Christoffer Carlsson
Tilfellet Vincent Franke Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Fallet Vincent Franke Copyright © Christoffer Carlsson 2010 By agreement with Pontas Literary & Film Agency, Spain © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2012 Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen Omslagsdesign: Eric unfors Tilrettelegging av design: Nic Oxby Forfatterfoto: Peter Knutson Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion Pro 11,2/15 pt. Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-406-1
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til mine foreldre og min bror. For all deres grenseløse kjÌrlighet og all deres støtte. Takk.
«Oh my, how the world still dearly loves a cage.» – MAUDE, HAROLD AND MAUDE (1971)
EN Jeg ser meg selv i utstillingsvinduets mørke glass. Det er sånn det begynner. Bildet er bølgete, usant. Hendene mine rykkete som fugler. Jeg fomler fram en halvfull sigarettpakke fra innerlomma på jakka, drar ut en sigarett og studerer den. Så plasserer jeg den mellom leppene og klikker i gang lighteren, som om jeg aldri har nølt. Jeg har ikke sovet med øynene lukket på to uker. Jeg har antagelig ikke sovet i det hele tatt. Søvnløsheten har gjort meg usikker på meg selv, på min egen kropp. Begynner å gå. Det mørke speilbildet mitt følger meg ut av kanten på utstillingsvinduet og forsvinner. På en løpeseddel leser jeg: SÅNN SKAL DU SE UT I ÅR. Sigaretten har en deilig effekt på meg, og jeg begynner så smått å bli menneske igjen. Jeg føler meg separert og sval som lukten av nye penger, fri fra det som en gang var. Bevegelser og tanker blir flytende. Det er sånn det begynner. En bussholdeplass ved Gullmarsplan, vil ikke ta T-banen. Jeg har vært ute i frihet i mindre enn to timer, og nå står jeg her, som et hvilket som helst menneske, og venter på en buss. Jeg holder på å sovne. Pendlingen mellom eufori og ubeskrivelig trøtthet er 9
farlig, jeg vet det. Jeg er ubarbert og vil ikke engang tenke på hvordan håret mitt ser ut. Skosålen min dreper sigaretten. Lukten av diesel. Bussjåføren ser ut som en frosk som har klint leppestift over nedre del av ansiktet. Ferden sørover går under skumrende himmel. På setet ved siden av meg ligger en avis med overskriften: VEKTERBANDEN SLO TIL IGJEN. Dagen er en hvilken som helst dag. Folkene på bussen dør bort, går av langs ruta. Når jeg er tilstrekkelig alene, ringer jeg Marko. Han er en av dem som svarer «Tittei» når det ringer. «Tittei.» «Gjett hvem.» «Vincent.» Marko trekker pusten. «Helvete,» hveser han. I denne verdenen er en pågrepet person verre enn radioaktivt avfall. Ingen vil ta i deg før du er fri for mistanke, og Marko lyder genuint sjokkert og skremt over å høre stemmen min. Det suser i telefonen, som om han befinner seg ved havet. «De hadde ikke noe på meg,» sier jeg for å roe ham ned. «Hvor er du?» «Ute.» «Skal jeg møte deg?» «Ikke ennå.» Jeg vil hjem først, se resultatet av helgens husransakelse. Og eventuelt legge meg og sove et par døgn. «Men du vil sette i gang, eller? Jeg har varer som venter på deg.» Han høres anspent og stressa ut. Jeg lurer på om noen holder en pistolmunning mot nakken hans. «Ja visst,» sier jeg. «Akkurat som vanlig.» Jeg avslutter samtalen og ser ut gjennom ruta. Verden farer forbi som en film. Hjemme, og jeg nøler med nøkkelen. Jeg er nervøs, av en eller annen grunn. Et minne fra varetekten på Kronoberg, der jeg stirrer på noen svarte tusjbokstaver. DE JÆVLENE ER UTE 10
