Sulten by

ark5_høst2014_gruppe12

S T R A T E G I E N

STRATEGI_4

Utvikle byen gjennom å ta i bruk areal som ikke brukes til bebyggelse i dag.

Den siste setningen fester seg.

Andre måter å utvikle byen på.

Skal vi ofre deler av markagrensa? I så fall hvor mye, hvor og hva slags utnyttelse og form bør da skje i disse områdene? Skal vi la det bynære landbruket vike for ny utbygging? Kan betingelsen være reetablering av landbruk et annet sted? Kan vi fylle ut fjærene mer? Vil vi få ny kompetanse slik at vi kan få flytende byutvikling? Er det andre måter å utvikle byen på som vi ikke har tenkt på?

En by er mye mer enn boliger. En by skal puste, leve, vokse.

En by er mer enn å bo. Du skal kunne puste, leve, vokse.

Byen skal holde sine innbyggere i live sosialt, helsemessig, kulturelt, økonomisk, fysisk, psykisk.

Så hvorfor skal vi ofre markagrensa? Eller matjorda? Eller fjorden? De er livsviktige for Trondheim. De er hele grunnen til at Trondheim ligger akkurat her. Hvor folk kunne bryte næringsrik jord, bygge gård av tømmeret fra skogen og drive med jakt og fiske. Hvor kjøpmenn kunne starte handelsruter langs sjøveien og handle med tømmer og tørrfisk. Først vokser byen på disse ressursene, så takler vi veksten ved å bygge dem ned? Hva skjer så?

Andre måter å utvikle byen på?

Folk må da ha mat.

G R O V K O N S E P T

import

RÅVARER

GJØDSEL/FÔR

RÅVARER

MATVARER

MATAVFALL

eksport

RÅVARER

I N T R O D U K S J O N

Verdens befolkning vokser. Norges befolkning vokser. Trondheims befolkning vokser. Jorda vokser ikke. Teknologiske framskritt og mer effektiv utnyttelse av ressursene, samt ønsket om høyere avkastning og økonomisk vekst har lagt grunnlaget for utviklinga. Matproduksjonen her hjemme nedbygges til fordel for billigere løsninger. Dermed hugges regnskog, artsmangfoldet reduseres, og maten fraktes rundt med fossilt brensel.

De negative effektene av vårt forbruk har innhentet oss. Vi importerer for mye, og sitter ukritisk stappmette igjen med globale, så vel som nasjonale problemer.

Lokal mat er en luksusvare, og danner ikke basisen for vårt kosthold. Norsk primærnæring er ikke lenger primær, men den burde være det.

Med en befolkningsvekst på 100 000 mennesker i løpet av de neste 50 år, har Trondheim behov for boliger, men befolkningen har også behov for mat.

Da må vi utnytte byens og regionens forutsetninger for å produsere selv.

Trondheim ligger strategisk godt til som et midtpunkt i den fruktbare Trøndelagsregionen. Landbruksområdene rundt Trondheimsfjorden, fiske ved kysten, og dyr og grønnsaksproduksjon i innlandet møtes her.

Vi ønsker å fremme Trondheim som mathovedstad, stimulere til riktige valg, og skape bevissthet om opphavet til det vi spiser. Mat er noe mennesket alltid har hatt et forhold til. Det er grunnlaget for overlevelse, og noe vi ofte samles om.

Det kan dermed gi en identitet til byen, som alle kan føle seg inkludert i. Vi vil knytte befolkning og by sammen med sin matproduksjon.

Ved å fremheve tre områder med fokus på henholdsvis jordbruket, havet, og skogen, ønsker vi å vise hva som eksisterer i vår umiddelbare nærhet. Hvordan kan vi integrere matproduksjonen i bebyggelse, vise næringspotensiale, og fremme økt kunnskap om hva omgivelsene kan tilby.

Spørsmålene er mange, og svarene få.

Likevel er det mulig å se for seg at dette er begynnelsen på en robust økologisk byutvikling som reduserer den unaturlig distansen mellom menneske og matproduksjon.

