Matthew Quirk - De 500

Matthew Quirk

De fem hundre Oversatt fra engelsk av Einar Blomgren

Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: The 500 Copyright © 2012 by Rough Draft Inc. This edition published by arrangement with Little, Brown and Company, New York, NY, USA through Ulf Töregård Agency.

All rights reserved. © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2014 Oversatt fra engelsk av Einar Blomgren Omslagsdesign: Nils Olsson, Katslosa Design Forfatterfoto: Mark Finkenstaedt Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,8/14,5 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 2,0 ISBN 978-82-8087-443-6

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Heather

Prolog Miroslav og Aleksandar fylte forsetene i Range Roveren på den andre siden av gaten. De var iført de vanlige diplomatuniformene – mørke Brioni-dresser, tettsittende – men de to serberne så sintere ut enn vanlig. Aleksandar løftet høyre hånd høyt nok til at jeg fikk et lite glimt av Sig Saueren hans. En mester i det subtile, denne Alex.

Jeg var imidlertid ikke spesielt opptatt av de to tøffingene som satt foran. Det verste de kunne gjøre, var å drepe meg, og akkurat nå framsto det som et av de bedre alternativene mine.

Bakvinduet gled ned, og der satt Rado og glodde. Han foretrakk å formidle truslene sine ved hjelp av servietter. Nå løftet han opp en og tørket seg lett rundt munnvikene. De kalte ham Hjerterkongen fordi, ja, han spiste altså folks hjerter. Slik jeg hørte historien, hadde han lest en artikkel i The Economist om en eller annen 19 år gammel krigsherre i Liberia med lignende tilbøyeligheter. Rado fant ut at den slags ondskap ville gi den kriminelle merkevaren hans det lille ekstra den trengte i et overfylt globalt marked, så han la seg til samme vane.

Jeg var ikke engang særlig bekymret for at han ville sette tennene i mitt hjerte. Slikt er vanligvis dødelig, og som jeg sa, ville dette gjøre dilemmaet mitt svært mye enklere. Problemet var at han visste om Annie. Og det at enda en person som sto meg nær, kunne bli drept på grunn av mine feilgrep, var noe av det som fikk Rados gaffel til å virke som en grei utvei.

Jeg nikket til Rado og begynte å gå oppover gaten. Det var en nydelig maimorgen i hovedstaden, med en himmel som blått porselen. Blodet som hadde trukket gjennom skjorten min, var tørt nå 7

og gjorde stoffet så stivt at det klødde. Jeg trakk venstre bein etter meg langs asfalten, for kneet mitt hadde hovnet opp og var stort som en rugbyball. Jeg prøvde å konsentrere meg om kneet for å holde tankene borte fra skaden i brystet, for hvis jeg tenkte på den – ikke akkurat smerten, men mer fordi det var så avsindig nifst – var jeg sikker på at jeg kom til å svime av.

Etter hvert som jeg kom nærmere, så kontoret like stilig ut som før: et fireetasjes herskapshus fra tidlig 1800-tall, tilbaketrukket mellom trærne i Kalorama, blant ambassader og ambassadørboliger.

Her holdt Davies Group til, Washingtons mest respekterte firma innen strategisk konsulent- og rådgivningsvirksomhet for statsforvaltningen, der jeg antar at jeg rent formelt muligens kunne være ansatt fremdeles. Jeg fisket fram nøklene mine fra lommen og holdt dem opp foran en liten grå boks ved siden av dørlåsen. Ingenting skjedde.

Men Davies ventet meg. Jeg så opp på overvåkningskameraet.

Det summet i låsen.

Inne i vestibylen hilste jeg på sikkerhetssjefen og la merke til den lille Glocken han hadde trukket opp fra hylsteret og holdt tett inntil låret. Så snudde jeg meg mot Marcus, sjefen min, og nikket. Han sto på den andre siden av metalldetektoren, vinket meg igjennom og kroppsvisiterte meg fra topp til tå. Det var våpen og avlyttingsutstyr han kjente etter. Marcus hadde skapt seg en fin, lang drapskarriere med de hendene.

«Kle av deg,» sa Marcus. Jeg gjorde som han sa og tok av skjorte og bukser. Til og med Marcus grøsset litt da han fikk se huden på brystet mitt, der den snurpet seg rundt stiftene. Han kikket raskt innenfor underbuksene mine og lot så til å være overbevist om at jeg ikke hadde avlyttingsutstyr på meg. Jeg fikk på meg klærne igjen.

«Konvolutten,» sa han og pekte på den brune konvolutten jeg hadde med meg.

«Ikke før vi har en avtale,» sa jeg. Konvolutten var det eneste som holdt meg i live nå, så jeg ville nødig gi slipp på den. «Dette blir offentliggjort hvis jeg forsvinner.»

8

Marcus nikket. Den typen forsikring var vanlig praksis i bransjen.

Han hadde lært meg dette selv. Han førte meg opp trappene til Davies’ kontor og tok oppstilling ved døren da jeg gikk inn.

Der, ved vinduet, skuende ut over det sentrale Washington, sto det eneste jeg bekymret meg for, det alternativet som virket mye verre enn å bli kuttet opp av Rado: Det var Davies, med et bestefaderlig smil.

«Godt å se deg, Mike. Det gleder meg at du bestemte deg for å komme tilbake til oss.»

Han var ute etter en avtale. Han ønsket å føle at han eide meg igjen. Og det var dette jeg var redd for, mer enn noe annet: at jeg kom til å si ja.

«Jeg vet ikke hvordan det ble så ille som dette,» sa han. «Faren din … jeg kondolerer.»

Død, kvelden før. Marcus’ håndverk.

«Jeg vil du skal vite at vi ikke hadde noe med det å gjøre.»

Jeg sa ingenting.

«Kanskje du bør spørre dine serbiske venner om det. Vi kan beskytte deg, Mike, vi kan beskytte menneskene du er glad i.» Han kom litt nærmere. «Bare si fra, så er alt dette over. Kom tilbake til oss, Mike. Det trengs ikke mer enn ett ord: Ja.» Og det var det som var så snålt med alt narrespillet hans, all torturen. Til syvende og sist trodde han faktisk at han gjorde meg en tjeneste. Han ville ha meg tilbake, betraktet meg som en sønn, en yngre versjon av seg selv. Han måtte korrumpere meg, eie meg, ellers var alt han trodde på, hele den skitne verdenen hans, en løgn.

Faren min valgte å dø i stedet for å spille på lag med Davies. Dø stolt, framfor å leve korrupt. Han kom seg ut. Det gikk så pent og ryddig for seg. Men jeg hadde ingen slik luksus. Min død ville bare være begynnelsen på smerten. Jeg hadde ingen gode alternativer.

Det var derfor jeg var her og snart skulle ta djevelen i hånden.

Jeg holdt opp konvolutten og gikk nærmere vinduet. I konvolutten lå det eneste som Henry var redd for: bevis for et nærmest glemt drap. Hans eneste feilgrep. Det eneste uforsiktige i Davies’ lange kar9

riere. Han hadde mistet en bit av seg selv 50 år tidligere, og han ville ha den tilbake.

«Dette er den eneste ekte tilliten, Mike. Når to mennesker kjenner hverandres hemmeligheter. Når de har presset hverandre opp i et hjørne. Er sikre på gjensidig utslettelse. Alt annet er sentimentalt pisspreik. Jeg er stolt av deg. Det er det samme spillet jeg spilte da jeg begynte en gang i tiden.»

Henry sa bestandig at alle har sin pris. Han hadde funnet min.

Hvis jeg sa ja, ville jeg få tilbake livet mitt – huset, pengene, vennene, den respektable fasaden jeg alltid hadde ønsket meg. Hvis jeg sa nei, var alt over for meg, for Annie.

«Nevn din pris, Mike. Du kan få den. Alle som betyr noe, har inngått en slik avtale på vei opp. Det er slik spillet spilles. Hva sier du?»

Det var en gammel måte å kjøpslå på: Selg sjelen din i bytte for all verdens kongeriker og all deres prakt. Det ville selvsagt bli litt pruting om detaljene. Jeg kom ikke til å selge meg billig, men dette ble raskt avgjort.

«Jeg skal gi deg dette bevismaterialet,» sa jeg og kakket med fingeren på konvolutten, «og garantere at du aldri behøver å bekymre deg om det mer. Som motytelse skal Rado bort. Politiet skal la meg være i fred. Jeg får livet mitt tilbake. Og jeg blir fullverdig partner.»

«Og fra nå av er du min,» sa Henry. «Fullverdig partner i møkkajobbene også. Når vi finner Rado, kutter du strupen over på ham.»

Jeg nikket.

«Da er vi enige,» sa Henry. Djevelen selv holdt fram hånden.

Jeg grep den, og overrakte sjelen min sammen med konvolutten.

Men det var pisspreik, mer sjansespill. Dø i skjensel, med æren intakt; eller leve i ære, korrumpert. Jeg valgte ingen av delene. Det lå ingenting i konvolutten. Jeg prøvde å prute tomhendt med djevelen, så jeg hadde egentlig bare én mulighet: å slå ham på hans egen banehalvdel.

Kapittel 1 Jeg var sent ute. I et av de digre speilene med gullramme de hadde hengende overalt, sjekket jeg hvordan jeg tok meg ut. Jeg var mørk under øynene av søvnmangel og hadde et ferskt skrubbsår i pannen.

Ellers så jeg ut som alle de andre streberstudentene som strømmet ut fra det juridiske fakultetet på Harvard.

Seminaret het «Politikk og strategi». Jeg gikk inn. Man måtte søke om plass – 16 deltakere – for seminaret hadde ord på seg for å være et springbrett for fremtidige ledere i finansverdenen, diplomatiet, forsvaret og regjeringen. Hvert år hentet Harvard inn noen tungvektere fra Washington og New York som hadde passert middagshøyden i karrieren, for å lede seminaret. Kurset var hovedsakelig en sjanse for studenter med en fremtidig superkarriere i de liberale yrker – og det var ingen mangel på slike studenter her – til å vise sine evner til å «tenke stort». De håpet på at en eller annen kakse fra establishmentet skulle ansette dem og pense dem inn på en strålende karriere. Jeg så hvem som satt rundt bordet: stjernestudenter fra jus, økonomi, filosofi, til og med et par stykker med doktorgrad.

Luften i rommet var stinn av ego.

Det var tredje året mitt på jus – jeg skulle ta en kombinert jusog statsvitenskapseksamen – og jeg ante ikke hvordan jeg hadde klart å trikse til meg en plass på Harvards juridiske fakultet eller dette seminaret. Men slikt har vært ganske typisk for de ti siste årene av livet mitt, så jeg tenkte ikke mer på det. Kanskje det hele bare skyldtes en lang rekke saksbehandlingsfeil. Min vanlige holdning var at jo færre spørsmål som ble stilt, desto bedre.

11

Dressjakke, skjorte med snippknapper, kakibukser: Stort sett klarte jeg å gli inn i rollen, om enn litt slitt og frynsete. Vi var midt i diskusjonen nå. Temaet var første verdenskrig. Og professor Davies stirret forventningsfullt på oss og lirket svaret ut av oss svettende studenter, som en inkvisitor.

«Altså,» sa Davies. «Gavrilo Princip går fram og slår til en tilskuer med sin lille Browning 1910. Deretter skyter han erkehertugen i halspulsåren, og skyter så hans kone i magen idet hun skjermer erkehertugen med kroppen sin. Og dermed klarer han å utløse verdenskrigen. Spørsmålet er: Hvorfor?»

Han glodde olmt rundt bordet. «Ikke bare gulp opp det dere har lest. Tenk.»

Jeg så de andre krympe seg. Davies kvalifiserte absolutt som tungvekter. Med en misunnelig besettelse hadde de andre studentene i gruppen studert karrieren hans. Jeg visste mindre om ham, men likevel nok. Han var en veteran i Washington. Han hadde holdt på i 40 år og kjente alle som betydde noe, og alle på de to nivåene under dem som betydde noe, og viktigst av alt: hvor alle likene var begravd. Han hadde jobbet for Lyndon Johnson, gikk over til Nixon, og begynte så for seg selv i fikserfaget. Nå drev han et firma i øvre prisklasse, i «strategisk rådgivning». Det het Davies Group, noe som alltid fikk meg til å tenke på The Kinks (og det burde gi deg en viss pekepinn om hvor godt egnet jeg er til knallhard karriereklatring i Washington). Davies hadde innflytelse, og han kunne utnytte den til å skaffe alt han ønsket seg, deriblant, som en av medstudentene på seminaret påpekte, et herskapshus i Chevy Chase, en eiendom i Toscana og en ranch på 40 000 mål ved kysten midt i California.

Han hadde vært gjesteforeleser på seminaret et par uker nå. Mine medstudenter nærmest sitret av spenning. Jeg hadde aldri sett dem så ivrige etter å imponere. Det fikk meg til å tro at alle som hadde sin omløpsbane i Washingtons offisielle kretser, var utsatt for Davies’ tiltrekningskraft, like sterk som solens.

Davies’ vanlige undervisningsmetode var å sitte rolig og gjøre gode miner for ikke å vise altfor tydelig at han kjedet seg, som om 12

han lyttet til en gjeng unger på barneskolen lire av seg trivialopplysninger om dinosaurer. Han var ikke en spesielt diger mann, kanskje 1,75 eller 1,80, men han liksom … ruvet. Tiltrekningskraften hans, det var nesten så man kunne se den spre seg utover i rommet. Folk sluttet å snakke, alles blikk ble vendt mot ham, og snart hadde alle tatt oppstilling rundt ham, som jernfilspon rundt en magnet.

