Vis meg ditt bibliotek

vis meg ditt bibliotek

Mette Karlsvik

vis meg ditt bibliotek

Forord Boka du nå holder i hånden, presenterer ulike leseres forhold til litteratur og bibliotek. Anledningen er prosjektet «Bergen leser», som i år ønsker å fokusere på lesing gjennom å løfte fram rollemodeller og gjøre flere oppmerksomme på bibliotekets tilbud, tjenester og kompetanse. Prosjektet har fått støtte fra Nasjonal biblioteket og er en del av den politiske satsingen på Leseløftet fram mot 2014.

Vis meg ditt bibliotek forteller oss at gode leseopplevelser skapes i ulike situasjoner, til ulike tidspunkt og gjennom ulike sjangre. Boka er tenkt som inspirasjon til egen lesing og en utvidelse av vår felles litterære horisont, i pakt med biblioteknes målsetting om å kunne tilby et bredt spekter av litteratur, både når det gjelder kvalitet, aktualitet og vår felles litterære kulturarv.

I boka vil du finne personlige stemmer, møter med mennesker som forteller om sitt forhold til litteratur gjennom samtaler omkring bøker og leseopplevelser. Vi ønsker å takke alle som har bidratt ved å vise fram bøker fra sine egne bibliotek og dele sine leseopplevelser med oss. I tillegg vil vi takke intervjuer Mette Karlsvik og ansatte ved Bergen Offentlige Bibliotek som har bidratt til å virkeliggjøre boka.

Norsk kulturråd og Norli AS takkes også for støtte til utgivelsen.

Vis meg ditt bibliotek kan du finne på nettet (www.bergenbibliotek.no), og den trykte boka blir delt ut gratis til byens befolkning via bibliotekene i Bergen. Vis meg ditt bibliotek skal minne oss om at den beste boka er den som har truffet sin leser. Vi håper utgivelsen vil vekke nysgjerrighet for bøker og for å gå på oppdagelse i bibliotekets rikholdige samlinger, og ikke minst at den vil inspirere til lesing!

Hilsen Leikny Haga Indergaard — biblioteksjef Bergen Offentlige Bibliotek

Adele Lærum Duus med familie «Formidleren» side 7 Linda Eide «Pannekakerøra» side 15 Christian Kalvenes «Fotballeventyret» side 23 Arild Rossebø «Menneskene» side 29 Christian Fraga «Bokens tyngde» side 35 Agnete Haaland «Reisende i litteratur» side 43 Marit Eikemo «Immatrialiteten» side 51 Arild Linneberg «Bøkers fysiognomi» side 59 Jette Christensen «Cowboy og indianar» side 67 Gunnar Bakke «I taleboksen» side 73

Ayaz Khonsyawashan «Å holde en sensurert litteratur levende» side 81 Leikny Haga Indergaard «Sjefsbiblioteket» side 89 Pedro Carmona-Alvarez «Hvit hund gladhopper» side 95 Elisabeth Armand «bitter sjokolade og søte bokminner» side 101 Erlend Geirssøn Høyersten «Å ta ut en bok er å gripe verden» side 111 Helge Østbye «Den nostalgiske» side 119 Arne Selvik «Gjenfødte boksamlinger» side 125

Adele LĂŚrum Duus med familie Skuespiller, forfatter og litteraturformidler

6

Formidleren

Adele Duus

Familien Duus bor i et solgult rekkehus i Godvik. Et steinkast unna ligger havet.

Et langt steinkast, av den typen som snitter havoverflaten åtte–ni ganger før steinen synker til bunnen. Sett utenfra er Godvik en barnefamilieidyll. Veggene har samme farge som naboens. Innsiden av huset til familien Duus er garantert helt annerledes enn naboens. Stua er en eneste stor bokhylle, men lekefri sone.

Elise (5) og Signe (8) har soverom i overetasjen. Småjentenes soverom er lek manifestert i rom: lyserosa, sjokkrosa, trange trapper opp til et jomfruloft, en enorm Narnia-kommode full av uante hemmeligheter. Elise og Signe underholder mens vi venter på mamma Adele. Hun hadde nemlig gitt så rause veibeskrivelser at journalisten kom tidlig.

MK= journalisten MK: Hva leser du?

SD= Signe Duus SD: Jeg leser Harry Potter. Mamma leser Mathilda for meg.

ALD= Adele Lærum Duus Hjemme leser jeg Narnia.

MK: Bi litt. Du leser tre bøker samtidig, og er åtte år?

SD: Fire bøker. Når jeg er på biblioteket, låner jeg tusen bøker på en gang.

MK: Finner du bøker i hyllene, eller vet du på forhånd hva du skal låne?

SD: Jeg vet det fra før. På veien til biblioteket sier jeg navnet til forfatteren og tittelen på boka til meg selv, om og om igjen. Etter at jeg har sagt det til bibliotekaren, glemmer jeg det.

MK: Så du kan ikke fortelle til meg nå hvilke bøker du har lest?

SD: Nei. MK: Jeg synes Harry Potter er skummel.

SD: Skummel er spennende.

MK: Hva er det skumleste du har lest?

SD: Historien om Dronning Elisabeth (Alida Sims Malkus, journ. anm.). De hogger av henne hodet.

MK: Fikk du lov til å lese den boka, eller gjorde du det likevel?

SD: Jeg fikk lov. Det er ikke beskrevet så veldig. De skriver bare at de hogger av henne hodet. Det er ikke noe om blod og sånn.

7

Det er mange måter å få leselyst på. For mammaen til Signe, Adele, var det pirrende å lese bøker i skjul om kvelden etter at lyset skulle være slokket: å gjemme seg under dyna med en hemmelig bok, en hemmelig verden, en verden som var så for henne selv at den ikke engang var lov. Storebrødrene til Adele utvalgte Signe (8) lærte henne å lese da hun var fem. Fra da av leste hun bøker selv, og gjerne under dyna, med lommelykt, helt til hun hørte mammas Brødrene Løvehjerte bestemte skritt fra etasjen under. Da ble lommelyset slokket over Astrid Lindgren den fantastiske og ulovlige verdenen mellom bokpermene. Adele Lærum Duus er skuespiller, dukkespiller, dukkemaker, litteraturviHarry Potter-bøkene ter, dramaturg, bokanmelder og dramaentusiast, som også elsker J.K. Rowling fortellingen rundt leirbålet, og den fortelleren som tar henne på fanget, som tar seg tid, og som bruker masse ord og ornamenterte Narnia-bøkene vendinger for å få historien formidlet. Drømmefanget hennes er C.S. Lewis H.C. Andersens. Da Adele begynte på barneskolen og hadde et forsprang på de andre i klassen, stakk klasseforstander Åsta til henne bøker: Kiellands barnebøker, Wergeland, Bjørnsons En glad gutt, relativt tilgjengelig litteratur fra de store mestrene. Disse episke storverkene var et relativt veslevoksent lesevalg for barne-Adele. Som voksen jobber hun med scenisk tekst.

Jeg vil gjerne vite mer om overgangen fra barneskolelesingen til yrket som Adele har i dag.

MK: Hva liker du med teaterfortellingen?

ALD: Effektiviteten. Et scenebilde kan være nok til å fortelle et helt kapittel.

Jeg er fascinert av hvordan alle elementene i en scenisk framstilling forteller samtidig: aktørenes spill, scenografien, rekvisittene, musikken, og rommet som skapes der og da sammen med publikum. Teateret blir til i et «her og nå» og er aldri helt det samme fra gang til gang.

MK: Hva har man i bøkene som man ikke får fra scenen?

ALD: Bladvending! I boka kan man avslutte kapitlet, vende over siden og være på en annen plass.

8

Adele Duus

MK: Kan du nevne bøker som du har likt og adoptert, med hell, for scenen?

ALD: Sov søtt, herr Spiss (fagbildebok med tekst av Erna Osland og illustrasjoner av Inger Lise Belsvik, journ. anm.). Boka har to deler, en fortellingsdel og en fagdel, og fortellingsdelen er skrevet på rim. Jeg ville gjøre det til en levende forestilling. Hvordan unngår man Utvalgte mamma Adele at rim blir en opplesning? Løsningen min var å innføre en forskerkarakter, Professor Thue, som liker å dikte og rime.

Pinnsvinets eleganse Hun møter spissmusen herr Spiss i skogen. Thue legger seg Muriel Barbery for å sove. Hun blir hele tiden vekt av spissmusen, som er på konstant matleting. De blir etter hvert venner. Thue noterer Parfymen fakta. Dermed har man dramatisert en fagbildebok om søvn.

Patrick Süskind MK: Hvordan gikk det med forestillingen?

ALD: Den er allerede blitt spilt over 100 ganger og er Brødrene Løvehjerte blitt svært godt mottatt. Barna fryder seg over den lille Astrid Lindgren musedukken som løper over fanget deres, de er fascinert av hvor ulikt dyr sover, og de deler villig vekk sine egne søvnÅndenes hus historier med meg etter forestilling.

Isabel Allende MK: Sverige er et av de landene som lenge har tatt barn på Utvalgte emner i katastrofefysikk alvor som publikum og lesere. Pensum for dramatikerutdanMarisha Pessl ningen til Norsk Barnebokinstitutt henter mye sakprosa om temaet fra Sverige, som Yngve Julin og Erik Rynell. Men også Alvin pang gode barneteaterstykker som Janne Langaas’ Kom tilbake!

Endre Lund Eriksen ALD: Kultur for barn er fortsatt et stebarn her i Norge.

Alt av Roald Dahl Den blir ikke tatt helt på alvor. Barnelitteratur blir sett på som øvelitteratur. Men også i Norge har det skjedd en utvikling, som gjør at jeg blir optimistisk. Norsk barnebokillustrasjon, for eksempel, har et så høyt nivå at det er synd hvis man ikke skal ta opp tråden, ta det på alvor. Man må også bestemme seg for at barnebokkritikk skal være reell og ikke salgsfremmende.

9

MK: Du har skrevet entusiastiske barnebokanmeldelser av Svein Nyhus’ bøker, som Opp og ut, og skrev hovedfagsoppgaven din om Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe, som du også skriver sympatisk om. Barnebøkene er også de som dere har nærmest dere i stua. De er bare en armlengdes avstand fra stuebordet. Hvor har du gjort av voksenbøkene?

Fakta om Duus’ boksamling ALD: Her oppe ved taket står en rekke tyngre sakBoksamlingens alder: prosa og biografier, og her er romaner. Parfymen (Patrick Et tiår.

Süskind, journ. anm.) er en bok jeg vil trekke fram. Den gjorde meg helt svett og fikk meg til å sitte og gape.

Fysikk: Beskrivelsene av Paris var veldig sanselige. Samtidig slår Innglasserte bokhyller fyller hele kort- historieinteressen min inn. Det interesserer meg som er i veggen i stua. Det går også bøker oppe formidlingsbransjen, å se hvordan forfatteren kunne dra under taket, langs en bjelke, og i en reol leseren sin helt inn i rommet sitt. på stua. Stua er husets bokrom.

MK: Hvordan syntes du Parfymen fungerte som film?

ALD: Jeg kan skjønne at man gjerne vil lage film av en Sorteringsprinsipp: sånn bok. Men jeg synes også at det er umulig å fange alt Alle bøker er felles. Ingen eier noe, dette i en film. alle eier alt. Men ellers organiseres MK: For meg har boka to drivkrefter: den psykologiske bøkene etter høyde: barnebøker i og det som har å gjøre med sanseligheten, og det ytre barnehøyde, Adele-bøker i Adele- dramaet. Begge sterke.

ALD: Bokens styrke, foran teateret, er at man kan høyde og biografier og tykke romaner i takhøyde. Donald Duck-pocketbøker beskrive et drama på det psykologiske planet. Men jeg står kronologisk for at bokryggene er også glad i romaner som er plassert i en spesiell tid og på en spesiell plass, gjerne i et annet land. Mengele Zoo skal danne bilder.

(Gert Nygårdshaug, journ. anm.) lærte meg noe om hvordan det er å leve i et korrupt og brutalt militærregime – hva det gjør med mennesker. Da vi reiste til Paris, leste jeg Pinnsvinets eleganse (Muriel Barbery, journ. anm.). Den beskriver kompliserte ting på en enkel måte. Jeg liker enkelt språk. Jeg liker også Drømmehjerte av Cecilia Samartin. Det var en fin leseropplevelse, og jeg lærte mye om Cubas historie.

10

MK: Som moten er for tiden, blander du «høyt» og «lavt». I bokhyllen din står Dan Brown ved siden av Karen Blixen og Tom Egeland.

ALD: Blixen er en bok som står der fordi jeg fikk den av min mor. Den betydde mye for henne. Jeg har lest den, men Blixen har ikke fått bety så mye for meg. Men Egeland, er han kitsch?

MK: Ikke i det hele tatt! Egeland har et enkelt, klart og godt språk, synes du ikke?

ALD: Ja, jeg likte denne kjempegodt (Fedrenes løgner, journ. anm.). Jeg var særlig betatt av tematikken: hvor stor avstanden kan være mellom den glorifiserte myten og den harde realiteten om forfedrene våre.

Selv om boka heter Fedrenes løgner, synes jeg den handler like mye om hvordan vi som barn har et sterkt behov for at forfedrene våre skal være helter, og danner vårt eget bilde av dem deretter.

MK: Og der er Sa mor av Hal Sirowitz. Jeg synes at den har en fin spenning mellom det nøkterne og overskridende. Hva synes du?

ALD: Den er kjempegøy. Jeg har den her fordi jeg ofte bruker den. Som en del av jobben min leser jeg noen ganger lyrikk. Dette er en av bøkene som jeg ofte leser fra.

ALD: I denne hyllen har jeg bøker som jeg liker å ta fram og holde i. Bøkene av min far (Ole Didrik Lærum, tidligere rektor ved UiB, journ. anm.), Gamledoktoren forteller, Kven er friskast? og Kjære pasient.

MK: En annen tittel her er I ulveskinnspels: Legens historie i tre slektsledd. Hva slags bok er det?

ALD: Den boka er også skrevet av min far og handler om min farfar, oldefar og tippoldefar, som alle var leger. Faren min er veldig opptatt av lokalhistorie og vossekultur. De samme historiene fikk jeg høre fra min farfar da jeg var liten, og det ble til min egen forfatterdebut: bildeboka Oldefars ulveskinnspels, som kom ut i juni 2012.

Adele Duus

11

MK: Din far virker som en multikunstner. Men i denne bokhyllen er det ikke bare bøker av din familie. Her er også Gunhild Øyehaug.

ALD: Den boka «hører ikke til her». Men jeg hadde vel lest Øyehaug og orket ikke å finne fram trappen. Jeg rekker jo ikke opp til hyllene under taket. Det er derfor «mine» bøker står her, på min høyde.

MK: Det skjer kanskje ikke like mye på det ytre planet i den boka som det gjør i de historiene som faren din har fortalt. Men der har vi vel et eksempel på at det skjer veldig mye spennende på det indre planet?

ALD: Og så er den friskt skrevet. Humor er kjempeviktig, et veldig godt grep.

Alt som kan vekke et ønske hos leseren om å være med videre, det ønsker jeg velkommen.

MK: Hvilke bøker returnerer du til og leser igjen?

ALD: Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren.

MK: Har du lest den igjen etter 22.7.?

ALD: Nei, det har jeg ikke. Men da ville jeg nok ha fått ytterligere et nytt perspektiv å lese den fra. Brødrene Løvehjerte har dette universelle over seg, temamessig. Fortellernivået er også så godt. Den gir meg leirbålfølelsen. Og derfra går det bare videre og videre.

12

13

Linda Eide Journalist og forfattar

14

Pannekakerøra

Linda Eide

Det er søndag i Nygårdsgaten 63. Oppslått på kjøkkenbenken er eit maskinskrive hefte litt større enn A4, skrive av Inger Lidsheim, heimkunnskapslærarinna frå barneskulen. Mellom oppskrifter på rullekaker, kjøttkaker, fiskekaker, kakefest og våravslutning er det bilde av ei vossaelv i full vårløysing, med bildeksten «Reint vatn er eit privilegium». Ein halv kopp vatn, ein kopp mjølk, to matskeier sukker: Eide lagar Lisso (Inger Dei som laga bøkene var sleipe.

Lidsheim, journ. anm.) sine pannekaker, med mykje Ein må lese heile boka før ein får egg. Journalisten Linda Eide blei klekt i eit studio hos sjå på bilda.

NRK då ho var tjue. Sidan då har ho jobba mest med munnleg formidling. Men ein av veggane i bustaden hennar er bytt ut med bokhyller. Hyllene er teikna av bror hennar. Det er òg ei frittståande bokhylle, som veks organisk rundt ein skrivepult. Her er det godt å vere. Ein heim med Linda i forkle og pannekaker på gang i kjøkkenet. Det er som ho skriv, journalist Marit Eikemo, allereie i 1998: «Alt er som vanleg med Linda Eide. Vanleg inntil det surrealistiske.» Dette intervjuet er blitt til gjennom to samtalar: ein prat som eg hadde med Eide på biblioteket i Bergen eit par dagar tidlegare, og møtet heime hos henne. Den første delen av dialogen er frå samtalen på biblioteket, den siste er frå Nygårdsgaten: MK: Du har fortalt meg at du som barn las biografiar, Historien om-bøkene, og biografiar om norske idrettsutøvarar som du ikkje eingong visste kven var: Harald Grønningen, Jan Egil Storholt, Fred Anton Maier. Kvifor las du dei?

LE: Det var bilde i dei bøkene. Bilda var gevinstar som ein fekk når ein hadde lese seg gjennom bøkene. Dei som laga bøkene var sleipe. Ein må lese heile boka før ein får sjå på bilda.

MK: Du las Asterix, Billy, Lucky Luke og Sprint, ein journalist …

LE: Nei, nei, Sprint var ein eventyrar, ikkje journalist. Det meiner eg bestemt.

MK: Det kan vel vere to sider av same sak. Sjølv gjekk du rett frå teikneseriane til Bjørneboe og Sandemose, alvorlege karar.

15

LE: Det var nokre greier som eg las i gymnastida. Eg veit ikkje heilt kvifor eg las det.

MK: Men så fann du Gerd Brantenberg?

LE: Eg hadde på den tida byrja å skjønne at eg var i den andre fila, det var ikkje lett å finne litteratur som trefte meg då. Det var ikkje noko der som handla om Per og Per som laga Eides bokhylle ein heim i lag. Men så skreiv Brantenberg om ei jente som var forelska i ei jente.

Bokhyllealder: MK: Om ein legg godviljen til, kan ein vel finne Sett opp då bustaden blei totalombygd i 2008. spor av orienteringa i den tidlege lesinga di også.

Du har lese Anne Cath Vestly, som ikkje berre Fysikk: To kvadrat, kvar på 2, 5 X 2, 5 meter. Lysmåla, skildrar heterokonvensjonelle samlivsstrukturar, tjukk plank. Dei ytre rammene er eit stort kva- men også moderne familiar.

LE: Det tenkte eg ikkje så mykje på då eg var drat som går frå golv til tak. På arbeidsrommet er dei einskilde hyllene også kvadratiske. På barn og las om Aurora som budde aleine med stova har dei ulike former. Ei avlang hylle har pappa. Eg tenkte at den fråverande forelderen plass til ein gyldenbrun og strøken Radionette. var på Nordsjøen det meste av tida og jobba på Dei høge hyllene har plass til høge kunstbøker oljeplattform.

MK: Mens vi ventar på Godot av Beckett er ein og andre bokobjekt. annan av dine favorittar.

LE: Det er frå grunnfag litteraturvitskap.

Sorteringsprinsipp: I følgje kategoriar som bøker, kart, CD-rom og Andre favorittar frå den tida var Madame Bovary og De dro til fyret (Gustave Flaubert og Virginia mobiltilbehøyr.

Woolf, journ. anm.). Men då eg kom opp i munnleg eksamen i litteraturvitskap og fekk spørsmål om ein av absurdistane, spurde dei meg kva stilretning boka var skriven i. Dei lokka meg utpå og spurde: «var det realistisk?» «Ja,» svarte eg: «Ja! Det er realisme!»

MK: Den eksamenen verkar surrealistisk. Det er ikkje heilt ulikt eit teaterstykke som du skreiv under denne tida i Trondheim. Det var skrive særskilt for togstasjonen på Lademoen. I stykket ditt har konduktøren med seg bart og briller og andre rekvisittar for å få folka til å likne på id-korta sine. Når ho ikkje får dei til å likne med 16

rekvisittane, kastar ho dei av. Les du andre absurdistar?

LE: Då eg var i trettiåra, blei eg med i ein leseklubb som ei god venninne starta for å redde ekteskapet sitt. Vi budde alle ulike stader i landet og kom saman for å snakke om ei bok vi alle hadde lese til samlinga. Første boka trur eg var Camus Pesten.

MK: Camus og Beckett, det er ei line mellom dei. Camus var kanskje den første til å definere omgrepet absurditet, i essayet Myten om Sisyfos.

Der skildrar han det absurde ved livet. Mens Camus teoretiserte omgrepet, praktiserte Beckett det som dramatikar.

Linda Eide

Konduktøren på den surrealistiske togturen meiner at endestasjonen er nær for den delen av intervjuet som er henta frå biblioteksamtalen. No reiser vi to dagar fram i tid, til søndag, og nokre hundre meter vestover, til Nygårdsgaten. Her bur Linda saman med kona Elena frå Sverige: LE: Lesnaden min har blitt påverka av sambuaren min, Elena. Først og fremst fordi eg har blitt god til å lese svensk, som Johanna Nilsson og bøkene Rebell med frusna fötter, Konsten att vara Ela og De i utkanten älskande. Torbjörn Flygts Underdog, Carl-Johan Vallgrens Kunzelmann & Kunzelmann og Fredrik Ekelunds Jag vill ha hela världen er døme på ting eg har plukka opp. Men eg har ikkje lese Selma Lagerlöf, som vi hadde eit problem med, begge to. Men Elena har introdusert meg for Sofia Karlssons poesi. Svenskane er inderlege, men ikkje svulstige.

Vreeswijk er fantastisk. Det var eit gjennombrot for meg då eg oppdaga at han 17

syng om Felicia, som også Aksel Sandemose skriv om. Det er samanhengar å finne.

Referansane er ikkje utilgjengelege. Vreeswijk bruker enkle ord og talar rett til hjartet. Samstundes seier han ikkje alt rett ut. Det blir bilde på bilde.

MK: Du har sagt at du jobbar med å lage bilde i språket som radioreporter. Kva har du lært av Vreeswijk når det kjem til dette?

Utvalte bøker LE: Vreeswijk er enkel og poetisk. Han skapar bildet umiddelbart. Eg kjenner alle dei orda han seier, og dermed snakkar det til meg. Det gir Samtidsruinar det meining, og det blir bildeskapande, som Högsta berget bor jag på Marit Eikemo («Deirdres samba», journ. anm.).

MK: Apropos meir eksotiske himmelstrøk: Kan du forklare denne En flyktning store korga full av kart? krysser sitt spor LE: Eg driv no og fartar og fer. Ein gong tok eg sykkelen på danskeAksel Sandemose båten, sigla til Danmark og sykla gjennom Danmark til Nederland. Då tok eg med meg dette bilkartet, altfor lite detaljert, sjølvsagt, og brukte Biografiane om halve tida til å stoppe og leite etter dei rette vegane. Dei små, kvite, det Harald Grønningen er dei ein kan sykle på.

Jan Egil Storholt MK: Og her er hollandsk-norsk ordbok.

Fred Anton Maier LE: Boka er gitt ut i Nederland og er laga for hollendarar. Dei refererer til vossamåluttalen der «ao» blir brukt i staden for å, som «blao» i vossamål for blå. Difor syntest eg at eg skulle ha henne. Eg reiste mykje til Nederland og var ganske god til å snakke nederlandsk. Ein må berre lære seg denne «hrghssjj»-lyden og seie den i staden for G, og hugse at Jei tyder du. Elles liknar det mykje på norsk.

MK: Du seier at du reiser mykje og syklar mykje. Les du noko særskilt for å førebu turar?

LE: Då vi sykla til Berlin, las eg mellom anna The Innocent av Ian McEwan. Boka skildrar den kalde krigen gjennom skjebnen til ein enkeltperson. Eg har alltid vore interessert i den absurde situasjonen i Europa etter andre verdskrigen. Dette er difor ei bok som eg tilrår til alle som har interesse for tema. Men kor det dundrar!

Er det vaskemaskina?

18

MK: Eg veit ikkje, eg høyrer ikkje. Det minner meg om då du underviste meg og medstudentar i journalistikk og du lærte meg ordet «sorl» på 00-talet. «Sorl», sa du, med «R» like lang som ein sentrifuge, og lærte meg at det er eit journalistomgrep for lydar som står i vegen for kommunikasjon eller formidling.

LE: Ei einaste pensumbok har eg ståande her i bokhylla mi. Retorikk for journalister. Ho gjorde inntrykk fordi ho gav meg namn på språklege fenomen. Eit døme: zeugma. Det er, eg hugsar det veldig godt, når ein bruker det same verbet til å seie to heilt ulike ting. Til dømes: Han la beina på bordet og planar for framtida.

Det er ein veldig kontrast mellom to så konkrete ting. Thore Roksvold skriv om klisjear også i retorikkboka. Ein gong i tida fekk folk klare bilde i hovudet når ein sa «gå av stabelen». No kan ein like gjerne seie «det skjer». Ingen hugsar at å gå av stabelen var då skip blei sjøsette og rulla ned ein stabel. Det var ei storhending i hamnebyar, kanskje det aller største. Men no gir det ikkje lenger meining eller bilde. Ofte er det slik at det er i feilsnakkinga at det interessante skjer. Det var ein gong ein radioreporter som sa «og det kom som julenissen på kjerringa». Det var mykje artigare enn julekvelden på kjerringa, ikkje sant?

MK: Du er vegetarianar og har Eating animals av Jonathan Safran Foer. Har du lese den?

LE: Nei, men eg veit at eg er einig i alt som står der. Eg har lånt boka av ein kollega. Elena har lese henne, og eg skal lese henne.

MK: Du har skrive teksten til eit julehefte om ein gris.

LE: Jolagrisen Gisse og andre tragiske jolaskjebner. Der finst historia om Veslelesbas jolanatt, om ei som kjem ut på julenatta. Den har blitt ein klassikar i lesbemiljøet.

MK: I det same juleheftet er historia «Då gamlemor baka seg i hel», ein annan type klassikar. Du har òg skrive boka Norsk attraksjon etter ein lang periode der du berre jobba med TV-mediet. Korleis var overgangen til å skrive prosa etter så lang tid med TV-språk?