ETTER MEG. Etter et par dager skjønner jeg at det kan være jeg som har skrevet det. På det tidspunktet er jeg under avrusning. Jeg har gjennomgått flere netter med grusomme mareritt som har gjort meg suicidal, og jeg krabber rundt i mitt eget spy. Det blir mer og mer utvannet galle. Forstoppelsen som morfinet har forårsaket gir seg, og de må slepe meg til sykeavdelingen. Jeg skjelver i feberrier, er full av spy og dritt, skriker at de er ute etter meg, at de vil ta meg. Jeg klarer å dra til en av vokterne i ansiktet, og i fotsporene våre ligger det dråper av galle, blod og grønnaktig syk avføring. Det var ikke pent, men den blødende vakten, en kjøttfull mann med et ansikt som en bulldogg, ga meg et medfølende blikk og lot være å anmelde hendelsen, og det var jeg takknemlig for. En pleierske tok hånd om meg, ga meg drypp og sørget for at jeg ikke prøvde å svelge min egen tunge. Hun het Lisbeth eller Elisabeth, jeg husker ikke navnet, men jeg husker at jeg til og med prøvde å bestikke henne til å gi meg Ketogan, en syntetisk form for morfin som jeg egentlig ikke liker engang. Hun nektet og jeg hatet henne. To anstrengende uker er over, og jeg trenger ro, søvn og noe å gjøre som får meg til å tenke på noe annet enn mine egne mentale monstre. De blåhvite båndene har blitt revet bort fra døra, men jeg kan fortsatt se at de har sittet der. Huset jeg bor i er av den typen hus som fins i alle svenske byer. Det ligger to minutter fra Björkhagen T-banestasjon, har samme farge som håndflaten min og er bygd i iskald betong, fire etasjer mot himmelen og uten heis. Folkene som bor her har navn som Pettersson, Szopek og Yang. De har familier og barn, og noen ganger ser jeg dem utenfor i gården. Trappegangen er så stille at det ikke er helt usannsynlig at alle her inne er døde, bortsett fra meg. Jeg kjøpte denne leiligheten for seks måneder siden, da jeg 11
hadde tjent så mye penger at jeg kunne betale et kontantinnskudd på hundre tusen. Døra glir hviskende opp. Det ser ut som om en bombe har detonert i leiligheten min. Enhver idiot skjønner at hvis du langer og har lageret ditt hjemme, kommer du til å bli tatt. Ulempen med å ha det et annet sted er at leiligheten ser ut som en krigssone etter en husransakelse, siden politiet ikke finner noe. På kjøkkenet har de til og med bendt opp en av gulvplatene, og det er merker som overflatiske sår i platene rundt etter det jeg antar er et brekkjern. Desperasjonen deres er tydelig. Det får meg til å smile. Jeg åpner alle vinduer, slipper verden inn i leiligheten min. Lufta her inne er råtten og ekkel, og den friske vinden renser hodet mitt, gjør meg rolig. Bokhylla er tømt, bøkene ligger i en haug på gulvet som et forberedt bokbål. Alle klærne ligger spredt utover foran garderobeskapet, som fortsatt står åpent. Knust porselen på kjøkkenet. Det minner meg om en kjæreste jeg hadde for noen år siden. Hun hadde en porselenfetisj. Hver gang vi kranglet, kastet hun porselen etter meg. Det var et dyrt forhold, og jeg var bare sammen med henne fordi jeg kunne rappe penger av henne. Jeg endte det ved å slutte å svare når hun ringte. Senga er snudd opp ned, beina peker mot taket som antenner og den likner et dødt insekt. Jeg begynner å gjøre rent, men mister snart interessen for prosjektet. Jeg snur senga riktig vei, setter bøkene tilbake i hylla og lukker døra til garderobeskapet. At klærne ligger framme er kanskje bare praktisk. Jeg er for trøtt til å tenke logisk, og huden min føles elektrisk og ladet, som om jeg har ligget for lenge ute i solen. 12
