden av Street Workout Magazine. Og om en uke er han én av seks norske deltakere når Street Workout World Cup arrangeres i Fredrikstad. Cupen er én av sju konkurranser som avholdes, før de fire beste fra hver konkurranse m tes i en superfinale i Moskva i desember. – Det er helt utrolig. De beste i verden kommer til å være der. Det er veldig kult, sier Kerigo.

Pusher hverandre Men framgangen har kostet. De første kveldene etter at Kerigo hadde trent skikkelig, var hendene hans så fulle av brannsår at han ikke engang klarte å holde et vannglass. Nå kvitter han seg med trælene på innsiden av hånda ved å skjære

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 22. JUNI 2013

FAKTA

Ahmed Valentino Kerigo Alder | 28 Bor | På Kløfta Han og sporten | Han oppdaget street workout via YouTube for litt over ti måneder siden, og har siden da blitt et kjent navn i miljøet. Har kallenavnet «Iron Monkey», fordi han ikke er redd for å prøve nye stunts. Grunnla Team Physix/Zero Gravity i september 2012, sammen med Tommy Todler. Deltar i Street Workout World Cup i Fredrikstad 29. juni.

FAKTA

Street workout Kalles også calisthenics eller egenvektstrening. Sporten er en blanding av turn, parkour og styrketrening. Utøverne gjør triks og stunts med utgangspunkt i kjente øvelser som planke, push-ups og pullsups. I det internasjonale miljøet skjer mye av kommunikasjonen gjennom sosiale medier. Utøvere, som kaller seg «bar athletes», sprer øvelser og stunts gjennom videoer som de laster opp på YouTube. Flere av de dyktigste norske utøverne har oppdaget street workout gjennom slike YouTube-filmer. I Norge er det Lasse Tufte som er mest kjent som en pioner innenfor sporten. I 2011 fikk han bygget en park i Asker, tilrettelagt for street workout-trening. Det er dette som er den såkalte Tufteparken, og miljøet i Norge jobber nå aktivt med å få liknende parker bygget i flere kommuner i Norge. siden. Sammen med Tommy Todler tilbringer han nesten hver dag på trening i Tufteparken, gjerne i fem til åtte timer om gangen.

dem bort. I tillegg kommer skader og smell man får når man stunter litt tøffere enn man klarer. – Lasse har hatt mye komedie med meg, ler Kerigo. – Han veit at jeg prøver alt. – Vi pusher hverandre halvt i hjel, tilføyer Tommy Todler fra Kløfta. Med sine 19 år er han den yngste på Team Physix og har kallenavnet «The Kid». Sammen har han og Kerigo trent seg gjennom vinter og vår. Hver dag, gjerne i fem til åtte timer om dagen. Enten inne på treningssenter, eller ute i 18 minus. Alt går, så lenge man har den riktige innstillingen, mener Kerigo.

Godt miljø Både Kerigo og Todler trekker fram miljøet innenfor calisthenics som noe av det beste med idretten. – Første gang vi var her, kjente vi ingen andre. Ingen kjente hverandre. Men alle kom og hilste på, ga hjelp når vi trengte

EN LIVSSTIL | Kerigo mener street workout har gitt ham et nytt liv. – Før så jeg på meg selv som ingen. Noe ved denne sporten har endret det, sier han.

det. Det har gitt meg så mange nye vennskap, sier han og fortsetter: – Å trene på gym er mye mer ensomt. Der har du bare benken og speilet, og det er om å gjøre å komme seg ut igjen etter tre kvarter. Her møtes vi ute, alt fra to til tretten stykker, og snakker og ler sammen. Vi kan være en hel dag sammen og finne på nye ting og tulle, forteller Kerigo. Og samholdet utøverne imellom er internasjonalt. Gjennom sosiale medier spres nye stunts og forklaringer på hvordan de gjøres. Verden over legger «bar athletes» ut filmer av seg selv på YouTube og Facebook, til motivasjon og inspirasjon for andre. Når Kerigo kommer hjem fra jobb, kan han ha avtalt å møte utøvere fra USA eller Nederland til videosamtaler via Skype. Ofte har han kun snakket med dem på Facebook tidligere. – Vi snakker som om vi kjenner hverandre. Det er som familie. Jeg har aldri opplevd et sånt miljø før, sier Kerigo.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 22. JUNI 2013

helg

FLYING START | Ahmed Kerigo fra Kløfta har blitt sterk ved hjelp av egentrening med egenvekt. Nå har han verdensrekorden i såkalte «flying push-ups» på 1,36 meter. Han skal være med i VM i sporten street workout neste uke.

PÅ NETT | Mye av kommunikasjonen utøvere imellom går via filmer på Facebook og YouTube.

Den mørke sida Han har vært på «den mørke sida», som han kaller det. – Faren min forlot oss da jeg var liten. Jeg har vært mye sint på grunn av det, forteller Kerigo. Som 16-åring ble han nødt til å flytte på ungdomshjem. Alternativet var fengsel. – Jeg gjorde mye kriminelt på den tida. Stjeling, slåssing, sånne ting. Jeg gjorde det ikke så bra på skolen og skulka timer. Til slutt ble jeg kasta ut, sier han. For et par år siden begynte han med steroider – motivert av et ønske om å bli så stor og sterk som mulig. – Jeg hadde ikke noe særlig identitet. Jeg følte meg som ingen. Jeg hadde ikke gjort noe konstruktivt med livet. Men noe med den sporten her har forandra det, sier han. Første gang han var i Tufteparken, følte han at han fikk et valg: Skulle han fortsette det livet han levde, som besto av slåssing, festing og å drive dank? Eller skulle han finne på noe annet?

Han kuttet ut venner og gammelt miljø. Skal man begynne på nytt, må man kutte alt, mener han. Forandringen har vært stor. Fra å være den du håper sønnen din ikke blir, har han blitt en person som inspirerer. På Facebook-siden hans strømmer det på med meldinger fra mennesker som forteller at de ser opp til ham. Her om dagen fikk han og Tommy Todler en mail fra en 17 år gammel dansk gutt, som ønsket å møte dem. I tillegg har forholdet til resten av familien blitt bedre. – Mamma har vært sliten og lei. Jeg har utsatt henne for rettssaker og bøter og alt. Men vi kan le av det nå, sier han. – Og jeg kan være et forbilde for søsknene mine. Vi kan henge sammen. Lillebroren min synes det er kult å gå ved siden av meg. Det er som det skal være, sier Kerigo.

de foredrag. Det kan være bra å høre fra noen som har opplevd litt selv, tror Kerigo. Nå håper han at Ullensaker kommune vil bygge en Tuftepark, tilsvarende den i Asker som han trener i nå. Han mener en slik park kan være et viktig tiltak for barn og unge. – Jeg og Tommy pleier å poste det på Facebook når vi trener, og skriver at alle er velkomne til å bli med. Vi har lyst til å ta imot nye utøvere, på samme måte som vi ble tatt imot, sier han. – Jeg skjønner at noen foreldre ikke har råd til å sponse barnas trener. Det koster penger. Jeg har brukt masse penger på å reise til Asker hver dag. Dersom vi kunne fått en park her i Ullensaker, der jeg kunne sagt «kom her og tren med meg ...», sier Kerigo. – Det hadde vært helt perfekt.

En tur i parken

Merker nervene

I framtiden ønsker han å jobbe med barn og unge. Kanskje drive workshops og hol-

Kerigo forsøker så godt han kan å holde nervene i kontroll før World Cup-en i

Fredrikstad. Har har rutinen klar. Hva den består i, er foreløpig en godt bevart hemmelighet. Den har ikke blitt filmet – han vil ikke risikere at andre utøvere rapper noen av hans stunts til konkurransen. Men den største skrekken – det er å bomme på et stunt. – Jeg har sett for meg alle mulige scenarioer. Hvis det skjer, og jeg tryner på scenen ... da aner jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre, ler Kerigo. Så henter han seg inn igjen. – Men det skjer ikke. Jeg gjør bare ting jeg er hundre prosent sikker på at jeg klarer, sier han. – Jeg skal ha det gøy. Bare det å kunne stå der, som en av de tretti beste i verden ... det er en drøm i seg selv. irene.ronold@rb.no

MER PÅ NETT Se video av Ahmed Kerigo som trener

/rbtv

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 22. JUNI 2013

STERKT | Street workout krever rå styrke i armer og kjernemuskulatur. Her demonstrerer Kerigo øvelsen «human flag».

ROMERIKES BLAD LØRDAG 21. SEPTEMBER 2013

helg

Vi fant, vi fant Forrige uke ble en unik draktspenne funnet ved Raknehaugen. Det er langt fra det første oldtidsfunnet på Romerike som har vakt oppsikt.

reportasje Hanne Jalborg og Knut Nadheim | tekst

Da Carl André Fronths metalldetektor pep og signaliserte funn ved Haug gård utenfor Jessheim forrige onsdag, kunne ikke hobbyarkeologen ane hvor mye oppstyr det skulle bli. Fronths metalldetektor kan gi fra seg fem forskjellige lyder. Ligger det jern i bakken, gir detektoren fra seg en mørk, skurrete lyd. Har maskinen oppdaget bronse, sølv eller gull, gir den fra seg skarpe, klare signaler. Det var skarpe og klare signaler som kom fra maskinen denne dagen. Og displayet på metalldetektoren viste et tall på noen-og-seksti. Det indikerer bronse. 47-åringen satte spaden i bakken og begynte å grave. Opp kom noe han ikke hadde sett før. – Jeg ropte på ham jeg gikk sammen med, og sa: «Jeg tror jeg har funnet noe spennende», sier Fronth.

Fronth hadde funnet en unik draktspenne i bronse fra folkevandringstida rundt år 500. Arkeologer kalte funnet sensasjonelt. – Det er aldri funnet noe lignende i Norge. Det er fantastisk, uttalte fylkesarkeolog Lars Søgaard Sørensen. Én uke senere sier Fronth selv om all oppmerksomheten: – Det tok litt av, dette. Draktspennen vil kanskje ende opp på Kulturhistorisk museum i Oslo, der de fleste oldtidsgjenstander fra Øst- og Sørlandet ligger. Spennen vil da dele plassen med sverd, gullsmykker, spydspisser og økser fra vikingtida, bronsealderen og jernalderen. Samlingen teller nå rundt 1,7 millioner gjenstander. Mange av gjenstandene er funnet på Romerike – og noen har vakt mer oppsikt enn andre.

Gullgutten – Du har noen gullfunn på Romerike langt tilbake i tid. Flere er veldig spektakulære, forteller fylkesarkeolog i Akershus Ole Grimsrud.

Ingen metalldetektorer fantes på begynnelsen av 1850-tallet, da Andreas Olai Tøyen pløyde på Øvre Tøyen gård i Høland. Likevel fant han noe utrolig. Gullfunnet besto av flere såkalte brakteater fra folkevandringstida. En brakteat er et tynt, rundt smykke av gull med innfatning og hempe så det kunne bæres rundt halsen. Et slikt smykke var preget bare på én side. I tillegg fant Tøyen fire gullperler, en fingerring og to munnblikk fra sverdskjeder – av gulltråd, viklet i en spiral. Funnet veide 236 gram.

For overklassen Noen tiår etter at Andreas Olai Tøyen fant gullskatten, dukket det opp en ny skatt lenger nord på Romerike. Det var ikke småtterier som åpenbarte seg på Stavijordet i Eidsvoll i 1882. De skulle bare grave en grøft. Men opp av jorda kom – trekk pusten – ti brakteater, to munnblikk fra sverdskjeder, ett sverdskjedemunnblikk av gulltråd viklet i en spiral, en spiralfingerring, en gullbarre, ett

FAKTA

Oldsaksamlingen Antiqvitetskommissionen ble opprettet av Selskabet for Norges vel i 1811 for blant annet å samle inn oldsaker funnet i Norge. Dette ble begynnelsen til Universitetets Oldsaksamling, som på 1800-tallet vokste til en omfattende samling av oldsaker og middelaldergjenstander, spesielt kirkekunst. Til å begynne med var hele Norge arbeidsområde. Da den første fornminneloven kom i 1905, fikk oldsaksamlingen ansvaret for å ta vare på oldsaker og middelaldergjenstander fra de ti østlands- og sørlandsfylkene på vegne av staten. Samlingene er gradvis bygget opp. Dels skjer dette når finnere leverer inn gjenstander, dels gjennom arkeologiske utgravninger. Kilde: Kulturhistorisk museum

KOSTELIG | Disse brakteatene (smykkene) fra folkevandringstida er blant gullfunnene på Tøyen i Høland. Noen kilder sier det var 13 stykker, andre sier 19. – De eldste brakteatene er etterligninger av romerske gullmedaljonger fra 300-tallet, tilpasset et nordisk formspråk med dyreornamentikk, forteller fylkesarkeolog Ole Grimsrud. Kay Stenshjemmet | foto

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 21. SEPTEMBER 2013

SKATTKAMMER | Oldtidsgjenstander som den som ble funnet på et jordet i nærheten av Raknehaugen forrige uke, ender opp på Kulturhistorisk museum i Oslo. I oldsaksamlingen oppbevares rundt 1,7 millioner funn fra Øst- og Sørlandet. Noen på utstilling, de fleste i lukkede magasiner. Kay Stenshjemmet | foto

ROMERIKES BLAD LØRDAG 21. SEPTEMBER 2013

helg

VAKTE OPPSIKT | Forrige uke fant Carl André Fronth en gammel draktspenne fra folkevandringstida, med plass til sju edelstener. Fem av dem satt i. Det er den første som er funnet i Norge. Roar Grønstad | foto

FAKTA

Staten eier løse kulturminner Kulturminneloven av 9. juni 1978 gir staten eiendomsretten til såkalte løse kulturminner som kommer for dagen tilfeldig, ved utgravninger eller på annen måte. Kulturminner fra oldtid og middelalder (eldre enn 1537) kan være våpen, redskap, smykker, skjeletter, runeinnskrifter og kirkeinventar m.m. Finner man løse kulturminner, plikter man å melde funnet til politiet på stedet, til fylkeskommunen eller direkte til museet. Det er forbudt å omsette oldsaker i Norge. Kilde: Kunsthistorisk museum

BORTGJEMT | Bare en brøkdel av oldtidsgjenstandene som ender opp på Kulturhistorisk museum, stilles ut. De fleste ender opp i magasiner som dette. Ingrid Landmark | foto

FAKTA

Se gjenstandene som er funnet i ditt område På nettsiden unimus.no/arkeologi kan du se arkeologiske funn som er gjort i Norge og i din kommune. I Akershus finnes det 9.092 gjenstander på kartet, 728 gjenstander har bilde. Du kan søke på gjenstander etter kategori, som «hus og hjem» og «religion og ritualer». På kartet kan du zoome inn for å se hvor funnene er gjort. Det kan i noen tilfeller ta lang tid fra en gjenstand registreres ved et museum til alle opplysningene om gjenstanden blir tilgjengelig på nettsiden. Det skyldes blant annet at gjenstanden må katalogiseres, tidfestes, fotograferes og konserveres før den kan publiseres på nett. Samlingene på nett vil derfor inneholde færre gjenstander enn dem museene arbeider med til daglig. Se også Facebook-siden «Arkeologi i Akershus». Her legger Akershus fylkeskommunes arkeologiske feltenhet ut informasjon om nye arkeologiske funn som blir gjort i fylket.

1. KVINNEKAM | Denne kammen, som er laget av et gevir, er fra vikingtiden og er funnet på Løken i Eidsvoll. Raymond Bakken | foto Vestre Åmodt i Gjerdrum fra bronsealderen, mellom 1500 og 1300 f.Kr. Raymond Bakken | foto 3. GLIMRER | Sverdslirebeslag, gullet av de største gullfunnene gjort i Norge. Skatten stammer fra folkevandringstiden og er ett av få oldtidsfunn som stilles ut på Kulturfoto 4. SKAFT-HULLØKS | Et 4.000 år gammelt, påbegynt økseemne, funnet i Ullensaker. Raymond Bakken | foto 5. FRA KIRKE1200-tallet ble funnet i Nes kirkeruiner ved Vormsund. Raymond Bakken | foto SVERD | Sverdet stammer fra Torshov i Gjerdrum, pil og buer, hestebisler og rangler. 7. VIKINGPRYD | I 2010 ble det funnet 12 glass- og bronsjeperler i Fet. Lisbeth Andresen | foto figuren fra jernalderen har inngraverte runer og ble funnet i Nes. Raymond Bakken | foto stykke av en gullstang og fem spiralringer av gulltråd. Til sammen veide funnet nærmere en halv kilo – 419 gram. Gullet regnes for å være fra folkevandringstida, rundt midten eller første halvdel av 500-tallet. – Dette er høystatusgjenstander man finner i aristokratiske miljøer i Norge, Sverige og Danmark. Disse gjenstandene vandret i et overklassemiljø og var knyttet til personallianser. De var ikke for vanlige folk, sier fylkesarkeolog Ole Grimsrud, som forteller at gullfunnet i Eidsvoll er et av de større i Norge.

Uhyre sjelden I dag ligger begge de store gullfunnene i solide glassmontre i oldsaksamlingens skattkammer i Oslo. – Slike funn skjer ikke ofte? – Det skjer uhyre sjelden. Vi har ikke lignende funn i moderne tid, meg bekjent, sier Grimsrud. – Når det blir gjort funn som det ved Raknehaugen i forrige uke, hvordan føles det for folk som deg? – Vi synes det er innmari gøy. Det er ganske stort. Spennen er så spesiell, det er ikke funnet noe sånt i Norge tidligere. – Hvordan står det nye funnet i forhold til de gamle gullfunnene?