LE: Ein gløymer å skildre ein del ting når ein skriv bøker, viss ein har jobba med TV. Norsk attraksjon er ei klassisk prosabok. Eg jobba med kvar setning

Linda Eide

19

og forsøkte å lage ein dramaturgi i kvar historie. Det som eg fokuserte på, var å skildre kvar person og gi nokre hint om korleis dei ser ut, utan at det blir ei politiskildring av det, av typen han var 1,70 høg, osv.

MK: Kva bøker las du mens du jobba med boka?

LE: Eg las i bøker som Marit Eikemos Samtidsruinar og Dublin av Frode Grytten.

Det var for å komme inn i dette med bøker igjen. Arket låg der heilt kvitt og reint då eg sette meg ved arbeidsbordet.

MK: Og kva for bok blei det av Attraksjon?

LE: Det blei ei reportasjebok frå nokon som går rundt og observerer. Men no må vi ete.

Eide har forkle på seg, steikespade i handa og appetitt på livet. Eides leseliv byrja over matbordet med blad som «mottro», mor hennar, tok med heim frå Narvesen. «Å lese teikneseriar når eg åt kveldsmat. Det var toppen. Men sølte eg syltetøy på dei, var det krise», fortel Linda mens ho smør økologisk syltetøy over ei pannekake som er skakk i forma, lys i farga og med brune flekkar som ei hollandsk ku. Om dette er mat for jenter som syklar til Nederland og Berlin, det seier ikkje boka til Lisso noko om.

20

Knut Remi Heimvik (39) — Åsane

Våre lånere

Hvilken bok er den første du husker?

Jeg husker godt Geitekillingen som kunne telle til ti av Alf Prøysen, som ble lest høyt for oss på skolen. Læreren hadde en fantastisk innlevelse, så den sitter fremdeles.

Da jeg begynte å lese bøker selv, var Beatles av Lars Saabye Christensen en bok som gjorde et veldig inntrykk på meg. Den var gøy, man kjenner seg igjen, og jeg har siden lest den i filler. Lars Saabye Christensen er en av mine favoritter, og jeg har lest mye av ham.

Anbefalinger Bodvar-trilogien Vera Henriksen Varg Veum-serien Gunnar Staalesen 1900-trilogien Gunnar Staalesen

Geitekillingen som kunne telle til ti Alf Prøysen Beatles Halvbroren Lars Saabye Christensen Arn-trilogien Jan Guillou

les hele intervjuet på www.bergenleser.no

21

Christian Kalvenes Forsvarsspiller for Brann

22

Fotballeventyret

Christian Kalvenes

Vi snakker om fotball som fortelling, om vinnere, tapere, helter, antihelter, og om fotballbanens potensial som litterært univers. Om fotballheltens potensial som forbilde og motivator, en romanaktig helt som kan være med på å endre mennesker og dermed verden til et bedre sted. Christian Kalvenes er med på den tanken og på praten om dette. Men virkelig engasjert blir han ikke før vi kommer inn på sakprosabøker om villmarksJeg er litt rastløs. Jeg fenges liv. Christian Kalvenes er mange gutters store helt, veldig av bøker om friluftsliv. men har selv også en helt i Lars Monsen.

MK: Hvor mye leser du for å trene hodet, og hvor mye for å kople ut?

CK: Jeg leser stort sett på ferie, for avkopling. Av Dan Brown har jeg lest alt, og likte særlig godt Engler og demoner. Jeg har også lest Det tapte symbol, Den digitale festning, Da Vinci-koden og Iskaldt bedrag. Det jeg liker, er måten han skriver på. Korte kapitler. Det skjer noe hele tiden.

MK: Er det fotballspilleren i deg som kommer fram da, han som må ta brå spurter – også som leser?

CK: Jeg er litt rastløs. Jeg fenges veldig av bøker om friluftsliv. Særlig gjelder det Lars Monsens bøker fra Alaska, Norge på langs, Canada på tvers, Ekspedisjoner i bjørneland. Bear Grylls er en tidligere marinejeger som har skrevet bøker om friluftsliv. Han har også laget noen filmer. Jeg er kanskje en drømmer selv og skulle gjerne ha likt å gjøre noen av de tingene som han gjør i forbindelse med fisking og friluftsliv. Når jeg åpner disse bøkene, kjenner jeg suget etter friluftslivet.

Fotball gir deg maks en ferieuke om sommeren. Med tiden, når jeg kommer inn i mer normal livsstil, reiser jeg til Alaska, er på fjorden og fisker kveite, er i elvene og fisker king salmon, kjører sjøfly innover landet og ser bjørn og ulv i de naturlige elementene deres. Jeg har også begynt å se på Grønland som et mål og gjør helt konkrete forberedelser, som flyreiser og billeie, alle disse tingene har jeg på stell.

Foreløpig har det vært mye snakk.

MK: Dette gir et ganske tydelig bilde av deg som voksen, nå. Men hvem var 23

du som liten; hva leste du da?

CK: Jack Londons Når villdyret våkner. Den husker jeg veldig godt. Buck og Alaska, det brente seg fast.

MK: Jeg husker den som hjerteskjærende. Døde ulvehunden til slutt?

CK: Jeg tror den ble sluppet løs og gikk fri. Jeg leste også Gummi-Tarzan, Tarzan, Bobseybarna! Det var bøker Kalveneske bøker jeg fant i min mors samling.

MK: Bobseybarna drev vel også en form for lagspill?

Boksamlingens alder: Leser du noe som er direkte relatert til fotballen?

Bare et par år gammel.

CK: Trenere leser mye fag. Men jeg prøver å ikke ha fotball i tankene hele tiden. Men jeg leste ukeblader, som Fysikk: Den er liten, med bøker som Kalvenes bladet Fotball, og Josimar da jeg var yngre.

MK: Jeg leser også Josimar, og tror at jeg skjønner bruker aktivt og ofte. mer om idrett og fotball da. Når jeg ser fotballkamper og sportsprogrammer om kampene, tenker jeg at det er Sorteringsprinsipp: Du finner skjønnlitterære bøker i den fortellinger. Man har helter og slemminger, vinnere og ene enden, fagbøker i andre enden, tapere, og en dramaturgi.

CK: I bøker og filmer er dramaturgien stort sett bygd temabøker i midten, bøker om Hardanopp rundt det gode mot det onde. Ingen kan sette seg gervidden, Alaska, Grønland. over oss i fotballsituasjonen og si at det ene laget er godt, det andre ondt. Men det hender at man spiller på dette i kamptaler.

MK: Hva er en kamptale?

CK: Det kan være det siste treneren sier til oss før vi forlater garderoben, eller noe vi sier til hverandre mens vi står sammen i ring på banen før kampstart. Da kan man si gutter, i dag er det kamp, nå må vi stå på. Noen bruker mer stemme enn andre og kan vise til det andre laget, at de er sånn og sånn, og dem skal vi vinne over. Men det er ment mest som en siste piff, for å gi et adrenalinkick før man går på banen.

MK: Og da hjelper det å tenke vinnere og tapere, som i eventyrets dramaturgi?

CK: Det er vel litt både òg. Hvis det er en historie bak, er det vel lettere å få en 24

langvarig effekt av det. Hvis man har blitt utsatt for urettferdighet fra samme lag i en tidligere kamp, for eksempel, så er det lettere å bli engasjert. Jeg tror at bøker kan skape motivasjon. Det hjelper en til å stå opp for hva man tror på, og til å tro på seg selv og gjennomføre de tingene man må gjøre. Lars Monsens bøker er et eksempel.

MK: Du er en helt for mange. Når du selv har et så sterkt forhold til helteskikkelsen: Hvordan føles det selv å være et forbilde?

CK: Jeg er veldig bevisst rollen min som forbilde og forsøker å være en god rollemodell. Særlig gjelder det i møte med yngre, med barn.

Christian Kalvenes

Christian Kalvenes er så godt trent at det å gå på jobb som fotballspiller har blitt komfort. Selv når øktene er på tre timer, hvor mye er styrke- og utholdenhetstrening. Å gå tilbake til skolebenken, derimot, var utfordrende, og noe som gir ham motstand.

MK: Leser du idrettspsykologi, som Willi Railos Best når det gjelder og liknende bøker, som for eksempel gir råd om å lage seg rutiner rundt konkurranser og gjøre det samme om det er trening eller konkurranse?

CK: Jeg gjør det som faller naturlig for meg. Å gjøre det har blitt til en form for foreberedelse før kamp. Da kommer det rette spenningsnivået naturlig. Jeg er spent. Men det er ikke nerver som jeg må døyve. Vi sitter ikke med speil og forteller oss selv hvor gode vi er. Vi tenker mer på gruppedynamikken, hvordan man bidrar til den, hvordan det kan gå bra, hvordan det kan gå dårlig. Jeg har ikke trent 25

på det. Men fordi jeg gjør nesten det samme på trening og i konkurranse, har jeg en rutine i kroppen. Kroppen går inn i en av syklusene. For meg kommer alt dette gratis nå, ettersom jeg har blitt eldre.

MK: Du har en mastergrad i Business and management. Kan du se konkrete resultater, hjernemessig, av å ha utsatt deg for avansert Fotballkampen er glemt når litteratur?

CK: Det er behagelig å gå på trening og reise hjem, gå neste kamp er spilt, men et på trening igjen og så reise hjem. Det å bruke tid på å ta eksamensresultat varer evig. en utdannelse har vært utfordrende. Men du blir satt på prøve der også. Du møter motstand der også. Det er ikke helt ulikt fotballen. Der er du i en gruppe, og du blir presset. I eksamensperioder er det et press. Det er knalltøft de dagene da du sitter utenfor og leser. Men etterpå, når lesingen og eksamensprestasjonen er ferdig, da har du et papir på prestasjonen. Det får man ikke etter en fotballkamp, samme hvor godt man gjør det. Fotballkampen er glemt når neste kamp er spilt, men et eksamensresultat varer evig.

MK: På hvilken måte merker du lesingen på tenkingen?

CK: Det har vært nyttig for meg å lese. Jeg har merket en veldig utvikling i måten jeg har lest på. Det første året var det vanskelig. Mot slutten var det annerledes.

MK: Kjente du at du ble skarpere?

CK: Hvis du bryr deg om det du leser, utvikler du deg på alle mulige måter.

Personligheten din utvikler seg. Det hjelper også på fotballspillingen.

MK: Og det er viktig at det gjør det?

CK: Å være fotballspiller må være hovedfokuset ditt når du jobber med det.

MK: Kan du nevne pensumbøker som har gitt deg noe?

CK: Robert Cialdinis Påvirkning: teori og praksis likte jeg godt. Han skriver om påvirkning og bedømmelse. Den var ikke skrevet som en tradisjonell lærebok, men hadde gode eksempler fra virkeligheten som det er skrevet mye rundt. Det ble ikke bare ren teori, men man fikk se hvordan teori og praksis påvirket hverandre.

Organisasjonspsykologi og motivasjon var to fagfelt som jeg leste med glede fordi 26

Christian Kalvenes

det var lett å relatere til fotball, familie, hva som helst.

MK: Og med det er vi tilbake til dette med motivasjon. Kan du tenke på fortellinger i litteraturform som har veldig klare helter– og antihelter?

CK: Tarzan-bøkene, og Heksene av Roald Dahl, eller Stieg Utvalgte bøker Larssons The girl with the dragon tattoo. Du sitter på tå mens du leser Stieg Larssons bok.

Engler og demoner MK: Virker det motiverende å tenke på fotball på en slik måte?

Dan Brown CK: Ja, det gjør det. Det skaper en indre greie. Hvis du gjør de riktige tingene, kan du oppnå noe bra for noen. Jeg har selv Norge på langs glede av å vinne. Men det griper så mange flere enn en selv. Folk Canada på tvers griner og jubler, det er så sterkt. Jeg hadde en nabo i England (Burnley, nord for Manchester, journ. anm.) som hadde fulgt Ekspedisjoner i bjørneland Lars Monsen Burnley gjennom alle år. Laget var et spark unna å ryke ut av det profesjonelle ligasystemet (de fire øverste divisjonene) for en del Påvirkning: teori og praksis år siden. De klarte å score det avgjørende målet i sluttminuttene, Robert Cialdini slik at laget beholdt plassen. Det er klart at det var stort for ham da vi rykket opp til Premier League, mot alle odds. Han fortalte at han gren som en unge da opprykket ble klart. Opplevelsen av å høre ham takke for dette etterpå var verdt alt. Burnley som by er et annet eksempel på hva fotball kan gjøre for folk. Det er en by med masse kriminalitet. Det året vi rykket opp, kunne man begynne å se at kriminalitetsstatistikken gikk ned. Det flotte med fotball er at man treffer så mange folk samtidig.

MK: Er fotball en god bok?

CK: Hvis du kan si at hvert enkelt menneskes liv er en bok, kan fotball ha stor innvirkning på hvordan den enkeltes fortelling blir.

27

Arild Rossebø Forfatter og skater

28

Menneskene

Arild Rossebø

Arild Rossebø synes noen ganger at folkene bak bøkene er mer interessante enn bøkene selv. Beat-generasjonen er et eksempel. Noen ganger synes han bøkene er mer interessante. Rossebø vet nok hva han snakker om, når han er inne på forholdet mellom bøker og forfattere. Han har lenge vært i litteraturmiljøet. Men de mest ambisiøse prosjektene hans har fremdeles ikke kommet ut som bøker. De ligger som bunker av ark i skrivebordsskuffen. Mindre prosjekter er blitt publisert: barneboka David skater og bidrag til antologier som Signaler, skriveskoleantologier og tidsskriftene Kraftsentrum og Vinduet.

Arild kommer opprinnelig fra Haugesund, jobbet på Steinerskolen i Oslo i mange år og gikk på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Han prioriterer ikke å bruke tiden til å rydde i bokhyllene sine. «Det finnes ingen overordnet struktur», sier Arild. Men en struktur ser det likevel ut til å være, på mikroplanet: I bokhyllen hans finner vi rekker av Jungs samlede, og en sammenstilling av bøker som er for god til å være tilfeldig: Mikkes Tryllebok ved siden av Audiaturs avantgarde mursteinsantologier. Ved arbeidsbordet har Arild bøker av venner, bøker han selv har skrevet, og det han selv kaller referanselitteratur, blant annet Richard Brautigan.

I en hylle ved inngangsdøra står Bibelen og rekker av tegneserier. Jeg ber ham om å forklare: AR: Jeg vokste opp i et kristent hjem uten altfor mange bøker. Men jeg ble utsatt for Bibelen og et par barnebøker. Bibelen var den første boka jeg leste som gjorde sterkt inntrykk på meg. Som ungdom samlet jeg på tegneserier.

MK: Det kan være et stykke fra Bibelen til tegneserier. Leste du noe mellom dette?

AR: Jeg leste biografier om folk som Mao, Elvis, Hitler, Mozart og The Beatles.

Jeg likte Møte med-serien og Historien om-serien.

MK: Du gikk rett fra å lese biografier til grafiske romaner og tegneserier. Hva leste du så, etter tegneserieperioden?

AR: Jeg leste mye dikt på nittitallet. Jeg fant nettopp dette manuset av 29

Wislawa Szymborska, som jeg likte veldig godt. Jeg oversatte henne til norsk uten å kunne polsk; jeg oversatte fra andre språk, bare fordi jeg syntes at det var så bra.

MK: Og nå tok du det fram igjen.

AR: Hun døde nettopp. Derfor tok jeg det fram. Det har satt min egen skriving i perspektiv: Det første jeg Rossebøske bokhyller selv skrev, var engelske sangtekster. Korte og presise uttrykk tiltalte meg. Men sjangeren poesi er mangBoksamlingens alder: Rossebøs boksamling begynte da han fikk foldig. Det kommer ut så mye lyrikk, det har det alltid gjort. Slik ble det til at jeg forsvant inn i en diktboble.

Bibelen som barn.

Jeg beundrer originale dikt, og romaner som har en flyt. Flyten kan være musikalsk, en merker at forfatFysikk: Tre bokhyller står vinkelrett på hverandre. teren har kontroll. Et eksempel er Ann Jäderlund. Men De danner et lite skap som har akkurat nok jeg merker at det ellers er vanskelig for meg å komme med eksempler. Jeg er blitt litt kresen. Det er oftere plass til bøkene hans. slik at jeg ikke orker å lese ferdig en bok. Det finnes så mye som er bra, så jeg må ikke fullføre en bok. Franzen Sorteringsprinsipp: Finnes ikke, i alle fall ikke på det bevisste (Jonathan, journ. anm.) er ett eksempel. Jeg sliter med ham. Jeg liker essayene hans, men de store romanene planet. blir for lange. Han bruker for mange ord på noe han kunne sagt kortere. Han vil være Dickens og samtidig avantgarde; han vil gjøre romanen relevant igjen og sier selv at han har blitt trist på romanens og det store formatets vegne.

MK: Men selv om du ikke liker det umiddelbart, og sliter med det, bør du ikke nettopp derfor kjempe deg gjennom det?

AR: Nei. Jeg har blitt flinkere til å legge fra meg bøker jeg ikke liker. Skjønnlitteratur er en måte å kommunisere med skaperen av verket på, og med verket selv.

Det skiller seg fra dagligtalen. En kan få en større nærhet i lesningen. Men det er ikke alle dialoger som frister.

MK: Til venstre for deg der, nærmest skrivepulten din, står bøker av folk i det 30

litterære miljøet som du er en del av: Joakim Kjørsvik, Simon Stranger, Nicolai Houm. Venner av deg!

AR: Ja, nærmest meg har jeg vennene mine.

MK: Både Kjørsviks Åpenbart ingen nabo og Strangers Mnem har noe lekende over seg.

AR: Simon leker seg med sjangeren og komposisjon. Joakim er tragisk og morsom samtidig, uten at det blir jålete.

Arild Rossebø

MK: Kan du si mer om det å lese skjønnlitteratur ut av interesse for folkene som har laget bøkene?

AR: Jeg er genuint interessert i mennesket, i forfatteren. Jeg synes det er fint å få gå inn i forfatternes tankeverden og ideer. Det er mange interessante mennesker som er forfattere. I enkelte tilfeller er menneskene mer spennende enn bøkene. Men jeg leser ikke bare fordi jeg er nysgjerrig på forfatteren og verkene, men også for å følge med på hva som skjer i litteraturen. Jeg leser mye etter tips, og stoler på og hører på venner.

MK: Kan du gi eksempler på tips du fikk, som du fulgte, og som viste seg å være gode råd?

AR: Joakim (Kjørsvik, journ. anm.) anbefalte ting han ikke hadde lest selv. Jeg visste ikke da han kom med sine anbefalinger, at han ikke hadde lest dem selv.

Men jeg likte James Freys A million little pieces og My friend Leonard. De er delvis selvbiografiske og handler om å komme seg ut av rusavhengighet. Frey mener at avhengighet ikke er en sykdom, men et valg. Det handler bare om å velge det bort, få dritten ut av kroppen og så bli fri fra avhengigheten. Bøkene er intense gjennom alle de mange hundre sidene.

MK: Har du fått tips fra folk som har lest bøkene selv, hvor tilrådingen var rett 31

for deg og du likte bøkene som ble nevnt?

AR: Ståle Karlsen, som er bartender på Logen Bar, anbefalte Paul Austers The Invention of solitude. Den var bra. Jeg var skeptisk til Auster. Jeg hadde fått Usynlig fra min bror og syntes ikke at den var all verden.

Bøker skrevet av venner

MK: Har du noen forfattere som du har funnet selv, og som du tenker på som dine?

AR: J.M. Coetzee. Jeg har vel lest det meste av ham. Det begynte Mnem med Vanære, som jeg tenker på som en komplett roman. Alle de Simon Stranger andre er svakere. Men de er interessante likevel. Jeg har sansen for tenkingen hans. Coetzee er klok og har originale tanker. Jeg er Åpenbart ingen nabo fascinert over måten han skildrer mannen på. Kjønnstematikken blir Joakim Kjørsvik særlig interessant i bøker som Diary of a bad year og Slow man. Han skildrer en mann som er utilstrekkelig, men tenker høyt om seg selv.

Når alle sover Klok og patetisk samtidig, et menneske som er emosjonelt underNicolai Houm utviklet samtidig som det er mentalt overutviklet.

MK: Du er selv mann, med et forfatterskap. Hva betyr lesingen din for kunstnerskapet ditt?

AR: Det ville ha vært utenkelig å være forfatter uten en litteratur å forholde seg til. Ingen finner opp litteraturen på egen hånd. Lesing er en estetisk selvoppdragelse. Kanskje er en friere før en får den, før en vet hva som ligger der. Men på den andre siden finner en ut hva en liker, og hvilket estetisk uttrykk som ligger nær ens eget. Biblioteket er en utforskning av verden, en får innsikt i ulike perioder, stiler og psykologier.

MK: Du har Jungs samlede verk i bokhyllen din, og Steiner.

AR: Jeg tror boksamlingen min er veldig meg. Jeg har lest nesten alt som står der. Jung og Steiner var viktige for meg i en lang periode. De utvidet menneskesynet mitt, og det skjer jo ikke hver dag.

MK: Om du skulle sortere bøkene etter epoker i livet ditt, hvordan ville det sett ut?

32

Arild Rossebø

AR: Etter Bibelen, biografiene og tegneseriene ville det komme klassikere som Hamsun og Dostojevskij. Så ville det stå lyrikk, poesi, psykologi, antroposofi, før vi gikk over til kortprosa og romaner, fotokunst og bøker om rullebrett.

MK: Og der, på nattbordet ditt, ligger Aina Villangers Langsang og Charlotte Riises Eg treng tid til å sakna deg. Samtidslyrikk, av jenter med utdanning fra Skrivekunstakademiet i Bøker lest på anbefaling fra venner Hordaland.

AR: Vi gikk i samme kull på den utdanningen. De Dikter 1945-2002 (svensk)/ utviklet seg så veldig det året og skjøt fart mot slutten.

Wislawa Szymborska For Aina var det forløsende å kunne skrive på dialekt.

Det bare løsnet for henne.

The collected stories of Lydia Davis MK: I kolofonsiden i boka til Charlotte står det «Hei Lydia Davis Arild, her ser du, jeg kan skrive dikt».

AR: Jeg gav Charlotte en del motstand i studietiden.

Snaps Jeg håper at jeg hjalp henne til å luke ut noen klisjeer.

Elliott Erwitt MK: Du har også «Gruppe 12» (en debutantantologi, journ. anm.), også det en kanal for allerede nevnte Kjørsvik, men også for Endre Ruset, en annen fra denne skolen av unge, norske forfattere som har vært innom både Skrivekunstakademiet, Molde og mer til. Jeg husker forresten at Ruset rådet meg til å lese Gaute Heivoll. De kjenner hverandre, har jeg skjønt.

AR: Ja. Heivoll har anbefalt meg bøker. Han var begeistret for Herbjørnsrud og Per Petterson, den hesteboka. Jeg leste aldri ferdig Petterson. Ikke fordi den var dårlig, det var den ikke. Jeg vet ikke hva det var …

MK: Hva skjedde?

AR: Når du har hatt et bulemisk forhold til lesing lenge, får du til slutt lyst til å sette grenser, ikke ta så mye inn, men heller sondere.

33

Christian Fraga Driver Holbergstuen i Bergen

34

Bokens tyngde

Christian Fraga

Christian Fraga importerer innbundne prakteksemplar av klassikere fra Spania, England, USA, you name it. Christian Fraga er fra et fint område litt utenfor London og kom til Norge med en overvekt av dannelse. Mannen er en boksamler. Han kjøper Alice in Wonderland fordi han en gang skal lese høyt for sønnen Isak. Han handler det meste av bøkene sine fra nettbokhandelens engelske eller amerikanske utsalg. Når han handler bøker i fysisk bokhandel, går han gjerne til sciencefictionavdelingen hos Libris, hvor han kan hyllene utenat og straks vet når noe nytt har kommet inn. De ansatte generelt og den daglige lederen især kjenner Fraga og vet hva han er ute etter.

I dag sitter han foran skap av tung, mørk mahogni. Han sitter litt her, litt der, alt etter luner og bevegelser fra Isak (13 md). Det som en gang var biblioteket, er i dag barnerom. Bøkene ble flyttet til stua. Da Isak begynte å gå, ni måneder gammel, gikk bøkene videre til loftet. Sønnen av Holbergstuens daglige leder spiser bøker.

Og bokhyller. Han tygger i det hele tatt på det meste han kommer over, også datamaskiner. Han sitter her ved siden av oss og liker å taste på maskinen min mens jeg intervjuer pappaen hans.

MK: Hvilke bøker liker Isak best?

CF: Han liker alt, absolutt alt som kan blas i eller tygges på.

MK: Og engelske så vel som norske bøker?

CF: Jeg har flest engelske bøker. Mye av det jeg har, har jeg fått tak i gjennom The Folio Society, som trykker opp sine egne bøker og lager sine helt egne utgaver av ting.

MK: Hvordan fant du Folio Society?

CF: Et godt spørsmål. Det var en tidligere sjef av meg som selv bestilte bøker fra Folio Society.

MK: Har du noen favoritter?

CF: Denne (Unweaving the Rainbow, journ. anm.), av en forfatter som heter 35

Dawkins. Den gir en vitenskapelig forklaring på fenomener som man tidligere har forklart med religiøse termer og i mystiske ordelag. Han viser, med vitenskapelige begreper, hvordan regnbuen blir til.

MK: Den vakte kanskje debatt i religiøse miljøer?

CF: Det gjorde i alle fall denne boka (Gud, en vrangforestilling, journ. anm.), også den av Richard Christian Fragas boksamling, som Dawkins. Det er en av mine favoritter og handler mye den står etter at sønnen lærte å gå om evolusjonsbiologi. Den gir en ateistisk forklaring på skapelsen. Mange kristne fordømmer den. Men jeg er Boksamlingens alder: ateist. Det er vel derfor jeg liker å lese en adferdsbioFire måneder. log som Dawkins. Jeg leser i det hele tatt vitenskaplig sakprosa for å skjønne mer av verden rundt meg.

Fysikk: MK: Du har halvannen hyllemeter med National 2,5 ganger 1,5 hyllemeter av mørk mahogni.

Glassdører. Mellom bøkene står enkelte Geographic, innbundet.

CF: Jeg måtte få de permene gjennom en god andre objekter, som en TV. Det finnes også venninne av meg. Bare tollen koster mer enn permene bøker i andre rom. hvis man får dem sendt gjennom nettbutikker.

