NDR Bygghytta Årbok 2023

Årbok 2023 BYGGHYTTA

Utgiver:

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag

Redaksjon:

Kristin Bjørlykke, Birgitta Syrstad, Øystein Ekroll, Joseph Carter, Rune Langås

Alle figurer der ikke annet er angitt tilhører NDR.

Vår egen husfotograf, steinhugger Henning Grøtt har tatt fotografier for NDR i tillegg til artikkelforfatterne selv.

Sats og trykk:

BK Trykkpartner A/S, Trondheim

Bilde forside:

Fotogrammetrisk 3D-modell av søndre tverrskips gavlvegg. «Sørgavlen» på Nidarosdomen er Bygghyttas siste store restaureringsprosjekt, og 3D-modellen skal brukes til kartlegging og dokumentasjon i forbindelse med arbeidet. Illustrasjonen viser «lagene» modellen er bygget opp av: Punktsky, mesh og til slutt bildeoverlegg.

Front page:

Photogrammetric 3D model of the south transept gable wall. ”The South Gable” of Nidaros Cathedral is the restoration workshops’ latest major restoration project. This 3D model will be used for mapping and documentation in regard to the restoration work. The illustration shows the ”layers” the model is made up of: Point cloud, mesh and finally, the image overlay.

Bilde bakside:

Gipsmaker Joseph Carter har gjennom 10 år modellert en ny figur i året, og nå er NDRs julekrybbe fullført, med Den hellige familie, gjetere, dyr og De tre vise menn. Figurene støpes enkeltvis i gipsverkstedet, og selges bare gjennom vår butikk i Besøkssenteret.

Back page:

For the past 10 years, plasterer Joseph Carter has modelled a new figure a year, and now NDR’s nativity scene is complete, with the Holy Family, shepherds, animals and the Three Wise Men. The figures are cast individually in the plaster workshop and are only sold at our shop in the Visitors’ Centre.

ISSN/ISBN: ISSN 2703-8114 Trondheim, desember, 2023

Rune Langås

Bygghytta – Årbok 2023

The Cathedral Workshop – Yearbook of 2023

Herved har vi gleden av å presentere 4. utgave av «Bygghytta»; årboka til Nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein (NKS). Også i denne utgaven av har vi en rekke interessante artikler, som både indikerer at vi har utført mange spennende oppgaver og at vi har mye spennende materiale som er verdt å presentere. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har bidratt til at Bygghytta også i år fremstår som en innholdsrik og spennende årbok.

2023 – året etter at Kongeinngangen ble ferdigstilt. Det ble et vakuum for mange av oss etter at det enorme arbeidet ble avsluttet. Prosjektet var omfattende og svært krevende. Dette betyr ikke at vi har ligget på latsida i 2023, men oppgavene har vært mer spredd, og ikke så konsentrert inn mot én stor oppgave.

I utgangspunktet var det planlagt å starte restaureringen av korets nordre side etter at Kongeinngangen var ferdig restaurert. Her har vi i lengre tid slitt med blant annet dårlig steinkvalitet. Klebersteinen i fra Grytdalsbruddet sør for Støren som ble benyttet på slutten av 1800 tallet, forvitrer raskt, og store deler av veggen fremstår som en brun rusten overflate der alle detaljer er borte. Men selv om skadene her er store, mener vi det er et riktig valg å flytte restaureringen til søndre tverrskip. Her er det benyttet stein fra Bjørnåli-bruddet ved Mosjøen. En stein som dessverre sprekker opp slik at fragmenter faller ned. Dette er en sikkerhetsrisiko som må tas på alvor. Derfor er nå restaureringen av søndre tverrskip, eller Sørgavlen som vi har valgt å kalle prosjekt, godt i gang, og vil være vårt hovedarbeid de kommende årene.

Planleggingsarbeidet for arbeidet med Sørgavlen er

så godt som ferdig. Riggen er ferdigstilt og tegningene er klare. Det siste innbefatter nummereringen av hver enkelt stein. De fleste tiltakene er nå drøftet og godkjent av Riksantikvaren. Gipsmakerne har tatt en rekke avstøpninger denne sommeren, avstøpninger som kan komme steinhuggerne til gode når man skal lage nye kopier av dårlig stein. Steinhuggerne har så langt produsert nye dekksteiner på løpende bånd. Det må skiftes ut mye stein på de horisontale båndene, der det dessverre viser seg at Bjørnålisteinen fra Mosjøen ikke holder ønsket kvalitet. For å øke produksjonen av stein, har vi ansatt tre nye steinhuggere. I første omgang på engasjement frem til nyttår.

Vi har ansatt Henrik Størksen, som hadde lærlingetida si hos oss for en tid tilbake. I tillegg er Alex Adams, en ung men forholdsvis erfaren steinhugger fra England, ansatt. Katharina Voller fra Kølnerdomen skal også være hos oss ut året. Det er ekstra stas med noen fra Køln, som står sammen med oss på UNESCOs liste over gode vernepraksiser. (Fig. 1)

Under NDR sitt årlige arrangement, Sommer i Borggården, fikk vi også vist frem Sørgavlen til publikum. Vi arrangerte da ulike vandringer på stillaset, alt fra toppturer på det 12 etasjer høye stillaset til vandringer med søkelys på den kommende restaureringen. Vi hadde også et tilbud til de som var spesielt interesserte i steinhuggermerkene, samt en omvisning der man kunne bli bedre kjent med Olavskapellet, som nå kan nås fra stillaset. Under arbeidet med prosjektet får vi benytte Olavskapellet som kontor og kafferom, så vi kan vel påberope oss å ha byens fineste kontor! (Fig. 2)

Steinhuggerne har i år i all hovedsak hugget stein til Sørgavlen og til korets nordre fasade, og nå på

Fig. 1: Katharina Voller fra Køln er en av de nye som har jobbet med steinhugging til Sørgavlen de siste månedene.

Katharina Voller from Cologne is one of the newcomers who has been carving stone for the south transept’s gable wall in recent months.

Fig. 2: Olavskapellet er et flott kontor og pauserom.

Rundt bordet f.v.: Francois Guillot, Terje Gimnes, Anita Gjersvold, Jan Strand, Katharina Voller, Alex Adams, Johannes Klem.

St Olav’s chapel is a great office and pause room.

slutten av året er alle krefter satt inn på huggingen til Sørgavlen. Vi er også i gang med å hugge en kopi av middelalderskulpturen fra innsiden av koret i Stavanger domkirke som forestiller Magnus Lagabøter. Oppdraget er for Nasjonalbiblioteket som 1. februar åpner en ny utstilling i forbindelse med markeringen av 750-årsjubileet for Landsloven av 1274. (Fig. 3) Vi har også bistått restaureringen av Stavanger domkirke med hugging av steiner til deres prosjekt «Domkirken 2025».

Det kreves forholdsvis mye kleberstein av god kvalitet på våre kommende prosjekter. Av den grunn har det også i år vært drift i Grunnes-bruddet i Målselv. Det er lagt ned en betydelig innsats i å få ryddet opp etter forrige driver og samtidig få ut stein av god kvalitet. I to måneder har Kvanmo Anleggservice A/S jobbet sammen med NDR for å få ut god blokk. Etter årets sesong står vi igjen med 46 blokker, ca. 30 m3, som vil bli transportert til Trondheim etter behov. Skrotprosenten i bruddet er fortsatt høy, da den er i overkant av 82 %.

Murene har i tillegg til å bidra i en del planleggingsarbeider både internt og eksternt, utført en rekke reparasjons- og vedlikeholdsoppgaver på vår egen bygningsmasse. De har også vært sentrale i restaureringen av hovedportalen på Kristiansten festning. Et oppdrag som vi utfører på oppdrag fra Forsvarsbygg. (Fig. 4 & 5)

Fig. 3: Johannes Klem hugger en kopi av kong Magnus Lagabøter. Det brukes et punkteringsapparat for å få kopien helt nøyaktig.

Johannes Klem carves a copy of King Magnus Lagabøter. A pointing device is used to get a completely accurate copy.

The masons placing new stones on the gable of the main entrance to Kristiansten Fortress. The stones are large, with a depth of up to 155 cm.

I smia har det blitt endringer inneværende år, da smed Odd Inge Holmberget gikk av med alderspensjon etter over 40 år ved NDR. Dette kan det leses mer om i en egen artikkel i årboka. Inneværende år har vi satt av tid til å overføre noe av Odd Inges brede kompetanse til de yngre smedene, Jens Strassegger og Magnus Vartdal. Det har blitt utført flere spennende eksterne oppdrag, blant annet restaurering av lyktene til Sparebank1SMN i Kongensgate 4 her i Trondheim. Dette arbeidet finner du også omtalt i en artikkel senere i årboka. Likeså er det produsert mange titalls meter med kirkegårdsgjerde til domkirkegården, på oppdrag fra Kirkelig fellesråd.

Snekkerne har også vært aktive bidragsgivere i riggarbeidet på sørgavlen. De har dessuten utført et større restaureringsarbeid på NDR sin eiendom i Kjøpmannsgata 1C. Her ble det avdekket forholdsvis store råteskader ifm. med oppgradering av wc og gang. Bygget ble overført NDR fra Forsvaret på slut-

ten av 1980-tallet. Videre har snekkerne bidratt til å utvikle pilegrimsbodene, som skal settes opp langs pilegrimsleden de kommende årene. De skal være forholdsvis enkle og praktiske å sette opp ute i felten, men også kan ha sine lokale tilpassinger. Det har også blitt tatt ut en god del spesialvirke fra Klæbus skoger, som deretter er skjært på et lokalt sagbruk. Slik har vi materialer på lager for kommende oppgaver.

Gipsverkstedet har tatt en rekke avstøpninger på sørgavlen. De har også utført en god del eksterne oppdrag, både med produksjon og montering av listverk og rosetter. Begge våre gipsmakere er engasjerte i styret for Norsk Gipsmakerforening, et viktig sted å være for å bidra til å holde dette lille verneverdige faget i hevd. Ellers er også i år NDR sin egen julekrybbe til salgs i butikken, og Joseph Carter laget den siste figuren, oksen. Når denne er på plass, er krybba komplett. (Fig. 6)

Fig. 4: Murerne setter nye steiner på toppen av gavlen på Kristiansten festnings hovedportal. Steinene var store, med en dybde helt opp mot 155 cm.

Fig. 5: Portalen ferdig restaurert. The fully restored portal.

På glassverkstedet har restaureringen av to glassmalerier i oktogonen blitt fullført (vindu 55 og 56). Selve restaureringen av vinduene innbefatter kjente problemstillinger, men vi har denne gangen jobbet litt ekstra med innsettingen av dem. Metoden er forbedret ved at vi nå setter vinduene inn på en estetisk bedre måte som også er reversibel og omrammingene er bedre tettet slik at luftlekkasjer unngås.

Også i glassverkstedet er det utført flere eksterne oppdrag, blant annet har vår lærling Rakel Lyng, utført oppdrag til eksterne kunder. (Fig. 7) Glassverkstedet har dessuten laget tilstandsrapporter på glassmaleriene på Lillestrøm kirke og Skedsmo kirke. Det har i tillegg kommet inn forespørsel fra enda tre kirker nå på tampen av året.

Vår tidligere murer og steinhugger, Ståle Gjersvold, avla i år sitt fagbrev nummer tre. Denne gangen i blyglasshåndverkerfaget. Vi skal bli bedre kjent med Ståle gjennom et intervju i en av artiklene i årboka.

Under året som har gått har NDR arbeidet med en revisjon av restaureringsplanen for Nidarosdomen. Den gamle planen fra 1996 som det ble utført små revisjoner på i 2005, har vært en god plan. Dette hvis man ser bort fra tidsestimatene, som nok var alt for optimistiskes. Men til neste år kommer altså en ny. Utviklingen av sikkerhetsmessige utfordringer og lekkasjer vil være retningsgivende for prioriteringer i den nye restaureringsplanen, som vil ha et planperspektiv frem mot 2035.

Fig. 6: Joseph Carter jobber med siste figur til julekrybba.

Joseph Carter working on the last of the nativity scene figures.

Fig. 7: Rakel Lyng kan stolt vise frem sluttresultatet fra et av hennes første eksterne oppdrag.

Rakel Lyng proudly showing one of her first external assignments.

I november arrangerte Bygghytta et fagseminar med tema revidering av restaureringsplanen. En rekke fagfolk holdt foredrag om de ulike faglige utfordringer vi står ovenfor. Foredragene med de påfølgende diskusjonene er nyttige innspill i forbindelse med det videre planarbeidet, for selv om vi jobber oss stødig fremover viser blant annet de årlige fasadeinspeksjonene at forvitringen av katedralen ufortrødent går sin gang. Såpass raskt at vi kanskje må se på alternative metoder å restaurere på. En ting som imidlertid er sikkert, er at det å ha tette tak, nedløp

og vandringer hindrer unødige ødeleggelser av fasadene. I denne forbindelse har vi i sommer tekket de øvre parapetene på skipet. Likeså er taket på det nordre vestfronttårnet tettet.

Av forsknings- og utredningsoppgaver har også i år videreutviklingen av en 3D-modell av Nidarosdomen med databasetilknytning vært en sentral oppgave. Vi ser også på løsninger for koblinger mellom NDRs ulike databaser og hvordan markeringer på 3D-modellen i ett prosjekt kan knyttes til andre prosjekter. Funksjonene i verktøyet er nå under uttesting med en utvalgt gruppe brukere.

Vi er nå nære målet med å ferdigstille digitaliseringen av NDRs dagbøker, som går helt tilbake til 1869. Avskriftene er utført, og de fleste skannede illustrasjonene er lagt inn. Videre er det utarbeidet en disposisjon for et nytt bokverk om Nidarosdomen. Planen er at 5-bindsverket skal stå ferdig til 1000-års jubileet i 2030.

Forskningsarbeidet på steinhuggermerkene har også vært en sentral FoU oppgave i året som gikk, og du kan lese mer om dette spennende arbeidet lengre bak i årboka.

For å opprettholde forskerkompetansen i Bygghytta har NDR inngått et samarbeid med NTNU og Norsk forskningsråd der vår Kristin Bjørlykke nå er PhD-kandidat gjennom Forskningsrådets Offentlig sektor-PhD-program. Prosjekt tar for seg arkitekt Helge Thiis sitt bidrag til gjenreisingen av Nidarosdomen, dvs. de øvre delene av vestfronten, og planene for sentraltårnet. Det siste ble aldri realisert. Formålet er å få mer kunnskap om dette arbeidet og at resultatet skal komme den fremtidige restaureringen av vestfronten til gode.

Det blir en spennende tid fremover for Bygghyttas del. Etableringen av kirkebevaringsfondet og det faktum at Stortinget har lagt administrasjonen av dette til Trondheim, vil trolig påvirke NDRs organisasjon. Vi mener å inneha kompetanse som kan komme dette prosjektet til gode, når man nå har besluttet å benytte 500 mill. kroner årlig på landets

verneverdige kirker. Som landets nasjonale kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein ønsker vi selvsagt å kunne bidra på en positiv måte inn i dette arbeidet.

Bygghytta nærmer seg et generasjonsskifte, der ganske mange av oss er født på midten av 60-tallet. Å bruke noen av disse seniorene til å formidle sin kunnskap ut mot andre miljøer, bør være en vinn vinn-situasjon for alle parter. Allerede i 2024 vil det bli en rekke nyansettelser, noe som i seg selv blir en spennende prosess.

De aller fleste faggruppene i Bygghytta har vært «ut av huset» for å både dele av sin kunnskap og å innhente ny. Dette er viktig for å knytte kontakter og for å få nye ideer og inspirasjon til vårt videre arbeidet. Steinhuggerne har vært på ulike steinhuggerfestivaler, både i Salzburg i Østerrike, Halifax i England og på Grorud i Oslo. Vi har dessuten bidratt opp mot internasjonale prosjekt i Rosnov i Romania. Videre har det vært flere hospitanter i verkstedet.

Murerne har vært både på den Nordiske samlinga for bygningskalk, som i år var arrangert i Finland og på Building Limes Forum i England, der vi også var foredragsholdere. Gipsmakerne har arrangert årsmøte i Norsk gipsmakerforum, og i tillegg har en av dem fått kompetansepåfyll om bronsestøping etter noen dagers utplassering hos Bronseskulptur AS i Oslo.

Da smedene reiste til England på etterjulsvinteren fikk de eksklusiv tilgang til Windsor Castle og Westminster Abbey for å studere smijernet der. (Fig. 8) Glassverkstedet var på studietur til Glashütte Lamberts og Studio Peters i Tyskland. Det har også vært flere hospitanter i dette verkstedet inneværende år.

Videre har flere av de som jobber primært med forskning og utredning vært deltakere og bidragsgivere til en rekke ulike konferanser. Man har også vært på studiereise til katedraler i de nordlige deler av Frankrike, blant annet Amiens og Reims, for å se Nidarosdomen i et arkitekturhistorisk perspektiv og å hente inspirasjon til egne kommende utstillinger. Denne høsten har vi gjennomført en omfattende

8: Jens Strassegger besiktiger middelaldersk smijern i Windsor Castle med stor begeistring. Jens Strassegger inspecting medieval wrought iron work in Windsor Castle with great enthusiasm.

internopplæring for våre nyeste ansatte. Dette innenfor fagbolken vi kaller Felles kunnskap, som blant annet rommer kulturminnevern og arkitekturhistorie. For min egen del er det fint å kunne sitte og skrive akkurat dette fra et hotellrom i Strasbourg, der den årlige samling i den europeiske katedralforeningen – Dombaumeistertagung – arrangeres i år. Med dette ønsker jeg dere god lesning, og håper at årets utgave av Bygghytta faller i smak!

Fig.

Øystein Ekroll

Sørgavlen

The South Transept’s Gable Wall

Nidarosdomens tverrskip er ein komplisert konstruksjon, med gangar mellom doble veggar, vindeltrapper som gir samband til dei øvre etasjane og andre bygningsdelar, og nesten usynlege inngangar til små kapell og ‘hemmelege’ rom. Gjennom gangane og trappene kan handverkarane lett kome til dei øvre delane av murane og takverka for reparasjonar, og murgangane gjer også murane lettare og sparte mykje stein ved bygginga. Sjølv om kjeldene er få, er det all grunn til å tru at tverrskipsgangane før reformasjonen også spelte ei liturgisk rolle ved prosesjonar. Ved synging og messing frå ulike stader oppe i etasjene kunne det skapast ein vakker romklang under dei høge kvelva. (Fig. 1)

Søndre tverrskip er den minst påakta delen av Nidarosdomen, og gikk gjennom store endringar og stort forfall frå reformasjonstida og til slutten av 1800-talet. I dag er så godt som alle spor etter desse endringane fjerna, og vi opplever i dag tverrskipet omtrent slik det framsto då det sto ferdig på slutten av 1100-talet – eller gjer vi eigentleg det?

Bygginga av tverrskipet

Det er inga tvil om at heile tverrskipet – både nordre og søndre – i hovedsak er reist på same tid og under eitt, sjølv om gangen i arbeidet kan ha skifta mellom nordre og søndre del. Stilen er den same i kvar av dei tre etasjene i begge tverrskipa, og steinhoggarmerka viser også at dei same handverkarane arbeidde på begge delar. Innvendig er rommet 43 m langt og 10 m breitt, og sideveggane er 14 m høge. (Fig. 2) Deler vi det opp, så er både nordre og søndre tverrskip 15 m lange og 10 m breie, og tårnfoten til sentraltårnet er 14 m x 14 m inkludert tårnbogane. Frå golvet til

Fig. 2: Grunnplan av tverrskipet, oppmålt av Gerhard Fischer i 1942-43. Ground plan of the transept, as measured by Gerhard Fischer in 1942-43.

Fig. 1: Søndre tverrskip innvendig i dag, med vest- og sørveggen og takverket frå 1903. The present interior of the south transept, showing the west and south walls and the roof construction from 1903.

takmønet er det 26 m. Utvendig er tverrskipet 16 m breitt, målt over dei utstikkane hjørna, og 45 m langt (51 medrekna forhallen mot nord).

Tverrskipa har nok framstått på 1100-talet som meir avstengde eller som to lukka rom på kvar side av tårnfoten enn i dag: dei enorme bogane under sentraltårnet var berre halvparten så høge, men like breie. I tillegg har dei to ‘stukene’ (altarnisjene) som vart sette inn i austveggen på 1200-talet, og gjennombrytinga til sideskipa i det gotiske koret, der det tidlegare var tett vegg, også endra inntrykket og gjort tverrskipet opnare og meir som eitt samla rom.

Tverrskipet er delt i tre nivå, høgder eller etasjer, med gavltrekanten som eit fjerde nivå. Dei blir kalt arkaden, triforiet (galleriet) og klerestoriet (lysetasjen) etter modell av det gotiske koret og skipet, sjølv om dette eigentleg er litt misvisande. Arkaden har massiv vegg og ingen pillarar, og triforiet og klerestoriet er svært like kvarandre, med ein passasje mellom dobbel vegg, vindauge i yttermuren og arkader inn mot midtrommet. (Fig. 3)

Fig. 3: Austveggen i søndre tverrskip før restaureringa, med dei tre etasjene eller nivåa med arkade, triforium og klerestorium. Til venstre den gjenmurte opningen til søndre sideskip i koret. Døra i altarstuken viser inngangen til Iver von Ahnens gravkammer. Arkivfoto 5852/teikning 1045.

The east wall in the south transept before the restoration, with the three levels: arcade, triforium and clerestory. To the left, the bricked-up opening to the south aisle in the chancel. The door in the altar niche shows the entrance to Iver von Ahnen’s burial vault.

Både nordre og søndre tverrskip har vindeltrapper i vesthjørna som fører heilt opp til klerestoriet, og frå desse trappene er det utgang først til triforiet og deretter til klerestoriet. Triforiet har enno dører mot vest til triforiet i det forsvunne romanske vestskipet, og mot aust kan vi på sørsida sjå ein gjenmurt opning som førte inn til ein murgang i veggane i Olav Kyrres Kristkyrkje. (Fig. 4) Frå det austre triforiet er det inngang til Olavs- og Mariakapella, og frå nordre vindeltrapp til Mikaelskapellet over forhallen mot nord. Frå klerestoriet fører tre vindeltrapper (to i nordre og ei i søndre) vidare oppover til den øvre delen av sentraltårnet.

Fig. 4: Den gjenmurte døra til gangen som førte frå triforiet i søndre tverrskip og inn i tårnpillaren, der gangen snudde i rett vinkel vidare mot aust og inn i veggen i kong Olav Kyrres Kristkyrkje. Døra vart seinare skjult bak ein støttemur, og øvre delen av denne er fjerna for å vise litt av døra. Arkivfoto 6243

The bricked-up door to the corridor that led from the triforium in the south transept and into the pier of the central tower, where the corridor turned at a right angle towards the east and into the wall of King Olav Kyrre’s Christ Church. The door was later hidden behind a retaining wall, and the upper part of this has been removed to show part of the door.

Fig. 5: Johanneskapellet etter restaurering, med dei kraftige chevron- eller sikksakkbogane i inngangsbogen og på kvelvribbene. Halvsøylene har foldekapiteler, og den ytre dekkbogen er avslutta med dyremasker. Arkivfoto 7006

St John’s Chapel after restoration, with chevron or zigzag decoration in the entrance arch and on the vault ribbing. The half-piers have scalloped capitals, and the lapel stops are shaped as animal masks.

Den anglo-normanniske etasjen Planane for tverrskipet vart tydeleg nok endra eller oppdaterte fleire ganger i løpet av byggeperioden, i takt med stilutviklinga i Vest-Europa. Det kan også ha vore eitt eller fleire små opphald i bygginga. Det einaste sikre haldepunktet for tidfesting er innskrifta i Johanneskapellet som er datert 26. november 1161 og som viser at i alle fall den nedre delen av tverrskipet var så pass fullført at dette kapellet då kunne takast i bruk til messefeiring. Det må bety at det også var i det minste eit provisorisk tak over heile søndre tverrskip. Heile tverrskipet kan ha stått under tak seinast omkring år 1200, kanskje enno tidlegare dersom gavltrekantane først var provisorisk bygde av treverk og seinare fullførte i stein.

Nedre del av begge tverrskipa er bygd i anglo-normannisk stil. Det vil seie romansk stil slik han vart utvikla i Normandie ved midten av 1000-talet og overført og utvikla i England etter 1066. Omkring midten av 1100-talet stilen vart formidla vidare frå Nord-England over Nordsjøen til Vestlandet og Trøndelag (Fig. 5). Tre viktige kjennemerke ved denne stilen er chevron- eller sikksakkborder, foldekapitéler (scalloped capitals) og dyremasker ved endane av dekkbogane (lapel stops). Dessutan er skulpturkonsollar (corbels)

Fig. 6: Overgangen i det nordaustre hjørnet av nordre tverrskip frå anglo-normannisk stil (t.h.) til ‘cisterciensar-stil’ (t.v.) med vassliljeblad. Arkivfoto 6216

The transition in the north-east corner of the north transept from Anglo-Norman style (right) to ’Cistercian style’ (left) with waterleaves.

under takskjegget utvendig svært vanleg. Heile arkadenivået i begge tverrskipa er bygde i denne stilen. Ser vi på utsida, er arkadenivået og det meste av triforienivået bygde i denne stilen, i tillegg til Mikaelskapellet, Johannes/Olavskapellet og Lektoriet/ Mariakapellet. Unntaket er midtre delen av nordveggen i nordre tverrskip, der ein yngre stil er innført.

Inne i tverrskipet ser vi derimot at på triforienivået er den anglo-normanniske stilen brukt på både den ytre og indre veggen berre på austsida av nordre tverrskip. Veggen inn mot tverrskipet har ei samanhengande rekke med store, runde bogar som er delte av ei midtsøyle i to mindre bogar med ein liten sirkelforma opning over. I overgangen til triforiegangen frå austsida til nordsida endrar stilen på den indre veggen seg brått frå det eine kapitélet til det andre – frå eit anglo-normannisk foldekapitel til eit kapitél med buktande vassliljeblad (water-leaf) som krøllar seg i enden. (Fig. 6) Profilane i bogen endrar seg også, og eit stort firpass erstattar den vesle sirkelforma opningen.

Den same stilen er brukt på resten av nordsida og heile vestsida av triforiet. Dette betyr at det ytre murskalet i arkade- og triforieetasjen er reist under

eitt på alle tre sider i begge tverrskipsdelane, men berre fullført med det indre murskalet på austsida av nordre tverrskip. Nord- og vestsida må derfor ha stått som ‘ringmurar’ i halv breidde ein periode før den indre muren vart oppført.

Klerestoriet og gavlen

Klerestoriet i nordre tverrskip viser eit steg vidare i overgangen til gotikken. No forsvinn mellomsøylene og bogane blir breiare og høgare. (Fig. 7) Alle søylene har kapiteler med vassliljeblader. I bogane blir det også innført eit nytt dekorornament: små uthola ‘pyramider’ som er kjent som ‘hundetannsbord’ (dog-tooth). Det er svært mykje brukt i tidleg-gotisk stil i England og bruken av slik dekor varslar eit stilskifte. Dei store og spinklare bogane viser vilje og evne til å frigjere seg frå den meir solide eldre arkitekturen, og i tillegg at kunnskapen om konstruksjon av større bogar er blitt meir utvikla.

som i triforiet har søylene kapiteler med stive bladknollar, knippesøyler og hundetannsbord i bogen.

Tverrskipet utvendig

Begge tverrskipa har ein arkitektur som gjer det naturleg å undersøke dei to nedre nivåa, portal/ arkadenivået og triforiet samla, for dei er tydeleg nok bygde under eitt. Dette ser vi best på søndre tverrskip, der vest- og sørveggen er inndelt med to store blindbogar som er trekt litt inn frå murlivet og går over begge etasjane. Begge bogane har halvsøyler og chevron/sikk-sakk-mønster. Midt i kvar veggboge står to vindauge, det eine i arkadenivået og det øvre i triforiegangen. Det nedre er dekorert med søyler og chevronar, det øvre er heilt enkelt. Veggflatene er oppdelte med tre horisontale band som heng saman ved vindauga. Sørgavlen er sterkt restaurert. Heile klerestoriet og gavlen er nybygd omkring år 1900, og arkitekt Christie kopierte ganske enkelt den bevarte gavlveggen i nordre tverrskip.

I dag dekker det gotiske skipet ein del av vestveggen til tverrskipet, slik at det ser svært ‘inneklemt’ ut og mindre imponerande enn då det var nytt. (Fig. 8) Det er ingen sikre spor etter lysopningar i austveggen på arkadenivå, men både i triforiet og klerestoriet har det gotiske koret blokkert eitt vindauge nærast sentraltårnet.

Johanneskapellet

Klerestoriet i søndre tverrskip har store bogeopningar med knippesøyler med midtring og kapiteler med vassliljeblader, og i bogane er det også brukt hundetannsbord. På vestsida (sørveggen er heilt ny frå 1890-åra) er det derimot slutt med vassliljeblader, og

Tverrskipet har to utbygg mot aust med kapell i to høgder. Dei er nesten like, men ikkje heilt. Johannes Døyparen-kapellet opnar seg mot tverrskipet med ein imponerande boge med fire halvsøyler med foldekapiteler som ber fire ledd, alle dekorert med chevronborder. Utanfor chevronbordene ligg ein utstikkande dekkboge som endar i to dyremasker. (Fig. 5) Inne i kapellet er det fem blindbogar på kvar av dei tre veggane, med basar som står på ein veggbenk. Det er eitt vindauge på kvar vegg. I austhjørnet til tverrskipet ligg eit lite rom med inngang frå Johanneskapellet, men ei gjenmurt dør i hjørnet viser at det først hadde inngang frå tverrskipet. (Fig. 9) Det kan ha blitt brukt som arkivrom, men også som bustad for personar som levde i kyrkja, for ei lita lysopning i veggen gir nok lys og luft til å leve her.

Fig. 7: Klerestoriet i søndre tverrskip med dei store bogeopningane utan mellomsøyler. Arkivfoto 6256

The clerestory in the south transept with large arches without intermediate columns.

Fig. 8: Det gotiske skipet er lagt så tett inntil det romanske tverrskipet at det stenger fleire av vindauga heilt eller delvis. Mange spor i murverket viser at planen var å rive det gamle tverrskipet og oppføre eit nytt tverrskip med same stil og gesimshøgde som det gotiske skipet og koret.

The Gothic nave is placed so close to the Romanesque transept that it blocks several of the windows either partially or completely. Many traces in the masonry show that the plan was to demolish the old transept and build a new transept in the same style and height as the Gothic nave and chancel.

Olav- og Stefanskapellet

Kapellet rett over Johanneskapellet har tilgang frå vindeltrappa i sørvesthjørnet via triforiegangen og gjennom ei lita dør som ikkje er synleg nede frå golvet. Det har ei heilt anna utforming enn Johanneskapellet. Rommet er enkelt, men elegant utforma med steinhoggararbeid av høg kvalitet. (Fig. 10)

Det har mange uvanlege detaljar som er vanskelege å forklare. I austveggen står tre høge, rundboga vindauge ved sidan kvarandre, det i midten er høgast. Fram til restaureringa var fire av dei fem vindauga gjenmurte, berre det i midten hadde glas. I veggen mellom dei er det hogd inn ei dedikasjonsinnskrift på latin som fortel at kapellet vart vigsla den 3. aust til ære for St. Olav og St. Stefan protomartyris (den første kristne martyren). Dessverre er ikkje årstalet med, men det kan ikkje vere mange åra etter vigs-

Fig. 9: Den eldste og den nest eldste inngangen til det vesle rommet i søraust-hjørnet i søndre tverrskip. Ein gong i mellomalderen er den eldste inngangen frå tverrskipet (t.h.) gjenmurt og ein ny inngang (t.v.) opna frå Johanneskapellet.

The oldest and the second oldest entrance to the small room in the south-east corner of the south transept. Sometime in the Middle Ages, the oldest entrance from the transept was bricked up and a new entrance opened from St John’s Chapel.

Fig. 10: Olav- og Stefanskapellet over Johanneskapellet. Bildet viser kapellet i 1930, brukt som lager for etter-reformatoriske gravsteinar. Arkivfoto 3407

St Olav’s and St Stephen’s Chapel above St John’s Chapel. The picture shows the chapel in 1930, used as a storeroom for post-reformation tombstones.

linga av Johanneskapellet, truleg før 1170. 3. august er den «vesle» Olavsdagen, då Olav vart gjort til helgen (translatert) i 1031, men det er også dagen då relikviane til St. Stefan vart attfunne av korsfararane i Jerusalem etter erobringa av Jerusalem i 1099. Olav var den første norske martyren, og dermed ein parallell til St. Stefan.

I nordveggen står eit enkelt vindauge (med ei runeinnskrift på høgre side), og til høgre for dette står ein skapnisje i veggen. Uvanleg nok har nisjen ein liten, firpassforma lysopning i den tynne bakveggen. Ein liknande skapnisje står i austveggen til høgre for altaret. Til venstre for dei tre vindauga er det ei lita luke i veggen, og innanfor denne er det eit stort holrom i muren med plass til ein vaksen person, truleg ei grav som no er tom. (Fig. 11) Det merkelege er at denne har også ei lita, firpassforma lysopning i ytterveggen, symmetrisk med skapnisjen. Det er inga tvil om at denne gravlegginga har skjedd medan kapellveggen var under bygging, for det er uråd å bryte ut eit slikt holrom utan at veggen bryt saman. I venstre sida på vindauget over grava er det spor etter ei innfelt plate – dessverre no borte – som truleg fortalde kven eller kva som var gravlagt her.

Fig. 11: Grava i austveggen i Olav- og Stefanskapellet. Luka inn til grava vart laga etter oppdaginga av grava ved restaureringa. Grave inside the east wall of St Olav’s and St Stephen’s Chapel. The opening was made after its discovery during the restoration work.

I sørveggen står ei rundboga nisje som inneheld ein dobbel piscina (utslagsvask). Bakveggen i nisjen er borte, men har truleg hatt ei form for utsmykking som gjorde at ho måtte øydeleggast etter reformasjonen. (Fig. 12) Til høgre i nisjen står ein ‘ordinær’ piscina, forma som ein omsnudd pyramide med eit hol i spissen og under dette eit holrum til vatnet. Til venstre ligg ei renne som smalnar av mot ytre veggliv, slik at vatnet renn ut gjennom veggen gjennom eit lite hol på 2-3 cm i diameter. Det var altså to ulike typar vatn i bruk her, ein heilag type som ikkje måtte forlate bygningen, og ein vanleg type som kunne renne nedover veggen på utsida.

Fig. 12: Dobbel piscina i sørveggen i Olav- og Stefanskapellet. T.v. ein ‘utslagsvask’ der vatnet renn ut gjennom eit lite hol i yttermuren. T.h. ein opning som fører ned til eit hólrom i murkjernen for vatnet. Bakveggen i nisjen var fjerna før 1750. Double piscina in the south wall of St Olav’s and St Stephen’s Chapel. Left: A basin where the water ran out through a small hole in the outer wall. Right: An opening that leads down to a cavity in the wall for the water. The rear wall in the niche was removed before 1750.

Kapellet har open takstol, den noverande er laga i 1890-åra med bruk av utskårne masker på stikkbjelkane, kopierte etter gamle utskjeringar i Værnes

Fig. 13: Sørgavlen innvendig før restaurering. Monumentet til general Wibe er prikka inn. Klerestoriet frå 1530-åra har glatt mur og berre eitt vindauge med Y-forma grindverk. Oppmåling av Chr. Christie 1886.

The south transept interior wall before restoration. General Wibe’s monument is marked with dots. The clerestory from the 1530s has smooth walls and only one window with Y-shaped tracery.

kyrkje. Det var truleg ein open takstol her også i mellomalderen, eller kanskje helst ein trekvelv festa under taksperrene slik som i Mariakapellet.

Endring av sørgavlen

På 1400-talet, kanskje etter brannen i 1432, vart det sett inn eit stort, spissboga grindverksvindauge i sørgavlen. Det var etter alt å døme heilt likt det store, seingotiske vindauget som sto i nordgavlen fram til 1890-åra. Arkitekt Christie skriv i rapporten for andre halvår 1892 at ved rivinga av det nyare klerestoriet i sørgavlen vart det funne «nogle Levninger fra et lignende Vindu, som det nu halvt tilmurede

Spidsbuevindu i Tverskibets nordre Gavl». Innsettinga av eit så stort grindverksvindauge i sørgavlen har svekka veggen sin stabilitet, og på eit tidspunkt kollapsa heile øvre del av gavlen. Dette skjedde truleg ved brannen i 1531, kanskje fordi spiret på sentraltårnet fall denne vegen og tok med seg gavlen?

Uansett årsak, så var både gavlen og det meste av klerestorieetasjen i sørgavlen borte. Etter brannen vart klerestoriet bygd opp som ein kompakt, glatt vegg utan veggpassasje og utan hjørnetårna, og med berre eitt enkelt grindverksvindauge midt i veggen. (Fig. 13) Det nye vindauget var 4 m høgt og 2 m breitt, så det

Fig. 14: Sørgavlen før restaureringa, med gravkammeret til general Wibe («det Schøllerske gravkammer»), det enkle klerestorievindauget frå 1530-åra og litt av den teglmurte gavlen frå 1666. Arkivfoto 252

The south gable wall before the restoration, with the burial vault of General Wibe («the Schøller burial vault»), the solitary clerestory window from the 1530s and a portion of the brick-built gable from 1666.

gav stadig godt med lys til tverrskipet. Den gamle vindeltrappa i sørvesthjørnet vart også sperra på dette nivået, slik at klerestoriet frå no av berre kunne nåast via sentraltårnet. Vindauget fekk eit enkelt, Y-forma grindverk med profil, og var dekorert med halvsøyler på sidene både inn- og utvendig. Å døme etter foto og teikningar før restaureringa, var alt gjenbrukt stein. (Fig. 14) Det er same type grindverk som i midtskipsveggane i koret, som også vart bygde på nytt etter 1531-brannen, men der var grindverket enno enklare forma, med berre ein utvendig fas.

Sjølve gavltrekanten i sørgavlen vart ikkje bygd i stein, men berre panelt med bord, og det var vel på denne tid at det vart lagt inn flat himling i tverrskipet med eit stort loft over. Først i 1666 vart gavlen murt opp med gul hollandsk teglstein, med årstalet i form av muranker, og berre med ein liten lysglugge til loftet. Denne gavlen sto i 226 år, til rivinga i 1892. Etter 1531-brannen vart den veldige søndre arkadebogen under sentraltårnet fylt med murverk, slik at tverrskipet i praksis var skilt frå resten av domkyrkja med berre ei smal døropning som inngang. Det vart ikkje brukt som kyrkjerom, men på 1600-talet var det rettslokale og fekk dermed namnet Lagtinget, som er blitt brukt heilt opp til vår tid. Denne muren sto heilt til 1870-åra.

Fig. 16: General Wibes gravkammer frå 1690. Teikning av W. Bergstrøm før rivinga i september 1883. NDR arkiv, Gb – 0150. General Wibe’s burial vault from 1690. Drawing by W. Bergstrøm before its demolition in 1883.

Fig. 15: Utsnitt av Lorentz D. Klüwers plan frå 1817 over graver i og omkring Nidarosdomen. Utsnittet viser søndre tverrskip med gravkammera. V er Dreyers, VI er general Wibes, VII er Angells i Johanneskapellet og VIII er Iver von Ahnens i ‘småtta’ med inngang gjennom altarstuken. 11-26 er gravkammer under golvet i søndre tverrskip. Etter Klüwer 1823, pl. 8.

Section of Lorentz D. Klüwer’s plan from 1817 of graves in and around Nidaros Cathedral. The section shows the south transept with the burial vaults. V is Dreyer’s, VI is General Wibe’s, VII is Angell’s in St John’s Chapel and VIII is Iver von Ahnen’s with entrance through the altar niche. 11-26 are burial vaults under the floor of the south transept.

Tverrskipet som gravstad etter reformasjonen Før Reformasjonen vart høge geistlege og trønderske aristokratar gravlagde inne i kyrkja, men dei neste

Fig. 18: Skisse av general Wibes gravmonument i søndre tverrskip, delvis rekonstruert, av Chr. Christie. Arkivfoto 5858

Sketch of General Wibe’s tomb monument in the south transept, partly reconstructed, by Chr. Christie.

hundre åra etter 1537 vart nesten ingen gravlagde inne. I 1625 opna styresmaktene for at private kunne kjøpe seg gravstad under golvet inne i kyrkja. Årsaka var todelt: gravleggingane ville gi gode inntekter til kyrkja sitt vedlikehald og det var eit sterkt ønskje

Fig. 17: Litografi frå 1839 utført av A. Mayer som viser søndre tverrskip med det store monumentet som markerte inngangen til general Wibes gravkammer. T.v. den gjenmurte inngangen til Johanneskapellet, som då var gravkammer for Angellfamilien. T.h. den gjenmurte inngangen til lagmann Dreyers gravkammer, med den forgylte minnetavla over. Golvet låg ein halvmeter høgare enn i dag, i nivå med toppen av veggbenken. Kunstnaren har lagt inn eit uhistorisk gravfølge med franske 1600-talsdrakter. Arkivfoto 5402e

Lithograph from 1839 by A. Mayer showing the south transept with the large monument that marked the entrance to General Wibe’s burial vault. Left: The bricked-up entrance to St John’s Chapel, which was then a burial vault for the Angell family. Right: The bricked-up entrance to Lawman Dreyer’s burial vault, with the gilded memorial plaque above. The floor was half a metre higher than today, level with the top of the wall bench. The artist has included an unhistorical burial retinue with 17th-century French costumes.

frå byens overklasse om meir standsmessig gravlegging enn ei jordgrav med ein gravstein ute på kyrkjegarden mellom alle andre byfolka. Etter kvart vart grunnen under heile tverrskipet fylt med murte gravkammer for byens beste familier, og det tok til å bli trangt om plassen. (Fig. 15) Familien Angell trumfa resten av overklassen: dei kjøpte like godt Johanneskapellet som familiegrav. Den store bogen vart murt igjen, med ei mindre dør til å frakte nye kister inn i kapellet.

Ei anna løysing var å bygge eit gravkammer på utsida av tverrskipet, og så bryte ut ei dør gjennom veggen. Den første som gjorde dette var generalmajor Johan Wibe, som i 1690 bygde eit tilbygg på 4,7 x 4 m av gråstein med tønnekvelv av hollandsk teglstein utanfor sørveggen i tverrskipet. (Fig. 16) Omkring døra frå tverrskipet sette han opp ei imponerande omramming i barokkstil, som også var eit monument: «Foran denne Dør, inde i Kirken, var indmuret i Veggen 4 Søiler, hvorpaa et Arkitrav eller Parapet. Oppe paa dette var anbragt noget lig en Sarkofag, hvorpaa var Attributter af Vaaben, Faner m.m., alt huggen i den gule Bræmer Sandsten. Det hele var saa aldeles ødelagt af Ild og Vand at noget helt ikke kunde faaes ud af det». (Lysaker 1973: 109). Eit fransk bilde frå 1839 og ei skisse av Christie er den einaste dokumentasjonen vi har, men dei gir eit visst inntrykk av det som truleg var det største gravmonumentet her i landet. (Fig. 17 & 18) Det var ca. 5

Fig. 19: Veggen i søndre tverrskip etter rivinga av general Wibes gravkammer. Døra inn til tverrskipet er gjenmurt, og sporet etter tønnekvelven og saltaket er godt synleg. Arkivfoto 441. The wall of the south transept after the demolition of General Wibe’s burial vault. The doorway to the transept is bricked up, and the traces of the barrel vault and the roof are clearly visible.

Fig. 21: Inngangen til Kongestolen i ‘småtta’ mellom Johanneskapellet og søndre sideskip i koret. Bak dette låg Iver von Ahnens gravkammer. Munch/Schirmer pl. 23.

The entrance to the royal seat between St John’s Chapel and the south aisle in the choir. Behind this was Iver von Ahnen’s burial vault.

Fig. 20: Altarstuken i søndre tverrskip før restaurering, med døra inn til stiftamtmann Iver von Ahnens gravkammer i ‘småtta’. Teikning av W. Bergstrøm. Ukat. teikning i arkivet.

The altar niche in the south transept before restoration, with the door to Iver von Ahnen’s burial vault. Drawing by W. Bergstrøm.

m høgt og 4 m breitt. Ein rikt dekorert gitterport av smijern frå inngangen til gravkammeret er stadig bevart og står i kjellaren under tverrskipet. Det same er eit smijernsgitter og ei kopparluke frå vindauget. Kapellet vart rive ned i 1883. (Fig. 19)

I 1710 innretta stiftamtmann Iver von Ahnen eit gravkammer i «småtta» mellom Johanneskapellet og sørveggen i koret, med inngang gjennom ei dør han let bryte ut gjennom bakveggen i søndre altarstuke. I dag er denne altarstuken det sørsamiske kapellet. (Fig. 20)

Fig. 23: Restaurering av sørgavlen ein fin julidag i 1892. Presenningen som verna mot regn og vind er heist opp og viser arbeidet. På hjørnetårna blir kvadersteinane systematisk tatt ut skift for skift oppover veggen og murt inn att i lodd. Midt på stillaset blir nye steinar hogde. Lenger oppe er stillaset innkledd med panel, og ein del 1700-tals blyglasvindauge frå koret er ombrukte her. Nokre av dei er enno bevart. Arkivfoto 658

Restoration of the south gable wall in 1892. The tarpaulin that protects against rain and wind has been lifted showing the work. On the corner towers, the ashlar stones are systematically taken out course by course and remounted again in a plumb line. In the middle of the scaffolding, new stones are cut. Further up, the scaffolding is covered with panels and some 18th-century windows from the choir which have been reused here.

Frå 1627 var det her ein inngang til Kongestolen, via ei trapp opp til det eine vindauget i sideskipet og gjennom dette inn i kyrkja. Fram til 1686 var det lensherren på Kongsgarden (Erkebispegarden) som til vanleg brukte Kongestolen, og seinare stiftamtmannen og dei øverste militære. (Fig. 21)

I 1731 bygde lagmann Abraham Drejer eit gravkammer med krypt utanfor vestveggen, og braut ut ei dør gjennom vestveggen ved sidan av døra til vindeltrappa. (Fig. 17) Ytre mål var 10 x 6 alen (6,2 x 3,6 m). Inngangen hadde ei rikt dekorert koppardør med måla og forgylte våpenskjold, og over døra hang ei forgylt minnetavle. Døra vart selt på auksjon i 1801 og døra gjenmurt, men minnetavla er bevart. (Fig. 22) Gravkammeret vart rive ein gong mellom 1817 og 1840.

I dag er alle synlege spor fjerna etter desse tre gravkammera, men grunnmurane kan enno finnast under bakken.

Restaureringa av sørgavlen

Arbeidet starta for fullt sommaren 1891 med forsterking av fundamenta til sør- og vestveggen. Deretter vart gavlen av teglstein frå 1666 og klerestoriet frå 1530-åra rive, slik at berre den ‘reine’ mellomaldermuren sto att. Våren 1892 starta arbeidet med restaurering av dei ut- og innvendige murflatene nedanfrå og oppover. (Fig. 23) Murane helte litt utover, og vegglivet i nedre del av muren vart derfor flytta litt ut for å få muren i lodd. Alle steinane i det utvendige murlivet vart tatt ut og innmurt på nytt. Mange av kvadersteinane var så store at dei kunne delast i to og «har afgivet Material til mange nye Kvadere», konstaterer Christie tilfreds i halvårsrapportane for 1891-92. Samtidig vart grunnen under søndre tverrskip tømt for graver. Likrestane vart lagt i ei massegrav på nordsida av kyrkja. 1893-94 vart alle gravkjellarane fjerna, grunnmuren forsterka og ein kjellar med betonggolv bygd under tverrskipet. Sideveggane nærast sentraltårnet var pressa ned

Fig. 22: Minnetavla til lagmann Abraham Drejer som hang over inngangen til gravkammeret. Den heng i dag i gravsteinsutstillinga i kjellaren under skipet. The memorial plaque to Lawman Abraham Drejer that hung over the entrance to his burial vault. It hangs today in the crypt under the nave.

av tårnet si vekt, og her måtte alt murverket takast ut og murast opp på nytt i vater og lodd. (Fig. 24) Murarbeidet vart avslutta med reising av den nye gavltrekanten i 1901-02 og gavlkorset sett opp.

Våren 1903 kunne det nye takverket reisast, ein kopi av takverket i Værnes kyrkje med utskårne masker på stikkbjelkane. (Fig. 25) I 1903-04 vart tverrskipstaket tekt med kopparplater, og i 1904-05 vart det innvendige golvet lagt med marmorplater frå Leivset (Fauske) i Salten.

Fig. 24: Vestre triforium i søndre tverrskip nærast sentraltårnet før restaurering. Det viser korleis vekta av tårnet har pressa tverrskipsmuren ned og knust mange steinar. I bakveggen ligg den gjenmurte inngangen til triforiet i det forsvunne romanske skipet. Arkivfoto 254

The west triforium in the south transept by the central tower before restoration. This shows how the weight of the tower has pressed the transept wall down, crushing many stones. In the back wall is the bricked-up entrance to the triforium in the disappeared Romanesque nave.

Fig. 25: Takverket frå 1903 i tverrskipet, som er delvis kopiert etter takverket i Værnes kyrkje i Stjørdal, med utskårne masker på stikkbjelkane.

The roof construction in the transept from 1903, which is partly copied from the roof construction in Værnes church near Trondheim, with carved masks on the joists.

Detalj av ornamentalt glassmaleri i sørgavlen, tegnet av Gabriel Kielland.

Detail from an ornamental stained-glass panel in the south transept, designed by Gabriel Kielland.

Elisabeth Voss Sinnerud

Glassmaleriene i sørgavlen og St. Sunnivas vandring i Nidarosdomen

The Stained Glass Windows of the South Transept

and St. Sunniva’s Wandering in Nidaros Cathedral

Fig. 1: Søndre tverrskips gavlvegg, sett fra utsiden, før restaureringen på 1890-tallet. South transept’s gable wall, seen from the outside, prior to the restoration of the 1890s.

I forbindelse med enhver restaurering setter vi oss inn i historien til det vi skal restaurere. I søndre tverrskips gavlvegg er det flere glassmalerier, utført etter tegninger av Gabriel Kielland. Historien til disse er også begynnelsen på historien om Gabriel Kiellands glassmalerier i Nidarosdomen.

Men først går vi enda litt lengre tilbake i tid.

Da gjenreisningen av Nidarosdomen startet i 1869 var det ingen glassmalerier i kirken. Vindusåpningene hadde enten blyglassvinduer i spisskjeks1 eller rutemønster, de var tettet med treverk eller murt helt igjen. (Fig. 1) Rester av fordums glassmalerier ble senere funnet i arkeologiske utgravninger, men middelalderens glassmalerier var blitt ofre for alle brannene i Nidarosdomens historie.

Etter at gjenreisningen av katedralen ble påbegynt, ble det samlet inn midler til utførelse av glassmalerier, med Kong Oscar den II som den største bidragsyteren.2 Disse glassmaleriene ble utført i England og Tyskland, etter motiver foreslått av Arkitekt Christie.3 Disse ble installert på slutten av 1800-tallet. I søndre tverrskip ble det ikke satt inn glassmalerier, med unntak av i Johanneskapellet og Olavskapellet. Disse var bekostet av Thomas Angells Stiftelser og utført i Tyskland.4 (Fig. 2)

1 Spisskjeks er en betegnelse på ruterformede glassbiter satt sammen med blyprofiler til et blyglassvindu.

2 Faye, 2000: 9.

3 Faye, 2000: 14,19

4 Faye, 2000: 19.

Fig. 2: Sent 1800-talls glassmaleri som tidligere var montert i Johanneskapellet. Stained glass window that previously was situated in the chapel of St John the Baptist.

Fig. 3: Illustrasjon som viser plasseringen av de forskjellige motivene som var oppgitt i konkurranseteksten for glassmalerikonkurransen for søndre tverrskips gavlvegg i 1907.

Illustration showing the placing of the motifs, stipulated in the competition brief for the stained-glass designs for the south transept’s gable wall in 1907.

I 1905 ble det, ved den norske regjerings resolusjon, nedsatt en tilsynskomite for restaureringsarbeidene. Den skulle tjene som Kirkedepartementets konsulent i alle spørsmål vedrørende restaurering, vedlikehold og gjenreisning av Nidarosdomen.5

Tilsynskomiteens tre medlemmer, arkitektene Johan Meyer, Adolph Fisher og Lars Solberg besiktiget det nyrestaurerte tverrskipet i desember 1905. De bemerket at det hastet med å få inn glassmalerier, blant annet for å kunne ta stilling til fargevalg for det nye takverket. Dette ville påvirke lysforholdene i tverrskipet.6

5 Faye, 2000: 24.

6 Faye, 2000: 24.

7 Faye, 2000: 24-25.

Fig. 4: Foto fra 1905 som illustrerer hvor sterkt lyset sto gjennom vinduene på søndre tverrskips gavlvegg.

Photograph from 1905, illustrating how bright the sunlight shone through the windows on the south transept’s gable wall.

I 1907 ble det utlyst en konkurranse om utforming av glassmalerier for søndre tverrskips gavlvegg, nærmere bestemt til 11 av gavlveggens vindusåpninger.7 Motivene var oppgitt i konkurranseteksten: Agnus Dei (Guds lam) skulle fremstilles i midtfeltet i rosevinduet, omkranset av enten engler eller kjeruber. Vinduene på hver side av rosevinduet skulle være ornamentale. I de fire klerestorievinduene skulle St. Olav, St. Hallvard, St. Sunniva og St. Magnus fremstilles. De to nederste vinduene, i

Fig. 5: Fire av Gabriel Kiellands konkurranseutkast til glassmalerier for søndre tverrskip; St. Olav, St. Hallvard, St. Sunniva og St. Magnus. Four of Gabriel Kielland’s competition designs for the stained glass for the south transept’s gable wall: St Olav, St Hallvard, St Sunniva and St Magnus.

arkadehøyde, skulle fremstille St. Svithun og St. Eystein. (Fig. 3)

Det var også et premiss at glassmaleriene skulle være av «middelalderlig» karakter, ikke sengotisk i stilen. Det ble også fremhevet at fargene skulle velges ut ifra at lyset i tverrskipets interiør skulle få et dempet og rolig lys, da lyset gjennom vinduet var meget intenst.8 (Fig. 4)

Glassmalerikonkurransens bidrag ble alle sendt inn under motto, for å gjøre bidragene anonyme. Av de ni utkastene som kom inn innen fristen i februar 1908, vurderte juryen at ett av utkastene var helt overlegent de øvrige, både i stilistisk og kunstnerisk henseende. Det ikke var tvil om hvilket de ville anbefale utført.9

Under mottoet «Tvester» vant den 36 år gamle arkitekten og maleren Gabriel Kielland konkurransen overlegent.10 Kielland hadde aldri tidligere tegnet glassmalerier for utførelse, langt mindre utført håndverket. Men det han hadde gjort, var å fordype seg i hvordan glassmalerier fra 1300-tallet så ut, og brukt dette som utgangspunkt for sine design. (Fig. 5)

Glassmaleriene i søndre tverrskips gavlvegg ble utført av firmaet Felix Gaudin & co i Paris, etter arbeidstegninger av Gabriel Kielland. Kielland fikk stipend for å overvære arbeidet med glassmaleriene i Paris og reisestipend for å studere gotiske glassmalerier i Frankrike og England.11 Kielland utarbeidet arbeidstegninger, basert på sine vinnerutkast, som Gaudin & co brukte som underlag for utførelsen av glassmaleriene. (Fig. 6)

8 Faye, 2000: 25.

9 Faye, 2000: 25.

10 Faye, 2000: 25.

11 Faye, 2000: 40.

Fig. 6: Kiellands designtegninger av St. Olav, St. Hallvard, St. Sunniva og St. Magnus. Kielland’s designs of St Olav, St Hallvard, St Sunniva and St Magnus.

