"Nathalie" av David Foenkinos by Bazar Forlag AS Norway

Jeg kan ikke forsone meg med tingene, om sĂĽ hvert Ă¸yeblikk lĂ¸srev seg fra tiden og ga meg et kyss Cioran

Nathalie var nokså reservert (nærmest en slags sveitisk kvinnelighet). Hun hadde gjennomlevd tenårene uten mén og respektert trafikkreglene. Som tjueåring betraktet hun fremtiden som løfterik. Hun var glad i å lese, hun var glad i å le. To beskjeftigelser som sjelden lot seg forene ettersom hun foretrakk triste historier. Siden litteratur ikke var konkret nok etter hennes smak, hadde hun bestemt seg for å studere økonomi. Bak den drømmende fremtoningen hadde hun ikke mye til overs for det omtrentlige. Hun tilbrakte timevis med å studere grafer over utviklingen i Estlands bruttonasjonalprodukt med et eiendommelig smil om munnen. Nå som hun sto på terskelen til voksenlivet, hendte det av og til at hun tenkte på barndommen. Hun løp på en strand, hun gikk om bord i et fly, hun sov i armene til faren. Men hun følte aldri noen nostalgi. Og det var temmelig uvanlig til å være en Nathalie. 1

De fleste par elsker å fortelle hverandre historier og tror at akkurat deres møte er noe helt utenom det vanlige, og disse utallige parene som dannes på ytterst banalt vis, berikes ofte av detaljer som tross alt byr på en liten rus. I siste omgang prøver vi jo å tolke både stort og smått.

Nathalie og François møttes på gaten. Det er alltid litt delikat når en mann gjør tilnærmelser til en kvinne. Hun spør seg selvsagt: ”Driver han med det der hele tiden?” Mennene sier ofte at det er første gang. Når en hører dem, virker det som om de plutselig er blitt rammet av en hittil ukjent nåde som lar dem overvinne sin medfødte sjenanse. Kvinnene svarer nærmest automatisk at de ikke har tid. Nathalie avvek ikke fra denne regelen. Det var tåpelig: Hun hadde ikke stort å gjøre og likte tanken på å bli lagt an på. Det var aldri noen som våget. Hun hadde ofte stilt seg dette spørsmålet: Ser jeg altfor furten eller dorsk ut? En venninne hadde sagt: Det er aldri noen som stanser deg fordi du ser ut som en kvinne som forfølges av tiden som går.

Nathalier har ofte en utpreget tilbøyelighet til nostalgi.

Når en mann nærmer seg en ukjent kvinne, er det for å si noe pent. Finnes det i det hele tatt en kamikazemann som ville stanse en kvinne for å kommentere: ”Hvordan i alle dager kan du gå med slike sko? Stortærne dine er jo fanget i et gulag. Du burde skamme deg, du er jo rene Stalin for føttene dine!” Hvem ville vel si noe slikt? I alle fall ikke François, som holdt seg pent og pyntelig til komplimenter. Han prøvde å definere det minst definerbare av alt: uro. Hvorfor hadde han stanset akkurat henne? Det var særlig på grunn av ganglaget. Han hadde fornemmet noe nytt, nesten barnslig, en slags rapsodisk bevegelse i leddene. Hun utstrålte en slags rørende naturlighet, en ynde i bevegelsene, og han tenkte: Hun er nøyaktig den typen kvinne jeg kunne tenke meg å dra på helgetur til Genève med. Dermed tok han motet i begge hender – han skulle faktisk gjerne ha hatt fire akkurat da. Særlig ettersom det for ham faktisk var første gang. Her og nå, på dette fortauet, skulle de møtes. En fullstendig alminnelig innledning, og de utgjør ofte begynnelsen på noe som siden slett ikke er det.

Han hadde stotret frem de første ordene, og plutselig kom alt strømmende, uanstrengt. Ordene ble skutt ut med fortvilelsens litt patetiske, men rørende inderlighet. Og dette er jo det magiske i alle våre paradokser: Situasjonen var så penibel at han håndterte den elegant. Etter tretti sekunder greide han å få henne til å smile. Det slo en sprekk i det anonyme. Hun sa ja til å ta en kaffe, og han skjønte at hun slett ikke hadde det travelt. Han syntes det var så forbløffende at han på denne måten fikk tilbringe en stund med en kvinne som bare for litt siden hadde dukket opp i synsfeltet. Han hadde alltid likt å betrakte kvinner på gaten. Han husket til og med at han hadde vært en slags romantisk tenåring som kunne finne på å følge etter unge piker av god familie helt til døren til leiligheten deres. På metroen hendte det at han byttet vogn bare for å være i nærheten av en forbipasserende han hadde sett på avstand. Selv om han var underlagt sanselighetens diktatur, var han like fullt en romantisk mann som trodde at kvinnenes verden kunne reduseres til én enkelt kvinne.

Han spurte hva hun ville ha å drikke. Valget var avgjørende. Han tenkte: Hvis hun bestiller en koffeinfri kaffe, reiser jeg meg og går. Det er ikke lov å drikke koffeinfri kaffe på et slikt stevnemøte. Det er den minst passende drikken av alle. Te er knapt noe bedre. Man har så vidt møtt hverandre, og så oppstår det en slags slapp boble. Man føler at man kommer til å tilbringe søndagsettermiddagene med å se på TV. Eller enda verre: hos svigerforeldrene. Nei, te skaper ubestridelig svigerfamilieatmosfære. Men hva skal man velge? Alkohol? Nei, det passer ikke på denne tiden av døgnet. Man kan jo bli skremt av en kvinne som gir seg til å drikke sånn helt uten videre. Ikke engang et glass rødvin er passabelt. François ventet fortsatt 4