– Det har samme type status. Det er av samme ulla, sier Grimsrud. Et annet, mindre funn ble gjort ved Onsrud ved Jessheim i 1948, på det lille underbruket Langbakk av Østre Onsrud. Sverdskjeden ble funnet i åkeren, etter at kornet var slått. Den samme våren hadde man pløyd ekstra dypt for å få opp ugressrøtter, og forskerne tror at sverdskjeden kom opp i pløyelaget da.

Fant Norges eldste båt Innsjøer og elver gjemmer også gamle hemmeligheter. I mars 1995 mottok Norsk Sjøfartsmuseum en melding fra sørumsokningen Halvard Evensen. Han rappor-

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 21. SEPTEMBER 2013

GODT BEVART | Stokkebåten fra Bingen i Sørum ble hevet ved Fetsund Lensemuseum i juni 1997. – Slikt finner man veldig sjelden. Det var virkelig nåla i høystakken, sier arkeolog Ole Grimsrud. Lars Aamodt / NTB Scanpix | foto

er 1.000 år eldre enn Osebergskipet. Dette er første gang i norsk arkeologisk historie at en så stor stokkebåt er blitt utgravd, hevet og transportert til et museum. Og båten var – når man tar i betraktning at den var så gammel – bemerkelsesverdig godt bevart. – Det er kjempeartig å ha den historien, sier Evensen. – Da båten ble utstilt på Sjøfartsmuseet, var jeg med på åpningen. Det var høytidelig. Jeg ble bedt inn med høye glass og kanapeer. Haakon Magnus var der, og Anniken Huitfeldt tok meg i armen. Jeg møter av og til på henne på Jessheim storsenter. Jeg kaller ‘a stokkebåtjenta mi.

Vi satt på berget, og jeg sa: «Er det ikke en båt som ligger der? Halvard Evensen Makt på Romerike

2. EN ØKS | En skafthulløks fra ringer og brakteater fra Stavi i Eidsvoll – historisk museum. Kay Stenshjemmet | RUIN I NES | Denne Johannesfiguren fra og ble funnet sammen med skjoldbuler, 8. UVANLIG | Denne lille menneske-

terte om et funn han hadde gjort i Glomma, like nord for Sørumsand, et par år tidligere. Evensen oppga at vannstanden i Glomma hadde vært lavere enn han noen gang tidligere hadde opplevd, da han oppdaget noe i vannet. – Vi pleide å slå i hjel tid på stranda. Vi tok med barna og hadde med saft og boller. Den dagen satt vi på berget, og jeg sa: «Er det ikke en båt som ligger der?», forteller nå 60 år gamle Halvard Evensen. Det skulle vise seg at han hadde funnet Norges eldste båt. Stokkebåten er en cirka 9,8 meter lang uthult eikestokk fra rundt år 200 før Kristus. Den

Romerike er ikke et spesielt rikt område for arkeologiske funn, sier Ole Grimsrud. – Jeg vil ikke framheve Romerike som noe kjerneområde. Men i verket Getica fra omkring 551 etter Kristus nevner den gotiske historieskriveren Jordanes 28 stammer i Scandza. Scandza er åpenbart den skandinaviske halvøya, og «Raumarici» er en av stammene. Og med etableringen av Raknehaugen må det ha vært en viss konsentrasjon av makt i området, forteller arkeologen. Ikke langt fra Fet kirke er det funnet perler fra vikingtida, i Gjerdrum og ved Jessheim og Fladbyseter har man funnet vikinggraver med sverd, skjold og hesteutstyr.

Vil ha spennen til Ullensaker Akkurat nå ligger forrige ukes storfunn, draktspennen fra 500-tallet, på Kulturhistorisk museum. Der skal den renses og konserveres. Fylkesarkeolog Lars Søgaard Sørensen i Akershus sier at spennen kan ende opp der permanent, men at den også kan havne hos Ullensaker kommune. – Dette er en unik gjenstand, så det er

SØRUMBÅTEN | Funnet av stokkebåten i Sørum fikk stor medieoppmerksomhet på 90tallet. Båten er datert til rundt 200 år før Kristus. Den restaurerte båten står i dag på Norsk Maritimt Museum på Bygdøy, en kopi står på Fetsund Lenser. Lars Aamodt / NTB Scanpix | foto

gode sjanser for at den kommer på utstilling hvis den blir hos Kulturhistorisk museum. Jeg tror ikke det er noen fare for at den ender opp i en kjeller, sier han. Finneren selv, Carl André Fronth, håper draktspennen flyttes til Ullensaker. – Jeg synes at gjenstandene som blir funnet der oppe, burde bli utstilt der. Det er min mening. Jeg er mer for lokale museer. Fylkesarkeolog Ole Grimsrud sier det har vært en diskusjon omkring museet i Oslo. For bør alle gjenstandene egentlig oppbevares der? – Mange mener at gjenstandene tilhører området de kommer fra. Men det er flere argumenter mot det: sikkerhet, og behovet for magasiner som er klimatilpasset. Det har man ikke råd til å ha i hver kommune, så det må gjøres på sentralt hold. Og på museet holder man samlinger intakt, av forskningsmessige grunner. Museet er samtidig blitt mer liberalt med å låne ut gjenstander over kortere og lengre tid, sier Grimsrud. – Men det er klart, det er litt surmuling over at gjenstandene forsvinner i et magasin i hovedstaden, og at man aldri ser dem igjen, sier arkeologen.

Ikke av samme kaliber Uansett hvor spennende forrige ukes oppdagelse var: Det går lang tid mellom slike spektakulære funn. – De typiske funnene på Romerike er arkeologisk morsomme, men kanskje ikke så spennende for allmennheten. Det er ikke gull og glitter, allting, sier Grimsrud. I forbindelse med planarbeid og graving oppdager man av og til sjakter og spor etter bosetning. Da kan keramikk og graver dukke opp. Sånt er selvfølgelig gøy for arkeologene, som dermed får vite enda mer om hvordan forfedrene våre levde. Men funnene er sjelden av samme kaliber som draktspennen fra 500-tallet. – Det går oftest i kokegroper og stolpehull. haja@rb.no

Kilder: Romerikes Blads arkiv, doktorgradsavhandlingen «Herredømmet Bosetning og besittelse på Romerike 200–1350 e.Kr.» av Dagfinn Skre og «Stokkebåter – Nytt om Sørumbåten og andre sørnorske stokkebåtfunn» av Torstein Arisholm og Pål Nymoen

ROMERIKES BLAD LØRDAG 16. MARS 2013

hovedsaken

helg

Engler i svart Når du blir sengeliggende eller hårløs, vil du fortsatt trenge en frisør.

FØLGER MED | Kari Kjuus ser på det som skal være håret hennes en god stund framover. Linda Ødegården jobber rutinert.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 16. MARS 2013

helg

NÅ PASSER DEN | Frisøren trekker parykken på plass etter at Karis eget hår er barbert bort. – Jeg håper det sitter godt om det blåser, sier Kari.

Marianne Tønsberg | tekst Lisbeth Andresen | foto

Når cellegiften får håret til å falle av. Når hårdottene ligger på puta når du våkner om morgenen, når de skylles av i dusjen og fyller hårbørsten når du grer deg. Da er tiden inne for å ta i bruk parykken som ligger i en eske hos frisøren.

Parykk Noen tasser forbi. Andre løper. De fleste ser ikke ut til å legge merke til dem. Men Melek Senturk og Linda Ødegården klipper i vei i Hairport-salongen i glassgata på Ahus. Blant kundene er også de

som ikke kommer seg opp av senga, og de som snart ikke har noe hår å klippe. – Noen kommer inn og sier veldig lavt at de skal ha parykk, forteller Melek. Frisøren følger den nye kunden inn i et eget parykkrom og lukker døren etter seg. Kreftpasienter kommer som regel mens de fortsatt har eget hår på hodet. Men de har kanskje merket at hårstråene er i ferd med å løsne fra hodebunnen. Mange blir redde for å vaske og stelle håret. Noen vil ikke at frisøren skal gre dem, for da drysser det på gulvet i salongen. Men en dag bestemmer de seg. De vil

ikke miste mer. De vil heller barbere bort det som er igjen.

Håper den sitter godt Kari Kjuus har kreft. I dag skal parykken ut av esken. Hun kommer inn i salongen sammen med datteren sin, Mari. Linda inviterer dem videre inn i det private rommet. Kari setter seg i stolen foran speilet. Frisøren finner fram utstyret for å gjøre det som gjøres må. Kari har allerede mistet mye av hårmanken sin – halvparten, anslår hun selv. Linda tar parykken fram og trer den på hodet hennes. – Det ser ut som den sitter godt nå, men når vi fjerner håret, kan den bli litt

stor, så vi må stramme den litt, sier hun. – Ja, jeg håper at den sitter godt om det blåser, sier Kari med sped stemme og et lite smil. Frisøren trekker parykken av igjen, henger den på en dukke og finner fram barbermaskinen. Da kaster Kari et blikk bakover i rommet. – Jeg er her, jeg! sier datteren fra en krakk i hjørnet. Barbermaskinen glir fra nakken og oppover hodet. Lokkene faller mot gulvet. – Gjør du slikt hver dag? spør Kari. – Ja, nesten hver dag, svarer Linda og fortsetter å barbere. Kari kommer til å tenke på saueklipp.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 16. MARS 2013

SKILL | Det fine med syntetisk hår er at det krever så lite stell. Her fikser Linda Ødegården skillen for lang tid framover.

TAKKNEMLIG | Kari Kjuus fra Årnes sender varme tanker til både svartkledde og hvitkledde engler på Ahus. - Jeg er så takknemlig for å få hjelp, sier hun.

Snart har hun noen få millimeter over det hele. – Du har en fin hodefasong, sier frisøren.

– Den holder bedre fasongen, den er rimeligere, og det er mye mer arbeid med en parykk med ekte hår, forteller Linda.

Ekte eller syntetisk

Fornøyd kunde

Parykken kommer på igjen. Metallspilene på siden klemmes inn mot tinningene så hårpryden skal sitte pent og ordentlig på. Linda klipper den til. Så trekker hun parykken av igjen for å lage skill på riktig side. Da bruker hun en steamer, en slags dampmaskin som lager skill én gang for alle. Som de fleste andre skal hun ha syntetisk parykk.

På igjen med parykken. Litt mer stuss i nakken. – Nå har jeg tatt så mye jeg kan bak, sier frisøren. – Det synes jeg ble fint, jeg, sier kunden. – Ville du hatt det kortere ved ørene? – Jeg synes det er fint nå, jeg. – Det ble veldig fint. Du ser ti år yngre ut, sier datteren hennes.

Noen kommer inn og sier veldig lavt at de skal ha parykk. Melek Senturk, frisør på Ahus

ROMERIKES BLAD LØRDAG 16. MARS 2013

helg

PÅ AVDELINGEN | Melek Senturk oppsøker kundene der de er, om de ikke kommer seg opp av sengen.

VIL HJELPE | Melek Senturk, Linda Ødegården og Madelen Ahlman friserer både inne i salongen og utenfor.

Kari er i slutten av 70-årene. Hun er akkurat ferdig med en cellegiftkur. Nå skal hun til nye undersøkelser. Da får hun vite mer om veien videre.

Noen gråter Ikke alle er like rolige som Kari Kjuus når de må ofre håret. Lindas kollega Melek forteller at det hender hun står med barbermaskinen i hånda og gråter sammen med kunden sin. Unge kvinner med langt hår tar det ofte tungt. Frisørene skjønner dem godt. – Vi er kvinner selv, sier Melek. – Det å være fin på håret er veldig vik-

tig. Håret er på en måte det feminine ved en kvinne, sier Linda. Men noen blir glad i parykken sin. – Vi hadde ei her nylig. Hun hadde fått hår til skuldrene. Men hun ville fortsatt bruke parykk. Hun syntes den var så fin.

Store og små størrelser Mange mister håret når de får cellegift. Andre trenger parykk fordi de har begynt å få tynt hår. Her kommer også kvinner som skal ha tupé. Parykkene kommer ikke bare i voksenstørrelse. Det hender også at barn sitter i stolen med bart hode. – Vi må se an kunden litt. Noen tar det

NYTER | For Karin Anne Sveia er det godt å endelig få stelt håret igjen.

veldig tungt og vil ikke snakke om det, sier Linda. – Vi er ikke her for å selge parykker, sier hun. – Vi er her for å hjelpe. Melek legger til: – Jeg føler meg bra når jeg jobber med parykkNår de har det bedre, har jeg det bra.

Inn på rommet Frisørene i glassgata på Ahus tar imot kunder utenfra og fra avdelingene. Men de yter også en service som et fåtall vet om. De klipper sengeliggende pasienter på rommene.

På lungeavdelingen er Karin Anne Sveia fra Løken innlagt med oksygenmaskin. Hun har lungebetennelse og har vært til sengs en stund. – Hvor kort vil du ha det? spør Melek. Hun kommer inn på rommet sammen med lærlingen Madelen Ahlman. – Så kort det går an i nakken, svarer Karin Anne. Hun kunne godt tenke seg å få farget håret også, men det får bare vente. Melek flytter varsomt på strikken som holder nesebrillen på plass. – Du har veldig fine krøller, det er ikke permanent? spør frisøren. Det er ikke det. Forsiktig klipper fri-

helg

søren, hun vet det er fort gjort å bomme litt og treffe huden når kunden ligger til sengs. Karin Anne lukker øynene. Nyter at noen steller håret hennes. Melek grer og klipper. Etter som lengdene blir kortere, krøller håret seg. Så dytter hun håret på plass med bare hendene. Hun får sengen hevet så kunden kan se seg selv i speilet over vasken. Et smil brer seg i ansiktet, og øynene får en ny glød. – Bra! sier Karin Anne Sveia. marianne.tonsberg@rb.no

ROMERIKES BLAD LØRDAG 16. MARS 2013

FAKTA

Cellegift og hårtap Kreftbehandling i form av cellegift eller strålebehandling mot hodet kan føre til hårtap. Noen typer cellegift kan gjøre at man blir tynnere i håret, mens andre gjør at man mister alt håret på hodet. Enkelte cellegifter fører også til at man mister håret på resten av kroppen. Håret vokser ut igjen etter at behandlingen er avsluttet. I Norge kan man få økonomisk støtte til å kjøpe parykk, hårerstatning eller hodeplagg, normalt inntil 5.390 kroner i året. Kilde: kreftforeningen.no

ROMERIKES BLAD LØRDAG 10. AUGUST 2013

helg

Svein Andersen (første rekke, nummer tre fra venstre), 1957, Hovin Skole på Jessheim

Per Willy Nordhaug (RB-typograf, 1987, nummer to fra venstre), Ullern skole i Sør-Odal

Første rekke fra venstre: Aina Hofseth, Liv Gulliksen, Svein Andersen, Jan Heltorp, Ole Johan Halvorsen, Arne Haug og frøken Tallaksen. Andre rekke: Vigdis Gudmundsrud, Olaug Nesset, Synnøve Andersen, Tom Egil Emilsen og Bjørn Sveen. Bildet er nok tatt av far til Tom Egil, Egil Emilsen, som var tidlig ute som ivrig amatørfotograf på 50-tallet.

Jeg husker ikke selve dagen, men jeg husker at vi lekte i noen vanndammer bak skolebygningen. Vi lagde feller som vi testet ut selv. Jeg kan huske vi måtte tørke klær inne etter noen av de felletestene.

Da klokka klang RBs lesere og ansatte deler bildene fra sin første skoledag.

Marie D. Scheie, 1999, klasse 1B, Fjellhamar barneskole i Lørenskog Jeg syntes det var så skummelt å måtte hilse på rektor at jeg nektet å gå opp, begynte å gråte, og jeg og mamma måtte gå rundt og lete etter den nye klassen min etter at alle hadde gått inn. Bamsen var med som en trygghet, og dagen ble til slutt veldig bra.

Håkon Aasnes, 19. august 1950, Lokshaug skole i Aurskog Jeg har ikke noe bilde fra førsteklasse, men dette er fra andreklasse. Frøken skulle ha oss fram på tavla for å tegne noe. Alle sto og så rådville på hverandre. Så husker jeg at jeg tegnet et hus, deretter tegnet alle hus. Vi var ikke så mange i førsteklasse på denne vesle grendeskolen. Ti stykker, tror jeg. (Skolen er for lengst nedlagt.)

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 10. AUGUST 2013

Brit L. Clausen, 1948, Holland Jeg var fire år og bodde i Rotterdam i Holland. Et par år senere flyttet vi tilbake til Norge. Jeg husker dagen godt, mamma hadde kreppet håret mitt og satt i en stor sløyfe i samme stoff som skjørtet mitt. Jeg var veldig sjenert, men også stolt.

Heidi K. Olsson (til venstre), 1971, Sagdalen skole på Strømmen Akershus Arbeiderblad fotograferte meg og min venninne på Sagdalen skole første skoledag. Dagen var veldig spennende. Man følte seg stor, slapp å gå i barnehagen. Plutselig så mange barn som vi ikke kjente, som skulle begynne sammen med oss. Vi fikk mange nye venner, og verden åpnet seg. Vi satt som tente lys og fikk utdelt skrivebok og blyanter. En fargeblyant med blå farge i ene enden, rød i den andre enden. Det var flott vær den dagen.

Øyvind Nyberg, 1964, klasse 1D på Fjellhamar skole i Lørenskog

Per Stokkebryn (journalist i RB), 1968, Løvenstad skole

Jeg husker at første skoledag var litt skummel, men samtidig spennende.