MK: Hva synes du om innholdet i den formen for Sorteringsprinsipp: Vil komme når alle bøkene blir tatt ut fra populærvitenskapelig essayistikk?

CF: Jeg ser at de engasjerer skribenter som er skjul og flyttet til stua. opptatt av dramaturgi og historiefortelling. Jeg er ikke alltid så imponert over det vitenskapelige innholdet. Men jeg kan sette pris på de bladene likevel.

MK: Jeg ser du har Ringenes Herre (av Tolkien, journ. anm.) i bokhyllen din, også det en Folio Society-utgave.

CF: Det er ikke en favoritt, men jeg bare måtte ha den fordi utgaven var så fin.

MK: Hva synes du om selve teksten?

CF: Jeg har lest den et par ganger. Den første gangen syntes jeg vel at den var enkel. Jeg leste siden om den på nett, hvor mange mente den kritiserte datidens samfunn. Da måtte jeg lese den om igjen og konkluderte med at det er 36

en god eventyrfortelling.

MK: Hvor ofte leser du bøker om igjen?

CF: Ikke så ofte. Men den aller første boka jeg leste, har jeg lest to ganger.

Roald Dahl: Charlie and the Chocolate Factory. Jeg og min bror skulle besøke min tante og onkel i Spania. Broren min er et år eldre og skulle ha med seg en bok på turen. Da ville jeg gjøre det samme. Jeg hadde med Charlie-boka og leste den ut i ett.

MK: Og når leste du den for andre gang?

CF: Den samme kvelden.

MK: Var det slik du begynte din karriere som leser?

CF: Ja! Siden min bror er et år eldre enn meg, begynte han med ting et år før meg. Jeg hengte meg på. Helt fra tenårene var det slik at hvis han hadde en viss type bøker, måtte jeg også ha det. Vi bodde jo sammen fram til jeg var nitten og han tjue. Vi fikk en regel: hvis han oppdaget en forfatter, hadde han rett til å kjøpe dennes bøker. Vi kunne dele bøker, men ikke kjøpe hverandres bøker. Det var som blasfemi.

MK: Hvor har dere lesegleden fra?

CF: Begge mine foreldre leser mye. Men hvorfor, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke om det kommer fra deres foreldre: Jeg har jo besøkt mine besteforeldres hjem i Spania, men fant ikke utpreget mye bøker der.

MK: Hvor gikk du etter Roald Dahl?

CF: I ungdommen gikk det i science fiction og fantasy. Og det fortsatte vel da jeg var i tjueåra, da jeg leste klassisk science fiction fra 40-åra. Jeg opplever disse bøkene som klassikere fordi de skildrer samfunnet. På en enkel måte blir de som analogier på samfunnet og historien. Jeg leser fortsatt mye science fiction og gjør det fordi jeg opplever bøkene som historiefortellinger.

MK: Det er også en del vitenskap og psevdovitenskap i science fiction.

Christian Fraga

37

Som leser av vitenskapsbøker fra Dawkins, eller Michio Kaku: kjøper du science fiction? Altså som i å tro på?

CF: Det handler ikke om å måtte kjøpe det. Det handler om å leve seg inn i det.

Det er på samme måte som når man ser film for å drømme seg vekk.

Jeg liker science fiction og magisk realisme. Dostojevskij har jeg litt større problemer med.

MK: Hvis jeg myser mot bokhyllene dine og ser etter mønster i den, ser jeg dette: Eventyr! Jeg ser eventyrbøker, bøker av eventyrere og sjangre som går ut over det realistiske. Hva synes du om en sånn oppsummering av hyllene dine?

CF: Jeg liker godt å lese om slike eventyr. Også de som er så svære at jeg ikke kunne ha gjennomført dem selv. Som det å klatre Mount Everest. Men jeg liker godt å lese om det.

MK: Leser du for identifikasjon?

CF: Gjør ikke alle det?

MK: Jeg vet ikke. Gjør du?

CF: Kanskje særlig i skjønnlitteraturen. Jeg leter vel etter gjenkjennelse på følelsesplanet. Jeg liker science fiction og magisk realisme. Dostojevskij har jeg litt større problemer med.

MK: Er det spanjolblodet i deg som liker magisk realisme, men som ikke kjenner seg igjen i det russiske tungsinnet?

CF: Det kan det være. Men det blir bare spekulasjoner. Jeg har lest Kjartan Fløgstad, som jeg syntes var noe i slekt med Dostojevskij. Jeg syntes det var godt skrevet, og kom meg gjennom boka. Men det fenget meg ikke, jeg kjente meg ikke igjen.

MK: Hvor kommer det britiske i deg inn i samlingen?

CF: Her er Shakespeare. Ham liker jeg godt. Det er mange som mener at han er vanskelig. Men det handler kun om språk. Det tar litt tid å komme inn i det. Men kommer man over språkbarrieren, er han veldig lett, og morsom. En midtsommernatts drøm er en sånn bok: Man bruker halvparten av stykket til å komme inn i det.

38

Christian Fraga

Og da er det bare fantastisk. Shakespeare har en egen evne til å skape stemninger. Jeg liker også temaene hans. Man ville aldri ha skrevet noe sånt i dag. Vi har en helt annen oppfatning av ære.

MK: Jeg ser at du har Jane Austen i hyllen. Hun skriver på sin måte om ære. Svært mange har laget moderne versjoner av for eksempel Stolthet og fordom, i samtidige settinger, med aktuelle Utvalgte bøker temaer til grunn. Har du lest dem?

CF: Nei, ikke de moderne versjonene, men jeg har lest originalUnweaving the Rainbow utgaven av Stolthet og fordom. Og jeg har sett filmatiserte versjoner Richard Dawkins på TV. Austen er god til å skrive. Særlig dialoger.

Havets katedral MK: Kjøper du bøker på engelsk fordi du der finner den Ildefonso Falcones nyeste og mest aktuelle litteraturen, eller fordi du vil lese på originalspråket?

Drageløperen CF: Det handler mye om at jeg er fra England. Men når det kommer Khaled Hosseini til vitenskap og annen sakprosa, handler det ofte om å få ting tidlig.

MK: Det kan være at du har satt fram kremen av kremen. Men Charlie and the bøkene i hyllene dine er objekter som jeg aldri har sett maken til.

Chocolate Factory Skinninnbundne, men ikke alltid brune, i fabelaktige farger, pregede Roald Dahl permer, tunge. Er det engelskmannen i deg som setter pris på boka som objekt?

CF: Den kan være. Jeg liker følelsen av en tung bok i fanget.

MK: Har du lesebrett?

CF: Ikke ennå.

MK: Hva med norsk samtidslitteratur; holder den mål?

CF: Regn er en av Stig Holmås’ beste bøker. Den liker jeg godt. Men jeg var med på Bergen Leser i fjor, da vi kåret Gå, (eller Kunsten å leve et vilt og poetisk liv) som bergensernes favorittbok. Jeg skjønner ikke hvorfor den vant. Den handlet jo om ingen ting.

MK: Hva ligger i handlingsbegrepet for deg?

39

CF: Jeg gikk til Gå med store forventninger, siden alle mente at den skulle være så forbaska god. Jeg forventet at det skulle være noe annet der.

MK: Hvilke bøker vil du trekke fram som du synes er godt skrevet?

CF: Brontës Wuthering heights, Austens Stolthet og fordom, Khaled Hosseini Tusen strålende soler. Den siste er både forferdelig og god. Jeg bare måtte lese den ut.

MK: Har du anbefalt boka til andre?

CF: Min kone. Men hun valgte ikke å lese den, hun hadde nemlig lest Drageløperen og reagerte sterkt på den.

MK: Du har også bøker av Edgar Allan Poe. CF: Også der har man forferdelige beskrivelser. Godt skrevet. Og nå kan jeg nevne en norsk samtidsforfatter som jeg synes er fantastisk og forferdelig. Jeg har truffet mannen, Jan Roar Leikvoll. Vi inviterte ham til bokarrangement på Holbergstuen, hvor han presenterte Eit vintereventyr. Jeg intervjuet ham, og ble så fenget av mannen at jeg gikk rett hjem og leste boka. Den er forferdelig, men godt skrevet. Spillet mellom menneskene er så godt skildret. Jeg sa til min kone: «Den er god, men ikke les den».

MK: Men til oss andre anbefaler du altså Tusen strålende soler. Hvilke andre titler vil du dra fram?

CF: Ildefonso Falcones bøker, og særlig Havets katedral. Det er en ekstremt velskrevet bok, som handler om byggingen av en katedral i Barcelona. Etter hvert begynte jeg å dra kjensel på bygningen. Den minnet meg om en kirke som jeg og min kone har besøkt. Vi endte med å sitte utenfor den noen ganger. Det er en av de mest romantiske plassene i verden. Vi gikk også inn i denne kirken ved et par anledninger for å hvile oss. Boka forteller ikke hvilken katedral det er snakk om.

Men jeg gikk inn på nettet og fant ut at det var den samme: Santa Maria del Mar. MK: Det ligger kanskje ikke bare objektive kriterier til grunn for at denne boka ble en av dine favoritter?

CF: Nei, det kan du si.

40

På badet ligger Pondus. Seriestripene går over to sider. Men jeg skjønner ikke det først og leser bare halve seriestripene. De blir vidunderlig surrealistiske. Når jeg skjønner at de går over to sider, får de et poeng. Skuffende.

«Jeg liker ikke tegneserier», sier Christian Fraga etterpå, når jeg nevner Pondus for ham.

«Det blir for mange bilder. Jeg liker å lage bildene selv. »

Christian Fraga

41

Agnete Haaland Teatersjef ved Den Nationale Scene

42

Reisende i litteratur

Agnete Haaland

Vel er Agnete Haaland teatersjef ved Den Nationale Scene og bor mye i Bergen.

Men hagevillaen i Oslo, den holder hun og mannen Erling Borgen på: to etasjer med høye vinduer, hvitmalt gjerde og grind og Mads Nygaard som en av de nærmeste naboene. En Labbetuss-hund sier hei på halespråket. Tapetet snakker bergensdialekt, er blått og småblomstrete. Én gang bergenser, alltid bergenser, sier Agnete Haaland, som vokste opp rett bak Den Nationale Scene, men som flyttet ut, først til Førde, så til Oslo, Beijing osv.

Hyllene er

som sju fjell rundt om i stua.

«Bokhyllen forteller en historie. Det har jeg ikke tenkt på før.

Hva slags bokhyller har folk, da?» sier Agnete Haaland da hun blir plassert framfor sin egen boksamling og blir bedt om å vise oss den. «Det er så mange skjebner til stede i stua di når den er full av bøker,» sier hun og viser halvannen vegg med store, tunge hyller i mørkt tre. Hyllene er som sju fjell rundt stua. Fjell med daler mellom: søkk og tuneller. Hullene er bøkene Haaland tok med seg til Bergen da hun begynte i jobben som teatersjef 01.01.2012.

MK: Hvilke bøker tok du med deg til Bergen?

AH: Noe måtte jeg ha med, som Ibsens og Shakespeares samlede, Halldis Moren Vesaas, og faglitteratur. Jeg ville ta med meg samtidslitteratur, Karin Boye, André Bjerke og lyrikk som jeg er veldig glad i. Men også folk som jeg kjenner, som Brit (Bildøen, journ. anm.), et par av min fetter Hans Wilhelm Steinfeldt og et eksemplar av alle bøkene som min mann (Erling Borgen, journ. anm.) har skrevet.

MK: Jeg hørte ham nylig innlede for filmen basert på Naomi Kleins Sjokkdoktrinen.

AH: Ja, den boka har vi liggende her, nei, her tok jeg feil av omslagene: Dette er Noam Chomsky Making the future. Den typen bøker har vi masse av. Mot maktenlitteratur, og et enormt bibliotek av bøker om Guantanamo. Min mann er mye ute og reiser og kommer alltid med en bagg med bøker. Jeg sier «oi så gøy, hva har du kjøpt, er det samtidsromaner fra USA, eller hva?», og så finner jeg slikt som dette: 43

The shadow world: Inside the global arms trade.

MK: Har du lest den?

AH: Nei, dette orker jeg ikke.

MK: Men du har lest alt som han har skrevet, selv om det også er tøft stoff!

Haalands bokhyller AH: Ja, bøkene hans har så mye god argumentasjon i seg. Denne og de andre bøkene i hyllen er begått av Boksamlingens Alder: min nære slekt. Den er ikke komplett. Erlings bøker 18 år. leter vi etter i antikvariater fordi vi ikke har alle, og de er ikke å få tak på lenger, som Hilmar Rekstens eventyr, Fysikk: Halvannen vegg med åtte-ni meter brede Huset Bergesen, Rød drøm: mitt møte med Kina. Og hyller i lakkert, massivt trevirke. Klassiske Rolf Stenersens bøker står her, ham kjenner vi godt, og detaljer, enkel ornamentikk, et stødig uttrykk. Brit Bildøen kjenner vi godt, og hun skriver så godt. Jeg er veldig begeistret for hennes forfatterskap og synes derfor at det er hyggelig å ha henne i familiehyllen.

Sorteringsprinsipp: MK: Og til Bergen har du også med deg samtidsIfølge kategoriene «nærmeste familie», «arbeidsbøker», diverse serier, som histo- litteratur. Leser du med tanke på adapsjon til scene? rieverk, teaterhistorieverk, og samleverk AH: Jeg har satt i gang dramatisering av ganske av sentrale forfatterskap som de fire store. mange romaner av norske forfattere. Men vi får se etter hvert hvor mange av dem som ender opp på scenen.

MK: Jeg ser at du har Innsirkling av Carl Frode Tiller, som var satt opp som dramatikk på Det Norske Teatret.

AH: Den syntes jeg var vanskelig. Det var vanskelig som dramatikk. Han er også vanskelig som forfatter. Jeg hadde veldig sansen for denne, Før jeg brenner ned (av Gaute Heivoll, journ. anm.). Men den er for meg veldig sørlandsk og vanskelig å overføre til et annet miljø. Det psykologiske er universelt. Men hadde brannen skjedd i Hardanger, da hadde jeg nok vurdert historien for DNS. MK: Apropos Hardanger og apropos romaner som kan kle scenen: Jeg synes den siste romanen til Jon Fosse er mer handlings- og dialogbasert enn hans tidligere romaner.

44

AH: Den har jeg ikke lest ennå. Men man har jo nå satt opp Fosse for barn, med hip hop og rap: Dyrehagen Hardanger. Man tar ham ut av det elegiske, fosseske universet.

MK: Dyrehagen Hardanger hadde uvanlig få replikker, selv til Fosse å være. En stor andel av replikkene var «banan». Jeg syntes likevel at den var «fossesk», som du sier, i den musikalske betydningen av det ordet. Kan du nevne skjønnlitteratur som du har dramatisert, og som du har likt?

AH: Jeg har laget dramatikk av en hel rekke kvinneskjebner, som Florence Nightingale, Kirsten Flagstad, Martha Gellhorn og Karin Boye.

Da jobber jeg alltid i team. Teater er teamarbeid.

Det å være forfatter er vel mer ensomt.

MK: En tykk, grundig og etterrettelig bok ligger på stuebordet ditt, biografien om Hulda Garborg, som har fått Brageprisen. Hva synes du om den?

AH: Den er storartet! Virkelig en opplevelse, det er en bok som jeg har bestemt meg for å lese hvert ord av. Jeg skal ikke hoppe over en side.

MK: Får du lyst til å lage dramatikk basert på livet hennes?

AH: Jeg har faktisk laget en sak på Hulda i forbindelse med et annet jubileum.

Da la vi Tor Obrestads biografi til grunn. Det er jo et liv, et fantastisk stoff, som handler om dannelsen av Norge, om reisingen på den tiden og påvirkningen fra Europa. Kunstnerne hadde en vilje til å bygge opp en norsk identitet og kultur. Du og jeg er steinheldige som kan reise så lett. Hulda og Arne Garborg var steilfattige og bodde i en hytte der ute. Men Hulda var en drivende kraft, hun skulle ut

Agnete Haaland

45

i Europa og møte kunstnere.

MK: Du har selv bodd to og et halvt år i Beijing. Hva plukket du opp av kinesisk litteratur?

Utvalgte forfatterskap AH: Én bok gjorde uutslettelig inntrykk. Jeg husker ikke tittelen, men den handlet om reinkarnasjon og er oversatt til norsk av Karin Boye Gyldendal (forfatteren heter Xue Xinran, journ. anm.). Jeg vil også (1900-1941) anbefale noe indisk litteratur, som Shantaram (av Gregory David Roberts, journ. anm.) eller Balansekunst (av Rohinton Mistry, journ.

André Bjerke anm.). Det er mektige bøker. Men det er også en sterk handling der, (1918-1985) som slipper noe luft inn i bøkene og lar deg få puste. Jeg leser ikke for å dysses til ro. Jeg vil bli opprørt.

Brit Bildøen MK: Her i huset har selv teen som du serverer, motstand i seg.

(1962- ) AH: Motstand i te og i litteratur er bra. De skal påstå noe. Jeg liker litteratur som vil noe, som vil meg noe.

Martin Andersen Nexø MK: Teaterteksten skal helst ha karakterer som vil noe, som har (1869-1954) mål og prosjekter, og som går ut for å gjennomføre prosjektene.

Teatermanus har du lest i mange år. Men du er en bokleser!

AH: Å ja, jeg er så heldig at jeg vokste opp i et hjem fullt av bøker. Da min far kom hjem fra jobb, satte han seg alltid ned i lenestolen, den oransje, som lenestoler var på den tiden, og leste bøker. Jeg leser bøker for å få en opplevelse.

MK: Din far var advokat. Jeg synes å se spor av dette i hyllene dine: retts- og statsvitenskap, og en rekke biografier til og med om norske statsministere: Bratteli, Gerhardsen, Brundtland.

AH: Ja, jeg husker svært godt da boka om Gro Harlem Brundtland kom. Det overrasket meg å lese at Brundtland ble kvotert inn som miljøvernminister. Taburetten var egentlig tiltenkt en mann. Og se hva hun ble til! Og fikk til! For meg blir hun et bilde på hva som kan skje når man gir noen en mulighet. Uante krefter får slippe til. Derfor er jeg tilhenger av at man skal ha et aktivt forhold til kjønnsfordeling i kultur og politikk.

MK: Du er for kvotering?

46

AH: Ikke som et mål, men som et virkemiddel. I dag er det gammelt nytt at «kvinner kan». Men den gangen var det en biografi som jeg ble kjempeglad for å få lese.

Agnete Haaland

MK: Du har også bøker av Martin Andersen Nexø, Jeg er en sånn som gråter og beskrivelser av skjevheter i et samfunn. ler. Jeg sitter ofte på flytoget AH: Pelle Erobreren og Ditte menneskebarn skildrer og ler høyt. klassesamfunnet som var på den tiden. Dette var bøker som gjorde uutslettelig inntrykk på meg, og som betydde enormt mye for meg da jeg leste dem som ung.

MK: Lever du deg inn i litteraturen?

AH: Veldig! Jeg er en sånn som gråter og ler. Jeg sitter ofte på flytoget og ler høyt. Ser du den der, Kjerringer av Helene Uri, den lo jeg høyt av.

MK: Som teatermenneske: Hvem eller hva tenker du at bøkene er?

AH: De har så mye sjel. De er folk som har reflektert, og som har lange liv, gode historier.

MK: Hva mener du er den største forskjellen mellom skjønnlitteratur og scenetekst?

AH: I teateret blir man presentert for handlinger og situasjoner. Filosoferingen og refleksjonen skjer i personens hode. Bøker styrer ofte refleksjonen mer. Der er det større plass til filosofi. Men bildene må leseren selv lage.

MK: Nevn en bok som har gitt deg særlig sterke og klare bilder!

AH: Jeg leste nylig Brit Bildøens Adam Hiorths veg. Jeg ser alt for meg helt klart. Men min film er nok annerledes enn den filmen Brit så da hun skrev boka.

MK: Det finnes mer monologisk teatertekst, og det finnes mer og mindre sceniske bøker. Foretrekker du bøker som likner mer på dramateksten, hvor du får en handling og lager underteksten selv?

AH: Om jeg foretrekker det ene framfor det andre? Det avhenger av hva slags lynne jeg er i akkurat da. Vibeke Løkkeberg er et eksempel. Hun har skrevet fire 47

bøker. Men hun skriver jo film. Hun skriver veldig visuelt og konkret. Andre kan skrive mer filosoferende. Når jeg leser, søker jeg opplevelse og innsikt. Man dikter med på ulike ting i de ulike sjangrene.

MK: På Island, etter finanskrisen, går folk mer på teater og leser flere bøker enn før. Hva er din teori om dette?

AH: En av to islendinger har vært på teateret det siste året. I det ligger det en stolthet over den islandske kulturen. I tillegg ligger det en søken etter fellesskap, og da særlig i det kulturelle uttrykket. Det er noe av det teateret kan tilby.

MK: Hva tilbyr skjønnlitteraturen?

AH: Bøker er en gave som lærer oss noe om hva det er å være menneske. De tilbyr en sjanse til å leve seg inn i en annen persons liv.

48

Theresa Wallevik (29) — Loddefjord

Våre lånere

Med Jan Brodals oversettelse av Forbrytelse og straff av Dostojevskij (1993) var det som en ny verden åpnet seg for meg som leser. Det er et mangfoldig og fortryllende verk. Romanuniverset har mange nivå og lag, og fortellerstemmen når langt inn i beinmargen. Hovedpersonen Raskolnikov står overfor valg og problemstillinger som kanskje ikke er helt ukjente for oss, og den mentale utviklingen han gjennomgår i løpet av historien, er fascinerende. Paranoia, frykt, angst; det er ikke mulig å være uberørt som leser her.

Anbefalinger Alle barns eventyr Feodor Rojankovsky

Forbrytelse og straff Fjodor M. Dostojevskij

Heksene Roald Dahl

Imot naturen Tomas Espedal

Frankenstein, or The modern Prometheus Mary Shelley

Gå, (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) Tomas Espedal Samlede dikt Karin Boye

les hele intervjuet på www.bergenleser.no 49

Marit Eikemo Sjef for Litteratursymposiet i Odda

50

Immatrialiteten

Marit Eikemo

«Standarden er museal», orsakar Marit Eikemo mens ho dyttar opp ei tung dør ved restauranten Trakteriet, i Gamle Bergen museum. Ho går først opp eit par smale knirketrapper. Ei stor kappe blafrar kring oklene hennar. Eit par støvlettar med lêr som heng i faldar. Det er noko liksom tilfeldig, men likevel heilt rett over framtoninga til Marit Eikemo. «Og bøker, seier ho, dei har eg eit skøytelaust forhold til. Eg har nokre ståande her. Elles står dei litt her og der, eg veit ikkje heilt kor dei er», seier Boksamlinga hennar følgjer to koorho då vi kjem opp til loftet. Skråtak, eit førerom dinatar: det beste og det som ikkje blir med ei gamal trevogge, og så kontorrommet, kjøpt inn i første runde av Kulturrådet. arbeidsbordet framføre vindauget med utsikt til museumsparken.

Eikemo med mann og tre barn bur i Nyhavn eit steinkast frå kontoret. Inntil nyleg hadde også kunstnaren Kurt Johannessen kontor her, i det gamle administrasjonsbygget til Gamle Bergen museum. Fleire bildekunstnarar arbeider her, og Cecilie Løveid bur i eit av dei gamle husa like ved. Eikemo orsakar kulden mens ho kokar opp vatn. Koppen med te er ikkje berre drikke. Han varmar skrivefingrar.

Eikemo debuterte som romanforfattar i 2006 med Mellom oss sagt og har sidan då gitt ut ytterlegare to romanar og sakprosaboka Samtidsruinar. Dei siste tre åra har ho vore festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda, og sat inntil nyleg i ankenemnda for skjønnlitteratur i Kulturrådet. Boksamlinga hennar følgjer to koordinatar: det beste og det som ikkje blir kjøpt inn i første runde av Kulturrådet.

Ankebøkene blir gjerne lesne her, på kontoret. Men ho tar berre vare på nokre få av dei. Dødsbuet etter ein gamal onkel har fått plass her. På skakke, på handlaga hyller, står difor skinninnbundne seriar av verdshistoria – og mormors gamle kryssordbok. I den ligg eit kort til mannen til mormor, Marits morfar: Tillukke med 60-årsdagen, og med valdagen. Kortet er frå 1972 og EF-avstemminga.

51

MK: Og kva stemde dei, trur du?

ME: Dei stemde «nei».

MK: Kva er dei andre papira som stikk ut frå boka?

ME: Handlelappar, trygdeutbetaling … alt saman spor av det livet ho levde.

Kryssordboka er god og tung å ha i fanget.

Boksamlinga på Marit Eikemos MK: Her handlar det om det materielle ved boka. kontor i Gamle Bergen ME: Det gjer jo det, men denne boka er unik nettopp på grunn av det materielle, alle dei unike vedAlder på boksamlinga: legga. Når det gjeld innpakninga til litteraturen elles, Boksamlinga i Gamle Bergen blei påbegynt er eg ikkje så nøye på det. Sjå på denne lefsa, ei av dei for tre år sidan. viktigaste bøkene for meg, Vanære av J.M. Coetzee.

Den har vore med meg på ferie, og sånn ser ho ut, men Fysikk: innhaldet tar ikkje skade av at eg er uforsiktig med Integrerte trehyller på eit loft i eit av muse- boka. umshusa i Gamle Bergen.

MK: Kor var ho med?

ME: Var det Hellas, tru? Eg tar ein lesesjau når eg Sorteringsprinsipp: drar på ferie. Eg er ingen lesehest, les ikkje heile tida, Polarisert: veldig gamalt og heilt nytt. Det men eg trur eg er ein god lesar når eg har god tid. heilt nye, som har vore til behandling i Yrkeslivet og familielivet har innhenta meg. I den grad ankenemnda, er ikkje alltid det beste av eg klarar å kave til meg noko tid, må eg ofte bruke det litteraturen. I andre enden av skalaen er til eiga skriving. Livet mitt er prega av avbrot og korte det som Eikemo meiner er godt nok for intervall. Eg saknar meir tid til å kunne konsentrere Litteratursymposiet i Odda. meg om ei bok, fordjupinga, å vere med på bokas premissar. Når eg les i jobben, for Litteratursymposiet, blir det som regel i eit raskare tempo enn eg liker.

MK: Er lengselen etter lange strekk grunnen til at du sjølv skriv prosa og ikkje meir fragmenterte former?

ME: Ja, kanskje er det eit ønske om samanheng? Først er det berre kaos. Det er ein kamp å skape heilskap. Eg veit aldri kor eg går, når eg byrjar på ein roman, eller kva slags folk karakterane mine er. I lange tider ser eg berre for meg eit bilde.

