6 minute read
Kvinnen som stod utenfor
Billedkunstner Marie Storaas
Foto: Bjørn Wad
Kvinnen som sto utenfor
Marie Storaas fremmer likestilling, kvinnekampen og deler politisk engasjement gjennom kunsten. På fritiden finner du henne på Dromedar eller Cafè Opera – eller kanskje som DJ på Hotel Norge.
Av Mai Vabø
Det er en lykkelig nygift og avslappet Marie Storaas som tar telefonen da byLIV ringer og avbryter hvetebrødsdagene. Billedkunstneren fra Bergen giftet seg i August med illustratør og grafisk designer Ingeborg Nyhammer, og de to nyter bryllupsreisen i Italia.
– Det er herlig. Vi har fokusert på å slå helt av og tre bort fra både jobb og dagligliv, forteller Marie. Den sene sommerdagen har de tilbragt langt ute i middelhavet hvor de har badet i grotter og på enhver strand som bød seg frem under båtturen.
De to turtelduene er begge kunstnere, og da tenderer det til å tenke jobb konstant – mer en livsstil enn en 9 til 4 jobb.
– Selv når vi prøver å koble ut så sniker det seg inn likevel, vi har aldri helt fri. Her en dag var vi på en strand hvor vi oppdaget fantastisk lavastein med vakre mønstre, og umiddelbart var det noe der som nappet i inspirasjonen hos meg, ler billedkunstneren. Storaas jobber vanligvis med betong, og gjenskaper ofte gamle fotografi. Hun maler i myke, jordnære fargetoner som får frem det helt grunnleggende i et bilde. Kunsten hennes forsøker å formidle en essens av menneskene i fotografiene, og å finne frem til det publikumet kan relatere til og kjenne seg selv i.
Marie på en av sine daglige sykkelturer i teaterparken med Blåster-sekken som Ingis, hennes kone, har designet.
LIKESTILLING – UANSETT KJØNN, LEGNING ELLER OPPVEKST
For Marie selv er det viktig at kunsten inkluderer hennes eget engasjement for kvinnesaken, og likestilling for alle, uansett kjønn, legning eller oppvekst. Noen ganger fremstilt veldig direkte og konkret, eller gjennom en mer indirekte tilnærming. Marie forteller med gusto om noen av sine egne favoritter; et utstillingsprosjekt hvor hun selv bygget et stort bord og stoler, innhyllet i et gigantisk strikketeppe – en representasjon av hvordan kvinner holder familier samlet. En annen gang malte hun et stort bilde på betongplate på 100 kg, hvor tre kvinnefigurer ser ut som de danser. Ser man nærmere kjenner man igjen bildet fra nyhetene – tre indiske kvinner som ble hengt, hvor galgen og tauene er fjernet for å skape illusjonen av dans og glede. – Jeg bruker kunsten for å påvirke på min egen måte, hvordan jeg ønsker at for eksempel en politisk sak skal gå. Politisk problematikk engasjerer ofte, og det er i engasjementet at jeg virkelig finner inspirasjon. Enhver kunstner eller person vil finne en måte å formidle sin egen politiske agenda på, og gjennom bildene mine forsøker jeg å fremme en tanke om likestilling og verdi hos alle.
Et utsnitt av en utsmykning til advokatene Simonsen Vogt Viig AS
Billedkunstner: Marie Storaas
Om det er en kvinnesak, eller en homosak eller å ta vare på de som ikke har det godt, så handler det i bunn og grunn om at man skal være raus, og ta vare på hverandre, forteller hun.
BERGENS VESTLANDSMENTALITET
Storaas er født og oppvokst i Bergen, i en kunstnerfamilie hvor det aldri var stilt spørsmål til retningen hun ønsket å gå. Med en mor hun beskriver som «en renspikka rødstrømpet hippie», og en far i samme gate, lærte Marie både maling og moralske retningslinjer i hjemmet. Hun beskriver hvordan det var å være elev med kraftig dysleksi, hvordan hun hev seg inn i de praktiske fagene der hun følte seg mest som hjemme. Drømmen var å studere fotografi i New York. Men, som 20-åring ble Marie gravid, og started i stedet opp ved kunsthøyskolen. 12 år og tre barn senere, ble hun uteksaminert og har siden holdt seg i Bergen. Hun attribuerer mye av både kunstnergleden, suksessen og varmen i seg selv til byen.
Maleri i privat eie av kvinne som ser utover.
Billedkunstner: Marie Storaas
– Bergen er lite, men man blir derfor veldig fort knyttet til andre aktører. Vi holder på en egen nasjonalisme, en «vestlandsmentalitet», som gjør at man føler et sterkt bånd til både stedet og andre som holder til her. Bergenserne bygger opp om hverandre og byen har et rikt kulturliv som bidrar til å hjelpe unge håpefulle kunstnere. Jeg tror det er noe som kommer av det røffe landskapet og været, det skaper en melankolsk og varm atmosfære, vi liker å lage det fint, sier hun, og har aldri angret på at hun ikke kom seg til New York.
