STORE OG SMÅ MINNESMERKER
Det er gledelig å se at arbeidet på den gamle kirkegården på Jøssund nå begynner å gi synlige resultater. Kirkegården skal bli en fredelig park og et verdig minnesmerke. «Minnesmerke» defineres forskjellig: Et sted heter det at det er «en utformet gjenstand som er varig plassert i det offentlige rom for å minne om en person eller en begivenhet». Bautaen over bygdas falne under andre verdenskrig på kirkegården på Jøssund fyller disse kravene. Et annet sted kan vi lese at et minnesmerke er «et kulturminne som vitner om liv og virke». Det er Vallersund Gård slik den framstår med alle sine godt bevarte bygninger et flott eksempel på.
Her kommer en kjærlighetserklæring til alle små minnesmerker, som denne ilesteinen er et eksempel på. (Den ble brukt til å holde garnet og lina fast til bunnen).
Den forteller om et annet liv og samfunn enn det vi kjenner i dag og kan symbolisere slit og nøkternhet hos de som rodde fisket. Og det var ikke bare de som dro til Lofoten eller på storsildfisket som fikk prøve kreftene sine. I heimen tok kvinnene tunge tak og hadde i tillegg bekymringene for ektefeller og sønner ute på havet.
Nothoinnan ønsker alle ei god jul – og et nyttår der vi steller pent også med de små minnesmerkene!
GodjuliVallersund
Juleheftet utgis av Nothoinnan i Vallersund –en uhøytidelig, liten forening for godt voksne karer.
I redaksjonen: Odd Einar Drilsvik (red.), Hans Petter Fyhn, Paul Lien, Bernt Jørgen Stranden og Harold Traa.
Grafisk bistand: Marius Ulleberg.
Trykt i 450 eks hos BK Trykkpartner AS.
Førstesiden er en akvarell malt av Asbjørn Rødberg. Tittelen er «Reketråler ved Torra». Sjømerket er velkjent og så har reketråleren MK Terje vært modell for fiskebåten. Les om den lille flåten av reketrålere og rekefabrikken i Vasøya inne i heftet.
innhold
–Æ ha vorre heldig
Tidligere i år fikk jeg anledning til noen gode samtaler med John Audal. Han er i sitt 94 år og har mye interessant å fortelle. Og da jeg ved slutten av samtalene spurte om hvordan han ville oppsummere livet sitt så langt, var svaret: Æ ha vorre heldig. Side 4 – 10.
Tre små fortellinger
Her har vi samlet tre korte fortellinger med tilknytning til bygda vår. Kildene kan være litt ymse, stort sett muntlige. Vi synes de fortjener et liv videre og her sammen med Harolds illustrasjoner. Side 11 –13.
Kirkeklokka med «tre liv»
I tårnfoten i Jøssund kirke henger ei kirkeklokke som har en interessant historie. Den kan du lese her sammen med litt om dem som forærte den kostelige gaven til den gamle kirka på Jøssund i 1851. Side 14 – 15.
Sandnes Songlag –131 år som trivselskaper
131-åringen Sandnes Songlag bærer sin høye alder med største letthet. Fortsatt drysser koret glade toner over oss og bidrar til smil, samvær og gode opplevelser. «Bli med oss du også!», oppfordrer de. Side 16 – 19.
Om rekefiske og rekefabrikken i Vasøya
I noen år etter andre verdenskrig holdt Vasøya seg med en liten flåte av reketrålere. Og i en kort og hektisk periode rundt 1960 ble rekefangstene foredlet her av flittige kvinnehender. Side 20 – 23.
Det sto i avisa for 100 og 50 år siden
Gamle nyheter av det lokale slaget kan vel være like leseverdige og minst like gode som ferske? Vi har tatt for oss aviser fra 1924 og 1974 og nå kan du oppdatere deg på noen av tidligere tiders begivenheter. Side 24 – 28.
Liv og røre på den gamle kirkegården
Håvard Johansen er leder i foreningen Jøssund Gamle Kirkegård og forteller gjerne om status for arbeidet og fremtidige planer. Side 29.
Vallersund i hjertet –MITT STED
Vi lanserte denne spalten for noen utgaver siden og mottok fine kjærlighetserklæringer til bygda vår. I år kommer fire til, denne gangen fra Roar Valsø, Evylyn «Lillemor» Altø, Jan Tangen og Odd Einar Drilsvik. Side 30 –34.
Vallersundkryssord
Lykke til! Lever setningen i gult felt til Coop Vallersund innen 27.12. Alle med riktig løsning deltar i trekningen av en stor fruktkurv. Side 35.
Nå kan du bla i tidligere utgaver av juleheftet
På sistesiden får du et gjensyn med tidligere hefter og en oppskrift på hvorledes du kan bla og lese i disse.
TAKK til alle som har bidratt med informasjon, bilder og innspill. Likeledes til alle som hjelper oss å selge heftet. Og til deg som kjøper «God jul i Vallersund».
JOHN AUDAL - Æ ha vorre heldig!
Tidligere i år fikk jeg anledning til å sette meg ned sammen med en av bygdas eldste, John Audal født 17. mars 1931, og er altså godt inne i sitt 94 år. John minnes mangt og har mye interessant å fortelle fra et langt liv som også tegner et bilde av den utviklingen bygda vår har vært igjennom fra «de harde trettiårene» til dagens velferdssamfunn.
OED
John ble født på Rognvoll i Jøssund og da han kom til verden, var eierne morens foreldre, Eilert Johansen Jøssund og hustru Karoline Eriksdatter. De var foreldrene til Inga Johanna som i 1930 giftet seg med Johannes Jensen Audal. Han hadde sine røtter i Olden, og senere Audal, var sjømann og hadde vært på kvalfangst i Sørishavet.
Her losjerte den lille familien Audal fram til de bygde eget hus på Brubakken i 1939. John var eldst i en barneflokk som etter hvert skulle telle sju. Så i 1945 flyttet familien til farens hjemplass på Audal.
Gode barndomsminner og en tragedie
John har mangt å berette fra sine unge år. Det var godt med leikekamerater og mye spennende å holde på med. Han trivdes på skolen, lærte seg tidlig å lese og husker fortsatt navnene på samtlige 10 klassekamerater og selvsagt de to som satt bak kateteret de første årene: John Fossum og Selma Oppland (senere Nordbotten). I det hele tatt kan han se tilbake på mange gode minner og en lykkelig oppvekst.
Men også hendelser av det tragiske slaget. Knapt fem år gammel hørte han høye rop om hjelp fra Jøssundbukta. Der holdt Oskar Norvik og sønnen Ole på å sanke skjell til agn, da Oskar brått falt over bord. Det kom etter hvert folk til unnsetning. Men –for sent til å redde Oskar. Ole, som ble farløs denne dagen, er han som gjerne ble kalt «Ola Myra». Dette fordi han bodde på gården Myra på Mandal. Han og John skulle mange år senere få mye med hverandre å gjøre. Ole ble en flittig benyttet hjelpesmann på melkbilene der John var sjåfør.
Da Trym forliste
Men flere dramatiske begivenheter festet seg i et barnesinn. I januar 1937 raste en voldsom storm over store deler av Nordsjøen. Mange båter kom i store vansker, en av disse var lastebåten Trym. Den var på veg fra Kirkenes til England med jernmalm og fikk problemer med styresystemet og begynte etter hvert å ta inn vann. Det ble sendt ut nødsignaler og passasjerskipet Venus kom til unnsetning. Men i det overhendige uværet med tung sjø var det ikke mulig å komme til unnsetning. Etter ett døgn med nyttesløse forsøk, tilbød en lettmatros på havaristen seg å svømme over med en trosse til en livbåt som ble satt ut fra Venus. Perry Opsahl kastet seg ut i de frådende bølgene, kjempet seg fram til livbåten, og ble redningen for hele mannskapet som nå kunne låres over til Venus. Lettmatrosens innsats ble i ei avis beskrevet slik: «Redningsaksjonen som aldri blir glemt».
Dramatikken i Nordsjøen ble bredt dekket i media, også med hyppige rapporter på radio. Og hos den lille familien på Rognvoll ble utviklingen fulgt nærmest fra time til time med en krystallmottaker som pappa Johannes hadde bygd. (Se faktaboks).
–Og dette dramaet husker du fortsatt?
–Ja, som det var i går
Tungt lastede bombefly
Og 9. april 1940 kom krigen til landet. John var fortsatt en ung gutt og ble forskånet for dramatiske hendelser. Men, han husker godt infernoet da engelske fly gikk til angrep på den tyske lastebåten Duburg rett innenfor Adsen fyr, og at det en dag kom en armada av tunge bombefly inn fra havet. De ble beskutt fra Tarva uten at dette hadde noen effekt. Senere fikk han høre at de hadde bombet tyskernes nyoppførte ubåtbunker Dora i Trondheim.
Tyske soldater så han lite til, bortsatt fra at de kunne komme syklende oppover i bygda for å forsøke å kjøpe egg og kjøtt på gårdene.
Og så hendte det at han og noen kamerater kunne ta turen opp til den tyske utsiktsposten på Vasøyvarden for å selge kaniner. (Restene av anlegget står fortsatt.)
Like etter andre verdenskrig mønstret John Audal på Aukaskjær .
En krystallmottaker
er den enkleste formen for radio og ble veldig populær på 1920 og 30-tallet fordi den var relativt billig og enkel i bruk. Apparatet besto av en spole som ble koblet mellom antenne og jord. Spolen fanget opp frekvensen fra nærmeste sender på mellombølgen. Spolen hadde en vrider for finjustering av frekvensen på samme vis som vi i dag søker etter stasjoner på fm-båndet. Det hele fikk plass i en liten boks, gjerne en sigareske. Norsk Radiomuseum i Selbu har ett eksemplar som er bygd inn i en kokosnøtt og du kunne få dem kamuflert som lamper eller juleklokker.
Mellombølgen, som var den vanlige radiofrekvensen fram til slutten av 1970-tallet, ga kraftige signaler og det var derfor ikke nødvendig med noen forsterker eller strømforsyning. Det holdt lenge med en god antenne, som et par meter kobbertråd, forbindelse til jord og et par hodetelefoner. I en tid da alle vannrør var av jern, kunne jordforbindelsen var en ledning tapet til vannrøret eller en radiator. Etter hvert som vanlige radioapparater ble billigere, og de norske radiofabrikkene mange, utover 1930-tallet ble interessen for krystallmottakerne mindre. Men mange fant dem fram i all hemmelighet under krigen. Straks nazistenes sending sluttet på kvelden, kom de alliertes radiosendinger uforstyrret igjennom. Krystallapparatene var små, lette å gjemme vekk og de fingerferdige kunne lett bygge dem selv.