52

I den siste romanen min var det bildet av ei dame som kjem med båten til ein liten industriby for å ta dialektprøvar. Det var jo ikkje rare greiene. Øyvind Rimbereid sa det godt då vi var saman på utdelinga av Ungdommens kritikarpris i år. Han sa at Jimmen, boka han var nominert for, hadde eit tullete utgangspunkt, ein hest, men at ein alltid skal ta utgangspunktet sitt på alvor. Det meiner eg òg.

MK: Romanane dine utfaldar seg. Dialogar tar av. Kor har du lært dialogar frå, frå den påbegynte mastergraden din om Ibsen-parodiar?

ME: Kanskje mest gjennom journalistikken. Men Ibsen, jau, det er klart. Han er dødsviktig. Og som du ser: Hyllene er fulle. Det var vanleg i Ibsens samtid å skrive satiriske tekstar og parodiar som kommentarar til samtidslitteraturen. Eg blei aldri ferdig med hovudoppgåva mi om dette, men brukte temaet i romanen Arbeid pågår, så det var ikkje heilt bortkasta.

MK: Såg du Vinge og Müllers versjonar av Vildanden og Et dukkehjem?

ME: Eg såg Vildanden på Festspillene. Det var ei skilsetjande og skakande totaloppleving. Eg hadde tidlegare sett Gengangere av det same regiparet i Oslo. Eg går gjerne på interessante Ibsen-framsyningar når eg kan, og ingenting kjem opp mot det Vinge og Müller har gjort. Det betyr ikkje at eg såg gjennom absolutt heile Vildanden. Eg måtte, av prosaiske grunnar, gå i eitt-to-tida på natta.

MK: Kva er du mest opptatt av akkurat no?

ME: Bandittar! Ei bok av Eric Hobsbawm. Eg skal skrive om forbrytarar, og les også Politi og røver av Østli (Kjetil S., journ. anm.). Som ein del av researchen takka eg ja til å velje ein film på Litteraturfestivalen på Lillehammer i år. Eg valde Nokasfilmen og snakka i innleiinga hovudsakleg om Sleggemannen, Erling Havnå.

MK: Romanane dine blir kalla satiriske og humoristiske. Blir også dette neste

Marit Eikemo

53

skrive med eit skråblikk?

ME: Nei, eg skriv verken med skråblikk eller nynorskblikk. Eg skriv ikkje for å vere vittig heller, men ironien er grunnleggjande hos meg, ein måte å vere i verda på. Når eg snakkar om dette, har eg ein tendens til å referere til Mikhail Bakhtins Rabelais och skrattets historia, som gjorde eit Det slo meg då eg sat der: ein far frå uutsletteleg inntrykk då eg las henne for mange Solstads romanar, ei mor frå Hjorth og år sidan.

MK: Her er ei sliten pocketutgåve av eit barn frå Ørstavik … Der har du den Udødeligheten av Kundera. Er det fordi du har norske familien! Full av skam! lese henne mange gonger?

ME: Ja, denne er godt brukt, eg må stadig slå opp i den. Plutseleg kan eg komme på noko: Korleis var det igjen med ho som elska kalde dusjar? Så må eg slå opp og sjå. Eg er eigentleg ganske skøyteslaus i omgangen min med bøker. Blir ein ikkje det, då? Kva seier du?

MK: No stiller du meg spørsmål. «Så mykje av ein journalist er Linda Eide.» Det skreiv du då du var journalist og intervjua Linda Eide. Ho stilte deg spørsmål.

ME: Linda er ein fantastisk journalist, synest du ikkje det?

MK: No tar du over som journalist igjen. Og det var bøker vi skulle snakke om!

Her er mange bøker av Dag Solstad. Kor mange gonger har du intervjua han?

ME: Ingen. Eller forresten! Eg var ordstyrar då Dag Solstad, Vigdis Hjorth og Hanne Ørstavik snakka om skam som litterært tema på Litteratursymposiet i Odda ein gong. Det slo meg då eg sat der: ein far frå Solstads romanar, ei mor frå Hjorth og eit barn frå Ørstavik … Der har du den norske familien! Full av skam!

MK: Apropos skam: Kvifor er det så mange avisspalter som handlar om skamma over kva ein ikkje les?

ME: Det er mykje jåleri der. Eg synest ikkje noko om at ein skal skamme seg over det ein ikkje har lese. Det er nok i verda å skamme seg over.

MK: Folk eg snakkar med, nemner deg i same andedrag som vestlandske satirikarar som Økland, Hovland, Ravatn, og også Dostojevskij, russaren. Men i hylla di her står Hamsun, Solstad, Kristine Næss, Stridsberg, Coetzee, Nabokov, McCarthy.

54

Marit Eikemo

ME: Ja, alle desse er viktige forfattarar for meg. Lolita (Vladimir Nabokov, journ. anm.) og The road (Cormac McCarthy, journ. anm.) er på kvar sin måte skakande bøker å lese. Lolita er både brutal og manipulerande, men også ei vittig bok. Solstad er ein stor favoritt, det er eit heilt spesielt løft i språket hans, ingen andre kan skrive som han. Det var ei openberring å lese Sara Stridsbergs Drømmefakultetet då den kom for nokre år sidan. Og Beate Utvalde bøker Grimsrud! Eg trur eg har lese alt av henne: Det fins grenser for hva jeg ikke forstår, Å smyge forbi en øks, Søvnens lekkasje, Hva er det som fins Sult i skogen barn?, Har noen sett meg et annet sted?, En dåre fri. Titlane Knut Hamsun hennar er som dikt.

MK: Du har også intervjua Beate Grimsrud?

Vanære ME: Ja, fleire gonger, og det er alltid like kjekt. Ho skriv fletta av dei J.M. Coetzee fleste og les også heilt fantastisk. Setningane liksom står opp frå sidene og brenn seg fast, sterke, rå og hudlause.

Fuglane Tarjei Vesaas MK: Om bøker som festar seg: Kva titlar har vore med på å forme dine eigne bøker?

T. Singer ME: Alt eg les, vil på eit vis verke inn på arbeidet mitt. Eg har ikkje Dag Solstad noko konkret førelegg på den måten. Men Sult av Hamsun var den boka Drømmefakultetet som først vekte litteraturinteressa mi, eigentleg ganske seint. Eg har allSara Stridsberg tid skrive mykje, frå eg var nokså lita, men aldri vore nokon stor lesehest.

Eg dreiv mest med idrett i oppveksten i Odda. Frode Grytten er også ein opplagd inspirasjon, som forfattar, venn og odding. Olaug Nilssen var svært ung då ho skreiv sin første roman, Innestengt i udyr. Den gjorde sterkt inntrykk, og eg hugsar at eg sende henne ein mail og spurde om vi kunne møtast, og det kunne vi. Slike møte betyr også mykje. Eg hadde vel neppe gjort det same med ein gamal mannleg forfattar, for å seie det sånn. Eg følgjer interessert med på kva andre forfattarar i min generasjon skriv og er opptatt av. Hanne Ørstavik, Trude Marstein og Cathrine Knudsen er forfattarar eg set høgt. Eg blei også imponert over Jan Roar Leikvoll då eg las Fiolinane.

55

MK: Bortsett frå bøker, kva inspirerer deg som forfattar?

ME: Det kan vere nesten kva som helst. Ein samtale på bussen kan bety like mykje som ei utstilling på Tate Modern. Det handlar om å vere open. Då eg stod i eit prøverom sist, det er i utgangspunktet ein frykteleg stad å vere, overhøyrde eg ein hjarteskjerande telefonsamtale frå naborommet mellom ei kvinne og den demente mor hennar. Ein treng ikkje alltid gå på teater for å oppleve skilsetjande scener. Kanskje tvert imot. Men ofte blir kvardagen så krevjande at eg verken ser eller høyrer noko rundt meg. Då må eg bryte mønsteret, finne på noko som kan gi eit løft. Springe ein tur på fjellet, ta meg ein fest eller dra på Louisiana litteraturfestival utanfor København.

56

Hege Olivia Leivestad (43) — Oasen Hvor liker du best å lese?

I stuen, i sofaen. Den er god og grå, det er en vinkelsofa – i min egen leilighet. Så der sitter jeg, helst i hjørnet, med beina oppi og med puter i ryggen. Det er godt å ikke bli forstyrret når man leser.

Våre lånere

Anbefalinger Aurora, Guro og nøkkerosen Anne-Cath. Vestly Thomas P Petter S. Rosenlund Eg kjem no, sa kjærasten min Rune Belsvik Duen fra Bergen Gunnar Staalesen Du er vel vakker Erna Osland

les hele intervjuet på www.bergenleser.no 57

Arild Linneberg professor i allmenn litteraturvitenskap

58

Bøkers fysiognomi

Arild Linneberg

Linnebergs bøker bor i et tungt hus. På toppen av en av de store klassiske bygårdene i Strandgaten, Kroepelien-gården. Inngangspartiet er noe trukket tilbake fra Strandgatens øvrige travelhet. Porten på gateplan er to ganger min høyde, med store metallhåndtak og messingskilt til tannleger og advokater. Heisen har triple dører, og trappene som man må ta for å komme seg fra der heisen slutter, til der leilighetene begynner, har ... den som ikke har et fysiodype trinn, hvis man da ikke, som Linneberg, har egen gnomisk forhold til bøker, har slett heisnøkkel. Arild Linneberg er professor i allmenn ikke noe forhold til bøker litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og er forfatter og oversetter av Adorno, filosofen som har sagt at «den som ikke har et fysiognomisk forhold til bøker, har slett ikke noe forhold til bøker» (fra essayet Bibliografiske griller, i Theodor W. Adorno: Notar til litteraturen, journ. anm.).

Linneberg selv trives best i frakturskrift og elsker en bok hvis sider er fem meter lange, og som ligger i et berlinsk rom hvor det er høyt under taket. Lesebrett har Linneberg også. Etter en operasjon ser han litt dårlig på det ene øyet og blåser gjerne opp tekststørrelsen.

Linneberg har minst åtte biblioteker: fire-fem i Strandgaten, ett på lesebrettet, ett i en leilighet i Berlin og ett på kontoret på HF-fakultetet ved UiB, hvor det meste av faglitteraturen hans står. Men all faglitteratur står ikke der. Serier, som oversettelsene hans av Adorno, er delt mellom hjemmet og kontoret. «Jeg veit ikke hvorfor», sier han mens han viser bokhyller i stua, kjøkkenet, korridoren, biblioteket, soverommet. En leilighetsanalyse fra bokhylleperspektivet, kortversjonen: Soverommet har fått bøker i jordfarger, for roen. I stua, nærmest sittegruppen og vinkaraffelen, står bøkene av hans venner eller forbilder, hans egne bøker og bøker han har et affeksjonsforhold til. I et mørkt hjørne av gangen skimtes en lysere bokrygg. Melancholia, og resten av Jon Fosses forfatterskap, og også Ole Robert Sundes, har fått plass her. «Jeg veit ikke hvorfor», sier Linneberg. Det er på tide å ta en mer grundig gjennomgang, en bokhylledekonstruksjon à la Linneberg: 59

MK: Du har flyttet til denne leiligheten relativt nylig. Har det gjort noe med boksamlingene dine?

AL: Jeg har hatt veldig mange flere bøker og har gitt bort mange. Jeg hadde bøker overalt. Men jeg fant ut at det var farlig. Hyllene Boksamling à la Linneberg ramlet til slutt ned, over meg. Jeg kom fra det uten skader. De traff ikke hodet. Litteraturprofessor drept Boksamlingens alder (hjemme): av sine egne bøker, det hadde gjort seg som avisoverSju år. skrift. Jeg leier også to rom i Berlin hvor jeg har en del bøker. Og i dag har vi jo også Kindle. Rett før jul kjøpte Fysikk: jeg Dickens samlede, 51 e-bøker, som kostet 50 kroner.

«Biblioteket» er et 12-14 kvadratmeter stort MK: Kommer du til å lese mer og mer på brett? rom med hyller fra gulv til tak. Mange av AL: Jeg må kanskje det på grunn av synet. Men det disse hyllene har glassdører. I entreen går er noe annet med en bok. Jeg liker gammel frakturboksamlingen også fra gulv til tak. Han har skrift. Det er hamret ned til sider som har en helt ellers bøker og hyller i alle rom, også på annen trykkvalitet enn den vi har i dag. Adorno sier kjøkkenet. at den som ikke har et fysiognomisk forhold til bøker, har slett ikke noe forhold til bøker; ofte er det nok å se Sorteringsprinsipp: boka for å forstå om det er eller ikke er noe for deg.

Ut fra bøkenes fysiognomi, det optiske, men også ut fra tema og funksjon: affekMK: Georg Johannesens bokhylle er berømt. Den sjonsobjekter ved sittegruppen, bøker om er organisert etter farger. Hvorfor får mange et optisk mat på kjøkkenet, prosa (særlig norsk, tysk forhold til bøkene sine? og fransk) ved lesestolen i biblioteket.

AL: Georg Johannesen var jo også maler, farger var viktig. Jeg er sommermann, sa han om seg selv. Han likte best fargene fra sommeren.

MK: Etter hvilket prinsipp sorterer du bøkene dine?

AL: Jeg har forsøkt med systemer. Men mange slike systemer kan falle. Her har jeg bøker av mine venner. De er en trygghet. Tryggheten kommer fra dette at man omgir seg med folk som har tenkt. Jeg har mange gamle bøker. Når jeg leser dem, tenker jeg: Folk har ikke blitt så jævla mye klokere nå enn før.

60

MK: Hvordan plasserer litteraturprofessoren bøker i sine ulike biblioteker?

AL: Halvparten av bøkene til Georg Johannesen står på kontoret. Det samme gjelder Adorno. Halve står her og halve der. Jeg har fortsatt ikke skjønt hvorfor jeg fordeler bøker på den måten mellom kontoret og stua.

MK: Vil du ha Adorno nær på deg fordi du har oversatt ham og på den måten har et nært forhold til ham?

AL: En grunn til at jeg har faglitteratur her, er at jeg sitter mest her hjemme og jobber. Enkelte bøker stiller jeg med forsiden fram for at jeg skal kunne se dem.

MK: Og da er vi tilbake ved Adorno og boka som fysisk objekt.

AL: Adorno sier i sin estetiske teori at kunsten egentlig er en helt forgjeves og unyttig ting å holde på med, men for den som har fått et forhold til kunst, er den umistelig.

MK: Hva slags kunstobjekt er boka?

AL: Den er både bildekunst, kunsthåndverk og poesi i ett. De beste bøkene er totalkunstverk på en organisk måte. De innehar en kvalitet hvor det indre holder hva det ytre lover. Det er som med et vakkert menneske du elsker. Estetikk er etikk.

Arild Linneberg

MK: Kan du trekke fram noen bøker her i stua hvor det fysiske korresponderer med innholdet?

AL: Disse to bøkene, Brev av Magdalene Thoresen og Andreas Munchs vakre Sorg og Trøst er gode eksempler. De sier noe om tiden da de ble til. Begge bøkene ble laget av lite papir. Begge er fra 1850-tallet, da man hadde lite papir, de kunne ikke bli tykkere. P.A. Jensens Blade av min mappe, altså ark fra mappa mi. Det var en tittel som var vanlig på den tiden, noe som gjør at jeg kan tidfeste den til 61

rundt 1850. Ja, 1849, faktisk. Jeg har en god venn i Berlin som sitter og restaurerer bøker for universiteter i Tyskland. Han vet hvordan bøker skal se ut. Han laget en bok som er fem meter bred, i fem eksemplarer. Å binde inn bøker er en kunst som dessverre er i ferd med å gå tapt.

MK: Hvem er den største norske bokkunstneren?

AL: Det er Nils-Aslak Valkeapää (som er finsksamisk, journ. anm.). Han fikk Nordisk råds litteraturpris for denne nydelige bildeboka Beaivi, áhčážan i 1991 (Norsk tittel: Solen, min far 1990, journ. anm.).

MK: I dag er det sånn at Nordisk råd kun vurderer tekst, også i bøker hvor bilder er med på å fortelle historien. Hvis man melder på en bildebok, vil komiteen se bort fra bildene og bare lese teksten. Var det slik i 1991 også?

AL: Han fikk prisen kun for teksten i boka. Det er latterlig. Han var en totalkunstner, god i alle kunstarter, til jazz og joik, til å komponere og dikte, 1. generalsekretæren i urbefolkningsforeningen.

MK: Den står i en serie.

AL: Solen, min far er den røde, Jorda, min mor er den mørkeblå, og denne er Vindens veier, blå med sølvgraveringer.

Linneberg tar meg gjennom bokhyllene i stua, via bokhyller i kjøkkenet og korridoren og inn til det han kaller biblioteket. Det har ikke flere bøker enn de andre rommene. Men rommet har bare én funksjon, som er estetisk: stillhet. Det er en tid hvor intellektuelle pynter seg med kitsch. Men Arild Linneberg har ikke falt for denne klisjéen av klisjélefling: Hans elg i solnedgang er et affeksjonsobjekt, brodert i korssting av hans egen far. Lavalampen i hjørnet har Linneberg tatt inn av godhet til sønnen, fordi svigerdatteren insisterte på å kaste lampen ut av huset.

I vinduskarmen ligger Yin og Yang-kuler i en eske. Det er først og fremst det 62

Arild Linneberg

internasjonale uttrykket som dominerer leiligheten. En myk, lav puff med plysjtrekk i orientalsk mønster fra Casablanca. Jeg husker plutselig at jeg har møtt Linneberg før, at min skrivekunstlærer tok oss til Linnebergs kontor på HF-fakultetet under en byvandring. Jeg husker hans mange bøker, og at han hadde et buddhistisk bønneflagg (!) om halsen. Linneberg utvalgte forfatterskap selv husker ikke noe av dette besøket, men han husker bønneflagget sitt. Det henger i Berlin nå, sier han. Heller enn å være en blanding Vigdis Hjorth av høyt og lavt ser Linnebergs bokhyller ut til å være en blanding av (1959- ) det brede og det dype. Her er noe av alt. Men her er også særdeles mye av Linnebergs spesialfelt: tysk(språklig) litteratur generelt, Theodor W. Adorno Adorno, Heidegger, Jung og Freud spesielt.

(1903-1969) MK: Hvordan ble du en profesjonell leser?

AL: Det begynte med biblioteket på Høybråten skole. På gymnaset ble jeg interessert i Freud, psykologi, filosofi og det tyske. Jeg tenkte: «Så er det vel språk, da, som jeg skal studere?» Men da ble jeg for alvor interessert i litteratur også. Jostein Børtner ble en viktig lærer for meg. Vi brukte et helt år på Aristoteles og greske poeter. Så, i 1980, begynte jeg å reise til Tyskland og ble interessert i antikvariater. Jeg fant også antikvariater her hjemme. Da fant jeg mye gammel norsk litteratur. Det ble en vane for meg å gå og finne ukjente bøker.

Mange av dem viste seg å være historisk interessante. Jeg fant blant annet en av den første kvinnelige forfatteren i Norden som skrev under eget navn, Magdalene Thoresen. Bøkene kom ut på ED.B. Giertsen forlag i Bergen i 1860-årene (senere Gyldendal, København, journ. anm.).

MK: Du har skrevet en del om litteratur og kjønn og om kvinnelige forfattere.

Det samme temaet har ekskjæresten din, Vigdis Hjorth vært opptatt av. Jeg ser du har en hel rekke av hennes bøker her.

AL: Hjorths bøker vil jeg anbefale. Vi jobber sammen om en bok nå, den kan komme høsten 2013.

MK: Vil du dra fram andre forfattere og titler?

A.O. Vinje (1818-1870)

63

AL: Pentti Saarikoskis Brev til min kone (finsk forfatter, til norsk ved Nøste Kendzior, journ. anm.). Han forteller om alt som hender ham mens han er i Dublin.

Han oversatte Homer fra gresk, Ibsen og Peer Gynt fra norsk, Dante fra italiensk, James Joyce. Saarikoski var en fenomenal poet. Men med Brev til min kone gjorde han en Knausgård før Knausgård, for å si det sånn. Men heldigvis i kortformat. Det er ellers imponerende at Knausgård har fått så mange til å lese så mye.

MK: Du har selv fått mange nordmenn til å lese Adorno. Hvilke titler av ham vil du anbefale?

AL: Som en introduksjon vil jeg anbefale Minima Moralia. Refleksioner fra det beskadigede livet. Moralfilosofi i små fragmenter og stor kunstprosa.

MK: Andre titler?

AL: Bengt Jangfeldts Med livet som insats: berättelsen om Vladimir Majakovskij och hans krets. I den har forfatteren grep om både fortellingen, det historiske og det litterære. Han beskriver Majakovskijs skjebne på en overraskende og gripende måte. Ellers synes jeg at man skal lese Sofokes, Dante og, siden vi er nordmenn: A.O. Vinje. Vinje var blant de største. Han var modig som skrev på dølemål. Det utviklet nynorsken. Man latterliggjorde Vinje og nektet å trykke det han skrev, på grunn av måten han skrev på. Vinje måtte gi ut bøkene på eget forlag, og døde fattig og forkommen.

MK: Du har nevnt en del prosa nå. I tillegg til Dante: Hvilken poesi vil du anbefale?

AL: Jeg anbefaler diktere som jeg har kjent, som Georg Johannesen, Triztan Vindtorn, Göran Sonnevi, som jeg har lest alt av, og som jeg synes er minst like god som Tranströmer (med fornavn Tomas, som ble tildelt Nobels litteraturpris for 2011, journ. anm.). Sonnevi er både inderlig og intellektuell. Jeg liker den kombinasjonen. (Sier Linneberg, mannen som uten ironi har en brodert Elg i solnedgang innrammet nærmest lesestolen sin.)

64

Vibeke Rød Kjøde (42) — Fana En viktig barnebok for meg var Fredrik av Leo Lionni. Den handler om en markmusfamilie som strever med å samle inn mat og annet forråd til den kalde vinteren. Men Fredrik arbeider ikke som de andre. Han samler på sollys, farger og ord. Når familien har spist opp alt de hadde på lager, og ingen har noe å snakke om lenger, er det Fredrik sin tur til å komme med sine skatter.

Han maner fram sollyset og alle de vakre fargene og deklamerer dikt for dem midt i kulden og mørket. Alle musene blir lykkelige og er enige om at Fredrik er en kunstner. Den boken er kanskje en av grunnene til at jeg er kunstner.

Våre lånere

Anbefalinger Per Pusling Astrid Lindgren Det forunderlige treet Ulf Löfgren Gjennom stenen Liv Mevang Fredrik Leo Lionni Og Kurt Johannessen The absence of Mark Manders Mark Manders Lystreise Tove Nilsen

les hele intervjuet på www.bergenleser.no 65

Jette Christensen stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

66

Cowboy og indianar

Jette Christensen

Jette Christensen står som ei saloondame øvst på steintrappa si. Med blondebluse som har knappar til oppe i halsen, med hendene stramt i sidene og vidt, knelangt skjørt tar ho imot gjestar. I ei roleg vik, i eit perfekt, lite hus med ein perfekt, liten hage, der bur Jette Christensen. Mellom Oslo-turane hentar stortingsrepresentanten seg inn på Fanahammeren. Frå vindfanget bak henne høyrer eg NRKs ekstraordinære nyhendesending.

Eg er opptatt av unge, Der ligg Christensens iPad, med høgtalaren på og nyhende om kvinnelege forfattarar, og ein statsråd. Oslo kjennest likevel langt unna, her vi står i det nynorsk. kvitmåla trehuset. Heile overetasjen er eitt rom. Der er biblioteket, meiner ho. Men kor er bøkene? Dei går i eitt med tapetet. Retroblad ligg som duklappar på eit bord. Bøker, LP-ar og CD-plater står i låge hyller under skråtaket, under trappa, i vindaugskarmane, eller står som pynt ved kommoden. Vintage kokebøker står i stativ over ein vintage steikeomn. Ragnar Hovlands Åleine i alpane står ved sida av Pedro Carmona-Alvarez’ Hjemmelekser. Frode Gryttens romanar står ved sida av sakprosaboka Tøyengata (av Tone Huse, journ. anm.), og Naomi Kleins No Logo lyser opp eit mørkt hjørne. På ei hylle ved vindauget står Vladimir Sorokins Køen ved amerikanske paperbacks med grafiske kvalitetar, det liknar dei fine frå forlaget McSweeneys (drive av Dave Eggers). Det er nesten slik at eg ikkje kan skilje bøker og bustad.

MK: Kan du leite fram nokre bøker for meg som du bryr deg særleg om?

JC: Eg er opptatt av unge, kvinnelege forfattarar, og nynorsk. Særleg godt synest eg om desse: Tina Åmodts Anleggsprosa og Agnes Ravatns Veke 53.

MK: Om ikkje til nynorsk, så er Åmodt nyleg omsett til svensk og ungarsk!

Kvifor er du opptatt av nynorsk, og særleg den skriven av yngre kvinner?

JC: Eg synest at nynorskdiskusjonen har gått i feil retning. Nynorsk er ikkje ein eigen litterær kategori, og det er heller ikkje berre nokre menn som skreiv veldig tungt og vanskeleg om bestemte emne i ei bestemt tid. Eg meiner at det er nokre skrivemåtar og nokre former for lynne som ikkje kjem fram på andre målformer.

67

Ta til dømes Ragnar Hovland og Finn Tokvam. Det lynnet som dei formidlar, og det som dei skriv om, er heilt umogleg å formidle på andre språk.

Jette Christensens boksamling

MK: Tilbake til dei som lever av å formidle. Forfattarane. Kan du seie meir om dei kvinnelege forfattarane Alder på boksamlinga: som du er opptatt av?

Første tredjedelen av eit liv, om ein følgjer JC: Akkurat no les eg Marilyn French. Boka ligg statistikken. att i Oslo (der Christensen også bur i periodar, journ. anm.). Eg liker måten kvinneliv blir skildra på – av kvinFysikk: ner (i boka The Women’s Room, journ. anm.). Men eg Hyllene følgjer huset! Dei må vere der det er også opptatt av kvinnelege forfattarar sine kår. Å er plass til dei. Det er ikkje svært mykje klare seg som kvinneleg forfattar liknar det å klare seg plass. Under skråtaket er det nokre låge som kvinne i næringslivet eller som politikar. Ein må hyller. Under trappa er det også pressa inn heile tida høyre at ein er kvinneleg: kvinneleg forfattar, ei hylle. kvinneleg politikar.