Fig. 7: Glassmaleriene på plass i søndre tverrskips gavlvegg. Datert 1909. The stained glass windows installed in the south transept’s gable wall. Dated 1909.

Fig. 8: Arbeidstegninger av de fire evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes, tegnet av Gabriel Kielland..

Cartoons of the four evangelists Matthew, Mark, Luke, and John, drawn by Gabriel Kielland.

Fig. 9: Jessevinduet, som fremstiller del av Jesu stamtre.

The Jesse window, depicting parts of Jesus’ ancestry.

I februar 1909 ankom de første av Kiellands glassmalerier Trondheim og Nidarosdomen. Det øverste feltet i rosevinduet i gavlen ble satt på plass og de øvrige feltene blendet for, slik at Tilsynskomiteen kunne få inntrykk av glassmaleriets virkning. Protokollen fra befaringen viser at det var flere småting og nyanser komiteens medlemmer ønsket endret, men i det store og hele var de fornøyde.12 Innen utgangen av året kom alle glassmaleriene i søndre gavlvegg på plass.

Kielland ble også oppfordret til å tegne glassmaleridesign til vinduene i nordre tverrskips gavlvegg.13 (Fig. 7) Disse ble bestilt, og det samme gjaldt etter hvert glassmalerier til de øvrige vinduene i tverrskipene. Alle ble utført av Gaudin & Co.

Samtidig foregikk det en dragkamp mellom Gabriel Kielland, som ønsket en avklaring om hvorvidt han kunne påberegne seg videre arbeid for domkirken, og Tilsynskomiteen, som mente at de ikke hadde en slik forpliktelse ovenfor Kielland. Det fantes heller ikke ressurser for videre arbeid.14

Historien er mye lengre enn som så, men kort fortalt tegnet Kielland et forslag til glassmaleriutsmykning for hele Nidarosdomen, inkludert de vinduene som da allerede hadde glassmalerier utført i Tyskland og England. Hovedtanken var å ha et program, eller oppsett, som hadde utgangspunkt i «regler» for hvilke motiv som skulle plasseres hvor, blant annet med utgangspunkt i tradisjoner fra middelalderkirker i Europa.

Dette programmet for glassmaleriutsmykningen ble gjenstand for stor debatt. Debatten dreide seg i stor grad om motivvalgene og plasseringene av de ulike motivene. I tillegg hadde forslaget endringer som ville kreve utskiftning av flere av glassmaleriene som allerede var utført for søndre tverrskip.15

Etter mange diskusjoner, ansettelse av konsulenter

12 Faye, 2000: 41.

13 Faye, 2000: 41.

14Faye, 2000: 41-42.

15 Faye, 2000: 45-46.

16 Faye, 2000: 48.

10: Foto fra 1913, som viser gavlveggen i søndre tverrskip etter at flere av glassmaleriene hadde blitt byttet ut. Slik ser glassmaleriene ut også i dag (men i farger).

Photo from 1913, showing the stained glass of the southern transept, after several of them has been replaced. This is how the stained glass still looks today (only in colours).

og en del endringer, ble Kiellands helhetlige plan for glassmaleriutsmykningen i Nidarosdomen vedtatt.

Denne innebar for sørgavlens del, at St. Olav, St. Hallvard, St. Sunniva og St. Magnus skulle erstattes med de fire evangelistene, Matteus, Markus, Lukas og Johannes. (Fig. 8) Glassmaleriene under, av St. Svithun og St. Eystein skulle erstattes med fremstillinger av Kristi stamtrær (Jessetreet og Vintreet).16

Fig.

Fig. 11: St. Olav, St. Magnus, St. Hallvard og St. Sunniva i klerestoriehøyden i skipet, på sørsiden. St Olav, St Magnus, St Hallvard and St Sunniva in the clerestory on the south side of the nave.

Fig. 12: St. Olav, St. Magnus, St. Hallvard og St. Sunniva i østre oktogonkapell. St Olav, St Magnus, St Hallvard and St Sunniva in the Octagon’s east chapel.

(Fig. 9) På et foto fra 1912 ser vi at utskiftningene allerede er gjort. (Fig. 10)

Dagens besøkende i Nidarosdomen trenger likevel ikke flytte blikket langt for å finne St. Sunniva. Oppe i skipets klerestoriehøyde i vindusrekken nærmest hovedtårnet sitter hun i selskap med helgenene Olav, Hallvard og Magnus. (Fig. 11) Kielland har også plassert St. Sunniva i østre oktogonkapell, igjen sammen med sine tre følgesvenner. (Fig. 12)

Den første av Kiellands Sunnivaer, som i sin tid ble fjernet fra søndre tverrskip, hvor havnet hun? (Fig. 13)

Kun få år etter å ha blitt fraktet hele veien fra Frankrike i en trekasse, ble hun forvist fra Nidarosdomens vegger ned i en trekasse igjen. Hun har siden den gang vært lagret i NDRs magasin sammen med de andre glassmaleriene fra søndre tverrskipsgavl som møtte samme skjebne.

Kilder:

Christie, Christian; tegninger av Nidarosdomen, utført 1886, fra NDRs arkiv; nr.1045, 1046 og 1047. Faye, Audhild: Glassmaleriene i Nidaros Domkirke . Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders Forlag. Trondheim 2000.

Foto fra NDRs arkiv.

Fig. 13: Kiellands første versjon av St. Sunniva, fra 1908/9. Kielland’s first version of St Sunniva from 1908/9.

Kjersti Kristoffersen

Steinhuggermerkene i tverrskipet i Nidarosdomen

Stonemasons’ Marks in the Transept of Nidaros Cathedral

1: Kristkirka fra 1000-tallet ble påbygd med tverrskipet på 1100-tallet. Etter Ekroll 1997. The Christchurch from the 11th century was extended with the building of a transept in the 12th century. After Ekroll 1997.

Tverrskipet og steinhuggermerkene der Tverrskipet i Nidarosdomen ble bygd på 1150-tallet som en utvidelse av Olav Kyrres kirke fra slutten av 1000-tallet. Olav Kyrres kirke ble etter hvert revet, slik at i dag er tverrskipet den eldste stående delen av Nidarosdomen.1 Tverrskipet består av to korsarmer på hver side av tårnet. Korsarmene omtales som søndre og nordre tverrskip. Begge korsarmene har et toetasjes kapellutbygg mot øst. Tverrskipet er bygd i tre etasjer, og korrekt benevnelse av disse er arkade, triforium og klerestorium. (Fig. 1)

Det har blitt registrert 2521 steinhuggermerker i

1 Ekroll, 1997:150-152.

2 Kristoffersen, 2021:30.

3 Kristoffersen, 2007:40-41.

tverrskipet.2 Et steinhuggermerke var steinhuggerens personlige signatur. De brukte systemet med steinhuggermerker når de hadde akkordbetaling. Merkene er hovedkilden til kunnskap om steinhuggerne og byggeprosessen, for det finnes ingen skriftlige kilder som kan gi kunnskap om dette.3 (Fig. 2)

For rundt 15 år siden ble det oppdaget at steinhuggermerkene i Nidarosdomen ikke var så godt registrert som man trodde. Derfor ble det besluttet å registrere alle steinhuggermerkene i Nidarosdomen på nytt. I mange år har arbeidshverdagen min bestått av å undersøke hver eneste stein fra middelalderen grundig. For et par år siden kom arbeidet inn i en ny

Fig.

2: To steinhuggermerker med tynn og grunn strek. Legg merke til de karakteristiske borehullene på merket til høyre. Two stonemason’s marks made with thin and shallow strokes. Note the characteristic drilled holes on the right-hand mark.

fase, for nå skal det innsamlede materialet presenteres i rapporter slik at det kan forskes på. Dette arbeidet skal gjøres i kronologisk rekkefølge, og derfor ble den første rapporten skrevet om steinhuggermerkene i tverrskipet.4

Mens jeg samlet inn materialet dukket det opp mange spørsmål. Hvordan ble systemet med steinhuggermerker brukt i tverrskipet? Hvor mange merker er det der? Hvor mange ulike merker er det snakk om? Fant jeg flere merker enn de som hadde registrert tverrskipet før meg? Hva kan man egentlig finne ut om steinhuggerne som bygde tverrskipet på 1100-tallet? Disse spørsmålene skal jeg besvare i denne artikkelen. Aller først skal jeg kort fortelle om innsamlingen av materialet.

Innsamlingen av materialet. Det har vært en spennende jobb å registrere steinhuggermerkene på nytt. Ettersom resultatene fra tidligere registreringer ikke var detaljert beskrevet, så hadde jeg ingen ide om hva som ventet meg. Noen steder fant jeg overraskende mange merker. Alt murverk ble undersøkt på nært hold med lys fra siden, fordi det er den beste måten å oppdage de ofte svakt innhugde merkene. Mye av murverket i tverrskipet er høyt oppe, og for å komme til i høyden har det for det meste blitt brukt lift. Registrerte steinhuggermerker ble tegnet inn på et foto av det aktuelle undersøkelsesområdet. Deretter ble merkene dokumentert. Dette ble som oftest gjort ved hjelp av leireavtrykk som så ble avstøpt i gips. Et lite antall merker ble bare dokumentert med foto, fordi det noen få ganger ikke har vært praktisk mulig å ta en gipsavstøpning. Hvert enkelt merke har sin egen ID, og denne er å finne på baksiden av gipsavstøpningen eller i tilknytning til fotoet. Så ble materialet katalogisert. Å katalogisere vil si å sortere alle steinhuggermerkene for å lage en oversikt over alle de ulike merkene, altså en katalog. Til slutt ble alle steinhuggermerkene lagt inn i en database. Databasen er utviklet internt og er derfor skreddersydd til formålet. Det ligger detaljert informasjon om funnsted i den, slik at den er et veldig godt verktøy til å både få oversikt over materialet og til å forske på det.5 (Fig 3.)

4 Kristoffersen, 2021:6-8.

5 Kristoffersen, 2021:13-29.

Fig.

Fig 3: Søkefeltet i databasen. The search field in the database.

Hvordan systemet med steinhuggermerker ble brukt i tverrskipet En steinhugger kunne ha enten akkordlønn eller fastlønn. Systemet med steinhuggermerker ble brukt ved akkordlønn slik at arbeidsformannen kunne holde oversikt over hvor mye lønn hver enkelt skulle ha. Dette kan man si på bakgrunn av skriftlige kilder fra England.6

Hvordan ble systemet med steinhuggermerker brukt i tverrskipet? Etter å ha undersøkt området grundig, er det klart at systemet ble brukt i hele tverrskipet. På arkadenivå har det blitt funnet steinhuggermerker på kvader og alt av profilstein bortsett fra på søyler. Ettersom alle søylene er fra restaureringsperioden, er det ikke mulig å si om søyler ble merket. Det er et interessant spørsmål om systemet med steinhuggermerker ble brukt av alle på arkadenivå. Dette er det vanskelig å gi et klart svar på, da overflaten på steinen mange steder har forsvunnet enten på grunn av forvitring eller restaurering. Det må sies at i områder med gode bevaringsforhold er det merker på alt av godt bevart stein, noe som tyder på at alle brukte merker. Men ble systemet brukt likt i hele byggeperioden?

For å finne ut av dette skal jeg undersøke profilstein på arkade og triforienivå i tverrskipet. Klerestorienivå ble ikke tatt med for der har det stort

6 Kristoffersen, 2007:40-41.

Fig. 4: Diagram over et utvalg av profilstein med steinhuggermerker på arkade- og triforienivå i tverrskipet. Diagram of a selection of profile stones with mason’s marks from the arcade and triforia level in the transept.

sett bare blitt funnet merker på kvader. Diagrammet over viser et utvalg profilstein som er å finne på både arkade og triforienivå. (Fig. 4)

Det er ikke alltid mulig å si om en stein har hatt merke opprinnelig. Dette er det flere årsaker til. En årsak at overflaten på steinen har forvitret. En annen er at forvitrede overflater ble overhugget i forbindelse med restaureringen. En tredje årsak er at den opprinnelige steinen er byttet ut med en ny.

Diagrammet viser at det ikke har blitt funnet merker på søyler på arkadenivå og kapiteler på triforienivå. Alle søylene på arkadenivå er nye, og derfor er det ikke mulig å finne ut om søylene der hadde merker. Men hvorfor har det ikke blitt funnet merker på kapiteler på triforienivå? Mange av disse er opprinnelige. Kapitelene er generelt lite utsatt for forvitring, men noen har en tydelig restaurert overflate. Ettersom det er mange godt bevart kapitel på triforienivå uten merker, så er jeg av den oppfatning at det ser ut som at steinhuggerne som hugde kapitel ikke brukte systemet med steinhuggermerker. En del av kapitelene på triforienivå er store og tidkrevende å hugge. Kanskje var dette steinhuggerarbeid det ikke passet å ha akkordbetaling på, men det er vanskelig å si med sikkerhet. (Fig. 5 & 6)

Noen ganger er det ikke lett å bli klok på hvordan

Two marks on a stone on the outside of the north transept. Note that the mark on the right is a sloppier version of the mark on the left.

systemet med steinhuggermerker ble brukt i tverrskipet, for flere steder har det blitt funnet to merker på en og samme stein. Tre steder har det blitt funnet to ulike merker, mens fem steder har det blitt funnet to ganske like merker. Når det har blitt funnet like merker så er det ene mer slurvete enn det andre. Alle merkene har blitt funnet på kvaderstein. Kan to ulike merker forklares med at to steinhuggere har jobba på en og samme stein? Men hvordan kan to nesten like merker forklares? Kan det være at steinhuggeren var misfornøyd med det første merket? Dette skal jeg forsøke å finne ut av.7

Steinhuggermerkene i tverrskipet.

Steinhuggermerkene i tverrskipet kan være vanskelig å finne, for en del av dem har en strek som både er tynn og grunn. Nesten alle merkene er hugd på frihånd. Karakteristisk for merkene i Nidarosdomen er at de har borehull, altså hull på enden av streken, og noen ganger også på selve streken. Det er tydelig at man startet med borehull på et tidlig tidspunkt, for de aller fleste merkene i tverrskipet har det. Mange av steinhuggermerkene er utformet som

7 Kristoffersen, 2021:44-46.

ulike geometriske motiv, noen enkle og andre mer kompliserte. Ellers er det noen som er utformet som bokstaver, og noen få som runer, verktøy og våpen.

Steinhuggermerkene i tverrskipet stammer fra flere byggefaser. Byggingen av tverrskipet omtales som tverrskipets hovedbyggefase. Dette kan virke litt misvisende, da hovedbyggefasen igjen foregikk i flere faser. En stund etter at tverrskipet sto mer eller mindre ferdig foregikk det på nytt byggearbeider der. Disse byggearbeidene omtales som en senere byggefase, og denne byggefasen kan dateres rundt oktogonen og koret. Eksempler på deler av tverrskipet som tilhører den senere byggefasen er øvre deler av gavlen i nordre tverrskip og alterstukene på arkadenivå innvendig. Det har blitt funnet 83 steinhuggermerker fordelt på 24 ulike steinhuggermerker fra den senere byggefasene. Ettersom materialet fra den senere byggefasen er lite og på avgrensede områder, så blir det for enkelhets skyld ikke utskilt i en egen tabell.

I tverrskipet har det totalt blitt registrert 2521 steinhuggermerker. I nordre tverrskip har det blitt

Fig. 5: Steinhuggermerke på kapitel på arkadenivå. Stonemason’s mark on a capital at the arcade level.

Fig. 6: To merker på en stein utvendig på nordre tverrskip. Legg merke til at merket til høyre er en slurvete utgave av merket til venstre.

Fig 7: Antall steinhuggermerker i tverrskipet. The number of stonemason’s marks in the transept.

Bygningsdel/område i tverrskipet: Antall steinhuggermerker:

Søndre tverrskip utvendig, arkadenivå 85

Bygningsdel/område i tverrskipet: Antall steinhuggermerker:

Søndre tverrskip innvendig, arkadenivå 322

Søndre tverrskip utvendig, arkadenivå 85

Søndre tverrskip utvendig, triforienivå 37

Søndre tverrskip innvendig, triforienivå 240

Søndre tverrskip innvendig, arkadenivå 322

Søndre tverrskip utvendig, triforienivå 37

Søndre tverrskip utvendig, klerestorienivå

Søndre tverrskip innvendig, klerestorienivå 1

Søndre tverrskip innvendig, triforienivå 240

Søndre tverrskip utvendig, klerestorienivå

Søndre tverrskip innvendig, klerestorienivå 1

Hele søndre tverrskip 685

Fig. 8: Antall steinhuggermerker på arkade-, triforie- og klerestorienivå i søndre tverrskip.

Hele søndre tverrskip 685

Number of stonemason’s marks on the arcade, triforium and clerestory level in the south transept.

Bygningsdel/område i tverrskipet: Antall steinhuggermerker:

Nordre tverrskip, utvendig, arkadenivå 566

Bygningsdel/område i tverrskipet:

Nordre tverrskip, innvendig, arkadenivå 547

Antall steinhuggermerker:

Nordre tverrskip, utvendig, arkadenivå 566

Nordre tverrskip, utvendig, triforienivå 198

Nordre tverrskip, innvendig, arkadenivå 547

Nordre tverrskip, innvendig, triforienivå 344

Nordre tverrskip. utvendig, klerestorienivå 69

Nordre tverrskip, utvendig, triforienivå 198

Nordre tverrskip, innvendig, triforienivå 344

Nordre tverrskip innvendig, klerestorienivå 112

Nordre tverrskip. utvendig, klerestorienivå 69

Nordre tverrskip innvendig, klerestorienivå 112

Hele nordre tverrskip 1836

Hele nordre tverrskip 1836

Fig. 9: Antall steinhuggermerker på arkade-, triforie- og klerestorienivå i nordre tverrskip.

Number of stonemason’s marks on the arcade, triforium and clerestory level in the north transept.

funnet 1836 merker, mens det i søndre bare ble funnet 685 merker. (Fig. 7) For mer detaljert informasjon om antall merker i de ulike delene se tabell under. (Fig. 8 & 9)

Det er langt færre merker i søndre tverrskip enn i nordre. Dette kan forklares med at søndre tverrskip er mye mer restaurert enn nordre. Forskjellen er enda større utvendig enn innvendig. Utvendig på søndre tverrskip ble mye av middelaldersteinen skiftet ut i forbindelse med restaureringen. Dette er lett å se, for den nye steinen er brun og beige, mens middelaldersteinen er grønn eller grå. Spesielt

under vinduene på arkadenivå er det nesten bare ny stein. Nesten hele klerestoriet er også nybygd. Ellers er det områder med murverk som er så omfattende restaurert at overflaten og eventuelle merker der har forsvunnet. Johanneskapellet og Olavskapellet er deler av bygningen der dette er tilfelle. Nordre tverrskip er langt mindre restaurert enn søndre. Det aller meste av middeladersteinen er bevart, og det er bare mindre områder med ny stein. Ellers framstår overflaten på steinen som mindre restaurert enn i søndre, for det er bare et lite område på forhallen som er hardt restaurert. Selv om forskjellen ikke er like påfallende innvendig som den er utvendig, så er

Fig. 10: Nytt murverk på søndre tverrskip. Hele gavlen er ny, dette er markert med en blågrå farge. Ellers er det mye ny stein i området under vinduene, noe som er veldig synlig ettersom den nye steinen har en brunlig farge og den gamle er mer grå-grønn. New stonework on the south transept. The entire gable is new, this is marked with a blue-grey colour. Otherwise, there is a lot of new stone in the area under the windows, which is very visible as the new stone has a brownish colour and the old is more grey-green.

det flere merker innvendig i nordre tverrskip enn i søndre. Forskjellen innvendig har samme forklaring som utvendig, altså restaurering. Innvendig er det mer hardt restaurerte overflater og mindre utskiftning. (Fig. 10 & 11)

Etter at materialet var ferdig katalogisert, ble det klart at det er bevart totalt 102 ulike steinhuggermerker i tverrskipet.8 (Fig. 12)

8 Kristoffersen, 2021:30-37.

Fig. 11: Nytt murverk på nordre tverrskip. Deler av nordgavlen og toppen av en hjørnepillar i Mariakapellet er nye. Området på nordgavlen med blå-grå farge er nytt pga. restaurering av vinduet.

New stonework on the north transept. Parts of the north gable and the top of a corner pillar in the St Mary’s Chapel are new. The blue-grey area on the north gable is new due to the restoration of the window.

Sammenligning med tidligere registreringer Tidligere registreringer ble hovedsakelig utført av Ola Ryssdal og Olaf Digre. Dette arbeidet startet opp på 1920-tallet, og ble avsluttet på begynnelsen av 1950tallet. Etter hvert kom Gerhard og Dorotea Fischer inn i arbeidet med steinhuggermerkene, og overtok ansvaret på begynnelsen av 1950-tallet. Steinhuggermerkene ble publisert av Fischer i 1965.9

9 Se artikkel i «Bygghytta» fra 2021 for en grundig framstilling av forskningshistorien.

Fig. 12: Antall ulike steinhuggermerker i tverrskipet.

Number of different stonemason’s marks in the transept.

Fig. 14: Antall ulike steinhuggermerker registrert av Fischer & co. og av Kristoffersen i tverrskipet.

Number of different stonemason’s marks rcorded by Fischer & co. and by Kristoffersen in the transept.

Fig. 13: Antall steinhuggermerker i tverrskipet registrert av Fischer & co. og av Kristoffersen.

Number of stonemason’s marks in the transept recorded by Fischer & co. and by Kristoffersen.

germerker kan forklares med at Fischer & co hadde dårligere forutsetninger til å registrere steinhuggermerker enn meg.

Nedenfor vil jeg vil først sammenligne antall merker, deretter antall ulike merker. Ettersom Fischers oversikter bare går på bygningsdel, så er det ikke mulig å gjøre sammenligningene mer detaljert. Etter nyregistreringene er det totale antallet merker i tverrskipet 2521, noe som er 777 flere merker enn Fischer & co. (Fig. 13)

Når man sammenligner resultatene, er det viktig å huske på at Fischer & co sjelden fikk tilgang til å undersøke murverk i høyden på nært hold og at de må ha slitt med å få godt lys innvendig med en gammeldags lommelykt. Forskjellen i antall steinhug-

10 Kristoffersen, 2021:38-40

Etter å ha sammenlignet antall ulike merker, ble det klart at jeg også hadde funnet mange flere ulike merker enn Fischer. (Fig. 14) Funn av flere ulike merker må forklares med flere faktorer. Økning i antall merker er en faktor, for når antallet merker øker så er det naturlig at antallet ulike merker også øker. En annen faktor er at jeg hadde dokumentasjon av merkene da de ble katalogisert. Dette har vist seg å være veldig viktig, for når man bare ser et merke in situ så er det lett å katalogisere feil, rett og slett fordi man bare ser deler av merket og derfor katalogiserer det som et annet merke enn det faktisk er.10

Ny kunnskap

Steinhuggermerkene er hovedkilden til kunnskap om steinhuggerne som utførte arbeidene, for her til lands er det ikke bevart skriftlige kilder som kan belyse dette temaet. Men hva kan man egentlig finne ut om steinhuggerne som bygde tverrskipet på 1100-tallet?

Steinhuggermerkene gir kunnskap om antall steinhuggere, hvilke arbeidsoppgaver de ulike steinhuggerne hadde, om noen utførte spesialiserte arbeidsoppgaver, hvem som arbeidet sammen og om

steinhuggerne arbeidet i bygghytta over en kortere eller lengre periode.

Noen forutsetninger som må være på plass for at steinhuggermerkene kan benyttes som kilde. Man må ha mange har nok merker til at materialet kan gi kunnskap. Men hva er mange nok merker? Det er det vanskelig å gi et konkret svar på. Når materialet er lite er det viktig å være bevisst på at det ligger begrensninger i dette, og at man ofte må ta store forbehold. For å kunne undersøke hvilke arbeidsoppgaver de ulike steinhuggerne hadde, så må det være merker på mange ulike arkitekturelementer. Ellers er det også viktig å ha oversikt over hvilke arkitekturelementer som har merker og ikke, for det sier noe om på hvor detaljert undersøkelsen kan bli.

Er materialet i tverrskipet stort nok til at det kan gi god kunnskap om steinhuggerne som bygde tverrskipet? Svaret på det er at noen steder så kan materialet gi mye kunnskap, mens andre steder kan det gi lite eller ingen kunnskap. Søndre og nordre tverrskip innvendig på arkadenivå peker seg ut som et område med stort kunnskapspotensiale. Dette er det to årsaker til. For det første har det blitt funnet mange merker i dette området. Det må presiseres at merkene ikke er jevnt fordelt, slik at det er områder på arkadenivå der man kan få mer kunnskap om steinhuggerne enn andre områder. I kapellene på arkadenivå er det flere områder der 80-100 % av steinene har steinhuggermerker. For det andre at det er mye profilstein med steinhuggermerker i dette området. (Fig. 15) Det gjør at det er mulig å få forholdsvis mye kunnskap om steinhuggerne som hugde steinen i området. Det er helt klart et kunnskapspotensial i steinhuggermerkene i resten av tverrskipet, men det er ikke i nærheten av samme

Fig. 15: Antall kvader og profilstein med steinhuggermerker i tverrskipet. Number of blocks and profile stones with stonemason’s marks in the transept.

detaljnivå som på arkadenivå innvendig. Merkene er heller ikke jevnt fordelt i resten av tverrskipet, slik at der er det også noen områder med mange flere merker. Nå som steinhuggermerkene i tverrskipet er samlet inn, har jeg begynt å forske på materialet. Forskningsspørsmålet mitt er som følger: Kan man ved hjelp av steinhuggermerkene danne seg et bilde av arbeidsdeling og spesialisering blant steinhuggerne og hvordan bygghytta var organisert? Dette er et spennende arbeid som vil bli presentert i årboka for 2024.

Kilder:

Ekroll, Øystein 1997: Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen 1050-1550. Samlaget, Oslo.

Kristoffersen, Kjersti 2007: En bygningsarkeologisk undersøkelse av koret i Sakshaug kirke. Hovedfagsoppgave i arkeologi, UiTø.

Kristoffersen, Kjersti 2021: Steinhuggermerkene i tverrskipet. Rapport fra arbeidet med å registrere og dokumentere steinhuggermerkene i søndre og nordre tverrskip. Upublisert rapport, NDR.

Eva Stavsøien

Kleber - fra kjøkken til katedral Soapstone – from Kitchen to Cathedral

Carved building stones found beneath Nidaros Cathedral are presumed to be the oldest in Norway. These stones were part of the cathedral’s forerunner, King Olav Kyrre’s Christ Church.

Innledning

Norge har betydelige forekomster av ulike bergarter, likevel har trevirke vært det foretrukne byggematerialet. I historisk sammenheng ser vi at stein har vært

brukt til underlag eller grunnmurer for trebygninger og til slike formål kunne det som var å finne av løse steiner med egnet form og størrelse gjøre nytten.

Først i kjølvannet av at kristendommen fikk rotfeste, ser vi at tilhugget stein tas i bruk til bygningsformål – og i utgangspunktet kun i spesielle tilfeller.

Et slikt spesielt tilfelle dukket opp da det skulle oppføres et høvelig byggverk på stedet der Olav den Hellige hadde blitt gravlagt. Dette byggverket var Olav Kyrres Kristkirke, som ble oppført rundt år 1070. I de gjenværende delene av Kristkirken, som Nidarosdomen senere ble reist over, ble det som regnes som landets eldste tilhugne bygningssteiner funnet. At Olav Kyrre valgte stein som byggemateriale, kan nok tilskrives at den nye troen bragte med seg impulser fra omverdenens byggeskikk. – Og i omverdenen ble kirker oppført i stein. (Fig. 1)

Inspirasjon til utforming og utsmykning av så vel Kristkirken som Nidarosdomen slik den fremstår i dag, hentet man utvilsomt utenfor landets grenser. –Men hva med selve byggematerialet – steinen? Den mest brukte bergarten på Nidarosdomen er kleber (stein). 1 Hvor fant man denne, hvordan fikk man den ut av berget, hvordan kunne den bearbeides og sist, men ikke minst; hvorfor ble kleber det foretrukne materialet? Vi hadde jo tilsynelatende ingen tradisjon for bruk og bearbeiding av stein her «på berget».

Om kleber og bruk

Betegnelsen kleber ble tatt i bruk sent på 1800-tallet. I forbindelse med kartlegging og undersøkelser av mykere bergarter, klarte geologen Amund Helland

1 Vi bruker betegnelsen kleber, ikke kleberstein. Bakgrunnen for dette er at ordet kleber er en forenkling av en eldre betegnelse som allerede inneholder ordet berg(stein).

Fig.1: Landets antatt eldste tilhugne bygningssteiner ble funnet under Nidarosdomen. De var del av forløperen, kong Olav Kyrres Kristkirke.

da å skille en bergart fra de andre «veksteinene».2 Grunnlaget for dette var dens høyere innhold av det svært myke mineralet talk.

Frem til da hadde en rekke betegnelser blitt benyttet på kleberen og disse ser ut til å ha opphav i bergartens egenskaper og bruksområder. Eksempler på dette er kileberg, blautegrjot, grøt-/ grytestein, telje-/ tolgestein, fettstein, esje og kléberg. Når vi i dag kaller bergarten kleber er dette en forenkling av sist nevnte, som har opphav i et spesifikt bruksområde; vevlodd. I gammelt norrønt språk ble slike kalt klé.

De mange og gamle betegnelsene peker i retning av at materialet har vært benyttet og verdsatt siden svært langt tilbake i tid. Så har da også arkeologiske undersøkelser avdekket at kleberen ble brukt til en rekke formål innen hushold og primærnæring. Funn av betydelige mengder vevlodd, spinnehjul, garnsøkker, tranlamper, støpeformer og ikke minst kokekar, samt spor etter uttak av stein i berget, er håndfaste bevis på dette.

Et av de få godt undersøkte eksemplene på spor etter uttak, finner vi i kleberbruddet Bubakk, på Kvikne i Innlandet. Her ble det anslått en produksjon på 3-4000 gryter, i den delen av bruddet som var avdekket frem til 1969.3 Bubakk er også landets eldste kjente produksjonssted for klebergryter. C-14 datering av trevirke relatert til produksjonen, viser at virksomheten her kan ha foregått fra om lag 500 år f.Kr.4

Dersom arkeologenes slutninger er korrekte, nådde gryteproduksjonen i Norge en «all time high» noe senere, nærmere bestemt i Vikingetiden. Slutningen bygger på funn av betydelige mengder gryter og fragmenter av slike med en form som ut fra typologi klassifiseres som hjemmehørende i denne tiden.5 En opplysning av erfaringsbasert opphav som kan bidra til å underbygge antakelsen om stor produksjon, er at grytene ble lavere og videre i Vikingetiden. Dette

Fig. 2: Arbeid i et steinbrudd gir kunnskap om de muligheter og begrensninger materialet representerer. Når du har lært deg å «lese» berget, vet du hvordan emner kan tas ut på en rasjonell måte. Working in a quarry provides knowledge about the possibilities and limitations the material represents. Once you have learned to «read» the rock, you know how suitable blocks can be extracted in a rational way.

er en form som i forhold til materialets egenskaper er enklere og raskere å produsere enn de tidligere høyere og smalere grytene.

Omfanget kleberen ser ut til å ha bli benyttet i gjør det betimelig å stille spørsmål om hvorfor den ble så populær. Svaret ligger sannsynligvis i forekomstenes utbredelse og materialets egenskaper. Kleber finnes over store deler av landet og er kjent for å være relativt myk og dermed enkel å bearbeide. Mange av forekomstene er i tillegg preget av naturlige sprekkdannelser/ slippflater, som kan forenkle uttak fra berget. Dette tilsier at man kunne nyttiggjøre seg materialet med bruk av utstyr man allerede hadde; redskap og verktøy med rett eller spiss egg, beregnet til jordbruk og bearbeiding av trevirke. – Verktøy som har klare likhetstrekk med det som fremdeles benyttes til steinhugging på tradisjonelt vis. (Fig. 2)

Gjennom uttak lærte man seg å «lese» berget og dermed hvordan emner til ulike formål kunne tas ut på den mest rasjonelle måten. Ved videre bearbeiding og deretter bruk, ble flere av kleberens fordelaktige egenskaper avdekket. På tross av den

2 Helland (1893).

3 Skjølsvold (1969:213).

4 Ibid: 204.

5 Typologi er en arkeologisk metode for relativ datering, basert på at gjenstander fra en gitt periode og et gitt sted har gjenkjennelige og bestemte attributter og gjenspeiler kulturen/ samfunnet de ble skapt i.

relative mykheten, som muliggjorde bearbeiding med enkelt og lite spesialisert verktøy, viste materialet seg å være både solid og holdbart. I tillegg oppdaget man at kleberen, i motsetning til mange andre bergarter, tålte oppvarming uten å sprekke, noe som må ha vært essensielt om den skulle brukes til kokekar.6 Materialets evne til å lede og magasinere varme (og kulde) må også ha blitt verdsatt i den forbindelse.

Generelt antas at mange av de mindre objektene trolig var resultat av tilvirkning til eget behov, det vi gjerne kaller husflid. Når det gjelder produksjon av eksempelvis gryter i det omfanget vi ser konturene av i Bubakk, og senere på flere andre steder, må denne betraktes som tilnærmet industriell. Men - uavhengig av om produksjonen av nytteartikler i kleber foregikk i stor eller liten skala: Tradisjon og teknologi for å nyttiggjøre seg materialet fantes «her på berget» - og det lenge før tilhugget stein ble tatt i bruk til bygningsformål. (Fig. 3)

Fig. 3: Norske museer har betydelige samlinger av klebergryter i varierende utførelse. Dette grytesettet er utstilt på Kulturhistorisk Museum i Oslo.

Norwegian museums possess significant collections of soapstone pots of varying designs. This set of soapstone cooking pots is exhibited at the Museum of Cultural History in Oslo.

Det er lett å anta at denne teknologien må ha kommet utenfra. Ut fra at forekomsten og dermed bruken av kleber var langt større i Norge enn i land det ville vært naturlig å innhente kunnskap fra, så langt tilbake i tid, peker dette i retning av en

teknologi med lokalt/ nasjonalt opphav. Arkeologen Haakon Schetelig skrev:

«Tilvirkningen av klebersten for forskjellige formaal er alsaa noget nordmændene ikke kan ha lært hos andre; den er et materiale de selv maa ha oppdaget i sit eget land, og utnyttelsen av dette hjemlige materialet skyldes helt deres egen oppfindsomhet.»7

Uttak og bearbeiding av kleber

Uttak og bearbeiding av stein på tradisjonelt vis har blitt ansett som primitive og konservative aktiviteter. – Noe som umiddelbart kan oppfattes som en fornærmelse av de som utfører slikt arbeid i dag. Ved nærmere ettertanke kan det primitive relateres til at utstyrsbehovet til slikt arbeid er begrenset, og at det er konservativt tyder på at verktøy og fremgangsmåte er så velfungerende at det ikke er behov for endring.

For de aller fleste vil det være nærliggende å gå ut fra at prosessene med uttak fra berget og videre bearbeiding av steinmaterialet vil være ulike ut fra hva som skal tilvirkes, men er det egentlig slik?

Så lenge tradisjonelle metoder benyttes, innebærer all bearbeiding av stein at deler av materialet må fjernes. Dette gjelder uavhengig av om det dreier seg om uttak av et emne fra berget eller den siste finpussen av en skulptur. Behovet for den substraktive metoden er relatert til steinens egenskaper; den er ikke elastisk og kan dermed verken strekkes, bøyes eller komprimeres. Grunnprinsippene for hvordan ønsket form og størrelse kan oppnås og hvordan arbeidet kan utføres er uløselig knyttet til materialets manglende fleksibilitet og vil derfor være de samme – uavhengig av hva som produseres. I dette ligger at fremgangsmåten ved eksempelvis uthuling av en gryte og hugging av en hulkil i en profilert bygningsstein er nært beslektet.

Den største forskjellen mellom produksjon av et frittstående objekt og et som skal passe inn i en større sammenheng, er krav til formens nøyaktig-

6 I dag vet vi at kleber tåler en temperatur på ca. 1550 °C.

7 Schetelig (1912:50).

Fig. 4: Demontering av en middelalderfrise i grønnskifer på Kongeinngangen. Sett i en større sammenheng ville den grønnlige fargenyansen vært mer synlig.

Dismantling a medieval frieze in greenschist on the King’s Entrance. Seen in a larger context, the greenish shade of colour would be more visible.

het og størrelse. En gryte trenger ikke å være lik de andre, mens brikkene i det gedigne 3D- puslespillet som utgjør en bygning må passe sammen. Slik sett er det rammene bearbeidingen utføres innenfor som er ulike, ikke selve bearbeidingen.

Fra kjøkken til katedral

Vi ser at katedraler i andre land stort sett ble oppført i bergarter av lokalt opphav, som sandstein, kalkstein eller marmor, man gikk ikke over bekken etter vann. Til Nidarosdomen ble Trondheimskleberen tatt i bruk. Denne finner vi på Bakkaunet, som ligger rett i nabolaget og på Klungen, beliggende ovenfor Øysand, ved utløpet av Gaula. I samme område er det i tillegg forekomster av grønnskifer, en bergart som også ble benyttet på Nidarosdomens eldste deler. Grønnskiferen var en mye brukt bergart til baksteheller. (Fig. 4)

På bakgrunn av at disse bergartene for lengst var tatt i bruk til en rekke svært så dagligdagse formål, må det ha vært kunnskap om forekomstene og

Kilder

egenskapene til steinen derfra i Nidarosdomens spede barndom. Et kjent materiale, forekomstenes beliggenhet og størrelse, samt at steinen både kunne være egnet til bruk i selve konstruksjonen og relativt enkelt kunne formes til dekorative elementer, må ha vært utslagsgivende for at kleberens vei fra kjøkken til katedral ble kort.

Det nye bruksområdet fordret nye rammer rundt bearbeidingen av materialet. Disse rammene; kunnskapen om design, oppføring av katedraler samt krav knyttet de enkelte bestanddelene av byggverket var nok importvare. Om noen reiste ut for å lære eller om kunnskapen kom med tilreisende fagfolk, er det vanskelig å uttale seg sikkert om. Det samme gjelder hvem som utførte den omfattende brytingen og bearbeidingen av stein. Med tanke på at vi faktisk hadde kunnskap om å nyttiggjøre oss materialet, manglet det bare opplæring i og erfaring med å utføre arbeidet innenfor andre rammer. Slik sett er det ikke uten videre logisk at oppføringen av Nidarosdomen førte til arbeidsinnvandring i stort omfang.

Helland, Amund (1893). Tagskifere, heller og vekstene. Norges geologiske Undersøgelse no 10. Kristiania. Schetelig, Haakon. (1912). Kar av klebersten fra Jernalderen. I Brøgger, A. W. (red.). Oldtiden, Tidsskrift for Norsk forhistorie, (s. 49-73). Utgitt av museene i Bergen, Stavanger, Tromsø og Trondheim.

Skjølsvold, Arne (1969). Et keltertids klebersteinsbrudd fra Kvikne. I: Hougen og Skjølsvold (red). Viking bind XXXIII (S.201-236). Oslo.

Stavsøien, Eva (2012). Fra fast fjell til gryte. Å arbeide med kleberstein- hva skjuler seg i prosessen? Bacheloroppgave, Teknisk bygningsvern og restaurering. Høgskolen i Sør-Trøndelag. Upublisert.

Chris Pennock

Fra sement til kalk

– restaureringsmørtler i Nidarosdomen

From Cement to Lime

- Restoration Mortars in Nidaros Cathedral

Denne artikkelen er en oppsummering av de undersøkelsene og testene som er utført ved Nidarosdomens restaureringsverksted de siste tjue årene. Testene har vært knyttet til den utstrakte bruken av portlandsementmørtler siden 1869 og skadene de har forårsaket på konstruksjonen. Tidligere analyser av eksisterende mørtler har vist at det er de svakt hydrauliske, kalkrike mørtlene fra middelalderen

som har overlevd eksepsjonelt godt. Vårt mål har vært å fremstille mørtler for restaurering som ligner disse med hensyn til innhold, ytelse og blandingsautentisitet.

Kalkmørtel er et veldig komplekst materiale med en enorm variasjon over hele verden. Reparasjoner av mørtel på historiske murverk bør kun utføres med

Korets sørvegg. T. v.: Nyreist i 1888. T. h.: Hundre år seinere. Mye av steinen har forvitret, og veggen har store utfellinger fra sementen som ble brukt under byggingen.

The south clerestory of the choir. L: Newly rebuilt in 1888. R: The same wall one hundred years later, with much weathered stone and crusts from the cement used during construction.

en like for like-filosofi; reparasjonsmørtelen må være så lik originalen som mulig, dvs. blandingsforhold (kalk/sand/vann) og materialautentisitet. Det betyr at vi ikke kan bruke den samme kalkmørtelblandingen på alle de forskjellige bygningene. Hver enkelt historisk bygning kan ha blitt bygget med sitt eget blandingsforhold (mengde kalk i forhold til type og størrelse på tilslagsmaterialet) og i tillegg en helt annen blandeprosess. For å matche dette store utvalget av mørtler kreves det dyktighet, forståelse, kunnskap og erfaring, noe som må læres på nytt etter at sementindustrien tok over i 1824.

Overlevelsen av mange historiske bygninger er bevis på kalkmørtelens karakter og holdbarhet. Siden oppfinnelsen av sement i 1824 har kunnskapen gradvis blitt glemt, og denne glemte kunnskapen har Bygghytta ved NDR i over 20 år prøvd å gjenoppdage. De tidligste eksperimentelle kalkmørtlene som ble brukt i Nidarosdomen på slutten av 1990-tallet, var laget av ikke-hydraulisk luftkalk. Disse overlevde ikke Trondheims vintre, men de representerte heller ikke de kalkrike, svakt hydrauliske middelaldermørtlene som har overlevd så godt.

I dag er det er kun et begrenset utvalg av kalkbindemidler som er kommersielt tilgjengelig, og vi i Bygghytta tilstreber derfor å lære mer om glemte prosedyrer/miksing og materialer. Under vil jeg kort beskrive de første forsøkene der kalkmørtel, sand og passende typer pozzolan ble blandet for å øke vinteroverlevelsen i Trondheim. Disse innledende forsøkene førte til en mer omfattende evaluering av hvordan ulike mengder pozzolan påvirker kalkmørtelens vinteroverlevelse og holdbarhet. Til slutt ble det gjort undersøkelser av blandingsautentisitet med «Hot mixed» kalkrike mørtler med pozzolaner. Disse forsøkene har gitt oss kunnskap om materialer, mengder og prosesser, som ble brukt for å produsere restaureringsmørtelen under rekonstruksjonen av Kongeinngangen. Dette er en kunnskap som vi kan bruke i fremtidige restaureringer.

Kalkens renessanse

Fra midten av 1900-tallet ble det tydelig at sementmørtelen som er diffusjonstett og binder fukt, forår-

saket skader på Nidarosdomen. Fra 1970-trallet ble derfor ble den gjenopplivede bruken av tradisjonell kalk ønsket velkommen.

Den nye praksisen tok utgangspunkt i materialer og metoder som ble brukt i ulike konserveringspro grammer for steinarbeider, spesielt restaureringen av vestfronten på katedralen i Wells i England fra 1974. Katedralen spilte en sentral rolle i gjenoppdagelsen av tradisjonelle byggeteknikker på 1970- og 80-tallet. Professor Robert Baker har fått mye av æren for utvikling av «kalkmetoden» som brukes av dagens konservatorer. Dette etter at de tradisjonelle håndverksferdighetene forsvant på begynnelsen av 1900-tallet. Bakers arbeid satte søkelyset på skadene på gamle bygninger som følge av feilaktig bruk av moderne materialer, særlig sement, og metoder for reparasjon og vedlikehold.

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider var blant de første som gikk i bresjen for «kalkvekkelsen» her i Norge. Siden slutten av 1990-tallet har vi vært sterkt involvert i kalkverdenen både nasjonalt og internasjonalt, med fokus på reparasjon og bevaring av vår historiske murarv.

Virksomheten har vært medlem av både Building Limes Forum UK og Nordisk Forum for Bygningskalk i over 20 år, og deltatt på de årlige konferansene. Dette har vært et viktig internasjonalt samarbeid for læring og kunnskapsdeling.

Building Limes Forum, som ble etablert i 1982, er en skotsk-basert Charitable Incorporated Organisation med over 400 medlemmer i Storbritannia og utlandet, hvorav de fleste arbeider aktivt med reparasjon av historiske bygninger. Nordisk Forum for Bygningskalk ble etablert i 1992 med inspirasjon fra England, Skottland og Irland, via nettverket Building Limes Forum. Fagmiljøene i Danmark, Norge, Sverige og Finland samarbeider aktivt om reparasjon av historiske bygninger.

Hva er mørtel?

Mørtel er en bearbeidbar pasta som kan brukes mellom murstein, og består hovedsakelig av «tilslag»

(sand) kombinert med bindemiddel og vann. Bindemiddelet er et materiale som fyller hulrommene mellom tilslagene og låser dem sammen, og når vannet fordamper, herder mørtelen. Hvilken type bindemiddel og tilslag som brukes, avgjør hvor hard eller gjennomtrengelig mørtelen blir. Det finnes mange typer bindemidler, blant annet leire, gips, kalk og moderne sement. Kalk har vært det mest dominerende i over 10 000 år. Moderne sement har derimot bare vært i bruk i 200 år.

Hva er kalk? Kalk fremstilles ved å brenne kalkstein (kalsiumkarbonat CaCO3) ved så høy temperatur at karbondioksid og vann drives ut av steinen. Når alt karbondioksidet er drevet ut, dannes kalsiumoksid (CaO), en prosess som kalles kalsinering. Kalsiumoksid er også kjent som brent kalk. Brent kalk tilsettes deretter vann i en prosess som kalles lesking. Lesking er en kjemisk reaksjon mellom brent kalk og vann, som produserer varme som kan overstige 100 grader. Etter leskingen, omdannes kalsiumoksidet til kalsiumhydroksid Ca(HO)2, som brukes som bindemiddel i mørtel. Bindemiddelet er den våte komponenten i en mørtelblanding. Det binder sandpartiklene sammen slik at de til slutt herder og stivner. Det finnes to typer kalk som brukes til mørtel; luftherdende kalk (ikke hydraulisk) og hydraulisk kalk: Lufherdende kalk herder bare med inntak av CO2. Det stivner ikke i vann, men herder over lang tid ved langsomt å absorbere karbondioksid fra atmosfæren. (Fig. 1) Dette er i motsetning til hydraulisk kalk, som kan herde under vann.

Hva er en Pozzolan?

En pozzolan kan beskrives som et materiale som vil reagere kjemisk med kalk og vann, og gjør det hydraulisk (evnen til å herde under vann uten luft / CO2). Pozzolaner omtales som latente hydrauliske materialer. Det betyr at de ikke er hydrauliske i seg selv, men blir det når de utsettes for kalk og vann kombinert

Sementmørtler siden 1869 Fra NDRs etablering i 1869 og frem til år 2000 ble det brukt ulike typer restaureringsmørtler, men de fleste var sementbaserte. Sement var i 1869 et relativt nytt materiale, og det ble ansett som et langt bedre bindemiddel enn lokalprodusert kalk. Restaureringens arkiver viser at før 1910tallet var sement importert fra England og Tyskland ofte åtte ganger dyrere enn den lokalt produserte kalken. (Fig. 2) De tidligste restaureringsmørtlene var sement/kalkbaserte og var svakere enn de senere sementmørtlene, som ble stadig sterkere. Teknologien og produksjonen av sement har endret seg gjennom tidene, og generelt har sementen blitt stadig sterkere og mer diffusjonstett. Dagens sementmørtel kan ofte være over 60 ganger sterkere enn den tradisjonelle kalkmørtler.

Nidarosdomens restaureringshistorie siden 1869 viser en interessant utvikling av sementmørtler og hvilke konsekvenser de ulike mørtlene har hatt for bygningen. Det er verdt å merke seg at sementens inntog også førte til en enorm endring i byggeteknikk og dermed også i arkitekturen. Tidligere tiders tykke, massive bærevegger har blitt til dagens tynne hulromskonstruksjoner. De nye materialene har også påvirket restaureringsmetoder og murpraksis i hele verden, inkludert den omfattende restaureringen og

Fig 1: Kalksyklus The Lime cycle.

gjenreisingen av Nidarosdomens. Forståelsen av hvordan disse ulike teknikkene og materialene har fungert gjennom tidene, og hvilken negativ effekt de har hatt på konstruksjonen, har gitt et grunnlag for fremtidig forskning og valg av mørtel i forbindelse med de omfattende arbeidene på katedralen.

Det er de sterke, diffusjonstette og ufleksible sementmørtlene som har blitt brukt siden 1869, som forårsaker de største problemene i dag. De diffusjonstette sementmørtlene har holdt på fuktigheten, noe som har ført til at mettede, faste vegger fryser om vinteren. Dette kombinert med utvasking av kalsittskorper og saltavleiringer skader steinelementene. I tillegg sprekker stive, ufleksible og massive vegger under bevegelse og termisk ekspansjon. (Fig. 3)

Middelalderske mørteltyper i Nidarosdomen I år 2000 ble det tatt ut og analysert mørtelprøver fra sørsiden av koret, og det ble funnet tre opprin-

nelige mørteltyper: Kalkmørtel fra middelalderen, kalksementmørtel fra slutten av 1800-tallet og sementrik mørtel fra første halvdel av 1900-tallet. Denne analysen viste at av alle prøvene hadde de middelalderske kalkmørtlene overlevd og fungerte langt bedre enn de sementrike mørtlene som ble brukt etter 1869, og som fortsatt forårsaker de fleste skadene på murverket. (Fig. 4) Dette understøttes også av den økte forståelsen i restaureringsmiljøet verden over for viktigheten av å bruke kompatible mørtler på historiske strukturer.

Alle de middelalderske mørtelprøvene som ble analysert i Nidarosdomen, hadde overlevd usedvanlig godt og viste seg å være veldig kalkrike og svakt hydrauliske, med bare rundt 5 % hydraulisk kalk. En svakt hydraulisk kalk klassifiseres i dag som en kalk hvor mindre enn 10 % av kalken har hydrauliske egenskaper. Siden år 2000 har restaureringsverkstedet forsøkt å fremstille en kalkmørtel med lignende

Fig. 2: Murere arbeider på en av skipets strebebuer i 1926. Masons working on a flying buttress in 1926.

3: Skader forårsaket av hard, ufleksibel og diffusjonstett sementmørtel.

Damage caused by hard, inflexible impervious cement mortar.

egenskaper som disse middelaldermørtlene. De svakt hydrauliske kalkmørtlene fra middelalderen har ikke bare overlevd, men også bevist sin holdbarhet.

Murverkskonstruksjoner over hele verden som har overlevd i tusenvis av år, er bevis på at kalkmørtel fungerer eksemplarisk. Etter at sementen kom, har murerne med tiden mistet mye av forståelsen for disse komplekse materialene, og ikke minst hvordan de skal produseres og brukes. Tidligere fantes det ingen standardiserte tester for mørtel. Historiske mørtler varierte enormt, avhengig av lokale ferdigheter og materialer. To bygninger fra samme periode med ulik beliggenhet og ulike lokale håndverkstradisjoner kan ha to helt forskjellige mørtelsammensetninger.

Mørtelalternativer i Nidarosdomen siden år 2000

Tidlig på 2000-tallet var hydraulisk kalk ikke like lett tilgjengelig i Norge som i dag, og man foretrakk luftherdende kalkmørtel til restaureringsarbeider. En ren kalkdeig blir til en kolloidal masse (et stoff som

Fig. 5: Luftherdende kalk i form av en deig som bare herder ved opptak av CO2. Den vil derfor ikke herde under vann.

Air lime in form of a putty which will only harden with the uptake of CO2. It will therefore not harden under water.

Fig. 4: Et eksempel på en 3 mm kalkmørtelfuge fra middelalderen som har overlevd svært godt.

An example of a 3mm lime mortar joint from the medieval period which has survived exceptionally well.

er mikroskopisk jevnt fordelt i et annet stoff) etter lesking. (Fig. 5) Disse ikke-hydrauliske (luftherdende) kalkmørtlene overlevde dårlig i Trondheims klima. Bygghytta begynte derfor å produsere sin egen «hybrid svakt hydrauliske kalkmørtel» ved å tilsette 5-10 % hvit Portlandsement til en luftherdende kalkmørtel og sand. Disse hybridblandingene var velkjente, og ble allerede brukt til restaurering over hele Europa. Man trodde at ved å tilsette 5-10 % hvit sement eller hydraulisk kalk til en ren kalkmørtel, ville man oppnå en liten hydraulisk herding.

Gjennom «Smeaton-prosjektet» hadde English Heritage uttrykt bekymring for hybridblandinger: De antydet at mengden av sement eller hydraulisk kalk blandet med ren kalk (dvs. mindre enn forholdet 1:3:12 av sement: kalk: sand) hadde uventet stor negativ innvirkning på mørtelens holdbarhet. Rundt denne tiden var det imidlertid en viss usikkerhet rundt disse påstandene, og først i 2007 bestemte vi i Bygghytta oss seg for å slutte å bruke hybride kalkblandinger til fordel for standardiserte, ferdigblandede tørrmørtler av NHL (Natural Hydraulic Lime) og sand importert fra Danmark.

Hydraulisk kalk fra Frankrike blandet i Danmark med dansk sand var ikke autentisk for hvordan lokal, norsk middelaldermørtel ble produsert. Selv den svakeste utgaven av disse hydrauliske blandingene, NHL2, ville etter vår mening ha oversteget styrken til den opprinnelige middelaldermørtelen. Leveran-

Fig.

dørene i Norge ville derimot ikke garantere at en blanding med bindemiddel under styrken av NHL3,5 og et blandingsforhold på 1:2,5 kunne brukes i Trondheims klima. Hvordan er det da mulig å bruke en standardisert ferdigblandet mørtel med en like for like-filosofi? Vi mener at standardiserte hydrauliske kalkmørtler som er tilgjengelige i dag, oftest ikke er egnet til bruk på historiske konstruksjoner. Alle kalkmørtler fortsetter å herde og øke styrken over mange år, og disse NHL-mørtlene vil gradvis øke styrken og til slutt langt overgå styrken til den opprinnelige mørtelen. Det virker derfor mer hensiktsmessig å bruke lokale materialer og lignende prosesser som ble brukt i middelalderen for å oppnå dette. Vi må huske på at de historiske kalkmørtlene ble laget uten noen standard; de ble laget på grunnlag av erfaringsbasert kunnskap.

Gjennom forskning og feltforsøk ved Nidarosdomen ble det fremsatt en hypotese om at ved å tilsette en pozzolan til en ikke-hydraulisk kalkmørtel kunne man produsere en svakt hydraulisk kalkmørtel. Denne ville da ha lignende egenskaper som de som opprinnelig ble benyttet ved Nidarosdomen. Målet var å kunne produsere en restaureringsmørtel som ville være mer kompatibel med de svakt hydrauliske middelaldermørtlene som ble funnet i kirken. Tilsetning av pozzolaner til kalk har vært kjent i flere tusen år, og er kanskje en mer autentisk metode for å endre en kalkmørtels hydrauliske egenskaper og holdbarhet.