Frøken var Turid Abelset. Og på første skoledag sang klassekamerat Ola (Fremo) og jeg «Ser du sola, du Ola? Ser du månen, du Pær?»

Kari Kjønaas Kjos, 1969, Marienlyst skole i Oslo Min aller første skoledag noensinne. Ny hjemmesydd kjole og ny sekk. Stolt og spent. Men likevel var jeg mest stolt av min lille, nydelige babysøster som lå i vogna. Jeg viste henne villig fram til alle som ville se.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 10. AUGUST 2013

helg

Frida Berg Aas, 2001, Hovinhøgda skole i Fetsund Bildet er tatt i klasserommet. Det var rosa som gjaldt den gangen også. Hun måtte fargelegge navneskiltet sitt i klasserommet, for så å gå (stiv som en pinne) og skrive navnet sitt på tavla. (Sendt inn av mamma Tonje Berg.)

Kaja Schau Knatten (journalist i RB), 1991, Solheim skole i Lørenskog Jeg hadde gledet meg i flere år til å begynne på skolen. Jeg hadde samme sekk som venninna mi Lene, den var rosa med en playmo-figur. Vi ble satt to og to i klasserommet, og læreren Rut Solevåg hadde skrevet navnelapper til oss og limt røsslyng på. Jeg syntes det var stas med den første leksa. Vi fikk høre eventyret om pannekaka og skulle tegne en pannekake. Jeg lærte at ordet pannekake hadde fire stavelser.

Øivind Langset, 1962, Volla skole i Lillestrøm Her står jeg sammen med søsteren min Solveig, som skulle begynne i femteklasse. Etter skolen fikk jeg og min nabo og klassekamerat Per Marius Angermo dra på Carlton med mødrene våre. Den gangen var det ikke vanlig å dra på restaurant. Det var veldig råflott. Jeg tipper fort vi bare fikk noe å drikke. Og jeg husker vi sa det samme: «Frøken er så pen». Hun var en flott dame. Hun heter Unni Gulbranson. Det hender jeg ser henne når jeg sykler i Lillestrøm, og hun er like pen i dag.

Lisbeth Andresen (fotograf i RB, til høyre), 1972, Volla skole i Lillestrøm

Linda M. Terwindt, 1990, Sørumsand barneskole Jeg skulle begynne i første klasse. 1B, for å være nøyaktig. Jeg husker dessverre lite fra dagen.

Jeg både gledet og gruet meg, kan jeg huske. Mamma hadde sydd ny kåpe, måtte jo ha nytt antrekk første dag på skolen. Her venter jeg spent sammen med Eli og Ketil. Vi startet i klasse 1D med fantastiske Ingrid Angermo som klasseforstander.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 10. AUGUST 2013

Marianne Enger (journalist i RB, nummer to fra venstre), 1980, Hovinhøgda skole i Fetsund Her står jeg sammen med Lise (t.v.) på gårdsplassen utenfor barndomshjemmet mitt i Faldalsveien i Fet. Lise var dreven i skolesammenheng, hun skulle begynne i tredjeklasse. Det samme skulle broren min Øystein (t.h). For Eirik og meg var en ny hverdag i emning. Skolen som ventet, var Hovinhøgda, året 1980. Mamma kjørte oss, moren til Eirik var også med den dagen. I skolegården husker jeg at det var folksomt, mange nye ansikter og noen gamle kjente. Navnet mitt ble ropt opp, jeg begynte i 1A, og husker at jeg var fornøyd med det, A var liksom bedre enn B. Noe jeg husker veldig godt fra det første året, er skyssen. Jeg bodde i grenseland, cirka tre kilometer fra hjem til skole. Hver morgen sto jeg ved veikanten og ventet. Bilen som plukket meg opp, var hvit og gul, og jeg var ikke eneste passasjer. Vanen tilhørte Håpets Dør, en institusjon for alkoholikere lengst inne i dalen. Om de andre passasjerene var på vei hjem til «Håpet», vet jeg ikke, men de skulle i hvert fall ikke på skolen.

Irene Rønold (journalist i RB), 1995, Årnes barneskole Jeg husker ingenting fra den første skoledagen, men jeg husker bruddstykker fra de første ukene; som at den første lekseplanen vi fikk, var mørkegrønn, og at den første bokstaven vi lærte, var «L» for løve. Jeg måtte opp på tavla for å tegne en «L» - en fryktelig vanskelig oppgave, men jeg klarte det!

Mari Kristin Martinsen, 18. augu

Jorunn Kristoffersen og Hilde Marie Hansen, 1959, Sagdalen skole på Strømmen To barndomsvenninner første skoledag.

st 1997, Bryn barneskole i Oslo

Dette er meg på vei til første skoledag ved Bry n barneskole. Jeg huske være forsanger med mikrofon til en sang r at de ville ha noen til vi skulle synge i plenu å rakk jeg opp hånden m, og til mine foreldres med én gang. Men de fortvilelse t gikk helt fint, så vid t jeg husker.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 19. OKTOBER 2013

helg

AKSEPT | – Jeg følte meg splittet. Jeg er norsk, men utseendemessig er jeg vietnamesisk. Men jeg er 100 prosent Linde-Li, sier hun. Denne helgen tror hun at hun kommer enda nærmere et

Hvem er jeg? Mens Vietnamkrigen herjer, blir ei lita jente funnet på trappa til et kloster i Saigon. Tilfeldigheter fører hittebarnet til Norge. I dag lurer hun på hvem hun egentlig er. reportasje Marianne Tønsberg | tekst Tom Gustavsen | foto

– Å finne sin identitet er ikke alltid lett, synes jeg. Jeg vet jeg er fra et annet land, men føler meg norsk, fortel-

ler Linde-Li Mari Berglund. Hun har så mye på hjertet. Så mye som har røsket og slitt i henne helt siden hun var en sped skolejente med lange, svarte fletter som medelever rev og slet i. Mari Berglund står det i folkeregisteret og i telefonkatalogen. Men hun vil helst bli kalt Linde-Li, navnet hennes foreldre valgte, men som norske myndigheter ikke godkjente. Når vi møter Linde-Li, er det fortsatt

bare torsdag. Det er snart et døgn siden hun sov, men Linde-Li gjesper ikke. Hun er oppspilt. Det er like før denne store helgen i oktober. Like før noe enormt skal skje.

Funnet av en nonne April 1971. Sør-Vietnam er herjet av krig. Det er fortsatt noen år til det kommunistiske nord inntar hovedstaden og kaller den Ho Chi Min.

En nonne finner et nyfødt pikebarn på trappa til klosteret. Nonnen vet ikke noe annet om barnet enn at noen har lagt det fra seg og gått. Nonnen tar henne med seg til barnehjemmet Dong Chua Cuu Orphanage. Bildene av krigens redsler har nådd avisene og fjernsynet og ført til sterke protester i Vesten. Men enkelte vil mer enn å gå i tog. De ønsker å gi barn et bedre liv og melder seg som adoptivforeldre. Mellom 1968 og 1975 blir rundt 110 barn fløyet fra Vietnam til Norge. Det lille hittebarnet Thi Phuong Anh Nguyen sendes mot nord og utsikter om omsorg og skolegang. De er åtte barn om

helg

t svar på hvem hun er.

bord i flyet som tar av fra Saigon i august.

Jubileum Denne helgen samles 48 av barna på Gardermoen. Det er 45 år siden de første av dem kom til Norge. De fleste av dem har aldri truffet hverandre. De kaller det et jubileumstreff. I kveld kommer Linde-Li til å kle seg i gullbukser og gullsko. Hun elsker at det glitrer, og i kveld har hun en god anledning. Hun er en av dem som ankom hotellet i går. Lørdagen skal hun bruke til å fortelle og til å lytte, til å bli kjent.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 19. OKTOBER 2013

17. MAI | Linde-Li på 17. mai sammen med moren.

Selv om jeg bare var fem måneder da jeg kom til Norge, er jeg preget av krigen. Jeg er redd for smell og høye lyder. I to måneder har hun gledet seg. Grudd seg. Ligget søvnløs og tenkt.

Diskriminert Det var en gang da grublingen var vondest. – Jeg slet veldig mye med angst. Angsten kom gradvis. Jeg var redd for ingenting. Depresjon ble vel mer eller mindre konstatert da jeg var 30. Jeg skrek etter å finne ut hvem jeg er. Linde-Li leter etter ord. Hun vil så gjerne bli forstått. Men hun forventer det ikke. Hun kan ikke helt forstå seg selv. Hun er vietnamesisk på utsiden og norsk på innsiden. På byen med venner kan hun oppleve at fremmede menn kommer bort til henne og spør hvor mye hun skal ha for en

Privat | foto

natt. Da blir hun sint. Sint på vegne av seg selv og alle andre kvinner med asiatisk utseende. Hun forventer ikke å bli forstått. Men hun godtar heller ikke den totale respektløshet. Linde-Li jobber på et hotell på Gardermoen. En natt for ikke lenge siden kommer en beruset mann bort til resepsjonen: – Du kan vel gifte deg med meg, så kan du få det godt i Norge!

Fløyet til Norge På kjøkkenbordet hjemme på Finstadjordet i Lørenskog ligger tre store permer. De er fylt med

ROMERIKES BLAD LØRDAG 19. OKTOBER 2013

helg

bilder, tegninger, brev og papirer som foreldrene har samlet til henne i barndomshjemmet. Her er passet med bilde av en liten, mager baby med pistrete hår og med langfingeren og ringfingeren i munnen. I en av permene har foreldrene skrevet om hvordan hun endte opp hos nettopp dem. 29. august 1971 lander flyet med de åtte vietnamesiske barna på Fornebu. Papirene deres er ikke i orden ennå. De blir kjørt til Ullevål sykehus. Thi Phuong Anh Nguyen har diaré og lungebetennelse. Hun har en stor byll på den ene hoften, svekkelser i skjelettet og hovne kjertler. I tillegg har hun eksem på ryggen med åpne sår. Hun er fem måneder gammel. Hun veier 2,7 kilo.

Dramatisk start Barna må være på sykehuset mens norske myndigheter behandler sakene deres. Ett hjem bestemt for en gutt på to år og ei jente på noen måneder blir ikke godkjent. Da ringer barnevernet til to andre familier og spør om de kan ta imot ett barn hver. Familien Berglund i Bærum har allerede tre biologiske sønner, en adoptivdatter fra Vietnam og venter på sitt andre, når barnevernet ringer. Likevel opplever de at «skjebnen banket på vår dør». De sier ja til å ta imot den lille jenta på sykehuset. Kvinnen som opprinnelig var forespeilet å bli mor for de to små, nekter å godta avgjørelsen. Hun tropper opp på sykehuset for å hindre det som skjer. Linde-Li må smugles ut. Familien får beskjed om å holde døren låst og alltid ha kontroll over barnet på grunn av faren for kidnapping. Hjemme hos familien Berglund er gleden stor over den lille jenta, men det tar

tid før hun viser sine søsken og foreldre tillit.

– Preget av krigen – Selv om jeg bare var fem måneder da jeg kom til Norge, er jeg preget av krigen. Jeg er redd for smell og høye lyder. Jeg er livredd lyn og torden, forteller Linde-Li.

Mødre forlot sine barn i risåkeren. Noen døde. Noen ble funnet. Jeg ble funnet. På skolen ble hun mobbet. – Jeg ble tvunget til å spise meitemark. Jeg ble fortalt at jeg var dum. Om jeg rakk opp hånda, lo de. Linde-Lis livshistorie består av daler og topper, gleder og sorger. Hjemme i Bærum har hun et trygt og godt hjem. Hele familien spiller og synger. LindeLi spiller piano og danser i leikarring på Folkemuseet. Blant dansekameratene er prins Haakon Magnus og prinsesse Märtha Louise. Men det er noe som ikke stemmer. I en av permene til Linde-Li ligger en beskrivelse av en hendelse fra da hun var 11–12 år. «På denne tid begynte Linde-Li å få et melankolsk drag over i sitt vesen. En dag gikk vi tur med noe danske venner på besøk, og hun begynte uten forvarsel å gråte. Hun sier til oss: ‘Jeg tror jeg får et vanskelig liv’.»

GLEDE OG SORG | – Jeg har mye glede i meg. Men også mye sorg, sier Linde-Li Mari Berglund. – Jeg er evig takknemlig for at mamma og pappa tok imot meg, og for at fadderne mine har gitt meg mye støtte igjennom hele livet, sier hun.

Livskrise Når Linde-Li runder 30, har hun to barn og ett på vei. Hun har gått på en smell og trenger hjelp. Hun greier ikke jobbe. Blir erklært ufør. Men bestemmer seg for at slik skal det ikke fortsette. Familien støtter henne. Samboeren Ronny gjør hva han kan for å hjelpe. – Han sa: «Er det ikke på tide at du setter deg inn i din bakgrunn?» Hele livet hadde jeg slitt med å akseptere at jeg er fra Vietnam. Jeg har jo følt meg norsk, sier hun. Omsider begynner hun å nøste i sin egen historie. Hun leser papirene sine. Hun tar en dna-test via en tjeneste som hjelper adopterte å finne sin biologiske familie. Slik får hun kontakt med en fjern slektning i Sverige. – I denne tiden brukte jeg ikke en eneste medisin. Men jeg ville bli frisk, forteller hun. I dag er Linde-Li i full jobb. – Grunnen til at jeg jobber og har jobbet så mye i livet mitt, er at jeg kan flykte fra tristheten, ensomheten og sorgen jeg bærer i meg. Jobben er som narkotika. Jeg er egentlig en «ensom» sjel selv om jeg har mange venner og familie rundt meg.

Drømmer om å komme tilbake Drømmen er å kunne ta med seg mann og tre barn til Vietnam. Hun har ikke vært der siden hun ble sendt til Norge for 42 år siden. Hun forteller at barna har vært nysgjerrige på bakgrunnen hennes og på Vietnam. Derfor har hun lovt at hele familien skal reise dit. Hun vet det vil ta lang tid før de har klart å legge av penger nok. Men én dag skal det skje. –Vi spinker og sparer, sier hun. Kanskje kan hun finne ut mer om hva som skjedde den gangen hun ble forlatt. Nonnen som fant henne, har hjulpet et

FAKTA

Adopsjon Fra Asia kom de første adopsjonsbølgene i forbindelse med Korea-krigen og Vietnamkrigen. I overkant av 100 barn ble adoptert fra Sør-Vietnam til Norge i perioden 1968 til 1975. I 2012 ble det adoptert 134 gutter og 97 jenter fra utlandet. De flest barna kom fra Kina, Colombia og Sør-Korea. Tallet på utenlandsadopsjoner fortsetter å synke og har ikke vært så lavt siden tidlig i 1970-årene. Dette skyldes blant annet at færre barn i verden frigis for adopsjon til utlandet. I forhold til folkemengden hadde Akershus og Hordaland flest utenlandsadopsjoner i perioden 2008–2012. Kilder: SSB, adoptertfravietnam.blog spot.no

lite stykke på vei. – Hun kunne fortelle at det var mye elendighet. Mødre forlot sine barn i risåkeren. Noen døde. Noen ble funnet. Jeg ble funnet. Akkurat nå bobler hun av glede over alt hun skal oppleve denne helgen. – Vi har masse å dele. På godt og vondt. Vi kommer fra forskjellige hjem, forskjellige steder i Norge, og så møtes vi endelig etter 45 år. Jeg kan få mer ro i sjelen etter dette treffet. Men jeg tror jeg vil få enda mer ro i sjelen når vi reiser nedover. marianne.tonsberg@rb.no

DANSET MED KRONPRINSEN | Linde-Li danset folkedans på Folkemuseet. «Det første året Linde-Li gikk der, så visste hun ikke at hun hadde Haakon Magnus som dansepartner», skriver foreldrene i et fotoalbum. Hun fikk høre det på skolen av noen barn som hadde sett bilde av dem i avisen. Privat | foto

helg

USIKKER | Linde-Li var et stille barn.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 19. OKTOBER 2013

Privat | foto

– Utenlandsadopterte kan ha problemer med å knytte seg til folk Hanne Jalborg | tekst

Utenlandsadopterte kan oppleve tilknytningsproblemer. Det sier psykologspesialist Joachim Haarklou, som har behandlet flere adopterte som sliter. – Noen opplever at de ikke stoler på folk. De er redd for å gå inn i parrelasjoner og nære relasjoner, forteller Haarklou. De adopterte kan slite med opplevelser fra tiden før de ble adoptert. Hva slags omsorg de fikk fram til de ble

adoptert, og hvor mange omsorgspersoner de har hatt, har betydning, forklarer Haarklou. Selv om de kanskje bare bodde i sitt opprinnelsesland i noen få måneder, kan de ha blitt preget. – Fra vi er født, husker hjernen vår alt vi har opplevd. Dette kaller også sensomotorisk hukommelse eller kroppshukommelse. Det kan være lukter eller en fornemmelse av en stemning. Alle disse tingene lagrer barnet i form av aktivering av synapser i følelseshjernen, sier han.

– Vi blir også påvirket av hvordan omsorgspersonene våre har det. Hvis for eksempel mor er urolig og stresset under svangerskapet, skjer det samme med fosteret. Barnet lagrer stresshormonet kortisol og vil huske det. De utenlandsadopterte stiller gjerne spørsmål ved egen identitet, forklarer psykologen. – Hvem er jeg? Man kan føle at man har en norsk sjel i en vietnamesisk kropp. Man har norsk flagg, men vietnamesisk utseende, sier han.

