Bunad eller ikke bunad

Skal du velge kjole, dress eller bunad til konformasjonen? I så fall hvilken bunad? – Velg den du kjenner deg mest hjemme i eller skap din egen, sier 1. konservator og bunadekspert Lise Emilie Talleraas.

Det er viktig å presisere at hvis du velger farger, bånd og snitt, da er det strengt tatt ikke en bunad du skaper, men en fest- eller folkedrakt.

Innen disse kategoriene er mulighetene mange. Ungdom som har vært på kurs med Talleraas har blant annet fått sjansen til å sy inn elementer som representerer dem selv, stedet de bor og også landet de kommer fra. Ikke sjeldent kan det være snakk om flere nasjonaliteter og resultatet kan bli rik folklore med sterk symbolikk. I komposisjon av en slik drakt kan du redesigne, rekonstruere, holde på tradisjonene eller også fornye. Alt er lov.

JAKTEN PÅ DET OPPRINNELIGE

Men dette gjelder absolutt ikke bunader. Her er det strenge regler og maler å følge. Men også her er Talleraas raus. – Undersøkelser viser at det kan ligge ulike ønsker bak det å skaffe seg bunad. Tilknytning til sted, familietradisjon, respekt for håndverk eller bare ønsket om å ha et festantrekk av god kvalitet og som varer. Konservatoren peker på det faktum at folkelige moteklær var viktige inspirasjonskilder da bunadene ble skapt.

Perler og prototype: I jakten på det typisk norske vant Hardangerbunaden ofte fram. Dette bildet, som også var et yndet julekort, viser dronning Maud iført en slik bunad. Foto: Nyblin, Bergen Norsk Folkemuseum, Bygdø.

Bok om bunad: Lise Emilie Talleraas har skrevet boka «Dåm av Sagatid, – bunad i Vestfold gjennom 150 år». Foto: Marte Østmoe

For å kunne gå videre inn i materien er det også viktig å se på hvilke behov som lå til grunn for det å skape en bunad. Her kommer nasjonalromantikken inn. På 1800-tallet i Norge vokste det fram en sterk interesse for det typisk norske, folkekultur og folkedrakter. I alle land i Skandinavia og Europa rullet denne bølgen fram. Det var stas å kunne sette lys på landets særegenheter. Ved hjelp av klær og symboler kunne innbyggerne stolt vise opp ikke bare hvilket land de kom i fra, men også hvilken landsdel og ikke minst fra hvilken bygd. I jakten på det opprinnelige og autentiske uttrykk var det nemlig i folkekulturen man fant nasjonens historie og folkets ånd.

NASJONALT SYMBOL

Ved å definere sin egenart markerte vi også forskjellen på oss og dem. For nasjonen Norge var det eksempelvis et stort behov for å vise at vi endelig var fri fra unionen med Danmark. Som om dette ikke var en motivasjon nok i seg selv, ble det på verdensutstillingen i Paris 1867, lansert et ønske om at de land som skulle delta, helst måtte gjøre dette med egne folkedrakter. I Exposition Universelle ble det utdelt nasjonale paviljonger. Dukker kledd i folkedrakter ble stilt ut gjerne som bygderomantiske tablåer.

Hjemme i Norge vant Hardangerbunaden spesielt fram. I finere kretser var drakten allerede godt kjent, den hadde høy status og ble ansett som et nasjonalt symbol. Men der Hardangerbunaden allerede var et offentlig høystatusplagg utstyrt med både hardangersøm, sølv og broderier, hadde man her i Vestfold lite eller ingen av disse håndverkstradisjonene å vise til. Larvik og omegn Husflidslag ble stiftet 18. oktober 1900, men det skulle ta 31 nye år før man hadde klar den første drakten fra Vestfold. Mannen som virkelig satte fatt på det hele het Ragnar Nordby.

Rosemaling Og Gammelt Broderi

Ofte er det Nordby som trekkes fram når man snakker om arbeidet med å leite opp relevante element som til sammen kunne danne en hel og representativ drakt. Fortellingen sier at Nordby, allerede som 18-åring skal ha hatt denne visjonen om å samle Vestfold rundt en drakt. En viktig del av dette arbeidet var å finne tekstiler, element og inspirasjon fra store deler av fylket. For å få til dette skal han ha syklet rundt fra gård til gård.

O store mor: Hulda Garborg blir ofte kalt «Bunadens mor» og var drevet av en sterk nasjonsbyggingstanke. Til dette prosjektet trengte vi også en drakt som kunne definere oss som norske.

