Paulo Coelho
Manuskriptet fra Accra Oversatt av Grete Skevik
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Manuscrito encontrado em Accra Copyright © 2012 by Paulo Coelho www.paulocoelho.com This edition was published by arrangements with Sant Jordi Asociados, Barcelona, Spain All rights reserved. © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt fra portugisisk av Grete Skevik Omslagsdesign: Labrand. Psicolgía de Marcas SL. Ramon Lombera. www.labrand.es Tilrettelegging av design: Lene Stangebye Geving | lene@fulltank.org Forfatterfoto: © Per Heimly Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Sabon 11/16 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 90 g Ensolux Cream, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-551-8 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Ă… Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til deg. Amen.
Til Vür Frue av Den mytiske rosen, som takk for miraklet, og til Mônica Antunes, som aldri har ødslet bort sine velsignelser.
Jerusalems døtre, gråt ikke over meg; gråt over dere selv og deres barn. LUKAS
Forord og hilsen I desember 1945 fant to brødre, idet de søkte et sted å hvile, en leirkrukke full av pergamentinnbundne papyrusark i en hule i Hamrat Dom-området i Øvre Egypt. I stedet for å melde fra til de lokale myndighetene – slik loven tilsa – bestemte de seg for å selge dem stykkevis på antikvitetsmarkedet, for ikke å vekke myndighetenes oppmerksomhet. Guttenes mor var redd for at de skulle påvirkes av ’onde krefter’ og brente flere av de nyoppdagede papyrusarkene. Året etter røk brødrene i tottene på hverandre, av grunner som ikke ble nedfelt i historien. Moren la skylden på de ’onde kreftene’ og ga manuskriptene til en prest, som solgte ett av dem til Koptisk Museum i Kairo. Der fikk pergamentene navnet de bærer den dag i dag: Nag Hammadi-manuskriptene (en referanse til byen som ligger nærmest hulen hvor de ble funnet). En av ekspertene på museet, religionshistorikeren Jean Doresse, forsto viktigheten av funnet, og nevnte det for første gang i en publikasjon fra 1948. Etter hvert begynte de andre pergamentene å dukke opp på svartebørsmarkedet. De egyptiske styresmaktene 11
skjønte fort viktigheten av funnet, og forsøkte å forhindre at manuskriptene ble ført ut av landet. Like etter revolusjonen i 1952 ble størsteparten av materialet overrakt Koptisk Museum i Kairo og erklært som egyptisk nasjonalarv. Kun én tekst unnslapp og dukket opp i et belgisk kunstantikvariat. Det ble gjort utallige mislykkede forsøk på å selge den i New York og Paris, og i 1951 ble den til slutt kjøpt av C.G. Jung-instituttet. Etter den berømte psykoanalytikerens død ble pergamentbindet, kjent under navnet Codex Jung, ført tilbake til Kairo, hvor de rundt tusen sidene og fragmentene av Nag Hammadi-manuskriptene er samlet. * * * Papyrusarkene som ble funnet, er greske oversettelser av skrifter som ble nedtegnet mellom slutten av det første århundret i vår tidsregning og år 180 e.Kr., og består av en samling skrifter som også er kjent som De apokryfe evangelier, ettersom de ikke står i Bibelen slik vi kjenner den i dag. Av hvilken grunn? I år 170 e.Kr. kom en gruppe biskoper sammen for å avgjøre hvilke tekster som skulle inngå i Det nye testamentet. Kriteriet var enkelt: Alt som kunne bekjempe datidens kjetteri og doktrinære splittelser skulle tas med. De valgte de nåværende evangeliene, brevene og alt som på et vis «hang sammen», kan vi si, med den sentrale ideen de holdt for å være kristendommen. Bispenes møte 12
og listen over bøkene som ble godkjent, er nevnt i den lite kjente Muratoriske Kanon. De andre bøkene, i likhet med dem som ble funnet i Nag Hammadi, ble utelatt fordi de inneholdt tekster skrevet av kvinner (som Maria Magdalenas evangelium) eller fordi de fremstilte en Jesus som var klar over sin guddommelige misjon, noe som skulle gjøre hans lidelser og død mindre smertefulle. * * * I 1947 oppdaget den engelske arkeologen Sir Walter Wilkinson et annet manuskript i nærheten av Nag Hammadi, denne gang skrevet på tre språk: arabisk, hebraisk og latin. Ettersom han kjente til loven som beskyttet slike funn i området, sendte han teksten til antikvitetsavdelingen i Det egyptiske museet i Kairo. Svaret lot ikke vente på seg; det fantes minst 155 kopier av dokumentet i omløp i verden (tre av dem tilhørte museet) og alle var så å si identiske. Tester med C-14-metoden (som brukes for å kunne tidfeste organisk materiale) viste at pergamentet var relativt nytt – muligens skrevet i år 1307 e.Kr. Det var ikke vanskelig å spore kilden til byen Accra, langt fra det egyptiske territorium. Dermed var det ingen restriksjoner mot å ta manuskriptet ut av landet, og Sir Wilkinson fikk skriftlig tillatelse av den egyptiske regjering til å bringe det til England (Ref. 1901/317/IFP-75, datert 23. november 1974). * * * 13
Jeg ble kjent med sønnen til Sir Walter Wilkinson i julen 1982, i Porthmadog i Sør-Wales. Jeg husker at han den gang nevnte manuskriptet som faren hadde funnet, men ingen av oss viet saken større oppmerksomhet. Vi har holdt kontakten i alle år siden, og jeg har truffet ham et par ganger under besøk i hans hjemland for å promotere bøkene mine. Den 30. november 2011 mottok jeg en kopi av teksten som han hadde nevnt under vårt første møte. Jeg gjengir den her.