– Og så kommer det eksistensialistiske inn; hvem elsker meg? Det må man vite for å finne meningen med livet og ikke bli nedstemt. Man kan skjønne kognitivt at det er adoptivforeldrene som er foreldrene, men det er ikke sikkert man føler det. I tillegg til opplevelsene etter adopsjonen har man tatt med seg det biologiske, nedarvet genmateriale som kan ytre seg i form av personlighetstrekk. I møte mellom disse kreftene blir selvforståelsen og identitetsoppfatningen til, forklarer Haarklou.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 20. APRIL 2013

helg

Alpinsuksess ganger tre I alpint er det ingen selvfølge at nordmenn dominerer, slik vi gjør i langrenn. Ole Kristian Furuseth brøt barrieren da han føk inn i verdenstoppen på 80-tallet. Resten er et norsk alpineventyr med romerikinger i hovedrollene.

Holdt på å legge opp

reportasje Morten Svesengen | tekst Tom Gustavsen | foto

De er født og oppvokst på flatbygdene på Romerike, men har alle hatt den indre drivkraften som har brakt dem til topps i verdens største skiidrett. Ole Kristian Furuseth (46) er alpinisten fra Jessheim som på slutten av 80-tallet gikk foran og viste vei i en idrett hvor Norge hadde vært en parentes hvis vi ser bort fra Erik Håkers bidrag noen år tidligere. Vinteren etter at Furuseth la alpinskiene på hylla i 2002, slo en annen romeriking gjennom i verdenstoppen. Nå er Kjeller-gutten Aksel Lund Svindal (30) det norske alpinesset. 30-åringen har allerede skrevet seg inn i alpinhistorien som en av de aller største. Men har ingen planer om å gi seg. I skyggen av Lund Svindal har allerede arvtakeren på Romerike begynt å yppe seg. 18-åringen Henrik Kristoffersen fra Rælingen er spådd en stor alpinkarriere. Hva er det med Romerike og alpint? Vi samlet tre generasjoner romeriksalpinister. Her er deres historie om suksessen og veien dit.

16. DESEMBER 1986 | Ole Kristian Furuseth får sitt gjennombrudd. Blir nummer 10 fra startnummer 67 i Madonna di Campiglio.

Furuseth kjørte inn til sin aller første pallplassering i Adelboden 17. januar i 1989 – ti dager etter at han hadde fylt 22 år. Ifølge ham selv var det så seint at han kunne ha gitt opp før han fikk gjennombruddet. – Plutselig slo jeg igjennom. Jeg hadde ikke noen forventning om å gjøre det. Sannsynligvis hadde jeg gitt meg om jeg ikke hadde gjort det på det tidspunktet. På den tida var det slik at hvis du ikke slo

Jeg klippet ut bilder av Ole fra Romerikes Blad da jeg var liten. Da visste jeg bare at han hadde gjort noe stort, men forsto ikke helt Aksel Lund Svindal hva. igjennom før du var 20 år, så var du egentlig for gammel. Henrik: – Jeg kjenner ikke Ole personlig, men jeg har hørt noen foredrag med Kjetil André Aamodt, og han sa at det var Ole som stanget, stanget og stanget i veggen, og til slutt gikk det hull i veggen. Det var han som ledet veien, og resten fulgte

17. JANUAR 1989 | Ole Kristian Furuseth kjører inn til sin første pallplassering, storslalåm i Adelboden.

på en måte etter. Aksel: – Timingen for når det skjer, kan være litt tilfeldig. Men står du på nok, så vil det skje til slutt. Du sier du sikkert ville lagt opp, men du hadde ikke gjort det. Du hadde vært sta nok til å fortsette. Ole Kristian: – Jeg hadde seriøst tenkt å begynne på skole. Men så byttet vi ski, og plutselig løsnet det. Aksel: – Skiutstyret kan ha betydning, spesielt for en som er god kun i én disiplin. Hvis du for eksempel har veldig gode ski i én disiplin, kan du slå igjennom raskt hvis du er i form. Har skifabrikken din dårlige ski i din disiplin i en sesong hvor du selv er i veldig god form, har du ikke en sjanse.

Den harde treningen Men de tre er enig om at verdens beste utstyr ikke er nok alene. Aksel: – Jeg leste boka til Kjetil (Aamodt) og Lasse (Kjus). Og Ole, du trente jo hardt. Ole Kristian: – Jeg var pliktoppfyllende. Vi var et veldig bra lag og hadde en kul trener, en amerikaner som het James Mayor. Han var tidligere landslagstrener, og vi gjorde veldig mange «gærne» ting. Men vi jobbet hardt. Aksel: Når du er ung, så skjønner du ikke helt hvor mye du må trene for å bli god. Dere hadde sikkert mye bra folk rundt dere, og også litt «gærne» folk, for eksem-

5. MARS 1989 | Ole Kristian vinner sitt første verdenscuprenn, slalåm i Furano i Japan.

TRE GENERASJONER ALPINISTER | Romeriking pel Finn Aamodt. Da var det ingen tvil om at det skulle trenes mye. Det gjør også at du står på. Ole Kristian: – Til slutt tror jeg det er du selv og det du vil, som har noe å si, ikke hvor du kommer fra. Det er grunner til at Aksel og Henrik har lyktes. Mange kommer på landslag og tror kanskje at det ordner seg da. Landslagsplassen kan hjel-

22. JANUAR 1991 | Ole Kristian Furuseth tar bronse i slalåm i VM i Saalbach.

19. MARS 1995 | Ole Kristian vinner slalåmrennet i verdenscupfinalen i Bormio.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 20. APRIL 2013

ene Henrik Kristoffersen, Aksel Lund Svindal og Ole Kristian Furuseth møttes i Kvitfell for å snakke om suksessen. pe deg, men du må gjøre jobben selv. De siste 15 årene er det veldig mange som har hatt muligheten på landslag. Det hjelper ikke om du får muligheten, hvis du ikke tar den. Henrik er et eksempel på en som har fått sjansen og grepet den.

Den indre viljen Ole Kristian: – Veldig mange er jo gode

21. FEBRUAR 1998 | Ole Kristian Furuseth tar OL-sølv i slalåm i Nagano.

når de er 15–16 år, men derfra til verdenscup og kanskje til å bli best i verdenscup er et langt steg. Men er du allsidig hele veien, så er det ganske mye som kan gjøres fra den alderen hvis du gir jernet. Har du det, så løser du det selv. Slik tenker jeg at det er, jeg vet ikke om jeg har rett. Men jeg tror det er slik. Aksel: Jeg er helt enig. Det er ikke så

19. MARS 2000 | Ole Kristian Furuseth vinner sitt 9. og siste verdenscuprenn. Slalåm i Bormio.

farlig hvor du er fra, hvis du virkelig vil bli god. Ole Kristian: – Da jeg var på landslag, så var det litt overraskende å se hvor mange som ikke tok ut det siste. Er du så mye på trening likevel og bruker så mange år, kan du like gjerne ta ut det siste og prøve å gjøre alt det du kan for å lykkes. Da tror jeg det er lettere mentalt etter-

20. DESEMBER | Aksel Lund Svindals gjennombrudd i verdenscupen. Han tar sjetteplass i super-G i Val Gardena fra startnummer 56.

på også, hvis du vet at du har gjort alt du kan. Aksel: – Det er helt fair hvis man ikke har som målsetting å bli best. Da gjør man ikke like mye heller. Men da kan man heller ikke si at man skal bli best. Hvis han ved siden av deg trener mer og bedre hver dag, hvordan skal du slå ham da?

3. FEBRUAR 2005 | Aksel Lund Svindal tar sin første VM-medalje: sølv i kombinasjon i Bormio.

27. NOVEMBER 2005 | Aksel Lund Svindal vinner sitt første verdenscuprenn, super-G i Lake Louise. NTB Scanpix | alle foto

ROMERIKES BLAD LØRDAG 20. APRIL 2013

helg

Ole Kristian: – Jeg er overrasket over hvor mange som er lenge med i idrett, men ikke gir det siste for å bli god. For det er en så mye større pott. Jeg kan en del og kom et visst steg, men Aksel har jo tatt det enda videre og har egenskaper som gjør at han kan være enda bedre. De egenskapene burde man søkt mer på. Hvordan tenker en som Aksel, Kjetil og Lasse? Hva er hodet bak det? Det er sikkert ikke så lett for deg å tenke over det nå som du er midt oppe i det, men jeg er sikker på at det er interessant.

Observerte og lærte Lund Svindal fikk i ung alder være blant alpinister han hadde hatt bilder av på veggen og fulgt via tv. Aksel: – Jeg klippet ut bilder av Ole fra Romerikes Blad da jeg var liten. Da visste jeg bare at han hadde gjort noe stort, men forsto ikke helt hva. Ole Kristian: – Jeg husker første gangen Aksel var med oss på tur. Han hadde lett for å omgås folk og ble jo venner med alle. Vi andre brukte fem år før vi torde å hilse på Alberto Tomba. På første turen kjente Aksel alle, og han gjorde det bra med en gang også. Aksel: – Selv fikk jeg en tyvstart da jeg fikk være sammen med hele den gjengen som var på verdenscuplaget før meg. Jeg kom ikke inn som outsider, men som en del av et stort norsk landslag. Kjetil var veldig klar på at jeg ikke måtte se på det han gjorde da jeg kom inn, men se på det han hadde gjort ti år før. Han klarte ikke å trene like mye som før. Derfor lærte jeg mer av alt det andre de gjorde, enn treningen. Jeg så hvor skjerpet de var inn mot store konkurranser. Hvordan stemningen forandret seg. De mentale forberedelsene. Det var ikke ting vi satt rundt et bord og snakket om, men noe som jeg la merke til og lærte av. Henrik: – Det er akkurat den situasjonen jeg er i nå. Jeg kommer inn i et ganske stort lag. Slik Aksel hadde Kjetil, Lasse og Ole, så har jeg Aksel og Kjetil (Jansrud). Jeg trenger ikke alltid å trene sammen med dem, men jeg vil gjerne være på samme sted slik at jeg kan observere og lære mye av det de gjør.

Den nye generasjonen Aksel Lund Svindal mener det skjer mye bra bak Kjetil Jansrud og ham i norsk alpinsport: Aksel: – Den generasjonen som er på vei opp rundt Henrik nå, er kanskje det råeste jeg har sett mens jeg har vært med. Der er det mange som står på hardt. Det ser du på de fysiske testene også. Jeg tester bra nå, og er nok fysisk på et bedre nivå nå enn jeg noen gang har vært. De er like gode som meg og er bare 20 år. Henrik: Sett fra mitt ståsted er det veldig mange som kunne brukt mye mer tid. I feriene trener jeg stort sett hver dag.

14. FEBRUAR 2007 | Aksel Lund Svindal vinner to VM-gull i VM Åre, i utfor og storslalåm. NTB Scanpix | foto

YNGSTEMANN | 18-åringen Henrik Kristoffersen (opp ned) er spådd en stor karriere. – Du er gær’n, sier Aksel Lund Svindal om den unge alpinisten.

18. MARS 2007 | Aksel Lund Svindal vinner verdenscupen sammenlagt for første gang. Tom Gustavsen | foto

9. FEBRUAR 2009 | Aksel Lund Svindal tar VM-gull i superkombinasjonen i Val d’Isere. Tar bronse i super-G i samme mesterskap. NTB Scanpix | foto

24. FEBRUAR 2010 | Aksel vinner en medalje i hver valør i OL i Vancouver. Tar gull i super-G, sølv i utfor og bronse i storslalåm. NTB Scanpix | foto

helg

FAKTA

Ole Kristian Furuseth

Aksel Lund Svindal

Henrik Kristoffersen

Født: 7. januar 1967 Oppvokst: Jessheim Klubb: Ullensaker skiklubb

Født: 26. desember 1982 Oppvokst: Fetsund og Kjeller Klubb: NeRo alpinklubb

Født: 2. juli 1994 Oppvokst: Løvenstad Klubb: Rælingen Skiklubb

Meritter: OL Sølv i slalåm (1998) VM Bronse i slalåm (1991) Verdenscup 2. plass sammenlagt (1989) 1. plass i storslalåmcupen (1989, 1990) 2. plass i slalåmcupen (1990, 1991, 2000) 3. plass i slalåmcupen (1990) Enkeltrenn 9 seire 16 andreplasser 7 tredjeplasser

Meritter: OL Gull i super-G (2010) Sølv i utfor (2010) Bronse i storslalåm (2010) VM Gull i utfor (2007) Gull i storslalåm (2007) Gull i superkombinasjon (2009) Gull i superkombinasjon (2011) Gull i utfor (2013) Sølv i kombinasjon (2005) Bronse i super-G (2009) Bronse i super-G (2013) Junior-VM 1 gull, 1 sølv, 2 bronse (2002) Verdenscup 2 seire sammenlagt (2006/07, 2008/09) 7 enkeltcupseirer Enkeltrenn 21 seire 12 andreplasser 17 tredjeplasser NM 19 gull, 6 sølv, 4 bronse

Meritter: VM 20. plass storslalåm (2013) Junior-VM Gull i storslalåm (2012) Gull i kombinasjon (2013) Sølv i slalåm (2012) Sølv i kombinasjon (2012) Verdenscup 22. plass i slalåmcupen (2012/13) 11. plass, slalåm Levi (2012) (Beste plassering og første v-cup-poeng) Europacup 5. plass sammenlagt (2012/13) 3 seire og 1 tredjeplass i enkeltrenn NM 1 gull, 1 sølv, 3 bronse Ungdoms-OL Gull i storslalåm (2011) Gull i slalåm (2011)

UNG FURUSETH | Ole Kristian Furuseth før gjennombruddet.

Jeg gjorde det da jeg var hjemme i jula også, men jeg vet ikke hvor mange andre som gjorde det. Aksel: – Nå er du 18 år, men det kommer en tid hvor du kommer hjem i jula og nesten ikke orker å gå fra bilen og bort til leiligheten. Da tenker du ikke på å trene. Jeg er helt enig i innstillingen din, men før du peker på de andre og sier at de må trene mer, så skal du være glad for at du ikke er skadet. Når du ser hvor skadeutsatt idretten vår er, så har du på den ene siden gjort noe riktig siden du ikke er skadet, men du har også vært heldig. Det er ingen selvfølge. Ole Kristian: – Du tenker helt riktig, Henrik, men skal sikkert være litt forsiktig. Jeg fikk «jumper’s knee», og det var det som tok meg. Da hadde jeg akkurat hatt en bra sesong. Jeg fikk en smell i kneet og hadde vondt. Da burde jeg tatt to uker fri, så hadde jeg sikkert blitt bra igjen.

14. FEBRUAR | Aksel vinner VM-gullet i superkombinasjon i Garmisch Partenkirchen. NTB Scanpix | foto

AKSELS FØRSTE SKI | Aksel Lund Svindal med sitt aller første skiutstyr. Privat | foto

Men jeg pøste på med alt mulig av smertestillende og trente videre. Aksel: – Så lenge det går, er det bra, men det er ikke alle som kan trene like mye. Henrik: – Jeg sier ikke at du skal gjøre det, Aksel. Du har vunnet verdenscupen sammenlagt to ganger og er verdens beste alpinist. Du vet hva som skal til. Jeg er ikke der og må trene mye for å komme dit. Aksel: – Det er en bra innstilling. Jeg skjønner godt hva du mener og er helt enig i hvordan du tenker. Jeg trente også hver dag i alle ferier som yngre. Ole Kristian: – Jeg tror du må være slik når du er ung for å slå igjennom. Hvis du har alt det andre, blir du god.

Henrik vil ofre kroppen Henrik: Jeg vet ikke om det er så smart, det jeg sier nå, men jeg tenker at jeg er klar for å ofre kroppen min for å bli best mulig.

9. FEBRUAR 2013 | Aksel Lund Svindal vinner VM-gull i utfor i Schladming. Han tar også bronse i super-G i samme mesterskap. NTB Scanpix | foto

BRØDRE | Henrik Kristoffersen (til venstre) sammen med broren Magnus fra yngre dager. Privat | foto

Aksel: Henrik, du er jo «gær’n», da. Henrik: Jeg vet jeg må trene mye for å bli god. Hvis det skjer noe galt på veien, så blir jeg ikke god. Men da har jeg i hvert fall gjort det jeg kunne for å bli det. Aksel: Jeg liker innstillingen. Men det går an å være litt smart også. Det er greit at du kanskje ikke kan løpe på asfalt sammen med kona etter karrieren, men det er ikke like greit hvis du ikke kan stå på ski på vinteren. Henrik: – Det er lov til å være smart, og det har jeg tenkt å være. Ole Kristian: – Det er et bra tips Aksel kommer med, Henrik. Det er lov å bruke hodet. Hadde jeg visst hvor mye slit det var med en belastningsskade som «jumper’s knee», som til slutt ble kronisk og førte til operasjon, så ville jeg ofret noen treninger. Aksel: Det er viktig at de flinke folkene som vi har rundt oss, også er flinke til å si

7. MARS 2012 | Henrik Kristoffersen tar sitt første gull i junior-VM, storslalåm i Roccaraso.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 20. APRIL 2013

fra når vi skal ta det med ro. Ole Kristian: – Den erfaringen hadde man ikke i alpint på den tida jeg holdt på. Vi bare kjørte på.

Vant med nesten 40 i feber Både Henrik og Aksel har presset seg med feber i kroppen. Henrik: – Jeg hadde feber da jeg skulle trene hjemme i jula. Da følte jeg ikke at jeg kunne la sjansen gå fra meg. Konsekvensen ble at jeg slet litt med sykdom i halvannen måned etterpå. Det er også noe å lære av. Aksel: – Under verdenscupavslutningen i Åre i 2009 måtte fysioen og jeg slå av en grad på tempen da vi ringte legen. Ellers hadde han nektet meg å kjøre. Det sto om sammenlagtcupen, og til slutt vant jeg med to poeng. Feberen begynte å nærme seg 40. Det gikk bra da. Problemet er at hvis du har kjørt godt med feber én gang, så tror du at du kan gjøre det hver gang. Men ni av ti ganger går det ikke.