Jeg lukker vinduene, fester blikket på himmelen et øyeblikk før jeg legger meg på rygg i senga. Taket står ikke stille. Bildet av himmelen, altfor stort til at jeg kan ta inn hele på én gang, er brent fast på netthinnen når jeg sovner. Søvnen blir til bevisstløshet, dyp som en midlertidig død. Dørklokka ringer, driver meg opp til overflaten igjen. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sovet. Det kan være et kvarter og det kan være et døgn. Marko. Det krøllete, brune håret hans er som hundepels, og blikket hans flakker fram og tilbake. Han er kledd i en lysegrønn militærjakke, slitte jeans og støvler som ser ut som om de har vasset i gjørme. «Faen så godt å se deg, Vincent.» Øynene hans sveiper over meg. «Du ser trøtt ut.» «Jeg sover. Tror jeg.» Det svir bak øyelokkene når jeg blunker, og i brystet banker hjertet mot ryggraden. «Jeg er ikke helt sikker.» «Ingenting er sikkert når det gjelder deg, Vincent,» sier Marko, og jeg har problemer med å avgjøre om han er glad for å se meg eller mest bekymret. Han høres fortsatt stressa ut, og det irriterer meg, men det er han som sørger for at jeg har noe å selge. Jeg må holde meg inne med ham. Tankene mine vender snart tilbake til virkeligheten. Han rekker fram en brun pakke, på størrelse med en skoeske og teipet igjen med gaffateip. «Ukas varer,» sier han. «Og?» Han smiler. Tennene til Marko er like skjeve som gravsteinene på en gammel kirkegård, og når han gliser, likner det gapet til en død mann. Han tar fram en svart, rund boks fra jakkelomma, stor nok til å romme en filmrull. 13
«Og til deg,» sier han og legger den i hånden min. Endelig. To uker er altfor lenge. Det sitter en hvit merkelapp på boksen, med innholdet beskrevet på russisk, kanskje ukrainsk. Jeg aner ikke hva det står. Med en viss nervøsitet spør jeg Marko om det er syntetisk. Syntetiske preparater er vanskeligere å få tak i, og derfor mer attraktive. Sånn er logikken. Men jeg liker ikke syntetisk morfin. Jeg har tatt det et par ganger, og det eneste som skjer er at tungen min dovner bort og jeg får problemer med å snakke forståelig og kjenne smak i flere dager. Det kan neppe være sunt. «Nei.» Svarer han. «Nei, det er den gode gamle vanlige skitten.» Jeg nikker og sier at jeg må sove. At jeg ikke har sovet på to uker. «Det vil jeg tro.» Han nikker sakte. «Varetekten er for jævlig.» Det får meg til å le, ryggradsløst. «Som om du vet det.» Marko trekker på skuldrene og slår ut med hendene. «Jeg må kanskje komme innom deg igjen i kveld,» sier han. «Vi skal gjøre en sak, og hvis det skjærer seg, trenger jeg nok hjelp av deg.» Hjelp betyr mer dop, og det betyr mer penger, som er bra. Jeg er fattigere enn en kjønnslemlestet pornostjerne. «Ok.» Marko ser nølende ut. Han legger hodet på skakke, ser på den svarte boksen i hånden min og deretter i gulvet. «Så hold deg nykter,» formaner han til slutt og ser på boksen. «I hvert fall til i morgen.» «Ok,» gjentar jeg og trekker på skuldrene. Jeg lukker døra etter ham og legger pakken ved siden av senga for å huske å flytte den hjemmefra med det samme jeg våkner. Marko burde vite bedre enn å gi meg en boks jeg ikke får røre. 14
