Strømeventyret by Jan Erik Balto

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten Karianne Sørgård Olsen Segelfoss Forlag

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten Karianne Sørgård Olsen Segelfoss forlag

ISBN 978-82-93050-04-6 Boka er utgitt med støtte fra Nord-Salten Kraftlag AS, Hamarøy kommune, Hamarøy Historielag og Sparebank1 Nord-Norge. Spørsmål om boka kan rettes til: Segelfoss forlag Oppeid 8294 Hamarøy e-post: post@segelfoss-forlag.no Tlf.: 97 18 18 79 Det må ikke kopieres fra boka i strid med åndsverkloven. 4

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

INNHOLD

Innledning ��

Kap. 1: En historisk oversikt ��

Kap. 2: Strømpionerene �� Stien blir til mens du går �� Man tar det man har �� Bedre føre var – risiko og uhell �� «Så mye storm at kyrne henger etter hornene på linja» �� Stål i bein og armer �� Lønn som fortjent? Mer om arbeidstider og betaling �� Det er bedre med én fugl i hånden enn ti på linjenettet �� Om å se lyst på det – optimisme, fellesskap og glede �� Å bo på gårdene �� Mennesker langs veien �� Heltestatus ��

15 17 19 25 28 31 35 37 39 42 44 47

Kap. 3: Hverdagslivet uten strøm �� Aggregatliv �� Dunkelmann �� Glimt fra hverdagslivet �� Etterkrigsstemning �� Debatt ��

50 51 53 54 55 57

Kap. 4: Strømmen kommer �� Et nytt hverdagsliv �� «Fra flaggermus til neonlys» – lysfest og glede �� Et lysere liv �� Strømmen går ��

59 63 67 68 70

Kap. 5: Lederskikkelser og ildsjeler �� Toralv Grytøyr �� Hilmar Norgrenn �� Ulrik Normann �� Odd Korsmo ��

72 73 75 77 81

Kap 6: Et blikk på Sørfjord og Kjøpsvik �� 85 Kap. 7: Tidslinje – den kraftige historien �� 89 Avslutning �� 96 Kilder �� 98 STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Innledning

STRØMMEN, EN SELVFØLGE? Ja, for mange av oss er den det. Få nordsaltenværinger er nok klar over det enorme arbeidet og slitet som ligger bak linjeutbyggingen, som startet på begynnelsen av 1950-tallet. Og vi reflekterer neppe så mye over hvilken revolusjon det var for folk flest å få strøm i husene. Denne boken skal belyse begge disse aspektene. Dette er ikke noen ren historisk faktabok. Boka søker heller å favne følelsene, tankene og de gode historiene fra pionértida i Nord-Salten, samt hverdagslivet med og uten strøm (innledningsvis finner du dog en kort, historisk oppsummering, se side 9, samt en tidslinje på side 89). Men før vi går i gang, la oss gjøre et lite eksperiment: Nummer én: Slå av alle lys, plugg ut alle kontakter. La det være mørkt, finn en annen måte å oppbevare maten fra kjøleskapet og fryseren på. Lat som om internett ikke finnes. Hvor lenge holder du ut? En dag? En time? 6

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Blide arbeidskarer tidlig på 50-tallet. Fra venstre: Konrad Skoglund, Frans Westermann, Arvid Westermann, Arnold Steinbakk, Håkon Mathisen og Hermann Rødtang. (Foto utlånt av NSK) Nummer to: Velg deg en vinternatt med veldig mye snø og sterk vind (gjerne nyttårsaften). Kast på deg litt klær, og begi deg ut i mark og fjell for så å fikse en strømstolpe, som du egentlig ikke har fått noe kursing på hvordan du skal reparere. Du skal fryse, være sulten, være sliten, men aldri tillate deg selv å gi opp. Når du endelig kommer hjem, skal du ha gått til sammen minst fire mil. Du er så gåen at du ramler inn døra, og din kjære må mate deg med sukkervann på skje, for at du skal komme deg. Er du med? Tenkte oss det. Historien om da strømmen kom til Nord-Salten er en rikholdig fortelling. Den handler om omveltninger, forventninger, kiving og blodslit; alt på tvers av kommunegrenser. Om risiko, kameratskap, fest – og uregjerlige hakkespetter. Det arbeidet som ble lagt ned av strømpionerene kan ikke undervurderes. For «stolpemannan», som samene kalte dem, måtte ha fysikk, kløkt og utholdenhet i særklasse. Det var ikke for hvermannsen å gå milevis på ski for å komme seg fram og tilbake på jobb. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Familieliv ble det lite tid til. Når man fikk beskjed fra utsendte folk på fjellet om at man hadde blitt far, igjen, var det ikke noe å henge seg opp i. Arbeidet måtte gå sin gang, strømmen skulle fram! I dag er de montørene vi har møtt godt oppi årene, men fremdeles ranke som strømstolper, og med linjenett i ansiktet som forteller om et langt liv. Pionerene har strukket ledninger mellom utallige mennesker og steder i Nord-Salten. Den totale lengden på linjenettet tilsvarer avstanden mellom Bognes i Tysfjord og Hamar i Hedmark.

Montørene er fremdeles ranke som strømstolper, og med linjenett i ansiktet som forteller om et langt liv. For befolkningen i regionen betød fruktene av dette arbeidet mer enn det vi som er oppvokst med innlagt strøm, kan skjønne. Denne boken skal også handle om hverdagsmenneskene. Historiene om da de mange hjemmene endelig kunne slå på bryteren. Husmoren, som kunne koke mat på komfyren. Fiskeren som kunne bøte garn under lampa på kjøkkenet. Bonden som kunne sette på lyset i fjøset; før et mirakels! Den optimisme og tro på framtida som lå i strømmen, kan vi nesten ikke tenke oss til i dag. Eller som Ernst Lieng, som har vært både ordfører i kraftlagets representantskap, og styreformann der, sier: - Revolusjonen internett innebar, er ingenting i forhold til det å få innlagt strøm. Vi er takknemmelig for at vi har fått lov til å snakke med, og høre om, så mange flotte mennesker. Uten dere kunne dette aldri blitt en bok. Dette er dog bare et utvalg av alle som bidro på tidenes største dugnad i Nord-Salten. Det er mange flere som fortjener å bli husket. Vi håper du har gleden av å være med på strømeventyret i Nord-Salten! Karianne Sørgård Olsen, forfatter, og Ronald Jakobsen, initiativtaker Takk til: Alle som har fortalt historiene sine i denne boka: Erling Grimstad, Øyvind Arntzen, Bjargmund Lie, Øyvind Elveos, Hallvard Leirvaag, Odd Gerhardsen, Konrad Skoglund, Frans Westermann, Lars Signar Strindberg, Ernst Lieng, Olav Elsbak, Unn Stokland, Elling Ellingsen, Jens Pedersen, Leif Storjord og Roald Finvik. Våre støttespillere: Nord-Salten Kraftlag, Hamarøy kommune, Hamarøy Historielag og Sparebank1 Nord-Norge. Også takk til: Arkiv i Nordland, Avisa Nordland v. Torgeir Grubstad, Bjørn Erik Olsen, Sissel Helland, Harald Normann, Kjell Alst og Gunnar Grytøyr m. familie. 8

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Rekvatn kraftstasjon, med Kråkmotind kneisende i bakgrunnen. (Foto utlånt av Avisa Nordland)

Kapittel 1

ET HISTORISK OVERBLIKK Nord-Salten er et langstrakt rike; vel 3500 kvadratkilometer. I dag bor det i underkant av 6400 mennesker i regionen. Da utbyggingen av linjenettet startet, var folketallet på vel 15 600. Grunnet depresjonstider og økonomiske utfordringer kom Nord-Salten sent i gang med utbyggingen av elektrisitet. Men ønsket hadde vært der, sterkt og lenge. I 1937 ble det arrangert et møte hos elektrisitetskontoret i Bodø, for å finne løsninger vedrørende problemer knyttet til en elektrisitetsutbygging i Nord-Salten. Kommunene Hamarøy, Steigen, Leiranger og Nordfold stilte med to representanter hver, og ba kontorets overingeniør, herr Dietz, om å utforme et forslag til utbygging. Det ble gjort, og utkastet inkluderte også Tysfjord. Planen forutsatte 9000 abonnementer med et gjennomsnittsforbruk på 94 watt per person. Det hører med til historien at overingeniøren var særs imponert over samarbeidsviljen de fire kommunene viste. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Kort fortalt: Planer som inkluderte Sagfossvannet ble lagt. Men markedsundersøkelser viste at folk flest bare var interessert i et minimum med strøm, og dette, i kombinasjon med Nord-Saltens utpreget grissgrendte demografi, skapte pessimisme. Men ildsjelene, og da særlig Toralv Grytøyr fra Nordfold, ga ikke opp. Så kom krigen, og planene ble lagt på vent. Tyskerne bygget, ved hjelp av russiske krigsfanger, ut Sagfossen og Rekvatnet. Etter andre verdenskrig ble anlegget lagt under staten, nærmere bestemt Direktoratet for fast eiendom. Ettersom anlegget lå avsides til, ble det et offer flere tyverier. «Det rådet en tid rene pirattilstander», skriver tidligere ordfører for kraftlagets representantskap, Erling Vindenes, i 25-årsjubileumsboken til Nord-Salten Kraftlag. På bakgrunn av dette startet Grytøyr et omfattende arbeid for at kommunene skulle få disposisjonsrett over det som var igjen av verdier. Et arbeidsutvalg, ledet av tannlege Hilmar Norgrenn fra Hamarøy, ble satt sammen. Komiteen fikk en tøff jobb. Materialet tyskerne hadde satt opp under krigen, var i mel10

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

lomtida overtatt av det såkalte Direktoratet for fiendtlig eiendom. Det ble bestemt at anlegget skulle demonteres og flyttes til kraftverksutbygginger sør i landet; det ble pekt på at utstyret under krigen ble stjålet fra Kværner Kraftverk i Møre og Romsdal. Flyttingen satte sterke følelser i sving, noe også avisenes leserbrev og artikler bar preg av. Eksempelvis pekte Norgrenn i et av sine mange, lange og engasjerte leserbrev på at befolkningen i Nord-Salten nå ville komme til å boikotte arbeidet med rivning av Rekvatn-stasjonen. «Få, om noen, kan sette seg inn i drømmen som gjennom tiår har vært befolkningens om å kunne ta del i dette sivilisasjonens gode som elektrisitetens tidsalder har brakt, av de som selv er tilgodesett. Kanskje noen, om de tenker på okkupasjonstiden med dens blendingsbestemmelser og medførende ubehageligheter». (…) Ingeniørene (fra Kristiansund) blir nektet husrom av befolkningen, som ved oppslag har boikottet arbeidet», skriver han. Norgrenn avslutter med å uttrykke håp for at det kommer «lysere tider for Nordre Salten». I en annen avisartikkel truer han med at strømkomiteen i Nord-Salten vil gå av dersom ikke elektrisitetsverkets overingeniør trekker seg fra stillingen sin. - Det var jo sånn den gangen; Nord-Norge ble ikke prioritert. Hadde ikke stasjonen blitt revet kunne vi nok ha hatt strøm allerede i 1946 eller 1947, sier tidligere installatør Elling Ellingsen. Norgrenn så dog ikke så mørkt på det. Når han tenkte seg om, så mente han at det gamle aggregatet var for lite, og at det dessuten trengte nye rørgater. Så her var det egentlig bare å bygge nytt. Erling Vindenes var en av pådriverne for å skaffe Nord-Salten strøm. (Foto utlånt av Avisa Nordland)

Vil du for ettertiden stå som en pyse som lar kona gå uten å få glede av den elektriske kraft? Det ble behov for en ny kartlegging av Nord-Saltens kraftbehov. Tillitsmenn i de ulike grendene gikk fra hus til hus for å tegne abonnementsavtaler. Dette var ofte en jobb som krevde at de utsendte hadde snakketøyet i orden - ofte handlet det om regelrett å overtale folk. En anekdote fra jubileumsboka lyder som følger: STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

«Bl.a. fortelles det om en av tillitsmennene at han, etter å ha møtt på innbitt motstand fra en av steigenværingene utbrøt: «Vil du for ettertiden stå som en pyse som lar kona gå uten å få glede av den elektriske kraft?». Noen pyse ville mannen ikke være og abonnement ble tegnet». De fleste stilte seg dog positive til å tegne abonnementer. Det var mange som bar på en strømdrøm, og folk var trette av parafinlamper, petromaxlykter og korte mørketidskvelder. Et hyppig gjentatt argument var dessuten at det ville bli en betydelig nedgang i distriktets folketall dersom innlagt elektrisitet uteble. Nord-Salten ville stagnere om regionens største sak ikke ble gjennomført. Nordsaltenværingene var for øvrig stort sett villige til at stolper skulle settes opp på deres private grunn, om nødvendig. 12. august 1946 ble Nord-Salten kraftlag A/L stiftet. Tannlege Norgrenn ble klappet inn som styreleder, mens Sigurd Vik ble varaformann. Ordfører ble Erling Vindenes. Alle fire betegnes som meget sentrale pådrivere i strømsaken. Andeler tilhørende kommuner og privatpersoner, lån, samt statsstøtte skulle finansiere utbyggingen. Lagets forretningskontor skulle ligge i Hamarøy. Det var på det rene at styret sto foran et enormt arbeid, og at dette kom til å bli et tungt økonomisk løft for kommunene, men ingen forutså nok de mange utfordringene som man skulle møte underveis. Den lave prioriteten kraftutbyggingen i Nord-Salten hadde, både i lands- og landsdelssammenheng, var et av problemene. Et annet var å bringe grunnrettighetene for vannkraften i orden. «I påvente av Stortingets beslutning om støtte til strøm for en hel menneskealder, blir det forhandlet med levende og døde grunneiere om rettighetene til aktuelle områder», meldte Nordlandsposten. Eller for å sitere jubileumsboken nok en gang: «Velviljen var til stede, men i ett tilfelle hvor det skulle forhandles var eieren død for 110 år siden og de nåværende eierne vanskelig å oppspore. I et annet tilfelle var eieren reist til Amerika for 40 år siden, og hans oppholdsadresse der var ukjent. Når styret til tross alle vanskeligheter klarte å ordne opp i flokene, så viser det i grunn bare hvilken innsatsvilje det var i besittelse av». I 1947 ble en ny plan lagt fram. Nå var også nordre Sørfold kommune og en gjenstående del av Nordfold kommune tatt med. Spørsmålene var fremdeles mange: Hvor stort fokus skulle det være på strøm til bedrifter? Var ikke lys til folk flest det viktigste? Burde man satse på mange små anlegg i stedet for én stor kraftstasjon? I 1949 slo styret fast at utbyggingen skulle følge planen fra 1947, det vil si ett stort kraftverk, og lys til distriktet. Først i 1951 kom statsmidlene. Oppstartstiden var sterkt preget av kraftlagets første el-verkssjef, Ulrik Normann fra Hamarøy. Han beskrives som en impulsiv mann, som gjerne tok en fight. Normann kjente distriktet særs godt, og var ekspert på både linjebygging og driftsteknikk. 12

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Nord-Salten er både geografisk og befolkningsmessig langstrakt. Det gjorde at flere hundre kilometer med kraftlinjert måtte bygges; hele 600 i første byggetrinn. Firmaet Betonmast ble satt til å være entreprenører. Første linje ut var mellom Rekvatn og Skjelvareid. Fra da gikk linjeutbyggingene på løpende bånd. Medio desember 1953 gikk følgende advarsel ut i lokalpressen gjennom en hel uke, vedrørende de fire første påkoblede linjene: «Spenningen fra REKVATN KRAFTSTASJON vil bli påsatt høyspentlinjen lørdag den 19. ds., kl. 08.00. (…). Fra og med nevnte dato vil berøring av ledningene og deres fester være livsfarlig. NORD-SALTEN KRAFTLAG A/L» . Og det ble lys. Nøyaktig klokken 16.00 den 19. desember 1953 fikk de første husstandene strøm. Nordlandsposten kunne melde at «det elektriske lyset flommer over Hamarøy og Steigen». Det var hundrevis av hjem i Steigen, og den delen av Hamarøy som riksvei 50 skar seg gjennom, var først ute. Men samme natt kortsluttet linjenettet. Politiet kunne melde til Nordlandsposten at ugjerningen måtte være utført av ren ødeleggelseslyst. Norgrenn uttalte i samme artikkel at om det var sånn det skulle være, så var det ikke verdt å skaffe Nord-Salten elektrisitet. - Jeg og Arne Schrøder i Steigen var akkurat kommet oss til kaffebordet i et av husene som hadde fått strøm. Og der gikk den. Noen hadde kastet en streng med en stein i hver ende over linja på Røtnes, og kortsluttet den. Så det ble ikke mer lys den kvelden. Det sies at den som gjorde det, gjorde det av misunnelse; for noen hadde fått installert strøm, andre ikke. Så denne karen var nok svartsjuk. Det ble jo rettssak og greier, men ingen dom, ettersom ingen kunne bevise noe, forteller tidligere driftsingeniør Halvard Leirvaag (Steigen, født i Hamarøy). Utbyggingen fortsatte. Flere av grendene som ennå ikke hadde fått strøm, uttrykte misSTRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

nøye. Musken søkte om elektrisitet i 1954, men måtte klare seg uten linjenett helt fram til begynnelsen av 1970-tallet, og det siste leddet i utbyggingen. Byggeprosessen i Nord-Salten klarte for øvrig ikke å holde tritt med forbruksøkningen av strøm. De første årene var rasjonering, og utkobling i månedene med høyest forbruk, faktum forbrukere måtte forholde seg til. I 1958 ble derfor ytterligere utbygging vedtatt. Den pessimisme som måtte ha vært vedrørende kraftlagets økonomi ble etter hvert gjort til skamme. Mellom 1953/-54 og 1969 økte inntektene til andelslaget fra 61 500 til 260 000 (avrundet). Nord-Salten var ikke noe «svart land» før elektrisiteten kom. Det første, beskjedne kraftverket ble bygget i Tysfjord, nærmere bestemt Sørfjorden, i forbindelse med etableringen av sementfabrikken i Kjøpsvik i 1918 - 1920. Ellers fantes det små aggregater rundt om i kommunene. Men disse var både upraktiske og dyre, og de representerte på ingen måte noen framtid. Fiskeforedlingsbedrifter hadde behov for strøm for å kunne holde tritt i konkurransen om å produsere eksportartikler, bøndene ønsket ordentlig lys i fjøset, meierier og mekaniske bedrifter ønsket økt effektivitet, og elever trengte godt leselys. Og så var det husmødrene da.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Kapittel 2:

STRØMPIONERENE

Hvem var egentlig disse unge mennene som fikk betegnelsen pionerer for nybrottsarbeidet de gjorde? Vi begynner med å se på hvem det var som ble ansatt som linjearbeidere, og hvilke fordringer jobben bød på, både fysisk og psykisk. På slutten av 1940- og begynnelsen av 50-tallet vokste ikke jobber på trær. Lønningene var som regel ikke noe å skryte av; man tok det man fikk, både av oppgaver og penger. Den gangen var det ikke bare å ringe NAV eller foreta et nettsøk for å finne seg ny jobb. Utvalget var mindre – det samme gjaldt lønningene. Likevel fordret linjearbeid god geografisk lokalkunnskap, god fysikk og et raskt hode. Man måtte ha evne til å løse problemer en aldri hadde møtt på før. Det var altså gutter og menn som kjente terrenget, og var vant til å bruke det, som ble ansatt. - Også måtte vi være lettlærte, konstaterer Konrad Skoglund (Hamarøy, født i Steigen). I begynnelsen ble de fleste ansatt bare som sesongarbeidere, og mangelen på fast arbeid gjorde at pionerene sto ekstra på, i håp om heltidsjobb. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Stolpene og kveilene til ledning var av dimensjoner i forhold til montørene. (Foto utlånt av NSK) 16

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Stien blir til mens du går De færreste av strømpionerene hadde særlig erfaring med elektrisitet og linjeutbygging. Mye måtte tas på sparket. - Vi stilte jo med blanke ark da vi begynte - uten noen form for opplæring. På mange måter eksperimenterte vi oss fram, og ble vant til å improvisere, forteller Frans Westermann (Innhavet). Halvard Leirvaag er enig: - Den første tida hadde vi jo lite erfaring alle sammen. Vi var redde for å overbelaste transformatorene. Det var veldig mye diskusjon om hva avstanden mellom mastene skulle være, for eksempel. Vi opererte med 50 meter, Betongmast med mer – så der lærte vi noe. Og bare en ting som klemmer; der fantes det jo et stort utvalg, så det var om å velge rett, sier han.

Frans Westermann. (Foto: Ronald Jakobsen)

Riktignok kom det et par karer fra Gratangen for å bistå en periode, en duo driftsassistent, og senere leder, Odd Korsmo kjente til fra sin tid der. Firmaet Betonmast bisto også en del. - Men til slutt var vi sjefer, alle som en, ler Konrad Skoglund.

