Jessica Brockmole
Brevene fra øya Oversatt fra engelsk av Gøril Eldøen Medlem av Norsk Oversetterforening
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Letters from Skye Copyright © 2013 by Jessica Brockmole © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt fra engelsk av Gøril Eldøen This translation is published by arrangement with Ballantine Books, an imprint of The Random House Publishing Group, a division of Random House, Inc. Omslagsdesign: Emma Grey Tilrettelegging av design: Carina Holtmon Omslagsillustrasjon: Kvinne på baksiden: © Mark Owen / Trevillion Images Soldat på forsiden: © Arcangel Images Bakgrunn: © Getty Images Omslagstypografi: Steven Bonner Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 11,3/15 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 2,0 ISBN 978-82-8087-575-4
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Min pust, mitt lys, den mitt hjerte flyr mot. Til Jim.
KAPITTEL 1
Elspeth Urbana, Illinois, USA, 5. mars 1912 Kjære fru Dunn, Jeg håper De ikke synes det er freidig av meg, men jeg ville gjerne skrive til Dem og uttrykke min begeistring for Deres bok Fra et ørnerede. Det skal innrømmes at jeg ikke har for vane å lese dikt. Jeg er nok oftere å se med en fillete utgave av Huck Finn eller andre historier om flukt og fare. Men et eller annet i diktene Deres berørte meg mer enn noe har gjort på år og dag. Jeg ligger på sykehus for tiden, og Deres lille bok har vært til større trøst enn pleierskene. Særlig hun med samme slags bart som min onkel Phil. Hun har for øvrig også berørt meg mer enn noe har gjort på år og dag, skjønt på en langt mindre spennende måte. Vanligvis maser jeg på legene om at de må slippe meg ut herfra, så jeg kan fortsette med rampestrekene mine. Så sent som i forrige uke malte jeg dekanens hest blå, og jeg hadde håpet å gjøre det samme med terrieren hans. Men med Deres bok for hånden har jeg ingenting imot å bli her, så lenge jeg får oransje fruktgelé til dessert. De fleste av diktene Deres handler om å overvinne livets redsler og komme seg opp på neste topp. Som De antakelig kan gjette 7
Dem til, er det ikke mye som får meg til å skjelve av skrekk (med unntak av den behårete pleiersken og hennes standhaftige termometer). Men å skrive brev, uoppfordret, til en utgitt forfatter som Dem – det må være det dristigste jeg noensinne har begitt meg ut på. Jeg sender brevet til Deres forlegger i London og krysser fingrene for at det finner veien til Dem. Og om jeg på noe vis kan gjøre gjengjeld for Deres inspirerende poesi – ved å male en hest, for eksempel – så er det bare å si fra. Med stor beundring, David Graham
Isle of Skye, 25. mars 1912 Kjære herr Graham, De skulle sett oppstandelsen på det lille postkontoret vårt. Alle stimlet sammen for å se meg lese mitt aller første brev fra en «fan», som dere amerikanere ville ha sagt. Jeg tror ikke de stakkars sjelene trodde noen utenfor denne øya hadde sett diktene mine. Jeg vet ikke hva de syntes var mest spennende – at noen faktisk hadde lest en av bøkene mine, eller at denne «noen» var amerikaner. Dere er da alle fredløse og cowboyer, er dere ikke? Selv må jeg innrømme at det overrasker meg en smule at mine beskjedne små arbeider har fløyet helt til Amerika. Fra et ørnerede er en av mine sist utkomne bøker, og jeg trodde ikke den hadde rukket å sveve over havet ennå. Hvordan De enn har fått tak i den, gleder det meg at jeg ikke er den eneste som har lest den hersens trykksaken. Takknemlig hilsen Elspeth Dunn 8
Urbana, Illinois, USA, 10. april 1912 Kjære frøken Dunn, Jeg vet ikke hva som var mest svimlende – å få vite at Fra et ørnerede er en av Deres «sist utkomne bøker» eller i det hele tatt å få svar fra slik en aktet poet. De er jo helt sikkert travelt opptatt med å telle verseføtter eller lage en liste over gnistrende synonymer (funklende, tindrende, blendende synonymer). Selv tilbringer jeg dagene med å rane banker sammen med James-banden og de andre fredløse og cowboyene. Jeg fikk tilsendt boken Deres av en venn av meg som bor i Oxford. Til min store overraskelse og skuffelse later det ikke til at noen av bøkene Deres er å oppdrive her i USA. Selv en grundig gransking av Universitetsbiblioteket ga ingen resultater. Nå som jeg vet at De har andre bøker på lur i bokhandlene, blir jeg pent nødt til å be min venn sende flere. Det var med stor forbløffelse jeg leste at brevet fra meg er det første «fanbrevet» De har fått. Jeg var sikker på at det bare ville bli ett i mengden, hvilket er grunnen til at jeg anstrengte meg slik for å skrive fascinerende og vittig. Kanskje andre lesere ikke har vært så djerve (eller muligens så impulsive?) som meg. Beste hilsen David Graham P.S. Hvor i all verden er Isle of Skye?
