God jul i Vallersund nr3-2018 by BK.no

Nothoinnans julehefte 2018 Kr 80,-

Om vel et år er vi alle Ørlendinger, eller…

Ved neste årsskifte, blir visinnbyggere e i en ny kommune. Det har skjedd før. Siden Formannskapsloven ble vedtatt i 1837, har våre forfedre og vi tilhørt tre forskjellige kommuner: Åfjord (58 år), Jøssund (66 år) og Bjugn (56 år). Nå blir vi altså ørlendinger etter hvert.

God ! ! !jul i Vallersund ! Juleheftet utgis av Nothoinnan i Vallersund – en ! ! ! !! uhøytidelig, liten forening for godt voksne karer.

Eller vil vi vi først og fremst fortsatt kalle oss vallersundinger? Jeg tror vel det. Sannsynligvis vil den lokale tilhørigheten til naboer og bygda fortsatt være viktigst for oss. Og da spiller det vel mindre rolle om kommunen vi bor i heter Bjugn eller Ørland.

Redaksjon: Hans Borgfjord, Odd Einar Drilsvik (red), ! ! Fyhn, ! Paul Lien og!Roar Arne ! Velle. Hans Petter Grafisk bistand: Marius Ulleberg.

Og så går det an å tro og håpe at den nye storkommunen vil bli en spennende arena for å håndtere utfordringer og utnytte muligheter i fellesskap. o i Vi får ønske hverandre lykke til når den tid kommer.

Vi håper du får glede av juleheftet og ønsker GOD JUL OG ALT GODT I DET NYE ÅRET!

! Trykkpartner. ! Trykt! i 400! eks hos

unge o

! !

! r

Førstesiden: Handelsstedet Vallersund ! ! 1900! av Asbjørn ! ! Rødberg ! ca.

! !

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Innhold Vallersund Hospital

To minnesmerker

– Husker det som det var i går

Nära havet vill jag bo

I 1705 søkte soknepresten i Bjørn og Åfjord om å få opprette et hospital for svake mennesker i Vallersund. Les historien om institusjonen for de aller elendigste. Side 4 – 7. Det sier Hans som sammen med kamerater og to tyske soldater var øyenvitner da det tyske lasteskipet Duburg ble beskutt og bombet ved Treholman høsten 1944. Side 8 – 12.

Travkjøring på Drilsvatnet

Det var yrende folkeliv og skarpe konkurranser mellom lokale travhester når Jøssund Travklubb arrangerte løp på Drilsvatnet. Og en gang holdt det på å gå riktig galt. Side 13 – 15.

Den «fattige» Guri fra Drilen

Mange vallersundinger har reist til byen og blitt der. Men ikke mange har satt spor etter seg som jenta fra Drilen. Side 16 – 17.

«Flyveren Riiser-Larsen styrtet ved Valdersund»

Det var førsteside oppslag i Adressa 26. juli 1922. Her får du historien, bakgrunnen og en forklaring på hvorfor bygda vår fikk så storfint besøk. Side 18 – 21.

Tvangssammenslåing før og nå

Om vel et år blir vi innbyggere i Ørland kommune. Vi skrur klokka vel 50 år tilbake og ser på hva som skjedde før vi ble en del av Bjugn. Side 22– 27.

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Et minnesmerke kan være så mangt. Her kan du lese om et ærfuglhus og en rekke fortøyningsfester. De forteller sine historier om de som har vært her før oss. Side 28 – 29. En liten kjærlighetserklæring i bilder og tekst. Side 30 – 31.

Hvis hoinndagan går inn med regn…

I eldre tider støttet folk seg til Almanakken og værtegn. Dette var viktig hjelpemidler når en skulle planlegge slåttonn og tresking eller vurdere om det var tilrådelig å dra på sjøen. Side 32.

Vallersund-kryssord

Her har du litt tidtrøyte og kan vinne ei fruktkurv. Side 33.

På kryss og tvers i Vallersund

Vi byr på enda en oppgave. Er du kjent i bygda di, kan du kose deg med denne – og kanskje vinne ei fruktkurv til. Side 34 – 35.

Om et venterom

Nå er det lenge siden noen ventet på venterommet i Vasøya. Side 36. TAKK til alle som har bidratt med informasjon og innspill og lånt oss bilder. Likeledes til de som hjelper oss å selge juleheftet. Og til deg som kjøpte «God jul i Vallersund».

Vallersunds Hospital for spedalske og fattige

Kortversjonen er at frå 1705/1706 til 1792 var det ein slik institusjon i Vallersund, først på Hyllneset, og etter 1760 i eit nybygg nær det store noverande stabburet på Vallersund gard. Hospitalet var til for folk frå prestegjeldet og nabobygdene samt frå Nordlandene (Nordlendingar grunna jektefarten til og frå Bergen), og Namndal og Fosen fogderier. Det eldste hospitalet kunne huse 6 til 8 fattige og sjuke i tillegg til ein tilsynsmann og ei forstanderske. På det meste var det 15 «lemmer» i nybygget.

Litt om den historiske bakgrunnen

I mellomalderen, før reformasjonen i 1536-37, var det kyrkja, via bispestolar og kloster, som dreiv ei form for hospital og fattighus. Hospitalet tente ofte også som kyrkjerom. Lite liknar på det vi kallar sjukehus. Dei var ei blanding av feltskjærverksemd (kirurgi), bruk av lekande urter og religiøse øvingar og prosesjonar, og utan eigentleg ein lækjar.

Reformasjonen førte til at kyrkja sitt engasjement vart redusert eller avslutta. I staden måtte fattige og sjuke få hjelp frå familie og lokalsamfunn. Legd-ordninga, der dei sjuke og fattige gjekk på omgang og/eller frå gard til gard og tigga, vart erstatninga, - ofte ei dårleg erstatning. Men nokre sjølvstendige hospital overlevde. Eit av desse var Trondhjems hospital, eit sentralhospital for heile Trondheim stift (bispedømme), som inkluderte heile Nord-Noreg. Etter kvart auka det offentlege engasjementet. Hospitalet i Vallersund skulle avlaste Trondhjems hospital.

Folketalet i Noreg gjekk frå godt ein halv million før svartedauden 1348-50, til ned i 150000 i 1520, og auka igjen til ca ein halv million i 1700, og vidare til 880000 i 1801. 4

Pest var alltid ein trussel. Andre viktige sjukdommar var tyfoidfeber, tyfus, dysenteri og koppar. Mot 1700 blussa lepra eller spedalsksykje mykje opp, spesielt i kystdistrikta. Kyst-Noreg hadde den største konsentrasjonen av lepra i Europa på 1700 og 1800 talet.

Radesjuka blussa også opp. Både lepra og radesjuke gav symptom med svullar, utvekstar og sår. Det er uklårt kva radesjuke eigentleg var, men ein meiner at spesielt syfilis går inn under den nemninga. Auken av fråstøytande sjukdommar, som lepra, som gjorde folk hjelpelause og skapte redsel for omgang, gav behov for institusjonar til erstatning for legd. Spedalske skulle då helst vere isolerte frå andre, sjølv om ein ikkje forstod dette med smitte, og dermed ikkje var konsekvente. Ein framvekst av kristen nestekjærleik skapte også ein reaksjon mot legd-vesenet til fordel for betre organisert hospital og fattigvesen. Det finnes litteratur som seier

GOD JUL I VALLERSUND 2018

at det var leprahospital under Trondhjems hospital i Vallersund alt frå ca 1640, med det er usikkert. Her skriv vi berre om det som vart starta i 1705/1706. Det må nemnast at det mest kjende leprahospital i Noreg, er St. Jørgens Hospital i Bergen. Det står der den dag i dag. I 1713 vart også Reknes pleiestiftelse for fattige spedalske i Molde starta. Det var større enn det i Vallersund.

Starten

Sokneprestane i Bjørnør og Åfjord (Vallersund låg under Åfjord), Morten Jørgensen og Peder Herdal, søkte i 1705 amtmannen om å få opprette eit hospital for svake menneske i Vallersund, og om amtmannens godkjenning og anbefaling ovanfor eigarane av Vallersund, om fri tomt der. Vallersund høyrde til Austråttgodset. Plasseringa gjorde det lett å få almisser frå reisande gjennom sundet, trudde ein. Hovudgrunnen i søknaden var at mange fattige og svake menneske i Bjørnør og Åfjord menigheit forgjeves hadde søkt om plass i Trondhjems hospital. Stiftsamtmann Iver von Ahnens anbefalte søknaden i august 1705, og forvalteren på Austrått, Jochum Barner gav tomt.

Det første hospitalet på Hyllneset

Truleg fekk sokneprest Morten Jørgensen ganske snart flytta eit hus frå Bjørnør prestegard til Hyllneset, like utanfor brua over til Valsøya. Etter amtmannen si anbefaling, vart huset omtalt som fattighus og hus for spedalske, og slik vart funksjonen. Stranda heiter enno fattigstranda og støa ved, Fattighusstøa. Dette hospitalet kunne romme 6-8 sjuke eller fattige «lemmer» og ein tilsynsmann og ei forstanderske. Fram til 1759 var det stort sett fullt belegg med opp til 11 buarar, helst færre. Det vart også bygd eit lite fjøs til hospitalet. Der var det vanleg å ha ei eller to kyr. Gammelhospitalet vart seld på auksjon i 1761 til Lars Drilen. Det gamle fjøset vart samtidig flytta til ny tomt ved nyhospitalet.

Nybygget

Etter synfaring i 1741 der tilstanden på hospitalet vart omtalt som falleferdig, og etter ein større donasjon på 1000 riksdaler , vart det bestemt å bygge nytt. Forslaget var å bygge for 30 spedalske. Det nye hospitalet vart oppført på ny tomt nær der det GOD JUL I VALLERSUND 2018

store stabburet på Vallersund Gård står i dag. Det var ferdig i 1745/46. Huskroppen var 22 meter lang og 8 meter brei. I begge endar var det felles opphalds og soverom, kvart 9,5 m lang og med tre vindauge på eine langsida. I midten var det kjøkken 5x3 m med eigen inngang, og dører til kvart av opphaldsromma. Vidare inngang 3x3m med loftstrapp og dører til begge opphaldsromma. I kjøkenet var det oppmurt ovn og skorstein, i romma omnar. Etter forordning frå 1607 skulle det vere to stuer, ei for dei som var smitta og ei for dei fattige og gamle. Det var 12 senger i kvar stue. Nybygget stod ubrukt frå 1746, og vart ikkje teke i bruk før hausten 1760, og då først etter bra store reparasjonar. Berre eine opphaldsrommet vart teke i bruk. Dermed måtte sjuke og fattige bu saman. Det førte også til at talet på buarar ikkje vart så stort som tenkt. Grunnen til at berre eit rom vart brukt, har nok både med manglande finansiering og store kostnader til oppvarming av eit rom ekstra å gjere, og kanskje med prioriteringar frå stiftet. Driftsansvaret, det forretningsmessige ansvaret, hadde soknepresten i Åfjord. Han kom på vitjing minst to gongar pr år, haust og vår, men då like mykje som sjelesørgjar og med sakrament. Det er også nemnt dåp og konfirmasjon der. Det ser ut til at hospitalet aldri fekk besøk av nokon som kunne kalle seg lækjar. Dei sjuke kunne ikkje rekne med å bli kurerte der.