på at hun skulle velge noe å drikke, og fortsatte med sin flytende analyse av det første inntrykket av kvinnekjønnet. Hva gjensto nå? Cola, eller en hvilken som helst annen brus … Nei, det gikk ikke, det var overhodet ikke kvinnelig. Da kunne hun like gjerne be om et sugerør i samme slengen. Til slutt bestemte han seg for fruktjuice, det var bra. Ja, en fruktjuice, det er hyggelig. Det er sosialt og ikke for aggressivt. Man kan fornemme at piken er mild og avbalansert. Men hvilken juice skal det være? Best å hoppe over de mest brukte: unngå eple- eller appelsinjuice, altfor vanlig. Det er viktig å være litt original, uten å bli for eksentrisk. Papaya eller guava er skummelt. Nei, det beste er å velge noe midt i mellom, aprikos, for eksempel. Ja, der har vi det. Aprikosjuice er perfekt. Hvis hun velger det, skal jeg gifte meg med henne, tenkte François. Akkurat da løftet Nathalie hodet fra menyen som om hun vendte tilbake fra en lengre betraktning. Den samme betraktningen som den ukjente rett overfor henne hadde ført. ”Jeg tar en juice …” ”…?” ”En aprikosjuice, tror jeg.” Han så på henne som om hun kom fra en annen planet.

Da hun sa ja til å sette seg sammen med denne fremmede mannen, var det fordi hun hadde falt for sjarmen hans. Hun hadde umiddelbart likt blandingen av klossethet og selvsikkerhet, en holdning som lå et eller annet sted mellom Pierre Richard og Marlon Brando. Rent fysisk hadde han noe hun satte pris på hos menn: en svak skjeling. Svært svak, men likevel synlig. Ja, det var forbløffende å finne denne detaljen hos ham. Og så het han François. Hun hadde alltid likt det navnet. Det var elegant og rolig, omtrent som hennes forestillinger om femtitallet. Nå snakket han mer og mer uanstrengt. Det var ingen stille pauser mellom dem, ingen forlegenhet, ingen anspenthet. På ti minutter var tilnærmingen i gaten glemt. De hadde inntrykk av å ha truffet hverandre før, at de møttes fordi de hadde en avtale. Det var så forvirende enkelt. Så enkelt at det gjorde alle tidligere stevnemøter forvirrende, der man måtte snakke, prøve å være morsom, anstrenge seg for å fremstå som en tiltalende person. Det var så opplagt at det nesten var til å le av. Nathalie så på denne gutten som ikke lenger var en fremmed, der det ukjentes partikler gikk i oppløsning rett foran øynene hennes. Hun forsøkte å huske hvor hun var på vei da hun hadde møtt ham. Det var vagt. Hun var ikke typen til å vandre omkring uten mål og mening. Hadde hun ikke tenkt å følge ruten i den romanen av Cortazàr hun nettopp hadde lest? Nå befant litteraturen seg her, mellom dem. Ja, sånn var det, hun hadde lest Marelle og hadde satt spesielt stor pris på scenene der hovedpersonene prøver 5

å treffe på hverandre på gaten, idet de følger ruter født av en uteliggers setning. Om kvelden fulgte de strekningen på kartet for å finne ut når de kunne ha møtt hverandre, når de måtte ha kunnet streife hverandre. Ja, dit var det hun hadde tenkt seg: inn en roman.

Nathalies tre yndlingsbøker

Herrens utkårne av Albert Cohen

Elskeren av Marguerite Duras

Atskillelsen av Dan Franck

François jobbet i finansverdenen. Det var nok å tilbringe fem minutter sammen med ham for å føle at det var like malplassert som Nathalies interesse for handelsnæringen. I det konkrete finnes det kanskje en slags tvang som stadig kjemper mot interessen. Men når det er sagt, var det vanskelig å tenke seg hva annet han kunne ha drevet med. Selv om vi har sett at han var nærmest unnselig da han først møtte Nathalie, var han en livskraftig mann som flommet over av ideer og energi. Lidenskapelig som han var, kunne han ha jobbet med hva som helst, til og med som slipsselger. Han var en mann som det var lett å forestille seg med stresskoffert mens han trykket hender i håp om å legge armen om halsen på folk. Han eide den irriterende sjarmen til folk som er i stand til å selge hva det skal være. Med ham kunne man dra til fjells for å stå på ski om sommeren og svømme i islandske innsjøer. Han var den typen mann som én eneste gang henvender seg til en kvinne på gaten og treffer den rette. Det virket som om alt lyktes for ham. Så hvorfor ikke finans? Han var en av de unge meklerne som satser millioner med rundene rundt monopolbrettet friskt i minne. Men så fort han forlot banken, var han en annen mann. Børsindeksen fikk bli igjen i der oppe i tårnet. Yrket hadde ikke hindret ham i å 6

fortsette å leve ut sine lidenskaper. Mer enn noe annet likte han å legge puslespill. Det virket kanskje rart, men ingenting ga virketrangen bedre utløp enn å tilbringe enkelte lørdagsettermiddager med å sette sammen tusenvis av brikker. Nathalie likte å se på forloveden som satt sammenkrøpet i stuen. En taus forestilling. Plutselig kunne han reise seg og rope: ”Nei, nå går vi ut!” Og det er det siste vi må understreke. Han var ikke glad i glidende overganger. Han likte brudd, fra taushet til begeistring. Med François føk tiden i en vanvittig fart. Man kunne nesten tro han hadde evnen til å hoppe over dager, skape uregelmessige uker uten torsdag. Ikke før hadde de møtt hverandre, før de allerede feiret toårsdag. To år uten den minste sky på himmelen, nok til å forvirre enhver tallerkenknuser. Andre så på dem som man ser på en verdensmester. De var kjærlighetens gule trøye. Nathalie gjorde det glimrende i studiene mens hun samtidig prøvde å gjøre hverdagen enklere for François. Det at hun hadde valgt seg en mann som var litt eldre enn henne og som allerede var etablert i arbeidslivet, hadde gjort det mulig for henne å flytte hjemmefra. Men ettersom hun ikke hadde lyst til å leve på ham, hadde hun bestemt seg for å jobbe som plassanviser på et teater noen kvelder i uken. Hun var glad for denne jobben, som var en motvekt til den litt strenge atmosfæren på universitetet. Når publikum hadde satt seg, fant hun seg en plass bakerst i salen. Der satt hun og så på en forestilling hun kunne utenat. Hun beveget leppene i takt med skuespillerne og bukket for publikum under applausen. Før hun solgte programmet.