Kilde: Bertil Lien
Så var krigen endelig over, John var blitt 14 år og husker fortsatt godt det legendariske 17. mai toget fra skolen til kirka. Alt var pur glede og stor stas.
Førstereisgutt
Deretter konfirmasjon og «ut å søke tjeneste». For John, som for de aller fleste andre i bygda, fant han sitt første lønnede arbeidet på en båt. Han mønstret på den 80 fot store frakteskuta Aukaskjær fra Uthaug. Førstereisgutten fikk prøve seg på litt av hvert, også med tjeneste i byssa.
–Og du kunne lage mat?
–Nåja....vel, jeg behersket to områder: Å koke kaffe og havergrynsuppe. Men jeg lærte det aller nødvendigste av de eldre karene. Dagens første jobb var for øvrig å levere et stort krus kruttsterk kaffe til skipperen.
Tiden var preget av gjenreisningen etter tyskernes herjinger, spesielt i Nord-Troms og Finnmark der det meste var brent ned. Aukaskjær ble lastet til Plimsoller-merket med bygningsmaterialer, og John fikk lære hva beryktete havstykker som Folla, Vestfjorden og Lopphavet kunne ha å by på. I tillegg ble det flere turer til Lofoten for å salte skrei som senere ble fraktet sørover for tørking til klippfisk på bergan. Etter krigens slutt hadde familien Audal flyttet fra Brubakken til Audal. Samtidig hadde Johannes Audal startet kjøring av melkspann fra området til meieriet på Hellem. Dette prosjektet var omstridt i bygda. Årsaken var at det avløste ordningen med «smørlag» som hadde eksistert etter at Vallersund Meieri ble nedlagt i 1918, og ble oppfattet som en unødvendig sentralisering. Kjøring av melk skulle bli noe John selv skulle få god kjennskap til, men først militærtjeneste.
Tysklandsbrigaden
Han gjennomførte rekruttskolen på Heistadmoen ved Kongsberg og siden han allerede hadde fått førerkort, ble det sjåførjobb resten av tjenesten. Den skulle foregå i Tyskland. (Se faktaboks). Saken var at Norge var invitert av de allierte stormaktene til å delta i okkupasjonen av Tyskland etter landets kapitulasjon i mai 1945.
–Hvordan var livet som okkupant?
–Det var vel ikke akkurat slik vi følte oss. Vi kom til et land som var svært ødelagt etter krigen, selv om det området vi befant oss i, like sør for grensa til Danmark, hadde sluppet billig sammenlignet med andre deler av landet.
Tysklandsbrigaden
var den uoffisielle på de norske militære styrkene som deltok i de alliertes okkupasjon av Tyskland i kjølvannet av landets kapitulasjon etter andre verdenskrig. Norge deltok med i alt 12 kontigenter fra januar 1947 til april 1953. Totalt tjenestegjorde 50.000 norske soldater i Tyskland. Det norske bidraget var underlagt britisk kommando og lokalisert i den delen av Tyskland som engelskmennene kontrollerte. De andre okkupasjonsmaktene var Sovjetunionen, Frankrike og USA. De alliertes innsats ble sett på som viktig for å stabilisere situasjonen i Tyskland og forebygge risikoen for et nytt krigsutbrudd. Etter hvert som den kalde krigen vokste fram, ble innsatsen rettet mot å demme opp for Sovjets ekspansjon. Redselen var stor at de norske styrkene skulle bli involvert i en militær konfrontasjon mellom øst og vest, og etter et par år ble de norske styrkene flyttet opp mot grensen til Danmark og dermed lenger bort fra den sovjetiske sonen. Etter at Norges deltakelse ble avviklet i 1953, ble britisk materiell fra brigaden og befal med erfaring fra Tyskland, grunnlaget for Brigaden i Nord-Norge.
Kilde: Wikipedia
Men det var interessant og spennende. Selve tjenesten skilte seg vel ikke så veldig fra det mange husker fra sin egen militærtjeneste i Norge. Jeg tjenestegjorde som sjåfør for en oberstløytnant som var nestkommanderende i brigaden vår. En grei kar, og det ble mange timer sammen i en Willis Jeep når han var i tjeneste og en Humber Eagel når han ikke var i tjeneste.
–Og det var freden som rådde?
–Jada, men den internasjonale situasjonen var spent nok. Jernteppet hadde senket seg gjennom Europa og forholdet mellom de tidligere allierte Sovjet, England, USA og Frankrike var på frysepunktet. Og så kom ryktene om at det var aktuelt å sende oss til Korea for å delta i krigen der. Det var heldigvis bare rykter, og så ble det etter hvert godt å dimmitere og komme heim til Norge.
John forteller at det var mange fra området her som tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden. Han nevner i farten Hans Borgfjord, Erik Moxnes, Birger Nygård, Tor Haugteig, Paul Grøtan, Asbjørn Olden, Ivar Ekset. Og det var mange flere.
Melkebilen
Vel hjemme ble det å gå inn i farens virksomhet med å kjøre melk fra gårdsbrukene i gamle Jøssund kommune til meieriet på Hellem. Dette var i ei tid der det var mye fokus på nydyrkning, bygging av nye driftsbygninger og satsing på landbruket. De fleste gårdene var små, men de var mange, og det lønnte seg å satse på levering av melk.
For John ble det etter hvert mange lange dager bak rattet. Kjøringen av melk var i starten organisert slik at sammen med sjåføren så fulgte det alltid med en hjelpesmann. Denne jobben gikk på omgang mellom gårdbrukerne etter en turnusordning. Så var det også slik at en gårdbruker kunne leie en mann til å ta sin tørn. Og det var slik Ole Norvik, eller Ole Myra, kom inn i bildet. Han var mer enn villig til å ta en tørn bak på lasteplatten med å lempe de tunge melkespannene. Og det ble etter hvert mang en hustrig tur-retur Hellem i all slags vær.
Det var levering av melk seks dager i uka, den enkelte gårdbruker leverte melk annenhver dag. Etter at meieriet på Hellem ble nedlagt i 1963 ble melka levert til Ørland Meieri, og etter hvert foregikk dette fra tankbil.
John forteller at han årlig kjørte i overkant av 40.000 kilometer. Det tilsvarer jorda rundt ved Ekvator.
Fotballaget på Jøssund fotografert ca. 1950. Merk at spillerne er plassert etter det gamle spillemønstret med målmannen i midten og med en sideback på hver side. I andre rekker finner vi centerhalfen med sidehalfene på hver side. Løperrekken står bakerst og består av to yttreløpere, to indreløpere og i midten centerforward. John presenterer spillerne slik mer enn 70 år etter at bildet ble tatt:
1. rekke fra v. : Tor Mandal, Magne Aune og Åsmund Rønningl. 2. rekke fra v. Roald Mandal, Olaf Berge og Gunnar Berge..
3. rekke fra v.: Martin Brandmo, John Audal, Rolf Haukaas, Guttorm Olsen og Birger Nygård.
–Jeg var selvstendig næringsdrivende og med jevne mellomrom var det tunge økonomiske løft i form av investering i nye biler. I min tid «slet jeg ut» ikke mindre enn 16 biler. Det var tre Chevrolet, åtte Mercedes, fire Magirus og en Iveco.
–Slitsomt?
–Det var det. Men også interessant. Jeg kom i kontakt med mye hyggelig folk, hadde alltid følelsen av at det jeg drev med var viktig og så kunne jeg jobbe der jeg bodde og trivdes – i Vallersund.
Familie, fritid - og fotball
Så skulle det bli tid til mer enn jobb. John traff Ruth Fjellheim som bodde i nabolaget. De bestemte seg for å tilbringe resten av livet sammen og giftet seg 3. august 1963. Samtidig hadde de funnet seg ei flott hustomt med utsikt over Jøssundstrømmen og planlagt at der skulle John bære brura si over dørstokken i nybygd, vakker enebolig. Og slik ble det.
Her fikk de to jenter og etter hvert kunne de glede seg over seks barnebarn og så langt ett oldebarn.
–Men tillegg til jobb og familie ble det vel noe fritid?
–Klart det. Ung og sprek så vi bare muligheter. Vi fikk oss ei trivelig hytte ved Audalsvatnet. Her var det gode muligheter for bærplukking, jakt og fiske. Jeg var med i skytterlaget og spilte bridge noen år. Men den store fritidsinteressen var og ble fotball.
–Du har vært fasinert av leik med fotballen?
–Ja, fra det første sleisparket på en liten gummiball i unge år til i dag. Vi sparket ball når anledningen bød seg
i friminuttene på skolen og heime til det ble mørkt om kveldene. Og etter hvert i mer organiserte former på fotballaget på Jøssund med Marienborg som hjemmebane. Og den minner for øvrig ikke mye om dagens anlegg med en strøken gressmatte. Vi snakker om en slags grusbane der det var vanlig å arrangere dugnad med steinplukking før viktige kamper. Og så skrådde banen den gangen ganske mye fra målet i sør og nordover. Men det var denne banen vi hadde, og her møttes vi og hadde det fint.
Høydepunktene var hjemmekampene mot naboklubbene Oksvoll, Nes, Tarva og Bjugn. Det var forresten ikke bare utfallet av kampene det knyttet seg spenning til. Mange av spillerne kunne ha jobb på ei fraktskute eller en fiskebåt og vi alltid usikre på hvor mange som kom seg heim til søndagens kamp.
–Etter at din egen karriere var over har du fortsatt å følge det lokale laget?
–Selvsagt! Og det har blitt mange turer til Marienborg med årene. Og nevnes må Rosenborgs jubileumskamp her i 1992 da det kom omtrent 3500 tilskuere. Ikke dårlig i et bygd med ca. 1000 innbyggere med smått og stor. Det var en uforglemmelig fest fra ende til annen.
Så lir det mot slutten av samtalen vår og John får et siste spørsmål:
–Hvordan vil du oppsummere de første 94 årene av livet ditt?
–Jeg tror det må bli slik: Æ ha vorre heldig.
