VINDENS NAVN KONGEDREPERKRØNIKEN: DAG ÉN PATRICK ROTHFUSS OVERSATT AV MORTEN HANSEN, MNO
Til min mor, som lærte meg å elske bøker, og som åpnet døren til Narnia, Pern og Midgard. Og til min far, som lærte meg at hvis jeg først skulle gjøre noe, skulle jeg ta meg tid til å gjøre det skikkelig.
Takk Til … … alle som leste de tidlige utkastene. Dere er legio, for mange å nevne, men ikke for mange å være glad i. Det var takket være deres oppmuntring at jeg fortsatte å skrive. Det var takket være deres kritikk at jeg er blitt en bedre forfatter. Hadde det ikke vært for dere, ville jeg ikke ha vunnet … … konkurransen Writers of the Future. Hadde det ikke vært for deres forfattersirkel, ville jeg aldri ha truffet mine fantastiske antologikamerater fra bind 18 eller … … Kevin J. Anderson. Hadde det ikke vært for hans råd, ville jeg aldri ha havnet hos … … Matt Bialer, den beste agent som tenkes kan. Hadde det ikke vært for hans veiledning, ville jeg aldri ha solgt boken til … … Betsy Wilheim, min kjære redaktør og forlagssjef i DAW. Hadde det ikke vært for henne, ville du ikke holdt denne boken i hånden nå. En lignende bok, kanskje, men akkurat denne boken ville ikke ha eksistert. Og til slutt til Mr. Bohage, historielæreren min på high school. I 1989 sa jeg til ham at jeg skulle nevne ham i min første roman. Jeg holder det jeg lover.
PROLOG En stillhet i tre deler Det var kveld igjen. På vertshuset Veisteinen rådet stillheten, og det var en stillhet i tre deler.
Den mest åpenbare delen var en hul, rungende stillhet, som besto av ting som
manglet. Hadde det blåst, ville vinden ha sust i trærne, fått vertshusskiltet til å knirke på krokene og jaget stillheten bortover veien som slepende høstløv. Hadde det vært folksomt der, om så bare en håndfull menn inne på vertshuset, ville de ha fylt stillheten med prat og latter, med den typen skrammel og larm man forventer på en kro i de mørke kveldstimene. Hadde det vært musikk å høre … men nei, selvfølgelig var det ingen musikk. Faktisk fantes ikke noe av dette, og dermed besto stillheten.
Inne på Veisteinen satt to menn tett sammen i en krok av rommet. De drakk med
stille besluttsomhet og unngikk alvorlige samtaler om urovekkende nyheter. På den måten bidro de til den store, hule stillheten med en som var liten og dyster. Det skapte en slags legering, et kontrapunkt.
Den tredje stillheten var ikke så lett å oppdage. Om du lyttet i en time, ville du
kanskje begynne å kjenne den i tregulvet under føttene dine og i de grove, flisete tønnene bak disken. Den lå i tyngden av den svarte steinpeisen som holdt på varmen fra en ild som for lengst hadde brent ut. Den lå i en hvit linkluts langsomme bevegelse frem og tilbake når den ble dratt langs treverket i bardisken. Og den lå i hendene på mannen som sto der og pusset en mahogniflate som allerede skinte i lampelyset.
Mannen hadde ildrødt hår, rødt som flammer. Øynene var mørke og fjerne, og han
beveget seg med den ubestemmelige sikkerheten som kommer av kunnskap om mangt og mye.
Veisteinen var hans, akkurat som den tredje stillheten var hans. Dette var passende,
siden det var den største stillheten av de tre, en stillhet som svøpte de andre inn i seg. Den var dyp og vid som høstens ende. Den var tung som en stor stein, glattslipt av elvevann. Det var en tålmodig lyd som ledet tanken hen på snittblomster, lyden av en mann som venter på å dø.
FØRSTE KAPITTEL Et sted for demoner Det var felledagskveld, og de vanlige gjestene hadde samlet seg på vertshuset Veisteinen. Fem stykker var ikke mye til forsamling, men fem var så mange som man noensinne så på Veisteinen nå for tiden, siden tidene var som de var.
Gamle Kobb fylte sin rolle som historieforteller og utdeler av råd. Mennene ved
bardisken tok slurker av glassene sine mens de hørte på. I bakrommet sto en ung vertshusholder bak døren, utenfor synsvidde, og smilte mens han lyttet til detaljene i en velkjent historie.
"Da Taborlin den store våknet, oppdaget han at han var innelåst høyt oppe i et tårn.
De hadde tatt sverdet hans og ribbet ham for verktøyene hans: nøkkel, mynt og lys, alt var borte. Men det var ikke det verste engang, ser dere …" – Kobb gjorde en kunstpause – "… for lampene på veggen brant med blå flamme!"
Gram, Jakk og Sjurd nikket for seg selv. De tre vennene hadde vokst opp sammen, og
de hadde hørt mye på Kobbs historier og blåst i rådene hans.
Kobb så nøye på det nyere, mer oppmerksomme medlemmet av hans lille publikum,
smedens lærling. "Vet du hva det betydde, gutt?" Alle kalte smedlærlingen for "gutt", til tross for at han var en hånd høyere enn noen andre der. Slik småbyer gjerne er, ville han antakelig bli hetende "gutt" helt til han fikk helskjegg eller til slutt slo noens nese til blods.
Gutten nikket sakte. "Chandrierne."
"Akkurat," sa Kobb fornøyd. "Chandrierne. Alle vet at blå ild er et av tegnene på dem.
Nå ble han – "
"Men hvordan hadde de funnet ham?" avbrøt gutten. "Og hvorfor drepte de ham
ikke da de hadde sjansen?"
"Hysj da, du får svar på alle spørsmål før historien er over," sa Jakk. "La ham fortelle,
nå."
"Det er ikke nødvendig, Jakk," sa Gram. "Gutten er bare nysgjerrig. Drikk, nå."
"Jeg har allerede drekki opp," knurret Jakk. "Jeg trenger en til, men verten driver
fortsatt og flår rotter der inne i bakrommet." Han hevet stemmen og dunket det tomme kruset sitt i mahognidisken med en hul lyd. "Hei! Vi er tørste her ute!"
Vertshusholderen dukket opp med fem skåler med kjøttgryte og to varme, runde
brød. Han tappet mer øl til Jakk, Sjurd og gamle Kobb, hele tiden med et preg av travel effektivitet.
Historien måtte vente mens mennene tok for seg av middagen. Gamle Kobb hogg
innpå fra skålen med kjøttgryte med en innbitt ungkars rovgriske effektivitet. De andre satt fortsatt og blåste på den rykende maten da han jafset i seg den siste brødbiten sin og fortsatte med historien.
"Nå måtte Taborlin rømme, men da han så seg omkring, oppdaget han at det ikke var
noen dør i cella. Ingen vinduer. På alle sider var det bare glatt, hard stein. Det var en celle som ingen noen gang hadde rømt fra.
Men Taborlin kjente navnet på alle ting, og dermed lystret alle ting hans befaling. Han
talte til steinen: 'Brist!', sa han, og steinen brast. Veggen ble revet i stykker som et papirark, og gjennom hullet kunne Taborlin se himmelen og puste inn den liflige vårlufta. Han gikk bort til kanten og så ned, og uten å nøle steg han ut i tomme luften …"
Gutten så storøyd på ham. "Det er ikke sant!"
Kobb nikket alvorlig. "Så Taborlin falt, men han fortvilte ikke. For han visste vindens
navn, og dermed adlød vinden ham. Han talte til vinden, og den tok ham forsiktig i armene og omfavnet ham. Den bar ham ned til bakken så varlig som et tisteldun, og satte ham ned på beina, mildt som en mors kyss.
Og da han kom ned på bakken og tok seg til siden der de hadde stukket ham, så han
at han knapt hadde en skramme. Det kan jo hende det bare var flaks," sa Kobb og prikket seg megetsigende på siden av nesen med en finger. "Eller kanskje det hadde noe å gjøre med amuletten han bar under skjorta."
"Hvilken amulett?" spurte gutten ivrig med mat i munnen.
Gamle Kobb lente seg tilbake på stolen, glad for muligheten til å utbrodere historien.
"Noen dager tidligere hadde Taborlin truffet en kramkar på veien. Og selv om Taborlin ikke hadde så mye mat, delte han middagen sin med gamlingen."
"Fornuftig gjort, også," sa Gram lavt til gutten. "Alle vet jo: 'En kramkar gjengjelder
vennlighet dobbelt.'"
"Nei, nei," mumlet Jakk. "Nå surrer du. 'En kramkars råd gjengjelder vennlighet
dobbelt,' heter det."
For første gang den kvelden tok vertshusholderen til orde. "Dere hopper faktisk over
mer enn halvparten," sa han der han sto i døråpningen bak disken. "En kramkar gjør alltid opp sin gjeld: én gang for handel utført vel, to gang for hjelp som gis med glede, tre gang for den som vil ham smede." Mennene ved bardisken virket nesten overrasket over å se at Kote sto der. De hadde kommet til Veisteinen hver felledagskveld i flere måneder, og Kote hadde aldri skutt inn noen egne bemerkninger før. Ikke at det var noe annet å vente, egentlig. Han hadde ikke bodd i byen lenger enn et års tid. Han var fortsatt en fremmed. Smedlærlingen hadde bodd her siden han var elleve, og han ble fortsatt kalt "gutten fra Rannish", som om Rannish var et fremmed land og ikke bare en by mindre enn fem mil unna.
"Bare noe jeg har hørt en gang," sa Kote for å fylle stillheten, åpenbart brydd.
Gamle Kobb nikket, før han kremtet og fortsatte med historien. "Nå hadde det seg
sånn at denne amuletten var verdt en hel bøtte med gullrojaler, men siden Taborlin hadde vært så vennlig, solgte kramkaren den til ham for bare en jernpenning, en kobberpenning og en sølvpenning. Den var svart som en vinternatt og kald som is å ta på, men så lenge Taborlin hadde den om halsen, ville han gå trygg for onde skapninger. Demoner og sånt."
"Jeg skulle gitt mye for å ha en sånn nå for tida," sa Sjurd dystert. Han hadde drukket
mest og snakket minst i løpet av kvelden. Alle visste at det hadde skjedd noe fælt ute på gården hans sist kyndelsdagskveld, men siden de var gode venner, visste de bedre enn å prøve å få detaljene ut av ham. I hvert fall ikke så tidlig på kvelden, ikke når de var så edru som nå.
"Ja, hvem ville vel ikke det?" sa gamle Kobb forstandig og tok en stor slurk.
"Jeg visste ikke at chandrierne var demoner," sa gutten. "Jeg har hørt – "
"De er ikke demoner," sa Jakk bestemt. "De var de seks første menneskene som sa
nei til Tehlus veivalg, og han forbannet dem og sa at de skulle vandre i alle jordens – "
"Er det du som forteller denne historien, Jakob Gange?" sa Kobb skarpt. "For i så fall
skal jeg tie stille, så du får fortsette."
De to mennene skulte på hverandre en lang stund. Til slutt så Jakk bort og mumlet
noe som med litt godvilje muligens kunne tolkes som en unnskyldning.
Kobb snudde seg mot gutten igjen. "Det er det som er den store gåten med
chandrierne," forklarte han. "Hvor kommer de fra? Hvor tar de veien når de har utrettet sine blodige ugjerninger? Er de mennesker som har solgt sjelen sin? Demoner? Ånder? Ingen vet." Kobb ga Jakk et dypt foraktelig blikk. "Selv om hver eneste treskalle påstår at han vet …"
Dermed forsvant historien i ytterligere kjekling, om chandriernes natur, tegnene som
varslet om deres nærvær for de som var oppmerksomme, og hvorvidt amuletten ville beskytte Taborlin mot røvere, gale hunder eller å ramle av hesten. Diskusjonen begynte å bli opphetet da inngangsdøren ble slått opp med et smell.
Jakk så i retning av døren. "Det var på tide du kom, Kasper. Forklar denne forbaskede
tosken forskjellen på en demon og en hund. Alle ve – " Jakk stanset midt i setningen og styrtet bort til døren. "Guds kropp, hva har skjedd med deg?"
Kasper kom inn i lyset, blek i ansiktet og innsmurt med blod. Han holdt et gammelt
saldekken presset mot brystet. Det hadde en pussig, ujevn form, som om det var surret rundt en bunt med tennved.
Vennene hans fór opp fra plassene sine og skyndte seg frem da de fikk se ham. "Ingen
fare," sa han mens han beveget seg sakte innover i skjenkerommet. Han hadde et vilt blikk i øynene, som en skremt hest. "Ingen fare. Ingen fare."
Han slapp det sammenrullede dekkenet ned på nærmeste bord, hvor det falt hardt
mot treet, som om det var fullt av stein. Klærne hans var fulle av lange, rette flenger. Den grå skjorten hang i løse filler unntatt der noen mørkerøde flekker fikk den til å klistre seg til kroppen.
Gram prøvde å hjelpe ham ned i en stol. "Guds mor. Sett deg, Kasper. Hva har skjedd
med deg? Sett deg."
Kasper ristet sta på hodet. "Ingen fare, sier jeg jo. Jeg er ikke så hardt skadd."
"Hvor mange var det av dem?" spurte Gram.
"Én," sa Kasper. "Men det er ikke sånn som du tror –"
"Pokker. Jeg har jo sagt det til deg, Kasper," sa gamle Kobb utålmodig med den
formen for engstelig sinne som bare slektninger og nære venner kan mønstre. "Jeg har sagt
det i flere måneder. Du må ikke gå ut alene. Ikke til Baedn engang. Det er ikke trygt." Jakk la en hånd på armen til den gamle mannen for at han skulle være stille.
"Sett deg nå," sa Gram, som fortsatt prøvde å geleide Kasper ned i en stol. "Så vi kan
få av deg skjorta og vasket bort blodet."
Kasper ristet på hodet. "Det er ingen fare. Jeg fikk noen kutt, men blodet er for det
meste fra Nelly. Den hoppet på henne. Drepte henne halvannen fjerding utenfor byen, på den andre siden av Gammelbrua."
Et øyeblikks alvorlig stillhet fulgte denne nyheten. Smedlærlingen la hånden
medfølende på Kaspers skulder. "Fanken. Det var leit. Hun var snill som et lam også. Aldri noe biting eller sparking når du kom for å få henne skodd. Beste hesten i byen. Fanken. Jeg er …" Han tidde. "Fanken. Jeg vet ikke hva jeg skal si." Han så seg hjelpeløst omkring.
Kobb klarte til slutt å frigjøre seg fra Jakk. "Jeg har jo sagt det til deg," gjentok han og
hyttet med fingeren mot Kasper. "Det har streifet folk rundt her i det siste som ville ta livet av deg for et par penninger, for ikke å snakke om en hest og ei kjerre. Hva skal du gjøre nå? Dra kjerra selv?"
Det ble ubehagelig stille en liten stund. Jakk og Kobb skulte på hverandre mens de
andre så ut som de ikke visste hva de skulle si, usikre på hvordan de skulle trøste vennen sin.
Vertshusholderen beveget seg forsiktig gjennom stillheten. Med armene fulle gikk
han smidig rundt Sjurd og begynte å sette opp noen gjenstander på et bord like ved: en bolle med varmt vann, en saks, litt rent lin, et par glassflasker, nål og silketråd.
"Dette ville aldri ha skjedd hvis han hadde hørt på meg i utgangspunktet," mumlet
gamle Kobb. Jakk prøvde å få ham til å tie stille, men Kobb viftet ham unna. "Jeg sier det bare som det er. Det var fordømt synd med Nelly, men nå får han høre etter, ellers ender det med at han stryker med. Du har ikke flaks to ganger med sånne folk."
Kaspers munn ble en tynn strek. Han strakte ut hånden og dro i kanten på det blodige
dekkenet. Det som var inni, rullet rundt og satte seg fast i stoffet. Kasper dro hardere, og det skramlet som om en sekk med store, flate elvesteiner var blitt helt ut på bordet.
Det var en edderkopp så stor som et vognhjul, svart som skifer.
Smedlærlingen hoppet bakover og skumpet borti et bord så det veltet. Han holdt på å
gå over ende selv også. Kobb fikk fullstendig hakeslipp. Gram, Sjurd og Jakk kom med ordløse, forskrekkede lyder og trakk seg unna med hendene løftet til ansiktet. Kasper tok et
skritt bakover som nesten var som en nervøs rykning. Stillheten fylte rommet som kaldsvette.
Vertshusholderen rynket pannen. "De kan umulig ha kommet så langt vest ennå," sa
han lavt.
Hadde det ikke vært for stillheten, ville antakelig ingen ha hørt ham. Men det gjorde
de. De slet blikket bort fra skapningen på bordet og stirret stumt på den rødhårede mannen.
Jakk var den første som fikk igjen munn og mæle. "Vet du hva dette er?"
Vertshusholderen var fjern i blikket. "Scraeler," sa han tankefullt. "Jeg trodde at
fjellene – "
"Scraeler?" avbrøt Jakk. "Ved Guds svartsvidde kropp, Kote. Har du sett disse
skapningene før?"
"Hva?" Den rødhårede vertshusholderen så brått opp, som om han plutselig husket
hvor han var. "Å. Nei. Nei, selvfølgelig ikke." Da han så at han var den eneste som sto innenfor en armlengdes avstand fra den mørke skapningen, tok han et behersket skritt tilbake. "Bare noe jeg har hørt." De stirret på ham. "Husker dere kjøpmannen som kom gjennom byen her for omtrent to spann siden?"
Alle nikket. "Det svinet prøvde å ta ti penninger for et halvt skålpund salt," sa Kobb
automatisk. Det var kanskje hundrede gang han gjentok klagen.
"Skulle ønske jeg hadde kjøpt litt," mumlet Jakk. Gram nikket taust.
"Han var en skitten spik," freste Kobb, som lot til å finne trøst i de velkjente ordene.
"Jeg kunne kanskje betalt to i stramme tider, men ti er jo rene røveriet."
"Ikke hvis det er flere sånne på veien," sa Sjurd dystert.
Alles blikk vendte tilbake til skapningen på bordet.
"Han fortalte at han hadde hørt snakk om sånne borte i traktene ved Mellskar," sa
Kote fort og så på de andre mens de betraktet skapningen på bordet. "Jeg trodde han bare prøvde å drive opp prisene."
"Hva mer sa han?" spurte Kasper.
Vertshusholderen så ettertenksom ut et øyeblikk, så trakk han på skuldrene. "Jeg fikk
ikke hele historien. Han var ikke i byen mer enn et par timer."
"Jeg liker ikke edderkopper," sa smedlærlingen. Han holdt seg på den andre siden av
et bord om lag fem meter unna. "Legg noe over den."
"Det er ingen edderkopp," sa Jakk. "Den har ingen øyne."
"Den har ingen munn heller," påpekte Kasper. "Hvordan spiser den?"
"Hva spiser den?" sa Sjurd mørkt.
Vertshusholderen fortsatte å betrakte skapningen nysgjerrig. Han bøyde seg
nærmere og strakte ut hånden. Alle rygget enda lenger unna bordet.
"Forsiktig," sa Kasper. "Føttene er skarpe som kniver."
"Mer som rakekniver," sa Kote. De lange fingrene hans strøk over skapningens svarte,
slette kropp. "Den er glatt og hard, som keramikk."
"La den være," sa smedlærlingen.
Med forsiktige bevegelser tok vertshusholderen et av de lange, glatte beina og
prøvde å brekke det med begge hender, som en pinne. "Ikke keramikk," rettet han. Han la det mot bordkanten og la tyngden sin mot det. Det brakk med et skarpt smell. "Mer som stein." Han så opp på Kasper. "Hvordan fikk den alle disse sprekkene?" Han pekte på de tynne brister som gikk på kryss og tvers over kroppens glatte, svarte ytre.
"Nelly falt oppå den," sa Kasper. "Den hoppet ut fra et tre og begynte å klatre rundt
på henne og kutte henne opp med føttene. Den var så rask. Jeg skjønte ikke hva som skjedde engang." Kasper sank omsider ned i stolen som Gram hadde prøvd å styre ham bort til. "Hun viklet seg inn i seletøyet og falt på udyret så noen av beina brakk. Så kom den etter meg og kravlet over hele meg." Han la armene i kors på brystet og grøsset. "Jeg klarte å få den av meg og tråkket på den så hardt jeg kunne. Så kom den seg opp på meg igjen …" Han tidde, askegrå i ansiktet.
Vertshusholderen nikket for seg selv mens han fortsatte å dytte borti skapningen.
"Det er ikke noe blod her. Ingen organer. Den er bare grå inni." Han pirket i den med en finger. "Som en sopp."
"Store Tehlu, la den være, da," tryglet smedlærlingen. "Noen ganger rykker det i
edderkopper etter at man har drept dem."
"Skjerp dere, nå," sa Kobb bitende. "Edderkopper blir ikke store som griser. Dere vet
hva dette er." Han så seg omkring og sørget for å få øyekontakt med hver og én. "Det er en demon."
De så på den knuste skapningen. "Gi deg nå," sa Jakk, som protesterte mest av
gammel vane. "Det er jo ikke …" Han gjorde en vag gest. "Det kan ikke bare …"
Alle skjønte hva han tenkte. Visst fantes det demoner i verden. Men de var som
Tehlus engler. De var som helter og konger. De hørte hjemme i historier. De hørte hjemme
der ute. Taborlin den store mante frem ild og lyn for å tilintetgjøre demoner. Tehlu knuste dem med hendene og sendte dem hylende ut i det navnløse tomrommet. De var ikke noe som barndomsvennen din trampet i hjel på veien til Baedn-‐Bryt. Det var jo latterlig.
Kote dro hånden gjennom det røde håret, så brøt han stillheten. "Det finnes en måte
å få klarhet i det på," sa han og stakk hånden i lommen. "Jern eller ild." Han dro opp en bulende skinnpung.
"Og Guds navn," påpekte Gram. "Demoner frykter tre ting: kaldt jern, ren ild og Guds
hellige navn."
Vertshusholderen knep munnen sammen i en rett strek som nesten, men ikke helt,
ga ham en bister mine. "Selvfølgelig," sa han idet han tømte innholdet i pungen ut på bordet og deretter rotet gjennom haugen med mynter: tunge sølvtalenter og tynne sølvbiter, kobberdanker, avbrutte halvpenninger og jernskjerver. "Har noen en spik?"
"Bare bruk en skjerv," sa Jakk. "Det er bra jern."
"Jeg vil ikke ha bra jern," sa vertshusholderen. "En skjerv inneholder for mye kull. Den
er nesten som stål."
"Han har rett," sa smedlærlingen. "Bare at det ikke er kull. Man bruker koks til å lage
stål. Koks og kalk."
Vertshusholderen nikket ærbødig til gutten. "Det vet du best, unge mann. Det er
tross alt yrket ditt." Til slutt fant de lange fingrene en spik i mynthaugen. Han holdt den opp. "Her har vi en."
"Hva vil den gjøre?" spurte Jakk.
"Jern dreper demoner," sa Kobb usikkert, "men denne er allerede død. Kanskje det
ikke skjer noe i det hele tatt."
"Bare én måte å finne det ut på." Vertshusholderen møtte alles blikk en kort stund,
som om han målte dem. Så snudde han seg målbevisst mot bordet igjen, og de rygget enda et stykke lenger unna.
Kote presset jernspiken mot skapningens svarte side, og det hørtes en kort, skarp
sprakelyd, som en furukubbe som knepper i et varmt bål. Alle skvatt, men slappet av da den svarte skapningen forble liggende stille. Kobb og de andre vekslet ustø smil, som gutter som var blitt skremt av en spøkelseshistorie. Smilene stivnet da rommet ble fylt av den søte, skarpe lukten av råtne blomster og brennende hår.
Vertshusholderen trykket spiken mot bordet med et skarpt klikk. "Jaha," sa han og
børstet av hendene på forkleet. "Det avgjør vel saken. Hva gjør vi nå?" Flere timer senere sto vertshusholderen i døren til vertshuset Veisteinen og lot blikket slappe av og venne seg til mørket. Fotavtrykk av lampeskinn fra vertshusets vinduer falt over grusveien og dørene til smia på den andre siden av veien. Det var ikke noen stor vei, ei heller var den tungt beferdet. Den lot ikke til å føre noe sted, slik enkelte veier gjør. Vertshusholderen trakk et dypt åndedrag i høstluften og så seg rastløst omkring, som om han ventet på at noe skulle skje.
Han kalte seg Kote. Han hadde valgt navnet med omhu da han kom hit. Han hadde
tatt seg et nytt navn av de fleste av de vanlige grunnene, og av et par uvanlige grunner også, ikke minst det at navn var viktige for ham.
Da han kikket opp, så han tusen stjerner glitre i en dypt fløyelssort natt uten måne.
Han kjente dem alle sammen, historiene deres og navnene deres. Han kjente dem på fortrolig vis, slik han kjente sine egne hender.
Kote så ned, sukket uten å merke det selv og gikk inn igjen. Han låste døren og
stengte skoddene for vertshusets brede vinduer, som for å legge avstand mellom seg selv og stjernene med alle deres forskjellige navn.
Han feide gulvet metodisk og passet på å ta alle krokene også. Han tørket av bordene
og bardisken, hele tiden med en tålmodig effektivitet. Da en times arbeid var unnagjort, var vannet i bøtten fortsatt så rent at en dame kunne ha vasket hendene i det.
Til slutt dro han en krakk bak disken og begynte å pusse den veldige utvalget av
flasker som sto mellom de to digre tønnene. Han var ikke på langt nær like bestemt og effektiv med denne oppgaven som han hadde vært med de andre, og det ble snart åpenbart at pussingen bare var en unnskyldning for å berøre og holde. Han nynnet til og med litt, selv om han ikke merket det selv, og ville ha sluttet hvis han hadde vært klar over det.
Mens han dreide flaskene i de lange, elegante hendene sine, slettet den velkjente
bevegelsen ut noen av de trøtte furene i ansiktet slik at han så yngre ut, helt klart ikke tretti ennå. Ikke i nærheten av tretti engang. Ung til vertshusholder å være. Ung til å være en mann med så mange trøtte furer igjen i ansiktet.
Kote gikk opp trappen og åpnet døren øverst. Rommet hans var spartansk, nesten som en munkecelle. Midt i rommet var det et ildsted av svart stein, og det sto også to stoler og et lite skrivebord der. De eneste øvrige møblene utover det var en smal seng med en stor, mørk kiste ved fotenden. Ingenting smykket veggene eller dekket tregulvet.
Det hørtes skritt i gangen, og en ung mann kom inn i rommet med en bolle med
rykende kjøttgryte som luktet pepper. Han var mørk og sjarmerende, snar til å smile og med utspekulerte øyne. "Så sen har du ikke vært på et spann av dager," sa han da han rakte frem bollen. "De må ha hatt gode historier i kveld, Reshi."
Reshi var enda et av vertshusholderens navn, nærmest et kjælenavn. Klangen i det
dro i munnviken hans og fremkalte et syrlig smil mens han sank ned i den dype stolen foran ildstedet. "Nå, hva har du lært i dag, Bast?"
"I dag, mester, har jeg lært hvorfor store elskere har bedre syn enn store lærde."
"Og hvorfor har de det, Bast?" spurte Kote med et snev av munterhet i stemmen.
Bast lukket døren og satte seg i den andre stolen etter å ha snudd den så den vendte
mot læremesteren og ilden. Han beveget seg med en underlig følsomhet og eleganse, nesten som om han var på nippet til å danse. "Jo, Reshi, alle de betydningsfulle bøkene finnes innendørs, der lyset er dårlig. Men vakre jenter pleier å være ute i solskinnet og er derfor mye lettere å studere uten å risikere å skade øynene."
Kote nikket. "Men en usedvanlig kvikk student kunne ta med en bok ut og dermed
forbedre seg uten å bekymre seg for å skade sin kjære synsevne."
"Jeg tenkte det samme, Reshi. Siden jeg selvsagt er en usedvanlig kvikk student."
"Selvsagt."
"Men da jeg fant en plass i solen hvor jeg kunne lese, kom det en vakker jente forbi
og hindret meg i å lese så mye som en linje," avsluttet Bast med en feiende håndbevegelse.
Kote sukket. "Gjetter jeg riktig hvis jeg antar at du ikke klarte å lese noe av Celum
Tintur i dag?"
Bast klarte å se en anelse skamfull ut.
Kote skuet inn i ilden og prøvde å anlegge en streng mine, men mislyktes. "Bast, Bast,
jeg håper hun var vakker som et varmt vindpust i skyggen. Jeg er en dårlig lærer som sier det, men det gleder meg. Jeg er ikke i slag til en lang rekke med leksjoner akkurat nå." Det var stille en lite øyeblikk. "Kasper ble angrepet av en scraeling i kveld."
Basts ubesværte smil falt bort som en sprukken maske, og tilbake var et forferdet og
blekt ansikt. "Scraeler?" Han fór halvveis opp av stolen, som om han skulle til å storme ut av rommet, så rynket han pannen forlegent og tvang seg ned i stolen igjen. "Hvordan vet du det? Hvem fant liket?"
"Han er ennå i live, Bast. Han tok den med seg hit. Det var bare én."
"Det finnes ikke noe sånt som bare én scraeling," sa Bast tonløst. "Det vet du."
"Jeg vet det," sa Kote. "Ikke desto mindre var det bare én."
"Og han drepte den?" sa Bast. "Det kan ikke ha vært en scraeling. Kanskje – "
"Bast, det var en av scraelene. Jeg så den selv." Kote ga ham et alvorlig blikk. "Han
hadde bare flaks. Likevel ble han alvorlig skadd. Førtiåtte sting. Jeg brukte opp nesten all silketråden min." Kote løftet skålen med kjøttgryte. "Hvis noen spør, så si at farfaren min var karavanevakt, og at han lærte meg å rense og sy sår. De var for sjokkerte til å spørre om det i kveld, men i morgen kan det hende noen av dem blir nysgjerrige. Det vil jeg helst unngå." Han blåste ned i skålen så en sky av røyk steg opp rundt ansiktet hans.
"Hva gjorde du med kroppen?"
"Jeg gjorde ingenting med den," sa Kote spisst. "Jeg er bare en vertshusholder. Den
slags går langt over min forstand."
"Reshi, du kan ikke bare la dem prøve å klare seg gjennom dette på egen hånd."
Kote sukket. "De tok den med til presten. Han gjorde alt det som var rett, av alle de
gale grunnene."
Bast åpnet munnen, men Kote fortsatte før han rakk å si noe. "Ja, jeg forsikret meg
om at hullet var dypt nok. Ja, jeg forsikret meg om at det var rogn i bålet. Ja, jeg forsikret meg om at det brant lenge og med varm nok ild før de begravde den. Og ja, jeg forsikret meg om at ingen beholdt en bit av den som minne." Han skulte, og øyenbrynene laget en bister rynke i pannen. "Jeg er faktisk ikke helt idiot."
Bast slappet synlig av og sank tilbake i stolen igjen. "Det vet jeg, Reshi. Men
halvparten av de som bor her, tror jeg ikke har vett til å pisse i medvind engang." Han så tankefull ut en liten stund. "Jeg kan ikke begripe hvorfor det var bare én."
"Kanskje de døde på veien over fjellene," antydet Kote. "Alle unntatt denne."
"Det er mulig," innrømmet Bast motvillig.
"Kanskje det var det uværet for et par dager siden," påpekte Kote. "En skikkelig
vognvelter, som vi pleide å si i truppen. All vinden og alt regnet kan ha fått én til å forville seg bort fra flokken."
"Jeg liker den første tanken din bedre, Reshi," sa Bast, ille til mote. "Tre eller fire
scraeler ville fare gjennom denne byen som … som …"
"Som en varm kniv gjennom smør?"
"Heller som flere varme kniver gjennom flere dusin bønder," sa Bast tørt. "Disse
menneskene kan ikke forsvare seg. Jeg skal vedde på at det ikke finnes så mye som seks sverd til sammen i hele byen. Ikke at sverd ville hjelpe noe særlig mot scraeler."
