Jojo Moyes: Etter deg (utdrag)

Jojo Moyes

ETTER DEG Oversatt av Elisabeth Haukeland, medlem av Norsk Oversetterforening

Bastion

Originaltittel: After you av Jojo Moyes Copyright © Jojo’s Mojo Ltd., 2015

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN: 978-82-83130-74-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Oversatt av Elisabeth Haukeland Omslag: Rowohlt, Hafen WA, The Artworks Tilrettelegging omslag: Kitty Ensby

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk: ScandBook AB, Sweden

www.bastion.no

Til min bestemor, Betty McKee

1 Den svære karen i enden av baren svetter. Han henger med hodet over en dobbel whisky, og innimellom titter han opp og kikker mot døren bak seg. Et fint, blankt lag av svette glinser i lampeskinnet. Han puster langsomt og skjelvende ut og får det til å høres ut som et sukk. Så fortsetter han på drinken sin.

«Hallo? Unnskyld?»

Jeg løfter blikket fra glassene jeg står og polerer.

«Er det mulig å få én til her?»

Jeg har lyst til å si det egentlig ikke er så lurt, og at det ikke kommer til å hjelpe. At han kan bli nektet ombordstigning også. Men han er en røslig kar, og det er et kvarter til stengetid. Ifølge retningslinjene våre har jeg ingen grunn til å nekte ham servering, så jeg tar glasset hans og går bort til flaskestativet. Han nikker mot flasken.

«En dobbel,» sier han og stryker en tykk hånd over det fuktige ansiktet.

«Da blir det sju pund tjue.»

Det er tirsdag kveld og klokken er kvart på elleve, og det nærmer seg stengetid på The Shamrock and Clover – en 7

irsk pub på East City Airport som er omtrent like irsk som Mahatma Gandhi. Barserveringen avsluttes ti minutter etter siste avgang, og akkurat nå er jeg alene her med den intense unge mannen med laptopen, de to kvinnene som sitter og skravler ved bord 2, og mannen med den doble whiskyen.

De venter på SK107 til Stockholm og DB224 til München, og det siste flyet er førti minutter forsinket.

Jeg har vært på jobb siden lunsjtid, fordi Carly fikk vondt i magen og måtte gå hjem. Det var greit for meg. Jeg har aldri noe imot å jobbe sent. Jeg nynner lavt til de irske melodiene på Celtic Pipes of The Emerald Isle Vol III og går bort og henter glassene til de to kvinnene. De er oppslukt av et filmklipp på en mobiltelefon og ler; de er temmelig påseilet, så latteren sitter løst.

«Det er barnebarnet mitt. Hun er fem dager gammel,» sier den lyshårede kvinnen idet jeg lener meg over bordet for å nå glasset hennes.

«Så nydelig,» smiler jeg. Jeg synes alle babyer ser ut som rosinboller.

«Hun bor i Sverige. Jeg har aldri vært der, men jeg må jo bare dra og besøke det første barnebarnet mitt, ikke sant?»

«Vi skåler for babyen.» De bryter ut i latter igjen. «Blir du med på et glass? Ta deg nå en liten pause. Vi klarer aldri å tømme denne flasken i tide.»

«Ooops! Nå er det oss. Kom, Dor.» Det står boarding på skjermen, så de samler tingene sine, og det er kanskje bare jeg som legger merke til at de sjangler litt når de gjør seg klar til å gå bort til sikkerhetskontrollen. Jeg setter fra meg glassene deres på bardisken og ser meg om etter mer som skal vaskes opp.

8

«Blir du aldri fristet?» Den korteste av de to har kommet tilbake for å hente skjerfet sitt.

«Unnskyld?»

«Til bare å stikke av når du er ferdig med et skift. Gå om bord i et fly. Det ville jeg ha vært.» Hun ler igjen. «Hver bidige jævla dag.»

Jeg gir henne et sånt profesjonelt smil som kan bety hva som helst, og snur meg mot baren igjen.

Butikkene rundt meg er i ferd med å stenge for kvelden, og det skramler i rullegittere som trekkes ned foran overprisede håndvesker og nødløsningsgaver som Toblerone. Lysene slås av ved gate 3, 5 og 11, og dagens siste fly vil snart lette blinkende mot kveldshimmelen. Violet, renholdsarbeideren fra Kongo, skyver vognen sin mot meg. Hun beveger seg sakte og gyngende over det blanke Marmoleum-gulvet på knirkende gummisåler.

«God kveld, søta.»