Siden hun kunne stykkene på rams, moret hun seg med å fylle hverdagen med dialoger, vandret frem og tilbake i stuen og mjauet at den lille katten var død. De siste kveldene var det Lorenzaccio av Musset det dreide seg om, og hun slynget ut replikker i hytt og vær, totalt ulogisk og uten den minste sammenheng. ”Kom hit, ungareren har rett.” Eller også: ”Hvem der, i sølen? Hvem er det som virrer rundt i mitt slott med slike grufulle skrik?” Dette fikk François høre akkurat denne dagen mens han prøvde å konsentrere seg. ”Kan du ikke bråke litt mindre?” spurte han. ”Ja vel.” ”Jeg driver og legger et veldig viktig puslespill.” Da dempet Nathalie seg i respekt for forlovedens flid. Dette puslespillet virket annerledes enn de andre. Det var ikke noe motiv, ingen slott eller personer. Det var bare røde, slyngende streker mot en hvit bakgrunn. Slynger som viste seg å være bokstaver. Det var et budskap i form av et puslespill. Nathalie la bort boken hun nettopp hadde åpnet for å se hvordan det gikk med puslespillet. Innimellom snudde François hodet mot henne. 7

Avsløringen nærmet seg. Det var bare noen brikker igjen, og Nathalie kunne allerede gjette budskapet, et budskap omhyggelig formulert ved hjelp av flere hundre brikker. Ja, nå kunne hun lese det som sto: ”Vil du gifte deg med meg?”

På podiet i verdensmesterskapet i puslespill i Minsk 27. oktober til 1. november 2008 1. Ulrich Voigt – Tyskland: 1 464 poeng 2. Mehmet Murat Sevim – Tyrkia: 1 266 poeng 3. Roger Barkan – USA: 1 241 poeng

Ingenting i det pene bildet skurret: Festen ble også svært vellykket. En enkel og hyggelig fest, verken overdådig eller beskjeden. Det var en flaske champagne per gjest, det var så praktisk. Den gode stemningen var oppriktig. Man må jo være munter i et bryllup. Mye mer enn på en fødselsdagsfest. Plikten til å være glad følger et hierarki, og på den pyramiden troner bryllup øverst. Man må smile, man må danse, og senere må man overtale de gamle til å gå og legge seg. Vi må ikke glemme å understreke hvor vakker Nathalie var, hun hadde i ukevis arbeidet både med vekt og ansikt. Et fullkomment vellykket forarbeid: Hun sto på høyden av sin skjønnhet. Dette enestående øyeblikket måtte fanges, omtrent som da Armstrong plantet det amerikanske flagget på Månen. François betraktet henne beveget, og mer enn noen annen preget han øyeblikket i erindringen. Hans kone sto foran ham, og han visste at det var dette bildet som kom til å stå for ham når han døde. Slik var det med den aller høyeste lykke. Så

reiste hun seg for å gripe mikrofonen og sang en beatlesmelodi.2 François var vill etter John Lennon. Han hadde forøvrig kledd seg i hvitt til ære for ham. Så når brudeparet danset, fløt den enes hvitt over i den andres. Uheldigvis begynte det å regne. Det hindret gjestene i å trekke frisk luft under åpen himmel og betrakte stjernene. Under slike omstendigheter elsker folk å komme med tåpelige ordtak, i dette tilfelle: ”Regn i brudens hår gir lykkelig ekteskap.” Hvorfor blir man stadig utsatt for slike fjollete utsagn? Men det var selvsagt ikke så farlig. Det regnet, og det var bare litt leit, ferdig med det. Festen var ikke lenger like munter, siden det var umulig å gå ut for å trekke frisk luft. Folk så på regnet som falt stadig kraftigere, og stemningen ble snart trykket. Noen dro tidligere enn planlagt. Andre fortsatte å danse, som om det like gjerne kunne ha snødd. Andre igjen var usikre. Var det egentlig så viktig for de nygifte? Det oppstår et øyeblikk i lykken da man er alene i mengden. Ja, de var alene i de virvlende melodiene og valsene. Vi må snurre så lenge som mulig, sa han, snurre til vi mister retningssansen. Hun tenkte ikke lenger på noe som helst. For første gang opplevde hun livet på sitt mest samlede og altomfattende: her og nå. François grep Nathalie om livet og trakk henne med ut. De løp gjennom hagen. ”Du er gal,” sa hun, men det var en galskap som gjorde henne gal av glede. De var nå skjult av trærne, våte til skinnet. I natten, i regnet, la de seg rett ned på den sølete bakken. De hviter klærne var bare et minne. François trakk opp kjolen på sin kone og bekjente at det var dette han hadde hatt lyst til helt fra starten av festen. Han skulle gjerne ha gjort det i kirken, til og med. For å hylle deres to ”ja”. Han hadde holdt begjæret tilbake helt til dette øyeblikket. Nathalie ble overrasket over hvor heftig han var. Hun hadde allerede sluttet å tenke for en stund siden. Hun fulgte mannen sin, prøvde å puste skikkelig, prøvde å unngå å bli revet med av denne voldsomheten. Hennes begjær fulgte hans. Hun hadde slik lyst til at han skulle ta henne nå, i deres første natt som mann og kone. Hun ventet, hun ventet, og François fomlet og romsterte, François var grepet av en vill energi, en umettelig appetitt på nytelse. Men akkurat da han skulle trenge inn i henne, følte han seg lammet. En angst som kanskje var beslektet med frykten for altfor stor lykke, men nei, det var noe annet, noe som hemmet ham akkurat i dette øyeblikket. Og som hindret ham i å fortsette. ”Hva er det?” spurte hun. Og han svarte: ”Ingenting … ingenting … det er bare at det er første gang jeg elsker med en gift kvinne.”