Kven var hospitalet til for

-For dei aller fattigaste og elendigaste. Nokre var spedalske, andre radesjuke eller sjuke, vanføre, hjelpelause, venelause eller einfaldige, - for å redde liv. Det var overvekt av kvinner, og av litt eldre. Gjennomsnittsalder ved død var nær 59 år, omtrent det same som for befolkninga elles. Biskopen og amtsmannen (fylkesmannen) bestemde kven som fekk plass, men til tider vart det gjort lokalt hastevedtak. Dei fleste kom frå prestegjeldet og nabobygdene, men vi kjenner til nokre namn frå Bodø og Nordland.

Lepra

Ein kronisk sjukdom som kjem av leprabasillen (Mycobacterium leprae) som vart oppdaga av den norske lækjaren Gerhard Armauer Hansen i 1873.

Immunsystemet skader hud, nervar og andre organ i forsøket på å kjempe mot sjukdomen. Inkubasjonstida er særs lang, og smittevegen er ved dråpesmitte. Hudforandringane kan vise seg på fleire måtar. Eit vanlig funn er pigmentfattige, skarpt avgrensa områder med nedsett følelse. Andre pasientar har knutar i huda, som oftast vil innehalde rikelig med bakteriar. Når nervar til armer, bein eller ansikt vert angripe, vil det kunne oppstå lammingar og følelseslause hudområde.

Vidare: Det er en systemisk sjukdom, der bakteriane vert spreidd med blodet i kroppen. Bakterien som veks i veva, fører gradvis til vevsskade i dei involverte organ. I nasen vert brusken øydelagt, og nasen kan falle saman og bli salforma, strupen kan falle saman og gi hesheit og pusteproblem. Betennelse i fingrar og tær saman med traume og beinbetennelse fører til at fingrar og tær svinn bort og fell av.

Leprasjuke vart ofte utstøytte av samfunnet, måtte kle seg på ein spesiell måte, fekk ikkje gifte seg, måtte gravleggast på eigne gravplassar.

Ved bruk av medikament, og med betre leveforhold, er lepra borte i frå Noreg. I verda lever 2-3 millionar menneske med permanente nerveskader. No er det omtrent 200000 nye tilfelle av spedalsk sjuke kvart år. Talet vert mindre år for år.

Om livet på institusjonen

Vi veit ikkje korleis folk der eigentleg hadde det, men vi får gå ut i frå at levemåten var betre på hospitalet enn før. Søknader viser at mange hadde det særs ille, med fare for liv, før dei fekk plass. Her er berre nokre punkt om levemåten: Opphaldet var mest basert på sjølhushald, trass i at der var oppvartar og forstanderske. Dei to hjelpte mest til med mat og reinhald. Den viktigaste maten var korn, både havre og bygg.

Kornet vart i hovudsak kjøpt. Dei dyrka ikkje korn sjølve. Kornet måtte dei få malt på møller i distriktet. Malt og humle vart brukt til å lage øl, og øl var vanleg drykk.

Hospitalet var eigen mjølkeprodusent då dei hadde ein liten fjøs og opptil to kyr. Mjølk var nødvendig for dei elendigaste av dei sjuke «lemmer». Dei måtte skaffe fôr sjølve, mest frå ein aude-part av Mellem som presten rådde over, men også frå «afliggende Hul og Holmer». Dei måtte betale presten for bruken av jorda på Mellem. Om hausten kunne det bli kjøpt eit naut-slakt. Oppvartaren dreiv med litt fiske om sumaren, og kjøt og fisk og sild vart salta. Hospitalet hadde båt, seksring var vanleg. Dei mest førlige måtte koke for dei andre og hjelpe dei. Det heiter at dei som ein meinte ikkje var smittsame, åt saman, dei andre for seg sjølve. Men når alle budde på eit rom, var nok isolasjonen berre i namnet. All ved til oppvarming og koking måtte dei kjøpe. Leveransane kom mest frå Teksdal, men også Olden, Rømmen, Sundset og Asserøya. Til tider vart det gitt eller testamentert pengegåver. Då kunne det bli delt ut litt pengar til kvar av buarane. Milde gåver i form av mjølk eller smør når eigne kyr var utan mjølk, og litt for eller anna var velkome.Pengar frå bøssa i Vallersundet saman med enkelte andre gåver vart fordelte på buarane. Det gav dei vel litt sjølvstende.

Finansiering

Det meste av pengar, i alle fall frå 1760 åra, kom frå renteinntekter av donasjonar. I 1710 testamenterte lagmannen i Nordland, Fredrik Henrik Schønnebøl 100 riksdalar. Seinare gav han 60 daler til. I 1750 vart dette renteberande beløpet sett til 300 riksdaler. Jacob Dass gav i 1741 1000 riksdalar dersom han fikk lagmannstillinga i Nordlandene. Beløpet vart gitt, men han vart berre viselagmann. I parantes vart sonen hans, Søren, sorenskrivar og godseigar på Austrått. Den renteberande kapitalen knytta til hospitalet var på godt 2000 riksdaler mot slutten. Rentene låg på 4 til 5%. Vi høyrer elles om enkelte testamentariske gåver. Vidare vart det ofte gitt offer i kyrkjene. Ekteskapslysingar og bøter for mindre brotsverk kunne også gå til hospitalet.

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Ut i Vallersundet var det sett opp ei blokk, ei gåvebøsse, med skilt, der dei som passerte med båt kunne gi gåver. Slike bøsser var også sett opp andre stader, som i Nærøysund på Svinøya. Men bøssa i Vallersund gav lite då dei fleste som for nord/ sør gjekk utanom, sannsynlegvis fordi sundet var for grunt. Denne blokka vart seinare flytta til Aunøya på Hitra. Dei som kom til hospitalet tok som regel med seg alt dei åtte, all sin kapital. I andre tilfelle betalte kyrkjelydane eller stiftsdireksjonen ca 10 riksdalar ved inntak av nye lemmer. Pengane som kom inn rakk til nokolunde forpleiing, men ikkje til skikkeleg vedlikehald av bygningar.

Nedlegginga

Heilt frå 1757 kom spørsmålet om nedlegging stadig opp. Delvis kom dette av problem med vedlikehald og innkome. Bøssa ved Vallersundet gav lite. I Trondheim var det planar om ny hospitalutbygging og ønske om å overføre gods frå Vallersund. Men pengane kom ikkje dit.

Mykje av kapitalen kom frå Nordland, men dei fekk ikkje så mykje igjen, spesielt då jektene ikkje tok vegen om Vallersund. Difor var det få frå Nordland som kom til hospitalet. I 1792 var avgjerda teken, underskriven av kongen, og det vart auksjon. Det kom inn 66 riksdalar. Kapitalen som vart gitt fri, vart overført til hospital i Nordland amt. Ved Bodø vart «Sygehuus for alle slags syge» starta i 1794. Det er starten på sjukehusdrifta der.

Tankegangen for leprasjuke endra seg til eit ønske om å gjere dei friske. Reknes hospital ved Molde skulle frå 1794 vere ein «Helbredelse-Anstalt.» I det heile endra tankegangen seg for alle sjuke. Ein ønskte betre utbygde institusjonar som kunne gjere meir enn å vere ein opphaldsplass.

Dei sju lemmene som vart etter hospitalnedlegginga, var frå Åfjord og Ørlandet. Dei vart sette ut på bygda mot betaling. Alle unnateke ein var døde i 1797. Den siste, Ludvig Pedersen, døde 62 år gammal hos broren på Valsøyneset i 1809. Han var lam og vanfør. RAV

GOD JUL I VALLERSUND 2018

KJELDER: Årbok for Fosen 1984, Vallersund Hospital av Eilert Bjørkvik. Vallersund Gård, - Per Øverland 2005. Helsebygg i Noreg – ei historisk oversikt av Runar Jordan 2012. +Diverse små oppslag i Google. Illustrasjonar: Asbjørn Rødberg.

Hans var øyenvitne til angrepet på DS Duburg høsten 1944

GOD JUL I VALLERSUND 2018

– Husker det som det var i går – Hans, du var nærmest «midt i ilden» da engelske fly angrep Duburg ved Treholman 15. oktober 1944. – Det kan du godt si. Og på grunn av et hell i uhell unngikk jeg og flere å bli en del av dramatikken for alvor. Historien er slik: – Det jeg skal fortelle om, skjedde en søndag og som vanlig var det samlet godt med folk på Vasøyakaia som ventet på Namsosbåten. Unge og eldre møttes for å se hvem som kom og hvem som skulle dra, treffe kjentfolk og høre nytt. Samtalen denne dagen handlet om at en stor tysk lastebåt hadde grunnstøtt vest for Treholman. Dette var noe som interesserte oss guttongan, og Herold Grande og jeg hadde lyst til å ro utover for å se på havaristen. Dette syntes ikke faren min var noen god ide og nektet oss å dra. Men etter en del parlamentering og mange formaninger ble det ja, forutsatt at vi lovet å være forsiktige. Vi fikk låne færingen til Hans Grande, og da vi holdt på å sjøsette denne, kom Herolds bror Roald sammen med to av tyskerne som var vaktmannskap på Drilsvarden. Vi kjente jo de karene, ungdommer ikke så mange år eldre enn oss, og vi ble enige om å ro utover. Så viste det seg at båten var kverv (kjølen var vridd) og derfor nærmest umulig å ro. Vi krysset derfor bare sundet og landet på Trollholmen. Derfra gikk vi østover Valsøya til Valsøyneset. Målet var å beskue havaristen derfra.

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Akkurat kommet dit hørte vi flydur og oppdaget et sveip med tre eller fire fly som kom utover fra land for umiddelbart å gå til angrep på lasteskipet og tre eskortefartøy som lå like ved. Det ble et utrolig leven. Flyene skjøt med kanoner og mitraljøser og noen slapp bomber. Ilden ble besvart fra alle skipene. Flyene angrep i flere runder. Hvor mange fly som deltok var umulig for oss å se.

– Dere måtte bli redde, ikke langt unna begivenhetene? – Klart det. Vi forsøkte å søke ly under en berghammer. Roald og jeg krøp fram for å se, men ble halt tilbake av tyskerne. Jeg husker at begge hadde tatt av seg uniformslua (båtlua) i redsel for å bli gjenkjent som soldater av flyverne. Herold var nok den av oss tre guttene som hadde mest vett til å være redd. Dette ble kommentert av tyskerne når Herold ville vite hvorfor de tok av seg lua. Hvorfor kom det ikke tyske fly, sa han. Nei, det er fordi da får ikke båtene anledning til å bruke luftskytset sitt, fikk han som svar. Nå nei, svarte Herold, det er fordi tyskerne er feige.

– Hvor lenge sto angrepet på? – Det er vanskelig å si. Men jeg husker godt at flyene fikk inn mange treff på båtene. Det ene eskorteskipet

74 år har gått siden krigshandlingen ved Treholman, men hos Hans sitter minnene fortsatt som spikret.

begynte å brenne og drev utover Gjesingfjorden. Jeg tror ikke bombene fikk direkte treff, men vi så bombenedslag på babord side av Duburg, og tang og tare som ble slynget høyt over mastene. Etter hvert forsvant flyene utover havet og etter en stund hørte vi drønn som vi senere fikk høre kom fra angrep på Halten. Vi så også etter hvert svart røyk som steg mot himmelen. 9

Sirkelen på kartet viser hvor DS Duburg ble angrepet 15. oktober 1944.