«God kveld, Violet.»

«Du burde ikke være her så sent, vennen min. Du burde være hjemme sammen med dem du er glad i.»

Hun sier nøyaktig det samme til meg hver kveld. «Snart ferdig nå.» Jeg svarer akkurat det samme hver kveld. Hun nikker fornøyd og går videre.

Den unge, intense mannen med laptopen og den svette whiskydrankeren er borte. Jeg setter vekk glassene og gjør opp kassen, sjekker den to ganger til kassarullen stemmer med beholdningen. Jeg fører inn alt i regnskapsboken, ser over tappekranene og noterer hva som må bestilles. Det er da jeg legger merke til at jakken til den kraftige mannen frem9

deles ligger på barkrakken. Jeg går bort og leser på skjermen.

Det er ombordstigning på München-flyet, så jeg kunne løpe bort med jakken til ham. Jeg kikker på tavlen igjen og går langsomt bort til herretoalettet.

«Hallo? Er det noen her?»

Jeg hører en halvkvalt, nesten hysterisk stemme og skyver døren opp. Den kraftige mannen i dress står bøyd over vasken og skyller ansiktet. Huden hans er nesten kritthvit.

«Roper de opp flyet mitt?»

«Det kom nettopp opp på skjermen. Du har sikkert noen minutter på deg.»

Jeg skal til å gå, men det er noe som holder meg tilbake.

Mannen stirrer på meg, og øynene hans er som to harde små kuler av angst. Han rister på hodet. «Jeg klarer det ikke.»

Han tar et papirhåndkle og tørker seg i ansiktet. «Jeg klarer ikke å gå om bord.»

Jeg venter.

«Det er meningen at jeg skal reise for å møte den nye sjefen min, og jeg klarer det ikke. Og jeg har ikke turt å si til ham at jeg er engstelig for å fly.» Han rister på hodet. «Nei, ikke engstelig. Livredd.»

Jeg lar døren gå igjen bak meg. «Hva slags jobb er det?»

Han blunker. «Eh … bildeler. Jeg er ny regionsjef – parentes reservedeler parentes slutt – i Hunt Motors.»

«Høres viktig ut,» sier jeg. «Da har du … parenteser.»

«Jeg har jobbet lenge for dette.» Han svelger hardt. «Derfor vil jeg ikke dø i et inferno. Jeg har virkelig ikke lyst til å dø i et flygende flammeinferno.»

Jeg har lyst til å presisere at det egentlig ikke ville bli et fly10

gende inferno, men snarere et inferno i fritt fall, men noe sier meg at det ikke ville hjelpe noe særlig. Han skyller ansiktet igjen, og jeg rekker ham enda et papirhåndkle.

«Takk.» Han puster skjelvende ut igjen og retter seg opp.

Han prøver å ta seg sammen. «Du har sikkert aldri sett en voksen mann oppføre seg som en sånn idiot før, eller?»

«Omtrent fire ganger om dagen.»

Han sperrer opp de bittesmå øynene sine.

«Omtrent fire ganger om dagen må jeg nærmest dra noen ut av herretoalettet. Og da er det som regel flyskrekk som er problemet.»

Han blunker langsomt.

«Men, som jeg sier til alle sammen: Det har aldri skjedd at et fly har styrtet etter å ha tatt av fra denne flyplassen.»

Halsen hans gjør et lite rykk bakover i skjortekragen. «Er det sant?»

«Ingen.»

«Ikke engang … en liten kollisjon på rullebanen?»

Jeg rister på hodet. «Det er faktisk ganske kjedelig her.

Folk flyr av sted; de drar dit de skal, og så kommer de tilbake noen dager senere.» Jeg lener meg mot døren for å holde den åpen. Lukten på disse toalettene er ikke den aller beste om kvelden. «Personlig tror jeg uansett at det finnes verre ting som kan skje et menneske.»

«Vel. Du har sikkert rett.» Han tenker seg om og kaster et blikk på meg. «Fire hver dag, altså?»

«Noen ganger flere. Men jeg må gå tilbake nå, hvis det er greit. Det er ikke bra at jeg blir observert på vei ut av herretoalettet for ofte.»

Han smiler, og et øyeblikk får jeg øye på hvordan han 11

kunne ha virket under andre omstendigheter. En mann med en livlig personlighet og humør. En som gjør det godt i sin bransje: kontinentalt produserte bildeler. «Vet du, jeg tror jeg hører flyet ditt bli ropt opp.»

«Du mener det kommer til å gå bra.»