Med nøkkel til heishuset De representerer tre alpingenerasjoner og har alle vokst opp Romerike. De mener det ikke er naturstridig at dette distriktet har fostret så gode alpinister. Kristoffersen håper å bli den neste som når helt til topp. Han mener forholdene er lagt til rette i Rælingen skiklubb og Marikollen. Henrik: – Skiklubben styrer bakken i Marikollen. Farfar er leder i klubben og har nøkkelen til heishuset. Det er jo litt spesielt, men hadde det ikke vært for at skiklubben driftet bakken, så hadde ikke vi hatt de samme treningsmulighetene. Hvis jeg er hjemme, kan jeg dra ditt når som helst og trene. Andre distrikter, blant annet området vest for Oslo, har tradisjonelt hatt flere unge og gode alpinister enn Romerike. Likevel har Romerike formet flere av de beste både i landet og verden. Aksel: – Det handler mye mer om individuelle forskjeller enn geografisk beliggenhet. Når jeg sitter og hører på Henrik, for eksempel, så vet jeg jo at han er «gær’n». Vi «mobber’n» litt for det på landslaget. Han tenker mye riktig, men er kanskje litt sneversynt av og til. Skylappene sitter trangt. Alle tre ler. Aksel: – Og jeg er sikker på én ting: Samme hvor Henrik hadde kommet fra, så hadde han vært like «gær’n», faren hans hadde vært like «gær’n» og bestefaren hans hadde hatt nøkkelen til heishuset. morten.svesengen@rb.no

MER PÅ NETT Se videoen av alpinheltene som konkurrerer på miniski på Kvitfjell.

/rbtv

11. NOVEMBER 2012 | Henrik Kristoffersen tar sine første verdenscup-poeng, 11. plass i slalåm i Levi. NTB Scanpix | foto

ROMERIKES BLAD LØRDAG 28. SEPTEMBER 2013

helg

FETSUNDGATA NITTEDALGATA SØRUMGATA SKEDSMOGATA

NANNESTADGATA AURSKOGGATA ULLENSAKERGATA

HURDALSGATA

HØLANDSGATA

KAMPEN SETT OVENFRA | Bydelen Kampen i Oslo er brulagt med gatenavn fra vårt distrikt. Nede til høyre i bildet: Jordal idrettsplass og Jordal Amfi.

1881 | flyfoto

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 28. SEPTEMBER 2013

På Kampen i Oslo ligger et lite stykke Romerike.

HURDALSGATA | Kampen-guidene Trygve Panhoff og Lasse Solberg i Kampen Historielag går i Hurdalsgata. Blant Oslos om lag 2.800 gatenavn finner vi en klynge med romeriksgater på Kampen.

Kampen om romeriksnavnene reportasje Mariann Torsvik | tekst Lisbeth Andresen | foto

Septemberlufta er skarp og klar. I Kampenparken har alt det grønne fått selskap av gult og brunt. Vi er på østkanten, i bydel Gamle Oslo. Mens Eidsvoll har fått sin egen plass i Spikersuppa, midt i Oslo, ligger de andre romeriksnavnene på rekke og rad på Kampen. Her finner du kortreiste navn – bokstavelig talt på hvert hushjørne: Nannestadgata, Fetsundgata, Skedsmogata, Sørumgata, Aurskoggata, Hølandsgata, Hurdalsgata, Ullensakergata og Nittedalgata.

En by i byen Med sine 2.000 innbyggere ligger Kampen som en oase mellom Tøyen, Galgeberg og Vålerenga. Her er det såpass lite trafikk

at vi for det meste kan vandre midt i gatene. – Vi har egen skole, egen kirke, egen park og egen kro. Ja, vi har til og med eget janitsjarorkester. Hva mer trenger vi? spør en synlig stolt Lasse Solberg retorisk. Han sitter henslengt på muren ved krysset Nittedalgata–Bøgata og snuser inn høstlufta på sitt elskede Kampen. Lasse Solberg har funnet sitt urbane paradis og har lagt ned mye engasjement og adskillige dugnadstimer i Kampen Historielag, der han nå er redaktør. Han tar forespørselen om en omvisning på strak arm og friske bein. På denne byvandringen har han alliert seg med en annen kampianer, Trygve Panhoff. Sistnevnte er et vandrende leksikon, hva byhistorie angår, og har dessuten røtter på Romerike. Bedre blir det ikke. – Murtvangen er et stikkord. Det må du lære deg, innleder Lasse Solberg. Han forklarer at begrepet omhandler kommunens påbud som gjaldt på Kam-

pen fra 1878, om at alle nybygg skulle være i mur. Dette bunnet selvsagt i de mange bybrannene. – Murtvangen gjør at det er enklere å byggetidsfeste de gamle husene, påpeker den samme Solberg.

Byutvidelse ga nye navn Blant Oslos om lag 2.800 gatenavn finner vi en klynge med romeriksgater på Kampen. Forklaringen ligger i byutvidelsen i 1878, da flere forsteder, også Kampen, ble innlemmet i Christiania. Da måtte mange gater døpes om på grunn av navnelikhet. De fleste forslag fra navnekomiteen gikk greit gjennom bystyret, men det kunne, ifølge Byarkivet i Oslo kommune, bli lange debatter i enkelte tilfeller, særlig hvis navnet ikke ble «fint» nok for strøket. Det var neppe tilfelle i arbeiderstrøket på Kampen. Mange av gatenavnene i Oslo ble laget uten lokal forankring. Gatene på Bjølsen ble oppkalt etter norske byer, mens nordiske byer ble oppkalt på Dælenenga og østnorske bygdenavn på Kampen.

FAKTA

Kampen Boligstrøk på Oslos østkant Har cirka 2.000 innbyggere Tilhører bydelen Gamle Oslo Grenser mot Vålerenga, Ensjø, Galgeberg og Tøyen (før kalt Nedre Kampen) Ble innlemmet i Oslo (den gang Christiania) i 1878 Fikk egen kirke og skole etter brannen i 1879 Kjente kampanianere er bl.a. Knut «Kupper’n» Johannesen, Thorbjørn Egner og Jon Bing Navnet «Kampen» kan komme av «kamp», fjellknaus, men enkelte mener at navnet kommer fra campement som betegnelse på militærleir. På 1700-tallet holdt Borgervæpningen sine øvelser her. Kilder: Store Norske Leksikon, Wikipedia, Kampen Historielag

Her ble Markveien til Nannestadgata, Øvregate til Sørumsgata, Nedregate til Skedsmogata og Smalgangen til Aurskoggata. Av en eller annen grunn endret man i 1952 Hakadalgata og Vestbygata til henholdsvis Fetsundgata og Sonsgate. En veistump som ikke hadde navn, ble døpt Nitedalsgade.

Flyktet fra landsbygda Nordmenn flytter på seg. Det gjorde de også på 1800-tallet. Da flyktet folk fra nød og fattigdom på landsbygda og inn til byene. Mange dro fra Romerike og til Christiania. For eksempel til Kampen, den belastede bydelen på østkanten, for å kunne ta jobb på en av industriarbeidsplassene i nærheten. – Det var svært mange romeri-

ROMERIKES BLAD LØRDAG 28. SEPTEMBER 2013

helg

BLOMSTRENDE | Synne Weberg trives i Blomsterenga på Kampen. – Her er det tradisjoner og stamkunder, sier hun.

kinger som bodde i området her, sier Trygve Panhoff. Han tror det også var medvirkende til at gatene her fikk navn fra Romerike og andre innlands østlandsbygder. – Hvorfor kom romerikingene hit? – De trengte penger, og de trengte arbeid, sier Panhoff fra sin typiske Kampen-bolig i Filipsgate 4, parallelt med Skedsmogata. Brustein, skjeve bord og benker råder grunnen utenfor Panhoffs hjem. Huset som han kjøpte for snart 20 år siden, ble bygget i 1878. – Her bodde det fem barnerike familier. Nå er vi to mennesker i huset. Det sier også noe om utviklingen, påpeker 69-åringen. – Og her sto hestene, forklarer Panhoff og viser oss uthuset som i dag er vedskjul, men som den gangen tjente som både stall og skomakerverksted. Trygve Panhoff er selv bygutt, men har hytte på Fosser i Høland. Morfar Sigurd Kristiansen Maurtun kom derfra, men prøvde etter hvert lykken i hovedstaden som vognmann, konduktør og pa-

truljerende politikonstabel. – Morfar fortalte at han brukte to dager på reisen, med hest og kjerre fra Høland til Christiania, og da måtte han overnatte i Fetsund, mimrer Panhoff. Han har doble romeriksrøtter. Farfaren Alfred Pedersen kom nemlig fra Bjerke i Enebakk, reiste til hovedstaden og livnærte seg blant annet som konduktør – dette var den gangen også Kampen hadde egen trikk. Selv er Trygve langt over gjennomsnittet historisk interessert. Han viser oss permer med slektshistorie og en solid samling svarthvittbilder. Han har dessuten gitt ut flere historiebøker fra Aurskog-Høland, han har vært omviser på Hovedøya i 25 år, og er godt opplest på Kampens historie. – Fra 1880 til 1910 kom én av de store bølgene av folk fra Romerike. De hadde altså verken jobb eller penger, forteller han. – Vet vi om etterkommerne deres fremdeles bor her? – Nei, dessverre har vi ingen slik oversikt, men det har jo vært mye innflytting

KAMPHANER PÅ KLUBBHUSET | Kampen Bistro ligger i bydelsbygget som huser alt fra historielag til teater. Guidene våre, Lasse Solberg og Trygve Panhoff, kan røpe at det har vært mange heftige og givende diskusjoner om Kampens framtid her.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 28. SEPTEMBER 2013

FARFAR PÅ KAMPEN-TRIKKEN | Kampianer Trygve Panhoffs farfar Alfred Pedersen var konduktør i kort tid. Han kom til Christiania fra Enebakk og tok dette bildet i 1904. Privat | foto

MED NYTT NAVN | Slik så Aurskoggata 15 ut i 1899, drøyt 20 år etter at gaten hadde byttet navn fra Smalgangen til Aurskoggata. Bymuseet | foto

og utflytting i områder, sier Panhoff. Han nevner at det spesielt på 1950-tallet var forfall og stor fraflytting fra Kampen, noe som også er omtalt i Karsten Alnæs’ bok «Kjempesmell og blå dager».

I Olsenbandens fotspor Sammen med de to Kampegutta beveger vi oss mot Nannestadgata og Kampen kirke. På høyden her lå det masse trehus som brant ned under storbrannen i 1879. Da erstattet de trehusene med kirke, skole og en del murgårder. Trehusbebyggelsen på Kampen ble i hovedsak oppført av arbeidsfolk. Området lå fram til byutvidelsen i 1878 i Aker herred. Herredsstyret i Aker var imidlertid ikke begeistret for slike «fristadsområder» som medførte store utgifter til fattigstell og skolevesen. – Kampen var et svært belastet område. Fattigslig og med mye fyll og spetakkel. Det var ikke uten grunn at jentene ikke turde å si at de kom fra Kampen, påpeker Lasse Solberg. – Historien forteller at presten var vir-

kelig sjokkert da han kom hit og så forholdene på nært hold, den gangen Kampen kirke var ny. Men han sto på arbeidernes side og likte å fleipe med at fra høytliggende Kampen kirke kunne man se ned på øvrigheta, supplerer Trygve Panhoff. Et steinkast fra kirken ligger kunstbarnehagen, et bygg som er velkjent fra filmens verden. Her var det at Egon og resten av Olsenbanden la mange av sine planer. Skapsprengerne har blitt filmet flere steder i gatene her, og Lasse Solberg understreker at disse klippene har stor lokalhistorisk verdi.

Hygiene i fattigstrøket Vi passerer Kampen skole, som feirer 125årsjubileum i år. Dette ble regnet som en pionérskole da den ble bygget. – Fordi de satset på dagslys, med store vinduer og hygiene med dusj for barna. Dessuten var det den nest største skolen i hele Christiania den gangen, forklarer Trygve Panhoff. Selvsagt treffer vi noen hyggelige kampianere underveis på vår vandring. Rett

FLYTTET HIT | Trygve Panhoff mener det er en sammenheng mellom tilflytningen fra Romerike på 1800-tallet og det faktum at gatene har fått romeriksnavn.

nedenfor Kampen kirke ligger det en blomsterbutikk på hjørnet mot Nannestadgata. – Her er det småbyidyll og mange stamkunder, ja, sier Synne Weberg i det lille butikklokalet.

Fra 1880 til 1910 kom én av de store bølgene av folk fra Romerike. De hadde altså verken jobb eller penger. Trygve Panhoff Tvers over gaten sitter et par småbarnsfedre ute og tar ettermiddagskaffen på konditoriet. Om lufta er skarp, er ettermiddagssolen sjenerøs.

Omkamp på Kampen – Her var det utedo og trangt om plassen.

Det var vel på 1950-tallet de begynte å legge inn vann her, sier Panhoff idet vi ankommer Norderhovsgate 1, i det som kalles «Familiekroken» på folkemunne, et noe forskjønnende navn på en leiegård preget av trangboddhet. – I tillegg til at det bodde store familier på lite areal, tok de gjerne inn losjerende for å spe på inntektene, sier Lasse Solberg. Ifølge Folketellingen fra 1885 bodde det bare i dette huset over 120 personer. Nå har felles grøntarealer, lekestativer og fellesgrill erstattet utedoer, klessnorer og stallplasser. Mange av de gamle husene på Kampen ble revet etter krigen, spesielt de som var i kommunalt eie. – Det var faktisk planer om å rive alt, men tsjekkerblokka tror jeg satte en støkk i mange, sier Lasse Solberg. Tsjekkerblokka, også kalt flyktningeblokka, har 11 etasjer, ligger i Hølandsgata 1 og ble bygget tidlig på 1960tallet. – Etter hvert vokste det fram protester mot å utradere den

ROMERIKES BLAD LØRDAG 28. SEPTEMBER 2013

helg

IDYLLEN I SØRUMGATA | Lille Frida og Torgeir Sollid Nord stortrives i Sørumgata, men kjenner lite til bakgrunnen for adressen de har fått.

gamle bebyggelsen, og en del private huseiere startet restaurering. Kampen mot riving eskalerte på 1980-tallet, oppsummerer Lasse Solberg. Dagens blanding av gamle lave trehus, sveitservillaer, lavblokker og murhus forteller om en bydel i utvikling. Denne utviklingen er grundig dokumentert av Kampen Historielag, blant annet gjennom artikler, hjemmeside og digitalisering av en betydelig fotosamling. Panhoff legger til at de tidligere arbeidermiljøene har endret karakter ved tilflytting av blant annet studenter, kunstnere og nye småbarnsfamilier. – Ettromsleilighetene er slått sammen, husene restaurert og prisene mangedoblet.

Einar Rose og Thorbjørn Egner. I dag blant andre forfatterne Jon Bing og Henrik Langeland. Men Kampen byr på mer enn kjendisjakt. I Sørumgata venter noe helt uventet. Innenfor tregjerdet er det idyll av en annen verden.

Bor i Oslos fineste

Lille Frida, iført store solbriller, løper frydefullt mellom blomsterkasser, mamma og pappa. Her har familien Anne og Torgeir Sollid Nord akkurat flyttet inn i den gule 1-eren. Husene i Sørumgata 1 og 3 ble bygget rett før murtvangen, og her bodde det 44 personer i 1883, deriblant en nibarns ar-

– I det huset på hjørnet der ble Jon Herwig Carlsen født, smetter Lasse Solberg pekende idet vi passerer Norderhovsgate 14. Han medgir at Kampen er stolt av janitsjarorkesteret og et stort utvalg av kjente innbyggere. Tidligere Kupper’n,

Vi senker skuldrene med det samme vi kommer innenfor porten her. Torgeir Sollid Nord, beboer i Sørumgata 1

SØRUMSGADEN ELLER SØRUMGATA | Begge versjoner av navnet finnes på Kampen. beiderfamilie. Drøyt hundre år senere, i 1991, vant beboerne i Sørumgata en konkurranse om Oslos fineste og triveligste uterom. Bakgården har også blitt flittig brukt som innspillingssted. Sist i «Ta meg med», musikalfilmen der Marion Ravn fra Lørenskog har en av hovedrollene. Trivselen er til å ta og føle på i Sørumgata 1. – Vi senker skuldrene med det samme vi kommer innenfor porten her, sier Torgeir Sollid Nord. Han understreker at lille Frida og sto-

rebroren har funnet seg godt til rette, for det er mange småbarnsfamilier som har flyttet hit. Slik det også var på 1800-tallet.

Mor i bakken Kampen var selvforsynt med det meste. Her var det kjøpmenn på hvert hushjørne, og vi kan ved selvsyn se rester, i form av skilt og utstillingsvindu, etter noen av alle spesialbutikkene. Kampen hadde blant annet skomakere, fiskebutikker, isenkram, manufaktur, kolonial, frukt og grønt, leketøysforretning og tobakk.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 28. SEPTEMBER 2013

KAMPEN MOT TOPPEN | Lasse Solberg og Trygve Panhoff passerer Ullensakergata på vei mot Galleri Bastian i bygget som har tjent som lokasjon for Olsenbanden. Bak galleriet ligger Kampen kirke, reist etter brannen i 1879.