9
Isle of Skye, 1. mai 1912 Herr Graham, Vet De ikke hvor min skjønne øy befinner seg? Det er det verste jeg har hørt! Det ville vært som om jeg sa at jeg aldri hadde hørt om Urbana, Illinois. Øya ligger like utenfor nordvestkysten av Skottland. Et vilt, hedensk, grønt landskap, så vakkert at jeg aldri kunne ha forestilt meg å være noe annet sted. Jeg har lagt ved en tegning av Peinchorran, hvor jeg bor, og det lille huset mitt ligger skjult mellom fjellene omkring innsjøen. De skal vite at for å kunne tegne dette til Dem, måtte jeg legge ut på tur rundt sjøen, gå oppover sauetråkket i fjellet på motsatt side og finne en gressflekk som ikke var dekket av røsslyng eller saueekskreter. Jeg forventer at De gjør tilsvarende anstrengelser og sender meg en tegning av Urbana, Illinois. Foreleser De i Urbana? Studerer? Jeg er redd jeg ikke vet hva amerikanere foretar seg på universitetet. Elspeth Dunn P.S. Forresten så er det «fru Dunn».
Urbana, Illinois, USA, 17. juni 1912 Kjære fru Dunn (beklager min formodning!), Så De tegner i tillegg til å skrive så praktfull poesi? Tegningen De sendte, er fantastisk. Er det noe De ikke er flink til? Siden mine tegneferdigheter er lik null, sender jeg et par billedpostkort i stedet. Det ene er av auditoriet på universitetet, det andre av tårnet på bibliotekbygningen. Ikke så verst, hva? Illinois er antakelig så forskjellig fra Isle of Skye som noe sted kan 10
være. Ikke et fjell i sikte. Så fort jeg forlater universitetsområdet, er det bare maisåkre så langt øyet rekker. Jeg gjør vel det enhver amerikansk collegestudent gjør: leser, spiser for mye pai, plager dekanen og hesten hans. Jeg er i ferd med å avslutte studiene i naturfag. Min far ønsker at jeg skal begynne på medisin og bli en del av hans praksis en dag. Jeg er ikke like sikker på min fremtid som han later til å være. Foreløpig forsøker jeg bare å komme meg gjennom siste år på universitetet med vettet i behold! David Graham
Isle of Skye, 11. juli 1912 Herr Graham, «Er det noe De ikke er flink til?» spør De. Tja, jeg kan ikke danse. Eller garve skinn. Eller lage tønner og skyte med harpun. Og jeg er ikke spesielt flink til å lage mat. Her om dagen greide jeg jammen meg å brenne suppen! Men jeg er ikke så verst til å synge, kan skyte med gevær og spille kornett (det kan vel alle?), og så er jeg litt av en amatørgeolog. Og selv om jeg ikke kunne ha tilberedt en anstendig lammestek om det så sto om livet, så lager jeg en vidunderlig Christmas pudding. De får unnskylde at jeg spør så direkte, men hvorfor vie all Deres tid (og vett) til et fag De ikke brenner for i dypet av Deres sjel? Hvis jeg hadde hatt mulighet til å gå på universitetet, ville jeg ikke ha brukt et eneste øyeblikk på noe som ikke interesserte meg. Jeg liker tanken på at jeg ville ha tilbrakt tiden på universitetet med å lese poesi, ettersom det ikke finnes bedre tidsfordriv enn det, men etter at jeg i så mange år har utgitt meg for å være en 11
«virkelig poet», er det nok ikke stort en professor kunne ha lært meg nå. Nei, selv om det høres upassende ut for en dame, så ville jeg ha studert geologi. Min storebror Finlay er stadig ute ved havet og tar med steiner til meg som er blankslipte av vannet. Jeg kan ikke la være å undres hvor de kom fra, og hvordan de ble skylt opp på land ved de Ytre Hebridene. Så, nå har jeg betrodd Dem mitt innerste ønske! Jeg blir nok nødt til å ta Deres førstefødte barn i bytte. Skjønt jeg kan vel nøye meg med en av Deres hemmeligheter. Hvis De ikke studerte naturfag, hva ville De ha studert i stedet? Hva ville De aller helst ha gjort her i livet? Elspeth
Urbana, Illinois, USA, 12. august 1912 Kjære Rumleskaft, Hvis De lærer meg å spille kornett, skal jeg lære Dem å danse! Jeg synes overhodet ikke geologi er upassende for en dame. Hvorfor har De aldri reist fra øya for å studere? Hadde jeg bodd i et mer geologisk interessant område enn midtre Illinois, ville jeg kanskje ha vurdert et lignende felt. Min drøm var alltid å studere amerikansk litteratur – Twain, Irving og slikt – men min far nektet å betale for at jeg skulle bruke fire år på å «lese eventyr». Men hva ville jeg aller helst ha gjort? Det er et enkelt spørsmål, men svaret er jeg nok ikke villig til å erkjenne. Jeg er redd De blir nødt til å ta min førstefødte likevel. David