Men stemmen hans: Det var den som var rar. Man skulle tro at den ville runge, men han snakket bestandig lavt. Han hadde et arr på siden av halsen, akkurat der kjevebeinet møtte øret. Det ga opphav til en del spekulasjoner om at en gammel skade kanskje hadde noe å gjøre med den lavmælte tonen hans, men ingen visste hva som hadde skjedd. Det spilte ingen stor rolle, for det ble stille i de fleste rom når han åpnet munnen.

Men på seminaret var studentene desperate etter å bli hørt, å bli lagt merke til av læremesteren. Alle hadde forberedt svar på Davies’ spørsmål. Det å oppføre seg riktig på et seminar er en kunst: vite når man skal la andre plapre i vei, når man skal bryte inn. Det er som boksing … eller fekting eller squash eller en av de andre fritidssyslene for studenter ved prestisjeuniversitetene, antar jeg. Fyren som alltid tok ordet først og aldri hadde et poeng å komme med, begynte å si et eller annet om Unge Bosnia-bevegelsen, helt til Davies’ stirring skremte ham. Gutten begynte å mumle. Da ble stemningen stadig mer oppjaget etter hvert som alle fikk ferten av svakhet og begynte å skravle i munnen på hverandre og dure i vei om Stor-Serbia mot de sørlige slaverne, bosniere mot bosniakere, serbiske irredentister og Trippelententen og tomaktsstandarden.

Jeg var mektig imponert. Det var ikke bare alle faktaene de hadde samlet sammen (og noen av disse karene lot til å vite bokstavelig talt alt; jeg ville aldri ha klart å lokke dem ut på dypt vann), det var væremåten deres. Man kunne se den naturlige overlegenheten i enhver bevegelse: Det var som om de som smårollinger hadde stabbet rundt i arbeidsværelsene der fedrene satt og nippet til skotsk maltwhisky 13

og diskuterte nasjonenes skjebne, som om de hadde brukt de siste 25 årene på flittige studier av diplomatiets historie bare for å slå i hjel tiden til pappa ble lei av å styre verden og overlot roret til dem.

De var bare så … så helsikes respektable. Vanligvis hadde jeg moro av å betrakte dem, jeg elsket det lille fotfestet jeg hadde klart å få i denne verdenen, likte å tro at jeg omsider kunne passere som en av dem.

Men ikke i dag. Jeg hadde trøbbel. Jeg klarte ikke å henge med i dette gi-og-ta-spillet, alle poengene og pareringene, og langt mindre overgå dem. På gode dager hadde jeg en sjanse. Men hver gang jeg prøvde å tenke på hundre år gammel mikropolitikk på Balkan, så jeg bare for meg et tall, stort og rødt og blinkende. Det var det eneste jeg hadde notert i skriveboken min: 83 359 dollar, med ring rundt og strek under, og etterfulgt av noen andre tall: 43 23 65.

Jeg hadde ikke sovet natten før. Etter jobben – jeg var barmann på et jappete sted som het Barley – dro jeg hjem til Kendra. Hun hadde sendt meg et innbydende kom-og-knull-meg-blikk ved baren, og jeg hadde tenkt at jeg skulle ta henne på ordet, for jeg ville ha mer godt av det enn den halvannen timen med søvn jeg kunne ha prøvd meg på før jeg måtte opp og lese 1200 tettskrevne sider med teori om internasjonal politikk. Hun hadde svart hår som man kunne drukne i, og en figur som innbød til lidderlige tanker. Men det som tiltrakk meg aller mest ved henne, kan ha vært at jenter som heter Kendra, som jobber uten lønn, bare for driks, og som unngår øyekontakt i sengen, er nøyaktig det motsatte av alt jeg innbiller meg jeg vil ha.

Jeg dro fra Kendras leilighet og kom hjem rundt klokka sju i morges. Jeg visste at et eller annet var galt da jeg så noen av T-skjortene mine ute foran huset og den råtne gamle lenestolen til faren min ligge veltet på fortauet. Ytterdøren til leiligheten min var brutt opp, ikke særlig pent. Det så ut som om en olm svartbjørn hadde gjort det. Borte var sengen min og det meste av møblene, lampene og små kjøkkenapparater. Tingene mine lå strødd utover.

Folk drev og rotet igjennom de bedritne eiendelene mine på 14

fortauet som om de forsynte seg av gratis, tiloversblevent rask etter et loppemarked. Jeg føyset dem vekk og samlet sammen det som fortsatt fantes. Den gamle lenestolen var trygg, den veide like mye som en liten lastebil, og det ville kreve mye planlegging og et par karer for å frakte den vekk.

Da jeg ryddet opp inne i leiligheten, la jeg merke til at Crenshaws inkassobyrå ikke hadde sett verdien i Thukydids Peloponneserkrigen eller den ti centimeter tykke bunken med lesestoff til seminaret som skulle begynne om to timer. De hadde lagt igjen et lite kjærlighetsbrev til meg på kjøkkenbordet: «Innbo tatt som delbetaling. Utestående beløp: 83 359 dollar.» Utestående. Enestående, til og med.

På dette tidspunktet hadde jeg lært såpass mye jus at jeg med ett blikk så omtrent 17 fatale feil ved Crenshaws metoder for gjeldsinnkreving, men firmaet var like innpåslitent som klegg, og jeg hadde vært for opptatt med å prøve å betale for studiene til å kunne saksøke dem sønder og sammen. Men den dagen ville komme.

Når ens foreldre dør, er det meningen at gjelden deres skal dø med dem, at det de eventuelt skylder, skal dekkes av boet. Men ikke i mitt tilfelle. 83 000 dollar er det beløpet som fortsatt er utestående etter at moren min fikk behandling for magekreft. Hun er borte nå.

Og hvis jeg skulle komme med ett råd, er det dette: Hvis moren din er døende, må du ikke betale regningene hennes av din egen lomme.

Enkelte ufyselige kreditorer, folk som Crenshaw, vil nemlig bruke dette som påskudd til å gå løs på deg etter at hun er død. Du har stilltiende overtatt gjelden, sier de. Det er ikke helt lovlig, men det er ikke slike ting du er klar over når du er 16 år gammel, og regningene for strålebehandlingen begynner å komme, og du prøver å holde liv i moren din ved å jobbe overtid hos Milwaukee Frozen Custard, og faren din soner en dom på 24 år i Allenwood-fengselet.

Jeg hadde opplevd dette maset altfor ofte til at jeg gadd å sløse bort tiden på å bli sint. Jeg skulle gjøre det jeg alltid gjorde. Jo mer alt dette fra fortiden prøvde å trekke meg ned, desto mer skulle jeg jobbe for å heve meg over det. Og det innebar å bygge en mur rundt denne lille katastrofen, å pløye igjennom så mye jeg kunne slik at 15

jeg ikke kom til å lyde som en tulling på seminaret til Davies. Jeg tok med meg lesestoffet ut på fortauet, rettet opp lenestolen, strakte føttene ut og gravde meg ned i noen essayer av Churchill mens trafikken strømmet forbi.

Da jeg kom til seminaret, var jeg imidlertid helt utslitt. Jeg hadde vært oppe hele natten, men den yre etter-knull-energien var borte nå, og borte var også det glimtet av begeistring jeg hadde følt ved å trosse Crenshaw og komme meg til seminaret. For å komme inn måtte jeg dra ID-kortet mitt ved inngangen til Langdell Hall.

Jeg stilte meg i den lange køen av studenter som dro kortet og klumpet seg sammen ved inngangssperrene og skyndte seg til forelesningene. Men kortet mitt fikk det lille lyset til å blinke rødt, ikke grønt. Metallstangen i sperren låste seg og skjøv knærne mine bakover. Den øvre halvparten av meg fortsatte forover i et av disse ulidelig langsomme fallene der man skjønner hva som har hendt, uten å kunne gjøre noe med det i de ti minuttene som det tilsynelatende tar før man havner på trynet i møkka på et tynt teppe med sementgulv under.

Den søte studinen bak skranken i vestibylen var hyggelig nok til å forklare at jeg kanskje burde gå til økonomikontoret og spørre om jeg var på etterskudd med betaling av studieavgifter. Så unte hun seg et lite pumpetrykk på en dispenser med desinfeksjonsmiddel for hendene. Crenshaw måtte ha angrepet bankkontoene mine og køddet med betalingen av studieavgiften min, og Harvard er like påpasselig med å få betalt som Crenshaw er. Jeg måtte gå ut og rundt til baksiden av Langdell-bygningen og snike meg inn bak ryggen på en fyr som skulle ut og ha seg en røyk ved varemottaket.

Jeg antar at tåketilstanden min nå var ganske tydelig for de andre på seminaret. Det føltes som om Davies så rett på meg. Og så kjente jeg det komme. Jeg kjempet imot med alle muskler i kroppen, men noen ganger må man bare gi etter. Jeg måtte gjespe. Og dette var et stort gjesp, som hos en løve. Det var ikke mulig å skjule det bak en hånd.

Davies spiddet meg med et dolkeblikk han hadde skjerpet i gud 16

vet hvor mange stirrekonkurranser – han pleide å stirre i senk tøffe fagforeningsbosser og KGB-agenter.

«Kjeder vi Dem, Mr. Ford?» spurte han.

«Nei, sir.» En fryktelig, vektløs følelse spredte seg i magen min.

«Beklager så mye.»

«Da kan De vel dele Deres tanker om drapet med oss?»

De andre prøvde å skjule sin fryd: én streber mindre å klatre over. Tankene som opptok og distraherte meg, var disse: Klarer ikke å bli kvitt Crenshaw før jeg har en universitetsgrad og en skikkelig jobb, og får ingen av delene før jeg blir kvitt Crenshaw, noe som betyr at jeg stadig skylder Crenshaw 83 000 og Harvard 160 000, og ingen muligheter til å tjene pengene. Alt jeg hadde slitt meg halvt i hjel i ti år for å oppnå, all respektabiliteten som fylte dette seminarrommet, var i ferd med å glippe for meg, bli borte for alltid. Og grunnen til alt sammen: faren min, straffangen, som først rotet seg bort i Crenshaw, som gjorde meg til husets herre i en alder av tolv år, som burde ha gjort verden en tjeneste og tatt livet av seg selv i stedet for moren min. Jeg så ham for meg, så for meg gliset hans, og uansett hvor mye jeg prøvde å la være, klarte jeg ikke å tenke på annet enn …

«Hevn,» sa jeg.

Davies førte den ene stangen på brillene sine opp til leppene. Han ventet på at jeg skulle fortsette.

«Jeg mener, Princip er dritfattig, ikke sant? Han hadde seks søsken som døde, og foreldrene hans må sette ham bort, for de kan ikke fø ham. Og han mener at hele grunnen til at han ikke kommer noen vei i livet, er at østerrikerne har tråkket på familien hans helt fra han ble født. Han er tørr og mager, geriljasoldatene lo ham ut av rommet da han prøvde å verve seg. Han var bare et null som prøvde å skape litt oppstyr. De andre attentatmennene mistet motet, men han … han var, vel, fullstendig dritforbanna. Han hadde noe å bevise. Tjuetre år med sinne. Så han gjorde det han var nødt til å gjøre for å skaffe seg et navn, om det så betydde å drepe. Særlig hvis det betydde å drepe. Jo farligere målet var, desto bedre.»

17

De andre studentene så vekk i avsky. Jeg snakket ikke særlig mye på seminarer, og når jeg gjorde det, prøvde jeg å bruke et polert, høyttravende Harvard-språk som alle andre, ikke den proletære tonen jeg nettopp hadde sluppet ut av meg. Jeg ventet på at Davies skulle rive meg i filler. Jeg hørtes ut som en gategutt, ikke en ung oppadstrebende fyr i establishmentet.

«Ikke dårlig,» sa han. Han tenkte seg om litt, og så seg rundt i rommet.

«Storslagne strategier, verdenskrig. Dere henger dere opp i det abstrakte. Dere må aldri miste av syne at til syvende og sist dreier det seg om mennesker. Noen må trykke på avtrekkeren. Hvis du vil lede nasjoner, må du begynne med å forstå en enkelt mann, hans ønsker og hans frykt, hemmelighetene han ikke vil ut med, kanskje ikke vet om selv engang. Det er disse spakene som beveger verden.

Hver mann har sin pris. Og når du finner den, eier du ham med både kropp og sjel.»

Etter seminaret ville jeg komme meg av sted for å få pyntet på utseendet og ordne opp etter katastrofen hjemme i leiligheten. En hånd på skulderen min stoppet meg. Jeg ventet meg nesten at det skulle være Crenshaw, klar til å ydmyke meg i nærvær av de gode mennesker på Harvard.

Det ville kanskje ha vært å foretrekke. Det var Davies, med dolkeblikket og den hviskende stemmen. «Jeg vil gjerne snakke med deg,» sa han. «Kvart på elleve, mitt kontor?»

«Flott,» sa jeg og gjorde mitt beste for å virke rolig. Kanskje han hadde spart overhøvlingen til et privat møte. Slikt er det stil over.

Jeg trengte mat og søvn, og kaffe ville dekke begge behov en stund. Jeg hadde ikke tid til å dra tilbake til leiligheten, og uten egentlig å tenke over det, spaserte jeg bort til Barley, baren der jeg jobbet. Det eneste som sto i hodet på meg, var det beløpet: 83 359 dollar, og de endeløse og ynkelige regnestykkene som viste at jeg aldri ville klare å betale det.