Der Nannestadgata var på sitt aller bratteste, lå virksomheten som nok trakk flest utenforstående til boligstrøket: Pølsebua til Inger Alida Christensen var det en må kunne kalle en Kampen-institusjon, som var kjent langt utenfor hovedstaden. Historien om Oslos beste pølser tok slutt en gang på 80-tallet. – Dette var et av Oslos mest populære bevertningssteder i 60-, 70- og langt opp i 80-åra, sier Lasse Solberg, og vi tar en kikk inn i bakgården i Nannestadgata 4, som nå er under restaurering. Utebodene skal bort også her.

Hjertet i Kampen Mor i bakken er historie. Den mest kjente utelivsattraksjonen på Kampen i dag er bistroen. Kampen Bistro, på hjørnet mellom Nittedalgata og Bøgata, ligger i bydelshuset, selve motoren i det identitetsskapende arbeidet. Tidligere var det malingfabrikk her. Nå er det et aktivitetshus med musikkundervisning, barneteater, bistro og mø-

telokaler, for eksempel for historielaget, stiftet i 1986. Laget har åpne møter tre ganger i året her. – Ett av temaene vi har lyst til å ta opp, er nettopp dette med innflyttingen fra Ro-

merike og resten av innlandsbygdene østpå, fastslår Lasse Solberg og får et blidt nikk fra Trygve Panhoff. Ute har solen forsvunnet bak Nittedalgatas gule trevilla. mariann.torsvik@rb.no

Kilder: Kampen Historielag, Byantikvaren, Oslo Byleksikon

Slik bestemmes gatenavnene Da forstaden Kampen ble innlemmet i Christiania i 1878, fikk en navnekomité oppgaven med å døpe om de gatene som hadde navn som allerede fantes innenfor bygrensen. Østlandsbygdene ble bestemt som tema. Også da de store drabantbyene ble bygget fra 1950-tallet og utover, var det mange gater som skulle nevnes og navnes. Da var det en fast navnekomité, nedsatt av Oslo kommune, som gjorde jobben. I dag er det politiske organ som vedtar nye navn og navneendringer på gater og plasser. I Sørum kommune er det kulturutvalget som behandler navnesaker, i

Nittedal er det formannskapet, mens det i Oslo er bydelsutvalgene. Men det har altså ikke alltid vært slik. Øystein Eike er spesialkonsulent i Byarkivet i Oslo, og opplyser at det var da den nye navneinstruksen ble vedtatt ved årtusenskiftet, at bydelsutvalgene overtok ansvaret, mens Oslo bystyre fremdeles vedtar navn i sentrumskjernen, etter at kulturetaten har forberedt sakene. – I dag er det heller ikke så mange nye gater og veier som det var under utvidelsen av byen, påpeker Eike. – Hvem er det som kan påvirke i navnesaker? – Alle navnesaker skal ifølge forskrif-

ten om stedsnavn bekjentgjøres, og dette gjøres vanligvis gjennom lokalaviser. Deretter er det en runde der høringsinstanser som for eksempel historielag, velforeninger og fortidsminneforeningen kan komme med innspill, i tillegg til grunneiere og andre berørte, sier Eike. – Er det høy temperatur og stort engasjement? – Nei, om regel ikke. Det er vanlig å rådføre seg med berørte parter allerede før navneforslag kommer opp, så det forebygger nok en del misnøye. Men det er et visst folkelig engasjement.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 1. JUNI 2013

Hola

Noruega! hovedsaken Stian Bjerkeflåta | tekst Geir Egil Skog og Martin Lundsvoll | foto

– Arbeidsinnvandringen er nå historisk høy, fastslår FAFO-forsker Jon Erik Dølvik. Historisk sett er det et relativt nytt norsk fenomen. Vi skal ikke mer enn ti år tilbake i tid før arbeidsinnvandringen fra ikke-nordiske land årlig kan sammenliknes med det som kommer kun fra Latvia nå. EØS-utvidelsen i 2004 åpnet arbeidsmarkedet for en rekke nye nasjonaliteter. Så kom finanskrisen, som har først til en enda kraftigere internasjonalisering av arbeidsstyrken. Rundt 40.000 EØS-borgere fra land utenom Norden registrerte seg for å jobbe i Norge i fjor, viser tall fra UDI. I tillegg fikk om lag 9.500 personer fra land utenfor EØS arbeidstillatelse.

Største innvandringsgrunn Bortsett fra en liten nedgang i 2009 har antallet arbeidsinnvandrere steget jevnt siden 2004. Ifølge FAFO-forskeren steg antallet raskt til rundt 20.000 årlig i årene etter EØS-utvidelsen. Og fra 2010, etter finanskrisen, som også rammet deler av norsk industri, har vi opplevd en enda kraftigere økning i arbeidsinnvandringen. De siste årene har vi hatt en årlig tilstrømning på rundt 40.000 i året. – I tillegg har vi en betydelig tilstrømning av korttidsarbeidere og såkalt utstasjonerte som jobber for utenlandske firmaer, ofte i flere år, understreker Dølvik.

Flest fra Øst-Europa Arbeidsinnvandring er nå den desidert største grunnen for innvandring til Norge. I fjor utgjorde denne gruppen nesten halvparten av dem som innvandret. Desidert flest kommer fra Polen, etterfulgt av personer fra Litauen og Romania. Norge, med sin unike økonomiske situasjon, er hovedforklaringen til at de flytter, forteller Dølvik, som tror trenden vil fortsette. – Norge er for mange et av få steder de kan få seg jobb. Og når ryktene går, vil det nok etter hvert komme enda flere, spesielt fra Sør-Europa.

Kvinnene etter Seks av ti arbeider i byggebransjen, i industrien eller i et bemanningsbyrå som leier ut arbeidstakere til disse bransjene. Mange er også å finne innen hotell, restauranter og transport. Med andre ord bransjer som ofte har mangel på arbeidskraft, og hvor det ofte ikke stilles spesielle krav til kvalifikasjoner. – Utlendingene drar dit det er jobb å finne, og arbeidsinnvandringen gjør seg gjeldende nesten over hele landet, forteller Dølvik. I starten var det en klar overvekt av menn som kom. Men etter hvert har kvinnene fulgt etter. De jobber ofte på pleiehjem, som rengjørere eller i barnehager. Og de kommer seg oftere enn mennene inn i faste stillinger.

Seks av ti jobber Hele seks av ti nye jobber går nå til arbeidsinnvan-

Aldri før har så mange kommet til Norge for å jobbe. Vi spurte arbeidsinnvandrerne hva de synes om oss. drere. Det sier litt om betydningen det får for norsk arbeidsliv. – Både på godt og vondt, påpeker Dølvik. Mens norske bedrifter får dekket sitt skrikende behov for arbeidskraft, skjerper det samtidig kampen om jobbene i «bunnen». Det legger press på lønns- og arbeidsforhold. – Om de gjør det vanskeligere for nordmenn å få seg jobb, eller om nordmennene trekker seg unna en del type jobber, vet vi ikke helt.

Ser ut til å bli I motsetning til hva man kanskje skulle tro, tyder mye på at godt over halvparten av arbeidsinnvandrerne har kommet for å bli. – Om de på et eller annet tidspunkt reiser tilbake til hjemlandet, gjenstår å se, understreker Dølvik. – Men mange ser ut til å ha slått seg til ro med familie og barn. Per 1. januar i fjor var det i underkant av 7.000 arbeidsinnvandrere med ikke-nordisk bakgrunn bosatt på Romerike. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Hvordan opplever de så møtet med Norge? Med vår region? Hva synes de om oss? Vi har møtt noen av dem som har flyttet til Romerike for å jobbe.

MARIA FERNANDEZ (36), SPANIA, SERVITØR Som restaurantsjef på et hotell på Gran Canaria hadde hun mye kontakt med nordmenn. I tillegg har Maria Fernandez, av en eller annen grunn (kanskje har hun vikingblod i seg, undrer hun) vært fascinert av Skandinavia. Kombinasjonen sendte henne på ferie til Norge. – Wow, sier hun og slår ut med armene. – Første gang jeg så Geirangerfjorden – da ble jeg forelsket.

– Folk har en tendens til å mure seg inne Siden har hun drømt om å flytte til Norge. Og for to år siden kom hun og samboeren til Lillestrøm. Vi treffer henne utenfor M-tapas Bar & Lounge i solskinnet på hjørnet av Torvet. Hun har nettopp servert de siste gjestene kjøttboller, manchego-ost og blåskjell. – Jeg har permisjon fra jobben fram til 2016 og er ikke bare her for å tjene penger, påpeker 36-åringen. – Først og fremst vil jeg bli bedre kjent med kulturen og folk. Når man som spanjol forsøker å snakke norsk, er folk ekstra vennlig innstilt. Alle hjelper henne hvis de kan, forteller Maria, som setter pris på ærligheten og tilliten hun mener kjennetegner nordmenn.

FRA SPANIA | Maria Fernandez har alltid vært

– I Spania er de mer mistenksomme. Man må først kjenne noen før de gjør deg en tjeneste. Det høres kanskje noe overraskende ut når det kommer fra en spanjol. Men nordmenn tar det mer med ro. Det et ikke det samme stresset som i hjemlandet, føler Maria, som tror det skyldes den økonomiske situasjonen. Om hun har vikingblod i seg eller ikke, skal være usagt. Hun liker vinteren, men den føles litt lang. – Og folk har en tendens til å mure seg inne da. Det blir ikke det samme sosiale livet.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 1. JUNI 2013

fascinert av Norge.

Øker hvert år ■ Rundt 40.000 EØS-borgere fra land utenom Norden registrerte seg for å jobbe i Norge i fjor. ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■

I tillegg fikk om lag 9.500 personer fra land utenfor EØS arbeidstillatelse. Av disse var rundt 4.000 faglærte. Aldri før har så mange kommet hit for å arbeide. Andelen arbeidsinnvandrere har steget nesten hvert år siden EØS-utvidelsen i 2004. Det har vært en betydelig økning av faglærte de siste årene. Arbeidsinnvandring er nå den største grunnen for innvandring til Norge. Rundt halvparten av dem som kommer, er arbeidsinnvandrere. Rundt 15.500 kom fra Polen i fjor. Polakkene utgjør den største gruppen. Personer utenfor EU/EØS må søke om arbeidstillatelse. I denne gruppen kom det i 2012 flest fra India. Kilder: SSB, UDI og FAFO

HANNA SZYMURA (24), POLEN, JOBBER I BEMANNINGSBYRÅ «Kurva», mener Hanna Szymura, er stort sett det eneste ordet nordmenn kan på polsk. Og hun blir litt flau når banneordet kommer fra en norsk munn. – Noen ganger er det litt stigmatiserende, synes hun. – Vi er ikke bare snekkere og malere, og vi kommer ikke bare for å jobbe og tjene penger.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 1. JUNI 2013

helg

Som ferdig utdannet pedagog var Hanna nysgjerrig på landet som hadde så høye lønninger og fantastisk natur, men også mye annet. Etter et halvt år som au pair i Hakadal dro hun hjem, men når hun først kunne litt norsk, ville hun lære språket og kulturen enda bedre. Så hva tenker hun om nordmenn og vår kultur? Etter til sammen halvannet år i landet forteller hun på imponerende norsk at noe av det første hun merket seg, er at vi flagger. Veldig mye. – Dere er veldig patriotiske. Men på en bra måte, understreker 24-åringen, som ikke hadde trodd at Norge skulle være så multikulturelt.

– Dere er veldig patriotiske – Det er mange utlendinger her. Men det virker som om dere håndterer det på en veldig god måte. Jeg vet ikke om alle land hadde klart det så bra. Kanskje skyldes det at vi er så rolige. At vi er flinke til å vise forståelse for andres situasjon, som hun hevder. I ett år har hun bodd på Kløfta og jobbet i barnehage og på hovedflyplassen gjennom et bemanningsbyrå. Det hender bussen er forsinket, men det er ingen som banner eller skriker av den grunn. – Dere reagerer alltid med ro. Dere er ikke så hissige, sier hun. Nordmenn er kanskje kjent for å være litt distanserte. Det tar tid å bli kjent med oss, mener Hanna, som imidlertid har flere norske venner. Men som utlending har hun selv måttet ta initiativ. Hvis vi ikke har drukket, da. Hun husker godt sist julebord, hvor sjefen var en av gutta. – I Polen ville aldri det skjedd. Det et annet syn på hierarki her, sier Hanna, som også mener det gjør seg gjeldende i barnehagen. – Barna blir satt mer på sin plass i Polen. Her er det mindre grenser. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Kanskje blir man mer kreativ. Til tross for lite forutsigbar arbeidstid hvor hun ofte må sitte på vent, understreker Hanna at hun stortrives om dagen. Men familie er det viktigste i livet. Sannsynligvis blir hun i to år til. – Jeg skal i hvert fall ikke på norsk gamlehjem. Det er uaktuelt.

OPPLEVELSER VIKTIGERE ENN PENGER | Hanna Szymura fra Polen er i Norge for å lære om vår kultur.

I BAR | Misa Dama har nettopp kommet til Norge. Med fast jobb tror hun ting vil ordne seg.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 1. JUNI 2013

MISA DAMA (31), PORTUGAL, ALTMULIG-DAME – Kan jeg få en øl. Takk skal du ha. Stamkunden snakker sakte, høyt og tydelig, for han kjenner bartenderens situasjon. – Hva er en øl? Hva er en pils? spør sjefen, som prøver å lære henne basiskunnskaper for jobben. Misa Dama kom til Norge for bare tre måneder siden på jakt etter arbeid. Hun snakker fire språk, inkludert engelsk. Men uten å kunne et kvekk norsk har portugiseren måtte tåle mange avvisninger mens hun med CV-en i veska har vandret inn og ut av puber og restauranter i Lillestrøms gater. For tre uker siden fikk hun så napp. Sjefen på Nossa Cafebar har selv utenlandsk bakgrunn og beundret den 31 år gamle ettbarnsmorens pågangsmot.

– Dere er bra personer – Jeg var inne på tanken på å reise hjem, men ikke nå. Nå ser jeg framover, forteller hun. Jobben som alt-mulig-dame er bare midlertidig, for eieren har egentlig ikke behov for ekstra hjelp nå. Men Misa er optimist. – Nordmenn er veldig hjelpsomme, veldig hyggelige. Dere er veldig bra personer, synes hun. Den første tiden sov hun på sofaen hos en venn i Oslo. Men hovedstaden er så dyr. Derfor dro hun videre til Lillestrøm, hvor hun for en stund har fått bli hos en annen venn. Med mer støtte, forteller hun, skal hun nå bli kjent med lover og regler og lære seg norsk. – Jeg har vært heldig. Jeg har fått den starten jeg trengte, sier den tidligere kontoristen, som drømmer om fast stilling og nok penger til å forsørge datteren, som foreløpig bor sammen med besteforeldrene sine. – Så lenge jeg har jobb og penger, er jeg fornøyd. Da ordner ting seg.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 1. JUNI 2013

helg

STEEVAN HUMBERTO FORTES DOS SANTOS (23), KAPP VERDE, FOTBALLSPILLER I ULL-KISA Steevan Humberto Fortes Dos Santos kan huske første gangen han kom ut fra Gardermoen en marsdag i 2012. – Det var snø overalt, forteller han på engelsk. – Det var første gang jeg så det, så jeg måtte ta et bilde og sende hjem. Den eksotiske vinteren ble imidlertid et problem for den 23 år gamle fotballspilleren under oppkjøringen til hans første sesong for Ull-Kisa. Mannen fra Kapp Verde, en øygruppe utenfor kysten av Senegal, tålte kulda så dårlig at han knapt kunne føle tærne sine og måtte ty til piller for å dempe smerten etter treninger. Ikledd kortbukse og grønn T-skjorte utenfor UKI Arena etter en hjemmekamp halvannet år senere føles livet langt enklere.

– Alt føles så trygt her – Det var vanskelig det første året. Jeg var alene i Europa for første gang, og det var vanskelig å slappe av når det var så kaldt. Men jeg har tilpasset meg. Jeg måtte tilpasse meg. Om det skyldes sola eller ikke denne søndagen, skal være usagt. Men Steevan er så avslappet, utenfor banen, vel å merke, at han tok seg tid til samtlige autografjegere da han ruslet mot garderoben etter sitt røde kort. Med sitt relativt kjente ansikt på Jessheim blir han også stoppet på gata. – Men nordmenn er bare vennlige, synes han. – De vil bare hjelpe eller høre om alt står bra til. Alt føles så trygt her. Det er ikke som hjemme, hvor man knapt kan gå med en telefon åpenlyst.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 1. JUNI 2013

ANDREA FEDELI (34) ITALIA, KOKK Det finnes ikke dårlige vær. Bare dårlige klær. Er det ikke det dere sier? Det går riktignok på engelsk foreløpig. Men Andrea Fedeli er like bestemt på å tilpasse seg sitt nye hjemland som han er på å koke pastaen «al dente». – Det er fint å leve her. Og det er ingen som venter på meg hjemme. Her er det muligheter, sier 34-åringen, som ble tvunget til å legge ned sin restaurant i Toscana. For ett år siden tok han med seg kokkekunstene til en stat som er til stede, men ikke undertrykkende, som han sier. Som ansatt på en restaurant i Oslo opplevde Andrea så nok en konkurs kort tid senere. Da fikk han erfare det han mener karakteriserer nordmenn.