Frierferden var av det korte slaget – både Ruth og John bodde i Asserøya og nå har de vært gift i over 61 år.
John fikk sagt det… og sa det gjerne med et smil
Vi har jaktet litt på eksempel på gode kommentarer fra John i forskjellige anledninger og her kommer et lite utvalg:
Lapskaus på et skytterstevne
John var mange år en ivrig skytter og da ble det mange deltagelser på skytterstevner. Konkurransene varte gjerne til langt på dag og det var behov for mat mellom slagene. Denne dagen serverte arrangørene lapskaus og John bestilte en stor tallerken. Da servitøren kom med porsjonen sa John kontant: –Den lapskausen er for kal. Lettere forundret tok mannen turen tilbake til kjøkkenet og kom tilbake med en ny tallerken. –Lapskausen er fortsatt for kald, sa John. Nå begynte mannen å bli passe sur og lurte på hvordan i all verden dette kunne henge sammen. – Det skal jeg fortelle deg sa John. – Den skal være så varm at du ikke klarer å holde tommeltotten din opp i den.
Landvindsrokk på Hellem
En høst det som vanlig ble kjørt melk til Hellem var det kraftig sydost dag ut og dag inn. Det var berfrost og istedenfor snø var lufta fylt av jord og sand fra åkrene rundt meieriet.
Da John traff en av bygdas gårdbrukere leverte han følgende melding. – Hvis dokker ikke slutter med pløying om hausten, kan vi snart gå tørrskodd til Tarva.
Fotball skal spilles på banens fulle bredde
John har tilbragt en anselig timer som tilskuer på Marienborg. Vi kan anta at ikke alle kampene har vært til bare glede. Slik med en forestilling denne historien stammer fra. Utover i kampen var skuffelsen over hjemmelagets prestasjoner økende og John med flere var enige om at mye skyltes at ballen for enhver pris skulle sparkes midt på banen.
–Det jo ikke vingspill lenger, mente John. I gamle dager holdt vingene plassene side så slavisk at banemannskapet måtte merke opp banen i pausen.
Strategisk felling av elg
John var i yngre år en ivrig og dyktig jeger. På ei elgjakt var han plassert på post i god avstand fra resten av jaktlaget. Dette kunne jo til tider bli en ensom og kjedelig jobb og det hente at John hadde med seg lesestoff for å korte tida. Denne dagen fikk han omsider melding over VHF-sambandet om at en velvoksen elgokse var på veg mot posten hans. Resten av jaktlaget ventet og ventet på et skudd, men det varte og rakk. En av karene slo frampå om at John var så oppslukt i bladet han leste i at han hadde glemt elgen. Men omsider smalt det og skytteren kom ruslende fram til resten av laget.
Disse ville gjerne ha en forklaring på hvorfor det tok så lang tid. –Det var for å spare dere for arbeid, sa John. – Jeg ventet til elgen hadde gått gjennom blautmyra og skjøt når den hadde framføttene på vegen.
Slik tegnet den kjente karikaturtegneren Odd Einarson John en gang for mange år siden.
Tre små fortellinger
Illustrert av Harold Traa
Her skal leserne bli presentert for tre historier som har det til felles at handlingene som det skal berettes om fant sted her i bygda. I tillegg er det slik at det er smått med skriftlige kilder og at det som skrives derfor kan være mangelfullt
og unøyaktig. Men det som er sikkert er at disse tre fortellingene sammen med et utall andre forteller om folk som har levd her før oss. Altså små biter i det store puslespillet som vi kan kalle «Vallersunds historie».
Det blir ei råd – stua hennes Litjlovisa
Ca. 1875 bestemte Even Normann ved handelsstedet Vallersund seg for å kjøpe opp noen mindre bruk i området Rabban og Nordre Haldorhavn for å etablere Birkeli som skulle gå til hans sønn Cato. Resultatet ble en stasgård med gode bygninger og velstand. Det var i motsetning til situasjonen noen hundre meter mot nord ved strandkanten i det som het Birkelivik. Her lå den meget beskjedne stua som var heimen til Lovisa Paulsdatter, Litjlovisa på folkemunne. (En nabo, som husket huset kunne berette at den ikke var større enn at den kunne ha fått plass inne i kjøkkenet hos dem) Om Lovisa er det sparsomt med opplysninger utover det som fins i folketellingene. Hun ble født her et sted i 1843 og ved folketellinga i 1865 finner vi henne som tjenestepike på gården Haugen på Rømmen.
35 år senere har hun i henhold til folketellinga for 1900 bygsler ei lita tomt under gården Birkeli. Hun tituleres arbeiderske / vask samt fisk- og sildarbeid. Og så noen få år senere er situasjonen at Lovisa ikke klarer å betale de få kronene i bygselsavgift som grunneieren forlanger og det blir truet med utkastelse. I sin nød oppsøkte hun gårdbrukeren på Nedre Drilen. Han ba henne ta det med ro, det skulle bli ei råd. Så ei lys sommernatt rett før grunneieren skulle aksjonere, ble to hester spent for og stua dratt over fjæra og plassert på Drilsvika. Dermed hadde grunneieren på Birkeli tapt sin rett og Lovisa bodde der fram til hun levde sine siste år som pleiepasient på Sandnesset. Hun døde i 1922.
Og stua endte sine dager som bergstue på fiskbergan på Haldorhavn.
Og det skjedde i de dager mens en maktsyk despot ved navn Adolf regjerte over det meste av Europa
og hans samarbeidspartner Vidkun var Landshøvding i Norge
(Her er en fortelling basert på en virkelig hendelse for ganske nøyaktig 80 år siden. Historien har så vidt vi vet aldri tidligere vært nedskrevet og forfatteren tar utgangspunkt i muntlige overleveringer han opplevde ved ujevne mellomrom i sin oppvekst. Obs.: «Tyskerhaugen» finner du neppe på noe kart, men er det samme som Vasøyvarden. Der kan en fortsatt finne restene etter okkupasjonsmaktenes observasjonspost.)
I Vallersund, i ei lita stue bodde det da et ektepar, la oss kalle dem Josef og Josefine. Josefine var «fruktsommelig» eller som vi vel i nåtidens terminologi ville benevnt «i langt fremskredende lykkelige omstendigheter». Høsten gikk mot sin ende og tiden nærmet seg da Josefine skulle føde. Josef begynte å sjekke om det tradisjonelle hjelpeapparatet i sådanne tilfeller var intakt; i.e. jordmor, lege samt annet fagpersonell var tilgjengelige. Til sin store bestyrtelse fant Josef at alt relevant bistandspersonell var utilgjengelige, bortreist etc. grunnet den nært forestående julehøytiden.
Tiden for nedkomst nærmet seg styggfort og Josefs desperasjon steg tilsvarende. En bekjent av Josef og lokal rådgiver framkastet en mulig løsning:
–Prøv å gå opp på Tyskerhaugen og snakk med sjefen der.
Tyskerhaugen var en observasjonspost som tyskerne hadde opprettet. Josef grublet litt på dette, men ettersom lokalbefolkningen hadde hatt kontakt med disse tyskerne tidligere og det hadde vist seg å være mulig å komme på talefot med dem, tok han en rask beslutning og la i vei.
Mørket hadde senket seg over Vallersund og en isende vestavindskuling ispedd regn pisket Josef i nakken mens han strevde seg oppover bergskråningen mot observasjonsposten. Endelig var han framme og banket på inngangsdøra. Lyden av tyske stemmer som var midt i en intern diskusjon stoppet brått. Et øyeblikk var det dødsstille. Så ble døra revet opp og tre-fire geværløp pekte mot Josef. Etter å ha forvisset seg om at han ikke utgjorde noen akutt trussel, ble han beordret inn i vaktbua for avhør. Kommandanten, som snakket brukbart norsk, var spesielt interessert i hvordan Josef hadde funnet veien opp til dem. Han forklarte, litt stotrende, kursen han hadde fulgt og pekte ut retningen. Tyskeren ble en anelse blek og utbrøt bestyrtet: –Mein Gott.
Det viste seg at de et par dager tidligere hadde etablert et omfattende felt med landminer, nettopp for å forhindre uønskede besøk nattetider.
Josef fikk nå framlagt sitt ærende og ettersom den tyske kommandanten var av den mer humane typen tyskere og muligens i tillegg litt takknemlig for at Josef hadde avdekket en stygg brist i deres forsvarsanlegg ble transport rekvirert og Josefine brakt til sykestua ved flybasen i nabokommunen.
Tidlig nyår var Josefine heime igjen med en ny Vallersunding på armen. Og noe tid senere hadde både Adolf og Vidkun lagt inn årene, Adolfs utsendinger var sendt tilbake til heimlandet, freden hadde nok en gang senket seg over Europa og fra Josef og Josefines stue hørtes glad barnelatter.
Epilog: Var det ren skjær flaks eller var det en Herrens engel som geleidet Josef gjennom det tyske minefeltet denne natta? Det får vi nok aldri noe svar på, men enhver kan tenke sitt. God jul!
Da
Karolina og Odin flyttet med ”hele sitt hus”
En helt annen fortelling handler om flytting av et hus i nabolaget noen år senere. I den tid var det å flytte ei stuebygning meget vanlig. Husmenn og strandsittere kunne eie heimen sin men ikke grunn og det å flytte et hus som var bygd av tømmer var overkommelig. Ekteparet Karolina (f. 1861) og Odin Myre (f. 1879) bodde på plassen Myra under Skifte og huset deres lå mellom Drilsvatnet og dagens gårdsbygninger.
Så en gang etter 1910 hadde de bestemt seg for å flytte.
Men først litt om Odin Myre. Han hadde i yngre år vært sjømann både på seilskuter og motorbåter før han gikk i land og fikk en lang karriere som smed på Hambåra. Han skal ha vært en fargerik kar og en av hans gode egenskaper var at han var meget tålmodig. En gang hadde han kommet i en litt vidløftig diskusjon med en nabo som var kjent for å ha en kortere lunte enn Odin. Denne gikk for anledningen med høyrearmen i fatle på grunn av en svullfinger og mente å avslutte krangelen med følgende uttalelse: –Hadde jeg vært god i hånda mi skulle jeg ha gitt deg en killevink.
– Men kjære deg, sa Odin Myre, Æ kan da kom tilbake når du blir bra i hånda di.