En lang, tankefull stillhet fulgte. Etter en liten stund begynte Bast å vri på seg. "Noe
nytt?"
Kote ristet på hodet. "De kom ikke så langt som til nyhetene i kveld. Kasper snudde
alt på hodet mens de fortsatt satt og fortalte historier. Men det er vel alltids noe. De kommer tilbake i morgen kveld. Da får jeg noe å gjøre."
Kote pirket tiltaksløst med skjeen i maten. "Jeg burde ha kjøpt scraelingen av
Kasper," sa han tankefullt. "Han kunne ha brukt pengene til å kjøpe en ny hest. Folk ville ha kommet fra fjern og nær for å se den. Vi kunne ha fått litt gjester, til en forandring."
Bast ga ham et målløst, forferdet blikk.
Kote gjorde en beroligende gest med hånden han holdt skjeen i. "Jeg bare spøker,
Bast." Han smilte blekt. "Men det ville ha vært fint."
"Nei, Reshi, det ville absolutt ikke ha vært fint," sa Bast ettertrykkelig. "'Folk ville ha
kommet fra fjern og nær for å se den,'" gjentok han hånlig. "Sannelig."
"Det ville ha vært fint for omsetningen," klargjorde Kote. "Det ville vært fint med noe
å gjøre." Han stakk skjeen ned i maten igjen. "Hva som helst ville vært fint."
De satt tause en lang stund. Kote stirret dystert ned i skålen med mat han holdt i
hendene, men blikket var langt borte. "Det må være fryktelig for deg å være her, Bast," sa han til slutt. "Du må jo kjede deg halvt i hjel."
Bast trakk på skuldrene. "Det er et par unge hustruer i byen. En håndfull døtre." Han
smilte som et barn. "Jeg pleier å finne mine egne atspredelser."
"Det er bra, Bast." Det ble stille igjen. Kote tok en skje til, tygget, svelget. "De trodde
det var en demon."
Bast trakk på skuldrene. "Det kan det like godt være, Reshi. Det er antakelig best for
dem at de tror det."
"Jeg vet det. Jeg oppmuntret dem faktisk. Men du vet hva det betyr." Han møtte
Basts blikk. "Smeden kommer til å gjøre gode forretninger de neste par dagene."
Bast la an en bevisst uttrykksløs mine. "Å."
Kote nikket. "Jeg skal ikke klandre deg hvis du vil dra, Bast. Det finnes bedre steder
for deg å være enn her."
Bast så bestyrtet ut. "Jeg kunne aldri dra, Reshi." Han åpnet og lukket munnen noen
ganger mens han lette etter ord. "Hvem skulle da undervise meg?"
Kote smilte, og et øyeblikk viste ansiktet hans hvor ung han faktisk var. Bak de slitne
furene og den fredelige vertshusholderminen så han ikke noe eldre ut enn sin mørkhårede kamerat. "Ja, hvem?" Han gestikulerte mot døren med skjeen. "Gå og les, da, eller plag noens datter. Du har sikkert bedre ting å ta deg til enn å se på mens jeg spiser."
"Faktisk så …"
"Forsvinn, demon!" sa Kote og gikk over til å snakke temisk med kraftig brytning
mens han ennå hadde munnen halvfull av mat. "Tehus antausa eha!"
Bast brast i overrasket latter og gjorde en obskøn gest med den ene hånden.
Kote svelget og byttet språk. "Aroi te denna-‐leyan!"
"Ærlig talt," sa Bast bebreidende, og smilet bleknet. "Det der er rett og slett en
fornærmelse."
"Ved jord og stein avsverger jeg deg!" Kote dyppet fingrene i koppen som sto ved
siden av ham og stenket noen små dråper lett mot Bast. "Vik fra meg, forhekselse."
"Med sider?" Bast klarte å se munter og irritert ut samtidig mens han tørket bort en
dråpe fra skjortebrystet. "Best dette ikke setter flekker."
Kote tok en ny bit av middagen. "Gå og legg den i bløt. Hvis situasjonen blir fortvilet,
anbefaler jeg at du benytter deg av en av de mange oppskriftene på løsningsmidler som står i Celum Tintur. Kapittel tretten, tror jeg."
"Greit." Bast reiste seg og gikk til døren med sin underlige, lette grasiøsitet. "Rop hvis
det er noe du trenger." Han lukket døren etter seg.
Kote spiste sakte og fikk i seg det siste av maten med en brødbit. Han kikket ut
gjennom vinduet mens han spiste, eller prøvde å gjøre det, mens lampeskinnet gjorde glassruten til et speil mot mørket utenfor.
Blikket hans vandret rastløst rundt i rommet. Ildstedet var laget av samme slags
svarte stein som peisen nede i første etasje. Det var plassert midt i rommet, et lite mesterstykke av byggekunst som Kote var ganske stolt av. Sengen var liten, knapt mer enn en brisk, og hvis man kjente på den, ville man oppdage at den nesten helt manglet madrass.
En dyktig iakttager ville kanskje ha lagt merke til at det var noe blikket hans unngikk.
På samme måte som man unngår å møte blikket til en gammel kjæreste ved en formell middag eller blikket til en gammel fiende som sitter i den andre enden av rommet på en travel ølstue sent på kvelden.
Kote prøvde å slappe av, mislyktes, vred på seg, sukket, skiftet stilling på stolen, og
uten at han ville det, falt blikket hans på kisten ved fotenden av sengen.
Den var laget av roah, et sjeldent, tungt treslag, mørkt som kull og glatt som polert
glass. Det sto høyt i kurs blant parfymemakere og alkymister, og et stykke på størrelse med en tommel var med letthet verdt gull. Å få laget en kiste av dette treslaget gikk langt utover overdådighet.
Kisten var tredobbelt låst. Den hadde en lås av jern, en lås av kobber og en lås man
ikke kunne se. Denne kvelden fylte treverket rommet med den nesten umerkelige duften av sitrus og nyherdet jern.
Da Kotes blikk falt på kisten, vek det ikke fort unna. Det gled ikke slu til siden som om
han ville late som den ikke sto der i det hele tatt. Men i det sekundet han så på den, fikk ansiktet hans tilbake alle furene som dagens enkle gleder sakte hadde glattet ut. Trøsten han hadde funnet i flaskene og bøkene, ble utslettet på et sekund, og bak øynene var det ingenting igjen unntatt tomhet og smerte. Et sekund kjempet intens lengsel og sorg en kamp over ansiktet hans.
Så forsvant de og ble erstattet av det trøtte ansiktet til en vertshusholder, en mann
som kalte seg Kote. Han sukket igjen uten å merke det og reiste seg.
Det tok lang tid før han gikk forbi kisten og bort til sengen. Da han hadde lagt seg, tok
det lang tid før han sovnet. Som Kote hadde gjettet, kom de tilbake til Veisteinen neste kveld for å få seg mat og drikke. Det ble gjort et par halvhjertede forsøk på å fortelle historier, men de døde fort ut. Ingen var i rette stemning.
Dermed var det ennå tidlig på kvelden da samtalen dreide over på viktigere emner.
De spekulerte over ryktene som hadde nådd byen, de fleste av dem foruroligende. Den botferdige kongen hadde problemer med opprørerne i Resavek. Det voldte en viss uro, men bare i generell forstand. Resavek var langt borte, og selv Kobb, den mest bereiste av dem, ville hatt problemer med å finne det på kartet.
De diskuterte krigen ut fra hvordan den ville påvirke dem. Kobb spådde at det ville bli
utskrevet en tredje skatt når avlingen var i hus. Ingen sa ham imot, selv om det ikke hadde forekommet tre skatteutskrivninger på ett år i manns minne.
Jakk gjettet at avlingen ville bli såpass god at de fleste familier ville klare den tredje
skatten. Bortsett fra familien Bentli, som allerede hadde det trangt. Og familien Orrison, som stadig mistet sauer. Og Toske-‐Martin, som bare hadde sådd bygg i år. Enhver bonde med litt vett i skallen hadde plantet bønner. Det var i det minste én bra ting som alle stridighetene førte med seg – soldater spiste bønner, så prisen ble drevet i været.
Etter noen noen flere runder med drikke gikk samtalen inn på større bekymringer.
Det krydde av deserterende soldater og andre lykkejegere på veien, og det gjorde selv korte reiser risikable. Riktignok var det alltid utrygt på veien, på samme måte som vinteren alltid var kald. Man beklaget seg over det, tok fornuftige forholdsregler og levde videre.
Men dette var annerledes. I løpet av de siste to månedene var veiene blitt så farlige
at folk hadde sluttet å beklage seg. Den siste karavanen hadde hatt to vogner og fire vakter. Kjøpmannen hadde krevd ti penninger for et halvt skålpund salt, femten for en sukkertopp. Pepper hadde han ikke, ikke noe kanel og ikke sjokolade. En liten sekk med kaffe hadde han hatt, men den skulle han ha to sølvtalenter for. Først hadde folk ledd av prisene hans. Så, da han sto fast ved dem, hadde folk spyttet og bannet etter ham.
Det hadde vært for to spann siden: tjueto dager. Siden da hadde det ikke kommet
noen handelsmenn av betydning, selv om dette var årstiden for det. Så til tross for at den tredje skatten lå som en mørk sky i alles tanker, hadde folk begynt å kikke i pengepungen og ønske at de hadde kjøpt noe småtteri, i tilfelle snøen kom tidlig i år.
Ingen nevnte den foregående kvelden, om skapningen de hadde brent og begravet.
Andre snakket selvfølgelig. Byen summet av sladder. Kaspers sår sørget for at historiene ble tatt halvveis på alvor, men ikke så mye mer enn halvveis. Ordet "demon" ble nevnt, men det var med et smil halvt skjult bak hånden.
Bare de seks vennene hadde sett skapningen før den ble brent. Én av dem hadde
vært såret, og de andre hadde drukket. Presten hadde også sett den, men det var jo jobben hans å se demoner. Demoner var bra for forretningene.
Vertshusholderen hadde visst også sett den. Men han var ikke herfra. Han kunne ikke
kjenne til den sannheten som var så åpenbar for alle som var født og oppvokst i denne lille byen: Her ble historier fortalt, men de foregikk andre steder. Dette var ikke noe sted for demoner.
Dessuten sto det ille nok til uten at man behøvde å ta på seg enda flere bekymringer.
Kobb og de andre visste at det ikke var noen vits i å prate om det. Hvis de prøvde å overbevise folk, ville de bare bli til latter, akkurat som Toske-‐Martin, som hadde slitt med å grave en brønn inne i sitt eget hus i flere år nå.
Likevel kjøpte hver og en av dem et stykke kaldhamret jern fra smeden, så tungt som
de klarte å svinge, og ingen av dem sa hva de tenkte. Isteden klaget de over at veiene var ille og stadig ble verre. De snakket om kjøpmenn og desertører og skatter og saltmangel innen vinteren var over. De husket at for tre år siden ville det ikke ha falt noen inn å låse døren om natten engang, langt mindre å dra for slåen.
Deretter gikk det nedover med samtalen, og selv om ingen av dem sa hva de tenkte,
endte kvelden i en dyster stemning. Det gjorde de fleste kvelder nå for tiden, slik som tidene var.
ANDRE KAPITTEL En vakker dag Det var en slik fullkommen høstdag som er så vanlige i historier og så sjeldne i virkelighetens verden. Været var varmt og tørt, ideelt for at hveten eller maisen på åkeren skulle modne. På begge sider av veien var trærne i ferd med å skifte farge. Høye popler var blitt smørgule, mens de busklignende sumaktrærne som trengte seg stadig nærmere veien, hadde fått et skarpt rødskjær. Bare de gamle eikene virket motvillige til å gi slipp på sommeren, og løvet deres hadde fortsatt en jevn blanding av gull og grønt.
Alt i alt kunne man ikke ønske seg en vakrere dag til å bli plyndret for alle sine
eiendeler av et halvt dusin forhenværende soldater bevæpnet med jaktbuer.
"Hun er ikke mye til hest, herre," sa Kronikøren. "Bare et hakk bedre enn en
bryggerihest, og når det regner, pleier hun –"
Mannen avbrøt ham med en skarp gest. "Hør her, min venn, kongens hær betaler
gode penger for alt som har fire bein og minst ett øye. Om du så var ravende gal og red på en kjepphest bortover veien, ville jeg uansett ha tatt den fra deg."
Lederen deres hadde noe myndig ved seg. Kronikøren gjettet at han hadde vært
offiser med lavere rang for ikke så lenge siden. "Bare hopp ned," sa han alvorlig. "Så får vi dette overstått, og du kan komme deg videre."
Kronikøren steg av hesten. Han hadde blitt ranet før og visste når det ikke nyttet med
innvendinger. Disse karene visste hva de gjorde. De kastet ikke bort krefter på brauting eller tomme trusler. En av dem så nærmere på hesten og undersøkte hover, tenner og seletøy. To andre gikk gjennom saltaskene hans med militær effektivitet og la alt hans jordiske gods ut på bakken. To tepper, en kappe med hette, den flate lærvesken og den tunge, velfylte vadsekken hans.
"Det er alt, kaptein," sa en av mennene. "Bortsett fra rundt tjue skålpund med
havre."
Kapteinen la seg på kne, åpnet den flate lærvesken og kikket i den.
"Den inneholder bare papir og penner," sa Kronikøren.
Kapteinen snudde halvt på hodet og så seg over skulderen. "Jaså, er du skriver?"
Kronikøren nikket. "Det er mitt levebrød, herre. Og det har egentlig ingen verdi for
dere."
Mannen så gjennom vesken, konstaterte at det var sant og la den til side. Så snudde
han vadsekken på hodet, helte innholdet ut på Kronikørens utbredte kappe og lette makelig gjennom innholdet.
Han tok det meste av Kronikørens salt og et par støvellisser. Så, til skriverens store
fortvilelse, tok han opp skjorten som Kronikøren hadde kjøpt i Linnskog. Den var av fint lin farget dypt kongeblått, for fin til reisebruk. Kronikøren hadde ikke fått anledning til å bruke den ennå engang. Han sukket.
Kapteinen lot alt annet på kappen ligge og reiste seg. De andre byttet på å gå
gjennom Kronikørens eiendeler.
"Har ikke du bare ett teppe, Janns?" sa kapteinen. En av mennene nikket. "Ta et av
hans, da, du kommer til å trenge et ekstra før vinteren er over."
"Kappen hans er i bedre stand enn min, herre."
"Ta den, men legg igjen din egen. Det samme gjelder deg, Vitkin. Legg igjen det gamle
fyrtøyet ditt hvis du tar hans."
"Jeg har mistet mitt, herre," sa Vitkin. "Ellers ville jeg ha gjort det."
Det hele foregikk forbausende sivilisert. Kronikøren mistet alle nålene sine unntatt
én, begge ekstraparene med strømper, en pakke med tørket frukt, en sukkertopp, en halv flaske sprit og to elfenbensterninger. Han fikk beholde resten av klærne sine, det tørkede kjøttet og en halvspist leiv med utrolig tørt rugbrød. Den flate lærvesken rørte de ikke.
Mens mennene pakket sakene ned i vadsekken igjen, snudde kapteinen seg mot
Kronikøren. "Og så var det pungen."
Kronikøren ga den fra seg.
"Ringen også."
"Det er nesten ikke noe sølv i den," mumlet Kronikøren mens han vred den løs fra
fingeren.
"Hva er det du har om halsen?"
Kronikøren knappet opp skjorten og avdekket en matt ring av metall som hang i en
lærreim. "Bare jern, herre."
Kapteinen kom nærmere og gned den mellom fingrene før han lot den falle ned mot
Kronikørens bryst igjen. "Behold den, da. Jeg er ikke den som stiller meg mellom en mann og
hans religion," sa han, så tømte han innholdet i pungen i den ene hånden og plystret av tilfreds overraskelse da han rotet gjennom myntene med fingeren. "Skrivere får visst bedre betalt enn jeg trodde," sa han og begynte å dele ut byttet blant mennene sine.
"Dere kunne vel ikke unne meg en penning eller to av det der?" spurte Kronikøren.
"Bare så jeg har til et par varme måltider?"
De seks mennene snudde seg mot Kronikøren og så på ham, som om de ikke riktig
kunne tro sine egne ører.
Kapteinen lo. "Guds kropp, du er visst utstyrt med et par tunge steiner, hva?"
Stemmen hadde en klang av motvillig respekt.
"Du virker som en rimelig kar," sa Kronikøren med en skuldertrekning. "Og man må jo
spise."
Lederen deres smilte for første gang. "Akkurat det kan jeg være enig i." Han tok to
penninger og holdt dem opp før han la dem tilbake i Kronikørens pung. "Her har du to for dine to, da." Han kastet pungen til Kronikøren og stappet den nydelige kongeblå skjorten ned i saltasken.
"Takk, herre," sa Kronikøren. "Jeg bør kanskje gjøre oppmerksom på at den flasken en
av mennene dine tok, inneholder tresprit som jeg renser pennene mine med. Det kommer til å gå ham ille hvis han drikker den."
Kapteinen smilte og nikket. "Ser dere hvordan det går når man behandler folk
ordentlig?" sa han til mennene sine idet han dro seg opp på hesten. "Det har vært en fornøyelse, min gode skriver. Hvis du kommer deg av gårde nå, kan du fortsatt nå frem til Abbedvad før det blir mørkt."
Da Kronikøren ikke lenger kunne høre hovslagene deres i det fjerne, pakket han om
vadsekken og forsikret seg om at alt var ordentlig stuet sammen. Så tok han av seg den ene støvelen, dro løs fôret og tok ut en stramt innpakket liten bunt med mynter som var stappet inn i tåen. Noen av myntene la han i pungen, så åpnet han buksene, fant frem enda en pakke med mynter under flere lag med klær og la noen av de pengene i pungen også.
Knepet var å ha passe mye i pungen. For lite, så ble de skuffet og troende til å lete
etter mer. For mye, så ble de oppglødde og kanskje grådige.
Han hadde en tredje myntpakke bakt inn i det tørre brødet, som bare de mest
desperate forbrytere ville være interessert i. Den fikk ligge i fred inntil videre, i likhet med
den hele sølvtalenten han hadde gjemt i en blekkflaske. Med årene hadde han begynt å tenke på den siste mer som en lykkepenge. Ingen hadde noensinne funnet den.
Han måtte innrømme at dette antakelig var det høfligste ranet han noen gang var
blitt utsatt for. De hadde vært dannede, effektive og ikke særlig smarte. Å miste hesten og salen var et hardt slag, men han kunne kjøpe nye i Abbedvad og enda ha penger nok til overs til å leve bekvemt til han ble ferdig med dette tullet og kunne møte Skarpi i Treya.
Kronikøren kjente at han måtte tre av på naturens vegne og presset seg gjennom den
blodrøde sumaken i veikanten. Da han var ferdig og knappet igjen buksene, var det plutselig noe som rørte på seg i skogbunnen. Noe mørkt bakset seg ut av noen busker ikke langt unna.
Kronikøren vaklet bakover med et forskrekket utrop før han skjønte at det bare var
en kråke som flakset for å komme opp i luften. Han humret av sin egen dumhet, rettet på klærne og tok seg tilbake til veien gjennom sumaken mens han børstet bort usynlige spindelvev som klistret seg kilende til ansiktet.
Da Kronikøren tok vadsekken og vesken på skuldrene, innså han at følte seg
bemerkelsesverdig lett om hjertet. Det verste hadde skjedd, og det hadde ikke vært så ille. En svak vind suste gjennom trærne og fikk poppelbladene til å drysse ned over den gropete grusveien som virvlende gullmynter. Det var en vakker dag.
TREDJE KAPITTEL Tre og ord Kote satt og bladde likegyldig i en bok og prøvde å ignorere stillheten i det tomme vertshuset da døren gikk opp og Gram kom ryggende inn i rommet.
"Jeg ble nettopp ferdig med den." Gram manøvrerte seg gjennom labyrinten av bord
med overdreven forsiktighet. "Jeg hadde tenkt å ta den med i går kveld, men så tenkte jeg: 'En siste oljing, så pusser du den og lar den tørke.' Kan ikke si jeg angrer på det. Herre og frue, dette er noe av det vakreste hendene mine noen gang har lagd."
Vertshusholderen fikk en liten nyve mellom øyenbrynene. Så, da han fikk se den flate
bylten mannen hadde i favnen, lyste han opp. "Ahhh! Monteringsplaten!" Kote smilte trøtt. "Jeg beklager, Gram. Det er så lenge siden at jeg nesten hadde glemt den."
Gram ga ham et undrende blikk. "Fire måneder er ikke så lenge for trevirke som
kommer helt fra Aryen, ikke sånn som det er på veiene nå for tida."
"Fire måneder," gjentok Kote. Han så at Gram iakttok ham, og skyndte seg å tilføye:
"Det kan føles som et helt liv når du venter på noe." Han prøvde å smile beroligende, men det ble heller blekt isteden.
Når sant skulle sies, følte Kote seg litt blek selv. Ikke akkurat syk, men hul. Matt. Som
en plante som er blitt flyttet over i feil type jord og har begynt å visne fordi den mangler noe vesentlig.
Gram la merke til forskjellen. Vertshusholderens gester var ikke like
overstrømmende. Stemmen var ikke like dyp. Selv ikke øynene var like klare som de hadde vært for en måned siden. Fargen virket mattere. De hadde ikke den samme havskumnyansen, var ikke like gressgrønne som de hadde vært. Nå var de som tang i en elv, som bunnen av en grønn glassflaske. Og før hadde håret hans hatt en sterk og kraftig farge, som flammer. Nå virket det – rødt. Egentlig bare som alminnelig rødt hår.
Kote dro av kledet og kikket under det. Treet var mørkt som kull med svarte årer,
tungt som en jernplate. Tre mørke knagger var plassert over et ord som var hogd inn i treet.
"Dårskap," leste Gram. "Pussig navn på et sverd."
Kote nikket, bevisst uttrykksløs. "Hvor mye skylder jeg?" spurte han stille.
Gram tenkte seg om et øyeblikk. "Etter det jeg har fått til å dekke prisen på treet …"
Mannen fikk et slu glimt i øynene. "Rundt én og tre."
Kote ga ham to talenter. "Behold resten. Det er en vanskelig tresort å arbeide med."
"Det er det," sa Gram med en viss tilfredsstillelse. "Som å ha en stein under saga. For
meiselen er det rene jernet. Og så, da jeg var ferdig med alt slitet, klarte jeg ikke å svi inn bokstavene."
"Jeg la merke til det," sa Kote med et snev av nysgjerrighet og lot en finger gli langs
de mørkere fordypningene som bokstavene laget i treverket. "Hvordan fikk du det til?"
"Jo," sa Gram selvtilfreds, "etter å ha kastet bort en halv dag, tok jeg den med bort til
smia. Jeg og gutten klarte å svi den med et glødende jern. Det tok oss over to timer å få den svart. Ikke det minste pust av røyk, men den stinket som gammelt lær og kløver. Merkelige greier. Hva slags tre er det som ikke brenner?"
Gram ventet en liten stund, men vertshusholderen viste ingen tegn til å ha hørt ham.
"Nå, hvor vil du at jeg skal henge den?"
Kote våknet såpass til liv at han så seg omkring i rommet. "Det tror jeg du kan
overlate til meg. Jeg har ikke riktig bestemt meg for hvor den skal henge."
Gram la igjen en håndfull jernspiker og sa farvel til vertshusholderen. Kote ble
stående ved disken og strøk fraværende med hendene over treet og ordet. Snart kom Bast ut av kjøkkenet og kikket over skulderen på læremesteren sin.
Det var stille en lang stund, som når man ærer de døde.
Til slutt brøt Bast stillheten. "Får jeg stille et spørsmål, Reshi?"
Kote smilte mildt. "Alltid, Bast."
"Et brysomt spørsmål?"
"Det er gjerne de eneste som er umaken verdt."
De ble stående og stirre på gjenstanden på disken enda en liten stund uten å si noe,
som om de prøvde å innprente den i hukommelsen. Dårskap.
Bast kjempet med seg selv en liten stund, åpnet munnen for så å lukke den igjen med
et frustrert uttrykk i ansiktet, så gjentok han det hele.
"Ut med språket," sa Kote til slutt.
"Hva tenkte du på?" sa Bast med en underlig blanding av forvirring og bekymring.
Kote brukte lang tid på å svare. "Jeg har det med å tenke for mye, Bast. Jeg har alltid
hatt størst fremgang etter beslutninger jeg har tatt når jeg sluttet å tenke og ganske enkelt
gjorde det som føltes riktig. Selv om det ikke var noen gode forklaringer på det jeg gjorde." Han smilte vemodig. "Selv om det var veldig gode grunner til ikke å gjøre det jeg gjorde."
Bast dro hånden over kinnet. "Så du prøver å unngå å være etterpåklok?"
Kote nølte. "Det kan du godt si," innrømmet han.
"Det kunne jeg si, ja, Reshi," sa Bast selvtilfreds. "Du, derimot, ville bare gjøre alt
unødvendig komplisert."
Kote trakk på skuldrene og vendte blikket mot monteringsplaten igjen. "Det er vel
ikke noe annet å gjøre enn å finne en plass til den."
"Her ute?" Bast så forskrekket ut.
Kote smilte rampete, og litt liv vendte tilbake til ansiktet hans. "Selvsagt," sa han og
lot til å nyte Basts reaksjon. Han så tankefullt på veggene og snurpet leppene. "Hvor har du lagt det, forresten?"
"På rommet mitt," innrømmet Bast. "Under sengen."
Kote nikket fraværende mens han fortsatte å se på veggene. "Gå og hent det, da."
Han gjorde en skyssende liten gest med hånden, og Bast skyndte seg av sted med en misfornøyd mine.
Da Bast kom inn i rommet igjen med den svarte sliren svingende løst i den ene
hånden, var bardisken dekorert med glitrende flasker, og Kote sto på den nå tomme disken mellom de to tunge eiketønnene.
Kote var akkurat i ferd med å plassere monteringsplaten oppå en av tønnene, men
stanset og utbrøt forferdet: "Forsiktig, Bast! Det er en fin dame du holder i hånden, ikke en vanlig bondejente du svinger rundt på en låvedans."
Bast bråstanset og tok sliren pliktskyldig i begge hender før han fortsatte frem til
bardisken.
Kote slo to spiker inn i veggen, vred til en bit ståltråd og hengte monteringsplaten
stødig opp på veggen. "Rekk det opp til meg, er du snill," sa han med en pussig skjelving i stemmen.
Bast holdt det opp mot ham med begge hender, og et øyeblikk så han ut som en
væpner som rakte frem et sverd til en ridder i skinnende rustning. Men det var ingen ridder her, bare en vertshusholder, bare en mann i forkle som kalte seg Kote. Han tok imot sverdet fra Bast og reiste seg opp på hyllen bak disken.
Han trakk sverdet uten store geberder. Det skinte matt og gråhvitt i rommets høstlys.
Det så nysmidd ut. Det hadde ingen hakk eller rust. Ingen lyse riper danset langs den mattgrå siden. Men selv om det var lytefritt, var det gammelt. Og selv om det helt åpenbart var et sverd, hadde det ikke noen velkjent form. I hvert fall ville ingen her i landsbyen ha dratt kjensel på det. Det så ut som om en alkymist hadde destillert et dusin sverd, og da smeltedigelen hadde kjølt seg ned, var det dette som lå igjen på bunnen: et sverd i sin rene form. Det var smekkert og grasiøst. Det var dødbringende som en skarp stein under brusende vann.
Kote holdt det et lite øyeblikk. Han skalv ikke på hånden.
Så hengte han sverdet på monteringsplaten. Det gråhvite metallet skinte mot
bakgrunnen av mørkt roahtre. Det var mulig å se håndtaket, men det var så mørkt at det var nesten uråd å skjelne fra treplaten. Ordet under det, svart mot det svarte, så ut som en bebreidelse: Dårskap.
Kote klatret ned, og en liten stund sto han og Bast side om side og kikket taust opp.
Bast brøt stillheten. "Det tar seg ganske godt ut," sa han, som om han helst ikke ville
innrømme sannheten. "Men …" Han tidde mens han forsøkte å finne de rette ordene. Han grøsset.
Kote klappet ham på ryggen, forunderlig munter. "Du behøver ikke å bli brydd på
mine vegne." Han virket piggere nå, som om han hadde fått nye krefter av å ha noe å gjøre. "Jeg liker det," sa han med plutselig overbevisning og hengte den svarte sliren på en av knaggene på monteringsplaten.
Så var det litt av hvert som måtte gjøres. Flasker skulle pusses og settes tilbake på
plass. Mat skulle lages. Rotet etter matlagingen skulle ryddes. En stund var alt hyggelig på en behagelig, travel måte. De snakket om uviktige ting mens de arbeidet. Og selv om begge holdt seg beskjeftiget, var det tydelig at de helst ikke ville fullføre oppgavene de nesten var ferdige med, som om de begge fryktet det øyeblikket da arbeidet var over og stillheten ville fylle rommet igjen.
Så skjedde det noe pussig. Døren gikk opp, og larm strømmet inn på Veisteinen som
en forsiktig bølge. Folk kom hastende inn, de pratet og slapp fra seg bylter med eiendeler. De valgte bord og slengte kappene sine over stolryggene. Én mann, kledd i en brynje av tunge metallringer, spente av seg et sverd og stilte det mot veggen. To–tre stykker hadde kniver i beltet. Fire–fem ropte på drikke.
Kote og Bast så på det hele et sekund, så begynte de smidig å betjene gjestene. Kote
smilte og begynte å skjenke opp drikke. Bast skyndte seg ut for å se om noen hadde hester som skulle settes på stallen.
I løpet av ti minutter var vertshuset som forvandlet. Mynter klirret på bardisken. Ost
og frukt ble lagt på fat, og en stor kobbergryte ble hengt til koking på kjøkkenet. Noen av mennene flyttet på bord og stoler så de skulle passe bedre til gruppen, som besto av nesten et dusin personer.
Kote kjente dem igjen etter hvert som de kom inn. To menn og to kvinner,
fraktkusker, værbitte etter mange år utendørs og glade for å kunne tilbringe en kveld i ly for blåsten. Tre vakter som hadde harde blikk og luktet jern. En kramkar med kulemage og et kvikt smil som viste de få tennene han hadde igjen. To unge menn, én med rødblondt hår, én mørk, velkledde og belevne: reisende som hadde vært fornuftige nok til å slå seg sammen med en større gruppe for å få beskyttelse på veien.
De nyankomne brukte en time eller to på å komme i orden. De kjøpslo om
romprisene. Det brøt ut vennskapelige disputter om hvem som skulle dele rom med hvem. Mindre fornødenheter ble hentet inn fra vogner eller saltasker. Bad ble bestilt og vann varmet opp. Høy ble båret ut til hestene, og Kote fylte på olje i alle lampene.
Kramkaren skyndte seg ut for å utnytte det siste dagslyset. Han kjørte den tohjulede
muldyrkjerren sin gjennom byens gater. Barna stimlet til rundt ham og tigget om søtsaker og historier og spik.
Da det ble tydelig at det ikke var noe å hente, mistet de fleste av dem interessen. De
stilte seg i ring med en gutt i midten og begynte å klappe, i takt med en barneregle som hadde vært eldgammel da besteforeldrene deres hadde sunget den: "Når arnens ild får luer blå, hva gjør vi så? Hva gjør vi så? Løp fort, gjem deg bort." Leende prøvde gutten i midten å bryte seg ut av sirkelen, mens de andre barna dyttet ham tilbake.
"Kramkar," lød gamlingens stemme, rungende som en klokke. "Kjeler flikkes. Kniver
slipes. Finner vann med pilekvist. Skåret kork, moderblad. Kom ikke sist. Silkesjal fra storbyen. Skrivepapir. Søtsaker."
