Autisme i dag nr 4 2014 by Autismeforeningen i Norge

Autisme i dag Bind 41 • Nr. 4 • 2014

Er samfunnet bare laget for dem som er som alle andre? Les om livet utenfor avdelingen på side 4

Hvordan er det å ha en storebror som er yngre enn seg? Et svar finner du på side 16

Brukerstyrt personlig Brukerstyrt personlig assistanse i Aleris Brukerstyrt personlig assistanse i Aleris assistanse i Aleris er supert! er supert! er supert!

tlf: 481 55 808 www.aleris.no/bpa tlf: 481 55 808 tlf: 481 55 808 www.aleris.no/bpa

www.aleris.no/bpa

Sentralstyret

Faglig råd

Leder

Koordinator

Annette Drangsholt • 95087734 • annette.drangsholt@autismeforeningen.no

Nestleder Joachim Svendsen • 92068258 • joachim.svendsen@autismeforeningen.no

Styremedlemmer Harald Neerland • harald.neerland@autismeforeningen.no

Niels Petter Thorkildsen, psykologspesialist

Medlemmer Magne Brun, advokat Hanne Torkelsen, advokat Ellen Gjesti, spesialpedagog Ellen Ekevik, spesialpedagog Ingun Ostad, spesialpedagog Beate Basing, vernepleier

Ressursgruppen for mennesker med Asperger syndrom Vi er: • der for deg som har spørsmål om å leve med diagnosen. • talerør til foreningens ledelse, svarer på praktiske utfordringer, eller er der for deg som bare vil snakke noen i samme situasjon. • fire forskjellige personer med diagnosen og består av følgende: Mann 32 år, Kvinne 22 år, Mann 45 år, kvinne 33 år.

Allis Iren Aresdatter • allis.iren.aresdatter@autismeforeningen.no

Spørsmål fra foresatte eller som har med utredning, veiledning, rettigheter og lignende kan rettes til foreningens kontor. Ved behov videresender kontoret mailer til ressursgruppen.

Vibeke Jacobsson • vibeke.jacobsson@autismeforeningen.no

Kontaktpunkter

Monica Samland Lund • monica.samland.lund@autismeforeningen.no

Vararepresentanter Åslaug Kalstad • aaslaug.kalstad@autismeforeningen.no Rune Sandberg • rune.sandberg@autismeforeningen.no

Ressursgruppen for mennesker med Asperger syndrom Autismeforeningen i Norge Postboks 6772 Oslo • Epost: ressursgruppen@autismeforeningen.no • Telefon: 41 66 85 24

g g

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

AiD

Autisme i dag

Innhold

(Tidl. Glasskulen) ISSN-0803-530X Autismeforeningen i Norge (tidl. Landsforeningen for autister) Postboks 6726 Etterstad N-0609 Oslo Tlf. 23 05 45 70 Fax 23 05 45 51/61 E-post: post@autismeforeningen.no

Leder

Autisme i dag utgis fire ganger årlig av Autismeforeningen i Norge.

Cathrine Strandenæs

Henvendelser om abonnement og forsendelse rettes til Autismeforeningen i Norge. Redaksjon • Eldri Ytterland • Anne Berit Brandvold • Lora Rypern Autisme i dag Postboks 6726 Etterstad N-0609 Oslo Tlf. 23 05 45 70 Fax 23 05 45 51/61 Henvendelser om artikler, forslag til artikler, innlegg og lignende rettes til aid-redaksjonen@autismeforeningen.no Redaksjonen forbeholder seg retten til å korte ned bidrag. Tidsskriftet går gratis til medlemmer av Autismeforeningen i Norge.

Annette Drangsholt

Livet utenfor avdelingen Om å slite psykisk i sosiale sammenhenger

4 10

Vårres brukerstyrte senter

Arild – en del av meg

Arild

Hverdagens skjønnhet

Ragne Beate Larsen

Ikke helt som alle andre

Anniken B. Rohde

Autismeforeningens nye daglige leder

Konferanserapport: Barnevern til barnets beste

En hilsen fra Vestfold fylkeslag

Gro Børresen Rhode

Likepersoner i Autismeforeningen

Fylkeslag og fylkesledere

For et abonnement er prisen kr. 150,-. Design: Jarle Johannessen Trykk: Døvigen AS

Frist for stoff til nesten nummer

2. januar 2015

Leder Annette Drangsholt, leder i Autismeforeningen

I natt var det første frostnatt, vi våknet opp til en nydelig morgen med sol og frost i gresset. Hestene hufset litt på manken, hundene mine løp med høye kneløft, og Kompa, grisen vår, var så over middels fornøyd med kuldegrader. Humøret steg når frokosten ble servert. Jeg kjente at frostnatten på alvor minnet meg om tider som er i komminga. Ønskelister, flytting av snø, organisering, kalenderen som fylles, samtidig en tid for refleksjon.

Organiseringen min begynner der, jeg er absolutt en listeperson, jeg elsker skjemaer. Gradvis og, ja i god tid, etter hvert som det er klart kommer planene ut på kalendere og ukeplaner.

Forberedelser til adventstid og jul. Tiden som for de fleste er forbundet med kos og glede, men for mange av våre medlemmer forbindes med rutinebrudd, kaos og dager som blir vonde. Familier som på alvor kjenner på ensomheten, men som jeg har skrevet før, også gleder over at det kanskje gikk litt bedre dette året. Litt for mange tanker rundt hvordan skal jeg få alt i havn.

Konferansen «Barnevern til Barns Beste» er over. Det ble en vellykket dag. Dyktige foredragsholdere og godt oppmøte. Budskapet vårt ble tatt godt imot. Jeg synes at signalene tilsier at vi er på god vei og har skapt nye plattformer for samarbeid på tvers av og innad hjelpeapparatet.

Minner meg selv på at jul blir det, og flytter fokus til at dette går bra! Frem med skjemaer og lister.

Jul blir det, og med årene har i iallfall julen blitt lettere og mindre traumatisk, sett med autismebriller, i vår famille. Adventskalenderen er en genial måte å holde strukturen og nedtellinga under kontroll.

Det at vi også har innledet et tettere samarbeid med søskenorganisasjonene ADHD Norge, Norsk Tourette forening og Foreningen for søvnsykdommer er utrolig givende og

positivt. Sammen har vi mer tyngde og står sterkere i påvirkningen rundt viktige saker som skole, bolig, arbeid og fritid. I en omorganiseringstid der Autismeenheten og Nasjonalt Kompetansesenter blir samlokalisert føles det absolutt naturlig at vi også samarbeider tettere. Nå står Skivekonferansen i Danmark sitt 25 års jubileum og foreningens ledermøte for døren. November er en travel måned å drive med frivillig arbeid. I forkant av ledermøte arrangerer vi fagseminaret: «Tilrettelegging for skolemestring», et tema som er veldig aktuelt for våre medlemmer. Økt forståelse og stadig påminning rund tilrettelegging blir vi ofte minnet om viktigheten av. Mestring i hverdagen gir absolutt økt mulighet for læring.

Foto: Tim RT (www.flickr.com/photos/tim-rt-photography/) Licenced under CC BY-ND 2.0

17-18. september 2015 er datoer dere burde holde av – da går foreningen sitt 50-års jubileum av staben. Vi holder i disse dager på å planlegge, og inngå avtaler med spennende foredragsholdere. Det er flott å oppleve at et travelt kontor fungerer veldig bra. Det har vært spennende å ha blitt bedre kjent med Tove Olsen som for tiden fungerer som foreningens daglige leder. Hennes kunnskap og positive engasjement «smitter» og det er et engasjert sentralstyre og engasjerte ansatte som stadig tar fatt på daglige gjøremål, henvendelser fra fagmiljøer og medlemmer. Tidligere i høst ble jeg oppnevnt via Barne- og likestillingsdepartementet til å delta i et utvalg som skal utrede og fremme forslag til konkrete

tiltak for å styrke de grunnleggende rettighetene til mennesker med utviklingshemming. Utvalget skal utrede og fremme forslag til konkrete tiltak for å styrke grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemming, slik at nasjonale politiske mål om likestilling og likeverd, selvbestemmelse, deltakelse og integrering innfris. Utvalget har blitt bedt om særlig å vurdere tiltak på de områdene som beskrives i stortingsmeldingen: Selvbestemmelse, rettssikkerhet, kvalitet i opplæringen, deltakelse i arbeid samt god helse og omsorg. I tillegg skal utvalget vurdere om mennesker med utviklingshemming får oppfylt retten til privat- og familieliv. Dette er et arbeid jeg ser frem til å delta i!

Jeg ønsker dere med dette en fin adventstid, God Jul og Godt Nytt år!

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Livet utenfor avdelingen ”Alle haster forbi meg. Tiden flyr, og jeg har ingen sjanse til å følge med. Jeg sitter på sidelinjen. Alle rundt meg vokser, men jeg står på stedet hvil, enda det har gått mange år. Hvorfor utvikler alle seg så mye fortere enn meg? Er det bare jeg som tenker rart, eller er det alle andre som tenker som alle vil at de skal tenke? Er virkelig samfunnet bare laget for dem som er som alle andre?” Tekst: Cathrine Strandenæs Etter nesten 1,5 år på institusjon fikk jeg den fryktede beskjeden at jeg hadde fått bolig. Tankene mine gikk i kryss, hvordan skulle dette gå? Erfaringene mine tilsa at det ville mislykkes, det kunne jo ikke lykkes; kunne det? Noe av det jeg var mest redd for var å måtte stå i kaoset aleine. Jeg var livredd for å bli ensom og aleine, og at jeg måtte klare alt uten noen rundt meg. Jeg klarte ikke annet enn å gråte. Det hadde blitt en trygghet å være innlagt, og alt annet skremte vettet av meg. Jeg tror jeg innerst inne skjønte at det var til det bedre, men det satt langt inne.

mine på å ta bussen. Personalet ved DPS’n kjørte meg til boligen og ansatte fra boligen kjørte meg tilbake. En annen viktig faktor var at jeg og primær kontakten min på DPS og en fra Glenne pratet om alle bekymringene mine rundt det å flytte. Vi rett og slett slukket branner før de begynte. Dette funket veldig bra, fordi få bekymringer rakk å bli store. Allikevel var det noe av det viktigste at de lot meg få lov til å være redd og bekymret; samtidig som de holdt på håpet om at det skulle gå bra. Siden jeg for det meste var negativ og helt hadde mistet troen, trengte jeg noen som var positive.

Spørsmålene mine var mange. Kom jeg til å bli plassert mange hundre meter fra de som jobbet der; noe som var min største skrekk? Kom de til å behandle meg som de hadde gjort der jeg bodde før? Kom jeg til å klare å ikke høre noen hele tiden, og det faktumet at jeg skulle være mye mer aleine? Kom jeg til å noen gang kunne trives i bolig igjen? Og ikke minst, kom jeg til å klare at jeg ikke lenger kunne gå inn i fellesstua å prate med noen hvis jeg ble redd? På det tidspunktet gruet jeg meg noe helt forferdelig; selv om verden igjen lå for mine føtter.

Det hjalp også at de hørte på hva jeg hadde å si, og tok meg på alvor. Det var ikke de profesjonelle som lærte meg hvordan jeg skulle behandles, det var jeg som lærte dem. Det hjalp også på sin måte at jeg fikk leilighet rett over de som jobber her. Det var tilfeldigvis 5 ledige leiligheter når jeg skulle flytte inn; og jeg fikk velge hvem jeg ville ha. Det stod mellom en ved siden av servicen og en over. Jeg endte med den som var over servicen. Jeg håpet den ville gjøre at jeg følte meg nærmere de som jobber i boligen. Det å vite at de er såpass nærme meg hvis det skulle skje noe, var en enorm trygghet for meg, og er det fortsatt i dag.

Forberedelsene ved DPS før utflytting Det ble gjort mange forberedelser før jeg flyttet helt inn. Faktisk brukte vi hele 7,5 måneder fra jeg fikk nøkkelen og til jeg flyttet inn. Hver uke lagde vi ukeplaner som viste når jeg skulle hva, dermed også fridagene mine. Disse dagene betydde masse, jeg trengte pause fra å være redd noen dager innimellom for at det skulle lykkes. Det var også en trygghet for meg å vite når jeg skulle hva, for da kunne jeg forberede meg litt. Det at de ikke hastet avgårde og aldri la noe stort press på meg var viktig for meg. Å bli kjørt til og fra var også en viktig grunn til at det gikk bra; jeg slapp å bruke alle kreftene

Utflytting Vi begynte i det små med å være i boligen. Først noen timer sammen med ansatte fra DPS, så noen til. Etter hvert gikk det over til at de som jobbet her var sammen med meg i noen timer, så noen til, og sånn fortsatte det. Etter ei stund begynte vi med at jeg var en halv time aleine, for så å utvide det sakte men sikkert. Selv lederen ved boligen var en del sammen med meg. Dette gjorde meg tryggere, for da fikk han se hvordan jeg hadde det uten at det gikk gjennom noen andre personell først.