Senere fikk vi høre at det var Havnevesenets arbeidsbrakke som fikk gjennomgå. En ble drept der og en på Rorsøya. I tillegg var fire andre så skadet at de døde før de kunne få legehjelp på Frøya. Flyverne trodde sannsynligvis at det var tyskerbrakker de angrep før de forsvant videre utover havet til de ventende hangarskipene.

– Og hvordan ble resultatet av angrepene ved Treholman? – Det vi vet er at Duburg ble bragt flott og satt opp i fjæra nedenfor Aune i Sandnesvågen. Det var blant annet en stor flenge i den ene skutesida. Der ruvet den 100 meter lange skuta godt. Her lå den noen uker til en foreløpig reparasjon. Flere dykkere deltok i dette arbeidet.

Det var nok ikke fritt for at folk rundt vågen var bekymret for at engelskmennene skulle komme tilbake for å sluttføre ødeleggelsen av Duburg. Men det skjedde ikke og det var nok mange som trakk et lettelsens sukk da den seg utover mot Borgfjordnesset og forsvant sørover leia. Det ene eskortefartøyet var hardt skadet og ble slept til Uthaug. Hvordan det gikk med mannskapet vet jeg ikke. Et fartøy kom inn til Vasøya og hadde med seg en norsk los som hadde fått skadet en fot. Vi så tydelige 10

merker av at båten hadde fått flere treff. På akterdekket arbeidet mannskapet med å reparere en kanon, og plutselig smalt et skudd. Vi som sto på kaikanten fikk ordre om å fjerne oss.

– Og så traff du ganske raskt faren din igjen. Han var kanskje både glad og sint. – Ja, han hadde vært alvorlig redd for oss. Han regnet ut at hvis vi hadde rodd utover som planen var, ville vi ha vært ved Duborg da angrepet kom. Og engelsk-

mennene hadde neppe latt en færing hindre dem i å gå til angrep. Far hadde tatt naboens lettbåt og var på full fart utover da han fikk øye på oss trygt på land på Valsøya. HB/oed

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Fakta om krigshandlingen ved Treholman 15. oktober 1944 13. oktober la en engelsk marinestyrke ut fra flåtebasen Scapa Flow på Orkenøyene. Styrken besto av krysseren HMS Euryalus, hangarskipene HMS Fencer og HMS Trumpeter samt seks destroyere. Oppgaven var å gjennomføre operasjon Lycidas og målet var å legge ut miner i skipsleia fra Ålesund til Ramsøysundet i Osen. Dette var i en periode av krigen da tyskerne var opptatt av å forflytte store styrker fra Murmanskfronten og deler av Nord-Norge til Tyskland for å delta i forsvaret av fedrelandet. For de allierte var det maktpåliggende å hindre dette så langt som mulig og engelske skip og fly gjorde gjentatte raid langs kysten.

DS Duburg ble bygd ved Friedrich Krupp Germaniawerft AG i Kiel og sjøsatt i 1919 med navnet SS Sayn. (Dette verftet var en betydelig bygger av ubåter for den keiserlige marine før og under 1. verdenskrig og Kriegsmarine under 2. verdenskrig.) Da Duburg ble bygd var den 87,7 meter lang, men gjennomgikk en forlenging i 1934 til 100,18 meter. Den var 13,5 meter bred. Dampmaskinen var på 245 hk og skuta kunne gjøre 9,5 knop.

I 1920 havnet Duburg i England som en del av Tysklands krigsskadeerstatning og fikk da navnet SS Hazelpark. Åtte år senere kom hun hjem til Tyskland igjen og ble døpt SS Duburg. Etter reparasjonen i Sandnesvågen hadde hun noen mindre sammenstøt med andre skuter ved Rødberg og utenfor Kristiansand. Hun ble reparert etter krigen, men 4. oktober 1945 ble Duburg senket på 200 meters dyp nord for Jylland lastet med gassamunnisjon, kol og olje.

I forbindelse med den planlagte mineleggingen 15. oktober var en rekke fly fra hangarskipene på vingene. Bl.a. ble det tyske eskortefartøyet Flandern angrepet på Frohavet. Buholmråsa fyr og de nærliggende husene ble beskutt. Så fikk kaia på Sandvikberget og P. Hepsøs solartank gjennomgå. Ingen av disse stedene kom folk til skade. Verre gikk det da flyene angrep bolighus og sjøhus på Rødøya. Her mistet en mann livet.

Ved Treholman vest for Skjørøya hadde det omtrent 100 meter lange lasteskipet SS Duburg grunnstøtt. Skuta var på veg sørover og ved havaristen var også tre vaktbåter. Dette var såkalte «forpostbåter» som var eldre kvalbåter som hadde fått montert luftvernkanoner. GOD JUL I VALLERSUND 2018

Flyene som deltok i angrepet var av typen Grumman Avenger og Grumman Hellcat. Begge disse var meget viktige i kampen for å beseire Aksemaktene, og ble hver bygd i et antall på over 12000. Alle i USA. Begge typene ble tatt i bruk av den engelske marinen og inngikk i «Lend-lease» avtalen. KILDER: Naval History Homepage – Wikipedia.

Det ene av de to hangarskipene som deltok i operasjon Lycidia var HMS Fencer. Hun ble bygget i USA i 1941/1942 og karakterisert som et «angrep klasse hangarskip». Fencer kom til den engelske marinen 20. februar 1943 som en del av den såkalte «lend-lease» avtalen.

Skuta var 150 meter lang og hadde en besetning på 648. De fire dieselmotorene ga henne en toppfart på 17 knop. Den kunne ha opp til 18 fly. Den hadde fartstid som eskorte for konvoier i Nord-Atlanteren og til Murmansk og var engasjert i angrepet på Tirpitz som ble senket ved Tromsø i november 1944. Ved krigens slutt tjenestegjorde den i Stillehavet. Etter krigen ble den ombygd til sivile formål og ble skrotet først i 1975.

Grumman TBF Avenger var et «torpedobombefly» med tremanns besetning – pilot, bombesikter og bakovervendt skytter. Lengden var 12,48 og vingespennet 16,51 meter. Topphastigheten var 444 km/t. Flyet hadde tre maskinkanoner, raketter og kunne føre 907 kg bomber eller en torpedo. Grumman F4F Wildcat var 8,76 meter langt og hadde en vingespenn på 11,6 meter. Motoren var på 1200 hk og fikk flyet opp i en topphastighet på 515 km/t. Rekkevidden var hele 1337 km. Wildcat hadde enmanns besetning og seks 12,7 mm maskingevær.

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Travkjøring på Drilsvatnet Bortsett fra noen fotballkamper på Marienborg og friidrettsstevnene i Vallersund, var det lite idrett å beskue «live» slik jeg som liten gutt kan huske det utover på 50-tallet. Vi måtte nøye oss med å beundre helter som Hjallis, Martin Stokken og Arnfinn Bergmann gjennom referat i Adressa ledsaget av heller dårlige svart/hvitt fotos. Men sportsinteressen må ha vært medfødt, og når isen var tykk nok ble det arrangert travkjøring på Drilsvatnet. Det var meget spennende.

Bortsett fra noen fotballkamper på Marienborg og friidrettsstevnene i Vallersund, var det lite idrett å beskue «live» slik jeg som liten gutt kan huske det utover på 50-tallet. Vi måtte nøye oss med å beundre helter som Hjallis, Martin Stokken og Arnfinn Bergmann gjennom referat i Adressa ledsaget av heller dårlige svart/hvitt fotos. Men sportsinteressen må ha vært medfødt, og når isen var tykk nok ble det arrangert travkjøring på Drilsvatnet.

Det var meget spennende. Her samlet det seg mye folk og hestene travet friskt rundt banen som nesten strakte seg rundt hele vatnet. Vanligvis var den 800 meter lang. Det ble orientert om deltagere og tider fra en lastebil der tidtagere og andre funksjonærer sto. Og så ble det solgt varme pølser.

Jeg husker ikke så mye fra løpene bortsett fra at en av de lokale favorittene het Pola Remin og ble eid og kjørt av Johannes Tårnes. Jeg syntes forresten at det var blodig urettferdig at denne flotte hesten måtte starte 40 meter bak resten av feltet. Stor ble min glede da det viste seg at den allikevel kom først i mål. Bortsett fra at dette var spennende begivenheter, husker jeg ikke så mye å berette om. Men det blir fortalt at det på et tidligere løp skal ha vært mer drama enn bare konkurransene.Det var som sagt vanlig å kjøre en lastebil ut på isen. Rundt den samlet det seg mange tilskuere som ville følge ekstra godt med på arrangementet. Og ett år oppdaget man plutselig at det kom vann på isen. – Ja, det holdt på å gå over beksemstøvlene våre, kan Hans Borgfjord. Det viste seg at isen var i ferd med å gi etter. Heldigvis sørget snarrådig inngrep fra stevneleder for at folk trakk seg tilbake og en større katastrofe ble unngått. Hans kan også berette om en litt spesiell sport som enkelte spreke ungdommer kunne bedrive. Enkelte forsøkte en ganske så uoffisiell øvelse som besto i å forsøke å gå på skøyter like fort som hestene travet. Hans tror det bare en kar fra Melemsvika som klarte dette.

Jøssund Travklub

Lokal arrangør var Jøssund Travklub. Denne ble stiftet søndag 15. desember 1929 og de ti som møttes denne dagen var: Johan Schjølberg, Peder Jøssund, Melkjor Leiseth, Odin Rønning, Aksel Traa, Even Olsen, Lorents O. Jøssund, Alf Moum, Johannes Tårnes og Hans Raaken. Førstnevnte ble valgt til formann. I tillegg til valg vedtok forsamlingen vedtekter. I paragraf 2 beskrives formålet med stiftelsen slik: Klubben skal arbeide for fremme av en lettere norsk hestetype, samt avholde minst et travløp hvert år hvis forholdene tillater det. Klubben skal rette seg etter Det Norske Travselskabs lover og regler. I de gamle protokollene går det fram at klubben stort sett nøyer seg med to eller tre GOD JUL I VALLERSUND 2018

Pola Remin – en flott hest her med Erik Garberg som kusk.

formelle møter i året. Årets første møte blir avholdt i januar og handler i all hovedsak om planlegging av årets travløp. I desember var det tid for årsmøte. Da kunne det også være premieutdelinger og fest etterpå. Travløp på islagte vann må ha vært en risikosport, og i protokollen heter det gjerne at « årets travløp skal arrangeres så snart forholdene tillater det». Det ble opp igjennom årene arrangert stevner på Valavatnet, Vikavatnet, Barsetvatnet, Teksdalsvatnet og Drilsvatnet. I tillegg til interne møter i klubben ble det ved flere anledninger arrangert fellesmøter med lagene på Ørland, Bjugn og Valsfjord. Her drøftet man samordning av stevner, innkjøp av premier og ved et høve innkjøp av et klokkestativ. Klubben må ha stått seg godt økonomisk. Like før andre verdenskrigs slutt, be-

handlet man en søknad fra Teksdal Skiklub ved Erling Fosseng om et lån på 5000 kr. av travklubbens midler til oppføring av skihytte ved Teksdalsvatnet. Dette ble innvilget mot 1. prioritets pant i bygget og til 3,5 % rente. Lånet skulle være avdragsfritt i 10 år og klubben forbeholdt seg rett til å leie huset en gang pr. år. Dette var sikkert i sammenheng med arrangement av travløp. På et styremøte 22. januar 1947 fattet styret vedtak om å leie hytta, selge kaffe og pølser fra kjøringens begynnelse – og å tilkalle lensmannen under kjøringen og festen. Til slutt kan vi merke oss at det ble arrangert 20-års jubileumsfest 27. mars 1949. Da ble det invitert til stor selskap i Folkvang. Det ble servert kjøttsuppe og det kostet 6 kr. pr. par å delta. oed

Johannes Tårnes

REMIN Hele 107 avkom i perioden 1943-1956,som tilsammen kjørte inn kr.685.500. Rekord: 1.37.2. Hingsten kjørte selv inn kr.30.225. Remin hadde i sin tid landets beste kilometertid for kaldblodshester.