MK: Dette handlar om kjønn og språk. Eg ser at Sorteringsprinsipp: du har Helene Uris Kjerringer ståande. Ho er særleg Boka med blått og blomstrete omslag står opptatt av det kjønna språket. ved veggen som har blått og blomstrete JC: Kvinner må leve opp til den stereotypien som tapet. CD- og LP-plater står samla. Fag- blir laga rundt dei. Når høgrøysta mannlege forfattarar litteratur står samla. Elles står annan sak- tar stor plass i den litterære allmenta, seier ein «men prosa, som essaysamlingar og liknande, det er då berre han, han er då berre vittig!». Når ei her og der, innimellom skjønnlitteratur. kvinne gjer det same, blir det sett på med kritiske auge.

MK: Eg forstår det slik at du ser ei romantisering av libertinarbohemen. Men er det annleis når ein kar gjer det, enn når ei kvinne gjer det?

JC: Eg trur at mytebygginga er viktig når ein lagar seg eit namn. Mytebygginga skjer etter arbeidstid. Menn har i større grad kunna vere med på det. Dei har ikkje hatt ansvaret for familie og kunne vere att etter arrangementet, etter festivalen, og bli med på fest og i uformelle samanhengar. Kvinner blir ofte møtte med andre forventningar. Om ein er med, kan ein få spørsmål om kven som passar barna.

68

Og om ein ikkje har barn, kan det bli spørsmål om det også.

MK: Apropos livsstil og mytebygging: Det står ein del beatpoesi i hyllene dine, Jack Kerouac, Allen Ginsberg, William Burroughs.

JC: Om eg skulle velje meg ut ein favorittstil i litteraturen, må det vere beat. Eg kan elske dikta frå beatpoetane. Men eg unner ikkje forfattarar å bli narkomane eller alkoholikarar for å skrive på den måten som Burroughs gjorde.

Jette Christensen

MK: Kva er forholdet mellom jobben din og litteraturinteressa?

JC: Jobben min gjer at eg heng ein del ute på flyplassar. Det er ein bokhandel på Flesland der dei har kategoriar som krim og damer. Eg gjekk og spurde dei kva for kategori damer er. Dei svarte: Dette er kva damer vil ha. Problemet med slike kategoriar er at gutar og jenter blir fortalde kva leiker dei skal like.

Tekstmeldingar kling frå Christensens mobiltelefon. Ho har sin første virkedag igjen i Noreg etter ein arbeidstur til Kambodsja. Ho var i det tidlegare diktaturet i forkant av eit såkalla demokratisk val. Og no, når det er tenkt, ser eg at Blonde, ein biografisk roman om Marilyn Monroe, står i bokhylla hennar, ved sida av biografien om Pol Pot. Eit femtitalsikon ved sida av ein totalitær despot. På ei hylle ved sida av omnen står den blårutete nyutgåva av Ingrid Espelid Hovigs Den store kokeboken. Jette kvernar kaffi og har i ei presskanne. Kokar opp vatn i ein gamaldags kjele på omnen. Politikaren framstår som ei perfekt husmor. Toppen på kransekaka er samlinga av muffinsformer som står på krydderhylla. I metall og papir, med 69

polkadottar og småruter som ein duk frå Lady og Landstrykeren.

JC: Cupcakes er det kjipaste konseptet eg veit om. Eg har aldri skjønt begeistringa for sukkerbrød med melis på toppen. Eg bruker formene til å lage brød.

MK: Til brød?

JC: Til brioche.

MK: Brioche er også ei rørsle i tida. Tar du mykje etter rørslene i tida, og er det ein samanheng mellom liv og lære hos deg?

JC: Vel, det kan vere mykje politikk i mat, både Eg har aldri skjønt begeistringa handel, transport og produksjon er verdt å tenkje for sukkerbrød med melis på toppen. over. Men den maten ein sjølv lagar, bør vere slikt ein sjølv liker og ønskjer. Mat kan ikkje vere politiske symbol. Toropose og ein klump med steikt deig med glasur på toppen i ei muffinsform er ikkje teikn på feminisme eller politisk retning den eine eller andre vegen. Mat er mat og folk er folk.

MK: Mat er vel også meir enn berre næring. Det er tradisjon og kultur, og knytt til identitet. Kan ein bygge mytar rundt seg sjølv med å framstå som ein særskild type kokk, husmor eller husfar?

JC: Relevant for mytebygging er at alle er sin eigen journalist, gjennom Internett. Eg forsøkte å skildre omgrepet husmorblogg for mor mi og sa det slik: «Ein husmorblogg er når folk ryddar heime, lagar mat, tar bilde av det og legg ut på Internett.» Denne handlinga er ikkje eit problem i seg sjølv, ikkje så lenge kvinnene verkeleg liker å drive med det. Men viss du søker på ein jobb, kjem sjefen til å google deg. Han kjem til å finne denne bloggen. Og eg trur at kvinner kan få større problem med å bli sett som noko anna enn – kvinner, ei oppfylling av den visjonen, den stereotypien. Det blir vanskelegare å ta dei seriøst på arbeidsmarknaden. Det får også negative konsekvensar for dei som ikkje gjer det. Det skapar slike enorme forventningar til korleis du skal oppføre deg.

MK: Denne interessa di for konseptet husmor, er det eit skråblikk?

JC: Alle har ein hang-up, eit favorittsosialområde. Eg blir veldig glad når det 70

Jette Christensen

kjem dokumentarar om husmorrolla frå femtitalet, eller om autoritære styre i Sentral-Asia.

MK: Kvifor er du interessert i husmorrolla på femtitalet?

JC: Femtitalet var det einaste tiåret då ein hadde det på den måten. Verken før eller sidan såg ein ein slik familiestruktur. Interessa for Marilyn French har samanheng med femtitalsinteressa mi. Boka til French blei kritisert for ikkje Utvalde bøker å handle om noko. Ein tenkte at det hadde å gjere med tida då ho kom ut.

Men så blei boka gitt ut att på nittitalet og fekk då same meldingane: Veke 53 «Dette er boka som handlar om ingen ting.»

Agnes Ravatn MK: Kvifor brenn du så sterkt for kvinnesaka?

JC: Det er ikkje så ofte eg siterer Gro Harlem Brundtland, men no skal Anleggsprosa eg gjere det. Sitatet er frå då Brundtland var gjest hos Skavlan i lag med Tina Åmodt Celina Midelfart. Midelfart fortalde at ho ikkje er feminist fordi ingen har stått i vegen for meg. Skavlan spurde om Gro var feminist. For å seie det slik, The women's Room sa Gro, «Det er ingen som har stått i vegen for meg heller. Men då eg var Marilyn French fjorten, fann eg ut at nokon andre opplevde slike hindringar, og då blei eg feminist.» For meg er det viktigaste at alle skal få sjansen til å skape det livet dei vil for seg sjølv.

MK: Du er jo sosialdemokrat. Kva konkrete utslag har det gitt seg i den litterære smaken din?

JC: Desse fantastisk artige bøkene av Eric Ericson. Brev till samhället og Brev till utlandet. Her har han til dømes skrive til ei tattoosjappe: «Hei! Eg har eit dyr eg vil tatovere. Kva kostar det?» og så vidare. Tonen hans er sober og sakleg, men innhaldet heilt gale. Han blir tatt på alvor og får svar også.

MK: Kva svarar tattoosjappa?

JC: «Vi tatoverer dessverre ikkje dyr.»

71

Gunnar Bakke Bergens byrĂĽd for kultur, nĂŚring, idrett og kirke

72

I taleboksen

Gunnar Bakke

Det verkar heilt rett at Gunnar Bakkes hus er teikna av den telefonkioskmannen, arkitekt Georg Fredrik Fasting. I kulturbyråd Bakkes heim ved Paradis står nemleg formidling sentralt. Formidling er to høge, smale bokhyller midt på den eine langveggen i stova. Bokhyllene er det einaste ekstra på den veggen. Dei står ut som to telefonkioskforma bilde midt på den kvitmåla flata. Kulturbyråden har personalansvar for nesten 300 menneske og kan sine medarbeidarsamtalar. Men også talane, monologane, gjer han til ein slags samtale. Samtalen går mellom teksten til ein hjelpar og den personlege historia som Bakke sjølv legg rundt talane sine. Nokre gonger skriv han heile talar sjølv. Då er han opptatt av eit nært og personleg språk.

Talane til Obama er noko av det han liker best å høyre, og lese. Ved sida av Kulturhistorisk vegbok, Hordaland eller krimforfattarar som Chris Tvedt. Men i hylla har han også Pedro Carmona-Alvarez’ gjennombrotsroman, teglsteinsboka Rust.

GB: Det står ein slik telefonboks (teikna av Georg Fredrik Fasting, journ. anm.) nede ved Vågsalmenningen. Eg har ein plan om å fotografere han av og hengje opp eit bilde her i stova.

MK: Du har god plass til bilde. Bokhylla er på mange måtar det einaste bildet på langveggen. Kva for bøker vil du framheve som gode?

GB: Den siste boka eg las, vil eg gjerne dra fram: Øya av Victoria Hislop. Eg las henne då eg var på ferie på Kreta. Handlinga i romanen er lagd til ein plass i nærleiken av der vi budde. Det gav ein særleg dimensjon til historia.

MK: Du er sjølv frå Sunnhordland, frå kysten. Liker du Øya fordi du trivst i kystmiljøet i boka, i det litterære universet?

GB: Nei, den boka valde eg fordi vi skulle til det området. Ho er dessutan frå ei spennande brytningstid, frå ei tid då ein fann medisinen mot lepra. Det skjedde i Bergen. Difor er denne historia særleg interessant for oss.

MK: Valde du då boka fordi du, som kulturbyråd, føler eit ansvar for å kjenne Bergens historie?

GB: Nei, men denne boka (Kulturhistorisk vegbok, Hordaland, journ. anm.)

73

les eg for å lære noko om dette området. Eg kjøpte henne for mange, mange år sidan og vender stadig tilbake til henne. Ho er full av viktige fakta og historier, ei kjelde til stor kunnskap.

MK: Av dei ulike sjangrane har du mest krim: Gunnar Staalesen, Jo Nesbø, Tom Egeland, og her ligg Chris Tvedt med bokmerke. Tvedt er jurist. Du er saman med ein jurist. Er det ein samanGunnar Bakkes boksamling heng der?

GB: Det skal du ikkje sjå bort frå. Men eg synest Alder: også det er fint å lese Tvedt fordi eg kjenner plassane Eitt år. og menneska som han skriv om.

MK: Les du gjerne forfattarar som du kjenner?

Fysikk: GB: Både ja og nei. Eg finn stor glede i å lese 2,5 gonger 1,5 hyllemeter plassert i stova.

Bokhyllene er enkle, av lyst tre. Veggen Staalesen. Og han har eg også snakka noko med. omkring er kvit, med eit vindauge, men utan Eg kan ikkje seie at eg kjenner han. Men eg har sett bilde eller anna som forstyrrar. Belysninga filmane baserte på bøkene hans. Sånn sett får eg testa er ti–tjue punktlys frå himlingen i taket over. kor godt det fungerer å lage film frå bøker. Sjølv liker eg jo best å lese bøker og bruke fantasien til å lage bilda sjølv.

Sorteringsprinsipp: MK: Har du god fantasi?

Ingen.

GB: Ja, det vil eg seie.

MK: Som kulturbyråd held du talar. Skriv du dei sjølv?

GB: Både ja og nei. Eg prøver å gjere det så langt det lar seg gjere. Men dersom det skal vere mange talar på rad, og det er veldig travelt, då får eg hjelp. Eg får då gjerne tekstkroppen skriven for meg. Så legg eg sjølv til hovud og hale.

MK: Er denne innpakningen ei meir personleg historie som omringar eit meir sakleg stoff?

GB: Det er ofte det, ja. Eg skriv elles ofte om heile talane mine til eit språk som kjennest naturleg for meg å uttale.

MK: Går du til skjønnlitteraturen etter gode eksempel og forbilde på bra språk?

74

GB: Nei, eg leiter vel heller i meg sjølv. Eg kan jobbe veldig mykje med språket.

Sjølv når eg føler at det sit, kan eg la teksten kvile ei natt og ta ein ny runde neste dag.

MK: Trur du lyttarane som du har som kulturbyråd, er meir sensitive for språk enn dei du snakka til som ordførar?

GB: Ja, det trur eg bestemt. Det er eg svært bevisst på.

MK: FrP har rykte på seg for å vere fiende av norske kunstnarar. Kjenner du på det?

GB: Det kjenner eg på. Difor er eg veldig stolt over å få vere kulturbyråd no og bidra til å bygge ned denne myten.

MK: Korleis kan du bidra til eit mangfald i norsk litteratur?

GB: Med å vere nysgjerrig på nye forfattarar og nye bøker, og kjøpe og lese desse.

MK: Er det bokkjøparen du tenkjer på når du snakkar no?

GB: Bokkjøparen er ein viktig aktør. Også dei som skriv bøkene, har eit ansvar, som er å skrive gode bøker.

MK: Kva for ansvar har politikaren?

GB: Vi skal vere med på å opne dører. Vi skal vere med på å sikre breidd og må ikkje stå i vegen for gode initiativ.

MK: Korleis kan de opne dører?

GB: Ved å skape arenaer for litteraturformidling, og ved å stimulere gjennom små midlar til store prosjekt.

MK: Eit av prosjekta som du har vore pådrivar for, er Litteraturhuset i Bergen. Sjølv sit eg her på oppdrag frå Biblioteket i Bergen, som også er eit litteraturhus. Kva tenkjer du om forholdet mellom dei to husa?

GB: Bergen har allereie eit flott litteraturhus, altså biblioteket. Men eg trur likevel at det er viktig å få på plass eit litteraturhus. Kanskje blir ein litt friskare.

Kanskje medfører konkurransen at både biblioteket og litteraturhuset står meir på og i større grad formidlar til folk kva dei er: at det kan vere bra for språket, litteraturen og så vidare.

Gunnar Bakke

75

MK: Kva synest du er godt språk?

GB: Nynorsk! Eg er oppvaksen med nynorsk som hovudmål. Nynorsk har brei språkformidling, og betre ord for mange ting.

MK: Og her i boksamlinga står Jon Eikemos For open scene. Er du ein boksamlar?

GB: Det har eg vore lenge. Farfar og far min var boksamlarar og ivrige bibliotekbrukarar. Far var aldri innom Bergen utan å vere Ho er varig. Ho står der i bokhylla, innom statsarkivet.

MK: Kva slags objekt er boka? og kan romme ein signatur. Du kan ta GB: Ho er varig. Ho står der i bokhylla, og kan henne med deg vidare. Slitne bøker romme ein signatur. Du kan ta henne med deg er flotte. vidare. Slitne bøker er flotte.

MK: Kva for kriterium går du etter når du les?

GB: Eg vel bøker som gir meg avkopling. Eg les for å slappe av, og gjer det gjerne når eg har ferie.

MK: Du les når du har ferie! Betyr det at du gir di beste tid og di største merksemd til teksten?

GB: Eg treng å ha det stille rundt meg når eg les. Eg liker å leve meg inn i boka.

MK: Det kan sjå ut som om du hentar deg inn med å lese litteratur. Det kan seie noko om kva litteratur betyr for oss menneske generelt. Men kva trur du litteratur og kultur betyr for bygginga av ein by?

GB: Bergen har eit langt kulturminne. Eg meiner at Bergen kommune har bidratt til kunst og kultur gjennom mange år. Kulturbyåret 2000 var eit paradigmeskifte. Det starta nokre underskogar i Bergen som har gitt oss mykje kultur. Det siste grepet er å forsterke det internasjonale perspektivet. Bergen har alltid vore kjend som byen med blikket vendt ut mot verda. Dette fører vi vidare i dag med kunstnarbustader i New York og Berlin. Vi eksporterer Carte Blanche og produksjonar frå BIT Teatergarasjen.

MK: Eg ser at du har Rust av Pedro Carmona-Alvarez her i bokhylla di, ein enorm roman som rommar heile verda, men som er skriven av ein som har budd i Bergen i snart tjue år. Har du lese den?

76

Gunnar Bakke

GB: Nei, den har eg ikkje lese.

MK: Har du kjøpt henne av patriotisme overfor bergensforfattarane?

GB: Ja, eg liker å følgje med på det bergenske. Først og fremst handlar det om å vite meir om kunstnarane som bur her. Vi har ein felles ståstad: Vi er frå Bergen.

MK: Dersom «vi» er for eksempel forfattarar og politikarar som deg, har de også det til felles at de formidlar gjennom tekst.

Utvalde bøker Korleis skil munnleg formidling seg frå tekst?

GB: Det skrivne ordet er absolutt sterkare enn det talte.

Kulturhistorisk vegbok, Det har ein høgare sanningsgehalt. Når ein les noko på papiret, Hordaland når det blir fanga av auga, er det sterkare. Når ein talar, består Hordaland Fylkeskommune/ bodskapen 20 % av kva ein seier, 80 % av kroppshaldning.

Nils Georg Brekke (red.)

MK: Når Barak Obama sa «Yes, we can», fungerte det fordi han hadde integritet og tillit som person. Korleis trur du den Øya same talen ville ha fungert på papiret?

Victoria Hislop GB: Det trur eg kunne vore enda sterkare. Obama er ein veldig god formidlar. Men formidlaren kan også verke distraherande.

Dødens Sirkel MK: Synest du at formidlaren Obama verkar distraherande på Chris Tvedt bodskapen?

GB: Obama brukte jo ikkje berre ord, men spelte på heile sitt register. Han er ein enormt flink formidlar som brukte mykje tid på å finne dei rette orda. Han hadde særdeles gode formidlingstalar som var gjennomtenkte, og der det var openbert at teamet rundt hadde jobba mykje med språket. Yes we can står igjen i historia og fungerer i alle land.

MK: Obamas taleskrivarar klarte det som mange skjønnlitterære forfattarar drøymer om: å skrive noko som er allmenngyldig og universelt på tvers av tid og stad. Kva tenkjer du om det i forhold til jobben du sjølv gjer?

GB: Eg blei særleg bevisst på formidlingsrolla mi då eg blei ordførar og skulle lese talar som var skrivne av andre. Eg merka då at det ikkje fekk verdi med mindre eg formidla talane rett og skapte liv i teksten. Det handlar om å halde interessa til tilhøyraren og avstemme forholdet mellom formidlinga og innhaldet i teksten.

77

Begge delar er viktig.

MK: Er du best til å skrive tekst eller til å formidle?

GB: Eg er nok best til å formidle. Eg bruker mykje tid på å skrive ein tale. Eg skriv han, søv på det, og jobbar meir etterpå.

MK: Kan du nemne tekstar eller bøker som har vore viktige for deg som politikar?

GB: Det må vere talane til Obama. Sjølv om han er sterkast som formidlar, har han openbert sterke skrivekunnskapar også.

MK: Til slutt: Kan kommunen vere med på å sponse ei boksamling i litteraturhuset?

GB: Eg trur dette litteraturhuset blir ein kombinasjonsplass, ein spennande møteplass. Ei boksamling blir det nok. Men ingen veit vel om bøkene er sponsa, stolne eller kjøpte.

78

Erna Fjeld (89) — Åsane filial Kva bøker har betydd mykje for deg?

Kristin Lavransdatter opna ei ny verd for meg fordi den var både historisk, romantisk og gripande. Eg har lese den fleirfaldige gongar i ulike fasar av livet mitt. Markens grøde av Knut Hamsun vert eg heller aldri ferdig med.

Hamsuns underfundige univers får meg alltid til å le.

Av seinare norske forfattarar skil to seg ut. Per Pettersons Ut og stjæle hester er ei bok som grip tak i ein frå første augneblink. Ein barndom som er gripande, og med gode og spennande opplevingar. Eg har lese denne boka to gongar.

Av son min fekk eg første bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp . Å lese den var ei stor a-ha-oppleving. Ein eigendommeleg barndom med ein dominerande far og ei fråverande mor. Mora si rolle gjorde nærast like stort inntrykk på meg som faren, mora såg ikkje det som skjedde i heimen.

I dei seinare bøkene har eg fått eit anna inntrykk av ho.

Våre lånere

Anbefalinger Kristin Lavransdatter Den trofaste hustru Sigrid Undset Markens grøde Knut Hamsun Ut og stjæle hester Per Petterson Min Kamp 1 og 6 Karl Ove Knausgård

les hele intervjuet på www.bergenleser.no 79

Ayaz Khonsyawashan Bergens første fribyforfatter

80

Å holde en sensurert litteratur levende

Ayaz Khonsyawashan

I minst en av hyllene på Bergen Offentlige Bibliotek står bøker utstilt med ryggene mot høyre: I toppen av biblioteket har fribyforfatter Ayaz Khonsyawashan (f. 1974) sitt kontor. Bøkene hans er noen av de få persiske og kurdiske bøkene i hyllene der. Persisk og kurdisk leses fra det man i Norge tenker på som bakfra. Når jeg ber om tilgivelse for at jeg setter dem feil vei, ler Ayaz og vifter unna mine beklagelser. Nei, nei, nei, sier Ord er så farlige at Ayaz, som han, og mener at jeg ikke trenger å beklage meg for så mange andre før og etter ham, dette som han kaller små ting. Ayaz ser stort på ting. måtte flykte for ikke å bli fengslet Han er ikke opptatt av euforisk glede eller det å være eller drept. heldig. For han er lykke noe annet, noe som ikke har med smil og latter å gjøre. Døden er for stor og er alltid nærværende, selv som fribyforfatter i Norge. Ayaz er fra Øst-Kurdistan i Iran, skrev regimekritiske tekster og kom som politisk flyktning og fribyforfatter til Bergen 1.1.2008. Han har siden hatt kontor i toppen av biblioteket. Biblioteket skriver dette om gjesteforfatteren sin: «Ayaz Khonsyawashan (har) skrevet i mange kurdiske og persiske tidsskrifter innen litteratur, politikk, kultur og kunst. Han ble medlem i litteraturkomiteen i Mariwan så tidlig som i 1991 og publiserte i 1994 i datidens eneste kurdiske tidsskrift på kurdisk språk i Iran. Fra 1997 til 2000 var han med på å stifte og drive flere kulturtidsskrift og var redaktør i ett av dem, før han pga. sin kulturelle og politiske aktivitet måtte flykte til Irak.»

Ayaz måtte flytte til Tyrkia i 2003 og fikk tilbud om fribyforfatterskap i Oslo i 2005.

Men det var altså Bergen som ble Ayaz’ by. Herfra har han organisert utgivelsen av Anahita ucepke khewni dizraw (Anita and a bunch of stolen flowers), og skrevet Jazirayi az jense cheshmanat : namehayi be banoo (An island made out of your eyes). Hans egen øy av frihet er dette kontoret. På fire år har han lært seg nok norsk til å klare seg i det daglige. Men så snart jeg begynner å spørre om bøkene i hyllen og om forfatterskapet hans, veiver Ayaz i lufta med hendene og sier «Nei, jeg kan ikke snakke om litteratur uten å ha tolken der». Grunnen: Det er viktig at det om litteratur blir riktig.

81

Litteratur er viktig. Ord er så farlige at Ayaz, som så mange andre før og etter ham, måtte flykte for ikke å bli fengslet eller drept.

Ayaz Khonsyawashans boksamling

MK: Du har gitt ut to bøker på persisk og kurdisk. Blir de solgt i Iran og kurdisk Irak?

AK: De er ulovlige i Iran, men kan kjøpes i Nord-Irak Boksamlingens alder: Født i 2008, da Khonsyawashan kom til og i Europa. Men jeg vet at de blir smuglet inn i Iran.

MK: Du kan ikke bo i Iran fordi du har skrevet disse Bergen. bøkene. Hvorfor er ord så farlige?

AK: Iran har en streng sensur. Det finnes en del Fysikk: Innebygde kontorhyller i stål. De er bygd kritikk i mine bøker av det iranske regimet. Det var jo inn under skråtaket på kontoret hans i derfor jeg flyktet. Forfattere som blir flyktninger, blir biblioteket. Et lite titalls utvalgte bøker ikke viderepublisert. Men bøker er bare én måte å nå på persisk og kurdisk. Men bare minut- folk på. Jeg når også mange lesere via Internett.

MK: På hvilken måte når du lesere gjennom ter unna har han hele Bergen Offentlige Internett?

Biblioteks samling å velge fra.

AK: Det finnes en god del kurdiske nettsider hvor jeg kan publisere tekstene mine. De lengre tekstene Sorteringsprinsipp: Språksamlingen på Bergen Offentlige Bib- lager jeg PDF-er av. PDF-ene kan jeg sende til venner, som videresender til andre venner. Det gjelder i både liotek er sortert etter språk og forfatter.

Kurdistan, Irak og Iran.

MK: Hvorfor er det så streng sensur i Iran?

AK: Iran er svært udemokratisk. Når vi kritiserer dette systemet, blir vi sensurert på den hardeste måten. I tillegg til mangel på ytringsfrihet og kvinnefrigjøring har vi språklig ufrihet. Kurdiske barn må lære seg persisk. En stor del av vår identitet og ytringsfrihet er undertrykt av systemet og blir sensurert nesten hver dag. Bortsett fra det har vi et religionsproblem som kurdere i Iran. Hvis man skal kunne lykkes i systemet, med karriere og hverdag, må man være perser eller sjia.

En kurder får ekstra belastninger og opplever mye motstand.

MK: Iran er en gammel kultur med tilsvarende lang skriftkultur. Men likevel 82

Ayaz Khonsyawashan

er det ikke ytringsfrihet. Hvordan opplever du det?

AK: Når det gjelder kurdisk språk og kultur, er det forskjell mellom Irak og Iran.

I Nord-Irak er det mer frihet. Men ikke i Iran. Vi som skriver og arbeider med tekst, ser problemene som oppstår når kulturen stagnerer. Vi jobber aktivt med å forsøke å utvikle språket og kulturen. Det er viktig å modernisere. Verden er en liten landsby, og blir mindre og mindre. Litteratur blir oversatt til veldig mange språk. Også kurdere kan oppdatere seg på internasjonal litteratur. Jeg hadde for eksempel lest Ibsen før jeg kom hit. De store kjempene kan man lese. Og om hva som påvirket dem.

MK: Hva gjør mangelen på ytringsfrihet med utviklingen av språket?

AK: Vi opplever en stagnasjon. Det er en av grunnene til at jeg har flyttet derfra. Jeg kunne rett og slett ikke akseptere de rammene som er gitt av staten. Men man finner alltid veier rundt statens regimer.

MK: Hvordan?