Here, There and Everywhere (1966).

Eksempler på tåpelige ordtak som folk elsker å gjenta

Det finnes flere fisk i havet

Et lykkelig liv er et stille liv

Leende kvinne er erobret kvinne

De hadde dratt på bryllupsreise, de hadde tatt bilder, og de var kommet hjem igjen. Nå skulle de begynne på den virkelige delen av livet. Nathalie var ferdig med studiene for et halvt år siden. Så langt hadde bryllupsforberedelsene vært hennes alibi for å la være å søke jobb. Å arrangere et bryllup er omtrent som å danne regjering etter en krig. Hva gjør man for eksempel med overløperne? Så mange problemstillinger som unnskyldning for all den tiden man ikke bruker på annet enn nettopp dét. Men det var ikke helt sant. Hun hadde først og fremst hatt behov for en tid som bare var hennes, tid til å lese og rusle gatelangs, som om hun hadde visst at akkurat denne tiden kom hun ikke til å få igjen siden. At hun kom til å bli oppslukt av yrkeslivet, og i alle fall ektemannens liv.

Det var tid for jobbintervjuer. Etter noen forsøk gikk det opp for henne at det nok ikke ville bli så lett. Var det dette som var et vanlig liv? Hun hadde jo skaffet seg en solid eksamen og hadde viktig praktikanterfaring som ikke bare hadde dreid seg om å servere kaffe innimellom fotokopieringen. Hun hadde fått en avtale om et jobbintervju i en svensk bedrift. Hun var overrasket over at det var direktøren selv hun skulle møte, og ikke personalsjefen. Han ville vel ha full kontroll med rekrutteringen. Det var den offisielle versjonen. Virkeligheten var langt mer pragmatisk: Han hadde vært innom personalsjefens kontor og sett fotografiet på 10

Nathalies CV. Det var et ganske merkelig bilde: Man fikk egentlig ikke noe inntrykk av hvordan hun så ut. Man fikk selvsagt en anelse om at hun ikke var helt blottet for skjønnhet, men det var ikke det som hadde tiltrukket seg sjefens blikk. Det var noe annet. Noe han egentlig ikke greide å sette fingeren på, og som mest av alt minnet om en fornemmelse: kyskhet. Ja, det var det han hadde fornemmet. Han syntes denne kvinnen virket kysk.

Charles Delamain var ikke svensk. Men det var nok å komme inn på kontoret hans for å begynne å fundere på om han hadde planer om å bli det, sikkert for å blidgjøre aksjonærene. På et ikeabord kunne man se en asjett med sånne små kjeks som smuler en masse. ”Jeg har sett på CV-en Deres med stor interesse … og …” ”Ja?” ”De bruker giftering. Er De gift?” ”Eh … Ja.” Det oppsto en pause. Charles hadde sett på CV-en til denne unge kvinnen flere ganger uten å legge merke til at hun var gift. Da hun sa ”Ja”, kastet han igjen et blikk på CV-en. Hun var faktisk gift. Det var som om fotografiet hadde gjort kvinnens sivilstatus uklar. Men spilte det noen rolle, når alt kom til alt? Han måtte fortsette med intervjuet for å kvele alle tilløp til forlegenhet. ”Har De tenkt å få barn?” fortsatte han. ”Ikke for øyeblikket,” svarte Nathalie uten å nøle et sekund. Dette spørsmålet kunne virke fullstendig naturlig under et jobbintervju med en ung, nygift kvinne. Men hun hadde en fornemmelse av at det handlet om noe annet, uten at hun egentlig greide å definere det. Charles hadde sluttet å snakke og betraktet hennes. Til slutt reiste han seg og tok en kjeks. ”Har De lyst på en Krisproll?” ”Nei takk.” ”De burde prøve en.” ”Tusen takk, men jeg er ikke sulten.” ”De får venne Dem til det. Vi spiser ikke annet her.” ”Betyr det … at …?” ”Ja.”

Nathalie hadde av og til et inntrykk av at folk misunte henne lykken. Det var vagt, egentlig ikke noe konkret, bare en forbigående følelse. Men hun kjente det. I detaljer, smil som knapt var merkbare, men svært megetsigende, måten folk betraktet henne på. Ingen kunne forestille seg at hun av og til ble redd for denne lykken, redd for at den innebar en trussel om ulykke. Det hendte hun tok seg i det når hun sa: ”Jeg er lykkelig”, en slags overtro, en slags erindring om alle de øyeblikkene da livet tok en dreining til det verre.

Familien og vennene som hadde vært til stede i bryllupet dannet noe man kunne kalle det sosiale pressets indre krets. Et press om å få barn. Hadde de det virkelig så kjedelig i sine egne liv at de måtte hisse seg opp over andres? Slik er det alltid. Man lever under det de andres begjær bestemmer. Nathalie og François ville ikke bli en føljetong for omgivelsene. For øyeblikket likte de tanken på å være to, alene i verden, i den mest fullkomne klisjé over følelsesmessig bekymringsløshet. Helt fra det aller første møtet var de blitt båret frem på en altomfattende bølge av frihet. De var glade i å reise og hadde benyttet seg av hver minste solrike helg for å reise på kryss og tvers i Europa i romantisk uskyld. De som var vitne til deres kjærlighet, kunne ha sett dem i Roma, Lisboa eller Berlin. De hadde en følelse av at de ble enda mer ett når de flagret fra sted til sted. Reisene var også uttrykk for en oppriktig sans for det svermeriske. De nøt kvelder der de gjenfortalte hverandre om det første møtet, frydet seg over å gjenkalle detaljer, lot seg begeistre over de lykkebringende tilfeldighetene. Når det gjaldt mytologien rundt deres egen kjærlighet, var de som barn som stadig vil bli fortalt den samme historien.