12
Isle of Skye, 1. september 1912 Herr Graham, Nå har De virkelig vakt min nysgjerrighet! Hva var det De alltid lengtet etter å bli som liten pjokk? Sjøkaptein? Sirkusakrobat? Omreisende parfymeselger? De blir pent nødt til å fortelle det, ellers vil jeg spekulere i vilden sky. Jeg er tross alt poet, og jeg lever blant mennesker som tror på alver og gjenferd. Jeg har en temmelig velutviklet fantasi. De spurte hvorfor jeg ikke hadde reist fra øya for å gå på universitetet, og her må jeg komme med en tilståelse. Ja, dette er nokså pinlig, bare så De vet det. La meg ta et dypt åndedrag. Jeg har aldri vært borte fra Skye. I hele mitt liv. Det er sant! Årsaken er … ja, jeg er redd båter. Jeg kan ikke svømme og våger ikke engang å trå vannet for å lære det. Nå ler De sikkert så De holder på å falle av skrivebordstolen. Et menneske som bor på en øy, livende redd for vann? Men slik er det. Ikke engang fristelsen til å gå på universitetet kunne få meg til å sette mine ben i en båt. Å jo, jeg forsøkte. Jeg forsøkte virkelig! Jeg hadde faktisk planlagt å ta stipendeksamen. Kofferten var pakket og alt. Finlay og jeg skulle gjøre et forsøk sammen. Men da jeg tok den fergen nærmere i øyesyn … huff, den så simpelthen ikke sjødyktig ut. Jeg får det ikke til å stemme at båter flyter på vannet. Uendelige mengder whisky kunne ikke ha lokket meg om bord. Så! Nå har jeg fortalt Dem to av hemmelighetene mine. De vet om min latterlige drøm om å studere geologi og min enda latterligere redsel for havet og båter. Nå kan De sannelig føle Dem trygg nok til å betro meg Deres hemmelighet. De kan faktisk stole 13
på meg, om ikke annet så fordi jeg ikke har noen (bortsett fra sauene) å røpe den til. Elspeth P.S. Hold opp med å kalle meg «fru Dunn», er du snill.
KAPITTEL 2
Margaret The Borders, tirsdag 4. juni 1940 Kjæreste mor, Da var enda en skokk avlevert! Jeg sverger, mor, det kan ikke være et eneste barn tilbake i hele Edinburgh, så mange som vi har evakuert ut på landet og vekk fra bombene. Disse tre var bedre enn de fleste, de kunne i alle fall snyte seg selv sånn noenlunde. Jeg må få denne gruppen vel i hus, og så lovet jeg fru Sunderland å ta en liten tur innom ungeflokken hennes i Peebles. Har det kommet noe brev fra Paul? Kyss og klem, Margaret
Edinburgh, 8. juni 1940 Margaret, Du kommer til å slite deg ut, Margaret, du hadde jo nettopp kommet tilbake fra Aberdeenshire! De fleste jenter holder seg på ett sted, legger på bandasjer, bygger krigsskip eller hva det nå 15
er unge kvinner gjør nå for tiden. Men du trasker opp og ned på den skotske landsbygda som var du Rottefangeren, med alle de fattige barna løpende etter deg. Er de klar over at du ikke vet opp ned på et kompass? Og at det ikke er lenge siden du selv lærte å snyte deg sånn noenlunde? Men, nei, kjære deg, ikke noe brev fra Paul. Du må ikke miste troen. Er det én ting du kan vente deg fra den gutten, så er det et brev. Og deretter hundre til. Pass på deg selv, din mor
The Borders, fremdeles onsdag 12. juni 1940 Kjære mor, Hvis bestevennen min kan fly rundt i Europa med RAF, hvorfor skulle ikke jeg kunne fly rundt i Skottland? Men du har altså ikke hørt fra ham? Alle sier at RAF ikke var i Dunkerque, men Paul sa «jeg kommer snart tilbake,» og siden har han ikke skrevet. Hvor skulle han ellers ha dratt? Enten har han sluppet opp for frimerker, eller så har han ikke kommet tilbake fra Frankrike. Men jeg forsøker virkelig å ikke bekymre meg. De små sutrer nok som det er, langt borte fra mødrene sine. Jeg vil ikke skake dem enda mer opp. Jeg setter kursen mot Peebles i morgen tidlig og drar videre til Edinburgh derfra. Sørg for at te og kaker fra Mackie’s bakeri venter på meg! Ellers kan det hende jeg blir sittende på toget til jeg er i Inverness … Kyss og klem, Margaret 16