Foto: Digitalt museum

Han studerte utskjæringer og rosemaling på kister og høysetetavler. Det hendte seg også at han fant fine tekstilskatter som eksempelvis et brodert forkle fra Andebu. Ragnar startet ellers tidlig med prestestudier, var en habil tegner og dikter. Da han kom i kontakt med Hulda Garborg, ble han også oppslukt av tanken på en egen bunad. I dagboka skriver han: «Skal tru om det hjelpte at eg skreiv til formannen i Stokkelaget. Han kunne samla tilfang så kunde eg gå opp til ho Hulda og høyre kva ho meinte». Prestestudiene blir for Ragnar snart byttet ut med folkelivsgransking og gjennom studiet og interessen kommer han snart i kontakt med ivrige husflidsdamer som «bunadens mor» Hulda Garborg, Ingeborg Iversen, Ellen Viker, Anna Yndestad, Petrine Segerbrandt, Asbjørg Hasle, Borghild Tranum Røer, Borghild Hunskaar og Kristin Nordman Bakke. Disse var alle sterke stemmer når Vestfoldbunaden får sine første sømmer. Nordby selv får ofte æren for den såkalte 1932-modellen, 1956-modellen og ikke minst mannsbunaden fra Vestfold ofte også kalt «Borrebunaden».

En Og Bare En Bunad

På spørsmålet om Vestfold bare skal ha en og bare en type bunad, er svaret ulikt.

Laila Hunskaar skal ha sagt i et intervju i 1976 at Vestfoldbunaden ikke måtte uniformeres. Med dette mente hun at det fantes mange bunader i distriktet som kunne kalles korrekte. For hvem har rett til å definere hvilken bunad som er den rette? Hunsgaar mente at nei, det hadde ingen. Den såkalte 1932-Vestfoldbunaden ble konstruert slik at den skulle være mulig å sy selv. På 1930-tallet kom den enda mer enkle blåtøysbunaden. Stoff og tilbehør her skulle være så lite kostbart at de fleste kunne se seg råd til en slik, ja sågar sy den selv.

Med denne filosofien vokste det fram en egen drakt, nemlig blåtøysbunaden, også kalt hverdagsstakken. På begynnelsen av 1900-tallet ble det laget flere slike enklere og rimelige drakter – en tradisjon som fikk nytt liv på 1980-tallet og nå gjerne sys i fargene blått, grønt eller rustrødt bomullsstoff.

Tilh Righet

Men om bunaden skulle passe alle – også alles lommebok, ble det etter hvert også heftige diskusjoner om noe slikt var hensiktsmessig. Burde ikke bunadssømmen følge visse normer? Skulle hvem som helst kunne sy den? Det var Larvik og Omegn Husflidslag som først fikk disposisjonsretten. Begrunnelsen var blant annet at fortjenesten skulle gå videre til gransking av husflid i Vestfold. Videre ble det diskutert hvem som skulle ha rett til å bære bunaden. Måtte man ha bosted i Vestfold eller holdt det med at en slektning var herifra?

Postkort: Bunad var et yndet motiv på postkort. Dette er fra Nøtterøy 1940. Bildet viser en Vestfoldbunad av 1932­modell. Kunstner ukjent.

Hvem har rett til å definere hvilken bunad som er den rette?

I dag svarer 1. konservator og bunadekspert Lise Emilie Talleraas nei til dette.

Selv eier hun 15 ulike bunader som alle representerer ulike distrikt i Norge. Noen benyttes bare som eksempler i foredragsammenheng, andre bruker hun selv. Med mann og hus på Smøla og interesse for folkelig mote til bunad, er det Nordmørsbunad, 1700-tallsdrakter fra Gudbrandsdalen, verkenkjole Hadeland som ligger hennes hjerte nærmest. Veldig opptatt er hun også av en kledning som kan være en rekonstruksjon av en 1700-talls bunad fra Vestfold.

Konservatoren mener bestemt at alle i prinsippet kan gå med den drakten de vil og at dette også gjelder Vestfoldbunaden. Samtidig peker hun på det faktum at de fleste som bruker bunad gjør det for å føle fellesskap og tilknytning til bygda, stedet eller fylket som nettopp denne drakten kommer fra.

Blåtøy: Hverdagsstakken fra Vestfold blir også kalt hverdagsbunaden og finnes i blå, grønt og rustrødt. Foto: Ane Cathrine Buck

Kilder: Dåm av Sagatid, bunad i Vestfold gjennom 150 år. Lise Emilie Talleraas. Slottsfjellmuseet/ Vestfoldmuseene 2022