Så ja, en slik lykke var til å bli redd av.

Hverdagen hadde ikke tæret på dem. Ettersom begge jobbet stadig mer, sørget de for å finne måter å treffes på. Spise lunsj sammen, selv om det måtte gå fort. Spise lunsj ”på stående fot”, som François pleide å si. Og Nathalie likte det uttrykket. Hun så for seg et moderne maleri av et par som spiste på en fot, akkurat som det fantes et maleri av en frokost i det grønne. Et sånt bilde som Dalì kunne ha malt, sa hun. Det finnes noen formuleringer man elsker, som man synes er fabelaktige, enda den som har sagt dem ikke har lagt merke til noe som helst. François likte tanken på et bilde av Dalì, likte at hans kone kunne dikte opp, ja, til og med 12

endre på, malerkunstens historie. Det lå en slags ekstrem naivitet i det. Han hvisket at han hadde lyst på henne nå, lyst til å ta henne et eller annet sted, samme hvor. Det gikk ikke, hun måtte gå. Da ventet han til kvelden og kastet seg over henne med et begjær som hadde bygd seg opp gjennom frustrerte timer. Seksuallivet deres så ikke ut til å dovne med tiden. En sjeldenhet: Hver dag fantes det fremdeles mellom dem et spor av den aller første dagen.

De prøvde også å holde på et sosialt liv, fortsette å treffe venner, gå på teater, komme på overraskelsesbesøk til besteforeldrene. De prøvde å la være å bli passive. Unngå likegyldighetsfellen. Slik gikk årene, og alt virket så enkelt. Mens andre måtte anstrenge seg. Nathalie forsto ikke dette uttrykket: ”Man må jobbe med forholdet.” Enten var ting enkle, eller så var de det ikke, mente hun. Og det er lett å tenke slik når alt er liketil, når det aldri er bølger. Forresten, av og til var det det. Men man kunne spørre seg om de ikke kranglet bare for å oppleve gleden ved å forsones. Og hva så? Det var nærmest foruroligende med så mye vellykkethet. Tiden gikk over denne lettheten, over denne sjeldne evnen hos de levende.

Nathalies og François’ neste planlagte reisemål

Barcelona

Miami

La Baule

Det er nok å puste for at tiden skal gå. Nathalie hadde allerede arbeidet i den svenske bedriften i fem år. Fem år med alskens oppgaver og turer frem og tilbake i korridorene og til og fra heisen. Ikke så langt unna strekningen mellom Paris og Moskva. Fem år og tolv hundre kaffekopper fra automaten. Hvorav tre hundre og åtti i løpet av fire hundre og tjue kundemøter. Charles var svært tilfreds over å kunne regne henne blant sine nærmeste medarbeidere. Det hendte ofte at han kom innom kontoret hennes bare for å rose henne. Det skjedde riktignok helst om kvelden. Når alle andre hadde gått hjem. Men det var ikke påtrengende. Han kjente en stor ømhet for henne og satte pris på disse øyeblikkene de hadde for seg selv. Han prøvde selvsagt å skape et territorium som ga grobunn for tvetydighet. Ingen annen kvinne ville ha latt seg lure av et slikt knep, men Nathalie levde i monogamiets forunderlige tåke. Unnskyld, kjærlighetens tåke. En kjærlighet som visket ut alle andre menn, men også ethvert objektivt blikk for forførelsesforsøk. Charles moret seg over det, og tenkte på François som en mytisk skikkelse. Han opplevde det kanskje også som en utfordring at hun aldri lot seg forføre. En dag kom han nødvendigvis til å skape en foruroligende stemning dem i mellom, om enn aldri så umerkelig. Noen ganger skiftet han holdning totalt og angret på at han hadde ansatt henne. Det var utmattende å måtte se denne utilgjengelige kvinnen hver eneste dag.

Nathalies forhold til sjefen, som de andre syntes var privilegert, skapte spenninger. Hun prøvde å dempe dem og unnlot å delta i de små intrigene på kontoret. Når hun holdt avstand til Charles, var det også på grunn av dette. For å unngå å falle inn i den forterskede rollen som sjefens yndling. Hennes eleganse og holdning til sjefen gjorde henne kanskje enda mer krevende for de andre. Det var det hun følte, selv om hun ikke visste om det stemte. Alle var enige om at denne briljante, energiske og arbeidsomme unge kvinnen hadde en lysende fremtid foran seg i bedriften. De svenske aksjonærene hadde flere ganger hørt nyss om de utmerkede initiativene hennes. Sjalusien hun vekket kom til uttrykk i slag under beltestedet. Forsøk på å bringe henne ut av likevekt. Hun beklaget seg ikke, hun hadde aldri vært typen til å sutre når hun kom hjem til François om kvelden. Slik sa hun på en måte at det lille ambisjonssirkuset bare var sånn passe viktig. Denne evnen til å la problemene prelle av, ble tatt for å være styrke. Det var kanskje også hennes fineste egenskap: å ikke vise frem sine svake sider.