Når vi skal skrive noe om travkjøringen i bygda, er det naturlig å si noe om Johannes Tårnes. Han var født på Tårnes i Åfjord i 1890,men flyttet med familien sin til gården Myra på Mandal som 13 åring. 22 år gammel reiste han til Amerika og han valgte å bosette seg i staten Montana. Her ervervet han seg land på prærien og startet som farmer. For å tjene til livets opphold og til nødvendige investeringer på farmen, fanget han villhester(Mustanger) på prærien, disse temte han og solgte til den Amerikanske hæren. Etter til sammen 16 år i Amerika, fordelt på to perioder, kom han tilbake til fedrelandet. Først drev han gården Myra , før han kjøpte gårds og bruksnummer 81/6 på Jøssund. I tillegg til å drive en velstelt gård, holdt han interessen for hester oppe ved hesteavl og travsport. I en omtale i Adresseavisen på hans 70 årsdag, heter det at han var en velkjent og avholdt skikkelse på Leangen Travbane med sine hester. Videre: «Johannes Tårnes var en vennlig og stillfarende person, som var dypt respektert for sin kunnskap om hester og travsport». Her er en liten smakebit på det noen av det hestene hans presenterte rundt om på landets travbaner. PAULINE Sju avkom som kjørte inn tilsammen kr.47.500. Rekord: 1.40.9

GOD JUL I VALLERSUND 2018

PAMIN Denne hingsten var en stor stjerne. 76 avkom i perioden 1947-1961. Han vant Norsk Travkriterium (Norsk Derby)for kaldblods på Bjerke Travbane i 1948 og H.M Kongens pokalløp på Bjerke Travbane samme år. Rekord med voltestart: 1.41.7.

POLA-REMIN Hun var kanskje den største stjerna i stallen til Johannes Tårnes. Og hun markerte på langt mere kjente travarenaer enn Drilsvatnet. Seier i Trøndersk oppdretningsløp for 3 åringer på Leangen Travbane i 1951. Vant K.N Stensrud Æresløp på Leangen Travbane i 1955, Trøndelagspokalen på samme bane i 1956. Pola Remin deltok i mange landskamper mot svenskene i Østersund. Her vant hun flere løp. I 1954 satte hun norsk rekord for 3 årige kaldblodshester (med voltestart) på 1.33.8 på Bjerke travbane. Pola Remin hadde et usedvanlig godt gemytt og et klokt løpshode. Innkjørte til sammen kr. 34.777,-. Det var disse karene som kusket Johannes Tårnes sin hester utenfor bygda: Erik Garberg, O.P. Husby og J. Wilmann.

Kilde: Kurt Haukaas

DEN «FATTIGE» GURI FRA DRILEN Hvis du er på bytur og vandrer litt utenfor paradegatene, kjøpesentrene og Solsiden kan du kanskje støte på Drillveita. Den er en av Trondheims mange veiter og går fra Kongensgate til Dronningens gate øst for og parallelt med Tordenskjoldsgata. Lengde: 111 meter.

Dette området ble bebygd tidlig på 1700tallet og en av beboerne var Ole Olsen Drilen. Historiker og journalist Per Christiansen har skrevet boka «I veita» og han mener at Ole kom fra gården Drilen her i Vallersund. Han tituleres både arbeidsmann og kornmåler og hadde en gård tilsvarende nåværende Drillveita 4 fram til sin død i 1743. Med Ole Olsen Drilen, eller Drillen, hadde det festet seg et navn både på gården hans, veita og strøket som ble kalt Drillen eller Drilløkken på slutten av 1700-tallet.

Men Ole var ikke den eneste som gjorde et gårdsnavn fra vårt område kjent i byen. Hos han bodde ei ugift søster, Guri (Guru) Bakken som også ble kalt Guri Drill og Mor Drillen. Og om henne er et litt av hvert å fortelle. Bjarne Tvete (1907 – 1983) var teolog og blant annet prost i Namdal prosti. I tillegg ga han ut flere bøker. En av disse var «Fra madam Holbergs vindu» (1973) som han selv kalte en Trondhjems-krønike. En av historiene er om Mor Drillen og her heter det: Mor Drillen gikk for å være fattig, en arme og fillete kvinne som nærmest gikk omkring og tigget til seg det ene med det andre. Da broren døde, ble det mer slutt på tiggingen, men Guri Drill levde fremdeles som en fattiglem. Hun fortalte alltid hvor smått det var for henne på alle vis. Folk syntes synd på henne og hjalp henne etter beste evne. Hun fikk både mat, brensel og klær, og ved Guds og venners hjelp hanglet hun seg gjennom tilværelsen. 16

Da hun var 73 år gammel, tok Guri Drillen til å hangle og ble etter hvert meget syk. Res. Kap. van der Lippe ble hennes trofaste sjelesørger. En dag ble han budsendt. Den syke Mor Drillen ville gå til skrifte og til alters, for hun følte at det led mot slutten. Men først ville hun sette opp sitt testamente da hun etterlot seg noen daler og en liten bygård i Drillveita. Stiftsprost Hagerup ble tilkalt som testamentvitne, og det ble sammen med kapellanen og en assessor satt opp et testamente. De tre verdige herrer ble met forbauset, for det viste seg at Mor Drillen var en meget velstående dame. Foruten gård og grunn hadde hun en stor formue, som hun ville testamentere bort til veldedige øyemed. To dager senere døde hun. Det ryktes snart i byen at Guri Drillen hadde hitt en stor formue for fattigfolk og syke. Det ble den rene folkevandringen til Drillveita, hvor Guri lå på Lit de Parade, og hun ble dyrket som en helgen. På begravelsesdagen ringte alle kirkeklokkene i byen. Selve stiftsprosten forrettet, og det ble en begravelse det gikk frasagn om. Flere prester møtte i ornat, en slik avgang fra livet var aldri opplevd for en alminnelig kvinne i Stiftstaden. Men også denne medaljen hadde en bakside. Da eksekutor og byfogdens fullmektige skulle rydde opp etter legatstiftelsen, kom skandalen. Det viste seg at pengesekken var full og alt i orden til de fattige, men Guris framgangsmåte var noe overraskende og uvanlig. Foruten å samle ved å tigge og uhyre sparsomhet og dessuten arv, så hadde den gode damen drevet utlånsforretning. På folkemunne gikk det under navnet åger. I en hemmelig skuff i et skatthold fantes det en stor bunke pantesedler med navn, stilling og adresse. De var ikke innløst. I skap og kott lå pantene. Det var fløyelskåper, kostbare klær, av silke og andre dyre stoffer. Det var også skuffer med gull og sølvsaker, flere ur og mange andre verdisaker. De viste seg at mange av byens fremste borgere i et knipetak hadde oppsøkt Mor Drillen og lånt penger av henne mot pant.

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Drillveita er i dag en idyllisk gatestump som kan fungere som en snarvei mellom de mye bredere Kongensgt. og Dronningensgt.

Byfogden tok affære og forsøkte etter beste evne å hemmeligholde skandalen. Pantene som var påført navn og adresse, ble returnert eiermannen i all stillhet. Det viste seg at det var mange damer som hadde lånt penger uten at ektemannen kjente til det, og det ble mangt ett oppgjør på kammerset etter at Mor Drillen var død. Det nyttet ikke å holde saken utenfor folkesladderen, snart kokte byen av rykter. Ryktene kunne sikkert være så forskjellige. Men Mor Drillens gave var virkelig nok. Nærmere 500 riksdaler ble fordelt mellom byens fattige og i tillegg ble 787 daler satt av til Guris legat til «Indkjøb af Brænde, der dels udsælges, dels bortskjænkes til Fattige og Husarme». Et vedmagasin for legatet sto på hjørnet av Erling Skakkesgt.7 og St. Jørgensveita fram til 1905. Beyens øvrighet bestyrte legatet til best for byens fattige i den kalde årstid.

Om navnet Drilen Dette var fra gammelt av en gård og den eldste kjente form for navnet er Drigillen og også Drygellen(1559). Senere ble gårdene hetende Driillenn (1590), Drillen og Drilen. Navneforsker O. Rygh mener navnet kommer fra det oldnorske ordet dregill som betyr bånd eller bind. Han mener navnet bare fins her. En gang mellom 1671 og 1680 ble gården delt mellom to brødre og resultatet ble gårdene Øvre Drilen og Nedre Drilen. Ole Johansen (f. ca. 1667) eide Nedre Drilen fram til sin død i 1711. I skiftet etter han går det fram at han hadde en sønn som het Ole. Dette må høyst sannsynlig være Ole Olsen som senere bygde hus i Drillveita og Guros bror. Hun ble født samme år som faren døde. oed KILDER:Fra Madam Holmbergs vindu – Bjarne Tvete, Rune Forlag 1973. I veita – Per Christiansen, Tapir Akademiske Forlag 2004. Åfjord og Jøssund Gårdshistorie, 1. bind – Hans K. Hansen, Holbæk Eriksen & Co AS 1956.

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Flystyrtet på Skagaodden for 96 år siden

- Huske du da n’Riiser-Larsen havarerte på Skaget ? - Du kan da skjønn det, glømme det aldri. Slik minnes jeg at nabo Erling og pappa Johannes med ujevne mellomrom kunne starte en mimring over en begivenhet di opplevde som seks-sju åringer.

Vi kan gå ut ifra at mandag 24. juli 1922 starter som en ganske alminnelig dag i Vallersund-området. Som vanlig er været stille og fint fra morgenen av. De som er tidlig opp ser at sjøen ligger speilblank i sundet og utover Gjessingfjorden. De vet også at utover formiddagen vil nordausten komme å øke på til frisk bris eller kanskje liten kuling før den igjen stilner av til kvelds. Det de ennå ikke vet, er at dette skal blir en spesiell dag som mange skulle huske så lenge de levde.

Da klokka har passert 12 kan vi anta at mange er inne for å spise middag. Arbeidsdagen starter tidlig, og det er mye å gjøre både ute på marka og med båt og bruk. Det er derfor kjærkomment med en matbit nå, og ei lita middagskvil før neste økt fram til nonsmåltidet. De som fortsatt befinner seg utendørs blir var en brummende lyd som tiltar i styrke. Lyden kommer i samme retning som vinden, fra nordaust. Etter hvert som den blir kraftigere drar et par smårollinger kjensel på lyden – det kommer fly over Adsen med retning mot Vasøya. To unge karer på seks og sju år vet jo godt hva et fly er, de så sitt første fly allerede for ganske nøyaktig to dager siden. Da ble både folk og fe skremt opp av en forferdelig lyd, som etter hvert viste seg å komme fra et fly som fløy over området i stikk motsatt retning av det flyet som nå nærmet seg. Skjønt etter hvert som lyden økte og den mørke prikken i synsranda vokste, viste det seg at det denne gangen var det to fly som var på vingene. Vi kan tenke oss at dette var en stor begivenhet, og at en skulle være så heldig å få oppleve tre fly i løpet av to dager, var mer enn en kunne fatte. Det de om kort tid også skulle få oppleve var et flyhavari.

