6 minute read
Per Axel Prydz | Leken livsnyter
Lekenlivsnyter
Per Axel Prydz sa opp jobben og kombinerte gleden over det sanselige med gründervirksomhet – med utspring på Majorstuen. Nå har 73åringen gjenfunnet barnet i seg og skrevet barnebok.
TEKST OG FOTO INGRI VALEN EGELAND
1. Per Axel Prydz blir aldri for gammel for nye eventyr. Et smil, litt lekenhet og god fantasi setter farge på hverdagen, mener den ferske barnebokforfatteren.
– Jeg tror Det hJelper å være litt leken. Man kan ikke være for engstelig og redd. Jeg har nok alltid hatt en egen kreativ fantasiverden i meg og elsker å få folk med på leken, konstaterer multigründer Per Axel Prydz om hvordan han stadig har kastet seg ut i nye utfordringer og satsinger – og lyktes med det.
I en alder av 73 år er Per Axel, som er bestefar til fem i alderen ett til sju år, nyutgitt barnebokforfatter på Aschehoug. Foran ham på bordet ligger en bok med fargerike tegninger på glanset papir, «Håpebobler», spekket av det han selv betegner som rare rim og smilevers, illustrert av Agnese Spridzane. I gatene like utenfor ligger resultatet av et eventyr han selv har levendegjort.
– Er det gründerdrømmen oppsummert? Haha, godt poeng. Ja, det kan du vel nesten si, humrer forfatteren etter å ha lest opp det drømmende diktet som har gitt navn til den nyutgitte barneboken, «Håpebobler».
Blant hans egne drømmer og «håpebobler» som har blitt sluppet ut i det fri, har langt de fleste blitt til virkelighet.
Moro og strev
– Det har vært mye moro og mye strev, fastslår Per Axel med et smil.
At han ville bevare gleden over det uforutsigbare og ikke henfalle til rutiner i en kontorjobb med mye møtevirksomhet, var det som gjorde at sivilingeniøren like før fylte femti valgte å si opp direktørstillingen i Kværner – for å forfølge en drøm mange mente det virket nærmest umulig å lykkes med.
Snart frydet han seg likevel i stedet over vekstene fra frodige olivenlunder ved Middelhavet og hyggelige kundemøter bak en butikkdisk i Vibes gate.
Det var her Per Axel sammen med makker Erik Kramm Engebrigtsen startet den etter hvert gryende suksessen Oliviers & Co, i dag Olivenlunden 1830. – Banken hadde ingen tro på at vi ville lykkes med å satse på olivenolje i lille Norge, så vi skrapet sammen det vi hadde, bygget om, la gulv og jobbet alle hverdager og høytider selv det første året, forteller han. – Vi inviterte folk inn i butikken og vårt konsept gjennom smaking og arrangementer og klarte å skape en «snakkis» gjennom å jobbe med det vi selv elsket på dette gatehjørnet.
Vokste opp på Frogner
Tiden som industriattaché ved den norske ambassaden i Paris samt jobber i yngre år som både sveiser i SørFrankrike og fisker på Sardinia, hadde gitt Per Axel smaken på det gode liv. Hans egen interesse for mat og matkultur vokste seg bare sterkere med årene.
Til tross for advarslene var gründerne selv aldri i tvil; tiden var moden for modne middelhavssmaker til det norske folk. →
– Gjennom mer reising rundt om i verden var folk allerede i ferd med å få en økt dannelse innen mat og vinkultur. Den kom til overflaten gjennom et ønske om å kunne nyte slike smaker også hjemme i Norge, ikke bare når man var på ferie.
Radarparet Per Axel og Erik var også overbevist om at butikken på et hjørne i en sidegate til Bogstadveien, var et riktig sted å begynne. – Jeg vokste opp på Frogner og labbet ofte rundt i gatene på Majorstuen som barn. Dette var et strøk, et handelsområde og et folk jeg kjente godt. Det fantes spesialbutikker for både ost og fisk og var en viss matinteresse blant folk i området fra før. Slik sett var dette det perfektet oppstartstedet for oss.
Fra én butikk til hundre ansatte
Timingen for etableringen på tidlig 2000tall var dessuten god ved at stjernekokker som Jamie Oliver gjennom tvskjermen og oppskriftsbøker gjerne oppfordret til å toppe fristende middagsretter med «en god olivenolje» – da var det ett sted folk kunne søke til for å finne den ettertrakta ingrediensen, nemlig spesialbutikkkonseptet Per Axel og Erik hadde bygd opp. – Folk følte også at de hadde gitt vekk nok vin og blomster. Da er en olivenolje en fantastisk gave som gir glede i hverdagen. Det er et edelt produkt – til å lage en flaske, går det med olivener fra et halvt tre. I tillegg er olivenolje godt for helsen.
I løpet av de neste tiårene vokste én butikk på Majorstuen til over tjue over hele landet og antallet ansatte bikket totalt godt over hundre. – Vi tok med de ansatte på turer til olivenlunder og bønder i Italia, Frankrike, Spania og Hellas. Det var alltid utrolig inspirerende. Dessuten føltes det meningsfylt å lære om kulturen og menneskene som sto bak de fantastiske produktene, smiler Per Axel.
At han og Erik nå etter tjue år har gitt slipp på eierandelene i det norske olivenoljeeventyret, føles likevel riktig. – Organisasjonen skal gå videre etter meg – da er det viktig og riktig å selge seg ut i tide. Jeg er så takknemlig for det Erik og jeg har fått til sammen med våre gode medarbeidere.
Elsker duften av te
Hvilt på laurbærene – eller skal vi si olivenbladene – har han aldri gjort. Parallelt med oppbyggingen
3 av Oliviers & Co/Olivenlunden, brakte han også L’Occitane til Norge og bygde opp et norsk søsterselskap av det franske velværeproduktmerket, som blant annet fikk innpass i Hegdehaugsveien.
Per Axel, bosatt på Frøen med kone og hund og far til tre voksne barn, er en livsnyter og har holdt seg innen det sanselige segmentet i sine gründersatsinger. Ett av dem holder han fast ved. Fortsatt sitter han som aktiv styreleder i Palais des Thés, som han eier sammen med Maria Økter. – Ah, kjenn den lukten – er den ikke herlig!
Per Axel sukker smilende etter å ha tatt et dypt åndedrag inn gjennom nesen for å nyte duftene som stiger til overflaten idet han tar av lokket på en av de mange store, grønne metallboksene med te i løsvekt inne hos Palais des Thés’ avdeling i Bogstadveien. – Te er verdens mest utbredte drikk etter vann. Alle drikker te, men her i Norge er det ytterst få som faktisk har noe særlig kunnskap om te. Tekulturen med alle de utrolige smakene og aromaene, er helt på høyde med vin, gløder Per Axl. Selv elsker han å fordype seg i emnet og slår seg gjerne ned i godstolen med en tykk bok om temaet – selvsagt med en kopp te ved siden av. 73åringen slutter nemlig aldri å lære – eller leke.