Baren var en pretensiøs kasse med altfor mange vinduer. Den 18

eneste som var til stede nå, var Oz, den daglige lederen som jobbet som bartender noen skift per uke. Det var først da jeg lente meg mot bardisken av eik og nippet til den bitre kaffen, at det gikk opp for meg. Jeg hadde ikke kommet hit på grunn av koffeinbehovet. Disse tallene kvernet rundt i hodet på meg: 46 79 35, 43 23 65 osv. De var kombinasjoner til en Sentry-safe.

Oz, svoger av innehaveren, åt av lasset. Og ikke bare litt her og der, det vanlige «svinnet» i all varehandel. Han ranet stedet. En stund hadde jeg holdt øye med ham og observert hvordan han drev på, solgte drinker uten å slå inn beløpet i kassa og stakk pengene i lommen, strøk halve regningen for stamkundene sine, og aldri ble noe registrert på kassaapparatet. Det å fiske så mye stjålne penger ut av kassaskuffen hver kveld, må ha begynt å bli litt vanskelig, for han måtte gjøre det mens vi andre sto og ventet på å få vår andel av kveldens driks. Jeg var altså sikker, fullstendig sikker, på at denne drittsekken oppbevarte penger i safen. Jeg bare visste det. Sannsynligvis fordi dette opplegget hans bare var en klønete versjon av det jeg selv ville ha gjort hvis jeg var ham og ikke hadde sverget å ligge unna tjuveri for lenge siden. Faguttrykket er «våken opportunisme».

Det betyr at hvis du har et forbryterblikk, betrakter du verden på en spesiell måte: Den er ikke annet enn en stor godteridisk som står ubevoktet. Jeg begynte å bli bekymret for meg selv, for nå som jeg trengte penger, desperat, dukket alt dette opp foran meg igjen: ulåste biler, åpne dører, løse pengepunger, billige låser, mørke inngangsdører.

Uansett hvor mye jeg prøvde, klarte jeg ikke å glemme læretiden min, fagkunnskapen jeg hadde ervervet meg på ulovlig vis. Folk later til å tro at innbruddstyver må dirke opp låser og klatre oppover nedløpsrør og åpne vinduer ved hjelp av trolldom. Men vanligvis trenger de bare å holde øynene åpne. Ærlige folk lar pengene ligge mer eller mindre åpent framme, folk som ikke helt kan tro at sånne som meg går omkring. Nøkkelen som er gjemt, garasjen som står ulåst, PIN-koden som er en bryllupsdato. Det er bare å forsyne seg.

Og det var det rare: Det var som om de konstant økte fristelsene 19

for å sette meg på prøve etter alle disse årene som lovlydig. Som en harmløst utseende og pent antrukket student kunne jeg sannsynligvis ha spasert ut av Cambridge Savings & Trust med en søppelsekk full av 100-dollarsedler og en revolver i beltet, og fått dørvakten til å holde døren åpen for meg og ønske meg god helg.

Våken opportunisme. Det var slik jeg oppdaget at Oz daglåste safen, som betyr at man bare behøver å taste inn det siste tallet for å åpne den. Det var slik jeg visste at tallet var 65. Det var derfor jeg husket at selv om Oz faktisk skulle slette kombinasjonen, blir Sentry-safene levert fra produsenten med bare en håndfull forhåndsinnstilte koder – de kalles prøvekoder – og at hvis hans kode ender på 65, er det nesten helt sikkert at en eller annen ikke har giddet å endre den opprinnelige fabrikkinnstilte kombinasjonen fra 43-23-65. Det var slik jeg merket at Oz knapt klarte å regne ut driksen, for ikke å snakke om å holde styr på naskingen fra kassa, og at drikkingen hans hadde gått fra ille til verre: Klokka 10.30 på formiddagen var han allerede halvveis gjennom en solid dose Jameson i et krus med en liten kaffeskvett øverst. Selv om han skulle oppdage at det manglet noen penger i safen, hvem kunne han si det til? Det finnes ingen ære blant tyver, ikke sant?

Oz hadde satt fram kassaskuffene på bardisken. Han tok dem med seg inn på kontoret. Jeg hørte safen bli åpnet og lukket. Han kom tilbake og sa: «Jeg skal ut og kjøpe røyk. Kan du holde øye med baren?»

Anledningen bød seg. Jeg nikket.

Jeg gikk inn på kontoret og prøvde håndtaket på safen. Safen var åpen. Jøss. Han praktisk talt tryglet meg. Jeg tok et overblikk over innholdet og telte opp rundt 48 000 dollar i seddelbunter med bånd rundt, og kanskje 10 000 til som bare lå løst i hauger. Oz skulle ha vært i banken med disse pengene for lenge siden.

Jeg hadde to muligheter: Jeg kunne forsyne meg litt av fløten han allerede hadde skummet, og holde Crenshaw på avstand lenge nok til at jeg fikk tatt eksamen på universitetet. Eller jeg kunne bare flerre plasteret av såret, komme hit før daggry og renske ut alt sammen.

20

Bakdøren var som Fort Knox, men hoveddøren kunne åpnes med et brekkjern på halvannet minutt – typisk. Hvis det finnes tegn til innbrudd, betaler forsikringsselskapet. Ingen ville komme til skade.

Jeg sjekket de øverste skuffene i skrivebordet og deretter korktavlen, og ganske riktig, der var den, satt opp med tegnestift og Oz’ tredjeklassinghåndskrift: 432365 – kombinasjonen. Den tryglet meg.

Jeg måtte i det minste betale Harvard den uken. Ellers ville det ikke bli noen eksamen. All den jobbingen til ingen nytte. Pulsen gikk fort. Det sitret i meg. Det føltes godt. Veldig godt. Jeg hadde savnet det. I ti år hadde jeg vært lovlydig, en hederlig streber. Jeg hadde ikke hatt tilbakefall, hadde ikke engang nasket en kjærlighet på pinne fra godterihyllene i matbutikken.

Det føltes godt å stå foran den åpne safen. Det føltes så altfor godt. Det lå i blodet. Og jeg visste at sånn dritt som dette ville ødelegge meg – slik det hadde ødelagt faren min, familien min – hvis jeg ga det den minste sjanse. Jeg så ned på den omhyggelig strøkne skjorten, mokasinene, Thukydid som stirret opp på meg fra bokomslaget.

«Faen ta meg,» mumlet jeg. Kunne jeg liksom narre meg selv?

Jeg var altfor respektabel til å være kjeltring. Og liksom fremdeles for mye av en kjeltring til å være respektabel. Jeg svelget den siste kaffeslurken og så ned på det tomme kruset. Jeg hadde for lenge siden valgt å være ærlig, å overleve, og jeg skulle holde meg til dette om det så tok livet av meg.

Jeg lukket døren med et knepp.

Jeg hadde innbilt meg at kontoret til Davies skulle se ut som i en film om annen verdenskrig: et kartrom med globuser i menneskestørrelse, og han som sto og flyttet på hele armeer ved hjelp av en croupier-rake. I stedet hadde Harvard plassert ham i et reservekontor i Littauer Hall. Møblene kom fra en lavpriskjede og var av kirsebærtrefinér, og rommet hadde ikke vinduer.

Der jeg satt rett overfor ham, fikk jeg en nifs følelse av déjà vu.

Det var som om han vokste mens han gransket meg, og fra langt 21

tilbake husket jeg hvordan det er å stå midt i en rettssal med en dommer som stirrer ned på en.

«Jeg må rekke et fly tilbake til Washington snart,» sa Davies.

«Men jeg ville snakke med deg. Du hadde sommerjobb som advokatfullmektig hos Damrosch & Cox?» «Ja, sir.»

«Du har planer om å jobbe for dem etter eksamen?»

«Nei,» sa jeg.

Slikt er temmelig uvanlig. På jusstudiet foregår alt det viktigste arbeidet i løpet av det første halvannet året, når man leter som en gal etter sommerjobb i et advokatfirma. De spanderer middag med vin og betaler deg altfor godt for å gjøre ingenting, liksom for å veie opp for de sju årene med helvete du får når du senere blir ansatt hos dem som fullmektig. Når du først har fått en sommerjobb, er du mer eller mindre garantert en jobb etter avsluttet studium, med mindre du er helt usedvanlig klønete. Damrosch & Cox inviterte meg ikke tilbake.

«Hvorfor ikke?» spurte Davies.

«Stram økonomi,» sa jeg. «Og jeg vet at jeg ikke er noen typisk kandidat.»

Davies fant fram et par ark og kikket på dem. CV-en min. Han måtte ha fått den fra karriereveiledningskontoret.

«Sjefen din hos Damrosch & Cox sa du var glimrende, en naturkraft.»

«Det var veldig snilt sagt.»

Davies ordnet papirene pent og la dem på skrivebordet.

«Damrosch & Cox er et jævla snobbefirma,» sa han.

Dette var også min teori om årsaken til at de ikke ansatte meg, men det tok meg et sekund å svelge utsagnet når det kom fra Davies.

Hans eget firma hadde et renommé som langt overgikk selv de beste jævla snobbefirmaene.

«Du går inn i Marinen i en alder av nitten. De fleste av studiekameratene dine her tok seg antagelig et friår, dro til Europa og drakk seg fulle. Du var en glimrende underoffiser. Et år på Pensacola 22

Junior College, deretter til Florida State University der du går ut som bestemann i ditt årskull etter bare to år. Bortimot perfekte resultater på opptaksprøven til jus. Nå en kombinert grad fra Kennedy School og Harvards juridiske fakultet. Og …» – han sjekket enda et ark – «… du tar et fireårs studium på tre år. Hvordan betaler du for dette?»

«Lån.»

«Omtrent hundre og femti tusen dollar?»

«Pluss minus. Og jeg jobber som bartender.»

Det virket som om Davies så etter mørke ringer under øynene mine. «Hvor mange timer per uke?»

«Førti, femti.»

«Best i ditt årskull.» Han ristet på hodet. «Jeg skal stille deg dette spørsmålet, for du var ganske god til å forklare hva som fikk Princip til å handle: Hva er det som får ditt bål til å brenne?»

Dette var altså tydeligvis et jobbintervju. Jeg prøvde å komme på de vanlige banalitetene om arbeidsmoral, å vekke til live min indre streber, men jeg visste egentlig ikke hvordan jeg skulle takle dette.

Davies gjorde det lett for meg.

«Jeg ville foretrekke at du ikke serverer meg pisspreik,» sa han.

«Jeg ba deg komme hit, for ut fra hva du sa på seminaret, virker det faktisk som om du vet noe om den virkelige verden, hva som driver folk. Hva er det som driver deg?»

Han kom til å finne det ut før eller senere, så jeg tenkte jeg like godt kunne få det overstått. Det var strøket fra protokollen, men jeg kunne aldri egentlig viske det helt ut. Folk, som for eksempel partnerne i Damrosch & Cox, klarte alltid å finne det ut. Det var som om jeg utsondret en lukt de kunne merke.

«Jeg havnet i noe trøbbel da jeg var ung,» sa jeg. «Dommeren ga meg et enkelt valg: inn i militæret, eller ende opp død, eller i fengsel.

Marinen fikk skikk på meg, og disiplinen festet seg. Jeg likte rutinen, energien, og jeg tok med meg dette til studiene.»

Han løftet mappene fra skrivebordet, la dem i stresskofferten og reiste seg. «Bra,» sa han. «Jeg liker å vite hvem jeg jobber sammen med.»

23

Jeg så på ham, litt forvirret på grunn av dette med «jobber sammen med». Når folk begynte å skjønne hvem jeg egentlig var, viste de meg vanligvis døren («stram økonomi» eller «ikke vår type»).

Men ikke Davies.

«Du begynner hos meg,» sa han. «Begynnerlønn blir to hundre i året. Tredve prosent bonus, prestasjonsbasert.»

«Ja.» Jeg hørte meg selv si det før jeg i det hele tatt hadde fått tenkt.

Den natten sov jeg på en lekkende luftmadrass i den tomme leiligheten min. Annenhver time måtte jeg stå opp og pumpe mer luft i madrassen. Daggryet brukte lang tid på å komme, og jeg husker at det på et eller annet tidspunkt gikk opp for meg at da Davies sa jeg skulle komme til Washington, var det en ordre, ikke et spørsmål.

Kapittel 2 Mahognikassen var ikke en likkiste, men etter at jeg hadde vært innesperret i den i fire timer, begynte den absolutt å føles som en grav. Men jeg syntes det var vanskelig å finne hvile. Det kan ha hatt noe å gjøre med at de fleste mennesker i lignende situasjoner ligger på ryggen og er døde. Etter en stund oppdaget jeg imidlertid at hvis jeg la hodet litt til siden og inn i et hjørne, kunne jeg få meg en høneblund.

Historien om hvordan jeg havnet i den kassen er litt komplisert.

Den korte versjonen er at jeg skygget en fyr som het Ray Gould fordi jeg var forelsket – først og fremst i en jente som het Annie Clark, og dernest i min nye jobb.

Jeg hadde vært i Davies Group i nesten fire måneder. Det firmaet var et merkelig sted, og hvis det virket uoversiktlig, var det med hensikt. Spurte man, svarte de at de jobbet med statsanliggender og strategisk rådgivning. Vanligvis er dette en eufemisme for lobbyvirksomhet.