Utgangspunktet for flyttingen, var at Karolina og Odin hadde fått tak i et område nærmere Fættabakken og dit skulle huset deres flyttes. Det ble gjort ved at Odin ved hjelp av en slags jekk (gjerne kalt donkraft) skrudde huset de ca. 200 meter det var snakk om – bokstavelig talt millimeter for millimeter. Hele operasjonen skal ha tatt en hel sommer og det foregikk mens de bodde i huset og Karolina stelte huset og kokte middag til seg og mannen sin.
Plassen de slo seg ned på het Solvang.
Kirkeklokka med «tre liv»
Neste gang du besøker Jøssund kirke kan du løfte blikket mot taket i tårnfoten, da vil du få øye på ei vakker kirkeklokke. Denne har hengt der siden 1956 og har en snart 175 år lang historie det skal berette om her.
Den ble i sin tid støpt i bronse ved «Fabrikken ved Nidelven». Dette var utover på 1800-tallet en stor bedrift med et bredt produktspekter. Historikere benevner den som Trondheims første egentlige industribedrift og den var forløpet til blant annet Trondheim Mekaniske Verksted.
Kirkeklokken var en gave og det er godt dokumentert med en tekst på klokka. Her står det i uthevede bokstaver: «Bekostet av Propritaire Th. P. Berg og hans Kone i forening med Jøssund anexalmue». I tillegg kan en se navnet på fabrikken, årstallet 1851 samt Trondheims byvåpen.
Thore Petter Berg
Hvem var så denne Berg som sammen med sin hustru skjenket en slik gave? Kilder viser at han ble født i 1805 og kom til Valsøya sammen med foreldre og søsken ett år senere. Hans familie eide Valsøya i 111 år og drev en omfattende virksomhet på sjø og land. Thore var ikke odelsgutt, må ha vært en driftig kar og allerede i 1827 står han som eier av det som ble benevnt Åfjordsgodset. Så kjøper han de to Øyan-gårdene som blir slått sammen til en og der han bor med sin familie i mange år.
I 1838 blir han Åfjord kommunes første ordfører. (Kommunen besto den gang av Åfjord og Jøssund). Det første herredstyremøtet ble holdt i hans heim på Øyan. Han tok på seg ordførervervet i to nye perioder, siste gang i 1854 – 57.
Så er det grunn til å merke seg at Berg i tillegg til en lang rekke gårder også en periode (fram til 1859) eide kirkene på Å og Jøssund. Det var ganske vanlig at privatpersoner eide kirker og kirkegods, som på mange måter kan betraktes som spekulasjonsobjekt. Så forteller historien at det kunne være så som så med vedlikeholdet av kirkebygningene.
Jøssund gamle kirke
Det var i alle fall tilfellet med Jøssund kirke som etter hvert var i dårlig forfatning og som i tillegg var for lita i forhold til myndighetenes krav. (Det er dokumentert at det har vært kirke på Jøssund i alle fall fra tidlig på 1500 tallet, men om det har vært flere kirkebygg er uklart).
Da den nye kirka på Mandal sto ferdig i 1875 (vigslet året etter), ble den gamle kirka revet og det ble holt auksjon. En del gjenstander som døpefont, lesepult, lysekrone m.m. ble med over i nykirka, noe havnet på museum i Trondheim mens materiale som bordkledning, gulv og dører kom under hammeren.
Og så ble kirkeklokka auksjonert bort.
Thore Petter Berg (1805 – 1871) og Johanne Katrine Berg f. Selmer (1805 – 1865).
Kjøper var Even Normann som på den tiden eide Vallersund gård sammen med flere andre gårder i bygda og i Botngård. Og den flotte kirkeklokka ble degradert til supaklokke / matklokke på taket av fjøset ved Vallersund gård. Ei slik supaklokke var vanlig i alle fall på større gårder og ble brukt til å varsle arbeidsfolket ute på jordene om at det var tid for en matpause eller at dagens slit var over. Her får vi gå ut ifra at klokka utført sitt noe mindre gloriøse oppdrag etter beste nevne i de kommende 80 årene.
På flyttefot igjen
Så var det folk i bygda som ikke helt kunne slå seg til ro med at kirkeklokka fra gammelkirka ikke hadde en mer ærerik plassering.
Situasjonen ved Vallersund gård var at det nå var lite igjen av det opprinnelige handelsstedet. Eier var Einar Normann som for lengst hadde utdannet seg til jurist og flyttet til Oslo. Gårdsdrifta var bortforpaktet. Og vi kan gå ut ifra at behovet for ei supaklokke gradvis var blitt redusert.
På andre siden av Vallersundet holdt Einar Moxnes til og sammen med flere tok han et initiativ til å få kirkeklokka tilbake til dit det burde høre heime.
Det to navnebrødrene hadde en hyggelig korrespondanse utover på 1950-tallet om saken og ble enige om at klokka burde finne en plass i kirka. Samtidig mente Normann at gården ikke burde være uten supaklokke, selv om behovet etter hvert var blitt mindre. Han hadde undersøkt litt og kommet til at det ville koste ca. 1000 kroner å få støpt ei ny tilsvarende klokke. Det var nok et beløp det ikke var så enkelt å skaffe til veie i ei handvenning, men da kom Moxnes opp med et forslag.
Han var på den tiden styreformann ved Jøssund Aldersheim som ble etablert i 1949 etter en ombygging av bygningene ved gården Birkeli. Her fantes en supaklokke som ikke lenger var i bruk og som kunne gjøre nytten ved Vallersund Gård. Det syntes Einar Normann var en grei løsning, det var jo for øvrig hans bestefar som i sin tid hadde skaffet Birkeli den aktuelle klokka. Så bevilget Jøssund kommune 150 kroner til istandsetting av klokketårnet i Vallersund og i august 1956 hadde begge klokkene kommet på plass. I en liten artikkel i Adresseavisen i sakens anledning beskrives kirkeklokken en i dag kan beskue i Jøssund kirke slik: «Klokka er et meget vakkert arbeid, av høy legering og med dyp klang».
På gamle tomter
Det kan til slutt tilføyes at den ble brukt som kirkeklokke i 1976 da den nye kirka på Jøssund fylte 100 år. Det ble blant annet markert med en friluftsgudstjeneste der den gamle kirka sto på Jøssund. Da ble det laget en støpul og klokka klang vakkert før og etter gudstjenesten.
Foto: Roar Arne Velle.
Sandnes Songlag: 131 år som trivsel-skaper
Vi snakker om Sandnes Songlag, «blainnakoret» som har holdt koken bokstavelig talt i 131 år når disse linjer skrives. Koret som holder seg ungt og spenstig, sjøl om en av sangerne påsto at han hadde vært med helt fra starten av. Akkurat den misforståelsen ble kjapt oppklart. «Syng deg glad!», sier sangerne. «Syng bygda glad!», sier vi som opplever Sandnes Songlag i toner, ord og ablegøyer.
Sosialt lim og sosiale møteplasser er sentrale begreper når vi snakker om trivsel i bygde-Norge. Sandnes Songlag er et utmerket eksempel på en slik «aktør» som bringer folk sammen og bidrar til felleskap, tilhørighet og stolthet.
Dirigent Roar Olden på piano med koret i bakgrunnen. Foto: Astrid Klara Mjøen.
Solist Hallgeir Sletten med datteren Lorne i bakgrunnen. Foto: Astrid Klara Mjøen.
Både gjennom egen aktivitet innad i koret, og ikke minst gjennom sin mangslungne utadrettede virksomhet.
Ingen sommer uten «Skjærgårdstreff» på Folkvang og ingen jul uten «Julekonserten» i Nes eller Jøssund kirke. I tillegg fyller koret på med ulike sangbaserte krumspring og kabareer på Varden og andre scener.
Vi tar et kort tilbakeblikk og blar i jubileumsberetninga «Sandnes Songlag 125 år», ført i penna av kor-krumtappen Hallgeir Sletten i 2018.
Kjapp hoderegning bringer oss da tilbake til stiftelsesåret 1893. Den høsten samlet lærer, organist og dirigent Martin Andreas Lund de første sangerne til korøvelse i Sandnes skole. Øvelsene ble holdt hver søndag kveld og mange kom for å høre på. Den gang lå skolen der hvor Coop’en i Vallersund ligger i dag. Gammelskolen gjenfinner du i Opphaug sentrum, merket AMCAR-Club rett etter krysset på veg til Brekstad. Tidene skifter og vi med dem.
Intet kor uten korentusiaster. Dirigent Martin Andreas Lund holdt det gående i 39 år fram til 1932 før han overlot dirigentstaven til sin svigersønn Olaf K.Jøssund. Olaf K. og etterfølgeren Per Henning Moan ledet sangerne i til sammen 26 år fram til 1958. Da måtte notestativene legges sammen pga mangel på sangere.
Sandnes
Songlag i trappa utenfor Vallersund oppvekstsenter våren 2024
Øverste rekke fra venstre: Hallgeir Sletten, May-Britt Standahl, Halvor Lysø, Anne Mari Ness, Hans Jørgen Lysø, Lorne Standahl Sletten, Edgar Jøssund, Aase Hellem, Knut Solheim og Bodil Snåsøy.
Midterste rekk fra venstre: Berit Leth-Olsen, Hilde Skogen, Marit Standahl, Harriet Robertsen, Sissel Vasskog, Anne Aune, Ann Sissel Berg, Torunn Risvær, Olaug Bach, Cecilie Moxnes, Rita Enebakk og Lisbeth Robertsen.
Nederste rekke fra venstre: Liv Selbæk, Unni Mandal Solhaug styreleder, Arnt Kjøl, Wenche Solberg, Dagfinn Andresen, Anne Refsnæs Brenne, Stig Solberg, Nynke Fenstra, Jan Risvær, Jorunn Graneng, Helena Lemcke, Roar Olden dirigent og Eva Mari Bratland.
Foto: Eirin Hyllmark
Martin Andreas Lund, 1868-1947
Født i 1868 på en husmannsplass i Gullvikbakken av foreldre Karen Margrete Hansdatter & Ove Andreas Andersen. Her ble de etter hvert 3 gutter i søskenflokken. I tillegg huset småbruket en besetning på en hest, ei ku, ei kvige , 7 geiter, 9 sauer og en gris. Foreldrene gikk bort da Martin Andreas var 12-13 år gammel og han ble deretter oppfostret på Madsøya.