Dette vakte barnas oppmerksomhet. De flokket seg rundt ham igjen og dannet et lite
opptog der han gikk nedover gaten og sang: "Beltelær. Svartpepper. Fine kniplinger, gilde fjær. Kramkaren gjester byen i dag, i morgen er han vekk. Jobber kvelden lang til ditt behag. Kom kone. Kom datter, undertøy og rosenvann, pene hatter." Etter et par minutter slo han seg til utenfor Veisteinen, satte opp slipehjulet sitt og ga seg til å slipe en kniv.
Mens de voksne begynte å samle seg rundt gamlingen, fortsatte barna med leken. En
jente midt i ringen holdt for øynene med den ene hånden og prøvde å fange de andre barna idet de løp bort mens de klappet og sang: "Hvis sorte er hans øyne nå, hvor går vi så? Hvor går vi så? Fjern og nær. De er her." Kramkaren ekspederte alle i tur og orden, iblant to eller tre av gangen. Han byttet skarpe kniver mot sløve og en liten mynt. Han solgte sakser og nåler, kobbergryter og små flasker som konene skyndte seg å gjemme da hadde kjøpt dem. Han solgte knapper og poser med kanel og salt. Limefrukt fra Tinuë, sjokolade fra Tarbean, polert horn fra Aerueh …
Og hele tiden fortsatte barna å synge:
"Se den ansiktsløse mann, som et gjenferd smyger han. Hva er hans plan? Hva er hans plan? Chandrian. Chandrian." Kote gjettet at de veifarende hadde reist sammen en måneds tid, lenge nok til å venne seg til hverandre, men ikke så lenge at de hadde begynt å krangle om småting. Det luktet veistøv og hest av dem. Han pustet inn lukten som om det var parfyme.
Best av alt var alle lydene. Knirkende lær. Skrattende menn. Ilden som sprakte og
freste. Damene som flørtet. Noen veltet til og med en stol. For første gang på lenge var det
ikke stillhet på vertshuset Veisteinen. Og hvis det var det, var den så svak at den ikke ble lagt merke til, eller for godt skjult.
Kote befant seg midt oppe i det hele, stadig i bevegelse, som en mann som betjener
en stor, innviklet maskin. Han var klar med et glass akkurat idet noen ropte etter det, han pratet og lyttet akkurat passe mye. Han lo av spøker, tok folk i hånden, smilte og feide mynter av bardisken som om han virkelig trengte pengene.
Så, da det ble tid for sang og alle hadde sunget yndlingssangene sine og enda ville
høre mer, ledet Kote sangen fra plassen sin bak bardisken mens han klappet takten. Mens ildskjæret ga gjenskinn i håret hans, sang han "Kramkaren og garveren", flere strofer enn noen hadde hørt før, og ingen hadde det minste imot det. Flere timer senere rådet en varm, gemyttlig stemning i skjenkerommet. Kote satt på kne ved ildstedet og la mer ved på peisen, da noen bak ham snakket til ham.
"Kvothe?"
Vertshusholderen snudde seg med et lett forvirret smil. "Unnskyld?"
Det var en av de velkledde mennene fra reisefølget. Han svaiet litt. "Du er Kvothe."
"Kote, min herre," svarte Kote med en overbærende tone som mødre bruker overfor
barn og vertshusholdere overfor fulle folk.
"Kvothe den blodløse." Mannen fortsatte med den berusedes stahet. "Du så kjent ut,
men jeg klarte ikke å sette fingeren på det." Han smilte stolt og prikket seg på nesen. "Så hørte jeg deg synge, og da visste jeg at det var deg. Jeg hørte deg i Imre en gang. Jeg strigråt etterpå. Jeg har aldri hørt noe lignende, verken før eller siden. Det var hjerteskjærende."
Den unge mannens setninger begynte å bli rotete da han fortsatte, men
ansiktsuttrykket forble alvorlig. "Jeg visste at det ikke kunne være deg. Men jeg trodde det var det. Men likevel. Men hvem ellers har sånt hår?" Han ristet på hodet i et fåfengt forsøk på å klare det. "Jeg så stedet i Imre hvor du drepte ham. Ved fontenen. Alle brosteinene er helt knust." Han rynket pannen og konsentrerte seg om ordet. "Knust. Det sies at ingen kan reparere dem."
Den rødblonde mannen ble stille igjen. Han myste og virket overrasket over den
andres reaksjon.
Den rødhårede vertshusholderen hadde et bredt smil om munnen. "Mener du at jeg
ligner på Kvothe? Den Kvothe? Jeg har alltid synes det selv. Jeg har en gravering av ham på
bakrommet. Hjelperen min erter meg for den. Kunne du fortelle ham det du nettopp har fortalt meg?"
Kote kastet en siste kubbe på ilden og reiste seg. Men da han gikk bort fra ildstedet,
vred det ene beinet seg under ham, og han falt tungt på gulvet og veltet en stol.
Flere av de reisende skyndte seg bort til ham, men vertshushaveren var allerede på
beina igjen og viftet folk tilbake til plassene sine. "Nei, nei. Ingen fare. Beklager hvis jeg skremte noen." Til tross for smilet var det tydelig at han hadde gjort seg vondt. Ansiktet var stramt av smerte, og han støttet seg tungt på en stol.
"Fikk en pil i kneet på vei gjennom Oldren for tre somre siden. Det svikter iblant." Han
skar en grimase og sa vemodig: "Det var det som fikk meg til å gi avkall på et godt liv på veien." Han bøyde seg og rørte forsiktig ved det forunderlig bøyde beinet.
En av leiesoldatene tok ordet. "Jeg ville lagt et omslag på det der, ellers kommer det
til å hovne kraftig opp."
Kote rørte ved det igjen og nikket. "Jeg tror du har rett, min herre." Han snudde seg
mot den rødblonde mannen som sto og svaiet svakt ved ildstedet. "Kunne du gjøre meg en tjeneste, unge mann?"
Mannen nikket stumt.
"Steng spjeldet, er du snill." Kote gjorde en gest mot peisen. "Bast, kan du hjelpe meg
opp trappen?"
Bast skyndte seg bort til Kote og la armen hans om skuldrene. Kote lente seg på ham
for annethvert skritt mens de gikk gjennom døren og opp trappen.
"Pil i beinet?" spurte Bast lavt. "Ble du virkelig så brydd av at du snublet?"
"Gudskjelov at du er like lettlurt som dem," sa Kote skarpt så fort de var utenfor
synsvidde. Han begynte å banne for seg selv da han gikk opp noen trinn til, åpenbart med uskadd kne.
Bast fikk store øyne, så ble de smale.
Kote stanset øverst i trappen og gned seg i øynene. "En av dem vet hvem jeg er."
Kote rynket pannen. "Eller aner det."
"Hvem da?" spurte Bast med en blanding uro og sinne.
"Grønn skjorte, rødblondt hår. Han som sto nærmest meg ved peisen. Gi ham noe så
han sovner. Han har allerede drukket mye. Ingen vil stusse om han tilfeldigvis slukner."
Bast tenkte seg kort om. "Nærbane?"
"Mhenka."
Bast hevet det ene øyenbrynet, men nikket.
Kote rettet seg opp. "Hør etter tre ganger, Bast."
Bast blunket én gang og nikket.
Kote snakket med bestemt og tydelig stemme. "Jeg var vakt med bevilling fra
myndighetene i Ralien. Såret da jeg med hell forsvarte et handelsfølge. Pil i høyre kne. Tre år siden. Sommer. En takknemlig cealdisk kjøpmann ga meg penger til å åpne et vertshus. Han heter Deolan. Vi var på vei fra Purvis. Nevn det liksom tilfeldig. Har du oppfattet det?"
"Jeg hører deg tre ganger, Reshi," svarte Bast formelt.
"Gå."
En halvtime senere kom Bast opp med en skål til læremesterens rom og forsikret ham om at alt var i orden nedenunder. Kote nikket og ga korte instrukser om at han ikke ville forstyrres resten av kvelden.
Bast hadde et urolig uttrykk i ansiktet da han lukket døren etter seg. Han sto øverst i
trappen en stund og prøvde å komme på noe han kunne gjøre.
Det er vanskelig å si hva som plaget Bast slik. Kote virket ikke merkbart forandret på
noen måte. Kanskje bortsett fra at han beveget seg litt langsommere, og den lille gnisten som kveldens sysler hadde tent i blikket hans, var svakere nå. Faktisk kunne man nesten ikke se den lenger. Faktisk hadde den kanskje aldri vært der i utgangspunktet.
Kote satt foran ilden og spiste maten sin mekanisk, som om det bare var for å finne et
sted inni seg å ha maten. Etter den siste biten satt han og stirret ut i luften, uten å huske hva han hadde spist eller hvordan det hadde smakt.
Det sprakte i ilden, og han blunket og så seg omkring i rommet. Han så ned på
hendene sine, den ene krummet inni den andre, som hvilte i fanget. Etter en liten stund løftet han dem og holdt dem ut, som om han varmet dem ved ilden. De var elegante, med lange, smekre fingre. Han så nøye på dem, som om han ventet at de skulle gjøre noe av seg selv. Så la han dem i fanget igjen, den ene lett hvilende i den andre, og fortsatte å betrakte ilden. Uttrykksløs, urørlig, satt han der til det ikke var noe mer igjen enn grå aske og svakt glødende kull.
Da han kledde av seg for å gå til sengs, blusset ilden opp. Det røde lyset tegnet svake
linjer over kroppen hans, over ryggen og armene. Alle arrene var glatte og sølvhvite, striper
som av lyn, som linjer av svake erindringer. Det blussende ildskjæret avslørte dem alle et kort øyeblikk, både gamle og nye sår. Alle arrene var glatte og sølvhvite unntatt ett.
Ilden flakket og døde ut. Søvnen møtte ham som en hjertenskjær i en tom seng.
De veifarende ga seg i vei tidlig neste morgen. Bast tok seg av behovene deres og forklarte at hans arbeidsgivers kne hadde hovnet kraftig opp, og at han ikke hadde lyst til å gå i trapper så tidlig på dagen. Alle var forståelsesfulle unntatt den rødblonde kjøpmannssønnen, som var for omtåket til å forstå noe i det hele tatt. Vaktene vekslet smil og himlet med øynene mens kramkaren holdt en uforberedt preken om måteholdenhetens goder. Bast anbefalte en rekke ubehagelige botemidler mot bakrus.
Da de var dratt, tok Bast hånd om vertshuset, noe som ikke var noen stor oppgave,
siden det ikke var noen gjester. Det meste av tiden fordrev han med å prøve å finne måter å underholde seg selv på.
En stund etter at solen hadde passert middagshøyden, kom Kote ned trappen og fant
ham i ferd med å knekke valnøtter på bardisken med en tung, skinninnbundet bok. "God morgen, Reshi."
"God morgen, Bast," sa Kote. "Noe nytt?"
"Orrison-‐gutten var innom. Ville vite om vi trengte noe fårekjøtt."
Kote nikket, nesten som om han hadde ventet denne nyheten. "Hvor mye bestilte
du?"
Bast skar en grimase. "Jeg kan ikke fordra fårekjøtt, Reshi. Det smaker som våte
votter."
Kote trakk på skuldrene og gikk til døren. "Jeg har et par ærender å ta meg av. Hold et
øye med vertshuset, er du snill."
"Det gjør jeg alltid."
Utenfor vertshuset Veisteinen lå luften tung og stille over den tomme grusveien som
gikk midt gjennom byen. Himmelen var et jevnt, grått skydekke som så ut som det hadde lyst til å slippe ned regn, men ikke riktig hadde ork til det.
Kote krysset gaten og gikk bort til den åpne døren til smia. Smeden hadde kortklippet
hår, mens skjegget var tykt og buskete. Mens Kote så på, slo han omhyggelig to spiker gjennom kragen på et ljåblad og festet den godt på et krumt treskaft. "God morgen, Kaleb."
Smeden stilte ljåen opp mot veggen. "Hva kan jeg stå til tjeneste med, mester Kote?"
"Har Orrison-‐gutten vært innom hos deg også?" Kaleb nikket. "Mister de fortsatt
sauer?" spurte Kote.
"Faktisk har de omsider funnet igjen noen av de forsvunne sauene. Grusomt flerret
opp, nesten revet i stykker."
"Ulver?" spurte Kote.
Smeden trakk på skuldrene. "Det er gal tid på året, men hva skulle det ellers være? En
bjørn? De selger vel bare unna det de ikke kan passe ordentlig på, siden de ikke har nok folk og sånn."
"Ikke nok folk?"
"De kunne ikke beholde leiekaren sin lenger på grunn av skatten, og eldstesønnen
deres tok kongens mynt tidlig i sommer. Han er ute og slåss mot opprørerne i Menat nå."
"Meneras," rettet Kote mildt. "Hvis du ser gutten deres igjen, så si til ham at jeg
kunne tenke meg å kjøpe omtrent tre halve dyr."
"Det skal jeg gjøre." Smeden ga vertshushaveren et megetsigende blikk. "Var det noe
mer?"
"Jo," sa Kote og så bort, med ett forlegen. "Jeg lurte på om du har en bit jernstang
liggende," sa han uten å møte smedens blikk. "Men det behøver ikke å være noe fint. Vanlig gammelt råjern duger bra."
Kaleb humret. "Jeg visste ikke om du kom til å stikke innom. Gamle Kobb og de andre
var her i forgårs." Han gikk bort til en arbeidsbenk og løftet på et stykke lerret. "Jeg lagde et par ekstra for sikkerhets skyld."
Kote tok en jernstang på om lag to fot og svingte den ledig med den ene hånden.
"Klokt gjort."
"Jeg kan mine ting," sa smeden selvtilfreds. "Er det noe mer du trenger?"
"Faktisk," sa Kote idet han hvilte jernstangen støtt over skulderen, "så er det en ting
til. Har du et ekstra forkle og et par smedhansker?"
"Kanskje," sa Kaleb nølende. "Hvordan det?"
"Det er et gammelt tornekratt bak vertshuset." Kote nikket mot Veisteinen. "Jeg
tenkte jeg skulle rykke det opp så jeg kan anlegge en hage der neste år. Men jeg har ikke noe lyst til å få halve huden flerret av meg mens jeg holder på."
Smeden nikket og gjorde tegn til at Kote skulle bli med innerst inn i verkstedet. "Jeg
har det gamle paret mitt," sa han og gravde frem et par grove hansker og et stivt lærforkle.
Begge hadde svimerker og fettflekker her og der. "De er ikke pene, men de burde vel hjelpe mot det verste."
"Hva skal du ha for dem?" spurte Kote og lette etter pungen sin.
Smeden ristet på hodet. "En dank burde holde lenge. Verken jeg eller gutten har noe
bruk for dem."
Vertshushaveren ga ham en mynt, og smeden puttet den ned i en gammel
lerretssekk. "Er du sikker på at du vil gjøre det nå?" spurte smeden. "Det har ikke regnet på en stund. Bakken blir mykere etter at det har tint til våren."
Kote trakk på skuldrene. "Bestefaren min sa alltid at hvis du har tenkt å fjerne noe du
ikke vil ha bryderi med i fremtiden, så skal du gjøre det på høsten." Kote hermet etter en skjelvende gammelmannsstemme. "'I vårmånedene er det altfor mye livskraft i ting. Om sommeren er de for sterke, da vil de ikke slippe taket. Høsten …'" Han så seg omkring på løvet som var i ferd med å skifte farge på trærne. "'Høsten er den rette tiden. Om høsten er allting trøtt og klart til å dø.'" Senere den ettermiddagen sa Kote til Bast at han kunne gå og sove ut. Så gikk han tiltaksløs rundt i vertshuset og tok seg av små oppgaver som var til overs fra kvelden før. Han hadde ingen kunder. Da kvelden endelig kom, tente han lampene og begynte å bla uinteressert i en bok.
Høsten burde være den travleste tiden på året, men i det siste hadde det vært få
reisende på veien. Kote visste med dyster sikkerhet hvor lang vinteren kom til å bli.
Han stengte vertshuset tidlig, noe han aldri hadde gjort før. Han brydde seg ikke om å
feie gulvet. Det trengtes ikke. Han tørket ikke av bordene eller bardisken; ingen av delene var blitt brukt. Han pusset en flaske eller to, så gikk han og la seg.
Det var ingen der som kunne ha lagt merke til forskjellen. Ingen unntatt Bast, som
iakttok læremesteren sin, bekymret seg og ventet.
FJERDE KAPITTEL Halvveis til Ingsted Kronikøren gikk. Dagen før hadde han haltet, men i dag var det ingen deler av føttene som ikke gjorde vondt, så det hjalp ikke noe å halte. Han hadde lett etter hester i Abbedvad og Rannish og tilbudt skandaløse priser for selv de mest utslitte dyr. Men i småbyer som disse hadde ikke folk noen hester å avse, særlig ikke nå som innhøstingen nærmet seg med stormskritt.
Til tross for en dags rask vandring var han fortsatt på veien da mørket falt på og
gjorde den gropete grusveien til en hinderløype av uklare hull. Etter å ha famlet seg frem i mørket i to timer fikk Kronikøren øye på et flakkende lys mellom trærne, ga opp alle planer om å komme seg til Ingsted den kvelden og besluttet at gjestfriheten på en gård ville duge lenge.
Han tok av fra veien og stolpret seg mot lyset mellom trærne. Men ilden var lenger
unna enn han hadde trodd, og større også. Det var ikke lampeskinn fra et hus, ikke engang gnister fra et leirbål. Det var et kraftig, sprakende bål i ruinene av et gammelt hus, ikke stort mer enn to halvveis sammenraste steinvegger. Innerst i kroken som disse to veggene dannet, sto en mann. Han var kledd i en tykk kappe med hette, tullet inn som om det var midt på vinteren og ikke en mild høstkveld.
Kronikørens håp steg da han fikk øye på et lite kokebål og en gryte som hang over
det. Men da han kom nærmere, kjente han en ekkel lukt som blandet seg med røyken fra bålet. Det stinket av brennende hår og råtne blomster. Kronikøren kom fort frem til at hva det enn var mannen kokte i jerngryta, ville han ikke ha noe med det å gjøre. Men en soveplass inntil et bål var i hvert fall bedre enn å krølle seg sammen i veikanten.
Kronikøren steg inn i skjæret fra ilden. "Jeg så bå–" Han tidde da skikkelsen fór opp
med et sverd holdt i begge hender. Nei, ikke et sverd, men en slags lang, mørk kølle, for regelmessig i formen til å være et vedtre.
Kronikøren bråstanset. "Jeg lette bare etter et sted å sove," sa han fort og grep
ubevisst om jernringen han hadde hengende om halsen. "Jeg er ikke ute etter bråk. Jeg skal la deg få spise i fred." Han tok et skritt tilbake.
Skikkelsen slappet av, og køllen sank og skrapte mot en stein med en metallisk lyd.
"Guds brente kropp, hva gjør du her ute så sent på kvelden?"
"Jeg var på vei til Ingsted og så bålet ditt."
"Du bare fulgte skjæret fra et fremmed bål inn i skogen midt på natten?" Den
hettekledde skikkelsen ristet på hodet. "Du kan like gjerne komme hit." Han vinket Kronikøren nærmere, og skriveren så at han hadde på seg tykke skinnhansker. "Ved Tehlu, har du hatt uflaks hele livet, eller har du bare spart alt sammen til i kveld?"
"Jeg vet ikke hvem du venter på," sa Kronikøren og tok et skritt tilbake. "Men du vil
sikkert helst gjøre det alene."
"Hold munn og hør på meg," sa mannen skarpt. "Jeg vet ikke hvor mye tid vi har."
Han så ned og dro hånden over ansiktet. "Gud, jeg vet aldri hvor mye jeg skal fortelle folk som deg. Hvis du ikke tror meg, kommer du til å tro at jeg er gal. Hvis du tror meg, kommer du til å få panikk og være helt ubrukelig." Han kikket opp igjen og så at Kronikøren ikke hadde rørt seg. "Kom hit, for svingende. Hvis du går ut dit igjen, er du så godt som død."
Kronikøren kastet et blikk over skulderen, ut i den mørke skogen. "Hvorfor det? Hva
er det som er der ute?"
Mannen ga fra seg en kort, bitter latter og ristet forarget på hodet. "Helt ærlig?" Han
dro hånden fraværende gjennom håret og skjøv dermed hetten tilbake samtidig. I skjæret fra bålet var håret hans så rødt at det nesten så unaturlig ut, og øynene hadde en sjokkerende, livfull grønnfarge. Han så på Kronikøren, mønstret ham. "Demoner," sa han. "Demoner i form av store, svarte edderkopper."
Kronikøren slappet av. "Det finnes ikke demoner." På tonen var det tydelig at dette
var noe han hadde sagt mange, mange ganger før.
Den rødhårede mannen lo vantro. "Tja, da kan vi vel alle gå hjem, da!" Han ga
Kronikøren et vilt smil. "Hør her, jeg tipper at du er en utdannet mann. Det respekterer jeg, og i det store og hele har du rett." Han ble alvorlig i ansiktet. "Men her og nå, i natt, tar du feil. Så feil som det er mulig å ta. Du gjør klokt i ikke å stå på den siden av bålet når du oppdager det."
Den sikre overbevisningen i mannens stemme fikk det til å gå kaldt nedover ryggen
på Kronikøren. Han følte seg temmelig dum da han forsiktig gikk rundt bålet til den andre siden.
Mannen ga ham et raskt, granskende blikk. "Du har vel ikke noen våpen?" Kronikøren
ristet på hodet. "Det spiller egentlig ingen rolle. Et sverd ville ikke hjelpe noe særlig uansett." Han rakte Kronikøren et tungt vedtre. "Du vil antakelig ikke klare å treffe noen, men det er verdt et forsøk. De er raske. Hvis en av dem kommer seg opp på deg, så bare kast deg ned. Prøv å lande på den og knuse den med kroppen. Rull over den. Hvis du får tak i en, så sleng den inn i ilden."
Han dro hetten opp over hodet igjen og sa fort: "Hvis du har noen ekstra klær, så ta
dem på. Hvis du har et teppe, kan du pakke –"
Han tidde brått og så ut forbi sirkelen av lys fra ilden. "Ryggen mot veggen," sa han
brått og løftet jernkøllen med begge hender.
Kronikøren så forbi bålet. Noe mørkt rørte seg mellom trærne.
De kom inn i lyset og holdt seg tett nedtil bakken: svarte skikkelser, mangebeinte og
store som kjerrehjul. En som var raskere enn de andre, fór inn i skjæret fra ilden uten å nøle, og den beveget seg med samme foruroligende, smidige fart som et pilende insekt.
Før Kronikøren rakk å løfte vedtreet sitt, smatt skapningen rundt bålet og kastet seg
over ham, rask som en siriss. Kronikøren slengte opp hendene akkurat idet den svarte skapningen traff ansiktet og brystet hans. De kalde, harde beina krafset etter feste, og han kjente sviende striper av smerte på baksiden av armene. Skriveren vaklet unna og kjente at han satte fast hælen i den ujevne marken, og mens han fektet vilt med armene, begynte han å falle bakover.
Idet Kronikøren falt, fikk han et siste glimt av sirkelen av lys fra bålet. Flere av de
svarte skapningene kom pilende ut av mørket, og føttene deres trommet raskt og rytmisk mot røtter og steiner og blader. På den andre siden av bålet holdt mannen i den tykke kappen jernkøllen sin klar med begge hender. Han sto helt stille, helt taus, og ventet.
Kronikøren falt bakover med den svarte skapningen oppå seg, og han kjente en
dump, mørk eksplosjon da bakhodet traff steinveggen bak ham. Verden saktnet farten og ble tåkete, så svart. Kronikøren åpnet øynene og fikk se ildskjær og en forvirrende masse av svarte skikkelser. Det dunket i hodet. På baksiden av armene gikk det flere striper av skarp, klar smerte, og en dump verk hogg i venstre side hver gang han trakk pusten.
Etter at han hadde konsentrert seg en lang stund, kom verden inn i et slags uklart
fokus. Mannen med alle klærne satt ikke langt unna. Han hadde ikke lenger på seg hanskene, og den tykke kappen hang i filler rundt ham, men ellers virket han uskadd. Hetten var trukket opp så den skjulte ansiktet.
"Er du våken?" spurte mannen nysgjerrig. "Det var bra. Man kan aldri være sikker
med hodeskader." Hetten la seg litt på skrå. "Kan du snakke? Vet du hvor du er?"
"Ja," sa Kronikøren med grøtete stemme. Det føltes som det kostet altfor store
anstrengelser å forme bare ett eneste ord.
"Enda bedre. Alle gode ting er tre: Tror du at du kan reise deg og hjelpe til litt her? Vi
må brenne og begrave kroppene."
Kronikøren beveget litt på hodet og følte seg plutselig svimmel og kvalm. "Hva
skjedde?"
"Jeg kan ha knekket et par av ribbeina dine," sa mannen. "En av dem hadde kommet
seg opp på deg. Jeg hadde ikke så mange andre muligheter." Han trakk på skuldrene. "Jeg beklager, for hva det er verdt. Jeg har allerede sydd sårene på armene dine. De burde gro fint."
"Er de borte?"
Hetten nikket én gang. "Scraeler trekker seg ikke tilbake. De er som veps fra et
vepsebol. De angriper til de dør."
En skrekkslagen mine bredte seg i Kronikørens ansikt. "Finnes det et helt bol med
disse udyrene?"
"Gode Gud, nei. Det var bare disse fem. Men vi må uansett brenne og begrave dem,
for sikkerhets skyld. Jeg har allerede hogd det vi trenger av tre: ask og rogn."
Kronikøren slo opp en latter som lød en anelse hysterisk. "Akkurat som i
barnesangen: 'Dette skal du gjøre da: Jorden skal du begynne å spa, ti fot ned, det må du ha. Ask og alm og rogn er bra –'"
"Nettopp," sa den kappekledde mannen tørt. "Du ville blitt overrasket over hva som kan ligge gjemt i barneregler. Men selv om jeg ikke tror at vi behøver å grave så dypt som ti fot, sier jeg ikke nei takk til litt hjelp …" Han tidde megetsigende.
Kronikøren løftet en hånd og kjente forsiktig på bakhodet, så kikket han på fingrene
sine, overrasket over at de ikke var dekket av blod. "Jeg tror det går bra," sa han mens han forsiktig hevet seg opp på den ene albuen og deretter opp i sittende stilling. "Er det noe –" Blikket hans flakket, og han ble slapp og falt bakover som om han ikke hadde et bein i kroppen. Hodet slo i bakken, spratt opp igjen én gang og ble deretter liggende stille, litt på skakke. Kote satt tålmodig noen lange sekunder og betraktet den bevisstløse mannen. Da han ikke så noen andre bevegelser enn brystet som langsomt steg og sank, reiste han seg stivt og la seg på kne ved siden av Kronikøren. Kote løftet på det ene øyelokket, deretter det andre, og det han så, fikk ham til å grynte. Han virket ikke spesielt overrasket.
"Det er vel ingen sjanse for at du har tenkt å våkne igjen på en stund?" spurte han
uten større håp i stemmen. Han klappet lett på Kronikørens bleke kinn. "Overhodet ingen –" En bloddråpe falt ned på Kronikørens panne, snart fulgt av en til.
Kote rettet seg opp slik at han ikke lenger satt bøyd over den bevisstløse mannen. Så
tørket han bort blodet så godt han kunne, noe som ikke hjalp så mye, siden hendene hans også var fulle av blod. "Beklager," sa han fraværende.
Han sukket dypt og skjøv hetten tilbake. Det røde håret var sammenfiltret og lå tett
inntil hodet, og halve ansiktet var innsmurt med delvis størknet blod. Sakte begynte han å dra av seg de fillete restene av kappen. Under den hadde han et smedforkle av lær, fullt av flenger på kryss og tvers. Han tok av seg det også og avslørte en enkel, grå skjorte av vadmel. Begge skuldrene og venstre arm var mørke og våte av blod.
Kote fingret med knappene i skjorten et øyeblikk, men bestemte seg for ikke å ta den
av. Han kom seg forsiktig på beina, tok spaden og begynte sakte og møysommelig å grave.
FEMTE KAPITTEL Lapper Det var godt over midnatt da Kote kom tilbake til Ingsted med Kronikørens slappe kropp hengende over de oppflerrede skuldrene sine. Byens hus og butikker lå mørke og stille, men på vertshuset Veisteinen var alle lamper tent.
Bast sto i døren og formelig danset av irritasjon. Da han fikk øye på skikkelsen som
nærmet seg, skyndte han seg ut på gaten og viftet sint med en bit papir. "En lapp? Du sniker deg ut og legger igjen en lapp til meg?" Han hveste sint: "Hva tror du at jeg er, et havneludder?"
Kote snudde seg og lot Kronikørens slappe kropp gli over i Basts armer. "Jeg visste at
du bare ville protestere, Bast."
Bast holdt Kronikøren uanstrengt foran seg. "Det var ikke en bra lapp engang. 'Hvis
du leser dette, er jeg antakelig død.' Hva slags beskjed er det?"
"Det var ikke meningen at du skulle finne den før i morgen tidlig," sa Kote sliten mens
de begynte å gå nedover gaten mot vertshuset.
Bast så på mannen han bar, som om han først nå la merke til ham. "Hvem er dette?"
Han ristet litt i ham og betraktet ham nysgjerrig før han slengte ham lett over skulderen som en striesekk.
"Et stakkars krek som tilfeldigvis var ute på veien på galt tidspunkt," sa Kote
avfeiende. "Ikke rist for mye i ham. Hodet hans sitter kanskje litt løst."
"Hva i helvete snek du deg egentlig ut for?" ville Bast vite da de gikk inn på
vertshuset. "Hvis du skal legge igjen en lapp til meg, burde det da i det minste stå hva –" Bast sperret opp øynene da han så Kote i lyset inne på vertshuset, blek og grimete av blod og skitt.
"Du kan bare bekymre deg om du vil," sa Kote tørt. "Det er akkurat så ille som det ser
ut."
"Du dro ut for å jakte på dem, hva?" hveste Bast, så gjorde han store øyne. "Nei. Du
beholdt en bit av den som Kasper drepte. Du er ikke sann. Du løy til meg. Til meg!"
Kote sukket mens han trasket bort til trappen. "Er det løgnen som gjør deg så
fornærmet, eller det at du ikke avslørte den?" spurte han idet han begynte å gå opp.
Bast freste. "Jeg er fornærmet fordi du trodde at du ikke kunne stole på meg."
De lot samtalen dø ut mens de åpnet døren til et av de mange tomme rommene i
annen etasje, kledde av Kronikøren, la ham i sengen og dro teppet godt over ham. Kote satte mannens veske og vadsekk på gulvet like ved.
Da Kote lukket døren til rommet etter seg, sa han: "Jeg stoler på deg, Bast, men jeg
ville ikke utsette deg for fare. Jeg visste at jeg kunne klare det."
"Jeg kunne ha hjulpet til, Reshi." Bast lød såret. "Det vet du at jeg kunne."
"Du kan fortsatt hjelpe til, Bast," sa Kote mens han gikk til rommet sitt og satte seg
tungt på kanten av den smale sengen. "Jeg må lappes sammen litt." Han begynte å kneppe opp skjorten. "Jeg kunne alltids gjøre det selv. Men det er så vanskelig å komme til oppe på skuldrene og på ryggen."
"Tull, Reshi. Jeg skal gjøre det."
Kote gjorde en gest mot døren. "Remediene mine er nede i kjelleren."
Bast fnøs foraktelig. "Jeg bruker mine egne nåler, takk. Ordentlig, hederlig bein. Ikke
noen slike stygge, taggete jerntingester som stikker som små piler av hat." Han grøsset. "Bekk og berg, dere er så primitive at det er helt skremmende." Bast skyndte seg ut av rommet og lot døren stå åpen bak seg.
Kote tok sakte av seg skjorten, skar en grimase og dro pusten inn mellom tennene da
det størknede, fastklistrede blodet fikk sårene til å stramme. Ansiktsuttrykket ble stoisk igjen da Bast kom tilbake til rommet med et vannfat og begynte å vaske ham.