Testprogrammer

Felttester kan gi mer realistiske resultater enn laboratorietester. Dagens standardiserte tester for hydraulisk kalk har for eksempel blandingsforhold og vanninnhold som ikke ligner en mørtel som brukes på byggeplassen. Selv om disse standardiserte testene er svært nyttige, gir de bare retningslinjer for bruk, og tar ikke hensyn til variasjoner som en reel mørtel blandet på stedet får. Det er store variasjoner i historiske mørtelsammensetninger, avhengig av hvor, når og hvordan de ble brukt. Derfor er våre feltforsøk knyttet til de historiske kalkmørtlene som ble funnet i Nidarosdomen, de lokale materialene og prosessene som ble brukt til å lage dem.

Vellykkede felttester er relativt enkle å utføre, er ikke kostbare og gir raske, men likevel rimelig nøyaktige og repeterbare resultater. For å utforme et testprogram for feltanalyse ved Nidarosdomen ble følgende kriterier vurdert:

• Kostnad: Testene skal ikke kreve ekstern ekspertise, dyrt utstyr eller materialer som gjør dem dyre å utføre.

• Kompleksitet: Testene skal være relativt enkle å utføre.

• Minimalt behov for utstyr: Testene skal ikke kreve omfattende utstyr.

• Kontrollert miljø: Testene skal ikke kreve spesifiserte temperatur- eller fuktighetsnivåer som gjør at de må utføres i et laboratorium eller et annet kontrollert miljø.

Tidligere mørteltester med teglsteinsstøv, 2007-2008

I 2007 bestemte vi i restaureringsverkstedet oss for å teste fire forskjellige mørtler: Ikke-hydraulisk deigkalk-mørtel, NHL 5-mørtel, ikke-hydraulisk kalkmørtel med 5 % sement (som tidligere ble brukt i Nidarosdomen) og ikke-hydraulisk kalkmørtel med pozzolan tilsatt teglstøv. Hensikten med disse testene var å finne ut om en tilsatt pozzolan (i dette tilfellet teglstøv) ville påvirke en ikke-hydraulisk kalkmørtel ved å gi den en liten hydraulisk tilsetning. Vi ville se om dette ville hjelpe mørtelen til å overleve vinteren. Det ga også en mulighet til å sammenligne denne med hybridmørtelen som tidligere ble brukt i katedralen. Disse innledende eksperimentene var utformet for å sammenligne hver enkelt prøve for å finne ut hvordan hver enkelt mørtel ville herde, karbonisere og tåle vinteren innenfor samme tidsskjema og under samme forhold.

Resultater og konklusjoner

Resultatene viste at ved å tilsette teglstøv som pozzolan til en ikke-hydraulisk mørtel, kunne den overleve der den ikke-hydrauliske mørtelen uten pozzolan ikke overlevde. Enda viktigere var det at resultatene også viste at mørtelen med tilsatt pozzolan (teglstøv) overlevde langt bedre enn hybridmørtelen (tilsatt 5 % sement) som tidligere ble brukt til restaureringsarbeid i Nidarosdomen. (Fig. 6 & 7) Selv om disse felt-

Fig. 6 (til venstre) : Luftherdende kalk med teglstøv ga en hydraulisk reaksjon og gjorde at prøven overlevde vinteren godt.

Air lime with brick dust produced a hydraulic reaction and allowed the sample to survive the winter well.

Fig. 7 (til høyre): Luftherdende kalk med 10 % sement tålte ikke vinteren.

Air lime with 10 % cement did not survive the winter well.

forsøkene viste interessante resultater og tendenser, var det fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Det finnes et stort utvalg av pozzolaner, og pozzolanisiteten til de ulike materialene kan variere betydelig. Dette førte i 2008-2012 til ytterligere testing av ulike pozzolaner som historisk sett ble brukt før sementen kom.

Mørteltester med ulike pozzolaner, 2008-2012

Testresultatene og konklusjonene fra 2007-2008 ga en viss indikasjon på at tilsatt teglstøv som pozzolan hadde fremkalt en hydraulisk herding og gjorde det mulig for en ren kalkmørtel å overleve vinteren. På bakgrunn av disse indikasjonene var det interessant å se hvordan ulike pozzolaner og sandtyper ville reagere på en ren kalkmørtel. Forskjellige typer pozzolaner kan ha ulike hydrauliske reaksjoner avhengig av type, kornstørrelse og mengde, og noen reagerer også langsommere enn andre. Vi valgt ut tre forskjellige pozzolaner som nevnt tidligere, og som historisk sett ble brukt før sementen kom: Pozzuolana Red Earth, Rhenish trass og Chamotte (teglstøv). Hovedfokuset for testene var å sammenligne hvordan disse ulike pozzolaner påvirket en ikke-hydraulisk kalkmørtels holdbarhet, hardhet, karbonatiseringsdybde, vedheft og fryse-/tineegenskaper. Totalt ble 150 mørtelprøver testet, og alle ble eksponert i nesten to og et halvt år (900 dager).

Resultater og konklusjoner

Resultatene viste at tilsetting av like store mengder av alle tre historiske pozzolaner forbedret holdbarheten og hardheten til ikke-hydraulisk kalkmørtel. Selv om alle tre pozzolanene, som forventet, økte mørtelens holdbarhet og hardhet, hadde hver pozzolan ulik effekt. Kanskje på grunn av type pozzolan som ble brukt? På grunn av bruk av for mye pozzolan ble imidlertid alle vurdert som for harde og ufleksible til å kunne brukes som restaureringsmørtel. Det var også forskjell på hvor raskt de herdet hydraulisk, noen herdet langt raskere enn andre. Konsistensen ved bruk var også forskjellig, og noen av blandingene ble vurdert som upraktiske å bruke. Konklusjonen var at det var nødvendig med ytterligere forskning for å finne ut hvor lite av en bestemt type pozzolan som er nødvendig for at mørtelen skal overleve uten at den blir for sterk og ufleksibel.

Mengde pozzolaner

I hvilken grad pozzolan reagerer med kalk, avhenger av reaktiviteten. Reaktiviteten varierer betydelig, selv innenfor en og samme materialklasse. Den avhenger i stor grad av pozzolanens kjemiske sammensetning, pozzolanens finhet, reaktiviteten og renheten til kalken samt vannet det kombineres med.

Det finnes en rekke tester for pozzolanisitet som viser i hvilken grad et materiale er pozzolansk, men på grunn av materialets kompleksitet kan de ikke brukes til å fastsette proporsjoner for konserveringsmørtler. Standarder for pozzolanisitet er mer relevante for produksjon og spesifikasjon av pozzolanske materialer i nye konstruksjoner med moderne sementer, enn for kalkbevaringsarbeid der en mørtel er designet for et spesifikt prosjekt eller en spesifikk bygning.

Det finnes i dag ikke et kvantitativt målesystem for klassifisering av pozzolaner til kalkmørtler, delvis på grunn av de mange ulike kildene til pozzolanske materialer. Selv om det kjemiske innholdet i et råmateriale vil avgjøre om det er pozzolansk og vil reagere når det blandes med kalk, er det ikke mulig å si noe nøyaktig om reaksjonsgraden og mørtelens endelige styrke.

Etter vår mening er tilsetning av pozzolaner til kalkmørtel svært nyttig når man skal utforme en bestemt spesifikasjon der kommersielt produsert hydraulisk kalk eller ikke-hydraulisk kalkmørtel med høyt kalsiuminnhold gir et begrenset utvalg og ikke er kompatible. Det er også uten tvil en mer tradisjonell og autentisk metode for å forbedre mørtelens holdbarhet enn å tilsette en annen type hydraulisk bindemiddel.

Selv om det er velkjent hvordan ulike pozzolaner forbedrer visse egenskaper ved kalkmørtel, synes det fortsatt å være en viss usikkerhet knyttet til hvilken type og mengde som bør brukes til ulike restaureringsoppgaver. Graden av reaktivitet hos ulike pozzolaner varierer, noe som betyr at en bestemt type pozzolan må ha de riktige proporsjonene avhengig av ulike blandingsforhold, ellers kan mørtelen bli sterkere eller svakere enn tiltenkt. Denne mangelen på klart definerte egenskaper, mengder og repeterbar forutsigbarhet gjør det dessverre noe vanskelig å spesifisere pozzolankalkmørtler for restaureringsprosjekter. Dette med mindre det foreligger relevante feltforsøk før bruk.

Det er verdt å merke seg at pozzolaner vanligvis er fragmenterte eller granulerte faste materialer som reagerer kjemisk med kalkoppløsning (vann/kalk). Ethvert fragmentert eller granulert materiale kan også betraktes som tilslag, enten det er pozzolan eller ikke. Det betyr at når man blander en hvilken som helst mengde pozzolanmateriale med kalk, lager man faktisk også mørtel (pozzolan er også tilslag), uavhengig av den kjemiske reaksjonen. Derfor er det kanskje bedre å teste kvantitative målinger av pozzolanske materialer til mørtel som en mørtel, ikke bare

som en reaksjon på kalk uten tilslag. Mengden fri kalk som er tilgjengelig i en blanding, bestemmer også den maksimale mengden pozzolan som kan reagere kjemisk med den. Det var derfor viktig at vi i våre prosenttester holdt kalkmengden konstant for alle prøvene, og at de varierende prosentandelene av pozzolan bare erstattet en del av tilslaget.

Pozzolaner med partikkelstørrelser mellom 38 og 600 mikrometer har vist seg å være mer vellykkede: De mindre partiklene, sannsynligvis de som er mindre enn 75 mikrometer, har en tendens til å forbedre egenskapene til kalkmørtel ved å redusere herdetiden. Dette muliggjør en hydraulisk herding. De tre pozzolanene Pozzuolana, Rhenish trass og Chamotte ble alle siktet gjennom en sikt på 125 mikrometer for å sikre at partikkelstørrelsen ble gradert på samme måte. (Fig. 8-10)

Prosentvise tester, 2012-2015

Resultatene fra testene i 2008-2012 førte til at vi forsøkte å finne ut hvor liten mengde av en bestemt pozzolan som kunne tilsettes en blanding for å forbedre vinteroverlevelsen. Dette uten at det gikk ut over mørtelens fleksible og «oppofrende» (sacrificial) egenskaper. Tidligere tester viste at alle pozzolanene forbedret holdbarheten, men de ble også alle vurdert som for harde til å brukes som restaureringsmørtel. Kanskje var det på grunn av den høye prosentandelen pozzolan som ble brukt i hver av blandingene (1:2:1 kalk: sand: pozzolan). Vi antok at ved å redusere mengden pozzolan i en blanding, kunne vi redusere mørtelenes hydrauliske egenskaper, i likhet med middelalderens svakt hydrauliske mørtler.

Fig. 8-10: Italiansk Pozzuolana, Rhenish trass og Chamotte teglstøv. Italian Pozzuolana, Rhenish trass and Chamotte brick dust.

Metode

Vi testet tilsetninger i 10 trinn fra 2,5 %, 5 %, 7,5 %, 10 %, 12,5 %, 15 %, 17,5 %, 20 %, 22,5 % og 25 % av hele blandingen. (Fig. 11 & 12)

Diagrammene nedenfor viser to forskjellige blandingseksempler: (Fig. 13)

Diagrammet til venstre viser en blanding med den

minste tilsetningen av pozzolan på 2,5 % som kun erstatter en del sand, skrevet som 1 del kalk: 2,9 deler sand: 0,1 deler pozzolan. Diagrammet til høyre viser en blanding med størst tilsetning av pozzolan på 25 % som erstatter en hel del sand, som kan skrives som 1 del kalk: 2 deler sand: 1 del pozzolan.

Test av holdbarhet

Gjeldende europeiske standarder evaluerer holdbarheten til en hydraulisk kalk gjennom trykkfasthet etter 28 dager. I motsetning til dette er luftherdende deigkalk for tiden standardisert etter kalkinnhold og ikke trykkfasthet. (Dette kan være ganske misvisende, da det kan gi inntrykk av at alt fra ikke-hydraulisk

kalk opp til NHL2 ikke er holdbart rett og slett fordi det ikke kan testes for trykkfasthet etter 28 dager.)

Generelt er det akseptert at økt trykkfasthet gjenspeiler økt bestandighet. Sterkere hydrauliske kalkmørtler med høyere trykkfasthet spesifiseres normalt under utsatte forhold for å øke holdbarheten. Trykkfasthet er imidlertid ikke nødvendigvis en garanti for en holdbar mørtel. Fysiske og mekaniske egenskaper spiller også en viktig rolle. Mange historiske mørtler som har overlevd godt i hundrevis av år, ville kanskje ikke vært trykksterke hvis de ble testet etter dagens 28-dagers teststandarden. Fleksibilitet og mykhet kan betraktes som «styrken» i en kalkmørtels overlevelse, og dermed dens holdbarhet. Denne holdbarhetstesten går rett og slett ut på at alle prøvene får stå ute og tåle Trondheims klima i ett helt år. To eksemplarer av hver prøve ble blandet, ett om sommeren og ett om høsten. Teorien er at en mørtel som brukes om sommeren har lengre tid på seg til å herde og modnes enn en som brukes om høsten. Dette viser kanskje overlevelsesgraden for hver prøve og minimumsprosenten av pozzolan som er nødvendig for at den skal overleve på ulike tider av året. Forringelse og fasthet av hver prøve ble evaluert både visuelt og mekanisk. (Fig. 14)

Test under vann

Denne testen målte en viktig egenskap ved en viss prosentandel pozzolan og dens evne til å gi en hydraulisk herding i kombinasjon med kalk. Hver støpt mørtelprøve ble plassert direkte under vann etter blanding, slik at den ikke karbonatiserte.

Fig. 11: Måling av prosentandelene etter vekt. Measuring the percentages by weight.

Fig. 12: Mørtelprøver med ulik prosentandel tilslag. Mortar samples with different percentages of aggregates.

Fig. 13: To diagrammer som viser de laveste til de høyeste andelene av tilsatt pozzolaner. Two charts showing the lowest to highest percentages of added pozzolans.

som

under

kan bare herde hydraulisk siden de ikke kan karbonatisere uten CO2

Mortar samples placed underwater can only harden hydraulically since they cannot carbonate without CO2

Dermed ville enhver form for herding skje gjennom en hydraulisk herding på grunn av mengden tilsatt pozzolan, og ikke gjennom karbonatisering. Dette er både en viktig ytelseskarakteristikk og en klar indikator på pozzolanisitet. Igjen ble nedbrytning og fasthet evaluert både visuelt og mekanisk etter ett år. (Fig. 15)

Resultater og konklusjoner

Etter ett års eksponering fant vi at tilsetningen av 12,5 % Pozzuolana Red Earth (1: 2,5: 0,5 Deigkalk: Sand: Pozzolan) var nok til å bidra til overlevelse uten å påvirke mørtelens fleksibel egenskaper. Undervannstesten støttet også disse funnene, og viste at tilsetning av mer pozzolan bare gjorde mørtelen hardere. Etter mange hundre testprøver og en elimineringsprosess ble det bevist at denne typen og mengden pozzolan oppfylte alle kriteriene.

Selv om mørtel laget med Chamotte mursteinsstøv hadde god bearbeidbarhet ved bruk, var den hydrauliske reaksjonen langt langsommere enn de to andre pozzolanene som ble testet. Rhenish trass oppnådde lignende resultater som Pozzuolana Red Earth, men som murere likte vi ikke bearbeidbarheten og konsistensen på blandingen. Den ble for klebrig å jobbe med.

16: Tidligere blandingsmetode for mørtel. An earlier method for mixing mortar.

Tester av «Hot mixed mortar» (varmblandet mørtel), 2015-2016

I dag finnes det flere bevis som tyder på at mange historiske murmørtler sannsynligvis ble varmblandet (Hot mixing). (Fig. 16) Hvis dette er tilfelle, bør mørtler som brukes til å restaurere historisk murverk blandes med lignende materialer, proporsjoner og en autentisk blandeprosess. I historiske mørtler varierer andelen kalk, tilslag og eventuelle andre tilsetningsstoffer i henhold til kvaliteten på de lokale materialene som var tilgjengelige; det var erfarne håndverkere som vurderte hvordan disse materialene skulle kombineres for en spesifikk anvendelse. Når brent kalk (kalsiumoksid, CaO) blandes med tilslaget, oppstår det en eksoterm reaksjon som genererer ekstrem varme. Eventuelle reaktive mineraler i tilslaget eller tilsetningsstoffene under varmblandingen (Hot mixing) kan potensielt gi en hydraulisk mørtel med andre egenskaper enn en blanding med luftherdende deigkalk i samme proporsjoner. Det

Fig. 14: Pozzolanprøvene etter en vinter ute. The Pozzolan samples after a winter outside.

Fig. 15: Mørtelprøver

plasseres

vann,

Fig.

er en mulighet for at den eksoterme varmen som produseres under varmblanding (Hot mixing), gir mørtelen litt andre hydrauliske egenskaper enn hvis den ble blandet kaldt med deigkalk. Dermed kan blandeprosessen være like viktig og ha like stor innvirkning på ytelsen som ingrediensene og proporsjonene mellom dem.

Ved varmblanding (Hot mixing) blandes brent kalsiumoksid (CaO) med tilslaget slik at volumet øker til kalsiumhydroksid (Ca(OH)2). Vi antar at det fantes to anerkjente metoder for manuell blanding som kan ha blitt brukt tidligere, og som også kan påvirke mørtelens ytelse:

Tørrlesket mørtel er en mørtel der den brente kalken fuktes med akkurat nok vann til at den begynner å leskes til et pulver. Varmen som genereres under brenningen, driver ut overflødig vann og etterlater en tørr pulverisert kalkhydrat- og sandblanding, som deretter kan siktes og blandes med vann til ønsket konsistens. Lesking av hydraulisk brent kalk kan ta alt fra to til førtiåtte timer, eller i noen tilfeller enda lengre tid, avhengig av renheten på den brente kalken som brukes. (Noen utpreget hydrauliske kalker vil ikke leskes i det hele tatt uten først ha blitt knust.) Denne metoden, som bruker mindre vann, kan produsere betydelig mer varme enn våtslesket mørtel.

Våtlesket mørtel er når den lokale kalksteinen er svært ren og den produserte brente kalken er ikke-hydraulisk eller svakt hydraulisk. Leskeprosessen er raskere og produserer høyere temperaturer enn en hydraulisk kalk. Mørtelen kan blandes umiddelbart. Den kan brukes direkte varm eller den kan legges ned og modnes som «ferdig lagret mørtel», som kan piske opp og brukes senere. Historisk sett var den lokale metoden for varmblanding kanskje knyttet til hvor ren eller uren den lokale kalksteinkilden var. De reneste kalksteinene kunne brukes umiddelbart, mens de mer urene brukte lengre tid på å bli slammet og kanskje ble varmblandet på en annen måte. Urenheter i kalksteinen kan ha eller ikke ha hydrauliske egenskaper. Andelen brent kalk kan ha variert avhengig av hvor ren eller uren

kilden til brent kalk var. En av de største forskjellene mellom disse to blandeteknikkene er at det genereres betydelig mer varme når brent kalk leskes med mindre vann. En druknet brent kalk under lesking gir langt mindre varmeutvikling.

Noen av de teoretiske fordelene med varmeblanding (Hot mixing) er listet opp under:

• Varmblanding er en effektiv og enkel metode for å blande bindemiddelet med tilslaget, spesielt ved blanding av store mørtelmengder. Under leskingen bidrar den eksoterme reaksjonen til å gjøre blandeprosessen enklere.

• En varm blanding er «fetere», klebrigere og lettere å bruke.

• Varmblanding kan hevdes å være autentisk for hvordan det meste av murmørtelen ble blandet historisk sett.

• Når kalsiumoksid (CaO) blandes med tilslag og vann, oppstår det en eksoterm reaksjon som genererer intens varme. Denne varmen antas å ha en positiv effekt på bindingen mellom tilslaget og kalken.

• En varmblandet mørtel stivner (ikke å forveksle med herding) raskere enn både kalkblandinger med høyt kalsiuminnhold og de svakere NHLblandingene (hydrat).

• Redusert vanninnhold under «avstivningsprosessen» gjør det mulig å bygge tykke, tunge og mindre porøse murverk raskere uten at de «svømmer» (ikke fikseres, holdes oppe av vann).

• Redusert vanninnhold i tykke, massive veggkonstruksjoner gir bedre frostbestandighet.

• Damp som produseres under leskingsprosessen kan gi en mer åpen porestruktur i mørtelen.

• Varmblanding kan muligens forhindre at «fri kalk» (kalsiumhydroksid) som ikke har karbonatisert lekker ut i de tidlige stadiene og forårsaker kalsittskorper.

• Når kalsiumoksid (CaO) leskes, utvider den seg. Denne volumutvidelsen kan motvirke krymping i en steinmur og bidra til å stramme opp vertikale fuger og utfyllinger mellom steinene.

• Kalsiumoksid (CaO) er billigere i innkjøp enn ferdig lesket deigkalk og tørrkalk.

• Fordeler i forhold til logistikk. Mørtelen kan

Fig. 17: Tabell over proporsjoner.

Table of proportions.

produseres på stedet og er klar til bruk umiddelbart. En ikke-hydraulisk kalkmørtel anbefales derimot å modnes i minst tre måneder før bruk.

• Uten eksponering for karbondioksid kan en ikke-hydraulisk varmblandet mørtel lagres «våt ferdig blanding» på ubestemt tid.

Forskningsspørsmål

Hvis middelaldermørtelen i Nidarosdomen er kalkrik, er det naturlig å bruke en autentisk kalkrik restaureringsmørtel, men hvorfor var den så kalkrik og hvordan ble den produsert? Kanskje ligger ett av svarene i måten mørtlene ble blandet på. I tillegg, hvordan vil en kalkrik varmblandet mørtel med en tilsatt prosentandel pozzolan fungere sammenlignet med en bindemiddelrik deig-kalkmørtel med tilsvarende proporsjoner?

I tidligere tester har vi vist at ikke-hydraulisk kalkmørtel blandet med passende mengder tilslag og pozzolan gir en brukbar og holdbar mørtel, men disse testmørtlene var ikke kalkrike. De kalkrike mørtlene fra middelalderen som tidligere er analysert i Nidarosdomen var 1:1,5 eller rikere, og denne kalkrikdommen kan faktisk tyde på at de ble varmblandet (Hot mixed). Normalt har bindemiddelrike deig-kalkmørtler en tendens til å krympe pga. høyt vanninnhold, så hvordan ble disse kalkrike mørtlene blandet uten å krympe? Hvis de ble varmblandet, kan kanskje varmblandingsprosessen motvirke krymping. Vi var interessert i å finne ut hvordan vår blanding av deigkalk og pozzolan ville være i forhold til en varmblandet mørtel. Hvis de samme volumforholdene blandes i blandingsfasen, vil kalken øke i volum

og produsere eksotermisk varme, noe som potensielt kan gi en kalkrik mørtel med andre egenskaper. Krymper en kalkrik varmblandet mørtel som en kalkrik deigkalkmørtel (ikke-hydraulisk)?

Metode

Med disse testene ønsket vi å sammenligne to ulike kalkrike blandeprosesser; varmeblanding (Hot mixing) og deigkalkblanding. Den 26.05.2015 ble åtte forskjellige mørtelprøver blandet:

• Fire ble varmblandet (Hot mixed) og de fire andre var deigkalkblanding.

• Hver blandingstype ble testet med to forskjellige pozzolaner: Chamotte (mursteinstøv) og italiensk Pozzuolana.

• To av deigkalkblandingene ble blandet 1:2,5:0,5 (12,5 % pozzolan til en hel blanding), mens de to andre hadde dobbelt så mye deigkalk 2:2,5:0,5 (10 % pozzolan til en hel blanding).

• To av de varmblandede (Hot mixed) mørtlene var «våtlesket» og de to andre «tørrlesket».

Når brent kalk (CaO) er ferdiglesket, øker den til mer eller mindre det dobbelte av volumet. Dette betyr at forholdene i en varmblandet (Hot mixed) mørtel endrer seg når den er fullstendig lesket.

Figur 17 over viser den omtrentlige prosentandelen av pozzolan etter lesking i forhold til hele blandingen.

Hver mørteltype ble brukt i tre forskjellige tester som er beskrevet nedenfor. Alle testprøvene ble blandet den 26.05.2015, ble deretter stående ute i ett år og ble inspisert den 26.05.2016. I tillegg ble det

registrert en evaluering av bearbeidingsegenskapene under blanding.

Test 1:

Et pusslag med tykkelse 1 cm ble påført på en Lecablokk. Dagen etter ble halvparten av pussen komprimert. Alle prøvene ble eksponert i ett år. Formålet med denne testen var å sammenligne holdbarheten og krympingen til en kalkrik, varmeblandet puss med en kaldblandet, kalkrik deigkalkpuss. (Fig. 18)

Fig. 18: Én cm tykk puss er jevnet ut med en rett kant. Den ene siden ble komprimert dagen etter.

A 1cm thick render levelled off with a straight edge. One side compressed the day after.

Test 2:

To klebersteiner ble lagt med en fuge på 4 mm. Hensikten med denne testen var å se hvordan de to kalkrike blandingsmetodene var i forhold til hverandre når de ble brukt som murmørtel med samme kleberstein og lignende fugestørrelser som brukes i katedralen. Alle testprøvene ble eksponert i ett år. Ved å skille steinene fra hverandre inspiserte vi mørtelfugen visuelt og mekanisk. (Fig. 19)

19: Overlevelsestestene; et pusslag, en 4 mm mørtelfuge mellom steiner og en avstøpning.

The survival tests; A mortar render; a 4mm mortar joint between stones; and a cast.

Test 3:

Hver mørtelprøve ble støpt i en plastkopp-form. Den ble tatt ut av formen dagen etter og deretter eksponert i ett år. Hovedformålet med denne testen var å vurdere den generelle holdbarheten. Ved å skjære prøvene i to og påføre fenolftalein kan man også måle karbonatiseringsdybden. (Fig. 20)

karbonatiseringsdybde.

21: Testing av hardhet ved hjelp av et durometer. Testing for hardness using a durometer.

De ikke-karbonatiserte delene ble deretter testet for hardhet/ fasthet ved hjelp av et durometer og sammenlignet med området som var fullstendig karbonatisert. (Fig. 21) Tidligere tester i 2012 viste at etter ett år kan en ikke-karbonisert kjerne i en ikkehydraulisk mørtel være betydelig mykere enn det ytre karbonatiserte området. Dette tyder på at kjernen bare har tørket og ikke herdet. I motsetning til dette hadde den ikke-karbonatiserte kjernen i en hydraulisk mørtel samme hardhet i hele prøven, noe som tyder på at herdeprosessen har vært dominert av hydraulikken og overveldet karbonatiseringen. Ved å bruke riktig mengde pozzolan er det kanskje mulig å oppnå en hydraulisk herdet kjerne uten å overskride hardheten i det ytre karbonatiserte området. Kanskje er en svakt hydraulisk mørtel en mørtel der den hydrauliske reaksjonen er liten nok til ikke å dominere karbonatiseringen, men heller bidrar til å herde dype områder som ikke kan karbonatisere?

Fig.

Fig. 20: Fenolftalein som viser

Phenolphthalein showing depth of carbonation.

Fig.

Resultater

Pussforsøk

• De kalkrike deigkalkmørtlene med blandingsforhold 2:2:0,5 viste omfattende krympesprekker på de pussede panelene, også på den halvparten som ble komprimert (Fig. 22)

Fig. 22: Alle de kalkrike deigkalkmørtlene med blandingsforhold 2:2:0,5 viste omfattende krympsprekker.

All the lime rich putty mortars with a mix ratio of 2:2:0,5 had severe cracks.

• Alle varmblandede (Hot mixed) kalkmørtler med blandingsforhold 1:2,5:0,5 (etter lesking 2:2,5:0,5) viste minimale krympesprekker på de pussede panelene, og ingen etter å ha blitt komprimert dagen etter. (Fig. 23)

Fig. 23: Alle de varmleskde (hot mixed) mørtlene med blandingsforhold 1:2:0,5 (etter lesking 2:2,5:0,5) viste minimale sprekker. All the hot mixed mortars showed minimal cracks.

• Deigkalkmørtler med blandingsforhold 1:2,5:0,5 viste ingen visuelle krympesprekker, men disse var ikke kalkrike.

Klebersteinsfuger

Dessverre ble disse steinene begravd i dyp snø og is i løpet av vinteren, og mange av prøvene ble mettet

i fugene slik at de frøs. Det var derfor vanskelig å trekke noen konklusjoner.

Støpte prøver

• Alle de åtte støpte mørtelprøvene overlevde vintertemperaturene, enten de var varmblandede (Hot mixed) eller deigkalkblandede. De ble deretter kuttet i to, og fenolftalein ble påført for å fastslå karbonatiseringsdybden.

• De to blandingene som hadde et blandingsforhold på 1:2,5:0,5 karbonatiserte omtrent dobbelt så dypt som de som var kalkrike 1:1,5. (mindre kalk (kalsiumhydroksid) til karbonat og dermed dypere karbonatisering)

• De karbonatiserte områdene som ble påvist med fenolftalein i alle prøvene, hadde høyere hardhet/ fasthet enn den ikke-karbonatiserte kjernen.

Tørrblanding/våtblanding

• Under tørrblanding ble de høyeste temperaturene målt til mellom 250-270°C.

• Under våtblanding var de høyeste temperaturene målt til mellom 70-100°C.

• Det var ingen synlige eller mekaniske forskjeller med hensyn til overlevelse, hardhet eller krymping mellom disse to ulike blandemetodene.

• Alle varmeblandede mørtler som ble testet, stivnet langt raskere enn deigkalkblandingene.

Konklusjoner og diskusjon

Vårt mål har vært å produsere en restaureringsmørtel som i innhold, ytelse og blandeegenskaper ligner på middelalderens svake hydrauliske kalkmørtler. Vi har visst at ved å redusere mengden pozzolan kan man oppnå en mindre hydraulisk reaksjon, men likevel nok til at mørtelen overlever vinteren uten å bli for hard og ufleksibel.

Når det gjelder blandemetoder, kan vanninnholdet i en kalkrik varmblandet (Hot mixed) mørtel reguleres under lesking/blanding, og selv med vått tilslag kan en ønsket konsistens enkelt kontrolleres ved hjelp av varme og fordampning. Dette kan ikke sies om en kalkrik deigkalkblanding: deigkalken (våtlesket kalk) holder allerede på et visst vanninnhold, og ved å tilsette mer deigkalk, tilsetter du også mer vann.

Blanding av en mørtel med en høy andel deigkalk resulterer derfor i en veldig våt mørtel. Selv om det brukes helt tørt tilslag, vil mørtelen være uegnet for visse bruksområder. Mørtler med høyt vanninnhold har en tendens til å krympe, slik som våre prøver med høyt innhold av deigkalk. Den raske avstivningen av varmblandet (Hot mixed) mørtel ser ut til å motvirke krymping. Den innledende avstivningen og det lavere vanninnholdet i en varmblandet mørtel gjør at den kan bære belastninger som en kalkholdig deigkalkmørtel ikke kan.

Tørr varmblanding (Dry Hot mixing) gir langt høyere temperaturer enn våtblanding, i våre tester var den noen ganger opptil 200°C høyere. Vi kunne imidlertid ikke påvise noen forskjell i overlevelse eller bearbeidbarhet som følge av disse temperaturforskjellene. Tørr- og våtblanding var like vellykket i testene våre. Kanskje var tørr- eller våtblandingsmetodene mer knyttet til lokale tradisjoner; en hydraulisk brent kalk kan ta lengre tid å leske og må derfor kanskje tørrleskes og siktes, mens en renere brent kalk som ikke er hydraulisk og lett å leske, kan brukes umiddelbart.

De aller fleste gamle murmørtler er ofte kalkrike. Hvis vi skal erstatte disse med kalkrike restaureringsmørtler, må vi bruke en lignende autentisk blandingsprosess for å lage dem, og ikke bare en standardisert mørtel for alle historiske uendelige variasjoner av kalkmørtler og måten de var laget på.

Våre tester har vist at de ulike blandingsprosessene er like viktige som ingrediensene. Videre er det viktig at vi ikke benytter restaureringsmørtler som overgår originalen i sluttstyrke. Dette er et stort problem da det kun er et begrenset utvalget av standardiserte kalkbindemidler som i dag er tilgjengelig. I tillegg velger man oftest hydraulisk kalk med middels trykkfasthet. Det finnes ikke bare én restaureringsmørtel som passer til alle prosjekter, og restaureringsmørtler utformes best i samarbeid mellom en analytiker og en dyktig murer som forstår seg på materialene.

De endelige resultatene har gitt oss grunnlaget for valget av mørtel til Nidarosdomen. Testresultatene har vist at en varmblandet kalkmørtel med riktig

prosentandel italiensk pozzolan er egnet til bruk ved konservering og restaurering av katedralen. Blandingsforholdet var og er nå i bruk 1: 2,5: 0,5 (som blir til 2:2,5:0,5 etter lesking). (Fig. 24)

I løpet av de siste 25 årene har Bygghyttas verksteder utviklet en svakt hydraulisk mørtel som er spesielt tilpasset Nidarosdomen. Som et nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein bidrar vi med rådgiving og praktisk utførelse ved konservering og restaurering av mange andre historiske murverkskonstruksjoner i Norge. Vi er også involvert i internasjonale prosjekter, både som utøvende håndverkere og som konsulenter, og vi deltar i forskningsprosjekter rundt om i verden.

Fig. 24: Diagram over blandingsforholdet i mørtelen som vi i dag benytter under restaurering av Nidarosdomen. Chart of the mortar ratio presently used at the cathedral.

Lesking av brent kalkstein. Slaking burned limestone.

Ida Johanne Berg Bodvar

Grønn katedral – utfordringer med biologisk mangfold

The Green Cathedral

- Challenges with Biological Divesrsity

Innledning

Denne teksten tar for seg de utfordringer biologisk vekst medfører for et bygg som Nidarosdomen, hvilke konsekvenser dette innebærer for bygget og mulige tiltak.

Biologisk vekst på Nidarosdomen kan forårsake både estetisk og strukturell ødeleggelse. Her har fukt en viktig rolle. Vann i steinmaterialet gjør miljøet ideelt for mikroorganismer, mens steinens hardhet, porøsitet og overflate er kvaliteter som er med på å bestemme hvor godt organismene kan trenge inn. Når koloniseringen har trengt ned i stein-porene og steinstrukturen, er den vanskelig eller umulig å fjerne uten å ødelegge steinens overflate. Oppblomstring av mose, lav og algevekst gjør at mikroorganismer produserer organiske syrer som kan løse opp mineralene i steinen. Dette kan bidra til en gradvis strukturell ødeleggelse av materialet og steinen vil brytes ned. I ytterste konsekvens innebærer dette forvitring og nedfall av stein og mørtel.

Om det er mulig å bekjempe eller holde veksten nede, avhenger av biologisk vekst, steintyper brukt på kirka samt klima og andre påvirkningsfaktorer som dyr, innsekter og vekster. (Fig. 1)

Et komplekst samspill. Hva er forvitring?

Med forvitring mener man det kompliserte samspillet mellom bygningsmaterialenes egenskaper, bygningens konstruksjon samt ulike naturlige og menneskelige påvirkninger. Ulike mekanismer vil nesten alltid virke sammen og forsterke hverandre. Blant de naturlige har været stor betydning. Nedbør, kondens, luftfuktighet og temperaturforhold, samt sterke og gjentagende skiftninger påvirker bygningens materialer og bygningens konstruksjon. Den menneskelige påvirkningen kan likevel være enda større. Både uheldige restaureringsinngrep, dårlig inneklima og brann setter dype spor.

Det er verdt å merke seg at det er benyttet stein fra mer enn 60 ulike forekomster på kirka, og steinkvaliteten ses gjerne i sammenheng med hvor godt den holder seg under ulike eksponeringsforhold. Stein som ikke tåler sterk eksponering av nedbør, er spesielt kleber fra Bjørnå og Bubakk. Disse får utpreget flaking og pulverisering, og er sterkt moseog algebevokst. Bjørnå-steinen er spesielt uegnet som utvendig bygningsmateriale fordi biter kan falle av og utgjøre en sikkerhetsrisiko. Frost, vann og naturlige bevegelser i bygget kan føre til at fugene, hvor det er brukt sement-mørtel, åpnes og vann trenger inn og gir lekkasjeproblemer.

Resultatet av eksponeringsforhold er altså flaking, pulverisering og åpne fuger i steinen som gir god grobunn for biologisk mangfold. Forvitring fører til nedfallsproblematikk. For å ha en oversikt over forvitringen registreres nedfall fra Nidarosdomen, som små steinfragmenter, større steinbiter og

Fig. 1: Et tykt teppe av mose vokser villig i høyden.

A thick carpet of moss grows readily up in the heights.

mørtel som er avskallet eller har falt fra Nidarosdomen. (Fig. 2)

Fig. 2: Etter fjerning av mose og lav ser man store forvitringsskader. After removal of moss and lichen, severe weathering damage becomes apparent.

Om mose, lav og karplanter - rett miljø gir gode vilkår Moser er små planter uten røtter eller ledningsvev for opptak og transport av vann og næringsstoffer. Lav er sopp som lever i symbiose (samliv) med en eller flere organismer som driver fotosyntese. Dette kan være grønnalger og/eller blågrønnbakterier. Både mose og lav har rotlignende strukturer som tjener til å feste organismen til underlaget den vokser på. Disse er kalt rothår; rhizoider hos mose og rhiziner hos lav. Mosen tilhører planteriket, mens lav tilhører soppriket. Det finnes flere hundre tusen mosearter og cirka seksten tusen lav-arter. Hvilke arter som lever på Nidarosdomen, er ikke kartlagt. Mose formerer seg på høsten og blomstrer på våren, og fukt og temperatur har mye å si for dens trivsel. Lav vokser langsomt og kan bli svært gamle. De kan vokse under forskjellige betingelser og i svært ulikt miljø. Den mest utbredte og enkle formeringsmåten er at deler av laven faller av, føres vekk av vinden og fester seg til underlaget og vokser der til nye laver.

Mosene har den egenskapen at de holder på vann. De delene av domkirken som blir stående i skygge over lengre tid har gode levekår for moser fordi steinen i mindre grad tørker ut. Det kan hende at frostspreng i steinen akselerer ved gjentatt tining og frysing av fuktige moser, men det er ikke undersøkt. Mosenes rothår kan tette igjen fuger og åpne sprekker. På den annen side kan det hende at rothåret hindrer vannet i å komme inn. Fjerner man da mosen, kan det tenkes at porene i fugemassen og steinen åpnes og fylles med vann. Hvis mosens

isolerende effekt fjernes, kan det tenkes at vannet fryser lettere.

Gravplasser og kirkegårder er hot spot for urbant biologisk mangfold, og det er midt i dette mangfoldet at nettopp Nidarosdomen står. Vegetasjonen rundt domkirken bidrar i stor grad med strøfall fra både kvister, blader og barkbiter. Dette blåser bort til flater og vegger, til store og små hulrom og ned i sprekker og åpninger, og tetter gjerne igjen nedløp før det blir til jord. Sannsynligheten for kolonisering blir i hovedsak påvirket av avstanden til nærmeste okkuperte område og overflatetekstur på steinen. Biologisk materiale som fugleekskrementer og strøfall, gir god grobunn på forvitrede overflater for både moser og karplanter. Dette er vekster som ofte kan greie seg med svært lite jord. Karplanter er planter med sterke, lange røtter, slik som selje, løvetann, platanlønn og gress i kraftige tuer, og når disse etablerer seg kan man snakke om sprengkraft.

I motsetning til mose vokser lav gjerne på solrike plasser på kirken. Da direkte på steinen og i liten grad på fugemassen. Lavsyren som produseres kan angripe steinen, men dette gjelder for et begrenset, tynt sjikt rett under lavens vokseplass. Her kan små sprekker oppstå, og lavens rot-lignende hår kan gjennomtrenge området og forsterke skaden laven påfører steinen. Argumentet for å likevel beholde laven er at lavsyrene påfører steinen mindre skade enn den generelle forvitringen fra regn, vind og frost, som steinen ville blitt utsatt for. Dette kan betyr at lav beskytter steinen mot forvitring, og holder løse mineralkorn sammen. (Fig. 3)

Fig. 3: Søndre tårn på Mariakapellet hadde flere arter av lav og mose. Several species of lichen and moss are growing on the south tower of the St Mary’s Chapel.

Bekjempe kolonisering. Er det mulig?

Det er i hovedsak tre suksesskriterier som må være på plass for å for å lykkes med å bekjempe og kontrollere koloniseringen på Nidarosdomen. Det er å begrense forvitringen av steinmaterialet, holde det biologiske materialet under kontroll for å unngå at nye koloniseringer får feste og å sørge for at tiltak og metode er gjennomførbar. Følges dette er man på vei mot målet. Dette er et eget fagfelt, og det er ikke mye rom for prøving og feiling. Det er med andre ord ingen enkelt sak. Risikoen er faktisk at man gjør vondt verre: mekanisk overflatefjerning av særlig lav og alger kan føre til en oppblomstring av de dyptliggende organismene, som igjen får ny mulighet til å etablere seg. Dette kan igjen føre til en ny syklus av rensing og fjerning, og føre til ytterligere tap av steinmateriale. Det å ukritisk konsolidere overflaten (styrke overflaten ved påføring av konsolideringsmidler) kan føre til økt kolonisering ved at mikroorganismer blir fanget under konsolideringssjiktet. Det er en utfordring at det ikke finnes velprøvde konserveringsmetoder for kleberstein.

Et hårete mål er å finne varige tiltak som kontrollerer og, om mulig, bekjemper koloniseringen. Tiltakene må være basert på oppdaterte konserveringsteknikker og innenfor den gjeldende restaureringsfilosofien. For å kunne lykkes er det altså forutsetninger, hindringer og risiko som ligger til grunn for et godt resultat. At tiltakene er kostnadskrevende og ikke kan prioriteres, er kanskje den største trusselen.

Fig. 4: Bildet viser de horisontale marmor- og klebersteinsbåndene på ve stfronten, hvor det ble fjernet biologisk vekst i 2022.

The image shows the marble and soapstone stringcourses on the West Front where biological growth was removed in 2022.

Praktisk konservering

I mars og juni 2022 ble det gjennomført mekanisk fjerning av biologisk materiale med mål om å gi steinflatene en lengre tørkeperiode og overvåke forvitring. Det å gi steinoverflaten en lengre tørkeperiode kan begrense veksten, men effekten av tiltakene kan best bedømmes over lengre tid. Rengjøringen ble gjort med spatel, svamp og børste, både tørt og fuktig, avhengig av nytteverdi og funksjon. Det biologiske materialet ble lagt i plastsekker og kastet.

Arbeid og tiltak ved marmor- og klebersteinsbånd på Vestfronten

Fra 1930 til 1969 var store deler av Vestfronten tildekt av en stor trekasse. Dette var arbeidsarealet til håndverkerne, og var en del av et større stilas utført i tre og stål, og med heis. Et moderne grep som gjorde arbeidet med å ferdigstille fasaden lettere. Med den lukkende kassen og det stadige arbeidet på fronten, er det sannsynlig å tro at biologisk vekst ikke var et stort problem under oppmuringen. Det finnes heller ingen kilder ved NDR som sier noe om dette. (Fig. 4)

Det horisontale marmorbåndet under første skulpturrekke på Vestfronten

På marmorbåndet var det flere arter lav på overflaten. Storparten var i hovedsak tørr og kanskje død, men enkelte arter fremsto med glade farger i hvit, orange og gul. Vestfasaden er tidvis solrik, og lavartene nyter godt av varmen. Marmorgesimsen hadde både nytt og gammelt materialbortfall, og hadde sprekker

A small test site was tried before the measures were implemented extensively.

både på over- og undersiden, vertikalt og horisontalt. Oversiden var preget av forvitring med oppsprukken overflate. Vannlekkasjer fra murverket over har ført til saltforvitring og sorte skorper på undersiden av gesimsen. Skorpene var tynne inne mot veggen og tykke med en ujevn overflate under profilen. Her var det også oppsprekking i sementfugene.

Tiltakene ble gjort for å minske biologisk vekst, øke lysrefleksjonen og forbedre steinens overflatediffusjon (forbedre steinens evne til å nyttiggjøre seg av tiltakene). Det å øke lysrefleksjonen gir mindre oppvarming ved solstråling, noe som igjen gir mindre materialspenninger. Gjennom å tynne ut de sorte skorpene på undersiden med sandpapir og på denne måten åpne overflaten, forbedres også diffusjonen. Dette må gjøres med varsomhet slik at steinen ikke blir berørt under behandlingen. Den rengjorte overflaten blir så påført nanokalk i flere omganger. Dette stabiliserer strukturen og tetter mellom krystallittene, øker lysrefleksjonen samt at det etableres et tynt offersjikt. (Fig. 5 & 6)

Det horisontale klebersteinsbåndet over første skulpturrekke på Vestfronten

Tiltaket ble gjort for å minske biologisk vekst på steinen og gi steinen en lengre tørkeperiode. Her var det mye mose, lav og alger. Når den biologiske veksten ble fjernet ble steinflaten, ornamentene og de små skulpturene synlige, og det var tydelig at en del stein var forvitret i overflaten. Riss og sprekker er nå lettere å oppdage når fasadeinspeksjonen utføres, og det er

enklere å holde kontroll med forvitring og nedfallsproblematikk (som i hovedsak berører kleberstein). Lekkasjer og fukt endrer seg gjennom årstidene, og tiltakene vil ha direkte innvirkning på steinens evne til å holde på fukten. Både tørkeperioder, solens oppvarming, samt saltforvitring, vil påvirke steinen. Fjerning av mose er ikke nødvendigvis det beste for bevaring av steinen, særlig hvis skaden på den er stor. Det er derfor nødvendig at klebersteinsbåndet overvåkes over tid for å kunne bedømme den konservatoriske effekten. I motsetning til marmor, er det er ingen praksis med å påføre kleberstein nanokalk ved NDR. Det finnes ikke forskning som støtter at dette bør gjøres. I senere tid er det derimot opprettetet prøvefelt på Nidarosdomen der nanokalk er påført, og dette skal følges opp over tid. (Fig. 7)

Fig. 5: Skadesituasjonen ble kartlagt i forkant av arbeidet. The extent of the damage was recorded prior to the work.

Fig. 6: Forfatteren undersøker et mindre prøvefelt før tiltakene ble iverksatt.

Fig. 7: Klebersteinsbåndet var dekt av mose, lav og alger. The soapstone was covered in moss, lichens and algae.

Fjerning av biologisk materiale over Mariakapellet og Kapittelhuset

De øvre delene av tårnene på Mariakapellet og Kapittelhuset ble restaurert med nye tilføyelser mellom 1920-1969, og er i så måte av nyere dato. Murverket er først og fremst murt med bruk av sementmørtel,

Fig. 8 og 9: Her vises områdene hvor biologisk materiale ble fjernet. Here is indicated the areas where biological material was removed.

men har også dybler og kramper for å låse stenene sammen. Kapittelhuset er i all hovedsak utført i sandstein, mens tårnene på Mariakapellet er av kleber fra Bjørnå. Tårnhattene, og det underliggende murverket som utgjør tårnene, blir i ulik grad eksponert for nedbør. Tårnhattene blir våte i regn- og snøvær, mens

den underliggende strukturen er mer beskyttet og blir uregelmessig oppbløtt. Her er det snakk om ulik grad av nedbør, vindstyrke og vindretning. På lik linje med vestfrontfasaden, har det også her vært lekkasjer hvor nedbøren har funnet vei gjennom murverket. Generelt er dette områder som er sterkt eksponert for nedbør. Fordi vann har en viktig rolle, er det særlig i de områdene som holder lengst på fukt at koloniseringen er et faktum. I hvilken grad forvitringen pågår, er avhengig av hvilken steinforekomst som er benyttet. I nettopp dette området finner man typiske eksempler på forvitring. Det er sprekker i fuger, flaking av stein-

Fig. 10: En forskalingsplate som for 20 år siden ble lagt i vindusbenken, og beskytter underliggende sten mot vanninntrengning.

A piece of plywood laid 20 years ago, lies on the window bench and protects the underlying stone from the ingress of water.

materiale, pulverisering av steinoverflater samt mye vekst av lav, alger og moser. Vekstene som ble fjernet var av ulike arter, men har det til felles at de trives og vokser godt på steinens overflate. (Fig. 8 & 9)

I restaureringsperioden 1926-1948 ble det oppdaget at forskjellige typer vekster hadde åpnet og ødelagt fugene på henholdsvis Kapittelhusets nordre og søndre tårn, og det ble dermed tatt i bruk ulike metoder for å hindre ny skade. Både sementmørtel i sterk blanding, mørtel tilsatt «Silix» vannteningsstoff og asfalt ble benyttet i forsøket med å stoppe vekster og fukt. Dette er ikke gode alternativer i moderne konservering. Effekten på lengre sikt vil holde fukten inne i steinen i stedet for å legge til rette for at fukten kan gå ut i fugene. Dette vises som utslag av bindemiddel og kalkskorper i ulik tykkelse: en hvit hinne renner ned langs murverket og tørker fast i steinens overflate.

Tiltaket i juni 2022 ble å fjerne det biologiske materialet med hjelp av børste og spatel. Bruk av børste ble først og fremst benyttet på de områdene der steinen var sterkt forvitret, slik at man unngikk ufrivillig steinbortfall. Vekstene som ble fjernet var av ulike arter, men alle trivdes godt og vokste på steinens overflate. Forhåpentligvis vil tiltaket begrense ytterligere vekst fordi steinen får en lengre tørkeperiode. Det er verdt å merke seg at på øvre del av Kapittelhusets front samt på nordre og søndre tårn var det lite eller ingen biologisk vekst på fugene. Her var overflaten sporadisk dekket av bindemiddelsutslag

Fig. 11: Det er store bindemiddelutslag og kalkskorper på Kapittelhusets søndre tårn.

Large areas of deposits and crusts of lime stemming from the cement are to be found on the south tower of the Chapter House.

og kalkskorper. Det er per i dag ingen gode metoder for å fjerne utslag på kleberstein uten å risikere å ødelegge steinens overflate. (Fig. 10 - 13)

To bee or not to bee? En biotop i høyden Nidarosdomen er et sted hvor levende organismer holder til, et eget økosamfunn bygd på steingrunn. Her har duer etablerte hekkeplasser, og insekter og ulike vekster trives godt. Forholdene er rett og slett så gode at naturen går sin vante gang. Det er likevel ingen tvil om at klimatiske forhold og menneskelig påvirkning er faktorer som har direkte innvirkning på steinen. I tillegg er selve steinen og dets mineraloppbygging svært viktig for etablering av et godt biologisk miljø. Lav, alger og moser er forskjellige arter med ulike krav til livsmiljø, og de har ulik pH-preferanse. Dette betyr at arter som vokser på én type kleberstein har ganske lik pH-preferanse, mens andre arter foretrekker forholdene på til eksempelvis marmor. En kjemisk analyse av mørtelen og de forholdene som vegetasjonen vokser på, kan avdekke de pH-forholdene som er ønskelig hos de ulike artene. Ved å kjenne til de ulike vekstene og deres egenskaper samt å overvåke disse, vil man på sikt få bedre kunnskap om hvordan man skal angripe problemområdene. (Fig. 14 - 17)

Det å fjerne vekster mekanisk gir et umiddelbart resultat, men er ikke et varig tiltak. Å steame steinen i etterkant er tidkrevende, men kan igjen ta livet av vekster eller sende dem i en form for dvale. Fordi

12 og 13: Fasaden på det nordre tårnet på Mariakapellet

forvitring.

vekstene er av forskjellige arter med ulike krav til livsmiljø, kan det være noen metoder som egner seg bedre for lav, mens andre er best egnet for moser. Det er likevel gjerne slik at en og samme metode fungerer for de fleste moser som vokser på én type stein.

Å kalke overflaten for å hindre oppblomstring, trenger ikke være negativt. Her er det igjen pH-verdien som bestemmer og hvilket miljø man skaper ved påføring. Ved å innføre gode rutiner på å fjerne fugleekskrementer og å gjøre hekkeområdet utilgjengelig, gjør man umiddelbart eksteriøret på Nidarosdomen mindre attraktivt. Det å dekke til steinene med en forskalingsplate eller beslå særlig fuktutsatte områder, er også tiltak av betydning. Det er likevel ett tiltak som kan diskuteres allerede i produksjon av nye bygningssteiner; det å overflatebehandle steinen ved å randhugge. Det gir faktisk et godt grunnlag for etablering av mose. Konsekvensene av de pågående klimaendringene vil være betydelige. Mer nedbør, mildere vintre og høyere luftfuktighet vil føre til økt biologisk vekst. Mer vegetasjon rundt bygninger fører til seinere uttørking, og biologisk vekst vil kunne bidra til raskere nedbrytning av alle typer bygninger. Det har alltid vært viktig med riktig vedlikehold – og fremover vil dette bli enda viktigere.

Fig. 16 og 17: Før og etter-bilde av tiltak på konsollhode ved søndre tårn på Mariakapellet. Konsollhodet er beslått med en blyplate som holder figuren tørr.

Before and after photo of the corbel head on the south tower of St Mary’s Chapel. The corbel head is covered with a lead plate that keeps it dry.

Fig. 14 og 15: For å unngå å ødelegge mer av steinen var det ikke mulig å fjerne alt av vekster som hadde etablert seg. It was not possible to remove all the growth that had become established because doing so would have caused more damage.

Fig.

hadde blant annet et tykt lag med mose. Etter fjerning av mose vises

A thick layer of moss on the façade of the north tower of St Mary’s Chapel. Signs of erosion become visible after the moss is removed.

Ida Johanne Berg Bodvar

Høy og lavt i Nidarosdomen - Om kontroll og sikring av kleber og marmor

i kirkerommet

High and Low in Nidaros Cathedral - Control and Conservation of Soapstone and Marble inside the Cathedral

Kontroll, vedlikehold og sikringsarbeid er oppgaver som gjennomføres rutinemessig ved Nidarosdomen. Det utføres årlig tilsyn, både innvendig og utvendig, for å holde oversikt og for å tidlig kunne oppdage endringer som kan utvikle seg til at biter av stein løsner og faller ned. Utvendig er forvitringen i stor grad synlig, og her påvirker særlig fukt eksteriøret. Det er satt opp sikringsnett ved inngangsportalene på Vestfronten for å fange opp eventuell nedfallsstein, samt sperringer med fareskilt for å informere publikum om å holde avstand til kirkeveggen. (Fig. 1 & 2)

2: Eksempel på stein som har vært løs og blitt plukket ned under fasadeinspeksjon. Bruddflatene er merket. Example of stone that has loosened and been picked down during facade inspection. The fracture surfaces are labelled.

Inne i kirkerommet er det per i dag ingen registrerte elementer som står i fare for å falle ned, da mange detaljer er sikret og utbedret. Også innvendig kan fukt være et problem. I perioder med mye nedbør og snøsmelting har Nidarosdomen flere ganger blitt utsatt for små og store vannskader. Dette kommer av sprekker i tak og vegger, og årsaken til disse er sammensatt av flere faktorer. Katedralens konstruksjonsmessige kompleksitet med flere uheldige takløsninger og parapetoverganger samt bevegelser i bygget, kan føre til inntrenging av vann. Dette er ekstra utfordrende i en tid med et stadig «villere» klima. Fukt er likevel ikke den eneste utfordringen med tanke på steinnedfall. Denne artikkelen tar for seg ulike problemstillinger rundt dette.

Både kleberstein, marmor og sementmørtel har høy trykkfasthet og mangler fleksibilitet. Ved gjenreis-

Fig. 1: Sikringsnett er montert over inngangsportalene på Vestfronten for å kunne fange opp nedfall av stein. Safety nets are installed over the entrance portals on the West Front to catch falling stones.