«Det kommer til å gå bra. Det er et veldig trygt flyselskap.

Og det er bare et par timer av livet ditt. Vet du, SK491 landet for fem minutter siden. Når du går til gaten din, møter du kabinpersonalet på vei hjem, og da kommer du til å se at de prater og ler. For dem er det som å gå på en buss når de går om bord i et fly. Noen av dem flyr to, tre, fire ganger om dagen. Og de er jo ikke dumme. Hvis det ikke var trygt, ville de ikke gjøre det, ikke sant?»

«Som å gå på en buss,» gjentar han.

«Antakelig veldig mye sikrere.»

«Ja, det stemmer nok.» Han hever øyebrynene. «Det er mange idioter på veiene.»

Jeg nikker.

Han retter på slipset. «Og det er en viktig jobb.»

«Det ville være synd å miste den på grunn av en så liten ting. Det kommer til å gå helt fint; du venner deg raskt til det når dere først er i luften.»

«Kanskje det. Takk …»

«Louisa,» sier jeg.

«Takk, Louisa. Du er en veldig hyggelig jente.» Han ser spekulativt på meg. «Du kunne vel ikke … tenke deg … å bli med ut og ta en drink en gang?»

«Jeg tror jeg hører dem rope opp flyet, sir,» sier jeg og åpner døren for å slippe ham frem.

Han nikker og gjør et stort nummer av å klappe på lom12

mene sine for å skjule forlegenheten. «Greit. Da så. Vel …

Jeg får komme meg av sted.»

«God fornøyelse med parentesene.»

Først et par minutter etter at han har gått, oppdager jeg at han har kastet opp over hele avlukke tre.

Jeg er hjemme kvart over ett. Jeg unngår å se på speilbildet mitt i heisen og låser meg inn i den stille leiligheten min.

Jeg skifter til pyjamasbukser og hettegenser, åpner kjøleskapet, finner en vinflaske og skjenker meg et glass. Vinen er så sur at jeg truter med leppene. Jeg gransker etiketten og forstår at jeg må ha åpnet den kvelden før og glemt å skru igjen korken, men finner raskt ut at det ikke er så lurt å dvele for mye ved slike ting. Jeg synker ned i lenestolen med glasset.

Det står to kort på peishyllen. Det ene er et bursdagskort fra foreldrene mine. Mammas «De beste ønsker» er som et dolkestikk. Det andre kortet er fra søsteren min, som skriver at hun og Thomas gjerne vil ta en tur nedover i helgen. Det er seks måneder gammelt. Det er to beskjeder på telefonsvareren; den ene er fra tannlegen. Den andre ikke.

Hei Louisa. Dette er Jared. Vi møttes på The Dirty Duck? Vel, vi fant hverandre … (Dempet, usikker latter.) Jeg bare … du vet … det var fint. Jeg tenkte at vi kanskje kunne gjenta det?

Du har nummeret mitt …

Når flasken er tom, vurderer jeg å gå og kjøpe en til, men jeg har ikke lyst til å gå ut igjen. Jeg vil ikke at Samir i den døgnåpne butikken skal komme med en av morsomhetene sine om mine talløse flasker Pinot Grigio. Jeg vil ikke 13

måtte snakke med noen. Plutselig føler jeg meg sliten helt inn i margen, men samtidig som jeg er utslitt, svirrer det i hodet, og jeg vet at jeg ikke kommer til å få sove hvis jeg går og legger meg. Jeg tenker et øyeblikk på Jared og på at neglene hans hadde en så merkelig form. Bryr jeg meg om rare fingernegler? Jeg stirrer på de nakne veggene i stuen og skjønner plutselig at det jeg egentlig trenger, er luft. Jeg må rett og slett ha luft. Jeg åpner vinduet i gangen og går opp branntrappen på ustø bein, til jeg er oppe på taket.

Den første gangen jeg var her, for ni måneder siden, viste eiendomsmegleren meg at de tidligere leietakerne hadde laget en liten terrassehage her oppe, med en liten benk og noen blygrå blomsterkrukker her og der. «Den er egentlig ikke din, selvfølgelig,» sa han. «Men det er bare fra din leilighet man har direkte adkomst hit. Jeg synes den er veldig fin. Du kan til og med ha fest her oppe!» Jeg så på ham og lurte på om jeg virkelig så ut som en som kom til å ha fest.