Tenker du på en lobbyist, ser du sannsynligvis for deg en tvilsom drittsekk som er kjøpt og betalt, som tasser rundt i slitte mokasiner og kanaliserer bestikkelser fra storkonserner og interessegrupper til politikerne og beholder en solid andel selv, og som til syvende og sist liksom skal befri verden for lungekreft og forgiftede vassdrag. Det finnes en mengde slike typer. Men den hektiske gullalderen fra 1970- og 1980-årene, da bestikkelser og synd florerte, er for lengst over. Nå tilbringer de fleste lobbyistene dagen på møter, der de klikker seg gjennom PowerPoint-plansjer med 25

obskure strategier mens noen kongressansatte på lavere lønnstrinn sitter rundt bordet og kjeder seg og sjekker smarttelefonene sine i smug.

Disse typene er røkla. Å sammenligne dem med folkene i Davies Group er som å sammenligne billig smykkejuggel med Tiffany og Cartier. Davies er blant en håndfull firmaer som driver veldig lite formell lobbyvirksomhet. Disse firmaene ledes av tungvektere i Washington – tidligere speakere i Representanthuset, tidligere utenriksministere, tidligere nasjonale sikkerhetsrådgivere – og de har en mye sterkere og mer lukrativ form for innflytelse gjennom de bakre kanalene opp til de aller øverste nivåene i staten. De er ikke registrert som lobbyister. De driver ikke i store volumer. De averterer ikke. De har forbindelser. De er diskré. Og de er veldig, veldig dyre. Hvis du virkelig trenger å få utrettet noe i Washington og har penger til det og kjenner folkene du må kjenne for i det hele tatt å bli henvist til et toppfirma, er det til disse du går.

Davies Group befinner seg helt øverst i denne koselige, lille verdenen. De holder til i et herskapshus i Kalorama, tilbaketrukket blant trærne og de gamle europeiske ambassadene, langt fra K Street nede i sentrum der de fleste lobbyistene slåss seg imellom.

I løpet av de første dagene i Washington begynte jeg å forstå at Davies Group ikke egentlig betraktet seg som en forretningsvirksomhet, men mer som et hemmelig selskap eller en skyggeregjering. Folk jeg var vant til å se på førstesiden av Washington Post, eller i historiebøker, for pokker, kunne spasere fram og tilbake i gangene eller stå ved en laserskriver og banne på grunn av papirkrøll.

I likhet med andre sjefer tilbrakte Davies dagene sine med stort sett det samme arbeidet som han hadde hatt da han satt i regjeringen. Han trakk veksler på flere tiår med herredømme over byråkratiet: visste nøyaktig hvilken tråd han skulle trekke i, hvilken tjenestemann han skulle legge press på. Det var et mirakel å observere hvordan han fikk liv i dette trege, uhåndterlige, allmektige appa26

ratet, som likevel knapt nok fungerte – det føderale maktapparatet – og hvordan han omgjorde sine nykker og luner til realiteter.

Før i tiden måtte han stå til ansvar overfor velgerne og pengebidragsyterne og politiske partier. Nå sto han til ansvar bare overfor seg selv. Han fikk tilbud om mange flere oppdrag enn han kunne påta seg, og derfor hadde han den luksus det var å si ja bare til de klientene som passet inn i hans egen agenda.

Selvfølgelig ble ingenting av dette sagt høyt. Man måtte lære seg rutinene og ritualene bare ved å holde øynene åpne og stille de riktige spørsmålene. Davies Group var av den gamle skolen. De fleste slike firmaer har fremdeles et lite preg av gentlemansstil – dressene, biblioteket, møblene av dyre tresorter. Men tallknuserne hadde for lengst presset ut alt det fornemme. Alle mennesker måler livet i rubrikker på et regneark: antall fakturerte timer. Man må levere riktige tall. Fra første dag løper man som hamsteren i hjulet. Hos Davies var det annerledes. Det fantes ingen orientering, ingen kvoter eller retningslinjer. Det var bare fem–seks nye ansatte.

Enkelte år var det ingen.

De ga oss nykommere et kontor, en sekretær og en lønnsslipp på 4600 dollar annenhver uke. Ut over dette var det opp til oss. Man måtte finne jobbene selv. Sjefene og partnerne i firmaet holdt til i tredje etasje – jeg syntes det lignet på en fløy av Versailles – og seniorfullmektigene i andre. Vi var juniorfullmektigene, ferskingene, og vi ble parkert i første etasje sammen med administrasjons-, personal- og researchfolkene. En juniorfullmektig var egentlig ansatt på prøve. Man fikk et halvt år, kanskje et år, på seg til å vise selskapet at man dugde, ellers var det ut. Ingen opplæring å få. Man måtte mase og trenge seg inn på fullmektigenes kontorer for å lære spillets regler, men man måtte aldri virke framfusende. Takt og diskresjon var kardinaldydene i Davies Group.

I begynnelsen måtte man prøve å tuske til seg et lite prosjekt, og det typiske var at man ble satt til å finne bakgrunnsinformasjon om et offer – nei unnskyld, det er slikt som den gamle Mike ville si – en «beslutningstaker» som firmaet ville påvirke. Det innebar at man 27

måtte finne ut alt som fantes å vite, både i den offentlige og den private verden, om offeret, og snevre det inn til bare de tingene som betydde noe for den aktuelle saken og ingenting annet. Dette ble så skrevet inn i et notat, maks én side. De kalte det «å koke havet». Og hva slags ting var det som betydde noe? Vi juniorfullmektiger ante ikke, men det var pokker så klart at vi helst burde gjøre det riktig.

Og det var dette som var det verste. Partnerne og seniorfullmektigene visste at hvis de lot deg svette litt, ville du bare jobbe hardere og desperat ønske et klapp på skulderen. Derfor sa de aldri nøyaktig hva som var riktig eller galt. De bare satte fingertuppene mot hverandre foran leppene og sa: «Kan du ikke gjøre et nytt forsøk?» Så skjøv de produktet av endeløse netter og helger på kontoret tilbake over skrivebordet, og alltid ville de ha mer. Hvis du var heldig, fikk du den sjeldneste av alle gaver, et «ikke verst» – noe som i Davies Group tilsvarte en pesende orgasme. Og hvis du trakk ut de gale saltkornene etter å ha kokt havet? Da var du ferdig. Synk eller svøm.

Jeg hadde tenkt å svømme. Jeg var blitt tynt ganske hardt da jeg begynte i Marinen, så hvis de ikke hadde noe verre til meg enn at jeg måtte stirre på en dataskjerm, kom jeg til å klare meg bra. Hvis jeg var våken (og det var jeg 18–19 timer i døgnet), jobbet jeg.

Betalingen var nok til at jeg holdt Harvard og Crenshaw fra livet, og selv når jeg sparte 20 prosent (jeg var fortsatt overbevist om at teppet kunne bli trukket vekk under føttene på meg når som helst), satt jeg igjen med mer enn jeg klarte å bruke opp. Jeg måtte venne meg til å gå ut og spise middag uten matkuponger, og å ha en leilighet som var strøken nok til å invitere folk hjem uten å skamme meg.

Penger var ikke det eneste som trakk. I løpet av den korte tiden jeg var hos Davies, begynte jeg å få frynsegoder jeg ikke engang visste om, ting jeg aldri ville ha skjønt at jeg ønsket meg engang.

De sendte flyttefolk opp til Cambridge for å pakke ned den gamle leiligheten min. Unge fyrer, de var hyggelige nok til ikke å le av den ribbede leiligheten. Det tok dem en halvtime å overbevise meg om at jeg ikke kunne hjelpe til. Det eneste jeg behøvde å gjøre, var å pakke en bag til meg selv og kjøre min 15 år gamle Jeep Cherokee 28

ned til Washington. Støtdemperne var borte, så den hoppet på fjærene som en huske når jeg kjørte fortere enn 90 kilometer i timen. Davies plasserte meg i firmaets egen leilighet på Connecticut Avenue, en ettroms på mer enn 80 kvadrat, med sovealkove, balkong, dørvakt og vaktmester.

«Bruk så lang tid du vil på å finne deg noe,» sa Davies til meg den første dagen. «Vi kontakter gjerne en megler for deg, men hvis du vil fokusere på å jobbe i stedet for å gå på visninger, er det greit for oss.»

Uansett om jeg hadde penger til overs eller ikke, fantes det ingenting jeg trengte å kjøpe. Firmaet hadde egne biler, og de fleste dagene endte det med at vi spiste frokost, lunsj og middag som et cateringfirma leverte til kontoret.

Den første uken på jobb traff jeg assistenten min, Christina, en nett liten ungarsk dame. Hun var så ryddig og effektiv at jeg nesten mistenkte henne for å være en robot. Hun var alltid til stede. Hvis jeg spurte hvor postkontoret var, eller nærmeste renseri, rakte hun ut hånden mens hun så litt paff ut fordi jeg prøvde å gjøre slike ærender selv, og så fikset hun alle de småtingene jeg måtte få unnagjort.

«Beklager, det er harde bud, Mr. Ford. Ikke se på dette som noen luksus. Se på det som at Davies sikrer seg at du konsentrerer deg om oppdragene dine, at han får valuta for pengene.»

Det gjorde det litt enklere. De 50 irriterende småtingene man må huske å ordne når man flytter – melde adresseforandring overalt, vente på teleinstallatøren – det bare skjedde. Og slik fortsatte det, alle livets små irritasjonsmomenter var borte. Det var da jeg begynte å forstå. Jeg hadde alltid trengt penger for å overleve, til alt det nødvendigste fra måned til måned. Jeg stoppet egentlig aldri opp for å tenke over hva de faktisk innebar, alle disse utallige godene som folk legger i ordet «velsituert».

Alt dette gjorde at jeg følte meg litt ubekvem, til og med bløt. Jeg likte å betrakte meg selv som sulten, jaget. Men når man har tolv intervjuer og 1400 sider dokumenter å pløye igjennom per dag, to 29

rapporter hver uke som kan avgjøre hele karrieren, og partnere som kan finne på å stikke innom når som helst og «ta en liten sjekk» som kan bli ens siste, har man egentlig ikke tid til å bekymre seg for om man blir bløt. Man begynner å innse at Christina har rett: Når Davies bestilte litt thaimat til møterommet og skaffet leilighet med firmabil, var det en rimelig utgift for å sørge for at de ansatte jobbet jevnt og trutt og fakturerte kundene for 200 eller 300 dollar i timen, 70 timer per uke.

Jeg trengte pengene og jeg likte frynsegodene, men det var ikke dette som fikk meg til å stå opp klokka 5.45 hver morgen. Det var ritualet med nypussede sko og ren skjorte. Det var å kunne krysse av åtte arbeidsoppgaver unnagjort før klokka 9. Det var lyden av sålene på mine Johnston & Murphy-sko mot marmorgulvet i vestibylen til Davies Group, og gjenklangen fra eikepanelte vegger. Det var å gå gjennom korridorene og se kloke menn utføre meningsfylt arbeid, se Henry Davies og en forhenværende CIAsjef stå på gårdsplassen og le som gamle studiekamerater, og det var å innse at hvis jeg jobbet ræva av meg, kunne jeg kanskje en dag bli en av dem. Det var det samme som hadde drevet meg helt siden en dommer ga meg et valg: Jeg måtte finne noe som var større enn meg selv, noe å være en del av, et ærlig arbeid å gå opp i, noe som kunne holde forbryteren i blodet mitt på avstand.

Jeg ville gjøre hva som helst for å lykkes hos Davies, å sørge for at jeg ble værende i den respektable verdenen. Og det var slik jeg havnet i den gjenspikrede mahognikisten.

De første månedene var som å avlegge ed i et broderskap. Ingen sa nøyaktig hvordan det skjedde, men man visste at hvert skritt man tok, ble gransket. Rett som det var kunne en eller annen forsvinne, og man fikk følelsen av at det kvelden før var holdt en avstemning inne i det aller helligste i Davies Group, og at det var krotet ned et svart merke ved navnene til de uegnede.

Det var i hvert fall slik praten gikk blant juniorfullmektigene. Jeg syntes det var litt overdrevet. Men det som jeg faktisk kunne tro på, var at det første skikkelige oppdraget man fikk, avgjorde hele ens 30

framtid i firmaet. Er du i bransjen «statsanliggender», setter du en politiker eller byråkrat til veggs for å få vedkommende til å gi deg det klienten din er ute etter, og da kommer det et øyeblikk som kalles «spørringen». Uansett hvor innfløkt saken er, dreier det seg til syvende og sist om ett eneste spørsmål: Kommer han til å gi deg det du vil ha? Ja eller nei.

Den konkrete spørringen foretas av en partner. Han er selskapets ærverdige ansikt utad. Men den egentlige jobben overlates helt og holdent til fullmektigen. Og når du får din første sak, eier du den.

Hvis offeret sier ja, er du forgylt. Hvis nei: Ut med deg.

William Marcus ga meg min første ordentlige sak. Han hadde kontor ved siden av Davies i tredje etasje. Det var sjefenes korridor. På den ene siden lå et eikepanelt styrerom. På den andre lå seks–sju suiter, hver av dem like stor som leiligheten min. Alle hadde utsikt over Washington fra denne høyden i Kalorama. En marsj nedover den korridoren fikk håret til å stritte på hodet mitt.

Jeg kunne få flashbacks til øvelser i militæret og marsjere med 75 centimeters skritt, med øyne og kropp i stram givakt.