Jeg skulle så gjerne begynne disse linjene med å skrive: «Når jeg nå er kommet til livets ende, overlater jeg alt jeg har lært på mine vandringer her på jorden, til de som kommer etter meg. La det komme alle til nytte.»
Men det er dessverre ikke sant. Jeg er bare 21 år, jeg har foreldre som har gitt meg kjærlighet og utdannelse, og en kone som jeg elsker og som også elsker meg – men i morgen kommer livet til å skille oss. Da drar vi av gårde for at hver av oss skal kunne søke egne veier, sin skjebne og sin måte å møte døden på. For vår familie er det i dag 14. juli 1099. For familien til min barndomsvenn Jakob, som jeg pleide å leke sammen med her i Jerusalems gater, er vi i år 4859 – han pleier alltid å skjemte og si at den jødiske religionen er eldre enn min. For den aktede Ibn al-Athir, som har viet sitt liv til å prøve å skrive ned en historie som nå nærmer seg slutten, er året 492 snart over. Vi er ikke enige om tidsregningen, heller ikke om måten å tilbe Gud på, men ellers har vi hatt et riktig godt vennskap. For en uke siden holdt våre ledere et møte. De franske troppene er uendelig mye sterkere og bedre utrustet enn våre egne. Vi fikk alle et valg: forlate byen eller kjempe til døden, for vi kommer ganske sikkert til å tape. De fleste har bestemt seg for å bli. Muslimene er nå samlet i Al-Aqsa-moskeen, jødene 19
har valgt å samle sine soldater i Mihrab Dawud og de kristne, som er spredt i mange bydeler, har fått i oppdrag å forsvare den sørlige delen av byen. På utsiden kan vi allerede se angrepstårn bygget av treverk fra skip som de har demontert spesielt for dette formålet. Etter fiendens troppebevegelser å dømme, tror vi de kommer til å angripe i morgen tidlig – for å gyte blod i pavens navn, byens «frigjøring» og «Guds vilje». I atriet der den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus for tusen år siden overga Jesus til folkemengden for at han skulle korsfestes, har en gruppe menn og kvinner i alle aldre samlet seg i ettermiddag for å møte en greker som vi alle her kjenner som Kopteren. Kopteren er en snodig type. Allerede som tenåring bestemte han seg for å forlate fødebyen Aten for å søke rikdom og eventyr. Nesten død av sult sto han en dag utenfor byen vår og banket på portene. Han ble tatt godt imot, og etter hvert ga han opp ideen om å fortsette reisen og bestemte seg for å slå seg ned her. Han fikk jobb hos en skomaker og begynte, på samme måte som Ibn al-Athir, å nedtegne for fremtiden alt han så og hørte. Han forsøkte ikke å slutte seg til noen religiøs gruppe, og ingen prøvde å overtale ham til å gjøre det. For ham er vi verken i 1099 eller i 4859, og slett ikke i slutten av år 492. Kopteren tror kun på det nåværende øyeblikk og det han kaller Moira – den ukjente gud, Den hellige energi, ansvarlig for en eneste lov som aldri kan overtredes, for da vil verden forsvinne. Ved siden av Kopteren satt patriarkene for de tre reli20
