Mørk engel
Laini Taylor
Mørk engel Oversatt av Silje Beite Løken
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Daughter of Smoke & Bone Copyright © 2011 by Laini Taylor This edition was published by arrangements with Little, Brown and Company, New York, New York, USA. All rights reserved. © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2012 Oversatt fra engelsk av Silje Beite Løken Omslagsdesign: Dave Caplan og Alison Impey Tilrettelegging av design: Nic Oxby Omslagsfoto: Jente © Lea Bernstein/arcangel-images, maske og røyk: © Shutterstock Forfatterfoto: © Ali Smith Omslag © 2011 by Hachette Book Group, Inc. Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 11,1/14,55 pt Trykk og innbinding: TBB Slovakia Trykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-389-7
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Dedisert til TK
Det var en gang kjĂŚrlighet oppsto mellom en engel og en djevel. Det endte ikke godt.
1. Umulig å skremme Det var ingenting ved denne morgenen som sa Karou at noe kom til å skje. Hun gikk langs de snødekte brosteinsgatene og var på vei til skolen. Det virket som en hvilken som helst uskyldig mandag, med unntak av den vanlige mandagsfølelsen, for ikke å snakke om januarfølelsen. Ute var det kaldt og mørkt – midtvinters sto ikke sola opp før klokken åtte – men det var også noe vakkert ved denne årstiden. Dalende snø og grålysning samarbeidet om å legge et spøkelsesaktig skjær over Praha, som på et ferrotypi, sølvaktig og disig. På hovedveien, som gikk langs elven, dundret trikker og busser forbi og knyttet denne morgenen opp til det 21. århundre. Men på de roligere stikkveiene kunne den vinterlige stillheten høre hjemme i en annen tid. Snø, stein og spøkelsesaktig lys, Karous skritt og den ærlette dampen som steg opp fra kaffen hennes. Hun var alene og grublet over hverdagslige problemstillinger: skole, gjøremål. Innimellom kjente hun et stikk av kjærlighetssorg, slik kjærlighetssorgen har det med å slå til, men hun bet seg i leppen og slo den stikkende smerten fra seg, bestemt og tydelig på at hun var kommet over den. Hun holdt pappkruset med kaffe i den ene hånden og dro jakken tettere rundt seg med den andre. En arbeidsmappe hang fra den ene skulderen, og håret hennes – utslått, langt og blått som påfuglær – ble dekket av et tynt blondelag av snøfnugg. 9
Det var en helt vanlig dag. Og så. Snerring, raske steg, og hun ble angrepet bakfra, dratt hardt inn mot en manns brede brystkasse mens hender rykket skjerfet av henne og hun kjente tenner – tenner – mot den bare halsen. Napping. Angrepsmannen småbet i henne. Hun forsøkte irritert å riste ham av seg uten å søle ut kaffen, men noe skvettet ut av koppen og la seg i den skitne snøen. «Herregud, Kazimir, hold opp,» glefset hun idet hun snudde seg mot ekskjæresten. Gatelyset falt mykt mot det vakre ansiktet hans. Idiotisk pene mann, tenkte hun og dyttet ham bort fra seg. Det idiotiske ansiktet. «Hvordan skjønte du at det var meg?» spurte han. «Det er alltid deg. Og du får det aldri til.» Kazimir levde av å hoppe fram fra det ene og det andre, og han var frustrert over at han aldri klarte å skremme Karou. «Det er helt umulig å skremme deg,» klagde han og lagde en surmulende trutmunn som han trodde var uimotståelig. For ikke lenge siden hadde den fortont seg som uimotståelig. Hun ville ha stilt seg opp på tå og smakt på den lett utstående underleppen, ført tungen lokkende over den, latt tennene følge etter og bitt den ertende før hun ville ha latt seg fortape i et kyss som fikk henne til å smelte mot ham som solvarm honning. Men den tiden var absolutt over. «Kanskje du ikke er skremmende nok,» sa hun og gikk videre. Kazimir tok henne igjen, ruslet ved siden av henne og stakk hendene i lommene. «Men jeg er skremmende. Snerringen? Bittet? Ethvert normalt menneske ville fått hjerteinfarkt. Ikke du, du som har isvann i stedet for blod.» Da hun overså ham, la han til: «Josef og jeg skal starte en 10
