Ida jenshus

• PORTRETT •

ærlig

Ned til røttene

Ida Jenshus har et innholdsrikt år bak seg med en imponerende merittliste. Etter å ha gått til topps i underholdningsprogrammet Lyden av lørdag for litt over ett år siden, har hun gitt ut debutalbum som har solgt til gull, turnert i Norge, og for å toppe det hele, i ekte amerikansk stil, sunget seg til en Spellemann på hylla.

Tekst: Tuva Eggan Foto: Wad/Danielsen Photography AS, wad-danielsen.com

Nå er Norges kårede country-sangerinne klar for å erobre Norge fulltime. Det var et ærlig møte IN magasinet hadde med denne up-and-coming trønderske artisten.

Dame med kontroll Vi møtes på sushi-restauranten Kyoto, midt i store lille Trondheim. Det er lite som minner om Nashville og sørstatene der vi setter oss ved bordet og titter på menyen bestående av rå fisk og grønn te. – Når mandag og tirsdag kommer til meg så er det egentlig helg, vi har jo starta turneen så uka blir litt snudd på hodet. Så det er ikke så verst å starte helga med sushi-lunsj. Men helt helgefri er det tydeligvis ikke. Ida som er bandleder har før intervjuet brukt formiddagen til å organisere øvinger, sende låter og finne vikarer. Å ha ansvaret for å holde hjulene i gang er ikke Ida i mot. – Jeg blir veldig fort rastløs og må gjøre mange ting på en gang.

– Denne uka har det vært en god del intervjuer og mange nye konsertforespørsler, og så var det UtAwards på lørdag hvor vi var nominert, forteller Ida fornøyd. – Men det var helt greit at han Åge vant altså, jeg ble ikke så veldig skuffet over det, ler hun.

Sushien ankommer bordet og Ida forteller om turnestarten på Rognes i helga. – Det ser ut som en sånn liten cowboy-landsby, litt Twin Peaks-aktig nesten, smiler hun. Det er nesten ingen som bor der, men de har en utrolig kul liten spillplass, så det var helt fantastisk å opptre der. – Jeg elsker å se at

14

Nº1 2009

humøret mitt, låtene mine og energien min smitter over på publikum.

Målbevisst fra starten av Da Ida Jenshus var 17 år tok hun sats, hoppa av musikklinja og valgte musikk som karriere, på egne premisser. – Det var så lite fokus på uttrykk, tekst og på det å formidle følelser. Jeg mistet rett og slett inspirasjonen for å drive med musikk.

I perioden som fulgte var det som Ida bestemte fokuset. Hun jobbet som korist i ulike band, var med i viseduoen Confidence, samtidig som hun skrev låter og reiste rundt med kassegitaren. –I trønder-rock Steinkjer leita jeg litt for å finne musikere som jeg kunne spille sammen med. Heldigvis så fant jeg tre gamle kailla, gliser Ida. Opptredene med bandet Nordsia Vel, som spilte countrymusikk på norsk gjorde at Ida fikk ørene ordentlig opp for sjangeren. – Det starta med bluegrass, men så falt jeg fullstendig for sørstatsrock.

Hva var det med sjangeren som appellerte til deg den gangen? – Det var ekteheten over det, den kom helt gjennom til meg. Det er en veldig personlig sjanger, og tekstene er ærlige og upolerte. Det var noe helt annet en hva ungdommene rundt meg hørte på av listetopp. Jeg ser jo at det ikke er så vanlig at en 16-åring hører på Gram Parsons og The Flying Burrito Brothers, men det var det jeg likte liksom. Ida jobbet hardt for å

bygge seg opp et godt nettverk i Namsos og Trondheim, og ganske snart begynte ballen å rulle. – En av mine viktigste støttespillere har vært gitaristen min Sjalg Raaen, som også er gitarist i Åge og Sambandet.

Han var også med i bandet mitt under Lyden av lørdag. Jeg var jo den eneste av alle artistene der som dro med seg egne musikere, ler Ida og legger til, – som NRK måtte lønne. Så jeg kan være ganske sta og egen på det.