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Foto: Evan (www.flickr.com/photos/thevlue/) Licenced under CC BY-ND 2.0

Jeg var mye redd, og det tok sin tid, men etter en stund endte jeg med å sove der for første gang aleine. De hadde stadig tilsyn til meg, noe som var viktig for at jeg kunne føle meg trygg. Den dag i dag har de tilsyn flere ganger om dagen, og hvor mange ganger i løpet av en dag varierer med formen. Dette gjør meg også mye tryggere, for jeg veit at det kommer noen og ser hvordan jeg har det. Hadde de tilsyn i startfasen og kom noen minutter for seint ble jeg ofte veldig sint. Dette fordi jeg lett blir sint hvis jeg er redd. Jeg tror de ble litt skremte i begynnelsen, men heldigvis fant de etter vært ut at jeg bare var sånn; og ikke mente noe vondt med det. Heldigvis kjenner de også til hvordan jeg er når jeg ikke har det bra, og de er flinke til å opprettholde rutinene; det er for meg veldig viktig at de blir opprettholdt selv om det går bra. De har også kriseplan hvis det går helt gærent. Det er viktig at de klarer å se hvordan jeg har det uten at jeg må si det, for jeg er ikke alltid i stand til å si det. Dette er for min del svært viktig, og er trolig en stor del av det som har gjort at det gikk bra til slutt. På natten er da det som oftest er verst for meg, så det var en stor skrekk å skulle være aleine da. Heldigvis gikk det, og det gikk greiere og greiere for hver gang. Jeg var ganske så redd, og det ble noen vanskelige kvelder; men til syvende og sist var det verdt det. Jeg kan bli stressa nå og, men tvilen om at vi klarer å håndtere det er heldigvis borte. Jeg måtte lære å ringe nattevaktene

igjen, siden jeg var livredd for å vekke noen, og dermed plage de. Vi måtte trene en del på dette, og jeg ringte ned og vekket nattevakta når jeg hadde besøk, bare for å trene. Jeg fikk nemlig kjeft en gang jeg vekket nattevakten der jeg bodde før. Dette satt dypt i meg, og det tok lang tid før jeg kunne ringe ned uten å være redd. Det med å se nytt er nok ekstra vanskelig for meg. Siden jeg allerede hadde opplevd at det ikke fungerte i en bolig, var det vanskelig for meg å tenke nytt; selv om det var et helt nytt sted. Det har faktisk tatt flere år før tankegangen har snudd seg helt hos meg. Dette gjorde nok at nattevaktene forsikret meg litt ekstra under hele prosessen om at de ikke ville bli sinte, og at det bare var å ringe. Det tok 1,5 år før jeg klarte å ringe uten at jeg var redd for at de skulle bli sinte. I starten hadde jeg mye oppfølging fra Glenne, og i noen perioder var det faktisk flere ganger i uka. Nå derimot prates vi som oftest en gang i måneden. Dette funker bra, nok mest fordi jeg veit vi kan prates oftere hvis det trengs, og at jeg får den oppfølgingen jeg trenger. For ett år siden fikk jeg også støttekontakt. Vi fant fort tonen, og det har også bidratt til at det har gått såpass bra som det gjorde. Vi gjør mye forskjellig, men det viktigste for meg er at vi møtes, og har det hyggelig. Hun har også to hunder, og siden jeg elsker dyr er det en fin bonus.

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Den første tiden på Gauterød Den første tiden på Gauterød var preget av mye redsel, hånd i hånd med mestringsfølelse. Jeg nektet å ta det som mestring da, men i ettertid gjør jeg det. Jeg klarte faktisk noe noen ikke trodde var mulig, og jeg klarte å stå i det vonde; uten å krepere. Ja, det var tungt, men gleden av å ha klart det er stor. I den første tiden så i grunnen det meste håpløst ut fra mitt ståsted. Jeg nektet å la meg selv bli glad i leiligheten eller noen som jobbet her, fordi jeg rett og slett var livredd for å plutselig få beskjed om at jeg måtte flytte igjen eller få beskjed om at jeg ikke samarbeidet godt nok. I starten føltes det som det bare var tingene mine som flyttet inn, og ikke meg. Denne følelsen ble nok hengende igjen i lang tid, men til slutt snudde det. Jeg ble til slutt glad i leiligheten min, men det tok over ett år. Mye av den første tiden etter jeg flyttet helt inn ble brukt til å komme inn i rutiner, bli bedre kjent med de som jobbet der, og til å tørre å tro på at det var her jeg skulle bli ei lang stund. Jeg fikk først en primærkontakt, men hun måtte ut i fødselspermisjon. Hun var heldigvis ikke primær kontakt så lenge, så jeg rakk ikke å knytte meg ordentlig til henne. Jeg brukte mye tid på å bli kjent med den nye primærkontakten min, og på å stole på henne Dette tok også sin tid, men tilslutt kunne vi til og med dra aleine på bil tur til foredrag på Storefjell uten problemer.

De var hele tiden nøye med å se meg og mine behov, noe som førte til tillitt. De var også nøye med å gi meg tid, tid til å venne meg til å bo her; men også til å være meg selv. De var også forsiktige med å bruke visse ord; som jeg ikke likte. Dette var nok viktigst for meg i starten, fordi jeg forbant ordene med straff og at folk ikke forstod meg. Disse ordene var veldig innlærte i meg, og det finnes ikke tvil om at det gjorde noe med meg hvis de glemte seg. Jeg ble nærmest på krigsstien bare av å høre de. Etter hvert lærte jeg meg at det ikke var noen som sa det med vilje, eller som ville straffe meg med å si de. Tilslutt fant jeg også ut at de bare var ord; som ikke kunne gjøre meg noe vondt. For hva kunne ordene ukeplan, mål, og botrening egentlig gjøre meg? Siden jeg var vant til at det meste i boliger var vanskelig, tok det en stund før jeg ble vant til å få svar noe i denne duren: «ja da, det fikser vi i morra» eller «ja da, jeg kommer opp til deg om litt». Det tok ei stund, men når jeg ble kjent med de som jobbet her fant jeg ut hvor heldig jeg hadde vært. Selv lederen fant jeg ut var til å stole på. Alt var så mye enklere, og den dagen jeg virkelig turte å tro på at jeg skulle bo her ei stund, ble en glede for meg. Endelig hadde jeg en bolig jeg trives i, og hvor jeg får den hjelpen jeg trenger. DPS – avsluttet kontakten – så stod jeg på egne ben, med mine hjelpere rundt meg

Foto: martinak15 (www.flickr.com/photos/martinaphotography/) Licenced under CC BY 2.0

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Det var på en måte tungt når DPS avsluttet kontakten. Jeg hadde gruet meg masse til denne dagen, hvor jeg måtte si farvel til alle de som hadde jobbet med meg i de årene jeg var der, og til tyggheten med å være der. Det værste var nok å si hadet til primærkontakten min; som jeg da hadde kjent i 8 år. Det var ikke få timer han hadde sittet og hørt på mine bekymringer og tanker. Den siste samtalen var nok følelsesladd for begge parter. Det å erkjenne at man aldri skal ses igjen er sterkt; og heldigvis sa vi: ”Vi ses!” For hvem vet, kanskje møtes man igjen? Jeg var livredd for å stå aleine når DPS avsluttet kontakten, men det viste seg heldigvis at jeg tok helt feil. Jeg hadde mange snille hjelpere som var der for meg, og som tok bekymringene mine uten å se ned på meg. Jeg tror dette også er en av grunnene til at det gikk såpass bra; jeg fortsatt hadde følelsen at noen stod bak meg, og var på laget mitt. Var det noe, tok de det på strak arm uten ett spørsmål. Dette viser viktigheten av at folk har noen rundt seg, som virkelig vil ens beste; men som også kan stå opp for en hvis det trengs. Jeg hadde de som jobber hjemme, Glenne, familie, støttekontakt og venner rundt meg. Disse var alle viktige støttespillere, og selv om det gikk og går opp og ned står jeg i hvert fall aldri aleine.

Ups n` downs Selv om det i det store og hele gikk ganske bra med innflytting, var det i tillegg til at det alltid går litt opp og ned, en ekstra vanskelig tid den første jula jeg bodde i boligen. Da spilte hjernen min meg noen puss, jeg så drager komme ut av veggen, mat som var i biter ble til biller, det kom ting opp av gulvet, alt forandret form, og jeg hørte stemmer. For meg var dette helt virkelig når det stod på. I denne perioden klarte jeg ikke lys eller lyder, så det ble mye sitting i mørket på sengekanten. Da ble jeg dratt ut på tur og ut i stua av de som jobber der jeg bor. Dette var viktig, for å bryte det dårlige mønsteret jeg kom inn i. De satte også inn ekstra ressurser. Dette holdt på i flere måneder, hvor jeg til slutt ble innlagt på psykiatrisk akuttmottak i noen dager. Da viste det seg ekstra godt at jeg hadde ett godt sikkerhetsnett rundt meg. Boligen hadde i samråd med Glenne kommet fram til en kriseplan med beskrivelse av hva de skulle gjøre, hvis jeg viste de og de symptomene. Dette var nok en trygghet for alle rundt meg, men også for meg. Heldigvis forsvant stemmene og det jeg så tilslutt; selv om det så ganske håpløst ut når det holdt på. Opp- og nedturer har jeg fortsatt i det daglige livet, men ikke så store som de var den jula. Det kan fortsatt være dager som er tyngre enn andre, men de varierer ikke mer enn at vi klarer å håndtere det.

Hverdagen i dag Nå er det snart 2,5 år siden jeg ble skrevet ut fra DPS, og dermed ble sendt ut i verden på nytt. Nå om dagen klarer jeg meg ganske bra. Det var mye som måtte læres på nytt; til og med noe så enkelt som å bestemme hva jeg skulle ha til middag, eller å kjøpe inn det man trenger av mat. Er man vant til at andre tar avgjørelsen for en, kreves det faktisk en del å gjøre det igjen. Jeg får bistand fra serviceleiligheten som ligger rett under meg, blir fulgt opp av Glenne, møter støttekontakten min, og er sammen med venner og familie. Jeg drar på turer til Europa sammen med faren min, besøker venner og familie, og har besøk. Dette klarer jeg fordi jeg veit at jeg alltid har ett trygt sted å komme hjem til. Det er ingen som tvinger meg til å gå på skole eller å jobbe. Ingen som sier at det jeg gjør ikke er meningsfylt. De lar faktisk meg bestemme hva jeg vil gjøre selv; noe som er viktig for meg. Hjemmet mitt er heldigvis enda en gang ett sted jeg har det bra. Livet mitt er til syvende og sist veldig mye bedre enn det var før jeg flyttet hit; og ikke minst er det mer givende. Det er noe med å ha noe helt eget, tingene sine rundt seg, muligheten til å bestemme hva man vil gjøre selv og muligheten til å ha besøk på vanlig måte. Det er ikke alltid det trygge som er det beste, og selv om det virket sånn; viste det seg å være motsatt. For fremtiden håper jeg at jeg fortsatt blir tatt på alvor, at avtaler blir opprettholdt, og at jeg klarer hverdagen som nå. For meg er det ingen selvfølge at ting går bra, siden jeg ble tatt fra all oppfølging der jeg bodde før, når ting gikk greit. Det hjelper veldig når folk rundt deg skjønner at det går bra akkurat fordi man har den hjelpen man har, og at ting kan rase hvis man tar det bort; i stedet for å tenke at alt skal tas bort fordi det går bra. Dette er en vesentlig forskjell.

Viktige faktorer for å lykkes Etter min mening er det noen faktorer som er helt essensielle for at det skal lykkes å få mennesker som er vant til å bo på institusjon ut i boliger. For det første er det viktig å bruke tid; det å investere litt ekstra tid - å ikke haste for fort av gårde, kan faktisk gjøre at man sparer tid til slutt. Det er viktig å la det gå seg til, og la den som skal flytte bli vant til omgivelsene, rutiner, og de som eventuelt jobber der han/hun skal flytte inn. Det er også viktig at de som jobber med en tar en på alvor og virkelig vil ens beste. Det andre som er viktig er hvordan fagpersonene som jobber med en behandler en. Det er viktig at man behandler andre med respekt, medmenneskelighet, empati, og at man bygger opp tillit. Det er også etter min

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

mening viktig at den som jobber med en aldri ser ned på en. Det er også viktig at man ikke blir tatt fra håpet om at det går bra. Uansett hvor håpløst det ser ut må de som jobber med personen som skal ut i bolig holde på håpet om at det går bra. Det var en gang en som jobbet med meg som sa: ”Jeg vil behandle dere som jeg vil bli behandlet selv”. Følger man det kommer man langt.