Uteksaminert fra Klæbu seminar – datidens lærerskole – i 1890. Fikk først jobb som lærer ved Eidem skole i Åfjord. Kom så til Sandnes & Øerne skolekrets i 1893 hvor han virket til han gikk av med pensjon i 1933. Her satt han også som lærernes representant i skolestyret. Gikk kurs i offentlig sløyd og tegning i Trondheim i 1900.
Allerede høsten 1893 samlet han de første sangerne og etablerte Sandnes Songlag. På kort tid vokste koret til 30 sangere, med øvelse hver søndag på Sandnes skole. Mange kom for å høre på og nyte tonene fra salmodikumet som akkompagnement.
Martin Andreas virket også som kirkesanger og organist i Jøssund kirke. Han hadde en kroket finger, noe som medførte en litt spesiell måte å spille orgel på. Organist-stillingen var ulønnet, men han fikk inntekten fra en kollekt hver sommer. I sommerferiene fikk ikke lærerne lønn. Da jobbet han som seilmaker for å spe på levebrødet.
Martin Andreas var gift to ganger. Første gang med Ingeborg Margrethe Madsø i 1895. De fikk 8 barn, hvorav 5 vokste opp. Ingeborg Margrethe døde i 1910. I det neste ekteskapet giftet han seg i 1912 med Klara Hansine Vik fra Ørlandet. Hun jobbet som meierske på meieriet i Vallersund. De fikk også 8 barn og her vokste alle opp.
Martin Andreas døde 79 år gammel i 1947 og hviler på Jøssund kirkegård. Fra benken på kirkegården er det flott utsikt over Sandnes & Øerne skolekrets hvor han hadde sitt daglige virke i 40 år.
Etter noen års kor-dvale vekket Snorre Lund koret til live igjen i 1967 og svingte dirigentstaven i 24 år fram til 1991. Det gir et forbruk på 4 dirigenter i løpet av nesten 100 år. Det må komme inn under begrepene stabilitet og stø kurs! Likeså korets vedtekter, som ble revidert for første gang i 2000 etter 107 års virke!
Antall sangere har variert gjennom årene og et kort opphold har det vært, men Sandnes Songlag har vist seg å være liv laga fram til dagens kor på rundt regnet 35 sangere. Jubileumsberetninga beretter om innholdsrike sangerturer til land og strand med tilhørende konserter og fester. «Syng deg glad» er nok et dekkende motto for aktiviteten i korene våre. Fosna-Folket har samme konklusjon i sin overskrift fra et av sangerstevnene: «Surt vær, men ingen sure miner».
Formaliteter skal en ikke kimse av. I oljekrisas år 1973 jobbet styret med å forberede korets 40-årsjubileum. Sitat: «Jubileet ble avlyst da det viste seg at koret
Fra kabareten «Rett og slett livet, livet på gammelheimen» i 2016. Wenche Solberg og Olaug Bach. Foto: Eva Mari Bratland.
Foto: Utlånt av Irene Lund Melum
Denne karen, spilt av Anne Jorid Aune, er skikkelig verpesjuk, og han er på jakt etter dame. Han lykkes etter et par forsøk. Fra kabarevyen «Unota i nabolaget» i 2019. Foto: Kåre Petter Sundet.
De to «sladderkjærringene», spilt av Helene Bratland og Heidi Leiseth, sydde mye av kabarevyen sammen med sine mellomstunts. Fra kabarevyen «Unota i nabolaget» i 2019. Foto: Kåre Petter Sundet.
var hele 80 år!» I tillegg kom det plutselig for en dag at årstallet på fanen var feil, så her var det mye å ta fatt i. Alt var på plass til 100-årsjubileet i 1993, da Dagfinn Andresen svingte taktstokken, og det ble feiret med stor og bred deltakelse av 100 gjester i Folkvang. Dagfinn har forøvrig arrangert mange sanger spesielt til Sandnes Songlag. Fosna-Folket var behørig på plass med overskrifta: «Vi e hoinner år i år!». Sangerne selv kommenterte jubileet med: «Hoinner år og fortsatt hørbar!» Vi er enige!
Korets milepæler er mange og mangfoldige gjennom 131 år. Hallgeir Slettens ide om å invitere til «Skjærgårdstreff» etter inspirasjon fra «Vinterfestivalen» på Røros viste seg å være en kjempesuksess allerede fra starten i 1998. På det meste har det årlige Skjærgårdstreffet samlet 230 tilreisende sangere. Slikt blir det god stemning, trivsel, liv og røre av i bygda.
Det mangler ikke på kurositeter og minnerike hendelser i beretninga fra 125årsjubileet. På sangerstevnet i Rissa i 1997 hadde akkompagnøren tatt med seg feil noter til konserten. Underveis til Vinterfestivalen på Røros i 1998 mistet
Små og store reisende på tur under kabarevyen «Bære Hurtigruta går» i 2015. Foto: Bjørn Vogelsang.
bussen ett av hjulene i sprengkulda på Singsås. På samme turen ble det samlet inn 234,90 kr til gjenkjøp av Jemtland og Herjedalen. I årsmeldinga for 1999 kommenteres et hektisk forløpent år med «Dess mer vi har å gjøre, jo likar e det!» I 2003 gikk turen til Brønnøysund. Der fikk de registrert 2 løsører i plast hos Løsøreregisteret og fikk gode smil med på kjøpet!
Godt humør er korets varemerke. Det har gitt oss mange humørfylte revyer gjennom årene, der vi har fått trimmet lattermusklene. En av dem ble markedsført med: «Ein go latter forlenger livet. Kom å flir på dæ nånn år du å!».
Kabareten «Rett og slett livet – livet på gammelheimen» i samarbeid med medlemmer fra Vallersundrevyen i 2016 står som en bauta i erindringen i så måte! Det er godt å bli gammel på denne måten!
Det unisone juleønsket fra sangerne i Sandnes Songlag til leserne av Jul i Vallersund er klar: «Kom og bli med oss i koret! Vi har alltid plass te fleir sangere og spesielt dokk som e karra!»
Om rekefiske og rekefabrikken i Vasøya
En godværsdag i Vasøya ca. 1950. Flåten av reketrålere ligger i havn. BJBF 001394.
Vasøya – handelssted og havn for fiskerbåter
Fram til 1880 besto Vasøya av en husmannsplass under Drilen. Men så startet et lite eventyr da Odin Normann fikk stedet som arv av sine foreldre ved handelsstedet Vallersund. Han var kreativ og driftig og utviklet på få år Vasøya til det største handelsstedet på Trøndelagskysten. Så døde han plutselig i 1914 og dette ble starten på flere tiår med opp og nedturer. Så i 1943 kjøper skipsmegler Martin Rømen stedet og innlede en ny oppgangstid for Vasøya. Det satses på tradisjonell handelsvirksomhet kombinert med mottak og foredling av fisk og sild. Navnet er Fosen Handelskompani som så blir solgt til Roald Hoddø i 1956. Han er en driftig kar som realiserer flere ideer.
En av dem er å bygge en fabrikk for rensking av reker.
Historien forteller at det da allerede har vært trålet etter reker i området utenfor Vallersund i flere tiår. De første som skal ha oppdaget de gode feltene for tråling her skal ha vært «Aurgjeldinga», det vil si fiskere fra Aure. Etter hvert kom flere lokale fiskere til å satse på det samme.
Vi tror at fiskerne kunne levere fangstene sine hos Fosen Handelskompani som la is på rekekassene og sendte dem med Namsosbåtene til Trondheim.
Det som er sikkert er at Johan Aagesen, som bodde med sin familie på Hyllneset, hentet reker fra fiskerne som han fraktet til et mottak i Bessaker. Dette foregikk fra tidlig 1950-tallet og til 1958. Dette var en aktivitet Johan Aagesen kunne kombinere med kystfiske. Han hadde flere båter i denne perioden og sannsynligvis var det MS «Bølgen» og MK «Asbjørn» som ble brukt til turene til Bessaker. I tillegg til å frakte reker fra Vasøya hentet han også fangster fra fiskere i Lysøysund. Utover på 1950-tallet vokste flåten av reketrålere som hadde Vasøya som heimehavn og her har vi forsøkt å lage en oversikt over de vi mener var aktive rundt 1960. Vanlig bemanning på denne typen reketrålere var to mann, men vi har ikke klart å få listen over mannskap komplett.
MK TERJE
Eiere og mannskap var Johan Mandal og Gudmund Valsø. Skuta var bygd i 1911 og var på 30,4 fot.
MS AARVÆR
Eier var Peder Dalsvåg og sammen med seg hadde han en periode Erling Paulsen og senere Alf Drilen. Sistnevnte kjøpte Aarvær sammen med flere i 1962.
Før Dalsvåg skaffet seg Aarvær, drev han en periode tråling med MS Kvaløy.
MK GÅ PÅ og MK VIGGO
I en periode hadde karer fra Snillfjor Vasøys som hjemmehavn. Det var først brødrene Arne og Martin Klungervik som eide den 32 fots store kutteren GÅ PÅ.
Seinere drev Martin rekefiske sammen med broren John på kutteren VIGGO.
(Klungervik-karene var Arvid Oldens onkler.)
MS HAVBLIKK
Dette var en 45 fot stor skute som Helge Hansen eide og drev sammen med svogeren Gustav Hansen i noen år.
HAVBRIS
Sverre Olsen drev reketråling med den vel 40 fot store Havbris noen få år etter at han hadde mønstret av som skipper på frakteskuta «Inger Marie».
MK JESINGFJORD
Denne båten hadde drevet tradisjonelt fiske langs kysten siden 1918 og fikk en kort periode som reketråler, da var Jon Johansen eier. Etter en forlengelse målte denne skuta 52 fot.
Rekefabrikk med kort levetid
Da Roald Hoddø kom til Vasøy med sin familie så han flere muligheter til å starte nye aktiviteter. En av disse var å satse på oppdrett av regnbueørret i landbaserte kummer. Et annet prosjekt var å satse på mottak og foredling av reker.
Det skal vi dvele ved her. Vi skriver 1958 og flåten av reketrålere var allerede etablert og gjorde fine fangster. Hoddø fikk bygd en fabrikk der flittige hender rensket rekene som ble pakket i ca. ½ kg. esker og dypfryst. Og deretter til
eksport. Det ble tatt imot reker fra båtene som hørte heime i Vasøya, men fiskere fra Lysøysund, Ørlandet og Stjørna levert fangster her til tider, til sammen 12, 13 båter på det meste.