AK: Gjennom Internett, TV, gjennom kontakter i Nord-Irak og kulturelle sider på sosiale nettverk som Facebook. Et eksempel er en side på Facebook som heter «Den egyptiske våren», og som er stor og kjent. I det siste har jeg skrevet en artikkel som jeg publiserte på Facebook. Den ble lest og spredt til tusener.

MK: Vi lever i en global tidsalder. Hvordan fant man utveier rundt regimet før Internett?

AK: Man kan publisere tidsskrifter, aviser og liknende. Før jeg ble flyktning, gav jeg ut et ukentlig tidsskrift. Vi måtte bare passe på at staten ikke ble sint, og var ganske myke i språket. Vi kunne selvsagt kritisere, men ikke så sterkt som nå. Man kan ikke kvele et samfunn.

83

MK: Men man kan fengsle enkeltindivider.

AK: Selv ble jeg aldri fengslet. Jeg ble flyktning før det kom så langt. Men flere av mine kollegaer ble det. Selv ikke i fengselet sitter forfattere stille. Hvis jeg sammenlikner meg med en av mine venner fra det kurdiske miljøet, Farzad Kamangar, har jeg det bra. Farzad ble fengslet. Garcia Lorca er et mer positivt eksempel. Han ville ikke gi fra seg sin ytringsfrihet og fant til slutt Utvalgte bøker måter å ytre seg på også. Vi som har kommet oss vekk, forsøker å støtte dem som er igjen.

Brødrene Karamasov Fjodor Dostovjevskij MK: Garcia Lorca har blitt en verdensforfatter med internasjonalt nedslagsfelt. Som Fjodor Dostojevskij, som jeg har hørt at du leser.

The Blind Owl Hva gjør at han fortsatt er aktuell i dag, og aktuell for deg?

Sādegh Hedāyat AK: Dostovjeskij skaper helter og forbilder i sine skrifter: en prest, en far, en sønn, en mor som utvikler sin egen karakter. Og Missing Solu ch Dostojevskij lar dem utvikle seg på sin egen måte. Forfatteren stiller Mahmoud Dowlatabadi seg ikke over som en gud, han dikterer dem ikke. Han fokuserer ikke på den gode eller den onde. Han fokuserer på essensen i menneskenes karakter.

Liv, død, kjærlighet, hat er gjenskapt i hans litteraturverk. Dostojevskij skaper bare dialoger mellom mennesker, om rettferdighet og urettferdighet: Han legger en pluralistisk ideologi inn i verket.

MK: Og hva med religion, hvordan er holdningen til religion i verket?

AK: Dostojevskij tar vekk den ideologiske tenkemåten og tar bort det religiøse aspektet. Brødrene Karamasov representerer en samfunnsdebatt.

MK: På hvilken måte?

AK: Dostojevskij har et bredt syn på samfunnsdebatten. Det gjelder kvinnesak, menneskerettigheter; han viser de problemene som andre ikke kan se i samfunnet. Man kan kjenne seg igjen i hans verk på den måten at han synliggjør disse problemene som ellers er skjult. Dostojevskij er en kjempeinspirasjon for meg.

Men jeg vil skrive om mine egne problemer.

MK: Kan du nevne andre bøker som har vært viktige for deg?

84

Ayaz Khonsyawashan

AK: Sādegh Hedāyat er Irans mest berømte forfatter. Den moderne romanens far i Iran. Romanen Den blinde ugla har en flott struktur. Budskapet kan sammenliknes med Dostojevskijs på den måten at Sādegh Hedāyat også viser fram de indre paradoksene til et menneske. Han gjør det på en svært kunnskapsrik måte og bruker både Carl Gustav Jung og andre store tenkere når han lager psykologiske portretter. Han drar også inn de store, allmenngyldige symbolene i sin skriving. Han kan også kalles den iranske nihilismens far. Det handler om både fornektelse og surrealisme. Hedāyat synliggjør disse sakene som eksisterte på både nasjonalt og internasjonalt nivå. Også han ble sensurert, og heller ikke han klarte å leve innenfor regimet.

MK: Ble det særlig vanskelig for ham fordi han var nihilist og så ting som de var?

AK: Han hadde levd lenge nok til å se hvordan den gamle kulturen møter den nye. Samtidig ser han også møtene mellom vestlig og østlig kultur. Han så elendigheten etter krigen og kritiserte moderniteten. Det var da han bodde i Paris. Han ble på en måte tilsidesatt og asosialisert. Til slutt begikk han selvmord. Han kunne ikke finne seg i den tradisjonelle kulturen han kom fra. Men han kunne heller ikke være i den nye kulturen som han kom til. Det gjorde at han ikke kunne bo verken her eller der. Til slutt fant han ut at han ikke likte noen form for levemåte. Ville ikke tilpasse seg noen av dem. Selv om tenkemåten han kom fra, var ansett som en av de mest avanserte og kulturen som sofistikert.

MK: I dag har vi fortsatt konflikter i tid. Men har vi mindre konflikter i rom, i og med globaliseringen? Du kaller jo selv kloden «en stor landsby».

AK: Jeg tror ikke at det finnes en lykke. Jeg tror ingen kan kalle seg heldige.

Som menneske tenker jeg på andre følelser enn «lykke» eller «ulykke». Jeg er ikke redd for å tenke på døden. Jeg vil ikke se like mørkt på ting som Dostojevskij gjorde. Selv i mørket kan man finne fine ting. Det er midt i store kriser at man har evnen til å se gode ting. Men jeg tror ikke at det moderne mennesket kan bli helt lykkelig. Det moderne menneskets moderne tanker gjør ham ulykkelig.

85

MK: Hva er de moderne tankene som gjør det moderne mennesket ulykkelig?

AK: Hvis jeg for eksempel begynner ĂĽ se meg selv som et element i en pakke, i tid eller rom, som begrenser et menneskes mulighet, da blir mennesket bare en maskin, et apparat. Det er den ulykkelige tanken.

86

87

Leikny Haga Indergaard Biblioteksjef Bergen Offentlige Bibliotek

88

Sjefsbiblioteket

Leikny Indergaard

Leikny Haga Indergaard og eg skal møtast på biblioteket. Ved store vindauge sit ein mann. Vindauga går ut mot ein liten sjø av folk. Bystasjonen. Mannen har bøkene nærmast seg. Dei luktar lêr, papir og fingertuppar. Ein gut i barneavdelinga finn Doktor Proktor Dei står ikkje stilt, bøkene mine, (av Jo Nesbø, journ. anm.) og blir glad og høglydt. Ein men endrar seg organisk. slektsgranskar irriterer seg over lydane, men finn seg eit stille rom ein annan plass. Biblioteksjefen tenkjer dagleg på «korleis folk og litteratur kan komme tettare på kvarandre. Folk vil sitje der bøkene er, ikkje på lesesalar, men mellom hyllene.»

Som biblioteksjef er Haga Indergaard både her inne, mellom bøkene, og i det offentlege: Ho har representasjonsoppgåver og gir intervju til journalistar. Ho blir kjend med nye bibliotekarar og deira interesse- og kunnskapsfelt og sørgjer for at bibliotekarane har kunnskap om all slags litteratur. Sjølv fekk Haga Indergaard kvote på skulebiblioteket for at ho skulle konsentrere seg om pensum. Det er skjønnlitteraturen som står henne nærmast. Menneska gjer òg det. Menneska og fiksjonen går hand i hand: Fiksjonen er sfæren for det private og er disiplinen som går inn i tankar og kjensler, alt det som det offentlege ikkje skal ha for mykje av.

MK: Vi skal snakke om boksamlingane dine. Og sidan du er biblioteksjef, vil eg sjølvsagt ha deg i snakk om Bergen Offentlige Bibliotek (BOB). Men du har vel ei samling heime også. Er den ordna etter Dewey-systemet?

LHI: Eg har organisert samlinga mi etter forfattar, og litt etter storleik. Det er ganske praktisk.

MK: Har bakgrunnen din som bibliotekar elles forma samlinga?

LHI: Når ein har så mykje litteratur i nærleiken, har ein eit anna forhold til litteraturen. Det er grenser for kva eg har plass til heime. Eg kastar bøker og gir til Fretex. Dei står ikkje stilt, bøkene mine, men endrar seg organisk. Eg har bøker i alle rom med unntak av badet.

89

MK: Når tar du deg tid til å lese?

LHI: Eg liker best å lese når eg er opplagd. Men det hender jo at eg les noko over natta. Det er ofte dei tjukkare bøkene.

MK: Dette må du forklare nærmare: Dei tjukke bøkene Biblioteksjefens bokhyller les du på ei natt. Dei tynne bøkene treng du meir tid til?

LHI: Dikt, eller bøker som ligg mellom prosa og poesi, Alder på det nyaste private som Jon Fosse, les eg med halv fart. biblioteket hennar: MK: Noko av det fine med Fosse er at det kjem meir frå Under eit år. han. Eg sørgde då Andvake var slutt. Og no kom jammen Olavs draumar.

Alderen til LHI: Eg er einig med deg når det gjeld Andvake. Ein Bergen Offentlige Bibliotek: blir veldig glad når ein møter nokon som har lese det 140 år. same som ein, og som har dei same erfaringane. Eg hugsar ein gong eg snakka med Aslak Sira Myhre. Vi møtte Sorteringsprinsipp heime: kvarandre i historia om ein jomsviking som då han blei Etter storleik, og etter forfattar. tatt som fange, sa at han ikkje ville unngå å bli halshoggen Det overordna sorteringsprinsippet med mindre krigarane hans også blei sleppte fri. for Bergen Offentlige Bibliotek: MK: Har du eksempel på det motsette: at du får tilrådd Spreidd på hovudbiblioteket og seks ei bok, men ikkje liker henne like godt som vennen din?

LHI: Ja, men det handlar gjerne om at ein er på ein filialar i bydelane, i Bergen fengsel og annan plass i livet.

Bjørgvin fengsel.

MK: Mange trekkjer fram Kristin Lavransdatter som ei bok som ein kan lese uansett kva plass ein er på i livet. Kor mange gonger har du lese den?

LHI: Berre ein gong, fordi ho ikkje trefte meg på den måten.

MK: Kva bok har du lese om att?

LHI: Bibelen. Eg las han først som barn. Det var gyseleg kjedeleg innimellom, men det var det ein gjorde.

MK: Er du frå ein kristen heim?

LHI: Det var ikkje så mange bøker der eg voks opp. Eg las Snorre også. Eg lærte 90

tidleg å lese og var snarare enn andre på skulen. Heldigvis hadde eg ein oppvakt lærar. Han gav meg bøker å lese for at eg ikkje skulle kjede meg. Då eg hadde lese ferdig pensum, gav han meg dei kasserte bøkene, dei som var pensum før dei nye bøkene. Då eg gjekk over til skulebiblioteket, fekk eg til slutt kvote, for at eg ikkje skulle lese så mykje at eg gløymde pensum.

MK: Etter folkeskulen blei det landsgymnaset på Voss.

LHI: Eg begynte på A i skulebiblioteket der og las meg gjennom A, B og C, kom til D, strevde meg gjennom Dickens. Eg syntest at det var forferdeleg. Engelsk humor passa ikkje meg. Det har betra seg med åra. Tidlegare i livet mitt var det historia som dreiv lesinga. Eg koste meg til dømes då eg kom til Dostojevskij. Kjende meg att i lynnet, tungsinnet. Eg finn det også hos vestlandsforfattarane på min eigen alder: Jon Fosse, Lars Amund Vaage og Ragnar Hovland. Dei russiske meistrane får deg til å reflektere over ting. Det bygger deg opp. Men for all del, eg les også svisker: krim, drama, skildringar av fæle ting.

MK: Du bygger ikkje akkurat opp under myten om den fredelege bibliotekaren.

LHI: Eg er ikkje så fredeleg, eg liker at det skjer ting rundt meg. Og det å lage bibliotek er meir enn å setje bøker til utstilling. Brukarane våre skal kjenne at dei har noko att for å gå her.

Leikny Indergaard

MK: Du har jobba i bibliotek gjennom mange år. Ser du ei utvikling i måten biblioteka er organiserte og drivne på?

LHI: Å ja, og det er ein av grunnane til at BOB er eineståande. Her har ein både gamalt og nytt. Ein har dei gamle, freda hyllene og lyse rom med store vindauge og sitjeplassar. Folk har lyst til å sitje der bøkene er, og moderne bibliotek må tilby gode møtestader og rom der folk kan trivast.

91

MK: Kvifor vil dei det?

LHI: Svaret mitt blir denne historia: Eg plar fleipe med at folk kan setje seg ned, og så kjem kunnskapen rett inn i hovuda deira. Men eg trur at når dei vil vere der litteraturen er, så har dei allereie byrja å jobbe, lese. Folk flest kjem for atmosfæren. Dei tenkjer på biblioHaga Indergaards utvalde teket meir som ein plass å møtast: ein plass med innhald og meining. Det var ei som sa at biblioteket er ein plass som Det har begynt skal setje i scene kunnskap. Øyvind Rimbereid MK: Korleis set biblioteket i scene kunnskap?

LHI: Vi går gjennom lokala våre og ser på korleis ting bør 80° aust for Birdland vere. Det bør vere noko nytt og spennande. Dei som driv Frode Grytten slektsgransking, treng ro. Ungar må få lov til å lage lyd, osv.

MK: Du reiser mykje gjennom det internasjonale arbeidet Harry Potter-bøkene ditt. Kva les du då?

J.K. Rowling LHI: Då eg var i Kina, las eg mykje skjønnlitteratur. Emigrantlitteratur er det lettaste. Ville svaner (av Jung Chang, journ.

Halvbroren anm.) hugsar eg godt. Men det er fleire bøker eg ikkje fullfører.

Lars Saabye Christensen Eg er blitt meir og meir interessert i anslaga i bøker. En dag i Ivan Denisovitsj’ liv (av Aleksandr Solsjenitsyn, journ.anm.) hugsar eg godt; eg har òg lese at forleggjaren stod opp og kledde på seg findressen då han hadde lese første sida i den boka, for han forstod at det var eit meisterverk som kravde høgtid.

MK: Er det greitt å ikkje ha komme seg gjennom alle bøkene ein skal ha lese?

LHI: James Joyces Ulysses kom eg meg ikkje gjennom. Eg trur det var fordi boka var på den same pensumlista som Strindbergs Det røde rommet, og å lese dei samstundes blei for mykje.

92

Jarek Semik (48) — Fana Det onde øyet av Stig Sæterbakken er en glimrende skrevet essaysamling. Den kretser rundt temaet «det onde», som av forfatteren betraktes som en latent egenskap ved den menneskelige natur.

Ondskapen og volden fortrenges, fordømmes og forties av vår moderne sivilisasjon.

I vår moderne kultur er de onde barbarene alltid «de andre». Vi er «de siviliserte som regner oss for vel forsikret mot ondskapen gjennom avstandstagen alene», sier Sæterbakken i det første essayet i samlingen Det onde øyet. Dette er noe å reflektere over med tanke på at 22. juli ble gjennomført av en av «våre egne» forsvarere av den europeiske kristne kulturen. I essaysamlingen er det litteraturen og litterære verk som er utgangspunktet for forfatterens refleksjoner rundt det ondes problem.

Ifølge Sæterbakken er det litteraturen som er i stand til å bevege seg fritt i ytterkantene av den menneskelige natur, som vår overfladisk korrekte sivilisasjon forsøker å fortrenge så godt den kan.

Våre lånere

Anbefalinger Mesteren og Margarita Mikhail Bulgakov Ferdydurke Witold Gombrowicz Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten Kjell Askildsen Min Kamp 1,2 og 6 Karl Ove Knausgård Forføreren Jan Kjærstad Det onde øye Stig Sæterbakken

les hele intervjuet på www.bergenleser.no 93

Pedro Carmona-Alvarez Forfatter og musiker

94

Hvit hund gladhopper

Pedro Carmona-Alvarez

Et par forlagte lesebriller ligger på callingsystemet til bygården hvor Pedro Carmona-Alvarez bor. Forfatteren, musikeren og ikke minst leseren leier en treroms i Strandgaten ytterst på Nordnes. Han bor i stadig større kåker. Men det blir likevel aldri nok plass til bøker Da jeg var barn, drømte jeg og arbeidsplass for Pedro. Bøker er arbeidsplass. om et hus helt fullt av bøker.

Da Pedro Carmona-Alvarez var 11 år, snakket og skrev han spansk og norsk flytende. Allerede da, seks måneder etter at familien kom til Norge fra Chile, skrev Carmona-Alvarez sitt første foredrag på norsk. Familien var politiske flyktninger.

Pedro ble snart omfavnet av klassekompiser, naboer, lærere, av hele samfunnet, virket det som, på Kolbotn. Han spilte fotball og i band, var god til å stupe og hadde draget på jentene. Da han var femten, førte han lister over bøkene han hadde lest. Den første lista var på femti. Den kom opp i 200. Han mistet tålmodigheten, sluttet å telle, brukte tiden til å lese og til å skrive to romaner, tre diktsamlinger, redigere fem Signaler (Cappelen Damms årlige debutantantologi, journ. anm.) og to diktantologier, skrive en essaysamling, utallige enkeltessays, bokessays, låttekster, foredrag og mer.

Pedro skrev ferdig en roman i går kveld og begynte på en ny roman med det samme. Den jobbet han med til seks denne morgenen. Han skal jo ha fri i dag. Han skal bare sitte i intervju i et par timer, hjemme-hos-intervju, mellom hyller fulle av bøker som han har samlet siden han var cirka femten.

MK: Beskriv boksamlingen din.

PCA: Den er overfylt. Innholdet er flott.

MK: Det første som slår meg når jeg kommer inn her, er mengden av bøker.

PCA: Da jeg var barn, drømte jeg om et hus helt fullt av bøker. Det skulle være bøker overalt. Faren min samler på alle mulige ting, som gamle radioer, klokker, aviser, masse blader. Den rotete estetikken har alltid tiltalt meg.

95

MK: Og for deg ble det da boksamling.

PCA: Da var jeg femten, skrev jeg bøkene som jeg hadde lest, på en liste. Hver nye bok var en viktig hjørnestein. Da jeg flyttet til Bergen i 93–94, tok jeg med meg bøker hit. Man setter en sånn samling sammen med veldig omhu og gjør det intuitivt.

Pedro Carmona-Alvarez’ MK: Hva slags system er bøkene sortert etter? boksamling PCA: Da vi (Carmona-Alvarez og samboeren Eva Lene, journ. anm.) tok noen flasker vin en kveld, Boksamlingens alder: Bøkene ble begynt samlet da han gikk på fant vi ut at vi ville kategorisere boksamlingen. Selv Katta som tenåring og stjal Leonard Cohens om jeg er en rotete fyr, liker jeg å finne ting. Før var det som å lete etter en flis i et system som ikke Beautiful losers fra skolebiblioteket. fantes. Derfor har vi bøkene nå organisert etter poesi, spansk, musikk og samfunn.

Fysikk: MK: Har du ingen kategori for romaner?

Sju store og tre mellomstore Billy-hyller fra PCA: Romanene er overalt.

Ikea, stående på stua.

MK: Er dette utsagnet ditt om romanen som sjanger også, i tillegg til dens plassering i Sorteringsprinsipp: bokhyllene?

I kategoriene spansk, poesi, samfunn, musikk.

PCA: Nei, det handler bare om at man ikke kan kategorisere romaner. De ligger sammen med reisebøker, novellesamlinger.

Romansjangeren er en bukse du kan bruke til alt.

MK: På essaysamlingen din, Hjemmelekser, står det at den boka er en T-skjorte.

Boka er et signal til verden om hva du står for. Hjemmelekser handler mye om litteratur som har betydd noe for deg og ditt forfatterskap. Er også de bøkene «T-skjortebøker»?

PCA: T-skjortebøkene er de fine, små bøkene. Døden i Venedig (av Thomas Mann, journ. anm.), The Catcher in the Rye (av J.D. Salinger, journ. anm.), mikroromaner, uten at det har noe med størrelse å gjøre. Ville detektiver av Roberto Bolaño er også en T-skjortebok.

MK: Og Ville detektiver er tykk. Det er også gjennombruddsromanen din, Rust.

96

Pedro Carmona-Alvarez

Før dette var du først og fremst poet for meg. Kan du si noe om forholdet mellom sjangrene?

PCA: En god roman er poesi. Poeter som romanskrivere liker jeg godt.

Poetene ser annerledes. De har korte følelser. Kirurgiske inngrep. Gode romanforfattere fyller lerretet med poesiens vanvittige blikk. Den dårlige romanen insisterer på at verden er normal. Den opprettholder litterære konvensjoner og bestemmer hvordan folk skal se ut, hva de skal gjøre. Til slutt blir de bare noen dukker som handler ifølge en norm. Poesien, altså den poetiske romanen, kan dykke ned i et grunnvann, en intens brønn. Moby Dick er en sånn roman. Prosaen, derimot, kan uten å ha et problem med det reise seg og hente et glass vann. Det er derfor prosaen er så flau.

MK: Hvordan ser du at prosaen er flau?

PCA: Romanen kan være pinlig berørt. Den har på seg en altfor stor gul dress uten at den selv vet hvorfor den har den på seg.

MK: Hvorfor blir det sånn?

PCA: Man blir så redd. Romanforfatteren får vite at her kan du gjøre hva du vil. Men du skal faen meg være god til å fortelle historier også. Du kan forsøke å skyve stoffet ut døra. Men en god roman er den fyren som sitter ved bålet og forteller den historien, den som folk hører på.

MK: Hva er «skjønnlitteraturen», som skal ha plass til alle sjangre?

PCA: Skjønnlitteratur er å finne på ting. Har man bare en tavle og kritt, kan man finne på ting. Alle sjangre av skjønnlitteratur kan være relevante for arbeidet mitt.

La oss si at jeg sitter og skriver på mitt eget stoff og har jobbet med et tekststrekk på ti sider. Da reiser jeg meg, leser et eller annet på den motsatte siden av tekstskalaen og får åpenbaringer. Finner jeg ingen tone i det jeg selv gjør, kan jeg lese

97

en novelle av Alice Munro og finne tonen der. Av og til er det et bilde. Jeg kan låne trekk til en karakter. Det kan også handle om språk.

MK: Jon Fosse opererer også med en tredje instans, som ikke er forfatteren eller fortelleren, men noe mystisk.

PCA: Jeg er interessert i den prosessen det er å si noe. Utsigelsesutvalgte bøker prosessen går sånn Hey, hey, hør her! Og så begynner man å fortelle denne historien. Jeg liker å se på hva som gjør en historie god, hvilke Ville detektiver muligheter som finnes for å elte stoffet.

Roberto Bolaño MK: «Pedro» og «poet» har alltid gått hånd i hånd for meg. Rust ble hovedbok i bokklubben Epp høsten 2009. Er du på vei til å finne en ny identitet nå, som romanforfatter?

PCA: Når jeg jobber med romaner, savner jeg det å knekke stoffet Døden i Venedig opp, skrive poesi. Når jeg sitter i studio og lager plate, savner jeg det å Thomas Mann skrive, når jeg skriver, vil jeg lage musikk.

MK: Du skrev ferdig en roman i går kveld og begynte på en ny i natt. Du lager plate, antologier. Når får du tid til å lese?

PCA: Jeg leser om ettermiddagen og kvelden. Skriver om morgenen. Å lese bøker er lett. Å skrive er vanskelig. Jeg har et håp om å lese alt som står i disse hyllene. Med unntak av den der Murakami-boka (peker på en gul og rosa bok).

MK: Hvorfor har du bøker av Murakami hvis du ikke liker ham?

PCA: Anbefalinger fra folk som du liker, og som sier dette er the shit. Men folk leser så forskjellig. Alle som jeg har et nært forhold til, finnes utenfor det litterære feltet. Stort sett snakker jeg med folk om bøker på samme måte som ikke-musikere snakker sammen om musikk.

MK: Hvilke signaler sender man til folk når man forteller om hva man leser?

PCA: Masse! Det man gjør som voksen bokleser, likner det man holder på med som ungdom.

MK: Hvorfor er avisene fulle av spalter som handler om alt det man ikke har lest?

PCA: Man går rundt med en form for dårlig samvittighet for det man tror man The Catcher in the rye J.D. Salinger

98

Pedro Carmona-Alvarez

ikke kjenner. Eller, som for meg er mer interessant: Det man ikke har lest godt nok. Tore Renberg kan skryte av å ha lest Forbrytelse og straff (Fjodor Dostojevskij, journ. anm.) som tolvåring. Noen synes det er imponerende. Andre synes ikke at det er så imponerende.

MK: Hva leste du som tolvåring?

Fra årets Mammutsalg PCA: Fra jeg var liten, leste jeg masse romaner, Lars Saabye Christensens tidlige romaner, som Beatles, eller Ambjørnsens Hvite Bob Dylan In America Niggere, åttitallsromanene.

Sean Wilentz MK: Etter en tid med 9–16-jobb er du tilbake som forfatter på fulltid. Trives du?

PCA: Jeg sluttet i jobben og oppdaget at jeg fikk så mye å gjøre.

Nå skal jeg gi ut de tre romanene og denne plata.

MK: Det skal du gjøre mellom bokhyllene, sammen med hunden.

PCA: Hunden og jeg hører på Miles Davis sammen.

A widow’s Story Joyce Carol Oates og en quizbok

99

Elisabeth Armand Bergenslitteraturens Grand Old Lady 100

bitter sjokolade og søte bokminner

Elisabeth Armand

Historien om Elisabeth Armands boksamlinger begynner da hun er nitten år og gifter seg med Eilif Armand. Mannen er skuespiller, men er mindre interessert i teateret, han er mer litterær. Halve lønnen hans går til bøker. Armand anmelder bøker for Arbeiderbladet, avisen som nå heter Dagsavisen. Det blir et stort bibliotek ut av dette, som familien tar med seg da de flytter fra Oslo til Langeveien i Bergen. Der får Elisabeth jobb hos Elisabeth har, gjennom tiår Forfattersentrum Vest og får tilsendt det meste som blir med lesing, gjort vitenskap ut gitt ut av norsk samtidslitteratur generelt og vestlandsav lesesituasjonen. forfattere spesielt. Samtidig anmelder Elisabeth bøker for Norli og får lesereksemplarer. Samlingen i Langeveien vokser. Eilif går bort.