Foto: Shena Tschofen (www.flickr.com/photos/shenamt/) Licenced under CC BY-NC-ND 2.0

Jeg håper jeg en gang kan bo for meg selv, men dette veit jeg ligger så langt inn i framtiden at jeg ikke tør å tenke på det. Jeg har funnet ut at det for meg er viktig å fokusere på det som er, og ikke bekymre seg over det som en gang vil komme. Det er langt i fra alltid jeg klarer å holde det, men jeg prøver. Det har hjulpet meg i denne prosessen, det å prøve å ta en dag av gangen. Det hadde ikke gått hvis jeg hadde bekymret meg for alt, alltid. Er ting tungt en dag, ja så er det det, men det betyr ikke at det er det i morgen. For hvem vet egentlig hva dagen bringer, før solen går ned?

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Vesle Blome Når har du tenkt å springe ut? Det er alltid for seint Når du trur det er det Når frista er satt Kva om eg sa deg du har kun i natt Når har du tenkt å leve fritt? Framleis pratar du dritt, om kva andre gjer mot deg år attende Di tolking er ei den rette veg, sjå notid og framtid, gå så i lende Når har du tenkt å seie stopp til den notid og fortid som hopar seg opp i det iskalde sinnet Ufordøyd stoff går utover kroppen Når lagringa nokonsinne toppen i Everest-minnet Når vil du stagge ditt vitebegjær? Fleir enn éin gong var du døden nær. Det tek tid å endre seg sjølv, óg i andre Fleire kan finne på å klandre deg, seiande du går heilt feil veg. Sanninga klarer dei ei å sjå Den kopling av verdssyn du prøver å nå Du har høyrd det før – ting tar tid Vakne – så blir det aldri meir strid Når har du tenkt å leve no? Graset veks flittig bak minnenes do. Om du let einskilde minne fare Så kan du spare deg sjølv mang ei mare. Ditt skrekkscenario kvar ei natt. Føl, gje slipp og bli forlatt Når har du tenkt å bli kvitt din tvil? Allting, óg dette, har sin stil: Løys deg frå ikkje, den omvende spegel, eg er ikkje sint, som regel Ver varsam med bruken av må og bør og skal Dei ryddar bort lysta, ta heller ein trall Håp det du kan, men å leve i håpet Vit det er slik du skapar ei tåpe Når unngått fell over deg kan du kun måpe

Når har du mot til å springe ut? I ungdommens vår, ved gryande sommer, med haustens inntog, når vinteren kommer Når mosen i fjellet vert gamal og rotnar, Når nytt liv er nær, er det då du hotnar Så lenge vi lever, eg held det for sant: Eg gjekk gjennom livet, inga styrke eg fann Eg sette meg ned, i mengder eg vann Ei endelaus ro ved å sitje heilt stille Ei tru på at her går ingenting meg ille Så hugs, kvar gong skrekken trår deg for nær: Set deg ved sida hans, berre ver Når har du tid til å springe ut? Ifrå livet tek til får vi utdelt vår sjanse, Livet byr opp, det er vi som får danse Det er jo så mykje som får deg til å sveve Lag deg ein plan Stryk ut det som gjer at du unngår å leve Vesle blome Når har du tenkt å springe ut? Når har du tenkt å leve fritt? Når har du tenkt å seie stopp? Når vil du stagge ditt vitebegjær? Det er opp til deg Når har du tenkt å leve no? Når har du tenkt å bli kvitt din tvil? Når har du mot til å springe ut? Når har du tid til å springe ut? Det er aldri for seint Eirik Herring

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Om å slite psykisk i sosiale sammenhenger Det er ikke uvanlig å høre om at barn med diagnoser som ADHD, Asperger o. l. som sliter i sosiale settinger. De kan ha vansker med å skjønne sosiale koder og forholde seg til de fastsatte normene. Impulsivitet eller rigid tankegang kan kludre til for barna.

De handler uten å tenke og det kan oppfattes som at de ødelegger f. eks leken med hensikt. Rigid tankegang gjør det vanskelig for barnetå ta inn over seg at det ikke ble som en hadde forestilt seg. Dette kan medføre så mye frustrasjon at det koker over og gi utslag i utagerende adferd, verbale utbrudd eller at de trekker seg unna. Skolen er en stor sosial arena på mange områder, som kompliseres ytterligere ved at barna må forholde seg til hyppige skifter; ut til friminutt, start aktivitet, stopp aktivitet og så brått inn til time igjen. Når i tillegg mange av disse barna kan ha en overfølsomhet for lyd, lys, berøring m. m, så kan man tenke seg at det å sende en del av disse barna ut i friminuttet uten støttefunksjon fort kan komme under betegnelsen risikosport. Mange foreldre forteller om at de jevnlig får telefon på jobben med beskjed om at barnet har stukket av eller gått amok på skoleplassen. Dette er mangesidig vondt for foreldrene å få beskjed om. Det verste er at barna har vonde opplevelser på skolen, hvorpå de også blir mobbet for det i etterkant. Sekundært kunne de fortelle om at de opplever det som belastende å måtte forlate arbeidsplassen i tide og utide. De får stort fravær, mister arbeidsoppgaver og noen opplever sure kommentarer fra kollegaer. I samtale med en del foreldre rundt dette temaet så kommer det frem en del gode erfaringer også. Jeg vil si litt om noen av de tiltakene som de hadde gode erfaringer med. Dette for kanskje kunne gi noen ideer slik at flere kan se muligheten for å gi barna en bedre skolehverdag.

Foto: David Salafia (www.flickr.com/photos/djs1021/) Licenced under CC BY-ND 2.0

En forelder forteller om at barnet til stadighet kom i store konflikter i friminuttene, og oftest med det resultat at far måtte forlate jobben for å ta med et ferdig eksplodert og utslitt barn hjem. Dette ble ett økende problem, og man tok noen runder i ansvarsgruppen for å se om noe kunne gjøres. Det ble enighet om å prøve å kartlegge hva som var utløsende årsak til problematikken. Etter noen observasjoner ble det fort klart at det i hovedsak var når barnet ville være med de andre i leken at konflikten oppsto. Barnet kunne f. eks bare bryte inn i et ballspill og ta ballen, uten å forholde seg til at leken allerede var i gang med sin struktur og regler. De andre barna ble selvfølgelig sint på han som kom inn og ødela leken. Barnet eksploderte jo rimelig fort, for han hadde jo ikke ødelagt noe som helst og så var huskestuen i gang. Så ble det en runde på hvordan dette kunne løses. Barnet hadde spesialpedagog for faglig oppfølging noen timer for uken. Hun ville bruke noe av denne tiden ute i friminuttene er periode for å se om det kunne avhjelpe barnet. Hun hadde noen samtaler med barnet om dette med å få være med de andre barna på leken, men uten hverken klandre eller påpeke barnets manglende sosiale forståelse. Sammen klarte de å lage ett system som skulle fungere som en slags hemmelig lek de to imellom. Dette syntes gutten var spennende og motivasjonen for å få dette til var sto. De laget sammen et enkelt men finurlig tegnspråk som kunne brukes på avstand i friminuttene. Dette trente de litt på før de prøvde det ute i friminuttet. Spesialpedagogen ble med barnet ut i friminuttene, men holdt seg på avstand, dog innenfor barnets synsvidde. Når barnet da ville være med på ballspillet, så hadde de avtale om at han skulle stoppe

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

på streken og få øyekontakt med spes.pedagogen. Tegnet for å spørre ble gitt, og barnet spør da de andre om han får være med i spillet, i stedet for bare brase inn. De hadde laget få men gode sjekkpunkter slik at barnet fikk en rettesnor i leken. Etter hvert friminutt fikk barnet ros for det som hadde fungert. Sakte men sikkert ble behovet for denne støttefunksjonen mindre og mindre. Barnet hadde etter hvert lært seg å automatisere mye av det de hadde trent på, og i tillegg bedre forstått lekens regler og hvordan forholde seg til disse. En annen god effekt av dette tiltaket var at de andre barna etter hvert ofte spurte gutten om han ville være med å leke allerede førhan kom bort til streken og rakk å spørre selv. Dette kom seg nok av at nå ble han oppfattet som en god lekekamerat, og ikke en som kom for å ødelegge leken for dem. En annen forelder fortalte om to enkle men likevel gode tiltak som hadde fungert for sitt barn. For barnet hadde det med å eksplodere enten ute i friminuttene, eller like etter de hadde kommet inn til timen. Med bakgrunn i at barnet ofte reagerte negativt på støy og uro, antok de at barnet taklet dårlig det kaoset som ble når alle barna skulle inn og ut fra timene. Barnet var trolig spent som en fiolinstreng, og da skulle det nok ikke mye til før strengen røk. Det ble derfor gjort en avtale med barnet om at han fikk gå til friminutt ett par minutt før de andre, slik at han da stille og rolig kunne finne seg til rette på lekeplassen før de andre kom stormende. I omvendt rekkefølge når de skulle inn igjen til time. Da skulle barnet avslutte leken, og når skoleplassen begynte å tømmes for barn, rusle rolig inn som en av baktroppene. Når barnet da kom inn i klasserommet, hadde størsteparten av elevene funnet plassene sine og

falt til ro. Dette tiltaket hadde en umiddelbar effekt og fungerte veldig godt. Men likevel var det av og til en og annen eksplosjon, men de kom ute i friminuttet. Men bakgrunn i de erfaringene de hadde gjort seg fra det første tiltaket, tenkte de da at dette trolig kom av samme årsak. At barnet fikk overdose av lyd og uro, og det kokte over. Ved siden av klasserommet var det ett lite rom til bruk for gruppearbeid. Der la de en kurv med tegnesaker og noen bøker oppi. Deretter ble det avtalt med gutten at de gangene han syntes det var slitsomt å være ute i friminuttet så kunne han bare gå inn der og pusle i ro og fred. De andre lærerne på skolen ble også varslet om dette tiltaket, slik at gutten fikk fri passasje inn når han hadde behov får være i fred. Det ble ikke flere eksplosjoner i friminuttene etter dette, enda det ikke var mange ganger gutten benyttet seg av rommet. Men man hadde noen tanker om at bare det at gutten hadde mulighet for å gå dit, var til like god hjelp for han som de gangene han faktisk gikk dit. Det finnes ett utall av gode tiltak og erfaringen som har hjulpet mange. Men jeg tenker er at disse to historiene sier meg noe om at det er evnen til å forstå barnet og viljen til å gjøre noe med det som er den største hjelpefaktoren her. Det å se barnet og finne årsakene til problematikken, først da kan man finne gode tiltak som kan fungere for det enkelte barnet. For min tanke er at det finnes ingen barn som vil ha konflikter på skolen, som jevnlig må hentes av sine foreldre for at de har eksplodert eller stukket av i sinne. Dette er nok barn som sliter med noe, men som ikke er i stand til å si noe om hvorfor ting skjer. Da plikter vi voksne i rundt barnet å hjelpe de med å finne og ikke minst rydde triggerne av veien, tenker jeg. Vårres brukerstyrte senter Første gang publisert: 26. mars 2014 på www.erfaringskompetanse.no I 2012 var Vårres engasjert av Erfaringskompetanse for å samle inn historier ved hjelp av medlyttfunksjon. Hverdagshistoriene handler om mestring og vendepunkt på skolen, fritidsaktiviteter, på butikken og fra livet generelt. Prosjektleder: Turid Oldervik. Prosjektmedarbeidere: Elen Cathrine Hopen Furunes og Mona Breding Lersveen.