Jeg tar en kapsel ut av boksen og legger meg på ryggen. Lukker øynene og veier kapselen i hånden. Jeg burde vurdere konsekvensene av dette, men en underlig følelse kommer til meg som en forhåpningsfull stripe av sølv på øyelokkene, og jeg skjønner at alt snart kommer til å føles håndterlig, for en liten stund. Alt kommer til å ordne seg, bare jeg svelger den. Kapselen beveger seg gjennom systemet mitt, og det svir i den tomme magesekken når morfinet finner hjemmet sitt, et sted dypt der inne i mørket. Rusen, den euforiske roen, kommer etter det som føles som en hel natt, men det kan ikke være mer enn et par minutter, trøttheten blir til ro og jeg forsvinner, forsvinner. Vekkes til live av at en hammer banker i stykker tinningene mine. Jeg tror at jeg fortsatt er i varetekt og kjenner den klaustrofobiske følelsen av å leve i en kube. Angsten sveiper rundt meg som røyk. Så skjønner jeg at jeg er i leiligheten min, og lettelsen er ubeskrivelig. Synet flimrer, et drømmefragment av faren min, det tomme ansiktet hans, et minne som får meg til å stivne. Døra. Bankingen kommer fra døra. Det er mørkt rundt meg, men de få fargene jeg kan skimte er sjokkerende skarpe. Et vakkert kunstverk. Jeg er fortsatt latterlig høy. Nok en gang stabber jeg bort til døra og åpner, uten å tenke meg om. Marko dytter noen inn i leiligheten min, en svart skikkelse. Den forsvinner lydløst forbi meg. «Vincent,» hveser han. «Jeg sa jo til deg.» Åndedragene hans er tunge som pusten til en hund med rabies. Det krøllete håret glinser av regn eller svette. Eller begge deler. Jeg ser på føttene mine, skamfull. «Du må ta deg av henne,» fortsetter han. «Maks en uke, til 15
det har roet seg. Jeg tar kontakt igjen så fort jeg kan. Men ikke la henne gå ut, ok? Skjønner du?» I denne tilstanden føles det som om jeg kunne gjøre hva som helst, bare jeg får fortsette å sove. Jeg klarer ikke å kontrollere nakkemusklene mine, hodet sitter på en slakk fjær. «Skjønner du, Vincent?» «Hva?» «Skjønner du?» «Ja da.» Hva som helst, bare han går. Han ser nølende på meg en siste gang før han snur seg. Idet jeg lukker døra, hører jeg skrittene hans i trappa, raske og tunge. På vei tilbake til senga lurer jeg på hva som egentlig skjer, før jeg sovner igjen, bare så vidt bevisst at en stille, svart silhuett befinner seg i leiligheten min.
TO Gnister i nervetrådene. Jeg er våken, eller i hvert fall ved bevissthet. Dagslyset er sterkt og guddommelig hvitt. Jeg har ligget på armen min, den er ubrukelig. Har ikke noe kraft eller blod i den. Jeg kjenner smaken av jern på tungen, og lukten av søtt krydder og sjøvann når neseborene mine. Jeg setter meg opp i senga, blodet strømmer kilende til armen og jeg føler meg virkelig som et nytt menneske. I øyekroken ser jeg en rask skyggeaktig bevegelse, og et øyeblikk senere en person som kaster seg mot vinduet. Bevegelsen har ikke kraft nok, og ruta bare svaier litt. Kroppen faller ned med en tung lyd, som når man slipper en sekk kunstgjødsel i gulvet. Dette gjør meg forvirret. Jeg reiser meg og blir svimmel. Hukommelsen min blir uberegnelig når jeg er høy, og jeg legger alltid merke til uvesentlige detaljer. Følelsen av en skygge som sveipet forbi meg i døråpningen, bevegelsene lette som hvisking. Deretter blir minnebilder vendt opp for meg som spillkort i blackjack. Marko. Høy Vincent. Ikke slipp henne ut. Kroppen på gulvet vrir seg som en døende fisk. Jeg går bort til den med samme usikkerhet og bankende hjerte som en politibetjent på vei inn i morderens antatte skjulested. 17