ny omvisning. Gamlebyen vampyrferd. Turistene kommer til å kaste seg over oss.» Sikkert, tenkte Karou. Turistene betalte i dyre dommer for Kazimirs spøkelsesomvisninger, som besto av å bli føyset gjennom de trange smugene i Praha etter mørkets frambrudd og stoppe opp ved steder der noen var blitt myrdet, slik at «spøkelser» kunne hoppe fram fra portrom og sette en støkk i dem. Selv hadde hun spilt spøkelse ved flere anledninger, hun hadde vist fram et blodig hode og stønnet mens turistenes skrik ble etterfulgt av latter. Det hadde vært morsomt. Kazimir hadde vært morsom. Men ikke nå lenger. «Lykke til,» sa hun matt og stirret framfor seg. «Vi kunne hatt bruk for deg,» sa Kazimir. «Nei.» «Du kunne spilt en sexy vampyrtøs …» «Nei.» «Lokke menn til …» «Nei.» «Du kunne hatt på deg den silkecapen …» Karou rettet seg opp. Kazimir godsnakket med myk røst: «Du har den fremdeles, har du ikke, jenta mi? Det er det vakreste jeg noensinne har sett, den svarte silken mot den hvite huden din …» «Hold kje,» hveste hun og stoppet midt på Maltesertorget. Herregud, tenkte hun. Så teit hun hadde vært da hun falt for denne dumme og deilige gateskuespilleren. Hvordan hadde det falt henne inn å kle seg ut for ham og gi ham slike minner? Så ekstremt teit. Ensom og teit. Kazimir hevet en hånd for å erne et snøfnugg som hadde lagt seg på en av øyenvippene hennes. Hun sa: «Rør meg, og du får kaffen i trynet.» Han senket hånden. «Rolig, rolig, min hissige Karou. Når 11
skal du slutte å være så sint på meg? Jeg har jo sagt at jeg er lei meg.» «Og du kan godt være lei deg, men vær det et annet sted.» De snakket tsjekkisk, og hennes tillærte uttale passet perfekt sammen med hans innfødte. Han sukket, var irritert over at Karou fremdeles avslo unnskyldningene hans. Avslag sto det ingenting om i manuset han trodde de fulgte. «Kom igjen,» lokket han. Stemmen hans var hes og myk samtidig, som en bluessangers blanding av grus og fløyel. «Vi hører sammen, du og jeg.» Hører sammen. Karou håpte virkelig at hvis hun «hørte sammen» med noen, så var det ikke Kazimir. Hun kikket på ham, den vakre Kazimir. Smilet hans pleide å kalle henne til seg, dra henne inn i armene hans. Det hadde virket som en fin plass å oppholde seg, som om fargene i verden var klarere sammen med Kazimir, sanseinntrykkene dypere. Men favntaket hans hadde også vært et populært sted, og andre jenter søkte dit når hun var borte. «Svetla kan sikkert spille vampyrtøsen din,» sa hun. «Hun kan i alle fall det med tøseriet.» Han så plaget ut. «Jeg vil ikke ha Svetla. Det er deg jeg vil ha.» «Så synd. Jeg er ikke ledig.» «Ikke si det,» sa han og strakte seg etter den ene hånden hennes. Hun trakk seg unna, kjente at et stikk av kjærlighetssorg var i emning til tross for at hun hadde gjort en god innsats i å framstå som uinteressert. Ikke verdt det, sa hun til seg selv. Overhodet ikke i nærheten av å være verdt det. «Du er vel klar over at du følger etter meg?» «Pøh, jeg følger ikke etter deg. Jeg skulle denne veien.» «Særlig,» sa Karou. De befant seg i nærheten av skolen hennes. Den bøhmiske kunstskolen var en privat videregående 12
skole i et rosa barokkslott, det berømte stedet der to unge tsjekkiske motstandsmenn hadde skåret over strupen på en gestapokommandant og skrevet frihet i blod. Det ble kun et kort og tappert oppvigleri før de ble fakket og spiddet på støpejernsporten på gårdsplassen. Nå stimlet elevene sammen rundt den samme porten, røykte, ventet på venner. Men Kazimir var ikke elev ved skolen – han var flere år eldre enn Karou, tjue år gammel – og hun hadde aldri opplevd at han hadde stått opp før tolv. «Hvorfor er du egentlig oppe så tidlig?» «Jeg har fått en ny jobb,» sa han. «Den begynner tidlig.» «Hva, har du begynt med vampyromvisning på morgenkvisten?» «Det er ikke det. Dette er noe annet. En slags … avsløring.» Nå gliste han. Hoverte. Han ville at hun skulle spørre hva den nye jobben gikk ut på. Hun skulle i alle fall ikke spørre. Med en gjennomført likegyldig mine sa hun: «Ja ja, du får kose deg,» og gikk. Kazimir ropte etter henne. «Vil du ikke vite hva det er?» Han gliste fremdeles. Hun hørte det på stemmen hans. «Jeg bryr meg ikke,» ropte hun tilbake og gikk gjennom portåpningen. * * * Hun skulle nok ha spurt.