RESSURSER GLOBALT

FORBRUK

DETTE ER JORDA Jorda består av

NEDDYRKING DETTE ER MENNESKET han trenger daglig 2356 kcal

DETTE ER JORDAS MATAREAL hvert minutt forsvinner 200 dekar fruktbar jord

F A K T A

sjømat 10 % landbruk 90 %

1 % før

kilde: protokoop

107 kg melkeprodukter 11 kg egg 16 kg fisk 50 kg kjøtt

3 % dyrket mark

DETTE ER TRONDHEIM Trondheim består av

1/3 av verdens mat blir kastet.

kilde: såkornet via 1159 1200 1201

DETTE ER VERDENSNORGE norge importerer 50 % av sine matvarer.

kilde: fao

DETTE ER NORSK ØKONOMI 4 matvarekjeder kontrollerer 99 % av markedet.

76 kg korn og ris 50 kg grønnsaker 60 kg frukt, bær, nøtter

på 6000 dekar kan man dyrke 6 millioner brød

27 kg poteter

x 6x106

453,4 kg i året til det trengs 3034 m2 dyrket jord

kilde: Norges Bondelag

kilde: IASS via 1159 1200 1201

DETTE ER NORSK MATAREAL det reduseres med 6000 dekar dyrket jord hvert år.

DETTE ER NORDMANNEN han spiser

NASJONALT REGIONALT

DETTE ER VERDENS KONSUM

99 % av oss

kilde: protokoop

DETTE ER NORGE norge består av

ØKONOMI

DETTE ER VERDENS MATPRODUKSJON

vann 71 % land 29 % dyrket mark 12 %

33 kg sukker og kakao

H A R D E

GlOBALISERING

70 % er fra EU (i hovedsak skandinavia) 20 % er fra gsp-land (u-land) 1 % er fra de 64 fattigste landene

kilde: ssb

DETTE ER TRONDHJEMMEREN han vil det være minst 270 000 av i 2064

LOKALT

kilde: landbruks og matdepartementet

DETTE ER TRØNDERSK MATAREAL i 2013 omdisponerte kommunen 1050 dekar matjord til boligformål.

kilde: landbruks- og matdepartementet

DETTE ER TRONDHEIMSKLODEN hvis hele verden skal leve som trondhjemmeren vil vi trenge tre jordkloder.

kilde: kulturverk via 1159 1200 1201

DETTE ER TRONDHJEMMERENS LOMMEBOK han brukte

40 % av pengene sine på mat i 1960

63 km2 dyrket mark 50 km2 egnet til korn 12,5 km2 av matjord kvalitet 124 km2 skog 20 km2 vann

og 11,7 % i 2012

x2

kilde: trondheim kommune

kilde: ssb

kilde: Sør-Trønderlag Bondelag

kilde: globalis

kilde: ssb

S

K

O

G

E

N

N A I L

Av alle områdene langs markagrensa i Bymarka, er Lian det med størst potensiale for utvikling. Både med tanke på trikkeforbindelsen med Trondheim sentrum, og på grunn av de problematiske hyttene og eneboligene som ligger innenfor markagrensa. Dermed er det viktig å definere grensa, slik at det blir tydelig hvor det bebygde arealet slutter, og hvor områdene som er underlagt allemannsretten begynner.

Skogen og ressursene den innehar har alltid vært et godt supplement til det tradisjonelle fisket og jordbruket. Sopp, bær, vilt og andre vekster er naturlig å høste av. Kunnskap om hva som kan spises, og hvor mye skogen tåler av høsting går tapt til fordel for bruk av skogen til

realisering av høyere oksygenopptak. Nå er det ikke slik at marka kun skal være til ressursutnyttelse. Friluftsliv og rekreasjon er viktige deler av menneskers kontakt med naturen, men fokuset er i dette tilfellet mer todelt. Vi er tross alt en del av naturen, og vi må alltid forholde oss til de naturlige omgivelsene.