Da det størknede blodet var vasket bort, kom et virvar av lange, rette kutt til syne. De
gapte rødt i vertshusholderens lyse hud, som om han var blitt flenget opp med en rakekniv eller en glassbit. Alt i alt var det om lag et dusin kutt, de fleste på skuldrene og noen over ryggen og langs armene. Ett begynte oppe på issen og strakte seg ned bak øret.
"Jeg trodde du ikke kunne blø, Reshi," sa Bast. "Du som kalles Den blodløse og alt det
der."
"Ikke tro på alle historier du hører, Bast. De lyver."
"Nå, du er ikke på langt nær så ille tilredt som jeg trodde," sa Bast og tørket av
hendene. "Men det er et mirakel at du ikke mistet en bit av øret. Var de såret, som de som angrep Kasper?"
"Ikke så vidt jeg kunne se," sa Kote.
"Hvor mange var det?"
"Fem."
"Fem?" sa Bast forskrekket. "Hvor mange av dem drepte den andre mannen?"
"Han avledet oppmerksomheten til en av dem en stund," sa Kote sjenerøst.
"Anpauen, Reshi," sa Bast og ristet på hodet mens han trædde en beinnål med noe
som var tynnere og finere enn silketråd. "Du burde vært død. Du burde vært dobbelt død."
Kote trakk på skuldrene. "Det er ikke første gang jeg burde vært død, Bast. Jeg er
ganske god til å unngå det."
Bast bøyde seg og gikk til verks. "Dette kommer til å svi litt," sa han. Fingrene hans
var forunderlig varsomme. "Oppriktig talt, Reshi, så begriper jeg ikke hvordan du har klart å holde deg i live så lenge."
Kote trakk på skuldrene igjen og lukket øynene. "Ikke jeg heller, Bast," sa han.
Stemmen var trøtt og grå. Flere timer senere ble døren til Kotes rom åpnet på gløtt, og Bast tittet inn. Da den unge mannen ikke hørte noe annet enn langsomme, regelmessige åndedrag, gikk han stille bort til sengen og bøyde seg over den sovende mannen. Bast så på fargen i kinnene hans, luktet på ånden og rørte lett ved pannen, håndleddet og halsgropen over hjertet.
Så trakk Bast en stol frem til sengen, satte seg og betraktet sin sovende læremester
og lyttet til åndedragene hans. Etter en liten stund strakte han ut hånden og strøk det uregjerlige røde håret bort fra Kotes ansikt slik en mor ville gjort med et sovende barn. Så begynte han å synge lavt. Den underlige melodien steg og sank og minnet litt om en vuggevise: "Så underlig å se de dødelige skinne for så å svinne dag for dag; for deres sjelelys vil fort forsvinne når vinden tar dem etter sitt behag. Om blott jeg kunne låne deg min egen ild! Hva varsler, mon, ditt svake flammespill?" Basts stemme tonet ut til han til slutt ble sittende urørlig og iaktta bevegelsene i læremesterens stille åndedrag gjennom de lange, mørke morgentimene.
SJETTE KAPITTEL Prisen for å huske Det var blitt tidlig kveld neste dag før Kronikøren kom ned trappen til skjenkerommet på vertshuset Veisteinen, blek og ustø på beina og med den flate lærvesken sin under armen.
Kote satt bak bardisken og bladde i en bok. "Ah, vår ufrivillige gjest. Hvordan går det
med hodet?"
Kronikøren løftet en hånd og tok seg til bakhodet. "Det dunker litt når jeg er for brå i
bevegelsene. Men det fungerer ennå."
"Godt å høre," sa Kote.
"Er dette …" Kronikøren nølte og så seg omkring. "Er vi i Ingsted?"
Kote nikket. "Du er faktisk midt i Ingsted." Han gjorde en dramatisk, feiende gest med
den ene hånden. "En myldrende metropol. Hjemsted for flere dusin mennesker."
Kronikøren stirret på den rødhårede mannen bak disken. Han lente seg på et av
bordene for å støtte seg. "Guds brente kropp," sa han åndeløst. "Det er virkelig deg, ikke sant?"
Vertshusholderen så forvirret ut. "Hva behager?"
"Jeg vet at du kommer til å benekte det," sa Kronikøren. "Men det jeg så i natt …"
Vertshusholderen brakte ham til taushet ved å holde opp den ene hånden. "Før vi
begynner å drøfte muligheten for at du er blitt smårar av det slaget i hodet, så si meg en ting: Hvordan er veien til Tinuë?"
"Hva?" spurte Kronikøren irritert. "Jeg var ikke på vei til Tinuë. Jeg var … å. Vel, selv
sett bort fra i går kveld har det vært temmelig harde bud på veien. Jeg ble ranet utenfor Abbedvad, og derfra har jeg gått til fots. Men det var vel verdt det, siden du virkelig er her." Skriveren kastet et blikk på sverdet som hang over bardisken og trakk et dypt åndedrag samtidig som han fikk et vagt engstelig uttrykk i ansiktet. "Men jeg er altså ikke kommet for å skape problemer. Jeg er ikke kommet på grunn av prisen på hodet ditt." Han smilte blekt. "Ikke at jeg kunne ha noe håp om å innkassere den –"
"Greit," avbrøt vertshusholderen mens han tok frem en hvit linklut og begynte å
pusse disken. "Og hvem er så du?"
"Du kan kalle meg Kronikøren."
"Jeg spurte ikke hva jeg kunne kalle deg," sa Kote. "Hva heter du?"
"Devan. Devan Lochees."
Kote sluttet å pusse disken og så opp. "Lochees? Er du i slekt med hertug …" Kote
tidde og nikket for seg selv. "Ja, selvfølgelig er du det. Ikke en kronikør, men Kronikøren." Han stirret hardt på den tynnhårede mannen og mønstret ham fra topp til tå. "Det må jeg si. Den store avsløreren i egen person."
Kronikøren slappet av en anelse, åpenbart fornøyd med at ryktet hans hadde nådd
dit før ham. "Jeg prøvde ikke å gjøre meg vanskelig tidligere. Jeg har ikke tenkt på meg selv som Devan på mange år. Det navnet la jeg bak meg for lenge siden." Han ga vertshushaveren et megetsigende blikk. "Den slags vet du vel en del om selv …"
Kote brydde seg ikke om det uuttalte spørsmålet. "Jeg leste boken din for flere år
siden. Den alminnelige dracusens paringsatferd. Litt av en tankevekker for en ung mann med hodet fullt av historier." Han kikket ned og begynte å gni den hvite kluten langs bardisken igjen. "Jeg skal innrømme at jeg ble skuffet da jeg oppdaget at det ikke finnes drager. Det er en vanskelig lekse for en gutt å lære."
Kronikøren smilte. "For å være ærlig, ble jeg litt skuffet selv. Jeg dro ut på leting etter
en legende og fant en øgle. En fascinerende øgle, men like fullt bare en øgle."
"Og nå er du her," sa Kote. "Er du kommet for å bevise at jeg ikke finnes?"
Kronikøren lo nervøst. "Nei. Du forstår, vi hørte et rykte –"
"'Vi'?" avbrøt Kote.
"Jeg har reist sammen med en gammel venn av deg. Skarpi."
"Jaså, har han tatt deg under sine vinger?" sa Kote til seg selv. "Det må jeg si. Skarpis
lærling."
"Snarere kollega, egentlig."
Kote nikket, fortsatt uttrykksløs. "Jeg burde vel ha gjettet at han ville bli den første
som fant meg. Ryktesmeder er dere begge to."
Kronikørens smil surnet, og han svelget de første ordene som nådde leppene hans.
Han anstrengte seg et øyeblikk for å gjenvinne fatningen.
"Nå, hva kan jeg stå til tjeneste med?" Kote la unna den rene linkluten og smilte sitt
beste vertshusholdersmil. "Noe å spise eller drikke? Et rom for natten?"
Kronikøren nølte.
"Jeg har alt man kan ønske seg." Kote gestikulerte overstrømmende bak disken.
"Moden vin, lys og fin? Honningmjød? Mørkt øl? Søt fruktlikør! Plomme? Kirsebær? Grønt eple? Bjørnebær?" Kote pekte på flaskene i tur og orden. "Få høre nå, det må da være noe du ønsker?" Mens han snakket, ble smilet bredere og viste altfor mange tenner for et vennlig vertshusholdersmil. Samtidig ble øynene kalde, harde og sinte.
Kronikøren senket blikket. "Jeg tenkte at –"
"Du tenkte," sa Kote hånlig og oppga alle forsøk på smil. "Det tviler jeg sterkt på.
Ellers kunne du kanskje ha tenkt," sa han sammenbitt, "på hvilken fare du utsetter meg for ved å komme hit."
Kronikøren ble rød i fjeset. "Jeg har hørt at Kvothe er fryktløs," sa han hissig.
Vertshusholderen trakk på skuldrene. "Bare prester og tåper er fryktløse, og jeg har
aldri stått på spesielt god fot med Gud."
Kronikøren rynket pannen, klar over at det var et forsøk på å tirre ham. "Hør her,"
fortsatte han rolig, "jeg var ekstremt forsiktig. Ingen unntatt Skarpi visste at jeg skulle hit. Jeg har ikke nevnt deg for noen. Jeg ventet ikke egentlig å finne deg."
"Hvilken enorm lettelse," sa Kote sarkastisk.
Åpenbart nedslått sa Kronikøren: "Jeg skal være den første til å innrømme at det kan
ha vært en tabbe å komme hit." Han tidde og ga Kote anledning til å si ham imot. Det gjorde Kote ikke. Kronikøren ga fra seg et lite, anspent sukk og fortsatte: "Men gjort er gjort. Vil du ikke engang overveie …"
Kote ristet på hodet. "Det er lenge siden –"
"Ikke to år engang," innvendte Kronikøren.
"– og jeg er ikke den samme som jeg var da," fortsatte Kote uten å stanse.
"Og hva var egentlig det?"
"Kvothe," sa han likefrem og nektet å la seg dras inn i nærmere forklaringer. "Nå er
jeg Kote. Jeg driver vertshuset mitt. Det betyr at øl koster tre spik og et enkeltrom koster kobber." Han begynte å pusse disken igjen med en innbitt heftighet. "Som du sa: 'Gjort er gjort.' Historiene vil ta hånd om seg selv."
"Men –"
Kote så opp, og et sekund så Kronikøren forbi sinnet som lå glitrende på overflaten av
øynene hans. Et øyeblikk så han smerten under det, hudløs og blodig, som et sår så dypt at
det ikke leges. Så vendte Kote blikket bort, og bare sinnet var igjen. "Hva i all verden kan du tilby meg som er verdt prisen for å huske?"
"Alle tror du er død."
"Du forstår det visst ikke, hva?" Kote ristet på hodet, fanget mellom munterhet og
forargelse. "Det er nettopp det som er meningen. Folk leter ikke etter deg når du er død. Gamle fiender prøver ikke å gjøre opp gamle mellomværender. Folk kommer ikke og ber deg om historier," sa han syrlig.
Kronikøren nektet å gi seg. "Andre mennesker sier at du er en myte."
"Jeg er en myte," sa Kote ubesværet og gjorde en overdådig gest. "En helt spesiell
slags myte som skaper seg selv. De beste løgnene om meg er dem jeg har fortalt selv."
"De sier at du aldri har eksistert," korrigerte Kronikøren mildt.
Kote trakk ubesværet på skuldrene, men smilet bleknet nesten umerkelig.
Kronikøren fornemmet et svakt punkt og fortsatte. "I noen historier fremstilles du
mest av alt som en kaldblodig morder."
"Det er jeg også." Kote snudde seg og begynte å pusse hyllen bak baren. Han trakk på
skuldrene igjen, ikke like ubesværet som før. "Jeg har drept mennesker og skapninger som var mer enn mennesker. Hver eneste én av dem fortjente det."
Kronikøren ristet sakte på hodet. "Historiene sier 'snikmorder', ikke 'helt'. Kvothe den
lønndomsfulle og Kvothe kongedreper er to svært forskjellige personer."
Kote sluttet å pusse og snudde ryggen mot rommet. Han nikket én gang uten å se
opp.
"Noen sier til og med at det finnes en ny chandrier. En ny redsel i natten. Håret hans
er like rødt som blodet han utgyter."
"De som betyr noe, vet forskjellen," sa Kote som om han prøvde å overbevise seg
selv, men stemmen var sliten og fortvilet, uten overbevisning.
Kronikøren ga fra seg en liten latter. "Ja visst. Inntil videre. Men du av alle mennesker
burde vite hvor kort avstanden er mellom sannheten og en overbevisende løgn. Mellom historie og en underholdende fortelling." Kronikøren tidde en liten stund for å la ordene synke inn. "Du vet hvilken versjon ettertiden vil foretrekke."
Kote sto fortsatt vendt mot veggen bak disken med hendene flatt på hyllen. Hodet
var bøyd en anelse, som om en stor tyngde hadde lagt seg over ham. Han sa ingenting.
Kronikøren ante en seier og tok et ivrig skritt frem. "Enkelte sier at det var en kvinne
–"
"Hva vet vel de?" Kotes stemme skar som en sag gjennom bein. "Hva vet vel de om
hva som skjedde?" Han snakket så lavt at Kronikøren måtte holde pusten for å høre ham.
"Det sies at hun –" Kronikøren ble plutselig så tørr i halsen at ordene satte seg fast,
og det ble unaturlig stille i rommet. Kote sto med ryggen mot rommet, helt urørlig og med en uhyggelig stillhet mellom de sammenbitte tennene. Høyrehånden hans, som holdt en ren, hvit klut, lukket seg sakte til en knyttneve.
Åtte tommer unna gikk en flaske i knas. Lukten av jordbær fylte luften sammen med
lyden av glass som knustes. En liten lyd i en så stor stillhet, men det var nok. Nok til å bryte stillheten opp i små, skarpe skår. Kronikøren kjente at han ble helt kald da han med ett innså hvilket farlig spill han spilte. Så dette er altså forskjellen mellom å fortelle en historie og å være med i en, tenkte han numment, frykten.
Kote snudde seg. "Hva kan vel noen av dem vite om henne?" spurte han lavt.
Kronikøren sluttet å puste da han så Kotes ansikt. Den fredsommelige vertshusholderens uttrykk var som en knust maske. Under den fremtrådte et herjet ansikt, med blikket halvveis i denne verden og halvveis et annet sted, fortapt i minner.
Kronikøren tok seg i å tenke på en historie han hadde hørt. Én av de mange. Historien
handlet om hvordan Kvothe hadde lagt ut på leting etter det hans hjerte begjærte mest. Han måtte lure en demon for å få det. Men da det lå i hånden hans, ble han nødt til å kjempe mot en engel for å beholde det. Jeg tror på det, tenkte Kronikøren med ett. Før var det bare en historie, men nå kan jeg tro på det. Dette er ansiktet til et menneske som har drept en engel.
"Hva kan noen av dem vite om meg?" spurte Kote med et numment sinne i stemmen.
"Hva kan de vite om noe av dette?" Han gjorde en kort, heftig gest som syntes å omfatte alt – den knuste flasken, baren, verden.
Kronikøren svelget for å smøre den tørre halsen. "Bare det de blir fortalt."
Drypp drypp, drypp-‐drypp. Vin fra den knuste flasken begynte å tromme mot gulvet
med en uregelmessig rytme. "Ahhhh," sa Kote med et langt sukk. Drypp-‐drypp, drypp-‐drypp, drypp. "Snedig. Du bruker mitt eget beste knep mot meg. Du holder min egen historie som gissel."
"Jeg ville fortelle sannheten."
"Intet annet enn sannheten kunne knekke meg. Hva er vel vanskeligere enn
sannheten?" Et blekt, spottende smil streifet ansiktet hans. En lang stund var det bare dryppenes lette tromming mot gulvet som holdt stillheten på avstand.
Til slutt gikk Kote ut gjennom døren bak bardisken. Kronikøren sto tafatt igjen i det
tomme rommet, usikker på om han var blitt avvist eller ei.
Noen minutter senere kom Kote tilbake med en bøtte såpevann. Uten å se mot
historiefortelleren gikk han rolig og metodisk i gang med å vaske flaskene sine. Han tørket bort jordbærvinen fra bunnen av dem, én etter én, og satte dem på bardisken mellom seg selv og Kronikøren, som om de kunne forsvare ham.
"Så du dro ut for å finne en myte og fant en mann," sa han tonløst og uten å se opp.
"Du har hørt historiene, og nå vil du vite sannheten om det hele."
Kronikøren utstrålte lettelse da han satte fra seg vesken sin på et av bordene,
overrasket over at han skalv litt på hendene. "Vi fikk nyss om deg for en stund siden. Bare en anelse av et rykte. Jeg hadde egentlig ikke regnet med …" Kronikøren tidde, plutselig forlegen. "Jeg hadde trodd du var eldre."
"Det er jeg," sa Kote. Kronikøren så forvirret ut, men før han rakk å si noe, fortsatte
vertshusholderen. "Hva bringer deg til denne elendige lille avkroken?"
"En avtale hos jarlen av Baedn-‐Bryt," sa Kronikøren og blåste seg opp en anelse. "Om
tre dager, i Treya."
Vertshusholderen stanset midt i pussingen. "Tror du at du vil rekke frem til jarlens
gods på fire dager?" spurte han lavt.
"Jeg er forsinket," innrømmet Kronikøren. "Hesten min ble stjålet ikke så langt fra
Abbedvad." Han kikket ut gjennom vinduet, ut mot den mørknende himmelen. "Men jeg er villig til å ofre litt søvn. Jeg kan dra i morgen tidlig og slutte å plage deg."
"Nå, jeg ønsker ikke å ta fra deg noe søvn," sa Kote sarkastisk, og blikket hans var blitt
hardt igjen. "Jeg kan fortelle alt sammen i ett åndedrag." Han kremtet. "'Jeg spilte i truppen, reiste, elsket, tapte, stolte på noen og ble forrådt.' Skriv det ned og brenn det, for noen nytte får du ikke av det."
"Du behøver ikke å ta det på den måten," sa Kronikøren fort. "Vi kan bruke hele
natten hvis du vil. Og noen timer i morgen tidlig også."
"Så storsinnet av deg," freste Kote. "Vil du at jeg skal fortelle historien min på en
kveld? Uten tid til å samle tankene først? Uten tid til å forberede meg?" Munnen ble en tynn
strek. "Nei. Dra av sted og fordriv tiden med jarlen din. Jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre."
Kronikøren snakket fort: "Hvis du er sikker på at du vil trenge –"
"Ja." Kote satte fra seg en flaske på bardisken, hardt. "Jeg kan si med sikkerhet at jeg
vil trenge mer tid enn som så. Og du får ikke noe av meg i kveld. En ordentlig historie tar tid å forberede."
Kronikøren rynket pannen nervøst og dro hendene gjennom håret. "Jeg kunne sette
av morgendagen til å høre historien din …" Han tidde da han så at Kote ristet på hodet. Etter en liten stund begynte han på nytt, nærmest henvendt til seg selv. "Hvis jeg får tak i en hest i Baedn, kan jeg gi deg hele dagen i morgen, det meste av natten og en del av neste dag." Han gned seg i pannen. "Jeg avskyr å ri om natten, men –"
"Jeg kommer til å trenge tre dager," sa Kote. "Det er jeg helt sikker på."
Kronikøren bleknet. "Men … jarlen."
Kote viftet avfeiende med hånden.
"Ingen trenger tre dager," sa Kronikøren bestemt. "Jeg har skrevet ned Oren Velciters
historie. Oren Velciter. Han er åtti år gammel og har opplevd mer enn andre kunne ha rukket på to hundre år. Fem hundre, hvis man regner med løgnene. Han oppsøkte meg," sa Kronikøren med tydelig ettertrykk. "Han brukte bare to dager."
"Det er tilbudet mitt," sa vertshusholderen uten omsvøp. "Enten gjør jeg dette
ordentlig, eller ikke i det hele tatt."
"Vent!" Kronikøren lyste plutselig opp. "Jeg har tenkt helt bakvendt på alt dette," sa
han og ristet på hodet av sin egen dumhet. "Jeg kan jo bare dra og besøke jarlen og så komme tilbake. Da kan du få så mye tid du vil. Jeg kunne til og med ta med meg Skarpi."
Kote betraktet Kronikøren med inderlig forakt i blikket. "Hvorfor har du den ringeste
forhåpning om at jeg vil være her når du kommer tilbake?" spurte han vantro. "For den saks skyld – hva får deg til å tro at du bare kan vandre ut herfra når du vet det du vet?"
Kronikøren stivnet til. "Mener –" Han svelget og begynte på nytt. "Sier du at –"
"Historien vil ta tre dager," avbrøt Kote. "Vi begynner i morgen. Det er hva jeg sier."
Kronikøren lukket øynene og dro hånden over ansiktet. Jarlen kom til å bli rasende,
selvfølgelig. Det var uråd å si hva som ville kreves for å gjenvinne hans gunst. Ikke desto mindre … "Hvis det er den eneste måten jeg kan få historien på, så godtar jeg tilbudet."
"Det gleder meg å høre." Vertshusholderen slappet av og smilte halvveis. "Men
oppriktig talt, er tre dager virkelig så uvanlig?"
Kronikøren fikk tilbake den alvorlige minen. "Tre dager er svært uvanlig. Men på den
annen side –" Litt av viktigheten syntes å lekke ut av ham. "På den annen side," sa han og gjorde en gest som for å vise hvor utilstrekkelige ord var. "Du er Kvothe."
Mannen som kalte seg Kote så opp fra flaskene sine. Et uforstilt smil spilte over
leppene hans. En gnist var i ferd med å tennes i øynene. Han virket høyere.
"Ja, jeg er vel det," sa Kvothe, og det var jern i stemmen hans.
SJUENDE KAPITTEL Om begynnelser og tingenes navn Solskinn strømmet inn på Veisteinen. Det var et kjølig, friskt lys, passende for begynnelser. Det strøk forbi mølleren idet han satte i gang vannhjulet for dagen. Det lyste opp smia, der smeden var i ferd med å fyre opp igjen under essen etter fire dager med metallarbeid som ikke krevde varme. Det streifet arbeidshester som sto spent for vogner og sigdblader som glitret skarpe og klare på begynnelsen av en høstdag.
Inne på Veisteinen falt lyset over Kronikørens ansikt og rørte ved en begynnelse der,
en tom side som ventet på de første ordene i en historie. Lyset flommet over bardisken, spredte tusen små regnbuebegynnelser fra de fargede flaskene og klatret oppover veggen mot sverdet, som om det søkte etter én siste begynnelse.
Men da lyset rørte ved sverdet som hang der, var det ingen begynnelser å se. Faktisk
var lyset som sverdet kastet tilbake, matt, fordunklet og eldgammelt. Da Kronikøren så på det, husket han at selv om det var begynnelsen på en dag, var det også sent på høsten, og det ble stadig kaldere. Sverdet skinte i visshet om at dagrenningen var en liten begynnelse sammenlignet med slutten på en årstid: slutten på et år.
Kronikøren slet blikket bort fra sverdet. Han var oppmerksom på at Kvothe hadde
sagt noe, men visste ikke hva. "Unnskyld?"
"Hvordan pleier folk å gripe det an når de skal fortelle historiene sine?" spurte
Kvothe.
Kronikøren trakk på skuldrene. "De fleste forteller meg ganske enkelt det de husker.
Senere nedtegner jeg hendelsene i riktig rekkefølge, fjerner det overflødige, klargjør, forenkler, den slags."
Kvothe rynket pannen. "Det tror jeg ikke duger."
Kronikøren ga ham et sjenert smil. "Alle fortellere er forskjellige. De vil helst at
historiene deres skal få være i fred. Men de vil også gjerne ha et oppmerksomt publikum. For det meste lytter jeg og skriver det ned senere. Jeg har nesten perfekt hukommelse."
"Nesten perfekt holder ikke riktig for meg." Kvothe presset en finger mot leppene.
"Hvor fort kan du skrive?"
Kronikøren ga ham et megetsigende smil. "Fortere enn en mann kan snakke."
Kvothe hevet et øyenbryn. "Det skulle jeg gjerne sett."
Kronikøren åpnet vesken sin. Han tok ut en bunke med fint, hvitt papir og en flaske
med blekk. Etter å ha gjort alt klart, dyppet han en penn i blekket og så forventningsfullt på Kvothe.
Kvothe lente seg frem i stolen og sa fort: "Jeg er. Vi var. Hun har vært. Han hadde
vært. De vil bli." Kronikørens penn danset og skrapte over arket mens Kvothe så på. "Jeg, Kronikøren, sverger herved at jeg verken kan lese eller skrive. Pausere. Formastelig. Gluttsnipe. Hornfels. Ferniss. Ekspisant. Lhin ta Lu soren hea. 'Det var en ung enke fra Faeton med moral så hard som en stein. Hun gikk for å bikte: Det hun aller best likte –'" Kvothe bøyde seg lenger frem og så på mens Kronikøren skrev. "Interessant – nei, du kan slutte nå."
Kronikøren smilte igjen og tørket av pennen med en tøyfille. På arket foran ham var
det bare én enkelt linje med uforståelige symboler. "En slags kodeskrift?" undret Kvothe høyt. "Svært pent gjort, også. Du sløser sikkert ikke bort mange ark." Han snudde papiret for å se nærmere på skriften.
"Jeg sløser aldri med ark," sa Kronikøren hovmodig.
Kvothe nikket uten å se opp.
"Hva betyr 'ekspisant'?" spurte Kronikøren.
"Hmmm? Å, ikke noe. Det var noe jeg fant på. Jeg ville se om det gikk langsommere
når du fikk et ukjent ord." Han strakte på seg og dro stolen nærmere Kronikørens. "Så snart du har vist meg hvordan man leser dette, kan vi begynne."
Kronikøren så betenkt ut. "Det er en veldig komplisert –" Da han så Kvothes rynkede
panne, sukket han. "Jeg skal prøve."
Kronikøren trakk pusten dypt og begynte å skrive en linje med symboler mens han
snakket. "Vi bruker om lag femti forskjellige lyder når vi snakker. Jeg har gitt hver av dem et symbol som består av ett eller to pennestrøk. Det dreier seg utelukkende om lyd. Teoretisk sett skulle jeg kunne gjengi et språk jeg ikke engang forstår." Han pekte. "Dette er de ulike vokallydene."
"Kun loddrette streker," sa Kvothe og så oppmerksomt på arket.
Kronikøren tidde, brakt ut av fatningen. "Jo … ja."
"Så da er vel konsonantene vannrette? Og de kan kombineres slik?" Kvothe tok
pennen og skrev selv noen streker på arket. "Snedig. Man behøver aldri mer enn to eller tre for et ord."
Kronikøren så taust på Kvothe.
Kvothe la ikke merke til det; han hadde oppmerksomheten rettet mot arket. "Hvis
dette betyr 'er', så må dette være e-‐lydene," sa han og pekte på en gruppe tegn som Kronikøren hadde skrevet ned. "E, ei, eu, ey. Da må dette være o-‐lydene." Kvothe nikket for seg selv og trykket pennen inn i Kronikørens hånd igjen. "Vis meg konsonantene."
Kronikøren skrev dem fortumlet ned og leste opp lydene mens han skrev. Etter en
liten stund tok Kvothe pennen og fullførte listen selv. Han ba den målløse Kronikøren om å rette på ham hvis han gjorde noen feil.
Kronikøren så på og lyttet mens Kvothe gjorde listen ferdig. Fra begynnelse til slutt
hadde det hele tatt om lag et kvarter. Han gjorde ingen feil.
"Fantastisk effektivt system," sa Kvothe anerkjennende. "Veldig logisk. Har du tenkt
det ut selv?"
Kronikøren var taus en lang stund før han svarte, mens han stirret på radene med
symboler på arket foran Kvothe. Uten å bry seg om Kvothes spørsmål spurte Kronikøren til slutt: "Lærte du deg virkelig tema på en dag?"
Kvothe smilte svakt og så ned i bordet. "Det er en gammel historie. Jeg hadde nesten
glemt den. Det tok faktisk halvannen dag. Halvannet døgn uten søvn. Hvordan det?"
"Jeg hørte om det på Universitetet. Jeg trodde egentlig aldri på det." Han så ned på
arket med kodeskriften sin, skrevet med Kvothes pene håndskrift. "Alt sammen?"
Kvothe så forvirret ut. "Hva mener du?"
"Lærte du deg hele språket?"
"Nei. Selvfølgelig ikke," sa Kvothe litt grettent. "Bare en del av det. En stor del,
riktignok, men jeg tror ikke man noensinne kan lære seg alt av noe som helst, minst av alt et språk."
Kvothe gned seg i hendene. "Nå, er du klar?"
Kronikøren ristet på hodet som for å klarne tankene, tok frem et nytt ark og nikket.
Kvothe holdt opp hånden for å vise at Kronikøren skulle vente med å skrive, og sa:
"Jeg har aldri fortalt denne historien før, og jeg tviler på at jeg noen gang kommer til å gjøre det igjen." Kvothe bøyde seg frem i stolen. "Før vi begynner, må du huske at jeg er en edema ruh. Vi fortalte historier før Caluptena brant. Før det fantes bøker å skrive i. Før det fantes musikk å spille. Da det første bålet ble tent, satt vi ruher der og fortalte historier i sirkelen av flakkende lys."
Kvothe nikket til skriveren. "Jeg kjenner ditt rykte som en stor historiesamler og
historieskriver." Kvothes øyne ble harde som flint, skarpe som knust glass. "Likevel vil jeg advare deg mot å endre så mye som et ord av det jeg sier. Hvis det virker som jeg mister tråden, hvis det virker som jeg snakker meg bort, så husk at ekte historier sjelden tar den strakeste veien."
Kronikøren nikket høytidelig og prøvde å forestille seg den hjernen som kunne tilegne
seg kodeskriften hans på en fjerdedel av en time. En hjerne som kunne lære et språk på en dag.
Kvothe smilte mildt og så seg omkring i rommet som om han ville prege det inn i
hodet. Kronikøren dyppet pennen, og Kvothe så ned på de foldede hendene sine så lenge som det tar å trekke tre åndedrag.
Så begynte han å snakke.
"På visse måter begynte det da jeg hørte henne synge. Stemmen hennes som snodde seg rundt min egen og blandet seg med den. Stemmen hennes var som et portrett av sjelen hennes: vill som en brann, skarp som knust glass, søt og ren som kløver."
Kvothe ristet på hodet. "Nei. Det begynte på Universitetet. Jeg dro dit for å lære magi
av den sorten det fortelles om i historier. Magi som Taborlin den stores. Jeg ville lære vindens navn. Jeg ville ha ild og lyn. Jeg ville ha svar på ti tusen spørsmål og tilgang til arkivene deres. Men det jeg fant på Universitetet, var svært annerledes enn en historie, og jeg ble veldig skuffet.
Men den egentlige begynnelsen ligger nok i det som førte meg til Universitetet.
Uventede bål i skumringen. En mann med øyne som is i bunnen av en brønn. Lukten av blod og brennende hår. Chandrierne." Han nikket for seg selv. "Jo, det er nok der det hele begynner. På mange måter er dette en historie om chandrierne."
Kvothe ristet på hodet, som for å befri seg fra en mørk tanke. "Men antakelig må jeg
gå enda lenger tilbake enn som så. Hvis dette skal bli noe som minner om en nedtegnelse av mine bedrifter, kan jeg avse tiden. Det er det verdt hvis jeg blir husket, om ikke smigrende, så i hvert fall med et minstemål av nøyaktighet.
Men hva ville min far si hvis han hørte meg fortelle en historie på denne måten?
'Begynn med begynnelsen.' Ja vel, hvis det først skal fortelles, så la oss gjøre det ordentlig."
Kvothe bøyde seg frem i stolen.
"I begynnelsen ble verden skapt, så vidt jeg vet, ut av det navnløse tomrommet av
Alef, som navnga alt. Eller, avhengig av hvilken versjon av historien man sverger til, oppdaget de navnene som alle ting allerede hadde."