Det er en ung kvinne, kanskje atten eller tjue år gammel, Men jeg er håpløs når det gjelder å bestemme alderen på folk. Håret er så svart at dagslyset får det til å skinne blått, og huden hennes har en farge som skittent gull. Og hun er bundet. Flere runder teip rundt anklene og håndleddene, en tykk remse av sølv over munnen. Gaffateip. Det fremste våpenet for dem som vil bringe noen til taushet. Den kommer fra henne, lukten av søtt krydder og sjøvann. Hun har sluttet å vri seg, og ligger stille på gulvet. Øynene er så mørke at de blir svarte, på tross av lyset, eller så er pupillene hennes så utvidet at de har fortrengt irisen. Det får meg til å tenke på de bunnløst dype øynene til en som er midt oppe i en krig. Hun puster tungt og hvesende gjennom nesen. Synet gjør meg ille til mote, men ikke så ille som det kanskje burde. «Rolig.» Jeg holder hånden fram som et stoppsignal. En merkelig gest, men det er det eneste jeg kommer på. «Jeg skal hente en saks,» tilføyer jeg og nikker mot kjøkkenet. Siden politiet har vært her og sjekket alle kjøkkenredskapene mine for fingeravtrykk eller dop, tar det en stund før jeg finner saksa. Idet jeg holder den opp foran henne, begynner hun å vri seg igjen. Bak teipen kan jeg høre dempede skrik, og hun stirrer på meg som om jeg har kommet for å ta henne med til den andre siden. «Men vær rolig da, for faen.» Hun vrir seg så mye at det minner meg om da jeg var femten år og skulle bade Elsa, kattungen vår. Jeg vurderer å stappe en morfinkapsel ned i halsen hennes, sånn at hun roer seg, men jeg vil ikke sløse med dem. Til slutt presser jeg kneet over leggene hennes og begynner å klippe over teipen rundt anklene. Hun er barbeint. Føttene er små, brune og velformede, men hun er svart under tåneglene, som om hun har dratt beina over en åker. 18
Når jeg får fjernet teipen, hjelper jeg henne å reise seg. Kroppen hennes er lett, men underlig svak, og det er som å holde et søvnig barn. Jeg peker på sofaen og snur en av de endevendte sofaputene riktig vei, sånn at hun kan sette seg. Hun beveger seg sakte, og det virker som om hvert skritt gjør vondt, men holdningen hennes er perfekt og uberørt, en rett linje gjennom ryggen og opp i nakken. Jeg er forundret over hvor stille hun er. Hun setter seg i sofaen, og denne gangen rekker hun hendene lydig fram, sånn at jeg kan klippe over teipen. Fingrene hennes er rette og lange, og jeg lurer på om hun spiller piano. Det virker som om hun ikke har følelse i hendene. De famler prøvende på teipbiten over munnen til hun gir opp og jeg må dra den av for henne. Hun lukker øynene sine like før jeg rykker i den, og idet jeg gjør det, puster hun langt ut i smerte. Jeg setter meg på bordkanten foran sofaen, en halvmeter fra henne. Av en eller annen grunn er jeg sjenert, som om den nye jenta på skolen har hilst på meg i gangen, og hodet mitt blir til gummi fordi jeg ikke vet hva jeg skal si. Så jeg bare ser på henne. «Hva er dette? Hvorfor er du her?» Hun rykker til når hun hører stemmen min og kryper opp i sofaen. Hun har bein som en gresshoppe, de er lange og tynne. Det eneste hun har på seg er en kyllinggul, lårkort kjole, og den sterke fargen stikker meg i øynene. «Hva heter du?» Hun stirrer stivt ut gjennom vinduet. Det irriterer meg. Jeg er ingen jævla barnevakt, og jeg har definitivt ikke tid til dette. Pakken med ukas varer ligger ved siden av senga, og jeg burde virkelig komme i gang, ringe mine kjære misbrukere. Etter to uker i varetekt er det nesten så jeg savner dem. «Hva heter du?» 19