– Ikke så ordentlige som dere gir inntrykk av på gata – Dere er til å stole på, sier han. – Dere gjør det dere sier dere skal gjøre. Jeg fikk pengene mine med en gang. I Italia hadde det kanskje gått etter fire år med topp advokater. Det handler om respekt, mener Andrea. Og selv om han ble sjokkert en gang en rullestolbruker ble sittende igjen fordi ingen hjalp ham på bussen, setter han stort sett pris på at nordmenn holder seg for seg selv. Han løfter hånda mot munnen og slår fingrene raskt mot tommelen. –Italienere prater og prater. Med naboen og så videre. Det kan være fint. Men at folk ikke legger seg opp i alt mulig, kan også være fint, synes han og tillegger:

DRØMMER OM EGEN RESTAURANT | Før hadde Andrea Fedeli sin egen restaurant i hjemlandet. Nå håper italieneren å starte opp en i sitt nye hjemland. – Når du blir kjent med en nordmann, finnes det ikke grenser for hva han hjelper deg med. Og dere er ikke så ordentlige og perfekte som dere gir inntrykk av på gata. Jeg har vært i mange hjem som ikke er så rene og bra organisert. Det er rett før Andrea går på kveldsskiftet på Bruce

Springsteens italienske favorittrestaurant i Oslo-området. Men selv på Fratelli i Lillestrøm stusser han litt på enkelte ting. – Hvorfor spiser dere agurk hele året? spør han. – Det ser ut som det er tredd en kondom over den. Paprika på vinteren er heller ikke bra.

miutdannelse i hjembyen Vilnius. Og da søsteren, som allerede bodde i Norge, kunne hjelpe henne med bolig og jobb, var valget enkelt da også kjæresten ble med på flyttelasset. «Lille Litauen» kaller hun hjemstedet nå. For på Frogner bor det mange landsmenn, og i firmaet Total Partners renholdsavdeling er alle 20 fra samme land bortsett fra sjefen. Kanskje er det derfor hun ikke omgås så mange nordmenn på fritiden. Eller kanskje det er fordi vi er vanskelig å komme inn på, helst holder oss hjemme, kjører ungene rundt om ettermiddagen og drar på hytta straks vi har noen dager fri?

– Dårlig stil og dårlig mat

FOR USOSIALE | Egle Balseviciute synes vi tilbringer for mye tid hjemme.

EGLE BALSEVICIUTE (28), LITAUEN, RENHOLDSLEDER Hun ble litt overrasket da hun kom til et av verdens mest velstående land. – Nordmenn, begynner Egle Balseviciute, retter seg stramt opp i ryggen og løfter haka. – Hvordan skal jeg forklare det ... Med østeuropeisk aksent snakker hun nesten uklanderlig norsk etter seks år i landet, men må lete litt etter ordene nå. – Dere er veldig opptatt av hus, hjem og sånn. Men

dere er slappe på mange måter. 28-åringen begynner å le før hun legger ut om alt fra dårlig norsk klesstil til begrenset utvalg i mat og klær. Hvorfor i all verden får man ikke kjøpt øl etter seks på en lørdag? Hvorfor er det Cubus og Hennes & Mauritz overalt? Hvorfor skal vi som er så rike, ha så billige klær? Og hvorfor flyr folk rundt i gatene med gummistøvler straks det begynner å regne? Kanskje er det mer praktisk, undrer Egle. Men du kommer ikke inn i butikken i Litauen med tresko. «Kroppsholdning» var ordet hun lette etter. – Den er litt dårlig, synes hun. – Dere er ikke så opptatt av hvordan dere tar dere ut. Jobbutsiktene var ikke store for Egle etter endt økono-

– Jeg bor på landet, og det er sikker stor forskjell fra Lillestrøm, understreker Egle. – Men det er dødt på de kafeene vi har. Så da er vel spørsmålet når hun har spart opp nok penger til å komme seg hjem. Eller om det eneste hun verdsetter, er den kjempefine leiligheten og den godt betalte jobben hvor hun nå har blitt leder og mest sitter i møter. I utgangspunktet hadde hun ikke tenkt å bli her mer enn to år. Men det synkende folketallet i Litauen sier mye om framtidsutsiktene der. – Nei, uff, sier Egle. – Dette høres jo veldig pessimistisk ut. Det er veldig godt å bo i Norge. I starten, da fremmede smilte til henne, ble hun mistenksom. Nå har hun skjønt at det bare er sånn. På en positiv måte. – Gamle folk blir litt oppgitte om en litauer svarer dem på engelsk. Men nordmenn er høflige. Damer i butikker er veldig hyggelige, synes hun. Og nå er hun i ferd med selv å bli litt norsk. Får hun øyekontakt på gata, smiler hun. Hun har kjøpt båt, går på ski, og spiser hun ute, går det i pizza og kebab. – Det finnes jo ikke annet om man ikke går på en dyr restaurant. stian.bjerkeflata@rb.no

ROMERIKES BLAD LØRDAG 31. AUGUST 2013

helg

Brygger på en belgisk blondine Petter (35) og Odd (73) Hagen brygger sitt eget øl på terrassen. Noe er i gjære i norske hjem.

Mange bruker sommerværet til å bade og sole seg. Petter Niklasson Hagen (35) har en annen type aktivitet på gang. Vi møter ham på Bryggeland i slutten av juli. Butikken i Lillestrøm spesialiserer seg på ingredienser til øl, og har 104 forskjellige typer malt og 75 forskjellige typer humle, de to viktigste ingrediensene i øl. Petter tar opp telefonen og søker opp oppskriften på nettet. – Jeg trenger 12 kilo pale malt, en kilo pilsner malt og både hallertauer og centennial humle, sier han. – Et øyeblikk, bare. Det er billigere for deg hvis du kjøper en sekk på 25 kilo i stedet, eller hva sier du, spør Jan André Midtskogen, daglig leder i Bryggeland. Petter avstår fra å kjøpe hele sekken. De 12 kiloene med tysk malt holder til hele 60 liter med hjemmelaget øl, av typen «belgisk blond». Et lyst øl som er sterkere enn pils, og fruktig og søtt i smaken. Alle ingrediensene er importert. Selv gjæren er flydd inn fra staten Oregon i USA. Petter får derimot ikke tak i humletypen centennial, og må bytte den ut med amarillo. – Hva slags alfasyre er det på den? Lurer Petter. – Den ligger på 8,9 prosent, sier Jan André Midtskogen. – Ok, men da går det nok bra, konkluderer Petter.

Bryggeboom

reportasje Marius Wærhaug Madsen | tekst og foto

Det er blitt trendy å brygge øl selv. Det bekrefter samtlige eksperter vi har snakket med. Norsk Hjemmebryggerforening øker med rundt 300 medlemmer i året, og består nå av totalt 2.500 medlemmer på landsbasis. – Historisk har vi hatt et tyngdepunkt på Østlandet i Oslo og Akershus. Og på Romerike er det et miljø som har klart å organisere seg og har kontakt med hverandre. Det gjør at de har blitt litt tydeligere å se der enn andre steder, sier Gustav Foseid, daglig leder for foreningen. Petter Nome er direktør i Bryggeri -og drikkevareforeningen, og hevder overgjærede øltyper som «pale ale» er det mest populære. – Hjemmebrygging virker som den raskest voksende hobbyen i Norge. Og for mange er det en åpenbaring at øl er mer enn bare pils, sier Nome. Bryggeland i Lillestrøm åpnet i 2007, men butikken har røtter flere tiår tilbake som den tidligere Vin og Bar. Butikken opplever at hjemmebrygging er blitt mer populært. – Vi øker omsetningen med 30 prosent i året. Og vi forventer å selge 80 tonn malt i 2013. Det er ingen tvil om at hjemmebrygging er trendy, og stadig flere går sammen i bryggerlaug og gjør det til en sosial aktivitet, sier daglig leder Jan André Midtskogen.

Start Dagen etter handleturen starter bryggingen. Midt ute i skogen på Frogner i Sørum bor Petters pappa, Odd Hagen (73). Det er ikke lenge siden han serverte pilegrimsvandrere sitt eget brygg ved Frogner gamle kirke, en India Pale Ale laget av rug istedenfor bygg – den vanligste kornsorten å lage øl av. Nå er været så bra at far og sønn har bestemt seg for å brygge utendørs for første gang. På terrassen har Petter plassert en 60 liters ølkjele som er designet for å holde stabil temperatur. – Når vannet har nådd 75 grader, kan vi helle i malten, sier Petter. Den første delen av bryggeprosessen tar bortimot seks timer. Først skal malten stå i det varme vannet i en time for å trekke ut stivelsen fra kornet, det som setter smaken på ølet. Odd og Petter bytter på å tappe ut vannet fra kranen nederst på kjelen og helle det over toppen igjen. Dette kalles mesking, og hensikten er å sirkulere vannet gjennom kornet, slik at ikke all smaken samler seg i bånn. Etter en halvtimes mesking er Odd blitt lei. – Kanskje vi skal skaffe oss en sånn meskepumpe, Petter? Så vi slipper dette neste gang. Etter en hel times mesking har vannet blitt gult, og det smaker søtt. Faktisk heter dette vannet nå vørter, og det smaker som varm vørterøl uten bobler i. Etter at de har skylt gjennom en ny kjele med vann, kokes alt opp til 100 grader for å gjøre det fritt for bakterier. Petter finner fram en svær spiral i stål. Nå skal den varme vørteren nedkjøles fort, ved at han sender kalt vann gjennom spiralen. – Dette er fy-området. Nå er det ikke bare å stikke en

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 31. AUGUST 2013

AVGJØRENDE ØYEBLIKK | Her måler Petter og Odd Hagen alkoholprosenten på sitt hjemmebryggede øl, en «belgisk blond», ved hjelp av et hydrometer.

finger nedi lenger, fordi bakterier kan ødelegge smaken på ølet. Alt vi bruker av verktøy, skal nå være rent. Det er viktig, sier Petter.

Gleden ved å lage noe selv Petter er drivkraften i ølbryggingen. Under et kurs på Ølakademiet i Oslo lærte han hvordan man brygger.

med vakuumpakket humle og en rørespade i stål. Det er neste steg, men så kommer Odd på at han faktisk har en selvdyrket humleplante ved sitt gamle hønsehus. Vi tar turen bort. – Den må vi undersøke om vi kan bruke, sier Petter. Det viser seg at humlen er av typen nordbrau, som kan brukes til øl. Humle

Hjemmebrygging virker som den raskest voksende hobbyen i Norge. Og for mange er det en åpenbaring at øl er mer enn bare pils. Petter Nome, direktør i Bryggeri -og drikkevareforeningen – Gleden er stor over å lage noe selv som blir like godt som ølet alle kjenner til. Det er mange muligheter når man brygger. Man kan ha oppi hva som helst og få ølet man ønsker seg. Det er en fin far-og-sønn-aktivitet, der vi begge gir 100 prosent. Det krever at man jobber detaljert, og vi finner alltid oppskriften sammen. Mens ølet godgjør seg i kjelleren hans, ringer jeg ofte og spør om det har blitt noe lyd i gjæringslåsen ennå, sier Petter. Kurset fikk han i gave av faren til sin 34-årsdag. På bordet ligger to sølvposer

tilfører bitterhet og fungerer som konserveringsmiddel for ølet. Til tross for at mennesket har laget øl i tusenvis av år, ble ikke humle vanlig før på slutten av 1000-tallet. Og det var først i år 1516 at hertugen av Bayern stadfestet den såkalte renhetsloven, som sa at øl kun skal lages av bygg, humle og vann. Og det var først etter den industrielle revolusjonen at øl begynte å bli masseprodusert. Før den tid var det et kun et håndverk, litt på samme måten som Petter og Odd brygger.

FRISTET | Petter handler ingrediensene i butikken Bryggeland og vurderer om han skal kjøpe en hel sekk malt på 25 kilo. Etter å ha tittet på den ferske humleplanten i hagen åpner Petter den frysetørkede humlen og måler opp 75 gram. Den blonde øltypen skal humles to ganger. Det er primært den siste humlingen som tilfører smak. Petter tar fram tre hvite plastbøtter og vasker dem med hageslange og et spesielt rengjøringsmiddel. Etter at dagens harde innsats er over, skal ølet stå

på disse i en stund, mens Petter og Odd kan dra på ferie rundt i Norge. Men det er noe Petter har glemt …

Flasking To uker etter bryggingen står pappa Odd nok en gang på terrassen og gjør repeterende arbeidsoppgaver. Nå er det 75 flasker med øl som skal rengjøres. Sis-

ROMERIKES BLAD LØRDAG 31. AUGUST 2013

helg

REPETERENDE | Odd undersøker en av de 75 flaskene han har rengjort. Det ferdige ølet skal kun være til eget bruk.

te steg i selve tilberedningen av ølet venter. Etter at ølet kommer på flaske, skal det stå i flere uker og godgjøre seg, før det kan drikkes. – Jeg håper vi klarer å komme i nærheten av Haandbryggeriets Ardenne blond. Et sydbelgisk øl med litt krydret smak, sier Petter. Han har nettopp kommet ut fra kjøkkenet med en kjele sukkerlake, målt opp helt eksakt etter oppskriften: åtte gram sukker per liter øl. Det er sukkeret som gjør at ølet vil karbonisere på flasken og få bobler. – Hvor mye øl drikker du egentlig?

– Om sommeren blir det gjerne litt mer, så rundt tre ganger i uka kanskje. Jeg syns det er moro å smake forskjellig øl og er ofte på polet for å utforske nye typer, sier Petter. Etter å ha blandet ut sukkerlaken og helt ølet over på rene gjæringskar tapper han ut en liten prøvesmak. Ølet er ikke gjennomsiktig, fordi Petter glemte å ha i klarningstabletter for to uker siden. Men smaken, derimot: – Denne tror jeg kan bli bra, Petter, litt ettergjæring på flaska nå er alt den trenger, sier Odd. – Ja. Tenk deg at den blir litt kjøli-

gere, og med litt kullsyre og liv i seg blir den nok veldig god, sier Petter. Han begynner å tappe ølet på flaske

Og så er de i gang. I løpet av ti minutter er nesten 20 flasker ferdigkorkede. De to har brukt omtrent 7.500 kroner på

Det er en fin far-og-sønn-aktivitet, der vi begge gir 100 prosent. Petter Hagen (35) og s ler litt første gang. Men flaske nummer to går uten problemer. Odd stiller seg ved siden av korkemaskinen, eller rettere sagt – kapselpåsetteren.

verktøyene de benytter til ølbryggingen. Til og med korkene er fra Belgia. Petter finner fram reagensrøret. Nå skal han finne ut det mest spennende

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 31. AUGUST 2013

OMSTIKKING | Petter transporterer ølet til et rent gjæringsfat med en hevert, og lar mye gjær og bunnslam ligge igjen.

LAR HUMLA SURRE | Humlen de bruker, er frysetørkede pellets. Her er 75 gram av typen hallertauer klar til å tilsettes.

KARBONISERING | Etter å ha stikket om ølet tilsetter de sukkerlake i det nederste karet. Det skaper bobler i ølet over tid.

av alt: hvor høy alkoholprosenten er. Han fyller det med øl og slipper hydrometeret oppi. – Hydrometeret ligger på 1.006 i tetthet. Regnestykket tyder derfor på at det blir 6,5 prosent alkohol. Det er litt gjevt å lage sterk øl, smiler Petter fornøyd. Odd og Petter skal nå bruke de neste ukene på å klekke ut et navn til ølet. Og ha ferie, selvsagt.

Raumar er født Egentlig bør ølet stå en uke til. Men vi er så nysgjerrige på hvordan hjemmebrygget til Odd og Petter smaker, at vi

tar turen innom. Det er nå tre uker siden de hadde ølet over på flaske, og nå har den fått et navn: Raumar. – I min oppfatning er Raumarriket det gamle navnet for Romerike, sier Odd. De har brukt nettsiden Beerlabelizer til å lage egen etikett for ølet og har døpt bryggeriet sitt Fjeldheim Hjemmebryggeri. Til den første offisielle smakingen av ølet tar Odd fram noen splitter nye glass. Det er jo tross alt ikke et hvilket som helst øl. – Det var relativt lite bitterhet i denne. Samtidig er det ganske høy alkohol-

prosent, men den er likevel ikke noe sterk. Den blir nok bedre om den får stått en uke til, sier Petter. – Vi drikker opp dette før jul, eller hva, Petter? Vi må jo begynne å planlegge julebrygget, sier Odd. Mens Odd klipper ut etiketter og limer dem på flaskene, er far og sønn i full gang med idémyldringen til neste prosjekt: juleøl. – Hva vil du si til folk som er nysgjerrige på selvbrygging? – Meld deg på et kurs, sier Petter. – Ikke begynn alene. Da vil du få kontakter og finne ut om du virkelig vil det.

Det er litt dumt å kjøpe masse dyrt utstyr som bare blir stående ubrukt. Deretter er det bare å ta med seg kjelen ut og brygge! marius.madsen@rb.no

ROMERIKES BLAD LØRDAG 31. AUGUST 2013

helg

Slik lager du ditt eget øl

Utstyr Når du skal brygge øl selv, finnes det utstyr som gir deg optimalt resultat: Ølkjele, for stabil temperatur (du kan også bruke vanlig kjele) Gjærekar til å ha ølen på Rørespade Kjølespiral Hevert Gjærlås Meskepumpe (hvis du vil slippe å sirkulere vannet for hånd) Kapselpåsetter Flasker Hydrobarometer

Oppskriften på Petter og Odds Raumar Blonde 12 kilo pale malt 1 kilo pilsner malt 70 gram hallertauer mittelfrüh humle med 4,6 prosent alfasyre 40 gram amarillo-humle med 8,9 prosent alfasyre 2 Poser Wyeast American Ale 1056 gjær 175 gram sukker 60 liter vann Varm opp vannet til 75 grader. Tilsett maltet og la stå i en time for nå 68 grader. Sirkulér vannet i én time, enten for hånd eller med pumpe. Tapp det over i gjæringskar. Skyll gjennom en stor kjele med 80 graders varmt vann for å få med resten av stivelsen til maltet. Tilsett all vesken tilbake i kjelen og kok opp til 100 grader. Tilsett hallertauer-humle. La stå i 45 min. Tilsett amarillo-humlen. La stå i 15 min. Nedkjøl vesken til ca. 18 grader med kjølespiral. Hell over på gjæringskar. Tilsett gjær. Monter gjæringslås. La stå kjølig i to uker. Stikk om vesken i et rent kar med hevert. Tilsetter sukkerlake. Rør om rolig. Tapp over på flaske. Påfør kork med kapselpåsetter. La stå i fire uker. Lag eventuelt etikett. Avkjøl og drikk!