Kystflygingen Horten-Kirkenes – en enestående bedrift Det guttene ikke viste, var at her kom to av pionerene i norsk luftfart på tur sørover etter å ha fløyet norskekysten på langs tur/retur Horten-Kirkenes i løpet av noen hektiske julidager. Riktignok med bare ett fly videre fra Vallersund. Førere av de to flyene var premiærløytnantene Riiser-Larsen og Lytzow-Holm. I tillegg hadde de med hver sin maskinist. Ferden langs kysten hadde fortonet seg som en stor triumfferd. Alle aviser med respekt for seg selv bragte daglig sine lesere beskrivelser av turen etter hvert som den skred fram. Flygerne ble mottatt som helter og over alt møtte det fram mye folk, gjerne med ordfører og andre notabiliteter i spissen.

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Det var til venstre for det røde naustet Riiser-Larsen krasjet i 1922. ”Kystflyvningen Horten – Kirkenes, en enestående begivenhet” skrev Adresseavisen da det kom melding om at flyene hadde nådd Kirkenes fredag 14. juli etter å ha starte fra Horten tidlig om morgenen onsdag 12. I et stort intervju med Trygve Gran noen dager senere sier Gran bl.a.: ”Når man har dyktige flyvere og kan foreta de tilstrækkelige mellemlandinger samt

ha adgang til at foreta nødlandinger, ser man hvad der med sikkerhet kan utrettes paa flyvingens omraade og hvilken stor betydning den kan bli.” Trygve Gran var den første som fløy over Nordsjøen. Dette skjedde i 1914, men prestasjonen druknet i utbruddet av 1. verdenskrig. Hans spådom i 1922 om flyene var ikke å overdrive. Gran ble for øvrig intervjuet da han kom med sørgående hurtigrute til Trondhjem på tur til Kristiania etter et besøk på Svalbard. Sammen med de kjente skihopperne Thullin Thams og Thorleif Haug hadde han vært nordover for å undersøke mulighetene for flyging på Spitsbergen, og å benytte fly som støtte for fangstflåten. Selv karakteriserer han mulighetene som meget gode. Planene og gjennomføringen av kystflygingen ble fulgt av aviser over hele landet. Adresseavisen hadde daglige nyhetsoppdateringer. Her har vi sakset korte oppslag som beskriver ferden: 13. Juli: Riiser- Larsen og Lytzow-Holm flyver rundt kysten nordover – passerte Hitra i går ettermiddag. 14. juli: Kystflyvningen Horten-Kirkenes fullført – en enestående bedrift. 15. juli: En flyvning på 2600 km. Flyvningen ble fullført på 47 timer, hvorav 22 tilbragt i luften. Gjennomsnittshastighet ca. 120 km/t. 17. juli: I et intervju med Tryggve Gran uttaler han at flyverne holder internasjonalt mål og kan sidestilles med utenlandske eksperter på området. 18. juli: Premierløytnantene skal de første dager flyve tilbake til Horten. De skal besøke følgende steder: Vadsø, Hammerfest, Tromsø, Ramsund, Narvik, Bodø, Sandnessjøen, Valdersund, Kristiansund, Aalesund, Molde, Bergen og Kristiansand.

Hansa Brandenburg W.33

Lengde 11,10 meter, vingespenn 15,85 meter og samlet vingeareal 44,0 kvadratmeter. Flyenes nettovekt var 1420 kg. og maksvekten 2050 kg. Motoren var en sekssylindret rekkemotor på 260 hk med benevnelsen Maybach som ga flyene en topphastighet på 173 km/t. For å komme opp i 3000 meter høyde måtte man bruke ca. 21 minutter. Forløperen til disse flyene, W. 29, ble utviklet av Heinkel på slutten av 1917. Flyene utgjorde etter hvert en trussel mot engelske sjøfly og marinefartøy og historien forteller om mye skader forårsaket av flyenes maskingevær. I april 1918 kom så en større og kraftigere variant, W. 33. Tyskerne rakk bare å bygge et lite antall av denne typen før krigen sluttet 11. november 1918. Etter krigen ble det bygd ca. 160 Hansa Brandenburg W.33, flere av disse på lisens i Finland og Norge. Marinen fikk sine fly levert av Norsk Aeroplanfabrik i Tønsberg. Det ble i perioden 1922-1927 kun ble produsert 11 slike fly. GOD JUL I VALLERSUND 2018

Hjalmar Riiser-Larsen 1890-1965

Det var storfint besøk Vasøya fikk sommeren 1922. Skjønt da Riiser-Larsen kom deisende ned med flyet sitt var han så vidt i gang med å bygge seg en karriere som skulle bli lang og innholdsrik.

Her er noen fakta: • Uteksaminert fra sjøkrigsskolen i 1915. • Elev ved det første kullet ved Marinens Flyveskole. • Utdannet som luftskipsflyger i 1921. • Nestkommanderende på Amundsen / Ellsworths Nordpol-ekspdisjon i 1925. • Ledet søket etter Nobile som havarerte med luftskipet «Italia». • – og etter Amundsen da han forsvant med flyet «Latham». • Sjef for Det Norske Luftfartsselskap1933-1940. • Rømte til USA i 1940 og ble sjef for Marinens flyvåpen. • Første sjef for luftforsvaret fra 1944. • Direktør i den norske delen av SAS 1950-1955.

20. juli: Fra Hammerfest meldes at flyverne kom dertil kl. 5 etter en flugt på to timer fra Vadsø. Under oppholdet i Hammerfest bragte Lutzow-Holm lægehjelp herfra til doktor von Hanno i Alta som selv var meget dårlig og eneste lege derinde. (Dette regnes som den første ambulanseflyging i Norge). 22. juli.: Marineflyverne kom til Ramsund kl. 8 i morges fra Gaathopen hvor de var gået ned for å regulere en ventil. 22. juli: Kirkenesflyverne ankom Bodø lørdag aften ved 9tiden. I strålende veir. Utpå kvelden fløy de fra Bodø til Brønnøy. 23. juli: Ankom Brønnøy ved ½ 2 tiden natt til søndag. De ble festlig mottatt av en begeistret folkemengde. I dag blev det arrangert bilutflugt for de to flyverne. Ved ½ 4-tiden fløy de videre til Rørvik. 23. juli: Flyulykke i Rørvik der Tidemann Tobaksfabrik «Tiger» styrtet og tre mennesker omkom. (Dette er den første dødsulykke i sivil luftfart i Norge). Riiser-Larsen og hans Kollegaer deltok i undersøkelsen av årsaken. 25. juli: Riiser-Larsen styrtet ned ved Valdersund i går. Maskinen ødelagt, men flyver og montør slapp heldig fra det.

«Sommeren 1922 hadde jeg mitt første alvorlige uhell» Dette skriver Riiser-Larsen i sin bok «50 år for kongen» som utkom i 1957. Her forteller han om dramatikken som utspant seg på Skagaodden noen hundrede meter vest for Vasøya. «Vi skulle lande i Valdersund for å fylle bensin. Vinden sto tvers på en liten bukt som jeg hadde valgt ut til landingen og jeg måtte et stykke innover land for å sette flottørene i vandet helt inne ved strandkanten på le side. Da jeg innover land begynte å svinge 180 grader for å gå inn for landing, stoppet motoren. Jeg fullførte svingen så hurtig jeg kunne. Like ved strandkanten var det et lite hus, og noen kvinner og barn kom ut og stilte seg ved siden av huset. Jeg så straks at disse ville komme i vegen for meg. For å unngå en ulykke

måtte jeg svinge enda noen grader, og det var nok til at jeg ikke rakk utpå vannet. Flottøren tok bakken like før stranden, og maskinen ble liggende på ryggen etter crashet. Selv lå jeg under vraket på maven, med motoren over bena, helt fastlåst. Jeg kjente bensinen flyte utover meg, men kunne vri hodet så meget at jeg så at det ikke var antydning til brann. Mekanikeren var blitt kastet ut, men bare med ubetydelige skader i venstre håndledd. Da han kom rundt maskinen og så mitt ansikt, klappet han sammen».

Det kom folk til og fikk frigjort Riiser-Larsen fra vraket og han gikk straks til telegrafstasjonen for å rapportere sitt uhell til sin sjef i Horten. Ikke lenge etter fikk han følgende svar: «Skitt i maskinen, gratulerer Dem og Deres mekaniker». Denne beskrivelsen av hendelsesforløpet stemmer ikke med Adresseavisens referat fra ulykken. Avisen skriver at «Da de kom til Valdersund, sto vinden tvers over sundet, og da de må lande mot vinden, blev det nødvendig å svinge inn over Vasøen for å lande i sundet mellom øen og Valdersund». Dette harmonerer godt med slik to unge øyenvitner husker hendelsen.

Hvorfor Vallersund? Det er god grunn til å spørre hvorfor det var planlagt en landing nettopp i Vallersund. I tillegg til at stedet ligger høvelig til langs kysten, er der grunn til å tro at årsaken er at Riiser-Larsen var godt kjent her. Det har seg slik at han i deler av 1. verdenskrig var nestkommanderende på torpedobåten Skrei som inngikk i Norges nøytralitetsvakt. To torpedobåter alternerte mellom å ligge i Halten og Vallersund. Kontakten mellom dem foregikk med telegrafi, og på haugen nord for Valsøya Gård kan en ennå se merkene etter radiomasten som var montert der og grunnmuren til huset hvor aggregatet som skaffet strømmen var montert. Det fortelles at offiserene kunne besøke gjestgiveriet i Vasøya på frivakta og således var godt kjent med Normann-familien. oed GOD JUL I VALLERSUND 2018

Torpedobåten Skrei

I deler av 1. verdenskrig lå Skei i Vallersund, og om bord sammen med 18 andre var nestkommanderende Hjalmar Riiser-Larsen. Båten var bygd ved Marinens Hovedverft i Horten i 1901 og var 40 meter lang. Den hadde en 1100 hk dampmaskin som ga den GOD JUL I VALLERSUND 2018

en toppfart på 21 knop. Skei var bevæpnet med to torpedokanoner og to 37 mm kanoner. Da Tyskland angrep Norge 9. april, lå skipet i Hestvika, men ble noen dager senere senket av eget mannskap ved Aspøy i Romsdalen. 21

GOD JUL I VALLERSUND 2018

«Tvangssammenslåing» før og nå Om et års tid bor vi i Ørland kommune – om vi vil eller ikke. Endringer i kommunestrukturen hos oss og ellers i landet er ikke noe nytt fenomen. Historien kan vise til mange forandringer siden Formannskapsloven ble vedtatt i 1837. Her skal vi gi et kort tilbakeblikk, men mest se på hva som skjedde fram mot kommunereformen som ble iverksatt 01.01.1964. Da ble som kjent Jøssund en del av den nye storkommunen Bjugn. Kanskje ser vi noen felles trekk med situasjonen utover på 2010-tallet?