Øynene hennes betrakter verdenen utenfor, bare hustak og blå himmel. «Hvordan kjenner du Marko?» Stille. Ingenting. Dette er håpløst. Jeg lurer på om hun er autist, om hun kanskje kan telle kort og gjøre meg rik på blackjack. Jeg går bort til senga, tar opp telefonen og ringer Marko. Hun likner et glemt barn der hun sitter i sofaen og beskytter kroppen sin. Ringetonene i telefonen spretter mot en usynlig elektronisk vegg et eller annet sted, tilbake til meg. Ikke noe svar. Jeg går tilbake til sofaen, ser på henne, og noe vrir seg i meg. «Du minner meg om en jeg ikke har sett på veldig lenge,» hvisker jeg, og hører at stemmen min skjelver. Det er da hun slår meg i ansiktet, håndflaten åpen og kald, og begynner å løpe mot døra. Hun skriker noe jeg ikke forstår, men det høres ut som om hun banner, og bevegelsene hennes er slepende, nesten desorienterte. De nakne føttene dunker i gulvet, og når hun kommer bort til døra, har jeg allerede tatt henne igjen. Kinnet mitt er varmt og ømt, og jeg har lyst til å slå tilbake. Døra er låst, og hun fomler med håndtaket. «Ro deg ned, for faen, jeg skal ikke skade deg,» skriker jeg og tar henne rundt armene. På vei tilbake til sofaen prøver hun å sparke meg, knee meg i skrittet, og hun treffer blink flere ganger når hun spytter meg i ansiktet. Jeg skriker noe til henne og kaster henne tilbake i sofaen med en kraft jeg umiddelbart angrer. Men når hun lander der, senker det seg en usynlig ro over henne, og hun blir sittende, med blikket på håndflatene. «Vil du være bundet, eller?» freser jeg til henne og peker på de skitne sølvfargede teiprestene på gulvet. Hun svarer ikke, og jeg går for å tørke ansiktet mitt. «My name is Vincent. What is your name?» 20
Fortsatt ingenting. Lyset er tent, TV-en er på og maten står klar på bordet, men ingen hjemme. «Men herregud. Hva er det som feiler deg?» Utenfor vinduet mitt er himmelen blå som en politiskjorte, og solen er et stort hovent øye som har glemt hvordan man blunker. På avstand ser jeg T-banen komme og gå. Jeg stiller meg foran henne og ruller en sigarett mellom fingrene. Vurderer situasjonen. Jeg er fortsatt varm og øm i ansiktet, og jeg skammer meg litt over å ha behandlet henne så hardt. Jeg legger hånden på brystet mitt og prøver å se henne i øynene, men hun vrir blikket unna hele tiden. Det er som om hun er allergisk mot meg. «Vincent.» Jeg peker på meg selv og føler meg som en idiot. «Vincent Franke.» Med pekefingeren rettet mot henne hever jeg øyenbrynene. Ingenting. Jeg gjentar det én gang til, sier navnet mitt og ser på henne. Og så, bak det sløret av røyk som skjuler øynene hennes, ser jeg at noe glimter til. «Maria.» «Er det navnet ditt? Is that your name? Maria?» Jeg peker på henne. «Maria Magdalena,» sier hun sakte. Jeg legger merke til noe på overarmen hennes, like over albuen. Et stygt blåmerke i mørke sjatteringer, på størrelse med en knyttneve. Hun har flere enn ett, og det kan umulig være på grunn av at jeg tok hardt i henne. «Hva faen?» Hun har et enda større blåmerke på halsen og tre på det ene låret. Og det høyre øyet hennes blunker dårligere enn det venstre. Jeg trodde først at det var en stor leverflekk, men hun har et blålilla merke like under øyet, rundt og på størrelse med et kronestykke. 21