Kronikøren ga fra seg en liten latter, men han verken så opp fra arket eller stanset i
skrivingen.
Kvothe fortsatte og smilte selv. "Jeg ser at du ler. Ja vel, la oss for enkelhetens skyld
anta at jeg er skapelsens midtpunkt. Når vi gjør det, kan vi hoppe over utallige kjedelige historier: keiserdømmers fremvekst og fall, heltesagaer, ballader om tragisk kjærlighet. Vi skynder oss heller frem til den eneste historien som har noen virkelig betydning." Smilet ble bredere. "Min." Jeg heter Kvothe. Det uttales nesten som "kvote", bare uten e på slutten og med myk t. Navn er viktige, for de sier mye om en person. Jeg har hatt flere navn enn noen har rett til.
Ademfolket kaller meg Maedre. Avhengig av hvordan det uttales kan det bety
"Flammen", "Torden" eller "Det knekte treet".
"Flammen" er innlysende hvis man noen gang har sett meg. Jeg har illrødt hår. Hadde
jeg blitt født for et par hundre år siden, ville jeg antakelig blitt brent som demon. Jeg går alltid med håret kortklipt, men det er uregjerlig. Når det får gjøre som det vil, står det rett til værs og får meg til å se ut som om jeg står i brann.
"Torden" tilskriver jeg en sterk barytonstemme og en god del scenetrening i ung
alder.
Jeg har aldri tenkt på "Det knekte treet" som spesielt betydningsfullt. Skjønt i ettertid
kan det kanskje sies å være i hvert fall delvis profetisk.
Min første mentor kalte meg e'lir fordi jeg var intelligent og visste det. Min første
ordentlige kjæreste kalte meg Dulator fordi hun likte klangen i navnet. Jeg er blitt kalt Shadikar, Lettfinger og Seksstreng. Jeg er blitt kalt Kvothe den blodløse, Kvothe den lønndomsfulle og Kvothe kongedreper. De navnene har jeg fortjent. De er kjøpt og betalt.
Men jeg ble oppfostret som Kvothe. Far sa en gang at det betydde "å vite".
Jeg har selvfølgelig blitt kalt mye annet. De fleste navnene var simple, men svært få
var ufortjente.
Jeg har stjålet prinsesser tilbake fra sovende konger i gravhauger. Jeg brente ned
byen Trebon. Jeg har tilbrakt natten med Felurian og sluppet unna med både forstanden og
livet i behold. Jeg ble utvist fra Universitetet da jeg var yngre enn de fleste er når de blir sluppet inn. Jeg ferdes på veier i måneskinn som andre frykter å snakke om i dagslys. Jeg har snakket med guder, elsket kvinner og skrevet sanger som får trubadurene til å gråte.
Du har kanskje hørt om meg.
ÅTTENDE KAPITTEL Tyver, kjettere og horer Hvis denne historien skal bli noe som ligner en nedtegnelse av mine bedrifter, må vi begynne på begynnelsen. Ved kjernen av det jeg virkelig er. For å gjøre det, må du huske at før jeg var noe annet, var jeg en edema ruh.
Til forskjell fra hva mange tror, er ikke alle omreisende artister ruher. Truppen min
var ingen stusslig samling med taskenspillere som gjøglet ved korsveier for småpenger eller sang for et måltid mat. Vi var hoffartister, baron Gråfalds menn. Når vi kom til en by, var det som regel en større begivenhet enn midtvinterfestivalen og solinadespillene til sammen. Truppen vår besto normalt av minst åtte vogner og bortimot tretti artister: skuespillere og akrobater, musikere og tryllekunstnere, sjonglører og gjøglere: familien min.
Min far var en dyktigere skuespiller og musiker enn noen annen du noen gang har
sett. Min mor hadde et medfødt talent for ord. Begge to var vakre, med mørkt hår og en latter som satt løst. De var ruher helt inn i margen, og det er egentlig alt som behøver å sies.
Kanskje bortsett fra at mor var adelsdame før hun ble omreisende artist. Hun sa at far
hadde lokket henne bort fra "et trøstesløst helvete" ved hjelp av søt musikk og enda søtere ord. Jeg kunne ikke tro annet enn at hun mente Tre veiskiller, som var stedet vi dro til for å besøke slektninger da jeg var veldig liten. En gang.
Foreldrene mine giftet seg aldri ordentlig, i den forstand at de aldri brydde seg om å
få forholdet sitt stadfestet av noen kirke. Det er ikke noe som plager meg. De anså seg selv som gift og kunne ikke se noe stort poeng i å meddele det til noen myndighet eller Gud. Det respekterer jeg. Når sant skal sies, virket de mer tilfreds og trofaste enn mange offisielt gifte par jeg har truffet senere.
Vår beskytter var baron Gråfald, og hans navn åpnet mange dører som normalt ville
ha vært stengt for edema ruh. Til gjengjeld bar vi hans farger, grønt og grått, og bidro til å befeste hans rykte hvor vi enn reiste. Én gang i året tilbrakte vi to spann på godset hans og underholdt ham og husstanden hans.
Det var en lykkelig barndom, som å vokse opp midt i et evig marked. Faren min pleide
å lese fra de store monologene for meg under de lange vognreisene mellom byene. For det meste resiterte han fra hukommelsen, og røsten hans gjallet langt av lei nedover veien. Jeg
husker at jeg leste med i rolleheftet og stemte i med birollene. Far oppmuntret meg til å prøve meg på særskilt gode avsnitt selv, og jeg lærte meg å elske følelsen av gode ord.
Mor og jeg pleide å finne på sanger sammen. Andre ganger hendte det at foreldrene
mine spilte ut romantiske dialoger mens jeg fulgte med på teksten i bøkene. Den gangen føltes det som en lek. Lite ante jeg om hvor mye lærdom de snek inn i hodet på meg.
Jeg var et nysgjerrig barn: rask til å spørre og ivrig etter å lære. Med akrobater og
skuespillere som lærere er det ikke rart at jeg aldri begynte å frykte leksjonene, slik de fleste barn gjør.
Veiene var tryggere på den tiden, men det hendte likevel at forsiktige mennesker
reiste sammen med truppen vår for sikkerhetens skyld. De bidro også til utdannelsen min. Jeg fikk en variert og overfladisk kjennskap til Samveldets lover fra en omreisende sakfører som var for beruset eller for pompøs til å skjønne at han foreleste for en åtteåring. Kunnskap om skog og mark fikk jeg av en jeger ved navn Laclith som reiste sammen med oss i nesten en hel sesong.
Om de skitne intrigene ved det kongelige hoffet i Modeg lærte jeg av en … kurtisane.
Som min far pleide å si: "Kall en knekt for en knekt. Kall en spade for en spade. Men kall alltid en hore for en dame. Deres liv er vanskelig nok som det er, og det skader aldri å være høflig."
Hetera luktet svakt av kanel, og som niåring syntes jeg hun var fascinerende uten
riktig å vite hvorfor. Hun lærte meg at jeg aldri skulle gjøre noe alene som jeg ikke ville at folk skulle snakke om offentlig, og advarte meg mot å snakke i søvne.
Og så var det Abenthy, min første virkelige lærer. Han lærte meg mer enn alle de
andre til sammen. Hadde det ikke vært for ham, ville jeg aldri ha blitt den mannen jeg er i dag.
Jeg ber dere om ikke å laste ham for det. Han mente det godt.
"Dere kan ikke bli her," sa borgermesteren. "Slå leir utenfor byen, så vil ingen plage dere så lenge dere ikke steller i stand slagsmål eller stikker av med noe som ikke tilhører dere." Han ga far et megetsigende blikk. "Så kan dere farte videre i morgen. Ingen forestillinger. De er til mer bry enn de er verdt."
"Vi har bevilling," sa far og fant frem et brettet pergament fra innerlommen i jakken
sin. "Faktisk er vi forpliktet til å gi forestillinger."
Borgermesteren ristet på hodet og gjorde ikke mine til å se på dokumentet fra
beskytteren vår. "Det blir alltid bråk," sa han bestemt. "Sist gang brøt det ut et forferdelig spetakkel under forestillingen. For mye drikking, for mye opphisselse. Folk rev dørene av forsamlingshuset og slo i stykker bordene. Hallen tilhører byen, ser du. Byen må dekke utgiftene til reparasjoner."
På dette tidspunktet hadde vognene våre begynt å tiltrekke seg oppmerksomhet.
Tripp sjonglerte litt. Marion og kona hans ga en improvisert forestilling med dukkene sine. Jeg iakttok far fra plassen min bak på vognen vår.
"Vi ønsker slett ikke å støte verken dere eller deres beskytter," sa borgermesteren.
"Men byen har simpelthen ikke råd til enda en slik kveld. Som et tegn på velvilje er jeg villig til å tilby dere en kobber hver, la oss si tjue penninger, bare dere drar herfra og ikke steller i stand noen problemer for oss."
Her må du forstå at tjue penninger kanskje ville vært en pen sum for en liten trupp
med fillefranser som lever fra hånd til munn. Men for oss var det rett og slett en fornærmelse. Han burde ha tilbudt oss førti for å opptre på kvelden, fri tilgang til forsamlingshuset, et godt måltid og senger på vertshuset. Det sistnevnte ville vi høflig ha avslått, siden sengene deres i motsetning til våre egne i vognene sikkert var befengt med lus.
Hvis far ble overrasket eller fornærmet, viste han det ikke. "Pakk sammen!" ropte han
over skulderen.
Tripp stakk sjongleringssteinene sine ned i diverse lommer uten så mye som et bukk.
Det hørtes et kor av skuffede stemmer fra flere dusin byboere da dukkene stanset opp midt i en skøyerstrek og ble stuet bort. Borgermesteren så lettet ut, fant frem pengepungen sin og tok ut to sølvpenninger.
"Jeg skal passe på å fortelle baronen om din sjenerøsitet," var far nøye med å påpeke
da borgermesteren la penningene i hånden hans.
Borgermesteren stivnet til midt i bevegelsen. "Baronen?"
"Baron Gråfald." Far tidde og så etter et glimt av gjenkjennelse i borgermesterens
ansikt. "Herre over de østlige engene, Hudumbran ved Thiren og Breidalsåsene. Far så mot horisonten. "Vi er vel fortsatt i Breidalsåsene?"
"Jo da," sa borgermesteren. "Men herr Semelan …"
"Å, er vi i Semelans len!" utbrøt far og så seg omkring som om han først nå hadde
orientert seg. "En tynn herre med et prydelig lite skjegg?" Han strøk seg over haken med
fingrene. Borgermesteren nikket stumt. "Trivelig kar, nydelig sangstemme. Vi møtte ham da vi underholdt baronen sist midtvinter."
"Selvsagt," sa borgermesteren og tidde megetsigende. "Kan jeg få se bevillingen
deres?"
Jeg så på mens borgermesteren leste den. Det tok ham en liten stund, siden far ikke
hadde brydd seg om å ramse opp flesteparten av baronens titler, som visegreve av Monetron og herre av Trellistad. Konklusjonen var som følger: Det stemte at herr Semelan var herre over denne lille byen og hele området rundt, men Semelan var Gråfalds vasall. Mer konkret uttrykt var Gråfald kaptein på skuta, mens Semelan skuret dekket og gjorde honnør.
Borgermesteren brettet sammen pergamentet igjen og ga det tilbake til far. "Jeg
forstår."
Det var det hele. Jeg husker at jeg ble målløs da borgermesteren ikke ba om
unnskyldning eller tilbød far mer penger.
Far tidde også, så fortsatte han: "Byen ligger under din domsmakt, borgermester.
Men vi kommer til å opptre uansett. Enten blir det her eller like utenfor bygrensen."
"Dere får ikke bruke forsamlingshuset," sa borgermesteren bestemt. "Jeg vil ikke se
det rasert igjen."
"Vi kan opptre her," sa far og pekte på torget. Det er plass nok, og blir vi her, holder
alle seg inne i byen."
Jeg kunne knapt tro det da borgermesteren fortsatt nølte. Av og til valgte vi å opptre
på allmenningen fordi husene på stedet ikke var store nok. To av vognene våre var bygget slik at de kunne gjøres om til scener, nettopp med tanke på slike tilfeller. Men så langt tilbake jeg kunne huske på mine elleve år, kunne jeg knapt telle på begge hender hvor mange ganger vi var blitt tvunget til å opptre på allmenningen. Vi hadde aldri opptrådt utenfor bygrensen.
Men det ble vi spart for. Til slutt nikket borgermesteren og vinket far nærmere seg.
Jeg smatt ut på baksiden av vognen og gikk så nær at jeg fikk med meg det siste av det han sa: "– gudfryktige folk her. Ikke noe vulgært eller kjettersk. Vi fikk begge hendene fulle med trøbbel etter den forrige truppen som var her – to slagsmål, folk som fikk klærne sine stjålet fra tørkesnora, og en av døtrene til Brannstein gikk hen og ble med barn."
Jeg ble rasende. Jeg ventet på at far skulle vise borgermesteren den skarpe siden av
tungen sin, forklare forskjellen mellom vanlige omreisende artister og edema ruh. Vi var ikke
tyver. Vi ville aldri la ting utarte så kraftig slik at en gjeng med fylliker kunne rasere lokalet hvor vi opptrådte.
Men det gjorde ikke far, han bare nikket og gikk tilbake mot vognen vår. Han gjorde
en gest, og Tripp begynte å sjonglere igjen. Dukkene ble tatt opp av kassene.
Da han kom rundt vognen, så han at jeg sto der halvveis skjult ved siden av hestene.
"Med tanke på ansiktsuttrykket ditt, regner jeg med at du hørte alt sammen," sa han med et skjevt smil. "Glem det, gutten min. Han skal ha poeng for ærlighet, om enn ikke for høflighet. Han sier bare høyt det andre tenker i sitt stille sinn. Hvorfor tror du jeg sørger for at alle går to og to når vi opptrer i større byer?"
Jeg visste at det var sant. Likevel var det vanskelig for en ung gutt å svelge. "Tjue
penninger," sa jeg med en bitende tone. "Som om han tilbød oss almisser!"
Det var det vanskeligste med å vokse opp som edema ruh. Vi er fremmede overalt.
Mange betrakter oss som landstrykere og tiggere, mens andre ikke regner oss som stort mer enn tyver, kjettere og horer. Det er hardt nok å bli urettmessig anklaget, men det er enda verre når de som ser ned på deg, er tølpere som aldri har lest en bok eller reist lenger enn tre mil fra stedet hvor de ble født.
Far lo og rufset til håret mitt. "Du kan bare synes synd på ham, gutten min. I morgen
drar vi videre, mens han må bli i sitt eget utrivelige selskap til den dagen han dør."
"Han er en uvitende pratmaker," sa jeg bittert.
Han la en bestemt hånd på skulderen min som tegn på at jeg hadde sagt nok. "Dette
er vel sånt man må regne med når man kommer for nær Atur, antar jeg. I morgen setter vi kursen sørover: grønnere beiter, vennligere mennesker, penere kvinner." Han holdt hånden bak det øret som var vendt mot vognen og knuffet til meg med albuen.
"Jeg hører alt dere sier," ropte moren min med yndig stemme innefra. Far gliste og
blunket til meg.
"Hva skal vi spille?" spurte jeg far. "Det må jo ikke være noe vulgært. Folk er
gudfryktige her omkring."
Han så på meg. "Hva ville du velge?"
Jeg tenkte meg lenge om. "Jeg ville tatt noe fra Ljoseng-‐syklusen. Den banede veien
eller noe sånt."
Far skar en grimase. "Det er ikke et særlig godt stykke."
Jeg trakk på skuldrene. "De vil ikke merke noen forskjell. Dessuten snakkes det
ustanelig om Tehlu der, så ingen vil klage over at det er vulgært." Jeg så opp på himmelen. "Jeg håper bare at det ikke begynner å regne på oss midt oppi det hele."
Far så opp på skyene. "Det gjør det nok. Men det finnes verre ting enn å spille i
regnvær."
"Som å spille i regnvær og bli snytt attpåtil?" spurte jeg.
Borgermesteren kom mot oss med raske steg. Han hadde en lett hinne av svette i
pannen og var litt andpusten, som om han hadde løpt. "Jeg har drøftet saken med noen av rådsmedlemmene, og vi er kommet frem til at dere gjerne kan bruke forsamlingshuset hvis dere ønsker det."
Fars kroppsspråk var perfekt. Det var helt åpenbart at han var fornærmet, men altfor
høflig til å si noe. "Jeg ønsker virkelig ikke å være til bry …"
"Nei, nei. Det er ikke noe bry i det hele tatt. Faktisk insisterer jeg."
"Ja vel, hvis du insisterer, så."
Borgermesteren smilte og skyndte seg av sted.
"Nå, det var litt bedre," sukket far. "Ingen grunn til å stramme livreimen riktig ennå."
"En halvpenning per hode. Ja, det stemmer. Alle uten hode slipper gratis inn. Mange takk, min herre."
Tripp sto i døren og sørget for at alle betalte for å se skuespillet. "En halvpenning per
hode. Men etter rosene i kinnene til fruen Deres å dømme burde jeg visst ta betalt for halvannet hode. Ikke at det er min sak, selvsagt."
Tripp var den mest munnrappe av alle i truppen, noe som gjorde ham best egnet til
oppgaven å sørge for at ingen prøvde å lure eller tvinge seg inn. Kledd i sin grønne og grå narredrakt kunne Tripp si omtrent hva som helst og slippe unna med det.
"God dag, min gode frue, den lille slipper gratis inn, men hvis han begynner å skrike,
får De gi ham brystet fort eller ta ham med ut." Tripp holdt den endeløse ordstrømmen sin i gang. "Det stemmer, en halvpenning. Ja, min gode mann, tomme hoder må også betale full pris."
Det var alltid morsomt å se Tripp i arbeid, men det meste av oppmerksomheten min
var rettet mot en vogn som hadde rullet inn i den andre enden av byen om lag et kvarter
tidligere. Borgermesteren hadde kranglet med den gamle mannen som kjørte den og deretter stormet av sted. Nå så jeg at borgermesteren var på vei tilbake til vognen sammen med en høy kar som bar på en lang kølle – byens konstabel, hvis jeg ikke tok veldig feil.
Nysgjerrigheten tok overhånd, og jeg snek meg bortover mot vognen mens jeg gjorde
mitt beste for ikke å bli oppdaget. Borgermesteren og gamlingen var begynt å krangle igjen da jeg kom så nær at jeg kunne høre dem. Konstabelen sto like ved og så irritert og engstelig ut.
"… har jo sagt det. Jeg har ingen bevilling. Jeg trenger ingen bevilling. Trenger en
tuskhandler bevilling? Trenger en kramkar bevilling?"
"Du er ingen kramkar," sa borgermesteren. "Ikke prøv å utgi deg for å være det."
"Jeg prøver ikke å utgi meg for å være noe som helst," glefset gamlingen. "Jeg er både
kramkar og tuskhandler, og mer til. Jeg er arkanist, din store, enfoldige klump av en tosk."
"Det er nettopp det jeg mener," sa borgermesteren hardnakket. "Vi er gudfryktige
mennesker her omkring. Vi ønsker ikke å rote oss borti mørke krefter som man gjør best i å la være. Vi vil ikke ha de problemene slike som deg kan forårsake."
"Slike som meg?" sa den gamle mannen. "Hva vet du om slike som meg? Det har
neppe vært en arkanist her på femti år."
"Det er slik vi vil ha det. Bare snu og dra tilbake samme vei som du kom."
"Helsike heller om jeg har tenkt å tilbringe en natt ute i regnet fordi du er så
tykkhodet," sa gamlingen hissig. "Jeg trenger ikke din tillatelse for å leie et rom eller gjøre forretninger på gaten. Unna vei nå, ellers skal du få merke personlig hva slags problemer slike som meg kan stelle i stand."
Redselen fór over borgermesterens ansikt før den ble byttet ut med raseri. Han ga et
signal til konstabelen over skulderen. "I så fall får du tilbringe natten i fengsel for løsgjengeri og truende opptreden. Vi lar deg reise videre i morgen hvis du har lært deg å vise vanlig folkeskikk innen den tid." Konstabelen gikk frem mot vognen med et forsiktig grep om køllen.
Gamlingen vek ikke unna, men løftet den ene hånden. Et dyprødt lys vellet opp fra de
fremre hjørnene av vognen hans. "Det er nær nok," sa han truende. "Ellers kan det bli utrivelig."
Etter et sekunds forfjamselse skjønte jeg at det underlige lyset kom fra to
sympatilamper som gamlingen hadde montert på vognen. Jeg hadde sett en før, i baron
Gråfalds bibliotek. De lyste sterkere enn gasslys, jevnere enn vokslys eller lykter og varte nesten evig. De var også fryktelig dyre. Jeg kunne ha veddet på at ingen i denne lille byen noen gang hadde hørt om slike, langt mindre sett en.
Konstabelen bråstanset da lyset begynte å tilta. Men da det ikke lot til å skje noe mer,
bet han tennene sammen og gikk videre mot vognen.
Den gamle mannen begynte å se engstelig ut. "Vent nå litt," sa han idet det røde lyset
fra vognen begynte å svinne. "Vi skal vel ikke …"
"Klapp igjen brødsaksa, din gamle sullik," sa konstabelen. Han hogg tak i arkanistens
arm som om han stakk hånden inn i en ovn. Så, da det ikke skjedde noe, smilte han og ble mer selvsikker. "Tro ikke at jeg ikke vil gi deg en god omgang juling for å hindre deg i å utføre mer djevelskap."
"Bra, Tom," sa borgermesteren, som utstrålte lettelse. "Ta ham med, så sender vi
noen for å hente vognen."
Konstabelen gliste og vred gamlingens arm. Arkanisten knakk sammen og gispet kort
av smerte.
Fra gjemmestedet mitt så jeg hvordan arkanistens ansiktsuttrykk skiftet fra engstelse
og smerte til sinne på et sekund. Jeg så leppene hans bevege seg.
Plutselig kom et voldsomt vindgufs feiende, som om en storm brått hadde brutt ut
helt uten forvarsel. Vinden grep den gamle mannens vogn, og den tippet over på to hjul før den deiset ned på fire igjen med et brak. Konstabelen vaklet og falt som om han var blitt rammet av Guds hånd. Selv der jeg sto gjemt tretti fot unna, var vinden så sterk at jeg måtte ta et skritt forover, som om jeg var blitt dyttet hardt bakfra.
"Forsvinn!" ropte gamlingen sint. "Slutt å plage meg! Ellers setter jeg blodet deres i
brann og fyller dere med en frykt lik is og jern!" Det var noe kjent med ordene hans, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det.
Både borgermesteren og konstabelen la beina på nakken, storøyde og ville i blikket
som skremte hester.
Vinden stilnet like fort som den var kommet. Hele det plutselige utbruddet kunne
ikke ha vart mer enn fem sekunder. Siden de fleste av byboerne var samlet rundt forsamlingshuset, tvilte jeg på at noen andre hadde sett det enn jeg, borgermesteren, konstabelen og den gamle mannens esler, som sto fredelig i seletøyet, fullstendig uberørte.
"Befri dette stedet for deres nedrige nærvær," mumlet arkanisten for seg selv mens
han fulgte de to flyktende mennene med blikket. "Ved kraften i mitt navn befaler jeg det."
Endelig skjønte jeg hvorfor ordene hans virket så kjente. Han siterte fra
utdrivelsesscenen i Daeonica. Det var ikke mange som kjente til det stykket.
Gamlingen snudde ryggen mot vognen og begynte å improvisere. "Jeg skal forvandle
deg til smør på en sommerdag. Jeg skal forvandle deg til en poet med en prests sjel. Jeg skal fylle deg med sitronkrem og dytte deg ut av et vindu." Han spyttet. "Kjøtere."
Irritasjonen lot til å gå over, og han trakk et langt, trett sukk. "Ja, ja, det der kunne
visst ikke ha gått så mye verre," mumlet den gamle mannen mens han gned seg på skulderen på den siden hvor konstabelen hadde vridd armen hans. "Tror dere de kommer tilbake i spissen for en pøbelflokk?"
Et øyeblikk trodde jeg det var meg den gamle mannen snakket til. Så skjønte jeg
hvordan det lå an. Han hadde jo sagt "dere". Det var eslene han snakket til.
"Det tror ikke jeg heller," sa han til dem. "Men jeg har tatt feil før. Vi holder oss i
utkanten av byen og tar en titt på det siste av havren, eller hva sier dere?"
Han klatret opp bak i vognen og kom ned igjen med en stor bøtte og en nesten tom
lerretssekk. Han snudde sekken opp ned over bøtten og lot til å bli nedslått av resultatet. Han tok en håndfull til seg selv før han skjøv bøtten mot eslene med foten. "Ikke se sånn på meg," sa han til dem. "Det er små rasjoner for alle. Dessuten kan dere gresse." Han klappet det ene eselet mens han spiste håndfullen med grov havre. Innimellom stanset han opp og spyttet ut et skall.
Det slo meg som veldig trist at denne gamle mannen skulle være helt alene på veien
og ikke ha andre å snakke med enn eslene sine. Det er vanskelig for oss edema ruh, men vi hadde i det minste hverandre. Denne mannen hadde ingen.
"Vi har streifet for langt bort fra sivilisasjonen, mine venner. De som trenger meg,
stoler ikke på meg, og de som stoler på meg, har ikke råd til meg." Den gamle mannen kikket ned i pungen sin. "Vi har halvannen penning, så det begrenser mulighetene. Vil vi bli våte i natt eller sultne i morgen? Vi kommer ikke til å tjene noe her, så det blir vel enten det ene eller det andre."
Jeg smøg meg rundt hjørnet på huset til jeg kunne se det som sto skrevet på siden av
den gamle mannens vogn. Det sto:
ABENTHY: ENESTÅENDE ARKANIST. Skriver. Vannsøker. Kjemiker. Tannlege. Sjeldne varer. Allehånde plager forebrygges. Tapte gjenstander finnes. Reparasjoner av alle slag. Ingen horoskoper. Ingen elskovsdrikker. Ingen ugjerninger. Abenthy la merke til meg så fort jeg kom frem fra gjemmestedet mitt bak huset. "Hallo der. Kan jeg hjelpe deg med noe?"
"Du har stavet 'forebygges' feil," påpekte jeg.
Han så overrasket ut. "Det er egentlig en spøk," forklarte han. "Jeg brygger litt øl
også."
"Å ja," sa jeg og nikket. "Da forstår jeg." Jeg tok hånden opp av lommen. "Kan du
selge meg noe for en penning?"
Han virket dratt mellom munterhet og nysgjerrighet. "Hva er du ute etter?"
"Jeg skulle gjerne hatt litt lacillium." Vi hadde fremført Farien den fagre et dusin
ganger den siste måneden, og det hadde fylt mitt unge hode med intriger og snikmord.
"Venter du at noen kommer til å forgifte deg?" spurte han, en anelse forbauset.
"Nei, egentlig ikke. Men det er vel sånn at hvis man venter til man vet at man trenger
motgift, er det antakelig for sent å få tak i en."
"Jeg kunne alltids selge deg lacillium for en penning," sa han. "Det ville bli omtrent en
dose for en person på din størrelse. Men det er farlig i seg selv. Det virker bare mot visse typer gift. Det kan være skadelig hvis man tar det på feil tidspunkt."
"Å," sa jeg. "Det visste jeg ikke." I skuespillet var det fremstilt som et ufeilbarlig
universalmiddel.
Abenthy la fingeren ettertenksomt mot leppene. "Kan du svare meg på et spørsmål
så lenge?" Jeg nikket. "Hvilken trupp er dette?"
"På en måte er det min," sa jeg. "Men på en annen måte er det fars, for det er han
som leder forestillingen og peker ut hvilken vei vognene skal kjøre. Men det er baron Gråfalds også, for han er beskytteren vår. Vi er Baron Gråfalds menn."
Den gamle mannen ga meg et muntert blikk. "Jeg har hørt om dere. God trupp. Godt
rykte."
Jeg nikket, for jeg så ingen vits i falsk beskjedenhet.
"Tror du at faren din kunne være interessert i å ansette en hjelper?" spurte han. "Jeg
kan ikke påstå at jeg er mye til skuespiller, men jeg er god å ha i nærheten. Jeg kunne lage ansiktssminke og rouge som ikke er full av bly og kvikksølv og arsenikk for dere. Jeg kan ordne lys også, raske, rene og sterke. Forskjellige farger hvis dere vil ha det."
Jeg behøvde ikke å tenke lenge på saken; vokslys var dyre og sårbare overfor trekk,
fakler var skitne og farlige. Og alle i truppen lærte tidlig hvor farlig sminke kunne være. Det var vanskelig å bli en gammel, erfaren artist hvis man malte seg med gift hver tredje dag og endte som ravende gal før man fylte tjuefem.
"Det er mulig jeg foregriper begivenhetenes gang litt," sa jeg og strakte frem hånden
så han kunne trykke den. "Men la meg være den første til å ønske deg velkommen i truppen." Hvis dette skal være en fullstendig og ærlig redegjørelse for mitt liv og mine gjerninger, bør jeg nok nevne at mine grunner til å invitere Ben inn i truppen vår ikke var helt uselviske. Det er sant at kvalitetssminke og rene lys var kjærkomne tilskudd til truppen. Det er også sant at jeg hadde syntes synd på gamlingen som var alene ute på veien.
Men mer enn noe annet var jeg drevet av nysgjerrighet. Jeg hadde sett Abenthy gjøre
noe jeg ikke kunne forklare, noe merkelig og vidunderlig. Ikke knepet med sympatilampene – det hadde jeg gjennomskuet: en teatralsk effekt, en bløff for å gjøre inntrykk på uvitende byboere.
Det han hadde gjort etterpå, var noe annet. Han kalte på vinden, og vinden kom. Det
var magi. Ekte magi. Den typen magi jeg hadde hørt om i historiene om Taborlin den store. Den typen magi jeg ikke hadde trodd på siden jeg var seks år. Nå visste jeg ikke hva jeg skulle tro.
Dermed tilbød jeg ham å slutte seg til truppen i håp om å få svar på spørsmålene
mine. Selv om jeg ikke var klar over det ennå, søkte jeg etter vindens navn.
NIENDE KAPITTEL I vognen med Ben Abenthy var den første arkanisten jeg noen gang møtte, en merkelig, spennende skikkelse for en ung gutt. Han hadde kjennskap til alle vitenskapene: botanikk, astronomi, psykologi, anatomi, alkymi, geologi, kjemi …
Han var korpulent, med funklende øyne som beveget seg fort fra én ting til en annen.
Han hadde en krans av mørkegrått hår som gikk rundt bakhodet, men (og dette er det jeg husker best ved ham) ingen øyenbryn. Eller rettere sagt: Han hadde øyenbryn, men de var bestandig bare halvt utvokste etter å ha blitt svidd av under en av hans alkymistiske sysler. Det gjorde at han så overrasket og spørrende ut på én og samme tid.
Han talte mildt, lo ofte og gjorde seg aldri vittig på andres bekostning. Han bannet
som en full sjømann med brukket bein, men bare til eslene sine. De het Alfa og Beta, og Abenthy matet dem med gulrøtter og sukkerbiter når han trodde at ingen så det. Han hadde en spesiell forkjærlighet for kjemi, og far sa at han aldri hadde truffet en mann som var bedre til å destillere.
Allerede fra hans andre dag i truppen gjorde jeg det til en vane å sitte i hans vogn når
vi kjørte. Jeg stilte spørsmål, og han svarte. Så ba han meg om å synge, og jeg spilte for ham på en lutt jeg lånte fra fars vogn.
Av og til sang han til og med. Han hadde en lys, tøylesløs tenorstemme som alltid gikk
sine egne veier og lette etter toner på gale steder. Som oftest endte det med at han stoppet opp og lo av seg selv når det skjedde. Han var en bra mann, og det fantes ikke innbilskhet i ham.