Roald Hoddøs eldste datter Dagrunn var tidlig i sin yrkeskarriere da dette startet og fikk sine timer sammen med kvinner i alle aldre på fabrikken.
MK Terje.
MK Havblikk.
Tre av grendas gode damer tar seg tid til å posere for fotografen: Fra venstre Rakel Bendiksen, Henriette Hanssen og Elis Grøndal. BJBF 000471.
Flittige hender. Venstre side: Agnes Eide, NN, Henriette Hanssen, Rakel Bendiksen, Elise Grøndal. Høyre side: Emma Hanssen, Astri Olsen, Åsta Valsø, May-Lis Markussen, NN, NN. BJBF 000470.
Hun kan berette at det på det meste var nærmere 20 som jobbet der og at det var en spennende arbeidsplass med mye liv og god stemning. Vi skal huske at det på denne tiden ikke var flust av jobber for damene i grenda, hvis vi ser bort fra at alle hadde sine krevende og mangeslugnenede arbeidsoppgaver på heimebane. Det var helt sikkert kjærkomment å kunne tjene noen kroner og fint å komme seg ut og møte likesinnede.
Det var akkordbetaling på den måten at den enkelte fikk betalt etter hvor mye hun rensket. Dagrunn Hoddø mener å huske at den enkelte kunne renske 15 kilo på en god dag og at rekorden lå på 20 kilo.
Men ingen ting varer som kjent evig og etter 4 – 5 års drift ble fabrikkdriften nedlagt rett og slett fordi fangstene falt dramatisk. Den eneste sannsynlig forklaringen er vel overbeskatning?
Dermed var en kort og hektisk periode i Vasøyas varierte historie over. Båter og mannskap gikk på hver sine måter en utrygg skjebne i møte og stedet var en kvinnearbeidsplass fattigere.
Og stedet stedet Vasøya? Kan vel i dag best beskrives en idyllisk bitteliten «kystby» der fastboende og feriefolk ser ut til å trives.
OED
Det sto i avisa –100 år og 50 år gamle nyheter
Vi fortsetter serien med gamle nyheter fra Vallersund. Å bla i gamle aviser er spennende og der vi før var avhengig av å besøke
Statsarkivet i Trondheim for å lete i store permer, er dagens løsning enklere. Du kan søke opp Nasjonalbibliotekets hjemmeside www.nb.no. Her finner du ønsket avis, og det kan være aviser som ikke kommer ut i dag som f.eks. Arbeider-Avisa, eller aviser som fortsatt gir ut papirutgaver.
Videre velger du tidspunkt du vil søke i og søkerord. Hvis du f.eks. er interessert i noe som har stått i Fosna-Folket en gang i 1974, får du opp de aktuelle avisene på skjermen din og kan forstørre til leselig format den aktuelle artikkelen. Tjenesten er helt gratis.
Og så kan du i tillegg vite at Mølnargården har arkivert alle utgavene av lokalavisa vår fra den første avisa ble utgitt for 60 år siden. Her kan du avtale et besøk for å bla i de gamle permene.
Året 1924 ser, men noen få unntak, til å ha vært uten de spesielt dramatiske tildragelser for våre forfedre. Avisene skriver om vær og vind – og romjula dette år kan Adressa fortelle at «det har blåst forferdelig» - om håp om et godt storsildfiske –som skulle bli gjort til skamme og ellers preges nyhetsbilde av spritsmuglingens forskjellige sider.
Men før vi kommer dit skal vi stoppe opp ved en større artikkel i Adressa 25. oktober dette år: Aviser som kom ut for 100 år siden var primært nyhetsformidlere. Og ingen lokal nyhet var for liten til å komme på trykk pluss at avisene holdt sine lesere oppdatert på begivenhetene ute i den store verden. Dette skjedde oftest gjennom såkalte «telegrammer» som ble videreformidler fra nyhetsbyråene.
Men det fantes unntak. Og her skal vi svippe innom et slikt. Trondhjems Adresseavis (som var tittelen den gangen) hadde i sin lørdagsutgave 25. oktober en lengere artikkel som er interessant lesing for oss som bor her den i dag. Journalisten, som signerer artikkelen med H., har tatt pulsen på bygda vår og skriver innsiktsfull om stedets historie. Og så innleder han rent lyrisk om Valdersund. Hør bare her: Kystlinjens ansigt er barskt og haard ved høstens og vinterens tider. Det er furet og veirbitt, herjet av høstens storme som havet setter inn fra vest og nord som vinterens sikre forbud. Sommerens grønne straa, blomster og blade som livet op i bergrevnerne i sommer bukker under for høstens alvor. De visner og synker sammen for igjen at bli til jord. Men det korte sommerliv har dog ikke været hel forgjæves for til neste vaar og sommer vil det igjen spires og grønnes i de visnes spor… Innenfor kystlinjen hæver fjeldene sig graa og forvitret trodsende vind og veir i det lengste og mellem fjeldene og sjøen bor menneskene med sine husdyr og sine grønne tun. Snart er det et hvitt våningshus som liver opp i den graa ensformigheten, snart en graa liten stue, graa som selve fjeldet, men hjem er det – elsket og avholdt av dem som har ryddet og bygget det eller av de som fortsætter at virke paa fædrenes gamle rydning.
Så skal det til slutt nevnes at H. har en rosende omtale av stedets sanitetsforening. Han slår fast at en «ad frivillighetens vei» lønnes to sykepleiere. «Det er et stort og samfunnsnyttig arbeid foreningen utretter og en undres hvordan stillingen skulle været for de syke om ingen tok seg av dem både sanitært og sosialt».
to kanner til og etter noen dager tok han seg en ny bytur. Og denne gangen var han om mulig enda uheldigere. Han tok inn på samme hotell som sist og der gikk han seg på en politimann som beslagla kannene med sprit, tok mannen med seg til avhør på kammeret og ila han 150 kroner i bot.
Et tema som alle «våre» aviser er opptatt av i 1924 – som både årene før og etter – er spritsmuglingens mange sider. Under denne overskriften fortelles historien om et par herfra som hadde planlagt et hyggelig bybesøk der det blant annet skulle feires bryllup. I tillegg til å medbringe til byen sin utkårede hadde fiskeren kjøpt to kanner smuglersprit i Valdersund som det var meningen skulle kaste glans over begivenheten. Men det gikk ikke bedre enn at øvrigheten fikk snusen i opplegget og etter en rekke viderverdigheter endte brudgommen i varetekt og fikk 75 kroner i bot. Og om de levde lykkelig resten av sine dager, det skriver avisen intet om.
En mann fra Vallersund kom temmelig uheldig ut i denne fortellingen. Det startet med at han en vakker dag fant fire kanner smuglersprit som noen hadde gjemt på eiendommen hans. Etter en tid tok han med to kanner og reiste til Trondheim. Der tok han inn på hotell hvor han traff en «hyggelig kar» som skulle hjelpe han å skaffe en kjøper til drikkevarene.
Kjøperen kom, men dette viste seg å være en «letter» (Letter – en person som stjeler smuglervarer fra smuglere – Kilde: Wikipedia) som truet selgeren med at enten ga han varene fra seg eller så ble Politiet kontaktet. Den rasende selgeren bante på at før letteren fikk spriten skulle Politiet få den. Og politiet kom, men før det hadde valdersundingen greid å omsette den ene kannen til en ærlig kjøper for han forlot hotellet. Men historien slutter ikke der. Heime hadde denne karen fortsatt
I utgaven for 15. desember har Adressa følgende overskrift på 1. siden:
«Det berygtede smuglerskipet Paul Weber endelig kapret»
Det var denne skuta som i deler av forbudstida fra 1916 til 1927 opererte på kysten av Midt-Norge for å forsyne befolkningen med sprit fra Tyskland. Avisen forteller at da norske marinefartøy fikk stoppet Paul Weber utenfor Frøya hadde den nettopp kommet nordover med ikke mindre enn 40.000 liter sprit. Kapringen var av det dramatiske slaget, det ble skutt varselskudd og det blåste full storm. Bildet er tatt i smult farvann i Trondheim.
Og til slutt dette fra 1924:
50 år senere har vår egen lokalavis allerede lagt de første 10 år bak seg og bringer smått og stort fra Fosenhalvøya ut til sine lesere tre dager i uka.
Her skal vi konsentrere oss om nyheter fra Vallersund som det kan være interessant å se tilbake på.
18. januar bringer avisa en dobbelside om Jøssund Aldersheim og konklusjonen kommer allerede i overskriften. Det er intervju med eldre sambygdinger som synes de har en god alderdom og får godt stell hos bestyrerinne Erna Grundstad og hennes medarbeidere. Og så hadde Fosna-Folket snappet opp en nyhet. Takket være en pengegave hadde aldersheimen midler til å opprette et lite bibliotek. Det besto av 200 bøker og bibliotekar var en av beboerne som nærmet seg 90 år.
Vemodig å tenke på at noen år seinere skulle «heimen» bli nedlagt og bygda Vallersund bli et viktig sted fattigere. Jøssund Aldersheim tok imot sin første beboer i 1949.
Men på krabbfabrikken på Nordneset som i dag heter Fosen Skalldyr var det liv og røre for 50 år siden. Der ble det startet med mottak av krabbe i 1968 og seks år seinere blir det denne sesongen tatt imot ca. 80 tonn. Halvparten av krabbene blir eksportert levende til Stockholm – det går en lastebillast over grensa til nabolandet to ganger i uka i sesongen. Den andre halvparten leveres til hermetikkindustrien. På mottaket arbeider 4 – 5 mann pluss noen skoleungdommer. Odd Norvik er en av de mange fiskerne som leverer fangstene sine her. Han forteller at han fisker med 175 teiner og at den lange arbeidsdagen starter kl. 06.00.
I Oktober arrangerer Vallersund 4 H sin tradisjonelle høstfest og vi tar med hele artikkelen i lokalavisa som viser stor aktivitet i ei driftig forening.