Det var ikke bare å bruke walkietalkien den gang. Likevel, å få til det som sto på papiret var vanskelig i langstrakte og kuperte NordSalten. Utfordringene var talløse. I dag er det nesten fire års utdanning for å bli elektromontør, den gangen ble stien til mens pionerene gikk og gikk: - Hehe, «utdanningen» tok vi på noen måneder. Det var den harde skole – og mykje farlige greier. I dag hadde arbeidet vi gjorde aldri i verden vært lov, bemerker Erling Grimstad (Ulvsvåg), og legger lattermildt til: - Jeg pleier å si at skolen her på Ulvsvåg, det er universitetet mitt. I dag er det flere års utdanning for å bli montør. Vi var fullt utlærte etter noen måneder, så det var kort opplæringstid. Stort sett lærte vi oss selv hva vi skulle gjøre. Vi hadde jo litt hjelp med linjestrekking og sånn forskjellig i begynnelsen. Og så var jo Korsmo og Normann med ut. De låste kontorene, så var alle mann i felten. Det var jo dårlig med samband, så sjefene var med ut, slik at vi kunne kommunisere. Det var jo ikke bare å bruke walkietalkien den gangen, he, he. Og telefonene, de var jo stengt stort sett hele døgnet – det var jo korte åpningstider på dem. Dessuten var det jo sånn at når det var dårlig vær og strømmen var borte, så var telefonen borte, den også. Da kunne det bli sene netter, sier han. Selv om humøret stort sett var topp mellom de unge mennene, var også bekymringene til stede. Å sette opp en transformator var ikke bare bare. - Jeg hadde mang en våkenatt forut vanskelige oppdrag, hvor jeg bare ble liggende STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Hester ble tidlig brukt som transportmiddel. Her frakter Karl Solberg, Hermann Rødtang og Jakob Schøning utstyr – inkludert en båt – mellom Livatn og Forsvatn. Bildet er fra 1953. (Foto utlånt av NSK) 18

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

og spekulere på hvordan vi skulle klare å løse dette. Og i ettertid av oppdrag var jeg av og til plaget av tanken på hvordan ting kunne ha gått dersom noe hadde røket, forteller Øyvind Arntzen (Ulvsvåg). Og dette fokuset på hvordan man skulle få til neste dags utfordringer, gjorde at når mannfolkene samlet seg om kvelden, så ble det snakket mer om transformatorer enn om kvinnfolk. For av og til gikk det galt, og da var hjelpen som regel langt unna. Eller som Frans Westermann sier: - Førstehjelp? Ha, ha, nei det hadde vi ikke akkurat noen kursing på. Og ikke fikk vi noen remedier utdelt heller. Vi måtte bare ta det som det kom når uhellet var ute. Halvard Leirvaag er enig: - Noen ganger var vi vel heldigere enn framferden skulle tilsi, mener han.

Man tar det man har – kommunikasjons- og hjelpemidler Ingen kvinner altså, og dårlig med hjelpemidler også. Hode, føtter og hender var de viktigste arbeidsredskapene til linjearbeiderne. - Så jeg husker godt en dag vi var langt ute og jobbet, og el-verkssjef Ulrik Normann kom travende. Han hadde med seg diverse utstyr – tenger og lignende. Da var han nokså kry for å få delt dette ut, humrer Øyvind Elveos. I all slags vær tilbakela pionerene betydelige avstander. De gangene det ikke var mulig å ta inn hos fastboende i det aktuelle området, besto provianten gjerne av grovbrødskiver med smør og sukker (dypfrosne på vinteren), og vann på flaske. Drikke gikk de imidlertid fort fri for, og da måtte man ty til snø. Og apropos snø: Det var først i slutten av utbyggingsprosessen at varmekjeledresser ble vanlig på den kaldeste vinteren. Det gikk som regel i langunderbukser og trøyer. Etter hvert kjøpte arbeiderne seg oljehyr, av den samme typen som fiskere brukte. Erling Grimstad husker den første vinteren slik: - Vi begynte jo med linjeutstikking i mai 1952. Mot slutten av året sto mye arbeid igjen. Blant annet over Skjelvareid. Vi lå i en gamme der oppe. Det var en kjølig fornøyelse, og mørkt nesten hele tida. Det var bare lyst i en tre-fire timer, det ble liksom aldri helt dag. Så det var mye inneliv. Gammen var lav under taket, og hadde en liten ovn som vi fyrte i. Men ble ikke noen varme å snakke om. En av oss måtte sitte oppe og fyre hele natta, og dette gikk på omgang. Vi frøs. Om vi hadde ullklær? Nei det var nå vanlige klær, men vi klaget ikke. Vi hadde på oss langunderbukser, skjorter, gensere og sånn. Men du

Erling Grimstad minnes uvær og kulde. (Foto: Ronald Jakobsen)

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Det var stort de gangene helikopter ble leid inn til frakt.

STRĂ&#x2DC;MEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

vet, det var før vi fikk oljehyr, og vi var ute i snøen og holdt på hele dagen. Så vi ble jo våte. Og i gammen var det umulig å få tøyet ordentlig tørt, forteller han, og vil i samme slengen fortelle om et godt matminne: - Dette var jo mye senere, men Arne Qvam, sjefen på fabrikken Kjøpsvik, sendte en gang kjøttsuppe til montørene som jobbet på Hulløy, med helikopter! Dette syntes vi arbeidskarene var storveies – at noen var så glad for arbeidet vi gjorde, at de fant på noe sånt. Men tilbake til kalde føtter: Frans Westermann har et tydelig minne fra et av de første årene: - Jeg kan huske vi var oppe ved Rekvatnet. Østavinden var meget sterk, og det var hele tjue minus. Så jeg har hatt min skjerv av kalde tær og blaute fingre oppigjennom, fastslår han.

Vi øste som gale ut av båten. Selv da oljehyr ble dagligdags kunne det bli vel kaldt: - En gang vi skulle til Musken brukte vi fire timer i en liten 16-fots trebåt. To motorer hadde den. Vi krysset havet i uvær, og kom så inn på andre siden. Jeg kan huske at jeg og Hagbart Lund øste som gale ut av båten med en sekstilitersstamp. På slike turer var det oljehyret som berget oss. Det tok lang tid før vi fikk varmekjeledresser. Og da de endelig kom, var det ikke nok til alle, sier Westermann. Når det gjelder kommunikasjonsmidler, var dette en langdryg prosess, både på grunn av teknologisk utvikling, manglende veier og økonomiske hensyn. I begynnelsen var kjelker, ski, sykler, båt og hestetransport alternativer til å bruke føttene eller fløte stolper. - Når vi gikk på ski vinterstid og kom til heng i terrenget, så var det bare å hive ski og staver utenfor, og deretter fire oss selv ned. På de verste snødagene hendte det at vi fikk ungdommer fra skolen til å tråkke vei til oss, sier Odd Gerhardsen, som også har turene innover de dype fjordene i Tysfjord friskt i minne: - Ble det problemer med Sørfjord-linja, hadde vi ikke mange timene på oss for å få ting i orden. Ellers måtte fabrikken kjøre alt slammet på havet, og det var kostbart. Du kan jo tenke deg å dra ut på fjorden vinterstid i bare privat tøy; en genser, stillongs, olabukser og gummistøvler. Man var ofte følelsesløs fra midjen og nedover - man kunne hamre seg på lårene uten å kjenne det spytt, sier han. Øyvind Arntzen minnes følgende om tida før bilene kom: - I starten av utbyggingsfasen var det jo ikke biler, sånn som nå. De fantes jo, men å få fatt i en, det var slettes ikke enkelt. Jeg husker engang noen stolper var kommet på land på Tømmernes. Derfra skulle de transporteres videre. Jeg og Arent Arentzen dro ned med syklene – for deretter å skru av setene og legge stolpene på sykkelstyret. Det hadde mye å si å få reist en stolpe ekstra om dagen, det betydde et tillegg på noen kroner i kassa. Det tilsvarer vel flere hundre kroner i forhold til dagens satser, tror jeg. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Stas med lastebil! Erling Grimstad (t.v.) var fast sjåfør. (Foto utlånt av NSK) 22

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Etter hvert ble en lastebil og en varebil kjøpt inn av kraftlaget. Lastebilen var sertifisert kun til tre personer, men det var en regel som ikke nødvendigvis ble overholdt. Ressursene var knappe, og lastebilen skulle brukes til hele arbeidsstokken. - Vi var jo ofte fem inni, så det var så vidt man fikk brukt både kløtsj og bremse. Og når det var nattarbeid, så sovnet jo folk; de datt mer eller mindre overende inne i bilen. En gang vi passerte Skilvassbakk var det bare jeg som var våken – vi skulle ned til Kalvåg og legge inn ei linje. Formann Normann var også med. «Jeg sover aldri» sa han skråsikkert, men det var ikke lenge før hodet seg ned på ham, ler Erling Grimstad, som var fast sjåfør. Øyvind Elveos kan huske at ingen ville sitte foran i bilen, for den gang var det så mange porter på veiene. Når den fullastede lastebilen skulle over med lokalbåten, smalt og braket det - båten var overhodet ikke beregnet for så stor vekt. Å fløte stolper der det var mulig, beskriver pionerene som «tjyvveien». Noen ganger ble tømmeret slept av mindre båter, gjerne utlånt fra private hjem. - Jeg husker en gang vi skulle til Forsvatn. Da fikk vi betalt per tonn for å bære linjemateriale - isolatorer, klemmer og så videre. Da begynte det med båt, vi slepte tømmeret til Forsan. Så hadde vi taubane derfra og oppover. Deretter brukte vi hester til å transportere tømmeret videre til vannet, og fra der av fløtet vi det innover. Så var det tilbake igjen, for å ta en ny last. Det var mye og tungt arbeid og lite fritid. I dag flys jo alt fra punkt til punkt, konstaterer pioner Bjargmund Lie, og legger til: - Det handlet som regel om håndmakt den gangen. Biler, traktorer, motorbåt og til slutt leie av helikopter - utviklingen gikk sin gang, sent men godt. I 1963 ble den første ordinære bilen innkjøpt; en Volvo – som var merket elverkssjef Normann sverget til. Kraftlagets første snøscooter, kjøpt i 1968, var ikke noe å skryte av. Ofte ble det slik at arbeidskarene måtte hjelpe scooteren, ikke omvendt. - Det var jo i utgangspunktet temmelig mye gåing. Og da scooterne kom, vel, det var på mange måter verre enn å gå. De var både dårlige og plagsomme. Kjørte du deg fast med en scooter i fjellet var det et større bal. Og om de funket, så hjalp jo det bare sånn passe, du kom uansett jo ikke helt fram til linja du skulle se på. Man måtte jo følge linja med øynene, og det gikk ikke om man satt på en scooter. Man måtte gå. Tanken på helikopter – det var en drøm som ville vært på linje med å fantasere om å reise til månen i dag, mener Øyvind Arntzen.

Det endte ofte opp med at vi måtte bære scooteren Et annet aber med snøscooterne var at driftsassistent Odd Korsmo var så redd for skader på dem. Dette medførte at han insisterte på å bli med ut på oppdrag. - Var det noe som skulle fraktes med scooter, ja, da var han der. Men å bære var han ikke så interessert i. Jeg husker en gang jeg, Hagbart og Korsmo var på Litjjorda, i Tysfjord, for å sette opp en trafo. Det endte opp med at jeg og Hagbart måtte bære både scooteren og trafoen. Da fikk jeg den scooteren i vranghalsen, ler Arntzen. Etter hvert ble det tidvis leid helikopter, fra Helikopterservice i Harstad. - Det var en sjelden foreteelse. Klart det var stas med helikopter, men vi fikk som regel ikke lov til å være med, i alle fall ikke den første tida, husker Erling Grimstad. 24

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Etter hvert fikk kraftkarene seg hjelmer. Her fornøyde ansatte ved seksjonen i Steigen: Kåre Dahl, Andor Arntsen og Øyvind Elveos. (Foto utlånt av NSK)

Bedre føre var enn etter snar? Om risiko og uhell Å jobbe med å få strøm til husene var en risikabel affære. Tilgangen til utstyr var som sagt begrenset, og det som fantes var aldeles ikke av topp kvalitet. Tang, belte, stolpesko og skiftnøkkel utgjorde «grunnpakken». Strømpionerene uttrykker lettelse over at sikkerheten i dag er så god som den er. - Hørselvern hadde ingen hørt om. Det var sånn det var på den tida. Først på slutten av utbyggingsfasen fikk vi hjelmer. Så det var ikke så greit med beskyttelse i den tiden. Vi var klar over at det var risikabelt, men det gikk som regel bra, så lenge vi visste å bruke vett og forstand. Men det er klart; det var sterke krefter i sving, og var det noe som røk, kunne det gå virkelig galt. Vi var jo heldige som hadde så lite skader opp igjennom. Det var knapt noen som brøt av en finger, for å sette det veldig på spissen. Det var vel både flaks og dyktighet som spilte inn. Vi fikk jo etter hvert god erfaring med å være i ilden, sier Bjargmund Lie. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

- Det skulle spares på alt. Skoene vi brukte var jo livsfarlige; det var ingen pigger på dem, og vi klatret opp ti-tolv meter - noen ganger fjorten – med dem, supplerer Erling Grimstad. Øyvind Arntzen peker på viktigheten av sunn fornuft: - Det var den harde skole – vi lærte jo sikkerhet etter hvert som vi jobbet. Vi oppdaget at vi måtte følge forskriftene og være forsiktig med utstyret. Etter hvert fikk vi en prøve på beltene – vi kunne teste dem for å se om de holdt mål. Dette var den eneste sikringen vi hadde. Jeg har mange ganger tenkt på dette, at vi bar opp disse traversene på skuldrene (en travers er den liggende stanga isolatorene i en høyspent/lavspentstolpe er festet til). Det var jo en veldig, veldig farlig jobb. Gikk noe ordentlig galt, var man ferdig mann. To ganger har jeg vært med på å tråkke av meg stolpesko - de gikk rett av i bøyen. Jeg var kommet opp i ei dobbeltmast, skulle sette skoen fast, og der smalt den! Senere fikk vi jo apparater for å prøve oss fram, med et visst trykk. I dag hadde arbeidet vi gjorde vært forbudt, sier han. Den risikable jobben tatt i betraktning, var det altså relativt få uhell. I utbyggingsperioden var det ett dødsfall – på Drag i 1954. Arent Arentzen falt ned fra en lavspentmast og omkom. I en annen stygg ulykke, under andre byggetrinnet ved Rekvatn, falt en unggutt ned fra en 24 meter høy forskaling. Han ble stygt skadd, men berget livet.

Det gikk ikke an å være redd. De fleste strømpionerene har opplevd å få en real omgang med strøm i seg. Historiene er flere. - Det var en gang i Sørkil at Arne Strand, fra Bogen, fikk strøm i seg. Vi sto i hver sin stolpe. Strand gikk opp, og så plutselig begynte han å rope og skrike noe forferdelig. Jeg så at han ble hengende etter beltet. Jeg kom meg ned og var på tur opp til ham – det var ikke lyd i ham lenger – da jeg kom til å tenke «farsken, kanskje han ennå har strøm i seg, selv om han ikke skriker». Så jeg gikk tilbake dit strømmen kom fra for å koble ut. Da ble det et sjokk i linja, og han våknet opp. Men fremdeles hang han bare der, så jeg måtte bort for å få ham ned. Normann kom og kjørte ham hjem, og utrolig nok slapp Strand unna sykehus, forteller Øyvind Arntzen, som selv så på det å være redd i felten som en umulighet: - Det gikk ikke an å være redd. Men det var viktig å ha respekt for det man holdt på med. Man måtte alltid ha et fast grep om jobben, også bokstavelig talt. For vi hadde Øyvind Arntzen har opplevd ikke slike hansker som i dag, kun et par simple gummisin skjerv av strømstøt. votter, som for øvrig ikke ble mye brukt. Man jobbet jo (Foto: Ronald Jakobsen) best med bare fingre, særlig når det var sommer. Jeg har 26

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

fått skikkelig strøm i meg én gang, det var på Oppeid. Det pussige er at når du får i deg strøm, så reagerer du motsatt av det du egentlig tenker. Tenker du at du skal slippe eller rive deg løs, ja, da klyper du bare hardere til. Vi hadde flere slike tilfeller. Da jeg hadde min verste episode, kom jeg meg løs til slutt, men bevare meg vel så varm jeg var da! Bjargmund Lie har fått strøm i seg ved flere anledninger, og mener at han etter hvert ble herdet. - Jeg har alltid tålt mye strøm, heldigvis. De andre var tidvis overgitt over hvor godt jeg klarte meg, for av og til kunne det gnistre stygt. Like greit gikk det ikke med en del andre. Lars Signar Strindberg er en av dem som har satt seg nøye inn i historien om elektrifiseringen av Nord-Salten. Han har følgende anekdote: - Det var en episode ved Sagvatnet. En kar fikk kraftig med strøm i seg, det var ingen spøk. På bekymrede spørsmål fra de andre om hvordan det gikk, svarte han bare at «jaja, jeg skeit meg nå i alle fall ikke ut». Da kunne latteren og lettelsen sette inn. Ved en annen anledning gikk det ikke fullt så bra: - Det var en gang at en kar ble hengende med strøm gjennom seg. Han gjorde rett og slett i buksene, så det rant nedover føttene hans, før vi fikk han ned, husker Erling Grimstad, og fortsetter: - Og så var det en i Steigen som også fikk strømgjennomgang. Han brant bort skinnet. Han spurte seg hva slags tråd det var han hadde blitt hengende i - det var forskjellig tykkelse på dem, skjønner du. Vi sa den var på 25, mens den egentlig var på hele 95. En annen gang i Steigen var det en som gikk opp i ei mast som strømmen skulle være utkoblet på. I det samme han stakk hauet opp i tråden, på 20 kilovolt, fikk han seg en gjennomgang så han gikk rett i marka. Det slo inn fra hodet og ned i føttene. Men han sto det over, selv om han var noe forbrent. Han fikk varige mén, men fortsatte likevel i jobben etter ulykken. Det var i det hele tatt mange som fikk seg en strømgjennomgang som datt ned eller ble hengende. Man var jo av og til presset til å jobbe med strømmen på, forteller pioneren. Frans Westermann peker på at nattarbeid og lange dager kunne virke inn på evnen til å fokusere. Selv endte han en gang opp på sykehus, men ler godt av det. Når det gjelder mer alvorlige skader, forteller han følgende: - Det var et par karer som hadde jobbet sammenhengende i tre uker, da de en dag tok feil av mastene. Begge gikk opp, og mens den ene ble sittende fast i lavspenten, fikk den andre i seg så mye strøm at han svidde av seg øret.

Montørene kjørte av og til på med litt ekstra dynamitt. Var det ikke strømgjennomganger og fall, så fantes det andre risikoer. Sprenging var én av dem. I kupert terreng skulle det skytes opp for å få satt ned stolpene. Da haglet det STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

gjerne med stein; og saken ble nok ikke bedre av at strømpionerene iblant kjørte på med litt mer dynamitt enn de hadde fått beskjed om fra ledelsen. Men stort sett gikk det altså overraskende bra.

Så mye storm at kyrne henger etter hornene på linja Det var ikke bare tilgang til transport, sikkerhetsutstyr og hjelpemidler som var en utfordring. For en linjearbeider var ikke dårlig vær en adekvat grunn til å holde seg hjemme. Mens linjearbeid i dag blir utsatt dersom været er tilstrekkelig dårlig, stilte saken seg helt motsatt for strømpionerene. Når stormen raste og forårsaket feil på linjene, var det bare å gi seg av gårde. - En gang jeg hadde vakt, var det så ille vær at begge linjene til fabrikken i Kjøpsvik stort sett var ute. Da ringte jeg Nordmann, som kunne fortelle at stormen raste også på andre siden av fjorden. «Det er så mye storm at kyrne henger etter hornene sine på linja», konstaterte sjefen, forteller Odd Gerhardsen. Øyvind Elveos beretter om følgende strabas: - Vi var to som skulle ut på feilretting på Forsan – dette var før veien dit var kommet. Storkuling var det, og vi passet å gå på hver gang det løyet litt. Så var det ei steinbru i Straumfjord som vi skulle over. Kollega Odd Helge Øvrevold ventet på andre siden i et slags skur. Akkurat idet vi forlot brua kom det et realt kulingkast, som tok med seg hele skuret. Og der sto Odd Helge, stor i øynene, og i ferd med å få på seg oljehyret. Han sa etterpå at han aldri hadde vært så sjokket i hele sitt liv. Da vi skulle ned igjen, ble vinden ved havet så sterk at vi praktisk talt måtte krype bort over fjærsteinene. Da vi slutt kom fram til en gård skyndte vi oss inn, og jeg kan huske at jeg utbrøt at «hvis du har mat som må kastes, ikke gjør det. Gi den til oss!».