Etter 1814 Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, medførte det ingen endring i embetsstyret i byer og bygder. Men mange, særlig bøndene, opplevde dette som et misforhold siden nordmenn nå skulle være et fritt folk. Inspirert av den franske revolusjon og grunnlovens ånd vokste kravet om lokalt sjølstyre fram. Argumentene var i første omgang at de som måtte bære kostnadene med lokale tiltak, også måtte styre dem. Dessuten mente man at lokalkunnskapen og erfaringene var langt større hos innbyggerne enn hos innflyttede embetsmenn. Det ble en hard politisk kamp, men i 1837 fikk Norge en lov om formannskap i bygder og byer. Det innebar en inndeling i formannskap (kommuner) og en definisjon

av lokalt selvstyre. Forskere har senere hevdet at det på denne tid neppe fantes noen europeisk stat hvor det kommunale selvstyret var så vel organisert og i en så vid utstrekning som i Norge! Hovedprinsippet var å legge prestegjelda til grunn for inndeling i de nye kommunene. I Fosen fikk vi kommunene Bjørnør, Åfjord, Ørland og Stadsbygd. Jøssund sogn ble en del av Åfjord. Så kan en merke seg at Ørland også omfattet Agdenes, Bjugn, Nes og Stjørna. Men alle-rede i 1853 kom det en oppsplitting som innebar at Bjugn, som inkluderte Nes og Stjørna, ble skilt ut fra Ørland. I 1890 årene kom nye endringer. Agdenes ble skilt ut fra Ørland, Jøssund ble egen kommune, (1896) og tre år etter ble Bjugn delt i tre da Stjørna og Nes ble egne kommuner. Grunnen til denne utviklingen var i hovedsak at folkevalgte sto for det aller meste av forvaltningsarbeidet, og man syntes det var belastende å skulle dekke store områder. Særlig gjaldt dette ligningsarbeidet, skole og fattigkommisjonene. Dette var lenge før det ble snakk om profesjonalitet i kommuneforvaltningen. Så seint som etter Andre verdenskrig var det små kommuner som ikke hadde flere fast ansatte enn en ligningssekretær. Dårlig utbygd kommunikasjon ble også brukt som et argument for mindre enheter, særlig i glisgrente strøk. På det meste hadde landet 744 kommuner (1926), men etter krigen kom en prosess med sammenslåing. Dette var i motsetning til tidligere en statlig styrt prosess. Toppåret for sammenslåing var 1964 da antall kommuner ble redusert med 150.

Jøssunds siste kommunestyret sammen med de ansatte i administrasjonen. Bildet er tatt i romjula 1963. 1. rekke fra venstre: Gerd Mandal (kontordame), Johan Mandal, Odd Sundseth (kommunekasserer), Ordfører Erling Hansen, Bjarne Oppland, Fylkesmann Nils Lysø, Jens Sundet, Einar Hellesvik (ligningssjef). 2. rekke: Nils Breivold, Ingolf Lysø, Edvard Sten, Jim Jakobsen, Johannes Lysøbakk, Reidar Hanssen, Gunnar Melum. 3. rekke: Gudmund Valsø, Erik Moxnes, Ole Olden, Daniel E. Rømen, Bård J. Olden, Karl Skavdal. GOD JUL I VALLERSUND 2018

Hvorfor en kommunereform etter annen verdenskrig? Hva var så drivkreftene bak ønsket om en kommunereform? Først og fremst handlet det om ønsket om å bygge ut landet til et velferdssamfunn. For å oppnå dette, måtte staten legge de nødvendige føringer. Oppgavene var mange – utbygging av skolevesenet, helseinstitusjoner og andre sosiale tilbud, veger, vassverk og annen infrastruktur. For å lykkes med dette måtte kommunene settes i stand til å stå for førstelinjen i den offentlige forvaltningen, og til det var det nødvendig med større enheter. Så mente regjeringa at spørsmålet om fremtidig kommunestruktur var en for viktig sak til å kunne overlates til lokale initiativ og forhandlinger. Reformer måtte gjennomføres selv om kommunene selv var i mot. I 1946 oppnevnte myndighetene en komité som skulle utrede spørsmålet om ny kommuneinndeling. Formann ble fylkesmann Nicolai Schei i Sogn og Fjordane, og komiteen ble fort benevnt Schei-komiteen. Etter hvert konkluderte komiteen med at det var nødvendig med en reform for å få større kommuner som kunne ha profesjonelle krefter til å ta seg av velferds- og utbyggingsoppgaver. Videre av hensyn til nye kommunikasjonsmønstre, ikke minst i kystområdene, så mente man det ville være sterkt ønskelig å etablere sterke, levedyktige sentra.

Mange små og en litt større Folketallet i de kommunene som ble diskutert sammenslått i vårt område var slik i 1960: Stjørna (2649), Bjugn (1217), Nes (1163), Jøssund (1971) og Ørland (4957). Etter vel 10 års arbeid la så Sceikomiteen fram sin foreløpige tilråding i november 1957. Den konkluderte med at Ørland måtte opprettholdes som egen kommune med tillegg av Tarva, mens Nes (unntatt Tarva) samt Jøssund, Bjugn og kretsene Eide og hele eller mesteparten av Gjølga i Stjørna burde danne en kommune. Dette forslaget gikk så til høring i kommunene og fylkesutvalget. Deretter la Scheikomiteen fram sitt endelige forslag 14. juni 1961. Flertallet i komiteen fastholdt sitt forslag fra den foreløpige tilrådingen. Her er det verdt å merke seg en formulering vedr. et framtidig kommunesenter. Det heter: «også innen den nordlige enheten (Jøssund kommune) vil avstanden til det naturlige

sentrum Bjugn være moderat. Om både Ørland og Jøssund skulle bli med i en felles enhet, ville avstanden bli unødvendig stor». Spørsmålet om kommunesenter har vi altså hatt med oss på ulike områder og med økende kraft fram til i dag…

Da kommunalkomiteen behandlet spørsmålet om sammenslåing gikk flertallet (Ap) inn for en storkommune med Ørland og la mye vekt på at en da ville «styrke den nye kommunen økonomisk og gi større bredde i næringsgrunnlaget». Mindre tallet (de borgerlige partiene) la avgjørende vekt på spørsmålet om plassering av kommunesenteret. De hevdet at «i den foreslåtte storkommunen vil det ikke unngås at interessene blir knyttet til to sentra, med de uheldige følger dette kan få for en rasjonell utbygging så vel i som utenfor sentrene». Da saken ble endelig behandlet i Stortinget våren 1963, endte det altså med den løsningen som vi har og skal ha ved neste årsskifte. I Stortinget var situasjonen den at Ap og de borgerlige (H, V, Krf og SP) begge hadde 74 mandater. På vippen satt Sosialistisk Folkeparti med sine to. Dette partiet stemte nesten uten unntak for departementets forslag om omfattende sammenslåinger. Men i vårt tilfelle bidro representantene Gustavsen og Holm for den minst omfattende løsningen. Vedtaket i Stortinget er i så måte historisk, siden det var første gang en samlet AP-gruppe ble nedstemt i Stortinget.

Hvordan ble spørsmålet om kommunesammenslåing diskutert og behandlet i Jøssund kommune? Det vi i alle fall kan slå fast er at engasjementet i det brede lag av folket nok var langt mindre fram mot endelig vedtak i 1963 enn det vi var vitne til på 2010-tallet. Saken ble selvsagt diskutert «mann og mann» i mellom og det verserte leserinnlegg i Arbeider-Avisa og Adresseavisen. Kommunestyret hadde saken til behandling ved flere anledninger. I arkiverte protokoller fra Jøssund kommunestyre kan en lese vedtakene, men i liten grad få innblikk i debattene. På ett tidspunkt kom spørsmålet om å arrangere folkeavstemninger i de aktuelle

GOD JUL I VALLERSUND 2018

I denne eneboligen med en grunnflate på 71 kvm. var «hele» Jøssund kommunes administrasjon lokalisert fram til 1964. Huset lå i Asserøya og hadde også et tannlegekontor. Bildet illustrerer kanskje mer enn mange ord at det var andre tider.

kommunene opp. Det var Bjugn kommune som først foreslo dette – forutsetningen var at de øvrige kommunene også gikk inn for det samme. Men det var det ingen andre som gjorde. Flertallets begrunnelse da Jøssund kommunestyre behandlet spørsmålet 5. februar 1963 var at «da det ved en eventuell folkeavstemming må foreligge så alt for mange forslag å stemme mellom, finner kommunestyret ingen hensikt i å avholde en folkeavstemming».Da Jøssund kommunestyre drøftet Schei-komiteens foreløpige innstilling i 1958, ble denne dårlig mottatt. Jens Sundet var ordfører og sa at han sterkt ville fraråde tilrådingen og at han gjorde dette fra sitt demokratiske syn. De folkevalgte mente at en kommune som skulle bestå av Jøssund, Nes, Bjugn og Nord-Stjørna vil bli alt for vidstrakt og uoversiktlig. Men man var ikke mot enhver grenseregulering og kunne tenke seg å slå sammen Jøssund og Nes, med unntak av Tarva som kunne gå til Ørland og Bjugnholmen og Brannvikgården som kunne gå til Bjugn. Alternativet var etter Jøssunds mening å

GOD JUL I VALLERSUND 2018

dele Nes ved Steinvik eller Hellem. Disse forslagene fikk dårlig oppslutning i både Nes og Bjugn. Da kommunestyret på nytt behandlet saken i 1961, holdt man enstemmig fast på sitt standpunkt fra 1958 om å slå sammen Nes og Jøssund. Så med 12 mot tre stemmer vedtok kommunestyret subsidiert å henstille om at også Ørland måtte bli tatt med i den foreslåtte storkommunen. Mindretallet, som hadde Erik Moxnes som sin talsmann, stemte for Schei-komiteens innstilling. I sin hovedoppgave i historie (Universitetet i Trondheim 1979) påpeker Dagfinn Aune at Jøssund tre år tidligere ikke ønsket en kommune bestående av Jøssund, Nes, Bjugn og Nord-Stjørna bl.a. fordi den ble så stor at tillitsmenn ville miste oversikten, mens man nå kunne tenke seg å innlemme Ørland i storkommunen. Han konstaterer lakonisk «Man får uvegerlig en mistanke om at det her må ligge noe under». Med eller uten Ørland i den nye storkommunen? I nabokommunen Bjugn var stemningen temmelig enstemmig. Der var det for enhver pris viktig å protestere mot en sammenslåing med Ørland. Det går det nok godt an å forstå, men skal ikke berøres nærmere her. Derimot er det interessant å se nærmere på årsakene til Jøssunds argumenter for å ta med Ørland i en fremtidig storkommune (så lenge mann ikke kunne bestå som egen kommune). Her er det naturlig å se på forskjellige mulige forklaringer slik Dagfinn Aune gjør i sin hovedoppgave.

Etter valget i 1959 hadde Ap ni representanter, Kr.f. to og den borgerlige felleslisten seks representanter i kommunestyret. Ordfører var Erling Hansen fra Arbeiderpartiet. Stortingsmann Martin Skaaren (H) hevdet: «Ap hadde flertallet i Jøssund kommune, og for Ap som parti var storkommuner løsnet». Dagfinn Aune har mer tro på andre forklaringer: «Det er naturlig å nevne at Jøssund på den tid var så heldig å ha en mann i regjeringen. Nils Lysø var ordfører i Jøssund fra 1946 til 1954, og var medlem av Gerhardsens regjering fra 1955 til 1963, hvoretter han i 10 år var fylkesmann i Sør-Trøndelag. Det er rimelig å tenke at en så sentralt plassert mann kan ha stor innflytelse på saker som angår distriktet. Lysø selv har gitt uttrykk for at det er naturlig at statsråder for vedkommende fagdepartement rådfører seg med det medlem av regjeringen som er fra det sted hvor saken gjelder. Dermed mente han også å ha sagt at han hadde hatt større innflytelse på regjeringens standpunkt i denne saken, enn de andre statsrådene, hvilket jo må sies å være ganske opplagt. Det standpunkt Lysø med sitt lokalkjennskap inntok, ville derfor bli regjeringens standpunkt. Og Lysø gikk etter hvert klart inn for å slå sammen alle de fem kommunene det var tale om. Når Lysø i regjering gikk sterkt inn for full sammenslutning, er det rimelig å tro at dette måtte virke tilbake på hans partifeller i heimbygda. Her har vi altså ved en mulig forklaring på Jøssunds standpunkt».