Elisabeth sitter igjen alene i et hus av bøker. Med hjelp av Gunnar Staalesen og andre venner organiserer hun et stort boksalg. Køen står flere hundre meter nedover veien. Willy Dahl legger femti tusen på bordet og plukker med seg nesten hva han vil. Studenter venter til de andre har handlet, på at tiden skal gå og restene bli rabattert. Bare prakteksemplarer og affeksjonsobjekter tar Elisabeth vare på, som bøker hun har fått fra venner, fra forfatterne selv. Disse står nå i fire ganger to meters hyller i stua hennes i Haugeveien 9, Nordnes. Godstolen hennes står under hyllene. Over den en god leselampe. Elisabeth har, gjennom tiår med lesing, gjort vitenskap ut av lesesituasjonen. Leselampen står i en helt presis stilling i forhold til stolen, bokhyllen og kaffebordet. Pæren er rettet mot boksidene i en spesiell vinkel. Ellers er stua bare belyst av stearinlys. Slik er det at vi får følge skumringen i tiden vi deler, fra 17.00, da hun nettopp har spist middag, mot kvelden, en lørdag i mars. Elisabeth byr på bitter sjokolade og sterke historier fra et langt liv med sin mann, fire døtre og gode venner som Inger Hagerup, Johan Borgen og Georg Johannesen: MK: Når og hvorfor begynte du å lese bøker?

EA: Vi bodde i Oslo da, med våre døtre. Jeg var så irritert fordi det var så mange dårlige ungdomsbøker på det tidspunktet. Det var først i Sverige at man 101

skrev gode bøker for barn og ungdom. Men så kom trenden til Norge også.

MK: Du måtte anmelde bøker av norske forfattere. Noen måtte du gi dårlig skussmål. Litt senere skulle du bli norske forfatteres beskyttende «tante» gjennom ditt arbeid i Forfattersentrum. Hvordan var den overgangen?

Armandske bokhyller EA: Jeg ble gode venner med forfatterne. Det var Alder: både godt og dårlig for anmelderiet. Men jeg har også Bokhyllen ble opprettet da Armand flyttet fått være med på å hylle forfatterne: Vi (Armand og til Nordnes for 12-13 år siden. en gruppe fra Forfattersentrums styre) stiftet Amalie Skrams Selskap. Sammen med de andre har jeg vært Fysikk: med på å gi prisen til kvinner jeg har beundret, som Liv En eneste bokhylle står igjen. Den står Køltzow, Bergljot Hobæk Haff, Linn Ullmann og Tove sentralt i stua, rett bak lesestolen.

Nilsen. Jeg leser absolutt hele tiden og prøver å finne fram til de beste.

MK: Har du sittet i komiteen i år også?

Sorteringsprinsipp: Forfatterskapene som er mest sentrale i EA: I år også. Men hvem som vinner, kan jeg selvArmands liv, befinner seg i tilnærmet arm- sagt ikke fortelle deg nå. Vi har et arrangement den lengdes avstand fra lesestolen.

22. august i forbindelse med prisutdelingen.

MK: Hvorfor henger prisen så høyt?

Helhetsinntrykk: EA: Det er fordi flotte forfattere har fått den.

En eklektisk og stødig samling bøker, hvor lesestolens plass er like viktig som hyllene.

MK: Det har vært jobben din å være på forfatternes side og hjelpe dem med det praktiske og med organisering. Du virker naturlig glad i forfattere.

EA: Jeg minnes Aksel Sandemose, og Inger Hagerup var en god venninne av meg. Vi bodde like ved hverandre på Sørlandet. Hun kom henrykt til meg om morgenen og sa «nå har jeg laget noen nye vers». Inger var en fantastisk lyriker.

Hun var veldig alkoholisert. Men skrive, det kunne hun likevel. Men det var problematisk, det med alkoholen.

MK: Sto libertinerbohemmyten sterkere for ti, tjue, førti år siden enn den gjør nå?

102

EA: Jeg ser en utvikling. Det har skjedd over veldig lang tid. Og det er jo over 18 år siden jeg sluttet i Forfattersentrum. Enda mer har nok skjedd nå.

MK: Man liker å si at flere forfattere sitter på kontor nå. Men i praksis er det de færreste som har råd til det. Men forfattere på den tiden satt på hytter på Sørlandet?

EA: Aksel Sandemose og Johan Borgen hadde også et landsted der. Også Borgen var en kjær, kjær venn av oss. Han kunne også komme over og si: «Nå har jeg skrevet noen nye vers om Mumle Gåsegg.» Jeg har i senere tid hygget meg veldig med å lese biografien om Johan Borgen. Det var så morsomt, og særlig fordi vi kjente ham. Vi kjente ham igjen, og vi kjente igjen opplevelser som vi har hatt sammen med ham.

MK: Hva liker du best ved Borgen, som forfatter?

EA: Han er en glimrende skribent. Han har flere ben å stå på og skriver både lette ting, morsomme ting, noveller, jeg liker så godt Lille Inga fra Mumle Gåsegg. Ellers har han jo gjort Lillelord-trilogien.

MK: Jeg ser Borgens verk stå sentralt der i hyllen, rett bak deg. Og der er Kjell Askildsen.

EA: Askildsen er så god. Han har slikt et språk.

Han skriver langsomt og lite, men det er så tett, nei, jeg kan ikke beskrive det. Men noe jeg kan beskrive, er den første gangen jeg leste Jon Fosse. Vi bodde i Langeveien da, og jeg husker at jeg gikk meg en tur ned veien etterpå. Jeg tenkte og tenkte, dette er en stor dikter. Det var den knappheten i språket igjen. Jeg kan ikke forklare det, men jeg ser det for meg. Jeg ser setningene.

MK: Var dette før man begynte å snakke om ham som nettopp en stor dikter?

Elisabeth Armand

103

EA: Jeg var den første av oss til å trekke ham fram. Jeg husker at jeg sa at «dette er et geni».

MK: Du har redigert en samling tekster om Bergen, av bergensforfattere. Blant andre Georg Johannesen skrev et flott bidrag til den boka.

Utvalgte forfatterskap EA: Georg Johannesen var en god venn. Det var forferdelig at han døde. Ham har jeg kjent i alle år. Men han var også en raring.

Johan Borgen Han sa ifra og var stor i kjeften. Han kunne også være riktig skarp.

(1902-1979) Jeg likte ham veldig godt.

MK: Du klarte nesten å hente fram Agnar Mykle etter flere år Kjell Askildsen med et noe anstrengt forhold til offentligheten.

(1929- ) EA: Jeg skulle finne festspilldiktere. Jeg kjente Mykle veldig godt, men visste at han var blitt litt sprø etter alt som hadde skjedd Inger Hagerup ham. Jeg sa til ham at han kunne bli festspilldikter, men at han ikke (1905-1985) trengte å stille opp i offentlige sammenhenger. Da sa han ja, kanskje det. En journalist her i byen fanget dette opp på et vis. Han gikk på døra til Mykle, ringte på og spurte han ut om dette. Mykle ble rasende og ombestemte seg. Som Forfattersentrums representant måtte jeg møte pressen og publikum og si at nei, dessverre, det fikk vi ikke til. Det ble pinlig.

MK: Er du, som har kjent så mange forfattere, og som samtidig leser så mye, flink til å skille mellom verk og personer?

EA: Ja, du må det.

MK: Kan du si noe om det – i forhold til det å anmelde bøker eller vurdere forfattere for Amalie Skram-prisen?

EA: Alle disse som jeg har gitt pris til gjennom Amalie Skram-selskapet, har jeg kjent og lest.

MK: Hvordan fikk dere denne prisen etablert?

EA: Det begynte med at en forretningskvinne her i byen, Marianne Mjelve, solgte forretningen sin. Hun bevilget da penger til prisen. Men etter hvert måtte 104

hun slutte å gi disse midlene. En bank tok over jobben med å donere.

MK: Å diskutere habilitetsspørsmålet i Litteratur-Norge er vel tilnærmet umulig. Alle kjenner alle. Likevel har man en bevissthet om dette med å sitte i bevilgningsutvalg når man kjenner forfattere personlig. Man snakker kanskje ikke så mye om dette: Hvordan møter man sin venn forfatteren etter at man har lest en bok av ham som man ikke likte så godt?

EA: Det er et problem for meg når jeg leser en bok som jeg ikke liker. Nå sier jeg bare «tusen takk for forestillingen» eller «tusen takk for boka». Som anmelder har jeg skrevet veldig kritisk om enkelte bøker. Jeg husker at det var en som var så sint da jeg skrev om boka hans. Han ble så sur og skrev et langt brev. Jeg svarte, skrev «Dessverre, men jeg måtte si det».

MK: Du er direkte, du også, som Georg Johannesen. Opplever du at forfattere setter pris på at du er direkte?

EA: Forfattere er ingen ensartet gruppe.

Elisabeth Armand

MK: Hvor mye vet du om livet til forfatterne du har jobbet med?

EA: Altfor mye. Mye mer enn jeg kan fortelle deg. Men jeg kan si at de har måttet jobbe med alt mulig rart for å finansiere forfatterskapet sitt.

MK: Og du har vel hjulpet dem med inntektservervelse?

EA: Forfattersentrum har et styre, som bestemte hva jeg skulle gjøre. På den tiden var mange i styret menn. Jeg har gjort alskens for dem, har organisert skoleturneer, foredrag og etter hvert opplesninger med forfattere. Den aller første gangen det skjedde, var på Den Nationale Scene. Det var en stor hendelse da vi kunne invitere folk til å komme og lytte til forfattere. Senere arrangerte vi en stor utstilling i Kunstforeningen. Det var bilder, musikk og ord framført fra scenen.

I to uker hadde vi dette gående. Vi kalte det Vestlandet i bilder, ord og toner, du verden for et flott arrangement.

MK: Hvordan sto det til med den finansielle siden av ting på den tiden?

EA: Mye av arbeidet mitt handlet om å søke om penger. Budsjetter var en stor del av arbeidet. En mann hadde ansvar for dette arbeidet før jeg kom inn i bildet.

105

De bad meg om å ta over og gav meg tre måneder til å vise at jeg klarte det. Jeg klarte det med glans og ble fast ansatt.

Kvinnelige favoritter Armand har vært med på å gi Amalie Skram-prisen til:

MK: Jeg vil tilbake til DNS og den første opplesningen. Til da hadde – om noen – skuespillere hatt jobben med å lese litteratur høyt. Hvem foretrekker du som framfører av litteratur: skuespilleren Merethe Lindstrøm, Liv Køltzow, eller forfatteren?

Bergljot Hobæk Haff, Bjørg Vik, EA: Jeg tror at forfattere leser stoffet sitt bedre Marit Tusvik, Britt Karin Larsen, enn hva skuespillere gjør. Noen skuespillere kan Hanne Ørstavik, Toril Brekke, lese, men på langt nær alle. Og så har man dem Margaret Skjelbred, Torunn Ystaas, som spiller litt samtidig og bruker kroppen sin Cecilie Enger, Ragnhild Nilstun, mens de leser. Jeg har kommet til at forfatterne Tove Nilsen, Herbjørg Wassmo, leser best. Eilif holdt i sin tid kurs for forfattere.

Cecilie Løveid, Eldrid Lunden, Lesekurs. Han sa «opp med nakken» og fikk dem til Merethe Morken Andersen, å rette blikket utover.

Linn Ullmann og Mirjam Kristensen.

MK: Din mann og du fikk fire døtre. To av dem lever av å være skuespillere. Jeg hørte Gisken framføre Tor Ulvens kortprosa på Nationaltheatret i fjor. Har hun med seg Ulven fra deg?

EA: Alt hva jeg har lest, har jeg fått barna mine til å lese. Alle ungene mine har vært svært interessert i bøker. Det begynte med at Eilif leste høyt for meg. Barna lyttet, noen ganger slik at vi visste det, men andre ganger tyvlyttet de. Det var om natten, det, Eilif kunne lese for meg til klokken var tre-fire om natten. Selv sov han ut neste morgen, til halv elleve, før han løp til teateret. Jeg måtte opp for å stelle de små jentene våre. Det var en tid med dårlig søvn.

MK: Det høres vidunderlig ut.

EA: Det var det. Jeg savner ham så forferdelig. Da han døde, ble jeg så nedfor.

Hvorfor døde du? spurte jeg og skjelte ham ut fordi han var død. Disse setningene ble et utgangspunkt for min egen skriving. Jeg var over åtti før jeg debuterte som skjønnlitterær forfatter med Gammel dame med rødvin. Det er utrolig hva man 106

Elisabeth Armand

kan gjøre for å holde sorgen på avstand.

MK: Du sier hele tiden at du ikke skriver noe selv. Men du debuterte, skrev en andrebok og har redigert antologier.

EA: Jeg hadde skrevet noen dikt tidligere, som jeg sendte inn. Men jeg hadde aldri tenkt å skrive. Å skrive var fremmed. Jeg var alltid mest opptatt av dem som skrev, og av å vurdere dem. Da Eilif døde, fikk jeg et behov for å uttrykke meg.

MK: Finner du også trøst i å lese bøker, etter din manns bortgang?

EA: Å ja. Jeg leser nå Allende (Isabel, journ. anm.) igjen, en bok som heter Den endeløse planen. Jeg leser Å skrive var fremmed. Jeg hele tiden. Jeg må følge med, for Amalie Skram-prisen. var alltid mest opptatt av dem Alle i utvalget leser mye for å kunne velge prisvinneren. som skrev, og av å vurdere dem.

I tillegg til at så mange leser så mye, har vi også en trygghet i at jeg har kjent forfatterskapene gjennom mange år.

MK: Du leser mye nytt, men har også tid til å lese noen bøker om igjen?

EA: Ja, og det er fantastisk morsomt fordi jeg husker hvert ord og hver setning når jeg leser om igjen: Jeg har lest noen gamle opp igjen, som Sandemoses første bok (Mytteriet på barken Zuidersee, journ. anm.), som begynner med en scene fra Kjerringvik. Her mistet han sin kone og sønn. Det var sterkt. Livet var så sterkt.

MK: Når tar du deg tid til å lese?

EA: Fire timer om morgenen og noen timer om ettermiddagen. Men jeg kan ikke lese Knausgård, den er for tung! Jeg har bare sett bilder av disse bøkene og vet at det ikke går, sånn fysisk sett. Jeg har ikke sterke nok armer til å holde boka oppe.

MK: Knausgård har lest inn deler av førsteboka si for NRKs Verdt å lese. Man bygger nå ned Verdt å lese og legger det inn under Radioteatret. Det går ut over sendetiden til både litteraturopplesing og radioteater. Mer radiotid går til metaprogrammer hvor journalister lager stoff om litteratur. Hva synes du om det?

EA: Jeg hører en del ting på radio. Men jeg synes at de snakker for mye om litteraturen. Jeg synes at det er mer spennende å høre mer av litteraturen.

MK: Din datter Gisken låner stemmen sin til en rekke innspillinger hos blant annet Lydbokforlaget.

107

EA: Gisken er fabelaktig til å lese høyt. Hun kan lese fire timer i strekk. Forlagene liker det godt. Andre skuespillere må stadig ha pauser. Gisken leser og leser.

MK: Bruker du selv lydbøker?

EA: Nei, jeg må ha boka i hånden. Og jeg vil ikke ha lesebrett. Jeg er så inderlig takknemlig fordi jeg har helsen og øynene og er i stand til å lese.

MK: Har du blitt en kresen leser?

EA: Ja, jeg legger fra meg bøker som ikke fenger meg.

108

Tone Wang-Andersen (12) — Fana Hvilken bok er den første du husker?

Jeg husker boka Hvem skal trøste knøttet av Tove Jansson.

Den var både mystisk og skummel, og jeg ville alltid lese den om og om igjen. Det skumleste og beste var når knøttet møtte hufsa: «Og knøttet sa: Det her blir ikke lett, for hufsa er det verste jeg har sett.

Først pigget han seg opp med en avsindig krigersk dans, så bet han til av all sin kraft i hufsas kalde svans, og hufsa ble så hufsen at hun sprang til skogs og skrek, og på en sten satt nurket, imponert og meget blek.»

Våre lånere

Anbefalinger Hvem skal trøste knøttet Tove Jansson Flekkmonsteret bygger harefelle Vetle og Hallgeir Opedal Rebusløpet Bjørn F. Rørvik Historien om Potet-Isaksen Eoin Colfer Harry Potter-bøkene J.K. Rowling Den store djevelkrigen Kenneth Bøgh Andersen Tonje Glimmerdal Maria Parr Hei, det er meg!

Nina E. Grøntvedt les hele intervjuet på www.bergenleser.no 109

Erlend Geirssøn Høyersten Sjef for Kunstmuseene i Bergen

110

Å ta ut en bok er å gripe verden

Erlend Høyersten

— Noe å drikke?

— Kaffe?

— Espresso? Americano? Latte? Dobbel? Med soya? Å komme inn i hjemmet var for privat, mente Erlend Høyersten, og inviterte meg heller til sitt andre hjem, til Kunstmuseenes Kafé Smakverket. Jeg kom tidlig for å snuse rundt i bokhandelen, Høyerstens andre boksamling. Som sjef for Kunstmuseene i Bergen er han også sjef for den største kunstbokhandelen i Bergen. Her står Futuristisk Umiddelbart har jeg et følelseskokebok (Filippo Tommaso Marinetti, journ. anm.) messig forhold til bøker. ved siden av Kurt Johannessen, kataloger ved siden av barneboka Freddy av Marvin Halleraker, og bøker som er kunstobjekter i seg selv. Noen av disse bøkene har Høyersten hjemme også. Han har gjerne bøker helt tett på seg. Han liker følelsen av tunge bøker i fanget og av lette bøker over vannet i badekaret. Bøkene som han har hjemme, kan han slenge i veggen eller ha sympati for. Men nå møtes vi mellom bøker som fortsatt ikke har vært gjennom Høyerstens hender, til en samtale om bokens mange dimensjoner: om den kan ha romlige egenskaper, og om det er dette som gjør enkelte fortellinger bedre eller sterkere å være i. Og selvsagt om Høyerstens liv som lesende.

EH: Jeg har vokst opp i et hjem med ekstremt mye bøker. Min mor og far har både kunstbøker, romaner, de store klassikerne og mye dikt og er generelt svært litteraturinteresserte. Umiddelbart har jeg et følelsesmessig forhold til bøker.

Jeg er den som setter nesen ned i bøker: jeg var innom en bokbutikk forleden og merket at jeg har savnet bokbutikker. Jeg har blitt begeistret for bøker fordi de ble representanter for kunnskap. Jeg sluttfører de fleste bøkene jeg begynner på.

MK: Hvilke av bøkene som finnes i denne butikken, er også relevante for deg eller sier noe om deg?

EH: Alle!

MK: Beskriv din boksamling hjemme.

111

EH: Den består mye av kunstbøker, arkitektur, design, skjønnlitteratur, bøker jeg ikke skjønner hvor kommer fra, «søren, hvorfor er den der?» En bok som vi plutselig fant, som ingen av oss kunne huske å ha kjøpt, kokebøker.

MK: Hvilke bøker har du der som du kan dra fram i minnet?

EH: Jeg husker Taschens serie av billige kunstbøker. De var billige for meg som student å kjøpe.

Erlend Høyerstens Boksamling taschenbøkene er som suvenirer over den tiden da jeg var søkende og fortsatt ikke visste helt hvor jeg skulle gå.

Bokhyllenes alder: Hyllene er en idé unnfanget da familien MK: Husker du førstegangsopplevelsen av å lese flyttet til Bergen for 2,5 år siden. de bøkene?

EH: Jeg husker lyden av kneppet da jeg åpnet dem Fysikk: den første gangen. Nå er de slitne. Jeg klapper dem Kasser! Bøkene ligger i kasser på loftet på skulderen nå. Jeg elsker at når jeg er ferdig med en eller kasser har funksjon som hyller. bok, så ser den brukt ut: Jeg liker det visuelle med en pocketbok som står som en vifte etter at du har lest den.

Sorteringsprinsipp (hvordan bøkene MK: Hva sier din far, psykiateren, om at du har et kan bli sortert når hyllene er på plass): slikt kroppslig forhold til bøkene dine?

Ikke ordnet etter tema eller farge. Bøkene EH: Min far? Han klemmer sine bøker! Et hus uten får plass der hvor det er plass, etter bøker er som en kropp uten sjel. Vi har to etasjer, og innfallsmetoden. gleder oss til å sette opp bokhyller. Det er rart med det, men både jeg og min kone må se bøker daglig.

Jeg kan ikke forestille meg et hus uten bøker.

MK: Det finnes tapet med bilde av bokrygger.

EH: Det er trist! Men det gjør det mye lettere å flytte. Men å ha et rom fullt av bøker er å ha hele verden rundt seg. Fortid, samtid, parallelle universer i et avgrenset rom. Å ta ut en bok er å gripe verden.

MK: Hvis Bergen var en bok, hvilken bok ville den ha vært?

EH: Den stundesløse. Men selv om Bergen ikke er gammel som by i europeisk perspektiv, så er det med en viss stolthet at man ser tilbake på den som Skandinavias 112

største kulturby. Jeg ser etter sammenhenger mellom det bergenske lynnet og byens historie som handelssted og transitthavn.

MK: Som kunsthistoriker, men også som en som har litteratur grunnfag: Forholder du deg mest til fortellingen og innholdet eller til bøker som objekt?

EH: Begge deler. Jeg har bøker på iPad som jeg forsøker å lese. Men jeg får det ikke til. Jeg savner taktiliteten og kvaliteten, tyngden, det å ligge om kvelden og holde en bok i hånden.

Form og innhold går hånd i hånd.

MK: Du bruker mange ord som er relatert til kroppen: hånd i hånd, og det å ha boka tett på kroppen. Hva gjør det med forholdet ditt til boka?

EH: Det er noe med å se at boka er sliten, og at jeg er sliten. Det lager en forbindelse mellom boka og kroppen. Jeg forholder meg til en bok som en del av verden. En bok kan du også lese i badekaret, og du kan slenge den i veggen.

MK: Hvem er boka?

EH: Boka er en slags forlengelse av meg: Når du leser en bok, er du i et fagfelt, i en historie, du glemmer hvor du er, hvem du er: Bokens magi som objekt er at boka forfører deg.

MK: Velger bøkene dine deg, eller velger du bøkene? Altså: I hvor stor grad sier bøkene noe om hvem du har hatt lyst til å være?

EH: Det er en stor sammenheng mellom bøkene og min identitet. Som museumsdirektør mener jeg vi skal lese for å bygge oss selv. Bøker er ikke en forbruksvare i den forstand at tiden skal gå. Det er mer som melk når man er liten. Å drikke melk som barn gir byggesteiner til det å vokse.

MK: Du har nylig skrevet en kronikk i BT om hva kunst gjør med oss. Kan du si

Erlend Høyersten

113

noe mer om dette, hvorfor man skal tenke over hva man stapper i hodet?

EH: For en stund siden leste jeg en notis om et eksperiment der man hadde målt hjerneaktiviteten til amerikanere under ulike aktiviteter og gjøremål. Forsøkspersonene hadde høyere hjerneaktivitet Man kan se på museer og biblioteker når de sov, enn når de så på TV. Det er tankevekkende! Litteratur har evne til å skape som mentale treningssentre, som reflekterte mennesker, du trener hjernen. Man mentale ernæringsstasjoner. kan se på museer og biblioteker som mentale treningssentre, som mentale ernæringsstasjoner. Vi lever jo i et samfunn hvor vi søker en høy grad av komfort. Vi velger mye vekk hvis vi møter motstand.

MK: Hva skal vi gjøre heller enn å velge noe vekk?

EH: Noen ganger må vi bare slite oss gjennom det, jobbe for å skape eller finne mening. Det er en øvelse som jeg mener er ekstremt viktig for et samfunn, for refleksjonsnivået og betraktningsnivået. Det trenger demokratiet. Mange sliter seg ut på Birken eller på treningsstudioet, jeg skulle ønske flere også slet seg ut på kultur.

MK: Hva leser du for å få motstand?

EH: Den største og tyngste boka jeg kan finne. Nei, jeg leter ikke bevisst, men det er fint når det oppstår. Jeg liker også det lette, der du bare tas med på et eventyr.

MK: Skjønnlitteratur eller sakprosa?

EH: Faglitteraturen min har formet meg. Mye skjønnlitteratur har påvirket meg.

Det er så deilig med kunsten: Du absorberer den. Du lærer og justerer din egen oppfatning av verden.

MK: Kan du nevne titler?

EH: Min far dytter på meg russiske 1800-tallsklassikere. Han er psykiater og er særlig begeistret for absurdistene. Han var opptatt av menneskebeskrivelsene.

Tolstoj, for eksempel. Men jeg er ikke like begeistret som ham.

MK: Er det bergenserne, vestlendingene i dere, som liker den mørke, absurde humoren til russerne?

114

EH: Det er en form for råhet der. Jeg vil ikke si brutalitet, men en utilslørthet MK: I din hovedfagsoppgave trekker du noen linjer tilbake til sekstitallet i teksten Fra design til antidesign. Leser du helst sakprosa?

EH: Nei, jeg leser mest romaner, men prøver også å lese samtidspoesi. Det synes jeg er deilig. Jeg leser det jeg har behov for. Jeg var i Israel på kuratortur for noen år siden. Derfor har jeg nå stor glede av å lese Jerusalem: Biografien av Simon Sebag Montefiore. Jeg liker hvordan han går inn i ulike sider ved byen og dens historie og skisserer en viktig forståelse for dagens situasjon. Men det er fascinerende å se hvordan boka billedliggjør hvordan mennesker formes av sin makt og sine muligheter. Av samme grunner likte jeg Herman Lindqvists Napoleon-biografi. Det var en fantastisk historie om menneskets potensial, men også om begrensningene våre.

Erlend Høyersten

MK: Liker du bøker som forteller små og store historier samtidig?

EH: Det har man hos Antony Beevor Berlin – nederlaget 1945 Den må du lese.

Det er en grotesk beskrivelse av dagene før det tredje riket kollapser. Det er grusom lesning til tross for en nøktern stil. Det som gjør boka sterk, er måten den offentlige historien blir blandet med den private historien på. Forfatteren har satt inn brev fra fronten, korrespondansen mellom kone og mann som ikke er en del av den offentlige historien.

MK: Hva slags interesse har du for temaet andre verdenskrig og Berlin – som kunsthistoriker?

EH: Det er utvilsomt interessant å se på hvordan det tredje riket brukte kunst, design og estetikk i et voldsomt propagandaapparat, og hvor alvorlig de tok kunstens virkning, nesten på et absurd plan. Nazismens forhold til kunsten endret også kunsthistorien for det 20. århundre.

MK: Det kan være mye motstand i en bok. Man kan si at boka stiller noen krav, som en autoritet. Kan man underkaste seg en sånn bok?