Og «fotballen den var rund» også for 50 år siden Jøssund hadde et meget godt guttelag i 1974 sesongen som kom helt til finalen i kretsen. Her ble det riktignok tap 1-3 mot Rissa, men avisa skriver at Jøssund sine spiller gjorde en meget god figur. Spesielt framheves Trond Nygård «som jobbet utrettelig i forsvaret» og Pål Mortensen og Vidar Martinsen som framhevet seg i angrepet. Sistnevnte scoret Jøssund mål. I en artikkel tidligere på året fortelles at disse tre sammen med Håvard Sandness deltok på guttekretslaget som tapte 0-2 mot Nord-Trøndelag i en turnering for kretslagene i Trøndelag.
Det var fest på lokalet… skrev Hans Rotmo i en vise. Og ved å bla i 50 år gamle aviser ser vi fort at på dette området er det mye som har forandret seg. Fredagsutgaven av Fosna-Folket hadde gjerne et bredt tilbud av bingoarrangement og fester på lokalet. Her er tilbudet på Folkvang jula 1974:
Og hvis dette ikke var fristende nok, var det denne jula også muligheter i Bakketun, på Skihytta, Oksvoll for å nevne noen i nærområdet. Andre grupper som spilte til dans på Jøssund dette året var Pettersens Trio, Jan og Terje, Fiasko, Arne og Kåre Petter og selvfølgelig UFO.
Seks saker klippet fra Adressa i 1974: 5. april heter det følgende i en annonse: Bestyreren ved Vallersund Samvirkelag slutter dette året etter oppnådd aldersgrense. Vi vil med dette søke etter en mann. (Understreket av oss)
To uker senere beretter avisen at Randi Normann Wåge har fått 50.000 kr. fra Norsk Kulturråd til bevaring av det gamle handelsstedet Vallersund.
13. mai forteller avisa at årets første sommerdag allerede er vel i havn. Først ute denne gangen var Vallersund som søndag fikk sommeren nøyaktig kl. 13.00. En måned senere noterte samme sted hele 27 grader.
29.06. kom det som må ha vært en etterlengtet nyhet: Det skal legges oljegrus på vegen fra Botngård til Oksvoll, Vallersund og Lysøysund.
21.08. finner vi en liten annonse under «Husrom søkes» med tilknytning til bygda vår. Der heter det: «Kristen jente, skoleelev søker hybel. Røker ikke, drikker ikke. Sikker betaler.» Og med et telefonnummer i Vallersund til slutt.
Og den gangen var det sementvarefabrikk på Åsbakken og slik ønsket firmaet god jul i lokalavisa:
«Liv og rørE» på den gamle kirkegården
Til våren er det tre år siden foreningen Jøssund Gamle Kirkegård ble stiftet. Og gradvis har arbeidet med det historiske minnesmerket kommet i gang. Vi har bedt dagens styreleder Håvard Johansen fortelle om status så langt og hva som skal skje framover.
Mye å glede oss over –Jeg vil starte med økonomi. For det er jo slik at uten penger er det meget begrenset hva vi kan gjøre. For å ruste opp kirkegården slik vi ønsker er det snakk om en grunninvestering på over 100.000,- kr. Der er vi ikke helt i mål ennå, men har god tro på at det skal gå i orden. Vi har møtt stor velvilje når vi har søkt om støtte og forteller gjerne hvem som har bidratt så langt: Bjugn Sparebank - Fosenhus AS - Fosenkraft Energi AS - Bernt Jørgen Stranden, Håvard Sundseth, Maj Audal Jøssund m/fam. - MOWI Feed AS - Roret Ørland Kulturforetak - Rüdiger Klaus Peter Möhlenhof - Ruth Helene Olden Skauge - Vallersund Utviklingslag - Ørland Kirkelige Fellesråd - Ørland kommune. Unnskyld om noen er utelatt.
På kirkegården begynner det nå å komme synlige bevis på hva som er gjort og hvordan det skal bli. Vi har hatt et godt samarbeid med en lokal entreprenør som har frest opp, planert og sådd plenfrø. I tillegg også opparbeidet stedet der kirka en gang stod med grus, og steiner som markerer kirkemuren. Og i tillegg har vi hatt flere runder med dugnader. En av disse var med bistand av traktor med beitepusser. Vi gleder oss til å se det spire og gro til våren. Da har vi tatt et godt skritt i retning ambisjonen om en fredelig park.
Flere planer
–Neste store løft blir å skaffe en robotklipper. Vi er så heldige å ha nabo Roy Jøssund med på laget. Det er viktig bl.a. for å få lagt fram strøm til ladestasjon og for å opparbeide en liten parkeringsplass. Vi skal også oppgradere informasjonstavla og skaffe flere benker, for å nevne noe. Det skal bli fint på den gamle kirkegården!
Og så går det rykter om en friluftsgudstjeneste –Vi synes det hadde vært meget spennende om det kunne bli lagt en friluftsgudstjeneste hit en gang til sommeren. Neste år er det 150 år siden den gamle kirka ble revet, det bør markeres. Så ønsker vi at folk skal møtes her for å se hvor fint det begynner å bli. Og selvfølgelig fordi dette vakre stedet er en flott arena for en gudstjeneste. Vi er i dialog med menigheten og sogneprest Ole Tomas Bientie Reiten og håper dette blir aktuelt.
Det har vært holdt friluftsgudstjenester her i alle fall to ganger, sist i 2006 i forbindelse med Fiskleikdagan.
Nå kan de som besøker Jøssund Gamle Kirkegård danne seg et godt bilde av de forskjellige rommene kirka besto av og størrelsene på disse. Fotoet er tatt fra øst mot vest og nærmest er skrifterommet, deretter koret, skipet og våpenhuset.
Og et rykte til forteller at du ønsker deg noe spesielt til jul i år –Ja, det er riktig. I år ønsker, ikke bare jeg, men hele styret i Jøssund Gamle Kirkegård oss en gave som koster 100 eller 200 kroner. Det handler om at vi gjerne skulle ha hatt mange flere medlemmer. I dag har vi 22 personer og 3 lag / foreninger / bedrifter som medlemmer. Medlemskontingenten er viktig for å dekke de årlige kostnadene til driften som vil komme, men like viktig vil økt medlemsoppslutning være et signal om at folk i bygda støtter dette arbeidet.
Så enkelt er det å bli medlem i foreningen «Jøssund Gamle Kirkegård».
Du kan kontakte en du kjenner i styret, Vippse til 796733 eller overføre til konto 4295 24 49308 (Husk å oppgi navn og adresse) Medlemskontingent: personlig: 100 kr. - lag / foreninger / bedrifter: 200 kr. (Gjelder for 2025). OED
I noen tidligere julehefter har vi invitert våre lesere til å fortelle om sitt spesielle sted i Vallersund, gjerne en historie eller noe annet de forbinder med bygda.
Dette har det kommet mye fint ut av, kjærlighetserklæringer og småstubber det har vært en glede å bringe videre. Her kommer en ny runde, kos deg med å lese det Evylyn «Lillemor» Altø, Stein Valsø, Jan Tangen og Odd Einar Drilsvik har på hjertet.
Drilsvatnet sommer som vinter
Av Odd Einar Drilsvik
Det er så mange steder, folk og hendelser som kommer til overflaten når jeg tar «turen tilbake til barndommens rike». I etterkrigstida var vi som vokste opp i Melemsvika velsignet med mange jevnaldrende og voksne med stor omsorg. Arenaene for leiken vår var mange og vi organiserte alt sjøl. Fotballkampene på «Utmarka», et temmelig ujevnt beiteområde for ungnaut ned mot sjøen der vi spilte mot ett mål, cowboy og indianer i Birkelimarka for ikke å nevnt alt det vi kunne finne på i fjæra og med en robåt i temmelig ung alder. En vakker dag fant vi oss tomt til ei lita hytte der sørvesten tok som verst. Det prosjektet spådde de voksne en tidlig undergang i forbindelse med den første høststormen. Og vår glede var stor da det viste seg at de eldste ikke alltid har rett og hytta «sto hain av» i flere år.
Men det stede jeg skal fortelle om her er Drilsvatnet. I dag kun en plass for mellomlanding et par ganger i året for ender og noen majestetiske svaner. Her har det vært mye liv og røre i mine unge år og lenge før det.
Mest er det å fortelle om det som foregikk her vinters tid.
Fram mot juletider tror jeg vi rettet blikket mot vinterens mange muligheter. Og det var jo slik at vi gledet oss til å gå på ski, men så var jo reglen og ikke unntaket at landvindsrokk hadde en lei tendens til å sende alt som het skiføre utover Gjessingfjorden og Frohavet før vi fikk sukk for oss. Da kunne faktisk isforholdene på Drilsvatnet være mer å stole på. Men så var det en ufravikelig regel heime hos oss at før bestefar hadde tatt med øksa og hugget hull flere steder for å teste tykkelsen på isen, så startet i alle fall ikke min skøytesesong. Så kunne det bli mange dager og kvelder utover vinteren på skiftende isforhold. Jeg tror vi likte litt ruglete is best, sannsynligvis fordi det kunne være litt ymse hvor heldig kvessing av skøytene på slipesteinen kunne bli.
Sykkelverkstedet til Ugedal kunne for øvrig tilby mer fagmessig bistand etter hvert. Vi kunne lage baner der den som var så heldig å ha armbåndsur med sekundviser tilbød seg å være tidtaker. Men det var ikke bare skøyteløpere som oppsøkte Drilsvatnet. Her var det populært å samles spesielt på kvelder der en fullmåne kunne stå for flomlyset.
Mange vintere ble det arrangert travløp. Det syntes vi ungene var svære saker. I tillegg til de lokale hestene husker jeg det kom hester fra Ørlandet,
Bjugn og Nes. Og så ble det enkelte år solgt varme pølser, det var omtrent «like flott som i by`n».
Et skår i gleden for min del var at stortraveren Pola Remin, som tilhørte Johannes Tårnes, alltid måtte startet med tillegg – altså mange meter bak hovedfeltet. Det syntes jeg var blodig urettferdig. Så var gleden desto større da denne flotte hesten kom først i mål allikevel.
En annen aktivitet jeg fikk bli med på et år var skjæring av is. Roald Hoddø ved Fosen Handelskompani leide Karl Johan Tårnes og meg nærmest som hjelpearbeidere en vinter. Å «ta is» var viktig for å sikre kvaliteten på fisk som ble levert i Vasøya og sendt fersk videre i kasser med Namsosbåtene.