Sentrum kontra periferi Hva så med spørsmålet om plasseringen av det nye kommunesenteret? Kanskje vurderte Jøssund kommune stedsvalget mindre viktig enn de andre kommunene. Det er også grunn til å merke seg at spørsmålet om plasseringen av et gymnas for Fosen var oppe til avgjørelse omtrent samtidig. Her var alternativene Rissa, Botngård og Ørland, og Jøssund argumenterte for og stemte for Ørland selv om det måtte innebære lengere reisetid for elever fra kommunen enn ved etablering i Botngård. Jøssund kommune regnet med at hvis Ørland ble med i storkommunen, ville senteret bli Brekstad som kommunens innbyggere allerede var vant til å forholde

seg til i mange sammenhenger. Likeledes er det ikke nødvendigvis slik at det alltid er bedre å bo 17 km fra et senter i stedet for 31. Jo nærmere en ligger et senter, dess mer vi senteret dominere over ens steds utvikling. Kanskje håpet man at med Brekstad som kommunesenter, ville muligheten øke for å opprettholde visse servicefunksjoner f.eks. i Lysøysund? Det er i alle fall ingen tvil om at sterke krefter i Jøssund ville unngå Botngård som kommunesenter. Med diskusjonen de seneste årene i friskt minne, er det ikke vanskelig å se likhetstrekk med situasjonen for vel 50 år siden. Også nå kom plasseringen av et fremtidig kommunesenter til å stå svært sentralt. En annen observasjon kan være at den lokale debatten, den gang som nå, hadde et annet tydelig likhetstrekk. Mens regjering og departement argumenterer for målene med større kommunale enheter, så blir den lokale debatten preget av følelser og kulturforskjeller. To eksempler, som vel ikke var helt typiske, fra siste års debatt sier noe om dette. Ei dame på Ørland uttalte til Fosna-Folket at hun var i mot sammenslåing med nabokommunen fordi «hun ikke liker Bjugninger». Og på et folkemøte i Bjugn ba en eldre herre om ordet for å si at «Hvis æ må betal skatt te Ørlandet, tar æ heller å henge mæ». Kanskje kan vi si som Hans Rotmo i en av sine viser: «Mytti gikk vel langt, men va ganske interessant». oed

KILDER En kommunesammenslåing på Fosenhalvøya – Dagfinn Aune 1979. Kommunereformar på Fosen – eit tilbakeblikk – Ola Svein Stugu i Årbok for Fosen 2017. Adresseavisen.

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Hva mente folket? Det ble som kjent ikke avholdt folkeavstemninger i forbindelse med den forrige kommunereformen. Og bortsett fra vedtak i kommunestyrene har vi i dag bare Ordet Fritt innlegg i avisene å holde oss til når det gjelder å danne seg et bilde av stemningen i folkedypet. Fosna-Folket ble etablert samme året som vedtaket om kommunereform trådte i kraft, så aktuelle kilder vil være Arbeider-Avisa og Adresseavisen. Her har vi sett nærmere på fire innlegg i Adressa i perioden 1958-1963 og disse har det felles at de er alle meget misfornøyde med Scheikomiteen og myndighetenes forslag og behandling.

Og til slutt i innlegget gjør han en snartur innom Nils Lysø. «Det kan ikke være hyggelig for en stortingsmann fra en bygd som er foreslått utslettet å stemme for vedtak herom i Stortinget når han vet hvordan folkeviljen er».

«Storkommunen Fosen» (Adressa 1. desember 1962)

«Tanker om kommuneinndeling» (Adressa 31. januar 1958) er overskriften på et innlegg av Ole Petersen. Han innleder med å slå fast at «som ventet har denne sak møtt alminnelig motstand blant befolkningen utover bygdene». Han beskylder myndighetene for å ville begrense folkestyret og det kommunale selvstyret. Han mener at vår nasjonale selvstendighet har liten verdi uten kommunalt selvstyre.

H. E. er innom spørsmålet om hvor et framtidig kommunesenter skal lokaliseres. Han mener det er ganske selvmotsigende at et flertall i kommunestyret i Jøssund i et vedtak slår fast at Brekstad er et naturlig sentrum for «oss i Jøssund», mens det samme kommunestyret enstemmig noe tidligere hevdet at vegen til et kommunesenter i Botngård var for lang. Han slår lakonisk fast at begge deler ikke kan være riktig.

Den noe spesielle signaturen –n-n-. er opptatt av forholdet til daværende Bjugn kommune og mye peker i retning av at han er fra Jøssund. Han skriver «Bjugn kommunestyres innstilling var som ventet preget av en tone som ikke tyder på noen samarbeidsvilje i tilfelle så galt skulle skje at det ble en storkommune Bjugn. Bjugn får nok finne seg i at de andre kommuner mobiliserer alle sine krefter for å forhindre at det blir en kommune fra Krinsvatnet til Tiltrem.»

De politiske skillelinjene i synet på kommunereformen gikk mellom de borgerlige og Arbeiderpartiet med støtte av SF. De to sistnevnte gikk i de aller fleste tilfeller inn for store enheter. Dette falt selvsagt ikke i god jord hos alle. I et innlegg i Adressa vender noen Arbeiderpartiet ryggen og avslutter sitt innlegg med «Tar vi ikke mye feil vil det bli fler enn oss som i en eller annen form takker ved neste korsveg».

«Kommuneinndelingen og Bjugn» (Adressa 25. februar 1958)

GOD JUL I VALLERSUND 2018

«Takk og farvel til Arbeiderpartiet» (Adressa 19. mars 1963)

To minnesmerker

Når Fona-Folket lager portrettintervju på sistesida si, blir folk spurt om hvem de ønsker det blir reist et minnesmerke over. Og det kommer mange flotte forslag. Her er to «minnesmerker» som er reist for lenge siden og som hver på sin måte fortjener å bli tatt vare på.

Ærfuglhuset på Storøya

Går du vestover på Valsøya kommer du etter hvert til Storøya. Her var det fastboende på to små bruk fra tidlig på 1800-tallet. Det var Søndre- og Nordre Storøya. Førstnevnte ble fraflyttet for omtrent 100 år siden og slått sammen med Nordre Storøya. Stedet har vært fritidsbolig siden 1963.

Storøya er et eksempel på hvordan kystfolket kunne eksistere ved å utnytte mulighetene naturen kunne gi. Mannfolkene dro på Lofoten, sildefiske langs kysten, kilnotfiske etter laks og drev heimsjøen mellom sesongene. Kvinnene styrte på heimebane. De kunne ha ei ku eller to samt så mange sauer som de små jordflekkene og utmarka tillot. Ei viktig attåtnæring var dunsanking. Og for å utnytte denne muligheten best mulig, ble det reist små ærfuglhus. Et slikt fins fortsatt på en liten holme nord for bebyggelsen på Storøya Nordre. Dunsanking har vært en viktig næringsvei langs kysten langt tilbake i historia. På 800-tallet ble dun benyttet som betalingsmiddel og på 1700-tallet viser kildemateriale at halvannen kilo dun var like mye verd som ei ku. På 1900 tallet ble det foretatt en beregning som tydet på en årsproduksjon av om lag 1000 kilo renset dun, det vil si fra ca. 60.000 ærfuglreir. Duna ble først og fremst brukt i dyner. Et fuglereir kunne gi om lag 15 gram dun og til en dundyne går det med 1 kg. dun. Med andre ord er det behov for dun fra 50 – 70 reir for å fylle ei dyne. 28

Ved å bygge et tørt skjul som her på Storøya klarte folk å lokke ærfuglen til seg. Før ærfuglen kom på land tidlig i mai, ble husene foret med tørt tang som botn i reiret. Dette for å hindre at mos og grad skulle blande seg i duna. Det blir fortalt at lokalbefolkningen beskyttet reirene mot mink og andre rovdyr så godt de kunne. Når fuglene forlot reiret ble duna sanket inn.

Men jobben var ikke ferdig med det. Først måtte duna tørkes og ristes. Deretter kom det møysommelige arbeidet med å rense for hånd ved hjelp av ei dunharpe. Den prosessen er tidkrevende og det kunne ta ei uke å håndtere en kilo ærfugldun.

Dette er nå historie av flere grunner, bl.a. fordi ærfuglene nærmest er borte fra vårt område. Forskerne peker på flere årsaker. Men minnesmerket står fortsatt – på Storøya.

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Fortøyningsfestene i VallersundET

I det området mellom Haldorhavn og Mandalsbukta er det et stort antall fortøyningsfester. Bare i sundet mellom Nordneset / Trollholmen i vest og Hyldneset / Porkola på Valsøya i øst finner vi et trettitall. De fleste av disse på Valsøya. Forfatteren Jan G. Langfelt i Ny-Hellesund kaller fortøyningsfestene «oversette kulturminner». Og at festene trygt kan få en slik betegnelse kan det ikke være tvil om. Ved Sunnmøre Museum i Ålesund får vi opplyst at det for ca. 100 år siden var registrert 12000 slike fortøyningsfester langs norskekysten. Og også her har kjært barn mange navn. Andre navn enn fortøyningsfeste, er varpestolpe, fortøyningsring, tørnring, bolt og T-bolt. Noen få av disse vi finner her har en ring. Det er uklart når det ble satt ned slike fester i vårt område. Kanskje ble de fleste satt opp av Merkevesenet i forbindelse med det omfattende storsildfisket som foregikk her rundt 1. verdenskrig. Det er i alle fall ikke tvil om at det da var stort behov for landfeste.

I «Fiskets Gang» for januar 1919 kan vi bl.a. lese: Til Valdersund inkom det enkelte dager mange pene fangster og her var lørdag til stede 10 fiskedampskip, 133 motorbåter med 1478 mand og 23 kjøpefartøier og 36 kiøpere på land med 312 mand». For et liv og røre det må ha vært og det var jo langt fra kaiplass til alle båtene. Med et landtaug til et feste kunne båtene ligge på svai. Avdelingsleder Pilskog ved museet mener det er sannsynlig at det har vært satt ned fester langt tidligere, sannsynligvis i tidsepoken 1838 – 1870. I 1838 opprettet for øvrig staten en dampskipsrute fra Trondheim til Hammerfest. Denne bragte passasjerer, post og noe frakt og anløp Vallersund Dampskibsekspedisjon jevnlig. Første båt var «Prins Gustaf».

Men foruten fiskebåter som kom når det var innsig av sild, var det mye trafikk langs leia som kunne ha behov for å lagge seg til ro i ei trygg hav.

best kan bevares for fremtiden. Rundt 1800 ble det besluttet at det skulle males en sirkel med en prikk inn i berget for at festene skulle bli lettere å få øye på. Ved noen av «våre» T-bolter kan vi ennå skimte slike ringer. De burde friskes opp samtidig som et eventuelt arbeid med å bevare festene kommer i gang. oed

Mange av fortøyningsfestene vi finner i bygda vår er i dårlig forfatning, preget av vind og vær. Forfatter Langfeldt hevder at festene utgjør en grunnleggende del av en maritime infrastrukture. Han oppfordrer lokale historielag og foreninger å registrere fortøyningsfestene i sitt område og har også utarbeidet en plan for hvorledes de

GOD JUL I VALLERSUND 2018

«nÄra havet vilL jag bo» Det er det flere enn Ulf Lundell som mener. Folk som kommer på besøk berømmer vår flotte natur. Vi er bra heldige, vi som kan bo her fast eller ha et feriehus i Vallersund.