gionene som hadde etablert seg i Jerusalem. Ingen representant fra styresmaktene var til stede under samtalen – travle som de var med de siste forsvarsforberedelsene, som vi alle trodde var fullstendig nytteløse. «For mange hundre år siden ble en mann stilt for retten og dømt på denne plassen», begynte grekeren. «I gaten til høyre, der han gikk døden i møte, passerte han en gruppe kvinner. Da han så at de gråt, sa han: ’Gråt ikke for meg, gråt for Jerusalem.’ Han forutså det som nå er i ferd med å skje. Fra og med i morgen blir det som til nå var harmoni, forvandlet til uenighet. Det som var glede blir erstattet med sorg. Det som var fred må vike for en krig som vil fortsette inn i en fremtid så fjern at vi ikke engang klarer å drømme om slutten på den.» Ingen sa noe, for ingen av oss visste riktig hva vi gjorde der. Skulle vi bli tvunget til å høre enda en preken om inntrengerne som kalte seg selv for «korsfarere»? Kopteren syntes å nyte forvirringen som oppsto blant oss. Og etter en lang pause begynte han å forklare: «De kan ødelegge byen, men de kan ikke ødelegge alt den har lært oss. Derfor kan vi ikke la denne kunnskapen få samme skjebne som murene, husene og gatene. Men hvilken kunnskap er det?» Da ingen svarte, fortsatte han: «Jeg snakker ikke om den absolutte sannhet om liv og død, men det som hjelper oss å leve og å møte hverdagens utfordringer. Det er ikke lærdom fra bøker, som bare tjener til å fyre opp under meningsløse diskusjoner 21
om hva som har skjedd og hva som vil skje, men kunnskapen som finnes i alle godhjertede menn og kvinner.» Og Kopteren sa: «Jeg er en lærd mann, men selv om jeg har viet alle disse årene til å restaurere antikviteter, klassifisere gjenstander, notere datoer og diskutere politikk, er jeg ikke helt sikker på hva jeg skal si. Derfor vil jeg i dette øyeblikk be Den hellige energi om å rense mitt hjerte. Dere kan stille meg spørsmål som jeg skal forsøke å svare på. Det var slik de lærde i antikkens Hellas lærte: disiplene spurte dem om noe de aldri hadde tenkt over før, men som de da likevel var nødt til å svare på.» «Og hva skal vi gjøre med svarene?» var det en som spurte. «Noen vil skrive ned det jeg sier. Andre vil huske mine ord. Det viktigste er, når dere i kveld drar ut til verdens fire hjørner, at dere sprer det dere har hørt. På den måten kan Jerusalems sjel bevares. Og en dag skal vi bygge byen opp igjen, ikke bare som en by, men som et sted der kunnskap på nytt kan forenes, og hvor det igjen skal herske fred.» «Vi vet alle hva som venter oss i morgen», sa en annen mann. «Hadde det ikke vært bedre å diskutere hvordan vi kan forhandle om fred eller gjøre oss klare til kamp?» Kopteren kastet et blikk på de religiøse lederne ved siden av seg og vendte seg på nytt mot folkemengden. «Ingen vet hva morgendagen bringer, hver dag har nok med sitt eget onde eller gode. Så spør om det dere 22
vil vite, og glem troppene utenfor og frykten her inne. Vår gave til dem som kommer til å arve jorden, blir ikke å si hva som skjedde denne dagen, det kommer historien til å ta seg av. Så la oss heller snakke om hverdagen vår, om vanskelighetene vi er tvunget til å finne en løsning på. Det er det eneste som vil være av interesse for fremtiden, for jeg tror ikke at det blir store forandringer de neste tusen år.»