Odd Gerhardsen jobbet i flere år alene i Kjøpsvik. (Foto: Ronald Jakobsen)

Øyvind Elveos jobbet ved Steigen-seksjonen. (Foto: Ronald Jakobsen)

Om det var jul eller påske; skjedde det noe måtte strømpionerene ut. Storm og kuling gjorde det ikke bare vanskelig å holde seg oppreist – det var også en overhengende fare for at løse ting skulle komme flygende og treffe dem. Særlig disse vinterturene kunne være en utfordring. Frans Westermann husker godt en spesielt hard økt: 28

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Vinter ingen hindring, enkel bekledning til tross. Fra venstre: Øyvind Elveos, Hagbart Lund, John Nesset, Kåre Dahl og Henriksen fra televerket. (Foto utlånt av NSK) - Det verste været jeg var ute for var da vi var fire stykker - jeg, John Nesset, Harry Pedersen og Odd Korsmo - som skulle opp til Johannesvatnet for å legge en slange. Det var tett før jul. Vi dro opp på fjellet og fikk det til å renne i røret. Vi sov lite, og arbeidet hardt for å bli ferdig. Det var nesten natt da vi begynte å komme oss tilbake igjen. Det var skikkelig mørkt, og etter hvert gikk vi til knes i snø. Da vi kom til ei brakke, ville Korsmo at vi skulle være der til neste dag. «Nei», sa vi, vi skulle fortsette å gå. Korsmo pekte på at da fikk vi ta ansvar for oss selv. Men vi gikk likevel, med Harry og meg i teten. Jon og Korsmo kom etter. Vi skulle ta rake veien til Rekvatnet. Og det skulle gå greit – for et stykke på veien var det noen busker vi kjente igjen og kunne stikke kursen ut fra. Først da vi kom over og så ned i Rekvatnet tok vi den første kaffetåren. Korsmo STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

var så sliten at jeg ga ham en pose med multer jeg hadde med, etter å ha blandet dem med sukker. Da kom han seg litt. Deretter gikk vi ned til vannet, gjennom en halvmeter med nysnø, på treski. Vi måtte bytte på å gå først og tråkke opp løype. Den siste biten var veldig tung. Da jeg kom hjem var jeg så sliten at kona mi, Unni, måtte gi meg sukkervann med en teskje. Jeg klarte nesten ikke å svelge, og Unni sa at hun aldri hadde sett et så utmattet menneske i hele sitt liv. Og det er klart, det var ikke bare den fysiske anstrengelsen som gjorde oss slitne; også alt ansvaret vi hadde for hverandre, tok på.

Været var forferdelig, og det var ekstremt kaldt. Linjearbeiderne jobbet hardt og raskt når uværet herjet. Det var om å bli ferdig så snart som mulig. Men noen ganger, selv etter at helikopter ble tilgjengelig, var det bare å vente. Slik husker Bjargmund Lie sin verste tur: - Det var en gang vi var på Hulløy, vi skulle bygge linjen til Kjerr. Vi ventet på helikopteret som skulle komme med noen stolper. Været var forferdelig, og det var ekstremt kaldt. Så uværet gjorde at helikopteret ikke kunne lande. Og ikke kunne noen komme og hente oss sjøveien heller; det var umulig å legge til med båten. Så der ble vi sittende værfaste. Neste dag kom helikopteret med stolpene, og da var det bare å hive seg rundt og begynne å reise dem, frost og utmattelse til tross, forteller han. Erling Grimstad har også en vinterhistorie: - Det var et tilfelle hvor vi sprengte opp plass for å få opp stolper, og et militærhelikopter kom flygende fra Kjøpsvik for å plassere stolpene. Disse hang under helikopteret, og du vet, det ble vispet opp så mye snø da helikopteret kom. På bakken var det en kar som skulle styre stolpene i hullene. Men flyveren så ikke dette på grunn av fokket, og stolpestyreren var også forblindet. Så da helikopteret skulle ta av igjen, hang karen på bakken fremdeles fast i en stolpe. Han var jo ikke så langt over marka, men likevel, han kunne jo slått seg fordervet om han ramlet ned. Men helikopteret kom heldigvis tilbake, og både stolpen og mannen kom på rett plass. Øyvind Arntzen husker også den kalde årstiden godt: - Det var en gang det ble så mye ising på Rekvatnet. Det var vel i 1957, og det var jeg, Frans og Arne Strand som dro oppover. Det var sterk østavind og forferdelig kaldt. Og Rekvatnet var åpent – det er det verste for et kraftlag. Vi jobbet på så godt som vi kunne, men så sa Frans sa at han skulle ta seg en blund. Vi hadde jo ikke varmedresser, bare vanlige kjeledresser. Så jeg nektet ham å sove - skulle han dét, så måtte han vær så god gå ned til kraftstasjonen. For selv om vi satt inne, var det jo bare et plankehus, og full vinter også der. Så jeg holdte ham våken, men jeg lurer på om han ikke duppet av litt, for etterpå ble han så frossen at jeg tror han måtte gå ned. Og så hadde du Arne, som også strevde med ikke å sovne. Hvordan jeg klarte å holde meg våken, det husker jeg ikke. Men Strand, han la seg ned. Da gikk jeg bort til ham og smekket til ham med flathånda på kinnet, så han ble sint. «Ka du gjær», ropte han irritert. Jeg ga ham beskjed om at han sovnet kom han til å fryse i hjel. «Neida», mente han, han skulle ikke sove 30

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

så lenge. Da sa jeg at vi bare skulle kapitulere og gå ned, for å blunde der oppe var alt for farlig. Men han våknet nå heldigvis litt opp da han ble sint, he, he. For den smekken, den var nok så kraftig! Vi snakket om det mange ganger etterpå, at det var bra at jeg holdt meg våken der oppe.

Stål i bein og armer Men det var ikke bare uvær. Om sommeren kunne det bli så hett at linjearbeiderne valgte å jobbe på natta. Men uansett arbeidstid måtte formen alltid være på topp, for NordSalten er stort. I tillegg var nordre Sørfold en del av arbeidsområdet. - Ja, vi måtte jo ut over alt. Vi var i alle seks kommunene. Kraftlaget overtok jo også etter hvert forsyningen av linjen til Kjøpsvik. Vi flakket rundt omkring, ofte flere mil i løpet av et oppdrag, minnes Erling Grimstad. Den tida arbeiderne jobbet på akkord, ble de heller ikke betalt for alle milene de tilbakela. Både økonomien og avstandene gjorde det vanskelig å reise hjem i helgene. Tiden strakk heller ikke til de gangene de dro; det ble mest å komme hjem for så å snu i døra. - Vi jobbet halve lørdagene, og reiste som regel hjem søndag morgen, om vi dro. Så det ble et knapt døgn hjemme før vi måtte ut igjen. Det var stort da vi omsider fikk lørdagsfri. Det måtte vi kjempe hardt for - det var noen sverdslag, sier Frans Westermann.

Skulle man reist hjem hver helg, kunne man like godt bli sittende hjemme. Øyvind Arntzen forteller følgende: - Det var såpass dyrt at dersom man var ute, så hadde man aldeles ikke råd til å reise hjem hver helg - da kunne man like gjerne sitte hjemme. Skulle man ha reist hver helg, ville hele månedslønninga gått med til det. Vi jobbet jo over et veldig stort område, og det er egentlig voldsomt hvor mye som ble gjort på få år. Mange, mange stolper som ble reist og mange, mange mil som ble gått. Høyspentledningene var det firmaet Betonmast, som sto for. Men kraftlaget sto for alt lavspent. Vi strakk all tråden. Vi var fire-fem mann på «strekkarlaget», og vi strakk tråd fra alle trafokretsene i regionen, erindrer han. De lange avstandene begrenset kontakten med omverdenen. Telefonering til de nære og kjære, eller til ledelsen, for den del, var det lite av. Halvard Leirvaag som syklet (nåværende) Steigen rundt som kontrollør, hadde dog et lite knep på lager: - Jenny Olsen på Engeløya lånte meg et gammelt feltapparat som jeg kunne ha med meg ut. For den gang var det jo ikke bare å stikke mobilen i lomma. Så jeg dro dette med meg, og så klatret jeg bare opp i en stolpe og koblet meg til linja når jeg var ute på kontroll. Det var en spesialavtale, he, he, og kanskje ikke helt lovlig. Men det gjorde jobben mer effektiv. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Stolpene kraftkarene fraktet, var ikke småtterier. (Foto utlånt av NSK) Men for de andre betydde mangelen på telefon mye ekstra trasking. - Det er ufattelig, men i dag får du ikke folk til å gå de distansene vi la bak oss. Vi hadde ikke noe behov å gå på helsestudio, for å si det sånn. Hvor langt vi gikk hver dag, var jo selvfølgelig litt forskjellig. Det var et friskt liv - ut i skog og mark - jeg ville ikke ha byttet det med noen. Vi hadde mange flotte naturopplevelser. Ofte hadde vi med oss garn som vi satte i vannene, eller vi jaktet litt, mimrer Frans Westermann. Så dårlig betaling og ugunstige arbeidstider til tross – Halvard Leirvaag ser i strømpionerene ble i alle fall bjørnesterke av arbeidet. ettertid at han og kollegaeI ettertid erkjenner de at de nok jobbet litt i hardeste ne kanskje jobbet vel hardt. laget. (Foto: Ronald Jakobsen) - Av og til overdrev man nok formen sin. Blant annet når vi bar ut isolatorer. Da skrudde vi sammen to og puttet i sekken. Og så tok man gjerne med en ekstra, for å spare en tur, sier Halvard Leirvaag. Øyvind Arntzen er enig. - Det kunne være for tøffe dager. Men jeg har likevel aldri tatt noen fysisk skade av 32

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Stolpene skal fram! Vinterbilde fra Småtindan. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

det. Jeg tror ingen blir ødelagte av å arbeide med nevene. Fikk vi vondt i armene, så var det på grunn av boremaskinene vi etter hvert brukte - når man ble sittende fast i berget og måtte stå der og slite. Ikke greide maskinen å blåse, og ikke å snu. Det var forferdelig tungt, man så både måner og stjerner. Men vanlig arbeid med spade og spett, dét tar man ikke skade av. Sliten? Ja. Men det er maskiner som rister folk i stykker. Selv om det kan kjennes enkelt å oppholde seg i en gravemaskin, så tar det på kroppen å skulle sitte sånn, dag ut og dag inn. Fysisk arbeid er sunt; vi slapp jo å renne rundt langs veiene på kveldstid for å trene. Man fikk virkelig gått av seg på jobb. Vi var sunne og friske; det var svært sjelden at noen var syke, forteller han. Navnebror Øyvind Elveos tviler på at folk flest i dag engang vet hvordan man bruker et spett. Arbeidet innebefattet altså gjerne mer enn stolpereising og trådstrekking. For eksempel da Slunka sto for tur. - Vi bygget også veier til anleggene. Da vi anla vei til Slunka var vi bare to mann. Det var steike hardt. Det var hele sju lastebiler som kjørte opp stein, og så bygget vi veien opp, forteller Bjargmund Lie. For å holde motet oppe la pionerene gjerne opp til litt intern konkurranse. - Ja, det var mye av det, ler Frans Westermann. - Det var jo mange tunge ting å dra på, så når vi skulle bære opp isolatorer var det ofte om å få flest mulig med seg samtidig. Heldigvis var vi i så god form at man sjelden ble utslitt av en hard arbeidsdag. Vinterstid ble det gjerne lagt opp til litt kappkjøring på ski. Konkurransementaliteten var dessuten god å ha med seg når det gjaldt akkordarbeidet. - Det var jo et spørsmål om inntjening, derfor var vi innstilt på at det var fysisk tøft. Man måtte jobbe så hardt som man tålte, sier Øyvind Arntzen. Pauser kunne det være dårlig med. På vinterdager med klart måneskinn tok de seg gjerne noen arbeidstimer nattestid. Da et arbeidslag jobbet ved Kobbvatn, gikk det to steinras mellom stasjonene. Dermed måtte det bygges om. - Det sto et punkt midt i ura, som vi måtte fjerne og strekke over. Det var et tungt arbeid, og vi hadde ikke med en dråpe å drikke. Det var uaktuelt å bruke tida til å gå ned etter vann. Jobben måtte gjøres, husker Bjargmund Lie, som i likhet med de andre var meget godt kjent i områdene linjene ble satt opp. At de var håndplukket ut fra slike kriterier gjorde likevel ikke at de kunne likevel ikke forvente seg de store inntektene.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Lønn som fortjent? - Mer om arbeidstider og betaling I den første delen av pionertida fikk montørene akkordbetaling basert på satsene fra Betonmast. I denne perioden var det fremdeles rasjonering etter tøffe krigsår. Mens kaffekort i dag er noe du får på Narvesen, var det den gangen den eneste måten å få kaffe på. Og hadde det vært mer av den tilgjengelig, er det ikke sikkert strømpionerene hadde tatt seg råd til det. Begynnerlønna var dårlig, ifølge dem selv, og det tok lang tid å opparbeide seg rett til full lønn. Overtidsbetaling var et ikke-ord. Da det ble innført diettgodtgjørelse, var denne så liten at montørene som regel måtte ta av sin egen lomme i tillegg. Men de klaget ikke – i etterkrigstida måtte man ta de jobbene man fikk, og risikabelt arbeid til tross, fantes det ingen annen forsikring enn trygdekassa.

Overtidsbetaling var et ikke-ord. Frans Westermann forteller: - I dag er det jo mange lover og regler som beskytter arbeidstakere mot uhell. At det ikke var så mange forskrifter den gangen, gjorde oss nok mye friere. Og like godt gikk det - kanskje til og med enda bedre. Vi tok et helt annet ansvar for jobben. Når vi var på arbeid, så var vi på arbeid, og det var det eneste man skulle konsentrere seg om, selv om dagene var lange. Ikke som i dag, når man tar seg pauser for å surfe litt på nettet. Nå er det jo sånn at det første folk spør om i et jobbintervju er hvor mye fritid de får. I mange tilfeller, i alle fall. Man måtte ta det man fikk på den tida. Vi var vant med arbeid, ikke fritid og penger. Egentlig var vi så vant til å være blakke at vi ikke hadde forutsetning for å vurdere om lønna var god eller dårlig. For min del, da ungene var små – man var jo mye borte – kostet jeg på meg å ringe hjem én gang i uka; på onsdager. Fantes det ikke telefoner der vi arbeidet, gikk jeg til jeg kunne finne en. Erling Grimstad minnes også dårlig betaling: - Lønna var elendig, og ting som ulempetillegg eksisterte ikke. Vi var blakke bestandig. Regner man timelønna mi ut fra dagens kurs blir det vel en fem-seksogtyve kroner timen. Og det skulle man også leie hus for. Hadde man familie var det veldig lite igjen i posen når regningene var betalt.

En sykkel kostet nesten to månedslønner. Øyvind Arntzen husker den gangen han jobbet i televerket og måtte bruke lønningene sine på ny sykkel, noe som var temmelig dyrt på den tida. Han var en av de heldige som fikk fagtillegg på grunn av tidligere arbeidserfaring da han begynte, men å investere i en tohjuling var likevel hard for lommeboka. - I televerket var det vel ikke mer enn et par hundre kroner netto i måneden. Jeg STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

husker godt da jeg kjøpte meg sykkelen. Den kostet nesten 400 kroner ute hos kjøpmann Elsbak på Tranøy. Dette var i 1951, og rådyrt. Men sykkel måtte man ha; det gikk ikke uten. Arbeidstida kunne for mange være helt spesiell i etterkrigstida. Elling Ellingsen forteller om 18- til 20-timers arbeidsdager da han begynte som montør i 1953, for folk var utålmodige med å få strømmen på plass før jul. Ellingsen måtte jobbe hardt for å forsørge sin uføre mor. Også Erling Grimstad har minner om lite fritid: - Det var langt mellom jobbfrie dager. Jeg og Øyvind Arntzen hadde vakt annenhver uke. Og den uka vi hadde fri, så måtte vi jo likevel på jobb dersom det var noe som skjedde – noe det som regel gjorde. Det var med andre ord dårlig med rom for å sette seg ned og ta seg en fest. Og når vi var ute på jobb, gikk det ikke an bare å gi seg klokka halv fem dersom vi ikke hadde fått strømmen på plass. Vi måtte arbeide til vi var ferdige, om så det var julaften, sier han. Halvard Leirvaag slår en spøk om det hele: - Den gangen jobbet vi 48 timer i døgnet, he, he. Så det sier seg selv at det ble veldig liten tid til familieliv. Lange arbeidsdager og dårlig lønn. Likevel er det ingen av strømpionerene som uttrykker noe annet enn glede over å ha jobbet med kraft i utallige år. - Betalingen var så dårlig at jeg vil si at den første delen av pionertida i stor grad var dugnadsbasert. Så strømpionerene har ofret massevis av dager, og det viser hvor mye arbeidsstokken ivret for jobben sin, mener Øyvind Elveos. Vi skal se nærmere på denne iveren, men først er det på sin plass med en titt på et problem utenom det vanlige.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Julius Forsaa gikk seg opp da han ikke fikk hakkespett-dusøren sin (brev utlånt av NSK)

Det er bedre med én fugl i hånda enn ti på linjenettet Elektrifiseringen bød på så mangt av utfordringer. At hakkespetter skulle være en av disse, hadde vel ingen forutsett. Fuglene hadde en tendens til å slå seg ned på stolpene, og hakke skader som krevde større reparasjoner. Altså var de fjærkre som betydde betydelige ekstraomkostninger for Nord-Salten Kraftlag.

Hakkespettene fikk dødsdommen. Forklaringen på hakkespettens aktivitet står å lese i Årbok for Hamarøy 2003: «Fuglefamilien Spetter har noen arter som gjennom sin mangetusenårige utvikling har lært seg å søke sin næring i form av insekter mellom barken og veden i stående skog og i dødt og morkent tre. En hakkespett finner en stolpe i skogen og hører at det summer i den (alle har vel en eller annen gang lagt øret til en stolpe og hørt at det summer i alle stolper det STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

er hengt ledninger i). Når altså hakkespetten med sin begrensede fantasi og dårlige kunnskap om moderne teknologi, hører denne summingen, forbinder den det med insekter, og går resolutt i gang med hakkingen. Det var klinkende klart at dette ikke kunne fortsette. Det var et angrep på den norske nasjonaløkonomi». Så hakkespetten fikk dødsdommen. Kraftlaget utlovet en betydelig dusør per innsendt hakkespettmateriale – det vil si nebb og klør. Dette til tross for at arten var totalfredet. El-verkssjef Ulrik Normann var forbannet nok på fjærkreene til å overse dette. Pengene lokket, men fuglearten var ikke utbredt nok til å innbringe de store inntektene for hakkespettjegerne. Det hendte derfor rett som det var at det ble innlevert kroppsdeler av mer lettfanget fugl, som trost. Disse fuglene var preparert med kreosot fra nærmeste stolpe, og kunne således gå for å være spetter. Normann lærte seg etter hvert at det lønnet seg å snuse på de innleverte fuglekroppsdelene før han betalte ut dusørene. Følgende brev ble sendt til Nord-Salten kraftlag i 1962: «Forsan pr, Strømfjorden. den 28.11.62. Herr driftsbestyrer Ulrik Normann, Nord Salten Kraftlag, Ulfsvåg. Den 15. oktober sendte jeg begge føttene og nebbet av en hakkespett til Nord Salten Kraftlag, Ulfsvåg, for å få premien. I en følgeskrivelse fortalte jeg om hvorledes jeg hadde avlivet hakkespetten. Tyskerne tok børssene og jeg var en av de få som ikke fikk den igjen, så jeg kunne ikke skyte spetten. Det kommer vel forresten ut på ett og det samme enten hakkespetten er avlivet ved skudd eller på annen måte når den beviselig er død og således ute av stand til å fortsette sin hakkende virksomhet. Men da jeg ikke ennå har fått premien eller hørt noe fra N.S.K, tillater jeg meg herved å henvende meg til dem for å spørre om dere har sluttet å betale premie for avlivet hakkespett eller, hvis dere fremdeles gjør det, hva grunnen kan være til at jeg ennå ikke har fått premien. Jeg kan føre 2 mann som vitne på at det er en hakkespett- hvis man ikke i N.S.K. ser forskjell på klør av hakkespett og andre fugleklør, eller/og hvis mine ord ikke skulle stå til hvende om hakkespettens oppførsel før den ble avlivet (se brevet som fulgte med klørne og nebbet). Forresten har jeg ennå hakkespetten hengende for alle eventualiteters skyld. Med hilsen deres ærbødige Julius Forsaa.» Betydelige summer ble utbetalt for de døde spettene, men så kostet det til gjengjeld mye mer å reparere linjene etter at fuglene hadde vært der. Da måtte det gjerne helikopter til for å få nye stolper opp. - En gang var det seks stolper, ikke langt fra Forsan, som var så oppspist av hakkespett at de var gjennomsyret av hull. Normann holdt på å gå i taket, ler Øyvind Arntzen. Den dag i dag kan hakkespetter være et problem, selv om bestanden er liten.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Ansatte ved kraftlagets seksjon på Hamarøy. Foran fra venstre: Arne Strand, Bjargmund Lie, Hagbart Lund, Erling Jakobsen, Øyvind Arntzen. Bakerst fra venstre: Magnus Stensrud, Odd Korsmo, Arild Olsen, John Nesset og Frans Westermann. (Foto utlånt av NSK)

Om å se lyst på det – optimisme, fellesskap og glede Kløkt og muskelkraft er nevnt som en forutsetning for å jobbe som montør i pionertida. Men det var én egenskap som var vel så viktig: - Vilje. At man aldri grudde seg for å ta løs på noe. Linjearbeid var ikke noen jobb for pessimister den gang. Mismodige ble vi aldri. Hadde vi nok klær, og fikk mat på gårdene, så var vi fornøyde. Og var det noe vi ikke fikk til, så var det bare å prøve på nytt igjen, konkluderer Bjargmund Lie, og legger til at det var en tung tid da han på grunn av sykdom måtte slutte i kraftlaget. En stund ble han med de andre karene ut, bare for å se på. Optimismen blant kraftkarene i pionertida beskriver Lie som enestående.