Mennene i den korridoren hadde bokstavelig talt styrt den frie verden, og hver dag kunne de sikre eller knekke karrieren til dusinvis av slike strebere som meg, og de skjenket det ikke en ekstra tanke engang. De fleste av sjefene i firmaet hadde CV-er så lange som en arm, det var dette klientene betalte for. Men Marcus’ bakgrunn var et mysterium. Så vidt jeg visste, var jeg den eneste juniorfullmektigen han holdt øye med. Dette var enten veldig bra eller veldig dårlig for meg, men gitt kaliberet på det talentet jeg sto overfor, antok jeg at det var sistnevnte som gjaldt.

Marcus var i slutten av førtiårene, kanskje litt eldre, det var vanskelig å si. Jeg antok at han drev triatlon, eller etter kroppsbygningen å dømme, kunne han være en av disse hvitsnipptypene som fire kvelder i uka dunker løs på punchingballer i en bokseklubb. Han hadde rødbrunt, kort hår og kraftig kjeve og var dradd i kinnene. Han lot alltid til å være i godt humør, noe som reduserte skremselsfaktoren litt, men bare til han fikk deg 31

på tomannshånd på kontoret sitt. Da forsvant smilene og den joviale væremåten.

Han ga meg mitt første oppdrag. Et kjempemessig multinasjonalt konsern med hovedkvarter i Tyskland (jeg bør vel ikke si rett ut hva det heter, så jeg kaller det bare det vi kalte det internt på kontoret: Keiseren) hadde fikset seg et smutthull i toll- og avgiftsreglene og brukte dette til å underby amerikanske selskaper og ta alle oppdragene fra dem. Det var en typisk kompleks internasjonal skattesak, men til syvende og sist dreide den seg om dette: Utenlandske selskaper som yter tjenester til amerikanere, betaler mye mindre toll og avgifter enn selskaper som selger fysiske varer til USA. Og det var sikkert og visst at Keiseren solgte varer til USA. De påsto imidlertid at de bare tilbød en tjeneste ved å etablere kontakt mellom amerikanske kunder og utenlandske selgere og produsenter, og derfor skulle de bare behøve å betale den lave avgiftssatsen for tjenester. Keiserens argument var at de bare var et mellomledd som aldri faktisk overtok eiendomsretten til varene. Men straks man så på leveransekjeden deres, var det klart at de solgte varer akkurat som alle andre, og bare lurte seg unna de høyeste avgiftssatsene.

Fremdeles våken? Bravo. De amerikanske firmaene som dermed mistet oppdrag, hadde engasjert Davies Group. De ville at vi skulle se nærmere på smutthullet og skape like vilkår i konkurransen med Keiseren. Det betydde at vi måtte få en eller annen byråkrat inne i Washingtons innerste irrganger til å undertegne på et ark der det sto at Keiseren solgte varer, ikke tjenester.

Ett lite ord. Og for dette fikk Davies Group minst 15 millioner dollar. Ifølge ryktet som verserte blant juniorfullmektigene, var dette minimumsbeløpet som måtte til for å sikre seg firmaets oppmerksomhet og skrive kontrakt.

Marcus forklarte saken for meg, med noen flere detaljer, men ikke mange: min første «spørring». Han fortalte meg ikke engang hva han ville jeg skulle komme tilbake til ham med – «produktet», som det ble kalt internt. Nå var ræva mi offisielt klar til å sparkes, og jeg hadde null peiling på hva jeg drev med.

32

Men jeg hadde vært på dypt vann de siste ti årene. Det hadde fungert forbausende bra, så jeg antok at jeg bare fikk gjøre det jeg alltid gjorde: trikse og fikse. 150 arbeidstimer og ti dager senere, etter samtaler med enhver ekspert som ville svare på en bønn om hjelp, og etter å ha lest alle lovtekster og tidsskriftartikler som hadde det fjerneste med saken å gjøre, kokte jeg saken mot Keiseren ned til ti sider, deretter fem, deretter én. Jeg kokte havet. Åtte kulepunkter. Hvert av disse hadde i seg selv kraft nok til å knekke Keiseren. Det var papirversjonen av ren heroin, og jeg hadde stolthet og søvnmangel nok til å gi det til Marcus i den tro at det ville gi ham bakoversveis.

Han skumleste det i et halvt minutt, gryntet litt og sa: «Dette holder faen meg ikke. Du kan ikke vite noe om hvorfor før du vet hvem. Disse tingene handler alltid om én mann som alt dreier seg rundt. Ikke sløs bort mer av min tid før du finner krumtappen.»

Jeg ønsket meg marsjordre. Jeg fikk Konfucius. Altså brettet jeg opp ermene igjen. Blant de andre juniorfullmektigene som var ute etter å grafse til seg en fast jobb i Davies Group, var sønnen til forsvarsministeren, en fyr som i en alder av 30 år allerede hadde vært nestleder for valgkampen til en presidentkandidat, samt to akademikere fra Rhodes, en av dem sønnesønn til en tidligere CIA-sjef.

Til syvende og sist handlet denne jobben om å kjenne Washington.

Det gjaldt riktignok å kjenne sakene også, men viktigst var det å kjenne stedets dype antropologi, personlighetene, hvem folk elsket og hatet, og de skjulte navene der makten samlet seg, hvem som hadde innflytelse over hvem, hvem som skyldte noen noe. Dette var slikt som man kunne lære etter å ha brukt et helt liv på å skaffe seg forbindelser og gå dypt inn i hovedstadseliten. De andre karene hadde alt dette. Jeg hadde det ikke. Men jeg skulle ikke la det hindre meg. For også jeg hadde lært et og annet underveis. Det jeg faktisk hadde, var vilje, i bøtter og spann.

Altså kom jeg meg ut av kontoret, bort fra lovdatabasen på pcen og endeløs googling, for heller å snakke med noen mennesker (for mange av mine ganske unge kolleger var dette en kunst like 33

mystisk som levitering eller slangetemming). Jeg jobbet ut fra den premissen at uansett hvor sær statsadministrasjonen fortonte seg, kunne den til syvende og sist forstås som en hvilken som helst bydel eller nabolag.

Det var seks offentlige etater som hadde et ord med i laget når det gjaldt beslutningen om hvorvidt Keiseren kunne fortsette å benytte seg av smutthullet. Men siste holdeplass viste seg å være et typisk eksempel på Washingtons byråkrati: et underorgan som het noe i retning av Handelsdepartementets tverretatlige interimarbeidsgruppe for industrispørsmål.

Det tok omtrent en uke å knekke arbeidsgruppen. Alt ble litt vanskeligere fordi Marcus sa at inntil videre måtte det ikke finnes noen tydelige tegn på at vi jobbet med saken. Jeg måtte snakke med fire–fem underordnede personer i staben før jeg fant en skravlebøtte, et stort ego, som ikke visste noe av betydning for meg. Men han henviste meg videre til en advokatassistent som for moro skyld jobbet svart som bartender på Stetson’s – en bar på U Street, der noen fra personalet i Det hvite hus under Clinton hadde vanket, men som nå hadde gått i frø. Hun var rødhåret og hadde en fin, litt guttejenteaktig væremåte, så vennlig man bare kunne ønske seg, men hun snorket som en motorsag og hadde det med å «glemme» ting hjemme hos meg.

Hun forklarte hele greia for meg. Det var to frontfigurer som skulle undertegne vedtaket, men egentlig var det tre personer i arbeidsgruppen som traff beslutningen. To var typisk trauste offentlig ansatte, brevpresser i menneskeform. De betydde ingenting. Den tredje – en fyr som het Ray Gould – var den virkelige beslutningstakeren, den som holdt Keiserens smutthull åpent. Gould var viseassisterende statssekretær (dvs. under assisterende statssekretær under understatssekretæren under visestatssekretæren som er under statssekretæren under den faktiske handelsministeren. Gøy, hva?). Jeg resiterte dette tungebrekkende organisasjonskartet for meg selv i fullt alvor. Hvis jeg trengte noe som kunne hindre meg i å tenke på at alt sammen var noe latterlig småplukk fra politikkens 34

trivialiteter, kunne jeg bare tenke på at hvis jeg klarte dette, betydde det minst 15 millioner til sjefen min, og enda viktigere: Det ville redde meg fra å måtte tilbringe resten av livet med å tørke av bardisker og gjemme meg for Crenshaws inkassobyrå.

Dessuten begynte jeg virkelig å trives. Personene var mindre interessante her, og lønnen var bedre, men ellers var det ikke så veldig forskjellig fra svindelen og narrespillet jeg kjente fra oppveksten. Det betydde at jeg var både opprømt og bekymret, like mye av hvert.

Jeg hadde funnet krumtappen. Marcus lot ikke akkurat til å være fornøyd med meg da jeg fortalte ham om Gould, men i det minste virket han litt mindre sint. Han ba meg begynne om igjen fra begynnelsen i smutthullsaken. Jeg måtte skreddersy det hele med tanke på ett eneste mål: få Gould til å skifte mening. Jeg leste Goulds oppgaver og avhandlinger fra college og universitet. Jeg fant ut hvilke aviser og tidsskrifter han abonnerte på, hvilke veldedige formål han ga penger til, hver eneste beslutning som han hadde tatt og som noen hadde dokumentert eller kunne huske. Jeg begynte å snevre inn feltet, finjusterte hvert eneste argument mot Keiserens smutthull, slik at det ville appellere nettopp til Goulds vaner og holdninger. Jeg kokte ned argumentene igjen og igjen, helt til jeg hadde redusert dem til én side. Det siste notatet var ren heroin. Dette var et designerdop. Gould ville bli nødt til å gi oss det vedtaket vi ønsket.

«Du får håpe på det,» sa Marcus.

Uansett hvor mye jeg hadde lest og hvor mange jeg hadde intervjuet, fikk jeg liksom ikke noe inntrykk av fyren, hva som drev ham, helt til jeg traff ham selv. Da jeg jobbet med å sette sammen Goulds profil, er det mulig jeg overdrev det litt. Jeg visste hvilke skoler ungene hans gikk på, hva slags bil han kjørte, hvor han spiste middag på bryllupsdagen hvert år, de vanlige lunsjstedene hans.

Disse befant seg i øvre sjikt: Michael Richard Central, Prime Rib, The Palm, men annenhver torsdag gikk han på Five Guys, en burgersjappe.

35

Uken etter at jeg hadde overlevert den nye rapporten om Gould, kalte Marcus meg opp til seg. Han førte meg inn i suiten til Davies, som ga tegn til at Marcus skulle vente utenfor. Det var dette kontoret, der selve universets herre holdt til, som jeg hadde sett for meg den gangen på Harvard, bortsett fra at Davies selvsagt hadde bedre smak enn min fantasi tilsa. Det var bøker fra gulv til tak langs tre vegger.

De var lest også, de var ikke bare falske bokrygger i skinn, som teaterrekvisitter. Alt var utført i mahogni. Og egoveggen – obligatorisk i Washington, fotografier av håndhilsing og smil med alle de innflytelsesrike du noensinne har møtt – var langt hinsides alt jeg tidligere hadde sett. Han hadde bilder av seg sammen med verdensledere flere tiår bakover i tid, og det var ikke de vanlige bildene av to fyrer i dress på en pengeinnsamlingsmiddag. Her var han, yngre enn jeg var nå, og spilte bowling med Nixon, han fisket fra en liten båt sammen med Jimmy Carter, han sto på ski sammen med …

«Er det paven?» datt det ut av meg før jeg fikk tenkt meg om.

Davies sto bak skrivebordet sitt. Han så ikke fornøyd ut. «Gould har ikke rikket seg,» sa han.

De hadde gitt notatet mitt – med argumentene som var skreddersydd spesielt for Gould – til den gruppen av selskaper som kjempet mot Keiseren, og de hadde lagt fram saken for Goulds arbeidsgruppe. Davies hadde folk på innsiden i handelsdepartementet som ville få vite det hvis Gould begynte å mykne. Han hadde ikke rikket seg en tomme.

«Jeg skal gjøre mer,» sa jeg.

Han løftet opp notatet jeg hadde laget. «Dette er perfekt,» sa han, og så lot han meg henge der et minutts tid. Ut fra tonen hans lød det ikke som en kompliment.

«Jeg har allerede hundre og tjue personer i etasjen under som kan gi meg det perfekte. Jeg trenger ikke én til. Vet du hva denne kontrakten er verdt?»

«Nei.» «Vi har fått til avtaler med hver eneste nærings- og bransjegruppe som er berørt av saken. Førtisju millioner.»

36

Jeg kjente at blodet forsvant fra ansiktet. Han så på meg en liten stund.

«Vi fakturerer ikke per time her, Mike. Vinner vi, får vi de førtisju millionene. Taper vi, får vi ingenting. Vi skal ikke tape.»

Han gikk litt nærmere og ruvet over meg. «Jeg tok en risiko med deg, Mike. Jeg ansatte deg av samme grunn som andre ikke ansetter deg, fordi du ikke er noen vanlig kandidat. Jeg frykter at det kanskje var et feilgrep av meg å hente deg hit. Bevis at det ikke var det. Vis meg hva du har å tilby som andre ikke har. Gi meg mer enn det perfekte. Overrask meg.»

Det er enklere aldri å ha hatt noe enn å få noe og deretter miste det. Og hele tiden mens jeg var i Davies Group, betraktet jeg alle pengene og privilegiene som en feil som snart måtte korrigeres. Jeg våget ikke å tro at jeg virkelig fikk beholde dette, jeg våget ikke å tenke på det som livet mitt. Men man finner jo til slutt noe man virkelig vil ha. Noe man trenger. Da sitter man i saksa. Man klarer aldri å gi slipp på det livet.