Ikke lenge etter at Abenthy hadde sluttet seg til truppen vår, spurte jeg ham hvordan
det var å være arkanist.
Han ga meg et tankefullt blikk. "Har du noensinne kjent en arkanist?"
"Vi betalte en for å reparere en ødelagt aksel en gang vi var ute på veien." Jeg tidde
og tenkte etter. "Han var på vei innover i landet med en karavane lastet med fisk."
Abenthy gjorde en avfeiende gest. "Nei, nei, gutt. Jeg snakker om en arkanist. Ikke en
stusslig kuldebesverger som arbeider seg frem og tilbake langs handelsrutene ved å prøve å hindre ferskt kjøtt i å råtne."
"Hva er forskjellen?" spurte jeg. Jeg fikk en følelse av at det var forventet av meg.
"Tja," sa han. "Det kan ta litt tid å forklare …"
"Tid har jeg nok av."
Abenthy ga meg et vurderende blikk. Jeg hadde ventet på det. Det var det blikket
som sa: "Du lyder ikke så ung som du ser ut." Jeg håpet han ville forsone seg med det snart. Du blir lei av å bli tiltalt som om du er et barn, selv om du tilfeldigvis er det.
Han trakk et dypt åndedrag. "Bare fordi noen kan et knep eller to, betyr det ikke at de
er arkanister. De kan kanskje sette sammen brukne bein eller lese oldvintisk. Kanskje de til og med kan litt sympati. Men – "
"Sympati?" avbrøt jeg så høflig jeg kunne.
"Du ville antakelig kalle det magi," sa Abenthy motvillig. "Det er egentlig ikke det."
Han trakk på skuldrene. "Men selv ikke det å kunne sympati gjør deg til arkanist. En ekte arkanist har arbeidet seg gjennom Arkanum på Universitetet."
Da han nevnte Arkanum, boblet straks to dusin nye spørsmål opp i meg. Det er vel
ikke så mange, tenker du kanskje, men hvis man legger dem til de halvt hundre spørsmålene jeg bar med meg hvor jeg enn gikk, var jeg nesten fylt til bristepunktet. Det var kun takket være en enorm viljeanstrengelse at jeg klarte å holde tyst og vente på at Abenthy skulle fortsette av seg selv.
Abenthy la imidlertid merke til reaksjonen min. "Jaså, har du hørt om Arkanum?" Det
virket som han moret seg. "Fortell meg hva du har hørt, da."
Denne lille oppfordringen var den eneste unnskyldningen jeg behøvde. "Jeg hørte av
en gutt i Herdagjel at hvis du får armen kuttet av, så kan de sy den på igjen på Universitetet. Kan de virkelig det? I noen fortellinger sies det at Taborlin den store dro dit for å lære alle tings navn. Og så er det et bibliotek med tusen bøker der. Er det virkelig så mange?"
Han svarte på det siste spørsmålet, siden de andre hadde fart så fort forbi at han ikke
hadde rukket å reagere. "Mer enn tusen, faktisk. Ti ganger ti tusen bøker. Mer enn det også. Flere bøker enn du noen gang kunne rekke å lese." Abenthys stemme fikk en svakt vemodig klang.
Flere bøker enn jeg kunne lese? Det hadde jeg vanskelig for å tro.
Ben fortsatte. "Dem du ser i karavaner – de som hindrer maten i å bli fordervet,
vannsøkere, spåmenn, paddeetere – er ikke ekte arkanister, like lite som alle omreisende
artister er edema ruh. De kan kanskje litt alkymi, litt sympati, litt medisin." Han ristet på hodet. "Men de er ikke arkanister.
Det er mange som later som de er det. De går kledd i lange drakter og gjør seg til for
å utnytte de uvitende og de godtroende. Men nå skal du få høre hvordan man kjenner igjen en ekte arkanist."
Abenthy dro et tynt halskjede over hodet og rakte det til meg. Det var første gang jeg
noensinne hadde sett et av Arkanums gildemerker. Det så ikke særlig imponerende ut, bare et flatt blystykke med noen ukjente skrifttegn påstemplet.
"Dette er en ekte gilthe. Eller gildemerke, om du vil," forklarte Abenthy med en viss
tilfredsstillelse. "Det er den eneste måten man kan avgjøre hvem som er arkanist og ikke på. Faren din ba meg om å få se min før han lot meg bli med truppen. Det viser at han er en verdensvant mann." Han så på meg med slu likegyldighet. "Ubehagelig å ta på, hva?"
Jeg nikket sammenbitt. Hånden min var blitt nummen så fort jeg rørte ved den. Jeg
ville gjerne kikke nærmere på tegnene som sto på begge sider av den, men etter bare noen sekunder var armen min nummen helt opp til skulderen, som om jeg hadde sovet på den hele natten. Jeg lurte på om jeg ville bli følelsesløs i hele kroppen hvis jeg holdt lenge nok i den.
Det fikk jeg ikke mulighet til å finne ut, siden vognen rullet over en ujevnhet i veien
og den numne hånden min nesten slapp Abenthys gildemerke ned på vognens fotbrettrinn. Han grep tak i den og la humrende kjedet om halsen igjen.
"Hvordan holder du ut?" spurte jeg og gned hånden min for å få litt følelse tilbake i
den.
"Det er bare for andre den føles slik," forklarte han. "For eieren er den bare varm. Det
er slik du kan se forskjell på en arkanist og en som bare har en evne til å finne vann eller spå været."
"Tripp har noe som minner om det," sa jeg. "Han slår sjuere med terningene hele
tiden."
"Det er noe litt annet," lo Abenthy. "Slett ikke like uforklarlig som en evne." Han sank
litt lenger ned i setet. "Det er antakelig best sånn. For et par hundre år siden var man så godt som død hvis folk så at man hadde en evne. Tehlistene kalte det for demontegn og brente folk som hadde dem." Abenthys humør lot til å ha blitt dystrere.
"Vi har måttet redde Tripp ut av fengselet et par ganger," sa jeg i et forsøk på å gi
samtalen en litt lettere tone. "Men ingen har noen gang prøvd å brenne ham."
Abenthy ga meg et trett smil. "Jeg tipper at Tripp har et par lureterninger eller en like
lur ferdighet som han antakelig kan bruke i kortspill også. Takk for den betimelige advarselen, men en evne er noe ganske annet."
Jeg kan ikke fordra at noen er nedlatende mot meg. "Tripp kunne ikke jukse om det
så gjaldt livet," sa jeg, litt skarpere enn jeg hadde tenkt. "Og hvem som helst i truppen kan skille vektede terninger fra vanlige. Tripp slår sjuere. Det spiller ingen rolle hvilke terninger han bruker, han slår sjuere uansett. Hvis han satser på noen, slår de sjuere. Hvis han så mye som kommer borti et bord med løse terninger på, så blir det sju."
"Hmmm." Abenthy nikket for seg selv. "Jeg ber om unnskyldning. Det høres ut som
en ekte evne. Jeg skulle gjerne sett den."
Jeg nikket. "Ta med dine egne terninger. Vi har ikke latt ham spille på flere år." En
tanke slo meg. "Kanskje det ikke virker lenger."
Han trakk på skuldrene. "Evner forsvinner ikke så lett. Da jeg vokste opp i Staup,
kjente jeg en ung mann som hadde en evne. Uvanlig flink med planter." Abenthys smil forsvant idet blikket hans rettet seg mot noe jeg ikke kunne se. "Tomatene hans var allerede røde mens alle andres planter ennå var på vei opp av jorden. Agurkene hans var større og søtere, saften fra druene hans var nærmest drikkeklar vin før den ble tappet på flasker." Han tidde, fjern i blikket.
"Ble han brent?" spurte jeg med de unges morbide nysgjerrighet.
"Hva? Nei, selvsagt ikke. Så gammel er jeg ikke." Han skulte på meg og lot som han
var morsk. "Det ble tørke, og han ble jaget ut av byen. Det knuste hjertet til den stakkars moren hans."
Det ble stille en liten stund. To vogner lenger fremme hørte jeg Teren og Shandi øve
på linjer fra Svinegjeteren og nattergalen.
Det så ut til at Abenthy også lyttet, litt fraværende. Da Teren gikk i stå midt i Fains
hagemonolog, snudde jeg meg mot Abenthy igjen. "Underviser de i skuespillerkunst på Universitetet?" spurte jeg.
Abenthy ristet på hodet og syntes visst at spørsmålet var litt morsomt. "De
underviser i mye, men ikke det."
Jeg kikket på Abenthy og så at han iakttok meg med glitrende øyne.
"Kan du lære meg noe av alt det andre?" spurte jeg.
Han smilte, og vanskeligere var det ikke.
Abenthy begynte med å gi meg en kort oversikt over hver av de forskjellige vitenskapene. Selv om han selv hadde størst lidenskap for kjemi, gikk han inn for en bred utdannelse. Jeg lærte å bruke sekstant, kompass, regnestav og kuleramme. Enda viktigere: Jeg lærte meg å klare meg uten dem.
Etter et spann kunne jeg identifisere alle kjemikalier i vognen hans. Etter to måneder
kunne jeg destillere sprit så den ble for sterk til å drikke, bandasjere et sår, sette sammen en brukket knokkel og stille diagnose på hundrevis av sykdommer ut fra symptomene. Jeg kjente til prosessen for å lage fire forskjellige elskovsdrikker, tre brygg for svangerskapsforebyggelse, ni mot impotens og to trylledrikker som ganske enkelt kaltes for "jomfruhjelpere". Abenthy var heller vag når det gjaldt formålet med disse siste, men jeg hadde noen sterke mistanker.
Jeg lærte oppskriftene på et dusin gifter og syrer og hundre medisiner og
universalmidler, hvorav noen til og med virket. Jeg fordoblet urtekunnskapene mine i teorien, om enn ikke i praksis. Abenthy begynte å kalle meg Rødlugg, og jeg kalte ham Ben, først som hevn, deretter i vennskapelighet.
Først nå, lenge etterpå, innser jeg hvor nøye Ben forberedte meg på det som ventet
på Universitetet. Han gjorde det på nesten umerkelig vis. Én eller to ganger om dagen, midt under de vanlige leksjonene, pleide Ben å gi meg en liten mental øvelse som jeg måtte beherske før vi gikk videre til noe annet. Han lot meg spille tirani uten brett og holde orden på steinene i hodet. Andre ganger kunne han stanse midt i en samtale og be meg gjenta alt vi hadde sagt de siste minuttene, ord for ord.
Dette var hukommelsestrening på et langt høyere nivå enn det jeg hadde brukt for å
pugge replikker. Jeg lærte å bruke hodet på forskjellige måter, og intellektet mitt ble stadig sterkere. Det føltes slik det kan gjøre i kroppen når man har brukt en hel dag med vedhogging, eller svømming, eller intens elskov. Man føler seg utmattet, doven og nesten gudlignende. Denne følelsen minnet om det, bortsett fra at det var intellektet mitt som var utslitt og utvidet, matt og fullt av slumrende kraft. Jeg kjente at hjernen min var i ferd med å våkne.
Det føltes som det hele gikk fortere jo lenger jeg kom, som når vann begynner å skylle
bort en demning av sand. Jeg vet ikke om du forstår hva en geometrisk progresjon er, men det er den beste måten å beskrive det på. Og hele tiden fortsatte Ben å lære meg de mentale øvelsene som jeg var halvt overbevist om at han fant på av ren ondskap.
TIENDE KAPITTEL Alar og flere steiner Ben holdt opp en bit møkkete stein som var så vidt større enn knyttneven hans. "Hva vil skje hvis jeg slipper denne steinen?"
Jeg tenkte meg om et øyeblikk. Under leksjonene var enkle spørsmål svært sjelden
enkle. Til slutt ga jeg det opplagte svaret. "Den vil antakelig falle."
Han hevet det ene øyenbrynet. Jeg hadde holdt ham travelt opptatt de siste
månedene, og han hadde ikke fått anledning til å svi dem av seg ved et uhell. "Antakelig? Du lyder som en sofist, gutt. Har den ikke alltid falt hittil?"
Jeg rakte tunge til ham. "Ikke prøv å bløffe deg gjennom dette. Det der er en
feilslutning. Det har du selv lært meg."
Han smilte bredt. "Greit. Ville det være rimelig å si at du tror den vil falle?"
"Ganske rimelig."
"Jeg vil at du skal tro at den kommer til å falle oppover når jeg slipper den." Smilet
hans ble bredere.
Jeg prøvde. Det var som å gjøre mental gymnastikk. Etter en stund nikket jeg. "Greit."
"Hvor sterkt tror du på det?"
"Ikke så veldig," innrømmet jeg.
"Jeg vil at du skal tro at denne steinen kommer til å sveve av sted. Tro på det med en
styrke som kan flytte fjell og felle trær." Han ble stille, og så lot han til å angripe det hele fra en annen vinkel. "Tror du på Gud?"
"Tehlu? På sett og vis."
"Det holder ikke. Tror du på foreldrene dine?"
Jeg smilte litt. "Av og til. Jeg kan ikke se dem akkurat nå."
Han fnøs og løsnet ridepisken han brukte på Alfa og Beta når de var late. "Tror du på
denne, e'lir?" E'lir kalte han meg bare når han mente at jeg med vilje var ekstra gjenstridig. Han holdt opp pisken så jeg kunne se på den.
Han hadde et ondskapsfullt glimt i øynene. Jeg bestemte meg for ikke å utfordre
skjebnen. "Ja."
"Bra." Han slo den mot vognsiden så den ga fra seg et skarpt smekk. Alfa vred på det
ene øret da hun hørte lyden, usikker på om den var rettet mot henne eller ikke. "Det er en slik tro jeg er ute etter. Den kalles Alar: ridepisktro. Når jeg slipper denne steinen, kommer den til å sveve av sted, fri som en fugl."
Han viftet litt med pisken. "Og ikke noe mer av den smålige filosofien din nå, ellers
skal du få angre på at du noen gang fikk sansen for den lille leken."
Jeg nikket. Jeg fordrev alle tanker ved hjelp av et av knepene jeg allerede hadde lært,
og konsentrerte meg om å tro. Jeg begynte å svette.
Om lag ti minutter senere nikket jeg igjen.
Han slapp steinen. Den falt.
Jeg begynte å få vondt i hodet.
Han tok opp steinen igjen. "Tror du på at den svevde?"
"Nei!" sa jeg surt og gned meg i tinningene.
"Bra. Det gjorde den ikke. Du skal aldri lure deg selv til å oppfatte noe som ikke
finnes. Det er en vanskelig balansegang, men sympati er ikke en kunst for de viljesvake."
Han holdt opp steinen igjen. "Tror du på at den kommer til å sveve?"
"Den gjorde jo ikke det!"
"Det spiller ingen rolle. Prøv igjen." Han ristet steinen. "Alar er sympatiens
hjørnestein. Hvis du skal påtvinge verden din vilje, må du ha kontroll over hva du tror på."
Jeg prøvde og prøvde. Det var det vanskeligste jeg noen gang hadde gjort. Det tok
meg nesten hele ettermiddagen.
Til slutt kunne Ben slippe steinen mens jeg beholdt min klippefaste tro på at den ikke
ville falle, til tross for alle bevis på det motsatte.
Jeg hørte dunket fra steinen og så på Ben. "Nå har jeg det," sa jeg rolig og følte meg
riktig tilfreds med meg selv.
Han skottet på meg, som om han ikke riktig trodde meg, men ikke ville innrømme
det. Han plukket fraværende på steinen med en negl, så trakk han på skuldrene og holdt den opp igjen. "Jeg vil at du skal tro at steinen vil falle og at steinen ikke vil falle når jeg slipper den." Han smilte bredt. Jeg gikk sent til sengs den kvelden – med neseblod og et tilfreds smil. Jeg holdt de to ulike overbevisningene i et løst grep i tankene og lot deres syngende disharmoni lulle meg i søvn.
Å kunne tenke på to motsetningsfylte ting samtidig var ikke bare vidunderlig praktisk,
det var også omtrent som å kunne synge tostemt med seg selv. Det ble en av yndlingslekene mine. Etter å ha øvd i to dager kunne jeg synge trestemt. Snart klarte jeg det intellektuelle motstykket til kortkunster og sjonglering med kniver.
Jeg lærte mye annet også, selv om ikke noe av det fullt så sentralt som Alar. Ben
lærte meg Steinhjerte, en mental øvelse som gjorde det mulig å fortrenge alle følelser og fordommer og tenke klart på hva man måtte ønske. Ben sa at en person som virkelig mestret Steinhjerte, kunne gå i sin søsters begravelse uten å felle en eneste tåre.
Han lærte meg også en lek som het Finn steinen. Poenget med leken var å la én del
av hjernen gjemme en innbilt stein i et innbilt rom. Så skulle en annen, atskilt del av hjernen prøve å finne den.
Den praktiske nytten er at man lærer seg verdifull mental kontroll. Hvis man virkelig
kan leke Finn steinen, er man i ferd med å utvikle en jernhard Alar av den typen som kreves for sympati.
Men selv om det er uhyre praktisk å kunne tenke på to forskjellige ting samtidig, er
øvingen som kreves for å lære det, i beste fall frustrerende og andre ganger ganske urovekkende.
Jeg husker en gang jeg lette etter steinen i nesten en time før jeg gikk med på å
spørre den andre halvdelen av meg hvor jeg hadde gjemt den, bare for å oppdage at jeg ikke hadde gjemt steinen i det hele tatt. Jeg hadde bare ventet for å se hvor lenge jeg ville lete før jeg ga opp. Har du noen gang måttet le av deg selv samtidig som du var irritert? Det er en interessant følelse, for å si det mildt.
En annen gang ba jeg om et lite vink eller to, og det endte med at jeg hånlo av meg
selv. Det er ikke rart at mange arkanister man møter, er litt eksentriske, for ikke å si direkte sprø. Som Ben hadde sagt: Sympati er ikke noe for de viljesvake.
ELLEVTE KAPITTEL Å binde jern Jeg satt bak i Abenthys vogn. Det var et vidunderlig sted for meg, tilholdssted for hundre flasker og bylter, gjennomsyret av tusen lukter. For mitt unge sinn var det som regel morsommere enn en kramkars kjerre, men ikke akkurat denne dagen.
Det hadde øsregnet om natten, så veien var en dyp myr av gjørme. Siden truppen
ikke hadde noen bestemte tider å passe, hadde vi bestemt oss for å vente en dag eller to så veiene fikk tid til å tørke. Slikt skjedde ganske ofte, og denne gangen hadde det hendt på et tidspunkt som ga Ben en perfekt anledning til å fortsette utdanningen min. Dermed satt jeg ved arbeidsbordet bak i Bens vogn og ergret meg over å måtte kaste bort dagen på å høre på hans utlegninger av ting jeg allerede forsto.
Det må ha vært tydelig hva jeg tenkte, for Abenthy sukket og satte seg ved siden av
meg. "Ikke riktig det du hadde ventet, hva?"
Jeg slappet av litt, for jeg visste at tonen hans betydde et midlertidig avbrudd i
forelesningen. Han tok en håndfull av jernskjervene som lå på bordet og ristet dem tankefullt i hånden.
Han så på meg. "Lærte du deg å sjonglere med en gang? Med fem baller samtidig? Og
med kniver også?"
Jeg rødmet litt ved minnet. I begynnelsen hadde ikke Tripp latt meg prøve med tre
baller engang. Han hadde bedt meg om å begynne med to. Jeg hadde til og med mistet dem et par ganger. Jeg fortalte det til Ben.
"Nettopp," sa Ben. "Lær å mestre dette knepet, så får du lære et nytt." Jeg ventet at
han skulle reise seg og forsette med forelesningen, men det gjorde han ikke.
Isteden holdt han frem hånden med jernskjervene. "Hva vet du om disse?" Han raslet
med dem i hånden.
"I hvilken sammenheng?" spurte jeg. "Fysisk, kjemisk, historisk –"
"Historisk," flirte han. "Forbløff meg med din kunnskap om historiske detaljer, e'lir."
En gang hadde jeg spurt ham hva e'lir betydde. Han påsto at det betydde "den vise", men da han sa det, rykket det i munnvikene hans på en måte som fikk meg til å tvile på sannheten i påstanden.
"For lenge siden ble folket som –"
"Hvor lenge siden?"
Jeg skulte på ham med en overdrevet streng mine. "For rundt to tusen år siden.
Nomadefolket som streifet i lavbergene ved Shaldafjellene, ble samlet under én høvding."
"Hva het han?"
"Heldred. Sønnene hans het Heldim og Heldar. Vil du ha hele slektstreet, eller får jeg
komme til saken?" Jeg glodde olmt på ham.
"Unnskyld, lærer." Ben rettet seg opp i stolen og la an en så intenst oppmerksom
mine at vi begge måtte glise.
Jeg begynte på nytt. "Til slutt hadde Heldred herredømmet over lavbergene rundt
Shalda. Det betydde at han hadde herredømmet over selve fjellene også. De begynte å dyrke jorden, ga avkall på nomadelivet og begynte sakte å –"
"Komme til saken?" spurte Abenthy. Han kastet skjervene på bordet foran meg.
Jeg ignorerte ham så godt jeg kunne. "De kontrollerte den eneste rike og lett
tilgjengelige metallforekomsten innenfor et veldig stort område, og snart var de også de dyktigste til å arbeide med dette metallet. Denne fordelen utnyttet de og vant dermed stor rikdom og makt.
Frem til dette tidspunktet hadde byttehandel vært den vanligste formen for handel.
Enkelte større byer preget sine egne mynter, men utenfor disse byene var pengene bare verdt sin egen vekt i metall. Metallbarrer var bedre til byttehandel, men hele metallbarrer var upraktiske å bære med seg."
Ben gjorde sin beste etterligning av en elev som kjedet seg. Effekten ble bare en
anelse hemmet av at han hadde svidd av seg øyenbrynene igjen et par dager tidligere. "Du har vel ikke tenkt å gå inn på fordelene ved representativ valuta?"
Jeg trakk et dypt åndedrag og bestemte meg for å slutte å plage Ben så mye når han
underviste meg heretter. "Dette folket som ikke lenger var nomader, og som nå kaltes cealdim, var de første som innførte en standardisert valuta. Ved å dele opp en av disse mindre barrene i fem biter får man fem skjerver." Jeg begynte å sette sammen to rekker med fem skjerver i hver for å illustrere poenget. De lignet på små metallbarrer. "Ti skjerver er det samme som en kobberdank, ti danker –"
"Det holder," avbrøt Ben så jeg kvapp. "Så disse to skjervene," sa han og holdt frem
to så jeg kunne se på dem, "kan ha kommet fra samme barre, ikke sant?"
"Faktisk ble de trolig støpt hver for seg …" Jeg tidde da han skulte på meg. "Jo da."
"Så da er det fortsatt noe som binder dem sammen, ikke sant?" Han ga meg det
blikket igjen.
Jeg var ikke helt enig, men jeg visste bedre enn å avbryte. "Ja."
Han la begge på bordet. "Så når man flytter på den ene, burde den andre også flytte
på seg, eller hva?"
Jeg sa meg enig for diskusjonens skyld, så strakte jeg ut hånden for å flytte på den
ene. Men Ben stanset meg og ristet på hodet. "Du må minne dem på det først. Faktisk må du overbevise dem."
Han tok frem en skål og helte en seig klatt med furubek ned i den. Så dyppet han en
av skjervene i beket og festet den andre til den, sa noen ord som jeg ikke kjente igjen og dro deretter bitene sakte fra hverandre så tråder av bek strakte seg mellom dem.
Han la den ene på bordet og beholdt den andre i hånden. Så mumlet han noe annet
og slappet av.
Han løftet hånden, og skjerven på bordet hermet etter bevegelsen. Han beveget
hånden i sirkler, og det brune jernstykket gikk opp og ned i luften.
Han så først på meg og deretter på mynten. "Sympatiloven er en av magiens mest
grunnleggende bestanddeler. Den sier at jo mer to gjenstander ligner hverandre, desto sterkere er den sympatiske forbindelsen mellom dem. Jo sterkere forbindelsen er, desto lettere påvirker de hverandre."
"Det er en sirkeldefinisjon."
Han la fra seg mynten. Forleserfasaden ble erstattet med et bredt smil idet han uten
særlig hell prøvde å tørke beket av hendene med en fille. Han tenkte seg om en stund. "Det virker ganske ubrukelig, hva?"
Jeg nikket nølende. Lurespørsmål var ganske vanlige når det var forelesningstid.
"Vil du heller lære å kalle på vinden?" Blikket hans danset. Han mumlet et ord, og det
gikk en blafring gjennom vognens lerretstak.
Jeg kjente at ansiktet mitt sprakk opp i et ulveaktig glis.
"Dessverre, e'lir." Hans eget glis var like ulveaktig, og vilt. "Du må lære deg
bokstavene før du kan skrive. Du må lære deg grepene før du kan spille og synge."
Han fant frem et ark og skrev raskt ned et par ord på det. "Knepet er å holde Alar
stødig i tankene. Du må tro på at de er forbundet med hverandre. Du må vite at de er det."
Han ga meg arket. "Her er uttalen, med fonetisk skrift. Det kalles sympatisk binding av parallelle bevegelser. Øv deg." Han så enda mer ulveaktig ut enn før, gammel og grå og uten øyenbryn.
Han gikk ut for å vaske hendene. Jeg tømte hodet for tanker ved hjelp av Steinhjertet.
Snart fløt jeg i et hav av lidenskapsløs ro. Jeg satte de to metallbitene sammen med furubek. I hodet holdt jeg Alar, ridepisktroen, på at de to skjervene var forbundet med hverandre. Jeg sa ordene, dro myntene fra hverandre, uttalte det siste ordet og ventet.
Ingen bølge av kraft. Ikke noe lyn av varme eller kulde. Ingen skinnende lysstråle traff
meg.
Jeg ble temmelig skuffet. I hvert fall så skuffet det var mulig å bli i Steinhjertet. Jeg
løftet mynten jeg hadde i hånden, og mynten på bordet løftet seg selv på lignende vis. Det var magi, ingen tvil om det. Men jeg følte meg ikke akkurat overveldet. Jeg hadde ventet … Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet. I hvert fall ikke dette.
Resten av dagen eksperimenterte jeg med den enkle sympatiske bindingen som
Abenthy hadde lært meg. Jeg lærte at nesten hva som helst kunne bindes sammen. En jernskjerv og en sølvtalent, en stein og en bit frukt, to murstein, en jordklump og et av eslene. Det tok meg om lag to timer å skjønne at furubeket ikke var nødvendig. Da jeg spurte Ben, innrømmet han at det bare var ment som en hjelp for å skjerpe konsentrasjonen. Jeg tror han ble overrasket over at jeg fant ut av det på egen hånd.
La meg oppsummere sympatien helt kort, siden dere antakelig aldri vil behøve mer
enn en overfladisk oppfatning av hvordan disse tingene fungerer.
For det første kan energi verken skapes eller tilintetgjøres. Når man løfter én skjerv
og den andre svever opp fra bordet, føles den man har i hånden like tung som om man løftet begge – fordi det er nettopp det man faktisk gjør.
Slik er det i teorien. I praksis føles det som om man løfter tre skjerver. Ingen
sympatisk forbindelse er perfekt. Jo mer ulike gjenstandene er, desto mer energi går tapt. Betrakt forbindelsen som en lekk akvedukt som fører til et vannhjul. En god sympatisk forbindelse har svært få lekkasjer, og det meste av energien blir brukt. En dårlig forbindelse er full av hull; svært lite av den anstrengelsen man legger ned i den, brukes til det man vil den skal gjøre.
For eksempel prøvde jeg å forbinde en krittbit med en glassflaske med vann. Det var
svært få likheter mellom de to tingene, så til tross for at vannflasken veide om lag to
skålpund, føltes det som seksti da jeg prøvde å løfte krittet. Den beste forbindelsen jeg fikk til, var en grein jeg hadde knekket i to.
Da jeg hadde forstått denne lille øvelsen i sympati, lærte Ben meg flere. Et dusin
sympatiske bindinger. Hundre små knep for å lede kraft. Hver av dem var et eget ord i et veldig ordforråd som jeg bare så vidt hadde begynt å lære meg. Ofte var det kjedelig, og da forteller jeg ikke halvparten engang.
Ben fortsatte å gi meg spredte leksjoner på andre områder: historie, matematikk og
kjemi. Han var sparsom med hemmelighetene sine og fikk meg til å bevise at jeg hadde mestret én før jeg fikk neste. Men jeg lot til å ha et talent for det utover min naturlige begavelse for å suge til meg kunnskap, så jeg behøvde aldri å vente altfor lenge. Jeg mener ikke å antyde at veien alltid var rett. Den samme nysgjerrigheten som gjorde meg til en så ivrig elev, skapte også vanskeligheter for meg med nokså jevne mellomrom.
En kveld mens jeg holdt på å bygge et kokebål for foreldrene mine, tok mor meg i å
nynne en regle jeg hadde hørt dagen før. Jeg visste ikke at hun sto bak meg, og hun overhørte meg mens jeg slo takten med én vedkubbe mot en annen og messet fraværende: [Ikke ferdig gjendiktet, gjengis her på engelsk:] “Seven things has Lady Lackless Keeps them underneath her black dress One a ring that’s not for wearing One a sharp word, not for swearing Right beside her husband’s candle There’s a door without a handle In a box, no lid or locks Lackless keeps her husband’s rocks There’s a secret she’s been keeping She’s been dreaming and not sleeping On a road, that’s not for traveling Lackless likes her riddle raveling.”
Jeg hadde hørt en liten jente synge den mens hun hoppet paradis. Jeg hadde bare hørt den to ganger, men den hadde festet seg i hodet. Den var lett å huske, slik de fleste barneregler er.
Men mor hørte meg og kom frem til bålet. "Hva var det du nettopp sa, vennen min?"
Hun lød ikke sint, men jeg merket at hun ikke var glad heller.
"Noe jeg hørte i Falde," sa jeg unnvikende. Å løpe av sted sammen med barna i byene
var i de fleste tilfeller forbudt. Mistro blir fort til mishag, sa far til nye medlemmer av truppen, så hold sammen når dere er i en by, og vær høflige. Jeg la noen større kubber på bålet og lot flammene slikke dem.
Mor var taus en stund, og jeg begynte å håpe at hun skulle la saken ligge, men så sa
hun: "Det er ikke noen pen sang. Har du tenkt over hva den handler om?"
Det hadde jeg faktisk ikke. Det lød for det meste som tullevers. Men da jeg gikk
gjennom den i hodet, forsto jeg de ganske åpenbare seksuelle hentydningene. "Nå gjør jeg det. Jeg hadde ikke tenkt på det før."
Hun fikk et litt mildere uttrykk i ansiktet, bøyde seg og strøk meg over håret. "Du må
alltid tenke på hva du synger, skatt."
Det virket som jeg var ute av knipen, men jeg kunne ikke la være å spørre: "Men
hvorfor er det annerledes med den enn med deler av Etter all hans venting? Som når Fain spør fru Perial om hatten hennes? 'Jeg har hørt så mange menn snakke om den at jeg gjerne ville prøve den selv og se om den passet.' Det er ganske innlysende hva han egentlig mener."
Jeg så at hun fikk et bestemt drag om munnen – ikke sint, men ikke glad heller. Så
forandret noe i uttrykket hennes seg. "La meg høre hva du mener forskjellen er," sa hun.
Jeg kunne ikke fordra ledende spørsmål. Forskjellen var åpenbar: Den ene ville skape
trøbbel for meg, den andre ville det ikke. Jeg ventet en stund for å vise at jeg hadde tenkt ordentlig over saken før jeg ristet på hodet.
Mor la seg forsiktig på kne foran bålet og varmet hendene. "Forskjellen er … Gå og
hent trefoten til meg, er du snill." Hun ga meg et lite puff, og jeg løp i vei for å hente den i vognen mens hun fortsatte: "Forskjellen er at det er én ting å si noe til en person og noe annet å si noe om en person. Det første kan være uhøflig, men det andre er alltid sladder."