Edinburgh, 15. juni 1940 Margaret, Hadde jeg visst at det som skulle til for å lokke deg hjem, var et fat med kaker fra Mackie’s, ville jeg ha forsøkt det for lenge siden, sukkerrasjonering eller ei! Fremdeles ingenting fra Paul. Men du kan ikke stole på postgangen i krigstid. Jeg kan ikke huske at du bekymret deg slik for ham før. Er han ikke bare en brevvenn? Mor
Peebles, mandag 17. juni 1940 Mor, Ja, jeg er fremdeles her i Peebles. Togene er en eneste røre, og en meget iherdig Annie Sunderland har forsøkt å overtale meg til å putte henne i kofferten og ta henne med til Edinburgh. Når jeg truer med å lime føttene hennes fast til gulvet, trygler hun om bare én historie til. Du vet jo hvordan hun er, med de store, brune øynene sine. Hvordan kan jeg stå imot? Selvsagt savner hun mammaen sin, men Annie og guttene bor hos en helt vidunderlig familie. Jeg kan avlegge en god rapport til fru Sunderland. Jeg bør vel fortelle deg at Paul kanskje er litt mer enn en brevvenn. I alle fall mener han det selv. Han innbiller seg at han er forelsket i meg. Jeg synes det er helt latterlig, og jeg har sagt det til ham. Vi er bare venner. Bestevenner, endatil. Vi pleide jo alltid å dra på fotturer og klatreturer og dele en sandwich etterpå. Men forelsket? Jeg har ikke sagt noe om det, for jeg var sikker på at du ville begynne å le. Det er latterlig av ham, er det ikke? 17
Jeg er nok hjemme i morgen eller i overmorgen, om jeg så blir nødt til å gå hele veien fra Peebles. Fremad marsj! Kyss og klem, Margaret
POST OFFICE TELEGRAPHS 18.06.40 PLYMOUTH MARGARET DUNN, EDINBURGH MAISIE INGEN FARE ER I SIKKERHET= KORT PERM I PLYMOUTH= TENKER PÅ DEG= PAUL+
Mor! Han har skrevet! Jeg så telegrammet der det sto oppstilt på bordet, og jeg kunne ikke vente til du kom hjem fra kirken. Jeg var redd jeg ikke skulle rekke toget sørover. Jeg pakket inn alle kakene og tok dem med. Han kommer til å bli så glad for dem. Jeg håper det var i orden. Kofferten min og jeg drar rett tilbake til Waverley Station. Jeg skriver når jeg er fremme. Han har skrevet. Margaret
18
Edinburgh, 18. juni 1940 Å, Margaret, min Margaret, Jeg vet at jeg aldri kan sende dette brevet, det havner i kaminen så fort jeg setter ord på papiret. Om du bare visste hvordan det skjærer meg i hjertet å lese beskjeden du la igjen på bordet, mellom smulene på det tomme kakefatet. Om du bare visste hvordan det kjennes å løpe etter noen en bitte liten stund, hvordan verden stanser – bare et øyeblikk, mens du holder ham i armene dine – for så å starte opp igjen, så raskt at det svimler for deg og du faller. Om du bare visste hvordan hvert gjensyn smerter mer enn hundre avskjeder. Om du bare visste. Men det gjør du ikke. Jeg har aldri fortalt deg det. Du har ingen hemmeligheter for meg, men jeg har bestandig holdt en del av meg selv lukket og låst. En del av meg som begynte å krafse på veggen den dagen denne andre krigen startet, og som i dag, da du løp av sted for å møte din soldat, begynte å ule for å slippe ut. Jeg skulle ha fortalt deg det, skulle ha lært deg å stålsette ditt hjerte. Lært deg at et brev ikke alltid bare er et brev. Ord på et ark kan få sjelen til å flomme over. Om du bare visste. Mor
KAPITTEL 3
Elspeth Urbana, Illinois, USA, 21. september 1912 Kjære Elspeth, Hvis jeg ikke skal kalle deg «fru Dunn», hva skal jeg kalle deg da? Hva sier vennene dine? Ellie? Libby? Elsie? Her omkring går jeg under navnet «Mort» (ikke spør), men moren min kaller meg «Davey». Har du aldri vært borte fra Skye? Jeg vet ikke hvorfor jeg skulle synes det var så utrolig. Det vil jo alltid være folk som er redde for havet, og en som bor så nær havet, ser jo på nært hold hvor skremmende det kan være. Har du aldri gått over en bro engang? All right, vil du virkelig vite hemmeligheten min? Foreldrene mine vet ikke dette, og vennene mine ville sprekke av latter om de fikk høre det. Her kommer det: Hvis jeg kunne ha blitt hva som helst her i verden, så ville jeg ha blitt danser. Ballettdanser, som Nijinskij. Jeg har sett ham danse i Paris, og det var fantastisk! Eller, «fantastisk» er et for svakt ord. Jeg så forestillingen hver kveld jeg fikk tak i billett, uansett hvor langt unna scenen jeg måtte sitte. Jeg visste ikke at det var mulig for et menneske å gjøre så høye sprang og piruetter som han gjorde. Og 20