Bjargmund Lie ble aldri mismodig, slit til tross. (Foto: Ronald Jakobsen)

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Det handlet om erfaring, eller rettere sagt mangelen på erfaring. - Man måtte ha pågangsmot for å få det gjort, det nyttet ikke å tenke på å slippe unna. Det var aldri noen som uttrykte særlig frustrasjon, eller klaget fordi arbeidet var hardt. Dog er det klart at man innimellom var litt redd. Men man lærte nå etter hvert hvordan man skulle gjøre ting for ikke å få strømstøt under koblingene. Så da gikk det jo godt. Det handlet om erfaring, eller rettere sagt mangelen på erfaring, sier han, og fortsetter: - Jeg har trivdes veldig godt i kraftlaget, men det er klart; enkelte ganger ønsket jeg meg over i noe annet, men det var nå helst når det var uvær. Og det var jo som oftest i uvær vi måtte ut, det var da feilene oppsto. Da gikk det ikke an å snu i døra og gå inn og legge seg igjen. Men som sagt, jeg var aldri mismodig. Det var bare om å komme seg ut og få arbeidet utført, for så å komme seg hjem igjen, ler Lie. Dette understøttes av alle de andre strømpionerene. Montørene lærte seg å glede seg over små ting i alt slitet. Satt de i ei brakke midt på fjellet, våte og kalde, så hadde de nå i alle fall mat. Og hvis de attpåtil hadde noen koteletter å steke kunne stemningen bli riktig god. Var det et arbeidsstykke som ikke gikk som planlagt, så tenkte de at det sikkert løste seg på andre forsøk. Det gode kameratskapet gjorde også sitt for stemningen – samholdet og samarbeidsviljen var alltid til stede, og ensomhet nesten for et fremmedord å regne. - Vi var så mye sammen, at bekjentskap naturlig utviklet seg til vennskap, fastslår Halvard Leirvaag. Frans Westermann har en metafor for dette: - Du kan sammenligne oss som arbeidet sammen med et fotballag. Ingen trengte å fortelle hverandre hva man skulle gjøre, det visste man som regel. Og vi gjorde det på den raskeste måten – det handlet om penger. Jeg ønsker meg ikke den tida tilbake, men det var ei god tid. Arbeidsmoralen var veldig høy, og det førte til et sterkt samhold, forteller han. Også Bjargmund Lie peker på samspill: - Man kjente hverandre; vi måtte være lagspillere og holde sammen. Vi lot det gå på rundgang hvem som gjorde hva. Kollegene var flinke til å holde humøret oppe hos hverandre; vi var gode til å motivere når det sto på som verst, sier han, og minnes en periode han var utlånt fra kraftlaget til Betongmast. Da ønsket Lie seg sterkt tilbake, så sterkt at han passet opp formann Normann på en fest på lokalet. Lie formidlet ønsket sitt, og det tok ikke lang tid før han var tilbake på sin opprinnelige arbeidsplass. Ifølge gammelmontørene var konflikter sjelden kost. De så liten nytte i år bli irriterte på hverandre, og skulle det skje, ja, så gikk det fort over. Skryt, derimot, var de flinke til å gi hverandre. Men ingen kan gå rundt og være fredsduer hundre prosent av tida: - Vi var gode og nære venner, og mange av oss er det den dag i dag. Det er klart, at 40

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

sånne karer som jeg og Frans, vi hadde mange diskusjoner omkring arbeidet, men var aldri uforlikte. Det er nå egentlig bare rare folk som klarer å jobbe sammen uten å diskutere. Og slik var det, fra øverst til nederst; man var venner til tross for konflikter, sier Øyvind Arntzen, som likevel kan fortelle at forståelsesfull ledelse til tross, så hendte det at arbeiderne måtte si i fra til sjefene: - Det er en ting jeg kan berette om akkordarbeid: Det var en gang han Korsmo kom – han var utesjefen vår, mens Normann var over ham – og så på arbeidet vårt. Så sa han at vi måtte være forsiktige, slik at vi ikke kom for høyt i lønn. For vi var i ferd med å gå over sjefene i betaling. Når vi var på lette anlegg kunne vi tjene over syv kroner timen. Men da ga vi ham bare beskjed om at dersom han skulle komme med en sånn melding, så måtte han også ha med et papir vi kunne skrive oppsigelsen på. Det sto vi samlet om. Og saken stoppet heldigvis der, forteller han. Tøft arbeid krevde velutviklet humor og humør. Av det mest nattsvarte, i både bokstavelig og overført betydning, kunne det oppstå mye å le av. - Humor måtte man ha. Om man ble «krutete», var man ferdig i yrket. Det var ikke noe alternativ å skulle bli sur og lei, vi hadde alle et ansvar for å holde motet oppe hos hverandre, sier Øyvind Elveos.

Vi fikk jo tilnavnene på grunn av ulike kjeltringstykker vi gjorde. Erling og Frans gikk bare under navnet «Knoll og Tott», og prøvde seg en gang på følgende bløff: - Ja, vi fikk jo tilnavnene på grunn av ulike kjeltringstykker vi gjorde. En gang, etter at kontorene var flyttet fra Innhavet til Ulvsvåg, skulle det være kino på Innhavet, og jeg og Frans dro av gårde for å se film. Men samtidig var det et arbeidsstykke som skulle gjøres på Innhavet. Skulle vi rekke begge delene, var det opplagt at vi ville komme alt for sent i gang med jobben. Normann luktet nok lunta, for han ringte opp til Arne, som allerede var på plass, for å kontrollere at vi var i gang. Om vi var der oppe? «Ja», svarte Arne, «de er her». «Stikk ut da, og få dem til å komme i telefonen» sa Normann. Vi hadde jo snakket med kollegaen vår på forhånd, for å få han til å slå en skrøne for oss om nødvendig. Men Arne måtte jo bare krype til korset og innrømme alt, flirer Erling Grimstad, og legger til at pionertida var «steikandes artig». Olav Elsbak, som senere skulle fungere som styreformann for kraftlaget i over 20 år, husker også Knoll og Tott godt: - De var nærmest selvlærte montører – jobbet omtrent intuitivt fra første dag. De hadde en spesiell teknikk, en slags markering: Hver gang noen kom med ris eller ros til dem, sa den ene til den andre «nei, nu må vi snu han». Så tok de begge ett tak i skuldra og ett i ræva på vedkommende, og snudde ham opp-ned. Jeg ble snudd mange ganger, ha, ha. El-verkssjef Normann satte stor pris på Knoll og Tott, forteller Elsbak, som også var ordfører i to perioder under pionertida. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Noen av montørene beskriver den kollegiale humoren også som et redskap for å takle alt slitet. Å se mørkt på noe var ikke et alternativ når lyset skulle fram. Oppgaven var så viktig at den opptok dem også etter de kunne ta fri på kvelden. Etter dagens dont samlet arbeidskarene seg. Noen ganger i brakker, gammer og provisoriske bygg langs linja. Vel så ofte hjemme hos ulike mennesker, som ønsket heltene som brakte strømmen til dem, velkommen. De pratet for det meste jobb, men samtalen kunne en gang i blant dreie inn på damer og personlige forhold. Hvordan kveldene forløp, avhang også av hvor montørene oppholdt seg.

Å bo på gårdene Pionerene bodde altså gjerne hos folk som åpnet dørene for dem, av og til i lengre perioder av gangen. Familiene opplevde seg selv som en del av den store dugnaden strømarbeidet på mange måter var.

Tenk hvis du gikk og banket på hos naboen min, han Rolf, og sa at du måtte få bo der til i morra. - Folk var fantastiske. Det virket som om de ville gjøre alt for oss, så lenge de fikk strøm. Vi bodde rimelig billig på gårdene, og vi fikk godt stell. Det lille de tok for å ha oss boende tror jeg de glatt ville slått fra seg, så lenge de visste at strømmen kom. Vi følte oss som helter, som kom dit for å gi folket det de hadde ventet så lenge på, forteller Øyvind Elveos. Frans Westermann følger opp: - Det var aldri noe problem med å få seg husrom. Iblant var det Korsmo som ordnet husvære for oss, andre ganger gikk vi bare rundt og banket på. Dersom vi skulle komme over en telefon, ringte vi kanskje på forhånd. Vi hadde det godt. Den gjestfriheten som var da, er rar å tenke på i dag. Tenk hvis du gikk og banket på nå hos naboen min, han Rolf, og sa at du måtte få bo der til i morra. Nei, det var andre tider da, fastslår Westermann, og forteller om mennesker som ikke visste hva godt de skulle gjøre for montørene, enten det gjaldt vått og tørt eller utlån av hest og båt. Armene var åpne og velviljen stor, til tross for at ikke alle gårdene levde under de beste kårene. Alle disse overnatningene har også gitt kraftlagskarene et lite arsenal av historier. Som da de ble servert konjakk i bredfulle vannglass, eller den gangen en kvinne lot tre av karene ta inn for kvelden. - Og så, midt på natta, kom gubben hjem, og han ble rasende over å finne tre ukjente mannfolk i huset. Men han roet seg nå etter hvert, når han fikk høre hvem vi var. Så vi fikk bli, klukker Erling Grimstad. Forbannet kunne også enkelte bønder bli, de gangene montørene tråkket ut i åkrene de42

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

res. Det første året med linjeutbyggingen var det storslått aktivitet med tørke og slåing av jorda, og midt oppi dette skulle strømpionerene gjøre jobben sin. Stemningen kunne bli trykket, men som de fleste andre «skjent han han av» etter hvert. Som regel følte arbeidsstokken seg som en del av familien når de tok inn hos fremmede. Kraftlaget betalte for litt av oppholdene, resten tok de av egen lomme. Hva de ble servert, avhang av inntektene til de ulike husholdene. Det kunne være godsaker på hvite linduker, eller det kunne være enkel grøt, som ble servert.

Så lensmannen hadde ikke en sjanse. Frans Westermann husker best den gangen de bodde hos «han Petter og han Sigurd» i Musken. - De var flotte og artige karer. Mens vi bodde der hadde Sigurd skrevet – eller, han kunne jo ikke skrive, så det var vel noen andre som skrev for ham – etter mange forskjellige nødvendigheter. Blant annet hadde han bestilt en vedovn, og denne ble det aldri gjort opp for. Så fikk han beskjed fra lensmannen om å sende ovnen tilbake, ellers kom øvrigheta ved første anledning for å hente den. Sigurd var veldig klar på at ovnen, den kunne han ikke miste. Da vi så at lensmannsbåten kom, fyrte de opp ovnen alt den var god for, selv om det var sommer. Så lensmannen hadde ikke en sjanse til å få med den steikvarme ovnen med tilbake. Fasilitetene i de ulike hjemmene kunne variere. Do var ikke selvfølge alle steder. Westermann har mer på lager: - Vi var på Finnøy en gang, fire stykker Så tok vi inn hos noen på kvelden. Og de hadde ikke do i huset, men vi fikk lov til å låne potta deres. Så andre dagen fant vi ut at vi pinadø bare måtte holde oss så lenge som mulig. Potte, det var ikke aktuelt. Elling Ellingsen, som monterte hjemme hos folk, tror at han må ha vært innom nesten hvert eneste hus i Ulvsvågog Sørkil-området. - Og det var jo ikke bare ett rom man var inne i i de forskjellige husene. Et av de besøkene jeg husker best er et ved Dragskrysset, hvor det stod det en liten, grå tømmerstue. Der bodde ei tynn og lang samisk jente som het Jenny, sammen med broren. Hun var så høy at hun måtte gå i konstant vinkel innomhus. Jeg ble grundig forhørt da jeg kom – hvem var jeg? Hvor kom jeg fra? Hva skulle jeg? Og da hun fikk svar, visste ikke denne jenta hva godt hun kunne gjøre for meg. Jeg kan huske hun bega seg til butikken for å kjøpe pølser hun skulle steke for meg. Enestående, konkluderer han.

Elling Ellingsen husker god pleie. (Foto: Ronald Jakobsen)

For selv om strømpionerene var lokalkjente i Nord-SaltenSTRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

kommunene, var det likevel mange mennesker og småsteder de ikke kjente til. Odd Gerhardsen sier at han ikke tror mennesker i dag med like stor selvfølgelighet ville gitt husnøklene sine til vilt fremmede. Men man stolte på hverandre, og man ble kjent. Disse møtene med andre, i kombinasjon med det tette samholdet, har ført til enorme bekjentskapskretser for montørene. - Jobben har gitt meg mange gode venner. Det er utrolig mange jeg har snakket med og blitt kjent med. Det er så mange at man til slutt ikke klarer å plassere alle, men det har vært utrolig berikende, sier Frans Westermann.

Mennesker langs veien Og folk ventet utålmodige. Jens Pedersen (Oppeid) og Roald Finvik (Presteid) var blant dem som opplevde den enorme hverdagsrevolusjonen strømmen medførte. Pedersen forteller følgende for å illustrere hvor presserende det var for folk flest å få strømmen i hus: - Det er en ganske morsom historie: El-verkssjef Ulrik Normann hadde nevnt at det ikke lot seg gjøre økonomisk å bygge ut strøm til gården Nordheim, som ligger mellom Finvik og Ulvsvåg. For paret på bruket, Petra og mannen «Gunn», holdt dette på ingen måte. Så Petra Hansen tok fart. Hun var en dame som ikke tok et nei for et nei – en kapasitet som ikke så seg forbalt på å reise til Canada for å besøke familiemedlemmer. Ekteparet tok turen helt til Oslo for å få sjefen sjøl, generaldirektør Fjalestad i Vassdragsvesenet, i tale. De hadde ikke tenkt å gi seg så lett. Det var jo mange av disse avsidesliggende gårdene som ikke fikk strøm, og Fjalestad var kjent for sin velvillighet ovenfor disse. En flott og hjelpsom mann, og reisen til Oslo var vellykket. Petra og Gunn ble godt mottatt, og Fjalestad lovet at de skulle få strøm. Jeg kan huske at Ingrid Knutsen, sjefen på telegrafen, var imponert. Hun sa at «tenk det, ho Petra og ho Gunn reiser for å møte direktør Fjalestad i Oslo, og det ender godt!». Originalen Nora på Bekkhaugen var dog ikke like opptatt av dette med elektrisitet: - Da linja skulle bygges ned til henne, ble den ikke helt bein. Arbeiderne beklaget at linja var blitt noe krokete. «Ja, men det gjør ikke noe, for jeg bruker så lite strøm», trøstet hun, husker Finvik. Erling Grimstad trekker fram to historier fra møter med folk flest som han synes er spesielt morsomme: - Det var en kar som kom over fjellet for å finne ut hva vi holdt på med. «Ka dåkker reis i», lurte han, og vi svarte at vi solgte takrenner. Da tente kallen, og ville ikke vite av oss. Men da han fikk vite at vi var fra kraftlaget, spanderte han kaffe på oss. Vi pleide av og til å sette ting litt på spissen, sånn for skøy, ler Grimstad og forteller en annen historie, om fenomenet kokstrøm og lysstrøm. Abonnentene kunne nemlig tegne seg for det ene eller andre – eller begge delene. Ikke alle var fortrolige med dette opplegget.

Og der kommer det en kar løpende, rasende. - Vi var på Drag, det var tett før jul. Frans og jeg var sendt ut for å gjøre et større arbeid. 44

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Overingeniør Fjalestad (t.v.) satt høy oppe i systemet. Det skremte på ingen måte Petra og Gunn på Nordheim. Det var tidlig på morgenen. Vi dro ut trådene vi skulle skifte, for å montere nye - det var vel en to-tre spenn. Så gjorde vi det klart, slik at det bare var å feste trådene på isolatorene. Vi klippet ned lavspentlinja, og trafoen ble koblet ut en kort stund, slik at all strøm ble borte. Og der kommer det en kar løpende, rasende. Om vi var fullstendig tullete? Det gikk ikke an å ta strømmen når kona sto midt i julebaksten! Og dersom kakene ble ødelagte, kom han til å kreve erstatning fra kraftlaget. «Nei», svarte vi, «vi tar bare lysstrømmen. Kokstrømmen har dere ennå». «Ja det var det jeg skjønte», svarte han, «dere er ikke helt gale». Så han slo seg til ro, og tuslet hjemover, uvitende om at all elektrisitet var koblet ut. Men innen han hadde kommet seg i hus, var strømmen på plass. Hvordan det gikk med kakene til kona, det vet jeg dog ikke, humrer han. Frans Westermann erindrer en annen kjeltringstrek: - Vi holdt på med å bygge ei linje, da det kom ei gammel kjerring bort til oss, og lurte på om vi kunne hjelpe henne med aggregatet hennes. Hun var fri for strøm, og sto der med en haug med sikringer. Jo da, vi kunne nok komme opp med en provisorisk løsning, som kunne fungere inntil hun fikk innlagt strøm. Men det var på én betingelse: At hun ikke fortalte noen at det var vi som hadde gjort det, for den måten vi løste dette på, var ikke helt lovlig. Neida, det kunne vi stole på. Så vi fikset aggregatet. Men da strømmen skulle legges inn i huset hennes noe senere, kom det Korsmo for øret at det var vi som hadde utført den midlertidige løsningen på aggregatet. Men Korsmo bare lo, heldigvis. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Det var ikke bare mennesker kraftlagskarene møtte langs veien. Halvard Leirvaag har en dyrisk historie: - Det var en kabel som gikk fra Engeløya til Lundøya. Det var feil på linja, så vi var ute på befaring. Vi kjørte på glarholke utover, da det plutselig sto en gris midt i veien. Så da måtte vi inn i nærmeste hus og høre om de savnet et svin. Gris? Nei, de savnet ikke noen gris. Så vi kjørte videre, og tror du pinadø ikke det plutselig sto en gris til midt i veibanen. Og jeg tror vi traff på en tredje óg. Det viste seg til slutt at det var en bil som skulle levere grisunger til salgslaget som ikke hadde hatt døra på varevogna ordentlig igjen, så grisene datt ut. Vi lo godt av dette. Odd Gerhardsen har også støtt på dyr, eller rettere sagt dyreekskrementer under arbeidet: - Jeg husker godt en jobb vi skulle gjøre hos en litt eldre dame. Da vi kom fram, så vi at hun hadde strøm i fjøsen, noe som var litt rart, all den tid vi ikke kunne se noen linje strukket bort dit. Så viste det seg at dama bare lagt en ledning over gulvet, og at denne var godt dekket med saueskjit. Hadde et av dyrene trått litt galt, så hadde dama vært fri for sauer. Det er helt sikkert, slår han fast.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Kraftkarene tilbakela store distanser i alt slags vær. Arbeidet de gjorde medførte stor popularitet.

Heltestatus Strømpionerene er tidligere blitt sammenlignet med et fotballag. Den sammenligningen holder også stikk hva popularitet angår. Karene ble sett på som noe ekstra, og ble beundret for jobben de gjorde. Om de var populære hos damene kan de dog ikke svare på – de var etter sigende for travle til å tenke på. Men en ting er helt sikkert: - Linjearbeiderne var helter. De ble sett veldig opp til, selv om de nok var glade i en rangel. De kom med noe det var behov for, og som var helt spill, flunkende nytt. Stolpene og linjene – det var veldig stort at de kom. Bare å se ledningskveilene og stolpene som lå der, det var fantastisk. Guttene som jobbet i kraftlaget var en utrolig fin gjeng, og uforferdede typer. De ble beundret og satt pris på i alle sammenhenger. Anseelse og god lønn var neppe i tankene deres den gang. Det handlet mest om å få strømmen fram med de utfordringene det medførte, erindrer Olav Elsbak, og legger til at alle de frivillige som stilte med hester og annet for å få transportert stolpene, også hadde en spesiell stjerne. Unn Stokland (Presteid) har også klare minner om montørene: - Ingen hadde noe negativt å si om strømpionerene. Linjearbeiderne tror jeg gjorde mye mer enn de fikk betalt for. Tenk på når de var på befaringer, når det var linjefeil - de STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

måtte jo av gårde i all slags vær og vind. Det var ikke noe lettvint over disse folkene, det skal gud vite. Strømpionerene var høyt respektert. Lars Signar Strindberg forteller om da han som liten gutt fikk sitte på Erling Grimstad i kraftlagets lastebil: - Alle vi ungene visste godt hvem kraftlagskarene var. Å få være med i bilen var stort; å se på at ett og ett rør ble transportert av gangen – det var veldig gøy.