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Arild – en del av meg

Foto: Nate Bolt (www.flickr.com/photos/boltron/) Licenced under CC BY-SA 2.0

Asperger. Et ord, et navn, personlighetstrekk, styrke og svakhet. En del av meg. Vi er flettet sammen. Av og til var det vanskelig å vite hva som er meg, og hva som var den. Slik var det lenge. Nå beskriver jeg meg selv, som bare meg. Når Gro Dahle så levende forteller om det å være i et liv hvor man bruker all energi på og ta seg sammen, der energitapet til slutt blir så stort at man knekker, da treffer hun veldig mye i meg. Møtene med hjelpeapparatet har vært mange. Noen ganger har det fungert, andre ganger forverret. Jeg har ikke tenkt å legge ut i det vide og brede om alt som har vært vondt, de gangene jeg ikke har blitt sett, hørt eller forstått. Jeg vil heller fortelle hvordan mine særtrekk fra aspergeren, og humoren ble en overlevelsesstrategi, og en redning. Hvordan bloggen om Arild ble til. Helt siden jeg kunne krabbe og gå, har kosedyr vært noe av det fineste i verden. Også som ungdom og ung voksen inn og ut av behandlingsinstitusjoner, tvangsinnleggelser, og mye stress ble disse myke skapningene en

trygghet. Alltid har de hatt personlighet, sine særtrekk, akkurat som meg. I 2010 kom Arild inn i livet mitt. En skjeløyd og miserabel hane, som generelt så ganske mistilpass ut. Strikket en liten lue for å se om det hjalp på utstrålingen hans, noe det absolutt ikke gjorde. Når angsten, tvangen, depresjonen og spisevegringen jeg den gang var utrolig plaget av nok engang forverret seg så kraftig at studiet måtte settes på pause og jeg heller måtte legges inn, stappet jeg Arild ned i bagen med klær og tannkost. Ikke søren om jeg skulle sitte mutters alene på et stimulifritt rom på psykiatrisk og deppe alene! I det minste så det ut til at hanen hadde det verre enn meg, tatt hans miserable åsyn i betraktning. Slik begynte Arild å få nærmest et eget “liv”, gjennom meg.

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Ironisk nok ble han ikke særlig godt mottatt av helsevesenet han heller, i begynnelsen. Først ble han ved en misforståelse årsaken til at mottakslegen ville stemple meg som psykotisk. Nå skjønner også jeg hvorfor theory of mind visstnok er så innmari praktisk å “beherske”. Da sykepleieren og legen bøyde seg frem mot meg å spurte hva jeg hadde i bagasjen, sa jeg som det sant var: sokker, genser, undertøy, hårbørste, jo også hanen vettu, han med strømpebuksa og blå lue. Fra mitt ståsted tenkte jeg at de nok skjønte hva jeg hadde ment. Kosedyret Arild var selvfølgelig også med. Det skjønte de absolutt ikke. Legen sukket dypt, og begynte å rable noe ned veldig fort på blokka. Pleieren bøyde seg nok engang frem, snakket saktere nå. “Du skjønner vel at vi ikke har haner på rommene her Anna, at dette er hallusinasjoner og et tegn på at du er veldig, veldig syk”. Jeg forstår fremdeles ikke hva galt Arild har gjort, og prøver fortsatt å forklare. Men formen min var ikke helt på topp, og ordene kom liksom ikke helt frem. Til slutt løp jeg på rommet, røsket Arild opp fra bagen for å legge frem bevis. I iveren etter å bli forstått kom jeg også til å lukke døra litt hardt. Jeg satte Arild fra meg på gulvet foran legen og sa: “Dette er Arild, han er du vet, sånn kosedyr”- der var ordet: kosedyr! Sur og kanskje litt forlegen snurpet pleieren sammen leppene og sa at her på avdelingen var det absolutt ikke lov til å smelle med dørene, bare så det var sagt! Arild møte med psykiatrien var hard og brutal. Mange ansatte oppfattet arild som noe tull man burde slutte å kaste bort tiden på. Skriv det heller ned, start en blogg og sett ord på vonde følelser- slikt som er så inn i vinden for tiden. Jeg hadde jo lest noen slike. Blogger som jeg opplever som hyllende til sykdom, fotograferer indre og ytre sår, et nærmest konkurrerende miljø hvor statusen rangeres etter hvor ille man har det. Et eddekoppspinn på internett av selvskading, spiseforstyrrelser, selvmordstanker og lidelse. Joda, takk for tipset. Selv synes jeg slike nettsteder og blogger er skumle. Som ungdom med alvorlig anoreksi og tilbøyeligheter særinteresser ble disse nettsamfunnene bensin til sykdommen. Et bidrag til å fordreie verden ytterligere. Hadde jeg opprettet en slik blogg selv, hadde jeg neppe vært friskmeldt fra anoreksien i dag. Ekstra skummelt på grunn av mine aspergertrekk – Evnen til besettelse, behovet for oversikt og tilbøyeligheten for tvangspreget atferd. Likevel valgte jeg å opprette blogg. En antiblogg med Arild i spissen. Små tekster skrevet i ganske triste og håpløse situasjoner, hvor jeg lot pessimismen dyrke Arilds imaginære liv. Uansett hvor trist, sint og lei jeg måtte være, hadde Arild det verre. Så ille at han følte for å blogge om det. Ja faktisk har han det så ille at han ikke ønsker å ha det bra.

Etter hvert ble det et lyspunkt for meg å skrive om alle de håpløse situasjonene denne hanen kunne havne i. Fantasien og den mørke humoren fikk alltid leppene mine til å kurve seg i et smil. Slik ble jeg tvunget til å bruke humoren og se det komiske i mange situasjoner selv når livet var mørkt. Med Arild i bagasjen har jeg kommet noenlunde velberget gjennom mange år med turbulent behandling og sykdom. Fremdeles etter 3 år med sporadiske blogginnlegg, er Arild mitt favorittemne i tankene. I 2012 kom Arild og meg inn på en spesialavdeling hvor vi begge ble akseptert av behandlerne for akkurat den vi var. ”De var virkelig med på leken”. Arild ble til slutt sett, hele Arild, og hans bagasje. Det at også han ble inkludert, var mye hjelp i seg selv. At pleierne og legene der ikke avfeiet kosedyret som noe barnslig og tåpelig påfunn, men heller brukte han og humoren som en inngangsport til meg, gjorde hele forskjellen i behandlingen. Plutselig ble jeg og mine særegenheter sett, akseptert og satt pris på. Endelig kunne skuldrene senkes. Jeg kunne få være meg selv fra topp til tå; bare meg. Og Arild da. Utdrag fra bloggen: “Arild vil ikke mer. Alle terapiformer viser seg å være fånyttes. I dag hadde musikkterapauten glemt iPoden i ørene til Arild. Fire timer med Marit Larsens “Under the surface”, på repeat. Arild vil ikke mer nå. Kognitiv terapi er heller ikke noe å trakte etter. Særlig ikke for en middels hanehjerne. Den kognitive diamanten får øynene hans til å sjele betydelig mer, og tvinger fram løsninger han ikke har sett før. Arild vil ikke ha noen løsning. Løsninger er for pyser, sier han. Løsninger får folkt og fe til å ha det bra, Arild vil ikke ha det bra”. Personlig synes jeg det er trist at så mange behandlere ikke tørr å bruke humor, eller se det som er så fint i mennesker som kanskje er litt annerledes. De blir alt for opptatt av det som er så ”normalt”. Alle skal vi være så normale. Det er jo så synd, fordi veldig mange med autismespekterlidelser har også en komorbid lidelse i tillegg. Det kan være depresjon, angst, tvangslidelse, spiseforstyrrelse og mye annet. Da er det kanskje ekstra viktig at behandlerne også fokuserer på ressursene, det særegne vi med autisme har i oss. Bruke det i kommunikasjonen og forståelsen. Bruker det som en nøkkel for å bli invitert inn i den forunderlige, men også innimellom fantastiske annerledesverden. Arild

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Foto: Jo Christian Oterhals (www.flickr.com/photos/oter) Licenced under CC BY-NC-ND 2.0

Hverdagens skjønnhet

Hverdagen er over oss, med eller uten streik, og jeg tenkte jeg skulle skrive et lite “skråblikk” av vår hverdag og våre morgener, sett fra en flues perspektiv. Har mange ganger tenkt på hvordan vi må oppfattes utad, om noen var her en morgen, denne familien med der 3 av 4 barn har en autismespekterforstyrrelse. Er det egentlig så mye forskjell fra en vanlig familie?

en båt tatt fra en amerikansk film der et cruiseskip blir tatt av en kjempebølge og kantrer. Du hører et “Vosj”, og går du inn finner du to gutter liggende på magen, de har da gått rundt.

Våre morgener er sterkt preget av særinteressen til våre infantile tvillinger, der særinteressen nå er synkende båter.

Særinteresser tar stor tid, konkluderer fluen på veggen.

Det er helt opp til hvilken båt som går ned først, som setter standarden for dagen. Går “Titantic” ned, våkner mamma av “Iceberg, Iceberg, straight ahead! “, går “Britannic” ned, er eksplosjonen som kommer når torpedoen treffer båten øredøvende! Det e helt fantastisk hvor mye lyd to gutter på 6 år kan lage en tidlig morgen rundt klokken 5. Den mest humane måten å våkne på er faktisk om de sammen bestemmer seg for at “Posedion” skal gå ned,

Så står vi opp alle, den ene surere enn den andre, foruten om tvillingene da, de e fremdeles opptatt med å synke. Frokost er en seremoni det også, med mye å ta hensyn til. Du har for eksempel lydproblematikken. Kan lyd være et problem om morningen? undrer fluen på veggen. Ja, lyd er et problem, og her må det tas store hensyn, så hos oss spiser vi frokosten der vi føler det er mest komfortabelt. Og det er helt okay! Det viktigeste må vel være å få i seg frokost, og få en god start på dagen?

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Ro er også viktig hos oss. Det hjelper ikke med en stresset mamma som springer rundt og fikser ting i siste liten, jeg har lært meg at forberedelse er det beste. Ellers kan vi ende opp med at G kommanderer L til å bli spikermatte, og han selv fungerer som reserbil. Slik funker mine gutter, kommer det ut av system så går vi i filmen.

Hverdag Tekst og melodi: Louis Jacoby Når en morragretten unge slår seg vrang og rekker tunge og nekter å ta klær og støvler på. Når melkeglassa veltes og geitost-maten eltes

Litt før 8 begynner prosjektet med å få alle ut, på med regnklær, sherroxer, luer, den ene vil aldri ha på regnbukse, det e dust, skal jeg ta kampen i dag eller ikke?? Den andre e mer opptatt av HVOR “Titanic” sank. Altså HVOR, mamma! Du må gå på datamaskinen og google!

mellom fingre som er klønete og små Så husk at denne dag må du ta vare på den forsvinner mellom fingra dine nå en gang vil du savne slitet da er det for sent å vite;

Fluen ler der den sitter, den ler høyt!

det er du som gjør din dag og tinning grå

De to eldste kommer seg avgårde, den ene med buss til videregående og den andre på nærskolen, de to minste venter, de skal inn til M for å gå på skole, på en forsterket base.

Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle

Mamma bøyer seg for å ta dra opp en glidelås, snur seg og oppdager så at den andre tvillingen nå står uten bukse. Der var et hull, et MINIMALISTISK hull! Jeg mener det, det var omtrent umulig å se! Men det var der, og man går vel ikke på skolen med hull i buksen, gjør vi vel mamma??

Så husk at denne dag må du ta vare på

og du kjefter på en glede og en lek Når du har glemt å leve midt i hverdagen og strevet og tålmodigheten din har satt sin strek

den forsvinner mellom fingra dine nå en gang vil du savne slitet da er det for sent å vite; det er du som gjør din dag og tinning grå Du er kysten som de en gang seiler fra

Mamma puster, finner ny bukse og trer på, i grevens tid, der kom taxien!

si meg hvem er stor og hvem er liten da Når fremtidshavet ligger som et speil så blås din medvind inn i deres seil

Alle ute av huset, mamma jubler stille, klarte det i dag og! Uten de store krisene. Vel vitende om hvor heldig hun er, hun har ikke barn med skolevegring. Hun slår kaffi i koppen, og har en stille stund før hennes hverdag starter, for “AS Larsen” drifter ikke seg selv. Jeg tror fluen nå har konkludert med at morgenen vår nok ikke er helt som alle andre sin.