Fig.

ningen av katedralen ble det benyttet sementmørtel, og store deler av byggverket har fortsatt dette i veggene. Da materialer som dette i liten grad lar seg komprimere eller strekke, kan selv små bevegelser få stor betydning. Oppsprekking ett sted kan føre til kompresjon i andre områder, og innvendige fuktskader kan oppstå som en følge av oppsprekking forårsaket av setninger i bygningsmassen. Avvik eller skader kan altså være resultat av en eller flere faktorer, men ses ofte i sammenheng med hverandre. (Fig. 3 & 4)

Nedfall av stein inne i Nidarosdomen har en sammenheng med konstruksjonens totale stabilitet, og bevegelse i vegger med på følgende oppsprekking kan føre til store utfordringer. Stabilitetsproblemene er knyttet til setninger, enten setninger i grunnen eller i bygningens egen konstruksjon. Hvis enkelte deler av bygningen synker raskere og mer enn andre; for eksempel når det bygges et nytt tungt tårn oppå en gammel katedral eller det forekommer endringer i grunnvannstand, kan det oppstå problemer. I Nidarosdomen er det sprekker (differansesetninger) i overgangen mellom gamle

og nye deler, både i hovedtårnet og på Vestfronten. Bygningsdelene sto ferdig i henholdsvis år 1901 og 1969. Ifølge målinger kan det virke som om hovedtårnet har stabilisert seg mens Vestfronten fremdeles er utsatt for bevegelser. (Fig. 5)

I tillegg til setninger og fukt kan steinens egenskaper være med å skape utfordringer. Stein fra for eksempel Bjørnålia er kjent for skifrighet og kløv, noe som i aller høyeste grad kan føre til nedfall. Steinens egenskaper kommer til uttrykk i setningsskader, fuktskader og under bearbeiding. Bearbeiding kan skape svakhetssoner i steinen, og når dette sammenfaller med naturlige svakheter (skifrighet og kløv) i materialet, kan dette føre til sprekkdannelser. Kunnskap om uttak av stein i steinbrudd, tolkning og riktig bearbeiding av steinen er derfor avgjørende for et godt og varig resultat. (Fig. 6)

Fig. 3 og 4: Sprekker i murverket blir kontrollert og fulgt opp. Cracks in the masonry are checked and action is taken.

Fig. 5: Nidarosdomens grunnplan. The ground plan of Nidaros Cathedral.

Fig. 6: Klebersteinen forvitrer også på innsiden av Nidarosdomen. The soapstone is also eroding inside Nidaros Cathedral.

Fig. 7: En enkel skisse av hvordan kapitélplatene ble avlastet ved hjelp av en spesialtilpasset syrefast konstruksjon.

A simple sketch of how the capital abaci were unburdened using a customised acid-resistant construction.

8:

Historien viser at nedfall av dekorasjoner og marmorsøyler har forekommet både i koret, de vestre delene av skipet og på Vestfrontens innside. Mellom 1949 og 1987 ble det registrert over 30 merknader om forvitring, nedfall og sikring av figurer og grindverk, både utvendig og innvendig på Nidarosdomen. Både under gudstjener i 1945 og i 1955 fikk publikum kjenne på skrekken da et stykke sten falt ned. Heldigvis ble ingen skadet. Sikring og kontroll har blitt foretatt suksessivt ved registrering av hendelser med nedfall, og i 1955 ble alle volutter i triforiet og klerestoriehøyden i skipet og koret sjekket for sprekker og sikret med metalltråd. Den gangen mente man at det burde undersøkes om det var den tørre inneluften som bidro til å skape sprekkene.

Det har vært flere nesten-ulykker knyttet til nedfall av marmorsøyler i kor og skip, og siste gang var i 1980. Årsaken har blitt tilskrevet setninger i murverket og at dette førte til et voldsomt trykk på søylene. Marmorsøylene er plassert mellom et kapitél og en base, og de skal kun tjene som utsmykkende elementer. De skal ikke ha en bærende funksjon, og dermed ikke være under trykk. Ved kompresjon og bevegelser i veggene blir søylene utsatt for trykk, og hvis dette blir for stort vil de eksplodere.

Etter nedfallet i 1980 så man at alle kapitélplatene på arkadepilarene i skipet var sprukket vertikalt grunnet den økte belastningen de ble utsatt for. De ble derfor avlastet ved å borre syrefaste stålstenger under marmorsøylene og inn i steinen bak. Marmorsøylene står dermed på dybler som tar opp kreftene som kapitélplatene tidligere ble utsatt for. Det ble også

9: Nye sikringstiltak ble gjennomført. Her fester Ståle Gjersvold marmorsøylen til steinen bak. New security measures were implemented. Here Ståle Gjersvold attaches the marble column to the stonework behind.

benyttet mer fleksible fuger som gir etter ved eventuell økning i trykkbelastningen. I etterkant er det utført forebyggende tiltak. På koret ble det i 1987 og 2005 etablert ikke mindre enn 2 fagverk. Disse for å hindre at nord- og sørvegg skal vike fra hverandre i toppen. (Fig. 7 & 8)

Da Steinmeyerorgelet ble tatt ned i 2013, ble det gjort ytterligere tiltak for å avlaste kapitélplatene. Nå var det god tilgang til kapitélplater og søyler som tidligere hadde vært skjult av orgelet, og man kunne utføre sikringstiltak direkte på søylene. Tiltaket var å feste marmorsøylene til bakenforliggende stein. Det ble nå benyttet en annen løsning enn den valgte på 1980tallet, men den hadde samme funksjon. For å unngå å demontere de svært tunge søylene ble det boret et

Fig.

Kapitelplatene i skipet har søyler montert både over og under. The capital abaci in the nave have columns mounted both above and below.

Fig.

Fig. 10: «Lilje» i kleberstein fra Bjørnålia. Bruddstedet vises tydelig på steinen. «Lily» in soapstone from Bjørnålia. The fracture area is clearly visible.

Fig. 11: Eksempel på hjelpekonstruksjon i kryssfinér. Konstruksjonen er malt i «steingrå» farge og er montert på steinens bakside slik at den ikke er synlig for besøkende. Example of an auxiliary construction in plywood. The construction is painted in «stone grey» colour and is mounted on the back of the stone so that it is not visible to the public.

hull på skrå gjennom søylen og inn i murverket. Det ble så satt inn gjengestag som sikring. (Fig. 9)

Det er viktig å være årvåken for endringer på Nidarosdomens fasader. Hvert år blir det foretatt måling av faste kontrollpunkter på Nidarosdomen. Slik registreres eventuelle utvidelser av sprekker (differansesetninger), noe som igjen kan fortelle om bygningsdelens stabilitet. Vi måler også setninger, (deformasjonsmålinger), som forteller om stabilitet i hele bygget. I NDRs dagbøkene kan vi lese at setningsmålinger ble påbegynt i 1951, men at det allerede i 1915 ble oppdaget sprekker i koret. Sprekkmålinger her ble påbegynt i 1930, og fikk da oppmerksomhet både i Adresseavisen og Morgenbladet.

Videre kontroller vi årlig hvorvidt marmorsøylene blir utsatt for spenninger, og det blir lett etter sprekker og riss i både marmor og klebersteinen. Katedralen følges opp med årlige kontroller, og sikringstiltak utføres. Dette kan være feste av stein ved bruk av dybel, epoxylim og jernbindertråd. (Fig. 10-12)

Sikring og vedlikehold er i dag oppgaver som foregår parallelt og som ikke har noen sluttdato.

Fig. 12: Eksempel på sikring med jernbindertråd på steinens bakside. Example of securing the back of the stone with steel wire.

I overvåkningsarbeidet benyttes egnet lift og et tegningsgrunnlag med nummerert feltinndeling. Her blir alle observasjoner registrert av forfatteren. The monitoring work requires a suitable lift and a reference chart, divided into numbered areas. Here, all observations are recorded by the author.

Kontinuerlig oppfølging er helt vesentlig for å oppdage avvik slik at vi kan utføre gode sikringstiltak på et av landets viktigste kulturminner.

Terje Gimnes

Millenniumskapellet

The Millenium Chapel

Vinteren 2022 ble det oppdaget store skader på pussen i hvelvene på Millenniumskapellet, som ligger i klerestorienivået i Nidarosdomens nordre vestfronttårn. Dette kom som følge av stormen Gyda, som herjet på Trøndelagskysten i januar 2022. Hvelvet sto ferdig i år 2001 som NDRs markering av tusenårsskiftet, og markerer også fullføringen av restaureringen av domkirken. Kapellet har ribber av kleberstein mens hvelvkappene er murt av teglstein som er pusset.

Lekkasje i gulvet i klokketårnet

Etter uværet, som gikk hardt utover Millenniumskapellet, ble det avslørt at lekkasjer i dekket under kirkeklokkene i etasjen over var årsaken til skadene. Klokketårnet har åpne vindusåpninger på alle fire sider for å få best mulig lyd fra kirkeklokkene. Det betyr at nedbør kommer rett inn i rommet og kan skape fuktproblemer. I løpet av sommeren 2022 ble problemet utbedret. Et isolert skap i tre var tidligere blitt bygget rundt el-fordeling og styrestrømmen til kirkeklokkene, og dette var plassert på en måte som

Hvelvet ferdig restaurert.

The restored vault.

gjorde at skapet lett blokkerte den eneste vannutkastslusen (avløpet) fra klokketårnet. Dette ble nå løst ved at trekonstruksjonen ble revet og vannutkastslusen ble renset opp og åpnet. Et varmeelement inne i el-skapet erstattet det isolerte treskapet. Deretter ble fall på hele gulvflaten sjekket og funnet tilfredsstillende, med et fall mot vannutkastslusen på ca. 50 mm fra høyeste til laveste punkt. Dette skulle være tilstrekkelig for å drenere rommet.

Ny gummimembran i klokkeetasjen

Dårlig eller skadet puss/påstøp ble meislet bort og erstattet med ny. Det ble lagt en heldekkende sveiset gummimembran-duk på hele gulvflaten for å sikre mot vanninntrenging i gulvet. Det ble også skåret et ca. 30 mm dypt vannrett spor ca. 100 mm over gulvnivå rundt hele rommet. Dette for å montere beslag etter at membranduken var på plass. (Fig. 1 & 2)

Fig. 1 og 2: Membranduk og beslag som tetter hele gulvflaten under kirkeklokkene. Membrane cloth and fittings that seal the entire floor surface under the church bells.

Fig. 3 og 4: Ferdigrigget stillas og tildekket murverk som ikke skal pusses eller hvittes. Rigged scaffolding and covered stonework that shall not be plastered or whitewashed.

Lufting på loftet

I senter av klokketårnet er det en åpning i gulvet på ca. 1,2 x 1,2 m. Denne er den eneste adgangen til loftet over hvelvene i Millenniumskapellet, og fungerer som lufting og inspeksjonsluke. Over åpningen er det en luke som kan løftes av. Denne har store luftespalter for å sikre god luftsirkulasjon og uttørking i rommet over hvelvene. Slik ble loftet over hvelvene stående og tørke ut gjennom siste del av sommeren og tidlig høst. (Fig. 3 & 4)

Montering av stillas

I slutten av november 2022 ble prosjektet startet opp igjen. Ett av blyglassvinduene i kapellet ble demontert for å kunne sende inn stillaser, materialer og annet utstyr. Vindeltrappen opp gjennom hjørnet av vestfronttårnet var altfor trang. Stillaser ble bygget og det ble satt på varme i rommet for ytterligere uttørking av hvelvet. Når dette hadde stått noen uker, var det klart for rensing av de skadete områdene.

De mest skadde delene av hvelvet var de feltene som lå i det sør-vestre hjørnet. Der var det mest puss som var sprengt løs på grunn av frost, og det var store saltutblomstringer som følge av store mengder fukt i veggen. Dette ble stort sett fjernet mekanisk med skraping og støvsuging. Noen få deler av hvelvet ble også renset med litt vann, dette var stort sett på ribber, skjoldbuer og veggflatene under skjoldbuene. (Fig. 5 & 6)

Kalkmørtel

Det ble produsert en ren kalkmørtel for å erstatte de skadde pussfeltene. Den ble produsert som en hotmix med et sandtilslag opp til 3,5 mm og et blandeforhold på ca. 1:2,5, og helt uten hydraulisk tilslag som pozzolan eller lignende. De skadde feltene fikk ny puss der gammel puss var forsvunnet, og det var etter dette klart for hvitting. (Fig. 7 & 8)

Etter første strøk med hvitting ble det avslørt stedvis misfarge i pussen. Misfargingen skyldes trolig rust-

Fig. 5 og 6: De store skadene på puss og hvitting i hvelvkappene. The extensive damage to the plaster and whitewash in the vaults.

vann fra jernbjelkene eller armeringen som tilhører betongdekket under klokketårnet. Hele den perioden konstruksjonen har vært utsatt for fukt, har det vært ideelle forhold for rustdannelse. Rust trekker lett igjennom konstruksjonen, og deretter igjennom hvelvkappene.

For å løse problemet med misfarging ble det tilsatt kasein (melkeprotein) i det neste strøket med hvitting. Kasein-blandingen ble hvittet over de mest utsatte plassene, der gjennomtrengingen var størst. Deretter ble hvelvet hvittet tre strøk til før det var ferdigstilt.

Resultat

Vi er tilfredse med resultatet. (Se s. 74) Det er fortsatt mulig å se de skadde områdene, og det er fortsatt synlig rustgjennomslag i hvelvkappene. Dette er imidlertid minimalt i forhold til hvordan det var før utbedringen av skaden. Videre rensing med vann hadde gitt et bedre resultat på kort sikt, men ville ført til en ny utblomstring av salter etter kort tid.

Fig. 7 og 8: Rengjøring av ribber og hvitting av hvelvkapper. Cleaning of ribs and whitewashing of vault webbing.

Fig. 1: Joseph Carter bygger stillas på vestfronten. Joseph Carter building scaffolding on the West Front.

Anne C. Offergaard og Joseph Carter

Avstøpningsarbeid på vestfrontens parapet

Mould-making on the Parapet of the West Front

De siste somrene har det vært en synlig stillaskonstruksjon oppe på Nidarosdomens vestlige fasade. Vi gipsmakere har laget former for å dokumentere skulpturene og ornamentene som dekorerer vestfrontens øvre del. Skulpturene som finnes her, er spesielt utsatt for vær og vind. Små detaljer blir borte over tid, og overflatene blir grove og nedslitte. Tendensene forverres med årene. Dette er bekymringsfullt med tanke på hvor forholdsvis kort tid som det har gått siden skulpturene ble satt opp i etterkrigstiden. Det er heldigvis mange som fortsatt er i god stand, og det er derfor viktig at det blir laget kopier nå før det blir for sent.

For å komme til i kriker og kroker hvor alle disse unike figurene befinner seg, må vi bygge en arbeidsplattform. Det å bygge stillas, er også gipsmakernes oppgave. Disse stillasene er ikke helt etter standardiserte mål, og man må ha en spesifikk kompetanse på å finne løsninger utenom det vanlige. NDR har heldigvis byttet ut alle de gamle jernstillasene som vi brukte tidligere med moderne aluminiumstillas, noe som gjøre jobben litt lettere.

Stillaset på vestfronten startet ikke på bakkenivå, så alle deler måtte heises opp for hånd med tau og krok. Denne primitive metoden er noe turistene finner morsomt å følge med på, og er en synlig affære som belyser at her foregår det arbeid på katedralen. Vi hadde allerede et stillas stående fra fjorårets arbeider på taket nedenfor, bak vestfronten, som vi kunne heise videre opp. De resterende delene som manglet bar vi opp i den trange spiraltrappen som befinner seg inni veggen. For å nevne det – 113 trinn! (Fig. 1)

Så var det bare å slenge på seg fallsikringsselene å begynne å bygge. På den smale delen av parapeten fikk vi presset inn en smal gang som det gikk fint

å bevege seg sidelengs på. I forlengelsen av denne bygde vi en litt større arbeidsplattform, der vi fikk plass til oppbevaring av verktøy og hvor vi kunne utføre forberedende arbeid. Siden mot vestfrontplassen ble dekket med en finmasket netting for å hindre nedfall av gjenstander, men som likevel slapp gjennom vind. Det er ofte mye sug i vinden rundt vestfronttårnene, så vi lot være å bygge tak på stillaset. Når arbeidsplattformen vår sto ferdig, var det bare å svinge seg ned alle trinnene i vindeltrappen og sette i gang å bære opp verktøy, silikon, gips og vann.

Rundt de små spirene befinner det seg en serie med artige figurer. De har alle sin egen historie og morsomhet. Det er ofte de små og litt utilgjengelige som er mest lekne i uttrykket. Det er Odd Hilt som har modellert disse, og tema skulle omhandle 8 små gleder og 8 små sorger. På bildet under ser du eksempel på små gleder som å ta seg en liten lur, leke med barna eller synge i badet. (Fig. 2)

Alle disse figurene er nå støpt ut et ekstra eksemplar av, som enten vil komme på en fremtidig auksjon eller bli lagt ut for salg i butikken. På den måten kan man sikre seg et unikt eksemplar fra selveste Nidarosdomen.

Fig. 2: Tre figurer ferdig utstøpt i gips. Three of the finished figures, cast in plaster.

3: En av mange småskulpturer som dekorere veggene over parapetet. One of the many small sculptures decorating the walls over the parapet.

Når vi lager gipskopier, er det viktig å ikke legge igjen spor etter arbeidet. Vi jobber med materialer som silikon og gips, noe som lett kan forårsake gris og søl. Det første som gjøres er derfor tildekking av området rundt figurene. Deretter settes figuren inn med PVA (polyvinylalkohol), oppløst i vann. Dette er et reversibelt materiale. Det vil fungere som en hinne og forhindre at oljene i silikonet trenger inn i steinen. Etter endt arbeid bruker vi en steamer og en myk pensel for å fjerne denne hinnen. Silikonet vi bruker er i utgangspunktet flytende, men blander vi inn et fortykningsmiddel blir det en pastøs masse

som kan både pensles og smøres utover steinens overflate. Vi bygger et lag på minimum 3 mm over det hele. (Fig. 4)

Fig.

Fig. 4: Silikon påført en skulptur. Silicon applied to a sculpture.

Fig. 5: Anne Offergaard lager gipskappe på en silikonform. Anne Offergaard making the plaster jacket on a silicon mould.

For at silikonet skal ha et fast underlag og ligge riktig når figuren skal støpes, må man lage en gipskappe på utsiden. Gipskappen formes direkte for hånd på silikonet. Den består ofte av flere deler, og er bygd opp av gips og strie. Formlagingsprosessen foregår over to dager, den første med silikonarbeid og den andre med gipsarbeid. Da kan silikonet herde over natten. (Fig. 5 & 6)

Nå er formen ferdig og kan demonteres. Vi tar av alle gipskappedelene, vrenger av silikonet og frakter alt tilbake til verksted. Her blir delene satt sammen igjen og figurene støpt i formene. Det fine med disse avstøpningene er at vi får med verktøyspor, huggeteknikker, sprekker og tilstanden til objektet. Mangler det en del er gipsavstøpningen et godt utgangspunkt for å modellere opp en ny nese eller lignende. Skal en figur erstattes med en ny på et senere tidspunkt, f.eks. grunnet forvitring, henter steinhuggeren ut denne tredimensjonale kopien fra vårt magasin for å lage en nøyaktig kopi. (Fig. 7)

Fig. 6: Silikonform med halve gipskappen ferdig. A silicon mould with half of the plaster jacket finished.

Fig. 7: Tilbake på verkstedet, utstøpet fjernes fra formen. Back at the workshop. The cast is removed from the mould.

Kristin Bjørlykke

Gjør døren høy, gjør porten vid?

Lift Up Your Heads, Ye Mighty Gates?

Til 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad i 1930 ble portalene i skipet og på vestfronten av Nidarosdomen utstyrt med provisoriske dører. Gjenoppbyggingen i den vestre delen av katedralen var på denne tiden enda ikke fullført, og utforming av endelige kirkedører her var derfor så langt ikke prioritert. Nå nærmer vi oss 1000-årsmarkeringen for slaget og provisoriene i disse portalene står stadig på plass. Ikke alle er like begeistret for deres enkle utforming, og mener katedralens vestfront og hovedinngang fortjener staseligere dører. I 2021 ble det donert en pengegave til dette formålet, og nå er prosessen i gang. I november 2022 ble det arrangert et faglig seminar om temaet kirkedører, og i nær fremtid skal det avholdes en kunstnerisk konkurranse om utformingen. Når vinneren er kåret og beslutningen

fattet, skal dørene lages av Bygghyttas håndverkere. Om det blir et tradisjonelt eller moderne uttrykk er foreløpig uvisst. Inntil videre skal vi gjennom denne artikkelen gjøre oss bedre kjent med de dørene som står i Nidarosdomen i dag og hva historien forteller oss om tidligere dører.

Nidarosdomen har dører både høyt og lavt, og det finnes store og små. Vi skal se nærmere på de som står i portalene på grunnplanet i kirken, og som tilhører fasadene. Alle disse er satt inn etter at restaureringen av kirken kom i gang i 1869. I tillegg til å se på de som står der i dag, er det interessant å se om det finnes informasjon om dører som eventuelt har stått i disse portalene tidligere. Til slutt skal vi undersøke om de ulike domkirkearkitektene i sin tid

Fig. 1: Nidarosdomens grunnplan med markeringer av de ulike dørene. Nidaros Cathedral’s ground plan, indicating the position of the various doors.

hadde noen bestemte planer for vestfrontens dører. Da snakker vi om planene til arkitektene Heinrich E. Schirmer (1814-1887), Christian E. B. Christie (1832-1906), Olaf Nordhagen (1883-1925) og Helge Thiis (1897-1972).

Sakristiets dør

På grunnplanet i Nidarosdomen har vi 12 utvendige dører. (Fig. 1) Den aller enkleste av dem finner vi i vestveggen til sakristiet på nordsiden av kirken. Denne vil neppe være til større inspirasjon for vestfrontens nye dører. I 1963 ble den trange passasjen mellom koret og kapittelhuset overbygd og gjort om til sakristi for kirken. Slik

Fig. 2: Døren til Nidarosdomens sakristi. Nidaros Cathedral’s vestry door.

havnet denne døren i endeveggen, innklemt i smuget mellom koret, tverrskipet og kapittelhuset. Med søkelys på staselige kirkedører kan det virke underlig at en som er så alminnelig – som kunne stått i et hvilket som helst bolighus – har havnet i fasaden på Nidarosdomen. Her har man åpenbart prioritert utformingen ut fra praktiske og ikke estetiske hensyn. (Fig. 2)

Nordportalen i tverrskipet

Døren inn til nordre tverrskip står tilbaketrukket, inne i en forhall. Den nedre delen av forhallen er fra midten av 1100-tallet, og den øvre del fra 1200-tallet. Dette er en rammedør i eik, noe man tydelig ser fra innsiden. På utsiden har den vertikalstilte bord og smijernsbeslag. Den er fra restaureringen som ble gjort av forhallen i 1881. Før restaureringen var det en annen dør her som var plassert i den ytterste buen helt i front av forhallen. Denne døren er i dag bevart på kapittelhusets loft. (Fig. 3)

3: Nordre tverrskips portal. Til venstre: Dagens utforming av døren, etter restaureringen i 1881. Til høyre: Dørens utforming før restaureringen i 1881. Foto: 344a/106 The transept’s north portal. Right: The door’s design today, after the 1881 restoration. Left: The door’s design before 1881.

Fig. 4: Nordre tverrskips portal, historiske illustrasjoner. Til venstre: Utsnitt av Olof Nauclerus’ tegning fra 1658. Til høyre: Utsnitt av Jacob Maschius’ kobberstikk fra 1661. The transept’s north portal, historical illustrations. Left: Detail of Olof Nauclerus’s drawing from 1658. Right: Detail of Jacob Maschius’ copperplate engraving from 1661.

De eldste illustrasjonene vi har av nordportalen i tverrskipet er fra 1658 og 1661, utført av henholdsvis Olof Nauclerus og Jacob Maschius. (Fig. 4)

Nauclerus var en svensk kartograf som tegnet Nidarosdomen under den svenske beleiringen av Trondheim i 1658. Hans tegning av nordinngangen viser en dør med smijernsbeslag av middelaldertypen. Det kan se ut som denne døren flukter med fronten av forhallen på samme måte som døren fra før restaureringen i 1881, men det er usikkert om det bare er tegningens enkle karakter som får det til å virke slik.

Fig.

Maschius var teolog og ga ut boken Norwegia religiosa om Nidarosdomen i 1661. Boken var illustrert med to kobberstikk av kirken, det ene sett fra nord og det andre av vestfronten. Kobberstikket som viser nordsiden av katedralen – og som er datert bare tre år etter Nauclerus’ tegning – viser et forsøk på perspektiv der det fremstilles en inntrukken dør i forhallen, på samme måte som dagens situasjon. Det er imidlertid vanskelig å skimte utformingen av selve dørbladet bak personene som står oppstilt i front av inngangen.

Korets nordre portal – Davidsportalen

Portalen på korets nordre side kalles Davidsportalen på grunn av det sirkulære glassmaleriet over dørene, som fremstiller den bibelske kong David med harpen. (Fig. 5) Her har vi to vertikaldelte rammedører av eik med smijernsbeslag. De er laget samtidig med dørene på korets søndre side, men med en litt enklere utforming enn disse. Dørene ble tegnet av Christie og hans assistent Lars Solberg og satt inn i 1891. Både dør og smijern ble laget av lokale håndverksbedrifter; snekkerfirmaet A. Qvenild og Smed B. Sørensens enke i Trondheim.

Slik fremstår situasjonen også på Nauclerus’ tegning fra 1658, så vindusløsningen hadde åpenbart erstattet døren allerede på hans tid. (Fig. 6)

Kapittelhusets portal og kjellerdør

Kapittelhuset på nordsiden av koret har en liten portal i vestveggen. Denne har også en eikedør med smijernsbeslag. Sett fra innsiden er dørbladet buet i topp, men utvendig ser det firkantet ut, da øvre del av dørbladet skjules bak et tympanonfelt i stein. Portalen er ikke så stor, men den er gjenstand for en viktig begivenhet i restaureringshistorien. Da arkitekt Schirmer gikk i gang med restaureringen av kapittelhuset i 1869, gjorde han større endringer enn hva som ble satt pris på av toneangivende stemmer. Dette både for bygningsdelens og portalens vedkommende.

På et fotografi fra før restaureringen kan vi se at portalens nedre del var gjenmurt og at det var satt inn et blyglassvindu i den øvre delen av åpningen.

På et uklart fotografi fra før restaureringen kan vi over døren skimte tympanonfeltet med den karakteristiske utformingen der steinene er felt sammen som svære puslespillbrikker. Men hva skjedde? Schirmer endte etter restaureringen opp med en rundbuet portalåpning uten tympanonfelt og et buet dørblad. På tross

Fig. 5: Korets nordre portal, Davidsportalen. Dagens utforming, etter restaureringen på 1880-tallet.

The St. David’s Portal on the northern side of the chancel in its current form, after the restoration in the 1880s.

Fig. 6: Korets nordre portal, Davidsportalen. Til venstre: Før restaureringen på 1880-tallet. Til høyre: Utsnitt av Olof Nauclerus’ tegning fra 1658. Foto: 177

The St. David’s Portal. Left: Before the restoration of the 1880s. Right: Section of Olof Nauclerus’ drawing from 1658.

av sin formidable innsats for katedralen i alle de år, helt tilbake til 1842, var det ingen nåde for Schirmer etter restaureringen av kapittelhuset. Han fikk ikke forlenget kontrakten, og stafettpinnen gikk i 1872 videre til arkitekt Christie. Christie sørget for å tilbakeføre portalen til slik den hadde sett ut før Schirmers restaurering, og slik vi også kan se den i dag. (Fig. 7) Døren ble tegnet av hans assistent Lars Solberg.

Kjellernedgangen på kapittelhusets nordside har en liten vertikaldelt dør. Ikke akkurat en portal, men likevel; døren er dekorert med smijernsbeslag og en dørring, også tegnet av Solberg i 1891. (Fig. 8)

Fig. 8: Arkitekt Lars Solbergs tegning fra 1891 av dør og beslag til Kapittelhusets kjellerinngang. Tegning: 62a Architect Lars Solberg’s drawing from 1891 of door and fittings for the Chapter House’s cellar entrance.

Fig. 7: Kapittelhusets vestre portal.

Til venstre: Etter arkitekt H.E. Schirmers restaurering i 1869. Til høyre: Etter arkitekt Christies tilbakeføring. Foto: 67/652

The Chapter House’s western portal. Left: After architect H.E. Schirmer’s restoration in 1869. Right: After architect Christie’s reversal.

Oktogonens portal – Bispeportalen

På oktogonens sørøstre side har vi en vakker, utsmykket portal med en rammedør i eik og forseggjorte smijernsbeslag på utsiden. (Fig. 9) Den ble sist restaurert i 2012 etter et innbruddsforsøk som skadet dørbladet. Da ble både dørbladet og smijernet renset og fikk ny overflatebehandling. På innsiden er rammedøren stivet av med dekorerte andreaskors i fyllingene. Dette er den eneste døren i kirken som er

Fig. 9: Bispeportalen på oktogonens sørøstre side etter restaureringen av dør og smijernsbeslag i 2012.

The Bishop’s Portal on the south-eastern side of the Octagon, after the door and wrought iron fittings were restored in 2012.

Fig. 10: Historiske bilder av Bispeportalen i oktogonen.

Til venstre: Tegning i Gerhard Schønings bok fra 1762.

Til høyre: Fotografi fra før restaureringen i 1870-årene. Foto: 739

Historical photographs of the Bishop’s Portal in the Octagon.

Left: Drawing from Gerhard Schøning’s book from 1762. Right:

Photograph from before the restoration of the 1870s.

utformet med kryssavstivinger av denne typen. Dørbladet er opprinnelig fra restaureringen av oktogonen som foregikk mellom 1872-1877. Vi har to kilder som viser tidligere dører som har stått i samme portal. Den tidligste er en illustrasjon fra Gerhard Schønings bok Beskrivelse over den tilforn meget præktige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken fra 1762. På denne illustrasjonen består døren av forholdsvis brede vertikalt stilte bord. På et arkivfoto fra rett før restaureringen på 1870-tallet ser vi imidlertid en annen dør, med fiskebensmønster. (Fig. 10) Her har det altså skjedd et skifte av dør i løpet av hundreåret som gikk imellom Schønings illustrasjon og fotografiet fra før restaureringen.

Korets søndre portal – Kongeinngangen Kongeinngangen på korets søndre side har den staseligste smijernsornamentikken av alle dagens dører i katedralen. Både murverket i forhallen og selve dørene har nylig vært gjennom en omfattende restaurering som stod ferdig sommeren 2022. Forrige restaurering ble utført under ledelse av arkitekt Christie, hovedsakelig i 1870-årene. Før

Fig. 11: Korets søndre portal, Kongeinngangen.

Til venstre: Før arkitekt Christies restaurering av forhallen. Foto: 763a

Til høyre: Etter Christies restaurering i 1870-årene.

The chancel’s south portal, the King’s Entrance.

Left: Before architect Christie’s restoration of the porch.

Right: After Christie’s restoration in the 1870s.

denne var forhallens store bueåpning murt igjen. (Fig. 11) I muren, under et vindusfelt bestående av to lansettvinduer i kombinasjon med et sirkelformet vindu, var det plassert en liten unnselig dør med fiskebensmønster. Da man fjernet gjenmuringen for å restaurere forhallen satte man inn en midlertidig anleggsdør og la skinner gjennom åpningen. Dette for at man skulle kunne bruke Kongeinngangen til å frakte materialer og utstyr for restaureringen inn og ut av kirken.

Arkitekt Christie og hans assistent Solberg tegnet dagens dører i 1881, og i 1891 kom de på plass i portalen. (Fig. 12) Dette er rammedører i eik med vertikale bord på utsiden og flott smijernsornamentikk både ute og inne. Hvert av dørbladene er delt horisontalt slik at de kan åpnes både i hel og halv høyde. De ble – som dørene i Davidsportalen på nordsiden – laget hos A. Qvenild og Smed B. Sørensens enke i Trondheim.

Skipets søndre portal – Mariaportalen

Skipets søndre portal kalles Mariaportalen, da den har en fremstilling av jomfru Maria med Jesusbarnet i tympanonfeltet over dørene. Dette er en av de fem portalene i kirkens skip som har de midlertidige

Fig. 12: Kongeinngangens dører. Til venstre: Arkitekt Solbergs tegning fra 1881 av nye dører og smijernsbeslag. Til høyre: Dørene etter restaureringen i 2022. Tegning: 370b

The doors of the King’s Entrance. Left: Architect Solberg’s 1881 drawing of the new doors and wrought iron fittings. Right: The doors after restoration in 2022.

dørene fra 1930. (Fig. 13) De er alle rammedører i gran som er delt inn i kvadratiske felt. I alle krysningspunktene i rammene er det satt inn stjernedekor i metall. Dette er dører med et mer utradisjonelt design om man sammenlikner med gamle norske kirkebygg. Kanskje er de inspirert av bronsedører vi kan se på historiske bygninger andre steder i Europa, eller kanskje arkitektene bare rett og slett anså designet som passende funksjonelt, nøytralt og solid til provisorier å være.

Før restaureringen av Nidarosdomen var Mariaportalen murt igjen, noe vi så vidt kan skimte på enkelte gamle arkivfoto. Går vi til tegningsarkivet, ser vi at arkitekt Christie så for seg at det skulle settes inn

Fig. 13: Skipets søndre portal, Mariaportalen, med de provisoriske dørene som ble satt inn til jubileet i 1930.

The nave’s south entrance, the St. Mary’s Portal, with the provisional doors that were mounted for the jubilee in 1930.

eikedører med smijernsornamentikk også i Mariaportalen. (Fig. 14) På tegningen ser vi utsiden av dørene med store smijernsornamenter på hvert dørblad i tilsvarende stil som på Kongeinngangen. Innvendig ser vi dørringer med smijernsdekor, også tilsvarende

Kongeinngangen. Det kan se ut til at utformingen av dørene i den staselige forhallen var av den typen Christie i sin tid tenkte seg for alle portalene i domen.

Fig. 14: Mariaportalen. Utsnitt av dørene fra Christies utkast til den søndre fasaden, og det innvendige lengdesnittet av skipet på Nidarosdomen, datert 1901. Foto: 974/975

The St. Mary’s Portal, outside and in. Details from Christie’s drafts for the nave’s southern facade and interior, dated 1901.

Fig. 15: Skipets nordre portal, Olavsportalen. Til venstre: Før restaureringen. Til høyre: Midlertidig dør fra før restaureringen, mens skipet ble brukt som verksted. Foto: 87/959

The nave’s northern portal, the St. Olav’s Portal. Left: Before the restoration. Right: Temporary door from before the restoration, while the nave was used as a workshop.

Skipets nordre portal – Olavsportalen Portalen på skipets nordre side kalles Olavsportalen, da den har en fremstilling av Olav den hellige på tronen i tympanonfeltet over dørene. Dørbladene er utformet på samme måte som på Mariaportalen på sørsiden. Arkivbilder fra 1930, fra før dørene ble malt, viser at de er utført i gran.

Går vi til fotoarkivet kan vi se at det før restaureringen stod en stor dør med fiskebensmønster i Olavsportalen. Da restaureringsverkstedet flyttet inn i skipet på slutten av 1870-tallet ble denne døren byttet ut med en dør med vinduer over som ga lys inn. (Fig. 15) Også her ble det anlagt en skinnegang gjennom døren for å frakte materialer og utstyr inn og ut av verkstedet. Et par steinfunn som tilhørte den middelalderske døromrammingen var montert på treverket over vinduene.

Fig. 16: Historiske illustrasjoner av Olavsportalen. Til venstre: Utsnitt av Olof Nauclerus’ tegning fra 1658. Til høyre: Utsnitt av Jacob Maschius’ kobberstikk fra 1661. Historical illustrations of the St. Olav’s Portal. Left: Detail of Olof Nauclerus’ drawing from 1658. Right: Detail of Jacob Maschius’ copperplate engraving from 1661.

Går vi til de eldste illustrasjonene av Olavsportalen, ser vi på Nauclerus’ tegning fra 1658 en fremstilling av en rundbuet dør med smijernsbeslag, mens Maschius’ tre år yngre kobberstikk fra 1661 viser en åpen trepass-formet portalåpning uten synlig dørblad. (Fig. 16) Ingen av disse omrammingene stemmer med den virkelige spissbuede omrammingen vi kan se av fotografiene fra før restaureringen og dagens tilsvarende utforming. Hva kan det skyldes? Vi kan driste oss til et par mulige forklaringer. Nauclerus’ tegning viser i tillegg til rund portalåpning runde buer på vinduspartiene på sidene av portalen. Forklaringen på hans runde portalbue kan være så enkel som at det ikke fremstod som viktig for hans formål å skille mellom spisse og runde buer i fremstilling av kirken. Maschius’ portalbue på sin side minner mer om trepass-formen på oktogonens Bispeportal, som vi så på tidligere i artikkelen. Han har også plassert to lansettvinduer samt et sirkelvindu over portalåpningen. I virkeligheten er det bare et sirkelvindu over Olavsportalen, mens Bispeportalen på sin side har to lansettvinduer over døren. Kanskje hadde Maschius tatt skisser under besøket i Trondheim, men rentegnet fasadene først etter at han hadde forlatt byen. Slik kan han ha forvekslet enkelte detaljer i det endelige stikket.

Vestfrontens portaler

Vestfronten har tre portaler. Disse har samme type dørblad som Mariaportalen og Olavsportalen fra 1930. (Fig. 17) Midtportalen har den største åpningen og de største dørene. Portalåpningen er nærmere 3 meter bred og 5,5 meter høy. Sideportalene er nesten like høye – litt over 5 meter – og ca. 1,6 meter brede.

Fig. 17: Dagens tre portaler på Nidarosdomens vestfront. The three portals of Nidaros Cathedral’s West Front, as they stand today.

Fig. 18: De nedre delene av Nidarosdomens vestfront fra før restaureringen av katedralen startet i 1869. Portalåpningene er dekket av støttepillarer. Foto: 139 The lower parts of Nidaros Cathedral’s West Front from before the restoration of the cathedral began in 1869. The portal openings are obscured by supporting constructions.

Fig. 19: Historiske illustrasjoner av vestfrontportalene. Til venstre: Utsnitt av Jacob Maschius’ kobberstikk fra 1661. Til høyre: Tegning i Gerhard Schønings bok fra 1762. Historical illustrations of the West Front portals. Left: Detail of Jacob Maschius’ copperplate engraving from 1661. Right: Drawing from Gerhard Schøning’s book from 1762.

Hva forteller kildene oss om disse portalene? Et arkivbilde fra før restaureringen av kirken startet i 1869, viser ruinen av vestfronten; ute av lodd og støttet opp av tre svære pilarer som dekker hver av de tre portalåpningene. Her er det ingen dører å spore. (Fig. 18)

Maschius-stikket fra 1661, som var den viktigste kilden til rekonstruksjonen av vestfronten, viser heller ingen dørblader i portalåpningene. På en

illustrasjon i Schønings bok fra 1762, ser det ut som om åpningen i midportalen er lukket med en plankevegg. Her er det ikke mange spor etter tidligere utforminger av dørene. (Fig. 19)

Da skipet ble tatt i bruk som verksted ble støttepilarene foran portalene fjernet og dører med vinduer over satt inn. Også her for å få mer lys inn og for å kunne frakte materialer og utstyr inn og ut. Siden støttepilarene ble fjernet ble restene av vestfrontvegg-

Temporary

en midlertidig støttet opp med kraftige tømmerkonstruksjoner på hver side av portalene. (Fig. 20)

Til kroningen i 1906 fikk portalene nye dører trukket med tekstiler, samt monogrammer og motto. Over dørene i midtportalen kan vi lese «Herren er min styrke og lovsang». (Fig. 21) Dørene var midlertidige. Etter

The

som tiden gikk, og bruken sikkert var noe røff, var de ikke lenger like staselige. I bakgrunnen på et arkivbilde av restaureringens arkitekter John Tverdahl og August Albertsen, kan vi se at tekstilene og dekoren som dørene var trukket med etter hvert hang i laser. (Fig. 22) Det var kanskje grunn god nok for at nettopp disse to arkitektene tegnet nye dører til Olavs-jubileet i 1930.

Domkirkearkitektenes forslag til utforming av vestfrontens dører – eller mangel på sådanne … Vi skal se på noen utsnitt av domkirkearkitektenes utkast til vestfronten, og hvilke typer dører de eventuelt tenkte seg.

Det første utkastet til gjenreising av vestfronten ble tegnet av arkitekt Schirmer i 1850. Han arbeidet som nevnt med utredninger og planer for kirken allerede fra 1842, lenge før han fikk stillingen som den første domkirkearkitekten i 1869. På sitt utkast har han tegnet inn tympanonfelt i stein over åpningene på alle de tre portalene og markert firkantete åpninger. Det er ikke tegnet dørblad i noen av dem. (Fig. 23)

Etterfølgeren arkitekt Christies utkast fra 1906 viser at han – på samme måte som på skipets sideportaler – tenkte seg eikedører med smijernsbeslag. Disse er tilsvarende de vi ser realisert på Kongeinngangen, bare med enda rikere smijerns-

Fig. 20: Midlertidige dører i vestfrontportalene fra før restaureringen, mens skipet ble brukt som verksted. Foto: 991/993/994

doors in the portals of the West Front from before the restoration, while the nave was being used as a workshop.

Fig. 21: Vestfrontens midtportal. Midlertidig dører i anledning kroningen av kong Haakon og dronning Maud i 1906. Foto: 1556

West Front’s central portal. These temporary doors were mounted for the coronation of King Haakon and Queen Maud in 1906.

Fig. 22: Arkitektene John Tverdahl og August Albertsen fotografert utenfor vestfrontens hovedportal før dagens dører ble satt inn. Foto: 2754 The architects John Tverdahl and August Albertsen photographed outside the West Front’s main portal before the current doors were put in position.

Fig. 23: Utsnitt av arkitekt Schirmers utkast til rekonstruksjon av vestfronten med portalene, fra 1850. Tegning: 57k

Section of Architect Schirmer’s draft for the reconstruction of the West Front with the portals, from 1850.

Fig. 24: Utsnitt av arkitekt Christies utkast til rekonstruksjon av vestfronten med portalene, fra 1906. Tegning: 2501

Detail of Architect Christie’s draft for the reconstruction of the West Front and portals, from 1906.

Fig. 25: Utsnitt av arkitekt Nordhagens utkast til rekonstruksjon av vestfronten med portalene, fra 1917. Foto: 2713

Detail of Architect Nordhagen’s draft for the reconstruction of the West Front and portals, from 1917.

Fig. 26: Utsnitt av fotografi av arkitekt Thiis’ gipsmodell av vestfronten med portalene. Foto: 4005

Detail of a photograph of Architect Thiis’ plaster model of the West Front showing the portals.

ornamentikk på utsiden. Christies løsning har ikke tympanonfelt i stein over døråpningene slik Schirmer hadde, men buede dørblader som rekker helt til topps i portalene. Sidedørene er tegnet med ett dørblad, mens midtportalen har to dørblader, delt midt i åpningen, hele veien opp til toppen. (Fig. 24)

Også arkitekt Olaf Nordhagen, som i sin tur etterfulgte Christie, gikk for dører med smijernsornamentikk og åpning helt til toppen av portalen. Det kan vi se på to av utkastene hans av vestfronten, fra 1911 og 1917. (Fig. 25) Han ser ikke ut til å ha lagt like mye innsats som Christie i detaljeringen av dørene, men prinsippet med tradisjonell utforming er tydelig. Vi kan anta at Nordhagen på denne tiden var mer opptatt av de store linjene for vestfrontens fasadeutforming og lot detaljering av dørbladene vente.

I det radikale og omstridte Eposutkastet for vestfronten fra 1914, der Nordhagen strippet ned dekoren på de delene av veggflatene hvor holdepunktene fra fortiden var svake, kunne det kanskje ha kommet noen overraskende forslag for dørenes vedkommende også. Men nei, Nordhagen gikk fortsatt for tradisjonelle dører med smijernsdekor.

Arkitekt Helge Thiis vant konkurransen om de øvre delene av vestfronten i 1929 med utkastet Kongespeilet. Han ble med dette leder for restaureringsarbeidene, noe han var frem til sin død i 1972. En gjennomgang av hans ulike utkast til gjenreising av vestfronten viser at han ikke prioriterte utforming av dørbladene i sine tegninger. Portalåpningene står –som på vinnerutkastet hans – alltid som svarte hull i murverket. En gipsmodell av kirken, som ble laget ut fra hans tegninger, antyder imidlertid tradisjonelt utformede kirkedører som kan åpnes i hele høyden, opp til toppen av portalen, og med smijernsdekor på dørbladene. (Fig. 26)

At dørene i skipet i sin tid var ment som provisorium vet vi fra titlene på tegningene: «Skema til provisorisk portal for vestfrontens sideskibs portaler» fra 1929 og «Provisorisk portarrangement for vestfrontens midtportal» fra 1930. De omtales også som provisoriske i byggelederens dagbok fra 1937 i en sak der

Brannstyret anmodet om at dørene måtte bygges om til å slå utover. Et påbud om utadslående kirkedører kom allerede i 1823, etter en brann i Grue kirke året før. Her omkom 116 mennesker da det brøt ut panikk i kirken under brannen, og de innadslående dørene ble blokkert av presset fra folk som prøvde å redde seg ut. For Nidarosdomen sin del kan vi ikke se at påbudet fra 1823 fikk særlig konsekvenser for utformingen av dørene gjennom restaureringsperioden, men det var antakelig anmodningen fra Brannstyret i 1937 som førte til at dørene i Mariaportalen, Olavsportalen og de innfelte dørbladene i vestfrontens midportal ble hengslet om til å slå utover. (Fig. 27) Åpner man imidlertid dørbladene i sin fulle høyde slår de fremdeles innover. Ornamentikken i steinen på utsiden av portalen vanskeliggjør noe annet om dørene ikke skulle bli utstyrt med temmelig brede karmer for ikke å komme i konflikt med steinomrammingen. Dagens dører har faste tympanonfelt i tre, dvs. at de ikke åpnes til toppen av buen, men går opp til høyde med kapitelene på hver side av dørene. I praksis kan likevel bare de nedre delene av dørbladene på midtportalen åpnes, da de øvre delene i dag er boltet fast. Det gjør at midtportalen ikke oppnår en høyere åpning enn 2,1 meter, altså knapt mer enn en ordinær boligdør. Hovedinngangen fremstår dermed ikke like staselig for høytidelige anledninger som man kunne forvente for en bygning av sitt slag.

Spor fra fortiden

Vi har få spor fra fortiden som viser hvordan de opprinnelige dørene i vestfronten kan ha vært utformet. Ett spor har vi likevel i bygningen selv: Murverket i portalåpningen har en høyere bue innvendig enn utvendig. Det tyder på at det opprinnelig stod en dør her som var splittet til topps, slik vi for eksempel kan se på den gamle døren på søndre side av katedralen i York. (Fig. 28) Grunnen til at murverket i buen er utformet på denne måten er at det skal være mulig å åpne en dør som er delt i portalåpningens fulle høyde innover, uten at dørbladene kiler seg fast mot steinbuen. Den innvendige utformingen av portalene på vestfronten tyder på at de opprinnelig har vært uten tympanonfelt med dørblader som har nådd til topps i buene.

Fig. 27: Vestfrontens midtportal. Til venstre: Arkitektene Tverdahl og Albertsens tegning av provisoriske dører i vestfrontens midtportal, fra 1930. Til høyre: Fotografi av midtportalen utvendig med røde markeringer av delingene i dørbladene. Tegning: 2040

The West Front’s central portal. Left: Architects Tverdahl and Albertsen’s drawing of provisional doors in the central portal, from 1930. Right: An external photograph of the central portal with red dividing lines showing the individual door leaves.

Hvordan vestfrontens nye dører vil ta form gjenstår å se. Om de får et moderne eller tradisjonelt uttrykk, eller noe imellom. Denne artikkelen viser hvilke dører som finnes på Nidarosdomen i dag, hva vi vet om fortidens utforminger av dem og hva arkitektene som har arbeidet med bygningen gjennom restaureringsperioden har tenkt – eller ikke – rundt spørsmålet. Dette er forhåpentligvis av interesse for

Fig. 28: Spor i murverket.

Til høyre: Innvendig utforming av Nidarosdomens midtportal i vestfronten, fotografert før rekonstruksjonen. Foto: 1428 Til venstre: Liknende dør-/ portalløsning i søndre tverrskips portal i York Minster. Traces in the masonry.

Right: The interior design of Nidaros Cathedral’s central portal in the West Front, photographed before the reconstruction. Left: Similar door/portal solution in the south transept portal at York Minster.

både leseren av Bygghyttas årbok og for den som vil gi seg i kast med å prege et historisk kulturminne med nye innslag.

Marie Louise Anker

UNESCO og bygghyttetradisjonen

UNESCO and the Cathedral Restoration Workshop Tradition

UNESCO-status

Den 20. desember 2019 ble Bygghytta ved Nidaros

Domkirkes Restaureringsarbeider innskrevet på UNESCOs liste over god bevaringspraksis av immateriell kulturarv. Dette er en status som mange sammenlikner med statusen som UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv, (den såkalte «verdensarvlisten») gir, men vår innskriving gjelder for kulturarven som ikke representeres med faste og fysiske byggverk eller store avgrensete arealer. «Verdensarven» er knyttet til UNESCOs konvensjon om bevaring av verdens kultur og naturarv som ble vedtatt i 1972, og har en egen komité som styrer oppfølgingen av denne. I Norge er det innskrevet 8 elementer på denne listen. Nærmest oss er Røros Bergstad og Circumferensen, men også Urnes stavkirke, Bryggen i Bergen, Helleristningene i Alta, Struves meridianbue, Vegaøyan, Vestnorsk fjordlandskap og Rjukan-Notodden står på listen.

Listen som Bygghytta ble skrevet inn på, er en av flere ulike for bevaring av immateriell kulturarv. To av de andre er en representativ liste over immateriell kulturarv og en liste for immateriell kulturarv i fare. De ble alle opprettet etter UNESCOs konvensjon om bevaring av verdens immaterielle kulturarv som ble vedtatt i 2003.

Begge UNESCO-konvensjonene er opprettet for at alle land og folk skal verne om sin kultur- og naturarv, sine seder, skikker og tradisjoner. Dette er selvfølgelig avhengig av at medlemslandet har signert og ratifisert avtalene. Flest FN-medlemsland har signert og ratifisert konvensjonen om verdens kultur og naturarv, men svært mange har også signert og ratifisert Konvensjonen om bevaring av den immaterielle kulturarven.

Hva er UNESCO og hvorfor har listeføring så stor betydning?

Det er jo fristende å begynne med UNESCOs egen historie og kanskje også begrunnelse? Da kan vi kanskje lettere forstå sammenhengene. Kort fortalt ble UNESCO opprettet i 1945 som en av de første underorganisasjonene i FN og er FNs (UN) utdannings (E) vitenskapelige (S) og kulturelle (C) organisasjon (O). Formålet med organisasjonen var å fremme og spre kunnskap om vitenskap, ulike kulturer og folkeslag slik at man ved større gjensidig kunnskap og forståelse ikke lager krig, men skaper fred.

UNESCOs målformulering i dag er: «å bidra til å bygge fred, fattigdomsbekjempelse, bærekraftig utvikling og interkulturell dialog gjennom utdanning, vitenskap, kultur, kommunikasjon og informasjon.»

UNESCO har i dag 193 medlemsland som støtter opp under organisasjonen. I organisasjonen vedtas konvensjoner som medlemslandene blir enige om å følge opp med forskjellige grader av forpliktelser.

Konvensjonen om den immaterielle kulturarven har følgende formål:

a) å verne den immaterielle kulturarven

b) å sikre respekt for den immaterielle kulturarven til berørte samfunn, grupper og enkeltpersoner

c) å øke bevisstheten lokalt, nasjonalt og internasjonalt om betydningen av den immaterielle kulturarven, og sørge for gjensidig anerkjennelse av dette

d) å sørge for internasjonalt samarbeid og bistand

Konvensjonen definerer også hva som man her forstår som immateriell kulturarv:

a) muntlige tradisjoner og uttrykk, herunder språk som et uttrykksmiddel for immateriell kulturarv

b) utøvende kunst

c) sosiale skikker, ritualer og høytidsfester

d) kunnskap og praksis som gjelder naturen og universet

e) tradisjonelt håndverk

Konvensjonen har på samme måte som verdensarvkonvensjonen listeføring som et redskap der de innskrevne elementene utgjør en forpliktende del av landenes bidrag til den immaterielle kulturarven i verden. Disse beskrives i konvensjonens artikler 16, 17 og 18:

Artikkel 16 - Representativ liste over menneskehetens immaterielle kulturarv

Artikkel 17 - Liste over immateriell kulturarv med umiddelbart behov for vern

Artikkel 18 - Programmer, prosjekter og aktiviteter for vern av den immaterielle kulturarven

Bygghytta ved NDR ble sammen med de 17 andre europeiske katedral-bygghyttene skrevet inn etter artikkel 18 i konvensjonen, og er dermed en del av et stort verdensomspennende prosjekt for bevaring av kulturarv. (Fig. 1)

Hvordan havnet vi på UNESCO-listen?

NDR er medlem i Europäische Vereinigung der Dombaumeister und Hüttenmeister / Dombaumeister E.V. (De europeiske katedralbyggog verksmesteres forening), som har sitt opphav i det tyskspråklige Europa. Her er det årlige samlinger hvor det rapporteres og drøftes om restaurering, forskning, forvaltning og vedlikeholdsproblematikk ved store katedraler og kirkebygg, flertallet er fra middelalderen. Flere av katedralene er også innskrevet på verdensarvlisten som fysiske kulturminner, og mange har arkiv og samlinger som går langt tilbake i tid. De eldste arkivene finner vi Strasbourg og Köln.

Fig. 1: Representanter for de 18 bygghyttene under tildelingen av UNESCO-sertifikatene i Strasbourg i 2022. Representatives of the 18 restoration workshops at the awarding ceremony for the UNESCO certificates in Strasbourg in 2022.

Foreningen har kirkebygg representert fra Frankrike, Italia, Latvia, Norge, Romania, Spania, Sveits, Tsjekkia, Tyskland, Ukraina, og Østerrike. Cathedral Architects Association UK har også medlemmer i organisasjonen på samme vis som franske Architecte en chef des monuments historiques, som ble tatt opp nå i september 2023. Det har også vært representasjon fra Ukraina i alle møtene siden 2017. Ikke alle katedralene som er representert har egne bygghytter som er organisert etter tradisjonelt vis. Men mange har, og flest finner man nok i Tyskland. Dette kan ha sin rot i hvordan man har organisert håndverk og handel gjennom historien i de forskjellige land og stater.

Felles for alle i dag er at det foregår restaurering, konservering og en viss form for teknisk modernisering av hovedsakelig middelalderske storbyggverk i romansk og gotisk stil. Alle byggverkene er i daglig bruk som kirkebygg og flere er også store turistattraksjoner. Noen av bygghyttene har kontinuerlig og uavbrutt historie fra middelalderen, mens brorparten av dem ble etablert eller re-etablert i den store restaureringsbølgen av katedralene i 19. og 20. århundre. Det var da man «gjenoppdaget» gotikken og trakk fram middelalderen som en interessant periode, og mange katedraler hadde behov for istandsetting etter store krigsskader og forfall.