De var nyskapere av rang. Harald Normann (Ulvsvåg) har også et tydelig barndomsminne fra da han fikk være med faren, Ulrik Normann, på strømtilkoblingen på Tysnes: - Jeg var bare en liten gutt da. Kvinnene jublet og skrek, mannfolkene kom springende med flaskene og skulle feire. Pionerene var ekstremt ansette - folk var klar over hvilken enorm jobb de gjorde. De hadde gode hoder, og måtte være kreative, løsningsorienterte og sterke i klypene. Stadig vekk fikk de utfordringer de ikke hadde vært borte i tidligere. For dem var jobben en livsstil. De var nyskapere av rang. Erling Grimstad tenker følgende når han ser tilbake: - Om vi var klar over hvilken jobb vi gjorde for folk? Nja... ja, ja, selvfølgelig kjente vi jo et press for å få ting fort ferdig. Folk ventet jo på strømmen. I ettertid kan jeg si at jeg er stolt over jobben vi utførte, for det var så utrolig mange som satt med forventninger til dette. Montørene merket også at folk syntes det var stas å få overnattingsbesøk av dem. Frans Westermann peker på den enorme takknemligheten de ble møtt med – en tone han mener ikke finnes i særlig stor grad blant abonnentene i dag. På den tid preget en positiv utålmodighet folk flest, og de stelte så godt de kunne med kraftkarene. - Helter? Nja. Folk så vel i alle fall at vi var karer som ikke så noe som umulig. Best mulig, hurtigst mulig, sier Bjargmund Lie. Dog ble ordet «helt» sjeldent brukt i pionertida. - Men i grunn er det ikke et så dumt begrep. Jeg ville nok kalt andre folk for det samme, dersom jeg ikke var med på det selv. Det var jo ikke bare tøft arbeid, man måtte være nøyaktig og pertentlig også. Det krevdes at man var påpasselig, mener Konrad Skoglund, og legger til at det var først i ettertid at de egentlig så for et stort stykke arbeid de hadde gjort. Øyvind Arntzen gjør seg også tanker om heltestatusen: - Du vet, det var ikke som i dag. Den gangen var det jo lysfest hver gang vi koblet til strømmen. Jeg husker Korsmo på en lystfest i Hestvika i Sørfold - det var en voldelig stor tilstelning på ungdomshuset, og folk var utrolig glade. Så holdt Korsmo tale, og han sa at: «Dere er glade i oss i dag, men det spørs om en 10-15 år, når dere er vant til å få strømregninger». Men du vet, det var ikke rare strømmen folk skulle ha den gangen. 48

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

For barn fortonte montørene seg som idoler. Her fra byggingen av linja mellom Vassmo og Skjelvareid. På bildet: Albert Westermann, Bjargmund Lie og Frans Westermann. (Foto utlånt av NSK) STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Vi skal ta en nærmere titt på lysfestene, men først noen ord om den strømløse tilværelsen forut pionertida.

Kapittel 3:

HVERDAGSLIVET UTEN STRØM Førkrigstida var preget av parafinlamper, talglys, petromaxlykter og karbidlamper. Det fantes aggregater her og hist, samt noen vindmøller, men stort sett kunne livet med lys være en langdryg affære. Lamper skulle pusses, renses og fylles på.

Det var godt lys, men medførte en forferdelig lukt.

- Man kan jo tenke seg til hvordan det var før strømmen kom; at det var mørkt både ute og inne. Vi brukte parafinlamper, og dem var det mye arbeid med. Under krigen, for eksempel, var den tilgjengelige parafinen veldig dårlig, og det dannet seg skorpe på veiken, slik at den måtte renses til stadighet. Så hadde vi karbidlamper. Karbid er granulerte små klumper på ertestørrelse, som tilsettes vann, og dermed omdanner seg til gass. Det var godt lys, men medførte en forferdelig lukt dersom man ikke var veldig nøye med å holde alt tett, forteller Roald Finvik, som også minnes sin bestefar, smeden i bygda: Når han var ferdig i verkstedet for kvelden, ruslet han hjem med en petromaxlykt i neven – for veilys var bare en fjern drøm. - Før strømmen kom hadde man jo lært seg å leve med mørke. Jeg gikk jo realskolen under krigen, og hadde en bestemt plass hvor fyrstikkeska lå. Da jeg kom inn om kveldene og det var mørkt, gikk jeg bare inn i «mørtna» grep eska og fikk tent lampen. Lommelykt fantes jo ikke da. Jeg hadde bare én parafinlampe der jeg bodde, på et bord som var kombinert nattbord og skrivebord. Vi var jo vant med lite lys, men hadde likevel en enorm trang til å kunne slå på en bryter, når vi visste at folk gjorde det andre steder i landet. Det var om å få lys først. Her på Tranøy var det to husstander som hadde elektrisk lys. Den ene hadde vindmølle, det var hos min svigerfar, og den andre hadde et motoraggregat. Begge med batteri. Selv om det ikke strålte så mye fra disse lysene, så var det jo helt spesielt. Han som hadde motoraggregatet kunne vi gå til for å få ladet akkumulatoren til radioen. Så de folkene, de var ekstra i fokus, husker Olav Elsbak. 50

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Aggregatliv Også Roald Finvik minnes de første radioene: - Det å høre på radio ble noe helt annet etter vi fikk strøm. Før den tid måtte vi ha to ulike typer batteri, og det ene måtte lades regelmessig. Vi fikk det ladet på telegrafstasjonen, som hadde eget aggregat. Andre fikk batteriene ladet på Saltenbåten. Da leverte du inn batteriene, og fikk dem tilbake neste gang båten var innom. Radioer ble vanlig utover 1930-tallet. Etter hvert kom det flere aggregater. Det var mye snakk om, og en del misunnelse ovenfor, de som var først ute. Roald Finvik har mange Noen aggregater ga bare strøm til den enkelte husholdgode historier om livet uten ning, mens andre ble delt av flere. Disse aggregatene innlagt strøm. hadde begrenset kapasitet, så det måtte rasjoneres. På (Foto: Ronald Jakobsen) Presteid, for eksempel, ble det satt opp en «strykeliste» hvor husmødrene fikk hver sin dag til å bruke strykejern. Brukte man mer enn 40-wattspærer, koblet strømmen seg ut. Roald Finvik var en av dem som var med på utbyggingen av linjer til aggregat: - Det var sommeren 1946, da jeg akkurat var ferdig med mitt andre år på realskolen. Sommerferien brukte jeg til å reise stolper og strekke linjer. Blant annet var jeg med på å skru sammen isolatorene på stolpene. Det første som måtte gjøres, var å sette krokene fast i isolatorene. Deretter måtte vi klatre opp i stolpene, ved hjelp av stolpesko, og bore hull og skru inn isolatorene. Og jeg gjorde dette arbeidet helt fra Presteid til Hjelseng, cirka tre kilometer. Det som var litt spesielt, og som jeg først fikk høre om i senere, var dette med sikkerhetsbelter. Det hadde ikke jeg brukt. Boret jeg brukte var en såkalt «navar», et stort bor som egentlig ble brukt når man skulle tømre hus. Jeg klatret opp med boret i den ene hånda, og laget så manuelt hull fra den motsatte siden av den jeg selv sto på, så skrudde jeg isolatorene inn. Det var tungt arbeid. Vel, jeg arbeidet meg oppover fra Presteid, og da jeg kom forbi han Alf på Solheim, utbrøt han at «kan du sei me? Bruka du ikke sikkerhetsbelte?». Men sånt noe hadde jeg altså ikke hørt om. Det var jo livsfarlig, det ser jeg når jeg tenker tilbake på det.

nu har vi fått livets lys, så nu skal vi ha livets vann. Helt trygge var heller ikke selve aggregatene. Jens Pedersen forteller: - Vi leide jo linje, og kjøpte oss et bensinaggregat, kalt Dunkelmann. Det er vel litt stygt å si det, men heldigvis brant det opp. Så fikk vi høre at brødrene Aasjord i Helnessund hadde kjøpt en engelsk minesveiper. Og der var det to aggregater som gikk på diesel. De kunne gi såpass med strøm at vi ikke helt kunne tro på det. Men en pålitelig og klok mann påpekte at «hvis aasjordingene har sagt det, så er det sant. De kan man stole på». Så da ble det strøm. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Pedersen husker også en annen historie fra denne tida: - Doktor Gaarder kjøpte et eget bensinaggregat. Han skulle bruke det til lys. Da aggregatet kom til ekspedisjonen på Presteid, hadde han avtalt med noen å få det transportert opp til Oppeid med hest - det var jo ikke akkurat så mange biler den gang. Drengen på Presteid hadde fått beskjed om at doktoren måtte varsles når aggregatet kom, for Gaarder ville komme ned for å kontrollere at nyinnkjøpet fungerte som det skulle. Dr. Gaarder var en noe heftig mann, og da det viste seg at han ikke hadde blitt varslet før aggregatet kom på døra, ble han sint. Men da han fikk sjekket aggregatet, og alt viste seg å være i orden, roet han seg ned og tok turen nedover til posten på Presteid. Han entret ekspedisjonen med en flaske akevitt, og ytret at «nu har vi fått livets lys, så nu skal vi ha livets vann».

Dunkelmann Et av aggregatene som befant seg på Hamarøy, ble altså kalt for Dunkelmann, og kan stå som et godt eksempel for aggregatlivet. Dunkelmann var et talende navn, all den tid aggregatet var en heller upålitelig utgave av sorten. Det skaffet strøm til litt lys og de nevnte strykedagene, og sto påkoblet mellom klokken sju om morgenen og elleve på kvelden. Det fikk seg sitt eget lille hus på Oppeid; med ett rom til maskinen og ett til maskinisten.

Her ble verdensproblemer løst. Fra 1946 var Dunkelmann et viktig samlingspunkt for bygdas mannfolk. I løpet av dagen var det mange som stakk innom til maskinisten, som også kunne skryte av å ha bygdas eneste elektriske ovn. Her ble verdensproblemer løst, tippekuponger fylt ut og nye tippesystemer pønsket ut, forteller Roald Finvik, som også gjør seg noen tanker om aggregatets samfunnsfunksjon: - Ti minutter før strømmen ble slått av om kvelden, blinket lyset som tegn på at det var på tide å gå til ro. Slik hadde maskinisten stor innflytelse på bygdefolkets døgnrytme. Kanskje en slik ordning ikke bare var av det onde? Maskinistene på Dunkelmann var forresten i tur og orden Sverre Hansen, Elling Ellingsen og Ole Solli. Dunkelmann var overtatt fra tyskerne, og kunne være en pest og en plage. Det koblet ut rett som det var; da blunket lysene et par ganger, og husholdene måtte fram med parafinlampene. Til sist brant Dunkelmann opp, uten at noen sørget noe videre over tapet av denne lille samfunnsbyggeren. Det ble skaffet et nytt aggregat, denne gangen fra festningen på Tysnes i Tysfjord. Dette var av typen som var dyr i drift, og ingen sørget noe større da aggregatet brant opp - etter bare fem minutter! Deretter var bygda fri for strøm i et helt år, før det siste aggregatet kom i 1948. Dette var det nevnte aggregatet fra en minesveiper, og holdt ut til Nord-Salten kraftlag koblet inn strømmen i 1953. På dette tidspunktet var det til sammen registrert 50 mindre lysanlegg i drift rundt om i Nord-Salten. 52

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Faksimile fra Årbok for Hamarøy, 1997. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Glimt fra hverdagslivet - Hvordan det var før strømmen kom? Tenk deg bare hvordan det ville vært om vi skrudde av all elektrisitet i noen timer. Folk ville jo følt seg tilbake i steinalderen, reflekterer Roald Finvik. Se for deg en sommer med slåttonn, stekende varme og ingen elektrisitet. På kjøkkenet står husmødrene inne foran vedkomfyrene. Ta for eksempel Jens Pedersens mor, der hun står og svetter foran ovnen, og må lage mat til alle som er innleid for å hjelpe til under onna. Det går sakte, og er ufattelig varmt og slitsomt. - Det er dette minnet om min mor jeg husker aller best fra tiden før strømmen kom, sier Pedersen. Frans Westermann påpeker også husmødrenes slit i denne tida, kanskje særlig når vinteren satte inn: - Strømmen hadde nok størst betydning for husmødre og landbruket. Kanskje aller mest for husmødre; du vet, det var jo de som var mest hjemme. Mannfolkene var jo mye på Lofothavet vinterstid. Da hadde kvinnfolkene styringa på alt fra fjøset til kjøkkenet. Også tok de vare på ungene. Alt dette kan ikke ha vært greit i mørtna. Tenk deg for eksempel jula med og uten lys, med alt det en husmor måtte ordne før høytiden. Og ikke kunne hun gjøre dette i noe særlig varme heller, så det var stort med strøm som gjorde dagene lunere og lengre.

Tenk deg jula med og uten lys. Lars Signar Strindberg har et vinterminne fra den gangen han var gutt, og strømmen ennå var noe som lå i framtida: - Jeg kan huske for et styr det var å få ladet batteriene før vi fikk strøm. På vinterstid var det å buksere batteriet opp på sparken, og det var om å være særs forsiktig, slik at man ikke fikk syre på klærne. Men tilbake til husmødrene. Ei som var husmor selv, Unn Stokland, forteller følgende om hverdagslivet uten strøm: - Dagene før strømmen kom, ble i stor grad brukt til å Lars Signar Strindberg. stelle med mat, som vi oppbevarte i kjeller og spiskam(Foto: Ronald Jakobsen) mers. Det var mye sylting, salting og hermetisering. Før vi fikk fryser, benyttet vi oss av et fryselager på Skutvik, hos Henriksen. Når vi kjøpte kjøtt ble det fraktet dit, og så måtte vi med bil eller buss bortover for å hente oss middag. Så fremskrittene som kom med elektrisiteten var en fryd. I ettertid spør man seg hvordan i all verden man klarte seg uten. Roald Finvik beskriver det som «en bagatell» i dagliglivet» når han forteller om mangelen på trykkvann og varmtvann. 54

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

- I barndomshjemmet mitt hadde vi ikke trykkvann, men en stor brønn på gårdsplassen. Før strømmen kom, pumpet vi inn vann i huset manuelt. Med elektrisiteten slapp vi dette – vi fikk ei elektrisk pumpe som sørget for trykkvann til enhver tid. Bare en sånn liten sak betydde mye. Og varmtvannskran! Tidligere måtte man jo varme vann til klesvask, kroppsvask og husvask på komfyren, og det kunne være en tidkrevende affære. Min kone Hildur begynte på realskolen høsten 1948. I tillegg jobbet hun som pedell på prestegården. Hun bodde i forpakterboligen, og måtte opp grytidlig for å fyre i ovnen og tenne petromaxlykta i kirkestua, hvor skolen holdt til, slik at det var lys og varme når elevene kom. Så ting kunne være upraktiske, slitsomme og tidkrevende. Ikke rart da, at forventningene til livet med strøm var store. Etterkrigstidas optimisme gjorde også strømdrømmen sterkere.

Etterkrigsstemning - Denne spesielle epoken kan egentlig ikke sammenlignes med noe. Den brøt fullstendig med alt vi var vant med. I dag opplever man jo ikke så mye som er revolusjonerende nytt, slik vi gjorde på den tida. Jeg har diskutert det ofte med venninner, hvor mye som skjedde fra 30-tallet og oppover. Men etter hvert som man får goder, tar man de til seg som en selvfølge - også strømmen, sier Unn Stokland, og peiler seg inn på perioden etter 1945: - Etterkrigstida var en spennende og optimistisk tid. Det skjedde så mye hele tida, det var liv og røre, og man skulle begynne å leve igjen. Å høre om, og å oppleve, de nye elektriske apparatene bidro til at man endelig så lys i tunnelen igjen, og at man tenkte nytt. Det ble slutt på rasjoneringskortene, det kom flere varer i butikkene, og endelig fikk vi jentene kjøpt oss nylonstrømper. Det var en stor ting, for endelig kunne vi spjåke oss ut igjen, ler hun, og legger til: - Presteid var et knutepunkt på denne tiden; med motorbåter, busser og alt. Det var et yrende liv, du verden, og mange unger. Det var så utrolig mye som skjedde her, helt i motsetning til i dag, hvor det har blitt et stille sted. Ernst Lieng beskriver etterkrigstida med to ord: Lys og revolusjonerende. - Vi hadde fokus på gjenoppbygging og utvikling. Strømmen var en naturlig del av dette, sier han, og får tilslutning fra Roald Finvik: - Jeg var 15 år da krigen tok slutt. Krigen hadde vært knaber; i forhold til blant annet mat, klær og forbruksgjenstander. Så jeg kan for eksempel huske at det var stort da vi endelig fikk skikkelig mel – fra Canada. Det fortonte seg som så utrolig hvitt etter den lange perioden med grått mel som var umulig å bake med. Gradvis ble

Ernst Lieng beskriver etterkrigstida som en positiv fase. (Foto: Ronald Jakobsen)

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Endelig kunne Nord-Salten-væringene snart se lyset. Her et av Hilmar Norgrenns mange avisinnlegg. det bedre og bedre: Det ble mer arbeid, folk fikk mer penger - det var en jevn stigning. Skolene ble bedre utbygget, og realskoleelevene fikk et eget skolebygg, etter å ha vekslet på å holde hus blant annet i kommunebygget, ungdomshuset, kirkesakristiet og kirkehuset. Vi flyttet inn i brakker som tyskerne hadde etterlatt seg, lokalisert der det gamle gjestgiveriet står i dag. Det var fantastisk flott for oss, husker han. Og alt dette lysende og nye skrudde opp forventningene til det virkelige lyset som skulle komme med strømmen. Og med forventningene kom også debattene. For hvem skulle få strømmen først?