Når lørdagen blir til søndag, du ber en stille bønn da om at unga ikke våkner klokka 5 Men Vårherre kan ikke love at du skal kunne sove når to små kommer inn med morra-klem. Så husk at denne dag må du ta vare på den forsvinner mellom fingra dine nå en gang vil du savne slitet

Men, mens jeg sitter der alene, i stillhet, så tar jeg meg selv i å nynne på en av de fineste sangene jeg vet om.

da er det for sent å vite; det er du som gjør din dag og tinning grå

Den vil jeg nå dele med både dere, det er hverdager vi har flest av, og jeg ønsker at dere alle får den beste hverdagen dere kan få. På deres premisser, ikke alle andre sine. Ragne Beate Larsen, Nestleder i Sogn og Fjordane fylkeslag

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Foto: Amanda Tipton (www.flickr.com/photos/demandaj/) Licenced under CC BY-NC-ND 2.0

Ikke helt som alle andre

Jeg har en bror, som egentlig er eldre enn meg men samtidig så går han for å være minsten i familien. Han er ikke helt som alle andre, han er mye syk og har mange forskjellige tilstander. Dette er en historie om hvordan det er å være søster, og historien om min bror som ikke alltid får forklart seg, i dag kan han prate selv om han prater litt rart og er ikke alltid like lett å forstå hva han sier. Da han var liten kunne han ikke prate, han laga lyder, men det kom ikke ordentlige ord, når vi var veldig små laga vi på en måte vårt eget språk, vi forsto hverandre. Jeg kunne prate og si det jeg ville, han kunne ikke. Du så han prøvde å si ting men det kom ikke ut slik som han ville tror jeg, for noen ganger ble han sint og andre ganger ble han bare veldig lei seg. Det er ikke så lett å sette seg inn i hvordan det er å være han bestandig, og prøve å være han det blir bare rart. Men det jeg vet, er jo hvordan jeg har oppfattet det opp mellom åra. Han gikk i barnehagen, når vi var ute å lekte, var han på et rom og lærte å prate. Han begynte ikke på skolen når han skulle, for han mye på sykehuset og han var ikke klar til å begynne på skolen når han var 6 år. Da han begynte på skolen, så begynte han på en vanlig skole, men etter hvert ble det for vanskelig for han å være der. Han opplevde mye vondt på skolen, fordi han var annerledes enn de andre. En gang ble mamma og pappa ringt etter, da hadde noen grisebanka han.

En gutt hadde holdt han, en slo, en sparka og en sto å passet på at ingen så det. Hvorfor? Jo fordi han ikke var som alle andre, han pratet ikke som dem, og han hadde fortalt læreren at de hadde gått til skogen for å snikrøyke. De skulle hevne seg. Han hadde skoavtrykk i tinningen, og over magen der sonden hans er. Han ene gutten hadde sagt at slike som han, ikke hadde livets rett. Tenk så mye vondt, bare fordi man er litt annerledes. Tenk å være så slem med andre, det gjør vondt å tenke på, de var slemme med han uten grunn. Selv om de mente de hadde en grunn, fordi han hadde sladra på dem. Han gjorde jo egentlig ikke det, han har lært at gå utenfor skolens område ikke var lov, og røyking og barn er heller ikke lov så da sa han i fra. Han er en parragrafrytter, regler skal følges, har han lært noe ja da er det slik, det kan ikke forandres. Det kan være vanvittig irriterende, jeg vet det. De skadet broren min bare fordi han ikke er som dem. Han er ti ganger bedre enn dem, fordi sammen med han kan man være seg selv,

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

man trenger ikke late som om man er noe annet enn seg selv. Å være seg selv i nærheten av han er ganske enkelt. I dag går han på Frøy, det er en skole for de som trenger litt annerledes læring, han er glad der, han gleder seg til skolen og han har fått venner, venner som er som han. Når han var blitt trygg der, var han glad og lykkelig når han ble vekket om morgenen, han sa ofte :”skole i dag mamma, skole nå Nikki” og gliste. Noen dager som er vanskelige for han, er når han har hatt mange og lange epilepsianfall, da sliter han med å si hva han vil. Han står og da sier han ofte det samme om igjen og om igjen. Det er så utrolig irriterende noen ganger, men samtidig må det jo være ganske skremmende for han. Han vil gjerne fortelle masse, ting han har vært med på, ting han gruer seg til og ting han gleder seg til. Noen ganger bruker han enkle tegn, spesielt ferdig tegnet, da får han ikke fram hva han mener, han blir urolig eller så begynner han å le. Han kan le av rare ord, han kan le av ord som er vanskelige å forstå. Det som er kjempe rart er at han forstår mange engelske ord, han er god i engelsk, han forstår mye og han prater masse engelsk, hvorfor i alle dager klarer han da ikke å si en del ord på norsk, det skjønner jeg ikke. Andre ganger bare glemmer han ord han har klart før, han bare glemmer ord helt uten grunn, eller han glemmer ting han har klart tidligere, da bare står han å ser på deg å sier at han ikke husker eller så sier han: ”atte i morgen” det sier han om igjen og om igjen. Han kan ikke si r- lyden, og mange ord har r i seg, noen ganger blir det så vanskelig å forstå hva han vil og hva han sier, noen ganger prater han så veldig fort at det blir helt umulig å få med seg hva han vil. Når man bare hører han prate, så tror man kanskje at han er mye yngre enn det han egentlig er, fordi han prater annerledes enn det vi gjør. Han høres ut som en liten unge sier noen. ”Nikki skal vi spille payday? Nikki til mandag skal jeg i busdag, skal på bowling busdag, skal du væle med da? Offer skal du ikke det? Nikki skal vi spille payday nå, Nikki offer svalel du ikke?” Det er enkle ord, ord som er lette å forstå og som egentlig er lett å si, bare ikke for han. Skal gudene vite at det kan være irriterende, noe vanvittig irriterende. At planer blir forandret for det er noe som skjerer seg, at det er utredninger og sykhusbesøk som gjør at ting må utsettes, ting jeg har gledet meg til, som må utsettes. Hva med meg da? Hva med det å være søster, hvorfor får ikke søsken være med? Hva skjer når mamma å pappa blir gamle? Blir han mitt ansvar, hvem skal følge han, hvor skal han være, hvem er det da som skal passe på at han får den hjelpa han trenger?

Noen gjør narr av han når han prater, det er slemt gjort, han kan ikke noe for at han ikke kan prate som oss, han kan ikke noe for at han ikke forstår. Det er vondt og sårt å bli gjort narr av bare fordi du sier ting litt annerledes enn andre. Noen ganger gjør noen narr av meg fordi de sier jeg sier l på en rar måte, en»østfold» måte. De som gjør narr av andre for måten de prater på er kanskje fordi at de blir usikre og ikke helt forstår hva han sier, det er jo bare å spørre om igjen. Jeg gjør det ofte. Han blir lei seg når noen må spørre om igjen hva han sier mer enn en gang, da vil han ikke prate etterpå. Noen ganger velger han å ikke prate bare bruke tegn, det er også ord, men det er ord det er mange ikke forstår, man må ha lært tegn til tale for å forstå, og enda verre er det når han lager egne tegn. Når man ikke har ord må man få alternativ kommunikasjon, det kan være både tegn og bilder eller en kombinasjon av alt sammen. Samme hva det heter egentlig, bare det kan hjelpe noen å kommunisere, slik at man kan forstå den andre. Det er viktig å kunne få uttrykt seg, man blir ensom om man ikke har noen å prate med. Noen ganger er folk flinke til å prøve å forstå, noen ganger tar de det helt naturlig, men når man ikke tør eller får til å prate med andre blir man ensom. Jeg tror han var ensom under konfirmasjonsundervisninga. Mamma var med han som hans tolk, ikke fordi han ikke har ord men fordi han trenger en del ekstra og fordi at de ikke hadde klart å skaffe noen som forsto han. Han grua til hver gang, det var ikke mange som prata med han, de prata om han. Noen få prata med han, de blei overraska over at han kunne så mye. Når de fant ut det, da kunne de spørre, da kunne de prate med han, da slapp de jo å gjøre oppgavene, han viste jo svara, han hadde jo lest det som var lekse og han er vanvittig flink i historie, og kan masse om verdenskrigene og slike ting som vi fikk spørsmål om. Noen sa de var på gruppe med en raring, en retard, min bror retarden, jeg sa ikke han var broren min, han er tvillingen min, jeg hadde ikke lyst til å si det, jeg blei bare lei meg når jeg hørte det. For å være retard, må man være mentalt retardert eller ha psykisk utviklingshemming, han har ikke det, han har bare mye annet. Han har felt i hjernen sin som har masse elektriske impulser, han har felt som ikke fungerer. Tenk om det var de som ikke kunne prate da. Tenk hvordan de hadde følt seg da. Ord, ord er mye rart, for oss er ord en del av det å være oss, vi kan bruke dem som vi vil, vi kan gjøre oss forstått, for han er ord noe som er vanskelig, noe som han ikke helt forstår men samtidig forstår, ord er vanskelig. Å finne ord om hva ord er, synes jeg kan være vankelig, det er vanskelig å få forklart hva man mener uten å bli

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

missforstått. Det er så utrolig fort gjort å missforstå ord, og da blir man lei seg eller sint, men har man ord så kan man jo forklare hva mener, men når man har ord og ikke forstår hva orda er så får man ikke forklart seg. Da blir ord vanskelige, det er vanskelig å sette seg inn i hvordan ord påvirker de som ikke har dem, eller som har dem i liten grad. Det er ikke bare ord som er vanskelig for han, det er mye annet også som er vanskelig for han. Noe av det er det å forstå andre, han forstår ikke kropsspråk, han forstår forskjell på sint stemme og vanlig stemme, han blir redd om han hører noen med sint stemme. Stemmen trenger ikke være sint, den kan være litt høy, da tror han at man er sint og han blir redd. Når han blir redd, blir det enda vanskeligere for han å forstå for han lukker seg inne i seg selv. Noen ganger forstår jeg ikke hvorfor han blir redd, vi kan være på kino, og det kommer en høy lyd vil han hjem. Han holder hendene for ørene og ser ned. Noen ganger går han i ring, noen ganger går han bare rundt å sier ”poke”, da tar han fingeren borti armen din. Han kan holde fingrene forran munnen, og le, han står å fniser av alt og ingen ting da er han glad og lykkelig. Du blir glad når han ler, sjøl om jeg kanskje er irritert på han, når han ler så blir du lattermild, det smitter. Han er ofte lykkelig, han ler mye. Han er han, det er ingen som han, han er spesiell på sin egne måte. Han er min ”storebror” og jeg er glad i han akkurat som han er.

FFOs rettighetssenter Rettighetssenteret er et rådgivnings- og kompetansesenter i rettighetsspørsmål som gjelder personer med funksjonshemning og kronisk sykdom. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) eier og driver senteret. Senterets rådgivere er jurister med erfaring innen velferdsrettens område, og de gjør blant annet dette: • Besvarer og registrerer henvendelser fra funksjonshemmede og kronisk syke, pårørende og andre. • Utarbeider dokumentasjon om brukernes rettstilstand i praksis. • Holder kurs og foredrag. Senterets rådgivere treffes på tlf. 96 62 27 60 mandag, tirsdag og onsdag fra kl. 10 til kl. 14. Kommer du til telefonsvareren i telefontiden, er det fordi de sitter opptatt i telefonen. Da kan du forsøke å ringe litt senere, eller du kan sende en epost: rettighetssenteret@ffo.no Du kan også bruke et kontaktskjema som du finner på ffo.no/Rettighetssenteret/ Kontaktskjema/

Anniken B. Rohde

Jungelhåndboka 2014 er den eneste oppdaterte guiden gjennom lover og rettigheter innen velferdsretten. ffo.no/Rettighetssenteret/ Jungelhandboka/

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Autismeforeningens nye daglige leder Den nyansatte daglig lederen i Autismeforeningen sprudler av iver da vi treffer henne i gangen på kontoret i Oslo. ”Det er med stor glede og ydmykhet jeg har påtatt meg denne viktige oppgaven!" sier Tove Olsen. ”Autismeforeningen har gjennom 50 år hatt stor betydning i kunnskapsspredning og med å jobbe med oppfyllelse av rettighetene for mennesker med ASD. Jeg har som fagperson vært medlem i mange år, og har hatt glede og nytte av forskjellige kurs og konferanser i regi av Autismeforeningen. Nå gleder jeg meg til selv å være en del av dette arbeidet”, sier vår nye daglige leder. Tove Olsen er en blid dame fra Oslo. Hun er vernepleier med videreutdanning i allmennpedagogikk og spesialpedagogikk, og har arbeidet innenfor autismeområdet i det meste av sitt yrkesaktive liv. Hun har erfaring fra arbeid med barn, unge og voksne innenfor så og si hele autismespekteret. Samarbeid med pårørende og forskjellige faginstanser har stått sentralt i arbeidet, og hun har nærmere 20 års ledererfaring fra forskjellige organisasjoner.