Mitt liv var ikke særlig fancy. For meg kom øyeblikket i august det første året hos Davies, tre måneder etter at jeg hadde flyttet til byen. Jeg slentret gjennom Mount Pleasant, en ti minutters spasertur fra kontoret. Strøket har én hovedgate, med et 80 år gammelt bakeri og en jernvarehandel som har ligget der i tiår. Det var her italienerne, grekerne og latinoene først slo seg ned i byen, og atmosfæren var som i en liten landsby. I sidegatene var det trær og grønt, det ga meg en forstadsfølelse. Husene var små, og jeg så ett som var til leie, med to soverom, og veranda og bakhage med utsikt ned på trærne i Rock Creek Park, en stripe med bekker og skog som deler Washington i to fra nord til sør. Mens jeg gikk forbi huset en kveld, så jeg en hel hjortefamilie som bare sto der, rolige, uredde, og kikket tilbake på meg.

Mer skulle det ikke til. Jeg hadde ikke hatt en bakhage siden jeg var tolv. Faren min fikk jevnlig inn noen penger – den gangen visste jeg ikke hvor de kom fra. Vi hadde omsider flyttet ut av leilighets37

komplekset i Arlington der jeg hadde vokst opp – det lignet litt på et motell, og jeg husker at det alltid luktet propan der – til et sted i Manassas, et lite ranchhus. Og jeg vet at dette er litt tåpelig, men jeg minnes at vi hadde noen husker der, bare noen rustne aluminiumsrør som skar seg inn i håndflaten hvis man grep rundt dem på feil sted. Vi bodde ikke lenge der, men jeg husker sommerkvelder når foreldrene mine og vennene deres satt rundt et bål og lo og drakk øl. Jeg pleide å sitte på husken hele kvelden, og beina mine gikk som hjulene på et lokomotiv, og jeg kom høyt opp, helt opp til tverrstangen, og så ut over trærne, jeg ble vektløs, og kjettingene ble slakke, og jeg sverger på at jeg bare kunne ha lettet og fløyet inn i natten.

Så ble faren min buret inne for tyveri, og det bar tilbake dit hvor vi hørte hjemme: motellet med propanlukten.

Etter at jeg var ferdig på jobben hos Davies, klokka 22 eller 23, noen ganger enda senere, pleide jeg å gå gjennom det strøket og forestille meg at jeg satt i bakhagen, med et lite bål, et par fluktstoler, en fin jente. Det føltes som å begynne på nytt, å få orden på ting igjen.

Tanken på å miste alt sammen tente en ild i meg. Etter møtet med Davies i suiten hans gikk det en uke før jeg gikk tilbake til Marcus’ kontor. Jeg la ned to mapper til. En av dem profilerte Goulds mentor i innenriksdepartementet, der Gould hadde vært i ni år før han gikk over til handelsdepartementet. Den andre fokuserte på forloveren i Goulds bryllup, en romkamerat fra studietiden, som nå drev privat advokatpraksis. Han var fremdeles den som Gould gikk til for å få råd, de spiste middag sammen omtrent annenhver uke, et av de få sosiale innslagene i Goulds liv.

«Og?» sa Marcus.

«Disse typene er enklere …» – jeg unngikk så vidt å si «ofre» – «… å påvirke. Hvis du ser på beslutningene de har tatt, ser du at de sannsynligvis vil være velvillig innstilt til våre argumenter. Jeg har skreddersydd argumentene mot smutthullet slik at de appellerer til 38

hver enkelt av dem. Den første har allerede et forhold til Davies Group. Hvis vi ikke kan påvirke Gould, kan vi påvirke folk rundt ham. Hvis vi får dem til å skifte mening, kan vi få Gould til å endre oppfatning uten at han i det hele tatt vet at det var vi som hvisket i øret hans.»

Marcus var taus. Jeg visste hva som kom. Jeg hadde gitt ham mer enn han ville ha om Gould. Jeg hadde gjort alt unntatt å drive spaning rundt huset til den stakkars jævelen, men det hadde jeg tenkt å gjøre neste kveld. Marcus flyttet litt på seg i stolen. Jeg krympet meg i påvente av en bøtte med kjeft.

I stedet smilte Marcus. «Hvem har lært deg det?»

Det var nok min fars gamle venn, Cartwright. I sine yngre dager brukte han en lignende teknikk for å lure sparepengene fra ensomme damer i slutten av trettiårene som hadde arvet en slant.

«Det bare liksom kom til meg,» sa jeg.

«Det er en variant av en teknikk vi kaller å toppkutte gresset,» sa Marcus. «Langsomt og forsiktig driver man lobbyvirksomhet mot beslutningstakerens nærmeste krets – kona, de viktigste pengeinnsamlerne, til og med voksne barn – helt til han endrer oppfatning.»

«Toppkutte gresset?»

«Det er når vi får det til å se ut som om vi har bred, folkelig støtte – fra grasrota – men vi bare simulerer. Man trenger ikke å kaste bort tid på røttene når lovgiveren bare kan se toppene.»

«Vil du at jeg skal gå løs på de neste trinnene? Og faktisk påvirke personene rundt Gould?»

«Nei,» sa Marcus. «Jeg setter noen folk på det.»

Jeg oppfattet et eller annet i stemmen hans, noe jeg ikke likte.

«Vi begynner å få dårlig tid her, ikke sant?» spurte jeg.

Marcus tidde. Han sa aldri mye og tenkte seg alltid godt om før han snakket. Men jeg kunne se at han ikke ønsket å servere meg pisspreik, og kanskje det endog var et snev av respekt der.

39

Uken etter var det over og ut med en av Rhodes-akademikerne.

Fyren var hyggelig nok, med disse bakoverkjemmede blonde krøllene og en naturlig eierholdning i væremåten som alle slike typer fra dyre kostskoler har. Noen fortalte meg, og jeg kunne tro på det, at fyren ikke engang eide ett par jeans. Jeg kunne vel ha mislikt ham på grunn av alle privilegiene han hadde fått servert rett i hendene, men han hadde en selvironisk humor, og jeg var bare nødt til å like ham.

Han var en streber som meg, og den første i vår gruppe som fikk en spørring. Men «beslutningstakeren» lot seg ikke påvirke. Og dermed var det slutt. Rhodes-fyren prøvde å framstille det som at han uansett hadde bestemt seg for å gå videre til andre beitemarker, men stemmen hans sprakk litt idet vi sa farvel, som om han hadde grått. Det var vondt å se på. Jeg antar at fyren aldri hadde mislyktes med noe. Han hadde gjort alt han kunne, men hadde rett og slett ikke fått det til.

Jeg hadde aldri egentlig trodd at disse kontraktene på flere millioner dollar faktisk sto og falt med en gjeng dustete juniorfullmektiger som ikke ante hva de drev med. Men etter alt å dømme var det slik. Man kan vel si at det ikke er rettferdig. Kanskje de gir deg en sak som ikke kan vinnes. Det er grenser for hvor mye du kan utrette, og deretter blir saken tatt fra deg. Men jeg har vanskelig for å hisse meg opp over at noe er urettferdig. Sånn er livet, jeg har aldri opplevd noe annet. Man kan syte og klage over det, men min innstilling var bare å sørge for at jeg vant, uansett. Jeg hadde lenge holdt det gående på ren trass og en abstrakt drøm om det gode liv.

Nå var jeg nær. Jeg kjente lukten og smaken av det. Jo virkeligere det ble, desto mer ufattelig ble tanken på at det skulle tas fra meg.

For å illustrere: Annie Clark, seniorfullmektig i Davies Group.

Jeg hadde aldri hatt særlig vanskelig for å snakke med kvinner, aldri tenkt noe spesielt på det. Men i nærvær av akkurat denne kvinnen sviktet min vanlige, slentrende tar-det-som-det-kommer-holdning.

Fra første øyeblikk jeg så henne i andre etasje, ble hjernen min pakket full av all slags idiotisk sprøyt og visvas.

40

Hver gang hun og jeg snakket sammen – og vi jobbet sammen ganske ofte – begynte jeg å tenke at hun var alt det jeg noensinne har vært tiltrukket av hos en kvinne – hun hadde svarte krøller, et uskyldig ansiktsuttrykk og lure blå øyne – og en del ting jeg ikke engang visste at jeg burde se etter. Etter å ha observert hvordan hun hele dagen tvinnet alle de selvgode typene rundt lillefingeren på møter og fikk unnagjort telefonsamtaler på tre–fire fremmedspråk, kunne jeg spasere ut av bygningen sammen med henne, og det eneste jeg hadde lyst til, var å buse ut med det jeg tenkte: at hun var den jeg lette etter, selve legemliggjørelsen av livet jeg ønsket meg, men aldri hadde fått. Det var helt sprøtt.

Jeg begynte å lure på om hun kanskje var for perfekt, overlegen og bortskjemt og umulig å komme innpå. Første gang vi jobbet hele natten igjennom – hun og jeg og to andre juniorfullmektiger – var det hun som tok ledelsen. Vi satt rundt et møtebord, og mens hun var helt nedsunket i tanker, skjøv hun den rullende kontorstolen bakover og skulle til å forklare oss andre enda en spissfindig detalj innenfor påvirkningsbransjen.

Men i stedet bikket hun over; sakte, men sikkert forsvant hun bak bordkanten og ramlet bakover på teppet. Jeg ventet halvveis at hun skulle hyle eller reise seg og være fly forbanna. I stedet hørte jeg henne le for første gang. Og da jeg hørte henne ligge der og bryte ut i latter – løssluppen, utvungen, uten forlegenhet og uten tanke for noen eller noe – skar det tvers gjennom den furtne holdningen min som skyldtes at jeg hadde trodd hun hang så høyt og var så sur.

Hver gang jeg hørte henne le, visste jeg at dette var en kvinne som ikke hadde sans for skuespill, som tok livet som det kom og nøt det som bare faen.

Den latteren førte meg ut i farlig terreng. Bestandig når jeg traff på henne, fikk jeg lyst til å hive notatet jeg hadde brukt den siste måneden på å skrive, ut av vinduet, gå ned på ett kne og be henne om å stikke av med meg og tilbringe resten av livet med meg.

Det ville sannsynligvis ha vært en bedre metode enn det som faktisk til sist skjedde. Jeg befant meg på pauserommet etter et møte 41

og prøvde å diskutere Annie Clark-strategien min med den gjenværende Rhodes-akademikeren uten å lyde som en halvtomsing (stort sett uten hell). Uheldigvis sto Annie Clark selv bak en søyle mindre enn tre meter unna, ute av syne, idet Rhodes-akademikeren, en fyr som het Tuck og som jeg var blitt venner med, ga meg et ikke uklokt råd angående romanser på jobben: «Ikke drit i matfatet, mann.»

«Sjarmerende,» sa Annie, holdt opp en tomflaske og pekte på vannkjøleren. «Unnskyld, jeg skal bare …»

Altså lå jeg ikke særlig godt an hos Annie Clark. Men som jeg sa: vilje i bøtter og spann. Jeg behøvde bare å ta meg sammen. Og da jeg begynte å se henne for meg, ved siden av meg en fin julikveld i hagen bak huset som jeg drømte om å kjøpe oppe i Mount Pleasant, bestemte jeg meg for å klamre meg fast til dette ordentlige livet jeg hadde oppnådd, om det så skulle ta min siste pust fra meg.

Jeg hadde tenkt å nagle Gould.

Neste gang jeg så Marcus – han satt i spisesalen og drakk kaffe og leste – nøyde jeg meg med noen få innledende fraser før jeg spurte ham rett ut.

«Når skal spørringen skje?»

«Har noen fortalt deg eventyr etter skoletid nå?» svarte han. Hele den pinefulle prøvelsen som det var å overleve det første året hos Davies, skulle liksom være en svart boks. Å spørre om hva som var inni, var litt dristig, men jeg tror at alle partnerne var klar over at juniorfullmektigene hadde begynt å sette sammen noen puslespillbiter angående skjebnen vår.

«Om tre dager,» sa han. «Davies skal på besøk til Gould. Vi har langsomt bearbeidet hans nærmeste krets.»

«Og hvis det ikke virker? Hvis han ikke endrer oppfatning om smutthullet?»

«Du har gjort alt du kan, Mike. Og jeg håper for din skyld at han sier ja.»

Jeg lot det ligge der. Jeg kunne lese det i Marcus’ ansikt. Business er business.

42

Jeg hadde ikke tenkt å sitte stille og håpe og krysse fingrene. Henry hadde fått meg hit fordi han trodde jeg visste noe om hva som drev folk. Han hadde sagt at alle har sin pris, en spak du kan trekke i for å få dem til å gjøre som du vil. Jeg hadde tre dager på meg til å finne Goulds.

Jeg trakk meg litt vekk fra all politikken og strategien, alle haugene med rapporter fra handelsdepartementet, alt det offentlige Washington-pisspreiket jeg trodde jeg måtte kjenne til for å gjøre jobben min. I stedet tenkte jeg bare på Gould, denne korpulente byråkraten som bodde ute i Bethesda, på hva han ønsket og hva han fryktet.