han fikk det til å se så enkelt ut! Jeg har aldri tatt timer, men jeg er alltid blitt betraktet som en rimelig god danser. Kanskje den neste Nijinskij? Sånn! Nå vet du det! Nå ligger min fremtidige sosiale status i dine hender. Jeg synes jeg kan høre latteren helt fra Skottland … Er nødt til å gå – trekrigen er i gang! Beste hilsen David
Isle of Skye, 10. oktober 1912 Davey, Det er storartet! Verden trenger flere mannlige ballettdansere, akkurat som den trenger flere kvinnelige geologer. Men si meg én ting, hva i alle dager er en trekrig? Er Urbana, Illinois, så trefattig at innbyggerne må gå til krig? Det er snaut med trær her på Skye også, det skal være visst, men vi trenger da ikke å strides om dem. Hvis situasjonen er så ille der borte, må du endelig gi beskjed, så skal jeg sende et ungskudd eller to. Det sies at farvannene her er bebodd av each uisge, en vannhest som trekker ofrene sine ned på dypet og river dem i stykker med hoggtennene sine til bare leveren er tilbake, og den flyter illevarslende opp til overflaten. Når jeg er oppvokst med fortellinger som dette, hva kan da lokke meg ut i vannet? Men uavhengig av dette har jeg mine grunner. Havet kan være fryktelig skremmende. Min far er fisker. Det var også min bror Alasdair, men en dag kom han ikke hjem. Båten hans gjorde det, spredt utover stranden i tusen biter. Så, ja, jeg vet hvor farlig havet er. 21
Hvis det fantes en bro mellom Skye og fastlandet, ville jeg kanskje ha reist herfra. Men inntil den dagen kommer, så lenge jeg har en ferge å overvinne, er jeg redd jeg alltid vil være fanget på min øy. Elspeth P.S. Hvor underlig det enn høres ut, så kaller vennene mine meg «Elspeth». Men du, som ennå ikke kjenner meg godt nok til å være en venn, kan kalle meg hva du vil.
Urbana, Illinois, USA, 3. november 1912 Kan jeg kalle deg hva jeg vil? Da blir det Sue! Trekrig? Å, det er bare en tullete lek vi holder på med. Hver klasse planter et tre på universitetsområdet, og så prøver de andre klassene å ødelegge det. Klassen min har alt mistet ett. Nå har vi plantet et nytt og har store forhåpninger til det nyeste medlemmet av klasse 13. Vi vokter det på omgang, væpnet med egg og papirposer fylt med vann. Danny Norton har vannet treet med en mikstur han sverger til, men jeg tror nå den for det meste består av øl tilsatt litt babyolje for å kamuflere lukten. Det ser ut til å virke, for treet har ikke krepert ennå. For et par netter siden rykket vi opp ungtreet til klasse 14, med røtter og alt! Trekrig til tross, det er ikke bare lek og moro her, altså. Dette semesteret tegner til å bli nokså strevsomt. Vennene mine synes sisteåret er det letteste av alle, men jeg har så uhorvelig mange emner jeg skal gjennom. Jeg tilbringer så mye tid på biblioteket at jeg vurderer å ta med meg pute og tannbørste dit. Hva er lett med dette? Jeg gruer meg til eksamensperioden. Ja, det er i stunder som dette jeg fylles av tvil om fremtiden. 22
I det lengste håpet jeg at en professor eller et emne skulle tenne en gnist i meg, få meg til å kjenne den gløden de andre later til å kjenne. At jeg skulle bli sikker, uten den minste tvil, på hva jeg ville gjøre resten av livet. Men her sitter jeg, i mitt siste år på college, og har fremdeles ingen anelse. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle følge i min fars fotspor og bli lege. Eller, det er vel snarere slik at han alltid har tenkt at jeg bare ville gjøre som ham, uten å ha noen egen plan. Det har imidlertid gått opp for meg at det ikke er noe jeg ivrer etter. Selv om jeg hater studiene, skulle jeg nesten ønske jeg bare kunne bli her. Da ville jeg slippe å bevege meg ut i den «store verden». Ja, nå vet du hvor bekymret og tvilrådig jeg er. Kanskje kommer det av frustrasjon over at eksamenstiden nærmer seg. Beklager at jeg belemrer deg med slike dystre grublerier. Jeg må skynde meg å sende dette brevet før jeg ombestemmer meg. Trett hilsen David