Erfaring med utfordringer Tove Olsen kommer fra stillingen som avdelingsleder i den private Stiftelsen Radarveien, botreningstilbudet M18. ”Denne jobben har gitt meg erfaring med hvor store utfordringer det kan være forbundet med å starte opp og drifte nye nye tilbud for personer med ASD. Jeg håper å kunne bidra til å videreføre erfaringene herfra i nye sammenhenger.” Som nyutdannet jobbet hun i mange år som miljøterapeut og avdelingsleder ved den private ideelle stiftelsen Ragna Ringdals dagsenter i Oslo. Her var hun med på å etablere en egen avdeling for personer med ASD. Senere ble hun avdelingsleder ved Statens senter for Barneog ungdomspsykiatri, Autismeteamet Rabben. ”I løpet av de to årene ved Rabben møtte jeg mange barn og ungdommer som ble utredet med tanke på ASD. Alle menneskene jeg møtte der – barn og unge med diagnose, familiene deres og mange dyktige fagpersoner – lærte meg enormt mye om de store forskjelligheter vi kan møte hos mennesker med ASD” sier hun. Hun har også vært lærer ved Nordvoll skole og autismesenter i Oslo, så det er en autismefaglig erfaren dame Autismeforeningen nå har kapret.

Høyt og lavt Tove synes å være rett kvinne på rett sted. Som leder i Autismeforeningen må en være høyt og lavt. Det er noe hun kan og liker. Både i Stiftelsen Ragna Ringdal og i Stiftelsen Radarveien var hun ansattes representant til styret i flere perioder. hun har også styreerfaring fra andre frivillige organisasjoner, borettslag osv. Kombinert med frivillighetsarbeid og gruppeveileder ved en krisetelefon i mange år har hun mange verdifulle erfaringer som vil komme godt med i hennes nye jobb. De ansatte vi har snakket med er positive til at lederkabalen i foreningen endelig er løst. Det gir forutsigbarhet og motiverer til å jobbe, sier de.

Fjærnt og nært Autismeforeningens nye daglige leder har også jobbet i Danmark. Der skaffet hun seg et bredt autismefaglig nettverk. Hun er glad i Danmark og ser frem til det nordiske samarbeidsmøtet i København denne høsten. Men aller mest er hun opptatt av at Autismeforeningen i Norge er en forening for medlemmer i vårt langstrakte land. ”Det er imponerende å høre om alt arbeidet som utføres av frivillige for å bidra til bedring av levekår for mennesker med ASD! Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med representanter for foreningen i alle fylkeslag og til det videre samarbeidet med dere alle!” sier en smilende daglig leder. JJ

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Konferanserapport

Barnevern til barnets beste Barnevernets møte med barn med autisme, ADHD, Tourettes syndrom og Narkolepsi Mange barn ikke får de tjenestene og den oppfølgingen de trenger. Spesielt sårbare er de som har sammensatte behov, og der grensene mellom ulike aktører er uklare. Grenselandet mellom hjelpeapparatet innen psykiatri og barnevern er vanskelig. En del symptomer på for eksempel autisme kan ligne veldig på symptomer på omsorgssvikt. Prosjektet ”Barnvern til barnets beste” arrangerte 24. oktober en åpen fagkonferanse i Oslo. Prosjektet er et samarbeid mellom ADHD Norge, Autismeforenignen i Norge, Norsk Tourette Forening og Foreningen for søvnsykdommer, Nasjonal kompetanseenhet for autisme, Nasjonalt kompetansesenter for ADHD, Tourettes syndrom og narkolepsi.

Samhandling på tvers De fremmøtte fikk både faglige og personlige innblikk i autisme, ADHD, Tourettes syndrom og Narkolepsi. Ikke minst gjorde advokat og stortingspolitiker Abid Raja inntrykk med sin egen personlige historie som barnevernsbarn. Omsorgssvikt fører gjerne til at det går dårlig med barn. Han selv klarte seg bra, på tross av hjelpen fra barnevernet, som han sa. Raja pekte på to viktige satsningsområder: bedre samarbeid på tvers av sektorene, og økt kompetanse i barnevernet og i psykisk helsevern om hverandres fagområder. For å få til dette er tett samhandling avgjørende. Behovet for tverretatlig samarbeid omtales av partene i samarbeidsprosjektet som tverrfaglighet. Det poengteres at liten grad av samarbeid mellom Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) og barnevernet resulterer i at barn i barnevernet ikke får lik tilgang på helsetjenester innen psykisk helse, som andre barn i Norge. Når familier med særskilte behov ikke får den hjelpen de trenger, kan dette få betydning for omsorgsevnen. Prosjektet har derfor som mål at BUP må være sterkere til stede i saker når barnevernet kommer inn i bildet, heller enn å trekke seg ut.

Barnevernet må stille krav til andre instanser om tiltak og hjelp til familiene slik at de får de lovpålagte tjenestene de har behov for. Barn i barnevernet skal ikke diskrimineres som følge av bruk av ”feil” lovverk, og derav ikke få den behandling og oppfølging de trenger fra BUP og øvrige helsetjenester.

Brukermedvirkning er faglighet Tverrfaglig kompetanse involverer også å lytte til foreldrene og anerkjenne deres unike kunnskap om deres barns spesielle karaktertrekk og atferd. Når man har å gjøre med barn som har annerledes atferd på grunn av en funksjonsnedsettelse, kan kombinasjonen av den vante forståelsen av foreldres omsorgsevne og barnevernets arbeidsmåte bli feil. Disse barna og familiene trenger å bli møtte med forståelse for barnets vansker og familiens spesielle utfordringer og behov. Tverrfaglig kompetanse fordrer brukermedvirkning. Det er ingen organisert brukermedvirkning på systemnivå i kommunalt eller statlig barnevern i dag. Til sammenligning har helseforetakene brukerutvalg som har en meget viktig funksjon. Brukermedvirkning på systemnivå og etablering av brukerutvalg i alle fem Bufetat-regioner er således et viktig mål i prosjektet. Seniorrådgiver Hanne Ingerslev i Bufdir presenterte den kommende veilederen om barn og unge med nedsatt funksjonsevne for barnevernet. Veielederen tar utgangspunkt i konklusjonen i rapporten Ansvarsfordeling til barns beste? Barn og unge med funksjonsnedsettelse i barnevernet (NOVA 2011) om at kombinasjonen funksjonsnedsettelse og omsorgssvikt krever en særlig innsats av hjelpeapparatet og stor grad av tverretatlig

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

samarbeid, Veilederen skal fremme likestilling og deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne, og blir et omfattende oppslagsverk for barnevernsansatte. Veilderen vil være klar innen utgangen av 2014.

Enten eller begge deler? Psykologspesialist Gunn Stokke fra Bufetat, Molde foreleste om vanskene med å sortere hva som er hva. Både i Norge og internasjonalt har det vært lite faglig fokus på barn med autismespekterdiagnoser (ASD) som lever under dårlige omsorgsvilkår. Men det er ingen grunn til å tro at barnevernet ikke har kontakt med barn med ASD, eller at barn med ASD ikke kan oppleve omsorgssvikt og overgrep. Snarere er disse barna er mer utsatt enn andre. Når barnevernet skal vurdere omsorgssituasjon og behov for tiltak ser en gjerne på relasjonen mellom omsorgsytere og barnet, og på det rare barnet. Og en finner gjerne det en kjenner til og er opptatt av. Kjenner en til syndromer er det fare for å knytte alt det avvikende ved barnet til et syndrom, og slik overskygge eventuell reaktiv tilknytningsforstyrrelse som kan grunne i omsorgssvikt. Er fokuset kun på tilknytningen mellom omsorgsyter og barn er det på den annen side fare for å se all avvikende atferd som resultat av omsorgssvikt, traume eller mishandling. Er det barnet som er rart, og familien vanlig? Eller var barnet vanlig og omsorgsmiljøet rart og skadelig for barnet som derfor ble uvanlig? Kanskje den rare familien er rar i samspillet med det rare barnet?

På med brillene! Kontakt med barnevernet er stigmatiserende i seg selv, og utgjør en belastning for foreldre. Medlemmer i brukerorganisasjonene er ikke trygge på at de får hjelp fra barnevernet. De er snarere redde for hva barnevernet kan finne på å gjøre, sa advokat Magne Brun, medlem i Autismeforeningens faglige råd og Fagrådet ADHD Norge. Barnevernet må være ydmyke for kompleksiteten i sakene og velge dialog som form, sa psykologspesialist Einar Salvesen i sitt innlegg. Selv trakk han seg ut av feltet på 90-tallet fordi han så det som altfor vanskelig for en spesialpsykolog å avgjøre slike saker som i følge ham selv krever mye større prossesuelt arbeid enn det som gjøres i dag. Tilbake i feltet erfarer han ikke sjelden at det vitenskapelige nivået i sakkyndige rapporter som altfor svakt, preget av spekulasjoner og manglende faktagrunnlag. Kontrollen av sakkyndighetsrapportene er preget av dobbeltroller og skremmende stor definisjonsmakt. Både Brun og Salvesen poengterte at det gjøres mye bra i barnevernet, men at deres fokus denne dagen var de sakene der tingene ikke fungerer. Generalsekretæren i ADHD Norge, Marianne Oftedahl, oppsummerte mange av innleggene: Vi må ha mange briller på, se flere faglige perspektiver. Inntil det skjer tør vi ikke anbefale barnevernet som en samarbeidspart, men vi håper at dette samarbeidsprosjektet kan bidra til det, avsluttet hun. Konferansebidragene finnes på www.adhdnorge.no Jarle Johannessen

Foto: Evan (www.flickr.com/photos/thevlue/) Licenced under CC BY-ND 2.0

Både klinisk erfaring og faglitteratur tilsier at det er svært vanskelig å avgjøre hva som er hva. Særinteresser er dog et mulig holdepunkt, sa Stokke. Særinteresser ved ASD er ofte knyttet til innhenting av kunnskap om konkrete fenomen i verden. Traumatiserte barn kan ha hyppige gjenopplevelser og lek som er fokusert på traumatisk innhold.

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

En hilsen fra Vestfold fylkeslag Praktisk informasjon Årsmøtet vil februar kl 18.

bli

torsdag

Adressen til årsmøte er Glenne regionale senter for autisme, Fogdeveien 55, 3184 Borre. Så hold av denne dagen allerede nå. Dersom du har saker du ønsker tatt opp på årsmøtet, må disse være styret i hende innen 01.01.15. Sakene kan sendes på mail til vestfold@autismeforeningen.no eller pr brev til Audun Rør, Brekkelia 8, 3153 Tolvsrød. Sakspapirer vil bli levert ut på årsmøtet, og lagt ut på vår hjemmeside www.autismeforeningen. no/vestfold og på vår facebookside: Autismeforeningen i Vestfold. Saker som ikke er innmeldt innen fristen, kan ikke behandles på årsmøtet. Valgkomiteen er allerede i gang med sitt arbeid. Dersom du har innspill til denne kan du sende en mail til valgkomiteen.vestfold.ain@ gmail.com, eller ta kontakt med Lillian S. Gotteberg tlf 91120471 Vi har sendt ut flere brev pr post, der vi har informert om at vi ønsker flest mulig epostadresser slik at vi kan bruke dette til utsendelse, da porto utgifter tar mye fylkeslagets økonomi, det er midler som kunne vært brukt til andre aktiviteter, vi

har også sagt fra at de som ønsker brev, må sende oss beskjed om dette. Men det er dessverre få som har gitt beskjed om dette. Å kun bruke mail og nett er i tråd med føringer fra sentralt hold, samt det er det som det offentlige også går over til.

Av andre arrangementer vi har gjennomført i år kan vi nevne juletrefesten som er en kjent og kjær tradisjon, som vi avholder hvert år i januar, samt sommerfesten som i år ble en høstfest, og torsdagsgruppene som vi har 1. torsdag i mnd (utenom ferier da blir de flyttet)

Alle våre arrangementer blir annonsert på vår hjemmeside www.autismeforeningen.no/ vestfold og på facebooksiden vår Autismeforeningen i Vestfold.

Vi vil ønske dere alle sammen en riktig god jul og et godt nytt år, og ser frem til å se dere på våre fremtidige arrangementer!

Det er i Vestfold det skjer Så vil vi fortelle litt arrangementene vi har gjennomført i år, et av arrangementene er verdens autismedag som var 2. April. Vi gjennomførte dagen i samarbeid med Glenne regionale senter for autisme. Ansatte ved Glenne holdt miniforelesninger gjennom hele dagen om forskjellige temaer om bla arbeidsmetoder som brukes i forbindelse med autismespekterforstyrrelser. Fylkeslaget holdt foredrag om en søsters betraktninger om hvordan det er å være søster. Samt salg av noe å bite i og forskjellige bøker . Det var også mulighet til å få samtaler med flere i styret, samt samtale med noen av fylkeslaget likepersoner. Det var både pårørende og fagfolk fra flere instanser som hadde tatt turen til Glenne den dagen, noe som viser oss at en slik dag er viktig.

Gro Børresen Rhode

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Tips til Jul Mange familier har flotte juletradisjoner, men det er ikke alltid morsomt, motiverende eller ”tålelig” for et barn med autisme. Det samme gjelder for voksne med ASD – men det er store individuelle forskjeller. Likevel er det som er hyggelig for nevrotypiske er ikke nødvendigvis like hyggelig for mennesker med autisme.