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Olav Elsbak (t.v.) og Ulrik Normann var begge markante skikkelser med sterke meninger i pionertida. (Foto utlånt av Harald Normann)

Debatt I de grendene som måtte vente, ble det murret. På Hamarøy ble Skutvik eksempelvis prioritert foran Tranøy. Tranøyværingene argumenterte med at de kom til å bruke mer strøm enn folket på Skutvik, og dermed være mer lønnsomme for kraftlaget. Motargumentet kom kjapt: «Det er ikke noen grunn til å tro at tranøyværingene vil ha et større strømforbruk enn Skutvik, selv om det bor en håndfull rikfolk der», som Hilmar Norgrenn skrev i et leserbrev i Lofotposten. - Jeg husker jo at utbyggingen førte til kiving – det var heftige følelser og meninger ute og gikk. Representantskapet fikk mange henvendelser. Men blant oss hersket det en større enighet om hvor og når linjene skulle bygges, forteller Ernst Lieng, som også husker ulikhet i engasjement avhengig av alder: STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

- Det var forskjell på gamle og unge. Jeg kan huske en del eldre, for eksempel innerst i Leirfjorden. Der var ikke ønsket om strøm presserende, ekstrakostnadene tatt i betraktning. De hadde godt med brensel til fyring, og å være uten så mye lys var de jo vant med. I avisartikler og leserbrev fra pionertida var det ikke bare behovet for lys som sto i sentrum. Aspekter som jernbaneutbygging mellom Fauske og Tysfjord, småbønders kår, samt mekaniske verksteder og fiskeforedlingsbedrifter elektrisitetsbehov, ble hyppig nevnt. Et annet gjentatt argument var, som tidligere nevnt, at det ville bli en betydelig nedgang i distriktets folketall dersom strømmen uteble. Nord-Salten ville rett og slett ta flere steg tilbake dersom regionens viktigste sak ikke ble gjennomført, for igjen å bruke Norgrenns ord. Rekkefølgen i utbyggingen kan du se på tidslinja, side 89. Avgjørelsene rundt hvem som skulle få strøm først, ble først og fremst tatt ut fra lønnsomhet. For å beskrive stemningen nærmere, kan vi gå tilbake til Tranøy. Dit kom strømmen først i 1957.

fløtt Tranøy-karan til Oppeid. - Å få strømmen så seint på Tranøy var en skuffelse. Det ble en del avisskriverier, som også jeg ble med på. Planen var jo at hver kommune skulle få sin linje, med unntak av nordre Sørfold, i første omgang. Så ble Sørfold-linja prioritert foran Tranøy og Buvåg. Dette førte naturlig nok til en del sterke reaksjoner. Jeg skrev flere leserbrev, noe som medvirket til at jeg etter hvert ble valgt inn som andelseiernes representant i representantskapet. Siden havnet jeg jo i kraftlaget som styreleder. Det har vært høy temperatur hele veien, sier Olav Elsbak. Og det ble merket at folket på Tranøy sto hardt på sitt. «Jordmormann Markussen», som han ble kalt, var kommunepolitiker og satt blant annet i styret til bygdeheimen. Under kaffen etter et møte der, ble det prat om strøm og tranøyværingenes kamp. Da tok Markussen til ordet, og konstaterte at med alt dette styret, ville det være en enklere løsning «å fløtt Tranøy-karan til Oppeid», ifølge Elling Ellingsen. Kamp til tross, Olav Elsbak konkluderer med følgende: - Skuffelsen over at vi fikk strøm seint, gjorde begeistringen da den kom, tilsvarende større.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Kapittel 4:

STRØMMEN KOMMER Nordlandsposten 7.12.1953: Avisen er et tydelig bevis på at det er strøm som er det store samtaleemnet dette året. I den åtte siders lange avisen (tilsvarende 16 sider tabloidavis), er det så mye som tretten reportasjer og lange avisinnlegg vedrørende kraftutbygginger, samt hele 21 strømrelaterte reklamer. De sistnevnte inneholder alt fra generator- og kraftlagsreklamer, til annonser for brødristere og juletrebelysning. Juletrelysene som averteres koster 48 kroner og 65 øre for 16 stykker; omtrent det samme som du må betale på Nille og Europris i dag (for øvrig et beløp man kunne få 65 stykker Lano-såpe for den gangen). Men før man fikk strøm, måtte man tegne andeler i kraftlaget. Gjorde man ikke det, måtte man betale en separat tilkoblingsavgift. -Forespørselen om andelskjøp kom sist på 1940-tallet, og de fleste betalte med glede. Alle var jo interessert i elektrisiteten. Var det noen få som ikke var det, så må det ha vært en eller annen sur gubbe, som kanskje var misfornøyd med å måtte gi kraftlaget fri grunn til å sette opp stolper, sier Unn Stokland. Salgsaksjonene foregikk ved at selgerne gikk fra dør til dør, samt at det ble avhold fellestreff. -Det ble appellert til folk om å kjøpe minst tre andeler. Kraftlaget sendte ut folk for å arrangere folkemøter. Faren min kjøpte syv andeler hver til meg og min bror, og tre til seg selv. Det ble betraktet som mye den gang, og var et resultat av markedsføringen til kraftlaget. Dette foregikk ved munn-til-munn-metoden. Man ble konfrontert med et STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Eksempel på andelsbrev fra 1947 60

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Elevene skulle ha godt leselys. Legg for øvrig merke til at den nye ungdomsskolen var planlagt bygd på Ulvsvåg eller Presteid. (papirer utlånt fra NSK). naturlig ansvar for å få dette med strømmen til. Vi følte en forpliktelse, så situasjonen var en ganske annen enn i dag, forteller Olav Elsbak. Folk flest syntes det var vanskelig å estimere hvor mye strøm de hadde behov for. - De første bestillingene var små, men etter hvert innså folk hvilken betydning strømmen hadde. Så med erfaring økte behovet, fortsetter Elsbak. Halvard Leirvaag reiste rundt i Steigen-kommunene for å verve abonnenter. - Det var jo ikke laget noe kartotek over abonnementene, så jeg laget et som jeg hadde med meg rundt i lomma, forteller han, og viser fram en liten notisblokk han har tatt vare på. Der står Steigenkundene sirlig oppført. - Jeg noterte opp tidspunktet de ble tilkoblet, og så videre. Jeg hadde også en liste på hva folk hadde betalt og hva de skulle betale. For det var ikke alle hadde økonomi til å kjøpe andeler. Disse kunne spare seg litt penger ved å delta i dugnadsarbeidet. Strømspekulasjoner, derimot, var det få som kunne spare seg for. -Før strømmen ble tilkoblet, gikk det veldig mange rykter. Enkelte trodde dette med innlagt elektrisitet ikke var mulig. Andre drev og regnet på hvor lang tid det ville ta fra de slo på bryteren til elektrisiteten kom fra kraftstasjonen. Og så var det jo noen som, da de hørte om høyspent og lavspent, lurte på om de skulle ta «storspent» eller «småspent». Så jeg måtte jo veilede en del, humrer Leirvaag.

Man kunne tegne abonnementer på både lys-, kok- og motorstrøm. Som vi ser av denne abonnementslisten, var lys det viktigste for folk.

For bedriftene betydde strømmen nye muligheter. Her en bestilling fra samvirkelaget på Leines. (Papirer utlånt av NSK)

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

De magiske bryterne. Folk spekulerte ofte på hvordan dette med strøm i det hele tatt var mulig. (Foto utlånt av NSK)

han utstyrte oss med disse store fiskervottene for at vi ikke skulle svi fingrene Halvard Leirvaag har også følgende historie: - Da vi skulle koble til strømmen i Steigen den 19. desember, var det en ivrig mann som kom med «sjyvotter» da vi hadde fått spenningen på. Vi måtte nemlig hjelpe ham å få ut svartkomfyren, han ville ha den ut av hus straks, nå som de hadde fått strøm. Problemet var bare at ovnen fremdeles var varm, så han utstyrte oss med disse store fiskervottene for at vi ikke skulle svi fingrene. Elling Ellingsen har sin egen historie om da han fikk strømmen i hus: -Man hadde jo valget mellom andelstegninger eller tilkoblingsavgift. Jeg kom i en klemme, ettersom jeg kom hjem fra militæret, for så å finne skattesedler for to år som lå og ventet på meg. Huset var da tilkoblet; trådene sto i veggen. Men avgiften var ikke betalt. Skattekravet i kombinasjon med at jeg skulle ta meg av min syke mor, gjorde at jeg rett og slett ikke hadde penger til tilkoblingen. Men jeg kjente til en historie fra Lofoten: Der hadde det vært en rettssak hvor det ble fastslått at strømleverandører ikke hadde lov til å klippe linjer ned fra veggen. Så det ble en diskusjon av det, og formannen i kraftlagets styre, tannlege Norgrenn, kom og snakket med meg. Jeg sa rett ut at jeg ikke hadde penger, og at de bare måtte gjøre det de måtte gjøre, men at jeg da kom til å flytte. Og etter det hørte jeg ikke noe mer fra dem. Så jeg var vel sikkert den eneste i området som ikke betalte for strøm, ler han. 62

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Et stort øyeblikk: Hilmar Norgrenn kobler inn strømmen den 19. desember 1953. (Foto utlånt av NSK)

Et nytt hverdagsliv

Det var altså den 19. desember 1953 det endelig kunne lyse i stille grender. De ytterst få som hadde betenkninger i forhold til strømmens inntog, myknet opp etter hvert. En ny verden av muligheter lå foran innbyggerne i Nord-Salten. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

- På husmormøtene var det veldig mye snakk om hvilke elektriske hjelpemidler man skulle skaffe seg, og i hvilken rekkefølge. Skulle vi kjøpe miksmaster, eller skulle vi vente til neste år? Var det noe annet vi trengte mer? Man hadde jo ikke råd til å kjøpe alt på en gang, minnes Unn Stokland, som hadde en særs minnerik dag da strømmen ble koblet til hjemme hos henne: - Det var på sommeren, som bare ble bare kalt for poliomyelittsommeren. Alle gikk på tå i frykt for sykdommen som herjet. Det var også en utrolig varm og fin sommer. Vi visste jo at vi skulle få strøm, men akkurat når var uklart. Vi hadde et gammelt uthus, en vedskjå, og der holdt to montører, Gunnar Hansen og Torbjørn Strømsnes, hus under arbeidet. De drev på med noe spleising som ikke kunne gjøres utendørs. Jeg var gravid på den tida, jeg ventet mitt tredje barn. Så vi fleipet en del rundt at strømmen måtte være på plass når fødselen var overstått. Og jada, de to karene lovet at de skulle fikse strøm til da. Og den 25. august, i sekstida på morgenen, fødte jeg min datter Kirsti. Klokka ti om kvelden kom strømmen. Hansen og Strømsnes fortalte at de hadde stått på for harde livet for å få strømmen i hus til riktig tid. De var kjempekarer. Familien Stokland hadde kjøpt seg komfyr som sto klar til strømmen skulle komme. Den ble plassert ved siden av den gamle svartkomfyren. - Å slå på nykomfyren var en opplevelse. Og der sto den stakkars svartkomfyren, uten å bli brukt. Til slutt ble den kastet ut av huset. Hvor den ble av, er ikke godt å si. Men det var en gjev komfyr, så jeg skulle egentlig ønske jeg hadde den i dag. Men den gangen var det bare å få ut alt som skulle erstattes av elektriske apparater, parafinlamper og alt. Høsten kom, og den var også varm og god. Med lyset ble det som en fortsettelse av den fine sommeren. Folk var ennå livredde for poliomyelitten, men det var likevel strømmen det ble snakket mest om - til og med mer enn været, mimrer Unn Stokland.

Skulle man fjerne noe, var det bare å hive det på havet. Det var ikke bare i hennes familie at vedkomfyren måtte takke for seg. At man den dag i dag kan finne rustne ovnsdeler i fjæra har sin årsak: - Det tullet på seg. Vi hjalp folk å hive trekomfyrene ut og rullet dem utfor trappa, og der lå de i kø, før vi slo dem i stykker. Det var mange fine ovner som gikk tapt. Den gangen var det jo vanlig takst at skulle noe fjernes, så var det bare å hive det på havet, forteller Erling Grimstad. Og det var flere enn Steigen-mannen med sjyvottene som ikke kunne vente til gammelovnene var nedkjølte. Da måtte kraftkarene ofte ty til grytevotter. Men mange kvittet seg nok med vedkomfyrene for tidlig: - Da strømmen kom, fikk vi ei slags motforestilling mot både parafinlampa og vedkomfyren. Da problemene begynte å dukke opp, med utkobling og greier, så angret de fleste på den iveren de hadde hatt, forteller Olav Elsbak. 64

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Kaia Andersen på Drag var småbarnsmor til flere på denne tida, og så fram til strømmen med glede. - Men like ivrig som naboen, det var jeg nok ikke. Der i huset sto de klare med kakerøre, for å kunne sette i gang steikinga med en gang strømmen ble koblet til, ler hun. De nye komfyrene måtte riktignok se seg slått av lyset når det gjaldt prioriteringene rundt hva den begrensede strømmen skulle brukes til. Jens Pedersen, som den gang hadde flyttet til Oslo for å arbeide, sendte sporenstreks nattlamper til familien i nord.

Vi var som en flokk unger, hele gjengen. - Jeg kan ikke huske et eneste menneske som ikke ønsket, eller ikke var positiv til, å få strøm. Vi var som en flokk unger, hele gjengen. Det var ellevilt. Du kan trygt kalle det en revolusjon. Det var en ny epoke som begynte den dagen det bare var å trykke på en bryter for å få lys, sier han. Gleden over lyset gjorde at strømforbruket for enkelte ble vel stort den første tida. Strømmen var jo til for å brukes, syntes mantraet å være. - Alle som hadde montert utelys, eller lys i det hele tatt, hadde dem på hele tiden. Det var fullstendig julaften, en fest, og ingen tenkte på kostnadene. Helt til strømregninga kom. En våken observatør som pleide å seile forbi Tranøy, kommenterte i en avis at etter de første strømregningene kom, var det nesten fritt for lys på Tranøy. Og det var jo egentlig naturlig, fordi i rus og begeistring, så tenkte man jo ikke på å spare. Da skulle man ta igjen for alt man hadde plagdes med i mørket, Olav Elsbak minnes en mer forteller Olav Elsbak, og utdyper: sparsommelig tid. - Det var en helt annen økonomi den gangen, man (Foto: Ronald Jakobsen) hadde et behov for å spare. At folk hadde mindre å rutte med enn i dag, førte til en naturlig tilbakeholdenhet. Riktignok skulle de ha lys på kjøkkenet, men i fjøset ble fjøslykta ennå brukt. Folk var redde for en kostnad de ikke kunne håndtere. I den første perioden med strøm ble det altså nødvendig for nordsaltenværingene å spare. Varme ble fremdeles hovedsakelig framskaffet gjennom ved og kull. - Elektrisk varme kom for fullt først på 70-tallet. Men jeg kan huske at jeg monterte hos kommunen, på skolene og i doktorgården allerede på 50-tallet. Doktorgården på Oppeid må ha vært den første privatboligen i regionen hvor det ble montert varme i alle rom. Det er morsomt å ha vært med på denne strømutviklingen - fra ingenting til nesten alt. Å venne seg til strømmen skjedde langsomt og suksessivt, sier Elling Ellingsen. Rent bortsett fra lys og komfyr, var det litt forskjellig hvordan folk prioriterte. Roald STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Finvik har en klar erindring om en av familiens første anskaffelser; en vaskemaskin. Den gangen fantes ikke broa på Presteid, kun en provisorisk gangbro man kunne ta seg over på. I dag kan Finvik tydelig se for seg da vaskemaskinen ble buksert over denne. Det var et stort syn for noen som var vant med å koke vann til tøyvask på trekomfyr. Lars Signar Strindberg har et annet minne fra da strømmen kom: - Det første pappa gjorde, var å kjøpe seg en elektrisk høvelmaskin. At mange hadde litt strøm før elektrisiteten ble lagt inn, betydde ikke at det ikke var en revolusjon den dagen man bare kunne trykke på en bryter. Alt ble enklere, mer praktisk – og ikke minst tidsbesparende, erindrer han. Svanhild Johansen fra Rørvik i Tysfjord fikk strøm i 1964, og anskaffet seg vaskemaskin før sin mor. Hun forteller følgende i historieboka «Velferd og mangfold – Tysfjord kommune 1950-2000»: «Mor kom på besøk. Ho va så imponert, sto bare og så på når vatnet gikk rundt og rundt. Ho vaska også alt ho kom over. En gang ble det et forferdelig bråk i maskinen, etter ho hadde lagt ei gammel matte på vask. Det viste seg at matta hadde lagt sammenrulla ute i gangen, og inni den lå en svenskpilk. Vi flira mang en gang åt det her – at ho til og med vaska svenskpilken» (Evjen, 2001). I samme bok finnes også en mer sakral historie: Torfinn Johansen på Storjord hadde akkurat mistet bestefaren. Det var den 19. desember 1953, og akkurat idet båten med båra la til kai, lyste stedet opp. Strømmen kom. Konrad Skoglund, som også fikk strøm tidlig, konkluderer med følgende:

Det her e jo omtrent som i New York! - Det å få strøm for meg privat betydde alt. Ja, du kan tro! Vi slapp jo å reise til Strømfjord for å kjøpe parafin. Strømmen var noe som varte. Jeg bodde på Forsan, så jeg var blant dem som fikk strøm først. Han Alfred på Husøy, han sa begeistret at «det her e jo omtrent som i New York!» da han fikk strøm. Nord-Salten ble endelig opplyst!

Konrad Skoglund. (Foto: Ronald Jakobsen)

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Lysfestene kunne være så store at de kvalifiserte for pressedekning.

«Fra flaggermus til neonlys» – lysfest og glede At strømmen kom, var en god anledning til fest og feiring. - Da vi hadde slått inn høyspenten tok vi krets for krets. Så var det noen, jeg tror det var Frans og Erling, som fant ut at det alltid skulle være ei dame som slo inn strømmen. Det tror jeg de klarte å gjennomføre nesten overalt. Det var nå ikke bare alvor bestandig, smiler Øyvind Elveos. I hele Nord-Salten ble det arrangert lysfester – i bygder, grender og på gårder. Kalasene fikk god pressedekning. Avisene fra denne tida forteller om salutter og fyrverkeri. Det var sang, taler, dans og skuespill, samt rikelig med mat og drikke. En av sketsjene som ble framført på en fest, het «fra Flaggermus til neonlys» ifølge et udatert klipp fra Nordlandsposten. - Å, jada, jeg har vært med på mange lysfester, blant annet på ungdomshuset på Vassmyra. Etter hvert som det led mot kveld pleide det å være en og annen som tok seg en dukkert i drikkevannet på Oppeid. Idrettslaget arrangerte én fest, kan jeg huske, og da bakte vi flere kaker som ble auksjonert bort. Vi hadde et utrolig aktivt idrettslag på den tida. Folk kom fra alle kanter, for fest på Oppeid var en stor sak. De kom med skøyter, robåter, motorbåter – ja, alle typer framkomstmidler. Jeg kan huske at det en gang det kom en gjeng søthungrige fiskere, som lå til med båt på Presteid. De bød på disse kakene for harde livet, minnes Unn Stokland. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Lysfestene var preget av dugnadsånd, og godt med drikke, gjerne under bordene. Eller som Erling Grimstad sier det: - Folk skranglet i hop det de hadde å bidra med. Festene kunne være mindre – bare på én bestemt gård, for eksempel, eller de kunne være større, som en stor fest vi hadde ved fylkesgrensa. Da var salen fullpakket. Noen drakk lite, andre i overkant mye – men akkurat det var kanskje ikke så rart, for talene kunne være langtekkelige, ler han.

Å være en av kraftkarene, betydde at man måtte tåle en real fest. På festdagene var gjerne Halvard Leirvaag kveldens sjåfør, bak rattet i kraftlagets gamle Volvo. Så kunne kollegaene ta seg «en knert», som de sier. For å være en av kraftkarene, betød at man måtte tåle en real fest – noe som ikke var vanlig i det krevende hverdagslivet deres. Og strømpionerene sto naturlig nok i sentrum når det var festivitas. På Tranøy viste folket sin takknemlighet ovenfor montørene på en helt spesiell måte: - Det var jo en enorm begeistring som slo ut. Så vi ble enige om å kjøpe så mye ledning at vi kunne heise opp ei lyspære i alle flaggstengene i grenda. Det var vår honnør og takk til pionerene. Lysfest hadde vi også. Vi hadde en kunstner her som tegnet et vindu med masse lys, med tittelen «Er det lys i ditt vindu?», og slik ble festen annonsert med stor ståhei og entusiasme, forteller Olav Elsbak om overgangen til en ny æra; hverdagslivet med strøm.

Et lysere liv Etter den første fasen, som inneholdt alt fra overforbruk til lysfester, kunne folk i NordSalten bli vant til en helt ny hverdag. Arbeidsdagene kunne gjøres lengre i den mørke årstiden, dersom man ønsket eller måtte. Industriarbeidsplassene ble tryggere. - Alt ble mye lettere. Men jeg kan huske at det tok sin tid før man ble vant til bare å trykke på en bryter for å få lys. Det var så rart. Lyset og komfyren var jo som sagt det helt store. De andre tingene kom etter hvert. Støvsuger fikk vi oss rundt 1955, og i 1961 kjøpte vi vår første fryser. Og den varte faktisk helt til i fjor, da ble den permittert, sier Unn Stokland, som fremdeles har den første lyskuppelen familien kjøpte, hengende på kjøkkenet. Elektriske apparater var den gang forholdsvis mye dyrere enn dem man får kjøpt i dag. Men selv det bare å ha litt lys og strøm til komfyren betydde stor lykke. - Alle drømmene vi hadde forut strømmen gikk i oppfyllelse, det bare tok litt tid, konstaterer Jens Pedersen. En av de første som anskaffet seg frysemuligheter, var kjøpmann J. Andersen på Oppeid. Det betydde iskrem i butikken. 68

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

- Jeg husker at når vi skulle ha is til dessert, så ble sønnen min, Sigurd, sendt opp til butikken med en ryggsekk, like før middag. Det var stor stas, mimrer Pedersen. Det var også andre deler av næringslivet som dro god nytte av strømmen: Meieriet og slakteriet i Steigen kunne produsere mer enkelt og effektivt. Bøndene kunne etter hvert pakke bort fjøslykta. Håndverkere gikk smått om senn over til nye elektriske verktøy og redskaper. - Jeg har tenkt på det mange ganger, for en ahaopplevelse strømmen var for oss. Det var helt rått, som de pleier å si i dag. Det ble en ny giv på bygda. Med strømmen kunne folk begynne å planlegge både det ene og det andre på gården, sier Unn Stokland, som var en av dem strømmen nok hadde aller mest å bety for: Husmødrene.

Jens Pedersen. (Foto: Ronald Jakobsen)

De første tiårene i forrige århundre var preget av store barnekull. Dette innebar mye matlaging og klesvask for de som stelte hjemme. Jens Pedersens mor som svettet over vedkomfyren sommerstid, er allerede nevnt. Komfyren gjorde matlagingen mindre slitsom og mer effektiv. Nyordet «kokeplate» kom inn i vokabularet. Fryseboksen sparte inn tid som tidligere var brukt til konservering av mat. Og vaskemaskinen frigjorde timer som fra før av hadde gått med til håndvask av tøy. Fraværet av vedkomfyren sparte dessuten tid som tidligere ble brukt på husvask; nå var ikke sot oppetter vegger og tak et problem lenger. - Hver nyanskaffelse opplevdes som en milepæl, sier Unn Stokland.