BILDET På en av de små holmene på Gjæsinga har denne lille hytta kloret seg fast siden 1956. Den ble i sin tid reist av Birger Melum som drev laksefiske med kilnot. Historien kan også fortelle at Mons og Stina hadde et krypinn her ute på 1800-tallet. Det var nok ikke bare «helligdaga og søtsup».

Lykta i Valsøyråsa har geleidet sjøfarene mellom holmer og skjær i flere generasjoner – og nær blitt pårent flere ganger.

Skarven har behov for å tørke vingene sine – med Oldskora i bakgrunnen kan den virke mer skremmende enn den er.

Går du på land på Torra, Kvaløya eller Lamholmen en sommerdag, finner du alltid et teppe av vakre blomster.

En vakker dag er du kanskje så heldig å lykkes i et urshold. Nysaltet uer med nypotet og eggesmør er et herremåltid for begge kjønn.

Og kanskje treffer du Jan som har vært ute i samme ærende – da kan du regne med at han har fått dobbelt så mye som deg. Minst.

Når sola forsvinner i Frohavet, er det tid for å finne roen. Og drømmen om en ny, fantastisk dag i den lille bygda Vallersund.

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Vær og værtegn Været er noe som det norske folk alltid har vært svært opptatt av. Særlig er folk ved kysten av naturlige årsaker fokusert på værprognoser på kort og lang sikt. I dag har vi et mylder av hel- og halvprofesjonelle værvarslere som gir oss værinformasjon vi har behov for og litt til både Tv, radio og nett. I «forna dar» hadde kystbefolkningen ikke tilgang til slikt, da måtte de selv tolke skyer, himmel og hav og basert på generasjoners akkumulerte erfaringer var deres værprognoser ofte like treffsikre som dagens satelittbaserte, vitenskapelig funderte spådommer. Våre forfedre holdt seg med en lang rekke værtegn, her kan vi sammen se på et lite knippe.

Dyr og fuglers atferd

Sauer som flokkvis trekker ned fra fjellet, varsleruvær og regn, mens bufe som kyr og sauer som trekker opp mot høydedrag og bergtopper varsler godvær. Hvis svalene flyr lavt om dagen, varsler det dårlig vær og nedbør. Dette har en logisk forklaring i t innsekter, spesielt mygg, er sensitive for høy luftfuktighet og derfor tvinges lavere mot bakkenivå. Ettersom disse er hovedretten til svaler og andre insektspisere, følger disse også etter. Marihøna er selveste godværsprinsessa. Ser du ei marihøne som er ute og går, vet du at det enten allerede er godvær eller snart blir det.

Himmel og himmeltegn

Når du observerer en ring rundt sola eller månen (halo), er det grunn til å følge med. Ringene dannes av at lys fra sola eller månen brytes i iskrystaller i stor høyde. Dette er tegn på at en værfront er på veg og at man mindre et døgn senere kan vente grisvær og nedbør. Høye, tynne skyer som i front har en meiform og som avanserer fra horisonten opp over himmelen kalles opptrekksskyer. Dette varsler at en lavtrykksfront er i anmars og at vi må forvente vind og nedbør nærmeste døgnet. Regnbuen gir beskjed om bygevær eller «småvær» som våre forfedre gjerne kalte det.

Ikke alle tegn er like entydige

Til slutt kan en gammel kjepphest trekkes fra – varsler mye rognebær at den kommende vinteren blir rik eller fattig på snø? Etter å ha analysert de seneste sesongene, er konklusjonen at det er like lite hold i begge teoriene. Noen har jo hevdet at mye rognebær var et varsel om mye snø, siden fuglene skulle være sikret føde gjennom en snøvinter. Andre heller til at mye bær på rogna betyr lite snø for di dette treet ikke skulle bære to byrder samme vinter. Vi kan jo sjekke teoriene i vinter. I høst har det vært rimelig lite rognebær. Og da skal det jo bli mye snø – eller lite snø. Følg med! Det som er helt sikkert, er at den som lever får se. PL

GOD JUL I VALLERSUND 2018

På kryss og tvers i Vallersund Bli med på en liten vandring rundt omkring i kystbygda. Du får noen ledetråder, og oppgaven består i å finne fram til ti steder, alle ligger mellom Jøssundstrømmen og den gamle kommunegrensa mellom Jøssund og Nes. Etter hvert som du finner riktige løsninger, settes de inn i skjemaet. Når du er ferdig med alle, har du løsningsordet. Dette leverer du hos Coop Vallersund. Siste frist for levering er 28. desember. Blant de riktige løsningene trekker vi den heldige vinneren av en fruktkurv gitt av nærbutikken vår.

Ps. Hvis du synes dette er vanskelig, vil du ha god hjelp i heftet «Stedsnavn i Vallersund». 1. Vår lille ferd starter der det har vært bosetning fra gammelt av. I tillegg til jordbruk lå forholdene her til rette for et lite anlegg for å male eget og andres korn. Og her har vi opphavet til stedets nåværende navn.

2. Til det andre stedet vi besøker, kommer du nær sagt fra alle himmelretninger. Og i tidligere tider var dette en plass ungdom kunne treffes. Siden flere veger møtes her, ser du flere vegskilt, men navnet vi er ute etter er ikke av disse og fins heller ikke på noe kart. Det fins flere teorier om navnets opphav – én peker på en fritidsaktivitet. 3. Før du drar videre, kan du kaste blikket i nordlig retning og fokusere på et lite fjell. Noen vil kanskje bare kalle det en knaus, men den har i alle fall en interessant historie. Her hadde fremmede makter etablert en observasjonspost for noen og sytti år siden.

4. Så skal vi beskue bygda fra et fjell som strekker seg omtrent 200 meter opp mot himmelen. Dette er bare det tredje høyeste i området, men det klart mest besøkte.

5. Det har vært krevende tider for tidligere generasjoner. Og noen ganger skikkelige kriser forårsaket av uår, eller grønnår som det gjerne ble kalt. Da var høsten så umulig at kornet ikke ble modent. Hjelpen kunne da være å finne i dette stabburet. 6. For å komme til neste sted, må vi benytte båt. Kanskje har øya fått navnet sitt fordi den kan ligne på et stort pattedyr når du kommer seglende inn fra storhavet. Her kan sjøfarende navigere både etter et gammelt sjømerke og en mer moderne fyrlykt, side om side. 34

GOD JUL I VALLERSUND 2018

7. Også hos oss var hovedferdselsåren godt ut i forrige århundre sjøvegen. Det som fantes av veger gikk oftest fra innlandet og til naust og brygger ved sjøen. Etter hvert ble disse avløst av veger mellom gårder og grender, til kirka og butikken og til nabobygdene. Nå skal vi vandre på en vegstubb som ble bygd som sysselsetningsarbeid på 1950-tallet. Den fikk ikke et offisielt navn da, men het lenge ……….....….. på folkemunne. 8. Ferden går til Marienborg. Her har det gjennom årene vært prestert mange vellykkede spark på ballen – og noen skikkelige sleivspark. Her var det for en del år siden storfint besøk da Rosenborg spilte en jubileumskamp her mot et sammensatt lag av spillere fra Fosen. Over 3000 overvar begivenheten. Når var det? Løsningsordet er de to siste sifrene i årstallet, skrevet med bokstaver.

9. Når du er kommet hit, er du så langt øst på Vallersundhalvøya du kan komme. Her stuper berget loddrett i sjøen, og ikke langt herfra ble det tatt ut stein til grunnmur da Jøssund kirke ble bygd i 1875. Navnet du skal fram til er sikkert ikke oppkalt etter han som kristnet Norge, men hvis du kjenner utnavnet hans er du på sporet.

10. Da er det tid for å slappe av på et sted som er kjent for at folk før oss har gjort nettopp det – akkurat her. Kanskje var det slik at folk på veg til den gamle kirka på Jøssund kunne møtes på det flate berget, treffe kjentfolk i samme ærend og puste ut før den siste etappen oppover Jøssundmyran. Og her har du bakgrunnen for navnet. hpf/oed

GOD JUL I VALLERSUND 2018

Om et venterom Et lite venterom ved Vasøykaia synger på det siste verset. I mange år nå har det bare stått der, og forfallet har gått sin gang. Det lille huset ble bygd for om lag et hundrede år siden. Da hadde det sin viktige plass i et handelssted der det var liv og røre. Her var det hovedhus med gjestgiveri og møtested for Fosen Tingrett, fjøs, stabbur, bakeri, butikk, slakteri, trelastlager og resten av bryggerekka med fiskemottak, ishus med mere. Venterommets hovedoppgave var tak over hode for folk som ventet på dampen. Enten de skulle nordover langs kysten, eller alle helst til den store verden som begynte i Trondheim. Men her ventet også di som skulle se hvem som ventet og uthøre hva som var de reisendes hensikt. Og selvsagt de som skulle være på kaia når «Kysten» eller en av de andre båtene anløpte for å se hvem som kom. Hvem viste på forhånd – kanskje hadde en eller annet vært i byen på storhandel eller tenkt hvis nabogutten kom heim med ny kjærste? - Namsosbåten kjem når`n vinn det, sa folk. Og det kunne være så mange slags årsaker til at den kunne bli et par timer forsinket. Vær og vind var lunefullt, de kunne bli plaget med is innover fjordene fra Namsos. Så kunne det være mye fersk fisk som skulle lastes om bord i Bessaker eller storoksen som slo seg vrang da den skulle heises om bord. Men hva venta dem som satt i venterommet og venta på båten?

På venterommet satt kanskje en 15 åring oppant Jøssundmyran som ha fått sin første båt i utenriksfart. Han va spent ja. Han skulle mønstre på i Hamburg. Hvordan skulle reisa dit gå tru? Han var ikke akkurat reisevant. Og hva venta om bord i stykkgodsbåten, på havet og i havnen de skulle anløpe? Og her satt a Sivertanna i den fineste kåpa si og med en liten koffert. Hun skal ta båten te byn og besøke mannen sin på sykehuset. Han Sivert fikk slag for et par dager siden og ble sendt med en fiskeskøyte for å komme raskest mulig til kyndig behandling. Stakkar, han var så liten og bleik og stille der han lå i sykekorga og vart båret om bord i båten. Tru hva som vente når hun kommer til sykehuset? Er livsledsageren i live, kan han overleve og bli frisk igjen? Men hvis veggen i det lille huset kunne fortelle, så kunne det også ha blitt om striken som kunne treffes her for å prate, spille kort og kanskje lure seg til sin første røyk. Venterommet sto jo åpent til fri avbenyttelse og kanskje kunne et kjærestepar treffes her uten at de heime eller naboan så det? Men venterommet, hva har det i vente? Mest sannsynlig en høststorm og så er enda en hundreårig historie til ende. P.s. I et tilbygg til venterommet sto det utstyr som skaffet strøm til alle husene på gården og bryggene. Her var man selvforsynt med lys lenge før det var vanlig for folk flest.