Avstanden mellom Paris og Moskva

2 478 kilometer

Når helgen kom, var Nathalie ofte utslitt. Søndagen likte hun å ligge rett ut på sofaen og lese mens hun prøvde å veksle mellom boksidene og drømmene når døsigheten vant over lesningen. Hun la et teppe over bena, og vi må vel si det: jo da, hun likte å gjøre i stand en tekanne som hun drakk flere kopper av, i små slurker, som om teen var en utømmelig kilde. Den søndagen da alt hendte, leste hun en lang russisk fortelling av en forfatter som leses mindre enn Tolstoj eller Dostojevskij, noe som kan få en til å fundere over ettertidens urettferdighet. Hun likte hovedpersonens tiltaksløshet, hans manglende evne til å handle og prege hverdagen med kraft og energi. Det var noe trist i denne svakheten. Akkurat som med te, likte hun romaner som fløt som en elv. François kom bort: ”Hva leser du?” Hun sa at det var en russisk forfatter, men hun presiserte ikke hvilken, for det virket som om han bare hadde spurt for å være høflig, helt automatisk. Det var søndag. Hun var glad i å lese, han var glad i å løpe. Han hadde på seg den shortsen hun syntes var litt latterlig. Hun kunne ikke vite at det var siste gang hun så ham. Han hoppet rundt i alle retninger. Han pleide alltid å varme opp i stuen på denne måten, som om han ønsket å etterlate seg et stort tomrom. Det virket, det var sikkert. Før han gikk, bøyde han seg mot sin kone og sa noe. Merkelig nok skulle hun ikke huske ordene. Den siste ordvekslingen løste seg opp. Og så sovnet hun.

Da hun våknet, var det vanskelig å vite hvor lenge hun hadde vært borte. Ti minutter eller en time? Hun skjenket seg litt mer te. Den var fremdeles varm. Det var en pekepinn. Det virket ikke som om noe hadde endret seg. Det var nøyaktig den samme situasjonen som før hun hadde sovnet. Ja, alt var identisk. Telefonen ringte mens hun slik vendte tilbake til det 15

identiske. Ringelyden fløt inn i dampen fra teen i en forunderlig sanseblanding. Nathalie løftet av røret. Et sekund senere var ikke livet lenger det samme. Instinktivt la hun et bokmerke i boken og styrtet ut.

Da hun kom inn i sykehusresepsjonen, visste hun ikke hva hun skulle si eller gjøre. Hun ble stående urørlig en lang stund. I mottaket fikk hun omsider vite hvor hun kunne finne ektemannen, og da hun kom inn, fant hun ham liggende. Urørlig. Det er som om han sover, tenkte hun. Han rører seg aldri om natten. Og der og da, i dette øyeblikket, var det bare en natt som en hvilken som helst annen. ”Hvor store er sjansene?” spurte Nathalie legen. ”Svært små.” ”Hva betyr det, svært små? Er svært små ingen? I så fall får De si at det er ingen.” ”Det kan jeg ikke si. Det er en ørliten sjanse. Man vet aldri.” ”Men De må vite det! Det er jobben Deres å vite det!” Hun hadde skreket setningen av alle krefter. Mange ganger. Og så tidde hun. Hun så på legen, som også var urørlig, stivnet. Han hadde vært vitne til mage dramatiske scener. Men uten at han kunne forklare det, følte han at dette var et høyere trinn på den dramatiske stigen. Hen betraktet kvinnens ansikt, fordreid av smerte. Smerten hadde suget evnen til å gråte ut av henne. Hun tok noen skritt mot ham, fortapt og fjern. Før hun falt sammen.

Da hun kom til seg selv, så hun foreldrene sine. Og foreldrene til François. Bare et øyeblikk tidligere hadde hun ligget og lest, og nå var hun plutselig ikke hjemme. Virkeligheten hadde omorganisert seg. Hun ville gå bakover, inn i søvnen, gå bakover i søndagen. Det var umulig. Det var umulig, gjentok hun i en hallusinerende klagesang. De forklarte henne hva koma innebar. At ingenting var tapt, men hun kjente tydelig at alt var over. Hun visste det. Hun hadde ikke krefter til å slåss. Hvorfor skulle hun det? Holde ham i live en uke. Og etter det? Hun hadde sett ham. Hun hadde sett hvor ubevegelig han var. Man friskner ikke til av en slik ubevegelighet. Men blir slik for alltid.

Hun fikk beroligende medisiner. Alt og alle rundt henne hadde rast sammen. Og hun måtte snakke. Komme til krefter. Det var mer enn hun maktet. ”Jeg vil være hos ham. Våke over ham.” ”Nei, det tjener ikke til noe. Det er best du drar hjem og hviler deg litt,” sa moren. ”Jeg vil ikke hvile meg. Jeg må være her, jeg må være her.” Da hun sa det, var det så vidt hun ikke besvimte. Legen prøvde å overtale henne til å bli med foreldrene. ”Men tenk om han våkner og jeg ikke er der?” spurte hun. De prøvde å berolige henne, til ingen nytte. ”De skal får beskjed med én gang, men nå er det virkelig best at De hviler Dem litt.” Nathalie svarte ikke. Alle forsøkte å overtale henne til å legge seg ned, følge tyngdekraften. Dermed ble hun med foreldrene. Moren gjorde i stand en buljong hun ikke greide å svelge. Hun tok to piller til og falt ned på sengen. På rommet sitt, barndommens soverom. I morges hadde hun fremdeles vært en kvinne. Og nå sovnet hun som en liten pike.

Setninger François kan ha sagt før han tok seg en løpetur

Jeg elsker deg.

Jeg forguder deg.

Først blodslit, siden belønning.

Hva skal vi spise i kveld?

Gleder meg til å se deg igjen.

Jeg har ikke tenkt å bli overkjørt.

Vi må virkelig se å avtale en middag med Bernard og Nicole. 17

Jeg burde sannelig lese en bok, jeg også.

I dag skal jeg først og fremst jobbe med kneleddene.

I kveld lager vi et barn.

Noen dager senere var han død. Nathalie befant seg i en parallell virkelighet, sløvet av beroligende midler. Hun tenkte om og om igjen på det siste øyeblikket. Det var for meningsløst. Hvordan kunne så mye lykke gå i knas på den måten? Avsluttes med det latterlige synet av en mann som hoppet og spratt i en stue. Og de siste ordene i øret. Hun kom aldri til å huske dem. Kanskje han bare hadde blåst i nakken hennes. Da han gikk, var han sikkert allerede et spøkelse. En menneskelig skikkelse, riktignok, men en som bare skaper stillhet, for døden hadde allerede trengt inn i ham.