Uten hvitevarer, intet moderne åpent demokrati. Hvis vi holder oss til en felles målestokk for den vestlige verden, så viser en amerikansk undersøkelse som tar for seg følgende av elektrisitetens inntog, følgende: I førkrigstida ble det brukt 30 timer på husvask, klesvask og matlaging i uka. I den første perioden med strøm, på 50-tallet, falt tallet til 20 timer, og dalte videre ned til dagens tall, som er 5.5 timer i uka. Dette tilsvarer et ekstra døgn per uke, eller åtte-ni år av en voksen kvinnes liv. Det pekes videre på at dette er år kvinnene har brukt godt; det er bare å se på statistikkene som sier noe om kvinnelig utdannelse og arbeidsliv. Eller som det sies: «Uten hvitevarer, intet moderne åpent demokrati». (Kilde: Erik Newth i VG Helg, 18.09.11)

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Strømmen går Vi skal gå videre til noen og nyere andre avisartikler. Dette avsnittet skrives 21. september i 2011. Denne dagen er hovedoppslaget i Avisa Nordland at strømmen gikk over halve Nordland i én time forleden kveld; fra cirka klokken 23.00 til 24.00. Forsiden melder følgende: «KOLLAPS etter strømbrudd». Avisen forteller om rådville kommuneansatte som ikke fikk brukt e-postsystemet sitt den påfølgende dagen, og i en rasende «dagens telefon» forteller en kvinne at timesavbruddet gjorde at hun måtte kaste all maten hun hadde i fryseren. Bare for å nevne noen av reaksjonene, som er typiske for dagens samfunn. Spørsmålet blir da: Hvordan reagerte folk i Nord-Salten da strømmen gikk i de første årene med innlagt elektrisitet?

I dag tar folk strømmen for gitt. - Når strømmen gikk – noe den gjorde titt og ofte, var det bare å vente. Man fikk sjelden en forklaring på hva som hadde gått galt, den kom først i ettertid. Vi hadde en fenomenal evne til å forstå og godta. Vi overså problemene og tenkte at dette var noe som hørte med – vi visste at strømmen kom tilbake snart. Komfyren og lampene sto nå der. I dag opplever man det som særs problemfullt at strømmen går, og man tar en telefon ganske kjapt for å finne ut hva som har skjedd. Tålmodigheten er ikke til stede lenger, vi går bare ut og forlanger. Den gang følte vi med dem som måtte ut og gjøre jobben, sier Olav Elsbak. Storm, uvær, hakkespetter og tekniske forhold kunne forårsake strømbrudd, men også en så enkel ting som trær. - Det var først litt senere, når skogen begynte å vokse til rundt linja og det ble for dårlig ryddet, at vegetasjonen ble et problem. Og så skulle jo folk få lov til å plante gran under linja, for å dyrke juletrær. Men de juletrærne, de ble ofte så høye at de tok strømmen. Så det var ikke så lurt, humrer Øyvind Arntzen, og forteller at det som regel var umulig å gi folk et tidspunkt for når strømmen ville være tilbake. - I dag tar folk strømmen for gitt. Det meste er jo blitt en selvfølge. Man klager over alt mulig, og alt for snart. Men det synes jeg vel fordi jeg er så gammel, he, he. Folk må lære at alt ikke er mulig. Vi bor her nord, og det ville ikke vært unaturlig om strømmen ble borte en dag. Dersom folk hadde visst hvor linjene går, og sett hvor vanskelig landskapet egentlig er, så ville vel strømavbrudd blitt møtt med mer forståelse. Men i dag blir det jo et forferdelig oppstyr, sukker Arntzen. Men strømmen kan bli en vane, selv for pionerene. - Ja, jeg har nok blitt en av dem som tar strømmen for gitt i dag. Selv om jeg vet hvor mye arbeid som lå bak dette med å få strøm, så er jeg ikke helt sikker på om jeg betaler strømregninga med glede. Jeg lar fruen ta seg av regningen, ler Frans Westermann, og skotter bort på kona, Unni. 70

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

- Strømmen er så viktig at den ikke er noe å spare på. Og man er jo blitt vant med så mange hjelpemidler at en knapt trenger å tenke selv, kommenterer hun. Roald Finvik peker på den gradvise tilvenningen: - Man venner seg snart til et gode, og etter hvert blir ting en selvfølge. Slik er det med alt. For eksempel bilen – den opplevdes som et himmelrike da den kom. Og i dag er det jo slik at dersom du ikke har kjøretøy tilgjengelig, så blir du litt hjelpesløs. Den som ikke har opplevd denne utviklingen, han forstår det ikke. I dag er det en selvfølge med varme i kjøkken, stue, soverom, og så videre. Hjemme hos oss skjedde det aldri at vi fyrte opp i stua før det ble helg - det tok vi oss ikke råd til. Vi brukte ett rom; kjøkkenet. Vi var seks søsken, så det ble trangt om plassen. Så da helgen kom, var det gjevt. Og slik var det i de aller fleste hjem, forteller han. Jens Pedersen er glad for at strømmen er blitt en selvfølge. - Nå kan jeg jo vaske klær selv, alderen til tross. Det hadde jeg aldri kunnet gjort før i tida. Kjøleskap, fryseskap… ja, alt, det er helt utrolig, sier Jens Pedersen. Vi lar Bjargmund Lie få siste ordet: - I dagens samfunn er man nesten nødt til å ta strømmen som en selvfølge. Noe annet går ikke.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Kapittel 5.

LEDERSKIKKELSER OG ILDSJELER Det var ikke bare montørene som gjorde seg bemerket i pionertida. De to første sjefene ved Nord-Salten Kraftlag; Ulrik Normann og Odd Korsmo, var markante skikkelser. Av de mange ildsjelene i denne perioden, presenteres her to av de mest ivrige: Toralv Grytøyr fra Steigen, og Hilmar Norgrenn fra Hamarøy.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Mulighetenes mann - Toralv Grytøyr Toralv Grytøyr ble født i februar 1897, i Hopvatn ved Nordfoldfjorden. Faren Petter Olai kom til Hopvatnet som lærer fra Grytøyra i Sogn, mens moren Jørgine var fra Makkvatn. Som ung reiste Grytøyr til Trondheim, hvor han tok eksamen ved Trondheim Tekniske Mellemskole (i dag ingeniørutdanningen), etter to års utdannelse. Etter endt skolegang fikk han jobb i Pasvik, hvor han med stort engasjement var med på å etablere Pasvik Kraftlag. Dette var et utfordrende arbeid, ettersom Pasvik hadde særs uframkommelig natur. Utbyggerne ble tildelt to kjørereinsdyr, uten fører, til transportoppdragene. Erfaringene fra Pasvik gjorde at Grytøyr virkelig fikk øynene opp for hvilke muligheter elektrisiteten kunne gi. Hans tilkommende, Sigrunn, nektet å flytte med ham til Kirkenes, og derfor ble jobben i Pasvik avsluttet. En periode drev han, sammen med sin bror Guttorm, med fiskeoppkjøp i Lofoten, før han ble gårdbruker og herredskasser i Nordfold Kommune i 1929.

Grytøyr dro selv ut på befaringer. Som nylig tilbakevendt til Steigen så han langt ut over sine kommunegrenser i strømsaken, og ble en markant pådriver. Da det på 30-tallet ble dannet elektrisitetsnemder i Nord-Salten-kommunene, var han et naturlig valg som Nordfolds leder. Som en følge av arbeidet i Nordfold, ble det på et fellesmøte i 1938 bestemt at det skulle tas initiativ ovenfor Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen. Det var Grytøyr som lanserte ideen om et interkommunalt samarbeid. Han ble dermed leder for arbeidsutvalget som skulle få fart på sakene. Grytøyr dro selv ut på befaringer i kommunene for å finne den beste plasseringen for et kraftverk i Nord-Salten. Og da kraftlaget var en realitet, fungerte han også som kasserer der de første årene. - En flink og sterk mann, sier Halvard Leirvaag. Toralv Grytøy var en friskus syklet til og fra jobben på Herredshuset i Nordfold, uansett vær, vind eller årstid - sommerføre som glarholke. I mørketida fyrte han opp petromaxen, som han hengte på styret som sykkellys. Hver sommer da slåttonna var avsluttet, reiste han til sitt ferieparadis i Martnesvika, over fjorden fra Hopvatnet. Var været godt og ansett som trygt, ble en liten toroms spissbåt, “Huldra», lastet opp til ripa med unger og proviant for ferien. Roturen over fjorden tok om lag én dag, gjerne med et stopp på Stavneslandet for å strekke på beina. Så ingenting var umulig for Grytøyr, verken på jobb eller på fritida.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Toralv Grytøyr tok seg til og med fram med rein i strømarbeidet. (Foto utlånt av Avisa Nordland) 74

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Den ustoppelige tannlegeridderen – Hilmar Norgrenn Hilmar Fredrik Veidemann Norgrenn ble født i 1884 i Grue, Solør, som sønn av en sakfører. Han avla tannlegeeksamen i 1904, og startet etter hvert Nord-Norges Tannlægeforening. Her ble han senere æresmedlem, og ble også utnevnt til ridder av Den Norske Tannæleforenings orden Cavom Ortis (munnhule på latin). Tannlegekarrieren startet med vikariater i Kongsberg og Fredrikstad. Deretter reiste han nordover til Svolvær, hvor han åpnet sin egen privatpraksis. Under tida i Svolvær reiste han én gang i uka til Hamarøy for å hjelpe de tannlegetrengende i bygda, og Norgrenn lot seg begeistre over stedet. Ettersom Hamarøy ikke hadde strøm, reiste han rundt med et pedaldrevet bor, som på folSTRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

kemunne ble kalt «sykkelen». Det var kona Gudrun, som selv var tanntekniker, som hadde ansvar for å holde denne i gang. Det sier seg selv at slike forhold gjorde tannpleien til en ubehagelig affære. Senere fikk Norgrenn strøm fra aggregatet til Mellembygda Lysverk, men heller ikke dette var tilstrekkelig for optimale arbeidsforhold. Og under slike forhold ble den lettengasjerte Norgrenn ivrig på at også Nord-Salten måtte få kontinuerlig strømtilgang med jevn spenning. - Lofoten hadde allerede fått strøm, i regi av Lofotkraft, og han så tydelig hvor sårt tiltrengt strømmen var på Hamarøy. Min bestefar var en mann som stadig søkte utfordringer, derfor passet det ham utmerket å flytte til Hamarøy - og slik bli en sentral mann i arbeidet for elektrisiteten, sier barnebarnet Kjell Alst, som selv er tannlegespesialist. Hilmar Norgrenns første kone Signe, døde i 1933, bare 45 år gammel. Paret fikk to barn. I 1936 giftet tannlegen seg på nytt, med nevnte Gudrun, som var 19 år yngre enn ham. Som tidligere bystyremedlem, formann i Svolvær sparebanks styre, samt over 20 års arbeid innen idrettsadministrasjon, hadde Norgrenn bred erfaring på det tidspunktet han ble applaudert inn som styreleder for Nord-Salten kraftlag. I denne rollen ble han betraktet som en sterk og engasjert personlighet, som kunne bli i meste laget for enkelte. Iherdig og rettferdig, er blant ordene som blir brukt for å beskrive ham. Det sies også at dersom man skulle beregne timelønn for det arbeidet han la ned i strømsaken, så ville den ha blitt ekstremt lav. - Tannlege Nordgrenn var en virkelig foregangsmann. Han flyttet fra et liv med strøm og til parafinlandet, og måtte på Hamarøy jobbe under lyset fra en petromakslykt, mens kona holdt hjulene i gang. Det er beundringsverdig at han flyttet. Han engasjerte seg i kraftutbyggingen omtrent fra dag én, og fikk jo æren av å være den som slo på hovedbryteren i kraftstasjonen, sier Elling Ellingsen. - Min bestefar var ikke redd for å kjempe for noe han hadde tro på, og hans sterke meninger hjalp nok godt på i «strømsaken». Han kom til en bygd som manglet noe essensielt, så da var det naturlig for ham å si at «ja, nå setter vi i gang». Jeg har stor beundring for at han reiste til Hamarøy og tok utfordringen med faglig vanskelige arbeidsforhold, sier Kjell Alt. Gudrun Norgrenn samlet en stor perm med avisutklipp den første tida av pionerfasen. Her finnes metervis av spalter. Tekstene er enten intervjuer med ektemannen, eller lange leserinnlegg fra hans hånd. Det framgår tydelig at Hilmar Norgrenn hadde et uslitelig pågangsmot, sterke meninger, og at han ikke er redd for å stille seg selv lagelig til for hogg. I en føljetong om lokaliseringen til kraftlaget (fra Innhavet til Ulvsvåg), blir diskusjonen til slutt stanset av avisen. Årsak: «Vi mener nå at det er skrevet mer enn nok om denne sak. Kraftlagets årsmøte må være rette forum for eventuell videre debatt». Hilmar Norgrenn døde dessverre av slag i 1956, og fikk dermed ikke oppleve oppfyllelsen av drømmen sin: Full dekning i forsyningsområdet til kraftlaget. 76

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Engasjert og engasjerende - Ulrik Normann Ulrik Normann (født i februar 1909 på Ulvsvåg, død september 1990) var den yngste av fire brødre og en søster; en attpåklatt. - Skulle du ha fagutdannelse den gangen måtte du ut av Hamarøy. Han flyttet til Bergen og sin eldre bror Johannes. Storebroren tok seg av ham, og hjalp ham til å gå gradene. Slik fikk han etter hvert sin tekniske utdannelse, forteller sønnen, Harald Normann. Ulrik Normann ble ansatt i Betonmast, og hadde ansvaret for høyspenttraseene på Vestlandet. På Sunnmøre møtte han den 13 år yngre Elisabeth Teigen, som han giftet seg med kort tid etter. Planen var å flytte til Oslo hvor Normann var tilbudt en høyere stilling i Betonmast. Hvor stort ønsket om å flytte til hovedstaden var, er usikkert, men han hadde nok holdt seg orientert om at noe interessant var på gang i hans elskede Nordland. Og den da 36 år gamle Ulrik Normann ville ikke gå glipp av de mulighetene som bød seg like etter krigen. - Høsten 1946 søkte han på, og fikk, en stilling på det nyopprettede Elektrisitetskontoret i Bodø. Det var her de planla hvordan strømforsyningen skulle være i Nordland. Den strategiske plasseringen han hadde yrkesmessig, gjorde at han ble hentet inn som den første driftsbestyreren til Nord-Salten Kraftlag A/L. Familien på fire flyttet til Innhavet i 1952, og videre til Ulvsvåg i 1956 da hovedkontoret ble flyttet dit, sier Harald Normann. Ulrik Normann var en operativ og drivende mann; han trivdes med å være ute i felten, og likte å se ting skje. Han elsket konkrete resultater. For ham var driftslederjobben en livsstil, husker sønnen.

Min mor hjalp ofte far med å skrive talene. - Det var noe vi måtte leve med. Og vi respekterte at vi hadde en opptatt far. De fleste hadde det slik på den tiden. Hjemme var mor og hun var flink til å organisere, samt ganske belest. Hun hjalp ofte min far med å skrive talene som han i kraft av sin stilling som el-verkssjef og senere ordfører, måtte holde. Taleskriving var ikke hans sterke side, for å si det slik, forteller Harald Normann. Ulrik Normann var respektert og velansett, men også kjent for stahet, temperament og et ønske om å være sjef. - Det var et hierarki den gangen som vi ikke har i dag. Likevel kom han svært nært sine ansatte, og formet dem til dyktige arbeidstakere. Han stolte på dem, husker sønnen, som beskriver faren som en god og dedikert familiemann – når han bare hadde tid. Ulrik Normann var tent på ideen om Nordland som mulighetenes fylke etter krigen, og preget av den optimistiske etterkrigsstemningen. Han var opptatt av at økonomien skulle være på plass, uten at strømprisene skulle heves. Budsjettbevissheten gjorde at han aldri STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Ulrik Normann var Nord-Salten Kraftlags første sjef. Han gjorde seg bemerket med både sin hissighet og hjertelighet. (Foto utlånt av Harald Normann) 78

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

El-verkssjef Normann var gjerne med montørene ut i felten. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

kjøpte inn mer utstyr enn høyst nødvendig, og helikopter var noe som bare skulle brukes i helt spesielle tilfeller, dersom den menneskelige arbeidskraften og kraftlagets utstyr ikke strakk til. - Prisen på strømmen måtte reflektere den økonomiske virkeligheten. Sløsing var et ukjent begrep. Det utstyret og de driftsmidlene en rådde over, måtte repareres og vare lenge. Å legge på strømprisene fordi man ikke hadde kontroll over kostnadene, var utenkelig. Folk skulle ha rimeligs mulig strøm, forteller Harald Normann. El-verkssjefen var ivrig på å få folk til å tegne abonnementer, og beskrives som en mester i overtalelsens kunst. - Han brukte hele spektret og hadde ikke problemer med å få folk med seg. Selv var han nok svak for smiger, så når noen hadde behov for et eller annet ble han lett medgjørlig om de føyde til hvilken grei kar han egenlig var, ler sønnen. Av montørene beskrives han som rettferdig, uredd, sta, humoristisk og karismatisk. Normann var også kjent for sin voldsomme latter, som ofte runget i kraftlagets korridorer. - Det var en gang Erling Grimstad måtte til Narvik i personlig ærend, og ba nestleder Korsmo om lov til dette. Men Korsmo hadde et oppdrag til Erling. Til tross reiste Erling av gårde. Da han kom tilbake, ringte Normann og ba ham stille på kontoret. Erling skjønte at det var denne Narvik-turen det dreide seg om, og da han kom på kontoret spurte Normann nokså barskt om Eling hadde vært i Narvik. «Ja», svarte han, hvorpå Normann resignert repliserte at «og her sitter jeg som et null». Erling ble litt flirfull, og enden på visa var at de storskrattet, begge to. Det runget i gangene. Normann var slik, at om du fortalte en god historie, så trivdes han. Han var glad i å spørre om saker og ting, likte å vite hva som foregikk og gikk ikke av veien for litt god slarv, husker Frans Westermann. Erling Grimstad har denne anekdoten om el-verkssjefen: - Før i tiden tok jo folk mye lettere på at strømmen forsvant. Men så var det en gang strømmen gikk overalt. Da ringte en innehaver av en butikk i Sørfold, og lurte på hva som skjedde; han satt midt oppe i en vareopptelling og trengte lys. Han fikk Normann på tråden. «Du har da faen ikke mer varer i den butikken enn at du kan ta dem under arma og gå hjem», svarte sjefen da, ler Grimstad, som beskriver Normann som mer av «gammelstålet» enn sin etterfølger Korsmo. Dog var han like deler profesjonell og menneskelig.

han tok meg på ryggen og vasset over. Det kan kanskje denne lille historien til Halvard Leirvaag illustrere, avslutningsvis: - En gang vi skulle gjøre en jobb på Løvøy hvor eggsankingen var i gang på fuglebergene. Normann ble så ivrig og engasjert på grunn av disse eggene at det ble flo før vi kom oss tilbake. Han hadde gummistøvler på seg, mens jeg bare hadde småsko. Derfor endte det med at han tok meg på ryggen og vasset over til fastlandet, ler Leirvaag.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Korsmo var en aktiv mann – også innen friluftsliv og idrett. (Foto utlånt av Sissel Helland)

En godhjertet stabukk – Odd Korsmo Odd Korsmo (1920 – 2000) ble født på Tjårnes i Tysfjord. Han vokste opp uten far, og med en mor som jobbet på hurtigruter og Salten-båtene. Han tok utdannelsen sin på Teknisk Fagskole i Bergen, og fikk seg deretter jobb i Gratangen. Arbeidet der besto blant annet av inspeksjoner ute i distriktet. Etter Nord-Salten kraftlag var en realitet, fikk han seg jobb der i 1953, som driftsassistent. I kraftlaget hadde han ansvar for lavspentakkorder, planlegging og tegning, samt at han ledet mye av lagets lavspentutbygging. I 1977 tok han over Ulrik Normanns jobb som el-verkssjef, og virket i denne stillingen til han ble pensjonert i 1987. Av de ansatte, så vel som familien, beskrives han som sta, men også raus og skvær. - Han var ikke redd for å si i fra, enten noe var godt eller ille. Han var en rettferdig mann, husker Ernst Lieng. Øyvind Elveos beskriver ham som markant. - Da han kom til oss var han jo allerede en erfaren mann i kraftutbyggingssammenSTRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Odd Korsmo mente at det som lot seg løse på papiret, også lot seg løse i virkeligheten. (Foto utlånt av Avisa Nordland) 82

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

heng. Man skal jo være forsiktig med å si så mye om gamle sjefer, men, he, he: Korsmo og jeg var stadig i tottene på hverandre, selv om vi ble gode kompiser etter hvert. Det gikk ikke an å surre med Korsmo. I likhet med Normann var han en tydelig mann. Frans Westermann sitter med samme inntrykk: - Korsmo var bestemt, og syntes å leve etter mottoet «den som ikke vil, han skal». Han var heldigvis god på konflikthåndtering. Så han behov for endringer, trådde de raskt i kraft, sier han. Montørene husker ham også som hissig, men ikke langsint. - Hadde du rent mel i posen, så trengte du ikke å frykte Korsmo. Han kunne synge ut, men var god på å gi ros, forteller Odd Gerhardsen.