På årsmøtet i foreningen i 2016 som ble avholdt i Pisa, kom det fram at det var minst to bygghytter ved katedraler på verdensarvlisten, som mente at deres aktivitet og oppbygging også var verdige en UNESCO-listeføring for immateriell kulturarv etter artikkel 16 eller 18. Under diskusjonen som fulgte, viste det seg at også flere arbeidet med å samle stoff til en søknad. Jeg, som tidligere leder for ICOMOS Norge og som en «gammel rev» i UNESCO verdensarvsøknadsarbeid, samt kjent med norsk og nordisk politikk på området, kommenterte diskusjonen med at man nok ikke ville få gjennomslag for så mange søknader om samme sak. Man heller burde koordinere og fremme en felles søknad for de bygghyttene som ønsket slik status. På det tidspunktet tenkte jeg ikke så mye på om det var aktuelt for NDR å være med eller ikke. Det var mer for å kutte en formålsløs

diskusjon mellom medlemmene i organisasjonen om hvem som var eldst, mest verdig eller først ute med sin søknad til UNESCO. Man ville nok bli premiert om man heller viste til godt samarbeid og utveksling av erfaringer på tvers av landegrenser. Vi reiste fra møtet med en enighet om at de aktuelle bygghyttene skulle jobbe sammen. (Fig. 2)

Året etter samlet man seg i Erfurt. Der ble NDR også invitert til å delta i den videre diskusjonen, og samtidig til å være med i søknaden til UNESCO. I mitt stille sinn hadde jeg tenkt at NDR, med sine da knapt 150 år, var en såpass ung bygghytte at våre tradisjoner og organisering ikke kunne tåle sammenlikning med de andre søkerne. Det viste seg derimot at det fantes yngre bygghytter enn oss i gruppen. Til sammen 18 bygghytter ble enige om å samle inn materiale til søknaden. Det var flest tyske, slik at mye av materialet og de historiske undersøkelsene ble gjennomført i Tyskland med støtte fra universitetsprofessorer og forskningsinstitusjoner der. De laget utredninger om tradisjoner og historie, som dannet det faglige grunnlaget for søknaden. UNESCO krever grundig dokumentasjon og argumentasjon. For alle bygghyttene gjaldt det å finne fram sin egen historie og hvordan tradisjonene er skapt og holdes i hevd. Dette arbeidet var for NDRs del i stor grad et spørsmål om å oversette allerede beskrivende tekster fra hvert av verkstedene og informasjon fra forberedelsene til vårt 150-årsjubileum.

For oss i daværende restaureringsavdeling var det også viktig å legge vekt på viktigheten av å samarbeide på tvers mellom håndverksfag, håndverkere og planleggere (ingeniører og arkitekter med mer) både i overvåking, utredning, planlegging og utføring. Forståelse av metodisk og systematisk restaurering endrer karakter over tid, og restaureringen av korets sørvegg og Kongeinngangen hadde for eksempel gitt oss innblikk i utfordringer med forståelse av gamle murerteknikker og mørtelbruk. Vi høstet også erfaring med nyere tekniske «vidunderløsninger» som har vist seg å ikke være så vidunderlige likevel. Tradisjonelle håndverksutførelser som har stått seg over tid, vant i denne konkurransen, og en viktig lærdom var en dypere erkjennelse av at denne kunn-

skapen må overføres fra hånd til hånd og ikke alene gjennom lærebøker.

Kulturminnevern og organisering av restaureringsarbeider er forskjellig fra land til land. Vi samarbeider med dem vi klarer å kommunisere med, og i NDR har vi tradisjonelt sett til England og de britiske øyer for å hente kunnskap om sammenlignbare forhold ved middelalderkatedralene der. Dette er ikke helt uten grunn, eller bare på grunn av språket, siden vi har mange felles uttrykk med engelske kirker og katedraler i vårt opprinnelige byggverk. Vi har f.eks. gode kontakter ved steinhuggerverkstedene i York, Lincoln og Canterbury og i britiske Building Limes Forum. Samtidig har vi medlemskap i Cathedral Architects Association som også har kontakt med Europäische Vereinigung der Dombaumeister und Hüttenmeister / Dombaumeister E.V. Storbritannia har ikke signert eller ratifisert UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven, og de britiske bygghyttene kan dermed ikke skrives inn på listen før landet ratifiserer denne. Bygghyttene finnes imidlertid.

Hva er en bygghytte?

Fig. 2: Europasteinen: En fial satt sammen av 18 deler, én del hugget ved hver av de 18 bygghyttene i steintyper brukt ved de respektive katedralene.

I Norge kjenner vi til begrepene «gilde» og «laug». Dette er organisasjoner som man har hatt, og har, i mange europeiske land og kan på noe vis forstås som lag og foreninger i moderne språkform. Begrepet «hytte» som for eksempel i glasshytte, smeltehytte og bygghytte, er tilsvarende et verksted eller produksjonslokale. Gilder og laug er, eller var, organisasjoner for å fremme et fellesskaps interesser,

The Europa Stone: A pinnacle assembled from parts carved at each of the 18 restoration workshops in the stone types used at the respective cathedrals.

og mange håndverksfag og andre yrker har hatt en slik overbygning med røtter fra middelalderen. Dette gjelder også «hyttene» som beskrivelsen av bygget eller stedet der den enkelte produksjon fant sted.

I Norge kjenner vi helst til fenomenene beskrevet fra høy- eller senmiddelalder. Produksjonen i vår

sammenheng, kirkebygget, var ikke knyttet til det enkelte håndverk, men til produksjonen av byggverket. Det innebærer dermed både den fysiske produksjonen av byggverket, planleggingen og ledelsen av arbeidet. En «bygghytte» er dermed både stedet og organisasjonen for byggingen av katedralen. I dag er katedralbygghyttene bygningsrestaureringshytter.

I søknaden til UNESCO sammen med de andre europeiske katedralbygghyttene, finner vi også beskrivelser av hvordan spesialisering og organisering av håndverkere og byggmestere utviklet seg på kontinentet gjennom det vi kjenner som gilder, laugsvesen og vandregeseller, companions (fr) eller journymen (en) Man kjenner også til tilsvarende i England hvor man var organisert i «guilds». Et gilde i Norsk sammenheng var en forening for samling, drøfting og rådslaging blant likeverdige (byens viktigste) som i en viss grad beskyttet felles interesser. I Norge har vi dessverre ikke mye skriftlig dokumentasjon om dette, og spesielt ikke fra Nidaros. I Bergen utviklet det seg på 1200-tallet et laugsvesen med tydelig inspirasjon fra Tyskland og senere hanseatene, slik at våre skriftlige kilder om dette i stor grad finnes derifra. Vi vet ikke hvordan arbeidet og fagene ble organisert da man begynte å bygge Nidarosdomen på seint 1000-/ tidlig 1100-tall.

Derimot vet vi at kaupangen og byen hadde svært stor tetthet av kirkebygg både i tre og stein, og at det etter hvert kom flere klostre rundt byen. Samtidig har vi byggingen av Erkebispegården rett ved siden av katedralen, og ikke minst erkebiskop Olav Engelbrektssons raske oppføring av slottet og festningen på Steinviksholm tidlig på 1500-tallet. Dette kan tyde på at det må ha vært et solid miljø for utvikling og utveksling av erfaringer og kunnskap fra én byggeplass til en annen gjennom denne 400-årige perioden.

Etter reformasjonen ble økonomien og maktsenteret i Nidaros stadig mer svekket, og behovet for den fremragende byggekunnskapen, som vi nå kan anta var samlet i ei bygghytte, forsvant. Store deler av Nidaros domkirke falt i ruin og koret ble holdt som menighetskirke.

Da restaureringsarbeidene startet opp i 1869 hadde tradisjonene blitt brutt, og spesialkunnskapen manglet. I dag består derfor vår levende tradisjon «bare» av drøyt 150 år med restaurerings- og rekonstruksjonsarbeider på middelalderkatedralen.

Organiseringen av arbeidet med steinhuggere, murere, snekkere, smeder, gipsmakere og blyglass ble etablert i nært samarbeid med arkitekter og ingeniører for at de sammen kunne følge opp med dokumentasjon og registreringer. Sammen la de puslespillet og kompletterte etter beste evne den middelalderske katedralen. Slik har det fortsatt fram til i dag.

Som en stor arbeidsplass og med et slikt objekt som Nidaros domkirke har det vært naturlig for NDR å søke til andre katedraler og storkirkers restaureringer. Vi arbeider med å finne tilbake til kunnskap som ligger lagret i de historiske restene av bygningsmassen og i det gamle håndverket, både gjennom beskrivelser og gjennom praksis. Vi søker svar hos kolleger i andre land der tradisjoner kan ha vært holdt lengre i hevd og kanskje uten brudd. Vi søker også kunnskap andre steder, der man i større grad har klart å bevare samtidige kilder om hvordan man har gått fram. Likevel må vi gå vår egen vei gjennom undersøkelser og forskning. Det viser seg at vi har våre helt egne problemer å stri med, da både stein og klima er forskjellig fra det vi finner i andre land. Likevel er det et stort tankekors at man bygget et så svært og monumentalt bygg i stein på et sted så langt av gårde som i «verdens nordre hjørne».

Det viktige med bygghyttene i dag er ikke håndverket eller planleggerne alene, men det er samarbeidet på tvers av fag, håndverk og akademisk kunnskap for planlegging, utredning og forskning. Det er koordineringen av arbeidet som gjøres i dag og i fremtiden. I dag mener vi at dette er den bærekraftige måten å restaurere på.

Hva innebærer den nyervervede UNESCOstatusen?

For Bygghytta ved NDR vil UNESCO-statusen først og fremst være en anerkjennelse av arbeidet som er gjort og gjøres, og for måten arbeidet er organisert

Fig. 3: UNESCO-sertifikatet for listeført immateriell kulturarv som ble tildelt hver av bygghyttene. The UNESCO certificate for the safeguarding of intangible cultural heritage awarded to each of the restoration workshops.

på. Den er også en bekreftelse på at det er viktig og nødvendig å verne om de små og spesielle håndverksfagene, og å ha en bevisst og våken holdning til hvilken kunnskap som forsvinner ut av de større fagene.

I dag merker vi f.eks. at både snekker-, murer- og steinfaget holder på å miste kontakten med sin opprinnelse til fordel for de mer industrialiserte delene i opplæringen. Man kan også se på innskrivningen som en anerkjennelse av at vår praksis fører fram og er en holdbar metode også for framtiden. For å beholde statusen må vi sørge for å bevare og utvikle tradisjonen som er etablert. (Fig. 3)

Etter at Bygghytta fikk sin UNESCO-status, ble vi kontaktet av representantene for de tre andre norske tradisjonene som nå også står på liste for immateriell kulturarv; Oselvarverkstaden, Nordisk klinkbåtbyggertradisjon og Setesdalstradisjonen. Vi har etablert et eget nettverk for å utveksle erfaringer med våre respektive innskrivninger. Sammen kan

vi fremme krav, ønsker og behov ovenfor myndighetene. Vi håper at de vil fremme vårt ønske om å kunne bruke UNESCOs logo for immateriell kulturarv, slik at vi lettere kan synliggjøre den anerkjennelsen vi har fått. (Fig. 4)

Fig. 4: UNESCOs logo for immateriell kulturarv. UNESCO’s logo for intangible cultural heritage.

Rasmus Skrydstrup og Hans-Morten Løvrød

Nye pilegrimsbuer

New Pilgrim’s Cabins

I desember 2018 fikk Nasjonalt pilegrimssenter (NPS) den fantastiske beskjeden fra Sparebankstiftelsen DNB om at søknaden om midler til utvikling av innovative og miljøvennlige servicestasjoner langs Gudbrandsdalsleden var innvilget med 6 mill. kroner. Ideen var å aktivere arkitekt-studenter til å finne gode løsninger for å kunne tilby toalettfasiliteter, tilgang på rent vann samt ladestrøm til telefoner og nettbrett til de som går pilegrimsleden i grisgrendte strøk. Disse servicestasjonene, som etter hvert har fått navnet «Pilegrimsbuer», skulle ha et moderne uttrykk med innslag av tradisjonsbygg. Videre ble det lagt opp til at deler av oppføringen skulle gjøres som praktiske kurs i tradisjonshåndverk.

Sammen med fagdirektør for kulturminneforvaltningen, Marie Louise Anker, og Bygghytta er konseptet utviklet og realisert med to fysiske bygg. Den første bua ligger i Stange og den andre i Øyer. Sparebankstiftelsen DNB ønsker å bidra til at flere buer kan settes opp, og har bevilget ytterligere 11 mill. til fase 2 i prosjektet. Vi forventer at vi de neste tre årene kan sette opp 8-10 nye pilegrimsbuer langs ledene inn mot Trondheim.

Studentkonkurranse om serviceboder langs

Gudbrandsdalsruten

I 2019 ble det utlyst en konkurranse for studenter ved arkitektutdanningene i Norge. Konkurransebeskrivelsen ble utformet av prosjektlederen ved NPS, Lisa Selfjord Johansen, og programmet for utformingen var enkelt; det var krav om to toalettrom, lade-plass for telefoner og nettbrett, drikkevannuttak samt lager for brukerutstyr til toaletter og håndvask. Servicebodene skulle ikke brukes til overnatting, men gi mulighet for hvile og refleksjon. Videre skulle det brukes naturlige, kortreiste materialer og avgi et minst mulig CO2 avtrykk. Toalett-

løsningen skulle være naturlig med minst mulig stedlig avfallsproduksjon.

Det kom inn 12 utkast til juryering, og spennet i forslagene var stort. Juryen klarte ikke å enes om en vinner, men lot tre dele premiesummen. Man ble enige om at man kunne trekke de beste kvalitetene ut fra alle de tre forslagene, og tegnet ut et forslag som tok opp i seg kvalitetene som juryen mente var viktige. Dette var bruk av natursteinsmur; gapahuk med mulighet for bålplass og utsikt; bygget skulle gli godt inn i naturen; det skulle ha kunstnerisk utforming (treskjæring eller annet) i tilknytning til kontemplasjon samt en moderne form (irregulært tak og volum). Materialet til taktekking skulle bestemme takvinkel og tålegrenser for snølast. Ved bruk av sedum på taket ville maks vinkel bli 23 grader, mens for torv ville det bli fra 25- 40 grader. I tillegg hadde man tanker om skifertak eller villheller.

Det ble så drøftet om natursteinsmur var lurt å bruke siden det antagelig ikke var håndverkere for dette langs ruta. Det var en forutsetning at buene skulle byggeadministreres lokalt. Det ble da pekt på at man kunne bruke buene som kursobjekt for mur, i første omgang for tørrmuring, og da med veiledning fra Bygghytta.

Bygningsmyndighetene i de kommunene der buene skulle settes opp har ulike regelverk for hva som kreves for en byggemelding, avhengig av arealplan, område bygget settes opp i og andre lokale bestemmelser. Det gjorde prosessen mer komplisert enn hva som var forutsetningen, til tross for at buene er små slik at forenklet behandling skulle være mulig.

Fra prosjektets evalueringsrapporter Beskrivelse av grunnprinsippet til fase 1. buene.

Bygningenes hovedgrunnplan er formet som en irregulær pentagon. Med dette menes en femkantet form hvor kanterne har forskjellige lengder.

Hovedkonstruksjonens yttervegger består av både stein og tre. De to fasadene av bygningen publikum først møter er tørrmurte steinvegger mens de resterende tre veggene er oppført i tre. Publikum entrer bygningen gjennom en døråpning i den ene av steinveggene, mens servicepersonell benytter en døråpning på bygningens bakside for ankomst til et teknisk rom. Den sistnevnte døråpning er plassert i en av treveggene. (Fig. 1)

Naturlig lysinnfall kommer gjennom tre vindusåpninger; en større i steinveggen mot sør og to mindre i treveggen mot nord.

Hovedkonstruksjonens tak er formet som et telttak. Det betyr at fem trekantede takflater møtes i en spiss, som på et telt. Takets spiss er desentrert i forhold til bygningens grunnplan. Takets utvendige takflate er belagt med torv. Bygningen er forlenget mot vest i form av en gapahuk/shelter som er oppført i tre og forsynt med et pulttak.

Hvis man ser bort fra grunnprinsippet på de to bodene er det forskjeller på dem. Dette gjelder både innretning og materialvalg. Dette kommer vi tilbake til i den følgende beskrivelse av bygningene.

Fig. 1: Grunnplan for bua i Stange. Irregulær pentagon er markert med rødt. Ground plan for the cabin in Stange. Irregular pentagon is marked in red.

Etter at bodene var ferdig bygget, ble Bygghytta forespurt om å befare dem for så å vurdere styrker og svakheter.

Befaring i Stange, 1. mars 2023 Førstehåndsinntrykket er positivt. Bygningens plassering på en liten høyderygg mellom høye bartrær og dens rustikke fasade gir et innbydende uttrykk. De tørrmurte veggene av stein fra Rudshøgda pukkverk er pent utført. Resten av det det ytre er utført i nytt tremateriale som hovedsakelig er overflatebehandlet med jernvitrol.

Pilegrimsbua i Stange. The pilgrim’s cabin in Stange.

Det er på befaringen ikke mulig å inspisere takflatene på grunn av store mengder snø. Det samme gjelder den nedre del av ytterveggene, så hvordan fundamentering og veggenes avslutning mot bakkenivå er utført kan vi ikke bedømme. Selve takfoten var derimot synlig, og utførelsen er dessverre ikke tilfredsstillende. Montasje og tilpasning av taktro bør ikke utføres slik på et nytt bygg.

Vinduer og dører i bygningen er nyanskaffelser, og arbeidet med å tilpasse omramningene mot den rustikke stenmuren er godt utført. Ute som inne. (Fig. 3)

Innvendig er de tørrmurte veggene også pent utført, og er med på å løfte inntrykket av interiøret. De resterende overflatene er kledd med transparent overflatebehandlet panel. Dette gjelder også himlingen som fint følger takets utvendige form. Det kan virke som om det som illuderer gradsperre er ettermontert. Disse har da heller ikke samme dimensjon som de sperrene man ser under takuthenget, så hvordan takkonstruksjonen egentlig er utført vet vi ikke. Innretningen av den innvendige grunnflaten består, utover teknisk rom (1.5 m2), av en entré (ca. 5.5 m2), et handikaptoalett (5.5 m2) og et mindre toalett (3 m2). Innretningen er utført slik at den store vindusåpningen mot sør er på handikaptoalettet.

Dette kan få entreen til at virke litt mørk. Toalettene er utstyrt med forbrenningstoaletter. I tillegg har handikaptoalettet et urinal. Ingen av dem har håndvask. Denne er felles og plassert i entreen og er av typen der vannet pumpes frem via en fotpedal.

Generelt er bygningen fin og innbydende, men det er tydelig at det har vært utfordringer i forhold til oppførelsen.

Befaring i Øyer, 2. mars 2023

Førstehåndsinntrykket er positivt. Bygningens plassering på en liten høyderygg og dens rustikke fasade gir et innbydende uttrykk. Det er litt vanskelig å se bygningens spesielle form fra veien på grunn nivåforskjellen opp til bygningen.

Pilegrimsbua i Øyer. Pilgrim’s cabin in Øyer.

De tørrmurte veggene av skifer fra Fåvang, er forholdsvis pent utført under et tørrmuringskurs. Bygningen står på en sokkel av skiferstein, som danner en god avstand fra bakkenivå til trekonstruksjon. De resterende utvendige veggene er kledd med gjenbruksmaterialer som ikke er overflatebehandlet. Dette gir også disse veggene et rustikt preg.

Vinduene i bygningen er også gjenbruk. Disse burde kanskje ha vært restaurert før innsetning. Bygningens to dører er nyprodusert av Nidaros Domkirkes

Fig. 3: Omramming til vindu mot den rustikke stenmuren. Window framing against the rustic stone wall.

Restaureringsarbeider, og er av ubehandlet furu. De vil med tiden oppnå samme farge som den gjenbrukte ytre kledning.

Vi ser at dert har vært utfordringer med takuthenget. Blant annet er takfoten mot sør absolutt ikke i vater. Interiøret er stort sett av nye materialer med enkelte elementer av gjenbruk, som toalettdører og noe brystningspanel. Tilpasning mellom sten og tre er utmerket utført, mens overgang mellom vegg og tak har litt utfordringer. (Fig. 5)

Det innvendige taket er en åpen konstruksjon. Det vil si at man ser taktro og sperre, noe som gir et ærlig og fint uttrykk. (Fig. 6) Dette understrekes av at toalettenes vegger går helt til tak. I tillegg er det et stort vindu mot sør i entreen (ca. 8 m2). Samlet gir dette et luftig og lett uttrykk. Begge toaletter på hver 2.5 m2 har forbrenningstoaletter. Det er på nåværende tidspunkt ingen håndvask i bygningen.

Generelt er bygningen fin og innbydende, men det er tydelig at det har vært utfordringer i forhold til oppførelsen.

Konklusjon etter befaringene

Det er ikke tvil om at det har vært håndverksmessige

utfordringer under byggeprosessen, og det vises dessverre på enkelte elementer av resultatet. Takkonstruksjonen er en faktor som spiller inn på dette, men det er også elementer som nok burde være løst av en håndverker.

Etter en gjennomgang av tegningsgrunnlaget ble det tydelig at takkonstruksjonen var problematisk med tanke på utførelse. Det ikke sikkert et at de utførende håndverkere har oppdaget dette innen byggestart, noe som kan ha vært årsaken til at kvaliteten på utførelsen ikke er helt bra.

Ut fra våre undersøkelser mener vi å se at en forenkling av konstruksjonen ville være positivt.

Disse forenklinger vil ikke gå ut over bodenes visuelle uttrykk, men vil gjøre produksjonen enklere og dermed mindre ressurskrevende.

Veien videre

Etter erfaringene med å produsere to buer har man nå besluttet å lage et felles rammeverk for byggesett. Den moderne formen er justert til enklere geometri, og takkonstruksjonene er prefabrikkerte. Dette vil forenkle produksjonen og montasjen ute på byggeplass, noe som igjen vil gi flere buer for pengene.

Fig. 5: Tilpasning mellom tre og stein. Adaptation between wood and stone.

Fig. 6: Åpen takkonstruksjon. Open roof construction.

Elisabeth Voss Sinnerud

Restaurering av et knust glassmaleri i Aurskog kirke

Restoration of a Broken Window from Aurskog Church

1: Deler av det skadde glassmaleriet hang igjen i vindusåpningen.

Parts of the damaged stained-glass window still remained in the window opening.

Innledning

Ett av de fire glassmaleriene i Aurskog kirkes kor ble 17. august 2018 truffet av et stort bjørketre som falt i en kraftig storm. Kort tid etter ble NDR kontaktet av kirkeverge Jan Boutera, med forespørsel om

2: Restene av glassmaleriet i vindusåpningen. The remains of the stained-glass window in the window opening.

3: Restene av det nederste feltet av glassmaleriet. The remains of the lower panel of the stained-glass window.

glassverkstedet kunne foreta en befaring på stedet. Jeg gjennomførte den første befaringen sammen med kirkevergen og kirketjener Roy Holmedal.

Glassmaleriet var et sørgelig syn. (Fig. 2 & 3) Store deler hadde knust og falt ut, og deler av det som

Fig.

Fig.

Fig.

hang igjen i vinduet hadde også store skader. Glassmaleriet hadde raskt blitt dekket til med treplater fra utsiden og mørke pleksiglassplater på innsiden. Folk knyttet til kirken hadde samvittighetsfullt samlet sammen alt som hadde falt ned av glass og bly og lagt det i kasser. (Fig. 4) Dette arbeidet må ha vært tidkrevende, og det var utført med den største omsorg for det flotte glassmaleriet.

Fig. 4: En av totalt åtte plastkasser med lag på lag med glass og blybiter som var blitt samlet opp. One of eight plastic crates where pieces of glass and lead had been collected.

En første rapport ble skrevet basert på denne befaringen, med en vurdering om at 50 % av glassmaleriet måtte repareres/erstattes. Overslaget viste seg å ikke være helt feil, men heldigvis kunne mer repareres enn hva førsteinntrykket tilsa, slik at mindre måtte erstattes.

Om glassmaleriet

Fig. 5: Det skadde glassmaleriet var til høyre for alteret, og inngår i en serie på totalt fire glassmalerier i koret. The damaged stained-glass window was situated on the right-hand side of the alter and is part of a series of four stained-glass windows in the choir of Aurskog church.

Glassmaleriet som ble ødelagt var plassert til høyre for alteret, sett innenfra. (Fig. 5) Det er en del av en serie på fire i kirkens kor, og alle er tegnet av

kunstneren Henrik Backer og utført av Finn Hansens Kunstglasmesteri i 1919. (Fig. 6 & 7) Glassmaleriet måler ca. 121 cm x 440 cm (BxH), og er delt inn i fire felt.

Fig. 6: Inskripsjon på glassmaleriet med navnet på kunstneren, og årstallet: ‘Henrik Backer, 1919’.

Inscription on the stained-glass window, with the name of the artist, and the year: “Henrik Backer, 1919”.

7: Inskripsjon på ett av de andre glassmaleriene i koret: ‘Utført paa Finn Hansens Kunstglasmesteri.’

Inscription from one of the other stained-glass windows in the choir, stating that the windows were produced by ‘Finn Hansen Kunstglasmesteri’.

Uten sikre kilder for dette, men basert på vanlig praksis, kan man anta at Henrik Backer tegnet motivet i nedskalert størrelse, inkludert både farger og detaljer, som så ble godkjent av oppdragsgiver og kirkens representanter. I et samarbeid mellom kunstneren og håndverkere hos Finn Hansen AS ble det så laget arbeidstegninger. Arbeidstegningene i 1:1 brukte håndverkerne som mal for tilskjæringen av glass, for malingen av glassbitene og for hvor blylinjene skulle gå. Hvor detaljert designet fra Henrik Backers hånd har vært, vites ikke. Det har dessverre ikke vært mulig å finne hverken det originale designet eller arbeidstegningene. Det som derimot finnes, hos Teknisk Museum i Oslo, er arbeidstegningen og et glassmaleri som Henrik Backer tegnet for Norsk Remfabrik A/S i 1916. (Fig. 8 & 9) Her kan man sammenligne arbeidstegningen og det ferdige glassmaleriet og se for seg at situasjonen trolig var tilsvarende for glassmaleriene i Aurskog kirke.

Motivet på det skadde glassmaleriet er Kristi himmelfart. 1 På en skyformasjon over en gruppe mennesker, sees Jesus med himmelvendt blikk og armene strukket oppover. Over Jesus sees en hvit due, et symbol som ofte ble brukt for å vise den

1 Kilde: Norges kirker

Fig.

hellige ånd. På det øverste feltet sees en inskripsjon som lyder: «I skulde anamme2 den hellige aand». På det nederste feltet lyder inskripsjonen: «Da stode to mænd hos dem i hvide klæder» og «Hvilke sagde denne iesvs som er optagen fra eder til himmelen skal komme igien paa samme maade.» 3 På det andre feltet nedenfra er det malt inn «Henrik Backer 1919» i nedre høyre hjørne.

De fire glassmaleriene er skjenket av Hans Killingmoe fra gården Nordre Stubjahr. Dette kommer tydelig frem på dedikasjonen som er malt på en glassbit i nedre høyre hjørne. (Fig. 10)

Inscription telling who donated

Fig. 8: Henrik Backer; tegning av glassmaleri for Den norske Remfabrik A/S, 1916.

Foto: Norsk Teknisk Museum

Henrik Backer; drawing of a stained-glass window for ‘Den norske Remfabrik A/S’, 1916.

Fig. 9: Henrik Backer; glassmaleri for Den norske Remfabrik A/S, 1916.

Foto: Norsk Teknisk Museum

Henrik Backer; stained-glass window made for ‘Den norske Remfabrik A/S’, 1916.

Glassmaleriet er delt inn i fire felt, med losholter (tverrposter) i jern mellom hvert felt. Det er montert to stormstag 4 på hvert felt, i tillegg til at det er montert beskyttelsesglass i egen ramme på utsiden.

Glassmaleriet er utført på tradisjonell måte, med tilskårne glassbiter i forskjellige farger som er blitt bemalt med glassmaling. Malingen har deretter blitt brent i en glassbrennerovn slik at den blir permanent fiksert på glasset før glassbitene blir montert i blyprofiler. Etter sammenføyning av alle glassbitene med blyprofiler er alle skjøtepunktene mellom blyprofilene blitt loddet. Til slutt er det blitt påført kitt mellom blyprofilene og glasset for å gjøre glassmaleriet både vanntett og mer stødig.

Hvordan restaurere et knust glassmaleri?

En andre befaring ble foretatt av avdelingsdirektør for Bygghytta, Rune Langås, og meg, der både representanter fra Aurskog kirke og forsikringsselskapet var til stede. Ved denne anledningen fikk vi mulighet til å ta ned pleksiglassplatene som var montert foran det knuste vinduet, noe som ga flere opplysninger om hvordan glassmaleriet var montert, tilstanden på det som hang igjen i vindusåpningen etc.

2 anamme/annamme: ta imot (og ikke avvise); motta. (Det norske akademis ordbok)

3 Fra Apostlenes gjerninger, Bibelen.

4 Stormstag, eller vindstag/vindjern, er stenger i metall eller tre, som er festet til glassmaleriet horisontalt eller vertikalt. I ytterkant er stengene festet i rammen eller veggen. De fungerer som en avstiving av glassmalerifeltet og en ekstra støtte ved kraftig vind etc.

Fig. 10: Inskripsjon som forteller hvem som har betalt for glassmaleriene; Hans Killingmoe, fra gården Nordre Stubjahr.

the stained glass; Hans Killingmoe, from the farm Nordre Stubjahr.

En videre strategi for arbeidet ble lagt, der det blant annet ble bestemt at det skulle gjøres et kartleggingsprosjekt i oppstarten, slik at forsikringsselskapet fikk en mer presis kostnadsramme å forholde seg til.

Et viktig element i ethvert prosjekt, er å få avklart hva som forventes av sluttproduktet. Når det gjelder et prosjekt som dette, er det flere interessenter, deriblant Aurskog kirkes menighet og ansatte, Riksantikvaren og forsikringsselskapet. Riksantikvaren veileder i denne typen prosjekter for å sikre at gjennomføringen følger restaureringsetiske standarder, mens det ble gitt uttrykk for at menigheten ønsket å få tilbake glassmaleriet i så tilnærmet lik original tilstand som mulig. Forsikringsselskapet hadde en meget sympatisk holdning, der de utviste full forståelse for at dette ville bli et tidkrevende og kostbart oppdrag, samtidig som de selvfølgelig var opptatt av kostnadsrammene.

Bygghytta leverte to tilstandsrapporter med forslag til tiltak som ble oversendt kirkevergen, Riksantikvaren og forsikringsselskapet. Premissene for arbeidet ifølge våre rapporter var:

• Arbeidstegninger må utarbeides basert på glassbitene, samt fotografier av glassmaleriet før skadene oppsto.

• Glassbitene må gjennomgås, slik at man både finner deres plassering innad i glassmaleriet samt får en fullstendig oversikt over hva som lar seg reparere og hva som ikke har blitt skadet.

• De glassbitene som har fått så store skader at de ikke kan repareres på en tilfredsstillende måte må, så langt det lar seg gjøre, sammenstilles slik at man får informasjon om fargene og fasongen til glassbitene, motivene og måten de er blitt malt på.

• Arbeidet med rekonstruksjon av de nye glassbitene vil utføres med tradisjonelle håndverksteknikker, og man må lage malingsprøver for å finne frem til rett type maling og påføringsteknikker samt riktig brennertemperatur.

• Der det er besluttet å male nye biter glass velger man ut, eller skaffer til veie, håndblåst glass med den riktige farge, tykkelse og tekstur.

• Monteringen i blyprofiler tilsvarende de opprinnelige vil kunne utføres når man har oppnådd det

Fig. 11: Geir Lyshaug i gang med å demontere en av losholtene i jern som i utgangspunktet hadde bidratt til å holde glassmalerifeltene på plass i vindusåpningen. Treet hadde forårsaket en kraftig deformasjon av det solide jernet.

Geir Lyshaug dismantling one of the lug bars from the stainedglass window. The falling tree had caused severe deformation to the solid iron bars.

ønskede resultatet med samtlige av glassbitene.

• Alle funn som gjøres underveis og avgjørelsene som blir tatt gjennom hele prosessen skal dokumenteres.

Bygghytta tar saken

Etter en saksgang, der blant annet Riksantikvaren ga sine anbefalinger, ble glassverkstedet forespurt om å påta seg den praktiske gjennomføringen av restaureringen av glassmaleriet. Derfor ble en tredje tur til Aurskog kirke, denne gangen sammen med restaureringstekniker Geir Lyshaug, for å hente glassmaleriet. Dette inkluderte åtte plastkasser med glass og bly som sekretæren ved menighetskontoret og kirketjeneren mfl. hadde plukket opp fra gulvet. I tillegg skulle de delene av glassmaleriet som fremdeles hang i vindusåpningen demonteres.

I utgangspunktet er alltid det å ta ut et glassmaleri fra en vindusåpning en operasjon som må gjøres med nennsom hånd. Når et glassmaleri ikke lenger har sin strukturelle bæring intakt, må man være ekstra forsiktig. (Fig. 11)

Heldigvis gikk det fint, tross litt svette håndflater og panner, og de siste delene av glassmaleriet kunne legges forsiktig ned i spesialbygde kasser. Enda godt

var det, dette glassmaleriet hadde allerede vært igjennom nok strabaser.

Glassmaleriet, i alle sine forskjellige bestanddeler, ble så fraktet opp til Trondheim. Man kjører litt ekstra forsiktig når man frakter glassmalerier, selv om de er godt polstret i sine kasser.

Fig. 12: Arkivskuff med innholdet fra en av de åtte plastkassene med glass- og blybiter.

An archive drawer displaying the content from one of the eight plastic crates of glass and lead.

Det store puslespillet

Tilbake på glassverkstedet begynte et arbeid som var meget tidkrevende. (Fig. 12) Alle glassbitene ble sortert etter farge, og puslet sammen igjen så godt det lot seg gjøre, til «hele» deler. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor dette er en helt nødvendig del av prosessen; kunne vi ikke bare ha gjenskapt glassmaleriet etter fotografier?

Det er en del verkstedomvisninger i Bygghytta, og i perioden jeg jobbet med dette prosjektet var dette et av de to mest hyppig stilte spørsmålene jeg fikk. (Det andre var: «Du må være veldig glad i puslespill?»)

Kirkevergen hadde klart å fremskaffe foto av glassmaleriet før skaden oppsto, noe som var til stor hjelp, særlig når det gjaldt å finne frem til den originale plasseringen av glassbitene. (Fig. 13) Dessverre er ikke kvaliteten på slike fotografier god nok til å se alle detaljer, i tillegg til at glassmalerier er notorisk vanskelige å fotografere. En av

Fig. 13: Foto av glassmaleriet før skaden, fotografert av Jan-Ivar Jenssen.

Photo of the stained-glass window, prior to the damage.

Fig. 14: Utsnitt av foto tatt før skaden, der både farger og malte detaljer er utydelige. Detail from the photo taken before the damage occurred, illustrating how washed out the colours and the details are.

Fig. 15: Utsnitt av foto tatt etter restaurering, til sammenligning. Detaljene og fargene er mer tydelige, men fargegjengivelsen er også her forskjellig fra hvordan øyet oppfatter fargene i virkeligheten.

As a comparison; detail of a photo taken after the restoration. This photo has more detail and denser colours, but how the colours are comprehended in real life will also differ from this photo.

de virkelige vanskelige momentene, er fargene, som oppfattes forskjellig under ulike lysforhold, i tillegg til at fargegjengivelsen i et foto aldri blir helt lik det den er i virkeligheten. (Fig. 14 og 15)

Så tilbake til sammenpuslingen. Arbeidet er viktig av flere grunner. Én er for å få frem de opprinnelige fasongene til glassbitene, slik at alle bitene kan legges sammen og danne en helhet. I tillegg er det viktig for å kunne reparere de bitene som faktisk lar seg reparere. Med en haug glassdeler har man ikke oversikt over hva som kan repareres og hva som må erstattes. (Fig. 16) Sammenpusling er dessuten en forutsetning for å ha noe å kopiere. Når en glassbit var for skadd til å kunne gjenbrukes skulle det lages en kopi. For å lage en troverdig kopi av en glassbit må man vite farge på glasset, formen på glassbiten,

Fig. 16: Ett utvalg av glassbiter under prosessen med å pusle dem sammen til sine opprinnelige deler.

A selection of shards of glass, during the process of piecing them back together.

teksturen på glassoverflaten, fargen på glassmalingen og hvordan glassbiten er malt. (Fig. 17)

Når muligheten for å få se de originale bitene forelå, var sammenpuslingen helt avgjørende for å få et resultat som er akseptabelt, både estetisk og etisk.

Gangen i restaureringsarbeidet

Etter at alle glassbitene var puslet sammen så godt det lot seg gjøre, begynte arbeidet med å finne ut hvor alle glassbitene hadde hørt hjemme. Her var fotografiene av glassmaleriet særlig viktig, i tillegg til at det også var deler av glassmaleriet som var intakt. De fremdeles intakte delene var også viktige for å kunne avgjøre hvilken dimensjon på blyprofilet som var brukt hvor. Det var heldigvis begrenset til 3 ulike dimensjoner.

Når det var fastslått hvor de ulike bitene hørte hjemme, ble det laget arbeidstegninger av hvert felt. (Fig. 18) Plasseringen av glassbitene angir også posisjoneringer av blyprofilene mellom disse. På hver felttegning ble alle skadene på glassbitene markert. Dette ble videre brukt i rapporten som konkluderte kartleggingsfasen av prosjektet. Som en del av kartleggingen ble det også lett etter en del glass, malt en del prøver og reparert andre glass-

Fig. 17: En rund glassbit fra det nederste feltet, som ble puslet sammen igjen av 57 glassdeler, for å få et godt utgangspunkt for å kunne male en kopi.

A round piece of glass from the lower panel, pieced together from 57 shards of glass, to get a reference to make a copy.

Fig. 18: Utsnitt fra arbeidstegning med omrisset av alle glassbitene plassert der de hører hjemme. De røde strekene markerer alle glassbruddene, og de røde feltene markerer der glassdeler mangler helt.

Detail of one of the drawings where the outline of all the pieces of glass are laid together, in their original position. The red lines mark the glass breaks, and the red areas mark missing glass.

biter. Dette for å kunne gi et mer presist tidsestimat. Kartleggingsfasen bidro også til å konkretisere en del problemstillinger som hvor grensen skulle gå mellom hvor skadet en glassbit skulle være før vi erstattet den kontra å reparere den. Diskusjonen ble tatt med Riksantikvaren som ga oss en del generelle føringer å forholde oss til.

Å kopiere en bemalt glassbit

I dette prosjektet ble glassmalingen en meget stor oppgave. For hver enkelt av glassbitene eller deler av glassbitene som skulle erstattes med nye kopier, tok jeg utgangspunkt i den sammenpuslede biten. Først måtte jeg finne glass i tilsvarende farge. (Fig. 19)

Tyskland, som fremstiller nydelig munnblåst glass på tradisjonelt vis.

Å male på glass er komplisert. Man må finne riktig farge på malingen, riktig brennetemperatur og påføre malingen på tilsvarende måte som på den originale biten. Selve glassmalingen er en blanding som hovedsakelig består av mineraloksider. Den som tradisjonelt benyttes er i variasjoner av sort, brun, rødlig og grønnlig (jordfarger). Ved å utføre malingstester kommer man frem til hvilken malingsblanding som ligner mest på den opprinnelige fargen. Malingen er helt eller delvis ugjennomskinnelig, avhengig av hvor tykt lag som påføres.

Fig. 19: Eksempel på glassbit som skulle erstattes med en ny kopi, og en rød glassbit i tilsvarende farge, skåret ut og klar for å males.

An example of a piece of glass that was going to be replaced, and a red piece of glass in a matching colour, cut to shape and ready for glass paint.

I glassverkstedet har vi en betydelig samling med glassplater i ulike farger, men hvor begrenset utvalget likevel er, ser man tydelig i møte med et prosjekt som dette. Glass finnes i et uendelig spekter av nyanser, og i dette glassmaleriet er det særlig en del brune nyanser som har skapt problemer. Vi har rundt 50 forskjellige glassplater som ligner, men ingen som er helt lik de 5-6 ulike bruntonene som er brukt i Aurskog kirkes glassmaleri.

I tillegg til å matche fargen på glasset, må fargen på glassmalingen stemme. Ofte ser en glassfarge ut til å være en bra match, helt til man får brent inn maling på glassbiten. Først da får man sammenstilt den originale og den nye glassbiten skikkelig, og trukket sikre konklusjoner. Og om man bommer, er det bare å begynne på nytt, med videre leting i glassreolene. Til slutt, etter mye prøving, feiling og småjusteringer, må man ofte gå for et kompromiss. Når det ikke er mulig å få tak i glass som er helt likt det originale, må man benytte den nyansen som ligger nærmest.

Der Bygghyttas lager ikke strakk til, kunne vi heldigvis henvende oss til våre gode kollegaer ved Glassmaker’n AS, som hjalp oss med et par farger. I tillegg bestilte vi flere glassplater fra Lamberts Glass i

Den benyttes for å stenge ute eller dempe lyset som skinner gjennom glassbiten. Ved å påføre maling på glassbiter kan man fremstille detaljer i et motiv og gi inntrykk av volum og skygge. (Fig. 20)

Glassmalingen er i utgangspunktet i pulverform, og blandes med et bindemiddel (gummi arabicum) og en væske (ofte vann, eddik 5% eller lavendelolje).

Den påføres med forskjellige typer pensler, og kan delvis fjernes igjen med tørre pensler, fingre eller annet før innbrenning. Den største utfordringen innenfor dette faget, er å prøve å kopiere en annen persons håndlag i en slik prosess. Ofte er arbeidet utført med den største selvsikkerhet og kunstferdighet, som kun kan opparbeides gjennom å ha utført lignende arbeid utallige ganger før. Som alle kunstnere, har også hver enkelt glassmaler sin egen stil, og gjerne også sine egne teknikker og verktøy. Ved å analysere oppbyggingen av malingslag, utseende på malingsoverflaten og merkene i malingen vil en kunne si en hel del om arbeidet som er blitt gjort. Likevel er det ingen enkel oppgave å skulle kopiere dette. (Fig. 21)

En ytterligere utfordring er at glass har en meget glatt overflate og at glassmaling blandet med vann

Fig. 20: Maling av glassbit til erme på Jesus sin kjortel. Glasset er festet til en stor glassplate (kalles atelierplate) som er plassert i vinduet, slik at man kan jobbe mot naturlig lys. De omkringliggende glassbitene er også festet på platen, som viktige referanser.

Painting a piece of glass for the sleeve of Jesus’ robe. The pieces of glass are stuck onto a large sheet of glass (called a glass easel) to be able to work against natural light. The surrounding original pieces of glass are also stuck on the glass, as an important reference.

eller eddik tørker fort. Glassmaling blandet med lavendelolje, tørker meget sakte, men gir også et annet uttrykk enn om man blander med vann eller eddik. En kan dermed ikke uten videre selv velge det som har lengst tørketid. Det er viktig å gjøre alt man kan for å oppnå et resultat som er mest mulig likt det originale.

Glassbitene som er malt legges i en brennerovn, der temperaturen fikserer glassmalingen til overflaten. De fleste nye glassbitene til Aurskog kirke ble brent på 625 grader.

Reparasjon av glassbiter

Glassbitene som kunne repareres ble i all hovedsak reparert med tynne kobberfoliebøter. Dette er en synlig og ærlig reparasjon, og den er i høyeste grad reversibel og skånsom. (Fig. 22)

21: Maling av blå glassbiter til himmelen, med de originale bitene som referanse på lysbordet.

Painting some blue pieces of glass for the sky, using the original pieces of glass as reference on the light table.

Kobberfolie er tynne stimler av kobber med lim på undersiden. Beskyttelsespapiret tas av limsiden, og denne legges mot en av bruddflatene på glasset. Kobberfolien skal overlappe bruddflaten på begge sider, slik at det overskytende kan bøyes rundt tverrsnittet og festes til glassets to flate sider. Videre gjøres det samme på den motstående bitens bruddflate. Kobberfolien bearbeides med enden av et skalpellhåndtak e.l., for å få kobberfolien til å ligge så tett inntil glasset som mulig. Når dette er gjort legges de to glassbitene sammen, og kobberfolien kan skjæres til med skalpell om det er ønskelig med en smalere bot. Kobberfolien påføres loddesyre/flussmiddel, som sikrer at loddetinnet fester seg til kobberet og flyter

Fig.

Fig. 22: Glassbiter reparert med kobberfoliebøter. Pieces of glass repaired with copper foil technique.

Fig. 23: Kobberfolie lagt på glassbit med to brudd. Det loddes deretter med loddetinn oppå kobberfolien, slik at delene holdes sammen.

Copper foil covering the broken edges of the glass. The copper foil would then be soldered to hold the parts together.

Fig. 24: Den samme glassbiten, der kobberfolien er blitt loddet sammen, og glassbiten er montert i blyinnfatning. Reparasjonen er synlig, men diskré. The same piece of glass, after soldering of the copper foil and back in situ in the stained-glass panel. The repair is visible, but discreet.

fint, og det brukes en loddebolt til å påføre loddetinn langs hele overflaten av kobberet, både på oversiden og undersiden av glasset. (Fig. 23 & 24)

Lim ble benyttet i særlige tilfeller, oftest på grunn av en kombinasjon av estetiske og strukturelle hensyn. Det ble kun brukt til å lime brudd der alle delene av glassbiten var forankret i blyprofilene, slik at om

Fig. 25: Blyinnfatning av glassbitene. Blyprofilene tilsvarer de originale.

Leading up. The lead cames are the same size and shape as the original lead cames were.

limet går i oppløsning i fremtiden vil det likevel ikke være fare for at glassdeler skal falle ut.

Når glasset fra et felt var ferdig restaurert, ble glassbitene satt sammen med blyprofiler. De nye blyprofilene har samme dimensjon og utførelse som de originale. (Fig. 25)

Fig. 26: Eksempel på kobberfoliebøter og blybøter. Kobberfoliebøter er brukt på den lyselilla glassbiten, og blybøter er brukt mellom den nye delen og de to originale delene av den røde glassbiten.

Example of repairs using copper foil technique and repair leads. Copper foil is used on the light purple piece, and lead repair are used between the new piece and the original pieces in the red border piece.

Der deler av en original glassbit ble satt sammen med en kopi av resten av glassbiten, ble det brukt bly av en smalere dimensjon enn det øvrige blyet. Dette ble gjort for å vise at det er snakk om en ny linje i glassmaleriet, på samme måte som at kobberfoliebøtene også er smalere enn de originale blylinjene. I

tillegg til at å markere forskjellen på «nye» og «gamle» linjer i motivet, er de smalere linjene også mer diskrete enn de øvrige, originale blylinjene, som stort sett er 8 mm brede. (Fig. 26)

Etter ferdigstillelse av blyinnfatningen ble alle skjø -

Fig. 27: Glassmaleriet under montering, de to nederste feltene er på plass. Reinstallation of the stained-glass windows, the two lower panels are back in.

tepunktene loddet sammen. Glassmalerifeltet ble så kittet, ved at grått linoljekitt ble dyttet under blyprofilene for å tette mellomrommet mellom bly og glass. Slik ble glassmaleriet som helhet både stødigere og vanntett.

Sannhetens øyeblikk

Fasiten ble til slutt at av de totalt 667 glassbitene som dette glassmaleriet originalt besto av, så ble 52 glassbiter erstattet i sin helhet med malte kopier. Videre ble deler av 65 glassbiter erstattet med malte kopier, og 189 øvrige glassbiter ble reparert. I areal ble ca. 20 % av glassmaleriet gjenskapt.

Etter ferdigstilt restaurering, som inkluderte en hel del rengjøring, pålodding av stormstag og ferdigstilling av dokumentasjon, gjensto det mest nervepirrende av prosessen. Glassmaleriet skulle monteres tilbake på plass, og resultatet presenteres for aurskogingene.

Monteringen ble utført av restaureringstekniker

Ståle Gjersvold og undertegnede.

Selv om jeg hadde sett de enkelte feltene ferdige foran ateliervinduet i verkstedet, kunne det ikke sammenlignes med å se de tilbake i sine rette omgivelser. Nervene var mildt sagt i helspenn, og i forkant av monteringen var sommerfuglene i magen erstattet med løpske elefanter. (Fig. 27) De løpske elefantene roet seg noe ned da glassmaleriet var montert på plass, men på grunn av at det skulle utføres malearbeid på rammeverket rundt vinduet ble ikke stillaset tatt ned mens vi var på stedet. Derfor ble jeg meget takknemlig da kantor Knut-Martin Katla og sogneprest Unni Sveistrup sendte meg fotografier av glassmaleriet etter at stillaset var tatt ned. (Fig. 28)

Tilbakemeldingene fra Aurskog-Høland kirkelige fellesråd har vært positive, og jeg håper at alle involverte er fornøyde med resultatet.

Fig. 28: Foto fra koret i Aurskog kirke, etter at glassmaleriet er tilbake på plass, nesten fire år etter at skaden oppsto.

Foto: Unni Sveistrup.

Photo of the choir of Aurskog church, with the restored stained-glass window back in situ, almost four years after the damage happened.

En selfie med glassmaleriet tilbake på plass hører med når man har «levd sammen» i nesten fire år.

A selfie with the stained glass back in situ is in order when you’ve been spending nearly four years “living together”.

Denne artikkelen kunne vært uendelig mye lengre, blant annet kunne den tatt for seg de forskjellige alternativene som ble vurdert underveis og ulike restaureringsetiske prinsipper. Det viktigste for meg er å få frem at hvert enkelt restaureringsprosjekt er unikt og fortjener en tilpasset tilnærming. Det finnes ikke noe sånt som en «one size fits all»-løsning når det gjelder hvordan et glassmaleri skal restaureres.

Så voldsomme og uforutsette skader som den på Aurskog kirke viser oss hvor viktig det er å ha gode fotografier av glassmalerier. Et fotografi er et uvurderlig verktøy i en restaureringsprosess som denne, og det burde i mye større grad oppfordres til at alle glassmalerier (og andre kunstverk og uvurderlige gjenstander), blir fotodokumentert for ettertiden.

Det er en skjevfordeling mellom antall glassmalerier som har behov for restaurering og antall håndverkere som jobber med restaurering av glassmalerier. Faget har et stort behov for rekruttering! I tillegg er det ofte vanskelig for de som har ansvar for kirker og andre bygninger med glassmalerier å finne midler til å bekoste nødvendige restaureringer.

Selv om glassmalerifaget hadde et oppsving i begynnelsen av 1900-tallet, er det også mange av våre kirker som enten ikke har glassmalerier eller som har importert glassmaleriutsmykning fra andre land. Alle bør tas godt vare på, men min innstilling er at glassmalerier utført i Norge, og som i tillegg er tegnet av norske kunstnere, alltid bør sees på med særlig interesse. Det står stor respekt av hvordan Aurskog-Hølands kirkelige fellesråd, menigheten, Riksantikvaren og forsikringsselskapet forholdt seg til viktigheten av glassmaleriet i Aurskog kirke og restaureringen av dette. (Fig. 30 & 31)

It looked bad for a while, but it is good to know that the stained glass went from looking partly like this, to now being complete again.

Fig. 30: Det så mørkt ut en stund, men det er en god følelse å vite at glassmaleriet i Aurskog kirke gikk fra å se delvis ut som dette, til å bli komplett igjen.

Fig. 31: Jesus i nyrestaurert forfatning. A newly restored Jesus.

Jens Strassegger

Restaurering av lykter fra Trondhjems sparebank

The Restoration of Lanterns from Trondheim’s Savings Bank

Smia får inn mange forskjellige typer oppdrag i løpet av et år. Store og små, enkle og kompliserte. Vi vil her gå igjennom restaureringen av to lykter vi fikk inn. Lyktene hører til den gamle hovedbygningen til Trondhjems Sparebank (i dag Sparebank1SMN) i Kongensgate 4 i Trondheim. Bygget ble reist i 188082, og de to lyktene står på hver sin lyktestolpe ved den forseggjorte hovedinngangen. (Fig. 1) De var opprinnelig bygget for gasslys, og ble senere ombygget for elektrisitet.

Beskrivelse av lyktene

De to lyktene er satt sammen av flere deler av både støpejern, smijern og kobber, og er klassiske sekskantede lykter med en øvre del som er forbundet med en bunnplate av to smijernstenger og med glass i midten samt en luke på en av sidene. Smijernstengene går over i gjengestenger under bunnen for å kunne skru lyktene fast til lyktestolpene. Rundt overkanten går en bord, innenfor denne et kobbertak med et bærende skjelett under og øverst en spirtopp i støpejern. Borden er klinket sammen i hjørnene,

Fig. 1 a-b: Nyrestaurerte lykter. Foto over: Ina Stenvig, NDR. Restored lanterns.

og hodene er klinket fast på hjørnene til borden. Lyktene er rundt 80 cm høye. (Fig. 2)

1. Spirtopp

2. Krone i støpejern

3. Kobbertak

4. Takkonstruksjon

5. & 6. Rustskader/rustspreng

7. Støpejernshoder

8. Støpejernsbord

9. Smijernstenger

10. Dørramme i smijern

11. Vindusglass

12. Lukker for brunnluke

13. Luke

14. Gjengefeste med mutter

15. Støpejernsbunn

Tilstand

Tilstandsbeskrivelsen omtaler begge lyktene om hverandre, da tilstanden og utfordringene speilet seg relativt likt i begge lyktene. Jeg vil med dette også vise frem utfordringene som kan oppstå på slike

oppdrag. Ved første blikk var det to ting som kom tydelig frem. Det ene var at det var betydelige rustskader i hjørnene og påfallende tykt lag med maling. Det andre var at det manglet tre støpejernshoder og flere av delene hadde blitt presset fra hverandre pga. rustspreng. Den tykke malingen gjorde det vanskelig å se hvor mye av jernet som var rustet vekk. (Fig. 3)

Da vi begynte å demontere lyktene, viste det seg at det som antatt skjulte seg store rustskader bak støpe -

5: Bare maling igjen i bordmønster. Paint is all that remains of the frieze pattern.

jernshodene og malingen. Mange av hjørnene hvor støpejernsborden er festet sammen, hadde så store rustskader at det i praksis bare var rust og maling som holdt dem sammen. (Fig. 4 & 5)

Fig. 2: Tegning av lykt. Drawing of lantern.

Fig. 3: Rustspreng Corrosion

Fig. 4: Rust bak hode. Rust behind head.

Fig.

Flere av glassene var knust eller manglet, og noen av støpejernshodene manglet også. I tillegg var det et hode fra en tidligere istandsettelse av ymse utførelse, men dog med sin sjarm! (Fig. 6 & 7)

Taket var av kobberplater som hadde blitt loddet sammen og hadde med tiden fått større glipper og deformeringer i skjøtene. (Fig. 8) Støpejernsplaten i bunnen var derimot i god forfatning. Noen steder var det rustspreng, men rusten hadde ikke spist seg inn i jernet i en betydelig mengde. (Fig. 9)

Det var tydelig at det kom til å bli en del arbeid med å sette lyktene i stand igjen, men før vi kunne konkludere med omfanget måtte all maling fjernes. Lyktene ble kjemisk renset, demontert og sandblåst. Det var først da man virkelig kunne se omfanget av rustskadene. (Fig. 10)

Fig. 6: Manglende hode. Missing head.

Fig. 7: Hode fra tidligere reparasjon. A head from an earlier repair.

Fig. 8: Sprekk i kobbertak. Crack in the copper roof.

Fig. 10: Rustskade kom til syne etter sandblåsing. Rust damage became visible after sandblasting.