Isle of Skye, 23. november 1912 Davey, Nå må du ikke kaste deg ut fra tårnet på den bibliotekbygningen, jeg ber deg! Vi er ikke alltid skapt for å gjøre som alle andre. Min bror Finlay kunne ha risset Mona Lisa på en eikenøtt om han ville. Jeg ville bare ha blitt sittende igjen med en flis. Jeg kunne aldri ha blitt noen Nijinskij, hvor hardt jeg enn anstrengte meg. Disse klassekameratene dine med glødende iver og anlegg for sitt fag, de gjør det de er skapt for. Du kan ikke tvinge deg selv til å være som dem, Davey. Du er skapt for noe her på jorden, men kanskje 23
ikke akkurat det din far mener du er skapt for. Vet han hvor ulykkelig du er? Etter mitt syn har du anlegg for å hindre en skotsk eremitt i å gå fra vettet i løpet av en vinter på en øy. Sauene er på langt nær så interessante. Men alvorlig talt, Davey, du kan også gløde. Det finnes noe der ute som er ment for deg. Ikke mist troen. Du kommer til å finne det. Elspeth
Urbana, Illinois, USA, 11. desember 1912 Sue, Brevet ditt ga meg et svært kjærkomment avbrekk fra studiene. Det lindret sågar mitt verkende hode. Jeg var innlagt på sykehus nylig og er ennå ikke helt tipp topp. Jeg er ikke sikker på om foreldrene mine vet hvordan jeg har det med studiene. Da jeg skulle begynne på college og nevnte at jeg hadde lyst til å studere amerikansk litteratur, begynte faren min faktisk å le. Han så ikke opp fra avisen engang. Bare lo og sa: «Tåpelig.» Han har en stor, hvalrossaktig bart, og når han ler, kommer det ikke en lyd. Du vet det bare fordi tuppene på barten vipper opp og ned. Så der satt han og snøftet med vippende bartetupper og sa «tåpelig» og «ingen karriere i det» og slike ting. «Men jeg liker litteratur,» innvendte jeg. «Medisin. Det er dét du må studere. Du vil takke meg for det senere. Finnes ikke noe mer givende.» Jeg forsøkte virkelig å si det til ham da, Sue, det gjorde jeg. Men det brygget bare opp til krangel, og mor knuget hendene sine og bønnfalt meg om å «gi det en sjanse». Til slutt senket far avisen 24
og erklærte at han ikke aktet å betale for det tullet, og at hvis jeg ville studere noe så fjollete som litteratur, så ville det ikke bli for hans penger. Så du skjønner hvorfor jeg ikke kan snakke med foreldrene mine. Jeg må bare stå løpet ut. Bli ferdig på college, bli ferdig med medisinstudiet. Så fort jeg har en jobb, kan jeg bestemme selv. Kanskje. Jeg må komme meg tilbake til lesingen. Jeg gleder meg til ferien, da skal jeg hvile og komme til hektene før semesteret starter igjen. Det flimrer for øynene, synet svikter, David
Isle of Skye, 5. januar 1912 Kjære David, Godt nytt år! Det har vært så kaldt, det er så vidt jeg greier å løsrive meg fra min faste plass foran peisen. Da jeg endelig fikk pakket meg inn og trasket av sted til postkontoret, ventet et brev fra deg, så det var vel verdt turen. Hvordan hadde du det i høytiden? Vi prøver så godt vi kan å lage julestemning her. Jeg laget min berømte Christmas pudding og hadde det nusseligste lille juletreet du kan tenke deg, pyntet med kjeder av tørkede blomster. Eviggrønne grener lå langs peishyllen og svingte seg over dørkarmene. Jeg fikk et par vanter, en ny tekanne og en bok av Robert W. Service. Har du lest diktene hans? De er simpelthen praktfulle. Hvis du liker å lese de små versene mine, bør du ta en titt på hans. Hva slags bøker liker du best? I likhet med alle som har tartanblod i årene, er jeg svært glad i W.S. Ja, jeg vet sannelig ikke om 25
jeg kunne ha kalt meg øyboer om jeg ikke hadde lest The Lord of the Isles. Romanene hans er noen ganger litt vel gotiske etter min smak, men poesien hans fanger virkelig Skottlands omskiftelige humør. Jeg har en munter forkjærlighet for min slitte utgave av Alice i Eventyrland, den aller første boken som var min egen. Brødrene mine og jeg pleide å løpe pampeløp nedover stranden mens vi ropte de tørreste ting vi kom på mot vinden. Og det er nesten litt pinlig å innrømme det, men jeg har nettopp lest Three Weeks, med ganske stor fornøyelse. Du hadde vel neppe trodd at jeg var av den Elinor Glyn-lesende typen. Elspeth P.S. Det var leit å høre at du har vært innlagt på sykehus. Jeg håper det ikke er noe alvorlig. Det virker som om det skjer urovekkende ofte.