Da ba min nabo Yakob: ÂŤFortell oss om nederlaget.Âť
Kan et blad, når det faller fra treet om høsten, føle seg beseiret av kulden? Treet sier til bladet: «Dette er livets syklus. Selv om du tror at du skal dø, er du ennå en del av meg. Takket være deg lever jeg, for du har hjulpet meg å puste. Og takket være deg har jeg følt meg elsket, for jeg har kunnet gi skygge til en sliten vandrer. Sevjen din flyter i min, vi er en og samme ting.» Kan en mann som i årevis har forberedt seg på å bestige verdens høyeste fjell, føle seg beseiret når han kommer til foten av fjellet og oppdager at naturen har pakket det inn i uværsskyer? Mannen sier til fjellet: «Du vil ikke ha meg nå, men været vil skifte, og en dag skal jeg bestige din topp. Til da kan du stå der og vente på meg.» Kan en ung mann, når han blir avvist av sin første kjæreste, erklære at kjærligheten ikke finnes? Den unge mannen sier til seg selv: «En dag kommer jeg til å treffe en som kan forstå hva jeg føler. Og jeg kommer til å leve lykkelig resten av livet.» Det finnes verken seier eller nederlag i naturens syklus: alt som finnes er bevegelse. 27
Vinteren kjemper for å herske alene, men må til slutt godta at våren kommer og overtar, full av blomster og glede. Sommeren vil trekke ut sine varme dager i det uendelige, overbevist om at varmen gjør jorden godt. Men etter hvert må den godta at høsten kommer og lar jorden hvile. Gasellen spiser urter og blir slukt av løven. Det handler ikke om hvem som er sterkest, men om hvordan Gud viser oss dødens og oppstandelsens syklus. Og i denne syklusen finnes verken vinnere eller tapere, bare etapper som må fullføres. Når mennesket forstår dette i sitt indre, blir det fritt og kan uten sorg godta vanskelige tider, og lar seg ikke narre av øyeblikk med seier og berømmelse. Både motgang og seier går over. Det ene vil følge det andre. Og denne syklusen vil fortsette til vi har frigjort oss fra kjødet og går Den hellige energi i møte. Så derfor, når krigeren står på arenaen – enten det er av egen fri vilje eller fordi den uutgrunnelige skjebnen har plassert ham der – måtte han kjenne glede i sjelen for kampen han skal utkjempe. Om han bevarer sin verdighet og ære kan han aldri beseires, selv om han skulle tape slaget, for i sjelen er han uskadd. Og han kommer ikke til å gi andre skylden for det som skjer med ham. Siden han forelsket seg for første gang og ble avvist, har han forstått at det ikke ødela hans evne til å elske. Det som gjelder i kjærlighet, gjelder også i krig. 28
Å tape et slag eller miste alt det vi tror vi eier, gjør oss sørgmodige. Men når sorgen er over, oppdager vi en ukjent kraft som finnes i hver og en av oss, en kraft som overrasker og som gir oss større selvrespekt. Vi ser oss rundt og sier til oss selv: «Jeg overlevde.» Og ordene gjør oss glade. Bare de som ikke kjenner denne kraften sier: «Jeg tapte.» Og det gjør dem ulykkelige. Andre tillater seg å felle noen tårer, men uansett hvor mye de lider over nederlaget og de ydmykende historiene som seierherrene sprer om dem, synes de aldri synd på seg selv. De vet bare at kampen ble avbrutt, og at de i øyeblikket står ugunstig stilt. De hører på hjertet som banker i brystet. De merker at de er anspente. At de er redde. De tar en oppsummering av livet og oppdager at troen, til tross for skrekken de føler, ennå brenner i sjelen og driver dem videre. De prøver å finne ut hva de gjorde feil og hva de gjorde riktig. De benytter tiden de ligger nede til å hvile, lege sine sår, legge nye strategier og til å ruste seg bedre. Så kommer en dag da en ny strid står for døren. Redselen er der ennå, men de må handle – for ikke å bli liggende nede for alltid. De står opp og ser motstanderen i øynene, med klare minner om lidelsene de har vært gjennom og som de ikke vil gjennomgå på nytt. Det forrige nederlaget tvinger dem til å vinne denne gangen, for de vil ikke lide de samme smertene en gang til. Og hvis det ikke blir seier denne gangen, blir det det 29
neste gang. Og hvis det ikke blir seier da, blir det det senere en gang. Det verste er ikke å falle, det verste er å bli liggende på marken og ikke kunne reise seg. Å tape et slag betyr ikke å være beseiret, det er du kun hvis du gir opp. Og en dag er de tunge øyeblikkene ikke annet enn historier som de med stolthet kan fortelle til dem som vil høre. Og de som lytter til dem med respekt, vil lære tre viktige ting: Å vente tålmodig på det rette øyeblikket før en går til handling. Å ta lærdom av tidligere erfaringer for ikke å la neste anledning gå fra seg. At man skal være stolt av sine arr. Arr er medaljer som er risset inn i huden med jern og ild, og som vil skremme dine fiender, for de viser at de står overfor en person med lang erfaring fra strid. Ofte kan det få dem til å søke dialog for å unngå en konflikt. Arr sier mer enn sverdbladet som laget dem.