Han hadde sine egne metoder. El-verkssjefen minnes også som en mann som mente at det som lot seg gjøre på papiret, det lot seg også gjøre i den virkelige verden. Han hadde sine egne metoder for å få ting gjort, selv om det ikke bestandig gikk like godt, husker kraftkarene. Korsmo ble gjerne med ut i felten for å sørge for at ting gikk slik han hadde planlagt. En annen grunn til å være med montørene på jobb, var for å se til at utstyret ble brukt på riktig måte. - Og når han ble med ut, hadde han aldri med seg mat eller drikke, så det endte opp med at vi måtte dele med ham, ler Bjargmund Lie. Påpasselig, altså, men likevel raus. Niesen Sissel Helland forteller om en onkel som var omgjengelig og glad i å treffe folk. Hjemme var det ofte besøk, og da var aldri kaffekjelen langt unna. Dette til tross var Odd Korsmo ikke spesielt glad i typiske kaffeslabberaser. Korsmo og kona fikk aldri barn selv, men gjestfriheten ovenfor nieser og nevøer gjorde at disse opplevde huset til ekteparet som sitt andre hjem. Ellers fylte el-verkssjefen fritiden med friluftsliv, uansett vær og årstid, foreningsliv, idrettslag, korsang og bilturer. - Han var en person som kunne brukes overalt. Et ekte ja-menneske. Og så reiste han overalt. Han var glad i å kjøre bil, og dro ofte til Vestlandet. Han hadde nok en forkjærlighet for bergenstraktene siden han hadde gått på skole der. Den første bilen hans het forresten Kråka, minnes Helland, og sier følgende om onkelens engasjement i kraftutbyggingen: - Han var nok opptatt av dette med strøm på grunn av bakgrunnen sin. Han vokste jo opp i en strømløs bygd, mens Kjøpsvik, som ikke lå langt unna, fikk strøm veldig tidlig. Så det vekket nok tanken i ham om at alle skulle ha det like bra. For han var en sann sosialdemokrat – sterkt i mot alle former for klasseskille, og veldig godhjertet. Og når det gjelder strømsaken i Nord-Salten, så tok han nok jobben også fordi han kunne være nært fødestedet sitt. Han var en sann nordlandspatriot, avslutter Sissel Helland. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Sørfjord, ca. 1920. (Foto utlånt av Arkiv i Nordland, Norcem-arkivet)

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Kapittel 6:

ET BLIKK PÅ SØRFJORD OG KJØPSVIK Kjøpsvik fikk strøm lenge før de andre stedene i Nord-Salten. I forbindelse med etableringen av fabrikken Nordland Portland Cementfabrikk (senere Norcem), startet utbyggingen av et kraftverk i Sørfjord i oktober 1918. Sørfjord ligger et par mil innenfor der fabrikken skulle bygges - det som etter hvert skulle bli tettstedet Kjøpsvik. Da utbyggingen startet bodde det cirka 100 mennesker på stedet, i dag har Kjøpsvik/Kjøpsnes i overkant av 900 innbyggere. - Etableringen av sementfabrikken ble initiert av lensmann Kokaas, som tidlig ble interessert i de store kalkforekomstene i kommunen, forteller Leif Storjord (Kjøpsnes). Han har jobbet størstedelen av livet på sementfabrikken, hovedsakelig som leder for vedlikeholdsavdelingen, og var også med på utbyggingen i Sørfjord. Anlegget skulle utnytte det 458 meter høye fallet fra Brynsvannet. Demninga ble bygget av stein og planker. Kraftverket sto ferdig høsten 1920, og var utstyrt med en 1200 kilowatts generator. I likhet med den senere utbyggingen i øvrige Nord-Salten, ble det mange tøffe tak for arbeidsstokken. Stolper og utstyr skulle bæres fra fjæra, gjennom bratte lier og innover på fjellet. Tanken på den økonomiske fortjenesten overskygget vissheten om fysisk slitasje blant sjauerne. - Vi jobbet der inne flere måneder av gangen. Det var i Sørfjord jeg fikk min første dykkerdrakt, beretter Storjord, som siden skulle bli en aktiv dykker.

I Kjøpsvik hadde folk det meste. Etter hvert ga kraftverket også en viss mengde strøm til kjøpsvikingene. Men ettersom produksjonen ikke var stor nok, ble husholdene ble utstyrt med en såkalt strømvippe, som gjorde at lys og apparater slo seg av og på ved overforbruk. Blinkingen opphørte ikke før strømmen ble skrudd ned. Men likevel: «I Kjøpsvik hadde folk det meste» skriver Frank A. Jenssen i boka «Med solidarisk hilsen» (1998). Behovet for kraft til fabrikken økte, og kraftverket i Sørfjord ble bygget ut flere ganger mellom 1936 og 1959. I 1936 ble andre byggetrinn satt i gang. Kapasiteten ble utvidet med 1200 ekstra kw. Den gamle naturdemningen ble erstattet av en ny, og den gang moderne, støypedemning. Det ble også bygd taubane for transport. Ti-tolv år senere var det nødvendig med ytterligere reguleringer av vassdraget, og en tunell mellom Brynsvannet og Kjerringvann ble sprengt. Kapasiteten til anlegget skulle utvides med ytterligere 4400 kw. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Montering av ny rørgate i 1952. (Foto utlånt av Arkiv i Nordland, Norcemarkivet) 86

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

- Perioden fra 1947 til 1970 var egentlig en eneste stor anleggsperiode. Det var et langsomt og møysommelig arbeid. Lønnsforhandlingene var også stadige, konstaterer Storjord. Utover 50-tallet økte kraftbehovet, og rasjoneringen måtte strammes til. De første årene i dekaden var særs nedbørsfattige. Men systemet var også fleksibelt. I «Velferd og mangfold – Tysfjord kommune 1950 – 2000», fortelles det om Eli Tørnes som var gravid i 1956. Da hun kjente at fødselen nærmet seg tok hun en telefon til NPC. Strømmen ble koblet inn for anledningen, og barnet ble født inn i en lys verden (Evjen, 2001). NPC gjorde aldri noe for å bygge ut linjer til de mer grisgrendte grendene i kommunen. For det første hadde ikke kraftverket i Sørfjord kapasitet til å levere tilstrekkelig med kraft, for det andre var antall potensielle abonnenter lite, og for det tredje ville utbyggingen blitt for kostbar. I 1956 ble Indre Tysfjord Kraftlag stiftet, med kraft fra Sørfjord. Formålet var å skaffe kraft til alle de mindre stedene rundt om i kommunen. Finansieringen kom fra staten, lån i Kommunalbanken, samt egenandeler. I tiden som kom ble det bygget linjer til Storå, Tørnes, Tjårnes, inn i Grunnfjord, over til Hestnes og Tømmervik i Hellemofjorden – og videre derfra til Hulløy og Hulløynes. Ti år senere, i 1966, hadde Indre Tysfjord Kraftlag 135 abonnementer. Å bygge linjer rundt om i fjordene var en kostbar affære. Grunnfjordbotn og Musken fikk aggregat i første omgang, mens Mannsfjord og Hellemobotn måtte klare seg uten strøm. På tampen av 1950-tallet, ble det snakk om å overføre kraft fra Rekvatn til sementfabrikken. Fylkeskommunens elektrifiseringskontor var engasjert i saken. Dette gir imidlertid ikke et fullstendig bilde av situasjonen. Ved å innlemme NPC i kraftplanene kunne NSK styrke søknaden om offentlige midler til en allerede planlagt utbygging. Og sementfabrikken ble også oppfattet som en jevn og viktig inntektskilde. I 1960 valgte NPC å kjøpe kraft fra Nord-Salten Kraftlag, og i 1963 ble NSK-strømmen koblet inn i Kjøpsvik. - Forutsetningen var at det ble billigere for fabrikken enn å utvide i Sørfjord. NPC skulle betale for overføringen mellom Drag og Kjøpsvik, mens kraftlaget på sin side skulle finansiere linja fra Rekvatn til Drag. Kontrakten skulle vare fra 1962 og 25 år framover, forteller Leif Storjord. I 1968 fusjonerte NPC med Christiania PC AS og Dalen PC AS. Nytt navn ble Norcem AS.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Etableringen av sementfabrikken gjorde Kjøpsvik til et moderne og ekspansivt tettsted. Her et bilde fra Kjøpsnes, 1964. (Foto utlånt av Arkiv i Nordland, Norcem-arkivet)

Sørfjord, mai 1968. (Foto utlånt av Arkiv i Nordland, Norcem-arkivet) 88

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Kapittel 6:

TIDSLINJE – den kraftige historien 1918

- Byggestart på kraftverket i Sørfjord.

1920

- Første byggetrinn på Sørfjord-kraftverket er ferdig, og anlegget leverer kraft til sementfabrikken i Kjøpsvik.

1937

- Utredning, og påfølgende plan, vedrørende strøm til Nord-Salten. Møter mellom kommunene og elektrisitetskontoret i Bodø. - Interkommunalt samarbeid startes, etter initiativ fra Toralv Grytøyr, Nordfold.

1939

- Nordland fylkeskommune utarbeider den første elektrifiseringsplanen for Nord-Salten. Sagelva forutsettes som kraftkilde.

1943

- Sagfossen kraftverk på Tømmerneset tas i bruk av tyske okkupanter.

1946

- Det interkommunale samarbeidet tas opp etter krigen, og Nord-Salten kraftlag AL etableres den 12. august, på Innhavet. Hilmar Norgrenn velges til styreleder. Det første styret består for øvrig av gårdbruker Hilmar Olsen (Leiranger), fisker, gårdbruker og kommunestyremedlem Berg Slåttvik (Nordfold), handelsmann, poståpner og dampskipsekspeditør Sigurd Vik (Steigen), kaptein (senere oberstløytnant) Arne Solberg (Tysfjord), samt skoleinspektør Olav Nyaas (Tysfjord). Erling J. Vindenes velges som ordfører i representantskapet. - Kommuner og befolkning inviteres til andelstegning. - Et arbeidsutvalg utnevnes. Norgrenn blir leder, mens sogneprest, ordfører og senere stortingspolitiker Kolbjørn Varmann velges til nestleder.

1947

- Ny plan for strøm til regionen legges fram. Nordre Sørfold, samt en resterende del av Nordfold kommune innlemmes i planene.

1948

- Fylkesutvalget prioriterer Andøy og Værøy foran Nord-Salten i strømsaken. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Utbygging ved Rekvatn. På bildet ser vi det første røret av tre er lagt i rørgata. (Foto: NSK)

Forskaling av bassenget i Rekvatn. (Foto: NSK)

Utbyggingsstart ved Fjerdevatnet, 1952. (Foto: NSK)

Første turbin endelig på plass. Året er 1953. (Foto: NSK)

Stasjonen på Rekvatn måtte etter hvert utvides.(Foto: NSK) 90

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

1949

- I et fellesmøte mellom fylkesutvalg og elektrisitetsutvalget i Nordland fastslås det at Nord-Salten har høyeste prioritet.

1952

- Første byggetrinn på Rekvatn kraftanlegg begynner. Diverse linjer bygges til Hamarøy, Steigen, Leiranger, Nordfold og Tysfjord. Nordre Sørfold må vente.

1953

- Linjene til Rekvatn - Vassmo – Skjelvareid – Engeløya, samt Vassmo – Korsnes blir spenningsførende, som de første i Nord-Salten.

1954

- Første byggetrinn på Rekvatn kraftstasjon er ferdig. - Strykesnesområdet kommer inn på linjenettet. - Linjer til Drag, Nordfold og Leiranger kobles til. - Musken legger inn søknad om strøm. - 600 abonnenter er tilknyttet NSK.

1955

- Sørfoldlinja bygges.

1956

- Indre Tysfjord Kraftlag etableres, med strøm fra Sørfjord. Linjenett til Storå, Tørnes, Tjårnes, inn Grunnfjord, Hestnes, Tømmervik, Hulløy og Hulløynes bygges. - 10-årsjubileum for NSK. Administrasjonen flytter fra Innhavet til Ulvsvåg. - Andre byggetrinn på kraftverket i Sørfjorden igangsettes.

Nord-Salten kraftlags administrasjon ble i 1956 flyttet fra Innhavet til Ulvsvåg. Det skjedde ikke uten protester. El-verkssjef Ulrik Normann ble beskyldt for å blande personlige og profesjonelle interesser. (Foto utlånt av NSK). STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

1957

- Tranøylinja ferdigstilles. - Kalvik- og Buvåg-linja bygges. - Staten innvilger midler til å bygge ut to sekundærstasjoner med returlinjer.

1958

- Finnøy-, Tysnes- og Bruneslinjene bygges. - Ytterligere utbygging i Nord-Salten vedtas.

1959

- Det ferdigstilles sekundærstasjoner i Kalvågen og på Skjelvareid, med returlinjer.

Sekundærstasjonen i Kalvågen, med Normann og hans kjære Volvo i forgrunnen. (Foto utlånt av NSK) 1960

- Linjer bygges til Holkestad, Hopen, Måløy og Kobbvatn. - Andre byggetrinn på Rekvatn kraftstasjon påbegynnes, med sekundærstasjon i Kjøpsvik og 60 kv-linjer. - NPC i Kjøpsvik vedtar å kjøpe kraft fra Nord-Salten kraftlag. - Strømrasjonering på grunn av nedbørsfattig år.

1961

- Linjer bygges til Nordheim, Bjørsvik og Rørstad. - Den store linja mellom Helland og Drag bygges.

1962 - Andre byggetrinn på Rekvatn kraftstasjon er ferdig. - Det bygges linjer til Vinkesnes og Slåttvik, med tilhørende avgren. til Sagfjordbotn. 1963

- Flere linjer bygges ut; til Alpøy, Røssøy, Lauvøy, Kalvik, Rørvik og Kjær. - Strømmen fra NSK kobles inn i Kjøpsvik.

1964

- Tallet på abonnenter er steget til 3000.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

1965

- Linjene til Brennsund, Tannøy, Finvik og Tuva står ferdige.

1966

- Stavneslinja bygges.

1969

- 3. byggetrinn på Rekvatn Kraftstasjon igangsettes. Dette inkluderer ny 60 kv-linje mellom kraftstasjonen og Innhavet.

1971

- Linja til Musken og Nersletta i Sørfold er ferdig utbygget. Det bygges også linje til Skarvik i Hamarøy. - NKS kan feire 25-årsjubileum.

Den lille bygda Musken måtte vente lenge på strømmen. (Foto utlånt av Avisa Nordland)

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Bilde fra feiringen i 1975, som G. V. Olsens sang ble skrevet til. Fra venstre: John Nesset, Georg V. Olsen, Harald Nymo, Frans Westermann, Halvard Leirvaag, Helga Nymo, Odd Korsmo, Ulrik Normann, Øyvind Arntzen, Talette Leirvaag, Erling Jakobsen, Andor Arntsen og Magnus Stensrud. (Foto utlånt av NSK). STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

AVSLUTNING

En tøff jobb, men en erfaring og et arbeid man ikke ville vært foruten. Dette konkluderer alle strømpionerene med. For mange var den dagen da pensjonsalder eller sykdom endte karrieren, en tung dag. - Jeg skulle gjerne opplevd hele arbeidslivet mitt på nytt. Spenningen rundt hvorvidt man kom til å klare brasene eller ikke, samt den muligheten man representerte for folk, var unik, sier Frans Westermann. Og kraftkarene strakk seg langt – de visste hvor utrolig stort det var for folk flest å få strøm. - Den gangen gjorde man gjerne folk en ekstratjeneste når man ble bedt om det – uten å fakturere. Sånn er det ikke i dag, reflekterer Odd Gerhardsen.

Jeg betaler strømregningen med glede. Bjargmund Lie følger opp: - Vi jobbet hardt. Jeg tror ikke jeg vil anbefale dagens unge å arbeide like mye. Men det var en fantastisk jobb i en fantastisk tid, sier han. For befolkningen som fikk et lysere liv – i både bokstavelig og overført betydning, er minnene sterke: - For oss som har levd et langt liv har det vært en eventyrlig utvikling. Så jeg betaler strømregningen med glede, smiler Jens Pedersen. I dagens mer individualiserte og sektoriserte samfunn, kan det være verdt å reflektere over det kollektive løftet – og den kollektive gleden – strømsaken avstedkom. Det var montørene, og ikke den enkelte mann, som sørget for at regionens strømdrøm gikk i oppfyllelse. Og litt surmuling mellom bygdene til tross: Det var Nord-Salten som fikk elektrisitet, ikke bare hvert enkelt hushold eller den enkelte bedrift. Hva må til for å gjenskape en slik entusiasme, vilje og kollektiv ånd? Prosessfilosof og rektor ved Høgskulen for landbruk og bygdenæringar, Dag Jørund Lønning, skriver at: «Vellukka lokal utvikling skjer ikkje i isolasjon, men som eit samspell mellom det å satsa på eigen stad og det å villa skriva denne inn som aktiv deltakande i omverda. (…) ein sentral føresetnad for å lukkast er at me aldri vert oss sjølve nok; at me relaterer oss til og inviterar inn det/dei som står utanfor, at me relaterer oss til relevante drivkreftar i samtida» (Lønning, 2009). En oppsummering av pionertida i Nord-Salten, finnes i en velkomstsang regnskapssjef i kraftlaget, Georg V. Olsen skrev i forbindelse med en jubileumsfeiring i 1975. Vi lar den stå som en avslutning på historien om strømeventyret (og om du vil synge, er melodien Blåveispiken). 96

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

Vi ønsker alle til fest velkommen i kraftlagssammenheng første gang før «kraftforsyningen» begynner, vi stemmer i med en «kraftig» sang. Og la oss minnes litt hine tider før vi tar fatt på vår svinesteik – den tid vi balte med torv og risved, med lampeglass og med lampeveik. Når høsten kom, ble det tidlig skjømming og det var godt det, for sjel og sinn. Men vinterdøgnet ble ofte langdrygt før sola skinte i fjell og tind. Før siste krigen ble oppnevnt nemnder i mange grender med det mandat å skaffe penger for kraftforsyning, å skaffe penger fra grend og stat. Det begynte sakte, men etter krigen det økte på, ble litt mer fart. Og samarbeidet i Nordre Salten ble alle tiders fra første start. Fra nittenhundreogseksogførti Til nittenhundreogfemtitre Det ble på alle hold voldsomt jobbet. Før jul var inne, det kunne skje. Han Norgrenn koblet inn kraftstasjonen og det ble lyst i så mang en grend. Så var det lyktes, de første lyspunkt ble fulgt av flere så smått om senn. Vi nevner ingen og glemmer ingen Av dem som kjempet med slik en glød for at distriktet vårt ikke skulle i mørket avgå en stille død. En skål for de som behandlet planer, en skål for de som i marka slet, en skål for Nord-Saltens lyse framtid, en skål for samarbeidsvillighet. STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

KILDER Daling, Unn Kristin: Nord-Saltens største sak. Nord-Salten Kraftlag A/L 1946 – 1996 (eget forlag, 1996) Evjen, Bjørg: Et sammensatt fellesskap. Tysfjord kommune 1869 – 1950 (Tysfjord kommune, 1998) Evjen, Bjørg: Velferd og mangfold. Tysfjord kommune 1950 – 2000 (Tysfjord kommune, 2001) Jenssen, Frank A.: Med solidarisk hilsen – Tysfjord Arbeidsmannsforening 75 år (eget forlag, 1998) Jenssen, Frank A., Michaelsen, Leif Erik og Olsen, Bjørn Erik: - her bor vi – kjøpsvikminner ved sementfabrikkens 60 års jubileum (eget forlag, 1978) Lønning, Dag Jørund: Ringar i vatnet – Innlevingsøkonomi i det kulturelle hamsunlandskapet Hamarøy (Segelfoss forlag, 2009) Årbok for Hamarøy 2003 Årbok for Hamarøy 1997 Perm med udaterte avisutklipp fra 1953 – 1955, samlet av Gudrun Norgrenn Notat, Leif Storjord Notat, Lars Signar Strindberg Bilder er merket med kilder. Umerkede bilder er utlånt av montørene.

STRØMEVENTYRET - Da kraften kom til Nord-Salten

«Strømeventyret» er historien om det største som har hendt i Nord-Salten i moderne tid – at elektrisiteten endelig kom til regionen. I boka møter du kraftkarene som sørget for strøm til hjemmene, samt mennesker som opplevde revolusjonen på nært hold. «Strømeventyret» rommer muntre anekdoter, friske fortellinger, samt refleksjoner rundt den historiske utviklingen. Bokas innhold spenner fra nesten umenneskelig slit til lykkelige lysfester, og passer for barnebarn så vel som besteforeldre. De gode historiene er sponset av

Hamarøy Historielag ISBN 978-82-93050-04-6

SEGELFOSS FORLAG