Fra sentrum tar det 20 minutter med Gråkallbanen, og Lian blir med det et naturlig utfartssted for folk i byen. En kan enkelt komme seg ut på ski, eller til fots. Dette synliggjøres ved å trekke marka ned til de skogsnære trikkestoppene, og gateløp preges av trær og planter til fordel for asfalt. Bebyggelsen legges langs trikkeskinnene, og danner en randsone i skråningene opp mot marka.

Ved endestoppet på Lian stopper den nye bebyggelsen. Herfra er det kun de gamle spredte hyttene og boligene, samt Lian restaurant som er av bebygd areal.

I tillegg er det et stort beiteareal, som fungerer som et symbol på hvordan vi kan kultivere deler av skogen. Norge gror igjen. Beite og utvinning av skogvirke bør derfor stå sterkt. Området mellom trikkestoppet på Lian og Lianvatnet vil fungere som et område for forskning, utdanning og næring. Sammen med Lian restaurant danner de besøksområdene, og tar sikte på å fremme lokal mat og kunnskap.

F

J

O

R

D

E

N

A R Ø T T A R B

I dag er Brattøra et av de største utviklingsområdene i Trondheim. Gradvis avvikling av havna frigjør områder for ny bruk, og dermed oppstår ny byggevirksomhet. Området utgjør grensen mot Trondheimsfjorden, og tilknytningen til vannet må utnyttes. Fjorden og havet har et stort potensiale for matproduksjon.

Fiske og havbruk har tradisjonelt vært ryggraden i den norske primærnæringa. Det kan fortsatt utnyttes. I tillegg gir havna et næringsgrunnlag. Både for eksport og som et område der byens befolkning kan få tilgang til det som produseres i trøndelagsregionen. Derfor står matnæringa i fokus på Brattøra. Den planlagte flytinga av godsterminalen avlyses og havnefunksjonene bevares, men det må stilles krav. De må bli mer arealeffektive. Slik kan en få en bredere miks av

funksjoner, og Brattøra kan holdes som et område med aktivitet hele døgnet.

Nærheten til sentrum gjør at området er godt egnet for etablering av et matsenter for byen. Et senter som henter mat fra innlandet via jernbanen, og fra kysten via sjøveien. Lokalisering av avdelinger ved Sintef og NTNU kan også bidra med verdifull forskning og bedre utnyttelse av havets ressurser. I tillegg kan en rekke industritak benyttes med nye måter å drive urbant landbruk på. Aquaponics og hydroponics er godt egnet, og kan gi god avkastning. Siden området er så nært byen er det også nærliggende å planlegge for boliger. Dermed kan Brattøra oppretholdes som næringsområde, samtidig som folk kommer ut dit.

J O R D B R U K E T

N E G N A E L

Området rundt Leangen og Rotvoll har bidratt til en del diskusjon om hva vi skal gjøre med jordbruksarealene våre. Området har ligget under press lenge og er på dette tidspunktet inneklemt mellom bolig og næring på Leangen og Charlottenlund. I tillegg er det stykket opp av E6 tvers over jordene, og det er av bonden ansett som vanskelig å drive. Krysninger av E6, trafikk av mennesker over jordene, forurensning og salting som ødelegger avlingen bidrar til dette. Området har vært ansett som svært bevaringsverdig siden du finner noe av den beste matjorda i Trondheim her. I 2013 ble likevel jordene omregulert til bolig, etter både bondens, kommunen og regjeringens ønske. At området det er snakk om ligger langt over støygrensen for bolig og er omringet av

høyt trafikkerte veier ser ikke ut til å ha hatt innvirkning.