Jeg hadde holdt øye med ham de siste ukene, og det var noen ting jeg hadde merket meg, dumme småting som jeg hadde ment ikke var verdt å nevne for sjefene, for jeg var ikke hundre prosent sikker på hva de betydde. Goulds hus var beskjedent til å ligge i Bethesda, og han kjørte en fem år gammel Saab 9-5. Men fyren var særdeles opptatt av klær – to eller tre ganger i uka handlet han hos J. Press eller Brooks Brothers eller Thomas Pink. Han kledde seg som en sosietetsløve i en Billy Wilder-film: bare tweed, med dansende hvaler på bukseselene og tversoversløyfe i kontrastfarge. Han var en matmons også, og bidro med innlegg på et nettforum som het Don Rockwell, under signaturen LafiteForAKing, der han for det meste utgjøt seg om kelnere som var høye på pæra. Hver uke brukte han sikkert hundrevis av dollar på lunsj: Han hadde stambord på Central og var svak for hummerburgeren.

Men så, annenhver torsdag, regelmessig som et urverk, går denne gourmanden på Five Guys, som er en frityrstinkende, men helt himmelsk burgersjappe. Den første ble åpnet i Washington, men nå finnes de på hele østkysten. Alltid bestilte han den lille cheeseburgeren – bare én kjøttkake – og gikk derfra med en ta-med-hjempose. Jeg er den siste person i verden som løfter pekefingeren mot en mann fordi han unner seg en hjertestanser av en burger av og til. Men det var noe som ikke stemte her. At han gikk derfra med rester i en pose, tydet på en overmenneskelig selvbeherskelse som 43

jeg visste at Gould ikke hadde. Og alle pengene han brukte på mat og klær, stemte heller ikke. Derfor ble jeg mistenksom. Men egentlig var jeg desperat, og kanskje var det bare skygger jeg sloss mot: hva som helst for å redde mitt eget skinn.

Davies’ møte med Gould, spørringen, var nå én dag unna. Det eneste jeg kunne gjøre, var å holde øye med Gould og håpe på et guddommelig mirakel. Jeg observerte ham på vei ut av kontoret med kurs for Five Guys. Helt etter timeplanen. Jeg skulle gjerne tro at det var mine lure, Colombo-aktige oppdagelsesevner – at jeg merket meg det litt nervøse ganglaget hans, at han stirret ned i bordplaten hele tiden, at hans ta-med-hjem-pose var den eneste jeg hadde sett forlate Five Guys som ikke var halvt gjennomsiktig av fettflekker. Kanskje det bare var desperasjon og flaks. Eller kanskje det lovlydige livet begynte å føles som et altfor stort press, og jeg bare ville si faen heller og sørge for å bli arrestert for å ha gjort noe dumt. Uansett hva grunnen var, var jeg helt nødt til å finne ut hva som befant seg i den brune posen Gould bar på.

Han gikk rett fra lunsj til klubben sin – The Metropolitan Club, en diger mursteinsbygning et kvartal fra Det hvite hus. Klubben ble grunnlagt under borgerkrigen, og med noen få unntak hadde hver eneste president siden Lincoln vært medlem. Den er det sosiale møtestedet for toppene fra finansdepartementet og Pentagon og næringslivet. Folk fra kulturlivet og de liberale yrker – journalister, akademikere, forfattere – vanket heller i Cosmos Club i Dupont Circle. Medlemskap i The Met var et uomtvistelig tegn på at man var noen. Siden jeg var et null, måtte jeg improvisere.

Gould gikk rett inn gjennom inngangen, forbi resepsjonen og dreide til venstre mot en salong. Jeg prøvde å følge etter ham. Fire vakter, små tette karer fra det sørlige Asia, sto i givakt i resepsjonen.

De stoppet meg som en mursteinsvegg. «Kan jeg hjelpe, sir?»

Det tok meg et sekund å innse hvor tilhørende jeg faktisk så ut.

Assistenten min hadde sendt en italiensk skredder til kontoret mitt den andre uken etter at jeg begynte der. Hun sa jeg ikke skulle ta det personlig, men jeg trengte et par ordentlige dresser. Jeg hadde 44

faktisk aldri truffet en italiensk skredder (jeg trodde at alle slike skredderverksteder var blitt overtatt av sørkoreanere og omgjort til renserier en gang i 70-årene), men der sto han og tok mål av ræva mi. Under siste prøving sa han: «Detta blir en fin-a dress.»

Altså så jeg ut som om jeg godt kunne være medlem av klubben.

Dermed fikk jeg et halvt sekund til å improvisere noe overfor gurkhaene.

Jeg saumfor plakettene og fotografiene på veggen ved siden av skranken så diskré jeg kunne, på jakt etter en passende kakse fra næringsliv eller regjeringsapparat. Breckinridge Cassidy så ut til å være såpass gammel (på plaketten sto det «1931–») at det var en stor sjanse for at han ikke befant seg i klubben. Jeg håpet bare at han befant seg blant oss i det hele tatt. Kanskje klubben bare ikke hadde hatt tid til å inngravere dødsårstallet på plaketten.

Jeg så på klokka og gjorde mitt beste for å opptre med den største selvfølgelighet.

«Breckinridge Cassidy,» sa jeg. «Er han kommet?»

«Admiral Cassidy er ikke kommet ennå, sir.»

«Godt. Vi skulle ta noen drinker sammen. Jeg venter i biblioteket.»

Jeg spankulerte inn … og ingenting skjedde, ingen grep meg i armer og bein og bar meg ut, ingen tok meg hardt i krave og belte og hev meg på dør. Jeg var inne. Heldigvis levde Cassidy. Uheldigvis var han en jævla admiral, og det lød som om han faktisk kunne dukke opp når som helst. Jeg fant meg en plass i salongen og la merke til at en av vaktene kikket på meg omtrent hvert minutt.

Klubben hadde et åpent atrium med en nydelig dobbelttrapp. Hele miljøet her – relieffene på veggene, de ti meter høye korintiske søylene, de stillfarne tjenerne ved hver dør – gjorde én ting fullstendig klart: Dette var maktens hjem.

Jeg syntes jeg så Gould på en av mesaninene, og så kikket jeg mot resepsjonen igjen. Vakten sto der og pekte på meg og snakket med admiral Cassidy, som virket svært forvirret og hadde et fryktinngytende utseende.

45

På tide å gå.

I andre etasje fikk jeg et glimt av Goulds bakhode og fulgte etter ham ned en trapp. Jeg kjente en svak lukt av klor og hørte gnissing av joggesko mot tre, og skjønte at jeg var på vei mot en slags gymsal.

Da så jeg skiltet. Squash, selvfølgelig. Det offisielle tidsfordrivet for Washingtons tungvektere. Jeg gikk etter ham inn i garderoben.

Det er grenser for hvor lenge man kan henge og slenge i nærheten av en gjeng halvnakne verdensledere før noen begynner å heve et øyebryn. Altså kledde jeg av meg, grep et håndkle og fant en fin plass i badstua mellom forsvarssjefen og en fyr jeg ikke kjente igjen, men som viste seg å være konsernsjefen i Exxon-Mobil, veldig pratsom.

Gjennom badstuvinduene så jeg ingen Gould passere forbi, så jeg gikk ut og satte kursen for garderoben. Båsene der inne var av mahogni med små messingplaketter med eiernes navn. Jeg fant Ray Goulds. Den lå rett overfor Henry Davies’. Å bruke lås virket litt tåpelig på et sted som Met Club – skulle noen liksom stjele din Cartier og legge igjen sin Rolex der isteden? – men likevel var Goulds bås utstyrt med en hengelås av merket Sargeant & Greenleaf. Det er slikt utstyr som forsvarsdepartementet bruker til å låse inn hemmelighetene sine med, og Gould trengte tydeligvis å sikre sine uspiste pommes frites.

Man vet aldri nøyaktig hvor grensen går. Gikk den ved å følge etter Gould? Krysset jeg den da jeg løy for vakten? Da jeg smatt inn i en av gjestebåsene i det innerste hjørnet av garderoben? Eller da jeg ble værende der, i flere timer, helt til jeg hørte den siste gjesten kremte, da jeg så lysene bli slukket gjennom de små ventilasjonsåpningene og hørte døren smelle igjen og bli låst så ekkoet gjallet gjennom de flislagte lokalene?

Uansett hvor grensen gikk, var jeg nå sikker på at den lå langt bak meg. Og dette var ikke guttestreker som ruteknusing eller butikktyveri. Jeg innbilte meg at disse topplederne i verdenspolitikken som vanket her, ikke ville se med blide øyne på at jeg trengte meg inn. Den gangen jeg åpnet safen på kontoret på Barley, fikk jeg 46

en magefølelse som ba meg komme meg til helvete vekk og holde meg til den smale sti, men av en eller annen grunn fikk jeg ikke samme følelse her. Det var et eller annet ved å befinne seg under Henrys respektable dekke, jeg hadde liksom legitime mål med mine tvilsomme midler. Jeg hadde trengt meg inn i denne klubben på en ureglementert måte, men hvis jeg spilte kortene mine riktig, kunne jeg bruke denne inntrengningen til virkelig å skaffe meg adgang til denne verdenen.

Eller kanskje jeg hadde klart å skravle meg inn i hva som helst, der jeg lå innesperret i en mahognikasse med fem–seks timer til å tenke.

Da klokka ble 23.30, mente jeg at jeg var trygg. Jeg gikk ut. Det var ikke mulig å bryte opp Sargeant & Greenleaf-låsen, ikke uten flytende nitrogen. Innestengt i kjelleren hadde jeg hatt masse tid til å vurdere andre framgangsmåter. Goulds bås hadde felles bakvegg med den tilstøtende båsen bak, som var tom. Den som hadde bygd dette huset, hadde vært mer opptatt av ferniss og krimskrams enn av sikkerhet. Det dreide seg ganske enkelt om å skru ut omtrent 36 skruer fra treverket, noe som er lettere sagt enn gjort når man etter å ha lett grundig etter et redskap, konkluderer med at man må klare seg med spissen på en nøkkel.

Fem timer. Fingertuppene mine var røde og hovne etter skruingen. Nervene mine var i helspenn og fikk meg til å bykse tilbake til sikkerheten i gjestebåsen hver gang jeg hørte et knirk i den gamle bygningen eller så et lysglimt i nærheten av døren til garderoben.

Jeg visste at disse gamle verdensherskerne likte å våkne tidlig. I Davies Group foreslo de alltid frokost klokka seks om morgenen (etter squash, altså). Da det gråblå lyset som innvarslet daggry, kom til syne i kjellervinduet, begynte jeg å svette. Da jeg hørte klirringen og raslingen som betydde at vaktene kom på jobb, steg pulsen min til samme hastighet som kolibriens vingeslag. Jeg hadde slitt sånn med skruene at blodet samlet seg rundt neglebåndene mine. Jeg kunne høre stemmer i etasjen over da jeg røsket løs den siste skruen og fikk løsnet bakveggen.

47

I Goulds bås lå det en susp og en gammel squashbag. I bagen befant det seg tolv brune poser, 120 000 dollar i alt, i pene seddelbunter. Ikke så rart at jeg ikke klarte å påvirke ham.

Vend aldri tilbake til et åsted. Det er et godt råd. Men da jeg hadde klart å ta meg ut fra The Met Club og kom på jobb, hadde jeg uheldigvis ikke noe annet valg.

Jeg spurte Marcus om hvor Davies skulle møte Gould.

«The Metropolitan Club,» sa han. Jeg ble kvalm.

«Lunsj?»

«Frokost,» sa han og så på klokka på skrivebordstelefonen.

«Omtrent nå, antar jeg.»

Fremdeles stinkende av kaldsvette etter min lange natt med innbruddsvirksomhet, spaserte jeg altså oppover 17th Street og H Street NW, der Secret Service glodde ned fra takene på høyhusene rundt Det hvite hus. Det var kameraovervåkning på hvert hjørne.

Og så sto det en politimann og undersøkte den ødelagte låsen på baksiden av The Metropolitan Club, der jeg hadde kommet ut to timer tidligere. Det sto fem–seks politimenn i vestibylen, og naturligvis den samme vakten som dagen før.

Han sendte meg et ikke altfor vennlig blikk. Jeg sa til ham at jeg var der for å treffe Henry Davies og fant meg en plass i biblioteket.

Han stirret ufravendt på meg mens han gikk tilbake for å si noe til politifolkene. Fra der jeg satt, kunne jeg se inn i spisesalen. Den var på størrelse med en fotballbane, så det tok en stund før jeg fikk øye på Davies, som satt ved et bord og smurte syltetøy på en croissant med Gould overfor seg.

Hva kunne jeg gjøre? Gå rett inn på The Met Club, i all offentlighet beskylde Gould for å ta imot bestikkelser, og deretter høflig forklare de tilstedeværende dignitærene, Davies og diverse gorillalignende representanter for Washington-politiet, at jeg rent tilfeldig hadde funnet disse indisiene mine ved å luske etter fyren og bryte meg inn i og ut av disse fornemme lokalene? Det var Davies som bekymret meg mest. Han behandlet meg anstendig, og jeg gjorde 48

gjengjeld ved å begå en forbrytelse. Jeg var bare en vanlig svindler.

Det lå i blodet mitt. Ethvert forsøk jeg hadde gjort på å leve et hederlig liv, var et stort feilgrep, som snart ville bli korrigert.

Jeg prøvde å følge med i Davies’ og Goulds samtale ut fra håndbevegelsene, og så at den gikk fra småprat til noe med mer innhold etter hvert som Davies flyttet seg litt nærmere og bøyde seg fram over bordet. Jeg ventet på spørringen, dette ja eller nei som ville avgjøre min skjebne. Jeg så Davies lene seg enda nærmere, deretter sette seg tilbake. Deretter ingenting. Gould så tankefull ut. Ingen av dem sa noe. Hadde det skjedd?