FRISK JUL FOR ALLE

God planlegging, gjerne visuell planlegging, og forutsigbarhet gir mennesker med autisme rom for å kunne mer og holde ut mer.

Forbered. Bruk julekalender og snakk om hva julefeiring innebærer, sammen med barnet ditt. Fortell familie og venner om hva autismespekterdiagnosen betyr for deres familie, og deres måte å feire jul på. Bruk dags-, ukes-, og månedsplaner for å klargjøre rammer, også på annerledes dager, som julaften. Tilrettelegg. Som forelder vet du som regel hva barnet ditt tåler og ikke tåler. Tilrettelegg slik at dekorasjoner, lyd og lys, gavemengder ikke blir overveldende, også ved besøk hos andre. Forklar. Forklar hvorfor vi feirer, hvordan dere feirer og hvorfor, både til familiemedlemmet med diagnose, og til familie og venner. Åpenhet kan forebygge misforståelser. Hold på rutiner så langt det er mulig. Gjør dagene så gjenkjennelige som mulig for familiemedlemmet med diagnose. Det kan være lurt å ikke endre for mye på rutiner som f.eks. morgenrutiner, leggerutiner, måltidsrutiner.

Foto: Colourbox.com

Her er noen generelle tips som kan gjøre julefeiringen til en god opplevelse for alle:

www.naaf.no

Allergi. Julen kan være en utfordrende tid for mange allergikere. Duftoverfølsomhet og allergi mot både blomster og trær kan spolere julehyggen, skriver Astma- og Allergiforbundet. For nyttige råd til planlegging og forberedelser til en frisk jul for alle, besøk: www. naaf.no/no/subsites/friskjul/

Redaksjonen ønsker alle god jul og godt nytt år! 24

E.E.Y

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014 Informasjonshefter om barn og unge med ASD i skolen Autismeforeningen har med støtte fra Utdanningsdirektoratet utviklet fire informasjonshefter om barn og unge ASD i barnehage, barneskole, ungdomsskole og videregående skole. Målgruppen er lærere, pedagoger og andre som jobber i og med barnehage og skole. Heftene er korte og tydelig innføringer i hvordan autismespektervansker kan arte seg på de forskjellige alderstrinnene. I tillegg omtales tilrettelegging av undervisning og omgivelser, informasjon til medelever, rettigheter og plikter, planlegging av videre skolegang og overganger. Litteraturliste i alle hefter. Heftene kan bestilles i papirutgave fra Autismeforeningens kontor, eller lastes ned fra www.autismeforeningen.no Reigstad, Torhild Linnea: Tilrettelegging for utvikling og mestring av sosiale ferdigheter for elever med Asperger syndrom i vanlig skole. Dette heftet presenterer en rekke konkrete eksempler på tilrettelegging av opplæring og inneholder korte kapitler om samarbeid, individuell opplæringsplan og andre former for tilrettelegging, presenteres to verktøy for konkretisering og visualisering som har vist seg nyttige: ”pluss/minus-skjema” og ”fyrstikkmennesket”. Fritt tilsendt for kr. 70,- (Normal pris: kr. 102,-). Tilbudet gjelder fram til 31.07.2014. Bestillingsblankett bakerst i bladet.

Ørjasæter, Tordis: Boka om Dag Tore. Cappelen 1976/82. Boka om Dag Tore er en meget innholdsrik bok, så liten den er av omfang. Et avklaret menneskelig dokument, der ømheten og respekten for sønnen slik nettopp han er, går som en varm undrstrøm gjennom alt som fortelles. Et håndslag til alle Dag Tore'r og deres foreldre; for alle oss andre, meningmann som politikere: en hanske. Fritt tilsendt for kr. 70,- Paperback. (Normal pris: kr. 102,- + porto.) Bestillingsblankett bakerst i bladet.

Tetzchner m.fl.: Biologiske forutsetninger for kulturalisering. Autismeforeningen/Psykologisk inst., UiO 2008. Denne samlingen av 25 artikler over 378 sider er skrevet av kolleger og venner av Harald Martinsen til hans 60-årsdag. Samlingen illustrerer Martinsens forening av praksis og teori og hans engasjement for mennesker med autisme, og vitner om hans brede innflytelse. Boken bør være av interesse for alle som arbeider med mennesker med ASD. Fritt tilsendt for kr. 190,- Paperback. (Normal pris: kr. 290,- + porto.) Bestillingsblankett bakerst i bladet.

Sundby, Heidi: Barnet med det rare i. Fjordholm filmproduksjon 2011. Hvordan påvirkes en familie når man får et handikappet barn? Kunstneren Heidi Sundby tok frem videokameraet sitt for å dokumentere sitt yngste barns utvikling, og ganske raskt kom det for dagen at noe var ikke som det skulle være. Filmen følger alle stadiene i en liten families erkjennelsesprosess i forhold til å få et barn som er annerledes. Pris: kr. 150,- + porto. DVD, 28 minutter. Bestillingsblankett bakerst i bladet.

Martinsen og Vea: Spesialisert, men nær. Nordlandssykehuset, Autismeteamet i Nordland, 2008. Nordland er det av landets fylker hvor man vet mest om mennesker med ASD. Med utgangspunkt i studier av nordlandspopulasjonen forteller boken om diagnostisering, diagnosealder, livsløp, livskvalitet, skoleferdigheter, psykiske lidelser og tilpasningsvansker hos mennesker med ASD. Bruken av alternativ kommunikasjon blir tatt opp spesielt. Boken gjør også rede for den voldsomme økningen i forekomsten av ASD og inviterer til bred debatt om de nye utfordringene som er skapt av dette. Pris: kr. 370,- + porto. Bestillingsblankett bakerst i bladet.

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Informasjonshefter om barn og unge med ASD i skolen Autismeforeningen har med støtte fra Utdanningsdirektoratet utviklet fire informasjonshefter om barn og unge ASD i barnehage og skole. Barn forandrer og utvikler seg i løpet av oppveksten, så også autismespektervanskene barna har. Heftene er derfor rettet mot fire trinn i opplæringsforløpet; barnehage, barneskole, ungdomsskole og videregående skole. Målgruppen er lærere, pedagoger og andre som jobber i og med barnehage og skole. Heftene er korte og tydelig innføringer i hvordan autismespektervansker kan arte seg på de forskjellige alderstrinnene. I tillegg omtales tilrettelegging av undervisning og omgivelser, informasjon til medelever, rettigheter og plikter, planlegging av videre skolegang og overganger, samt henvisninger til videre lesning og annen informasjon. Litteraturliste i alle hefter. Heftene kan bestilles i papirutgave fra Autismeforeningens kontor, eller lastes ned fra Autismeforeningens hjemmeside.

Faglig Råd Faglig Råd er opprettet av Autismeforeningen i Norge og direkte tilknyttet foreningen. Det meste av Faglig råds arbeid skjer gjennom rådgivning per telefon og e-post via foreningens kontor. Faglig råd kan bistå med bl.a. følgende: • Rådgiving basert på generell autismekompetanse til foreldre, pårørende og fagfolk • Informasjon om hvilke instanser i hjelpeapparatet som tilbyr relevante tjenester

• Niels Petter Thorkildsen, spesialpsykolog (koordinator) • Magne Brun, advokat • Hanne Torkelsen, advokat

• Informere om lovverk og rettigheter.

• Ellen Gjesti, spesialpedagog

• Påvise og dokumentere eksempler på mangelfull tjenesteyting til mennesker med autisme og Asperger syndrom.

• Ingun Ostad, spesialpedagog

Dersom Faglig råd involveres i en sak, må de formelle ansvarsforholdene avklares før samarbeidet starter. Det er et viktig prinsipp at det ordinære hjelpeapparat alltid må beholde ansvaret og eierforholdet til den aktuelle saken. Faglig råd kan ikke: • Overta ansvar for eller følge opp spesifikke klientsaker over tid. • Overprøve sakkyndige tilrådninger, vedtak, etc. som er foretatt i det lokale, offentlige hjelpeapparat. Faglig råds medlemmer har taushetsplikt.

Medlemmer i Faglig råd etter landsmøtet 2014:

• Ellen Ekevik, spesialpedagog • Beate Basing, vernepleier Faglig råd ble opprettet allerede i 1982. Den gangen fantes det ikke noen særlig kompetanse om autisme i det offentlige hjelpeapparatet. Derfor drev Faglig råd de første årene bl.a. med mer oppsøkende virksomhet til tjenestemottakere og foreldre. I dag finnes det mer autismekompetanse utenfor foreningen, samtidig som hjelpeapparatet er annerledes. Derfor foregår Faglig råds arbeid i dag gjennom rådgivning over telefon og per e-post.

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Likepersonarbeid & brukermedvirkning Hva er likepersonarbeid?

Hva er en likeperson?

Hva er brukermedvirkning?

• Likepersonarbeid er en organisert samhandling som skjer mellom mennesker som er i samme båt, for eksempel foreldre – foreldre, søsken – søsken, besteforeldre – besteforeldre, og hvor selve samhandlingen har som mål at erfaringer skal utveksles på en måte som partene kan nyttiggjøre seg i sin hverdag • Likepersonarbeidet vil normalt ha som utgangspunkt at én av dem som inngår i samhandlingen har lengre og mer bearbeidet erfaring enn de øvrige. Først når en har fått bearbeidet sine egne erfaringer, kan en formidle disse videre på en god og hensiktsmessig måte • Likepersonarbeid baserer seg på egenbasert erfaring og er ment å være en støtte og veiledning til andre i samme situasjon • Likepersonarbeid er ulønnet, men er ikke en erstatning for betalt arbeid • Likepersonarbeid skal ikke være erstatning for offentlig/privat omsorg • Likepersonarbeid utføres av ikke-profesjonelle

En sentral person i alt likepersonarbeid er likemannen. Likemannen er en som har bearbeidet sin situasjon, og som er i en fase hvor det vonde og vanskelige er kommet på avstand. Å ha et reﬂektert forhold til sin, eller sin pårørendes, funksjonshemming er nødvendig om en skal makte å se helhetlig på situasjonen og være til hjelp for andre. Mer enn noe annet er likemannen et medmenneske. Ettertenksomhet og vurdering av de erfaringer man gjør seg i livet, gir innsikt i eget liv og åpner for forståelse for det andre opplever. Ettertenksomhet og reﬂeksjon er likemannens fremste kvaliteter. (Fra ”Å være i samme båt”. For utfyllende informasjon, se)

Brukermedvirkning er brukeres innﬂytelse på utformingen av tjenester. Brukermedvirkning er lovpålagt og skal være ettersporbart i forhold til hvordan brukerens rettigheter og tjenesteutøveres plikter er ivaretatt. Brukermedvirkning handler om at tjenesteapparatet benytter brukerens erfaringskunnskap for å kunne yte best mulig hjelp. Kvalitetsforbedringene ligger i dialogen og samspillet mellom bruker og tjenesteutøver. Brukermedvirkning betyr ikke at behandleren fratas sitt faglige ansvar.

Utfyllende informasjon finner du på http:// www.regjeringen.no/nb/dep/asd/dok/ veiledninger_brosjyrer/2001/i-0744-b-avare-i-samme-bat---likemannsa.html

Målet er at brukermedvirkning skal bidra til kvalitet på tjenestene og at brukeren har økt innﬂytelse på egen livskvalitet.