EH: Vi snakker mye om dette i forhold til vårt publikum. Det handler om å ha en 115

åpenhet og om å være nysgjerrig. Hvis jeg går inn i et museum og finner det jeg liker, får jeg bekreftet mitt eget ståsted. Man må fortsette å være sulten, kresen, selv om man allerede har smakt den boka, det kunstverket. Man må prøve noe annet. Det er en klisjé, men dersom man utvider sin horisont, blir også Utvalgte bøker verden mer rikholdig og mer interessant.

MK: Kan du gi et eksempel på dette?

Bibelen EH: Haruki Murakamis Trekkoppfuglen er en sånn bok som du sliter deg gjennom. Det er så tregt og fullt av motstand. Men midt inni kommer det Baudolino en bihistorie på ti sider, som et lysglimt i det store mørket, før lyset forsvinUmberto Eco ner igjen og man fortsetter. Jeg kan komme gjennom 500–600 sider bare på grunn av de ti sidene. Og etter den turen, når jeg kommer til toppen, da Trekkoppfuglen tenker jeg at jeg har vært gjennom en stor leseopplevelse. Det er å møte Haruki Murakami det fremmede. Jeg leser ikke ofte det som faller lett for meg. Jeg tror det er sunt for alle å utfordre seg selv. Ferden blir mer rikholdig. Det gjelder for eksempel Baudolino av Umberto Eco. Den er ganske merkelig de første 100 sidene, selv om Eco skriver i noe som kan minne om et røverspråk. Men så utvikler romanen seg til å bli en eventyrlig historie uten sidestykke. Til slutt tar det helt av og blir science fiction, og så blir du litt forbanna på slutten. Men det er like fullt en leseopplevelse jeg husker.

MK: Kan du nevne bøker som ikke gir den fremmede følelsen, men som likevel har forandret deg?

EH: Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Den har vært med meg fra barndommen. Man har optimismen i bunnen, men også kampen mot det onde. Moralen er at man aldri må gi opp. Sluttscenen er også svært gripende. Det er en nestekjærlighet der.

MK: Kan du nevne andre bøker som bærer en nestekjærlighetsideologi?

EH: Det nye testamentet selvfølgelig. I Det gamle testamentet er det en brutalitet som er fremmedgjørende. Øye for øye, tann for tann. Det er et æresbegrep der, og til tider er det drøy lesning. Men jeg fascineres også av fortellingene.

116

Erlend Høyersten

Skapelsesberetningen er ekstremt vakker. Bibelen er en viktig bok. Den bærer deler av et verdensbilde i seg og har preget verdenshistorien, idéhistorien, filosofer, tenkere, konger og hellige menn og kvinner, og den fattigste bonde og fisker. Bibelen har formet vår kultur, og den bør vi også kjenne til. .... du kan si at jeg vokste MK: Hva leste du ellers som barn? med avanserte billedbøker.

EH: Jeg var begeistret for Elsa Beskows barnebøker om tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett, men jeg husker også opplevelsen av å finne legebøker med skumle sykdommer og merkelige skader, og bøker med 1500-tallskunstnerne Pieter Brueghel den eldres folkelivsskildringer og dommedagsbilder og helvetesfremstillinger laget av Hieronymus Bosch. Og kunstbøker; du kan si at jeg vokste opp med avanserte billedbøker.

opp

117

Helge Ă˜stbye Professor i medievitenskap

118

Den nostalgiske

Helge Østbye

Medieprofessor Helge Østbye serverer kaffemaskinkaffe fra Penguin-kopp. Koppen har de samme knallfargede flatene som Penguin-bøkene og et sort, lite pingvinikon toppet av forfatternavnet Agatha Christie. Men der hvor bøkene er myk papp, er flaten her krus. Østbyes kontor er laget av litteratur.

«Jeg valgte den koppen spesielt til deg fordi vi hadde den boka, akkurat den utgaven, hjemme under oppveksten», forteller Østbye, som stadig returnerer til London. Han leser den byen som om den var hans morsmål. Sin egen bok, Media i samfunnet (sammen med kollega Ture Schwebs), er han i år i ferd med å revidere for sjuende gang. Han reviderer heller enn å skrive nytt. Førsteutgaven av boka, fra 1988, beskriver tekst-tv og video som nye medier. I år vil det selvsagt handle om den nyeste teknologien. Og helst litt til.

Nostalgiske forhold til bøker kan vare livet ut. Østbys mor på 96 bærer selv rundt på Dickens når hun vandrer rundt i gåstolen sin. Hun leser ikke i den, men må bare ha den der. Østbyes kontor er laget av litteratur. Den ene langveggen har nå to lag bøker. Mellom veggene er en midtrabatt. Om to timer ringer en journalist fra NRK Kulturnytt for å snakke med ham om A-pressens oppkjøp av Edda Medier.

Medietilsynet er på saken. På koppen til medieprofessoren står det The murder at the vicarage. Med koppen i hånden skrider vi inn i salongen, for utspørring og intervju, til et lyst og luftig møterom i femte etasje i Institutt for medier og kommunikasjon i Fosswinckels gate, Universitetet i Bergen.

MK: Beskriv deg selv som ung leser.

HØ: Jeg leste Hardyguttene, ja, Horten bibliotek hadde knapt nok den slags.

Det måtte den form for litteratur til for å gjøre meg til leser. Jeg var ikke tidlig ute med å lese, selv om jeg er oppvokst i en lærerfamilie. Lesing falt ikke så veldig lett for meg. Jeg kan ha hatt en mild form for lese- og skrivevansker, og kan fortsatt ikke fordra å lese høyt.

119

MK: Og nå er du professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap.

Her handler alt om tekst av ulik form, om formidling av budskap. Forklar!

HØ: Det begynte med interessen for samfunnet. Jeg ville lese om politikk og moderne historie. Og fikk Hardyguttene. Men vi hadde store bokhyller hjemme.

Mine kamerater var alltid slått av hyllemeterne hjemme hos meg. Moren min leste Jules Vernes Den hemmeligHelge Østbyes boksamling hetsfulle øya for meg. Jeg leste ikke hennes Dickens, men hadde sans for hans prosjekt. Jeg leste Agatha Christie Bokhyllenes etableringsår: og Georges Simenon. Mange av disse bøkene har jeg 1967. fortsatt. De er plassert i en hytte på Tynset, sammen med mer moderne kriminallitteratur, som Stieg Larsson.

Overordnet sorteringsprinsipp: MK: Hvor mange biblioteker har du?

Et for fagbøker på kontoret ved SVHØ: Tre biblioteker, alle med sprengt bokhyllekapafakultetet, Fosswinckels gate, et blandet bibliotek i boligen hjemme og et sitet. Jeg kjøper altfor mange bøker, i tillegg til at jeg får for kriminallitteratur på hytta på Tynset. tilsendt en masse bøker fra forlag. De kommer fra kollegaer, eller er bøker jeg har vært konsulent på.

MK: Vi skal snart gå inn i bokhulen din. Men kan du Kontorbibliotekets fysiognomi: Overfylte hyller som dekker alle veg- først lage en verbal syntese av dette biblioteket?

HØ: Nei! Men jeg kan si at det er mye sosiologi, samger. Hyllene har fått et andre lag av stabler av bøker som går fra gulvet og menliknende politikk, et par hyllemeter sosiolingvistikk, nesten til taket. Bøker dekker alle flater religionssosiologi, medievitenskap.

MK: Kan du trekke fram noen titler? i rommet, som et lite bord, stoler, skriHØ: James Curran og Jean Seaton: Power without vepulten og vinduskarmen.

Responsibility – perspektivrik engelsk mediehistorie, eller Hans Fredrik Dahls Hallo - hallo!: kringkastingen i Norge 1920–1940.

Og Statistisk årbok.

MK: Hvilken?

HØ: Alle fra begynnelsen av 60-tallet. Jeg har samlet Statistisk årbok siden jeg var ti år gammel. De finnes i hauger på kontoret mitt. De siste årene har jeg tatt den fra Internett.

120

MK: Hvilke statistikker har du vært særlig opptatt av?

HØ: Alt som sier noe om det norske samfunnet! Jeg har også Hvem Hva Hvor fra tilbake til 1936.

Helge Østbye

MK: Du var sosiolog, Hvordan kom du over i medievitenskapen?

HØ: Jeg nærmet meg mediene gjennom statsvitenskap. Det var delemner der som handlet om mediestruktur. Jeg hadde allerede med meg en interesse for medier fra barndommen, da jeg samlet avishoder (forside logoer, journ. anm.) som barn. Dem klipte jeg ut fra avisene og samlet i en perm.

Jeg var interessert i hvor det kom ut aviser.

Da jeg begynte studiene i Bergen, hadde jeg et strukturperspektiv. På den tiden var det lite norsk medieforskningslitteratur.

Selv var jeg statsviter, men skrev en hovedfagsoppgave i sammenliknende politikk om innføringen av fjernsynet i Norge. Jeg ble lektor i sosiologi og underviste av og til om medier. Slik kom faget mediesosiologi til. Det var det første mediefaget som ble tilbudt i Bergen.

MK: Jeg har hatt din bok på pensum. Jeg tok også mediepsykologi. Men sosiologien fenget meg mest, og særlig de marxistiske teoriene som du presenterte.

Jeg mener du skrev at mediene støtter den etablerte orden. Det korresponderte med hva jeg lærte i mediepsykologien, om gestaltpsykologi: Folk vil helst høre det de allerede vet. Derfor er ikke nyhetene så ofte nye. Men du, du resirkulerer din egen bok støtt og stadig. Skriver den om heller enn å skrive en ny bok.

121

Er det en måte å søke trygghet på?

HØ: Jeg har skrevet flest bøker sammen med andre. Vi reviderer også sammen.

Vi har blitt vant til hverandre og krangler sjelden i disse rundene. Det er en måte å holde en diskusjon gående på over noen år. Jeg har med Ture Schwebs å gjøre hver gang vi skal revidere denne boka (Media i Utvalgte titler samfunnet, journ.anm.). Den forrige utgaven kunne bli den siste.

Vi måtte bestemme oss: Skulle den feide ut, eller skulle vi lage en Den redigerende makt skikkelig revisjon? Vi gikk for en grundig revisjon.

Martin Eide MK: I min utgave handlet det fortsatt om tv-spill.

HØ: I den første utgaven var tekst-tv, satellitter og video nytt.

Redaktørrollens norske Derfor reviderer vi så ofte. Sett fra et studentperspektiv er det historie ikke noe som er så gammeldags som de nest siste eksemplene.

Sverre Steen Skikkelig gamle eksempler blir nesten som mediehistorie. Men hvis studentene får se tre år gamle tall for markedsandeler for Maigret og den dovne tyven ulike TV-kanaler, da mister vi dem. Det er ikke mange biter som Georges Simenon står uendret fra første utgave.

MK: Samlet utgjør kanskje disse revisjonene en mediehistorie Luftslottet som sprengtes i seg selv?

Stieg Larsson HØ: De kan vel leses på den måten.

MK: Hva leser du for å holde deg oppdatert på feltet?

Jack The Ripper and the East HØ: Jeg blar i bøker for å finne akkurat det kapitlet som jeg End: Introduction Peter Ackroyd har bruk for. Et eksempel var da jeg skulle skrive to sider om sportsjournalistikk og fant fram til Matti Goksøyrs idrettshistorie.

Stikk i strid.

Det gav et bakteppe for norsk avisjournalistikks utvikling. Knut Ein biografi om Einar Førde Hellands bøker har også vært nyttige. Ellers går jeg til UniversiFrank Rossavik tetsbiblioteket, som er godt oppdatert. Når jeg er i London, går jeg til det jeg fortsatt tenker på som Dillon’s University Bookshop i Gower Street, eller til Waterstone’s i Piccadilly eller Blackwell’s i Charing Cross Road. Senest i dag var jeg inne på Waterstones nettsider for å se hva som er nytt.

MK: Du virker interessert i London. Hva leser du om byen?

122

HØ: En del av min London-interesse handler om Jack the Ripper. Jeg har lest mye om ham. Peter Ackroyd har redigert en bok som tar utgangspunkt i Jack, men som ikke handler så mye om mordene som om Øst-London. Det handler om organiseringen av byen. Jeg leser den om igjen for andre gang.

MK: Og det har du tid til, du som skal holde deg oppdatert i et felt i så rask utvikling!

HØ: Jeg holder akkurat på med Frank Rossaviks bok om SV og setter stor pris på hans Førde-biografi.

MK: Det er en grunn til at begge to kom i billigbokutgave veldig kort tid etter utgivelsen av førsteopplaget.

HØ: Jeg sikret meg eksemplarer av hardback-bøkene og leste dem med en gang de kom ut. Førde-biografien kunne jeg lese her på kontoret, som jobb. Den har veldig mye kringkastingshistorie i seg. SV-boka var i grenseland. Jeg vurderte den andre delen av boka som relevant som jobblesing. (Til slutt, med et smil:) «Det har jo alltid vært et bånd mellom partiet og SV-fakultetet.»

Helge Østbye

123

Arne Selvik sivilingeniør, redaktør og fagbokforfatter

124

Gjenfødte boksamlinger

Arne Selvik

Hos Arne Selvik er bøker plassert etter rang. Rangen følger også en funksjon: Den store sakprosaboka om sigarer står ved humidoren (luftfuktighetsapparatet) i vinkjelleren, hedersplassen i det tre etasjer store huset. Sakprosabøker som han bruker akkurat nå, til sitt samtidige prosjekt, står i hyllene nærmest skrivebordet.

Sakprosabøkene han brukte til forrige prosjekt, har han kjørt bort. Langt bort, til arbeidsplassen på AFF ved ... tingene jeg har fra studieNorges Handelshøyskole. Kunstbøkene som er laget av tiden og fra tidlig i livet: dem er en god venninne, står i rekke på notestativet på pianoet. det umulig å kaste.

Praktbøkene fra Skald Forlag står også i stua. Arne Selvik ser dem fra godstolen sin. Når han sitter der, har han ryggen mot store vinduer. I fanget har han vinduer mot verden. Hyllene er fulle av bøker. Mange av de fineste står med forsiden ut. Men Selvik har ikke bare et utvendig forhold til bøkene sine.

Han unngår dem man «skal» lese, og går rett til bøker som han selv er interessert i.

Hva det er, endrer seg gjerne med temaet han selv skriver sakprosa om. Nå handler det om ledelse og nevrologi. Selviks gaidede tur rundt i huset begynner derfor på kontoret, ved arbeidsbokhyllen, går via oppholdsrommet og penbøkene til affeksjonsobjektene i vinkjelleren.

MK: Hvordan vil du selv beskrive boksamlingen din?

AS: Den er nokså spredt. Bøker som har fulgt meg gjennom livet, har det blitt færre av. Bøker som jeg har samlet til nye prosjekter, kommer og går. Men tingene jeg har fra studietiden og fra tidlig i livet: dem er det umulig å kaste. Det kan være alt ifra teorikonstruksjon i sosiologi til samfunnsfagsklassikere som Roland Barthes og denne, av Richard Sennett (The Culture of the New Capitalism, journ. anm.). Men også noen tidligere romaner er det umulig for meg å kaste, dem som jeg leste da jeg var tjue. Koloss (Finn Alnæs (1932 - 1991), journ. anm.). Paul Auster, vinbøker, bøker om cubanske sigarer og en del bøker som etter hvert har fått en historisk samlerverdi, som Saul Bellow og andre forfatterskap som på et tidspunkt fascinerte meg.

125

MK: Apropos Auster, så ser det ut som om du har minst en ting til felles med ham og hans kone, Siri Hustvedt. Jeg sikter til boksamlingen deres, som de har vist fram til aviser, i magasinreportasjer.

AS: Jeg kjenner Finn Skårderud, som kan sende Arne Selviks bokhyller en tekstmelding mens han sitter på et tak i Roma og leser Siris nye manus. Da er jeg alltid fascinert.

Alder: Boksamlingen har et preg av gjenfødelse og Jeg er særlig glad i denne boka av Hustvedt (The stadig fornyelse. Med en viss regelmessighet shaking woman/Den skjelvende kvinnen, journ. fjerner Selvik lass av bøker fra hyllene og fyller anm.). Siri Hustvedt skriver blant annet om rom.

Hun snakker om rom i forhold til erindring. Jeg tror dem med nye. at rom betyr noe for hvorvidt man husker sitt eget liv eller ikke.

Fysikk: MK: Hva betyr bøker for rom?

Vanlige bokhyller på kontorene og i ganger.

AS: Gaveavdelingen og poesiavdelingen hører Lavere hyller i stua. Der finner man også bøker på notestativet til pianoet. Det er bøker i hyller sammen her i huset. Bøkene står der de kan brukes.

MK: Hva slags bøker står her i sportsboden? under kjøkkenbenkene og i det tempererte AS: Sammen med sekkene står reiselitteratur vinrommet i kjelleren. og kart. Her ser du Don DeLillo og bøker om Santiago. I kjelleren er barnebøkene, som jeg har Sorteringsprinsipp: 1) Bøkene er delvis rangert etter hvor glad satt av til mine barnebarn.

MK: Og hva har fått hedersplassen, i vinkjelleren?

Selvik er i dem. Lars Saabye Christensen og AS: Lars Saabye Christensen, noe krim, som andre favoritter får stå i vinkjelleren. Praktbøker som Reint eventyr står i stua, godt syn- Robert Goddard, Umberto Eco, og her er en ganske spesiell bok som jeg likte godt, The Life lige fra godstolen.

2) Bøker er delvis sortert etter bruk. Den store of Arthur W. Pink (Iain H. Murray, journ. anm.) og boka om sigarer står derfor også i vinkjelleren Anna Gavaldas Saman er ein mindre aleine.

MK: Boksamlingen din er spredt, sier du. Men og kart og turbøker ved sportsboden. har den en kjerne?

AS: Kjernen er kanskje litteraturen som jeg bruker for mine egne verk. Noe er fra sosiologi, noe fra økonomi, noe fra antropologi. Jeg henter nok hovedsakelig 126

inspirasjon fra min egen bakgrunn.

MK: Hvis Arne Selvik er kjernen, hva leser du for å tilføre noe nytt til ditt siste bokprosjekt?

AS: Jeg henter inspirasjon fra Håvamål, fra deler av det som har å gjøre med hjernen og mat. Når det gjelder mat og hjernen, henter jeg også stoff fra en kokebok som heter Smakens fysiologi (av JeanAnthelme Brillat-Savarin, journ. anm.). For å skjønne gastronomien må vi skjønne smakene, søtt, surt, salt og bittert: for å skjønne hvorfor ledere tenker det de tenker, og gjør det de gjør, må vi også skjønne hormonene de styres av, som serotonin, dopamin, testosteron og kortisol, for å nevne noen.

MK: Og hva skjønner du om hjernen og ledelse?

AS: At testosteron er relevant. Man har målt forholdet mellom det å opprettholde en potens og å levere resultater.

MK: Hva leser du for å lære om dette?

AS: Jeg søkte råd fra Finn Skårderud når det gjelder behovet for å bli sett og bli elsket, begge viktige elementer i dette spørsmålet. Jeg ser også på klassisk litteratur, myten om Narcissus. Dessuten har jeg det siste året skaffet meg 150 nye bøker om nevrovitenskap og biologi.

MK: Hvilke sjangre vil du si at boksamlingen er dominert av?

AS: 60 % er denne typen fagbøker. Jeg har 400–500 romaner akkurat nå. Men bøker har kommet og gått. Jeg vil si at 3000 bøker har vært innom mitt eierskap.

Men jeg vil ikke være av dem som har så mange bøker at man ikke kan komme inn på do fordi det er bøker overalt. Det er viktigere for meg å ha bøker her som jeg har et personlig forhold til. En av mine beste venner, Arve Sandal, har laget to fantastiske reisebøker: Rein luksus, frå Stad til Storen og Reint eventyr, fra

Arne Selvik

127

Hornelen til Galdhøpiggen (fotobøker fra Skald Forlag, journ. anm.).

MK: Hva slags litteratur er du best oppdatert på?

AS: Jeg er oppdatert på hvite burgundere. Det er litt sånn med litteratur også.

Jeg er ikke så stor på krim. Men jeg hadde Arne Staalesen, faren til Gunnar, som norsklærer. Så Gunnar leser jeg.

Selviks lesetips MK: Du har også intervjuet ham om litteratur og ledelse. Hvem var lederen under samtalen?

Reint Eventyr AS: Vi bestemte oss for å være frie. Intervjuet skulle ikke være Arve Sandal styrt av noen. Men det kom til å handle om persontyper, om hvorfor Staalesen framstiller ledere sånn som han gjør.

Frode Agas gjestemat Frode Aga MK: Hvis du skulle ha styrt mitt inntrykk av deg her i dag: Hvilke bøker ville du ha lagt fram på bordene for å imponere meg?

Collaboration AS: Jeg er glad i kokebøker. De har blitt så flotte. For meg er de Morten T. Hansen forbundet med kokker. Jeg synes at mine favorittkokkers kokebøker er rimelig forståelige, som de av Frode Aga og Eyvind Hellstrøm.

Rom ved havet, rom i byen MK: Hvilke romaner kunne du ha pyntet deg med?

Frode Grytten AS: Jeg hadde stor glede av Umberto Ecos romaner. Og Koloss, Management Rewired da ser jeg for meg Jotunheimen. Jeg liker novellesamlingen Him Charles S. Jacobs With his Foot In His Mouth (av Saul Bellow, journ. anm.), og særlig den om en arkeolog i stråhatt som er forelsket i en bibliotekar. En Solitude dag han vandrer med en venn på campus, sier hun: I dag ser De Anthony Storr virkelig ut som en arkeolog. Han blir så forfjamset at han svarer: Og De ser ut som noe jeg nettopp har gravd opp! Bøker som dem må jeg vite hvor er i huset. Jeg må vite hvor bøkene til Arve (fra Skald Forlag, journ. anm.) er. Det samme med forfattere som Joan Didion og Frode Grytten. Stort sett kan jeg gå i hyllen og vite at ja, der er du.

MK: Hvorfor tror du at du får et optisk forhold til bøker?

AS: Fordi jeg har så mange ulike bøker fra ulike fagfelt, er det upraktisk for meg 128

Arne Selvik

å organisere dem etter alfabetet. Derfor husker jeg bøkene etter ryggene. Jeg har det kanskje også fra da jeg bodde i USA, i Wisconsin, hvor det var åpne magasiner på universitetsbiblioteket. Det hadde vi verken på NHH eller UiB på 1970-tallet.

Man lette etter en bok, men fant noe annet som kanskje var vel så interessant.

MK: Hvilke bøker har du lest bare fra innpakningen?

AS: Jeg finner en del av bøkene mine gjennom presentasjoner i Financial Times. Det kan Fordi jeg har så mange ulike bøker være bare titler, eller bilder. Det er vel også en fra ulike fagfelt, er det upraktisk for meg kvalitetssikring bare at bøkene er nevnt der. FT å organisere dem etter alfabetet. har også en spalte som vurderer bøker etter omslaget. Der er det mye kreativt.

MK: Du leser mange aviser, og du leser bøker. Hva vil du si om forholdet mellom journalistisk tekst og litteratur?

AS: For meg er det en vev. Jeg finner litteratur når jeg leser aviser. Jeg drar inn aktuelt stoff i mine egne bøker. Se her. (Selvik åpner en bok og viser et avisutklipp som ligger mellom boksidene.) Da jeg leste denne artikkelen, husket jeg denne boka (Daniel H. Pinks A Whole New Mind). Det var en sammenheng. Det blir en blanding av noe som skjer nå, sammen med teorien og boka. Derfor stikker det støtt og stadig ut avisartikler fra bøkene mine.

MK: Er du særlig glad i sakprosa, siden du leser mange aviser?

AS: Jeg opplever at god sakprosa forsøker å bygge bro mellom det klassiske og det dagsaktuelle. Det forsøker jeg å gjøre i min egen sakprosa også. Jeg brukte Ibsen mye i forbindelse med ledelsestema. Det samme med sagaene, og vikinghistorien.

MK: Egils Saga er kanskje interessant for deg nå, siden du er opptatt av hjerne og ledelse? Man har jo i ettertid funnet ut at han hadde en nevrologisk lidelse.

AS: Vikingtokt kan for eksempel beskrives med et moderne begrep som «joint venture». Vikinger slo seg sammen med andre, fordelte risiko og fikk utbytte i forhold til andel i prosjektet. Og det handler mye om det man finner i sagaene: 129

brutaliteten, det usiviliserte. Det handler også om rollene, om hvem vikingene var, og måten de var skrudd sammen på: De var nordiske, storvokste og kunnskapsrike.

MK: Kan du gi eksempler på andre forfattere som bedriver denne formen for intertekstualitet?

AS: Det er åpenbart at Ibsen kunne sin Machiavelli, og sin Shakespeare.

MK: Og du, du kan din …?

AS: Jeg leser ut fra lyst, ikke det som jeg føler at man «skal» lese. Knausgård og Coelho har jeg aldri lest. Jeg bare nevner fra toppen av minnet mitt: Snorre er selvfølgelig stor her i huset. Olav H. Hauge og Saul Bellow er jeg glad i. Manfred F.R. Kets de Vries, Harald Stabells opplevelse på Svalbard på femtitallet, Tomas Espedal og Vendela Vida. Jeg føler meg ikke kvalifisert til å gå inn i en litterær debatt. Jeg kan si lite om språk, men jeg deltar gjerne i en debatt om hva som er god styrepraksis, god ledelse. Det skrives og vises så mye om litteratur. Når jeg ser Bokprogrammet på TV, tenker jeg på det som en form for forbrukerjournalistikk.

130

131

Takk til våre intervjuobjekter: Adele Lærum Duus med familie, Linda Eide, Christian Kalvenes, Arild Rossebø, Christian Fraga, Agnete Haaland, Marit Eikemo, Arild Linneberg, Jette Christensen, Gunnar Bakke, Ayaz Khonsyawashan, Leikny Haga Indergaard, Pedro CarmonaAlvarez, Elisabeth Armand, Erlend Geirssøn Høyersten, Helge Østbye og Arne Selvik, våre lånere: Knut Remi Heimvik, Theresa Wallevik, Hege Olivia Leivestad, Vibeke Rød Kjøde, Erna Fjeld, Jarek Semik, og Tone WangAndersen, og våre støttespillere:

© Bergen Offentlige Bibliotek, 2012 Intervju og foto: Mette Karlsvik Design og layout: Håvard Legreid Omslag og illustrasjon: Håvard Legreid Typografi: Neutraface 2 text, Neutraface display Papir: Munken Lynx 120 g/m2, Arctic Volume Highwhite 250 g/m2 Trykk og innbinding: Interface Media AS, Oslo Opplag: 10 000 ISBN: 978-82-91290-16-4