1 minute read
Et poetisk skattkammer fra Japan
by Areopagos
Folk spør meg av og til hvorfor i all verden en norsk teologiprofessor skriver om japanske vandrere og diktere som tilhørte en annen tid, fulgte andre poetiske konvensjoner og forsto sine liv ut fra helt andre religiøse erfaringer enn norske lesere.
Jeg kunne si at kunsten ikke har noen grenser: musikken, poesien, den gode fortelling, dans og drama, billedkunst i mange former. Eller at vandringen ligger nedfelt i oss som en lengsel etter å se det som er «over de høie fjelle».
Noe er selvsagt fjernt og fremmed, men det er ufattelig mye gjenkjennelse når man følger disse dikternes vandringer og deres opplevelser av naturen i dens skjønnhet og brutalitet, av liv og død, ensomhet og vennskap, angster og drømmer, kriser og konflikter, det opphøyde og det hverdagslige.
Jeg oppdaget disse vandrepoetene da jeg arbeidet for Areopagos i Japan, fra 1969 til 1985, med forskning og religionsdialog som ansvarsområde. Og de har fulgt meg siden. De gir helt andre innsikter enn lærebøkenes prosa og prelatenes belæringer. Poesien åpner en verden som er nær og konkret og uten grenser. Jeg må åpne mitt sinn for deres erfaringer og innsikter, og oppdager at min egen tro blir formet og forandret i denne prosessen. ● n o TT o r . Thelle Veiens visdom og vandringens poesi – Fire japanske vandrepoeter
Verbum Forlag 2023 s an T ôka
Samuraien Bashô (1644–1694) «lot seg lokke av vindens drivende skyer» og erstattet sverdets presisjon med penselens myke følsomhet.
Bondegutten Issa (1763–1827) ble drevet hjemmefra som 14-åring og skrev «nedenfra». «Hverken regn og vind eller frosne netter under åpen himmel kan få min fot til å stanse.» n o TT o r . Thelle ble født i Hongkong i 1941. Han har vært misjonsprest i Kyoto, Japan, og ble senere professor i økumenikk og missiologi ved det teologiske fakultetet på Universitetet i Oslo.
Den lærde Ryôkan (1758–1831) valgte fattigdommen og ble en buddhistisk Franciscusskikkelse. Lek med barn var hans fremste visdom.
Den traumatiserte vandremunken Santôka (1882–1940) var til tider mer boms enn tiggermunk, og brøt både litterære og religiøse konvensjoner, men hans korthogde poesi har gitt trøst til mange.