Fig. 9: Støpejernsbunn Cast iron base

Tiltak

Selve strukturen ble holdt sammen av støpejernsborden, som fungerte som en ramme som alt ble festet til. Siden så mange av disse skjøtene hadde store rustskader, evt. var rustet vekk, så vi oss nødt til å demontere hele konstruksjonen og forsterke originalen for at den skulle få tilbake den estetiske og strukturelle formen. Det var også et ønske fra oppdragsgiveren at de manglende hodene ble erstattet. Disse måtte det støpes nye av. Vi valgte å støpe dem i bronse da det er dette vi har verktøy til. (Fig. 11)

platene ble utformet av syrefaste stålplater for å ikke skape noe fremtidig rustproblem. Disse ble montert på innsiden av borden og skjult for det blotte øye under kobbertaket. (Fig. 12 & 13)

Hodene var originalt naglet på borden, men vi valgte å erstatte naglene med skruer slik at hodene lett kan demonteres ved behov. Takkonstruksjonen var også originalt klinket på borden på samme plass som rustskadene oppstod. På noen av spilene gikk vi fra å nagle endene til å gjenge dem for å kunne skru det sammen. Løsningene ble valgt fordi festepunktene hadde rustet vekk og takkonstruksjonen måtte festes til laskeplatene på en reversibel måte. (Fig. 14 & 15)

For å få lyktene restaurert til sin fordoms prakt, måtte vi forandre noen originale løsninger for å holde delene sammen. Da det var eldre støpejern av sarte dimensjoner, valgte vi å ikke brase eller sveise deler sammen. Støpejern kan lett sprekke opp av varmebehandling. Vi valgte i stedet å forandre tidligere naglehull til skruehull for å kunne skru deler sammen. Der hvor det var rustet for mye vekk, valgte vi å laske hjørnene sammen. Konstruksjonen har aldri vært helt symmetrisk, og etter mye rustspreng passet delene ikke lenger sammen. Hvert hjørne som var skadet trengte en spesialtilpasset laske. Laskene/

A

Fig. 11: Gammelt og nytt hode av bronse. An old and a new head in bronze.

Fig. 12: Hjørne før lasking. Corner before joining.

Fig. 13: Hjørne etter lasking. Corner after joining to a backing plate.

Fig. 14: Takkonstruksjon skrudd på laske. Roof construction screwed onto the backing plate.

Fig. 15: Nytt hode er påmontert.

new head is mounted.

Under demonteringen av kobbertaket, oppdaget vi rester av innfestingsløsninger for glassplater i takgitteret. Det ser ut til at kobbertaket ble montert på et senere tidspunkt, antagelig da man gikk fra gassfyrt til elektrisk belysning. Det ser også ut til at det er kobbertaket som kan være grunnen til en akselerering i forvitringen i leddene. Det oppstår nemlig en reaksjon når to forskjellige metaller er i kontakt med hverandre og utsettes for fukt. I dette tilfelle «spiser» kobberet av jernet. Dette gjør at kobberet holder seg bedre, men dessverre så akselererer forvitringen av jernet.

Vi loddet på taket igjen og justerte platene slik at sprekkene kunne tettes. I tillegg loddet vi på forlengere ved avrenningspunktene slik at vannet fra taket rant ned på utsiden av konstruksjonen og ikke inn. (Fig. 16)

Etter at lyktene hadde blitt montert igjen måtte de innom glassverkstedet, der de fikk erstattet knust og manglende glass. Alle glassene var forskjellig utformet og måtte settes inn i rett rekkefølge. (Fig. 17)

Overflatebehandling

En av utfordringene med slike objekter som lyktene er at det er så mange lag av ting som er montert sammen. Dette gjør at det er umulig å komme til på alle overflater og i alle kroker med malerpensel eller spraylakkering. Det kan også ha vært det samme problemet håndverkerne strevde med da lyktene ble laget og reparert. Så i et forsøk på å få full dekning av alle overflater, valgte vi å tynne ut Owatrol og «dyppe» lyktene i dette i flere omganger. For hver omgang var blandingen mindre uttynnet. Dette gjør at oljen lettere kommer til i de krokene hvor det ellers hadde vært blankt stål. Vi valgte Owatrol da dette er lett for oppdragsgiveren å få tak i og bruke dersom det skulle være behov for det. Over Owatro -

len sprayet vi tre lag med en grønn lakk for å forsegle lyktene og gi dem den rette grønne fargen. Totalt ble det tre lag Owatrol og tre lag spraylakk, men fremdeles kommer detaljene i støpejernet tydelig frem i motsetning til da vi fikk dem inn i verkstedet. (Fig. 18 & 19)

Montert og ferdig

Med dette var oppdraget ferdig, og lyktene står nå montert på sine lyktestolper og skinner igjen grønlig lys på Trondheims borgere.

Men, hvorfor tok vi de valgene vi tok? En restaureringsteknisk refleksjon.

Oppdragets natur, kundens ønske og evner Ved de fleste restaureringsoppdrag må man få et tydelig bilde av kundens ønske og behov, samt objektets egenverdi og bruk. I dette tilfelle har oppdragsgiver et behov til å istandsette lyktene slik at de kan brukes

Fig. 16: Takrenne. Guttering.

Fig. 17: Glassverkstedet skjærer til nytt glass.

A new piece of glass from the glass workshop.

Fig. 18: Ferdig lakkert lykt.

A finished lantern, restored and painted.

igjen samt at de skal ta seg bra ut og skal ha en lengre varighet. I tillegg ønsker de å ha muligheten til å vedlikeholde lyktene på en enklest mulig måte selv. I dette tilfellet var ikke økonomien en utfordring. Så det var ønskelig å få gjort så mye som mulig for å restaurere lyktene på en praktisk og estetisk måte. Her ligger det mye ansvar på oss som verksted å velge en forsvarlig metode som forhåpentligvis gjør mindre skade enn nytte, sett gjennom fremtidens briller. Vi hadde derfor mange samtaler og oppdateringsmøter med oppdragsgiver underveis, slik at de var innebefattet med valg og begrunnelsene for dem.

I en restaurering kan man argumentere for at man ved et inngrep ikke skal utslette sporene til den originale utførelsen. I dette tilfellet kan det være at man fremdeles kan forstå hvordan støpejernet er festet sammen originalt, da noen av hjørnene er tilsvarende hele. Samtidig kunne man tydelig se inngrepene med lasking og bruk av skruer. Vi forsøkte ikke å blande det nye inn med det gamle eller skape en «patina» for at de skulle se eldre ut. Samtidig ble støpejernshodene og bronsehodene så like at du ikke kan se forskjellen før etter at du har fjernet malingen. Her må det skilles på det estetiske og det funksjonelle. Målet vårt ble å sette i stand lyktene for at de skal være robuste, skjule skader og gjøre det lettere for neste restaurering.

Tidligere reparasjoner og utfordring med nye tilpasninger

En annen problemstilling å ta opp kan være hva som er tilføyd og gjort med lyktene tidligere. Det ser ut til at det var en blikkenslager el. som hadde fått i oppdrag å gjøre om lyktene slik at de kunne fungere med elektrisk belysning. Her ble glassplatene og den åpne kronen erstattet og tekket med kobbertak. Som tidligere nevnt forandret dette den originale utførelsen, men samtidig gjorde det lyktene levedyktig for det moderne behovet. Det var derfor ikke aktuelt å tilbakeføre lyktene til gasslysets tid, men å lage en løsning hvor vi prøvde å minimere problemene som oppstod pga. kobbertaket og de spenningene og skadene det har hatt på stålet. Dette ble gjort ved å skape et isolerende lag med Owatrololje mellom kobbertaket og takkonstruksjonen.

Estetisk uttrykk og forventninger til et objekt Som nevnt tidligere var ønsket fra oppdragsgiveren at lyktene skal se bra ut, og helst tilbakeført til original tilstand. Da skadene åpenbarte seg ble det tydelig at det praktisk sett ikke var mulig å skjule tidens tann. Derfor ble det viktig at uttrykket viste at lyktene hadde blitt ordentlig satt i stand og så hele og fine ut. Sprekker ble utbedret, rustspreng og deformering ble rettet opp og manglende deler erstattet. Noe skadet og forfallent skal rett og slett se sterkt og helt ut.

Grad av inngrep holdt opp mot økonomi I dette tilfellet var den økonomiske rammen romslig, men man må likevel finne effektive og gode løsninger uten å sløse med tid og oppdragsgivers økonomi. Satt på spissen så søker vi kvalitet over kvantitet, men man skal ikke bruke ett år på noe som kan gjøres forsvarlig på en måned. Vi får aldri rettet opp et objekt til original stand. Det er heller ikke nødvendigvis poenget. I restaurering av lyktene ble 100 år med etterslep utbedret, men det er ikke alltid mulig å gjøre det slik. I noen tilfeller kan det i stedet være bedre å forsinke forfallet frem til det er mulig å oppdrive ressurser til å gjøre et bedre og varig arbeid. En ting er sikkert; restaurering koster og kvalitet koster, men sett i et lengre perspektiv er det ofte en økonomisk investering som må til for at uerstattelige verdier ikke skal forsvinne helt.

Veien blir til underveis, en oppdagelsesreise

Det som er vanskelig med komplekse restaureringer er at man ikke kan estimere annet enn at det kommer til å dukke opp overraskelser. Man kan være heldig slik at problemet viser seg å være mindre enn det ser ut til, men erfaringsmessig er det stort sett motsatt. Kanskje må hele planen endres da ny kunnskap og nye utfordringer dukker opp. Lyktene kom inn til smia opprinnelig som et litt mindre oppdrag, med rensing av lakk og småflikking av rustskader. Vi kunne se at noe lå skjult under lakken, men ble overrasket over omfanget av skadene da malingen ble fjernet. Dette gjorde det til et mye mer omfattende oppdrag enn både vi og oppdragsgiver hadde tenkt. Heldigvis var oppdragsgiver enig i at her måtte vi gjøre alt vi kunne for å restaurere lyktene på faglig beste vis.

Påkjenning på objektet under restaurering og ønske om å minske dette for fremtiden

Et av målene med denne og annen restaurering er at det skal gagne objektet og fremtidens restauratører. Et prinsipp er å gjøre alle inngrep så skånsomme som mulig, og helst gjøre inngrepene reversible. Hva det betyr i praksis er udefinert og må tas fra sak til sak, men det gjelder å ha respekt for objektets egenverdi og for hva det kan bety for oss i fremtiden. Er dette de eneste bevarte lyktene som er laget på denne måten, eller er det bare to av utallige masseproduserte lykter? I dette tilfellet var lyktene tilsynelatende unike, men i så dårlig forfatning at de ikke ville overleve uten ekstra tiltak. Valget med å bruke skjulte lasker og å skru der hvor det tidligere var klinkede nagler, var nettopp for å gjøre det lettere for fremtidens håndverker å demontere og erstatte eller utbedre ting uten å måtte borre, slå, lirke, pirke og brekke, etc. Valget forandret den originale utførelsen, men er mer skånsomt for hele objektet. Så her endte vi opp med å gå bort fra å bruke «autentiske metoder» for å skåne lyktene som helhet.

Restaurering er et spennende fag hvor det alltid kommer nye utfordringer og problemstillinger. Arbeidet med lyktene fra gamle Trondhjems sparebank er et godt eksempel, og i smia møter vi alltid på nye utfordringer! Det er viktig å understreke at det aldri er kun et svart-hvitt svar i restaureringsprosessen, men alle vurderinger og oppveiinger er basert på behov og intensjon. Jeg ønsker med denne artikkelen å vise noen av valgene vi står overfor i restaureringsarbeidet, og hvordan man kan gå frem.

Fig. 19: Ferdig lakkert lykt. A finished lantern, restored and painted.

Johannes Klem

Skulptursteinen til Naturhistorisk museum Oslo

The Sculpture Stone for the Natural History Museum in Oslo

Sommeren 2019 fikk Bygghytta en henvendelse fra Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Vi ble spurt om vi kunne bidra til en ny steinhage som skulle etableres foran de store museumsbyggene i den øvre enden av museumsparken. Steinhagen skulle inneholde ca. 20 større eksempler av de viktigste bergartene som finnes i Norge. Noen steiner skulle ikke viderearbeides, men bare spor etter bruddvirksomhet skulle vises. Andre skulle bearbeides og formes av kunstnere eller håndverkere for å vise steinenes materielle kvaliteter og potensiale. Steinhagen skulle også appellere til de minste, og gjennom steinenes form og bearbeiding invitere til oppdagelsesferd og lek.

Selvsagt var det bergarten kleber museet var ute etter, da de kom til oss med forespørselen. Vi fikk beskjed om at vi gjerne måtte bearbeide og «pynte» steinen vår, dvs. hugge noe fint ut av den. Det skulle vises at klebersteinen er svært godt egnet til hugging av fine ornamenter og skulpturer. Så god at man i middelalderen bestemte seg for å benytte den til å bygge en stor katedral.

Vi fant en stor, flat steinblokk fra Klungenbruddet på Melhus, som hadde ligget foran verkstedet i mange år. Kleberstein fra Klungen ble brukt til å bygge middelalderens Nidarosdom, og er en myk og homogen klebersteinstype med høyt innhold av det såpeaktige mineralet «talk» (klebersteinens hovedmineral). Steinen egner seg svært godt til å hugge små detaljer, men er likevel motstandsdyktig mot forvitring. Ulempen er at den er veldig skifrig (lagdelt), noe som kan by på utfordringer, spesielt ved maskinelt uttak og bearbeiding. Bl.a. på grunn av dette har ikke Klungensteinen blitt brukt i større skala i nyere tids restaurering av Nidarosdomen, bare i enkeltutskifting av mindre ornamentdetaljer. Steinblokken var

dermed ledig til bruk, den var velegnet til formålet og den var en god klebersteins-representant, både i geologisk forstand og som byggestein fra Nidarosdomen.

Vi samlet alle steinhuggerne rundt steinblokken for å diskutere hvordan vi kunne forskjønne den. Alle syntes at prosjektet hørtes veldig gøy og spennende ut, og flere meldte interesse for å bidra. Vi ble enige om at det var mest hensiktsmessig å «befolke» steinen med små skapninger og dyr istedenfor å hugge én stor skulptur ut av den. Slik ble det enklere å fordele arbeidet og vi unngikk å hugge vekk store deler av steinen. Dens opprinnelige form med dels naturlige bruddflater og dels sagede flater, ville forbli synlig.

Steinen ble fraktet inn i varmen i steinverkstedet vårt, og sto der nesten hele vintersesongen 2020/21. Snart begynte det å krype og kravle på den; kaniner, padder og muldvarper gravde seg gjennom overflaten for å skule på verkstedets merkelige skapninger. Kaldblodige, litt skumle kryp som edderkopper, slanger og firfisler begynte også å trives på den varme steinen. Til og med kjempemarihøner, dinosaurer og fabeldyr med hatt dukket opp og nektet å forlate forsamlingen igjen.

I dag har ikke dyrene det like lunt og varmt som på verkstedet vårt, da steinen de bor på nå står foran museet i Oslo. Det er nok ikke veldig sannsynlig at de får besøk av flere fabeldyr med hatt eller dinosaurer, men jeg er rimelig sikker på at en eller annen marihøne, edderkopp eller firfisle vil trives godt i lag med sine forsteinede artsfrender. Dyrene vil sikkert også glede seg hvis du tar deg en tur til Naturhistorisk museum og besøker dem. De venter på deg, og stikker ikke av. Garantert!

Skulptursteinen venter på å bli fraktet til Naturhistorisk Museum i Oslo.

The sculptural stone waits to be transported to the Natural History Museum in Oslo.

Petter Kanin ser litt redd ut. Hugget av Trond Vidar Sæter. Peter Rabbit looks a bit scared.

Fetter Firfisle har observert en flue. Hugget av Espen Sørburø. Lizzy Lizard spotted a fly.

«Lille» Petter Edderkopp klatret ikke opp min hatt, heldigvis. Hugget av Anita Gjersvold.

«Itsy bitsy» spider not climbing up the spout, but a big stone.

Harry Hoggorm har vel ikke tenkt å spise sine venner?

Hugget av Atle Elverum.

Severus Snake wouldn’t eat his friends, or would he?

Dino Sørensen er veldig blid og gleder seg til kaffeselskap med vennene sine. Hugget av Jan Strand.

Dino Dynamite is looking forward to tea at five together with his friends.

Madame Marihøne er ganske oppblåst i dag. Hugget av Henning Grøtt.

Lady Ladybird is pretty puffed up today.

Fabelaktige Fabian har kledd seg ut som Riksløven. Han ligner da også mye på «Urnesløven» (fabeldyret mantikora, tidligere logo til Fortidsminneforeningen). Hugget av Atle Elverum Fabulous Fabian dressed as the Norwegian royal lion. He also looks quite like the «Urnes-lion» (mythical creature manticore).

Herr Padde nyter solen og drømmer om en forrykende biltur. Hugget av forfatteren.

Mr. Toad is enjoying the sunlight, dreaming of a splendid car ride.

Under jord- eller steinoverflaten skjer det også ting. Hugget av forfatteren.

Even under the earth’s, or rather the stone’s surface, certain things are happening.

Forsiktige Fru Muldvarp snuser etter mat til ungene sine. Hugget av forfatteren.

Modest Miss Mole sniffing for food for her pups.

Per, Pål og Espen Muldvarp har det godt og varmt, men de begynner å bli sultne. Hugget av forfatteren. Mary, Minnie and Molly Mole feel safe and warm in their burrow, yet they are starting to feel hungry.

Eva Stavsøien

Mausoleet på Rostad – en fremmed fugl i det trønderske kulturlandskapet

The Mausoleum at Rostad

– an Unusual Sight in the Cultural Landscape of Trøndelag

Tar du en liten avstikker fra hovedferdselsåren

mellom Straumen og Skarnsundbrua i Inderøy kan du få øye på noe uventet og fremmedartet. I skråningen opp mot Rostad gård ligger en liten steinkonstruksjon, som utseendemessig gir assosiasjoner til et gresk tempel. De fleste vil nok undre seg over hva dette er og hvorfor det ligger nettopp der. (Fig. 1)

Selv var jeg så heldig å få stifte nærmere bekjentskap med det som må betraktes som en fremmed fugl i det trønderske kulturlandskapet: Mausoleet på Rostad.

Dette ga meg mulighet til et lite innblikk i foranledningen for at det ble oppført, oppføringen og dets videre skjebne frem til i dag. I fortsettelsen vil jeg dele noen små glimt av dette med dere.

Forhistorien

Historien starter på Rostad en vårdag i 1829, da Massi og Jørgen Richters førstefødte sønn kom til verden. Gutten fikk navnet Ole, og uten ham og hendelser i hans liv ville nok ikke Mausoleet stått der i dag.

Rostad var en svært stor og veldrevet gård, så Ole og søsknene hadde nok en oppvekst som var litt annerledes enn de jevnaldrende sambygdingenes, blant annet hadde de privatlærer. Ole vokste opp til å bli det som beskrives som en følsom, kunnskapsrik, språkmektig og sosialt anlagt person. Han utdannet seg til jurist, og studerte senere rettsvitenskap i Frankrike og England. I denne perioden forlovet han

Fig. 1: Et gresk tempel i miniatyr er ikke det vi forventer å finne på landsbygda i Trøndelag.

A miniature Greek temple is not what we expect to find in the Trøndelag countryside.

seg med Susan Wakeford Attree, en engelsk frøken av adelig herkomst, som til hans store sorg døde før de rakk å gifte seg. Noen år senere ble det likevel giftemål, men da med Susans søster, Charlotte.

Ole Richters lange merittliste viser at han blant annet arbeidet som redaktør, sakfører og sorenskriver i Stjør- og Verdal. Mest kjent er han nok likevel for sitt politiske engasjement og virke. Lokalt som mangeårig ordfører for Venstre i Inderøy og nasjonalt som stortingsrepresentant, odels- og deretter lagtingspresident. Det som trolig kan betraktes som karrierens høydepunkt ble nådd i 1884, da han tiltrådte embetet som Norges statsminister i Stockholm.

I politikken kan det blåse hardt på toppene, så de påfølgende årene ble ikke nødvendigvis enkle. I tillegg døde Oles kone i 1885. Selv om ekteskapet ikke skal ha vært av de lykkeligste, skal han ha sørget dypt. Blant de som bidro med trøst og støtte i den tunge tiden, var den langt yngre Ebba Astrup, som han noe senere innledet et forhold til. Forholdet var nok et lyspunkt i tilværelsen, men at deres senere forlovelse ble holdt hemmelig, tyder på at det også var kilde til bekymring - ikke minst på grunn av den store aldersforskjellen.

Oles liv ser ut til å ha vært mangfoldig og begivenhetsrikt, men ble dessverre relativt kort. Den 15. juni 1888, bare 59 år gammel, valgte han å ende sitt eget liv på Ministerhotellet i Stockholm. Dette skjedde i kjølvannet av at han skal ha blitt presset til å søke avskjed fra statsministerembetet.

Ole Richters liv og foranledningen for hans tragiske sorti er behørig omtalt i en rekke andre sammenhenger og forfølges ikke videre her. Det vi derimot skal befatte oss med er bruddstykker fra noe av det som skjedde på Rostad etter hans død.

Driften av Rostad ble først videreført av Oles søster Gurine og deretter av en nevø, frem til gården ble solgt til «Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet» i 1899. Gårdsdriften ble opprettholdt, men i tillegg ble Rostad Barnehjem etablert - og da

med ingen ringere enn Oles hemmelige forlovede Ebba Astrup som bestyrerinne. Dette var nok ingen tilfeldighet, hun og Ole hadde hatt en plan om at Rostad skulle bli et hjem for ubemidlete og nødlidende unge mennesker. Det sies at frøken Astrup, som uten hell hadde forsøkt å overtale sin far til å kjøpe Rostad, selv bidro med økonomisk støtte til foreningen som kjøpte gården.

Etter å ha fått barnehjemmet i drift, bestemte Ebba seg for å få oppført et standsmessig og varig minnesmerke over sin avdøde forlovede på gården. Dette skulle ligge i parken, inntil Kjempehaugen, en gravhaug fra jernalderen. Plasseringen av minnesmerket ga seg nok selv, i og med at Ole og hans kone var stedt til hvile i gravkammeret som var etablert i haugen – et privat gravsted Ole hadde fått tillatelse til å opprette etter sin kones død. (Fig. 2)

Fig. 2: Over gravkammeret fikk Ole Richter reist en bauta med følgende inskripsjon: «Til Amindelse om Statsministerinde Charlotte Wakeford Richter f. Attree». På motsatt side av bautaen kan vi lese: « Her Husband Raised this Monument in Sorrow and Affection».

Over the tomb Ole Richter had a monument erected with the following inscription: «Til Amindelse om Statsministerinde Charlotte Wakeford Richter f. Attree». On the opposite side of the monument reads: «Her Husband Raised this Monument in Sorrow and Affection».

Mausoleet oppføres

Johan Meyer, en av samtidens kjente arkitekter, fikk oppdraget med å tegne gravmælet. Meyer var i en årrekke professor ved daværende NTH, og han ble også formann i Tilsynskomiteen for restaureringen av Trondhjems Domkirke da denne ble opprettet i 1905.1

For den nette sum av Kr. 6000,- påtok N. Christensens Bygningsforretning & Stenhuggeri i Trondhjem seg å utføre arbeidet i hht. Meyers tegninger og tekniske spesifikasjoner. Niels Christensen hadde en større virksomhet innenfor oppføring av bygninger i mur/ stein og steinhugging i Trondheim. I tillegg drev firmaet sandsteinsbruddet Krokstad på Hovin i Gauldalen. Steinen herfra ble blant annet benyttet til byggingen av Gaula bru og flere av de monumentale steinbygningene som ble oppført i Trondheim på siste halvdel av 1800-tallet.

Tegningene av Mausoleet har det så langt ikke vært mulig å oppdrive, men det foreligger en byggekontrakt, datert 22.11.1906.2 Kontrakten gir en god beskrivelse av materialbruk og oppføringsmåte og gjengis derfor i sin helhet:

Byggekontrakt mellem Frøken Ebba Astrup paa Rostad og Bygmester N. Christensen i Trondhjem angaaende reisning af et monument over Statsminister Ole Richter ved hans grav i Rostads have paa Inderøen.

Statsminister Ole Richters monument blir at udføre i haandverksmessig uklanderligt arbeide overensstemmende med de af Arkitekt Johan Meyer leverede arbeidsog detaljtegninger – for de ornamentale detaljers vedkommende overensstemmende med de i hel størrelse udarbeidede gibsmodeller.

Monumentet skal ferdighugges vinteren 1906-07 i Trondhjem og opstilles paa Rostad vaaren 1907, saa snart telen er gaaet af jorden.

Ved opstillingen skal sørges for, at jordfugtigheden helt isoleres fra monumentets hugne dele.

I den hensigt opføres overensstemmende med tegningerne en ordentlig bagmurning af lagret brudstein i kalkmørtel, oventil afdekket med haardstenskvadre

1 NDRs Historiske arkiv: Tilsynskomiteens protokoller.

Bagmuren staar blot ved sidefladerne og ved vangestenene med tjedret «kop», bag hver søile i forbindelse med hallens bagre væg.

Forøvrigt er den skildt fra denne ved et 18 cm. bredt hulrum. Dette har oventil paa begge sider luftaabninger, og dets bund skraaner, stampet i cement, ned fra midten til begge sider.

4 ½ ‘’ glasserede lerrør indlegges her saaledes at de med lethed skaffer afløb for mulig indtrængende vand og leder dette med et fald af ca. 1/10 fra mellemrummets bund ud til begge sider. Disse rør må lægges i en beskyttende indmuring og lede mulig…… jevnt krummet ud i terrænet. Saavel rørmundingerne som de øvre luftaabninger forsynes med solide kobberrister.

Overalt hvor bagmurningen eller monumentets sideflader dekkes af jordsmon eller fjeld, anbringes et isolerende 30 cm tykt pukstensskikt om væggene.

Hele monumentets saale, forsaavidt den dannes af fjeld, skal først udstampes jevnt med cementbeton. Herfra lægges i en cement et dobbelt lag af bedste sort asfaltpap og derover graastensheller eller et par fladskiffer af bedste sort klinker i cement.

For at være godt afbundet, naar opstillingen skal begynde, anlægges fundamentet mindst 14 dager forud. Saavel trappens indtrin som hallens gulv anlægges med fald fremover paa ca 1/100.

Verkstykkerne skal finhugges. Hele forsiden og hallens indre vægflader skal være dannet af den grønligt graa klæbersten, som nu benyttes i Trondhjems domkirke. Stenene skal være uden gange og ikke indeholde svovelkis. Lappede kvadre modtages ikke.

Trappevanger, trapper, gulvflader, loftets bjælker og plader, samt tagets bagmurning og dekstene udføres i haardsten.

Kvadrenes størrelse fremgaar af tegningerne. Forsaavidt enkelte ændringer ønskes paa dette punkt, maa arkitektens erklæring herom i tide indhentes.

Opsætningen skal ske med den aller største omhu. Forsaavidt værkstykkerne paa noget punkt ikke faller sammen, bærer leverandøren alene ansvaret derfor, selv-om eftenpaa en feil i Arkitektens tegninger skulde kunne påvises.

Fugerne maa ikke være videre end 6 mm, og plade-

2 Kopi av håndskrevet byggekontrakt mottatt fra Vidar Berdal, transskribert av Eva Stavsøien.

bly indlægges i lagerfugerne veed søiler, hjørner og særlig udsatte punkter.

Fugerne skal være vel fyldt med kalkmørtel. I søiler, hjørner, bjelkelag, tympanon og kransgesims skal kvadrerne sammenføies med kobberdybler.

Aller værkstykkene skal, før opsætningen finder sted godkjendes af arkitekt Meyer eller hvem han maatte bemyndige hertil.

Senere indtruffen besskadigelse ophæver godkjendelsen, og dersom skadet sten indsættes i monumentet, skal den straks ombyttes for leverandørens regning.

Monumentet skal være reist og alt stenarbeide afsluttet inden 15 de Juni 1907.

For monumentet i fuldreist og godkjent stand modtager bygmester N. Christensen af frøken Ebba Astrup Kr. 6000 med tillæg efter særskildt overenskomst for: sprængningsarbeide, fundament med isolering, pukstenslag om bagmuringen, lerrør og kobberrister.

Kristiania 22.11.1906. for frøken Ebba Astrup. Johan Meyer (sign) vedtages

N. Christensen (sign)

Når det i byggekontakten beskrives at noe av materialet skal være «haardsten», er dette mest sannsynlig det vi ved NDR betegner som «Hovinsandstein» fra entreprenørens brudd på Krokstad. Den «grønligt graa klæbersten», benyttet til gjenreisingen av Nidarosdomens vestre deler på denne tiden, stammer utvilsomt fra kleberbruddet i Bjørnålia ved Mosjøen. Selv om Niels Christensen virksomhet også omfattet steinhugging, kan det se ut til at noe bearbeiding av kleberen ble utført ved Domkirkens verksted, nærmere bestemt av Ludvig Olsen.3 (Fig. 3 & 4)

På denne tiden ble det vanligvis brukt mørtel med kalk som bindemiddel til murarbeid, så også ved oppføringen av Mausoleet. Sementen var fremdeles kostbart og tilgjengeligheten begrenset, så den ble brukt kun til spesielle formål og dermed i mindre omfang. For Mausoleets vedkommende ser vi at bruken av sement var begrenset til fundamenterin-

3 NDRs årsrapport 1974

The

The soapstone used in the construction of the Mausoleum comes from Bjørnålia near Mosjøen.

Fig. 3: Sandsteinen i Mausoleet kommer fra Krokstad på Hovin. Selv om bruddet for lengst er nedlagt og i dag er temmelig gjengrodd, kan man se deler av den høye bruddveggen.

sandstone in the Mausoleum comes from Krokstad in Hovin. The quarry closed down a long time ago and is fairly overgrown, but parts of the quarry walls are still visible.

Fig. 4: Kleberen brukt ved oppføring av Mausoleet er fra Bjørnålia ved Mosjøen. Foto fra 1938.

5: Mausoleet ble oppført inntil Kjempehaugen. I gravkammeret Ole Richter fikk bygd i denne gravhaugen fra jernalderen etter sin kones død, er de begge stedt til hvile. The Mausoleum stands beside «The Giant’s Mound», an Iron Age burial mound. The tomb Ole Richter had built after his wife passed away is also where he is laid to rest.

gen. – Heldigvis, kan vi si i dag, ut fra den erfaring og kunnskap vi i årenes løp har høstet når det gjelder de sementbaserte produktenes mindre heldige egenskaper. (Fig. 5 & 6)

Årene går

Kort tid etter oppføringen oppstod en stedvis hvit misfarging på Mausoleets vegger og entreprenøren ble varslet om dette. Dette var mest sannsynlig kalk vasket ut fra fugene i forbindelse med regnvær. Om det ble gjort noe med forholdet den gangen, vites ikke. Senere ble taket tekket med kobber, trolig for å hindre vanninntrengning i underliggende konstruksjon. På tross av dette, har det over tid bygd seg opp betydelige kalk- og saltavavleiringer på veggflatene både inn- og utvendig. Den store «synderen» i så måte er sannsynligvis fuktbelastning i kombinasjon med sementmørtel brukt ved en senere restaurering.

Når et begrep som restaurering bringes på banen, knuses illusjonen om at stein har evig liv. Dessverre

Fig. 6: I Mausoleets bakvegg er det en illudert døråpning, der er det montert en minneplate. A commemorative plaque is mounted within an illusionary doorway in the Mausoleum’s wall.

er det slik at ethvert materiale, også stein, brytes ned over tid. Hvor lang tid vil variere, noe som er relatert til steinens motstandsdyktighet mot de klimatiske, mekaniske, kjemiske og biologiske påvirkningene den utsettes for.

På Mausoleet gikk det knapt 70 år før det viste det seg at noe av steinen var moden for utskifting. NDR, med ansvarshavende arkitekt Torgeir Flekk Suul i spissen, tok på seg å utføre arbeidet. Høsten 1974 reiste derfor to av NDRs ansatte, Karl Mediaas og Nils Opøien, til Rostad for å måle opp og demontere de steinene som skulle erstattes med nye.4 Under arbeidets gang dukket det opp noen effekter under taket. Dette skal ifølge Suul, ha vært et unionsflagg, en uniformsjakke, en revolver og en bunke brev.5 Funnet ble forbigått i stillhet og effektene tatt med til NDR og hvor de ble trygt forvart i en safe.

Påfølgende vinter ble det hugget 22 nye steiner i verkstedet ved Vestfrontplassen.6 Blant disse var

4 NDR historisk arkiv 1869- 1987. Rea-337. Dagsverksbok 01.09.1970 – 30.04.1977

5 Christiansen, Per (2011:27).

6 NDR historisk arkiv 1869- 1987. Rea-337. Dagsverksbok 01.09.1970 – 30.04.1977

Fig.

steinene med fakkelornament på sidevangenes front, originalene til disse var så forvitret at utformingen måtte gjenskapes ut fra gjenværende spor og foto. Bård Sagfjæra fra NDR rekonstruerte ornamentene og gipsmodellene henger i dag i hovedbygningen på Rostad. Fakkelsteinene ble hugget av Odd Kalvå og Erling Refseth.7

Våren 1975 ble de nye steinene murt på plass, nå med sementmørtel, som på denne tiden var det enerådende materialet til slikt arbeid. Samme mørtel ble også brukt til å erstatte dårlige kalkmørtelfuger i Mausoleet for øvrig. Før restaureringsarbeidet ble fullført, ble den hemmelige «skatten» lagt tilbake der den ble funnet.

Frem til taket på Mausoleet måtte repareres i 2007 forble funnet av disse effektene en godt bevart hemmelighet. Da dukket de nok en gang opp, nå i en 70-talls plastbærepose med Kodakreklame. I denne lå en pistol, en bunke brev og noen klesplagg. Det tidligere nevnte unionsflagget og uniformsjakken var det ingen tydelige spor etter.8 Effektene var sterkt preget av fukt, men etter konservering er noe utstilt i hovedbygningen på Rostad gård.9

Mausoleet i dag

Rostad gård er fremdeles en barnevernsinstitusjon, i dag eid og drevet av Crux Stiftelsen Rostad. Ivaretakelse av gårdens kulturminneverdier er dermed ikke eierens primæroppgave, men dette tas likevel hånd om i samarbeid med ildsjeler i foreningen Rostads Venner.10 Slik hadde det seg at NDR, våren 2022, ble engasjert for å foreta en tilstandsvurdering av Mausoleet og komme med forslag til oppfølging og utbedring.

Mausoleet står fremdeles støtt, men er preget av det som kan betegnes som en kombinasjon av tidens tann og fedrenes synder; naturgitte forutsetninger og

7 Ibid og NDRs årsrapport 1974

8 Christiansen, Per (2011:27).

utilsiktete uheldige materialvalg. Dessverre ble det både ved oppføringen og restaureringen på 1970tallet benyttet kleberkvaliteter som i ettertid har vist seg å være lite slitesterke. Kleberen fra Bjørnålia og Kvikne fører til de samme utfordringene på Mausoleet som på Nidarosdomen, om enn i mindre skala. Steinen sprekker, mister deler og smuldrer opp. (Fig. 7 & 8)

Fig. 7 (til venstre): Slik kan begynnende forvitring av stein se ut. Utstikkende deler, som dette hjørnet, angripes gjerne først. Early phase weathering of the stone may look like this. Protruding parts - corners, for example, are often the first areas to be affected. Fig. 8 (til høyre): Når forvitring av steinen først har startet, vil den fort eskalere.

Once the weathering of the stone has begun, it will quickly escalate.

Utseendet forringes, men mer uheldig er det at tilstanden fører til økt opptak av fukt. At fukt tas opp i materialet er likevel ikke den største utfordringen, det virkelige problemet oppstår dersom fukten ikke avgis igjen og steinen forblir fuktig. I en slik situasjon vil de naturlige nedbrytingsprosessene eskalere.

Årsakene til at fukt magasineres i konstruksjonen kan være mange og sammensatte, men en vesentlig faktor når det gjelder steinkonstruksjoner er bruk av sementmørtel. Hvorfor brukte man da et slikt produkt? Spørsmålet kan utlede en lengre utredning, men kort oppsummert handlet det nok om bruksegenskaper. Større styrke, hurtigere herding, mulig-

9 Foreningen Rostads Venner har nedlagt betydelig innsats for å bevare og gjenskape uttrykket og atmosfæren fra Ole Richters tid i en del av hovedbygningen fra 1700-tallet.

10 Rostads venner ble stiftet i 2006 og har blant annet som formål å bidra til og utvikle kunnskap om Rostad, Ole Richter og Ebba Astrup, samt tolke historiens aktualitet i samtid og fremtid. Se: www.rostadsvenner.no

heten for muring ved lave temperaturer og fuktige værforhold etc. var nok utslagsgivende faktorer for at sement gradvis fortrengte kalk som bindemiddel i mørtel og til slutt ble enerådende. Konsekvensene av å erstatte kalkmørtelen med sementmørtel i eksisterende steinkonstruksjoner kunne ikke våre forgjengere forutse.

Bevaring for ettertiden

I løpet av få år vil det bli behov for å iverksette utbedringstiltak på Mausoleet. Foreløpig anbefales egeninnsats som vanlig vedlikehold, systematisk overvåkning og registrering av fukt samt årlig visuell kontroll og fotodokumentasjon av tilstanden. Dette kan gi indikasjoner på nedbrytingens hastighet og i hvilken grad tilførselen av fukt er relatert til vær og vind eller til forhold i grunnen, noe som vil være retningsgivende for hvilke tiltak som bør iverksettes, omfanget av disse og når.

En fremtidig utbedring forutses å innebære utskifting av en del stein, i hovedsak på sidevangenes fremre del. Noe av sementmørtelen fra 1970-tallsrestaureringen vil da automatisk forsvinne og med det de skadelige virkningene av fukt og salter som den fører med seg. Samtidig vil det være gunstig om mest mulig av sementmørtelen i konstruksjonen forøvrig fjernes og erstattes med kalkmørtel.

Fukt og salter er en uheldig kombinasjon som kan forårsake kjemiske reaksjoner med mineraler i steinmaterialet. I de tilfellene hvor fukten avgis vil dette

Fig. 9 (til venstre): Delaminering eller avflaking av steinoverflaten. Delamination or flaking of the rock surface.

Fig. 10 (til høyre): Mineraler (kalk og salter) som vaskes ut av sementmørtelen danner harde skorper på steineoverflatene.

Minerals (lime and salts) washed out from the cement mortar form hard crusts on the stone surfaces.

skje sakte og saltene avsettes da under steinoverflaten. Her danner de et slippsjikt, som etter hvert får overflaten til å løsne og falle av, et fenomen vi kaller delaminering. (Fig. 9)

I andre tilfeller avsettes kalk og salter som vaskes ut fra fugene på overflaten. Over tid vil det da bygges opp harde skorper, som tetter overflaten slik at fukt ikke slipper ut. Dessverre er det slik at fjerning av disse skorpene kan føre til skader på steinen, så her må både aktuelle metoder og verdien av å fjerne avleiringene vurderes før et slikt tiltak iverksettes. (Fig. 10)

Når vi de siste tiårene har gått tilbake å bruke kalk istedenfor sement som bindemiddel i mørtel, handler det nok en gang om egenskaper. Kalkbaserte produkter er i motsetning til de sementbaserte diffusjonsåpne. Fukten som tas opp blir da avgitt igjen og utfordringer som saltavleiringer og delaminering vil ikke oppstå. I tillegg er kalkbasert mørtel svakere og mer fleksibel, noe som hindrer at det oppstår sprekkdannelser i fuger og stein ved små, naturlige bevegelser i konstruksjonen. En liten ulempe er det dog med kalkmørtelen; dens relative svakhet kan medføre behov for hyppigere vedlikehold.

For å bevare Mausoleet kreves vedlikehold og etter hvert en ny restaurering Til dette vil det være behov for ressurser, først og fremst økonomiske, men også i form av utførende med egnet kompetanse. Et betimelig spørsmål er da: Hvor skal disse ressursene komme

fra? Selv om Mausoleet foreløpig ikke har formell vernestatus er det, sammen med deler av Rostad gård vurdert som fredningsverdig av fylkeskommunen.11 «Tomten» derimot, ligger innenfor sikringssonen til Kjempehaugen, som er automatisk fredet etter Lov om kulturminner.12 – Men dette utløser ingen form for økonomisk bistand til bevaringstiltak.

Uavhengig av økonomi og vernestatus er gårdens og ikke minst beboernes historie og det materielle knyttet til denne, verd å ta vare på for ettertiden.

PS: Hvis du leter i gravhaugen bak Mausoleet kan du finne en liten, unnselig plakett, her er urnen til Mausoleets opphavskvinne satt ned. Dette oppfyller et ønske hun ga uttrykk for i et avskjedsbrev da hun avsluttet sitt virke på Rostad: «Og saa vil jeg saa gjerne faa tiladelse til at min aske blir begravet paa bagsiden – bare med en liden flad sten i jordsmonnet – som ikke blir synlig om sommeren engang, og med paaskriften Ebba Astrup - Mor Rostad.» (Fig. 11)13

Fig. 11: Et beskjedent minnesmerke over Mausoleets opphavskvinne, Ebba Astrup. Hun var også kjent som «Mor Rostad», en kvinne med et brennende engasjement og stor omsorg for noen av de svakeste i samfunnet. I 1918 giftet hun seg med gårdsbestyreren på Rostad, Gustav Sofus Eggen, derav det nye etternavnet.

A modest memorial to the founder of the Mausoleum, Ebba Astrup. She was also known as «Mother Rostad», a woman with a burning commitment and great care for some of the weakest in society. In 1918 she married the farm manager at Rostad, Gustav Sofus Eggen, hence her new surname.

Kilder

Christiansen, Per (2011). Et skudd for historien. Adresseavisen (Ukeadressa 22. januar 2011, s. 24-27).

Kulturminnesøk: http://www.kulturminnesok.no

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (2022). Mausoleet, Rostad gård. Tilstandsvurdering med forslag til tiltak. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Historisk arkiv 1869- 1987.

- Tilsynskomiteens protokoller

- Rea-337. Dagsverksbok 01.09.1970- 30.04.1977

- Årsrapport 1974

Nord-Trøndelag fylkeskommune (2016). Fredningsverdige kulturminner i Nord-Trøndelag 9. Rapport Nord-Trøndelag fylkeskommune, etter befaring med Riksantikvaren på Rostad 26- 27. april, 2016. Ole Richter: Ole Richter – Norsk biografisk leksikon (snl.no)

Rostads Venner: https://rostadsvenner.no

Mottatt fra Vidar Berdal: Kopi av håndskrevet byggekontrakt mellom Ebba Astrup og Byggmester N. Christensen.

For den som er interessert i å vite mer om Ole Richter, er det blant annet utgitt flere biografier: Fuglum, Per (1958). Ole Richter: Ungdomstid og Stortingsvirke. Ole Richter : ungdom og stortingsvirke (nb.no)

Fuglum, Per (1964). Statsministeren. Ole Richter : statsministeren (nb.no) Over-Rein, Karl (2011). Statsministeren som valgte revolveren. Forlaget Historie & Kultur, Oslo

11 Fredningsverdige kulturminner i Nord-Trøndelag. 9. Rapport Nord-Trøndelag fylkeskommune, etter befaring med Riksantikvaren på Rostad 26- 27. april, 2016.

12 Kulturminnesøk: Kjempehaugen, kulturminne ID 160435-1.

13 https://www.rostadsvenner.no/ebba-astrup/

Birgitta Syrstad

NDRs historiske samlinger

The NDR Historic Collections

Fig. 1: Flere av de best bevarte originalskulpturene fra Nidarosdomen er utstilt i Museet i Erkebispegården. Several of the best-preserved original sculptures from Nidaros Cathedral are on display at the Museum in the Archbishop’s Palace.

Siden restaureringen av Nidarosdomen startet i 1869 har NDRs ansvar og arbeidsoppgaver vært i stadig utvikling, og arbeid av ulik art er utført. Som en konsekvens av vår virksomhet har vi opparbeidet oss flere samlinger. Disse utgjør et unikt kulturhistorisk materiale, og er viktige kilder til det kontinuerlige arbeidet med å forske på, vedlikeholde og restaurere Nidarosdomen og Erkebispegården.

En skjellsettende hendelse i restaureringens historie var da Erkebispegården stod i brann i 1983, noe som fikk et katastrofalt utfall for våre samlinger. De gamle trebygningene ble benyttet til magasiner, og da disse brant ned til grunnen mistet vi uvurderlige mengder kulturhistorisk materiale. Hendelsen ble en kostbar vekker, og siden brannen har vi hatt fokus på sikre og gode magasiner.

Forvaltningen av NDRs samlinger er i dag underlagt Bygghytta, og under er en kort gjennomgang av hva disse består av. Hvilke store og små skatter er det vi har, og hvor kan vi finne dem?

I Museet Erkebispegården har besøkende anledning til å betrakte et utvalg fra NDRs steinsamling. Der presenteres ca. 120 av de vakreste og best bevarte originalskulpturene fra Nidarosdomen fra perioden ca. 1150-1630, skulpturer som representerer katedralens ulike faser og samtidens kunstneriske uttrykk. (Fig. 1 & 2)

Gravsteinsamlingen er også en del av steinsamlingen, og består av gravsteiner fra 1100-tallet frem til tiden før restaureringens oppstart. I Nidarosdomens krypt presenteres flere av de viktigste og mest unike av disse. Katedralen har den største samlingen av middelalderske gravsteiner i Norge, de fleste er av marmor og flere er av høy kunstnerisk verdi.

Steinene som er utstilt i våre lokaler utgjør kun en svært liten del av NDRs steinsamling. I vårt magasin i den tidligere ubåtbunkeren Dora på Nyhavna finner vi 800 paller med over 5 000 nummererte skulpturstein fra Nidarosdomen. Dette er alt fra mindre fragmenter av dekorert og profilert stein til store skulpturer og gravsteiner; middelalderstein som grunnet dårlig tilstand er byttet ut og erstattet med kopier, funn som er gjort i og rundt kirken under restaurering samt stein/steinfragmenter funnet rundt om i byen og som antas å stamme fra Nidarsdomen. Hele samlingen er registrert inn i en egen database. (Fig. 3 & 4)

I magasinet på Dora finner vi også NDRs gipssamling, som per i dag består av ca. 600 paller med gipsavstøpninger. Under brannen i 1983 gikk ca. 3 000 gipsmodeller og gipsavstøpninger tapt. Alle var originaler fra helt tilbake til restaureringens oppstart. I dag er gipsverkstedets sentrale oppgave å dokumentere skulptur og ornament på Nidarosdomen, og siden arbeidets oppstart er det tatt avstøp av i overkant 1 000 av de ca. 5 000 varianter som finnes på katedralen. Avstøpningene blir tatt for å dokumentere i forkant av eventuelle forvitringer

2: Drake som vokter Olavsbrønnen oppe på oktogonens gavl. Originalen fra sent 1100-tall er utstilt i Museet i Erkebispegården. (Fig. 7 i Bergmanns artikkel viser kopien.)

Dragon guarding St. Olav’s Well on the gable of the Octagon. The original from the late 12th century is on display at the Museum in the Archbishop’s Palace (Fig. 7 in Bergmann’s article shows the copy.)

4: I reolene på Dora finner man skulptur som ble berget etter brannen i Erkebispegården i 1983.

The shelves at Dora contain sculptures that were salvaged after the fire in the Archbishop’s Palace in 1983.

Fig.

Fig. 3: NDRs magasin på Dora. NDR’s lapidary at Dora.

Fig.

eller skader på stein, så de kan ved dette ses på som «originaler». Også denne samlingen er katalogisert i en egen database. (Fig. 5)

På Dora er det også oppbevart andre, mindre samlinger: mindre i mengde om enn ikke i størrelse. Her finner vi flere av de engelskproduserte glassmaleriene kong Oscar II skjenket Nidarosdomen. Dette ble gjort i forbindelse med hans kroning i 1873. Alt i 1907 ble det lyst ut en glassmalerikonkurranse til nye vinduer. Den ble vunnet av Gabriel Kielland, og hans vinduer erstattet de gamle. Vi finner også flere gjenstander av jern og tre i magasinet på Dora, gjenstander som stammer fra katedralens ulike perioder. (Fig. 6)

En annen form for gipsavstøpninger enn de nevnt over, er avstøp av steinhuggermerker fra middelalderen, håndverkerens personlige signatur. På Nidarosdomens vegger er det funnet og gjort avstøp av ca. 8 000 slike merker, og samlingen er oppbevart i vårt magasin i Besøkssenteret på vestfrontplassen. Den utgjør et viktig kildemateriale for kunnskap om både byggeprosessen og steinhuggerne som bygde middelalderkatedralen. Vi har utviklet en database for steinhuggermerkene, og det har blitt et godt verktøy for å holde orden på det store materialet og for å kunne analysere merkene for videre forskning.

Et viktig kildemateriale som er i hyppig bruk i Bygghyttas daglige arbeid, er tegningssamlingen bestående av drøyt 7 000 tegninger. De eldste er fra 1840-årene, og er dermed fra før restaureringens oppstart. Mens noen er små skisser/kladder på lapper er andre innrammede, flere meter høye og så tunge at det må to til for å bære dem. Det er bl.a. dokumentasjonstegninger, rekonstruksjoner av bygningsdeler og skulptur, arbeidstegninger, plantegninger og detaljtegninger. Her finner vi domkirkearkitektene Nordhagen og Thiis sine konkurranseutkast, Kiellands skisser og arbeidstegninger til Nidarosdomens glassmale-

Fig. 6: Et felt av et av glassmaleriene som ble gitt til Nidarosdomen av kong Oscar II i 1873. A section of one of the stained-glass windows, donated to Nidaros Cathedral by King Oscar II in 1873.

Fig. 5: Gipsavstøpning fra korbueveggen, oppbevart i magasinet på Dora.

Plaster cast from the chancel screen, in storage at the repository at Dora.

rier, tegninger over hovedtårnets stålkonstruksjoner - ja hele tegningsmaterialet knyttet til restaureringens lange og omfattende virksomhet. En mindre del av samlingen er avfotografert og oppbevares hos Statsarkivet på Dora, mens andre er i NDRs egne magasiner. Målet er at alle skal digitaliseres og publiseres via DigitaltMuseum. (Fig. 7 & 8)

Helge Thiis var domkirkearkitekt i årene 1930-1972. I sitt arbeid med utformingen av vestfronten og hovedtårnet benyttet han blant annet collager som visuelle hjelpemidler. Han kombinerte fotografier tatt av Nidarosdomen med tegninger, og laget slik større prospekter som viser ulike forslag til løsninger

Fig. 7: Tegning fra 1891 som viser riving av gjenmuringen av vestre tårnbue under hovedtårnet. 1200-tallets tårnbue kom til syne.

Drawing from 1891 depicting the demolition of the walled-up arch that supports the west side of the central tower. The 13th century arch came into view.

Fig. 8: Arkitekt Christies rekonstruksjon av middelalderens døpefont. De originale stenene er i dag magasinert på Dora.

Architect Christie’s reconstruction of the medieval baptismal font. The original stones are in storage at Dora.

Fig. 9: Arkitekt Thiis’ endelige forslag til nytt hovedtårn på Nidarosdsomen ble vedtatt av stortinget i 1971, men ble senere stilt i bero.

Architect Thiis’ final proposal for a new central tower at Nidaros Cathedral was approved by the Norwegian Parliament in 1971. This plan has never been realised..

sett fra ulike vinkler og ulike steder i byen. Disse er bevart, og materialet gir et spennende innblikk i Thiis´ arbeidsprosess og tanker om mulige utforminger. (Fig. 9)

En annen unik og spennende samling, er fotosamlingen. NDR var tidlig ute med å benytte fotografering i arbeidet med restaureringen av Nidarosdomen, og det ble tidlig investert i kostbart fotoutstyr. Vi har en samling på over 7 000 glassnegativ, og i likhet med tegningssamlingen er de eldste fotografiene fra før restaureringens oppstart. De eldste dokumenterer katedralens tilstand før arbeidene tok til, og det er både oversiktsbilder og detaljfotografier. Etter hvert

Fig. 10: November 1888 var arbeidene på korets tak i full gang. Stålkonstuksjonene ble utført av Trondhjems Mekaniske Verksted. In November 1888, work on the chancel’s roof was in full swing. The steel construction was made by Trondhjems Mekaniske Verksted.

Fig. 11: Arkitekt Thiis’ domkirkemodell ble i 1933 sent til utstilling i Oslo. Architect Thiis’ cathedral model was sent to an exhibition in Oslo in 1933.

Fig. 12: «Moses», en av de bitte små vestfrontstatuene fra arkitekt Thiis’ domkirkemodell. Moses. One of the tiny West Front statues from architect Thiis’ cathedral model.

From NDR’s historical archive: architect Schirmer’s restoration plan from 1868/69; record of runic inscriptions on the cathedral walls, and a drawing of a wooden sculpture, later lost in the 1983 fire.

ble det stadig mer vanlig å ta med restaureringens ansatte på bildene; først pent oppstilt og arrangert, men med årene i mer naturlig positur. Kvaliteten på negativene er imponerende god, og ved å zoome inn på motivet får man et detaljnivå som gir svært god informasjon om Nidarosdomens tilstand, det pågående arbeidet og de som utførte restaureringen.

(Fig. 10-12)

I forlengelse av den eldste samlingen har vi en fotosamling bestående av store mengder positiv, dias og digitale fotografier. Glassnegativsamlingen er digitalisert, og en mindre del av den er publisert i DigitaltMuseum: https://digitaltmuseum.no/owners/ NDR. Arbeidet med digitalisering pågår stadig, og målet er å gjøre hele fotosamlingen lett tilgjengelig for publikum.

Også vårt historiske saksarkiv er av stor betydning i det daglige restaureringsarbeidet. I magasinet i Bispegata kan vi dykke ned i et unikt kildemateriale som forteller om NDRs drift helt fra restaureringens spede begynnelse. Her finner vi blant annet bygge -

ledernes dagbøker, årsberetninger, dagsverksbøker, brevkorrespondanse, skissebøker og et omfattende regnskapsmateriale. Dessverre er kun mindre deler av denne samlingen digitalisert. Vi er derimot veldig fornøyde med at alle dagbøker og årsrapporter i år ble ferdig transkribert og skissene i dem skannet. Vi er nå nære målet med å ha gode, søkbare digitale versjoner av dagbøkene, slik at dette uvurderlige materialet blir lett tilgjengelig både for oss som arbeider ved restaureringen og andre interesserte.

(Fig. 13)

En mindre og mer kuriøs samling, er vår bedriftshistoriske samling. Denne inneholder stort og smått fra dagliglivet ved restaureringen. Her finnes ulikt verktøy og utstyr fra verkstedene, tegnebord og linjaler benyttet av domkirkens arkitekter, gamle telefoner (også mobiltelefoner av den gamle, store sorten), funkis lysbrytere fra det gamle verkstedbygget som lå på vestfrontplassen, parafinlamper fra Nidarosdomen og mye mer. Til sammen forteller dette om NDRs hverdagshistorie, og er håndfaste minner fra en svunnen tid.

Fig. 13: Fra NDRs historiske arkiv: arkitekt Schirmers restaureringsplan fra 1868/69; nedtegnede runefunn på domkirkens vegger samt en tegning av en treskulptur som gikk tapt under brannen i 1983.