Alle var til stede i begravelsen. Alle kom til stedet der François hadde vært barn. Han ville ha satt pris på at det var så mange, tenkte hun. Men forresten, det var tåpelig å tenke slik. Hvordan kan en som er død sette pris på noe som helst? Han er i ferd med å gå i oppløsning mellom fire kistesider: Hvordan skulle han kunne være glad? Da hun gikk bak kisten, omgitt av sine nærmeste, kom Nathalie til å tenke på noe annet: Det er de samme gjestene som i bryllupet vårt. Ja, alle er her. Nøyaktig de samme. Vi møtes igjen etter noen år, og noen av dem har sikkert på seg de samme klærne. De tar frem den eneste mørke dressen de har, like bra til lykke som til sorg. Den eneste forskjellen er været. Det var en strålende dag, nesten varmt. En sjeldenhet i februar. Ja, solen skinte uforstyrrelig. Og Nathalie så rett på den til det nesten sved i øynene og synet ble uklart i en strålekrans av kaldt lys.

Han ble senket i jorden, og det var alt.

Etter begravelsen hadde Nathalie bare lyst til å være alene. Hun ville ikke bli med hjem til foreldrene. Hun ville ikke lenger kjenne de medlidende blikkene. Hun ville krype i hi, stenge seg inne, leve i et gravkammer. Hun ble kjørt hjem av venner. Ingen visste hva de skulle si under bilturen. Sjåføren spurte om de skulle sette på litt musikk. Men Nathalie ba ham snart om å skru av. Det var ikke til å holde ut. Alle melodier minnet henne om François. Hver tone var et ekko av et minne, en anekdote, en latter. Det gikk opp for henne at det kom til å bli forferdelig. Gjennom sju års samliv hadde han fått tid til å spre seg litt over alt, etterlate seg et spor i alle åndedrag. Hun forsto at hun ikke kunne oppleve noe som ville få henne til å glemme at han var død.

Vennene hjalp henne opp med bagasjen. Men hun ville ikke la dem komme inn. ”Jeg ber dere ikke med inn, jeg er sliten.” ”Lover du å ringe hvis du trenger noe?” ”Ja.” ”Lover du?” ”Jeg lover.” Hun kysset dem på kinnet og sa takk. Hun var lettet over å få være alene. Andre ville kanskje ikke ha orket å være alene i dette øyeblikket. Nathalie hadde lengtet etter det. Og like fullt gjorde situasjonen det uutholdelige enda mer uutholdelig. Hun gikk inn i stuen, og alt var der. Helt identisk. Ingenting hadde skiftet plass. Teppet lå fremdeles i sofaen. Tekannen sto på det lave bordet, ved siden av boken hun hadde vært i ferd med å lese. Hun ble særlig slått av bokmerket. Boken var delt i to: den første delen var blitt lest mens François var i live. Og på side 321 døde han. Hva skulle hun gjøre? Er det mulig å fortsette å lese en bok som er blitt avbrutt av at ens ektemann er død?

Ingen hører på dem som sier at de vil være alene. Ønsket om ensomhet må jo være en morbid trang. Samme hvor mye Nathalie forsøkte å forsikre omgivelsene, ville de stadig komme og hilse på. Og det tvang henne til å snakke. Men hun visste ikke hva hun skulle si. Hun hadde inntrykk av at hun måtte lære alt fra null igjen, også evnen til å snakke. Kanskje de innerst 19

inne hadde rett når de tvang henne til å være litt sosial, tvang henne til å vaske seg, kle på seg, ta imot gjester. Vennene avløste hverandre, skremmende sømløst. Hun forestilte seg at det fantes en slags krisegruppe styrt av en sekretær, sikkert moren, som skrev opp alt i en kjempestor timeplan for å skape en sinnrik variasjon mellom familiebesøk og vennebesøk. Hun hørte medlemmene av støttesekten snakke seg imellom og kommentere hennes minste bevegelser. ”Hvordan går det egentlig med henne, da?” ”Hva foretar hun seg?” ”Hva spiser hun?” Hun hadde en fornemmelse av at hun plutselig var blitt verdens sentrum, enda hennes egen verden ikke lenger eksisterte.

Blant gjestene var Charles en av de hyppigste. Han stakk innom hver andre eller tredje dag. Det var ifølge ham også en måte å holde henne i kontakt med yrkeslivet på. Han fortalte om utviklingen i enkelte prosjekter, og hun så på ham som om han kom fra en annen planet. Hva brydde hun seg vel om at det for tiden var krise i den kinesiske eksporthandelen? Kunne kineserne gi henne tilbake mannen hennes? Nei. Altså. Det tjente ikke til noen verdens ting. Charles merket godt at hun ikke hørte etter, men han viste at det litt etter litt ville ha en virkning. At han ga henne elementer av virkeligheten i små, intravenøse drypp. At Kina, og til og med Sverige, kom til å dukke opp i Nathalies horisont igjen. Charles satte seg tett inntil henne: ”Du kan begynne på jobben igjen når du vil. Du skal vite at du har hele bedriften i ryggen.” ”Takk, det var snilt.” ”Og du vet at du kan regne med meg.” ”Takk.” ”Virkelig regne med meg.” Hun skjønte ikke hvorfor han hadde begynt å si du til henne etter at mannen hennes var død. Hva betydde det, egentlig? Men hva var vitsen med å lete etter en betydning bak denne kursendringen? Hun orket ikke. Han følte seg kanskje ansvarlig; for å vise at ett område av livet hennes fremdeles var solid. Men det var nå likevel rart at han sa du. Men forresten, det finnes setninger man ikke kan si med ”De”. Trøstende setninger Avstanden må viskes ut før de kan sies, man må være nær. Hun syntes at han kom innom litt for ofte. Hun prøvde å få ham til å forstå det. Men folk hører ikke på dem som gråter. Han var der, han begynte å bli påtrengende. En kveld han satt og snakket, hadde han lagt hånden på kneet hennes. Hun hadde ikke sagt noe, men hun syntes at han hadde en grov mangel på taktfølelse. Hadde han tenkt å benytte seg av sorgen hennes for å ta plassen til François? Var han typen 20