Hvis det ikke er mulig å drive tradisjonelt jordbruk, foreslår vi å omdisponere jorda til andre former for matdyrking og bruke den oppstykkingen som allerede foreligger. Hvis det er et problem at folk beveger seg i området, inviterer vi dem inn for å ta del i matproduksjonen, som tilskuer eller deltaker. Hvis det er et problem med forurensning, så legger vi vegger og tak i glass over jordet, noe som gjør vekstsesongen lengre og åpner for storproduksjon av grønnsaker. Drivhuset på Rotvoll blir et monument over matbyen Trondheim. Deler av jorda blir gitt til dyrkningsanlegg for innsatte ved Trondheim Fengsel som en del av reha-

biliteringen, resten til Charlottenlund videregående skole som nå kan starte jordbrukslinje.

Gamle industriområder på leangen nært jernbanen kan her utnyttes til boligformål med fokus på landbruk og dyrking. Fortetting rundt jernbanen, og implementering av jordbruksarealer i bebyggelsen gir myk overgang mellom byen og landbruket. Dyrking på nærings- og industritak, grønnsakshager, parsellhager, eplehager, frukttrær i parkene, bærbusker i grøftekanten, bikuber på balkongen eller drivhus i hagen, er med inn i bebyggelsen. Befolkningen må med på sin egen matproduksjon.

R E F L E K S J O N

ER DETTE BYPLANLEGGING? Hva har vi jobbet med i 4 måneder om vi ikke kan kalle det byplanlegging? Vi hadde tidlig samtaler om hva vi ville bruke semesteret på, men vi visste ikke hva det skulle handle om. At vi ble en såkalt «grønn» gruppe hvor alt så ut til å handle om miljø, bærekraft og klodens fremtid var aldri hensikten. Vi skulle jo lære om byens gode rom, om gateløpenes dimensjoner og hyppigheten av barnehager og parktilbud. Er det ikke det som er byplanlegging? Vår erfaring er at byplanlegging kan være så mye større.

Hvor er vårt ansvar, ikke bare på et lokalt, men på et globalt nivå som, etterhvert, arkitekter? Å innse etter mye googling og bibliotekbesøk at det vi tenker ikke er utopisk, far-out eller tatt-ut-av-rævva, men mulig og realiserbart var deilig bekreftende. Som byplanlegginsprosjekt for Trondheim mangler vi viktige deler, vi er klar over det, men dette har vi heller ikke prioritert. Å forstå byens særegenheter, områdenes kvaliteter og hva det har å si i en større sammenheng har vært viktig.

Viktig for oss som studenter da det gir oss en innfallsvinkel til å tolke en sammenheng, ikke bare her, men med resten av verden også.

Nå er ikke dette lenger bare en oppgave i et femårig masterløp på NTNU for oss, selv om det lett kunne ha blitt det.

Vi kunne brukt semesteret til å dypdykke ned i områdereguleringsplaner, bydelsutviklingsmønstere og offentlig parkromsfordeling. Men vi gjorde ikke det. Vi valgte heller å prøve og forstå noe annet. Ikke at dette er så utrolig mye mer interessant. Det er det ikke nødvendigvis, men fordi det gir oss noe annet. Det gir oss en mulighet til å møte fremtiden på en kanskje litt annen måte.

KUNNSKAP FOR EN BEDRE VERDEN? Det kommer stadig ny teknologi for å gjøre hverdagen lettere og verden mindre.

Det har ført til en kunstig distanse fra naturen. Vi melker den til siste dråpe for å formgi verden slik vi ønsker. Naturen er blitt ren ressurs, og er ikke lenger en premissetter og fundamentet for våre fysiske omgivelser.

Med distansen følger kunnskapstap og fremmedgjøring. Alt hva naturen kan by på ser vi vasket, renset, kuttet, sortert og

ferdigpakket i praktiske porsjonstørrelser du kan plukke fra hyllen, ta med deg rett hjem og hive i mikroen. Middagen planlegges etter matbloggerens anbefaling og kunnskapstilegningen baseres på hva som kan googles.

Den stadige higen etter nytt, større og bedre skaper utvikling og teknologiske nyvinninger. Men kanskje kan ny teknologi faktisk være middelet for å motvirke den økende distansen fra naturen? Kan utvikling av vertikale hager, drivhus, takhager, aquaponics, hydropon-

ics, high-tech grønnsakskasser osv, bli en metode for å ikke bare integrere trær og planter i bybildet og hverdagen, men også kunnskapen?