Urbana, Illinois, USA, 1. februar 1913 Kjære Sue, Jeg hadde en storartet ferie! Jeg var i Chicago hos foreldrene mine. Min søster Evie og hennes mann kom opp fra Terre Haute, og jeg fikk hilse på min lille niese, Florence, for første gang. Hun er nesten ett år gammel nå. Blid som en sol, og når hun dro i bukseselene mine, lo hun den mest smittende latter du kan tenke deg. Jeg hadde kjøpt en dukke med silkekjole til henne, som hun åpenbart var altfor liten for, siden hun ikke gjorde annet enn å bite på dukkens hånd og le av meg. Jeg kommer sikkert til å fortsette å kjøpe dukker med silkekjole til henne også når hun er altfor gammel til det, og antakelig vil hun fortsette å le av meg. 26
Jeg fikk et bokskamera til jul. Sender et bilde av meg, så kan du se hvordan din ringe brevskriver ser ut. Nå må du svare med samme mynt! Dessuten fikk jeg flere lommetørklær enn jeg noensinne kan håpe på å få bruk for, med hilsen min mor, og en flunkende ny utgave av Gray’s Anatomy av min far, samt et sett med stereo-kort av De britiske øyer. Sistnevnte gave hadde jeg ønsket meg: Jeg ville se mer av det landet som er ditt. Og til slutt, av min søster, fikk jeg en av dine tidligere bøker, som hun utrolig nok hadde klart å spore opp et sted. Hun hadde smugkikket i den før hun pakket den inn, og jeg er redd du har en ny beundrer! Nå som semesteret er i gang, har jeg innført en rasjon på ett dikt per kveld og skal lese dem samlet som en slags belønning for vel utført arbeid når midtsemestereksamenene er unnagjort. Hvilke bøker jeg liker best? Mark Twain er uten tvil min yndlingsforfatter, men om jeg bare skulle velge én av bøkene hans? Jeg vet ikke om det lar seg gjøre! Ingenting kan selvsagt måle seg med Huckleberry Finn, men A Connecticut Yankee er også fornøyelig lesning. Det er vel omtrent så langt fra din Lewis Carroll som man kan komme, skjønt jeg medgir at jeg har lest Alice – gjennom speilet både forlengs og baklengs. Jeg liker også Jack London, Wilkie Collins og H. Rider Haggard. Fortellinger fulle av mysterier og eventyr. Poe er uslåelig hva spenning angår. Jeg liker en god western også og leser slikt som Zane Grey når jeg trenger en pause fra «litteraturen». Og hvem er «W.S.», om ikke Will Shakespeare? Jeg er redd jeg aldri har lest The Lord of the Isles. Nei, jeg ville nok ikke ha tippet at du var av den Elinor Glynlesende typen. Jeg har bare stiftet bekjentskap med bøkene hennes i forbifarten. Og da mener jeg bokstavelig talt «i forbifarten», ettersom Three Weeks ble sendt fra rom til rom på internatet mitt. En geskjeftig ung mann skaffet et teppe av imitert tigerskinn til etasjen sin og drømte vel om å få «begå en synd / med Elinor 27
Glyn». Hun besøkte imidlertid aldri internatet vårt, og jeg kan heller ikke huske at noen andre damer takket ja til tilbudet. Hvordan jeg havnet på sykehus? Tja … Jeg prøvde å ri på en ku og falt av. Kuridning er i og for seg ingen risikabel sport – jeg har gjort det mange ganger før – men denne gangen førte vi kua opp trappene til biologibygget og bort til direktørens kontor. Kua var ikke så begeistret for påfunnet. Jeg kan bare slå fast at dette ikke er å anbefale som transportmiddel. Hva mener du forresten med at jeg ofte havner på sykehus? Nå vel, plikten kaller, det nye semesteret er i gang. Jeg kan ikke påstå at det tegner til å bli noe lettere enn det forrige, men jeg er i alle fall snart ferdig! Oppkvikket hilsen David
Isle of Skye, 27. februar 1913 Kjære David, Mange takk for bildet. Du ser så alvorlig ut! Og mye yngre enn jeg trodde. Men jeg ser et glimt i øyet ditt som vitner om at dette er en gutt som kan stjele et tre eller ri på en ku. Hvordan gikk det med det treet klassen din plantet? Det blir nok ikke noe bilde fra meg. Her omkring finnes det ingen kameraer, og jeg tror ikke jeg kan lage en uhildet tegning av meg selv. Jeg ville ha finpusset det så mye at du til slutt ville ha fått et bilde av prinsesse Maud. Vi ønsker jo alltid å fremstå mer tiltalende enn vi egentlig er, ikke sant? Ja, for hvis du skulle ha tegnet et bilde av deg selv i stedet for å knipse det med et kamera, ville du virkelig ha tegnet inn den redselsfulle rutete jakken? 28