Jeg bar trefoten tilbake og hjalp henne med å sette den over bålet. "Dessuten er fru
Perial bare en oppdiktet person. Fru Lazless er en virkelig person, og hun kan bli såret." Hun så opp på meg.
"Det visste jeg ikke," protesterte jeg skyldbevisst.
Jeg må ha sett tilstrekkelig ynkelig ut, for hun omfavnet meg og ga meg et kyss. "Det
er ingenting å gråte over, kjære. Bare husk at du alltid må tenke på hva du gjør." Hun strøk med hånden over hodet mitt og smilte som solen. "Jeg tror nok at du kan gjøre det godt igjen overfor både fru Lazless og meg hvis du finner noen søtnesler til gryta i kveld."
En hvilken som helst unnskyldning for å slippe flere formaninger og leke en stund
blant trærne ved veien var bra nok for meg. Jeg hadde lagt i vei nesten før ordene var ute av munnen hennes. Jeg bør også presisere at mye av den tiden jeg tilbrakte sammen med Ben, var fritiden min. Jeg hadde fortsatt mine vanlige plikter i truppen. Jeg spilte rollen som ung pasje når det trengtes. Jeg hjalp til med å male kulisser og sy kostymer. Jeg striglet hestene om kvelden og ristet i tinnplaten bak scenen når vi trengte torden i en forestilling.
Men jeg sørget ikke over tapet av fritid. Et barns endeløse energi og min egen
umettelige hunger etter kunnskap gjorde det påfølgende året til en av de lykkeligste tider jeg kan huske.
TOLVTE KAPITTEL Puslespillbrikker som passer Mot slutten av sommeren overhørte jeg tilfeldigvis en samtale som rykket meg ut av min lykkelige uvitenhet. Som barn tenker vi sjelden på fremtiden. Denne uskylden gjør det mulig for oss å nyte livet på en måte som få voksne kan. Den dagen vi begynner å bekymre oss for fremtiden er den dagen vi legger barndommen bak oss.
Det var kveld, og truppen hadde slått leir ved veikanten. Abenthy hadde gitt meg en
ny sympatioppgave å øve på: maksimen for variabel varme overført til konstant bevegelse eller noe like pretensiøst.
Det var vrient, men det hadde falt på plass som når man finner en brikke som passer i
et puslespill. Det hadde tatt et kvarters tid, og ut fra Abenthys tone gjettet jeg at han hadde ventet at det skulle ta minst tre–fire timer.
Dermed gikk jeg for å lete etter ham. Delvis for å få neste oppgave og delvis for å få
benytte anledningen til å være en anelse selvtilfreds.
Jeg sporet ham opp i vognen til foreldrene mine. Jeg hørte de tre voksne prate
sammen lenge før jeg så dem. Stemmene deres var bare et sorl, den fjerne musikken en samtale skaper når den er for utydelig til at man kan oppfatte ord. Men da jeg kom nærmere, hørte jeg ett ord tydelig: chandrierne.
Jeg bråstanset da jeg hørte det. Alle i truppen visste at far holdt på med en ny sang. I
over et år hadde han lokket gamle historier og regler ut av folk overalt hvor vi stanset for å opptre.
I flere måneder var det kun historier om Lanre. Så begynte han å samle gamle
eventyrhistorier også, legender om skrømt og sabbemenn. Så begynte han å stille spørsmål om chandrierne …
Det var flere måneder siden. Det siste halvåret hadde han spurt mer om chandrierne
og mindre om Lanre, Lyra og de andre. De fleste sanger som far satte seg fore å skrive, ble ferdige på én årstid, mens denne hadde han holdt på med i snart to år.
Jeg bør også påpeke dette: Far lot aldri noen andre høre så mye som et ord eller det
minste hvisk av en sang før den var klar til fremføring. Mor var den eneste som fikk hans
fortrolighet, siden hun bestandig hadde en finger med i alle sanger han skrev. Det finurlige i musikken var hans. De beste ordene var hennes.
Når man venter et par spann eller en måned på å få høre en ferdig sang, blir
forventningene som et krydder. Men etter et år begynner spenningen å surne. Nå hadde det gått halvannet år, og folk var nesten gale av nysgjerrighet. Dette førte iblant til iltre ord når noen ble tatt i å vandre litt for nær vognen vår mens far og mor arbeidet.
Så jeg gikk nærmere bålet til foreldrene mine, med varsomme skritt. Tyvlytting er en
beklagelig uvane, men jeg har lagt til meg verre siden.
"… mye om dem," hørte jeg Ben si. "Men jeg gjør det gjerne."
"Det er godt å kunne snakke med en utdannet mann om saken." Fars kraftige baryton
var en kontrast til Bens tenorstemme. "Jeg er lei av disse overtroiske bøndene, og …"
Noen la mer ved på bålet, og fars ord ble slukt av sprakingen som fulgte. Så raskt jeg
turte beveget jeg meg inn i den lange skyggen av vognen til foreldrene mine.
"… som om jeg jager gjenferd med denne sangen. Å prøve å sette sammen denne
historien er nesten håpløst. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde begynt med det."
"Tøys," sa mor. "Dette blir det beste du har skrevet, og det vet du."
"Du tror altså at det finnes en opprinnelig historie som alle de andre stammer fra?"
spurte Ben. "En historisk bakgrunn for Lanre?"
"Alle tegn tyder på det," sa far. "Det er som å se på et dusin barnebarn og oppdage at
ti av dem har blå øyne. Da vet du at bestemoren deres også hadde blå øyne. Jeg har gjort slikt før, jeg er flink til det. Jeg skrev 'Under murene' på samme måte. Men …" Jeg hørte ham sukke.
"Hva er problemet, da?"
"Historien er eldre," forklarte mor. "Det er mer som om han ser på en gruppe
tippoldebarn."
"Og som om de har spredt seg til alle fire verdenshjørner," brummet far. "Og når jeg
endelig finner et av dem, har det fem øyne: to grønne, ett blått, ett brunt og ett lysegrønt. Nestemann har bare ett øye, og det skifter farge. Hvordan skal jeg kunne trekke noen konklusjoner av det?"
Ben kremtet. "En foruroligende lignelse," sa han. "Men du må gjerne spørre meg om
chandrierne. Jeg har hørt mange historier opp gjennom årene."
"Det første jeg trenger å vite, er hvor mange de faktisk er," sa far. "De fleste historier
sier sju, men selv det er omstridt. Noen sier tre, andre fem, og i Feliors fall er det hele tretten av dem: én for hver pontifet i Atur og en ekstra for hovedstaden."
"Det kan jeg svare på," sa Ben. "Sju. Det kan du anta med ganske stor sikkerhet. Det
er faktisk en del av navnet deres. Chaen betyr sju. Chaen-‐dian betyr 'sju av dem'. Chandrian."
"Det visste jeg ikke," sa far. "Chaen. Hvilket språk er det? Yllisk?"
"Høres ut som tema," sa mor.
"Du har et godt øre," sa Ben til henne. "Det er temisk, faktisk. Om lag tusen år eldre
enn tema."
"Nå, det gjør jo saken enklere," hørte jeg far si. "Jeg skulle ønske jeg hadde spurt deg
for en måned siden. Du vet vel ikke tilfeldigvis hvorfor de gjør det de gjør?" Jeg skjønte på fars tone at han egentlig ikke ventet noe svar.
"Ja, det er det virkelige mysteriet, hva?" klukket Ben. "Jeg tror det er det som gjør
dem mer skremmende enn alle andre skremsler man hører om i historiene. Et gjenferd vil ha hevn, en demon vil ha sjelen din, en sabbemann er sulten og kald. Det gjør dem mindre uhyggelige. Det vi forstår, kan vi prøve å kontrollere. Men chandrierne kommer som lyn fra klar himmel. Bare ødeleggelse. Uten mål eller mening."
"Min sang kommer til å ha både versemål og mening," sa far med bister
besluttsomhet. "Jeg tror at jeg etter all denne tiden har funnet frem til grunnen deres. Jeg har stykket den sammen ut fra forskjellige småbiter av historien. Det er det som er så ergerlig med dette, at jeg har klart det vanskeligste, men sitter igjen med en mengde detaljer som gir meg hodebry."
"Så du mener at du vet det?" sa Ben nysgjerrig. "Hva slags teori har du?"
Far humret lavt. "Å nei, du, Ben, du blir nok nødt til å vente, du som alle andre. Jeg
har svettet for lenge med denne sangen til å røpe hovedpoenget før den er ferdig."
Jeg kunne høre skuffelsen i Bens stemme. "Dette er sikkert bare lokkemat for at jeg
skal fortsette å reise sammen med dere," brummet han. "Jeg vil jo ikke kunne dra før jeg har hørt den elendige sangen."
"Hjelp oss å fullføre den, da," sa mor. "Chandriernes tegn er enda en viktig detalj som
vi ikke klarer å få styr på. Alle er enige om at det finnes visse varseltegn når de er i nærheten, men ingen er enige om hvilke."
"La meg tenke …" sa Ben. "Blå ild er innlysende, så klart. Men jeg stiller meg tvilende
til at det tyder spesielt på chandrierne. I noen historier er det et tegn på demoner. I andre er det alvefolket, eller en hvilken som helst type magi."
"Det avslører dårlig luft i gruver også," påpekte mor.
"Gjør det?" spurte far.
Hun nikket. "Når en lampe brenner med et disig, blått skinn, vet du at det er
gruvegass i luften."
"Gode Gud, gruvegass i en kullgruve," sa far. "Enten kan du blåse ut lyset og gå deg
vill i mørket, eller du kan la det brenne og sprenge hele gruven i småbiter. Det er mer skremmende enn noen demon."
"Jeg skal også innrømme at visse arkanister av og til bruker preparerte lys eller fakler
for å gjøre inntrykk på godtroende byboere," sa Ben og kremtet forlegent.
Mor lo. "Husk hvem du snakker til, Ben. Vi ville aldri bebreide noen for litt bruk av
effekter. Faktisk ville blå lys være midt i blinken neste gang vi spiller Daeonica. Hvis du tilfeldigvis skulle komme over et par stykker et sted, altså …"
"Jeg skal se hva jeg kan få til," sa Ben muntert. "Andre tegn … en av dem skal visst ha
geiteøyne, eller ingen øyne i det hele tatt, eller svarte øyne. Akkurat det har jeg hørt ganske ofte. Jeg har hørt at planter dør når chandrierne er i nærheten. Tre råtner, metall ruster, murverk smuldrer opp …" Han tidde. "Men jeg vet ikke om det skal regnes som flere tegn, eller om alt er ett tegn."
"Nå begynner du sikkert å skjønne hva jeg strever med," sa far grettent. "Og fortsatt
gjenstår spørsmålet om hvorvidt de alle deler de samme tegnene, eller om de har et par stykker hver."
"Det har jeg jo sagt," sa mor forarget. "Ett tegn for hver. Det er det rimeligste."
"Min kjære kones yndlingsteori," sa far. "Men det kan ikke stemme. I noen historier
er det eneste tegnet blå ild. I andre er det dyr som blir gale, men ingen blå ild. I atter andre er det en mann med svarte øyne og dyr som blir gale og blå ild."
"Jeg har jo sagt hvordan det skal tolkes," sa hun, og den irriterte tonen vitnet om at
de hadde drøftet akkurat dette spørsmålet før. "De opptrer ikke nødvendigvis samlet. Det kan være tre eller fire av dem som begir seg ut. Hvis en av dem gjør flammer svakere, vil det se ut som om de alle får flammer til å svekkes. Det ville forklare forskjellene mellom historiene. Ulike antall og ulike tegn, avhengig av hvordan gruppen er sammensatt."
Far mumlet noe.
"Det er en intelligent kone du har der, Arl," sa Ben og brøt stillheten. "Hvor mye skal
du ha for henne?"
"Jeg trenger henne til arbeidet mitt, dessverre. Men hvis du er interessert i
korttidsleie, kan vi sikkert bli enige om en rime—" Det hørtes et dumpt smekk, fulgt av et svakt, lattermildt smerteklynk fra fars barytonstemme. "Kommer du på noen flere tegn?"
"Det sies at de er kalde å ta på. Men hvordan noen skulle kunne vite det overgår min
forstand. Jeg har hørt at ild dør ut når de er i nærheten. Men det er jo stikk i strid med de blå flammene. Det kunne –"
Vinden tiltok og fikk trærne til å svaie. Det raslende løvet overdøvet det Ben sa. Jeg
utnyttet lyden og smøg meg noen steg nærmere.
"… og er 'åkfestet til skygge', hva nå enn det betyr," hørte jeg far si da vinden hadde
lagt seg igjen.
Ben gryntet. "Det vet ikke jeg heller. Jeg hørte en historie en gang hvor de ble avslørt
fordi skyggene deres pekte feil vei, mot lyset. Og det var en annen historie hvor en av dem ble kalt 'skyggetjoret'. Det var 'et eller annet den skyggetjorede'. Men neimen om jeg kan komme på navnet …"
"Når vi snakker om navn, så volder det meg også besvær," sa far. "Jeg har samlet inn
et par dusin som jeg gjerne vil høre din mening om. Det vanligs–"
"Faktisk," avbrøt Ben, "så ville jeg sette pris på om du ikke sa dem høyt, Arl. Navn på
personer, altså. Du kan risse dem i jorden hvis du vil, eller jeg kan gå og hente en skrivetavle, men jeg ville føle meg tryggere hvis du ikke faktisk sier noen av dem. Bedre føre var, som det heter."
Det fulgte en dyp stillhet. Jeg stanset midt i et snikende skritt med én fot i luften,
redd for at de hadde hørt meg.
"Slutt å se sånn på meg, da, begge to," sa Ben irritabelt.
"Vi er bare overrasket, Ben," kom det mildt fra mor. "Du virker ikke som den
overtroiske typen."
"Det er jeg ikke heller," sa Ben. "Jeg er forsiktig. Det er noe annet."
"Selvfølgelig," sa far. "Jeg ville aldri –"
"Spar det til betalende kunder, Arl," avbrøt Ben, og den irriterte klangen i stemmen
hørtes tydelig. "Du er for dyktig som skuespiller til å vise det, men jeg vet utmerket godt når noen synes jeg er dum."
"Jeg hadde bare ikke ventet det, Ben," sa far unnskyldende. "Du er en utdannet
mann, og jeg er så lei av folk som tar på jern eller heller ut en skvett øl så fort jeg nevner chandrierne. Jeg vil bare rekonstruere en historie, ikke blande meg borti svartekunster."
"Hør på meg, da. Jeg liker dere begge altfor godt til å la dere tro at jeg er en gammel
skrulling," sa Ben. "Dessuten har jeg noe å snakke med dere om senere, og da må dere ta meg på alvor."
Vinden fortsatte å tilta, og jeg benyttet anledningen til å ta de siste skrittene mens
suset overdøvet lyden. Jeg smøg meg rundt hjørnet på vognen til foreldrene mine og kikket gjennom et slør av løv. De tre satt rundt leirbålet. Ben satt på en stubbe, sammenhuket i sin frynsete, brune kappe. Foreldrene mine satt midt imot ham; mor lente seg mot far, og de hadde et teppe trukket løst omkring seg.
Ben skjenket noe fra en leirmugge i et lærkrus og rakte det til mor. Det dampet av
pusten hans da han snakket. "Hva synes folk borte i Atur om demoner?" spurte han.
"De er redde." Far kakket fingeren i tinningen. "All den religionen gjør dem bløte i
toppen."
"Hva med folk i Vintas?" spurte Ben. "Der er det ganske mange som er tehlister. Føler
de det samme?"
Mor ristet på hodet. "De synes det er litt tullete. De foretrekker å oppfatte demoner
som metaforer."
"Hva er de redde for om natten i Vintas, da?"
"Alvefolket," sa mor.
Far svarte samtidig. "Draugar."
"Dere har rett begge to, avhengig av hvilken del av landet man er i," sa Ben. "Og her i
Samveldet ler folk i smug av at noen kan tro på sånt." Han gjorde en gest mot trærne rundt dem. "Men når høsten kommer her omkring, er de forsiktige så de ikke tiltrekker seg sabbemennenes oppmerksomhet."
"Sånn er det bare," sa far. "Halve hemmeligheten med å være en god artist er å vite
hva publikum tror på."
"Dere tror fortsatt jeg er blitt smårar," sa Ben muntert. "Hør her, hvis vi kjørte inn i
Biren i morgen og noen sa til dere at det var sabbemenn i skogen, ville dere tro på dem?" Far ristet på hodet. "Hva om det var to personer som sa det?" Mer hoderisting.
Ben bøyde seg frem på stubben. "Hva om et dusin mennesker sa det, i fullt alvor, at
sabbemennene var ute på åkrene og spiste –"
"Selvfølgelig ville jeg ikke tro på dem," sa far irritert. "Det er jo latterlig."
"Selvfølgelig er det det," sa Ben og løftet en finger. "Men det interessante spørsmålet
er: Ville du gå ut i skogen?"
Far satt veldig stille og ettertenksom en liten stund.
Ben nikket. "Du ville være en idiot hvis du blåste i at halve byen advarte deg, selv om
du ikke tror på det samme som de gjør. Hvis dere ikke er redde for sabbemenn, hva er dere redde for da?"
"Bjørner."
"Røvere."
"Ting det er klokt og fornuftig av omreisende artister å frykte," sa Ben. "Men en frykt
som byfolk ikke riktig forstår. Hvert sted har sine små overtroiske forestillinger, og alle ler av det folk på den andre siden av elva tror på." Han ga dem et alvorlig blikk. "Men har noen av dere noensinne hørt en munter vise eller historie om chandrierne? Jeg skal vedde en penning på at dere ikke har det."
Etter å ha tenkt seg om litt ristet mor på hodet. Far tok en dyp slurk før han gjorde
likedan.
"Nå sier jeg ikke at chandrierne finnes der ute, og at de slår til som lyn fra klar
himmel. Men overalt er folk redde for dem. Slikt er det som regel en grunn til."
Ben smilte bredt og tippet på leirkruset sitt så den siste ølslanten rant ut på jorden.
"Og navn er underlige ting. Farlige ting." Han ga dem et spisst blikk. "Det vet jeg nettopp fordi jeg er en utdannet mann. Og hvis jeg er en anelse overtroisk også …" Han trakk på skuldrene. "Tja, det er mitt valg. Jeg er gammel. Dere får bare føye meg."
Far nikket tankefullt. "Det er pussig at jeg aldri har tenkt på at alle snakker om
chandrierne på samme måte. Det burde jeg ha lagt merke til." Han ristet på hodet som for å klarne tankene. "Vi kan vel alltids komme tilbake til navn senere. Hva var det du ville snakke om?"
Jeg skulle til å snike meg unna før jeg ble oppdaget, men det neste Ben sa, gjorde at
jeg stivnet til før jeg hadde tatt et eneste skritt.
"Det er antakelig vanskelig for dere å se, dere er jo foreldrene hans. Men deres unge
Kvothe er riktig kvikk." Ben fylte på kruset sitt og holdt frem muggen til far, som takket nei. "Faktisk er 'kvikk' ikke på langt nær dekkende, langt ifra."
Mor så på Ben over kanten på kruset sitt. "Det kan alle som er litt sammen med
gutten se, Ben. Jeg kan ikke se hvorfor noen skulle påpeke det. Minst av alle du."
"Jeg tror ikke dere riktig forstår situasjonen," sa Ben og strakte på beina så han
nesten hadde føttene i bålet. "Hvor lett lærte han seg å spille lutt?"
Far virket litt forbauset over det plutselige skiftet av samtaleemne. "Ganske lett.
Hvordan det?"
"Hvor gammel var han?"
Far dro seg tenksomt i skjegget et øyeblikk. I stillheten var mors stemme som en
fløyte. "Åtte."
"Tenk tilbake til den gangen dere selv lærte å spille. Husker dere hvor gamle dere
var? Husker dere hvor vanskelig det var?" Far fortsatte å dra seg i skjegget, men han så mer ettertenksom ut nå, og blikket var fjernt.
Abenthy fortsatte. "Jeg skal vedde på at han lærte hver akkord, hver fingersetning
etter at dere hadde vist ham det bare én gang, uten å nøle og uten å klage. Og når han gjorde en feil, gjorde han den aldri mer enn én gang, ikke sant?"
Far virket litt foruroliget. "For det meste, men han hadde problemer, han som alle
andre. E-‐akkorden. Han plundret veldig med forhøyet og forminsket E."
Mor innskjøt lavt: "Det husker jeg også, kjære, men jeg tror det bare var fordi han
hadde så små hender. Han var veldig liten …"
"Jeg skal vedde på at det ikke hindret ham lenge," sa Ben stille. "Han har virkelig
fantastiske hender. Min mor ville ha kalt dem magikerfingre."
Far smilte. "Dem har han etter moren sin – slanke, men sterke. Perfekte til å skrubbe
gryter med. Ikke sant, kvinne?"
Mor dasket til ham, så tok hun en av hendene hans i sine egne og rettet den ut så Ben
fikk se. "Han har dem etter faren sin, elegante og varsomme. Perfekte til å forføre unge adelsdamer med." Far begynte å protestere, men hun brydde seg ikke om ham. "Med hans
øyne og de hendene kommer ikke en eneste kvinne i verden til å gå trygg når han begynner å fly etter damene."
"Gjøre kur til dem, kjære," korrigerte far mildt.
"Ordkløveri," sa hun avfeiende. "Alt er en jakt, og når løpet er over, tror jeg at jeg
synes synd på de kyske kvinnene som løper." Hun lente seg mot far igjen og beholdt hånden hans i fanget. Hun la hodet litt på skakke, og han skjønte vinket og bøyde seg frem og kysset henne i munnviken.
"Amen," sa Ben og løftet kruset sitt i en skål.
Far la den andre armen om henne og ga henne en klem. "Jeg skjønner fortsatt ikke
hvor du vil, Ben."
"Han gjør alt på den måten, rask som en piskesnert, gjør nesten aldri feil. Jeg skal
vedde på at han kan hver eneste sang dere noen gang har sunget for ham. Han vet mer om det som finnes i vognen min enn jeg gjør selv."
Han løftet muggen igjen og tok ut korken. "Men det er ikke bare pugging. Han forstår.
Halvparten av det jeg har tenkt å vise ham, har han allerede funnet ut av på egen hånd."
Ben fylte på mors krus. "Han er elleve år. Har dere noen gang kjent en gutt på hans
alder som snakker slik han gjør? For en stor del kommer det av at han lever i så opplyste omgivelser." Ben gjorde en gest mot vognene. "Men de fleste elleveåringer tenker ikke på noe dypere enn å kaste smutt eller å svinge en katt etter halen."
Mor lo som klirrende klokker, men Abenthy hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet. "Det
er sant, frue. Jeg har hatt eldre elever som ville vært lykkelige over å klare seg halvparten så bra." Han smilte bredt. "Hadde jeg hatt hans hender og en fjerdedel av intellektet hans, ville jeg spist av sølvtallerkener i løpet av et år."
Stillheten senket seg. Så sa mor lavt: "Jeg husker da han var smårolling og stabbet
rundt. Han fulgte med, iakttok hele tiden. Med klare, skinnende øyne som så ut som de ville svelge hele verden." Stemmen hennes dirret en anelse. Far la armen om henne, og hun hvilte hodet mot brystet hans.
Den neste stillheten varte lenger. Jeg vurderte akkurat å smyge meg vekk da far brøt
den. "Hva synes du at vi skal gjøre?" Tonen var en blanding av forsiktig bekymring og faderlig stolthet.
Ben smilte vennlig. "Bare å tenke på hvilke muligheter dere kan gi ham når den tiden
kommer. Han kommer til å sette sitt merke på verden og bli husket som en av de beste."
"De beste hva da?" sa far med rumlende stemme.
"Hva han enn velger. Hvis han blir her, tviler jeg ikke på at han kommer til å bli den
neste Illien."
Far smilte. Illien er artisttruppenes helt. Den eneste virkelig berømte edema ruh i
historien. Alle våre eldste, beste sanger stammer fra ham.
Og hvis man skal tro på historiene, gjenoppfant Illien også lutten i løpet av sin levetid.
Han var en mesterlig luttspiller og forvandlet den eldgamle, skjøre, klumpete hofflutten til den fantastiske, allsidige sjustrengers lutten vi bruker i dag. I de samme historiene hevdes det at Illiens lutt hadde åtte strenger i alt.
"Illien. Den tanken liker jeg," sa mor. "Konger som strømmer til fra vidt omkring for å
høre min lille Kvothe spille."
"Musikken hans stanser kroslagsmål og grensekriger." Ben smilte.
"Ville kvinner på fanget hans," sa far begeistret, "som legger brystene mot hodet
hans."
Et øyeblikks målløs stillhet fulgte. Så sa mor langsomt og med en skarp klang i
stemmen: "Jeg tror du mener 'ville dyr som legger hodet i fanget hans'."
"Gjør jeg?"
Ben kremtet og fortsatte. "Hvis han bestemmer seg for å bli arkanist, skal jeg vedde
på at han får kongelig tjeneste innen han fyller tjuefire. Hvis han får det for seg at han vil bli kjøpmann, tviler jeg ikke på at han kommer til å eie halve verden innen han dør."
Far rynket brynene. Ben smilte og sa: "Ikke vær redd for det siste. Han er for
nysgjerrig til å bli kjøpmann."
Ben tidde litt, som om han overveide det neste han skulle si veldig nøye. "Han ville bli
opptatt ved Universitetet, vet dere. Ikke på mange år ennå, selvsagt. Yngre enn sytten tar de ikke inn, men jeg tviler ikke det minste på …"
Jeg hørte ikke resten av det Ben sa. Universitetet! Jeg hadde begynt å tenke på det på
samme måte som de fleste barn tenker på alvehoffet, et mytisk sted som er forbeholdt drømmene. En skole på størrelse med en liten by. Ti ganger ti tusen bøker. Folk som ville kunne svare på alle spørsmål jeg noensinne kunne ha …
Det var stille da jeg rettet oppmerksomheten mot dem igjen.
Far så ned på mor, som satt under armen hans. "Hva sier du, kvinne? Gikk du
tilfeldigvis til sengs med en omvandrende gud for rundt tolv år siden? Det kunne kanskje forklare vårt lille mysterium."
Hun ga ham et lekent dask, og så fikk hun en tankefull mine. "Når jeg tenker på det,
var det en natt for rundt tolv år siden da det kom en mann til meg. Han bandt meg med kyss og bånd av klangfull sang. Han stjal min dyd og førte meg bort." Hun var stille et øyeblikk. "Men han hadde ikke rødt hår. Det kan ikke ha vært ham."
Hun smilte rampete mot far, som så litt brydd ut. Så kysset hun ham. Han gjengjeldte
kysset.
Det er slik jeg helst vil huske dem i dag. Jeg snek meg unna med tanker om
Universitetet dansende i hodet.
TRETTENDE KAPITTEL Mellomspill – kjøtt med blod under På vertshuset Veisteinen rådet en stillhet. Den omga de to mennene som satt ved et bord i et ellers tomt rom. Kvothe hadde sluttet å snakke, og selv om det så ut som han stirret ned på de foldede hendene sine, hadde han egentlig blikket rettet langt bort. Da han omsider løftet det igjen, virket han nesten overrasket over å se Kronikøren sitte på den andre siden av bordet med pennen parat over blekkflasken.
Kvothe sukket forlegent og gjorde tegn til at Kronikøren skulle legge fra seg pennen.
Etter en liten stund fulgte Kronikøren oppfordringen og tørket av pennesplitten på en ren fille før han la den fra seg.
"Jeg kunne trenge noe å drikke," meddelte Kvothe plutselig, som om han var
forbauset. "Jeg har ikke fortalt så mange historier i det siste, og nå er jeg urimelig tørr i halsen." Han reiste seg smidig fra bordet og begynte å lete seg frem gjennom labyrinten av tomme bord i retning av den tomme bardisken. "Jeg kan by på nesten hva som helst, mørkt øl, lys vin, krydret sider, sjokolade, kaffe …"
Kronikøren hevet et øyenbryn. "Sjokolade ville vært deilig, hvis du har. Jeg hadde ikke
ventet å finne noe slikt så langt fra …" Han kremtet høflig. "Tja, fra resten av verden."
"Vi har alt her på Veisteinen," sa Kvothe og gjorde en ledig gest mot det tomme
rommet. "Unntatt gjester, selvsagt." Han tok frem en leirmugge som sto under bardisken og satte den på disken med en hul lyd. Han sukket før han ropte: "Bast! Kom opp med litt sider, er du snill."
Det lød et utydelig svar fra en dør innerst i rommet.
"Bast," sa Kvothe irettesettende, så lavt at man skulle tro det ikke kunne høres.
"Slep deg ned hit og hent den selv, din slubbert!" ropte stemmen nede fra kjelleren.
"Jeg er midt oppe i noe."
"Innleid hjelp?" spurte Kronikøren.
Kvothe støttet albuene på bardisken og smilte overbærende.
Etter en liten stund hørtes lyden av noen som gikk opp en tretrapp i støvler med
harde såler fra døråpningen. Bast kom inn i rommet, mumlende for seg selv.
Han var enkelt kledd: svart, langermet skjorte stukket ned i svarte bukser som i sin
tur var stukket ned i myke, svarte støvler. Ansiktet var skarpskåret med fine trekk, nesten vakkert, med slående, blå øyne.
Han bar en mugge frem til baren, og han gikk med en underlig og ikke utiltalende
grasiøsitet. "Én kunde?" sa han bebreidende. "Og da kunne du ikke hente den selv? Du dro meg vekk fra Celum Tintur. Du har jo mast på meg om at jeg skal lese den i nesten en måned nå."
"Bast, vet du hva de gjør med studenter på Universitetet som tyvlytter på lærerne
sine?" spurte Kvothe spisst.
Bast la hånden på brystet og begynte å bedyre sin uskyld.
"Bast …" Kvothe ga ham et strengt blikk.
Bast lukket munnen og så et sekund ut som om han skulle prøve å komme med en
forklaring, men så sank han sammen i skuldrene. "Hvordan visste du det?"
Kvothe smålo. "Du har unngått den boken i evigheter. Enten var du plutselig blitt en
usedvanlig flittig student, eller så holdt du på med noe kompromitterende."
"Hva gjør de egentlig med studenter på Universitetet som tyvlytter?" spurte Bast
nysgjerrig.
"Jeg har ikke den fjerneste anelse. Jeg ble aldri tatt. Det burde vel være straff nok å
tvinge deg til å sitte her og høre på resten av historien min. Men nå glemmer jeg meg," sa Kvothe og gjorde en gest mot skjenkerommet. "Vi forsømmer jo gjesten vår."
Kronikøren så slett ikke ut til å kjede seg. Så snart Bast kom inn i rommet, hadde han
begynt å se nysgjerrig på ham. Etter hvert som samtalen fortsatte, hadde Kronikørens ansiktsuttrykk blitt gradvis mer forvirret og spent.
I rettferdighetens navn bør noe sies om Bast. Ved første blikk så han ut som en vanlig,
om enn tiltrekkende, ung mann. Men det var noe annerledes ved ham. For eksempel hadde han myke, svarte lærstøvler. Det var i hvert fall det du så når du betraktet ham. Men hvis du tilfeldigvis fikk et glimt av ham i øyekroken, og hvis han sto i riktig type skygge, kunne det hende du så noe helt annet.
Og hvis du hadde det rette sinnelaget, av den sorten som gjør at du faktisk ser det du
har blikket rettet mot, ville du kanskje legge merke til at øynene hans var pussige. Hvis du hadde den sjeldne evnen til ikke å la deg lure av dine egne forventninger, ville du kanskje merke noe annet ved ham, noe merkelig og vidunderlig.
På grunn av dette hadde Kronikøren sittet og stirret på Kvothes unge elev og prøvd å
avgjøre hva som var annerledes med ham. Da samtalen var over, ville de fleste ha kalt Kronikørens blikk intenst, og mange ville ha ment det var uforskammet. Da Bast omsider snudde seg bort fra bardisken, ble Kronikørens øyne merkbart større, og fargen forsvant fra hans allerede bleke ansikt.