Jeg betraktet dem så intenst at det tok litt tid før jeg oppdaget at to av politimennene nå stirret på meg. Da jeg vendte blikket tilbake, så jeg at Gould hadde et plaget ansiktsuttrykk og løftet hendene.

Det talte sitt tydelige språk. Han sa nei. Og bare sånn, helt uten videre, glapp det anstendige livet for meg.

Men hva i helvete hadde jeg å tape?

Tre politimenn sto nå og hadde en alvorlig diskusjon, med blikket festet på meg. Jeg fisket fram mobilen og ringte klubbens nummer. Snart begynte telefonen på resepsjonsskranken å ringe.

Jeg sa til dem at jeg var assistenten til Goulds sjef og at jeg ringte angående en hastesak. Deretter så jeg vakten krysse det sjakkbrettmønstrede gulvet for å avbryte møtet mellom Davies og Gould.

Idet Gould forlot spisesalen, gikk jeg inn, fort, forbi politifolkene.

En av dem flyttet seg og stilte seg mellom meg og utgangsdøren.

Idet jeg nærmet meg bordet, virket Davies merkelig lite overrasket over å se meg der.

Jeg bøyde meg fram og hvisket: «Gould tar imot bestikkelser», og så viste jeg ham et bilde jeg hadde tatt med mobilen: seddelbuntene i bagen. Davies stilte ingen spørsmål. Han beholdt roen.

«Gå,» hvisket han. En politimann sørget for at så skjedde. Han grep meg i armen på en svært overbevisende måte, et bli-med-hergrep, og geleidet meg tilbake mot biblioteket, der den andre politimannen og vakten ventet.

49

«Var du her i disse lokalene i går?» spurte en sivilkledd etterforsker meg. Det var vel han som var sjefen.

«Ja.» «Vent her sammen med oss.»

Politifolkene spurte vakten etter admiral Cassidys telefonnummer. Flere patruljebiler stanset utenfor med snurrende blålys. Jeg hadde en politimann på hver side av meg. Jeg var ferdig. I tankene så jeg for meg hver eneste etappe framover – håndjern, politibil, ventecellen med klosettet midt på gulvet og all den verste bermen fra hovedstaden, avhørene, den bedritne kaffen, den ubrukelige offentlig oppnevnte forsvareren, fengslingsmøtet: dommeren som ser ned på meg, slik han hadde gjort ti år tidligere. Men denne gangen ville jeg ikke få noen ny sjanse. Omsider ville de se meg som den jeg var, en kjeltring i en dress jeg ikke hadde betalt for. Jeg kunne ikke engang se gjennom muren av blåkledde politifolk for å finne ut hva som foregikk mellom Davies og Gould.

«Kan jeg hjelpe dere, mine herrer?» Det var Davies, som sto bak meg. Vakten visnet for hans åsyn. Politifolkene trakk seg noen centimeter tilbake.

«Kjenner De denne mannen?» spurte en.

«Selvsagt,» sa Davies. «Han er medarbeider i firmaet mitt. En av de beste jeg har.»

«Og han er en bekjent av admiral Cassidy?»

«Jeg håpet å kunne presentere dem for hverandre over en drink i går, men jeg ble forsinket på kontoret. Jeg hadde tenkt å anbefale denne herren som medlem her i Met. Anup, dette er Michael Ford.»

«Hyggelig å treffe deg,» sa vakten. Jeg kunne se at han reiste bust under det innøvde smilet.

«Samme her,» sa jeg.

«Hva dreier alt dette seg om, da?» spurte Davies.

«Bare en misforståelse, sir,» svarte vakten.

«Da vil dere kanskje ha oss unnskyldt, mine herrer?»

«Naturligvis,» sa etterforskeren.

Davies opptrådte føyelig og snilt, men det var tydelig at han 50

hadde kommandoen her. Jeg fikk omsider en sjanse til å kikke inn i spisesalen. Gould satt fremdeles ved bordet. Han stirret ned i kaffen sin som om den ville si ham noe om fremtiden hans. Det virket som om han hadde fått seg et brått og uventet slag i magen.

«Det er nok best for deg at du går,» hvisket Davies til meg. Han hadde et uutgrunnelig sfinxuttrykk jeg ikke klarte å tyde. Jeg var fremdeles ikke sikker på om det lille innbruddet mitt hadde reddet dagen eller kom til å sprenge karrieren min i fillebiter. Kanskje han bare hadde ryddet politifolkene unna slik at han selv kunne avsi dommen over meg. Like før jeg gikk, sa han til meg: «Vær på kontoret mitt klokken tre.»

Suiten hans lå for enden av den tilsynelatende endeløse sjefskorridoren. Jeg visste at jeg tok dette litt dramatisk, men jeg klarte ikke å riste av meg scenen jeg hadde sett i et dusin filmer, der han som skal henrettes, går gjennom korridoren mellom ventecellene for siste gang. Davies hadde latt meg vente i en liten forgang utenfor kontoret hans til klokka 15.20. Jeg hadde vært våken i omtrent 34 timer, trøttheten lå tungt over meg som et blyteppe hos tannlegen. Omsider så jeg Davies komme gjennom gangen. Han gikk rett inn på kontoret og ga tegn til at jeg skulle følge etter. Jeg ble stående der idet han stanset ved siden av skrivebordet.

En stund gransket han meg med det samme uutgrunnelige blikket, og så tok han noe fra en lomme og holdt det opp mellom tommelen og pekefingeren. Det var en liten skrue, og den så fryktelig kjent ut. Jeg hadde satt på plass mange nok skruer til at bakveggen i båsen var festet, og de øvrige hullene hadde jeg dekket med fliser og spon fra treverket. Men jeg hadde vel glemt ett.

«Har du spilt squash i det siste, Ford?»

Jeg holdt munn til jeg kunne se hvor dette bar hen. Davies sto der og dreide skruen langsomt mellom tommel og peke finger, og så kastet han den opp i luften mot meg. Jeg grep den da den var 30 centimeter foran brystet mitt.

«Gould sa ja,» sa Davies.

51

«Og politiet?»

Davies viftet det vekk. «Og ikke bekymre deg for admiralen. Han begynner å bli litt bløt, han hilser på sitt eget speilbilde.»

«Jeg må unnskylde at –» «Glem det. Du har kanskje brukt noen mer cowboyaktige metoder enn jeg ville ha gjort, men det viktige er at vi fikk et ja. Femtiåtte millioner dollar.»

«Femtiåtte?»

Han nikket. «Jeg har ansatt flere folk denne uken.»

«Og hva skjer med Gould? Går du til revisoren i handelsdepartementet, eller til politiet?»

Davies ristet på hodet. «Nittini prosent av disse sakene blir henlagt. Hadde han hatt en masse kroppsdeler fra et menneske der inne i båsen, ville det ha vært noe annet, men det triste faktum er at smøring verdt hundre og tjue tusen bare er skillemynt i denne byen. Men jeg er glad for at du fant det ut.»

«Hvordan overtalte du ham? Bare truet med å avsløre ham? Er det omtrent som …» Jeg prøvde å finne et pent ord for det.

«Utpressing?» sa Davies.

«Nei, sir, jeg mente ikke å antyde –» «Jeg blir ikke fornærmet,» sa Davies og lo litt. «Utpressing er et litt for grovt uttrykk for det arbeidet vi gjør. Skjønt det ville vært et forfriskende direkte ord å bruke. Se det for deg. Du viser en fyr et bilde av ham, han ligger med ræva opp og dunker løs på en prostituert på et motell, og du sier: ’Stem for reform av valgkampfinansieringen nå, ellers er det kvelden for deg!’»

Davies tenkte litt på det en stund. «Det er så enkelt og greit at det har en viss appell, jeg må innrømme det. Men nei. Gould er en smarting. Man trenger bare å si at man har hørt han er litt ille ute.

Man sier man kanskje kan hjelpe ham slik at han unngår ubehageligheter. Vanligvis trenger man ikke engang å si såpass. Plutselig er han lutter øre, plutselig så hyggelig. Folk får ikke makt ved å være sløve, i hvert fall ikke når det handler om deres egeninteresse.»

Davies fortsatte: «Det er vinn-vinn. I det typiske tilfellet lirer 52

fyren av seg alle rampestrekene han har drevet med, fortere og sikrere enn noen granskning av hans etiske standard ville ha oppnådd. I mellomtiden presenterer vi våre anliggender. Vi gjør det beste ut av deres dårlige oppførsel.»

Jeg sto ved vinduet og betraktet den lille skruen mellom de fremdeles såre fingertuppene mine.

«Du ble slengt inn på banen ganske brått, Mike. Du ser aldri slikt i avisene. Men det er slik ting foregår. Jeg tror du egner deg til dette.»

Det føltes ikke riktig. Kanskje var det den merkelige motviljen: Når man ønsker seg noe så sterkt i så lang tid, er man redd for å ta imot det når det kommer. Eller kanskje jeg bare ville at alt skulle være svart eller hvitt. Jeg ville ha det anstendige livet uten fnugg av gråsoner. Og nå hadde jeg oppdaget at det jeg flyktet mot, var filtret inn i det jeg flyktet fra.

«Det er noe du bør vite, sir. Full åpenhet. Angående de problemene –» «Jeg vet alt jeg trenger å vite om deg, Mike. Jeg ansatte deg … vel, ikke på grunn av det, men på grunn av det gode du kan utrette med det.»

Han holdt fram hånden. «Er du fremdeles om bord?»

Jeg kunne se himmelen over hovedstaden gjennom vinduet bak ham. All verdens kongeriker og all deres prakt.

«Ja, sir,» sa jeg. Vi tok hverandre i hånden.

«Bra,» sa han. «Nå kaller du meg Henry. Måten du sier ’sir’ på, får meg til å føle meg som en jævla sersjant. Og si til eiendomsmegleren at du tar det huset i Inglewood Terrace.»

Huset i Mount Pleasant. «Det er mulig jeg ser det an litt, finner et sted med lavere leie, legger meg opp litt mer penger.»

«Leie?» sa Davies. «Nei. Hvis du liker det, kjøper du det. Du må forstå dette, Mike: Du behøver aldri mer å bekymre deg om penger.»

«Vel, jeg har jo noe gammel gjeld, studielån. Kanskje tiden ikke er inne –» 53

Han skjøv en mappe over skrivebordet. «Den sivile saken mot Crenshaws inkassobyrå. Kan arkiveres nå. Straffesaken berammes innen onsdag. Vi skal knuse dem fullstendig.»

Han geleidet meg mot et par fløydører før jeg i det hele tatt registrerte hva som foregikk.

«Marcus skal være mentoren din, men jeg tenkte jeg skulle presentere deg for resten av gjengen.»

Han åpnet dørene til et møterom som stilte The Met Club helt i skyggen. Sjefene – et galleri av de tyngste tungvekterne av dem alle – satt og ventet på meg.

«Hør her, alle sammen. Det gleder meg å presentere Michael Ford, vår nyeste seniorfullmektig.»

De klappet, og så måtte jeg gå runden og håndhilse og klappes på skulderen. Jeg hadde vært hos Davies i fire måneder – fra mai og ut august. En eller annen fortalte meg at det var den raskeste forfremmelsen i firmaets historie.

Davies holdt opp hånden, og det ble stille i rommet. «Nå går vi,» sa han med den halvt hviskende stemmen sin. «Jeg ser dere alle sammen om en halv time på Brasserie Beck. Vi har rommet helt innerst.»

Sjefene gratulerte meg etter hvert som de toget ut. Davies fulgte meg ned til andre etasje og et nydelig kontor, like koselig som et bibliotek i Oxford.

«Vi flytter deg opp hit på mandag.»

Han merket at jeg vurderte avstanden, ikke mer enn 15–16 meter, til Annie Clarks dør. Han smilte sitt vageste smil, men sa ikke et ord. Fyren visste virkelig hvilke spaker han skulle trekke i.

«Hva vil du ha, Mike? Si det.»

Jeg var helt tom. Jeg hadde alt jeg hadde strevd for. Et anstendig liv, en god jobb, respekt. Og mer enn det, noe jeg aldri hadde trodd var mulig. Jakten på Gould hadde gitt meg en spenning som jeg hadde savnet i flere år, helt siden jeg sluttet med kjeltringvirksomheten. Og Davies var fornøyd med det, både det ærlige arbeidet og de ikke-fullt-så-ærlige vanene jeg aldri kunne legge av meg. Jeg 54

kunne være den mannen jeg ønsket å være, uten å måtte legge skjul på hvor jeg kom fra.

«Jeg er fornøyd, sir. Virkelig. Dette er altfor mye.»

«Hva som helst,» insisterte han. Dette var ingen øvelse i inspirasjon, forsto jeg. Han mente alvor. Jeg var taus en stund, før jeg våget å ta ham på ordet.

«Jeg vet ikke om dette er rette …» Jeg lot setningen henge. Han trodde sannsynligvis at jeg vurderte hva slags ønske som var realistisk: en Mercedes SLK 230, mitt eget private toalett. Men det eneste jeg kom på, var vanskeligere, fordi jeg hadde holdt det skjult så lenge, og fordi, om jeg skal si den harde sannheten, en liten del av meg ville ikke engang ha det.

«Faren min,» sa jeg. «Han …» Jeg tidde.

«Jeg vet om faren din.»

«Han skal vurderes for prøveløslatelse om en tid. Han har sittet inne i seksten år og har åtte igjen. Kan du hjelpe meg med å få ham ut?»

«Jeg skal gjøre alt jeg kan, Mike. Alt.»