som slo mynt på døden? Kanskje han bare ville la henne vite at han var der hvis hun trengte litt omsorg. Hvis hun hadde behov for å elske med noen. Det hender jo ofte at folk søker trøst i sex når de har opplevd døden på nært hold. Men ærlig talt. Det var umulig for henne å tenke seg en annen mann. Dermed skjøv hun bort hånden til Charles, som på sin side nok følte at han hadde gått for langt. ”Jeg begynner å jobbe igjen snart,” sa hun. Uten at hun helt visste hva ”snart” betydde.

Hvorfor Roman Polanski adapterte Thomas Hardys roman Tess d’Urberville for lerretet

Det er ikke helt det samme som en lesning som avbrytes av et dødsfall. Men Sharon Tate, Roman Polanskis kone, hadde nevnt denne boken for ektemannen før hun ble brutalt drept av Charles Manson. Hun sa at den ville være et perfekt utgangspunkt for en filmadaptasjon. Filmen ble spilt inn ti-tolv år senere med Nastassja Kinski i hovedrollen, og ble derfor tilegnet henne.

Nathalie og François ville ikke ha barn med en gang. Det var et fremtidsprosjekt. En fremtid som ikke lenger fantes. Barnet deres kom alltid til å være et virtuelt barn. Det hender man tenker på alle disse kunstnerne som dør, og lurer på hva de ville ha skapt hvis de hadde fått leve lenger. Hva ville John Lennon ha komponert i 1992 hvis han ikke hadde dødd i 1980? Og: Hva slags liv ville det ha fått, det barnet som aldri kommer til å eksistere? Tenk på alle skjebnene som strander på det muliges bredder.

I flere uker hadde hun hatt en nærmest vanvittig innstilling: å fornekte døden. Fortsette å forestille seg hverdagen som om ektemannen fremdeles var der. Hun kunne finne på å legge igjen lapper til ham på stuebordet før hun gikk seg en tur om morgenen. Hun gikk i timevis, med ett eneste mål: å forsvinne i mengden. Det hendte også at hun gikk inn i kirker, hun som ikke var troende. Og som var sikker på at hun aldri mer kom til å tro. Hun hadde vansker med å forstå de som søker tilflukt i religionen, vansker med å forstå at det går an å bevare troen etter å ha opplevd en katastrofe. Men når hun satt blant de tomme stolene midt på ettermiddagen, ble hun trøstet av omgivelsene. Det var en ynkelig trøst, men jo, i brøkdelen av et sekund kjente hun Kristi varme. Hun knelte, og var som en helgen med djevelen i hjertet.

Av og til vendte hun tilbake til det stedet der de hadde møtt hverandre. På fortauet der hun hadde gått, en fremmed for ham, sju år tidligere. Hun undret: ”Tenk om en annen legger an på meg nå, hvordan ville jeg ha reagert da?” Men ingen avbrøt henne i funderingene.

Hun gikk også til det stedet der ektemannen var blitt kjørt ned. Der han løp shortskledd med musikk i ørene og hadde krysset gaten på så uvørent vis. Hans siste uvørenhet. Hun stilte seg ved fortauskanten og så bilene kjøre forbi. Hvorfor tok hun ikke livet av seg på samme sted? Hvorfor lot hun ikke blodsporene deres blande seg i en siste morbid forening? Hun ble stående en lang stund uten å vite hva hun skulle ta seg til, med tårene strømmende nedover ansiktet. Det var særlig i den første tiden, like etter begravelsen, at hun gikk dit. Hun visste ikke hvorfor hun hadde behov for å påføre seg så mye vondt. Det var meningsløst å være der, meningsløst å forestille seg det brutale sammenstøtet, meningsløst å ville gjøre ektemannens død så konkret. Kanskje det i bunn og grunn var den eneste løsningen? Kan man egentlig komme over en slik katastrofe? Det finnes ingen metoder. Hver og én leser det ens egen kropp skriver. Nathalie tilfredsstilte trangen til å være der, til å gråte på fortauskanten, til å dø av tårer.

John Lennons diskografi hvis han 22

ikke hadde dødd i 1980

Still Yoko (1982)

Yesterday and Tomorrow (1987)

Berlin (1990)

Titanic Soundtrack (1994) Revival – The Beatles (1999)

Charlotte Barons liv etter at hun kjørte ned François

Hadde det ikke vært for attentatene 11. september 2001, hadde Charlotte neppe blitt blomsterhandler. Den 11. september var fødselsdagen hennes. Faren, som var på reise i Kina, hadde sendt blomster. Jean-Michel kom opp trappen uten å vite at verdensordenen nettopp var blitt forandret. Han ringte på og fikk se Charlottes likbleke ansikt. Hun fikk ikke frem et ord. Da hun tok imot blomstene, spurte hun. ”Har du hørt det?” ”Hva da?” ”Kom inn …” Jean-Michel og Charlotte tilbrakte dagen sammen, de satt i sofaen og så bildene av flyene som gjennomboret tårnene om og om igjen. Det å oppleve dette sammen, skapte naturlig nok et bånd mellom dem. De ble uatskillelige, og hadde til og med et forhold i flere måneder før de fant ut at de var mer venner enn kjærester.

Litt senere opprettet Jean-Michel sitt eget blomsterbudfirma, og tilbød Charlotte jobb. Siden hadde livene deres bestått av å binde buketter. Den søndagen ulykken skjedde, hadde Jean23