Lyden av Ida Over 600 000 nordmenn fulgte med da Ida Jenshus jobbet seg opp mot seier i NRKs lørdagssatsning Lyden av lørdag, høsten 2007. Men da hun for første gang ble introdusert for konseptet på Frostafestivalen av selveste Tore Strømøy var hun meget skeptisk. – Jeg hadde jo sett lignende program før, og var ikke interessert i å gå inn i noe konstruert, forteller hun. Men etter hvert som jeg undersøkte konseptet skjønte jeg at det bød på nye muligheter for meg som musiker, og i tillegg så jeg at konkurrentene var seriøse musikere. Jeg hadde ikke noe å tape, smiler hun.

Tape, gjorde hun da så visst ikke heller. Ida gikk rett til topps, men påpeker at hun likevel beholdt bakkekontakten, og tok seg god tid før plateutgivelse. – Jeg har vært bevisst på hvordan jeg har villet bygge meg opp som artist. Mange er interessert i en bit av deg, og trynefaktoren skal melkes for alt den

• PORTRETT •

• PORTRETT •

Jeg elsker å se at humøret mitt, låtene mine og energien min smitter over på publikum Ida Jenshus

er verdt. Men for meg har det vært viktig å takke nei til den type mediefokus. Det er jo ikke kjendis jeg først og fremst vil være.

Mens vi sitter der tikker det inn meldinger fra produsent og gitarist Håkon Gebhardt som i følge Ida sitter i det gamle studioet til Motorpsycho og leker seg med alle de rare instrumentene sine. Ida ler høyt og hjertelig.

– Det er vittig hvordan jeg traff Håkon.

Dagen etter finalen i Lyden av lørdag stod det plutselig en mann foran meg på Karl Johan og sang på en av låtene mine. Jeg kjente han jo selvfølgelig igjen, smiler hun lurt. To uker senere var vi et band, forteller Ida. – Håkon tror jeg er den mest musikkglade personen jeg har møtt, og så er han veldig lite dømmende i forhold til sjanger. I Norge oppleves det ofte som om man har ett kreditert musikkmiljø, og så ett miljø som ansees som litt harry. Heldigvis så har man sånne som Håkon, som bare synes det er kult å drive med musikk. Valget av han som produsent for skiva mi tror jeg har vært veldig riktig.

Bein i nesa Da Ida var «ung» så hun en dokumentar om bandet The International Tussler Society, Motorpsychos country-prosjekt. Her kjente hun igjen mange likhetstrekk fra Emmylou Harris og Gram Parsons. – Jeg tenkte; ”faen er det folk som lager sånn country i Norge.

Jeg ble helt bergtatt, forteller hun med stor innlevelse. – Og så var det så inspirerende å se på derre guttan som dreiv på oppå ei hytte på fjellet, det så innmari artig ut. Ida er utvilsomt en ung dame med bein i nesa.

For å få med de nevnte musikerne i bandet sitt oppsøkte hun likeså godt hver enkelt.

– Jeg reiste opp til Larsville Studios i Stugudalen, hvor Lars Lien selv tok imot meg med åpne armer. Jeg kjørte til Snillfjorden, hvor Kjell Karlsen bor. Og plutselig var han blitt gamlefar på steel-gitar i bandet mitt, ler Ida. – Country er helt klart en sjanger som bygger bro mellom generasjoner. – Det er forresten Kjell som har skrevet tittelsporet Color of the sun. – Teksten slo meg rett i bakken, så det var bare å ta fram gitaren med en gang og lage melodi, smiler Ida lunt. Og da Ida skulle lage plate var Larsville Studios i Stugudalen et naturlig valg.

Plateinnspilling i Stugudalen og Larsville Studios – Det var fantastisk å komme seg ut av byen, unna studio med gullplater på veggene,

vekk fra tv og pils. Vi våkna grytidlig, spiste frokost på Vækterstua, gikk i studio, spiste igjen kl. 18, og så var det påen igjen til midnatt, før vi gikk å la oss. Neste morgen var det opp igjen, i tre hele uker. Fantastisk!

– Det var veldig greit at det bare var meg og guttene, det blir sjeldent intriger og styr.

Og når vi i tillegg har det så artig sammen så blir det god musikk. Tenk deg, bare det å få være sammen med Lars Lien som subber rundt i tøflene og lager kaffe hele dagen, man blir ikke så veldig nervøs av det akkurat, smiler hun.