Plantene er for lengst visnet og døde. Jeg er visst ikke så god til å ta vare på ting. Nå står jeg på taket og ser utover de blinkende lysene i London-natten. Rundt meg er det en million mennesker som lever, puster, spiser, krangler. En million liv, helt adskilt fra mitt. Det er en merkelig slags fred.

Lydene fra byen siver opp i natteluften, gatelyktene glitrer, motorer ruses, dører smelles igjen. Noen kilometer lengre sør lyder den brutale dunkingen av et politihelikopter, og lysstrålen søker etter en eller annen skurk som har forduftet i en mørk park. En sirene et sted langt borte. Alltid en sirene. «Det er lett å føle seg hjemme her,» hadde eiendomsmegleren sagt. Jeg måtte nesten le. Byen føles like fremmed 14

for meg som den alltid har gjort. Men sånn er det med alle steder nå.

Jeg nøler og tar et skritt ut på balustraden med armene løftet ut til siden, som en lett beruset linedanser. Setter den ene foten foran den andre, beveger meg sakte bortover betongen, og vinden får hårene på de utstrakte armene mine til å reise seg. Da jeg flyttet hit, akkurat da alt sammen traff meg som hardest, kunne jeg av og til driste meg til å gå fra den ene enden av bygningen til den andre. Når jeg nådde motsatt ende, lo jeg ut i nattemørket. Ser du? Jeg er her – jeg holder meg i live – på randen av stupet. Jeg gjør det du sa jeg skulle!

Det har blitt en hemmelig vane å se ut over Londons skyline i det trøsterike mørket, helt anonymt, og med vissheten om at her oppe er det ingen som vet hvem jeg er. Jeg hever hodet og kjenner natteluften, hører latteren nedenfor, det dempede smellet når en flaske går i knas, trafikken som snegler seg innover mot sentrum, den endeløse røde strømmen av baklykter, som en motordrevet blodforsyning. Det er alltid aktivitet her, over støyen og kaoset. Bare mellom tre og fem om natten er det forholdsvis fredelig, når de fulle menneskene har sluknet i sengene sine, restaurantkokkene har fått av seg det hvite arbeidstøyet, og pubene har lukket dørene. Stillheten i de timene blir bare sporadisk avbrutt av et par lastebiler, åpningen av det jødiske bakeriet borti gaten, de myke dunkene når varebilene slipper fra seg avisbunkene.

Jeg kjenner hver minste bevegelse i byen, for jeg sover ikke lenger.

Der nede på The White Horse er det et lukket arrangement, det er fullt av hipstere og østkantfolk, og et par 15

krangler utenfor. På det store sykehuset i motsatt ende av sentrum pleies de syke og de skadde, og mennesker som så vidt har karret seg igjennom nok en dag, blir tatt hånd om.

Her oppe er det bare luft og mørke. Over meg svever et fraktfly på vei fra Heathrow til Beijing, og millioner av reisende – mennesker som whiskymannen – er på vei til nye steder.

«Atten måneder. Atten hele måneder. Så når kommer det til å være nok?» sier jeg ut i mørket. Og så kommer det, jeg kjenner at det bygger seg opp igjen, raseriet jeg ikke er forberedt på. Jeg tar to skritt til og kikker på føttene mine. «For dette føles ikke som å leve. Det føles ikke som noen ting.»

To skritt. To til. I kveld skal jeg gå helt bort til hjørnet.

«Du ga meg ikke noe jævla liv, gjorde du vel? Ikke egentlig. Du ødela bare det livet jeg hadde. Knuste det i småbiter.

Hva skal jeg gjøre med det som er igjen? Når kommer det til å føles –» Jeg strekker armene ut, kjenner at huden nupper seg i den kjølige natteluften, og jeg oppdager at jeg gråter igjen. «Faen ta deg, Will,» hvisker jeg. «Faen ta deg som forlot meg.»

Sorgen velter opp i meg på nytt som en brottsjø, intens og overveldende. Og akkurat idet jeg kjenner at jeg synker ned i den, sier en stemme inne fra mørket: «Du burde ikke stå der.»

Jeg snur meg halvveis, og ved branntrappen får jeg et glimt av et lite, blekt ansikt med mørke, oppsperrede øyne.

Jeg rykker til, foten min sklir på balustraden, og vekten min forskyves plutselig til feil side. Med hjertet i halsen og på brøkdelen av et sekund faller jeg. Som i et mareritt er jeg vektløs, i en avgrunn i natten, beina mine veiver over hodet 16

mitt og jeg hører et skrik som kanskje kommer fra meg selv – Knas Så blir alt svart.