– Historisk sett er Bergen en internasjonal liten perle, kanskje spesielt innen kunstmiljøet. Et lite sentrum gjør at man fort bygger kontakter, hvorfra man så har muligheter til å nå ut internasjonalt. Det er en portal til resten av verden, men liten nok til at man ikke svelges opp og forsvinner i havet av aktører, forteller Marie.
MULTITASKER, MULTITALENT OG HYPERSOSIAL
38-åringen har vært innom det meste innen kunstnerbransjen. Hun drev «Salongen», et visningsrom på Nordnes hvor hun og kollega Maria Prestmo både holdt egne, og inviterte andre kunstnere til å åpne utstillinger.
Duoen jobbet mye med møtepunktet mellom fotografi og maleri, noe Marie har jobbet videre med gjennom karrieren. Hun har i 12 år vært kurator for Cafè Opera, og er alltid på jakt etter unge lovende innen kunstmiljøet, som kan gi nytt liv til veggene. For tiden er hun også DJ og driver Hotel Norges Jazzcafè, sammen med poet og venn Henrik Bergsvåg.
– Jeg elsker jazz, og bruker det hele tiden når jeg maler. Det er bare enda en ny form for kunst, med komposisjon og forskjellige dybder som kommer frem i musikken. Å komponere noe som er i balanse og skaper reaksjoner fra de som ser eller hører. Men det er mye mindre skummelt å være DJ enn det er å ha utstilling som maler – det er så mye mer av meg i maleriene mine, sier multitalentet. Hun tror aldri hun kommer til å slutte med sidejobbene, selv om kunstnerjobben nå betaler alle regningene.
Utsmykning til Colonialen da lituraturhuset åpnet. Henger nå i matbaren til Colonialen 44 i Kong Oscars gate
For Marie handler DJ-jobben mer om det sosiale enn resten av kunsten. Hun beskriver seg selv som «hypersosial», og dedikerer seg selv til de gode tingene i livet. Vin, god mat, godt selskap og å være med barna står sterkt for trebarnsmoren.
– Det er kanskje noe litt egoistisk i det, fordi når alt kommer til alt så er det mennesker som inspirerer meg. Relasjonene dem imellom, måten de lever på. Om det kommer fra noe jeg ser i et gammelt fotografi eller fra en middag forrige uke så er det grunnlaget.
KJENTE PÅ FØLELSEN AV Å STÅ UTENFOR
Like etter at Marie og barnas far gikk fra hverandre, jobbet Marie som lærer i kriminalomsorgen, hvor hun underviste de innsatte i kunst. Hun beskriver jobben som ekstremt lærerik og givende. Hun kommer tilbake til viktigheten av likestilling, og understreker at selv dem som det er blitt akseptert å sette nederst på rangstigen, er likevel mennesker og skal behandles som det, møtes og aksepteres på lik linje som resten av verden.
– For meg er kvinnesaken en naturlig sak å representere, fordi jeg selv opplever det og kjenner hvordan det er på kroppen hver dag. Derfor er det kanskje overrepresentert i kunsten min i forhold til andre politiske saker. Men både gjennom tiden i kriminalomsorgen, som kraftig dyslektiker og nå som gift med en annen kvinne, har jeg kjent på det å stå utenfor, å være annerledes. Jeg tror det er mange som kjenner seg selv i kunsten jeg skaper fra disse følelsene, sier hun.
Marie beskriver seg selv – etter mye tenking og mumling – som inkluderende, sosial og modig. Det er ikke alle som tør satse på et yrke hvor en aldri kan være sikker på når neste lønning kommer, eller hvor den kommer fra. Hun forteller at økonomisk sett var tiden i kriminalomsorgen den mest finansielt ansvarlige hun har hatt, men det var ingen hindring for å si opp jobben etter to år, for å satse på livet som kunstner 100 %. Nå har hun i tillegg giftet seg med sin Ingis, som i lik grad lever i den økonomiske uvissheten av kunstnerlivet.
– Det er først nå, etter mange år at jeg føler at jeg kan slappe litt mer av. Selv om jeg aldri har hatt problemer med å ha nok, så mangler man en trygghet i månedlige summer inn på konto. Man er preget av det, men så lærer en å leve med det, og å prioritere de viktige tingene. Vi har et sted å bo, hvor vi kan invitere til selskap og middag når det skulle være. Vi har akkurat det vi trenger, og å leve i uvissheten – sammen, med full forståelse av hverandres situasjon, er jo ideelt, ler hun. ▗
5 FAVORITTER
Marie Storaas anbefaler:
Kunstner: Eva Hesse
Fotograf: Francesca Woodman
Forfatter: Thomas Espedal
Musiker: Nina Simone
Kaffe: Dromedar eller Opera