Engasjement gjennom musikk I vinter ble Ida utnevnt til MOT ambassadør, et verv hun har respekt for. – Jeg tror mange artister glemmer hvor sterk påvirkningskraft man har og hvor viktig det er at man tør å ha et ståsted. I en hverdag hvor man er mye ute og prater om seg selv, er det veldig fint å få lov til å bruke noen dager på å møte ungdom på deres arena, forteller Ida med et ærlig engasjement. Ida var også med som bidragsyter under Gaza-konserten i Trondheim og er ikke redd for å bli oppfattet som en som velger side.

– Krigen går utover sivile, det handler om å lette deres situasjon og ikke om å velge side. Hvis man kan bidra med noe er det viktig at man faktisk gjør det.

Kommer engasjementet til syne i tekstene dine?

– Singelen For the Nation er blitt trukket frem som politisk, men jeg vil ikke nødvendigvis betegne meg selv som det. Jeg er et medmenneske og blir engasjert i ting. For meg var det en låt som jeg skrev i frustrasjon over at uskyldige blir drept. Andre ganger skriver jeg om å være korist i et show og ikke få betalt. Jeg skriver om ting som berører meg, tekst og musikk er min måte å uttrykke meg på.

– Jeg er ingen perfekt låtskriver enda, og noen ganger må jeg kanskje skrive ti låter for å komme fram til den ene rette, den som utrykker akkurat det jeg vil, ler hun.

Kåret til Spellemann Noe rett må denne jenta ha gjort i debutalbumet sitt, for i januar ble hun kåret til årets spellemann i klassen country, og det er ingen hvilken som helst bragd for en jente på knappe 21 år.

Hvordan var det å bli kåret til Spellemann?

– Jeg fikk det jo ikke med meg. Jeg var i sjokk tror jeg. Alexander Pettersen satt

jo ved siden av meg, og bare dunka meg i siden og sa at jeg måtte opp, smiler hun.

Jeg har jo alltid sittet hjemme i stua mi og sett på Spellemannsutdelingen. Så det er klart det er spesielt å bli hedret for det håndverket man gjør. Ekstra stas er det jo at det er den første plata mi, smiler hun litt skjemt.

– Og så betyr det veldig mye for meg at alle de som har vært med og jobbet, som har hatt troen på meg, får litt tilbake. Jeg føler jo på en måte at jeg får takket dem litt også.

Er Norge klar for en ung country-dame som deg?

– Jeg tror nok Norge er klar for det, det er på tide å vise folk at country ikke er et danseband med en steel-gitar. De siste årene har det dukket opp flere artister som bruker elementer fra country i popmusikken sin, blant andre Odd Nordstoga og Marit Larsen.

– Det er ingen annen sjanger jeg har lyst til å spille, så det kommer aldri til å bli noe smør-pop, det må lukte litt hest!

Festivalsommer – Alle som kjenner meg vet at det beste jeg vet er å stå på scenen. Det gir meg så utrolig mye energi og overskudd. Og med alle festivaltilbudene som begynner å ry inn, særlig nå, så det kan det se ut til at jeg går min første festivalsommer i møte. Det kribler litt i magen kan du si.

– Men jeg kan ikke røpe så mange festivaler enda, smiler hun hemmelighetsfull, men vi skal i alle fall spille på Storås.

Før festival-livet setter inn er det - ut på veien - som står i fokus hos Ida. Straks går turen til Hønefoss, Nesna, Kongsberg, Mosjøen, Kvinesdal.

– Da vi spilte på Rognes kommenterte de at vi var langt fra Spektrum og glamour ved å komme dit å spille. Men svaret mitt til den slags er veldig enkelt: Det er her jeg liker meg.

Ida forlater restauranten og vandrer glad og fornøyd ut i det trønderske vinterværet. En liten tur innom billigsalg på platekompaniet for å fylle på cd-hylla hjemme er siste post på dagsplanen, så er det helg.

Hvis du ønsker å få med deg Ida Jenshus finner du turneliste på; www.myspace.com/ idajenshus

Nº1 2009

17