Jobben vår besto i å få isblokkene opp av vatnet ved hjelp av store kliper og så dra isen til kanten av vatnet der Birger Nygård stod med lastebilen sin for transport videre til ishuset på brygga i Vasøya. Dette tror jeg var blant de første jobbene for oss begge der vi fikk betaling. Og Hoddø var raus og ga oss 6 kr. pr. time.
Etter måneder utover våren der vi hadde lite glede av Drilsvatnet kvaliteter kom sommeren og badesesongen. Når denne kunne starte, var vel også tema som ble diskutert heftig i enkelte heimer. Vi argumenterte tidlig med at vatnet var meget varmt og at gauken gol natt og dag.
Og så var badetemperaturen i ferskvatn flere grader høyere enn i sjøen. Det førte til at vi prioriterte bading
Representanter for dagens brukere av Drilsvatnet.
VALLERSUND I HJERTET
der. To andre fordeler var at der kunne vi møte unger fra andre deler av bygda som for eksempel Vasøyungan. I tillegg var det mulig å hoppe og stupe fra berghylla midt på Flauget som ligger øst i Drilsvatnet.
Så kan jeg til slutt også nevne at det enkelt år ble satt ut ålteiner i vatnet og fisket regnbueørret som hadde rømt i forbindelse med oppdrett.
Men på grunn av forholdene ble aldri Drilsvatnet noe stort fiskevatn.
Og helt til slutt husker jeg at Drilsvatnet var godt å ty til flere ganger på 1960-tallet da det var en lengere periode med barfrost som resulterte i at vanntilførselen til mange fjøs frøs. Da ble løsningen for gårdbrukerne å hente drikke til krøttera her.
Bakeren i Vasøya
Av Evylyn «Lillemor» Altø
Hans Kristian Andreassen Grande ble født 27.05.1894
på Markagården (64/4) i Ørland.
Han ble gift med Jenny Oline Grande f. Skarpnes f. 15.12. Hun ble født på Skarpnes på Frøya 15.12.1906. De giftet seg i Nidarosdomen 28. mars 1925.
Bestefar gikk i lære på Bakerosen på Uthaug og jobbet også hos baker Lund på Brekstad. Familien bodde på Brinken på Brekstad før de flyttet til Vasøya i Vallersund en gang etter 1935. Dette vet jeg fordi mamma er født på Brinken og hennes yngste søster er født i Vasøya.
Jenny Oline og Hans Kristian giftet seg i 1925.
I Vasøya var han baker ved Vasøy gård. Han bakte brød og annen bakst som han brukte å kjøre rundt og selge. Det fortelles at han under krigen ikke lot seg stoppe av mangel på mel. Han var i fjæra og hentet tang som ble tørket og malt før det ble blandet med dyrebart mel. Han syntes, etter det mamma Signe fortalte synd på
VALLERSUND I HJERTET
Handelsstedet «Vasøen i Valdersund» med alle sine bygninger. Bakeriet til høyre for hovedbygningen. BJBF 03060.
«de stakkars guttene» som var på Tyskerhaugen og bodde i Stienstua. De fikk også tangmelbrød.
Da jeg tidlig på 1980-tallet kjørte melkebilen for John Audal var jeg innom en gård i Olden. Jeg hadde med meg min bror Robin til å dra slange. Da vi stoppet og startet tappingen kom det en flott liten dame, Gudrun Olden, ut og lurte på hvem av oss som kjørte. Hun fortalte oss at bestefar brukte å kjøre rundt å selge
bakervarer også der og at han laget de beste wienerbrødene hun hadde spist. Aldri fått bedre etter at han sluttet, sa hun.
Bestefar døde i drukningsulykke 21.07.1961.
Det er vel kanskje på tide at undertegnede prøver å bake wienerbrød?
Valsøya og Vallersund
Selv om vi bodde i Trondheim og hadde skolegang der, har min tilhørighet til Vallersund, Vasøya og Valsøya alltid vært sterkere enn til byen.
Vallersund og Sandnesvågen kom inn i mitt hjerte allerede da jeg som liten i perioder bodde på Sandneset hos tante, onkel og mine fire kusiner. Blant mange gode minner herfra, husker jeg spesielt Einar Strand som kom på sin trehjula motorsykkel med kasse bak og solgte fiskemat, at jeg var med onkel og kjørte sand med hesten «Tora» fra Sandneset opp til cementstøperiet hos Lund, og lukta fra vasking og pakking av smør i kjelleren på Sandneset.
Etter hvert ble det Valsøya, og vi fikk være hos tante, onkel, bestemor og bestefar på Åsheim. Her var det alt av aktiviteter relatert til dyrestell, kyr som skulle melkes og melka som ble fraktet over sundet med robåt. Når slåttonna kom, var det å delta i hesjing og innkjøring av tørt høy. Å dra slipesteinen for bestefar når ljåen skulle kvesses var ingen favoritt. Onkel og bestefar drev også med laksefiske, krabbefiske og annet sesongfiske. Lukta av varm tjære og bek til barking av laksenøter, og å se bestefar som satt i naustet og «batt krabbtuta» huskes også godt.
Å få være med «karran» ut i laksenøtene var alltid spennende, men vi fikk også oppleve hvor tungt det kunne være når vind og strøm sleit i de tunge nøtene. Det var likevel god stemning de dagene det hadde gått i bra med laks, og fangsten kunne leveres på brygga i Vasøya. På slike dager var humøret på topp både hos lakskaillan og hos Thoralf på brygga.
I 1960 kjøpte mamma og pappa eiendommen Solheim på Valsøya. Her var bolighuset tatt ned og flytta til «Turnhallen» hvor det står i dag. Uthuset sto igjen, og ble etter hvert bygd om til fritidshus for familien. Vi var ofte med pappa på «Ursjøen», og før vi fikk egen motorbåt rodde vi ut og måtte «andøve» for å holde oss i «mea». Uer ble levert i Vasøya og ble byttet mot materialer til bygginga.
Jeg og mine brødre var mye på sjøen og fiska. Det ble både «bailfesk» og fisk til flekking, salting og etter hvert tørking til klippfisk på «bergan» som vi tok med til byen som vinterforsyning. Et par somre skar vi tang og leverte på fabrikken i Lysøysund. Mye jobb, men litt
lommepenger ble det. Vi som bodde så tett på sundet, hadde også et spesielt forhold til reketrålerne og sildesnurperne, og vi kjente båtene på motorduren lenge før vi så dem. Et par somre ble det jobb som sommervikar på reketråleren «Terje». Det var tidlig opp og mye jobb, men trivelig, spesielt når det var bra fangst.
Vi rodde ofte over sundet for å treffe jevnaldrende venner til lek og moro, og med ungdomstida ble det mer farting, og etter hvert fest i helgene og dans til Skonrocks og UFO. Gjennom årene har familien vokst og Valsøya har blitt en samlingsplass for store og små, først barn og nå barnebarn. Det varmer å se at kjærligheten til «øya» og Vallersund går videre til nye generasjoner.
Det er med stor takknemmelighet jeg minnes livet på Valsøya, i Vallersund, Vasøya, butikken og på brygga, og livet på kaia når «Dampen» kom. Det er derfor gledelig at stadig ny bebyggelse kommer i bygda, at ungdommen blir, nye kommer og at det fortsatt er liv i bygda vår.
Av Stein Valsø
Vallersund – Vilt – Vakkert – Vindfullt
Av Jan Tangen
Trondheim er byen jeg vokste opp i og fortsatt er nært knyttet til.
Intet er som en byvandring i Bartebyen med besøk på forskjellige spisesteder. Alltid med kameraet i hånda. Det er flittig i bruk.
Mange år te sjøs har også satt sine dype spor. Godt å ha sett en del av verden fra tida på hurtigruta på norskekysten, tankfart på Karibien, oljeboring ved New Foundland, Marocco og mange andre steder. Godt å ha i bakhodet når en ser på verden i dag.
Så skjer det en endring i livet –ei trivelig snelle fra kysten av ytre Fosen snur opp ned på livet. Etter noen år i byen etablerer vi oss i Vallersund. Det blir hus og barn.
–Ka ska du gjørra uti der, spurte kollegene i Trondheim?
I dag sitter jeg og ser tilbake på over førti år her ute. Vi har barn og barnebarn her og i Bodø. Har aldri angret en dag på at vi flyttet hit. Alle de flotte folkene som bor her i bygda - samholdet og omtanken for hverandre. Bare det at folk bryr seg om hverandre.
Oppi hodet sitter flotte minner fra tida i skolekorpset, ungdomslaget, håndball-tida, dugnadene, skolen og alt det andre jeg har vært med på og er interessert i. Båter, tog og mere til. Og alltid med kameraet klart.
VALLERSUND I HJERTET
For en plass å bo –og for en oppvekst for barna. Og ikke minst Sandneskolen. Og mitt i bygda har vi Coopen. Der alle blir sett.
Og det å gå opp på berget bak huset på senkvelden og sitte i solnedgangen og se utover mot Kattholmen og Valsøyholet gir masse plussenergi. Der ute går hurtigruta –min gamle arbeidsplass i mange år.
Og grubler jeg veldig på noe så ser jeg opp på
Ursfjellet fra verandaen der Ursfjellgubben sitter: Han gir svar på det meste.
Takkers te Vallersund - bygda med fire V’er: Vallersund, Vilt, Vakkert og Vindfullt.
Vallersundkryssord
Lever setningen i gult felt til Coop Vallersund innen 27.12. Alle med riktig løsning deltar i trekningen av en stor fruktkurv.
Les tidligere utgaver av God jul i Vallersund
Dette juleheftet er det åttende i rekken. Vi startet i 2016 og etter et opphold i fjor er vi tilbake med et nytt hefte «av og for Vallersundinger».
Hvis du har lyst på et gjensyn med inneholdt i noen av de tidligere heftene, er det mulig takket være et samarbeid med BK Trykkpartner.
Slik gjør du det
Gå til www.issuu.com
1. På PC / Mac, skriver du «God jul i Vallersund» i søkefeltet.
2. På nettbrett / mobil - Her klikker du på meny (til venstre i bildet) og skriver «God jul i Vallersund» i søkefeltet.
Da får du opp dette skjermbildet:
Klikk på det heftet du vil bla og lese i.
Du kan forstørre sidene til ønsket format.
Dette er helt gratis. Vel bekomme!