DET ANGÅR IKKE MEG. Hvorfor skal vi være moralpolitiet som står med pekefingeren over det norske folk? Vi har det jo godt her og ser ingen umiddelbar nød. Vi kan kjøpe oss ut av enhver situasjon, så hvorfor skal vi gjøre endringer her hjemme? Vi vil vel ikke ta levebrødet fra en jordbrukerfamilie i den tredje verden. Hvis vi skulle produsere alt selv, dreper vi den globale økonomi.

Det er jo mye enklere å la det skure og gå. Det er ingen grunn til å endre noe når det går så godt.

Vi er på ingen måte på randen av hun-

gersnød her oppe på berget, men vi er uløselig tilknyttet et globalt marked. Et skjørt marked, der ferre og ferre aktører sitter med mer og mer makt. Avhengigheten av disse blir større, og våre handlinger vil påvirke folk på den andre sida av kloden. Når vi ikke lenger kan forsyne oss selv med de ressursene vi har, tar vi arealer fra andre steder hvor det bor mennesker, planter og dyr. Å tro at vår natur og kulturlandskap bare skal være for prospektkortene er totalt uansvarlig.

Matproduksjonen angår oss, og vi forsøker med dette å vise det. Målet er ikke å banke den dårlige samvittigheten inn i hodet på folk. Målet er å ta vare på, og

utnytte det vi har gjennom utforming av våre omgivelser. Det er vanskelig å spå framtida, men det er ingen ulempe å være så godt rustet mot endringer som mulig.

Dette handler ikke om å fremme et romantisk samfunn, der alle tar sikte på å leve fra hånd til munn. Et preindustrielt utopia der alle er lykkelige. Ønsket om å gradvis endre byutviklinga står sterkere.

Utfordringene er globale, og det er vanskelig å holde seg på et lokalt plan. Vi har forsøkt å holde det realistisk, og å vise at dette angår alle. Også de priviligerte i den vestlige verden. Dette angår meg.

KAN EN GRØNN VEGG VÆRE HOLDNINGSENDRENDE? Den grønne veggen er fin, men hva så?

First Price er uansett billigst. Vi er dessertgenerasjon, i-land, velferdssamfunn, luksusfellen, bekymringsløse, egoistiske, nyrike, selvsentrerte, arrogante, uvitende, late, livsnytende idioter. Gi meg en grønn vegg og jeg begynner å handle lokal mat?

Hvordan skal arkitektur kunne endre dette? Er det mulig å endre folks holdninger ved å endre deres omgivelser? Kan vi nå enkeltindividene? Der, dypt nede i

hjerterota? Vi blir det vi spiser. Vi formes av vårt miljø. Hvilket miljø? Det fysiske eller det sosiale? Kan arkitektur endre oss?

Kan den arkitekturen vi presenterer her endre oss? Må den sparke? Og hvor hardt må den sparke? Vil vi la oss bli sparket?

Eller sette oss på vår blå og gule rumpe i protest?

Men kan vi lure deg? Til å ville vite hvor salaten din kommer fra. Til å skjønne at de klumpete potetene er like gode som de runde. At en eneste tomat vokser utrolig sakte. At din lokale bonde gjør en fenom-

enal innsats for at du skal kunne leve. At matjord ikke kan kjøpes på Plantasjen.

At kjøtt ikke er hverdagskost. At bonden er din venn. At ferske grønnsaker smaker mer enn de bereiste. For når du henger over naboens gjerde og vifter med to jordete små gulrøtter med dine blomstrede hagehansker, så har du ikke reddet verden, eller ditt neste måltid, men du har lært at mat er verdifullt.

Vil folket bli med på dansen og elske sin nye matby? Er den verdt å elske?

?

DETTE VAR EN SMAKEBIT! hilsen Erlend, Beate, Amund og Alice