«Hva faen har h…» Jeg bøyer meg fram og legger tilfeldigvis hånden på leggen hennes, huden er myk og fin som silke, og det får henne til å rykke til som om jeg nettopp skulle ha dratt fram en kniv. Jeg flytter hånden til sofaputa. «Hva faen har skjedd med deg?» Ingenting. Stillheten er overveldende. «Vincent.» Jeg stivner til når hun sier navnet mitt. Det er nesten en hvisking, men det har tross alt en tydelig og sterk klang. Jeg står på kjøkkenet og prøver å finne ut av hva faen jeg skal gjøre. «Ja?» sier jeg trøtt. Hun tar en usynlig slurk vann fra et usynlig glass i hånden. «Hva? Ja, ok, du er tørst, jeg skjønner.» Jeg fyller vann i et glass som er såpass rent at det ikke flyter skitt i det. Hun tar glasset med begge hender og drikker dype, tunge slurker. Når det er tomt, fortsetter hun å kikke ut av vinduet. De mørke øyenvippene hennes får meg til å tenke på vingene til en død nattsommerfugl. «Jeg må gå,» sier jeg. «Jeg har ting å gjøre. Men du blir her. Hallo.» Jeg knipser med fingrene foran ansiktet hennes, og hun kikker opp på meg. Marias ansiktsuttrykk minner meg om en som ønsker at det skal slutte å regne. «Jeg skal gå.» Jeg peker på ytterdøra. «Men du blir her, ok? Jeg vet ikke hvorfor du er her. Men jeg må jobbe, og jeg skal snakke med Marko.» Maria ser ut som om jeg nettopp har ramset opp alfabetet for henne. Alt dette gjør meg irritert og stressa. Jeg må anstrenge meg for ikke å roe meg ned med en morfinkapsel. Jeg kan riktignok lange når jeg er høy, men jeg blir så dum og snill. Jeg 22
selger alt til underpris, tar alltid litt selv, og etterpå lurer jeg på hvor det er blitt av pengene og dopet, det hele med et idiotisk flir på leppene. «Ok?» Marias ansikt røper mindre enn en fjellvegg. De brune øynene blunker intenst, jeg lurer på om hun kan morse og prøver å sende meg en melding med dem. Men bortsett fra det, ingenting. Det er noe med Maria, som når man kjenner en lukt som får noe til å klikke i hodet og et minne prøver å trenge seg fram fra glemselen, men aldri når overflaten. Jeg har sett henne, eller noen som henne, tidligere. Jeg stirrer på henne til jeg merker at det skremmer henne. Så skrur jeg av låsvrideren på innsiden av døra, sånn at hun ikke kan komme seg ut. Men det betyr kanskje ikke så mye, siden det virket som om hun ga blaffen i at jeg bor i fjerde etasje da hun kastet seg mot vinduet. Når jeg låser etter meg, lytter jeg på henne med øret mot døra. Jeg går ut på gata, og lufta her ute føles forløsende for lungene mine sammenliknet med oksygenmangelen i leiligheten. Hverdagslydene treffer ørene mine fra alle kanter som et hvitt brus. Jeg merker at jeg fortsatt holder sigaretten, skrukkete og skjev etter at jeg har tvinnet den mellom de klønete fingrene mine, men intakt. Jeg lar være å tenne den. Pakken med varer i hånden er en gammel venn. Jeg har allerede glemt Maria, og jeg er klar for å tjene penger. Jeg løfter mobilen for å ringe den første samtalen da en sølvgrå Toyota spinner til like foran meg, og den bakerste døra blir åpnet. Jeg hører en mannsstemme innenfra bilen, så rolig at jeg er overbevist om at hjertet som stemmen tilhører, kommer til å slutte å slå når som helst. 23
«Hopp inn, Vincent.» I mørket inne i kupeen kan jeg se en pekefinger som gjør en kom-hit-bevegelse. Fingeren er prydet med en stor og rund diamantring. Det gnistrer til i hodet mitt, og jeg ser for meg Marias ansikt. Merket under det høyre øyet hennes er et eksakt avtrykk av ringen.