4 minute read
På sporet av en annen tid
1
3. Pensjonert rektor og frivillig museumsvakt Truls Bølstad jobbet som konduktør på SStrikk nr. 347 i unge år på 50-tallet.
4. Nan (t.v.), Emma og Rune Havgar fra Storo på søndagsutflukt på Sporveismuseet. 5. Skiltet inne i hestesporvognen fra 1875 ble satt opp med formål om å forhindre tuberkulosesmitte.
6. Interiøret i en vogn fra Holmenkollbanen fra 1917. Utsiden er kledd med teakpanel.
4 2
5
1. Ildsjelene Truls Bølstad (t.v.), Tom Arne Nygaard og Bjørn Andersen loser mer enn gjerne besøkende gjennom trikker, busser og sporveiens historie i Vognhall 5.
2. Bak de grå garasjeportene ligger en skjult museumsperle.
Tusler man forbi i nabolaget på Majorstuen og titter inn de høye, buede vinduene i den lange mursteinsbygningen i Gardeveien 15, kan man gjøre store øyne.
TEKST OG FOTO INGRI VALEN EGELAND
innenFor veggene i hallen, som var blant Europas største i sitt slag da den ble tatt i bruk i 1914, skjuler seg nemlig svære doninger man vanligvis helst ser ute i bybildet.
Sporveismuseet Vognhall 5 sin hovedsamling rommer nemlig 25 trikker og 10 busser – en skjult museumsperle som setter oss på sporet av en annen tid. – Det er folk som har bodd her i området i årevis som ikke vet at vi holder til her, forteller museumsleder Tom Arne Nygaard. Stadig nye oppdager dem likevel. – Jeg har gått forbi her flere ganger, men aldri vært innom før, så da tenkte vi det var fint å ta en liten søndagsutflukt hit. Vi har gått rundt her i nesten tre kvarter og kikket nå – det er nok å ta inn med den store utviklingen som har vært gjennom over hundre år. Blant annet ble jeg overrasket over at trolleybussene, drevet utelukkende av elektrisitet, ble tatt i bruk her i byen allerede på 40tallet, smiler Rune Havgar (60).
Sammen med døtrene Emma (14) og Nan (16), beveger han seg innover i «labyrinten» av gamle trikker, busser og forstadsbanevogner blant flere andre familier denne søndagsettermiddagen. – Jeg tar jo trikken til skolen hver dag, men tenker liksom ikke så mye over historien som ligger bak i hverdagen, så det er spennende å få vite litt mer. Det var en venninne som sa til meg her om dagen at Tbanevognene var røde før – det husket jeg ikke, så det var litt morsomt å kunne se det med egne øyne her i dag, sier 16åringen fra Storo.
Kollektiv interesse
– Vi har mange barnehager innom her – ofte kommer ungene innom igjen med besteforeldrene senere for å se mer, så det er nok å utforske for både store og små, konstaterer museumslederen.
Han sitter på bakrommet til museumsbutikken sammen med museets eget «leksikon», Bjørn Andersen, mens Truls Bølstad står bak disken og tar imot besøkende. Alle tre er blant ildsjelene som med kollektiv interesse for kjøretøy langt større enn dem som får plass i egen garasje, i fellesskap sørger for at Sporveismuseet Vognhall 5 kan holde hjulene i gang. Tom Arne, Bjørn og Truls har i løpet av et langt liv også selv tjenestegjort i Sporveien.
Det er Lokaltrafikkhistorisk forening som på frivillig basis driver Sporveismuseet. Styremøtene foregår for øvrig i en gammel vogn fra Holmenkollbanen, som er innredet som møtelokale og kan leies av andre interesserte.
Byens interiør
– Det som gjør kollektivtransporthistorien i Oslo så utrolig spennende, er at fremskrittene på denne fronten har muliggjort byutviklingen og bundet oss sammen som by. Trikk, buss og bane er byens interiør, er de tre samstemte om. – Da de første hestesporvognene kom fra 1875, var dette et klassekjøretøy forbeholdt borgerskapet siden det var de som hadde råd til billett. Det lå ikke akkurat asfalt på veiene den gang; det var jord og elendige forhold. Hestesporvognene gjorde at man kunne ta seg tørrskodd frem, påpeker museumslederen. – Først da større motorvogner fra tyske SiemensSchuckert ble tatt i bruk fra 1913 ble det plass til flere passasjerer uten at det måtte mer betjening til, hvilket igjen gjorde at man kunne senke billettprisene. Da hadde flere mulighet til å benytte seg av tilbudet, forklarer Nygaard videre om sporveishistoriens begynnelse. Siden har utviklingen vært rivende.
Må rydde plass?
Hestesporvognen fra 1875 er museets eldste objekt. Tbanevognen fra 1967 er den yngste. Muligens må det snart også ryddes plass til et nytt objekt i samlingen idet man nå har beveget seg inn i en ny epoke på hovedstadens trikkespor.
Dagens trikker som har dominert i bybildet de siste tiårene, er som de fleste nok har fått med seg, i ferd med å skiftes ut. Innen utgangen av 2024 skal alle de 87 nye sl18trikkene fra spanske CaF være tatt i bruk. Da må noen av dagens trikker finne veien til museet.
På Majorstuen fullførte Sporveien for om lag et år siden omfattende oppgraderinger de selv betegnet som «en ny milepæl i Oslos trikkeprogram», med blant annet en ny, universelt utformet holdeplass i Bogstadveien.