Nå som jeg har sett bilde av deg, kan jeg forestille meg hvordan du og kameratene dine sender Three Weeks mellom dere. Du venter spent til det blir din tur, og da de ivrige hendene dine endelig får fatt i boken, løper du til rommet ditt, glemt er alt som heter lekser. Og da du begynner å lese, blir du temmelig rosa i kinnene idet det går opp for deg hvor lite dette minner om Henry James. Jeg har aldri lest Mark Twain, men jeg er enig i at Poe er spennende. Jeg husker at jeg leste «Sladrehjertet» en kveld da jeg var liten. Jeg lå i sengen med en stump av et vokslys jeg hadde snappet med meg fra kirken. Jeg ble utvilsomt straffet for å ha stjålet lyset, for da jeg hadde lest ferdig og blåste det ut, fikk jeg ikke blund på øynene. Jeg var temmelig sikker på at jeg hørte dette hjertet banke nedenunder. Da moren min kom inn til meg ved daggry, satt jeg helt stiv i sengen, lysvåken, med teppet tett omkring meg. Jeg var sikker på at Gud straffet meg for å ha stjålet det alterlyset. Så hva gjorde jeg søndagen etter for å sone min synd? Jo, jeg snappet med meg et lys fra skapet hjemme og lot det bli igjen i kirken! Og, gutten min, W.S. er naturligvis Walter Scott. Jeg er sikker på at de har noen av hans bøker liggende og slenge på det enorme universitetsbiblioteket ditt. Men det spiller ingen rolle, om du har lest Gjennom speilet mer enn én gang, vil vi bli perlevenner, du og jeg. «Kvadet om Jabberokk» er min favoritt. I det aller første brevet ditt (ja, jeg tar vare på alle brevene dine!), skrev du at du nettopp hadde vært innlagt på sykehus. Hva slags husdyr hadde du brukt til et upassende formål den gangen? Forsøkte du å danse vals med en hest? Spille fotball med en vær? Elspeth
29
Urbana, Illinois, USA, 21. mars 1913 Kjære Sue, Jeg måtte legge bøkene til side og svare deg straks, til forsvar for meg selv og min stakkars rutete jakke. Dere har åpenbart ingen sans for stil på Isle of Skye, for jakken min og jeg er topp moderne her på universitetet! Og jeg måtte se alvorlig ut på bildet, for jeg hadde anlagt min første bart. Og nå undres jeg, hvor gammel synes du jeg ser ut? Godt, hvis du ikke vil sette deg foran speilet og tegne meg et bilde med blyanten din, så kan du vel sette deg foran speilet og tegne meg et bilde med ord. Se deg i speilet, nå med det samme, og fortell meg hva du ser. Så skal jeg danne meg et eget bilde. Nei, det har ikke vært noen episoder med misbruk av husdyr tidligere, i alle fall ikke noen som har endt med sykehusinnleggelse. Forrige gang jeg havnet på sykehus, var da jeg forsøkte å klatre oppetter veggen på jentenes internat og snike meg inn på Alice McGintys rom. Jeg heiste meg opp langs avløpsrøret og var nesten kommet til topps da hendene mine glapp. Jeg brakk beinet, og jommen fikk ikke hjertet seg en knekk også, for Alice satte ikke engang pris på anstrengelsen jeg hadde gjort. Jeg kan forstå misnøyen hennes, for hun ble nesten kastet ut av internatet etter hendelsen. Og vet du hva det mest frustrerende av alt var? Jeg hadde klatret oppover nøyaktig samme avløpsrør flere ganger før, ofte med et glass gresshopper i jakkelommen, og én særskilt minneverdig aften hadde jeg med en sekk full av ekorn. Ja, treet vårt (vi døpte det «Paulie») vokser jevnt og trutt. Vi kan ennå vinne denne krigen! Jeg ble temmelig oppbrakt da du skrev at du ikke hadde lest Mark Twain. Hva slags utdanning er det dere får der borte i Skottland? Dette er en forsømmelse jeg ser meg nødt til å bøte 30
på. Her har du en utgave av Huck Finn – se den som en forsinket julepresang, om du vil – du får unnskylde at den ser medtatt ut. Jeg fant den i et antikvariat, og den later til å ha tilhørt noen som var glad i den, selv om den nylig er blitt dumpet. Jeg kunne ikke gi den et godt hjem selv, da jeg alt har et eksemplar over pulten min, men jeg visste at den ville havne i gode hender hos deg. Alt godt så lenge, David
Isle of Skye, 9. april 1913 Kjære David, Og for en praktfull bart det er! Huff, jeg er elendig til å gjette folks alder. Men med de runde kinnene (perfekt for klyping, Davey-gutten!) og hårlokken som faller ned i øynene på deg, synes jeg du ser ut til å være rundt atten. En dame avslører aldri sin alder, men jeg er ikke så mye eldre enn det. All right, sir, jeg tar utfordringen. Og jeg skal prøve å være oppriktig i min beskrivelse av meg selv, jeg også. Når jeg ser meg i speilet, hva ser jeg? Jeg har et smalt ansikt og en noe spiss hake. Liten nese, tynne lepper. Håret er brunt og stritt. Jeg har gredd det bakover og samlet det i en knute i nakken, så stramt jeg bare kan få det, men hårstråene er så fine at flere av dem har sluppet unna og virvler om ansiktet mitt. Øynene mine har samme ravgule farge som fars gode maltwhisky. Selv om màthair («mor» på gælisk) gjør sitt beste for at jeg skal se pen og pyntelig ut, går jeg gjerne i mine brødres avlagte gensere, og skjørt som er altfor korte til å være på moten. Ikke si det til noen, 31
men jeg er også kjent for å ha på meg et par bukser – sydd inn til min størrelse – når jeg går fotturer. Så! Hva synes du? Kan du se meg for deg? Hvis jeg skulle ha tegnet dette til deg, ville jeg så absolutt ha fylt ut brystpartiet. En sekk med ekorn, Davey? Du er jammen meg en rakkerunge! Stakkars jenter. Hvorfor gjøre disse påfunnene hvis de ender med nok et opphold ved de utmerkede medisinske fasilitetene i Urbana, Illinois? Jeg ble svært begeistret over å få en utgave av Huckleberry Finn. Jeg har ikke rare biblioteket, så enhver god bok, uansett hvor medtatt den måtte være, er kjærkommen. Bøker leses og leses om igjen på våre lange skotske vinterkvelder. Elspeth