I våre magasiner, rundt i anleggene og i Museet i Erkebispegården finner vi kunst av veldig ulik art, størrelse og verdi. Dette er alt fra malerier av anerkjente kunstnere til tegninger og skisser utført av restaureringens egne ansatte. Av det siste kan nevnes steinhuggeren Axel Rønning sine tegninger fra restaureringens dagligliv på 1940- og 50-tallet. Det er fulle av «snert» og humor på lik linje med plakatene han illustrerte til engelskkurset NDR holdt for sine ansatte på 1950-tallet. (Fig. 14)

Bygghytta har óg ansvar for kunst i og rundt Erkebispegården som er produsert for KORO (Kunst i offentlige rom) samt kunst som for eksempel Bispegalleriet; malerier av de etterreformatoriske biskopene. De siste forvaltes i fellesskap med Nidaros Domkirkes Menighet. Dette fører oss over til en annen sentral og uvurderlig samling som NDR forvalter sammen med menigheten, nemlig kirkekunst og kirkeinventar av ulik art. I Nidarosdomen finnes

mange gjenstander av stor kirkehistorisk betydning. Av bevaringshensyn er noen av disse flyttet ut fra kirkerommet, og de mest unike blant disse er Olavsfrontalet som ble laget i Nidaros under første halvdel av 1300-tallet og det middelalderske prosesjonskorset med emalje fra Limoges i Frankrike. Begge kan i dag betraktes i Museet i Erkebispegården. (Fig. 15)

Når vi nå har vendt tilbake til Museet i Erkebispegården kan vi gå ned fra mesaninen der Olavsfrontalet og prosesjonskorset står, forbi de vakre steinskulpturene i første etasje og ned til den arkeologiske utstillingen i underetasjen. Innerst i rommet, ved siden av montrene med Vitenskapsmuseets gjenstander fra utgravingene i Erkebispegården, ligger myntverkstedet. Det kan regnes som en samling i seg selv. Verkstedet er unikt da det ikke finnes tilsvarende bevart in situ andre steder i Europa. På 1200-tallet fikk erkebiskopen i Nidaros rett til å slå egen mynt, og under utgravingene i Erkebispegården i 1991 fant

Fig. 14: En velfortjent pause i restaureringsarbeidet. Tegning av Axel Rønning fra 1940-50-tallet. A well-deserved break in the restoration work. Drawing by Axel Rønning from the 1940-50s.

man gulvet til tre myntverksteder på samme sted som erstattet hverandre. Det eldste fra siste halvdel av 1400-tallet er bevart slik arkeologene fant det, og en modell viser en rekonstruksjon av verkstedet slik det så ut da myntmesteren og hans svenn arbeidet der.

Helt til slutt kan nevnes NDRs boksamling. Vårt bibliotek inneholder både eldre antikvariske sjeldenheter og utgivelser som dekker aktuell forskning relatert til vår virksomhet. NDR utgir også bøker selv på eget forlag. Biblioteket er registrert i Oria, og er å finne under NTNU Gunnerusbiblioteket > GUNN/ NDR.

NDR har gjennom over 150 år bygget opp et bredt spekter av samlinger, og forvaltningsansvaret for disse er underlagt Bygghytta. Samlingene utgjør et svært viktig grunnlag for det daglige restaureringsarbeidet, men er for de fleste utenfor vår virksomhet en vel bevart hemmelighet. Vårt ønske er at dette kulturhistorisk viktige materialet skal tilgjengeliggjøres for allmenheten, slik at det kan benyttes både av forskere og andre interesserte. Det pågående digitaliseringsarbeidet vil gjøre dette mulig.

Fig. 15: Olavsfrontalet fra første halvdel av 1300-tallet er utstilt i Museet i Erkebispegården.

The St Olav altar frontal from the first half of the 14th century is on display at the Museum in the Archbishop’s Palace.

Foto frå arkivet – da og nå

Photographs From the Archive – Then and Now

Fig. 1: Nordsida av korbogeveggen i 1873 med den restaurerte «Lincoln-pillaren». Litt av den massive midtskipsveggen i koret frå 1530-åra er fjerna og avslører den eine arkadepillaren frå 1220-t. Midt på denne står eit sekundært kapitel frå ca. 1240-50 og litt av murpartiet over kapitelet. Dette murpartiet er seinare fjerna. NDR fotoarkiv nr. 40.

The north side of the chancel wall in 1873 with the restored «Lincoln pier». Some of the massive nave wall in the choir from the 1530s has been removed, revealing the arcade pier (A), capital (B) and arch (C) from the 1220s. In the middle of the pier stands a secondary capital from approx. 1240-50 (D) and some of the arch above the capital (E). This part of the wall was later removed.

Øystein Ekroll

NDRs fotoarkiv går tilbake til 1872, men inneheld også nokre eldre fotografi. Ved restaureringa av korbogeveggen vinteren 1871/72 fortel kaptein Otto Krefting, som leia arbeidet etter at H.E. Schirmer hadde slutta og før Chr. Christie starta i stillinga, at dei prøvde å fotografere inne i katedralen, men at den mørke årstida gjorde at dei fleste fotografia vart mislykka. 1 Fotografen var Erik Olsen, som var NDRs faste fotograf heilt til 1917.

Fotoarkivet nr. 40 og 41 er to foto tatt frå same standpunkt ved trappa opp til oktogonen, det første mot nord og det andre mot sør. Begge viser litt av det spennande oppdagingsarbeidet i dei første åra av restaureringa. Arkitekt Christie «tok hol på» dei massive midtskipsveggane frå etter brannen i 1531, og det viste seg at delar av dei gamle midtskipsveggane frå 1200-talet nærast korbogen låg innkapsla i disse veggane. Ikkje berre det, men 1530-talsmurane var for ein stor del bygde av gjenbrukt stein frå 1200-talet som kunne brukast i rekonstruksjonen av dei gamle midtskipsveggane. Foto 40 syner litt av utrivinga på nordsida. (Fig. 1) Den opp-ned-ståande bogesteinen nederst i veggen (F) syner også på ei teikning frå 1860. (Fig. 2) Til høgre på foto 40 står «Lincoln-søyla», restaurert av arkitekt Schirmer nokre år tidlegare, i sterk kontrast til den grove, kalkpussa muren.

Inne i muren dukka det opp ein åttekanta pillar frå den gamle arkaden (A), med eit nokså øydelagt kapitel (B), og litt av den store arkadebogen (C). Midt på pillaren står eit kapitel med bladknollar (D), og det bar eit stykke av ein profilert boge med eit glatt murstykke over (E). Dette var siste rest av støttemurane som måtte settast inn mellom arkadepillarane midt på 1200-talet, berre eit par tiår etter at koret sto ferdig. Pillarane var for spinkle til å bere vekta av midtskipsveggane, og trua med å svikte. Men for at pilegrimar og andre skulle kunne nå fram til oktogonen gjennom sideskipa, måtte arkadebogen nærast oktogonen ha ein opning, og berre den øvre delen av arkadebogen vart fylt med murverk. Arkitekt Christie fjerna murverket (E) over kapi-

Fig. 2: Litografi av korbogen, utført av arkitekt Wilhelm von Hanno i 1860 i samband med at domkyrkja vart gjort klar til kroninga av kong Carl 15. Til venstre sit ein mann som har avdekt ein gjenbrukt gotisk bogestein som også viser på Fig. 1. Dette var starten på den bygningshistoriske utforskinga av Nidarosdomen.

Lithograph of the chancel arch, made by architect Wilhelm von Hanno in 1860. On the left sits a man who has uncovered a reused Gothic archstone which is also shown in Fig. 1 (F). This was the start of the architectural historical exploration of Nidaros Cathedral.

telet (D), slik at i dag står det nokså uforståeleg og åleine, plassert midt på pillaren. Det er rørande å sjå at handverkarane i 1530-åra var forsiktige og innkapsla kapitelet i den nye muren utan å skade ein einaste bladknoll. Derimot var dei langt meir brutale omkring 1250 ved innmuringa av støttemuren: då

1 Dei to bevarte fotografia frå denne er perioden er to detaljar frå korbogeveggen, fotoarkiv nr. 1268 og 1270.

4: Skisse utført av Chr. Christie til rapporten for andre halvår 1873, som viser dekoren på midtskipsveggen mot nordre sideskip. NDRs arkiv, boks Dd-0112.

Sketch made by Chr. Christie in 1873, which shows the decoration on the nave wall towards the north aisle.

nordre Kapels Vinduesskraaninger. Pilarens Flade har ved saadanne Border været delt i flere Felter. I disse har der været Figurer eller Ornamenter. De forefundne Spor af Farve kunde dog ikke give Veiledning til Bestemmelse af Formerne. Paa Sideskibets Østvæg findes ogsaa Spor af den samme farvede Borde i Vægfordybningerne over Vægbaandet. I Hvælvbuerne over dette Parti findes ogsaa Spor af de samme Farver». Christie laga også ei skisse av desse spora. (Fig. 4)

vart ein stor del av pillarkapitelet meisla bort for å gi godt feste for denne. Situasjonen i dag viser ein heilt anna situasjon. (Fig. 3)

Den glatte midtskipsmuren frå 1530-åra var dekorert. Midt på Fig. 1 ser vi ein horisontal strek og restar av farge under. Christie skriv i rapporten for andre halvår 1873 at «Under de mange Kalklag hvormed denne Mur var bedækket fandtes, paa et Kalklag, Spor af et Ornament i samme Karakter som det der fandtes Levninger af i det nordre Korkapels Vinduesskraaninger.

Forstøtningsmuren er opført af Graasten og Klebersten, Hjørnet er af Klebersten. Umiddelbart paa denne findes Levninger af en sammenhængende Borde med ganske de samme Farver og Forsiringer som der findes i det

Dette er spor av ei rik utsmykking frå gjenoppbygginga etter brannen i 1531, men truleg eldre enn reformasjonen i 1537. Restar av denne er enno synleg i nordre sideskip og i nordre oktogonkapell, men framfor alt i kvelven over nordre sideskip. (Fig. 5) Liknande dekor finst i skipet i Stiklestad kyrkje og i Moster kyrkje, med bibelske scener mellom dekorborder.

Foto 41 viser den same situasjonen på sørsida. (Fig. 6) Her hadde midtskipveggen frå 1530-åra ein stor bogeopning med sokkel og profilerte hjørne. Ved å rive bort litt av den yngre muren, viste det seg at også her sto pillaren frå 1200-talet innkapsla i muren. Men kapitelet var sterkt skadd, truleg alt

Fig. 3: Fotografi som viser situasjonen i dag. Photograph showing the situation today.

Fig.

Fig. 5: Teikning av dekoren på den bevarte kvelvresten over nordre sideskip i koret, truleg utført etter 1531 og av same type som på midtskipsveggen. NDRs teikningsarkiv nr. 586

Drawing of the decoration on the remains of the vault over the north aisle in the chancel, probably made after 1531 and of the same type as on the nave wall.

Fig. 6: Sørsida av korbogeveggen med den restaurerte «Lincoln-pillaren» og den delvis rivne midtskipsveggen frå 1531-37. Inne i den massive muren står arkadepillaren frå 1220-t. og midt på denne kapitélet frå ca. 1240-50. Arkadebogen frå 1531-37 har profilert sokkel og ‘kanellert’ halvsøyle. Det ser ut som ein har prøvd å kopiere den 300 år eldre arkadepillaren som også har ‘kanellerte’ sider. NDR fotoarkiv nr. 41.

South side of the chancel wall with the restored «Lincoln pier» and the partially demolished nave wall from 1531-37. Inside this massive wall stands the arcade pier from 1220. In the middle stands a capital from approx. 1240-50. The arcade arch from 1531-37 has a profiled plinth and fluted half-column. It looks like someone has tried to copy the 300-year-old arcade pier, which also has ’fluted’ sides.

ved innbygginga av støttemuren på midten av 1200talet. Midt på pillaren sto derimot eit godt bevart kapitel frå ein liknande yngre boge som på nordsida.

I bakgrunnen ser vi sideskipsveggen, og på veggbenken ligg nyhogde sokkelsteinar klar til montering.

I dag er det ingen spor av 1500-tals murane. (Fig. 7)

Denne perioden er totalt utviska ved restaureringa, og berre teikningar og fotografi fortel oss i dag om denne perioden på 350 år i Nidarosdomens historie.

7: Fotografi som viser situasjonen i dag. Photograph showing the present situation.

Fig.

Øystein Ekroll

Domkapitlets pengekiste – første banken i byen

The Cathedral’s Money Chest - the First Bank in Town

Fig. 1: Kapittelkista frå 1766 i dag, med understellet frå 1927. Chapter chest from 1766 in its present form, with an underframe from 1927.

I 2023 feirar den første moderne banken i byen, Trondhjems Sparebank eller i dag Sparebank 1 SMN, heile 200 år. Men forvalting og utlån av kapital har ei fleire hundre år lengre historie i Trondheim, og då kan det passe i jubileumsåret å presentere den første «banken» i byen.

I tårnfoten under sentraltårnet i Nidarosdomen står ei jernslått kiste som i dag blir brukt til pengegåver. (Fig. 1) Alle som vil, kan legge pengar på kista gjennom ei lita trakt på oversida der det står eit skilt med «Til menighetsarbeide», og inntektene går til gode formål. (Fig. 2) Kista står på eit fotstykke

med balusterbein. I nyare tid er det også montert hjul på fotstykket slik at ho lett kan flyttast dersom eit arrangement i Domen krev det. Kista er laga i 1766, og vart gjort om til offerkiste i 1927. Dagboka nemner kort under den 5.12.1927 at «en gammel jernbeslaat Trekiste er tat op fra Rödboden og gjort om til fattigbøsse. Var for første gang i bruk ved Gudstjenesten igaar». Pengetrakta og fotstykket kom til då, men bortsett frå det er kista uendra gjennom snart 250 år.

Kapittelkista

Dette var opphavleg domkapitlet si pengekiste, og sto frå først av i Kapittelhuset. (Fig. 3) Ved oppstarten av restaureringa av Kapittelhuset i 1869 måtte kista

1 Lysaker 1973: 208

flyttast, og var fram til 1927 lagra i «Raubua», ein lagerbygning i det nordaustre hjørnet av Domkyrkjegarden, som i dag er ein del av bispeboligen. Ifølge rekneskapen for arbeidet med å lage kista, som Trygve Lysaker har undersøkt, var det den kjende byggmeisteren Heinrich Kühnemann (1711 - 92) som leverte kista.1 Smed Sjølberg kledde henne med jernband rundt det heile og laga ein tredobbel lås. Til slutt kom Mathias Dahl og måla kista blå med raude jernband, men i dag er all farge skrapa bort.

Kühnemann var fødd i Arkhangelsk, og kom til Trondheim som ung mann seinast i 1736, då han tok meisterprøve i snekkarfaget her. I 1738 fekk han borgarbrev i byen, og han laga mellom anna altartavla i Vår Frue i 1740 og laugskistene til snekkarog bakarlauga. Laugskistene er fine arbeid, dekorert med miniatyrarkitektur og intarsia (innlegging av fine tresortar). Kühnemann hadde nok mange lærlingar og gesellar, og den enkle, men solide Kapittelkista er neppe laga av meisteren sjølv.

I dag er Kühnemann mest kjent som byggmeister for ei rekke av dei store trebygningane frå 1760-70-åra, som enno står i Trondheim, mellom anna Thomas Angells Stuer (1769-70) i Kongens gate 91, Waisenhuset (1772-73) i Kongsgårdsgata 2 og truleg også Tukthuset (1772-73) i Kongens gate 85. Hovedverket hans var Møllmanngården (Harmonien) (1769-70)

Fig. 2: Kapittelkista med pengetrakt frå 1927 og nyare skilt. Chapter chest with a funnel for money from 1927 and a more recent sign.

Fig. 3: Kista fotografert i 1903 utanfor «Raubua». Arkivfoto 1179. The chest photographed in 1903 outside «Raubua».

på Torget, som brann i 1942, og kanskje også Stiftsgården (1774-78) i Munkegata 23.2

Kapittelhuset var med sine metertjukke veggar og kraftige steinkvelv ein sikker lagringsplass. Dei få og smale vindauga var i tillegg sikra med jernstenger for å halde uvedkomande ute. Både vest- og sørportalane var attmura, og den einaste inngangen var frå omgangen i høgkoret (oktogonen). Denne inngangen var sikra med ei kraftig jerndør med tre låsar, som berre biskopen hadde nøklane til. Jerndøra vart i 1752 forsterka med fire hollandske jernplater, og vart så tung at det måtte ni mann til for å bere døra frå smed Sjølberg til kyrkja.3

Kista er utvendig 94 cm lang, 65 cm høg og 50 cm brei. Det er ein jernhank på kvar kortside slik at to mann kunne løfte kista. Lokket er hengsla på baksida, og hengsla er samtidig sterke jernband som går rundt heile kista. I tillegg til jernbeslaga på hjørna er det 11 langsgåande og 7 tversgåande

2 Norsk kunstnerleksikon: Kühnemann, Heinrich

3 Lysaker 1973: 208

4 Lysaker 1973: 208

5 Lysaker 1973: 208

jernband rundt kista, slik at berre litt av treverket er synleg. På framsida er det heile tre nøkkelhól til den tredoble låsen. (Fig. 4) Som ei ekstra sikring var dei tre nøklane i hendene på tre ulike personar, og alle tre måtte derfor vere til stades på same tid for å kunne låse opp kista: bispen, soknepresten og kapitlet sin notar.4

Innvendig er den gamle inndelinga dessverre fjerna, kanskje ved ombygginga i 1927, og etter eit innbrot er det montert ei solid stålboks til pengane som blir lagt i kista. (Fig. 5) Kista var opphavleg delt i åtte rom, eitt rom for kontantkapitalen til kvar av dei åtte ulike stiftingane som domkapitlet hadde det økonomiske ansvaret for: Trondhjems Hospital, St. Jørgens Hus, Waisenhuset, Fattighuset, Tukthuset, Latinskulen (Katedralskulen), Domkyrkja og nokre legat.5 Det kunne til tider ligge fleire tusen riksdalar i sølvmynt i kista, samla i tøyposar.

Fig. 4: Låsen i kapittelkista som måtte opnast med tre nøklar. The lock in the chapter chest which had to be opened with three keys.

Mangelen på kreditt var eit stort hinder for utviklinga av det norske næringslivet på 1700-talet. Det fanst ingen bank i Norge, og styresmaktene i København heldt stram kontroll med økonomien. Kravet om eit norsk universitet og ein eigen norsk bank var stigande utover 1700-talet, men universitetet kom først i 1811 og banken i 1816 med Noregs Bank. Alle som hadde bruk for kapital og kreditt måte derfor gå til private långivarar, med høge renter og stor risiko.

I ei tid utan bankar, var dette truleg den største samlinga av kontante pengar i byen. Nokre av dei rikaste kjøpmennene i byen, som Thomas Angell, Hilmar Meincke og Hans Ulrik Møllmann, hadde også eit lager av kontantar. Desse vart oppbevart i jernslåtte kister i dei solide, brannsikre kvelvkjellarane under husa deira. Kjøpmennene dreiv også med utlån, helst i pant mot jord eller annan fast eigedom.

Domkapitlet kunne også låne ut av stiftingane sin kapital mot rente og sikker pant, noko som både minska risikoen ved å ha så mange kontantar liggande. I tillegg gjorde rentene at kapitalen auka. Som ein offentleg institusjon underlagt statleg tilsyn, var kanskje domkapitlet tryggare å låne pengar av enn ein privatmann. Han kunne kreve lånet innløyst når han hadde størst fordel av situasjonen.

I 1816 fekk den unge staten Noreg sin eigen bank – Noregs Bank som sjølvsagt fekk sitt hovudsete i Trondheim – og i 1823 fekk byen sin eigen Sparebank som vart grunnlaget for byens økonomiske utvikling. Der kunne også domkapitlet sin kontantformue finne ein tryggare oppbevaringsplass.

Fig. 5: Den nye pengeboksen montert under lokket i kista. The new money box fitted under the lid.

Øystein Ekroll

«Et merkelig skap med husfasong». Den tragiske historia om Noregs største mellomaldermøbel

«A Strange House-Shaped Cupboard». The Tragic Story of Norway’s Largest Piece of Medieval Furniture

Det er i år 40 år sidan storbrannen i Erkebispegarden natt til 18. august 1983, der to store militære magasinbygningar av tre (Østre Magasin frå 1809 og Søndre Magasin frå slutten av 1700-talet) brann ned til grunnen. (Fig. 1) Det var nære på at nordfløya i Erkebispegarden også gjekk tapt, og gnistregnet trua også Nidarosdomen.

Brannen slukte store kulturverdiar som var oppbevart i dei to bygningane. Nordenfjeldske Hjemmefrontmuseum frå 1967 med alle samlingar i Søndre Magasin vart totalskada. Om lag 2-3000 gipsmodellar og gipsavstøypingar frå Nidarosdomen vart øydelagde. Steinsamlinga med ca. 5000 klebersteinar, som var lagra i ein stor kjellar («Båthuset») under austenden av Søndre Magasin tålte varmen betre, men mange av steinane fekk store brannskader, og all merking og nummerering vart svidd bort.

Dessutan var alt som hadde overlevd av det gamle inventaret frå Nidarosdomen og alle arkeologiske funn som var gjort under restaureringsarbeidet sidan 1869, lagra i Østre Magasin. Nesten alt dette forsvann i flammane. Det er lite tvil om at brannen var påtent, men saka vart aldri oppklart av politiet.

Samla sett var dette det største tapet av kulturhistoriske verdiar her i landet etter krigen, men det er blitt lagt eit tett lokk over det. Det var Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider som hadde ansvaret for samlingane, men nesten ingen der var interessert i dette. Ein liten artikkel av Elin Dahlin frå 1988 om steinsamlinga er den einaste oppsummeringa av tapet.1 Dahlin viser til at arkitekt John Tverdahl, som katalogiserte steinsamlinga i 1930-40-åra, alt i 1937 hadde advart i sterke ordelag om brannfaren utan å bli høyrt. Etter brannen samla arkeolog Ian Reed saman ein del brente metallsaker i branntomta, og disse er i dag magasinert på NTNU Vitenskapsmuseet. Det er alt som har overlevd.

Dei rike funna frå dei arkeologiske utgravingane på branntomta mellom 1991 og 1995, og dei nye bygningane frå 1996-97 som er reiste på branntomta, har også gjort at minnet om det som forsvann ved brannen nesten er blitt borte.

Det store skapet

Den kanskje viktigaste – men minst kjende – gjenstanden på lageret i Østre Magasin var det gamle husforma skapet frå Nidarosdomen. (Fig. 2) Dette var eit heilt unikt møbel i norsk samanheng, og det er aldri skrive noko om det. Skapet er dessverre borte for alltid, og det vi har att er nokre fotografi, ei målsett skisse og ein liten rapport frå 1962 om ei fargeundersøking av skapet. Det er vanskeleg å forstå at eit slikt møbel skal ha unngått å bli grundig undersøkt og godt kjent som ein viktig del av norsk

2: Det husforma skapet frå Nidarosdomen, fotografert utanfor «Raubua» 2.4.1903. NDRs fotoarkiv nr. 1178.

The house-shaped cabinet from Nidaros Cathedral, photographed outside «Raubua» on 2 April 1903.

historie og overført til eit museum eller eit brannsikkert magasin. Forklaringa er at det var stua inn i eit brennbart lager utan at nokon ser ut til å ha brydd seg om det i lange tider. I 1903 vart skapet fotografert utanfor «Raubua» i det nordaustre hjørnet av

1 Elin Dahlin1988: 49 – 61. Elin Dahlin var engasjert av NDR frå 1986 til 1990 for å rydde og nykatalogisere steinsamlinga. Dette arbeidet er halde fram og fullført i 2023 av artikkelforfattaren.

1: Branntomta av Østre Magasin i Erkebispegarden den 18. august 1983, med brannskadde skulpturar. Foto: Terje Bringedal, Adresseavisen

The site of the fire of eastern store house in the Archbishops’s Palace on 18 August 1983, with fire-damaged sculptures.

Fig.

Fig.

Domkyrkjegarden (i dag ein del av Bispegarden) men i 1962 sto det i Østre Magasin i Erkebispegarden.2

Dei ansvarlege for restaureringsarbeidet hadde andre interesser og andre prioriteringar enn slike ting. Det var fullføringa av vestfronten og vesttårna som var prioritert.

Det vesle vi har av kunnskap om skapet kan vi takke arkitekt Wilhelm Swensen (1894 – 1966) for. (Fig. 3)

Han var byggeleiar ved NDR 1946 – 64, og hadde sterke kulturhistoriske interesser, særleg for 16-1700talet. Planen var at han som pensjonist skulle skrive bind 3 i verket om Nidarosdomen. Gerhard Fischer skreiv bind 1 og 2 om katedralen i mellomalderen, utgitt i 1965, og Swensen skulle skrive om perioden frå reformasjonen i 1537 til restaureringsarbeidet starta i 1869. Dessverre døde Swensen brått berre halvanna år etter at han vart pensjonist, utan å ha fått starta arbeidet for fullt. I staden fekk Trygve Lysaker oppdraget med å skrive dette bindet som var ferdig i 1973. Undersøkinga av skapet i 1962 var truleg ein del av Swensen sitt forarbeid til boka, men materialet vart liggande ubrukt i ei arkivmappe.3 Det består av tre fotografi, ei målsett skisse og ein kort fargerapport.4

2 På Swensen si måleskisse står det «Nu på Erkebispegrd.»

Fig. 3: Arkitekt Wilhelm Swensen ved NDR, som gjorde ei undersøking av det husforma skapet i 1962. Arkivfoto 5400b Architect Wilhelm Swensen at NDR, who made an investigation of the house-shaped cabinet in 1962.

Beskriving av skapet

Det var store dimensjonar over skapet. Ifølgje Swensen si måleskisse var det 196 cm langt, 61,5 cm breitt og langsidene var 165 cm høge. Til toppen av mønet målte det heile 240 cm. (Fig. 4) Kortsidene bestod av éin brei planke som var skøytt ved gavlen. Sidene var nagla saman i hjørna med jernnaglar. Konstruksjonen var tydeleg nok solid, for det var ingen sekundære jernbeslag på hjørna.

Kortsidene var dekorert med ein romansk bogeopning med basar og kapitél i flatt relieff. (Fig. 5) Kapitéla er heilt flate og udekorerte, og det kan tenkast at dei opphavleg var meir skulpterte og er seinare blitt høvla eller øksa flate. Felta innanfor den profilerte bogen var forsenka som ein grunn nisje. Over bogen var det i kvar gavl ei lita rundboga opning, og den eine hadde framleis bevart luka som var ca. 20 cm høg og brei og med ei profilert fylling. Bak dørene var det rom til lange, smale gjenstandar. Skaphjørna hadde på kvar side ein grunn høvelprofil som også er kjent frå andre bygningar og møblar frå mellomalderen. Baksida av skapet er ikkje dokumentert, men var truleg glatt og udekorert.

3 Lysaker omtaler skapet kort (s. 205) som «et merkelig skap med husfasong» i samband med Kapittelhuset.

4 Fotografia er umerka og ukatalogisert, men truleg tatt av fotograf Schrøder. To er nesten like, berre tatt med litt ulik vinkel, og det tredje viser eine kortsida.

Fig. 4: Målsett, usignert skisse av det husforma skapet, truleg utført av Swensen i 1962. NDRs arkiv

Measured, unsigned sketch of the house-shaped cabinet, probably made by Swensen in 1962.

Fig. 5: Kortsida av det husforma skapet med romansk blindboge og glugge i gavlen, fotografert i 1962 i Østre Magasin i Erkebispegarden. Ukat. fotografi i NDRs arkiv.

The gable end of the house-shaped cabinet with a Romanesque blind arch and window in the gable, photographed in 1962 in the Archbishops’s Palace.

Framsida av skapet bar spor etter fleire endringar.

(Fig. 6) Til høgre sto ei dobbeltdør som opptok 2/3 av skapet si breidde. Kvar dør hadde to rektangulære fyllingar. Dørene kunne låsast og var i tillegg sikra med eit tverrstilt, hengsla jernstag som kunne låsast med ein hengelås. Forma på dørene tyder på at dei vart laga på slutten av 1700-talet eller tidleg på 1800talet. Hengsla på jernstaget er av same form («kjøttbein») som hengsla på Paramentkista frå 1778.

Til venstre sto to små, nesten firkanta dører over kvarandre. Begge hadde ei fylling med rund, profilert boge og dreide halvsøyler eller balustrar på sidene.

Fig. 6: Framsida av det husforma skapet, fotografert i Østre Magasin i Erkebispegarden i 1962. Ukat. fotografi i NDRs arkiv. The front of the house-shaped cabinet, photographed in the Archbishops’s Palace in 1962.

Fig. 7: Framsida av det husforma skapet i 1962, med dei små fargeundersøkte felta på venstre side. Ukat. fotografi i NDRs arkiv. The front of the house-shaped cabinet in 1962, with the small colour test area on the left side.

Bogeprofilane ser svært gamle ut og liknar dei større bogane på kortsidene, medan balustrane verkar langt yngre, kanskje frå 1700-talet. Dørene hadde hengsler og lås med nøkkelskilt av same form som på jernstaget. Dørene var innramma av tynne, profilerte lister. Øverst under «takskjegget» sto ei list med tannsnitt av renessanseform.

Skapet hadde flat botn og oppmålinga viser ingen spor etter føter, men det kan tenkast at skapet hadde hatt eit separat fotstykke eller sokkel for å unngå fuktskader.

Øvre delen var forma som eit spisst tak, og det er dette som gjorde at skapet blir omtalt som «husforma». Takvinkelen er ca. 55°, omtrent den same som på mange mellomaldertakstolar. På framsida bestod takflata av to breie plankar som var utskorne med eit mønster av runde bogar som skulle etterlikna eit spontak eller skifertak. På mønet låg ein profilert mønekam, og den eine gavlen hadde bevart profilerte vindskier som gjekk saman i ein gavl som stakk over mønekammen og som kanskje hadde enda i eit toppornament. På vindskiene var det fleire naglehol som tyda på at det hadde stått festa ornament eller utskjeringar her, kanskje ‘krabbar’ (crockets).

Dessverre er det ingen oppmålingar eller fotografi av skapet innvendig. Mellom dei to store og to små dørene sto det ein brei, loddrett planke med ei rekke store jernnaglar, noko som tyder på ein innvendig, loddrett skillevegg. (Fig. 7) Det var sikkert også ein horisontal planke mellom dei to små dørene, slik at det var små rom bak kvar av dei. Kanskje var det også hyller bak dobbeltdørene.

Dersom dobbeltdørene var sett inn på 17-1800-talet, korleis var i så fall framsida utforma før det? Var det kanskje fire små dører i tillegg til

dei to bevarte? Eller hadde det rett og slett to store dører også tidlegare?

Skapet sin funksjon

Kyrkjene hadde fleire ulike stader til oppbevaring av ulike typer utstyr. Svært få norske kyrkjer hadde eigne sakristi i mellomalderen. Dei fleste steinkyrkjene hadde veggnisjer som var innreidde til skap med jernslåtte dører. Slike nisjer eller repositorier er det bevart mange av. Både tre- og steinkyrkjer hadde kister eller skap til altarutstyret, og ei mellomaldersk kiste med ei innskåren F-rune er bevart i Logtun kyrkje på Frosta. Små husforma skap med gavl er bevart frå stavkyrkjene i Årdal og Hyllestad i Sogn. (Fig. 8a-b) Dei var veggfaste for større sikring av verdiane, og brukt til å oppbevare liturgiske kar, relikvieskrin, bøker og andre små gjenstandar.

Paramenta vart truleg lagra i kister, som var det vanlege møbelet til oppbevaring av tekstilar, både i hytte og slott, jamfør artikkelen min om Paramentkista i «Bygghytta 2021». Kloster- og domkyrkjer av stein hadde brannsikre sakristi, og her stod også kister og skap. Slike kyrkjer var etter kvart

Fig. 8 a: Skapet frå Årdal stavkyrkje i Sogn. Foto: Historisk Museum, Universitetet i Bergen

The cabinet from Årdal stave church in Sogn.

Fig. 8b: Skapet frå Hyllestad kyrkje i Ytre Sogn. Foto: Norsk Folkemuseum, Oslo. The cabinet from Hyllestad church in Ytre Sogn.

rikt utstyrte med tekstilar og alterutstyr som trong lagringsplass når det ikkje var i bruk. Kister er laga for å kunne flyttast, men skapa skulle stå faste. Det er då også i gamle sakristi rundt om i Europa at vi enno finn ein del store skap som enno er i bruk til lagring. Dei fleste bevarte møblane stammar frå 13-1400talet.

Eit hus med mange rom?

Den einaste eldre omtalen av skapet kan vere i samband med oppussinga av Kapittelhuset i 1715. Året etter vart «Kisten» og «Brevskabet» reparert og måla av Povel Melhorn.5 «Kisten» er nok Paramentkista, og «Brevskabet» er truleg dette skapet. Namnet fortel om bruken: dette er skapet der offisielle brev og dokument vart oppbevart. Som regel vart slikt oppbevart i kister med solide jernbeslag og lås. I 1558 fekk domkapitlet ordre frå kong Christian III om at alle brev og dokument i arkivet skulle registrerast, og at brev og register skulle forvarast i kister med gode lås. Lensherren skulle ha den eine nøkkelen og domkapitlet den andre.

Gerhard Schøning nemner merkeleg nok ikkje dette skapet eller paramentkista i verket sitt om domkyrkja frå 1762. Heller ikkje seinare forfattarar som skriv om Domen nemner disse to inventarstykka. Dei må ha stått enten i Kapittelhuset eller i Lektoriet (i dag Kvinnenes Minnekapell) i nordre tverrskip. Dette var dei to einaste stadane som var sikra mot brann med jerndører, og som vi veit unngikk skader ved brannane i 1531, 1708 og 1719.

Namnet «Brevskabet» brukt i 1716 tyder på at dette på denne tida var domkapitlet sitt arkivskap, og at det sto i Kapittelhuset. Det sterke jernstaget tvers over dei to store dørene tyder på at innhaldet i skapet var så verdfullt at ein vanleg skaplås ikkje var nok, sjølv i det brannsikre kapittelhuset med steinkvelv, jerngitter i vindua og ei stor jerndør med tre lås og tre nøklar, oppbevart hos tre ulike menn, framfor den einaste inngangen frå oktogonen.6

Det største problemet med Kapittelhuset på sikt var likevel ikkje faren for innbrot, men fukt. Manglande drenering rundt bygningen gjorde at papir og bøker etter kvart mygla og råtna. Svært mykje gikk tapt, og det vesle som overlevde kom etter kvart til bispearkivet eller til Videnskapsselskabets bibliotek. Ikkje berre papir, men også møblar og treverk fekk store skader, t.d. råtna bakveggen og tre av dei fire føtene til Paramentkista. Det er derfor vanskeleg å tru at dette store skapet kunne ha stått rett på det gamle steingolvet i svært lang tid utan å få store skader. Det må i det minste ha hatt ein sokkel eller fotstykke.

Fargeundersøkinga i 1962

I 1962 gjorde konservator Odd Helland hos Riksantikvaren ei lita fargeundersøking av skapet. Eit udatert fotografi i NDRs arkiv viser skapet med små, avdekte prøvefelt. Den korte rapporten er handskriven med blyant og lagt i arkivmappa:

Skap med husfasong. Fargeundersøkelse. Treverket er mørkt, sannsynligvis stått lenge umalt. Det er malt tre ganger over det hele og en gang delvis.

1. nåværende maling, eikemalte vegger, grått tak

2. blå vegger med gul-rød marmorerte deler, lys sinoberrødt tak.

3. gulgrønne vegger, taksten ser ut til å ha hatt forskjellige farger, brunt, gulgrønt, grønngult, blått. 8 «stener» ble avdekket og undersøkt. Det må avdekkes mere før man kan får klarhet i dette. Det er noe forvirrende med alle disse farger. Især den blå som ligger over en brun farge.

4. Opprinnelig maling. Ser ut til bare å ha omfattet taket. Det har vært svart. Veggene må da ha stått trehvite til dette.

Til den gulgrønne veggfargen (maling nr. 3) kan taket ha stått i rødt. Det finnes en litt mørkere rød farge under den lys sinoberrøde.

De mange fargene på takstenene er ikke lett å forklare med de undersøkelser som nå ble gjort.

Trondheim 3. juli 1962

Odd Helland

5 Lysaker 1973: 205

6 Lysaker 1973: 208

I 1962 var altså skapet måla som imitert eik eller ‘ådring’, ein maleteknikk som var svært populær frå midten av 1800-talet og framover. Det nest yngste laget var ein meir festleg dekor med blå veggar med marmorerte detaljar i gult og raudt, og taket var måla i sinober. På den øverste vesle døra på fronten avdekte Helland ei merking med «No. 1» som er utforma svært likt skrifta på Paramentkista. Dette og marmoreringa tyder på at dette målingslaget er samtidig med dekoreringa av Paramentkista som er datert til 1778.

Det tredje yngste laget var gulgrøne veggar, og taksteinane eller spontaket ser ut til å ha vore måla i fleire fargar. Den rike fargesettinga minner om barokken som dominerte tida ca. 1630 - 1750. Dette kan vere den dekoren som Povel Melhorn utførte i 1715, men kan også vere ein del eldre: Nidarosdomen vart oppussa og rikt utstyrt og dekorert av lensherre

Oluf Parsberg i 1630-åra, og disse arbeida introduserte barokken i Trøndelag. Skapet kan også ha blitt nymåla som ein del av dette arbeidet.

Det eldste fargelaget eller fasen identifiserte Helland som at sjølve skapet var umåla, og at taket var svart. Det minner om dei tjørebreidde, brunsvarte spontaka på både stein- og stavkyrkjer. Tolkinga om at sjølve skapet stod umåla er likevel vanskeleg å forstå. Særleg dei store arkitektoniske felta på gavlveggane ville det vere heilt naturleg i mellomalderen å fylle med figurframstillingar av helgenar. Dersom dei var måla med limfarge, kunne denne lett vaskast av og alle spor fjernast. Den korte undersøkinga til Helland, med avdekking av små prøvefelt, kan lett ha unngått spor etter slik dekor.

Datering av skapet

Det er ingen tvil om at dette skapet daterer seg til før-reformatorisk tid. Spørsmålet er om det kan daterast nøyare? Dei runde bogane på endestykka og på dei to små dørene er utforma i romansk stil som kunsthistorisk gir ei datering til før midten av 1200-talet. Men konservative former kunne halde seg lenge, og i seinmellomalderen vart dei runde

bogane på nytt populære. Det næraste vi kan samanlikne med er ikkje eit skap, men to korstolar eller -benkar i Mære kyrkje som truleg er laga på slutten av 1400-talet eller tidleg på 1500-talet. Endestykka eller vangane består av tjukke furuplankar som i dag er ca. 220 cm høge og 40 cm breie, men dei kan ha vore ein del høgare. Øverst er dei gavlforma med toppblomst og ein «krabbe» eller crocket på kvar side. Rundt heile kanten har vangane ein høvelprofil av same type som på brevskapet. Vangane var også nagla saman med langsidene på same måte som på brevskapet. Spora etter ornament på gavlen er også eit trekk som peikar mot seinmellomalderen.

Det er svært lite av liknande skapmøblar å samanlikne med her i landet. Det næraste er skapet frå Årdal stavkyrkje i Sogn. (Fig. 8a) Det er 176 cm høgt, 74 cm breitt og 40,5 cm djupt.7 Fronten på dette skapet er forma som ein gavl og dekorert med ein rund, profilert boge på søyler med terningkapitel og klokkeforma basar. Feltet mellom søylene er fylt med ei dør med jernbeslag, og i sjølve bogen står ein liten glugge. Gavlen har restar av måla dekor i form av ei lilje. Skapet ser ut til å ha vore blått med detaljar i raudt. Taket er forma som eit bordtak, dvs liggande, overlappande bord, og på gavlen er restar av liknande vindskier eller gavldekorasjon som på Nidarosskapet. Skapet er datert til 11-1200-talet på grunnlag av terningskapitela, som vi finn i stavkyrkjer i Sogn datert til 1100-talet.

Eit enklare utforma skap frå Hyllestad i Sogn i dag på Norsk Folkemuseum, har berre ei stor dør og ingen glugge i gavlen. (Fig. 8b)8 Taket er utforma som eit bordtak, og to av «borda» på kvar side er utskorne i ein brei planke. Eit husforma skap frå Rimbo kyrkje i Uppland har derimot ein liten glugge i gavlen og nedre delen er utforma som eit trepass. Husforma skap med gavlfront er også bevart i kyrkjene i Lagga og Villberga. Alle har nokså små dører som er solid sikra med beslag og lås, og her vart nok dei mest verdfulle tinga som altarutstyr og bøker lagra når dei ikkje var i bruk. Eit husforma skap i det sørfranske

7 MA 126. Takk til Stephan Kuhn, UiB, for hjelp med mål og beskriving. Kroesen & Kuhn 2022: 121 8 Museumsnr. 593-34

12: Husforma

i

i Brandenburg,

A house-shaped cabinet in the cathedral of Brandenburg, Germany.

Fig. 10: Det husforma skapet i katedralen i Noyon i Nord-Frankrike, rekonstruksjonsteikning. Etter Viollet-LeDuc 1858: Armoire

The house-shaped cabinet in the cathedral of Noyon in northern France, reconstruction drawing.

Fig. 9: Skap av eik i St. Petri kyrkje, Malmö, datert 1514. Oak cabinet in St. Petri church, Malmö, dated 1514.

Fig.

skap

katedalen

Tyskland.

slottet Reignac har også imitert spontak, gavlornament og utskoren mønekam, så typen ser ut til å ha vore kjent over store delar av Europa.

Nokre katedralar har bevart slike store skap i sakristia, men dei fleste er rettvinkla med flat topp som eit moderne garderobeskap, t.d. det enorme skapet i katedralen i Bayeux i Normandie (522 x 88 x 280 cm).9 eller skapet i St. Petri i Malmö som er datert 1514. (Fig. 9) Desse skapa var laga for å romme verdisaker og det var lagt meir vekt på trygg og sikker lagringsplass enn på arkitekturen. Dei fleste husforma skapa har frontgavl, t.d. i katedralen i Halberstadt. Det er svært få av dei store skapa med langsida som fasade som er husforma, men eit godt døme finst t.d. i katedralen i Noyon i Frankrike. (Fig. 10) Det var prektig dekorert med sterke fargar og helgenfigurar.10 (Fig. 11)

Det næraste dømet til Nidaros-skapet er kanskje paramentskapet i katedralen i Brandenburg ved Berlin. (Fig. 12) Det er husforma, og har i tillegg tre gavlar på langsida med toppblomster og ‘krabbar’ og ein liten glugge i kvar gavl. Mellom gavlane og på hjørna står spinkle fialar. Fronten er delt i to dører som begge er hengsla på midten og kan foldast saman. Dette skapet vart brukt til lagring av paramentar til langt inn på 1900-talet.

Skapet frå Nidarosdomen var, så vidt vi kan sjå, unikt i nordisk samanheng. Derfor var det særleg tragisk, etter å ha overlevd krig, brann og plyndring, at det skulle gå til grunne i vår tid.

Fig. 11: Detalj av det husforma skapet, med rekonstruksjon av den måla dekorasjonen. Etter Viollet-Le-Duc 1858, Plansje 1. Detail of the house-shaped cabinet, with reconstruction of the painted decoration.

9 Viollet-Le-Duc 1858: 15

10 Viollet-Le-Duc 1858: Plansje 1

Litteratur:

Dahlin, Elin: Nidaros domkirkes sten- og skulptursamling, etter brannen i Erkebispegården i 1983. Trondhjemske Samlinger 1988. Trondheim 1988

Kroesen, Justin & Stephan Kuhn: Middelalderens kirkekunst. Universitetsmuseet i Bergen. Regensburg 2022

Lysaker, Trygve: Domkirken i Trondheim III. Fra katedral til sognekirke 1537-1869. Oslo 1973

Viollet-Le-Duc, M.: Dictionnaire raisonné de mobilier français, Vol.I. Paris 1858: Armoire

Gunn Bergmann

Nidarosdomen - arbeidsplass for horgbygger gjennom 150 år

Nidaros Cathedral – a Workplace for Horg Villagers for 150 Years

Mange fra Lundamo og Hovin ble «domkirkearbeidere» i løpet av 1900-tallet. Arbeidet de nedla står etter dem «til evig tid»!

Del 1 av denne artikkelen ble publisert i Bygghytta 2021, og handlet om hvorfor så mange horgbygger ble domkirkearbeidere i siste del av 1800-tallet og framover til vår tid. Artikkelforfatterens svar på spørsmålet var at domkirken utviklet driften av de to store steinbruddene i Horg (Samdal og Krogstad) og leverte stein til restaureringen av kirka, særlig fordi Størenbanen var bygd og gjorde transporten inn til byen enkel. Det var behov for arbeidshjelp i bruddene. Det viste seg også at mange som ble domkirkearbeidere var i slekt med hverandre. Fram til 1950 var det var særlig mange fra grendene Løhre og Lund.

Etter 1950 og fram til vår tid, er det også mange horgbygger som har hatt arbeidsplassen sin i «kirka». I denne epoken er det hovinsbyggene som er i flertall, og vi skal se at det fortsatt rekrutteres domkirkearbeidere gjennom familier og slekter.

I forrige artikkel ble det omtalt en hovinsbygg, Arne Sundet (1904-90) fra Nygarden på Tømmessletta. Han arbeidet som smed 1927-31 og 1934-71 (halve arbeidsstokken ble permittert i tre år på grunn av vanskelig økonomi). Arne Sundet ble et helt rekrutteringskontor alene. Hele tre av hans nevøer ble domkirkearbeidere, og i tillegg ga han kanskje anbefalinger for en kar fra nabogrenda Moum, som også ble ansatt. Disse, og flere hovinsbygger, skal det nå fortelles om.

Hovedfokus i denne artikkelen er arbeidet deres i Bygghytta ved Nidarosdomen, og det som står igjen etter dem. Artikkelforfatteren vil rette en takk til alle som har bidratt med informasjon og bilder, og tar samtidig ansvar for feil og misforståelser i forhold til kildenes opplysninger.

Steinhuggere og andre katedralbyggere «Sundet-karene», de tre nevøene til overnevnte Arne, var John Sundet (1930-2022), Magne Sundet (1932-2013) og Gunnar Sundet (1933-2013).

John Sundet begynte i smia som hjelpesmann for onkelen sin 1947. Det skulle bare være for en liten periode, men Arkitekt Thiis satte pris på hans arbeidsinnsats og ansatte han. Han arbeidet som smedlærling hos onkelen, og ble smed etter han. Han var også steinbryter i bruddet på Kvikne, og ble etter hvert verksmester. John flyttet fra Hovin til byen.

Rune Langås ved domkirken skriver i boka «Katedralbyggerne» at «John er den eneste som har vært både i bunnen av Olavsbrønnen og på toppen av spiret på hovedtårnet.» Det sies også om John at «han er en tradisjonsbærer som har vært svært viktig i formidlingen av NDRs historie til nye generasjoner». John var ansatt i 46 år, før han gikk over i pensjonistenes rekker i 1993. (Fig. 1)

Magne Sundet var gardbruker i Nordgarden Nordtømme. I 1961 ble også han ansatt i kirka og ble pensjonist i 1994. Han ble egentlig ansatt i 1958, men faren ville beholde han heime på Nygarden ennå en tid. Så ble broren Gunnar ansatt i hans sted. Etter læretid begynte Magne som steinhugger. Han har hugget ornamenter, drager og grotesker

John Sundet visiting the workshop at the age of ninety, as always with many a good story to tell.

(smådjevler), foruten store og små figurer inne og ute. Han hadde kirka som arbeidsplass i 33 år før han ga seg for å fortsette arbeidsdagen heime på gården. Artikkelforfatteren kommer tilbake til Magnes arbeidsliv. (Fig. 2)

Gunnar Sundet, ansatt 1958-95, ble også steinhugger. Han er mester for fire store statuer på vestfronten. Olav Tryggvason ble satt opp i 1967 og står ytterst til venstre på nederste rad av figurer i vestfrontveggen. Mellom føttene hans er trellen Kark. Den som ser godt etter kan se at ansiktet til kongen er modellert etter Fritjof Nansen. Om en står på vestfrontplassen med kikkert, kan Døperen Johannes (satt opp i 1969) sees nærmest rosevinduet på øverste rad. Som figur nummer fire fra venstre på øverste rad står Profeten Esekiel (oppsatt i 1973). Etter å ha fullført denne figuren arbeidet Gunnar tre år med Kong David. Denne figuren finner vi som nummer seks i øverste rekke på venstre side. Kongen har en harpe i fanget. (Fig. 3)

2: Magne Sundet fullfører en av groteskene på skipets sidevegg.

Magne Sundet completes one of the grotesques for the aisle wall of the nave.

Ola Moum (1928-1987). Denne steinhuggeren vokste opp i Solheim under Moumskleven, ikke langt fra Nordtømmessletta. Han flyttet til Byåsen med familien. Han var dessuten søskenbarn til John Sundets kone Ester! Ola Moum har også sin andel i arbeidet med de store figurene i vestfrontveggen: «Sannhet» (en av de fire verdslige dyder) fra 1968. Her må en fram med kikkerten igjen for å studere figuren i andre rekke, nr. 4 fra venstre på høyre side. Moum har også hugget Profeten Jeremia (oppsatt i 1970). Denne står i tredje rekke, nr. 3 fra høyre. Kong Hiskia (1972) står i nisjen nest nærmest rosevinduet på venstre side i vestfronten. I 1982 fullførte horgbyggen Profeten Jona sammen med to andre steinhuggere. Vi kan se denne i fjerde rekke på venstre side, som fjerde statue fra høyre. Nederst ser vi hvalen i ferd med å sluke Jona. Ola Moum var gift med datter av Nils Saugen. Saugen var opptatt av historien om byggingen av Skoldadalsvegen. Han fikk mågen sin til å hugge en minnestøtte over dem

Fig. 1: John Sundet på besøk i verkstedet som nittiåring, som alltid med gode historier.

Fig.

Fig. 4: Odd Kalvå på vestfronten med Apostelen Johannesstatuen som han har hugd.

Odd Kalvå on the West Front with the statue of St John the Apostle which he has carved.

som gikk i bresjen for utbyggingen av denne veien. Støtten står ved veien nedenfor Nordtømmesvollene i Skoldadalen. Runene øverst er i moderne skrift «Fredriks Minne».

Odd Kalvå (f. 1943) kom fra Hagerønningen og ble ansatt som domkirkearbeider 1. april 1966 samtidig med Erling Refset. Odd var steinhugger og domkirkearbeider til han ble pensjonist i 2005. Odd sin fortelling om arbeidslivet i domkirken kommer vi tilbake til senere i denne artikkelen. Odd er også blant steinhoggerne som er representert i vestfrontveggen. Han hugget Apostelen Johannes, som var den siste statuen som kom på plass på vestfronten i 1983. Statuen står på venstre side like ved rosevinduet, som figur nr. 8 i første rekke. Figuren er hugget ut av et eneste stort emne, og det er det svært få andre figurer som er. I tillegg har Odd også hugget andre figurer i kirken samt «månedsfigurene». (Fig. 4)

Erling Refseth (1941-2006) ble også steinhugger. Han kom fra Brustuen under Moum og var opprinnelig maler. Erling var en perfeksjonist, han likte nøyaktighetsarbeid og tok seg tid til å utføre oppgaver grundig. Få kunne måle seg med han i nøyaktighet i arbeidet. Han var en mester i å måle opp og beregne mål på steiner som skulle erstattes med nye. NDR hadde restaureringsoppdrag flere steder i landet. I Stange kirke på Hedmarken var det en portal som trengte restaurering. NDR-arbeidere var der for å beregne hvilke steiner som måtte erstattes, og hvilke mål de hadde, uten å lykkes i å erstatte dem så de passet. Odd Kalvå forteller at Erling dro innom på ferietur sørover. Han målte opp. De kalksteinene som ble hugget passet perfekt. Erling har også hugd statuen av guden Merkur. Den står i en veggnisje på den gamle Post- og Telegrafbygningen (det nåværende Merkursenteret i Kongens gate/Nordre gate). Merkur var gud for all handel. Erling likte å lage

Fig. 3: Gunnar Sundet (t.v.) øverst på vestgavlen sammen med Emil Salthammer og Arvid Loraas. Arkivfoto 5176.

Gunnar Sundet (left) at the top of the west gable together with Emil Salthammer and Arvid Loraas.

mat. En dag hadde noen i steinhugger-verkstedet sluppet løs en høne der inne. Fuglen flakset omkring i verkstedet så støvskyen sto omkring dem. Spøken endte i gryta. Erling fanget den, vred om halsen og ribbet den. Så laget han en deilig hønsefrikasse som alle satte pris på.

Det var bruk for mange fagfelt i NDR, eller «Bygghytta», som etter hvert ble det offisielle navnet på arbeidsplassen til våre sambygdinger i domkirken. Gipsmakere, glassmalere, murere, tømrere, snekkere og smeder i tillegg til ornament- og steinhuggerne. Steinhuggerne gjorde også mange ulike arbeidsoppgaver med stein, ute og inne i kirka. Alle faggrupper måtte ta del i det «forefallende arbeidet». Det står 76 figurer i vestfronten. 15 av disse er hugget av fire Horgbygger: Steffen Krogstad (6), Gunnar Sundet (4), Ola Moum (4) og Odd Kalvå (1).

Leon Gylland (f. 1934) kom fra Brustuen under Hovin. Han var opprinnelig maler. Han ble ansatt som steinhugger i 1963, og ble senere lærling i gipsmakerfaget. Han bosatte seg på Heimdal. Gipsmakerne var en av mange håndverksgrupper som hadde en viktig rolle i prosessen fram til utsmykning av Nidarosdomen. Det ble tatt gipsavstøpninger av all gammel steinhuggerkunst som skulle restaureres, og dessuten av nymodellerte ornamentikk og figurer i leire som skulle hugges i stein. Gipsavstøpninger var en viktig del av oppmålingsgrunnlaget steinhuggerne måtte ha når de skulle hugge en figur ut av en steinblokk, og dessuten viktig dokumentasjon av restaureringsarbeidet for framtiden. Gipsmakerne fikk også oppdrag fra andre kanter, blant annet med å modellere takstukkatur og annen utsmykning til private og offentlige bygg. Ellers kan det nevnes at Leon Gylland var gift med Odd Kalvås søster Grete, og Leon sin søster Ruth var gift med Gunnar Sundet. Leon Gylland og Erling Refset var søskenbarn. Dette er nok et bevis på at slektsrekrutteringen av domkirkearbeiderne har fortsatt også i den nære fortid.

Rasmus Woldmo (f. 1947). Da NDR annonserte etter vikarer gjennom Adresseavisen i 1972, sendte Rasmus inn en søknad. Han fikk jobb, og etter opplæringstiden fikk han fast ansettelse og arbeids-

plass på snekkerverkstedet. Han ble med tiden verksmester og fikk deretter ansvaret for driftsavdelingen.

Rasmus hadde sitt daglige virke i domkirken i 30 år.

Kåre Solem og John Krogstad (begge f. 1953). Kåre vokste opp i Ekra under Hovin og på Flåttan under Bye. Foreldrene arbeidet på Midttømmesbutikken. John kom fra Hovinsrønningen. I dag er Kåre bosatt i Midtre Gauldal (Strinde), og John er Lersbygg. Disse to fulgtes at som klassekamerater på barneskolen på Hovin og senere på framhaldsskolen på Lundamo/Ler. En dag hadde John sett en annonse i avisa. Domkirkearkitekt Alf Solem søkte etter arbeidsfolk. Begge søkte. Det var 26 søkere, og tre fikk jobb! John begynte senhøstes 1972. Kåre den første januar i 1973.

Så var de to ungguttene fra Hovin blitt domkirkearbeidere. Dagene ble lange, for toget var på stoppestedet ved Gulfossen kl. 5.05 om morgenen. På hjemreisen sov de, og det hendte at de ikke våknet før toget hadde passert Gulfossen. Da var det bare å ta fatt på hjemveien til fots. Men Kåre og John var unge og sterke. Arbeidsdagen var svært variert. Det var brøyting om vinteren, oppgaver i snekkerverksted og gipsmakerverksted, brannisolering innvendig i deler av kirka, stillasbygging og støvsuging i tårnet. «Vi for over hele kirka», sier John! John opplevde å få bli med Nils Opøien (han var finsnekker og orgelbygger) på stemming av barokkorgelet i kirka. John måtte justere piper oppe i høyden, mens Opøien tok seg av orgelverket nede.