SKUMPARTY | Når korn og vann har kokt i en time, heter det vørter. Det er grunnlaget for hele ølet. Foreløpig er ølet helt alkoholfritt.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 31. AUGUST 2013

SMAKSDOMMER | Bestått, sier ølekspert Sigrid Strætkvern om Petter og Odds hjemmebrygg og gir ølet en sterk treer.

Her er ekspertens dom Vi fikk Ringnes’ egen ølekspert, stemningsskaper Sigrid Strætkvern, til å anmelde Odd og Petters hjemmelagde øl. Hun har gitt ut boken «Øl med kniv og gaffel» og holder foredrag for utelivsbransjen. Hun har også vært dommer i Norgesmesterskapet i hjemmebrygging, og er utdannet ved Den Skandinaviske Bryggerhøjskolen i København og Ringnes’ Beer Academy. Dette mener Strætkvern om Raumar: En belgisk blonde er en lys ale, og fremste karakteristika ved belgisk blonde er at ølet skal en svært tydelig fruktighet med aromaer (estere) som dannes under gjæringsprosessen. Videre skal ølet være klart, det skal ha god sødme, humlekarakteren skal ikke være for framtredende og alkoholinnholdet ligger som regel fra 6,5 prosent ABV og oppover. Det er med skrekkblandet fryd jeg åpner flasken med Raumar Blonde. Hjemmebrygging er et fag jeg har stor respekt for, og etter flere år som dommer i NM i hjemmebrygging vet jeg at smak og kvalitet kan være veldig varierende; fra det middelmådige til det svært velsmakende. Jeg er klar for en 7S-vurdering: skjenke – se – slynge – snuse – smake – svelge – skåle.

Ølet får et pent hvitt skum ved skjenking, og skummet holder seg også godt i glasset. Fargen er gyllen, men ølet er uklart og umulig å se igjennom. Det vil nok klarne mer over tid og bør da helles forsiktig fra flasken så ikke bunnfall følger med. Jeg slynger glasset og snuser. Det lukter umiddelbart mye gjær, som bekrefter at ølet jeg har fått, er veldig ferskt og med fordel kan stå seg på litt lengre lagring før smaking. Den mest intense gjærduften avtar etter hvert, og jeg lukter igjen. Vanligvis vil duften og smaken av en belgisk blonde ha tydelige aromanoter i retning nellikspiker, koriander, banan og godteri. I Raumar finner jeg svake noter av sitrus og bringebærdrops, men det klassiske banan- og nellikpreget er helt fraværende. Det trekker ned på score for typeriktigheten. Maltsødmen er også noe lav i ølet, jeg finner lite maltsmak, og preget er tørt. Maltsødme er en viktig faktor for ølets kropp og fylde. Lite restsødme og fraværet av fruktighet forsterker opplevelsen av tynn kropp. Ølet kan derfor oppleves noe vannaktig, tross sine 6,5 prosent alkohol. Humlebitterheten skal være moderat i denne typen øl, og her synes jeg Petter og Odd har lyktes bra, det er ofte fristende å overdosere humlen. Et svakt preg av bitter sitrus-sten ligger i ettersmaken, men jeg vil framheve det ele-

gante sitrus- og pinjenotene som ligger i aromabildet, og som du ofte finner i amerikansk versjon av belgisk blond. Elegant og velkomponert humlearoma! Totalopplevelsen er at ølet er noe tørt og litt snerpende, det oppleves ubalansert, har for lite sødmepreg og for lite fruktighet. Det gir lav score på typeriktighet som en belgisk blonde og en anelse bedre score som amerikansk ver-

sjon av blonde. Ølet er noe uferdig, men jeg spår at smaken vil ta seg opp. Til å være tredje øl gutta brygger, vil jeg derfor si: Bestått, godt jobba! Ølbrygging er et svært krevende fag, og jeg kan jo røpe at jeg selv har brygget øl kun to ganger. Min porter endte opp som et mørkt lettøl.

FAKTA

RAUMAR | Odd og Petter Hagen kaller ølet sitt for Raumar og bryggeriet for Fjeldheim hjemmebryggeri. Fire ferdige flasker med ferskt øl er klare for kjøleskapet.

ROMERIKES BLAD LØRDAG 20. APRIL 2013

helg

Dobbel

mammalykke hovedsaken Anniken (21) og Cathrine (19) blir kalt egoister. Fordi de vil ha barn. Marianne Tønsberg | tekst Lisbeth Andresen | foto

TRYGGE – Jeg har aldri kunnet være meg selv på samme måte som sammen med henne, sier Cathrine. – Ikke jeg heller, sier Anniken.

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 20. APRIL 2013

helg

SVANGERSKAPSKONTROLL | Anniken er sliten og tung, og håper at fødselen nærmer seg. Jordmora kan ikke love noe.

FAKTA

Par av samme kjønn: Ekteskap og barn Fra 1993 kunne likekjønnede par i Norge inngå partnerskap, fra 2009 kunne man også inngå ekteskap. Fram til 2011 har det vært en økning i antall inngåtte registrerte partnerskap og ekteskap, fra i snitt 127 per år på 90-tallet til rundt 260 de siste årene. I desember 2012 var det registrert til sammen 3.524 partnerskap og ekteskap. Fra 1993 til 2001 var det bare 6 prosent av parene som hadde ett eller flere felles barn, mot 18 prosent i perioden 2002–2010. Det er i første rekke kvinnepar som har felles barn, om lag tre av ti i den siste perioden. Kilde: Statistisk sentralbyrå

GJØR KLART | De har fått og kjøpt brukt og nytt. Mammaene vasker og bretter mens de venter på babyen.

PUSLERIER | Dagene snegler seg av sted for Anniken Kjær og Cathrine Glint Wolden, men det

– Vi kunne ha ventet som alle andre, men hvis du spør om når det passer å få barn, så passer det aldri. Vi vil være unge mødre, sier Anniken Kjær (21). Da hun ble på vei i fjor sommer, hadde hun og forloveden Cathrine Glint Wolden (19) allerede jobbet med saken et års tid.

Onsdag 6. mars 2013:

FORTSATT TOM | Vogga står tom, men klar.

Anniken tasser inn i stua med knekkebrød og te i hendene. Det er 24 dager igjen til termin. Hun tror at babyen vil komme før. Hun er i hvert fall klar. Det er Cathrine og. I går falt Anniken på vei ut av dusjen. Hun har hypermobile ledd og kom seg ikke opp igjen. Det har plaget henne gjennom hele svangerskapet og ført til

at hun ikke har kunnet jobbe. Nå låste bekkenet seg helt. Hun lå og gråt da Cathrine fant henne og fikk stablet henne opp og inn på sofaen. Formen er bedre i dag. De to forteller om hvordan de ble et par. – Det har egentlig alltid ligget i kortene at vi skulle bli sammen. Samtidig trodde jeg aldri at jeg skulle få deg, sier Anniken. Hun ser på Cathrine, som kroer seg i sofaen sammen med henne.

Forelskelsen Anniken syntes hun så noe fantastisk første gang hun så Cathrine. Hun danset, hun var pen, hun var tynn, hun hadde alt, syntes Anniken. Men hun hadde ikke fylt 14 ennå. De skulle møtes noen ganger de nær-

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 20. APRIL 2013

er alltids noe småtteri å ordne – som å pynte litt på barnerommet hjemme i Fetsund.

meste årene. Da var som regel Anniken opptatt med kjæreste, mens Cathrine brukte tiden mest på dans. Sommeren 2010 ble de venner på Facebook. Det førte til et kjærlig gjensyn, og noen dager senere kjøpte Anniken et sølvarmbånd med Swarovski-krystaller og spurte: «Vil du være min?»

–Du har aldri hatt det helt bra med deg selv, sier Cathrine. –Nei, det har jeg aldri hatt, svarer Anniken. Cathrine hatet seg selv for at hun likte jenter. Det har nesten gått over nå. – Jeg ser ikke på Anniken som ei jente, men som en person jeg elsker, sier hun.

Feil person og feil kjønn

På egne bein

– Anniken var feil person og feil kjønn, sier Cathrine. Hun gruet seg til å fortelle hjemme at hun hadde blitt kjæreste med Anniken. – Jeg har aldri vært snill pike. Jeg har gjort alt det man ikke skal gjøre, sier Anniken. Hun forteller at hun ble aggressiv og opprørsk etter at faren hennes døde da hun var ni.

Noen måneder etter at de ble sammen, sto Cathrine med bagasjen sin på trappa. – Jeg kunne gjerne ha flyttet hjemmefra nå eller for et par år siden, ikke da jeg var 16, sier hun. Det var ikke så enkelt å stå på egne bein, og hun mangler fortsatt det siste året på videregående. Da Anniken ble gravid, bodde de i en

leilighet som ikke egnet seg for barn. Det var en lykke å få leie et hus i Fetsund. Et eldre hus omgitt av frisk luft og landlig idyll. Innvendig har de sparklet og malti lyse farger både oppe og nede. – Jeg synes det er håpløst å være ung og kjøpe bolig, sier Cathrine. Akkurat nå er det helt uaktuelt, og de er mer opptatt av å skaffe det babyen trenger. Anniken har vært sykmeldt det meste av svangerskapet. Nå er hun i permisjon. Cathrine jobber deltid i en videobutikk som skal legges ned, og er på utkikk etter ny jobb. – Planen er å studere. Men jeg har ikke motivasjon til å sitte på skolebenken akkurat nå. Dessuten må jeg jobbe nå, sier hun og skynder seg å legge til: – Det gjør jeg med glede.

Tøffe tak – Vi skulle gjerne ha klart å lage barn, bare vi to. Da kunne han ha liknet på deg, sier Anniken og ser på Cathrine. – Så pusete du er i dag, svarer Cathrine og ler. Hun har levd med noen måneders humørsvingninger. – Jeg har aldri klaget så mye i hele mitt liv, innrømmer Anniken. Begge gleder seg til ventetiden er over. Ultralyd-terminen er 30. mars, men regnet ut fra unnfangelsesdatoen kan gutten like gjerne komme til verden en uke før. Dagene går så sakte. Noe av tiden bruker de på husets hunder. Anniken har alltid sørget for husdyr av ulike slag, og skal utdanne seg til hovslager. Cathrine sitter ofte med pc-en i fanget. Hun blogger om livet med

ROMERIKES BLAD LØRDAG 20. APRIL 2013

helg

MORGEN | To dager etter fødselen er det tid for å pakke sammen og reise hjem fra Ahus.

FAKTA

Stebarnsadopsjon Man må være gift med eller være registrert partner til barnets forelder for å søke om stebarnsadopsjon. Et barn kan ikke stå oppført i folkeregisteret med to fedre uten at de det gjelder, er ektefeller eller lever i registrert partnerskap, og den ene av de to er barnets biologiske far og den andre har fått innvilget søknad om stebarnsadopsjon. Når det gjelder kvinner, kan begge bli mødre uten at det har skjedd en adopsjon hvis det gjelder et felles planlagt barn og identiteten til barnets donorfar er kjent. Hvis barnet er unnfanget ved hjelp av anonym donorfar, vil det også være nødvendig med stebarnsadopsjon i disse tilfellene for at begge skal bli mødre til barnet.

Mødre Gjennomsnittsalderen til førstegangsfødende kvinner i Akershus i 2011 var 29,3 år. Landsgjennomsnittet var 28,4. Kilde: Bufetat og Statistisk sentralbyrå

Anniken og babyen som er på vei. Twomommies.blogg.no har mange følgere, og mange legger igjen koselige meldinger på siden deres. Enkelte er også kritiske. – «Egoistisk» er blant tilbakemeldingene, forteller paret. På det verste er de blitt kalt for «lesbisk pakk». De vordende mødrene skifter tema. De bretter sammen bomullstøy i lyseblått og lysebrunt og legger dem i skuffer og skap. «Prinsen» står det på dørskiltet til barnerommet. Vogga er allerede redd opp for den lille.

Tirsdag 12. mars 2013 Anniken og Cathrine rekker så vidt timen for svangerskapskontroll. Da de kommer inn, måler jordmora blodtrykket

og snakker om morgendagens omvisning på fødeavdelingen. – Hvor mye veier du nå? spør hun. Anniken glemte å veie seg i farten og stikker bort på vekta. De er enige om at hun i grunnen har økt nok nå. Jordmora synes ikke det er noe oppsiktsvekkende med Anniken og Cathrines alder. Det synes de ikke selv heller. – Mamma var 18 da hun fikk førstemann. Da var hun gift, sier Anniken. Jordmora kjenner hodet til babyen der inne i magen. – Når det fester seg, kan vi som regel ikke kjenne det lenger, sier hun. – Så han har ikke festet seg ennå? – Nei, men det gjør ikke noe, sier jordmor og gir gode tips om ammingen de første døgnene. – Du kan ta over stellet og byssingen,

helg

ROMERIKES BLAD LØRDAG 20. APRIL 2013

NY I VERDEN | Ventetiden er over for Cathrine Glint Wolden og Anniken Kjær.

BLEIESKIFT | – Det er ingen dans på roser, konstaterer paret etter to uker med ammetåke, mating og bleieskift.

Utdrag fra Anniken og Cathrines blogg: Om ordet «mamma»: «Hva skal barnet kalle dere? Skal begge bli kalt for mamma?» Dette er spørsmål vi har fått en del ganger nå, så vi tenkte det var på tide å gi dere svar på det. Men: Helt ærlig så er vi ikke helt sikre på alt rundt dette enda ...» 24. februar 2013

Om donoren: «Vi har skrevet en kontrakt med han, som alle tre parter var enig i. Etter fødselen vil han kun ha et lite bilde og litegranne info om alt har gått bra osv, men ellers ingen kontakt – med mindre sønnen vår har lyst til å oppsøke donoren når han er blitt 18. år.» 29. januar 2013

Om Emilio: «Vi er superstolte og synes selvfølgelig han er verdens fineste. Han ble født torsdag 04.04.13 kl. 07.30 på morgenen. Ut kom en stor og vakker gutt som veide 3.945 gram og var 52 cm lang :-) 7. april 2013

twomommies.blogg.no

fortsetter hun med blikket på Cathrine. Når babyen har fått mat, er ofte den andre bedre til å roe. Cathrine skal få nok å gjøre.

Planlagt Fødselen kan skje når som helst. Men det kan også gå flere uker til. – Jeg håper han kommer nå! sier Anniken. Men det er ikke annet å gjøre enn å reise hjem og vente enda mer. Hverken hun eller Cathrine setter pris på velmente råd om å nyte tiden som ventende. De er så klare og gleder seg så veldig. De har ventet så lenge. Først brukte de tid på å lete seg fram til en donor. På en godt gjemt donorside på nett fant de en ung mann som ville hjelpe dem. Etter at han leverte det nødvendig-

ste, ordnet de resten på egen hånd. Nå er de sprekkeferdige av lyst til å se kjærlighet og omsorg over en liten gutt som skal hete Emilio. Gutten skal vokse opp uten far, men med to mammaer. Juridisk er Cathrine uten rettigheter. De venter på at hun skal kunne stebarnsadoptere gutten. Det kan ikke skje før de har giftet seg. Hva den lille skal kalle dem, har de ikke helt funnet ut av ennå. Kanskje blir det «mamma» og «mamma Cathrine». Akkurat nå ser det uansett ut til at ungen liker seg utmerket der han er. Han har ingen hast med å komme ut av mors liv. Dagene fortsetter å snegle seg mot termin.

Emilio til verden. «Ja, ja! Hvor ille kan det være», hadde Anniken tenkt når andre kvinner sa at det å føde var det verste de hadde opplevd. Etter 36 timer har hun fått svar. Når han endelig er vel ute, blir han lagt på magen til Anniken. Han tisser på sin mor, tar tommelen i munnen og smatter. – Er det her sønnen min? sier Anniken. Cathrine bare gråter. – Jeg ser ikke noe, sier hun når hun skal klippe navlestrengen. De er utslitt, men lykkelige. – Emilio er helskjønn. To dager senere pakker de sammen sakene sine og bærer den nyfødte ut døra. Familien Glint Kjær skal hjem.

Torsdag 4. april

Torsdag 18. april

Klokka halv åtte om morgenen kommer

Lille Emilio vrir seg på armen til mor.

Han er sulten. Så spiser han seg tilfreds og sover videre i fanget. Han sov seg gjennom det meste av de første nettene. Nå holder han mammaene våkne. – Det er ingen dans på roser, konstaterer de etter to uker med ammetåke, mating og bleieskift. Men de synes det er helt fantastisk, og gleder seg til alt de skal oppleve sammen. De føler mammalykken. marianne.tonsberg@rb.no

MER PÅ NETT Se video av mødrene og nyfødte Emilio på rb.no

/rbtv

Cover jul PDF 2013

05.12.2013

15:59

Side 2