Kronikøren stakk hånden innenfor skjorten og dro frem noe han hadde om halsen.
Han la det på bordet, en armlengde fra seg, mellom seg selv og Bast. Alt dette gjorde han på et halvt sekund, uten noensinne å ta blikket fra den mørkhårede unge mannen ved bardisken. Kronikørens ansikt var rolig da han trykket metallskiven bestemt mot bordplaten med to fingre.
"Jern," sa han. Stemmen hadde en underlig klang, som om det var en ordre som
måtte adlydes.
Bast knakk sammen som om han hadde fått et slag i magen, blottet tennene og
utstøtte en lyd midt mellom et knurr og et skrik. Med unaturlig, smidig hurtighet løftet han den ene hånden bakover, mot siden av hodet, og gjorde seg klar til et sprang.
Det hele tok ikke lengre tid enn det tar å trekke et heftig åndedrag. Likevel klarte
Kvothes langfingrede hånd å gripe om Basts håndledd. Uten å merke det, eller uten å bry seg om det, sprang Bast mot Kronikøren, men ble stanset brått, som om Kvothes hånd var et håndjern. Bast kjempet voldsomt for å komme løs, men Kvothe sto bak bardisken med den ene hånden utstrakt, urørlig som stål eller stein.
"Slutt!" Kvothes stemme runget i luften som en befaling, og i stillheten som fulgte,
var ordene hans skarpe og sinte. "Jeg vil ikke ha noe slagsmål mellom vennene mine. Jeg har mistet nok som det er." Blikket hans rettet seg mot Kronikøren. "Opphev den, ellers bryter jeg den."
Kronikøren satt stille, rystet. Så beveget han leppene taust, og med en svak skjelving
fjernet han hånden fra sirkelen av matt metall som lå på bordet.
Spenningen rant ut av Bast, og et øyeblikk hang han slapp som en filledukke i grepet
som Kvothe fortsatt hadde om håndleddet hans der han sto bak bardisken. Ustøtt klarte Bast å få igjen fotfestet og lente seg mot baren. Kvothe ga ham et langt, granskende blikk, så slapp han håndleddet.
Bast sank ned på en krakk uten å ta blikket fra Kronikøren. Han beveget seg forsiktig,
som om han hadde et ømt sår.
Og han hadde forandret seg. Øynene som betraktet Kronikøren, var fortsatt
oppsiktsvekkende havblå, men nå viste de seg å være helt ensfargede, som edelstener eller dype skogstjern, og de myke lærstøvlene var byttet ut med elegante klover.
Kvothe vinket Kronikøren myndig frem, så snudde han seg og fant to tykke glass og
en flaske tilsynelatende på måfå. Han satte fra seg glassene mens Bast og Kronikøren betraktet hverandre anspent.
"Hør nå her," sa Kvothe sint, "dere har begge oppført dere på forståelig vis, men det
betyr slett ikke at noen av dere har oppført dere pent. Så vi kan like gjerne begynne helt på nytt."
Han trakk et dypt åndedrag. "Bast, får jeg presentere Devan Lochees, også kjent som
Kronikøren. Etter alle solemerker en mester til å fortelle, huske og nedtegne historier. Og dessuten, hvis jeg ikke plutselig har mistet forstanden helt, et begavet medlem av Arkanum, med minst re'lars rang, og et av kanskje to snes mennesker i verden som kan jernets navn.
Alle disse lovord til tross," fortsatte Kvothe, "later han imidlertid til å være en anelse
naiv når det gjelder hvordan verden fungerer. Hvilket har vist seg i hans rikelige mangel på dømmekraft da han gjorde et nærmest selvmordsaktig angrep på det jeg vil tippe er den første av folket han noen gang har vært så heldig å se."
Kronikøren sto uttrykksløs under hele presentasjonen og betraktet Bast som om han
var en slange.
"Kronikør, jeg vil gjerne få presentere Bastas, sønn av Remmen, prins av Skumringen
og Telwyth Mael. Den mest intelligente, og også eneste, elev jeg noen gang har vært så uheldig å undervise. Fortryller, servitør og sist, men ikke minst, min venn.
Som, i løpet av et hundre og femti år langt liv, for ikke å snakke om nesten to år
under min personlige veiledning, har klart å unngå å lære seg et par viktige kjensgjerninger, hvorav den første er at å angripe et medlem av Arkanum som er dyktig nok til å lage en binding med jern, er idiotisk."
"Han angrep meg!" sa Bast hissig.
Kvothe så kjølig på ham. "Jeg sa ikke at det var uberettiget. Jeg sa at det var idiotisk."
"Jeg ville ha vunnet."
"Høyst sannsynlig. Men du ville ha blitt skadd, og han ville ha blitt skadd eller dødd.
Har du glemt at jeg har presentert ham som min gjest?"
Bast var taus. Han så fortsatt stridslysten ut.
"Sånn," sa Kvothe med skjør munterhet. "Nå er dere blitt presentert."
"Gleder meg," sa Bast iskaldt.
"I like måte," repliserte Kronikøren.
"Det er ingen grunn til at dere ikke skulle være venner," fortsatte Kvothe, nå med en
skarp klang i stemmen. "Og det er ikke slik venner hilser på hverandre."
Bast og Kronikøren stirret på hverandre. Ingen av dem rørte på seg.
Kvothe senket stemmen. "Hvis dere ikke slutter med dette tullet, kan dere forsvinne
herfra begge to. Så får den ene av dere klare seg med den spede begynnelsen til en historie, mens den andre kan lete etter en ny læremester. Er det én ting jeg ikke finner meg i, er det noe så dåraktig som egensindig stolthet."
Noe i den lave, spente klangen i Kvothes stemme brøt den anspente stemningen
mellom dem. Og da de snudde seg for å se på ham, var det som om det sto en helt annen bak bardisken. Den joviale vertshusholderen var borte, og mørk og truende skikkelse hadde tatt hans plass.
Han er så ung, tenkte Kronikøren. Han kan ikke være mer enn tjuefem. Hvorfor har
jeg ikke sett det før? Han kunne knekke meg i to med bare hendene som en bit tennved. Hvordan kan jeg noensinne ha tatt ham for å være en vertshusholder, selv bare for et øyeblikk?
Så ble han oppmerksom på Kvothes øyne. Den grønne fargen hadde fått en dypere
nyanse og blitt så mørk at den nesten var svart. Dette er mannen jeg kom for å treffe, tenkte Kronikøren for seg selv, dette er mannen som var rådgiver for konger og vandret på gamle veier uten annet enn sin egen forstand til å veilede seg. Dette er mannen hvis navn blir både berømmet og forbannet på Universitetet.
Kvothe stirret på Kronikøren og Bast etter tur; ingen av dem klarte å møte blikket
hans særlig lenge. Etter en ubehagelig stillhet strakte Bast frem hånden. Kronikøren nølte et ørlite sekund før han fort gjorde likedan, som om han stakk hånden inn i et bål.
Ingenting skjedde, og begge virket en tanke overrasket.
"Forbløffende, hva?" sa Kvothe spisst. "Fem fingre og kjøtt med blod under. Man
skulle nesten tro at det fantes en slags person i den andre enden av hånden."
Begge mennene fikk en skyldbevisst mine. De slapp hverandres hender.
Kvothe skjenket noe i glassene fra den grønne flasken. Denne enkle gesten forandret
ham. Det var som om han forsvant inn i seg selv, til det ikke var mye igjen av den svartøyde
mannen som hadde stått bak bardisken for et øyeblikk siden. Kronikøren kjente et stikk av tap da han stirret på vertshusholderen som sto der med den ene hånden gjemt i en linklut.
"Sånn." Kvothe skjøv glassene mot dem. "Ta disse glassene, sett dere ved bordet der
og prat. Når jeg kommer tilbake, vil jeg ikke finne noen av dere døde eller huset i lys lue. Lyder det rimelig?"
Bast smilte brydd mens Kronikøren tok glassene og gikk tilbake til bordet. Bast fulgte
etter og hadde nesten satt seg, men så gikk han tilbake og hentet flasken også.
"Ikke for mye av det der," advarte Kvothe idet han gikk ut i bakrommet. "Jeg vil ikke
at du skal sitte der og fnise mens jeg forteller."
De to ved bordet innledet en anspent, nølende samtale mens Kvothe gikk ut i
kjøkkenet. Flere minutter senere kom han tilbake med ost, brunt brød, kald kylling og pølse, smør og honning.
De flyttet seg til et større bord mens Kvothe satte frem tallerkener, beveget seg
travelt rundt og så på alle måter ut som en vertshusholder. Kronikøren så på ham i smug og hadde vanskelig for å tro at denne mannen som sto der og nynnet for seg selv mens han skar opp pølse, kunne være den samme personen som hadde stått bak bardisken for bare noen minutter siden, mørkøyd og fryktinngytende.
Mens Kronikøren samlet papirene og pennene sine, studerte Kvothe sollysets vinkel
inn gjennom vinduet med en ettertenksom mine. Til slutt snudde han seg mot Bast. "Hvor mye klarte du å høre?"
"Det meste, Reshi," smilte Bast. "Jeg har god hørsel."
"Bra. Vi har ikke tid til å ta noe på nytt." Han pustet dypt inn. "Da får vi komme i gang
igjen. Vær beredt, for nå tar historien en ny vending. Nedover. Mørkere. Skyer i horisonten."
FJORTENDE KAPITTEL Vindens navn Vinteren er en langsom årstid for en omreisende trupp, men Abenthy visste å utnytte tiden og kom endelig i gang med å lære meg sympati for alvor. Men som så ofte er tilfellet, særlig for barn, levde virkeligheten slett ikke opp til spenningen ved forventningene.
Det ville være galt å si at jeg ble skuffet over sympatien. Men for å være ærlig var jeg
skuffet. Det var ikke slik jeg hadde ventet at magi skulle være.
Den var anvendelig. Det kunne jeg ikke nekte for. Ben brukte sympati til å lage lys
under forestillingene våre. Med sympati kunne man gjøre opp ild uten fyrtøy eller løfte tunge gjenstander uten besværlige rep og taljer.
Men den gangen jeg så Ben for første gang, hadde han på en eller annen måte tilkalt
vinden. Det var ikke bare sympati. Det var magi som i eventyrene. Det var den hemmeligheten jeg mest av alt ville lære meg. Vårens tøvær lå godt bak oss, og truppen var på vei gjennom skogene og over markene i den vestlige delen av Samveldet. Jeg satt som vanlig ved siden av Ben i vognen hans. Sommeren hadde akkurat bestemt seg for å gi seg til kjenne igjen, og alt vokste og var grønt.
Alt hadde vært rolig i en times tid. Ben satt og halvsov med tømmene i et løst grep da
vognen traff en stein så vi begge ble ristet ut av våre respektive dagdrømmer.
Ben rettet seg litt opp på setet og snakket til meg i en tone som jeg etter hvert hadde
lært meg å kjenne igjen, en tone som betydde at han hadde en gåte til meg. "Hva ville du gjøre for å få en kjele med vann til å koke?"
Jeg kikket meg omkring og fikk øye på en kampestein i veikanten. Jeg pekte på den.
"Den steinen der burde være varmet opp av solen. Jeg ville binde den til vannet i kjelen og bruke varmen i steinen til å koke opp vannet."
"Stein til vann er ikke særlig effektivt," sa Ben irettesettende. "Bare omkring en
femtendedel av kraften ville gå til å varme opp vannet."
"Det ville virke."
"Det skal jeg medgi. Men det er slurvete. Du kan bedre, e'lir."
Så ga han seg til å rope på Alfa og Beta, et tegn på at han var i ordentlig godt humør.
De tok det like rolig som alltid, til tross for at han beskyldte dem for ting jeg er sikker på at intet esel noen gang har gjort frivillig, særlig ikke Beta, som hadde en ulastelig moral.
Han stanset midt i tiraden og spurte: "Hvordan ville du felle den fuglen der?" Han
pekte på en hauk som gled på luftstrømmene over en hveteåker inntil veien.
"Jeg ville antakelig la være. Den har ikke plaget meg."
"Hypotetisk."
"Jeg sier at jeg hypotetisk ikke ville gjøre det."
Ben humret. "Det er oppfattet, e'lir. Men hvordan ville du ikke gjøre det? I detalj,
takk."
"Jeg ville få Teren til å skyte den ned."
Han nikket tankefullt. "Godt, godt. Men dette er en sak mellom deg og fuglen. Den
hauken," sa han og gestikulerte indignert, "har sagt noe ufint om moren din."
"Ah. Da krever æren at jeg personlig må forsvare hennes gode navn og rykte."
"Nettopp."
"Har jeg en fjær?"
"Nei."
"Tehlu bevare og – " Det strenge blikket hans fikk meg til å bite av resten av det jeg
hadde tenkt å si. "Du gjør det aldri lett, hva?"
"Det er en irriterende vane jeg har lært av en elev som var for lur for sitt eget beste."
Han smilte. "Men om du hadde en fjær, hva kunne du i så fall gjøre?"
"Jeg ville binde den til fuglen og smøre den inn med såpelut."
Ben rynket brynene, eller det som var igjen av dem. "Hva slags binding?"
"Kjemisk. Antakelig andregrads katalytisk."
En tankefull stillhet. "Andregrads katalytisk …" Han klødde seg på haken. "For å løse
opp fettet som gjør fjæren glatt?"
Jeg nikket.
Han så opp på fuglen. "Det har jeg aldri tenkt på," sa han med en slags lavmælt
beundring. Jeg tok det som en kompliment.
"Men," sa han og så på meg igjen, "du har ingen fjær. Hvordan får du fuglen ned?"
Jeg tenkte meg om i flere minutter, men kom ikke på noe. Jeg bestemte meg for å
prøve å dreie leksjonen i en helt annen retning.
"Jeg ville," sa jeg lett, "ganske enkelt kalle på vinden og få den til å slå fuglen til
jorden."
Ben ga meg et vurderende blikk som fortalte meg at han skjønte nøyaktig hva jeg
pønsket på. "Og hvordan ville du så gjøre det, e'lir?"
Jeg fikk på følelsen at han kanskje endelig var klar til å avsløre hemmeligheten han
hadde holdt på gjennom vintermånedene. Samtidig ble jeg slått av en idé.
Jeg trakk et dypt åndedrag og uttalte ordene som bandt luften i lungene mine til
luften utenfor. Jeg holdt Alar støtt i tankene, satte tommel og pekefinger mot de spissede leppene mine og blåste mellom dem.
Jeg kjente et lett vindpust i ryggen som rufset til håret mitt og fikk presenningen over
vognen til å blafre et øyeblikk. Det var kanskje bare en tilfeldighet, men likevel kjente jeg et jublende smil bre seg i ansiktet. Et sekund gjorde jeg ikke annet enn å glise som en tulling mot Ben, som var lamslått av vantro.
Så kjente jeg noe klemme over brystet, som om jeg befant meg dypt under vann.
Jeg prøvde å trekke pusten, men klarte det ikke. Lett forvirret fortsatte jeg å prøve.
Det føltes som om jeg nettopp hadde falt på ryggen og fått pusten slått ut av lungene.
Brått forsto jeg hva jeg hadde gjort. Kaldsvetten brøt frem over hele kroppen, og jeg
grep frenetisk tak i Bens skjorte og pekte på brystet mitt, halsen, den åpne munnen.
Bens ansikt gikk over fra sjokkert til askegrått da han så på meg.
Jeg merket hvor stille alt var. Ikke et gresstrå rørte seg. Selv lyden av vognene virket
dempet, som om de var langt borte.
Skrekken jog gjennom meg og druknet alle tanker. Jeg begynte å gripe meg til halsen
og flerre opp skjorten. Det dundrende hjertet mitt overdøvet ringingen i ørene. En smerte skar gjennom det kjempende brystet mens jeg gispet etter luft.
Ben beveget seg raskere enn jeg noen gang hadde sett ham gjøre før. Han hogg tak i
fillene av skjorten min og kastet seg ned fra kuskesetet. Vi landet i gresset inntil veien, og han slo meg i bakken med så stor kraft at hvis jeg hadde hatt noen luft i lungene, ville den ha blitt drevet ut av meg.
Tårene strømmet nedover kinnene mine mens jeg fektet blindt. Jeg visste at jeg kom
til å dø. Øynene føltes varme og røde. Jeg klorte vilt i jorden med hender som var følelsesløse og kalde som is.
Jeg var oppmerksom på at noen skrek, men det lød som om det var veldig langt unna.
Ben sto på kne over meg, men himmelen bak ham begynte å mørkne. Han virket nesten fraværende, som om han lyttet etter noe jeg ikke kunne høre.
Så rettet han blikket mot meg, og det eneste jeg husker, er øynene hans. De virket
fjerne og fylt av en fryktelig kraft, lidenskapsløse og kalde.
Han så på meg. Leppene hans beveget seg. Han kalte på vinden.
Som et løv i et lyn skalv jeg. Og tordenskrallet var svart.
Det neste jeg husker, er at Ben hjalp meg på beina. Jeg var vagt oppmerksom på at de andre vognene stanset, og at folk kikket nysgjerrig på oss. Mor kom ut av vognen vår, og Ben møtte henne på halvveien mens han smålo og sa noe beroligende. Jeg hørte ikke ordene, siden jeg konsentrerte meg om å puste dypt, inn og ut.
De andre vognene rullet videre, og jeg fulgte stumt etter Ben tilbake til vognen hans.
Han gjorde et stort nummer av å pusle med forskjellige oppgaver og undersøke tauene som holdt presenningen stram. Jeg tok meg sammen og hjalp til så godt jeg kunne, da den siste vognen i truppen passerte oss.
Da jeg kikket opp, så Ben på meg med rasende blikk. "Hva tenkte du på?" hveste han.
"Nå? Hva? Hva tenkte du på?" Jeg hadde aldri sett ham slik før, så sint at hele kroppen var i helspenn. Han dirret av raseri. Han løftet hånden for å slå meg … men så tok han seg i det. Etter et sekund lot han armen synke ned langs siden.
Metodisk undersøkte han de siste par tauene og klatret til slutt opp i vognen igjen.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg fulgte etter.
Ben snertet med tømmene, og Alfa og Beta satte vognen i bevegelse. Nå var vi sist i
rekken. Ben stirret rett forover. Jeg plukket på det oppflerrede skjortebrystet mitt. Tausheten var øredøvende.
I ettertid forstår jeg at det jeg gjorde, var ubegripelig dumt. Da jeg bandt pusten min
til luften utenfor, gjorde jeg det umulig for meg å puste. Lungene mine var ikke sterke nok til å flytte på så mye luft. Jeg ville ha trengt en brystkasse som en jernbelg. Jeg kunne like godt ha prøvd å drikke en elv tørr eller løfte et fjell.
Vi kjørte et par timer i ubehagelig taushet. Solen sto lavt over tretoppene da Ben
omsider trakk et dypt åndedrag og slapp det ut igjen i et høylytt sukk. Han rakte meg tømmene.
Da jeg så på ham, forsto jeg for første gang hvor gammel han var. Jeg hadde alltid
visst at han nærmet seg sitt sekstiende år, men jeg hadde aldri sett ham se slik ut før.
"Jeg løy for moren din, Kvothe. Hun så slutten av det som skjedde og ble bekymret
for deg." Blikket hans vek ikke fra vognen foran vår mens han snakket. "Jeg sa at vi øvde på noe til en forestilling. Hun er en bra kvinne. Hun fortjener noe bedre enn løgner."
Vi red videre i en endeløs, pinefull stillhet, men det var ennå noen timer til
solnedgang da jeg hørte stemmer som ropte: "Gråstein!" lenger frem i rekken. Skumpingen da vognen vår svingte inn på gresset vekket Ben av grubleriene.
Han kikket seg omkring og så at solen fortsatt var oppe. "Hvorfor stanser vi så tidlig?
Et tre over veien?"
"Gråstein." Jeg pekte forover, mot steinblokken som ruvet over taket på vognene
foran oss.
"Hva for noe?"
"Nå og da støter vi på en slik langs veien." Nok en gang pekte jeg mot gråsteinen som
tittet opp over de lavere trærne i veikanten. I likhet med de fleste gråsteiner var den et grovt tilhogd rektangel, om lag tolv fot høy. Vognene som sto samlet rundt den, virket ganske spinkle sammenlignet med den digre, massive steinen. "Jeg har hørt folk kalle dem stående steiner, men jeg har sett mange som ikke har stått, men ligget på siden. Vi stanser alltid for dagen når vi kommer over én, hvis vi ikke har det fryktelig travelt." Jeg innså at jeg bablet, så jeg tidde.
"Jeg har hørt et annet navn på dem. Veisteiner," sa Ben stille. Han så gammel og
sliten ut. Etter en liten stund spurte han: "Hvorfor stanser dere når dere støter på én?"
"Vi gjør det bestandig, bare. Det gir et avbrekk fra veien." Jeg tenkte meg om et
øyeblikk. "Jeg tror de regnes for å bringe hell." Jeg skulle ønske jeg hadde mer å si for å holde samtalen i gang og hans interesse ved like, men kom ikke på noe mer.
"Jo, de gjør vel kanskje det." Ben dirigerte Alfa og Beta til en plass på den andre siden
av steinen, et stykke unna de fleste andre vognene. "Kom tilbake ved middagstid, eller like etter. Vi må ta en prat." Han snudde seg uten å se på meg og begynte å spenne Alfa fra vognene.
Jeg hadde aldri sett Ben i et slikt humør før. Bekymret for at jeg hadde ødelagt
vennskapet vårt, løp jeg til mor og fars vogn.
Der satt mor ved et nytent bål og matet ilden sakte med kvister. Far satt bak henne
og masserte nakken og skuldrene hennes. Begge så opp da de hørte meg komme springende.
"Kan jeg få spise sammen med Ben i kveld?"
Mor så opp på far og deretter på meg igjen. "Du må ikke være til bry, vennen min."
"Det var han som inviterte meg. Hvis jeg går nå, kan jeg hjelpe ham med å komme i
orden for natten."
Hun rullet med skuldrene, og far begynte å massere dem igjen. "Greit, men ikke hold
ham våken ut i de små timer, da." Hun smilte til meg. "Gi meg et kyss." Hun holdt ut armene, og jeg ga henne en klem og et kyss.
Far ga meg også et kyss. "Gi meg skjorten din. Så har jeg noe å gjøre mens moren din
lager middag." Han dro den av meg og kjente på de frynsete kantene. "Denne skjorten er jo full av hull, mer enn den har rett til å være."
Jeg begynte å stotre frem en forklaring, men han viftet den bort. "Ja da, ja da, det var
for en god sak. Prøv å være litt mer forsiktig, ellers får du sy skjortene dine selv heretter. Det ligger en ny én i kisten din. Ta med nål og tråd til meg mens du er der inne, er du snill."
Jeg sprang inn bak i vognen og dro på meg en ny skjorte. Mens jeg lette etter nål og
tråd, hørte jeg mor synge: "På aftenen når mørket faller på, jeg speider ut mot vei og mo. For lengst du skulle vært her nå, men jeg forblir deg evig tro." Far svarte: "På aftenen når solen daler ned, går ferden endelig mot hjemlig grend. Når vinden sukker gjennom piletre, la ikke arnens glør dø hen."
Da jeg kom ut av vognen, hadde han bøyd henne dramatisk bakover og ga henne akkurat et kyss. Jeg la nålen og tråden ved siden av skjorten og ventet. Det så ut som et godt kyss. Jeg iakttok dem med vurderende blikk, vagt bevisst på at jeg en gang i fremtiden kanskje ville ønske å kysse en dame. I så fall ville jeg gjerne gjøre det ordentlig.
Etter en liten stund la far merke til meg og dro mor opp på beina igjen. "Det blir en
halvpenning for forestillingen, din lille kikker," lo han. "Hvorfor er du her ennå, gutt? Jeg skal vedde den samme halvpenningen på at det er et spørsmål som har sinket deg."
"Hvorfor stanser vi når vi kommer til en gråstein?"
"Tradisjon, gutten min," sa han pompøst og slo ut med armene. "Og overtro. Det er
uansett to sider av samme sak. Vi stanser fordi det bringer hell og fordi alle liker en uventet fridag." Han var stille et øyeblikk. "Jeg kunne et dikt om dem en gang. Hvordan var det nå igjen …? 'Lik en dragstein, også i søvnen, er stående stein ved gammel vei stien inn i alveland for deg. Leistein, om du går i mark og fjell, Gråstein viser da-‐da, da-‐da, 'ell.'" Far sto og stirret ut i luften et sekund eller to mens han dro seg i underleppen. Til slutt ristet han på hodet. "Husker ikke slutten på den siste linjen. Gud, jeg kan virkelig ikke fordra poesi. Hvordan kan noen huske ord som ikke er satt til musikk?" Han rynket konsentrert pannen mens han gjentok ordene stumt for seg selv.
"Hva er en dragstein?" spurte jeg.
"Det er et gammelt ord for ledestein," forklarte mor. "Det er stykker av stjernejern
som trekker til seg alt annet jern. Jeg så en for mange år siden i et raritetskabinett." Hun så opp på far, som fortsatt mumlet for seg selv. "Vi så ledesteinen i Peleresin, ikke sant?"
"Hmmm? Hva?" Spørsmålet vekket ham av grubleriene. "Jo. Peleresin." Han dro seg i
leppen igjen og rynket pannen. "Husk dette, sønn, om du glemmer alt annet. En poet er en musiker som ikke kan synge. Ord må finne et menneskes hjerne før de kan røre ved hjertet, og enkelte menneskers hjerner utgjør sørgelig små mål. Musikk rører direkte ved hjertet uansett hvor trangsynt eller sta mennesket som lytter, er."
Mor fnøs på en måte som ikke riktig passet seg for en dame. "Elitist. Du holder bare
på å bli gammel." Hun trakk et dramatisk sukk. "Men sannelig, desto større er tragedien: Det andre som svikter hos en mann, er hukommelsen."
Far blåste seg opp i en indignert positur, men mor overså ham og sa til meg: "Og
dessuten: Den eneste tradisjonen som får trupper til å stanse ved gråsteiner, er latskap. Diktet burde heller lyde slik: 'Uansett årstid: Ute på veien jeg søker en grunn – vei-‐ eller leistein – til å hvile en stund.'" Far hadde et mørkt glimt i øynene idet han stilte seg bak henne. "Gammel?" sa han lavt og begynte å massere skuldrene hennes igjen. "Kvinne, jeg får god lyst til å bevise at du tar feil."
Hun smilte et skjevt smil. "Jeg får god lyst til å la deg gjøre det, min gode mann."
Jeg bestemte meg for å la dem diskutere i fred og skulle akkurat til å skynde meg
tilbake til Bens vogn da jeg hørte far rope etter meg: "Skalaer etter formiddagsmaten i morgen? Og annen akt av Tinbertin?"
"Greit." Jeg begynte å småløpe.
Da jeg kom tilbake til Bens vogn, hadde han allerede spent fra Alfa og Beta og var i
gang med å strigle dem. Jeg begynte å gjøre i stand et bål ved å legge en pyramide av stadig større kvister og greiner rundt en haug med tørt løv. Da jeg var ferdig, snudde jeg meg mot Ben.
Mer stillhet. Jeg kunne nesten se hvordan han valgte ordene med omhu da han sa:
"Hvor mye vet du om din fars nye sang?"
"Den om Lanre?" spurte jeg. "Ikke så mye. Du vet jo hvordan han er. Ingen får høre
før den er ferdig. Ikke jeg engang."
"Jeg snakker ikke om selve sangen," sa Ben. "Historien bak den. Historien om Lanre."
Jeg tenkte på de dusintalls historiene jeg hadde hørt far samle i løpet av det siste året
og prøvde å plukke ut fellestrekkene. "Lanre var en prins," sa jeg. "Eller en konge. En betydningsfull person. Han ville bli mektigere enn noen annen i verden. Han solgte sjelen sin
for å oppnå makt, men så var det noe som gikk galt, og jeg tror han ble gal etterpå, eller aldri mer fikk sove, eller …" Jeg tidde da jeg så Ben riste på hodet.
"Han solgte ikke sjelen sin," sa Ben. "Det er bare tull." Han trakk et dypt sukk, og det
var som om luften gikk ut av ham. "Jeg griper det hele galt an. Blås i sangen til faren din. Den kan vi snakke om når han er ferdig med den. Men du kunne kanskje få litt perspektiv hvis du kjente til Lanres historie."
Ben pustet dypt inn og prøvde igjen. "Tenk deg at du har en tankeløs seksåring. Hvor
mye galt kan han gjøre?"
Jeg nølte, usikker på hva slags svar han var ute etter. Et direkte var antakelig det
beste. "Ikke så mye."
"Tenk deg at han er tjue og fortsatt tankeløs, hvor farlig er han da?"
Jeg besluttet å holde meg til de opplagte svarene. "Fortsatt ikke så mye, men mer
enn før."
"Hva om du gir ham et sverd?"
Det begynte å gå opp for meg hvor han ville, og jeg lukket øynene. "Mer, mye mer.
Jeg forstår, Ben. Virkelig. Makt er greit nok, og dumhet er som regel harmløst. Makt og dumhet sammen er farlig."
"Jeg har aldri sagt dum," korrigerte Ben. "Du er intelligent. Det vet vi begge to. Men
du kan være tankeløs. En intelligent, tankeløs person er noe av det mest skremmende som finnes. Og enda verre: Jeg har lært deg et og annet som kan være farlig."
Ben så på bålet jeg hadde stablet opp, så plukket han opp et løv, mumlet noen ord og
så på mens en liten flamme blusset opp midt blant kvistene og tennveden. Han snudde seg og så på meg. "Du kunne ta livet av deg ved å gjøre noe så enkelt som det der." Han smilte blekt. "Eller ved å lete etter vindens navn."
Han begynte å si noe mer, men tidde og gned seg i ansiktet. Da han senket hendene
igjen, så han sliten ut. "Hvor gammel er du igjen?"
"Tolv neste måned."
Han ristet på hodet. "Det er så lett å glemme det. Oppførselen din svarer ikke til
alderen." Han rotet i ilden med en pinne. "Jeg var atten da jeg begynte på Universitetet," sa han. "Jeg var tjue før jeg kunne så mye som du kan nå." Han stirret inn i ilden. "Jeg beklager, Kvothe. Jeg må være alene i kveld. Jeg må tenke litt."
Jeg nikket taust. Jeg gikk til vognen hans, hentet trefot og kjele, vann og te. Jeg tok
det med meg tilbake og satte alt stille ved siden av Ben. Han stirret fortsatt inn i bålet da jeg vendte meg bort.
Siden jeg visste at foreldrene mine ikke ventet meg tilbake på en stund, gikk jeg ut i
skogen. Jeg hadde en del å tenke på selv også. Såpass skyldte jeg Ben. Jeg ønsket det var mer jeg kunne gjøre. Det tok en helt spann av dager før Ben var sitt vanlige, gemyttlige jeg igjen. Men likevel var det ikke som før mellom oss. Vi var fortsatt gode venner, men noe var kommet mellom oss, og jeg merket at han bevisst holdt seg litt på avstand.
Leksjonene opphørte nesten helt. Han stanset alkymistudiene jeg nettopp hadde
påbegynt, og sørget for at jeg holdt meg til bare kjemi isteden. Han nektet helt å lære meg noe om sygaldri, og på toppen av det hele begynte han å rasjonere den lille sympatien han syntes var trygt for meg å lære.
Jeg ergret meg over forsinkelsen, men lot være å si noe og satte min lit til at om jeg
bare utviste ansvarlighet og var så forsiktig som mulig, ville han før eller siden slappe av, og alt ville bli som normalt igjen. Han var som et familiemedlem for meg, og jeg visste at alle problemer mellom oss til slutt ville gå over. Det eneste som krevdes, var tid.
Lite ante jeg at vår tid fort nærmet seg slutten.