I tre somre (to for Kåre, som var i militæret den ene året) boret og sprengte de ut steinblokker i bruddet på Kvikne. I den tiden kunne de også ta ut store «kongeblokker», helsteiner, som skulle bli til figurer i vestfronten. Det var mange utfordringer med å få fraktet de største blokkene med traktor på dårlig vei i fjellterreng ned til riksveien. Først måtte også veien bygges og utbedres. Tre kjørte traktor med hengerlass, og de andre spredte ut massene med handmakt og grafser. Det var tungt arbeid. Derfor skiftet de på å kjøre traktor og å bruke grafsene. Ungguttene hadde likevel overskudd til kvelds. De var treningsglade, og fikk det for seg at de kunne «løpe inn» hareunger i funkishytta arbeidsfolkene hadde opphold i. Harene

Foto:

ble maskoter for karene. Før de stengte hytta for å avslutte sesongen, øremerket de harene og slapp dem ut. John forteller at Kåre tror han har skutt en av dem i Soknedalen mange år etter – øremerket var det samme!

Både John Krogstad og Kåre Solem arbeidet i NDR i sju år, avbrutt av ett år i militæret for hver av dem. Begge satte pris på arbeidsmiljøet, og John forteller at han satte særlig pris på Steffen Krogstad. Da han var ferdig med militærtjenesten tok han fly til Oslo for å besøke Steffen på Radiumhospitalet, før han satte seg på toget hjem. Dessverre var det ikke særlige utsikter til å få ornament- og steinhuggerjobb (som de ønsket seg) i overskuelig framtid. Budsjettene hadde kriterier for hvor mange steinhuggere som kunne lønnes til enhver tid. Framtidsutsiktene viste at det ville gå svært mange år før Kåre og John kom i posisjon for en slik stilling. De var i etableringsfasen og måtte finne seg annet arbeid. (Fig. 5)

Odd Åge Evjen (f. 1945) vokste opp i Mjoteigen (Evjen) og Fagerheim under Valdum. Han var

domkirkearbeider i en drøy treårsperiode på 1980tallet, men sluttet for å etablere entrepenørbedrift sammen med søskenbarnet Per.

Et arbeidsliv som domkirkearbeider –fortellingen om Odd Kalvå

Odd Kalvå arbeidet som sjåfør, og var ikke helt fornøyd med arbeidstid og lønn. Ofte var det slik at han måtte kjøre langt ut i ytterkantene av fylket og kom hjem sent på kveldene. Den gang var det ikke overtidsbetaling å få for slik kjøring. Så bød det seg en sjanse i domkirken. Odd og Erling Refset søkte begge til ny jobb. Begge ble ansatt fra 1. april 1966. Odd var iherdig og ble interessert i arbeidet sitt, særlig fikk han interesse for steinhugging. Han fikk snart et godt forhold verksmester Peter Grande, men måtte vente lenge på å få hugge stein. Arbeidet var allsidig, der han utførte hjelpefuksjoner på mange fagområder: muring, snekring, stillasbygging og steinarbeid. Normalt var det seks års læretid for å bli steinhugger.

Odd Kalvå hadde sommerarbeid i bruddet på Kvikne i flere sesonger. Her trivdes han godt, det var frihet i fjellet. Her fikk han utløp for fysiske krefter, kreativitet og praktisk løsningsorientering, selv om det var mye tungt arbeid og faktisk også noen dramatiske opplevelser. I «Katedralbyggerne» forteller Rune Langås om en hendelse. Kalvå var på vei med traktor ned til riksveien med en stor blokk. Den var dessverre plassert litt for langt bak på hengeren, og trykket på bakhjulene var ikke tilstrekkelig. Da han nesten var kommet til toppen, begynte hjulene på traktoren å spinne. Odd måtte vurdere hva han skulle gjøre dersom doningen begynte å skli bakover. Det var bratt skrent ned på ene sida av veien og bratt skrent opp på den andre. Heldigvis dro traktoren seg over bakketoppen. Da fikk føreren den store skjelven. Etter dette ble slike transporter sikret med en ekstra traktor bak, som kunne skyve på den foran. Naturen, fjellet og minnene fra somrene på Kvikne fikk Odd til å bygge egen hytte der. (Fig. 6)

1960 og 70-tallet var på mange måter en overgangstid i NDR. Ennå var mange av «gammelkaran» i arbeid. Kirka var en spesiell arbeidsplass med hensyn

Fig. 5: Et utvalg av Steffen Krogstads steinhuggerverktøy.

Hanne Kristin Bergmann

A selection of Steffen Krogstad’s stonemasonry tools.

«The blue tractor», a 1952/53 Fordson model, was NDR’s first tractor. It is still drivable.

til arbeidsmiljø og arbeidsforhold. Alle faggruppene jobbet selvstendig og med stor frihet under arbeidsformenn som hadde mange jern i ilden, og ikke akkurat så det som en primæroppgave å passe på sikkerheten og eller håndtere disiplinærsaker. Kalvå fikk med seg både den gamle og den nye tiden, og han husker den pensjonerte formann Lars Waldum som kom innom på besøk. Han var lett å spøke med, forteller Odd, kjapp og dristig i replikken. Det var mye mannfolkhumor i en tid da det ikke arbeidet damer i domkirken, med unntak av vaskekona. Ennå var murerne kjent for å være ekstra tørste etter tungarbeid, og lesket sine struper med «langpils» (også kalt murer) i arbeidstiden. Odd forteller at det ikke manglet på tilbud om å dele på varene på 60-tallet heller, men Odd hadde heldigvis bil, og kunne møte tilbudet med begrunnelsen at han måtte kjøre for å komme seg hjem. Den andre siden av saken var selvfølgelig all moro, spøk og fleip som oppsto ved at kolleger var litt på en snurr!

En dag lurte Kalvå seg til å ta et kleberemne og begynte å hugge på en «topp». Formann Grande kom over han, men ble interessert og satte seg ned ved siden av han. Han likte tydeligvis det han så og oppmuntret den selvoppnevnte steinhuggerlærlingen. Dette var starten på steinhuggerlivet for hovinsbyggen. Det skulle bli større oppdrag. Etter et

par år hugget han «krabber» på hjørnet av stenene som skulle opp i vestfrontens søndre tårn. Ingen hadde gitt han noen tillatelse, men han fikk et lønnstrinn for jobben! Det beste var at domkirkearkitekt Helge Thiis så arbeidet, og sa fra om at Kalvå var et godt steinhuggeremne. Slik ble Odd steinhugger i domkirken – på rekordtid!

Odd Kalvå er en beskjeden mann på egne vegne, men artikkelforfatteren tror nok han med glede forteller om steinhuggerarbeidene sine når han bare blir spurt. Høydepunktet må ha vært den store figuren av Apostelen Johannes, et arbeid det tok han to år å fullføre. Figuren ble hugd av et «kongeemne», en helstein fra bruddet på Kvikne. Ringen ble sluttet, både for domkirken og for Odd. Dette var den siste statuen i vestfronten, og Odd fikk hugge den i helstein fra stedet han hadde trivdes og fortsatt trives – Kvikne. Ellers forteller han om månedsfigurene, som han har laget mange av. Disse var blant annet laget for salg. Hvert år hadde steinhuggerne i oppdrag å lage en liten statue som symboliserte hver av årets tolv måneder. Ved pavebesøket i Trondheim i 1989 var gaven en slik månedsstatue, mai-statuen som Odd hadde laget.

Odd Kalvå var aldri redd for tungarbeid. En dag kom formann Grande og ba om frivillige til å grave hull til en avløpskum. Den gamle var for liten, så en ny med større volum skulle på plass. Han lovet de frivillige to dagers fri fra jobben. Odd og Magne Sundet meldte seg og fikk jobben. Redskapen var hakke og spade, og massene som skulle opp og ut var ikke små! Magne var gårdbruker på si, og Odd bygde hus, så fridagene passet dem bra. Det var ellers ikke mangel på tunge tak. Store steinblokker skulle flyttes, tunge ornamenter og figurer skulle monteres, stillaser flyttes. Da gikk flere faggrupper sammen om jobben. Stillasarbeidet var tyngst, forteller Kalvå. I den første tida var det dårlig med hjelpemidler som løfteanordninger og motoriserte transportskinner. Det var ingen arbeidsmiljølov som krevde sikkerhetsforanstaltninger, og det var mye støv og støy. Ingen brukte hørselvern når steinsagene gikk eller når huggene drønnet omkring dem. Steinstøvet ble kostet vekk etter hver arbeidsdag. Oppgaven med å koste gikk på omgang,

Fig. 6: «Blåtraktoren», en Fordson 1952/53-modell, var NDRs første traktor. Den er fortsatt kjørbar. Foto: Hanne Kristin Bergmann

og kosteren satte i gang når de andre var reist hjem. Verst var det om vinteren da huggingen foregikk inne i verkstedet. Merkelig nok var det heller ikke vernesko å få!

Når våren og sommeren kom, flyttet steinhuggerne ut i åpne skur på vestfrontplassen. Lufta ble bedre å puste i, men det er kjent at minst én av de eldste steinhuggerne utviklet lungeskader. Først i den siste delen av Kalvås arbeidsliv ble det fysiske arbeidsmiljøet utbedret. Det kom avtrekk mot støv og påbud om hørselvern og vernesko. Det kom mekaniske løfteanordninger, bedre verkstedlokaler, bedre toalettforhold og pauserom. Det var likevel ikke enkelt for de eldste ansatte å omstille seg til nye rutiner, og noen unnvek det nye regimet.

Sommeren var alltid en fin tid for domkirkearbeidere og steinhuggere. Folk som gikk forbi hilste dem, og noen ville gjerne slå av en prat hvis det var så lite støy at det gikk an. Noen ganger ble det

nesten for mange henvendelser over gjerdet. I en periode i Odds arbeidsliv var det en annen begivenhet som også gjorde hverdagene litt annerledes. En del av andre etasje på det gamle verkstedbygget ved vestfrontplassen ble kalt «Dueslaget». Det inneholdt et kontor som ble brukt som en liten leilighet. Hit hadde ekteparet Tulla og Gerhard Fischer tilhold om somrene i mange år. Odd kan huske dem godt. Arbeidsfolket hadde mye moro med å følge med det «spesielle» paret. Arkitekt Fischer drev med registrering og oppmåling i domkirken. Han hadde et stort handicap, nemlig høydeskrekk. Redningen hans var at kona Tulla slettes ikke hadde det. Tulla klatret i høyden, mens arkitekten holdt seg på grunnplanet. Ekteparet kom med våren og dro når høsten kom, som fuglene. Odd setter pris på humor og har utallige historier å fortelle fra årene i kirka. Det er tydelig at han har trivdes på arbeidsplassen sin, til tross for mange tunge tak som kjennes på kroppen i dag.

Fig. 7: Drake over Olavsbrønnen, hugget av Magne Sundet. Originalskulpturen står i Museet i Erkebispegården. (Se. fig. 2 i Syrstads artikkel.)

Dragon over St Olav’s well, carved by Magne Sundet. The original sculpture is in the Museum in the Archbishop’s Palace. (See fig. 2 in Syrstad’s article.)

8: St. Mikael-statuen på plass på toppen av nordre vestfronttårn i 1969. Til venstre Nils Opøien og Karl Mediaas (bak). Til høyre Magne Sundet og Jon Stokke (bak).

The St Michael statue placed at the top of the northern West Front tower in 1969. To the left Nils Opøien and Karl Mediaas (behind). To the right Magne Sundet and Jon Stokke (behind).

Arbeidet førte også steinhuggerne ut i Europa, og det i en tid lenge før folk flest reiste til «Syden». Domkirken organiserte studieturer til store katedraler i Russland, Tyskland, Frankrike, England og Italia. NDR finansierte turene delvis med at steinhuggere søkte og fikk stipendier. Konene ble noen ganger også invitert med, men deres reise måtte finansieres privat.

Ved århundreskiftet var dataalderen kommet til domkirken. Litt etter litt endret arbeidshverdagen seg også for steinhuggerne. Dokumentasjonskrav og skriftlig rapportering på datamaskin tok mye av tiden deres, syntes Odd. En del av friheten til selvstendig

arbeid uten så mye innblanding ble det også mindre av. Da Odd Kalvå pensjonerte seg i 2005, syntes han det var greit å slutte. Han hadde vært domkirkearbeider i nesten 40 år.

Odd Kalvå presiserer at han og kollegene i steinhuggerverkstedet aldri så på seg selv som kunstnere. Kunstneren var billedhuggeren som modellerte figuren. Steinhuggerne var stolte håndverkere. Artikkelforfatteren ville ha kalt arbeidet deres kunsthåndverk!

Domkirken - fars arbeidsplass

Brødrene Asbjørn og Egil Sundet ble godt kjent med

Fig.

verkstedene og Nidarosdomen i sin ungdom. Begge valgte utdanning i bilfaget, og måtte til Bilskolen på Lade i Trondheim for å skaffe seg fagbrevet. I periodene 1974-76 og 1978-79 fikk de følge faren, Magne Sundet, sitt «skysslag» med hovinsbygger inn til byen. Steinhuggerne begynte arbeidsdagen i kirka klokka sju, men skolen startet ikke før 08.30. Derfor ble det ventetid i verkstedet før det var tid for å ta trikken til Lade. Noen dager ble skoledagen kortere enn normalt, og domkirken ble oppholdssted fram til arbeidstidens slutt. Nå var det slutt på skole og arbeid på lørdager, men sønnene kan huske at faren tidligere kjørte moped til byen på lørdag som var halv arbeidsdag. (Fig. 7)

Etter at domkirkearbeiderne fra Hovin skaffet seg biler på sekstitallet, delte de på å kjøre og hadde hver sine perioder som ansvarlig for skyssen. Magne kjøpte plass i bilskyssen for sønnene. Ved ankomst til verkstedet ble det morgenkaffe. Den som kom først, satte over flere kjeler kaffevann. Egil husker godt at karene drev med litt «trekking» (erting), og det gikk gjerne ut over de yngre. Det var kjente karer rundt dem. Tre av dem var tjukke slekta, enda flere var Hovinsbygger. Asbjørn ble tidlig gjest i verkstedene. Var det ærend i byen med mor, dro de innom til gammelonkel Arne i smia. Der fikk han prøve seg ved essa, og lærte raskt at glødende jern var vondt å ta i.

Asbjørn syntes særlig at glassmalerverkstedet var et spennende sted. «Det var noe med lyset, fargene og smeltet bly.» Ellers fikk de begge rik anledning til å farte rundt inne i kirka, også i høyden uten sikring. Oppe under taket var det smale stillaser og ikke rekkverk. Egil var med søskenbarnet Pelle (Per Erik, sønn til Gunnar). Pelle var guide i kirka en periode, og hadde mye å vise fram. Spenning var det også når salongrifla kom fram, forteller eldstebror Asbjørn. Den store bestanden av duer var et problem, og NDR hadde fått lov til å anskaffe våpenet. Både salongrifla og tillatelsen eksisterer den dag i dag.

Opp langs vestfrontveggen gikk det en heis. Den ble brukt når figurer skulle plasseres i nisjene og oppe på tårnfoten. Heisen var åpen og luftig, og ved starthåndtaket hang det et skilt: «Kun for autorisert personell».

Asbjørn lærte raskt å starte og kjøre heisen, og det høres ut som at han kjørte mye heis. Begge sønnene forteller at faren aldri var «høvek». Da bronsestatuen av St. Mikael skulle plasseres i nordre vestfronttårn, var en avisfotograf med opp heisen sammen med Magne og tre kolleger. (Fig. 8) Det var et stykke luft fra heisplatten og over på tårnfoten. Det begynte å røyne på for fotografen, som måtte legge seg ned inne på tårnfoten. Over i heisen og ned igjen ville han ikke. Etter det Asbjørn og Egil er blitt fortalt, måtte det reip til for å få han i sikkerhet på bakkenivå.

Sønnene forteller at steinhuggerne brukte tresko og kjeledress i verkstedet og hadde sjelden vernebriller på. Steinsagene var omsider blitt flyttet ut av verkstedet, så de brukte ikke hørselvern. Asbjørn beskriver lyden av steinhuggerne når de satt og hugde: Tikk-tikk-tikk. Det var ikke til å unngå at karene av og til fikk partikler inn på øynene. Da tok de av seg de smale gifteringene sine og brukte dem til å skrape bort støvkorn fra øyeeplet. Steiner ble brakt til verkstedbygget med traktor eller firhjulstraller. Inne i verkstedrommet var det en traverskran som fraktet steinen fram til huggerens plass. Hver steinhugger hadde eget skap med navnet sitt på. Her lå verktøyet, og oppå skapet sto kaffekoppen. Når en gikk av med pensjon gikk skapet i arv til nestemann, slik at skapene man finner i verkstedet i dag er de samme som den gang da.

Asbjørn og Egil beskriver farens arbeid som svært variert, og de forteller at alle hadde stor frihet til selvstendige avgjørelser og bruk av egen kreativitet. Når det var tunge oppgaver samarbeidet alle. Magne likte å male, men han brukte også gjerne styrken sin på stillasflytting. Avlønningen var kanskje ikke den beste, men de var statsansatte og sikret trygg lønn og pensjon. Asbjørn var med faren inn på spiselokalet en lønningsdag, og kan se for seg forretningsføreren som sitter bak bordet der det lå brune konvolutter og stabler med sedler og mynt. Funksjonæren finner Magnes lønnssum i en bok og teller opp lønnen fra bordet. Det er både sedler, kroner og øre. Summen skrives foran på konvolutten, og pengene legges inni. Da de går ut døra står nestemann klar for å gå inn å hente lønna si.

Fig. 9: Gratulasjonstegning til Magne Sundets 40-årsdag, tegnet av kollega Axel Rønning. Til venstre Magne og svigerforeldrene i fjøset. Til høyre Anne og Magne omgitt av verdens politiske ledere, norske AP-ledere og sønnene. Utlånt av Anne Sundet Congratulatory drawing for Magne Sundet’s 40th birthday, drawn by colleague Axel Rønning. On the left, Magne together with his parents in-law in their barn. On the right, Anne and Magne surrounded by political leaders of the world, Norwegian Labour Party leaders and their sons.

Domkirken hadde også en del sosiale goder. Det var ekstra fridager som bærdag og potet-plukkedag, juletrefest for familiene, tilgang til badstu hver fredag, samt mulighet til å overta utdaterte maskiner og kjøretøyer for en rimelig penge. Sønnene minnes godt barndommens juletrefest i spiselokalet, spesielt spissposen med godteri. Brødrene fikk også besøke bruddet på Kvikne da faren hadde et par sesonger der. Asbjørn og Egils beretninger understreker allsidigheten i arbeidet til de ansatte ved restaureringen. (Fig. 9)

Den nye tiden

I 2023 arbeider det fortsatt fagfolk i Bygghytta med tilknytning til Horg: Ståle Gjersvold er sønn av Sverre Gjersvold fra Jonsvold under Hovin, og arbeider som restaureringstekniker ved glassverkstedet. Anita Gjersvold er datter til Ståle. Hun var opprinnelig elektriker, men satte i gang med læretid i steinhuggerfaget og er nå fast ansatt. Rune Langås

er avdelingsdirektør i Bygghytta. Han er riktignok hølonding, men hadde tilknytning til Horg gjennom «mågskap» med Gunnar Sundet.

Det brytes ikke lenger stein til Nidarosdomen i steinbruddene i Horg, og det er ikke lenger slik at ansettelser foregår ved at en slektning anbefaler deg for formannen. Det som fortsatt står fast, er at mange mennesker blir motivert av foreldres og eldre slektningers yrkesvalg. Unge mennesker i dag er opptatt av kreativitet, miljø, tradisjoner og bevaring. Flere ønsker seg også en utdanning i de gamle, tradisjonelle håndverksfagene. NDR er i dag en moderne arbeidsplass med stadig nye utviklingsområder.

Skal en tro utsagnet om at kirka aldri vil bli ferdig, vil den være arbeidsplass til evig tid, og en mulighet for nye horgbygger, om enn ikke i det omfang det var i det forrige århundret.

Øystein Ekroll og Rune Langås

Ståle Gjersvold – mannen med tre fagbrev

Ståle Gjersvold – the Man with Three Diplomas

Ståle har arbeidet ved NDR «bare» siden 1999. Han utmerker seg ved å ha fagbrev i hele tre ulike yrker, og han har praktisert alle fagene ved Bygghytta. I den anledning tok Rune Langås og Øystein Ekroll en prat med Ståle.

Fortell først litt om bakgrunnen din. Jeg er født i 1966, og oppvokst på Melhus der «sjølan» arbeidet på Melhus Handelssamlag, faren min var pølsemaker der. Skole var ikke noe for meg, så i likhet med flere av vennene mine begynte vi på Brundalen videregående, jeg på murerlinja. Som de fleste ungdommer, var målet å få jobb og tjene penger. Den gang måtte vi selv ordne med lærlingplass. Jeg gikk læretida hos murmester Ove Langlo, og fikk mitt første fagbrev som murer i 1985.

Så barst det i militæret, først rekruttskole på Værnes og resten av førstegangstjeneste i brannvernet på Ørlandet flystasjon. Det fristet ikke med retur til Langlo, så etter endt førstegangstjeneste vervet jeg meg som grenader i forsvaret. Mot slutten av den perioden reiste jeg ut som FN-soldat til Libanon. Etter endt 6-månedskontrakt fikk jeg tilbud om en ny, men fikk ikke forlenget permisjon fra forsvaret som grenader(!), så jeg sa opp grenader stillingen og tok 6 måneder til i Libanon. Jeg fikk etter hjemkomst jobb hos murmester Ketil Ramstad i 1989, og var der til 1999, med ett års opphold da jeg i 92-93 på nytt reiste ut som FN-soldat, denne gang til hovedstaden Beirut i Libanon. Jeg fikk tilbudet på en tirsdag, og måtte stille på mandagen. Ramstad var nok ikke helt begeistret for det.

Ramstad hadde mange oppdrag med kulturminner, og fram til byjubileet i 1997 arbeidet vi mye på Kristiansten festning, særlig med donjonen (tårnet) og kasemattene. Arbeidet med donjonen var et

pionerprosjekt, der kalk og kalkpuss ble tatt i bruk for første gang i nyere tid. Alf Waldum ved NTH var mentor for dette prosjektet. Det gjorde at interessen min for å arbeide med kalkpuss og gamle bygninger ble vekket. Ramstad sine foreldre var naboer i Trolla med Bård Sagfjæra og Bjørn Roar Kjørsvik som arbeidet ved NDR, og slik hørte jeg om dette stedet. Da NDR lyste ut stilling i 1999 søkte jeg, fikk jobben og begynte den 1. september.

Hva var grunnen til at du søkte deg hit?

Jeg var lei av jaget og maset i det private næringslivet. Alt handlet om tid og penger, og alle oppgaver skulle helst være ferdig i går.

Hvordan var det å begynne her?

Det var litt spesielt, for min kone Gunn Rita var gravid med vår yngste sønn Kristian, som ble født den 30. oktober. Det var en komplisert graviditet og fødsel, og det var godt å oppleve å bli tatt vare på av arbeidsgiver, med velferdspermisjoner og alle de gode ordninger som finnes i staten. Kontorsjef Else-Marie Galåen var en stor støtte. Kristian er nå 24 år og utdannet tømrer.

Men du har flere barn, og er blitt kollega med din datter

Anita…

Anita er utdannet elektriker, og det var en stor overraskelse å høre at hun hadde søkt jobb her som steinhugger. Jeg er stolt av henne, og vi er gode kolleger.

Hvilke arbeidsoppgaver husker du særlig fra den første tiden ved NDR?

Jeg kom rett inn i muringen av hvelvet i nordre vestfronttårn (Milleniumskapellet, se også Terje Gimnes’ artikkel i denne årboka). Det var en helt spesiell oppgave, og jeg arbeidet sammen med Karl

Mediaas, en erfaren murer. Deretter var det over på sørsiden av koret, der særlig arbeidet med parapetet på midtskipet var en spennende oppgave.

Og midt i dette fant du ut at du heller ville bli steinhugger?

Ja, det ble lyst ut nye stillinger i 2007. Etter en opplæringsperiode på tre år tok jeg mitt andre fagbrev, nå som steinhugger, i 2010. Det ble mer veksling i arbeidet, ved at jeg arbeidet med muring i sommerhalvåret og var steinhugger om vinteren.

I 2010 startet det store prosjektet med Kongeinngangen, som ble helt demontert og gjenoppbygd,

med utskifting og nyhugging av mye stein. Det var et fint samarbeid mellom steinhuggere og murere.

Jeg var også med i filmen «Katedralbyggerne» som ble laget, delvis med bruk av «time-lapse», som viste flere måneders arbeid på noen minutter. Det var et pionerprosjekt den gang, med et fastmontert kamera, men er blitt mye mer vanlig i dag.

Men så skiftet du beite en gang til?

Etter en intern utlysning i 2019 om stilling på glassverkstedet søkte jeg og fikk jobben. Den tverrfaglige opplæringen vi hadde hatt, med opphold på alle de ulike verkstedene, hadde gitt mersmak, og jeg syntes

arbeidet med glassmalerier virket interessant. Etter 10 år som murer og 10 år som steinhugger, var det kanskje på tide å prøve noe nytt i resten av arbeidslivet?

Og så ble det et nytt fagbrev?

I mars 2023 tok jeg fagbrev som blyglasshåndverker, mitt tredje. Nå arbeider jeg delvis med våre egne vinduer, jeg har restaurert to vinduer i oktogonen og to vinduer på nordsiden av skipet sammen med kollega Elisabeth Sinnerud. Dessuten har jeg et «eget» eksternt prosjekt, med restaurering av glassmaleriene i Hesby kirke i Rogaland. Det er 3 vinduer med til sammen 9 vindusfelt, og to av disse skal restaureres med nye blysprosser. Det var satt beskyttelsesglass foran vinduene, og dette hadde skapt kondens som gjorde at jernrammene rustet. Disse er restaurert av vår egen Jens smed (Jens Strassegger), så det er et rent NDR-prosjekt.

Du har ennå ikke prøvd deg på gipsverkstedet. Er det kanskje aktuelt?

Nei! Nå har jeg ingen planer om å flytte på meg mer, hverken internt eller eksternt!

I tillegg til familie og etter hvert to barnebarn, har du kanskje også andre interesser?

Jeg er svært interessert i musikk og samler på grammofonplater. Det var vel en interesse som for alvor ble vekket på slutten av 70 tallet da noen «store» gutter i nabolaget spilte i band, fikk platekontrakt, og spilte inn plate. «Forelska i lærer’n» med The Kids som ble gitt ut i 1980 finnes fortsatt i samlingen min som i dag teller 11-12.000 enheter, hvorav 6.000 er LP-plater. Jeg får disponere kjellerstua hjemme i Buvika til platene mine, og etter hvert som ungene flytter ut blir rommene overtatt av plater… Jeg er ikke av de verste på utstyr, med et stereoanlegg fra 1980-tallet, selv om platespilleren er nyere.

Dessuten har jeg tatt opp en gammel hobby: svømming. Det var et godt svømmemiljø i Melhus, og i ungdommen trente jeg daglig med lange økter hver morgen og kveld. Nå blir det to økter i uka, og dessuten har jeg sluttet å røyke og jeg og Gunn Rita har begynt å sykle lange turer – dog med el-sykkel som noen påstår er juks….

Øystein Ekroll og Rune Langås

Odd Inge Holmberget – 40 år som smed i Bygghytta

Odd Inge Holmberget – 40 Year as Blacksmith

Bygghytta har hatt mange «gammel-smeder» opp gjennom årene, og nå er det Odd Inge Holmberget som fyller denne rollen. Han ble pensjonist i 2023 etter 40 år ved NDR, men blir hentet inn titt og ofte når det trengs ekstra innsats eller særlig kunnskap i smia. Født i 1960 er han bare 63 år gammel, og har ennå mange gode arbeidsår foran seg. Vi tok en prat med han om livet:

Hvor er du født?

Jeg er så kortreist som du kan bli, født på E.C. Dahls

Stiftelse et steinkast unna Bygghytta, og vi bodde i E.C. Dahls gt. 1 ved siden av. Jeg gikk i barnehage på Leüthenhaven og deretter begynte jeg på Kalvskinnet barneskole tvers over gata her.

Som så mange andre flyttet vi ut av Midtbyen på slutten av 1960-tallet, først til Ramstad ved Jonsvannsvegen, og så til Risvollan i 1972. Vi var foreldre og fem søsken, og der fikk vi for første gang vannklosett!

Hva slags utdanning har du fått?

Jeg begynte på yrkesskolen på Moholt, linja for maskin og mekanikk. Deretter gikk vegen til avdelingen på Lade, for sveising og konstruksjon. I 1978 ble jeg lærling hos firmaet «Stålkonstruksjon» på Lade, drevet av Ivar Løften, og fikk svennebrev/ fagbrev i 1980. Etter fagbrevet var jeg i militæret.

Du har en sterk familiebakgrunn i smedfaget?

Som ung jobba jeg mye sammen med bestefar i smia hans – Søpstad Smedforretning – i Strandveien i Melhus. Den var startet av oldefaren min. Søpstad Smedforretning flyttet i 1980/81 til Karivoll, og jeg jobbet der i to år fram til 1983. Bedriften ble den gang drevet av to av onklene mine. Bestefar brukte fortsatt gammelsmia i Strandveien til små oppdrag.

Foto: Ina Stenvig, NDR

Odd Inges svennestykke. Odd Inge’s diploma work.

Hvordan hadde det seg at du søkte jobb ved NDR?

Jeg søkte meg hit våren 1983, og begynte 1. mai, som var en fridag. Smeden her, Ivar Ødegaard, var blitt syk og de trengte folk en periode. Jan Ankile, som tidligere var steinhugger, var også overført til smia, men han var mer mekaniker og ikke en dreven smed. «Gammel-smeden» Arne Sundet som var blitt pensjonist (se også Bergmanns artikkel i denne årboka), hadde gått i lære hos oldefaren min. Han kom innom i smia for å lære oss opp. Arne var kunnskapsrik og hadde mye å lære bort. Vi fikk til en avtale med Arne, slik at han kom til smia 1-2 dager i uka for å lære meg opp i smiing av verktøy. Men jeg ble også sendt på mange ulike arbeidsoppgaver, som stillasbygging, arbeid i steinbruddet og mye annet –så det ble lite tid i smia og etter hvert døde samarbeidet bort…

Du hadde også en viss tilknytting til NDR på forhånd?

Jeg møtte kona mi Liv på ungdomsklubben på Risvollan som 16-åring. Faren hennes var Magnar Ramo, som arbeidet ved NDR i mange år, for det meste i steinsaga. Han tipset meg om at NDR manglet en smed og oppfordret meg til å søke. Så jeg er inngifta i NDR, kan du si…

Du fikk en nokså dramatisk start?

I august -83 brant Erkebispegården. Vi som bodde nærmest og hadde telefon ble varslet om natta. Det var blant andre jeg, svigerfar Magnar og John Sundet som tok med sønnen Inge. På lang avstand så vi et voldsomt gnistregn som sto rett opp som et rør, det var rene ildstormen. Vi ble sendt opp på parapetet på taket av domkirka for å hindre at det tok fyr der. Sønnavinden gjorde at store glør og kullbiter, opptil nevestore – blåste inn på domkirketaket. Inge Sundet fikk en glo nedover nakken, men slapp unna med et brannsår. Det var særlig fare for at det skulle ta fyr i bunnen av parapetene, som var dekt med brennbar asfalt («grytepapp»). Hadde det oppstått brann der, hadde det blitt enda verre.

I tillegg til arbeidet i smia, har du også vært svært aktiv fagpolitisk?

Ja, jeg var med på å dra i gang arbeidet med et eget fagbrev for håndverkere ved NDR. Vi fikk teoriopp -

læring ved Brundalen videregående, og Bård Sagfjæra holdt kurs i modellering og tegning. Svendsen holdt kurs i skrifthugging, og vi var på Oppdal og lærte skiferarbeid. Skulptøren Harald Wårvik holdt kurs i modellering.

Murer Karl Mediaas satt i nemnda som skulle lage en plan for steinfaget, og arkitekt Alf Solem ved NDR – som begynte som steinhugger – var en stor støtte i dette arbeidet. Vi fikk også hjelp fra Opplæringskontoret for små og verneverdige fag.

Seinere har jeg arbeidet med bachelor-studiet for assistentene, vært verneombud og leder av NTL-foreningen ved NDR. Jeg var den første ansatte som fikk være bisitter ved møtene i den ærverdige Tilsynskomiteen, og da NDR fikk eget styre var jeg den første ansatterepresentanten der.

Du har også tatt fagbrev som kunstsmed?

Min seinere kollega Torgeir Henriksen hadde året før startet i opplæring for å få fagbrev. Han hadde smeden Noralf Foss ved Kystens Arv i Stadsbygd som faglig ansvarlig. Jeg fikk kunstsmeden Kasper Andresen i Stjørdal som mentor, og i 1993/94 til 97/98 arbeidet jeg i smia hans. Jeg var fire dager hos Kasper og fredagen hos NDR, og hadde full lønn. Det var en veldig fin ordning, og jeg er takknemlig for at NDR var med på dette. Læretida hos Kasper var et høydepunkt i arbeidslivet, vi hadde blant annet mange fine studieturer.

Jeg tok fagbrev som kunstsmed i 1997/98, og svennestykket var en stor lås. Det var ikke en kopi av en eldre lås, men helt og fullt min konstruksjon. Jeg hadde studert eldre låser ved Maihaugen på Lillehammer, og brukte 14 dager på å tegne låsen. Hver del ble klippet ut i papir for å se om de gikk sammen. Selve arbeidet med å smi låsen tok 14 svært lange dager.

Er det noe du særlig vil framheve gjennom disse årene?

Jeg husker godt alle de lærerike studieturene til utlandet med flotte kollegaer. Arbeidet med restaureringen av spiret på hovedtårnet i 2015 var også heftig. Tilstanden på det store jernkorset øverst var

usikker, for det hadde falt ned små biter av messingblikk som var naglet på korset. Jeg tror det var i 2008 at jeg klatret opp på utsiden av spiret – med fullt fjellklatrerutstyr – for å undersøke tilstanden nærmere. Jeg kom helt opp til «gullkula», men ikke forbi den. I 2015 ble det bygd opp et stillas rundt toppen av spiret, og både korset og gullkula ble reparert, så nå er de sikre i lang tid framover.

I smia fikk vi også en periode inn mange gamle kirkespir til reparasjon, så du kan si at vi var spesialister på spir!

Arbeidet med det store lysprosjektet i domkirka var også krevende. Det skulle lages mange nye beslag og festeanordninger, og disse måtte tilpasses både bygningen og arkitekturen.

Du er blitt pensjonist, hva fyller du dagene med?

Jeg har en smie ved hytta i Mosvika, og er hobbysmed og gartner der. Dessuten har vi en familiehytte i Resdalen i Meldalen, der svigerslekta er fra. Liv og jeg har to døtre, og med fire barnebarn er det ingen problemer med å få dagene til å gå!

Odd Inge inspiserer spiret på hovedtårnet i 2008 rett under «gullkula», 80 m over bakken.

Odd Inge inspecting the spire of the cathedral’s central tower in 2008, 80m above ground.

Øystein Ekroll

Ei Olavssoge på svenske rim

A St Olav’s Saga in Swedish Rhyme

Snorre Sturlasons «Heimskringla» frå ca. 1230 –soga om dei norske kongane frå 800-talet fram til 1177 – er grunnlaget for kunnskapen om denne norsk historie i denne perioden. Soga om Olav den heilage fyller nesten halvdelen av verket. I lang tid vart verket sett på som historieskriving, men dei gjennom siste hundre åra har kritisk historieforsking redusert Heimskringla sin kjeldeverdi sterkt. Men verket sin litterære kvalitet kan ingen underslå. Snorre sitt originalmanuskript er ikkje bevart, men det finst avskrifter frå slutten av 1200-talet og framover. Ved å samanstille desse har forskarane kome så nær Snorres «originalversjon» som ein kan. Det er denne samanstillinga frå ca. 1900 vi kjenner som «Snorre» i moderne utgåver.

Di yngre versjonane og handskriftene er, di mindre kjeldeverdi blir dei rekna å ha, og forskinga har vist lite interesse for desse. Ein del seine avskrifter, ofte frå 15-1600-talet, kan likevel bygge på gamle handskrifter som seinare har gått tapt. Dei kan såleis innehalde verdfulle opplysingar som ikkje finst andre stadar. Men då blir kjeldekritikken av innhaldet enno viktigare, og det er blitt ført ein stor diskusjon om kor pålitelege slike seine avskrifter er.

Innanfor sagaforskinga finst det ei manuskriptgruppe som står enno lågare på rangstigen, i den grad seriøse forskarar i det heile har vore viljuge til å ta i dei. Det er rimkrønikene, lange diktverk på knittelvers, i nyare tid den mest forakta av alle verseformer. På engelsk heiter versemålet doggerel (dog=hund), som også fortel om den låge statusen.

Versemålet i knittelvers har tre eller fire trykktunge stavingar i kvar linje, og to og to linjer skal rime (par-rim). Verseforma er godt eigna til deklamasjon og opplesing for eit publikum. I nyare tid skreiv t.d.

Henrik Ibsen delar av Peer Gynt (1867) på knittelvers. Ibsens lange (54 vers á 9 linjer) episke dikt Terje Vigen frå 1861 står i same tradisjonen, sjølv om det har eit anna versemål. Det var og er svært mange som kunne dette diktet utanåt og framførte det ved høgtidlege anledningar. På 1900-talet var knittelversemålet svært populært hos amatørpoetar, som har fått utløp for si diktande åre til prologar ved kulturarrangement i alle slags organisasjonar, foreiningar og lag.

Knittelvers har fine aner; dei franske riddarromanane frå 11-1200-talet er dikta på dette versemålet, og tre av dei vart gjendikta tidleg på 1300-talet til svensk på det same versemålet: Ivan Lejonriddaren (1303), Hertig Fredrik av Normandie (1308) og Flores og Blanzeflor (1312). Dette skjedde etter tiltak av dronning Eufemia (ca. 1280 – 1312), og dei er derfor kjent som «Eufemiavisene».

Rimkrøniker var også populære på tysk kulturområde, der det finst ca. 15 lange krøniker på knittelvers. Rimkrønikene hadde si stordomstid på 14-1500talet, og gjennom trykkekunsten kunne tekstane spreiast til store grupper som folkelesing.

Nordiske rimkrøniker

I Noreg er det bevart berre ei krønike, Bergens Rimkrønike på 1266 verselinjer, som er kjent i to versjonar, den første frå ca. 1560 og den andre og utvida frå ca. 1570 – 80.

Det var framfor alt i Sverige at rimkrønikene som form vart populære. Den eldste og viktigaste er Erikskrönikan frå ca. 1320-30, som har hertug Erik Magnusson (ca. 1282-1318) som hovudperson. Han var ein yngre son til kong Magnus Ladulås og svigerson til kong Håkon 5, gift med prinsesse

1: Det graverte tittelbladet til «Sanct Olaffs Saga på Swenske

Faksimile av originalutgåva 1675. The engraved title page of «Sanct Olaff’s Saga på Swenske Rim». Facsimile of the original edition 1675.

Fig.

Rim».

Ingebjørg og far til den seinare kongen Magnus Eriksson (1316-74). Hertug Erik hadde ei viktig rolle i maktspelet i Norden tidleg på 1300-talet, men fekk ein tragisk lagnad. Kong Birger Magnusson kasta sine eigne brør, hertugane Erik og Valdemar, i fengsel på Nyköping slott i 1317 og let dei svelte i hel der.

Etter Erikskrönikan tok det over hundre år før neste rimkrønike så dagens lys i Norden. Midt på 1400talet var det tronstrid her. Kalmarunionen mellom Noreg, Danmark og Sverige under éin konge knaka i fugene etter at Kristoffer av Bayern døde barnlaus i 1448. I Sverige vart Karl Knutsson vald til konge, og deretter i Noreg ei kort periode. I Danmark vart hertug Christian av Oldenburg vald til konge, og deretter i Noreg medan Karl måtte gi opp den norske trona. I denne kaotiske situasjonen vart historieskrivinga ein del av kampen. Karl Knutsson sto bak skrivinga av ei ny rimkrønike om seg sjølv, Karlskrönikan, som dekker perioden 1389 – 1452, og den såkalla Förbindelsesdikten som omhandlar perioden 1319 – 1389. På den måten kunne Karl Knutsson knyte seg til den eldre svenske historien, og presentere eit samanhengande svensk historieverk frå ca. 1230 til 1452 i verseform.

Ein krønike om St. Olav på rim

Det er i denne perioden at ein liten rimkrønike Sankt

Olaffs Saga på Swenske Rim på litt over 2000 verselinjer såg dagens lys i Sverige. Ingenting er kjent om kven som dikta verket eller kvar dette skjedde. Truleg oppsto krøniken som ein del av Karl Knutsson mange forsøk på å vinne tilbake den norske trona, ved å vise til det nære sambandet mellem Noreg og Sverige.

Tittelbladet seier at innhaldet er «uthdragin af then gambla och widlyftige Norske Sagan och här korteligare författat», altså ein kortversjon i verseform av den lange soga om Olav den heilage i Heimskringla. Det er også uvisst kva for handskrifter som låg til grunn for denne krøniken. Det kan vere handskrifter som i dag er gått tapt.

Boka

Den prenta boka er i lite format (octavo), og med eit tittelblad der teksten er gravert, ikkje sett med bokstavtypar. Tittelbladet er gravert av Herman Padt-

Brugge (også: Padtbrugge), som var fødd i Amsterdam 1656 og døde i Stockholm 1686. Han vart tilsett som gravør i Antikvitetskollegiet i 1674, så han var eit naturleg valg for Hadorph til dette oppdraget. Herman var truleg son til gravøren Dionysius Padtbrugge (1628-83) som kom til Sverige 1672. Tittelbladet er så stort at det må brettast ut, og boktittelen er gravert innanfor ei pære(!) som heng opp-ned på ein kvist som også er gravert med tekst. Bakgrunnen viser ein St. Olavsfigur frå 1400-talet i Jumkils kyrka («Jomakil») ved Uppsala, og denne figuren står enno i dag i kyrkja på sørsida av altaret. (Fig. 1)

Saman med rimkrøniken trykte Hadorph også ei samling dokument som omhandlar «Norske förbund meth Swerige», der Hadorph i forordet minner om at Noreg «hafwer fordom warit vthi stoor wänskap bebundet medh Swerige», samt ei samling med «Jemptelands Stadgar och Bref». Desse dokumenta er seinare trykte i norske og svenske diplomatarier, og er ikkje tekne med i den nye utgåva. Teksten er transkribert av underteikna.

Forfattaren startar med ei bøn til Faderen, Sonen og den heilage Ande, og går deretter over til Olav den heilage og korleis forfattaren som svenske måtte få hjelp av ein som «Norges tungo tala kan» for å tolke «Norges Cröniko», truleg eit handskrift på gammalnorsk eller islandsk:

Af Fader och Son och then Helge Anda

Wij bidiom hielp aa Wath och Landa

Gud gifwi osz nagot saa at börja

At wij mottom Himmerrijke spörja

Om helga Män nagot sigia

Thera Lof och Prijs man bör ey tigia;

Om Sancto Olavo i Norge war Och Konungz nampn thär länge baar

Han kom Norge til Christendom

I Himmerijke bär han Crona from Norges Maal thet kan ey hwar

Ää Swensko tala thes är jak war

Jak niuter ath en annar man

Som Norges tungo tala kan.

Af Norges Cröniko hafver jak uthsöcht

Af Sancto Olavo thet mig har bäst athnögt

Fig. 2: Portrett av utgivaren Johan Hadorph (1630-96). Måleri frå 1670 av ukjent kunstnar. Nationalmuseum, inv.nr NMGrh 958 (Gripsholm Slott).

Portrait of the publisher Johan Hadorph (1630-96). Painting from 1670 by an unknown artist.

Ty beder jak bade Karl ok Qwinne Än the orätt i min ord finne

Göri thet rätt med fulla ackt

Jak bider thet af alla mackt.

Framstillinga er full av legender og mirakler, som då kona Astrid skulle føde sonen Magnus, og både mor og son låg livlause i tre døgn til Olav bad Gud om hjelp:

Tijende Arit han i Norge räd

Stora nöd hans Hustru led

Hon födde Barn med stora nöd

Engin wiste thet vthan hon war död

Thet laa dödt i try dygn

War saa sant och engin lygn;

Olaff bad tha Gud om Lijff

Thet fick tha Ande i samma tijd

The döpto Barn och gafwo Nampn

Magnus Goda the kallado han.

Ei viktig opplysing som ikkje finst i andre handskrift er linjene på side 73 om eit kapell av tre som vart reist over grava til St. Olav:

Ther först Lijkit lagdes nider

Ther wart en Brund med watten wider Tijt kommo marge som hafde Sott

Drucko ther aff, the fingo boot

ThebygdeKyrckiowaraffTrää

ChristKyrckiothärstarnu,ochääochää

Hona lät byggia Biskop Östen

Allt aff skornom Telgesteen

Den første som refererte denne viktige opplysinga var Gerhard Schøning i verket i Nidarosdomen frå 1762 (side 13), men seinare er det få eller ingen som har teke bryet med å lese dette diktverket, men berre referert til Schøning. Andre ting tyder på at forfattaren kjende Nidarosdomen ved sjølvsyn, t.d. ved å skrive at katedralen var bygd av hoggen kleberstein («Telgesteen»), og at det var ein brønn i kyrkja med undergjerande vatn. Andre og eldre manuskript fortel også at erkebiskop Øystein lét reise den ståande domkyrkja, men dei nemner ikkje at byggjematerialet var kleberstein. Dei seier og at

vatnet kom opp frå ei kjelde, ikkje frå ein brønn slik det var seinare i mellomalderen og enno i dag. Forteljinga endar med å vise til at dette var slik «Ari» (Are Frode) skreiv om Olavs liv, og ei bøn til Olav om om forbøn og hjelp til å kome til Himmelen.

Nu är ända hwad Ari skreef Hwad S. Olaf siefwer dreef Han ware osz hull med sinne Böön Rycke osz med sik i Himmelrijke Löön.

Johan Hadorph

Utgjevaren av manuskriptet var Johan Hadorph (1630-93). Han var bondeson frå Östergötland, men fekk utdanning og gjorde ein god akademisk karriere. (Fig. 2) Han var sterkt historisk interessert, og brukte livet til antikvarisk arbeid. Han la ned ein stor innsats for å dokumentere og redde svenske fornminne. På sine reiser rundt om i Sverige teikna han særleg runesteinar og kyrkjer, og på gravfeltet på Björkö (Birka) i Mälaren utførte han den første arkeologiske utgravinga i Sverige. I 1666 vart han saman med Olof Verelius utnemnd som riksantikvar, ei stilling han hadde åleine frå 1679 til 1692. I 1667 vart han assessor i Antikvitetskollegiet, i 1669 sekretær i Riksarkivet, og 1692 sekretær i Antikvitetsarkivet. Han var dermed den førande personen innanfor svensk fornminneforsking på slutten av 1600-talet.

Hadorph som utgivar av historiske verk Hadorphs største arbeid var å finne og utgi gamle handskrifter, både til opplysing for samtida og for å berge kunnskapen for ettertida. Han starta med rimkrøniker, og først kom «Alexandri Magni Historia på Swenska Rijm» i 1672. Deretter kom «Stora Rimkrønikan» som omfatta alle rimkrønikene frå Erikskrøniken til Karlskrøniken, og «Två gambla svenska rijm-krönikor» i åra 1674-76. Midt i dette arbeidet, i 1675, kom også «Sanct Olaffs Saga på Swenske Rim» ut. Etter rimkrønikene gav han ut ein serie med gamle svenske landskapslover, som «Dahle laghen» (1676), «Then gambla Skåne lagh» (1676), «Gothlandslaghen» (1687), «Biärköa rätten» (1687), «Wisby stadtz lag» (1688) og «Then gambla Wijsby siörätt» (1689).

Fig. 3: Faksimile av Johan Pering si kvittering for refunderte utgifter til ei antikvarisk studiereise i Noreg i 1688, der han m.a. besøkte Trondheim. Foto: Mats Rehnströms Antikvariat, Stockholm (Bilder/46290A.jpg)

Facsimile of Johan Pering’s receipt for reimbursed expenses for an antiquarian study trip to Norway in 1688, where he, amongst other things, visited Trondheim.

Hadorph fortel i forordet til «Sanct Olaffs Saga» at utgåva byggjer på to handskrifter av soga. Det eine fann han i eit samlehandskrift i det kongelege biblioteket på Stockholm slott («Archivi M:o Num I») som også inneheldt dei andre rimkrønikene («som innehåller then wijdlyfftige Swea och Götha Rijmkrönikan») og som han sjølv skreiv av. Det andre, og meir fullstendige, manuskriptet fann han i biblioteket til adelsmannen Claes Rålamb som på denne tida var «Överståthållare» i Stockholm. Interessant nok var også dette samanbunde med den store Rimkrøniken («äfwen innehållandes then wijdlyfftige Rijmkrönikan»). Det viser at historia om St. Olav vart oppfatta som ein naturleg del av den svenske historia. Hadorph forklarer i forordet dette delvis med at Olavsdyrkinga tidlegare var stor i Sverige, «såå at rätt fåå Kyrkior äre (…) the icke thenne Helge Olaffz Beläte med hafwa ibland sine förnämste Patroner», og delvis med at soga inneheld mange opplysingar om svensk historie («emädan then många Swenske Handlingar innehafwer»).

I norsk kontekst kan noterast at boka kom ut i perioden mellom to store nordiske krigar; krigen 1657-60 der Danmark-Noreg mista Skåne, Blekinge,

Halland, Båhuslen og i ein periode også Trøndelag til Karl XI og Sverige samt den store nordiske krigen 1700-21 der Sverige under Karl XII også prøvde å erobre resten av Noreg. Interessa for norske forhold var stigande i Sverige, både politisk og antikvarisk. Den siste grunna seg på at det kunne finnast manuskript, innskrifter, runesteinar, bygningar og andre kulturminne i Noreg som kunne opplyse den svenske historia, for i Sverige var kjeldene til den eldste historia få og spreidde. I 1688 gjorde t.d. Johann Pering, ein assistent til Hadorph, ei reise «till de Norske Ortherne, att besigtiga några monumenter», og fekk refundert 40 sølvdalar i reiseutgifter. (Fig. 3)

Dessverre er ingen av stadane han besøkte nemnde med namn. Dette var eit tillegg til ei reise han gjorde til det nordlegaste Sverige nord for Torneå for å undersøke ein mogeleg runestein, og på heimvegen reiste han via Trondheim og vidare til Jemtland. Pering (1654-1720) vart i 1693 utnemnd til ny riksantikvar etter Hadorph, og adla som Peringskiöld. Det er under det siste namnet han er best kjent i dag.

Boken om Erkebispegårdens historie er kommet!

The Book about the Archbichop’s Palace is here!

Øivind Lunde (t.h.) og Samuel Billaud Feragen ved boklanseringen. Foto: Museumsforlaget AS Øivind Lunde (right) and Samuel Billaud Feragen on occasion of the book release.

NDRs tidligere direktør Øivind Lunde, kunne den 25. oktober endelig lansere sin praktbok Erkebispegården ved Nidarosdomen . I boken er Erkebispegårdens 900-årige historie for første gang samlet mellom to permer: fra middelalderens palass – side om side med Nidarosdomen – via kongens renessanseslott til militært magasin og den store brannen i 1983. Boken er utgitt av Museumsforlaget AS, og tar for seg alle periodene med detaljrike tegninger, historisk drama og grundig bygningsbeskrivelse. Den er utstyrt med en lang rekke digitale rekonstruksjonstegninger utført av arkitekt Samuel Billaud Feragen, som i mange år arbeidet som guide ved Nidarosdomen og Erkebispegården.

Lunde feiret sin 80-årsdag i august, og begynte allerede på 1960-tallet arbeidet med å dokumentere Erkebispegården. Da som ung arkeologistudent under Gerhard Fischer. Til tross for at han er født og oppvokst i Oslo og studerte ved Lunds Universitet i Sverige, viser tittelen på hans doktoravhandling fra 1977, Trondheims fortid i bygrunnen, at interessen for Trondheim er stor. Etter flere år hos Riksantikvaren, der han fra 1991 var riksantikvar, var han i perioden 1996-2011 direktør for NDR. I mange år var han også professor II i middelalderarkeologi ved Universitetet i Oslo. I de tolv årene som har gått etter at Lunde gikk av med pensjon, har han viet store deler av tiden til å forske på Erkesbispegårdens bygningshistorie.

Øivind Lunde er utnevnt til ridder av St. Olavs Orden for sin innsats for bevaring av norske kulturverdier.

Vi gratulerer Øivind med 80-årsdagen og en fantastisk flott bok!

Anker, Marie Louise, f. 1958, ansatt 2012, arkitekt, Ph.D, fagdirektør – kulturminneforvaltning

Bergmann, Gunn, fra Hovin i Gauldal. Artikkelen er en bearbeidet utgave av artikkel i «Horgbyggen 2021»

Bjørlykke, Kristin Selboe, f. 1964, ansatt 1989, tømrer, steinhugger, BA restaureringstekniker, MA arkitekturvern

Bodvar, Ida Johanne Berg, f. 1980, ansatt 2007, steinhugger, BA restaureringstekniker

Carter, Joseph, f. 1976, ansatt 2005, billedhugger, gipsmaker, BA restaureringstekniker

Ekroll, Øystein, f. 1957, ansatt 1992, middelalderarkeolog, Ph.D, førsteamanuensis

Gimnes, Terje, f. 1969, ansatt 2007, murer, BA restaureringstekniker

Klem, Johannes, f. 1979, ansatt 2014, steinhugger, BA restaureringstekniker

Kristoffersen, Kjersti, f. 1975, ansatt 2006, middelalderarkeolog, cand.philol.

Langås, Rune, f. 1966, ansatt 1983, steinhogger, BA restaureringstekniker, avdelingsdirektør Nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein (NKS)

Løvrød, Hans Morten, f. 1965, ansatt 2016, avdelingsdirektør for Nasjonalt pilegrimssenter

Offergaard, Anne C., f. 1974, ansatt 1999, gipsmaker, BA restaureringstekniker

Pennock, Christopher, f. 1965, ansatt 2003, murer, BA restaureringstekniker

Sinnerud, Elisabeth Voss, f. 1985, ansatt 2014, glassmaler, BA restaureringstekniker

Skrydstrup, Rasmus, f.1971, ansatt 2007, snekker, BA restaureringstekniker

Stavsøien, Eva, f. 1961, ansatt 1988, steinhugger, BA restaureringstekniker, MA kulturminneforvaltning

Strassegger, Jens, f. 1990, ansatt 2020, faglærer kunst og håndverk, smed, restaureringstekniker

Syrstad, Birgitta, f. 1971, ansatt 2003, middelalderhistoriker, cand.philol.

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) utøver statens ansvar for restaurering, drift og vedlikehold, forskning og formidling av Nidarosdomen og Erkebispegården i Trondheim, og er utpekt av Stortinget til å være et nasjonalt kompetansesenter for bevaring og restaurering av verneverdige bygninger i stein.

NDR er delt i fire avdelinger, der Bygghytta er den som ivaretar forskning og det håndverksfaglige knyttet til bygningene. I middelalderens Europa var det vanlig å organisere byggingen av katedralene i en bygghytte. Den var lokalisert ved siden av eller i nærheten av katedralen, og her var flere håndverksfag representert.

NDRs bygghytte er den eldste i Norden, og ble opprettet i 1869 for å restaurere og gjenoppbygge Nidarosdomen. I 2020 ble den innskrevet på UNESCOs liste over gode vernepraksiser sammen med 17 andre bygghytter i Europa.