Utfyllende informasjon finner du på http:// helsedirektoratet.no/ psykisk-helse-og-rus/brukere-og-parorende/ brukermedvirkning/

Likepersoner i Autismeforeningen Østfold Fylkeslag Cathrine Pettersen, fran-pet@online.no, tlf 92011669; Mette Grobstock Andersen, megroban@getmail.com, tlf 41528163; Hanne Huser Andersen, hanhusa50@ hotmail.com tlf 48 20451; Rita Kirkbak,odin12@online.no, tlf 47632224 Akershus Fylkeslag Bjørn Kristiansen, tlf. 41421202, akershus@autismeforeningen.no Oslo fylkeslag Finn Reinert, finnre@online.no, tlf 47754996; Randi Nerstad, tlf 41567413; Elin Johansen, 92681304 Hedmark Fylkeslag Berit Prytz, tlf 46772243; Anne Kristin Aanerud, tlf 46772866, akriaane@ gmail.com; Thor Andreas Bremstad, tlf 41668524 Buskerud Fylkeslag Bente Berger Fjeldstad, bbf@broadpark. no, tlf 92439995 Oppland Fylkeslag Liv Randi Steinum, tlf 95930854 Vestfold fylkeslag Ansvarlig: Vibeke Jacobsson, tlf 41426715; Gro Børresen Rohde, tlf 97968782; Beate Vatndal, tlf 41450210 Legg igjen beskjed eller send sms dersom du ikke får svar. Vi ringer opp igjen Telemark fylkeslag Nedre Telemark Monica S. Lund, tlf 99797986 Jens Lauvåsen, tlf 35974205 Øvre Telemark Elin H. Norman, ehe300@yahoo.no, tlf 48287767

Aust-Agder fylkeslag Anders S. Bjerkenes, anders.bjerkenes@ c2i.net , tlf 37034390/95216773 Vest-Agder fylkeslag Liv Svennevik Hedland, rohedlan@online. no, tlf 97042750; Kirsten Frøysaa, ottaw@ online.no, tlf 95256083 Rogaland fylkeslag Koordinator: Lill Wenche Midtbø Evensen tlf 94199883; Heidi Stangeland, Sandnes, heidi.stangeland@live.com, tlf 92808291; Linda Laugaland, Sandnes, tlf 51978535; Gunnhild Haukelid, Tau, gunnar@ haukelid@lyse.net, tlf 99541759; Siv Helen Egelandsdal, Egersund, she75@ online.no, tlf 90058953; Anita Lindø Mong, Egersund, vidar.lindo. mong@ dabb.no, tlf 47344664/51497171; Nancy Odland, Haugesund, a-odland@online. no, tlf 90945530; Patricia Castilho, Sola, ppcastilho@yahoo.com, tlf 9889 8879; Siri Iren Obrestad, Stavanger, siriiren@online. no, tlf 92405868; Lill Wenche Midtbø Evensen (koordinator), tlf 9419 9883 (Sokndal) Hordaland fylkeslag Karin Hjelvik, khjelv@online.no, tlf 94279591; Vibeke Aalvik, tlf 99519852; Elisabeth Johansen, tlf 91104551; Camilla Utne, Stord, tlf 41212260; Børge Grimstad, bgrimstad@broadpark.no, tlf 45419375

Møre og Romsdal fylkeslag post@mr.autismeforeningen.no; Ståle Tangen, Molde, tlf 90765735; Jostein Dalen, Liabygda, tlf 97129785; Gudbjørg Eriksdottir, Ørsta, tlf 98080516; Helga Iren Kvien, Volda, tlf 99389992 Sør-Trøndelag fylkeslag Trine Auﬂes, trineauﬂes@gmail.com, tlf 47665705; Johana Bruheim Selvik, johanamichaela@gmail.com, tlf 48002632 Nord-Trøndelag fylkeslag Sylvia Moen Falstad, Verdal, tlf 98064546 Nordland fylkeslag Signe Jensen, Bodø, tlf 97100505; Anne Kari Østensen, Bodø, tlf 91388059; Torill Nordås, Lurøy, tlf 91157725; Judy Rafaelsen, Reipå, tlf 91582958; Trond Pedersen, Ofoten, tlf 41641152 Troms fylkeslag Bente Høiseth, bente.hoiseth@tromso. kommune.no, tlf 40870267; Wenche Bjørkly, wenche.bjorkly@tromso. kommune.no, tlf 40871587; Turid Broch, tma-bor@online.no Finnmark fylkeslag Harijet Svaleng, tlf 91737114

Sogn og fjordane fylkeslag Margunn Bakke, Eikjefjord, tlf 99245754

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Fylkeslag og fylkesledere Østfold fylkeslag Anne Trine Skjulhaug Skjellveien 12, 1619 Fredrikstad ostfold@autismeforeningen.no http://autismeforeningen.no/ostfold tlf: 48 03 21 96

Telemark fylkeslag Hanne Cecilie Larsen Langårdvegen 49 B, 3716 Skien telemark@autismeforeningen.no http://autismeforeningen.no /telemark tlf: 45 42 02 15

Sør-Trøndelag fylkeslag Julia Lindqvist Rosenborggt. 29, 7014 Trondheim s-trondelag@autismeforeningen.no, http://autismeforeningen.no/sortrondelag tlf: 48 29 14 77

Akershus Fylkeslag Lora Rypern (nestleder, fung. leder) Suluvn. 3B, 1920 Sørumsand akershus@autismeforeningen.no, http://akershus.autismeforeningen.no tlf: 97500965

Aust-Agder fylkeslag Anne Helene Huseby Strengereid, 4810 Eydehavn aust-agder@autismeforeningen.no, http://autismeforeningen.no/austagder tlf: 95 17 32 35

Oslo fylkeslag Lillian Halvorsen Mail Boxes ETC 213 Postboks 1, Youngstorget 0028 Oslo oslo@autismeforeningen.no, http://autismeforeningen.no/oslo tlf: 41567413

Vest-Agder fylkeslag Kristin Bue Hyllelia 14 C, 4622 Kristiansand S vest-agder@autismeforeningen.no, http://autismeforeningen.no/vestagder tlf: 92639768

Nord-Trøndelag fylkeslag Sylvia Moen Falstad Symreveien 24, 7654 Verdal Epost: n-trondelag@autismeforeningen.no http://autismeforeningen.no/ nordtrondelag tlf: 98 06 45 46

Hedmark fylkeslag Åse Gårder Pinnerudveien 26, 2390 Moelv hedmark@autismeforeningen.no, http://autismeforeningen.no/hedmark Oppland fylkeslag Liv Randi Steinum Hågåvegen 49, 2608 Lillehammer oppland@autismeforeningen.no, http://autismeforeningen.no/oppland tlf: 95930854 Buskerud fylkeslag Reidar Lauritzen Syllingbråtan 6, 3410 Sylling buskerud@autismeforeningen.no, http://autismeforeningen.no/buskerud tlf: 95 02 15 09 Vestfold fylkeslag Audun Rør Brekkelia 8, 3153 Tolvsrød vestfold@autismeforeningen.no http://autismeforeningen.no/vestfold tlf: 97968782

Rogaland fylkeslag Lene Høigård Ulsberghagen 60, 4034 Stavanger rogaland@autismeforeningen.no http://autismeforeningen.no/rogaland tlf: 95 36 50 13 Hordaland fylkeslag Åslaug Kalstad Nattlandsrinden 20, 5098 Bergen akalstad@gmail.com hordaland@autismeforeningen.no http://autismeforeningen.no/hordaland tlf: 92 66 36 81 Sogn og Fjordane fylkeslag Margunn Bakke 6940 Eikefjord sfj@autismeforeningen.no http://autismeforeningen.no/ sognogfjordane Tlf: 99 24 57 54 Møre og Romsdal fylkeslag Roger Rishaug Vestnesøygarden, 6390 Vestnes mr@autismeforeningen.no http://autismeforeningen.no/ moreogromsdal tlf: 91128848

Nordland fylkeslag Trond Pedersen Djupvik, 8543 Kjeldebotn nordland@autismeforeningen.no http://nordland.autismeforeningen.no tlf: 41 64 11 52 Troms fylkeslag Marit Chruickshank Lanesv. 23, 9006 Tromsø marit.chruickshank@tromsfylke.no, troms@autismeforeningen.no http://autismeforeningen.no/troms tlf: 90 50 31 72 Finnmark fylkeslag Sonja Falch Midtbakkveien 28, 9511 Alta Sonja. falch@kraftlaget.no finnmark@autismeforeningen.no, http://autismeforeningen.no/finnmark tlf: 99 69 19 06

Finner du noen feil?

Vennligst meld fra til post@autismeforeningen.no

Fylkeslagenes organisasjonsnummer

La 5 % av din spilleinnsats gå direkte til Autismeforeningen Ta med spillekortet ditt til nærmeste tippefunksjonær eller registrer ditt valg på www.grasrotandelen.no

OBS! Påvirker ikke din spilleinnsats eller gevinst!

Østfold Oslo Akershus Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder

986686339 982452961 992092785 914062578 989792245 995184494 986261370 992895810 994809423 995984717

Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark

986832114 995964538 997438477 996509060 996225372 990486468 992366826 995406969

Autisme i dag • Bind 41 • Nr. 4 — 2014

Materiell til salgs Bestilling gjøres enkelt ved å sende inn denne ordreblanketten. Bestillingen kan fakses, scannes og sendes på epost eller ringes inn. (Faks: 23054551, epost: post@ autismeforeningen.no, tlf: 23054570.) Porto legges til ved bestilling. Adresse:

Alternativ fakturaadresse:

Pris i Kr. Rusten, Eli Marte: “Asperger syndrom”. DVD-film. Autismeforeningen.

Antall

Autismeenheten: “Hva mener du? Forstå og bli forstått – En DVD-rom om tidlig kommunikasjonsutvikling. Autismeenheten 2010.

160

Sundby, Heidi: «Barnet med det rare i». DVD-film. Helga Fjordholm 2010.

150

“Autisme i dag” (enkeltnummer) : Angi nr. ved bestilling:

Beyer, J. Og Gammeltoft, L.: “Autisme og leg”. Videncenter for Autisme 1998.

180

Freihow, Halfdan W.: “Kjære Gabriel”. Font 2006.

Gerland, Gunilla: “En riktig Människa”. Studentlitteratur AB 1996.

200

Gilberg, Christopher: “Barn, ungdom og voksne med Asperger syndrom”. Gyldendal 1998.

210

Gramnæs, Andreas: “Kristian er død”. Uranus 2007.

198

Hildebrand, Kathrine B.: “Fokusrelaterte utførelsesvansker (FRU) hos personer med autisme”. Hovedoppgave i spesialpedagogikk. NTNU 2007.

100

Johansson, Iris “En annerledes barndom”. Versal 2008.

285

Kamran, Nazeer: «Inn med idiotene» Eller hvordan vi lærte å forstå verden. Pax 2008.

100

Kaland, Nils: “Asperger syndrom - Historier fra hverdagslivet”. Gyldendal akademisk 2004 .

210

Martinsen og Tezchner (red.): “Barn og ungdommer med Asperger syndrom - Perspektiver på språk, kognisjon, sosial kompetanse og tilpasning”. Gyldendal 2007.

350

Martinsen, H. og Vea, S. O.: “Spesialisert, men nær”. Nordlandssykehuset 2008 .

370

Mohlin og Medhus: “Martes bok”. Omnipax 2005 .

138

Moore-Mallinos, Jennifer: ”Broren min har autisme”. Avenir 2009 .

Kolset, Svein Olav: «En sjelden kar. En fars beretning». Dinamo 2011 .

295

Reigstad, Torhild L.: “Tilrettelegging for utvikling og mestring av sosiale ferdigheter for elever med Asperger syndrom i vanlig skole”. Autismeforeningen 2003. Steindal, Kari: “Asperger syndrom”. Autismeforeningen 2006.

inkl. frakt

Strøm, Svanhild: “Min sønn - mitt håp”. Bjørgli 2004 .

280

Tetzchner m.fl.: “Biologiske forutsetninger for kulturalisering”. Autismeforeningen/Psykologisk inst., UiO 2006 .

190

inkl. frakt

Ørjasæter, Tordis: “Boka om Dag Tore”. Cappelen 1976/82.

Totalt Kr.:

Returadresse: Autismeforeningen i Norge Postboks 6726 Etterstad 0609 Oslo Ettersendes ikke ved varig adresseendring, men returneres til avsender med opplysning om den nye adressen.

Har du flytteplaner? Dersom du har flytteplaner, vil vi sette pris på om du sender oss din nye adresse i god tid. Da vil du fortsatt få Autisme i dag uten forsinkelser, og du går ikke glipp av artikler, invitasjon til møter/seminar og annen nyttig informasjon. Adresseendring sendes på følgende måter: Epost: post@autismeforeningen.no Web: www.autismeforeningen.no Post: Autismeforeningen i Norge Pb. 6726 Etterstad 0609 Oslo

Autismeforeningens forskningsfond og studiestipend (Gavefondet) Stiftelsen Autismeforeningens gavefond ble opprettet i 1992 for midler som ble donert til foreningen til beste for personer med diagnose innen autismespekteret. Gavefondets navn ble i 2006 endret til Autismeforeningens forskningsfond og studiestipend. Formålet er å yte bidrag til forskning og studier for fagpersoner som arbeider med mennesker med diagnose innen autismespekteret. Fondet er organisert som en stiftelse, hvis grunnkapital forvaltes i tråd med lover og retningslinjer for offentlige stiftelser. Fondets organisasjonsnummer: 979647336 Mer informasjon finnes på www.autismeforeningen.no

Foto: Lotus Carrol (www.flickr.com/photos/thelotuscarroll) Licenced under CC BY-NC-SA 2.0

Gaver/bidrag kan settes inn på bankkonto 6061.56.52.52639